Den Andre Verdenskrig.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Den vellykkede Blitzkriegen 1939-1940
  3. Strategisk vakling, juni-desember 1940
  4. Fra Blitzkrieg til Verdenskrig: Januar-Desember 1941
  5. Vendepunktet 1942-1943
  6. Veien til Nederlaget 1943-1945
  7. Tabellene og noen av tekstene
    1. Tap i krigen mot Polen
    2. Flåten til de store Sjømaktene den 1. desember 1939
    3. Direktiv for "Operasjon Weserübung" (Okkupasjonen av Norge)
    4. Utkast til Operasjon Gul fra 24. februar 1941 (Angrepet mot vest)
    5. Styrkeforholdet mellom de hærene som stod mot hverandre i vest den 10. mai 1940
    6. Evakuering av tropper fra Dunkirk, dag for dag
    7. Tap under krigen i Nederland, Belgia og Frankrike
    8. Om forberedelse av Landgangsoperasjonen i England
    9. Molotovs besøk hos Hitler den 12. november 1940
    10. Direktiv for Invasjon av Sovjet datert 18. desember 1940
    11. Hitlers direktiv til Armegruppe Sentrum om Moskvafronten av 20. desember 1941
    12. Hitlers direktiv fra 23. juli 1942 om krigen
    13. Utdrag fra Wehrmachts krigsdagbok om Stalingrad
    14. Oversikt over de styrkene som var samlet ved El Alamein i oktober 1942
    15. Ubåtkrigen i tall
    16. Dönitz om Vendepunktet i ubåtkrigen - 1943
    17. Ordre om Operasjon Citadell fra våren 1943
    18. Melding fra Rommel til Hitler om Normandiefronten 15. juli 1944
    19. Anslåtte tap under den Andre Verdenskrig

Kilder for dette kapitlet er:


Innledning

Dette kapitlet er det første i en serie kapitler om Den Andre Verdenskrigen, og det kan bli sett på som en fortsettelse av kapitlet "Veien til Krigen 1933-1939". Her viste jeg at Hitler ønsket krig og skrev om hvordan Hitler arbeidet for å få krig. I dette kapitlet skal vi se nærmere på strategien og kamphandlingene i den krigen som Hitler satte i gang, Den Andre Verdenskrigen. Noen av de mest kjente uhyrlighetene som ble begått under krigen blir tatt opp i egne kapitler, som Holocaust, som foregikk under krigen, og som vil få sitt eget kapittel. Jeg vil altså skrive flere kapitler om denne krigen. I et annet kapittel vil jeg ta opp hvordan det nazistiske imperiet som bestod noen få år ble administrert, og i enda et kapittel vil jeg framstille hvordan Tyskland ble administrert under krigen for å skaffe fram krigsmateriell etc. Og Østfronten vil få et eget kapittel, siden det først og fremst var på Østfronten at Den Andre Verdenskrigen ble utkjempet - der falt omkring 80% av de tyske soldatene som falt i kamp.

Dette kapitlet blir bygd opp rundt det J. Noakes og G. Pridham har tatt med om Den Andre Verdenskrig i boka "Nazism 1919-1945 - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination - A Documentary Reader", med litt hjelp fra John Keegans bok om Andre Verdenskrig.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Den vellykkede Blitzkrigen 1939-1940

Angrepet på Polen

Det tyske angrepet på Polen begynte tidlig om morgenen den 1. september 1939 med offensiver som ble utført av en Armegruppe Nord som gikk ut fra Pommern og Øst-Preussen og en Armegruppe Sør som angrep fra Schlesien og Tsjekkoslovakia. Angrepet ble begrunnet med en forestilling som SD hadde arrangert. Et hundre og femti konsentrasjonsleirfanger ble kledd i polske uniformer og tvunget til å foreta et liksom angrep på en tysk radiosender ved Gleiwitz nær den polske grensen. Kroppene deres skulle være bevis på et polsk angrep.

Senere på dagen holdt Hitler en tale til Riksdagen der han blant annet sa:

Om jeg befaler Wehrmacht og om jeg nå krever offer fra det tyske folk, og om nødvendig det største offer, så har jeg rett til å gjøre det. For jeg er selv like så forberedt nå som jeg var tidligere til å komme med hvilket som helst personlig offer. Jeg krever ikke av noen tysk mann noe som helst som jeg ikke selv var rede til frivillig å gjøre gjennom fire år. Det vil ikke være noen forsakelse i Tyskland som jeg selv ikke vil dele fra begynnelsen av. Fra nå av, enda mer enn før, tilhører mitt hele liv det tyske folket. Jeg vil ikke være annet enn den første soldaten til det Tyske Riket.

Jeg har enda en gang tatt på meg den uniformen som engang var det helligste og mest verdifulle for meg. Jeg skal bare ta den av etter seier eller så skal jeg ikke leve til å se slutten.

Dersom noe hender med meg i denne kampen vil min første etterfølger være partikamerat Göring. Dersom det skjer noe med partikamerat Göring så vil den neste etterfølgeren være partikamerat Hess. Dere skal være bundet til dem som deres Fører i blind lojalitet og lydighet like så mye som til meg. Dersom noe hender med partikamerat Hess vil jeg sammenkalle senatet ved lov, og det vil velge den mest verdige, altså den tapreste fra dets midte.

Som en nasjonalsosialist og som en tysk soldat går jeg ut i denne striden med sterkt hjerte. Hele livet mitt har ikke vært annet enn en kamp for folket mitt, for dets gjenoppstandelse, for Tyskland............
(Dokument 548)

Hitler håpet fortsatt at Storbritannia hadde bløffet og ikke ville gå til krig for å forsvare Polen. Men Storbritannia bløffet ikke, og den 3. september kom Chamberlain med et ultimatum: Dersom ikke Tyskland dro sine styrker ut av Polen innen klokka 11 ville det være krig mellom Storbritannia og Tyskland. Den franske regjeringa kom med et liknende ultimatum.

Den tyske regjeringens tolk Paul Schmidt fikk det engelske ultimatumet for å oversette det og presentere det for Hitler. Han husket etter krigen hvordan det foregikk:

.... så tok jeg ultimatumet til kansleriet der alle ventet spent på meg. De fleste medlemmene av regjeringa og de ledende mennene i partiet var samlet i det rommet som lå nærmest Hitlers kontor. Det var litt av et sammenstøt og jeg hadde vanskelig for å komme gjennom til Hitler.

"Hvilke nyheter har du?" spurte ivrige stemmer. Jeg kunne bare svare: "Timen er over".

Da jeg kom inn i det neste rommet satt Hitler ved skrivebordet sitt og Ribbentrop stod ved vinduet. Begge så avventende på meg da jeg kom inn. Jeg stoppet et stykke fra skrivebordet til Hitler, og oversatte så sakte ultimatumet fra den britiske regjering. Da jeg var ferdig var det fullstendig stillhet.

Hitler satt bevegelsesløs og stirret framfor seg. Han var ikke fortapt, som det etterpå er sagt, og heller ikke rasende, som andre har sagt. Han satt helt stille og ubevegelig.

Etter ei stund som virket som en tidsalder snudde han seg til Ribbentrop, som fortsatt stod ved vinduet. "Hva nå?" spurte Hitler med et vilt uttrykk, som om han mente at Ribbentrop hadde villedet ham med hensyn til den sannsynlige reaksjonen fra England.

Ribbentrop svarte rolig: "Jeg antar at de franske vil komme med et liknende ultimatum i denne timen."

Etter som jeg hadde gjort min plikt dro jeg meg tilbake. Til de i forværelset som presset seg sammen rundt meg sa jeg: "De engelske har akkurat gitt oss et ultimatum. Om to timer vil det eksistere krig mellom England og Tyskland." Også i forværelset ble denne nyheten fulgt av fullstendig stillhet.

Göring snudde seg til meg og sa: "Dersom vi taper krigen må Gud være oss nådige!"

Goebbels stod i et hjørne, nedslått og åndsfraværende. Over alt i rommet så jeg alvorlig bekymrede blikk, selv blant de minst betydelige partimedlemmene.
(Kilde: Dokument: 549)

Den tyske innmarsjen i Polen gikk raskt, og den 6. oktober kapitulerte de siste polske enhetene. Tyskerne dro fordel av en strategisk situasjon som gjorde forsvaret av Polen svært vanskelig. Tyskerne kunne angripe Polen fra nord (Øst-Preussen), fra nordvest (Pommern), fra vest og fra Tsjekkoslovakia i sør, mens Sovjet angrep fra øst den 17. september. Tyskerne hadde også overraskelsesmomentet på sin side, og de tyske styrkene var bedre utstyrt og ledet.

I tillegg til at de tyske styrkene var bedre utstyrt brukte de den nye "Blitzkrieg" taktikken - stor bevegelse ved hjelp av motoriserte, pansrede styrker og luftstyrker i koordinerte angrep som kunne trenge langt fram og omringe gammeldags utstyrte og ledete styrker som stod i defensive posisjoner. Og tyskerne dro fordel av at Frankrike og Storbritannia ikke kom Polen til hjelp. Dersom Vestmaktene hadde angrepet Tyskland fra vest ville Tyskland ha vært svært sårbar, spesielt i første halvdel av september.

Tap i krigen mot Polen
- Polske tap mot Tyskland Polske tap mot Sovjet Tyske tap Sovjetiske tap
Døde 70.000 50.000 11.000 700
Sårede 133.000 ? 30.000 1.500
Savnede ? ? 3.400 ?
Fanger 700.000 300.000 - -
Flyktet utenlands 220.000 - - -
Pansrede kjøretøy ? ? 300 ?
Andre kjøretøy ? ? 5.000 ?
Fly 330 - 560 ?
(Kilde: Dokument 551)


Operasjon "Weserübung" og Operasjon "Gul" - april-mai 1940

Erobringen av Polen hadde gått så raskt at det hadde gitt Hitler økt selvtillit. Han hadde allerede informert de øverstkommanderende for de tre våpengrenene om at han ønsket å utnytte Tysklands militære fordel til å slå Frankrike og sikre seg marinebaser i Nederland og Belgia og det nordlige Frankrike for å få Storbritannia på knærne. Samtidig kan Hitler ha håpet at Storbritannia ville omgjøre sin beslutning om å gå inn i krigen. For å oppmuntre til dette holdt Hitler en tale i Riksdagen den 6. oktober der han angrep Churchill, men også sa at han selv ønsket fred, uten at han kom med noe konkret fredsforslag. Dette kan Hitler både ha gjort for å prøve å gjøre andre ansvarlige for at krigen fortsatte, og for å prøve å splitte den britiske regjering.

Den 9. oktober presenterte Hitler sitt syn på behovet for en rask offensiv i vest i et memorandum til øverstkommanderende for hæren von Brauchitsch og sjef for generalstaben Franz Halder:

....... Det tyske krigsmålet må på den andre siden være det endelige nederlag for Vestmaktene, altså ødeleggelse av styrkene til Vestmaktene og av deres evne til enda en gang å motsette seg den politiske konsolidering og videre utvikling av det tyske folk innen Europa.

Dette grunnleggende målet må helt klart justeres fra tid til annen for propagandaformål og for å passe til de psykologiske kravene til de individuelle tilfellene vis-à-vis verden utenfor. Dette forandrer ikke selve krigsmålet. Det er og forblir ødeleggelse av våre vestlige motstandere....
(Kilde: Dokument 553)

Videre i memorandumet skrev Hitler at tida antakelig ikke var på Tysklands side. Likevel var det en stor fordel for Tyskland at etter erobringen av Polen kunne Tyskland nå få fortsette med å utkjempe krigen på bare en front. Det var ikke mulig å være sikker på at Russland ville holde seg nøytral i lang tid, men for øyeblikket var det ingenting som tydet på at Russland ville bryte sin nøytralitet. Avtaler var lite verdt, sa Hitler. Den største sikkerheten for at Russland ville holde seg nøytral lå i at Tyskland demonstrerte styrke.

Om trusler mot Tyskland skrev Hitler at dersom krigen ble langvarig kunne andre stater bli dratt inn på Vestmaktenes side. En annen fare lå i at Tyskland hadde små naturressurser å dra på, og det kunne føre til problem. Den største faren var at Tyskland var helt avhengig av industrien i Ruhr, og den lå nær vestgrensen. Mistet Tyskland Ruhr ville Tyskland samtidig miste evnen til å føre krig.

I krigen mot Frankrike og Storbritannia var det viktigere å ødelegge deres militære styrker enn å erobre landområder, skrev Hitler. Angrepet burde gjennomføres snarest mulig og før motstanderne hadde fått tid til å bygge opp sine militære styrker. Derfor var hver måned som gikk før Vestmaktene ble angrepet en tapt måned, siden Tyskland i de nærmeste månedene ikke kunne regne med betydelig økning av sin militære styrke, mens derimot Vestmaktenes militære styrker vokste for hver måned. [Her tok Hitler feil, for den tyske hærens utstyr trengte å repareres og fornyes etter felttoget i Polen.]

Hitler ga uttrykk for at han ville angripe i vest snarest mulig dersom ikke Storbritannia og Frankrike bad om fred. Men den 12. oktober nektet Chamberlain å akseptere en fred der Tyskland fikk beholde sine erobringer.

Hærens ledelse var svært skeptisk overfor tanken om å angripe i vest raskest mulig. Den var både opptatt av at hæren trengte å få sitt utstyr reparert og fornyet, og man husket fortsatt Første Verdenskrig. Den femte november kom Brauchitsch med et memorandum der grunnene til ikke å angripe ble presentert. Hitler reagerte med å fastsette at 12. november skulle Tyskland angripe. Men dårlig vær førte til at angrepet ble avblåst.

Den 23. november holdt Hitler en tale til omkring 200 høyere offiserer fra hæren der han blant annet sa at han hadde kjempet hardt og lenge for å komme dit han og Tyskland var i dag. Han sa at han hadde strevd for å opprette en ny orden, først ved å trene opp en liten gruppe av ledere, og deretter ved å bygge opp Tyskland og sette Tyskland i stand til å føre krig, og alltid hadde folk vært skeptiske og ikke trodd at det han prøvde ville på lykkes, men så langt hadde han alltid lyktes. Deretter regnet Hitler opp grunner til at Tyskland burde angripe mot vest snarest mulig, og i den forbindelsen sa han blant annet:

Som den siste faktoren må jeg i all beskjedenhet nevne min egen person: uerstattelig. Verken en militær eller en sivil person kan erstatte meg. Drapsforsøk kan bli gjentatt. Jeg er overbevist om kraften til mitt intellekt og til mine beslutninger. Krig slutter bare alltid med ødeleggelsen av motstanderen. Enhver som tror noe annet er uansvarlig. Tiden arbeider for våre motstandere.........

Ånden til de store menn i vår historie må styrke oss alle. Skjebnen krever ikke mer fra oss enn fra de store menn i tysk historie. Så lenge jeg lever skal jeg bare tenke på vårt folks seier. Jeg skal ikke vike tilbake for noe som helst og skal ødelegge alle som står mot meg. Jeg har bestemt for å leve mitt liv slik at når jeg dør kan jeg stå ubeskjemmet. Jeg vil ødelegge fienden.
(Kilde: Dokument 554)

Offensiven i vest måtte utsettes gjentatte ganger i løpet av vinteren 1939-40 på grunn av været og forholdene for transport. I januar bestemte Hitler seg for å utsette angrepet til våren. Og Hitler ble opptatt av Skandinavia. Skandinavia var viktig for Tyskland på spesielt to måter. For det første kom nesten halvparten av Tysklands forsyning av jernmalm fra Sverige, og mye av dette ble sendt over den norske havna i Narvik. For det andre holdt marinen den norske kysten for å være svært viktig siden den viktigste ruten for tyske ubåter gikk mellom Norge og Shetland.

Utbruddet av krig mot Storbritannia allerede i 1939, og ikke i 1944 som forutsett i Z-planen, hadde gjort admiral Raeder pessimistisk. Den 3. september skrev han blant annet:

....... Så langt som det angår marinen er den naturligvis i det hele tatt ikke tilstrekkelig væpnet for den store kampen med England. Den har, det er sant, skapt på kort tid siden 1935 (Flåteavtalen) et godt trenet og effektivt oppbygd ubåtvåpen, som for tiden har 26 båter som er operative for Atlanterhavet, men som likevel er for svakt til å oppnå en avgjørende virkning på krigen. Overflateflåten er imidlertid mye svakere i antall og kampkapasitet sammenliknet med den engelske flåten.....
(Kilde: Dokument 555)

Flåtene til de store sjømaktene den 1. september 1939
- Storbritannia USA Japan Frankrike Italia Tyskland
Slagskip 15 15 9 7 4 2
Lommeslagskip - - --- 3
Hangarskip 7 6 6 1 - -
Tunge kryssere 15 18 12 771
Lette kryssere 49192511146
Destroyere 192236112616121
Torpedobåter - - 12 12 70 12
Ubåter 62 96607910657
(Kilde: Dokument 556)

Raeder var overbevist om at dersom marinen skulle angripe britisk skipsfart ville den trenge baser som ga den direkte adgang til Atlanterhavet. Den 10. oktober pekte han overfor Hitler på verdien av ubåtbaser på Norskekysten, men tilsynelatende da uten å overbevise Hitler. Men ved utbruddet av krigen mellom Sovjet og Finland ble Skandinavia langt mer interessant for stormaktene. Raeder ble redd for at Storbritannia ville gjøre bruk av en eventuell hjelpeoperasjon for Finland til å holde militære styrker i Norge. Den 12. desember overtalte Raeder Hitler til å møte den norske fascistlederen Quisling. Quisling ser ut til å ha overbevist Hitler om faren for britisk intervensjon i Norge, og to dager senere bad Hitler OKW om å se på mulighetene for å invadere Norge. Den 16. februar 1940 angrep en britisk destroyer et tysk skip, Altmark, som seilte i norske farvann, og frigjorde britiske fanger som ble holdt om bord. Den hendelsen fikk Hitler til sette fart på forberedelsene, og den 1. mars kom han med direktiv for "Operasjon Weserübung":

1. Utviklinga av situasjonen i Skandinavia krever at alle forberedelser gjøres for okkupasjon av Danmark og Norge av en del av Wehrmacht, (Fall Weserübung). Denne operasjonen skulle forhindre britiske inngrep i Skandinavia og Baltikum. Videre skulle den garantere vår malmbase i Sverige og gi marinen og luftvåpenet en videre startlinje mot Storbritannia.

Den rollen som marinen og luftvåpenet skal spille, innenfor grensene til deres kapasitet, er å beskytte operasjonen mot innblanding fra britiske sjø og luft stridskrefter.

I lys av vår politiske og militære makt sammenliknet med den til de skandinaviske statene vil de styrkene som settes inn for å gjennomføre Operasjon Weserübung bli holdt så små som mulige. Den numeriske svakhetene vil bli oppveid ved dristige aksjoner som blir overraskende utført.

Prinsipielt vil vi gjøre vårt ytterste for å få operasjonene til å synes som en fredelig okkupasjon, der formålet er militær beskyttelse av nøytraliteten til de skandinaviske statene. Korresponderende krav vil bli gitt til regjeringene ved begynnelsen av okkupasjonen. Dersom det blir nødvendig vil marine og luft demonstrasjoner gi den nødvendige vektleggelse. Dersom det til tross for dette skulle bli motstand vil den bli knust med alle militære midler.......

3. Kryssing av den danske grensen og landingene i Norge må foregå samtidig. Jeg legger vekt på at operasjonene må bli forberedt så raskt som mulig. I tilfelle fienden griper initiativet overfor Norge må vi være i stand til umiddelbart å anvende mottiltak. Det er svært viktig at de skandinaviske statene så vel som de vestlige motstanderne skulle bli tatt ved overraskelse ved våre tiltak.......
(Kilde: Dokument 557)

Selv om fredsslutningen mellom Finland og Sovjet den 13. mars fjernet den umiddelbare trusselen om britisk intervensjon, presset Rader fortsatt på for handling på grunn av at "før eller senere vil Tyskland stå overfor oppgaven å gjennomføre Weserübung". Hitler var enig, og den 2. april ga han ordre om at angrepet skulle settes i verk den 9. april. I mellomtiden forberedte Storbritannia planer for å minelegge atkomstrutene til Narvik for å provosere fram en tysk respons som kunne rettferdiggjøre britisk intervensjon.

Angrepet på Danmark lyktes i løpet av få timer. Men i Norge møtte tyskerne både mer motstand fra norske festninger og de støtte sammen med britiske flåtestyrker som hadde begynt å legge miner dagen før. Siden en britisk ekspedisjonsstyrke allerede var gjort klar kunne den sendes raskt til Norge. Selv om tyskerne lyktes i å erobre Oslo og andre havner hadde de små styrker og var spredt og det viste seg å være vanskelig å få fram forsterkninger til dem. I løpet av de første vekene holdt den tyske ledelsen på å bryte sammen. En stabsoffiser i OKW rapporterte at "folk hadde mistet hodet" og "Hitler satt ignorert på en stol i et hjørne og stirret mørkt framfor seg". På et tidspunkt ville Hitler evakuere Narvik og gikk med på at deler av de tyske styrkene tok seg over til Sverige for å bli internert der. Men de allierte styrkene manglet luftstøtte og artilleri og var dårlig ledet sammenliknet med tyskerne, og viste seg ute av stand til å utnytte situasjonen. Og i juni ble begivenhetene i Frankrike langt viktigere, og den 8. juni dro de allierte seg ut av Norge.


Tyskerne angriper vestover

Hele vinteren hadde tyskerne arbeidet med planer for angrepet vestover. I løpet av denne tida hadde planene flere ganger blitt forandret. Planene så for seg et angrep av tre armegrupper - A i sentrum, B i nord og C i sør. I versjonen til direktiv "Gul" fra 19. oktober var det planlagt at hovedstøtet skulle komme fra armegruppe B, som dannet den høyre vingen under general von Bock. Dens hovedoppgave ville være å okkupere Nederland og støte inn i Belgia nord og sør for Liège. Hovedoppgaven til armegruppe A i sentrum under general von Rundstedt var å dekke den sørlige flanken til armegruppe B ved å krysse Meuse mellom Fumay og Mouzon og gå inn i det nordøstlige Frankrike. Armegruppe C, under general von Leeb, ville dekke Maginotlinja lenger sør.

Dette var en temmelig konvensjonell plan som liknet på den som ble fulgt i de innledende stadiene til den Første Verdenskrig. Den ville ikke komme som noen overraskelse på de allierte. Og målsetningene dens var svært begrensede. Hitler var ikke tilfreds med planen, og etter noen dager foreslo han at det skulle legges størst vekt på angrepet sør for Liège. Men han slo seg i midlertid til ro med et angrep med to angrepsspisser der den ene skulle gå sør for Liège og den andre nord for Liège, og der begge angrepene ble gjennomført av styrker fra armegruppe B og begge angrepsspissene ble spisset av panserdivisjoner. Holland skulle ikke være inkludert i invasjonen. Denne planen ble inkorporert i en revidert versjon av "Gul" datert 29. oktober:


(a) Deployeringsdirektiv "Gul"

1. Generell intensjon. Holdningen til Vestmaktene kan kreve at den tyske hæren i vest går over på offensiven. Alle tilgjengelige styrker vil bli satt inn med den intensjon å bringe inn i kampen på nordfransk og belgisk jord så mange deler av den franske hæren og dens allierte som mulig. Dette vil skape gunstige forhold for den videre gjennomføring av krigen mot England og Frankrike på land og i luften.

2. Deployering og oppgaver. (a) Angrepet vil bli utført under min kommando av armegruppene B og A med mål å ødelegge de allierte styrkene i området nord for Somme og å bryte gjennom til Kanalkysten. Armegruppene B og A vil samles øst for Rikets grense mellom Geldern og Mettlach (sør for Trier) under kamuflasje slik at de kan innta de nødvendige posisjoner for å krysse grensen innen seks nattmarsjer og angripe om morgenen på den sjuende. Det tidspunktet der de må være ferdige vil bli gitt separat. Armegruppe C vil måtte holde befestningene i sin sektor med et minimum av styrker. En egen ordre vil behandle spørsmålet om simuleringsangrep. .......

3. Oppgavene til den angripende fronten. (a) Etter å ha brutt gjennom de belgiske grensebefestningene vil armegruppe B først avansere i vestlig retning. En angripende styrke vil bli sendt nord for Liège til området rundt Brüssel, den andre sør for Liège til området sør og sørvest for Namur, slik at armegruppens angrep kan fortsettes uten tap av tid enten i vestlig eller i sørvestlige eller nordvestlig retning avhengig av situasjonen. Etter å ha brutt gjennom den befestede grensesonen må motoriserte styrker bli satt inn så snart som mulig med så stor styrke som mulig. I området til den nordlige angrepsstyrken må de bli skjøvet fram i retning av Gent, i området til den sørlige angrepsstyrken i retning av Thuin, med det målet at de ved bruk av hensynsløse angrep hindrer at fienden danner en kampfront og slik at i gjensidig samarbeid, og ved å følge direktivene til armegruppen, kan de skape gunstige forhold for støttestyrkene for å opprettholde angrepet. Dersom det blir nødvendig vil armegruppe B konsentrere de motoriserte enhetene til begge angripende styrker overalt der det eksisterer gunstige muligheter til rask framgang. De motoriserte styrkene til en enhet må ikke ble tillatt å være ledige når de kan bli satt effektivt inn av den andre. Med frigivelse av de motoriserte styrkene for avansement må deres ledelse bli skilt fra ledelsen til infanteridivisjonene som følger. Armegruppe B vil organisere arbeidet for hærens overkommando for de ulike oppgavene. Festningene i Liège og Antwerpen skal overgi seg i følge ordrene til armegruppe B. Fienden må bli forhindret i å unnslippe fra festningsområdet......

(b) Armegruppe A vil dekke angrepet til armegruppe B mot en fiendtlig frammarsj fra sør og sørvest. Til dette formål vil den skyve sin høyre ving så raskt som mulig over Meuse nær og sør for Fumay og gjennom den befestede franske grensesonen i retning mot Laon....
(Kilde: Dokument 558)

Men Hitler var fortsatt ikke fornøyd med denne planen. Og da den ble beslaglagt etter at en tysk offiser hadde landet i Belgia ble han overbevist om at den eneste måten å overraske fienden på var å konsentrere angrepet lenger sør på den sørlige Meuse i retning av Sedan. I utgangspunktet hadde imidlertid OKH vurdert denne planen som for risikabel på grunn av at de skogvokste bakkene i Ardennene, som et angrep måtte passere gjennom, ble sett på som ugjennomtrengelige for tanks. På dette stadiet hadde ikke Hitler tilstrekkelig tillit til seg selv som militær øverstkommanderende til å presse gjennom sine synspunkter. I mellomtiden hadde imidlertid stabssjefen for armegruppe A, general von Manstein, trolig den mest briljante strategiske hjerne i generalstaben, også uttrykt sin misnøye med planen. Han ønsket også mer vekt på støtet i sentrum for å kutte av de allierte styrkene i Belgia ved Somme, og han ble forsikret av panserkrigeksperten general Heinz Guderian om at Ardennene ikke var ugjennomtrengelige dersom tilstrekkelig sterke tankstyrker ble satt inn. Etter å ha fått støtte fra sin kommandør, von Rundstedt, presset Manstein sitt syn i atskillige memoranda til OKH. Hærens overkommando motsatte seg denne innblandingen som den vel kan ha antatt skyldtes at Manstein bare ville øke betydningen til sin egen armegruppe. Overkommandoen bestemte seg derfor til å overføre Manstein til en kommando i det østligste Tyskland, langt borte. Men før Manstein reiste greide han å framføre sitt syn overfor Hitlers Wehrmacht adjutant, og da Hitler fikk vite at en anerkjent militær ekspert syntes å tenke i de samme tankebanene som han selv innkalte han ham til en samtale den 17. februar 1940. Etter denne samtalen ga Hitler ordre om at planen for angrepet vestover skulle skrives om og i være i samsvar med forslagene til Manstein. Derved ble angrepets tyngdesentrum overført fra armegruppe B i nord til armegruppe A i sentrum. I mellomtiden hadde en serie krigsspill overbevist OKH om at Manstein hadde rett.

Det nye utkastet fra 24. februar legemliggjorde den berømte Sichelschnitt (sigdekutt) strategien som i mai skulle vise seg å være vellykket. Nøkkelen til planen var at siden de trebevokste åsene i Ardennene var betraktet som ugjennomtrengelige for tanks, ville denne delen av fronten bli tynt forsvart. Allierte styrker ville bli konsentrert lenger mot nord for å møte det ventede tyske angrepet gjennom Belgia. Med en gang de var kommet gjennom Ardennene ville det tyske panseret være på slettene i det nordlige Frankrike og kunne kjøre rett til den Engelske Kanalen. Derved ville de allierte styrkene ble kuttet i to og de alliertes hovedstyrker som var i Belgia ville bli klemt mellom armegruppe A som kom fra sør og armegruppe B fra nord. Det følgende er general von Mansteins forslag til Hitler fra 17. februar 1940 om endring av "Gul":

1. Målet for offensiven i vest må være å tvinge gjennom avgjørelse på land. Den politiske og militære satsingen er for høg til at en delvis løsning er akseptabel, slik det er inneholdt i den eksisterende angrepsplanen, nemlig ødeleggelse av så stor del som mulig av fiendens styrker i Belgia og okkupasjon av deler av Kanalkysten.

Fra begynnelsen av må derfor de som dirigerer operasjonene sikte mot ødeleggelse av de franske forsvarsstyrkene.

2. Av denne grunn er det nødvendig at, i motsetning til deployeringsdirektivet, tyngdesentrumet rett fra starten av angrepet er i den sørlige vingen [sentrum], altså skulle bli overført til armegruppe A i stedet for å være hos armegruppe B eller å være uavgjort. Under den eksisterende planen kan man i beste fall bare slå de framrykkende fransk-engelske styrkene i Belgia ved et frontalangrep og kaste dem tilbake til Somme, der operasjonen kan komme til å gå i stå.

Den sørlige vingen, altså armegruppe A, må kjøre gjennom det sørlige Belgia over Meuse og i retning av nedre Somme. Ved endelig å overføre tyngdesentret på denne måten vil de sterke fiendestyrkene som kan bli ventet i det nordlige Belgia og som vil bli kastet tilbake av armegruppe B ved frontalangrep, bli kuttet av og ødelagt. Dette vil bare være mulig dersom armegruppe A raskt kjører gjennom fram til nedre Somme. Dette må være første del av kampanjen. Den andre delen, omringningen av den franske hæren ved hjelp av en sterk høyrefløy bevegelse, vil følge videre fra dette.

3. Til en slik oppgave vil det være nødvendig å dele armegruppe A i tre hærer. Slik vil en ny hær måtte settes inn på dens høyre fløy.

Den nordligste hæren til denne armegruppen (den andre) har som oppgave å krysse Meuse og bryte gjennom til nedre Somme for å kutte av fiendestyrkene som drar seg tilbake fra armegruppe B.

Sør for dette må en annen hær (tolvte) rykke fram over Meuse på den ene sida av Sedan og så snu sørvestover, og ta offensiven og bekjempe alle franske forsøk på å samle tropper til et motangrep.

Den tredje hæren (sekstende) har i utgangspunktet den defensive rollen å dekke den sørlige flanken til operasjonen mellom Meuse og Moselle.

Det er vesentlig at luftforsvaret ødelegger den franske konsentrasjonen tidlig fordi dersom de franske forsøker noe vil det bli store motangrep vestfor eller på begge sider av Meuse, som kanskje vil nå opp til Moselle.

Tanken om bare å sette inn det XIX motoriserte korpset til Meuse nær Sedan er et halvveis tiltak. Dersom fienden angriper oss med sterke motoriserte styrker i det sørlige Belgia vil korpset bli for svakt til å ødelegge disse raskt mens det krysser Meuse med resten av styrken. Dersom fienden begrenser seg til å holde Meuse-linjen med styrker av noen størrelse, i forhold til den nåværende styrkebalansen, vil korpset ikke være i stand til å krysse Meuse på egen hand.

Dersom man skal sette inn motoriserte styrker må det i det minste være to korps i den nåværende sektoren til armegruppen som kan krysse Meuse samtidig nær Charlotteville og Sedan, uavhengig av innsatsen til tankstyrker fra den 4. arme på Meuse nær Givet. Slik må det XIX pansrede korps være plassert ved siden av Guderians korps fra begynnelsen av. Det må ikke være øremerket for bruk av armegruppe A eller B [men klart for A].

Føreren uttrykte sin enighet med dette. Kort tid etterpå ble det nye og endelige deployeringsdirektivet utstedt.
(Kilde: Dokument 559)

Deretter ble det satt opp et nytt utkast til operasjon "Gul", datert 24. februar, som innarbeidet Mansteins forslag:

1. Offensiven "Gul" intenderer å fjerne trusselen om en britisk okkupasjon av nederlandsk territorium ved hjelp av en rask okkupasjon av Holland, å nedkjempe så mange deler av den engelsk-franske hæren som mulig ved et angrep gjennom Belgia og Luxemburg, og derved bane vei for ødeleggelse av den militære styrken til fienden.

Tyngdesentrumet for angrepet gjennom Belgia og Luxemburg vil ligge sør for linjen Liège-Charleroi.

Styrkene som er i aksjon nord for denne linjen vil bryte gjennom det belgiske grenseforsvaret. Ved en videre offensiv i vestlig retning vil de eliminere enhver direkte trussel mot Ruhrområdet fra nordøst Belgia og trekke størst mulig del av den engelsk-franske hæren mot seg.

Styrkene som er i aksjon sør for linja Liège-Charleroi vil med makt krysse Meuse mellom Dinant og Sedan og åpne opp en vei gjennom de franske grensefestningene i nord i retning av de nedre områdene ved Somme.

2. Angrepet nord for linja Liège-Charleroi vil bli ledet av overkommandoen til armegruppe B med 18. og 6. armeer. Angrepet sør for linja [vil bli ledet] av overkommandoen til armegruppe A ført av 4., 12. og 16. armeer.

Armegruppe C vil binde fienden som står overfor dens posisjoner og være forberedt på å slå tilbake avledende angrep fra fienden.......

5. Oppgaver til armegruppene og innledende oppgaver til armeene. Oppgaven til armegruppe B er å okkupere Holland ved hjelp av motoriserte styrker og å forhindre at den nederlandske hæren opererer sammen med de engelsk-franske styrkene. Den vil ødelegge det belgiske grenseforsvaret ved et raskt og kraftfullt angrep og vil kaste fienden tilbake over linja Antwerpen-Namur.

Antwerpens fort vil bli omringet fra nord og øst, fortet til Liège fra nordøst og nord for Meuse....... Oppgaven til armegruppe A vil være med makt å krysse Meuse mellom Dinant og Sedan (inkludert begge) så raskt som mulig, mens den venstre flanken til hele offensiven blir dekket mot fiendtlige angrep fra det beskyttede området rundt Metz og Verdun. Mens den fortsetter å beskytte flankene vil den bryte gjennom bak de franske befestningene i nord i retning av utløpet av Somme så raskt som mulig og med så stor styrke som mulig. Til dette formålet vil hærens overkommando 2 være tilgjengelig som en tilleggs overkommando for hæren.

Sterke motoriserte styrker i dype formasjoner må bli sendt fram foran fronten til den armegruppen [som går] mot Dinant-Sedan sektoren ved Meuse. Deres oppgave er å knuse de fiendestyrkene som har avansert inn i det sørlige Belgia og Luxemburg for å erobre vestbredden av Meuse i et overraskelsesangrep og derved å sikre gunstige forhold for fortsettelse av offensiven mot vest.........
(Kilde: Dokument 560)

Den tyske offensiven i vest ble endelig satt i gang den 10. mai. Styrkebalansen var slik:

Styrkeforholdet mellom de hærene som stod mot hverandre i vest den 10. mai 1940
- Divisjoner Artilleri Tanks
Frankrike 104 10.700 3.063
Storbritannia 10 1.280 310
Belgia 22 1.338 10
Nederland 8 656 .
Vestmaktene totalt 144 13.974 3.383
Tyskland 141 7.378 2.445
(Kilde: Dokument 561)

De allierte bakkestyrkene var samlet sett større enn de tyske styrkene, men i lufta hadde Tyskland overtaket. Antallet tyske og allierte kampfly var ganske likt, men Tyskland hadde langt flere bombefly enn de allierte.

Tyskland hadde først og fremst fordel av at det hadde en samlet ledelse for sine styrker, og av at det hadde en god slagplan som bygde på forslaget til general Manstein. Tyskerne satte 29 divisjoner under armegruppe B i nord, og 44 divisjoner, inkludert hovedtyngden av panserstyrkene, under armegruppe A i sentrum. Armegruppe C med 17 divisjoner dekte den sørlige flanken og utgjorde en trussel mot den franske østlige flanken. Alt gikk etter planen. Den 23. mai var hovedtyngden av det britiske ekspedisjonskorpset, de belgiske og mange franske divisjoner fanget mellom armegruppe B i nord og armegruppe A i sør. Spydoddene til de tyske panserstyrkene til armegruppe A var bare noen få kilometer fra Dunkirk, den eneste havna som var tilgjengelig for å evakuere de britiske styrkene. Men den dagen fikk de tyske panserstyrkene ordre om å stoppe. Og det ga de britiske styrkene tid til å organisere forsvarsverk som kunne beskytte evakueringen. Det var general von Rundstedt, kommandør av armegruppe A, som tok initiativ til å stoppe den tyske framrykking. Da Hitler kom til sluttet han seg til denne avgjørelsen og gjorde den til en førerkommando, som gikk framfor kommandoer fra hærens overkommando. Hitler hadde blitt spurt av Göring om å la Luftwaffe bombe de britiske styrkene som trakk seg tilbake. Hitler ville konsentrere seg om kampen mot Frankrike og om å erobre Paris av frykt for at offensiven skulle kjøre seg fast. Han var spesielt bekymret for de tyske panserstyrkene som hadde vært utsatt for stor slitasje. Likevel er det klart at den følgende dagen overlot han avgjørelsen til armegruppe A.

Avgjørelsen om å stoppe førte til bestyrtelse i hovedkvarteret til hærens overkommando, og stabssjefen, general Halder, som hadde blitt en ivrig tilhenger av sigdkutt strategien skrev i dagboka si:


25.v.40. Dagen begynner enda en gang med ubehagelig ordveksling mellom von Br[auchitsch] og Føreren om den framtidige kursen for kampen om omringelsen. Jeg hadde sett for meg at kampen gikk som følgende: Armegruppe B ville gjennomføre et tungt frontalangrep mot fienden, som ville dra seg tilbake i følge en plan, med mål bare å binde ham fast. Armegruppe A ville møte en slått fiende, og ville gå inn på ham bakfra og tvinge fram en avgjørelse. Dette skulle bli oppnådd med motoriserte tropper. Nå får det politiske lederskapet den ideen at den endelige kampen skal overføres fra Flandern til det nordlige Frankrike. For å skjule dette politiske målet blir det forklart at terrenget i Flandern, med sine mange vannveier, er ubrukelig for tanks. Tanksene til de andre motoriserte troppene må derfor stoppe etter å ha nådd linja St. Omer-Béthune.

Med andre ord er posisjonene reversert. Jeg ønsket at armegruppe A skulle være hammeren og B skulle være ambolten. Siden B står overfor en organisert front vil dette koste mye blod og ta lang tid. For de luftstyrkene som man håper på er avhengige av været....
(Kilde: Dokument 563)

Klokka halv to om ettermiddagen ga Hitler det tyske pansret ordre om å fortsette å rykke fram, men de 48 timene som var gått hadde vært tilstrekkelig til at det meste av det britiske ekspedisjonskorpset kunne bli evakuert, og det samme gjelder for betydelige franske styrker.

Evakuering av allierte tropper fra Dunkirk, dag for dag
Dato Fra stranda Fra havna i Dunkirk Tilsammen
27.5 - 7.669 7.669
28.5 5.930 11.874 17.804
29.5 13.752 33.558 47.310
30.5 29.512 24.311 53.823
31.5 22.942 45.072 68.014
1.6 17.348 47.081 64.429
2.6 6.695 19.561 26.256
3.6 1.870 24.876 26.746
4.6 622 25.553 26.175
Til sammen: 98.671 239.555 338.226
(Kilde: Dokument 564)

Etter at de tyske styrkene hadde erobret Dunkirk begynte de neste fase av invasjonen. Den ble kalt for Operasjon "Rød", og begynte den 5. juni. Den fikk rask framgang, og Paris ble inntatt ni dager senere.

Etter at Frankrike var inntatt var Hitler fornøyd med situasjonen og kunne tenke seg å inngå fred med Storbritannia på den betingelse at Storbritannia aksepterte de tyske erobringene. Tyskland la under seg de vestlige delene av Frankrike, og lot de sørlige delene bli en tysk satellittstat. Den våpenhvilen som ble undertegnet mellom Tyskland og Frankrike den 22. juni ble laget ut fra tyske hensyn som bygde på at tyskerne ikke var i stand til å okkupere de franske koloniene eller å kommandere den store franske flåten, men ønsket komme i en situasjon der disse kanskje kunne bli tilgjengelige. Tyskland okkuperte tre femtedeler av Frankrike, alle de delene av landet som hadde kystlinje mot Atlanterhavet. Resten ble et lydrike med marsjall Pétain i Vichy som statsleder.

Tap under krigen i Nederland, Belgia og Frankrike
Land Døde Sårede
Tyskland 27.000 111.000
Frankrike 92.000 200.000
Storbritannia 69.637 ,
Belgia 7.500 15.850
Nederland 2.890 6.900
Italia 1.247 4.782
(Kilde: Tabell 566)


Lenker:
Til neste del
Andre verdenskrig
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: