Østfronten fram til våren 1943.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Den Røde Arme 1918-1941
  3. Hærene i 1941
  4. Krigens første periode: juni 1941 - november 1942
  5. Slaget om Stalingrad
  6. Krigens Andre Periode: November 1942 - desember 1943
  7. Kart:
    1. Operasjon Barbarossa: Angrepet på Sovjet 22. juni 1941
    2. Operasjon Blau: Offensivene mot Stalingrad og Kaukasus i 1942.
    3. Slaget om Stalingrad

Kilder:


Innledning

I arbeidet med å skaffe meg oversikt over litteraturen om krigen på Østfronten har jeg blant annet lest de bøkene som er nevnt som kilder for dette kapitlet. Jeg ser at David Glantz og John Erickson nevnes blant de fremste forskerne på krigen på Østfronten, og jeg vil i dette kapitlet følge den oversikten som David Glantz gir over krigen, og også i framstillinga mi ta med stoff fra andre forfattere, spesielt John Erickson.

John Ericksons bøker er store og gjengir svært detaljert kamphandlingene på Østfronten, men uten å ta med førstehandsberetninger. Videre går Erickson inngående inn på forholdet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill. Erickson gjengir krigen på Østfronten med utgangspunkt i omfattende studier av sovjetiske arkiv.

Beevors noe oppskrytte bøker er for lite omfattende og for ufullstendige til alene å kunne være kilder eller utgangspunkt for en sammenfattende beretning om krigen på Østfronten. Boka til Richard Overy kunne derimot være grunnlag eller utgangspunkt for et kapittel om krigen på Østfronten, og jeg kommer til bruke den. Boka til Omer Bartov om Hitlers hær kommer jeg til å ha i bakhodet mens jeg skriver dette kapitlet.

David Glantz regnes for å være en av de fremste nålevende forskerne av krigen på Østfronten. Dette er en av grunnene til at jeg har valgt å bruke den oversikten som han har skrevet sammen med Jonathan House over krigen på Østfronten. Dessuten har denne boka en mer overkommelig størrelse enn verket til John Erickson, og boka tar med oversikt over utviklingen av hærstyrkene på begge sider og av taktikk og strategi i løpet av krigen og mobiliseringen av det sovjetiske samfunnet til krig. Videre følger ikke Glantz krigens utvikling bare fra siden til en av de krigførende partene, som så mange bøker om krigen gjør, men fra begge partenes side.

Dette kapitlet bør leses med et åpent atlas i nærheten!


Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Den Røde Arme 1918-1941

Utvikling av Den Røde Arme fram til 1937

David Glantz begynner boka "When Titans Clashed" med å skrive om utviklinga av Den Røde Arme. Bolsjevikene måtte etter revolusjonen i 1917 kjempe en langvarig krig for å sikre seg makten over Russland. Det nye styret stod overfor fiender på alle kanter, både innenlandske og utenlandske. Tsarens hær hadde gått i oppløsning, og bolsjevikene ville trekke Russland ut av den Første Verdenskrigen, mens de hvite styrkene ville fortsette krigen mot Tyskland. Derfor støttet allierte stater de hvites kamp mot bolsjevikene. Og Tyskland støtte de baltiske statene som brøt ut av det russiske imperiet.

Fra 1918 til 1921 raste en blodig borgerkrig i Russland. Under denne borgerkrigen ble Den Røde Arme dannet. Lenin og Trotsky brukte jernbanelinjene til å frakte hærstyrker fra slagmark til slagmark, fra det ene truede frontavsnittet til det neste. Dette ga forståelse for viktigheten av å ha strategiske reserver og dybde i forsvaret.

Borgerkrigen endte med at Den Røde Arme vant. Borgerkrigen hadde vært ført på en helt annen måte enn skyttergravskrigen på Vestfronten. Borgerkrigen hadde vært en bevegelseskrig over store områder der forholdsvis små troppestyrker deltok. Seire ble vunnet ved at det lyktes å konsentrere troppene slik at det ble oppnådd lokal overlegenhet på slagmarka og ved raske manøvrer der fiendtlige styrker kunne bli omringet eller angrepet i flankene etc.

I den første tida etter at borgerkrigen var vunnet hadde ikke bolsjevikene økonomi til å holde en stor stående hær. I 1925 var Den Røde Arme redusert til 562.000 soldater.

Versaillestraktaten fra 1919 hadde lagt ned forbud mot at Tyskland skulle kunne ha tanks og flyvåpen, men Tyskland unngikk på 1920-tallet dette forbudet ved å samarbeide med Sovjet om slike våpen. Utviklingen av dem og testing av dem og trening med dem foregikk i Sovjet. Men det ble bare produsert få våpen gjennom dette samarbeidet. Dette samarbeidet førte ikke til at Wehrmacht og Den Røde Arme utviklet militære teorier eller doktriner som liknet hverandre. Det var Den Røde Armes erfaringer fra borgerkrigen som ble grunnlaget for utvikling av dens forståelse av krigens problematikk og nødvendighet.

Den dyktige kommandanten fra borgerkrigen M. N. Tukhachevsky og den militære teoretikeren V. K. Triandafillov utviklet en strategisk teori om suksessive operasjoner med utgangspunkt i erfaringer fra Første Verdenskrig og borgerkrigen. De mente at moderne hærer var for store og motstandsdyktige til å bli nedkjempet i et eneste avgjørende slag. En krig måtte gjennomføres gjennom mange slag der seierherren måtte trenge inn i fiendens bakre linjer og kutte hans forsyningslinjer og omringe fiendtlige styrker og forberede nye offensive kamper og framstøt som kunne finne sted før fienden hadde fått omorganisert sine styrker. Slik ble kampene og slagene forberedelser til nye kamper, og hadde som oppgave å skape stadig bedre utgangspunkt for å vinne krigen. Man hadde her tre ulike nivå i planlegging av krigføringen: den strategiske planlegging av hele krigen, planleggingen av det enkelte slaget, og altså mellom disse to nivåene et nytt nivå som bandt det enkelte slaget og det strategiske nivået sammen; dette nye nivået i planleggingen tvang stabene til å planlegge de enkelte militære operasjonene slik at de førte til nye militære operasjoner, eller la grunnlaget for at nye militære operasjoner kunne gjennomføres på en vellykket måte. Denne mellomnivået i planleggingen ble kjent som "Den operasjonelle kunsten" - operativnaia iskusstva. I dette ble altså den enkelte militære operasjon bundet inn i det strategiske nivået, altså utformet med dette som et utgangspunkt.

I slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene perfeksjonerte sovjetiske militære teoretikere forståelsen av dype slag. De planla å bruke ny teknologi, spesielt tanks og fly, for å trenge gjennom solide fiendtlige forsvarsverk. Denne forståelsen av dype slag fant sitt fulle uttrykk i "Instruksjoner om Dype Slag" som ble utgitt i 1935.

I 1936 ble begrepet om Dype Operasjoner utviklet. Heller enn å trenge gjennom det fiendtlige området i et eneste taktisk dypt slag utformet Tukhachevsky og andre teoretikere planer om å trenge inn i det området som ble behersket av fienden i en dybde på 100 kilometer eller mer for så å utvikle denne inntrengningen til å beherske området og kutte fiendens forbindelseslinjer og nedkjempe fienden i det inntatte området. Og dette skulle skje så raskt at fienden ikke fikk tid til å reorganisere seg og bygge opp forsvarsposisjoner i denne dybden. Med I. A. Egerovs ord: "Den prinsipielle og grunnleggende oppgaven til krigskunsten er å hindre dannelsen av en fast [fiendtlig] front, og å gjennomføre operasjonene med ødeleggende styrke og raskt tempo."

I utgangspunkt ville Tukhachevsky og de andre teoretikerne gjennomføre dette med de våpen som ble brukt under borgerkrigen - infanteri, artilleri og kavaleriavdelinger supplert med pansrede kjøretøy. Men tidlig på 1930-tallet hadde de sovjetiske teoretikerne trukket alle moderne våpen, altså også tanks og fly, inn i planene sine. Tanks ville trenge inn i tre bølger med ulike oppgaver. Først ville tanks trenge gjennom de fiendtlige linjene sammen med infanteri og støttet av artilleri. Andre grupper av tanks ville trenge inn i den åpningen som ble skapt i den fiendtlige fronten for utvide den, og atter andre grupper tanks ville sammen med andre mekaniserte styrker trenge langt inn i det fiendtlige området for å omringe fiendtlige styrker. Denne forståelsen ble kodifisert i Den Røde Armes "Foreløpige Feltreguleringer av 1936".

Denne tanken om dype inntrengninger av mekaniserte styrker var uvanlig på denne tiden, men ikke enestående. Alle de større hærene arbeidet med planer for å unngå at krigshandlingene ble låst fast i skyttergravskrig, og for å unngå dette måtte mekaniserte og pansrede styrker brukes for å trenge gjennom fiendens forsvarsverk. I Sovjet aksepterte Stalin disse teoriene og satte industrien i gang med å produsere de våpen som teoriene forutsatte.

I første halvdel av 1930-tallet produserte Sovjet store mengder tanks og andre pansrede kjøretøy, og det ble bygd opp mekaniserte styrker. Høsten 1932 satte Sovjet opp sine to første mekaniserte korps. Og de neste årene økte mengden panserstyrker, og det ble bygd opp enheter av ulike slag.

De pansrede styrkene som ble bygd opp i disse årene var utilstrekkelig pansret, og soldatene hadde ikke erfaring med mekaniske kjøretøy og kunne ikke reparere dem, og kvaliteten var dårlig og utstyret ble raskt utrangert. Likevel var Sovjet ledende i verden i utvikling av pansret krigsmateriell og pansret krigføring ved midten av 1930-årene, og Den Røde Arme stod på denne tida lenger framme i denne utviklinga enn Wehrmacht.

Den Røde Arme i oppløsning 1937-1939

I 1939 var Den Røde Arme i oppløsning. Den viktigste grunnen til dette var Stalins terror og utrenskningen av offiserskorpset. Stalin var sykelig mistenksom og sjalu, og hans spesialitet kan sies å ha vært intriger, snikmord og forræderi. Ved å utøve denne sin spesialitet myrdet Stalin millioner av mennesker i Sovjet. Stalin myrdet systematisk enhver som tenkte eller handlet selvstendig og som ikke fullstendig underordnet seg det stalinistiske systemet. I 1937 var det bare Den Røde Arme som ikke hadde vært utsatt for Stalins terror.

Stalin mislikte og var mistenksom overfor intellektuelt selvstendige mennesker som tenkte nye tanker, som Tukhachevsky gjorde. Stalins nærmeste blant offiserene var forsvarskommisær K. E. Voroshilov. Voroshilov var fantasiløs og tanketom og utførte ordrer uten spørsmål. Han avskydde Tukhachevskys intellektuelle evner. Voroshilov spredte derfor onde rykter om Tukhachevsky. Den 27. mai 1937 ble Tukhachevsky og noen andre offiserer arrestert. Rettssakene mot de militære lederne ble ført i hemmelighet og ble raskt gjennomført. Den 12. juni 1937 kunngjorde Voroshilov at Tukhachevsky ble henrettet.

I de neste fire årene, helt til den tyske invasjonen, forsvant offiserene i Den Røde Arme i svært store mengder i det Den Røde Armes offiserskorps ble rammet av Stalins terror. Av mellom 75.000 og 80.000 offiserer ble minst 30.000 satt i fengsel/fangeleir eller henrettet. Dette inkluderte de fleste høyere offiserer, for eksempel alle kommandørene for de militære distriktene, kommandørene og stabssjefene både i hæren og marinen, 14 av 16 armekommandanter, 60 av 67 korpskommandanter, 136 av 199 divisjonskommandanter, 221 av 397 brigadekommandanter og 50% av alle regimentskommandantene.

Knapt noen av de som Stalin myrdet hadde gjort noen av de forbrytelsene som de ble anklaget for. Men Stalin ønsket å få sine lydige spyttslikkere og bødler inn overalt. Da krigen begynte ble en del av de dyktige offiserene som var i fangeleir tatt inn i hæren igjen på grunn av deres anerkjente dyktighet, dette gjelder for eksempel for K. K. Rokossovsky som til slutt ble marsjall og kommanderte en hel front.

Siden de fleste dyktige offiserene ble fengslet eller myrdet av Stalin fikk Den Røde Arme inn en mengde uerfarne offiserer i høge stillinger. Nylig utdannede offiserer kunne måtte gå inn som divisjonskommandanter med en gang de var ferdig med sin militære utdanning. Den teoretiske utviklinga som Tukhachevsky hadde foretatt fikk dårlig rykte, og Den Røde Arme kom i en oppløsningstilstand.

Sovjetiske panserstyrker deltok i den spanske borgerkrigen, og erfaringen derfra var at de sovjetiske tanksene var så dårlig pansret at de var svært sårbare og ikke kunne operere på egen hand, men måtte inngå i styrker sammen med infanteri. Tanks fikk hovedsakelig rolle som infanteristøtte. De militære doktrinene ble mer primitive og mindre ambisiøse enn de hadde vært i 1936. Bare Frankrike produserte på denne tiden tanks som var tilstrekkelig pansret til å kunne operere på egen hand.

Khasansjøen og Khalkin-Gol

I det fjerne Østen hadde japanerne trengt inn i Manchuria i 1931. Dette førte til konflikt mellom Japan og Sovjet, og til at Stalin ville beholde de sovjetiske styrkene i det fjerne Østen mest mulig intakt. Derfor ble de sovjetiske styrkene i det fjerne Østen mindre rammet av Stalins terror enn sovjetiske styrker i andre områder.

I juli og august 1938 var det flere sammenstøt mellom sovjetiske og japanske styrker over et landområde ved Khasansjøen, 10-15 mil sørøst for Vladivostok. Japanerne ble tvunget til å be om våpenhvile.

Japanerne valgte et område ved Khalkin-Gol som område for å teste Sovjets militære styrke og viljen til å bruke denne. Khalkin-Gol er ei elv mellom Ytre Mongolia og det området som Japan hadde skaffet seg kontroll over. I mai 1939 okkuperte Japan området rundt landsbyen Nomonhan. Zhukov, som var en av Tukhachevskys dyktigste elever, fikk kontroll over den sovjetiske styrkene. Zhukov samlet en hær på 58.000 mann og 498 tanks. Søndag den 20. august 1938 slo han til. Sovjetiske mobile styrker tok seg rundt flankene til de japanske styrkene og omringet dem, og de japanske styrkene greide ikke å bryte seg ut. Sovjets tap var 7.974 drepte soldater og 15.251 sårede, mens Japan tapte 61.000 mann.

Kampene ved Khalkin-Gol førte til at Japan ønsket å unngå flere kamper mot Den Røde Arme, og Japan ønsket å føre krig i andre områder enn på grensen mot Sovjet. Japan vendte sin aggresjon sørover, og angrep ikke Sovjet under den Andre Verdenskrig. Zhukov utmerket seg og ble anerkjent som en svært dyktig militær leder, og mange av de offiserene som hadde tjent under Zhukov ved Khalkin-Gol fikk etter hvert større oppgaver. Zhukov kom til å bli den fremste organisator av seieren over nazi-Tyskland. Ei veke etter seieren ved Khalkin-Gol invaderte Tyskland Polen. På dette tidspunktet var Den Røde Arme i Europa i oppløsning.


Væpnet våpenhvile, 1939-1941

En viktig del av Hitlers ideologiske fundament var motstanden mot kommunismen. Derfor var Tyskland etter nazistenes maktovertakelse en naturlig fiende av Sovjet. Og begge konkurrerte om innflytelse i Øst-Europa.

Stalin ville ikke at Sovjet skulle føre krig alene mot Tyskland, men under krisene om Tsjekkoslovakia i 1938 var Sovjet villig til å gå til krig mot Tyskland for å forsvare Tsjekkoslovakia, men Sovjet ble stående alene med dette standpunktet, og ville ikke føre krig alene. Siden Sovjet opplevde Vestmaktene som ettergivende overfor Hitler og uvillige til å alliere seg med Sovjet mot Hitler fant Stalin at det var fornuftig å utvikle et godt forhold til Tyskland. Sommeren 1939 forhandlet Sovjet og Tyskland om handelsforbindelser, og i august reiste Ribbentrop til Moskva og inngikk den kjente avtalen med Sovjet. I denne avtalen trakk Tyskland og Sovjet opp en enighet om hvordan Øst-Europa kunne deles mellom dem. Polen ble delt mellom dem.

1. september 1939 angrep Tyskland Polen og erobret Polen i løpet av kort tid. Den 5. september begynte Sovjet å innkalle reserver til militærtjeneste, og innførte kort tid etter alminnelig verneplikt. Militærdistriktene Ukraina og Hviterussland ble satt på krigsfot som fronter.

Den 14. september 1939 gjorde Sovjet det kjent at det ville sende tropper inn i Polen. De sovjetiske styrkene tok 14.500 polske offiserer til fange, og de ble myrdet og lagt i massegraver ved Katyn og andre steder. Stalin klandret senere tyskerne for dette, men det var Stalin og hans NKVD som gjennomførte dette. I løpet av det følgende året ble de baltiske statene underlagt Sovjet. Sommeren 1940 begynte Sovjet å legge press på Romania, og i slutten av juni angrep Sovjet Romania og annekterte Bessarabia.

Men før Sovjet angrep Romania hadde Sovjet angrepet Finland i 1939. I oktober 1939 forlangte Sovjet å få deler av Finland, mot at Finland skulle få noen landområder fra Sovjet. De ble ikke enighet om disse kravene, og Sovjet angrep Finland den 30. november 1939.

Finland mobiliserte styrker som tilsvarte 14 divisjoner. Seks divisjoner forsvarte Mannerheimlinjen, som var en finsk forsvarslinje mellom Ladogasjøen og Finskebukta. Den finske hæren var ikke godt bevæpnet, og den hadde få tunge våpen og lite ammunisjon. Men den hadde klær og sko som gjorde den i stand til å føre krig om vinteren. De sovjetiske militære styrkene som ble sendt fra Ukraina for å angripe Finland var ikke forberedt til krigføring om vinteren. De visste heller ingen ting om Finland, og de angrep derfor i blinde.

Sovjet angrep både Mannerheimlinjen og området nord for den. Og Sovjet angrep med langt større styrker enn det Finland hadde. Det første angrepet den 30. november var raskt og amatøraktig. Etter et kort bombardement krysset den sjuende arme grensen til Finland og drev de finske grensevaktene tilbake. Den 12. desember kom de sovjetiske styrkene fram til forsvarsinstallasjonene i Mannerheimlinjen som beskyttet Viborg. Fire dager senere satte Sovjet inn hovedangrepet. Artilleriet fyrte uten å være siktet inn mot noen mål på finsk side. De sovjetiske tanksene var stort sett for dårlig pansret til å stå seg mot finske antitankvåpen. Den 20. desember måtte Sovjet avblåse offensiven mot Mannerheimlinjen uten å ha greid å bryte gjennom den.

De sovjetiske angrepene lenger nord var like lite effektive. Lengst mot nord hadde riktignok den sovjetiske 104. infanteridivisjonen en viss framgang siden den møtte liten motstand. Men ved Suomussalmi, der den 44. sovjetiske infanteridivisjonen og den 163. sovjetiske infanteridivisjonen angrep den 7. desember 1939, ble de sovjetiske styrkene nedkjempet. Det var allerede dyp snø, og de sovjetiske troppene måtte holde seg til de få smale veiene, mens de finske styrker hadde ski og var utstyrt for å ta seg fram også i terrenget, og kunne kutte de sovjetiske styrkene som var strakt ut langs veiene opp i mindre grupper og utslette de troppene som ikke frøs i hjel. Begge de angripende sovjetisk divisjonene ble utslettet.

Stalin svarte på dette ved å sende en av sine fremste bødler, L. Z. Mekhlis, fra Moskva til overkommandoen for de styrkene som angrep Finland. Der ble en del sovjetiske offiserer skutt og andre avsatt. Taktikken og kommandostrukturen ble overhalt før Sovjet gikk til angrep på nytt. Enda en arme ble hentet for å delta i nye angrep på Finland, og de styrkene som skulle angripe fikk trening innrettet mot vinterkrig og mot å angripe festningsverkene i Mannerheimlinjen. Det ble satt opp spesialstyrker, og de fikk noen av de nye KV-1 tanksene.

I februar 1940 angrep de sovjetiske styrkene på nytt. Det begynte med artilleribombardement, men nå var bombardementet rettet mot bestemte mål, og angrepene var ikke lenger hodeløse frontalangrep som gikk seg fast i de finske forsvarslinjene, men prøvde hele tiden å omgå disse for å angripe dem i flankene.

Denne gangen greide de sovjetiske angriperne å ta seg gjennom de finske forsvarslinjene. Den 13. mars 1940 ble det inngått våpenhvile. Sovjet ble utvist fra Folkeforbundet på grunn av angrepet på Finland, og Tyskland kom til å tro at Den Røde Arme var udugelig siden den hadde hatt så store problem med et så lite land som Finland.

Krigen mot Finland førte til at det ble satt i gang reformer i Den Røde Arme. Offiserer fra styrkene som hadde beseiret japanerne ved Khalkin-Gol og fra den andre offensiven mot Finland ble forfremmet, mens offiserer som ikke hadde utmerket seg ble degradert. Mekaniserte styrker fikk en viktigere rolle.

Sovjetisk krigsplanlegging hadde siden 1935 antatt at Tyskland og Japan var sannsynlige fiender i framtida. Og man mente at Tyskland var den alvorligste trusselen. Pripiatmyrene, som ligger mellom Hviterussland og Ukraina og Russland, delte de vestligste delene av Sovjet i en nordlig og en sørlig del, siden dette myrområdet var ugjennomtrengelig. Ville området sør for (Ukraina) eller nord for myrene (Hviterussland) bli det viktigste i en krig?

Stalin mente at et tysk angrep ville ha hovedtyngden sør for myrene og altså være rettet mot Ukraina siden Ukraina hadde stor industri og store ressurser både i form av kull og jernmalm og et rikt landbruk. I 1940 og 1941 ble det stadig arbeidet med planlegging og vurdering av den militære situasjonen for Sovjet, og planene ble stadig revidert. Sovjet arbeidet for å bli i stand til å føre krig, men da det tyske angrepet kom i juni 1941 var Sovjet slett ikke forberedt på krig eller preparert til krig.

Hærene i 1941

Den tyske hæren

På mange måter var den tyske hæren på toppen av sin makt i 1941. Tradisjonelt hadde det tyske offiserskorpset hatt en sterk og uavhengig stilling med solid opplæring av offiseren som ga dem en profesjonell selvstendighet og som tillot at offiserene fikk handle med stor selvstendighet og gi de ordrene og ta de initiativene på slagmarka som de fant var riktige.

I siste del av 1930-årene hadde det vært uenighet i offiserskorpset om panservåpenets betydning og anvendelse. Seirene i blitzkriegen i 1940 hadde vist at panserstyrkene kunne spille en viktig og selvstendig rolle når de ble konsentrert for å oppnå lokal overlegenhet på et frontavsnitt som tillot at de brøt gjennom fiendtlige forsvarslinjer og kunne trenge dypt inn i fiendtlig område for å omringe fiendtlige styrker og avbryte fiendtlige forsyningslinjer og kommunikasjonslinjer.

Men den omringede fienden kunne ofte greie å rømme ut av omringingen siden det i praksis var nødvendig med infanteri for å stenge av det området som var omringet. Men det tyske infanteriet gikk vanligvis til fots og kunne ikke følge med panserstyrkene. Derfor måtte panserstyrkene stoppe og vente på infanteriet.

Panserstyrkene var organisert i panserdivisjoner. I 1941 hadde en panserdivisjon to eller tre panserbataljoner for å oppnå en autorisert styrke på 150 til 220 tanks per divisjon. Dessuten hadde denne divisjonen fem infanteribataljoner og fire som kjørte i lastebil og en på motorsykkel. Panserdivisjonene hadde også ingeniørtropper og tre artilleribataljoner og luftvern og kommunikasjonstropper. Tilsammen skulle en panserdivisjon ha 17.000 soldater.

I 1941 hadde gjerne et panserkorps to panserdivisjoner og en motorisert infanteridivisjon. To til fire panserkorps kunne i 1941 bli kalt for en pansergruppe eller en panserarme.

Forsvarsdoktrinen til den tyske hæren førte i 1941 til at infanteristyrker var tynt plassert i fremste frontlinje med store styrker lenger bak. Når fienden angrep kunne styrkene i fremste linje trekke seg tilbake mens motangrep ble forberedt. Denne forsvarsdoktrinen forutsatte at det var tilstrekkelige styrker i reserve til at motangrep kunne utføres, og at de tyske kommandantene selv fikk velge sine posisjoner og forsvarslinjer og at angrepene ble utført av infanteri. Under krigen på Østfronten kom alle disse forutsetningene til å forsvinne.

Tyskernes største svakhet lå i at Sovjets enorme utstrekning og dårlige veinett gjorde det svært vanskelig å få fram forsyninger til styrkene. Jernbanene i Sovjet hadde større avstand mellom skinnene enn ellers i Europa. Dessuten krevde tanks utstrakt vedlikehold, som var vanskelig å gjennomføre langt inne i Sovjet. Og den tyske økonomien var ikke mobilisert til krig. Tyskland måtte derfor vinne en rask seier.

Operasjon Barbarossa

For å oppnå denne raske seieren ville tyskerne ødelegge hovedtyngden av de sovjetiske styrkene i en serie omringninger nær den polsk-sovjetiske grensen. Hitlers intensjon var i den opprinnelige planen for angrepet på Sovjet (Barbarossa) fokusert på å knuse Den Røde Arme og ikke på å vinne spesielle områder eller politiske mål.

Hitler hadde i en konferanse sagt at sammenliknet med å knuse Den Røde Arme var Moskva ikke av stor betydning. Hitler ventet at det kommunistiske regimet ville bryte sammen om Den Røde Arme ble slått. Hitler så ikke for seg at regimet kunne være i stand til å bygge opp en ny hær etter at den gamle var utslettet. Det var først etter at det viste seg at regimet var i stand til å bygge opp stadig nye militære avdelinger etter hvert som de stående avdelingene ble utslettet at oppmerksomheten ble rettet mot å erobre Moskva og andre områder.

For å knuse Den Røde Arme samlet Hitler 152 tyske divisjoner inkludert 19 panserdivisjoner og 15 motoriserte divisjoner mot Sovjet. Disse styrkene hadde 3.350 tanks, 7.200 artillerienheter og 2.770 fly. Sammen med disse styrkene stod det 14 finske divisjoner og 14 divisjoner som var like store som brigader fra Romania. Hærens Overkommando - Oberkommando des Heeres - OKH - ledet disse styrkene. Disse styrkene var delt inn i en styrke som skulle angripe lengst nord fra Norge og tre armegrupper - Nord, Sentrum og Sør - som skulle angripe langs hele grensen fra Østersjøen til Svartehavet. Hver av disse armegruppene hadde sin flystyrke. Armegruppe Sentrum var den viktigste angrepsenheten. Den ble ledet av feltmarsjall Fedor von Bock. Den hadde to av de fire pansergruppene som inngikk i de samlete angrepsstyrkene. De to pansergruppene i sentrum skulle møtes ved Minsk for å omringe store sovjetiske styrker. Hovedtyngden av de tyske styrkene ble satt inn nord for Pripiatmyrene, som var nesten ugjennomtrengelige.

Det viste seg at tyskerne trodde at de sovjetiske styrkene var plassert ved grensen i vest i større omfang enn det som faktisk var tilfelle. Armegruppe Nord skulle trenge fram gjennom Baltikum mot Leningrad mens Armegruppe Sentrum trengte fram i retning av Moskva og Armegruppe Sør trengte fram gjennom Ukraina. De tyske styrkene ble altså delt opp for å kunne erobre alt.

Den Røde Arme

Den Røde Arme var i oppløsning i 1941. Selv om dens strategi nå var defensiv var likevel dens offisielle operasjonskonsept fortsatt den offensive dype operasjonsteorien til Tukhachevsky. Den Røde Arme hadde ikke utviklet en taktikk for forsvar.

Stalins utryddelse av offiserskorpset hadde ført til at det var mangel på erfarne offiserer, og det sovjetiske offiserskorpset var underlegent det tyske. Offiserene i Den Røde Arme visste at det var farlig å vise initiativ, dette i motsetning til den tradisjonelle innstilling i det tyske offiserskorpset der det ble ventet at offiserene tok initiativ. Noen få sovjetiske offiserer, som Zhukov, var villig til å ta den risikoen det var å ta initiativ, men de fleste våget ikke å tenke, men holdt seg blindt til de offisielle dokumentene og prosedyrene.

Den Røde Arme var innstilt på å forsvare hver centimeter av grensen, og ikke innstilt på et mer fleksibelt forsvar i dybden. Dette gjorde Den Røde Arme mer utsatt for å bli omringet og førte til at den ikke konsentrerte styrker på avgjørende punkter, men spredte dem jevnt langs hele grensen. Den gamle forsvarslinjen og dens festningsverk langs den gamle grensen mot Polen var i stor grad blitt forlatt og demontert da sovjetiske styrker rykket inn i Polen i 1939, og ved den nye grensen var det ikke blitt bygget ferdig nye forsvarslinjer og festninger da det tyske angrepet kom i 1941.

Etter angrepet ble de tyske forsyningslinjene stadig lenger og forsyningsproblemene til de tyske styrkene stadig større. Sovjet demonterte og flyttet østover all den industri det var mulig å flytte østover, og resten ble ødelagt. Store deler av sovjetisk industri stoppet opp i denne prosessen, og store ressurser og råvarekilder måtte forlates.

Den Røde Arme hadde da tyskerne angrep ikke militære avdelinger som tilsvarte de tyske pansergruppene og panserarmeene som kunne gjennomføre store selvstendige militære operasjoner som innebar at de trengte langt inn i motstanderens område. Den største sovjetiske pansrede enhet var det mekaniserte korpset, som var en rigid struktur bygd opp rundt to panserdivisjoner med diverse støttetropper. Totalt var det mekaniserte korpset på 36.080 mann.

De pansrede avdelingene og de mekaniserte korpsene til Den Røde Arme var spredt rundt omkring, og det var derfor vanskelig å konsentrere dem til samlede motangrep. De var også tiltenkt ulike oppgaver, som for eksempel å støtte infanterienheter, og de inngikk i ulike kommandostrukturer.

Styrken til disse mekaniserte korpsene varierte sterkt. Noen av dem var godt utstyrt, og hadde nye tanks av typen KV-1 og T-34, men de fleste hadde gamle og foreldede tanks. De sovjetiske militære enhetene manglet ofte muligheten til trådløs kommunikasjon og forsyningene deres var ofte plassert langt borte fra de militære avdelingene. Dette gjorde koordinerte manøvrer umulig å foreta på kort varsel under de kaotiske forholdene som rådde da tyskerne angrep.

På kort sikt hadde den tyske hæren altså mange fordeler. Men i det lange løp ville den få store problem dersom den ikke lyktes i å slå Den Røde Arme ut i løpet av kort tid. Blant annet hadde Sovjet begynt å produsere nye tanks, T-34 og tunge KV, som var overlegne sammenliknet med de tyske tanksene. De nye sovjetiske tanksene var bedre pansret, så godt pansret at tyske tanks ikke hadde skyts som trengte gjennom frontpansret til de nye sovjetiske tanksene. Dessuten var T-34 svært mobil. Men de vanlige tyske tanksene Mark III og Mark IV var overlegne de gamle sovjetiske tanksene som fortsatt utgjorde hovedtyngden av de sovjetiske panserstyrkene.

Den nye sovjetiske tanksen T-34 var 26,5 tonn tung og den tilsvarende tyske Mark IV var 25 tonn. T-34 hadde større topphastighet enn Mark IV, 31 miles per hour mot 24 for Mark IV. T-34 hadde også betydelig sterkere kanon enn Mark IV, en høyhastighets 76 mm mot en lavhastighets 75 mm hos Mark IV, og T-34 var også betydelig bedre pansret. KV-1 var 47,5 tonn tung og nesten ingen tyske våpen kunne slå den ut. Men de russiske tanksene hadde ikke radio i 1941, og de kunne derfor ikke manøvrere som en enhet på slagmarka. De nye sovjetiske tanksene var så overlegne de tyske tanksene at om de ble produsert i store mengder og Den Røde Arme lærte å bruke dem på en fornuftig måte ville de ødelegge de tyske styrkene. Men de var enda ikke produsert i store mengder.

Luftstyrker

De 2.770 tyske flyene som ble satt inn i operasjon Barbarossa utgjorde 65% av de tyske luftstyrkene. En stor del av disse ble holdt i vest helt fram til angrepet. Messerschmidt Bf-109f var et overlegent fly, men de andre tyske flytypene var i ferd med å bli foreldet. Den berømte Ju-87 Stuka stupbomberen kunne bare overleve der motstanderen var uten et effektivt flyvåpen. De tyske bombeflyene Dornier-17 og Ju-88 var utilfredsstillende.

De tyske flystyrkene hadde lidd store tap under operasjonene mot Kreta og mot England, og måtte slå ut de sovjetiske flystyrkene ved innledningen av krigen for å sikre tysk luftherredømme. Luftwaffe var først og fremst en taktisk luftstyrke som kunne støtte kortvarige offensiver på bakken, men kunne ikke gjennomføre en effektiv kampanje i dybden.

Det sovjetiske luftforsvaret var ingen trussel mot tyskerne selv om det hadde svært mange fly, hele 9.576 kampfly. Disse flyene var foreldet og dårlig vedlikeholdt. Stalins terror hadde rammet flyvåpenet hardt ved at mange av de som utformet flytypene var blitt myrdet eller fengslet, og mange av offiserene i flyvåpenet var blitt skutt.

Nye flytyper som MiG-3 og Il-2 var gode, men de var nylig begynt å bli produsert. Da tyskerne angrep hadde mange av de sovjetiske pilotene bare fire flytimer bak seg i flytypen de fløy.

Da Tyskland angrep var en stor del av de sovjetiske flyene stilt opp på flyplasser som lå i de nye territoriene, og som manglet luftvern. Kommandolinjene til de sovjetiske flyene var uoversiktlige siden flyene var underlagt mange ulike avdelinger, og flyene manglet ofte radiokommunikasjon. Det sovjetiske flyvåpenet hadde i 1941 en ledelse som i det hele tatt ikke holdt mål. Sovjetiske bombefly angrep iherdig fra 8.000 fots høyde, som var for høyt til at de traff målene sine, men ikke høyt nok til at de unngikk å bli lokalisert og angrepet av tyske fly.

Sovjetisk planlegging

Sovjetiske militærplanleggere håpet at Den Røde Arme ville kunne stoppe en tysk offensiv før den krysset Dnepr og så gå over til motoffensiv.

Stalin mente at tyskerne i et eventuelt angrep først ville prøve å erobre Ukraina på grunn av Ukrainas store ressurser, og derfor ble dette en del av grunnlaget for den sovjetiske mobiliseringsplanen (MP) 41 som var gjeldende da Tyskland angrep i 1941. MP-41 forutsatte at 171 divisjoner skulle ligge i tre belter langs den nye fronten. Det første beltet var intendert å være et grensevakthold på 57 infanteridivisjoner, og hver av disse divisjonene hadde opp til 70 kilometer frontlinje å forsvare. De neste to beltene inneholdt mye større troppekonsentrasjoner, med 52 og 62 infanteridivisjoner og det meste av de 20 mekaniserte korps som var i den europeiske delen av Sovjet. Alle disse militære avdelingene tilhørte i fredstid de militære distriktene i de vestlige delene av Sovjet. I krigstid skulle de inngå i fem armegrupper som ble kalt for fronter.

Bak de fem frontene var fem feltarmeer i ferd med å bli satt opp. Disse reservefrontene ble samlet langs linja som elvene Dnepr og Dvina dannet. Disse formasjonene lå så langt bak grensen at tyskerne ikke hadde kjennskap til dem. Men disse formasjonene var ikke på plass da tyskerne angrep, på samme måte som de fremre tre beltene heller ikke var på plass. Den Røde Arme var i en overgangssituasjon da angrepet kom og ikke rede til å møte et angrep.

Det sovjetiske forsvaret hadde dessuten anslått situasjonen helt feilaktig både ved å anta at et angrep ville ha hovedtyngden sør for Pripiatmyrene og ved å plassere så store styrker tett opp til grensen.

Advarsler

Det kan virke merkverdig at det tyske angrepet kom så overraskende på Sovjet. Det hadde i lang tid vært mange tegn og kommet mange advarsler om at angrepet ble forberedt. Fra svært mange ulike hold kom det meldinger til Sovjet om at det foregikk storstilt tysk militær oppbygging i områdene som grenset mot Sovjet. Tyske fly fløy over de vestlige delene av Sovjet og kartla militære installasjoner og styrker. Og Stalin fikk rapporter fra mange hold om at det tyske angrepet ble planlagt. Men Stalin nektet å tro på noen av alle disse meldingene.

En grunn til at Stalin nektet å tro at et tysk angrep ville komme kan skyldes at Stalin levde i sin egen innbilte verden og var vant til å benekte eller utslette alt som ikke passet inn i hans forestillinger, og det passet ikke for Stalin at et tysk angrep kom i 1941, og derfor benektet han at det var mulig. Dessuten trodde Stalin at alle meldingene om et forestående tysk angrep skyldtes at en britisk konspirasjon var på gang for å skape krig mellom Sovjet og Tyskland. Stalin mente at Hitler var så rasjonell at han ikke ville våge å gå inn i en tofrontskrig, som et tysk angrep på Sovjet ville føre Tyskland inn i.

Stalin var redd for å foreta seg noe som kunne provosere fram et tysk angrep. Derfor holdt Stalin seg strengt til alle økonomiske avtaler med Tyskland og forsynte Tyskland med store mengder strategiske råvarer. Og Stalin la ned forbud mot at sovjetiske soldater reagerte mot tyske grensekrenkelser. Dessuten prøvde tyskerne å skjule forberedelsene av angrepet, blant annet ved å framstille dem som noe annet enn det de var, blant annet som styrkeoppbygging i forbindelse med angrepet på Balkan, og som troppekonsentrasjoner og øvelser som hadde betydning for den planlagte invasjonen av England.

Sent på kvelden den 21. juni gikk Stalin med på at det ble sendt en advarsel til de militære kommandantene. Men det nådde slett ikke fram til alle kommandantene. Bare marinebasene og Odessa militærdistrikt fikk tid til å forberede seg på en akutt situasjon.

Det som mest av alt svekket Den Røde Arme var at den var i en overgangsfase og manglet lederskap, utstyr, trening, troppedisposisjoner og defensive planer. Den var i det hele tatt ikke i stand til å delta i en krig.

Operasjon Barbarossa Kilde for dette kartet er Richard Overys bok "Russia's War:

Lenker:
Til neste del
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: