Østfronten fram til våren 1943.

Andre del

Krigens første periode:

juni 1941-november 1942

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt
  1. Krigens første periode: juni 1941 - november 1942


Krigens første periode:

juni 1941-november 1942

Det tyske angrepet

Forvirring

Kort etter klokka tre om morgenen den 22. juni 1941 krysset 30 tyske bombefly grensen mot Sovjet i stor høyde. I grupper på tre fløy de til ti viktige sovjetiske flyplasser, og klokka kvart over tre bombet de disse flyplassene. Samtidig kom et kortvarig artilleribombardement fra de tyske stillingene mot sovjetiske stillinger langs grensen. Da sola stod opp fløy 500 tyske bombefly, 270 stupbombere og 480 kampfly mot 66 sovjetiske flyplasser. Det sovjetiske flyvåpenet mistet 1.200 fly under disse luftangrepene. I løpet av de neste dagene skaffet Luftwaffe seg absolutt luftherredømme, og gikk over til å bombe sovjetiske tropper og jernbanetransport.

De første angrepene på bakken møtte til å begynne med liten motstand de fleste stedene. Noen grenseposter ble erobret før grensevaktene hadde kommet på plass, mens grensevaktene andre steder kjempet så lenge de hadde ammunisjon. Bare festningen i Brest holdt ut til den 12. juli.

Både organisasjonen og kommandostrukturen til Den Røde Arme gikk raskt i oppløsning. Allerede før de første luftangrepene hadde tyske spesialstyrker som var kledd i Den Røde Armes uniformer infiltrert de sovjetiske grenseområdene og begynt å ødelegge telefonlinjer og erobre viktige bruer og spre forvirring. Nord for Pripiatmyrene var hovedkvarteret til den sovjetiske fjerde arme aldri i stand til å oppnå kontakt med andre militære kommandosentra. Også andre militære hovedkvarter hadde så alvorlige kommunikasjonsproblem at de ikke fungerte.

Kommunikasjonene var så ødelagte og den tyske framgangen så rask at ingen på sovjetisk side hadde oversikt over det som foregikk. Virkeligheten var mye verre enn man forestilte seg i Moskva, og de ordrene som kom derfra var derfor helt umulig å gjennomføre, dersom de i det hele tatt nådde fram. Om kvelden den 22. juni kom Stalin og forsvarskommisær S. K. Timoshenko med direktiv nummer tre om en generell motoffensiv, og de neste dagene insisterte de på at Den Røde Arme skulle innlede en offensiv mot de tyske styrkene. Etter en del dager ble det klart hvor stort nederlaget var, og at det ikke var mulig for de sovjetiske styrkene å gå over på offensiven. Men fortsatt hadde man i Moskva ikke oversikt over situasjonen.

De første slagene

Nord for Pripiatmyrene lyktes de innledende tyske slagene raskt. Anført av fjerde pansergruppe gikk Armegruppe Nord raskt gjennom Litauen og inn i Latvia. Etter noen engstelige øyeblikk da tyske styrker møtte de første T-34 og KV tanksene ved Raseinai passerte de tyske styrkene fra fjerde pansergruppes XXXXI panserkorps det sovjetiske tredje og tolvte mekaniserte korps, som ikke ble nedkjempet men måtte gi opp kampene da de gikk tomme for ammunisjon og drivstoff.

Den fjerde pansergruppes andre spydodd, LVI panserkorps, møtte liten organisert motstand og nådde Dvina og erobret flere bruer som ikke var ødelagt. Her hvilte de tyske panserstyrkene i seks dager (26. juni - 2. juli) mens de ventet på resten av de tyske styrkene.

Tredje pansergruppe fra Armegruppe Sentrum nådde Vilnius om kvelden den 23. juni. Kommandanten for den sovjetiske vestlige fronten, D. G. Pavlov, prøvde den 24. juni å organisere et motangrep ledet av general Boldin. General Boldin fikk kontroll over sjette og ellevte mekaniserte korps og sjette kavalerikorps og ordre om å angripe nordover mot Grodno for å forhindre at sovjetiske styrker rundt Bialystok ble omringet. Bolodin hadde ikke tilgang til effektive kommunikasjoner, luftstøtte, forsyninger eller moderne tanks, og dermed ingen mulighet til å lykkes. Tyske styrker som møtte motangrep fra mekaniserte sovjetiske styrker vek tilbake og dro de sovjetiske styrkene med seg inn i tyske panservernstyrker som alltid fulgte tett bak de tyske panserstyrkene. Om kvelden den 25. juni hadde det sovjetiske sjette kavalerikorpset tapt mer enn 50% av sin styrke og en tankdivisjon var uten ammunisjon.

Likevel førte Bolodins aksjon til at mange sovjetiske tropper kom seg ut av omringingen ved Bialystok og kunne ta seg fram til området ved Minsk. Men tyske styrker var på vei mot Minsk. Både andre og tredje pansergruppe var på vei mot Minsk. Pavlov måtte trekke seg tilbake. Natt mellom 25. og 26. juni prøvde Pavlov å unnslippe de tyske styrkene ved å gå over elva Shchara ved Slonim. Ikke alle enhetene mottok ordren om dette, og de fleste var ikke i stand til å dra seg tilbake fra tyskerne. Pavlovs front manglet allerede drivstoff, og tilbaketrekningen foregikk til fots under stadige tyske flyangrep. På veien ble hovedkvarteret til general F. N. Remezovs trettende arme, som var i ferd med å gå inn i det andre forsvarsbeltet, utsatt for et bakholdsangrep fra framskutte tyske styrker, som erobret klassifiserte rapporter. Siden mange av bruene over Shcharaelva var ødelagte greide ikke tiende arme å få de fleste enhetene sine over elva.

Den 26. juni ga en panikkslagen Pavlov beskjed fra Minsk til Moskva om at nærmere tusen tanks var i ferd med å omringe Minsk fra nordvest, og at det ikke var mulig å stå mot dem. Ved Slutsk prøvde avdelinger fra tjuende mekaniserte korps og fjerde luftbårne korps å stoppe tyskerne uten å lykkes. Den 30. juni hadde andre og tredje pansergruppe omringet et stort område vest for Minsk der store deler av tiende, tredje og trettende arme var samlet. Den Vestlige fronten hadde praktisk talt opphørt å eksistere. Pavlov ble henrettet. Det var ikke tid til å organisere forsvar langs elva Berezina øst for Minsk, og de tyske framskutte panserstyrkene krysset elva på vei mot Dvina tidlig i juli.

Selv i denne første enorme omringingen der tyskerne tok til fange eller ødela 417.000 sovjetiske soldater var det feil. Som vanlig fant tyskerne det vanskelig å samle nok soldater til å ta hand om alle de russerne som var blitt omringet, og derfor unnslapp en stor del av dem selv om de måtte etterlate seg det tunge utstyret. Hitler var redd for at pansergruppene ville trenge for langt inn i Russland, og ga derfor ordre om at de måtte vente mens de omringede styrkene ble eliminert. Dette ga Den Røde Arme tid til å prøve å omgruppere seg for å gjøre seg klar til å yte ny motstand. General Franz Halder, som var sjef for OKH, hærens overkommando, noterte seg at de russiske styrkene vanligvis kjempet til døden.

Motangrep i sørvest

Framgangen for de tyske styrkene var mye mindre sør for Pripiatmyrene enn den var nord for myrene. Elva Bug gikk langs store deler av grensen, og dette var en hindring for det første angrepet og ga Den Røde Arme tid til å reagere. Kommandanten for fronten i sørvest, generaloberst M. P. Kirponos, hadde holdt nær kontakt med grensevaktene dagene før invasjonen og satt dem i alarmtilstand. Siden man hadde trodd at hovedtyngden av et tysk angrep ville komme i sør var det større sovjetiske troppestyrker samlet der enn nord for Pripiatmyrene, og tyskerne kunne derfor møte hardere motstand enn lenger nord.

Med en gang de første divisjonen av Første pansergruppe hadde krysset elva Bug støtte de mot de fremste posisjonene til den sovjetiske femte arme. General Kirponos fikk direktiv nummer 3 natt til den 22. juni, mens styrkene hans var i ferd med å samle seg fra garnisoner som lå så langt som 400 kilometer borte. Derfor ble Kirponos tvunget til å sette styrkene stykkevis inn i angrep.

Den 23. juni angrep to tankdivisjoner fra general I. I. Karpezos 15. mekaniserte korps nordover inn i den tyske høyre flanken i et forsøk på å frigjøre den omringede 124. infanteridivisjonen nær Miliatin. Den motoriserte divisjonen til dette korpset hadde blitt igjen på grunn av mangel på lastebiler. Oppbløtte veier og tyske flyangrep sinket bevegelsene til de to tankdivisjonene, og den tyske 197. infanteridivisjonen opprettet et sterkt antitankforsvar på den åpne flanken. Et lite antall T-34 tanks deltok i det sovjetiske angrepet, og dette skremte tyskerne, men i løpet av kvelden fortsatte den 11. panserdivisjonen sin ferd mot øst, og lot den 197. divisjonen være tilbake for å holde igjen de sovjetiske styrkene.

Neste dag, den 24. juni, prøvde generalløytnant M. I. Potapov fra Sovjets femte arme et mer forseggjort angrep mot den andre, nordlige, flanken til den tyske frammarsjen mot Voinitsa. Det 22. mekaniserte korpset stoppet og skadet den tyske 14. panserdivisjonen og den 198. infanteridivisjonen. Etter 36 timers kamp omgikk den 25. juni den 14. panserdivisjonen de sovjetiske styrkene og raste østover til elva Styr. Dette tvang Potopov til å dra seg ut av kampen.

Slik hadde generaloberst Ewald von Kleists Første pansergruppe krysset elva Styr, slått tilbake to angrep mot flankene og gått i posisjon for å gå gjennom Rovno mot Kiev. Men nå hadde Kirponos greid å samle betydelige mekaniserte styrker. Men han manglet infanteri, og koordinasjonen med andre militære enheter var dårlig.

Den 26. juni drev det 8. mekaniserte korpset den 57. tyske infanteridivisjonen ti kilometer tilbake. Den natta fikk det 8. korpset ordre om å fortsette angrepet fram til Dubno, direkte inn i sentret til de tyske styrkene. En mobil gruppe bygd rundt oberst I. V. Vasilevs 34. tankdivisjon prøvde å gjøre dette den 27. juni, men ble hardt kvestet av tyske luftstyrker og artilleri og panser. Restene av det 8. mekaniserte korpset greide å bryte seg ut og unnslippe østover den første juli. Det 15. mekaniserte korpset, som var i nærheten, ble angrepet av tyske flystyrker, og utrettet lite. På nordflanken hadde de to tankdivisjonene til det 19. mekaniserte korpset prøvd å rykke fram den 26. juni, men gikk inn i den 13. og 11. panserdivisjon og ble drevet tilbake til Rovno.

Generalmajor K. K. Rokossovsky, kommandant for 9. mekaniserte korps, hadde bare utsikt til en begrenset del av slagmarka. Men han forstod at det ikke urealistisk å forsøke en motoffensiv. Likevel prøvde han pliktoppfyllende på dette den 27. juni, uten at det førte fram. Da han dagen etter fikk ordre om å gjenoppta offensiven valgte han heller å innta en defensiv posisjon og lage et bakhold for de fremste gruppene til 13. panserdivisjon. Her gikk de tyske styrkene inn i konsentrert artilleriild og fikk store tap. Etter to dagers kamp fikk Rokossovsky ordre om å trekke seg tilbake.

Denne voldsomme sovjetiske motoffensiven forsinket Armegruppe Sør med minst ei veke, og bidro til å skape den situasjonen som senere fristet Hitler til å avbryte framrykkinga mot Moskva og omdirigere deler av Armegruppe Sentrum sørover for å delta i omringingen av sovjetiske styrker ved Kiev.

Hjerter og sinn

Da tyskerne gikk inn i Sovjet var det mange som først ønsket dem velkommen. Det var ikke stort mer enn tjue år siden tyskerne sist var der, og befolkninga i Ukraina hadde hatt langt bedre forhold under den tyske okkupasjonen under Første Verdenskrig enn under Stalins terror. Det tyske styresettet under Første Verdenskrig hadde vært et lovlydig styresett, og russiske krigsfanger hadde blitt korrekt behandlet av tyskerne under Første Verdenskrig. Men det viste seg snart at det terrorveldet som nazistene innførte slett ikke var bedre enn Stalins terrorvelde. Hitlers og Stalins politikk overfor bøndene i Ukraina hadde mange likhetstrekk i det begge ønsket å utrydde store deler av bondebefolkninga.

Hitler hadde erklært at krigen mot Sovjet var en utryddelseskrig. Allerede da krigen mot Sovjet begynte hadde nazistene satt opp spesielle innsatsgrupper - Einsatzgruppen - som hadde ordre om å drepe alle jøder og kommunistiske kommissærer. OKW erklærte at overenskomstene fra Genève og Haag ikke var gyldige i krigen mot Sovjet, og at tyske soldater som begikk overgrep mot russere, sivile eller krigsfanger, ikke trengte å straffes.

Flere tyske offiserer nektet å offentliggjøre disse ordrene og protesterte mot dem. Mange tyske offiserer har hevdet at overgrepene mot den sivile befolkninga og krigsfangene ble utført av SS og innsatskommandoene, og ikke av Wehrmacht.

Men krigen på Østfronten ble en utryddelseskrig som ble ført som dette også av Wehrmacht. Mange offiserer og soldater var nazister, og de satte tonen som hæren tok overfor befolkninga og krigsfangene. Wehrmacht myrdet mange millioner russiske krigsfanger. Russiske krigsfanger ble ofte plassert i innhegninger uten tak over hodet og uten å få forsyninger av noe slag, og der døde de raskt av sult og tørste. Den sivile befolkninga ved frontene ble jaget bort og alt de eide av mat, klær og hus ble overtatt av tyskerne, og de sivile var da ofte tvunget til å fryse og sulte i hjel, spesielt når de ble jaget bort om vinteren.

Den mest iøynefallende forklaring på den tyske brutaliteten overfor sivilbefolkninga var det skrekkveldet som Østfronten selv var. De tyske soldatene førte krig under forferdelige forhold, med svært store tap og med mangel på klær og utstyr og under jernhard disiplin. Men allerede i begynnelsen av krigen, før disse vanskelige forholdene gjorde seg gjeldende, innførte de tyske styrkene et terrorvelde der de kom og drepte ubevæpnede mennesker for fote.

David Glantz skriver at den forferdelige nazistiske terroren mot jødene har fått stor oppmerksomhet. Den tyske terroren mot den slaviske befolkninga, som var like ille, er derimot ofte blitt oversett. Nesten tre millioner mennesker fra de delene av Sovjet som ble okkupert ble slavearbeidere og måtte arbeide som slaver i Tyskland under forhold som var slik at slavearbeiderne ofte ble drept av sult og nød. Og minst 3,3 millioner russiske krigsfanger ble drept av tyskerne. Dette var 58% av de krigsfangene som Wehrmacht tok, og dette var Wehrmachts ansvar.

Krigsfangenes forhold ble litt bedre da tyskerne ble klare over den store mangelen på arbeidskraft som gjorde seg gjeldende i Tyskland, og at krigsfangene kunne brukes til å dekke dette behovet.

Den befolkninga som levde i de delene av Sovjet som tyskerne erobret ble utsatt for systematisk utplyndring av mat og råvarer og ble satt til bygge festningsverk for Wehrmacht, og ble underlagt forhold som ofte var dødelige. Og den okkupasjonen som Romania gjennomførte i sørvest kan ha vært enda verre enn den tyske okkupasjonen av Sovjet.

Etter hvert som krigen varte ved oppstod det sterke partisanbevegelser som kjempet mot den tyske okkupasjonen, og som sprengte jernbanelinjer og bruer og meldte fra til Den Røde Arme om tyske troppebevegelser. I krigen mot partisanene drepte tyskerne store mengder sivile som represalier.

Smolensk

Den tredje juli skrev general Halder, sjef for OKH, i dagboka si at "målet å knuse hovedtyngden av den russiske hæren på denne siden av Dvina og Dnepr er blitt oppnådd ....... øst for [disse elvene] vil vi ikke møte annet enn delvis oppsatte styrker ...... Det er antakelig ingen overdrivelse å si at den russiske kampanjen har blitt vunnet i løpet av to veker."

Tyske styrker hadde ødelagt de framskutte delene av den Vestlige fronten og påført de framskutte delene av den sørvestlige og den nordvestlige fronten stor skade. De tyske panserstyrkene stod ved Dvina og Dnepr og vente på forsyninger og på infanteriet klare til å fortsette. Halder var ikke den eneste tyske offiseren som mante at krigen allerede var vunnet etter den første store framgangen og de første store seirene.

Litt lenger ut i denne teksten blir det beskrevet hvordan Den Røde Arme begynte å forberede et forsvar etter det overraskende angrepet. Dnepr ble bevoktet ikke bare av restene av den Vestlige fronten, men også av de fem armeene til marsjall S. M. Budennys reservefront som hadde begynt å komme inn i området i slutten av mai. Stalin hadde gitt kommandoen over den Vestlige fronten til Timoschenko og satt fire av reservearmeene, den nittende, tjuende, tjueførste og tjueandre reservearme, under Timoschenkos kommando. Den femte av disse armeene, den svake sekstende reservearme, var under M. F. Lukin satt inn for å forsvare Smolensk, som var den neste store byen etter Minsk (hovedstaden i Hviterussland) på veien østover mot Moskva. Dermed forsvant den opprinnelige planen om å bruke disse armeene til en motoffensiv. To av de første armeene som var blitt mobilisert etter at krigen begynte, den 24. og den 28., ble konsentrert rundt Viazma (Vjasma) og Spas-Demensk øst for Smolensk for å dekke veiene til Moskva.

Alle disse formasjonene var mangelfullt utstyrt, og manglet tanks, kommunikasjoner og panservernvåpen, og de var også på andre måter dårlig forberedt til kamp. Men tyskerne hadde ikke kjennskap til disse styrkene. Det oppstod en serien intense men dårlig koordinerte kamper rundt Smolensk i juli og august 1941 som midlertidig stoppet de tyske styrkenes frammarsj.

Kuroshkins tjuende arme prøvde å hindre den tyske framrykkinga til Dnepr den 6. juli da hans femte og sjuende mekaniserte korps ofret seg i et frontalangrep mot de tyske framskutte styrkene nær Lepel. Angrepet ble utført uten tilstrekkelig rekognosering og samarbeid innen de angripende styrkene, og de to korpsene led store tap. Det ble hardere kamper den tiende og ellevte juli da Guderians Andre pansergruppe krysset Dnepr for å begynne den neste fasen av operasjoner. Guderians styrker møtte den trettende arme som nettopp hadde unnsloppet fra omringing ved Minsk. Den trettende arme hadde ingen panservåpen, og kunne bare yte svak motstand. Den 13. juli hadde Guderians XXXXVI panserkorps passert nord for Mogilev og hans XXIV panserkorps hadde gått sør for Mogilev og store styrker fra Den Røde Arme var omringet i Mogilev. De gjorde motstand fram til 26. juli, men denne motstandene stoppet ikke den tyske framrykkinga. Konevs nittende arme gikk til et forgjeves motangrep den 11-13. juli. Om kvelden den 13. juli var Guderians styrker mindre enn tjue kilometer fra Smolensk.

Den samme dagen angrep tjue divisjoner fra F. I. Kuznetsovs 21. arme sammen med gjenværende elementer fra den tredje arme den sørlige flanken til Andre pansergruppe og infanteri som kom til fra den tyske andre arme. Også andre enheter deltok i kampene. David Glantz skriver at den 21. armes motangrep, sammen med et kavaleriangrep inn i tyskernes bakre områder sør for Bobruisk, synes å ha inngått i et forsøk på å gjennomføre den sovjetiske forsvarsplanen fra før krigen. Denne planen krevde en serie motangrep langs hele fronten etter at tyske styrker hadde nådd de sovjetiske forsvarslinjene langs Dnepr. Samtidig som Kuznetsov slo til ved Bobruisk mot Guderians sørlige flanke slo den sovjetiske 11. og 48. arme til mot den tyske armegruppe Nords pansrede fortropp ved Stolbtsy øst for Pskov. Og Potapovs femte arme angrep samtidig armegruppe Sørs pansrede fortropp nær Korosten vest for Kiev.

Siden disse motangrepene var mislykket har deres koordinerte natur ikke blitt oppdaget, skriver David Glantz. Da de første forsøkene på motangrep hadde slått feil fikk de sovjetiske frontkommandantene ordre fra Moskva om å angripe på nytt. Dette var tydeligst i sør der Kirponov angrep gjentatte ganger, men forgjeves, mot tyskerne nær Korosten.

Guderian ville fortsette sin frammarsj til tross for disse motangrepene, selv om de bandt opp det meste av styrkene hans. Den 24. juli gikk 18. panserdivisjon sammen med den 29. motoriserte divisjonen for å fortsette frammarsjen. Men disse to divisjonene alene var for svake til sammen med general Hoths tredje pansergruppe å omringe Smolensk. Den tredje pansergruppen til Hoth hadde rykket fram parallelt med styrkene til Guderian, men lenger nord. Hoths panserstyrker nådde området øst for Smolensk den 14. juli. Etter tre dager med kamper fra hus til hus ble den sovjetiske 16. arme tvunget ut av Smolensk. Den 18. panserdivisjonen hadde da bare 12 tanks som var kampdyktige, og det vitner om de harde kampene.

Det var på dette tidspunktet uenighet i den tyske krigsledelsen om de tyske styrkene skulle fortsette frammarsjen med en gang eller stoppe opp for å ødelegge de russiske styrkene som var omringet og de styrkene som tyskerne ellers var i kamp med. Guderian og Hoth ville med en gang fortsette framrykkingen mot Moskva. Men feltmarskalk von Kluge og Hitlers stab ville først stoppe opp ødelegge så store sovjetiske styrker som mulig. På grunn av de voldsomme sovjetiske angrepene mot flankene til de to pansergruppene mente Guderian at han ikke kunne avsette styrker til både å ødelegge de sovjetiske styrkene som han hadde støtt på og samtidig fortsette framrykkingen til Moskva. Et av disse alternativene måtte velges.

Mens tyskerne nølte fylte Timoschenko åpningen i sitt forsvar for å forsøke å forhindre at tyskerne trengte videre østover og at den 16. arme ble omringet. Rokossovsky hadde blitt overført til den Vestlige fronten for å kommandere den 16. arme. Den 17. juli ble han sendt til Dnepr for å hindre at den tredje pansergruppen krysset Dnepr. Rokossovsky samlet diverse styrker og greide å stoppe 7. panserdivisjon fra 18. til 23. juli, og gikk så til motangrep dagen etter.

Fra 21. juli hadde grupper satt opp fra tjueniende, trettiende, tjueåttende og tjuefjerde arme angrepet tyske stillinger rundt Smolensk for å frigjøre de omringede sekstende og tjuende armeene. Disse sovjetiske motangrepene la et sterkt press på de tyske panserstyrkene og førte til store tap på begge sider, men på grunn av manglende forsyninger og koordinering greide de ikke å stoppe den tyske framrykkinga. Den 31. juli slo Guderian mot den mest vellykkede sovjetiske angrepsstyrken og greide å ødelegge den etter noen dager, og åpnet dermed veien for videre tysk framrykking østover eller mot sør, mot flankene til de sovjetiske styrkene som forsvarte Kiev.

Deler av tredje pansergruppe og andre pansergruppe møttes øst for Smolensk den 27. juli og omringet store deler av sekstende, nittende og tjuende arme. Disse sovjetiske styrkene brøt ut av omringingen mot øst noen få dager senere med hjelp fra sovjetiske motangrep fra nord, øst og sør for Smolensk. Tredje pansergruppe prøvde på nytt å bryte seg gjennom Rokossovskys posisjon ved slutten av måneden, men sovjetisk artilleri og noen få KV-1 tanks stoppet sjuende og tjuende panserdivisjon nesten umiddelbart. Den sovjetiske motstanden mot tysk framrykking fra Smolensk mot Moskva ble stadig sterkere, og russerne angrep det tyske bruhodet til Guderian ved Dnepr så sterkt at tyskerne trakk seg ut av det den 8. september.

I september snudde tyskerne sine anstrengelser sørover mot Ukraina, delvis på grunn av den sterke motstanden de møtte på veien fra Smolensk og østover. Det gikk en måned før de tyske angrepene østover fra Smolensk ble fortsatt. På grunn av dette ble ikke størrelsen til den sovjetiske defensive suksessen ved Smolensk umiddelbart tydelig for de tyske kommandantene og har fått liten dekning i bøkene deres. Men den begrensede seieren ga Sovjet et pusterom der forsvaret av Moskva kunne reorganiseres og bygges ut. Blitzkriegen var i ferd med å ta slutt, og en grunn til dette var seig motstand fra sovjetiske tropper.

Sovjetisk respons

I løpet av de første vekene etter at Tyskland angrep Sovjet forandret Sovjet fundamentalt systemene for kommando og kontroll av hæren og også hærens organisering og den industrien som produserte for hæren.

Kommando og kontroll

Den 23. juni ble Krigskommisariatets krigstidsstab aktivert som Hovedkommandoens hovedkvarter (Stavka Glavnogo Komandovaniia). Leder for Stavka var Timoschenko, og blant medlemmene var Stalin, Molotov og de fremste militære kommandantene, som Zhukov. Den åttende august fant endelig Stavka sin form som den Øverste Overkommandoen, med Stalin som øverste leder. Benevnelsen Stavka ble ofte brukt både om denne institusjonen og den generalstaben som var underordnet denne Overkommandoen. Teoretisk var Statens forsvarskomite - GKO - den høyeste militære autoriteten.

I virkeligheten fantes det ingen sterkt sentral kontroll over hæren de første dagene av krigen. Stalin fikk sjokk og ble handlingslammet og dro seg tilbake. Først den tredje juli stod Stalin fram og henvendte seg til folket gjennom radio. Stalin oppfordret til geriljamotstand og til at alt som kunne være brukbart for fienden enten ble flyttet langt østover eller ødelagt. Stalin begynte å legge vekt på nasjonalisme og forsvar av fedrelandet, og ikke på forsvar av sovjetstaten.

Da krigen begynte og Stalin ble lammet reiste de militære rådgiverne ut til frontene for å finne ut hva som foregikk og prøve å få kontroll over situasjonen. Zhukov, Timoshenko og andre reiste vidt omkring og besøkte de militære hovedkvarterene i de første dagene. Det oppstod et system der først den aldrende marsjal Shaposhnikov var leder for Stavkas stab mens andre ledende kommandanter kommanderte ulike frontavsnitt og prøvde å løse problem. De reiste flittig rundt til frontavsnittene for at de øverste myndighetene skulle være representert der det var kriser.

Som del av det nye systemet ble det den 10. juli opprettet tre strategiske kommandoer kjent som Glavnye komandovaniia napravlenii. Disse kommandoene skulle gi enhet i kontrollen for alle frontene og andre styrker som opererte langs den samme strategiske akse. I utgangspunktet var de ledet av marsjal Voroshilov (nordvestre akse, inkludert den baltiske flåten og Nordflåten), marsjall Timoshenko (den vestlige aksen), og marsjall Budenny (den sørvestlige aksen og Svartehavsflåten). Da Timoshenko fikk direkte kontroll over den Vestlige fronten i slutten av juli ble Sokolovsky leder for den vestlige aksen. Politiske offiserer for de tre aksene var framtidige ledere av kommunistpartiet, Zhadanov, Bulganin og Krutsjov. I praksis henvendte Stavka og Stalin seg ofte direkte til de underordnede hovedkvarterene og gikk rundt de tre aksene. Dette kommandonivået ble avskaffet i 1942.

De første nederlagene førte til at de politiske kommissærene fikk fornyet autoritet. De ble likestilt med stabssjefene og de militære kommandørene. Mange offiserer ble sluppet ut av fengslene og fangeleirene for å gå inn i hæren, men soldater som rømte fra tyske omringninger ble arrestert av NKVD.

Drivkraft bak den økende mistenksomhet og terror innen hæren var L. Z. Mikhlis, som ble leder for hærens politiske administrasjon den 23. juni. Voroshilov, Zhukov og de fleste andre dyktige militære lederne avskydde Mikhlis for hans rolle i den stalinistiske terroren og motsatte seg forsøk fra kommisarenes side på å styre krigføringa.

Mange sovjetiske nederlag skyldtes mangelen på erfaring hos de som ledet hæravdelingene. Kommandantene ute i felten holdt seg til de samme stereotype lærebokløsningene for ulike situasjoner, og var ute av stand til å tilpasse troppebevegelsene til terrenget og den aktuelle situasjonen og de mulighetene og farene som lå i den.

Hovedkvarterene manglet utdannede offiserer for å samordne manøvrene, ildstøtte og forsyninger. Det fantes unntak, men stort sett var innsatsen fra Den Røde Armes hierarki elendig og bidro til å skape forvirring. For alle virket det som om Den Røde Arme var i ferd med å gå fullstendig i oppløsning.

De sovjetiske stabene manglet også effektive kommunikasjonsmidler for å holde kontakt med troppestyrkene. Tysk infiltrasjon og luftangrep ødela telefonlinjene nær frontene i Sovjet, og dette isolerte mange hovedkvarter.

Reorganisering

I denne krisen fantes det likevel ledere i Den Røde Arme som var i stand til å omorganisere den. Organisasjonen av armeen ble forenklet.

Stavkasirkulær 01 fra 15. juli begynte denne omorganiseringen og forkortelsen av kommandostrukturen. Feltkommandanter fikk ordre om å fjerne korpsnivået i kommandostrukturen, og en mindre feltarme som bare hadde fem eller seks rifledivisjoner og to eller tre tankbrigader, en eller to lette kavaleridivisjoner og noen artilleriregimenter fra overkommandoens reserver ble utviklet. Divisjonene ble også forenklet ved at de mistet en del spesialisert utstyr som det var stor mangel på, som antipanservåpen og artilleri. Slikt utstyr ble sentralisert slik at armekommandantene kunne plassere det der det var spesielt stort behov for det. Den autoriserte styrken til en rifledivisjon ble ved dette redusert fra 14.500 mann til litt mindre enn 11.000 mann. Den virkelige styrkene til de fleste divisjonene var mye mindre, og mange av de svekkede divisjonene ble etter hvert omgjort til riflebrigader. De bestod av 4.400 mann.

Sirkulæret fra 15. juli avskaffet også de mekaniserte korpsene, blant annet siden det var stor mangel på dyktige kommandanter og moderne tanks. De fleste motoriserte rifledivisjonene forandret betegnelse til rifledivisjoner, som de i virkeligheten var. De gjenværende tankdivisjonene fikk en autorisert styrke på 217 tanks. Men det var stor mangel på tanks, og mange av reserve tankdivisjonene som enda ikke hadde vært i kamp ble delt opp og underlagt kommandantene av riflearmeene. Noen av disse brigadene hadde bare femti nye tanks. Den Røde Arme gikk bort fra sitt konsept om store mekaniserte korps, og satte de overlevende tanksene midlertidig inn som støtte for infanteriet.

Sirkulæret opprettet også tretti nye kavaleridivisjoner med 3.447 mann hver til hest. De var sårbare, men under vinteroffensiven 1941-42 viste de seg å være effektive.

Det sovjetiske luftforsvaret hadde hatt svært store tap da krigen brøt ut, og det ble også omorganisert. Den strategiske langtrekkende kommandoen ble midlertidig avskaffet, og taktiske luftenheter ble reorganisert i regimenter med 30, senere 60, fly.

Mange av de store forandringene gjorde seg ikke gjeldende før i 1942-43, selv om omorganiseringen begynte under krisen i 1941. Mange av de instruksjonene som ble sendt ut virket svært enkle, og det understreket hvor uerfarne mange av offiserene var på denne tiden: de måtte fortelles de enkleste og mest selvfølgelige ting. I juli kom en "Artilleriforsvarsorden" som opprettet dannelsen av integrerte antitankregioner langs de mest sannsynlige angrepslinjene til de tyske styrkene. Kommandantene fikk forbud mot å plassere kanonene jevnt langs fronten. I august kritiserte Stavka kommandanter som opprettet en tynn forsvarslinje uten dybde eller antipanservern.

Både i forsvar og i angrep var det mange sovjetiske offiserer som tenderte mot å manøvrere sine enheter som faste blokker, og gikk til direkte frontalangrep mot de sterkeste tyske konsentrasjonene. Dette var dumt og hasardiøst. Den sovjetiske motoffensiven som begynte i desember 1941 led under at angrep ble foretatt på en slik måte. Zhukov kom 9. desember med et direktiv som forbød slike frontalangrep og påla at åpne flanker ble angrepet for å trenge inn i de bakre områdene til tyskerne. Dette var en høvelig taktikk i desember.

Styrkeoppbygging

Før invasjonen hadde tyskerne en ganske korrekt oversikt over styrken til den aktive delen av Den Røde Arme. Men de hadde ikke kjennskap til de nye mekaniserte korpsene og antitankbrigadene. Tysk etterretning synes å ha trodd at den sovjetiske hæren var som i 1939 da de mekaniserte korpsene var avskaffet til fordel for infanteristøtte. Før 22. juni hadde tyskerne bare identifisert tre av de seksten mekaniserte korpsene i de militærdistriktene som lå lengst vest. Møtet med de mekaniserte korpsene i felten var en nesten like stor overraskelse for tyskerne som møtet med de overlegne KV-1 og T-34 tanksene.

Den største feilen som tysk etterretning gjorde var at den undervurderte Sovjets evne til å gjenopprette knuste militære enheter og bygge opp nye. Siden en rask tysk seier ble ventet kan dette bli forstått. Men Sovjet greide å bygge opp nye militære styrker like raskt som tyskerne nedkjempet sovjetiske styrker, og dette er en avgjørende årsak til det tyske feilslaget i 1941.

I mye av 1920 og 1930-årene hadde Sovjet lagt vekt på en mobiliseringshær som hadde få medlemmer i fredstid, men som hadde store reserver og som kunne bygges raskt og sterkt opp dersom det ble krig. I siste del av 1930-årene hadde Sovjet lagt mindre vekt på dette, og mobilisert en større del av hæren. Men fortsatt regnet Sovjet med at under krig og harde kamper måtte hæren fullstendig erstattes hver fjerde til åttende måned. For å oppnå evne til dette hadde loven om militær tjenesteplikt fra 1938 utvidet plikten til å tilhøre den militære reserven til å gjelde for alle menn fram til de var femti år gamle, og det var opprettet et nettverk av skoler for å trene de mennene som tilhørte den militære reserven. Da Tyskland angrep Sovjet hadde Sovjet en reserve på 14 millioner mann som i det minste hadde fått grunnleggende militær trening. Denne reserven var ukjent for Tyskland.

Da krigen var i gang begynte krigskommissariatet å sette opp nye riflearmeer i bølger på noen måneder. Generalstaben var opptatt med den pågående krigen, og oppgaven med å sette opp de nye hærstyrkene ble gitt til ulike hovedkvarter og de militære distriktene. Ved slutten av juni var 5.300.000 reservister blitt innkalt til hæren. Og mobiliseringen fortsatte. I juli ble tretten nye feltarmeer satt opp, og i august ble fjorten nye feltarmeer satt opp; en nye feltarme ble satt opp i september, og fire i oktober. I november og desember ble det satt opp åtte nye feltarmeer for å forsvare Moskva, og ti nye armeer til våren 1942.

Fram til desember 1941 hadde det sovjetiske mobiliseringssystemet flyttet 97 eksisterende divisjoner vestover mens det mobiliserte 194 nye divisjoner og 84 brigader. Tyskerne hadde anslått at Sovjet kunne føre 300 divisjoner i felten, men i desember hadde Sovjet en styrke som var dobbelt så stor som dette. Dette medførte at Den Røde Arme var i stand til å tåle svært store tap, og likevel fortsatt var i stand til å kjempe.

De nye hærstyrkene som ble mobilisert i 1941 var dårlig trenet og utstyrt, og helt underlegne tyskerne både med hensyn til trening og utstyr og ledelse.

Forflytning av industrien

Mangel på ammunisjon og utstyr i 1941 ble forverret av at den industrien som produserte dette måtte flyttes for at den ikke skulle bli erobret av tyskerne. Før den tyske invasjonen hadde det meste av den sovjetiske industrien ligget i de vestlige delene av Sovjet, i områder som det østlige Ukraina og i Leningradområdet. Så tidlig som 24. juni opprettet Statens forsvarsråd et Råd for evakuering for å flytte disse fabrikkene østover til Ural og Sibir. Oppgaven med å koordinere denne enorme forflytningen ble lagt på Voznesensky, som var leder for GOSPLAN, Sovjets industrielle planleggingsmyndigheter. Voznesensky var en av de få embetsmennene som våget å snakke rett ut til Stalin. Utførelsen av evakueringen ble kontrollert av Kosygin, som senere kom til å bli statsminister. Det var et svært planleggingsarbeid som tok til. Ikke bare fabrikkene og arbeiderne måtte flyttes, men strømmen av råvarer og ferdigvarer måtte planlegges på nytt. Og produksjonen i fabrikkene måtte holdes i gang lengst mulig før de ble flyttet og komme i gang igjen snarest mulig etter at de var flyttet. Alt dette måtte gjøres mens industrien ble lagt om for å møte krigstiden og krigens behov og mens svært mange arbeidere ble mobilisert av hæren.

Spesielt var det viktig å evakuere fabrikkene i Donbas og ved nedre Dnepr. Den seige motstanden tyskerne møtte i Ukraina vant tid til å gjøre dette. Åtte tusen jernbanevogner trengtes for å flytte bare et metallurgisk kompleks fra Zaporozh i Donbas til Magnitogorsk i Ural. Flyttingen måtte gjøres raskt og under tyske luftangrep.

Leningrad ble omringet før mange fabrikker hadde blitt flyttet, men ved slutten av året produserte en fabrikk fra Leningrad KV-1 tanks i Ural. Mer enn 500 bedrifter med 210.000 arbeidere ble flyttet fra Moskva i november og desember.

Alt maskineriet ble flyttet til fjerne steder, og måtte settes opp i løpet av den sibirske vinteren. I alt ble 1.523 fabrikker flyttet østover fra juli til november, og nesten 1,5 millioner jernbanevogner transporterte dette utstyret. Kampene i 1941 måtte utkjempes med den ammunisjonen og de våpnene som allerede fantes, for fabrikkene som kunne produsere våpen og ammunisjon var på flyttefot, selv om noen nye tanks og kanoner kom til i løpet av året.

Den brente jord

Ikke alt kunne evakueres. Gruvene i Donbas hadde produsert omkring 60% av Sovjets kullforsyning, og de måtte ødelegges så grundig at tyskerne ikke kunne ta dem i bruk. Utstyr og fabrikker og elektrisitetsverk som ikke kunne flyttes ble søkt ødelagt. På landsbygda varierte det mye fra område til område hvor langt avlinger og bygninger ble ødelagt. Tyskerne greide ikke å overta lokomotiv og jernbanevogner som hadde den sporvidden som de russiske jernbanene hadde, og de måtte bruke egne jernbanevogner, og for å kunne gjøre dette måtte de legge om de russiske jernbanelinjene siden disse hadde en annen sporvidde enn de tyske.

Likevel overtok tyskerne en betydelig del av sovjetisk industri og avlinger.

Lenker:
Til neste del
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: