Østfronten fram til våren 1943.

Fjerde del

Operasjon Blau:

Tyskerne mot Stalingrad

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt
  1. Operasjon Blau: Tyskerne mot Stalingrad
  2. Slaget om Stalingrad


Operasjon Blau:

Tyskerne mot Stalingrad

Planlegging av Operasjon Blau

En tysk kampanje mot Kaukasus hadde hele tiden inngått i planene for krigen i øst. Opprinnelig hadde denne kampanjen vært tenkt påbegynt høsten 1941 for å forberede erobringen av Midtøsten. Hitler ville erobre Suezkanalen og oljefeltene i Midtøsten. Men i november 1941 var det klart at tyskerne måtte vente med å erobre Midtøsten. Hitler ba Franz Haller om å begrense den planlagte operasjonen til erobringer på sovjetisk territorium.

I februar 1942 kom OKH med foreløpige instruksjoner for kampanjen i 1942, der målet var å erobre Kaukasus. Utstyr til Armegruppe Sør ble prioritert og panserstyrker ble flyttet fra andre fronter til Armegruppe Sør. Også styrker fra Italia, Romania og Ungarn deltok i angrepet mot Stalingrad og Kaukasus.

Tysk etterretning oppdaget sovjetiske troppekonsentrasjoner sørøst for Kharkov, som syntes å ville bli satt inn for å gjenerobre Ukraina. Tyskerne anslo at det sovjetiske angrepet ville begynne tidlige i mai. OKH bestemte seg for å ta mot dette angrepet før den selv satte i gang den tyske offensiven mot sørøst. I mellomtiden utførte tyskerne en plan for å få Den Røde Arme til å tro at det tyske angrepet ville være rettet mot Moskva.

Før hovedoffensiven ville de tyske styrkene gjennomføre en serie begrensede angrep for å konsolidere fronten. Det viktigste av disse angrepene ville ha som mål å erobre Sebastopol og hele Krim. Hovedoffensiven ville så foregå i tre faser. Først ville Armegruppe Sør trenge inn i de sovjetiske linjene sør for Kursk og omringe de styrkene som var der. Videre ville Armegruppe Sør, nå kalt for Armegruppe B, gå østover inn i Donbuen og opprette et sterkt flankeforsvar mot nord. På nytt var en stor omringing av sovjetiske styrker planlagt. I mens ville den nylig opprettede Armegruppe A, som bestod av den første panserarmeen til von Kleist, general Richard Ruoffs syttende arme og den tredje romanske arme, presse seg fram på den sørlige fløyen, krysse Don nær Rostov og så snu for å oppnå kontakt med den andre spydspissen i en stor omringing i Stalingradregionen. Når dette var utført ville Armegruppe A straks fortsette inn i den sørlige oljeregionen.

Selv om den store industribyen Stalingrad var et betydelig mål i denne planen var den likevel bare et sted på veien mot oljefeltene i Kaukasus. I ettertid klandret tyske kommandanter som Erich von Manstein Hitler for å ha søkt to ulike mål - Stalingrad og Kaukasus - og derved å ha skapt en forvirret kommandostruktur. Det var knapt mulig å unngå å opprette to hovedkvarter gitt de store avstandene. Etter som kampanjen varte ved ble stadig flere tropper fra Romania, Italia og Ungarn satt til å vokte flankene, så mange at det ble arbeidet for å opprette et tredje hovedkvarter for dem siden det ble temmelig umulig for hovedkvarterene å kontrollere troppene langs flankene.

Her kan du se et kart over Operasjon Blau: Offensivene mot Stalingrad og Kaukasus i 1942. Kilde for dette kartet er Richard Overys bok "Russia's War".

Det andre Kharkov

Det sovjetiske angrepet som begynte den 12. mai og var rettet inn mot Kharkov var blitt oppdaget før det begynte, og tyskerne hadde hatt tid til å forberede seg på det.

Stavka hadde valgt et område som høvde for en begrenset offensiv. Like sør for Kharkov holdt den Røde Arme et stort område som stakk inn i et område som ellers var kontrollert av tyskerne. Det var bruhodet Izium over den nordlige Donets. Nordøst for Kharkov holdt Sovjet et annet bruhode over elva. Derfor var Kharkov, som var en svært viktig by, sårbar for forsøk på å omringe byen.

Den opprinnelige planen til den Sørvestlige fronten fra 10. april 1942 hadde foreslått at det kom to samtidige angrep, fra begge bruhodene, som ble kombinert til en knipetangbevegelse som skulle omringe Kharkov. I nordøst var det første målet å trenge gjennom de tyske forsvarsverkene som var blitt bygd for å stenge inne det sovjetiske bruhodet. For å oppnå dette konsentrerte den 28. arme og den 21. arme seks rifledivisjoner og fire tankbrigader på en smal 15 kilometer sektor mot det tyske XVII armekorps. Nabostyrker ville også angripe for å gi støtte. Så snart de fremste tyske forsvarsverkene var blitt gjennombrutt ville 3. garde kavalerikorps og en motorisert riflebrigade passere gjennom åpningen og trenge gjennom de bakre linjene til tyskerne for å omringe Kharkov fra sør.

Den sørlige armen i knipetangsbevegelsen, som bestod av sjette arme og noen andre styrker, ville gå ut fra bruhodet som stakk vestover inn i det tyskokkuperte området. Den sjette arme hadde åtte rifledivisjoner og fire tankbrigader og atskillig artilleri for å trenge gjennom det tyske VIII armekorpset. Når det var skapt åpning i de tyske linjene ville mobile styrker passere gjennom for å utnytte situasjonen. To tankkorps ville kjøre gjennom nordover for å knyte kontakt med 28. armes tredje gardekavalerikorps. Andre styrker ville også passere for å beskytte flanken mot tyske motangrep.

Dessverre undervurderte Stalin, Stavka og Timoshenko den tyske motstanderens styrke. Og Den Røde Arme manglet erfaring i offensive operasjoner. Det var store problem med å få fram og i posisjon de enhetene som skulle delta i angrepet. Og heller ikke ble nødvendige forsyninger ført fram, bare en tredjedel av den ammunisjonen som var planlagt brukt under det forberedende artilleriangrepet kom fram til artilleristillingene. Da angrepet begynte den 12. mai var store deler av de styrkene som det var planlagt skulle delta i angrepet enda ikke kommet fram. Det 3. garde kavalerikorps hadde for eksempel først samlet styrkene sine den 15. mai, tre dager etter at angrepet skulle begynne.

Derfor fikk angrepet som begynte den 12. mai begrenset suksess. Og tyske motangrep satte hele offensiven på spill. Den tyske sjette arme satte store styrker inn mot den sovjetiske offensiven. Det samme gjorde Luftwaffes fjerde luftflåte, som oppnådde luftherredømme over slagmarka.

Marsjal Timoshenko, kommandant for den Sørvestlige fronten, flyttet flere rifledivisjoner og tankbrigader til den truede flanken i et forgjeves forsøk på å slå tilbake det tyske motangrepet. Selv om det tyske motangrepet ble oppdaget av sovjetiske fly og dette ble varslet til de sovjetiske kommandantene opprettet de ikke et antitankforsvar. Og i mellomtiden forsvant muligheten til å utnytte gjennombruddet i nord. Tredje garde kavalerikorps, som skulle utnytte gjennombruddet, var enda ikke samlet, og Timoshenko nølte med å sette det inn.

Den sørlige armen i den sovjetiske offensiven hadde først større framgang, men kom snart i stor fare på grunn av tyske motangrep. Den 12. mai hadde angrep skapt åpning i de tyske linjene og det sjette kavalerikorpset passerte gjennom åpningen og gikk 15 kilometer den første dagen. Den neste dagen nedkjempet dette korpset lokale motangrep og trengte videre fram.

Tyskerne arbeidet selv med å bygge opp styrker for å gjennomføre en offensiv i dette området med kodenavn Fredericus. Den hadde opprinnelig blitt planlagt å begynne den 18. mai som et angrep med to armer eller grener som ville skjære av Izumbruhodet som stakk vestover inn i tyskkontrollert område. Denne offensiven begynte en dag tidligere enn planlagt for å lette presset mot Kharkov.

Da det tyske motangrepet begynte den 17. mai var hvert skritt de sovjetiske styrkene trengte videre vestover et skritt videre inn i ei felle. Ikke før den tjuende mai da de tyske styrkene, Ruoffs syttende arme, nesten hadde klemt igjen bruhodet ved Izum, oppdaget Stalin og Stavka at det var nødvendig å bryte ut. Den 22. mai var de sovjetiske styrkene, den sjette arme og Gruppe Bobkin og to armeer fra den Sørlige fronten (9. og 57.) fullstendig omringet. Dette var store tap for Den Røde Arme.

Dette andre slaget om Kharkov ga dyrekjøpt lærdom, men det ble grundig studert og mange konklusjoner ble dratt, som behovet for bedre rekognosering, bedre koordinering, en plan for troppebevegelsene som kunne holdes og som ble holdt, bruk av ingeniørtropper.

Den Røde Arme lærte også at det ikke var nok å ha store panserstyrker, men at de også måtte kunne brukes. Et problem som ikke ble løst var å avgjøre om når mobile styrker skulle settes inn. Timoshenko hadde nølt for lenge med å sette inn det tredje garde kavalerikorpset i nord og de to tankkorpsene i sør. I framtida måtte sovjetiske kommandanter unngå å gå til det andre ekstreme som var å tillate slike formasjoner å bli involvert i den innledende kampen for å trenge gjennom fronten.

En liknende katastrofe som ved Kharkov foregikk på Krim. Der hadde den udugelige kommissær Mikhelis, en av Stalins favoritter, påvirket styrkene til å begynne et angrep for å drive de tyske styrkene bort fra Krim. Den 27. februar offensiven ble avbrutt tidlig i april. I mai angrep von Mansteins 11. arme de sovjetiske forsvarerne og i en ni dagers operasjon ble de sovjetiske styrkene, den 44., 47, og 51. arme, drevet bort fra Kerch. De sovjetiske tapene var så katastrofale at Stalin ikke lenger satte pris på sin lojale bøddel Mikhelis.

Til elva Don

Dette andre slaget om Kharkov hadde avbrutt de tyske forberedelsene til sommeroffensiven, og timeplanen for sommeroffensiven måtte forandres, og dens begynnelse måtte utsettes til 28. juni. Manstein erobret i mellomtiden festningsverkene ved Sebastopol, og den fjerde juli var dette fullført.

Stavka forstod at i det minste en del av den tyske offensiven ville komme i sør. Men enda 5. juli trodde Stavka at den tyske hovedoffensiven ville være rettet inn mot Moskva, og at når offensiven kom fram til Voronezh ville den snu mot nord.

Den 19. juni styrtet et fly med operasjonsoffiseren til den tyske 23. panzerdivisjonen bak de sovjetiske linjene og han hadde meg seg planene for den tyske offensiven, men Stalin valgte å tro at dette var et forsøk på å lure Den Røde Arme.

De tyske styrkene angrep den 28. juni i følge sin plan. Fjerde panserarme og andre arme trengte lett gjennom de framskutte sovjetiske forsvarsverkene øst for Kursk og angrep mot punktet der Brianskfronten og den Sørvestlige fronten møttes. To dager senere slo den sjette arme til mot de sovjetiske linjene sørøst for Belgorod. Den sovjetiske femte tankarme forsøkte et motangrep fra 5. til 8. juli, men mangel på erfaring med store offensive operasjoner hos de sovjetiske styrkene førte til at de ble satt inn nølende og litt etter litt, og kunne knuses brigade for brigade. Den fjerde panserarmeens niende panserdivisjon ødela to sovjetiske tankbrigader og fortsatte mot Voronezh. En plan fra Stavka om en motoffensiv øst for Voronezh kom for sent.

Den 7. juli hadde den fjerde panserarme opprettet forbindelse med den sjette arme ved Voronezh ved øvre Don. Som planlagt ble von Bocks Armegruppe Sør omdøpt til Armegruppe B den 9. juli, og feltmarskalk Lists Armegruppe A begynte sin egen offensiv fra Artemorskregionen på den tyske sørlige flanken.

En grunn til at den tyske framgangen kom så lett var at fram til Voronezh ble erobret mente Stavka at Moskva var hovedmålet for offensiven, og at Armegruppe Sentrum ville være den viktigste offensive styrken. Derfor ble hovedtyngden av de sovjetiske styrken holdt framfor Moskva. Den femte juli satte Zhukovs Vestlige front i gang et angrep utført av tre armeer mot den andre panserarme rundt Bolkhov, nord for Orel (Orjol). Den andre panserarme hadde store problem med å slå tilbake dette angrepet selv om det var utført på en dårlig måte som på nytt viste at Den Røde Arme ikke kunne samordne store hærstyrker til effektive militære operasjoner.

Den 13. juli hadde tyskerne tatt store mengder sovjetiske krigsfanger, og Hitler avsatte den seierrike von Bock på grunn av uenighet om hvordan den Sørvestlige fronten, som trakk seg tilbake, skulle omringes. Maximilian von Weichs ble utnevnt som kommandant over Armegruppe B. Deretter prøvde Hitler selv å dirigere de to armegruppene.

Den tyske offensiven fortsatte, og den 13. juli var gjennombruddet dens fullført, og Armegruppe B fikk i oppdrag å svinge til sør og øst for å omringe Rostov. Fjerde panserarme og styrker fra Armegruppa A skulle hjelpe til med dette.

De store avstandene skapte forsyningsproblem, og ved midten av juli var de fremste enhetene til den tyske fjerde panserarme fri for drivstoff. Kampene ved Kharkov og Izium hadde slitt ned den første panserarmeen så mye at den begynte offensiven med å ha bare 40% av sin opprinnelige styrke intakt, og den 16. juli var den videre redusert til bare 30% med bare en panserbataljon tilbake i hver panserdivisjon. Ti dager senere hadde de åtte mobile divisjonene til Armegruppe A gjennomsnittlig bare 54 tanks hver.

Ut gjennom offensiven greide ikke de tyske styrkene å ta så enormt mange krigsfanger ved å omringe sovjetiske styrker som da hadde greid i 1941. Den sjette juli ga Stavka den Sørvestlige og Sørlige fronten ordre om å trekke seg tilbake framfor å kjempe og risikere og bli omringet. Noen styrker ble tatt til fange, mens de fleste sovjetiske styrkene slapp unna. I løpet av de første tre vekene tok Armegruppe A 54.000 fanger.

De tyske styrkene hadde kuttet den direkte jernbaneforbindelsen mellom Moskva og de sørlige områdene, og jernbaneforbindelsen måtte deretter gå om Sentral-Asia. Under tilbaketrekningen mistet den Sørvestlige fronten kontroll over mange av sine enheter.

Etter at Rostov ble tatt av tyskerne den 23. juli delte Hitler de tyske styrkene. Førerdirektiv 45 overførte XXIV panserkorps fra fjerde panserarme til sjette arme for å forsterke den sistes frammarsj mot Stalingrad. Denne frammarsjen ble også prioritert ved fordeling av drivstoff og luftstøtte. Fra da av opererte offensiven i to ulike retninger, den ene østover mot Stalingrad og den andre sørover mot Kaukasus.

Forsyningsproblemene ble stadig større for de tyske styrkene etter hvert som de beveget seg stadig lenger inn i nye områder, og de oppnådde ingen avgjørende seire. Mens Rostov var omringet hadde den sjette arme i ti dager vært ute av stand til å bevege seg på grunn av mangel på forsyninger. Dette ga Stavka tid til å sette opp noen forsvarsstillinger ved Don. Sivilbefolkninga ble satt i gang med å bygge forsvarsstillinger rundt Stalingrad. Den 12. juli fikk Timoshenko kommando over alle styrkene langs atkomstrutene til Stalingrad, og opprettet den nye Stalingradfronten. Den 22. juli overtok Gordov denne kommandoen. Neste dag møtte den (tyske) sjette arme forsvarsverkene til 62. og 64. riflearme ved elva Chir 130 kilometer vest for Stalingrad. Den 25. og 27. juli var det kamper mellom tyske og sovjetiske panserstyrker vest for Stalingrad. Samtidig åpnet Sovjet dammene i Manichelva og oversvømte stedet der den første panserarme ville krysse Don. Det førte til at de fremste tyske styrkene på vei til Kaukasus ble midlertidig isolerte.

Men forsvarsstillingene vest for Stalingrad var ikke sammenhengende, men bare et lappverk, og det var ingen forsvarsstillinger i sør. De tyske styrkene kjempet seg stadig nærmere Stalingrad, og den 29. juli skar de av den siste jernbaneforbindelsen mellom Kaukasus og det sentrale Russland. Den 28. juli kom Stalin med Stavkaordre nummer 227 - Ni Shagu Nazad! - Ikke et skritt tilbake! Der fortalte Stalin om de store tapene forrige år og forklarte at Sovjet ikke tålte flere tap eller tilbaketrekninger.

Armegruppe B stoppet opp tidlig i august for å motta forsyninger og foreta troppeforflytninger. Dette gikk sakte siden all tysk trafikk gikk langs ei eneste jernbanelinje med liten kapasitet. Og Den Røde Arme satt ikke passivt og ventet mens den sjette arme ble forsynt for å fortsette offensiven. Fra 20. til 28. august gikk Stalingradfronten til motangrep og krysset Don nær Serifimovich og tvang italienske styrker tilbake. Samtidig sikret et motangrep fra Første Gardearme et annet bruhode over Don nær Kremenskaia. Tyskerne greide ikke å fjerne disse bruhodene, som, sammen med andre bruhoder, kom til å bli viktige. Og Den Vestlige og Nordvestlige fronten gjennomførte en serie begrensede offensiver som bandt tyske styrker og hindret at de kunne forsøke å ta Leningrad i 1942.

Den 28. august møtte de tyske styrkene som var på vei mot Kaukasus den sovjetiske Transkaukasiske fronten og måtte stoppe opp. Sterke forsvarslinjer hindret tyskerne i å ta de store oljefeltene ved Grozny. Ved midten av september var det tyske framstøtet mot Kaukasus utmattet. Alle gjenværende tyske ressurser ble satt inn mot øst. Den Sjette Arme gjenopptok sin frammarsj den 23. august og krysset Don og gikk mot Volga rett nord for Stalingrad. Samme dag utførte Luftwaffe sitt første massive bombeangrep mot selve Stalingrad. I de siste dagene av august trengte den Sjette Arme stadig lenger inn i forstedene til Stalingrad.

Stalingrad

I 1942 var Stalingrad en stor industriby som strakte seg ut langs Volga i et smalt band som var mer enn 20 kilometer langt. Befolkninga var på 600.000 innbyggere og samlet ved tre store industrikompleks: Rød Oktober stålverk, Stalingrad traktorfabrikk og Barrikady artillerifabrikk. Det taktiske forsvaret av byen ble overlatt til Chuikovs 62. arme som hadde åtte divisjoner da kampene begynte.

For å innta Stalingrad hadde den Sjette Arme og den Fjerde Panserarme tilsammen 25 divisjoner som ikke var oppe til full styrke.

De sovjetiske forsvarerne var enormt utholdende og fortsatte å kjempe selv om de led store tap og kjempet under svært vanskelige forhold og var underlegne med hensyn til båre materiell og mannskap. Chuikov innså tidlig at han måtte nøytralisere den tyske overlegenhet i luften og med hensyn til artilleri. Dette ble gjort ved at de sovjetiske soldatene gikk så nært inn på de tyske styrkene at artilleri og flystyrker ikke kunne skille mellom tyske og sovjetiske styrker. Kampene foregikk om bygninger og gatestumper, inne i bygningene og rundt bygningene. Men forsvarerne ble langsomt nedkjempet, og i oktober hadde det sovjetiske forsvaret blitt splittet i fire bruhoder der frontlinja gikk bare 200 meter fra Volga. Festningene var fabrikkbygninger og lagerbygninger og kornsiloer.

Om nettene ble det fraktet forsyninger og nye tropper over Volga til Stalingrad med båt og sårede ble fraktet tilbake. Mens de blodige kampene foregikk i Stalingrad forberedte Sovjet det store motangrepet.

Her er et kart over Slaget om Stalingrad som er hentet fra Richard Overys bok "Russia's War".


Slaget om Stalingrad

Bøkene til John Erickson om krigen på Østfronten er langt mer detaljerte enn den boka av David Glantz og Jonathan House som jeg har valgt å følge. Siden Slaget om Stalingrad er en av de oftest nevnte begivenhetene under Andre Verdenskrig vil jeg gi ei fyldigere dekning av det enn Glantz og House gir, og derfor refererer jeg hva John Erickson skriver om det i boka "The Road to Stalingrad". Aller først vil jeg la John Keegan presentere verket til John Erickson. John Keegan skriver i bibliografien til sin bok "The Second World War":

Overtowering all other writers in English on the war in the east (probably in Russian too) is John Erickson, who has published three magisterial works: The Soviet High Command, 1961, The Road to Stalingrad, 1975 and The Road to Berlin, 1983; the last two are over-complex at the operational level but magnificent in their portrayal of the Red Army and the Soviet peoples at war.

Det var harde kamper ved Don gjennom lengre tid. Natt til 23. august gikk hovedtyngden av 16. panserdivisjon inn i sin startposisjon øst for Don i et bruhode som var omkring fem kilometer langt og to kilometer dypt. Denne styrken var klar til å sette seg i bevegelse klokka 04.15 rett gjennom den 62. arme og over den nakne steppen de 55 kilometerne til Volga, støttet av tyske krigsfly. Klokka 04.30 satte 16. panserdivisjon avsted.

Den samme dagen angrep Richthofens 8. luftkorps Stalingrad og ødela boligområder og kontorbygninger og satte fyr på oljetanker slik at store deler av byen var røyklagt. Seint på ettermiddagen fikk arbeiderne i den nordlige delen av byen utdelt geværer og ammunisjon for å ta mot et tysk angrep som kom fra nord. Hubes pansrede kjøretøy og grenaderer skjøt ned all motstand de støtte på. Klokka 23.10 den 23. august meldte 79. pansergrenadierregiment fra om at de var i Spartanovka, som var en forstad nord i Stalingrad. Tyskerne stod ved Volga den 23. august, og de døde lå i gatene.

Stalin var rasende. Han sendte en ordre til Yeremenko i Stalingrad der han sa at de fiendtlige styrkene var små. Alle tilgjengelige fly måtte settes inn mot fienden. Et pansret tog måtte settes opp på jernbanelinja som gikk rundt Stalingrad, og alle styrker måtte settes inn for å ødelegge fienden.

Yeremenko arbeidet om kvelden den 24. med en rapport om det som hadde foregått. Tyskerne hadde kuttet Stalingrads jernbaneforbindelse nordover og lagt press på elvetrafikken på Volga. De skjøt på traktorfabrikken i det nordlige Stalingrad og hindret industrielle aktiviteter. Yeremenko ringte til Stalin og spurte om industrien i Stalingrad skulle evakueres. Stalin svarte at det ville være tegn på at Stalingrad ville bli oppgitt, og det skulle ikke skje. Stalingrad skulle forsvares.

På denne tiden foregikk det mye arbeid der det militære arbeidet og dets organisering ble studert og vurdert. Stalin ville gjøre Den Røde Arme mer effektiv. Det var delte meninger om kommandoen i hæren fortsatt skulle være delt mellom de politiske kommissærene og de profesjonelle offiserene, eller om kommandoen skulle bli enhetlig overlatt til de profesjonelle offiserene. Mange offiserer ønsket det siste. Kommandanter som hadde vist seg å være dyktige ble i stand til å bygge opp sine egne staber av dyktige mennesker som de selv valgte ut.

Stalins svært sentraliserte byråkrati ble lite forandret av dette. Den store svakheten lå i avstanden mellom de avgjørelsene som ble tatt sentralt og de mulighetene og behovene som fantes ved fronten. Stalin hadde det siste og avgjørende ord i Stavka, men Zhukov rykket opp og ble Stalins stedfortreder, og Zhukov våget å si sin mening. Stavka brukte ikke å høre på frontkommandantene, som igjen ikke hørte på sine underordnede kommandanter. Dette skulle ideelt samordne alle frontene så effektivt som mulig. Stalin, som manglet militær forståelse, la seg opp i alt. Stalin ga personlig detaljerte ordrer til Brianskfronten om hvordan tanks skulle angripe. Stalin var svært godt informert om alt som foregikk, og brukte svært mye tid på å holde seg løpende oppdatert. Stalin kunne finne på å bryte inn i det som foregikk hvor som helst. Dette kunne noen ganger være bra, for Stalin kunne skaffe til veie øyeblikkelig hjelp der det måtte være nødvendig mye raskere enn det var mulig gjennom det trege byråkratiet.

Stavka og kommandokjeden begynte å bli desentralisert ved at representanter for Stavka ble sendt ut til fronter eller frontavsnitt der avgjørende ting foregikk, og disse representantene kunne være svært dyktige mennesker, som Zhukov, som hadde utstrakte fullmakter. Dermed kunne avgjørelser bli tatt på stedet og i situasjonen. Disse representantene bygde opp sine egne staber. Stavkarepresentanter som Zhukov hadde direkte adgang til Stalin når som helst og kunne derfor raskt komme fram til de mest vidtgående avgjørelser.

Sommeren 1942 hadde Den Røde Arme på nytt lidd store nederlag, men den var i endring, og den lærte langsomt om de oppgavene som måtte utføres, og om forsyningstjeneste og lederskap. Tidlig på høsten ble den enhetlige kommandoen gjeninnført og det ble langsomt innført større autonomi i hæren. Det var strid omkring disse forandringene.

Man hadde blitt klar over at Den Røde Arme ikke hadde den makt og effektivitet som dens størrelse skulle tilsi at den burde ha, og at noe måtte forandres for at denne makt og effektivitet skulle bli oppnådd, og at det stod om liv og død å gjøre disse forandringene. Stalin arbeidet for å gjøre Den Røde Arme større og gi den mer av moderne våpen. De sovjetiske kommandantene begynte å lære teknikker for å utføre mobile operasjoner og hadde ganske vellykket gjennomført planlagt tilbaketrekning i betydelig skala. Og våpenproduksjonen vokste sterkt i de fabrikkene som var blitt evakuert til Ural. Første halvår i 1942 ble det produsert 9.600 fly, og andre halvår ble det produsert 15.800 fly. Antallet tanks som ble produsert økte fra 11.000 første halvår til 13.600 i andre halvår.

De fremst talsmennene for reformer av militærvesenet ble Zhukov og Vasilevsky, som begge var unge, godt utdannet i moderne krigføring og svært dyktige. Stalin valgte dem som øverste militære ledere fordi de hadde vist evne til å produsere resultat. Stalin sparket også inkompetente personer som Mekhlis og Kaganovich. Panserstyrkene ble satt i stand, og tank-mekaniserte korps ble satt opp. For å øke slagkraften til militære enheter fikk de ikke flere soldater, men flere og bedre våpen og opererte i følge bedre planlegging.


Mens de tyske styrkene kom tettere inn på Stalingrad var tyske styrker også på vei mot Kaukasus. For å lette presset i sør satte Den Røde Arme i gang offensiver i nord og på den sentrale fronten, og disse offensivene var vellykket i den forstand at de tvang Wehrmacht til å overføre betydelige styrke nordover.

Etter 23. august var Stalingrad under stadige angrep både fra lufta og langs bakken. Stalin og Stavka fulgte fra time til time med i den taktiske situasjonen i Stalingrad. I slutten av august fikk Zhukov telefon om at den 26. august hadde Statens Forsvarskomite utnevnt ham til Stalins stedfortredende kommandør, og at Stalin selv ville ta kontakt med Zhukov og fortelle dette. De 27. august ringte Stalin til Zhukov. På denne tida arbeidet Zhukov ved den Vestlige fronten. Stalin fortalte Zhukov at han var utnevnt som Stalins stedfortredende kommandant, og ba ham om å komme til Stavka siden situasjonen i sør var svært vanskelig. Zhukov hadde tidligere organisert forsvaret av både Leningrad og av Moskva da situasjonen var kritisk for disse byene, og han hadde vist seg som den eneste mann som kunne mestre kritiske militære situasjoner, og nå var situasjonen på nytt kritisk. Zhukov reiste til Kreml og møtte Stalin, og Stalin ba Zhukov om å reise til Stalingrad og undersøke situasjonen.

Den 29. august kom Zhukov til Stalingradfrontens hovedkvarter. Stabssjef Nikishev og operasjonssjef Rukhle avla rapporter til Zhukov. Disse to hadde lite grep på situasjonen, og Zhukov var ikke fornøyd med dem. Zhukov var mer fornøyd med frontkommandantene Gordov og Moskalenko, som hadde grundig innsikt i den situasjonen som eksisterte og de mulighetene som fantes. De sovjetiske styrkene som var sendt til Stalingradområdet var dårlig utstyrte og bestod av gamle reservister. De kunne ikke angripe den 2. september. Zhukov meldte fra til Stalin og foreslo et angrep den 6. september for å lette presset mot den Sørøstlige fronten som ble drevet inn i Stalingrad. Stalin mottok rapporter om at Stalingrad kunne falle når som helst, og presset på for at Zhukov skulle angripe de tyske troppene ved Stalingrad fra nord snarest mulig. Zhukov svarte at det var nødvendig å få fram tilstrekkelig med artilleriammunisjon til troppene før angrepet ble satt i gang. Stalin ble rasende. Den 5. september angrep 1. gardearme uten artilleristøtte, men ble slått tilbake. Men store tyske troppestyrker ble tatt ut av angrepet mot Stalingrad og sendt mot de sovjetiske styrkene som stod nord for byen, og dette var Stalin fornøyd med. Angrepene skulle fortsettes for å holde tyske styrker ute av angrepet mot selve Stalingrad by. Og general Paulus sendte styrker fra den tyske sjette arme mot de sovjetiske styrkene som angrep fra nord mot Stalingradområdet. Det foregikk harde kamper. Sovjetiske luftstyrker ble konsentrert for å angripe tyske styrker ved Stalingrad, og det foregikk stadige luftangrep mot de tyske styrkenes bakre linjer.

Den 12. september inntok Yeremenkos front posisjoner langs forsvarslinjene i Stalingrad. Stalingrad var nå delt i tre sektorer, den nordlige, den sentrale og den sørlige. Det stod omkring 40.000 mann og 100 tanks for å holde den sentrale sektoren.

Zhukov fortsatte med angrepene fra nord, men etter ei veke var det klart at de ikke lyktes i å drive de tyske styrkene tilbake og slutte seg til de styrkene som forsvarte Stalingrad. Den 12. september fløy Zhukov til Moskva for å snakke med Stalin. Han hadde med seg en rapport om situasjonen der han fortalte at de hadde angrepet fra nord med styrker som ikke var tilstrekkelig forberedt og konsentrert til angrepet som de gjennomførte. Zhukov foreslo et nytt angrep som kunne settes i gang 17. september med nye styrker som måtte ha artilleristøtte og sterke tankavdelinger.

Om morgenen den 13. september angrep Stuka bombefly sammen med artilleri de sørlig-sentrale forsvarsverkene i Stalingrad. Klokka 08.00 angrep tyske styrker den sentrale sektoren for å bryte inn i Stalingrad. Stalingrad strakte seg ut langs den høye vestlige elvebredden til Volga i nesten femti kilometers lengde. Men ingen steder var byen mer enn 4.000 meter bred, og noen steder mindre enn 1.500 meter. Trehusbebyggelsen var brent ned, og mange av de mer solide blokkene var ødelagte. I den nordlige delen av byen lå tre store fabrikker, Stalingrad traktorfabrikk, Barrikady fabrikken og stålverket Krasnyi Oktyabr. I sør var det store kraftverket og flere fabrikker. Den 9. september var nesten 7.000 arbeidere rekruttert til kampenheter for å forsvare fabrikkene. Byen ble mobilisert til forsvar. Kvinner og barn gikk til elvebredden for å bli evakuert over Volga. Båttrafikken på elva var under tysk ild.

Midt gjennom byen rant elva Tsaritsa med sine bratte bredder. I utkanten av den sentrale delen av byen lå Mamayev Kurgan, som var en gammel gravplass som lå på en høyde der man kunne se ut over de sentrale og nordlige delene av byen. Her satte Lopatin opp sin kommandopost. Lopatin var utslitt og ble avsatt fra sin kommandostilling. Yeremenko og Krutsjov ble enige om at Vasili Chuikov skulle overta som kommandant for 62. arme. Den 10. september ble Chuikov formelt utnevnt.

Chuikov hadde allerede vist at han var tøff og pålitelig. Han hadde stor taktisk dyktighet og gode nerver. Chuikov kom til Mamayev Kurgan der hovedkvarteret til 62. arme lå rett før det store tyske angrepet brøt løs mot troppene hans som holdt den sentrale delen av Stalingrad. Den 62. arme hadde blitt bombardert så sterkt at divisjoner som normalt hadde 8.000-10.000 mann nå bare hadde 100-200 mann igjen, og tankbrigader hadde mindre enn et dusin tanks igjen. Forsvarsverkene var ikke gjort ferdige, og det gjenstod mye arbeid med å opprette forsvarsstillinger. Bygninger måtte få forsvarsstyrker og miner måtte legges og antitankforsvaret måtte gjøres ferdig. Men før dette kunne gjøres måtte man overleve det tyske angrepet.

Den 12. september var Zhukov i Moskva og snakket med Stalin og Paulus var i Hitlers hovedkvarter i Vinnitsa og snakket med Hitler. Zhukov fortalte at de troppene som hadde angrepet fra nord var gode, men de var utilstrekkelig utstyrt. De manglet forsterkninger, tanks og artilleri. Og de angrep over åpent sletteland mot tyske styrker som hadde gode posisjoner i bakkene og dalførene ved Stalingrad. Tyskerne hadde utsikt mot og oversikt over de sovjetiske stillingene fra åskammene ved Stalingrad.

Stalin spurte om hva som var nødvendig for at styrkene i nord skulle bryte gjennom til forsvarerne i Stalingrad. Zhukov svarte minst en fullt forsterket feltarme, et tankkorps, tre tankbrigader og ikke mindre enn 400 artillerikanoner, og en full luftarme. Stalin studerte oversikten over Stavkareserver. I mens snakket Zhukov og Vasilevsky sammen om andre løsninger. Stalin spurte om hva andre løsninger kunne gå ut på. Stalin bad Zhukov gå til generalstaben og tenke gjennom dette, og komme tilbake neste kveld for å fortelle hva han kom fram til.

Zhukov og Vasilevsky tilbrakte den 13. september hos generalstaben og arbeidet med andre løsninger, en operasjon i stor skala som ikke ville sløse bort reservene med en mengde mindre angrep. Den tyske sjette arme og den fjerde panserarme angrep Stalingrad på en smal front mens den lange flanken ved Don bare ble beskyttet av svake divisjoner fra satellittstatene. Tyskerne var klare over dette problemet. Den tyske kommandoen nærmet seg det punktet der den måtte avgjøre om den ville satse enten på å erobre Stalingrad eller Kaukasus. Zhukov og Vasilevsky hadde begynt å komme fram til at tyskerne ikke ville greie noen av delene siden de allerede hadde hatt så store tap at de var betydelig svekket.

I løpet av en dag greide ikke Zhukov og Vasilevsky å utforme en detaljert operasjonell plan, men de ble enige om å fortelle Stalin at det store slaget måtte rettes mot flankene til de styrkene som angrep Stalingrad, flanker som var beskyttet av tropper fra Romania. En foreløpig beregning viste at ikke før omkring midten av november kunne de styrkene som skulle utføre dette slaget være på plass. Men disse styrkene ville inkludere mekaniserte styrker utstyrt med T-34, som ville sette dem i stand til å utføre betydelige oppgaver.

Om kvelden den 13. september vendte Zhukov og Vasilevsky tilbake til Kreml. Der møtte de Stalin klokka 22.00. Zhukov og Vasilevsky hadde med seg kart der de hadde tegnet inn hvordan de forestilte seg at operasjonen skulle utføres. Stalin sa at den sovjetiske hæren ikke hadde tilstrekkelige styrker til å gjennomføre operasjonen. Zhukov svarte at i følge beregninger kunne styrkene være utrustet og på plass innen 45 dager. Stalin spurte da om det ikke var bedre å begrense operasjonen og angripe fra nord til sør langs Dons linje. Zhukov var uenig og sa at da kunne den tyske kommandoen svinge panserstyrkene fra Stalingrad for å stoppe det sovjetiske angrepet. Dersom derimot de sovjetiske styrkene angrep vest for Don ville denne muligheten ikke være til stede for den tyske kommandoen. Zhukov og Vasilevsky forklarte at planens utførelse hadde to stadier: Først å bryte gjennom fiendens forsvarsverk og omringe troppene ved Stalingrad og opprette en solid ytre front for å holde borte tyske styrker fra hæravdelinger som kom til unnsetning. Deretter ødelegge den omringede fienden og slå tilbake alle forsøk på å bryte seg gjennom den sovjetiske ringen rundt Stalingrad.

Tanken om en motoffensiv ved Stalingrad kom samtidig med en alvorlig krise som begynte med det tyske angrepet mot Stalingrad den 13. september. Enda mens Zhukov og Vasilevsky var hos Stalin ringte Yeremenko og fortalte Stalin at tyske panserstyrker var inne i Stalingrad og at man ventet nye angrep neste dag. Stalin ga Vasilevsky beskjed om å gi Rodimtsevs 13. garde rifledivisjon ordre om å krysse Volga til Stalingrad. Det skulle også settes i gang angrep for å prøve å dra tyske styrker bort fra den sentrale sektoren i Stalingrad. Både Zhukov og Vasilevsky skulle reise til området ved Stalingrad. Der skulle de blant annet undersøke de områdene som motoffensiven måtte gå gjennom.

Om morgenen den 13. september gikk to tyske angrepsgrupper, den ene bestående av 295., 71. og 94. infanteridivisjon og 24. panserdivisjon, og den andre av 29. motoriserte og 14. panserdivisjon, til angrep på Chuikovs 62. arme. Chuikov møtte dette angrepet fra hovedkvarteret sitt på Mamayev Kurgan, som var under ild fra tyske kanoner som ødela bunkere og som om kvelden hadde ødelagt alle kommunikasjonslinjene til 62. arme. Tyskerne hadde en viss framgang. De tok stasjonen ved Sadovaya og tok seg inn i utkantene av Minin, men de oppnådde ikke noe gjennombrudd. I løpet av natta flyttet Chuikov hovedkvarteret til det gamle hovedkvarteret som Stalingradfronten hadde opprettet i august, Tsaritsynbunkeren, som hadde utgang til gata og til elvebredden til Tsaritsyn. Dette førte Chuikovs hovedkvarter foran hovedkvarterene til mange av divisjonene og nærmere de tyske kanonene. Yeremenko ga i mens den 62. og den 64. arme ordre om å gå til motangrep. Chuikovs menn begynte motangrepet klokka 03.30 om morgenen den 14. september, men det møtte sterk ildgivning fra tyskerne og oppnådde ingenting.

Da dagen kom åpnet mange hundre tyske kanoner ild mot linjene til den 62. arme. Deretter fulgte angrepstropper og tanks. Om kvelden angrep tyskerne fra flere sider, i området ved Mamayev Kurgan og ved bredden av Tsaritsyn, nær kornsiloen, med flere angrep rettet mot Kuporosnoe, langs ravinen til Tsaritsyn og gjennom Aviagorodka. De gjenlevende soldatene fra 62. arme var i kjellere og blokkhus og så ut mot tyske soldater som ble kjørt fram av lastebiler, og det oppstod nærkamper. Tyskerne kjempet seg fram mot Volga hus for hus. De tok toppen av Mamayev Kurgan og okkuperte ingeniørenes hus og kunne fra det skyte direkte med maskingevær mot det sentrale landingsstedet for trafikken over Volga. Russerne røykla området for å beskytte trafikken over Volga, men trusselen bestod. Tyske tropper var bare 750 meter fra hovedkvarteret til Chuikov. Chuikov satte inn sine siste reserver, en brigade med 19 tanks, for å holde landingsstedet. Major Zalizyuk hadde ordre om å blokkere gatene som førte fra jernbanestasjonen til landingsstedet med seks tanks, og Vainrub skulle utslette den tyske maskingeværstillingen i ingeniørenes hus med tre tanks.

På østsiden av Volga ventet Rodimtsevs 13. garde for å krysse Volga. Divisjonen manglet våpen og ammunisjon, mer enn tusen mann var uten geværer. Klokka 19.00 ga Chuikov ordre om at divisjonen skulle deles opp i små grupper og gjøre seg klar til å krysse Volga. Rodimtsev hadde kommet fram til Chuikovs hovedkvarter og fått ordrene, som var å forlate de tunge våpnene på østbredden og bare ta med antitankrifler og bombekastere og drive fiendene ut av byens sentrum med to regiment og gjenerobre Mamayev Kurgan med et annet regiment og la en bataljon være tilbake i reserve ved hovedkvarteret. De første som skulle krysse Volga var en gruppe fra 1. bataljon ledet av løytnant Chervyakov. Der de skulle krysse over lå et bombardert fartøy som var i brann. Ilden lyste opp deler av elva og gjorde de små båtene som førte troppene over synlige for tyskerne. Soldatene fra 13. garde ventet ikke til båten kom inn til elvebredden, men hoppet ut i elva og kom seg i land. De kom med en gang i kamp med tyske soldater som skjøt mot landingsstedet. De kjempet seg fram til den nordlige delen av det sentrale landingsstedet, og der opprettet de et lite bruhode for resten av 13. garde.

Resten av natta ble flere soldater fra 13. garde fraktet over elva i småbåter, og fra landingsstedet tok de seg inn i gatene i Stalingrad. Da dagen kom angrep Luftwaffe dem konstant. De hadde ikke mulighet til å opprette virkelige posisjoner. De måtte gå rett fra gata og sette i gang med å rydde bort den tyske 71. infanteridivisjonen fra jernbanestasjonen og fra landgangsområdet og fjerne den 295. infanteridivisjonen fra Mamayev Kurgan. Den 13. gardedivisjonen til Rodimtsev greide å stoppe det tyske angrepet mot byene, men ble selv ødelagt, og den 62. arme vant noen flere timer.

Stalingrad bestod nå av sammenraste og oppbrente bygninger, ruiner, og av bygninger som var i ferd med å bli ruiner. Om dagen var himmelen full av tyske fly som bombet av skjøt på alt som rørte seg. I ruinhaugene kjempet Stalingrads forsvarere.


Omforming ved Stalingrad

Her fortsette jeg å med referere fra boka til John Erickson:

Tyskerne greide ikke å innta Stalingrad så raskt som de hadde ventet, og de sovjetiske hærene trakk seg ikke fullstendig tilbake til østbredden av Volga. Hver bygning og hver gate i Stalingrad ble en slagmark, og fabrikkene og jernbanestasjonene ble festninger. Ut gjennom august og langt inn i september lyktes de tyske styrkene i å trenge stadig lenger inn i Stalingrad, men de greide ikke å erobre hele byen. På Sentralfronten var det stadige angrep fra Den Røde Arme mot de tyske linjene. Mens Armegruppe B trengte stadig lenger inn i Stalingrad stor Armegruppe A i Kaukasus overfor en fiende som enda ikke var slått og som fortsatt hadde kontroll over passene i fjellene.

Halder ble avsatt som sjef for den tyske generalstaben da han krevde effektive beskyttelsestiltak for den niende arme, som stod på Sentralfronten, i slutten av august. Hitler ble sint over mangelen på framgang, og besluttet selv å overta kommandoen over Armegruppe A. Hitler mente at russerne allerede hadde så godt som tapt. Göring bidro til denne illusjonen da han den 28. august rapporterte at fienden i Stalingrad ikke lenger hadde betydelige styrker. Gehlen, sjef for tysk etterretning, la fram et annet bilde. Han sa at Sovjet hadde betydelige reserver, mer enn sytti rifledivisjoner og åtti pansrede divisjoner, og at disse store reservene ble konsentrert. Sovjet produserte store mengder T-34 og KV tanks. Og i mens ble de tyske styrkene stadig mer uttynnet.

Den 13. september, rett før det voldsomme tyske angrepet for å trenge inn i Stalingrad, bestod sovjetiske styrker ved Stalingrad og på den Sørøstlige fronten av sekstifem rifledivisjoner og fire kavaleridivisjoner, sju riflebrigader, trettifire tankbrigader og seks motoriserte brigader, fire befestede distrikt og fem militære skoler. De største militære styrkene, 62. arme, 64. arme og 51. arme, holdt selve Stalingrad. De to armeene som stod i sentrum av slaget, 62. arme og 64. arme, bestod av 16 rifledivisjoner, 8 riflebrigader, to tankkorps og et befestet distrikt, tilsammen 90.000 mann, 2.000 kanoner og bombekastere og 120 tanks. Stalingradområdet, som var en 65 kilometer lang sektor fra Rynok i nord til Malye Chapurniki i sør, ble holdt fra Rynok til Kuporosnoe av Chuikovs 62. arme, en godt og vel tretti kilometer lang front bemannet av 54.000 mann med 900 kanoner og bombekastere, 110 tanks: 64. arme holdt en front på knappe 20 kilometer fra Kuporosnoe til Ivanokva, sju rifledivisjoner og to brigader. Chuikovs menn stod i følge sovjetiske opplysninger overfor en fiende som bestod av dobbelt så mange soldater, hadde fem ganger så mange tanks og dobbelt så mye artilleri som det 62. arme hadde.

Fra 13. til 14. desember slo tyskerne til med full kraft mot de sovjetiske forsvarerne av Stalingrad. Natt og dag raste kampene ved den sentrale jernbanestasjonen, og situasjonen forandret seg fra time til time.

Rodimtsevs 13. gardedivisjon gikk rett inn i kampene etter hvert som de kom over med båtene. I løpet av natt mellom 15. og 16. desember ble mer av den 13. gardedivisjonen fraktet over Volga og gikk inn i kampene om jernbanestasjonen og Mamayev Kurgan, som ble mer intense. To tyske divisjoner, 71. og 295. trengte seg inn i sentrum, mens en tredje infanteridivisjon, den 94. med støtte fra 24, og 14. panserdivisjon kjempet seg inn i Minin mot Kuporsnoe, den sørlige forstaden der flankene til 62. og 64. arme møttes. Rodimtsevs menn fjernet den 16. september alle tyskere fra det sentrale landingsstedet ved Volga og de tilliggende gatene og erobret jernbanestasjonen tilbake, det var den femtende gang at den ble erobret. Tidlig om morgenen den 16. september stormet to sovjetiske regimenter Mamyev Kurgan. Etter et ti minutter langt artilleribombardement avanserte de sovjetiske regimentene i spredt orden. Gardebataljonen under Kaptein Kirin tok den tyske posisjonen på den nordre skråningen, mens den 416. kjempet seg opp den nordøstlige skråningen til toppen der en avdeling på tretti mann under løytnant Vdovichenko fjernet den tyske maskingeværstillinga med rifler, granater og geværkolber. Seks av de tretti angriperne ble værende for å holde stillinga, og de ble angrepet av et tungt bombardement som ble fulgt av et angrep av tysk infanteri med støtte fra tanks. Den sovjetiske avdelinga greide å slå tilbake det første angrepet, men det kom flere angrep, dag etter dag. Artilleri og tanks og luftangrep ble satt inn mot Mamyev Kurgan. Kampen om Mamyev Kurgan opphørte ikke.

Om morgenen den 17. september sendte Chuikov beskjed til fronthovedkvarteret om at 62. arme trengte forsterkninger. Chuikov bad om to eller tre divisjoner av full styrke. Han fikk to brigader, 92. riflebrigade og 137. tankbrigade som var utstyrt med lette tanks med 45 mm kanoner. Begge brigadene kom over Volga om kvelden den 17. Den 92. brigaden gikk inn på venstre flanke til 13. gardedivisjon for å stoppe et tysk framstøt mot Volga langs Tsaritsa, og 137. tankbrigaden gikk inn på den høyre flanke der jernbanelinja gikk 500 meter fra Mamayev Kurgan. Chuikov flyttet hovedkvarteret sitt siden Tsaritsabunkeren var for utsatt for tysk ild. Det nye hovedkvarteret ble opprettet 800 meter nord for landingsstedet ved Krasnyi Oktyabr. For å komme fram til det var det nødvendig med en arbeidskrevende og farlig ferd med båt til østbredden av Volga og retur til det nye stedet. Det nye hovedkvarteret manglet beskyttelse mot granatsplinter og skudd. I bakkene over det var det oljetanker. Ved elvebredden lå det diverse fartøy som var blitt ødelagt av bombardement. Staben slo seg ned i båtene eller under åpen himmel. Uten å vite at oljetankene var fulle av olje begynte ingeniørtroppene å bygge bunkere for hovedkvarteret. Da tyske granater traff oljetankene ble Chuikov nesten brent i hjel.

Kampene i og omkring hovedjernbanestasjonen og på Mamayev Kurgan fortsatte den 18. september. Dagen begynte med at tyske bombefly gjorde seg gjeldende, og deretter fulgte artilleriild, som ble besvart av sovjetiske artilleri. Nordvest for Stalingrad begynte den venstre flanken til Stalingradfrontens styrker å angripe de tyske styrkene ved Stalingrad. Målet var å redusere presset mot styrkene inne i Stalingrad. Chuikov fikk ordre om å gjøre 62. arme klar til å angripe mot nord for å opprette kontakt med de sovjetiske styrkene som angrep fra nord. De styrkene som angrep fra nord hadde fått svært liten tid til å forberede angrepet. Om morgenen den 18. september, etter et bombardement, angrep to divisjoner med to tankbrigader.

De sovjetiske styrkene tok seg fram opp til tre kilometer opp gjennom åsene som ble holdt av de tyske styrkene. De nådde åskammene, der de ble stoppet av et tysk motangrep. De sovjetiske styrkene fikk forsterkninger av lette tanks som var så svakt pansret at de var et lett bytte for tyske kanoner. Tyske fly kom inn og gjorde det umulig, eller svært vanskelig, for de sovjetiske styrkene å bevege seg. Det sovjetiske angrepet slo feil. Chuikov hadde fått mindre enn et døgn på seg til å forberede sitt angrep mot nord, og det var ikke satt i gang da det ble klart at angrepet fra nord ble stoppet.

Den 18. september fikk Chuikov ordre fra Yeremenko om at han, etter å ha dannet en sjokkgruppe på minst tre infanteridivisjoner og en panserbrigade i området ved Mamayev Kurgan av enheter som allerede var i Stalingrad, skulle angripe nordvestover med dem mot utkantene av Stalingrad med det mål å ødelegge fiendene i dette området.

Dette var en svært vanskelig oppgave siden alle de sovjetiske styrkene i Stalingrad var låst fast i kamp mot overlegne tyske styrker, og dermed var det nesten umulig på kort varsel å trekke sovjetiske styrker ut av kampene og flytte dem til angrepsposisjoner. Midt på dagen den 19. september skulle Chuikovs styrker angripe fra Mamayev Kurgan mot nordvest for å ødelegge de tyske styrkene som hadde trengt inn til sentrum av byen, i følge de ordrene som Chuikov hadde fått.

Det andre angrepet som Stalingradfronten satte i verk med 1. garde, 66. og 24. arme, også det midt på dagen den 19. september, slo på nytt feil. De tyske bombeflyene forlot Stalingrads himmel da angrepet begynte, men tidlig på kvelden var de tilbake. Chuikovs angrep fra Mamayev Kurgan hadde en viss framgang, men det tyske presset mot sentrum av byen avtok ikke. Den 20. september kom tyske bombefly for å ødelegge restene av jernbanestasjonen. Etter at fly hadde bombet jernbanestasjonen begynte artilleri å bombardere den. Men de mennene som var der fortsatte å kjempe. De var overlevende fra Chervyakovs avdeling fra den 13. gardedivisjon, og de gikk ut av jernbanestasjonen og okkuperte en del av ei bygning på hjørnet. Chervyakov ble såret og Fedoseyev overtok kommandoen over bataljonen, som ble presset tilbake fra tre sider. Det var lite ammunisjon igjen, og det var ikke mulig å skaffe mat eller å sove. Verst var tørsten. I løpet av natta sprengte tyskerne hull i veggen som skilte den delen av bygninga som russerne var i fra resten av bygninga og kastet handgranater inn. Den 21. september ble bataljonen delt i to, med hovedkvarteret fanget nær Univermag, som var et varehus, og inne i det kjempet russerne og tyskerne nærkamper, som endte med at Fedoseyev og staben hans ble drept. Resten av bataljonen dro seg tilbake, meter for meter, til Volga. Den siste posisjonen de holdt var en tre etasjers bygning på hjørnet av gatene Krasnopiterskaya og Komsomolskaya. Den ble holdt av førti mann og ble forsvart i fem netter.

Etter fem dager var det 28 alvorlig sårede i kjelleren. De hadde ikke vann, og den eneste maten var noen få kilo brent korn. Til slutt ble den siste ammunisjonen til maskingeværet brukt opp mot en tyske avdeling som kom inn i ildsonen. Snart satte tyskerne tanks inn mot bygninga, og den ble ødelagt og veggene raste sammen over de som var inne i bygninga. Den natta tok de siste seks overlevende seg, alle sårede, ut av ruinhaugen. De snublet mot Volga, de kom i kamp, men de greide å ta seg til Volga.

Den 21. september fjernet tyskerne alle sovjetiske soldater fra breddene til Tsaritsa. Et betydelig antall tyske soldater med maskinpistoler støttet av tanks tok oppstilling bare få meter fra den sentrale landingsplassen. I området bak sentraljernbanestasjonen spredte tyskerne seg og fanget to sovjetiske brigader og et regiment. Gatene gikk i retning øst-vest i dette området, altså mot elva, og dette gjorde det lettere for tyskerne å angripe. Tyskerne kunne skyte langs gata i hele dens lengde helt ned til elva. Det tyske infanteriet samlet seg med noen få tanks som støtte for å angripe. Dersom tanksene kom alene foretrakk de russiske infanteristene å la dem passere og la nedgravde russiske tanks ta seg av dem. Bare når det tyske infanteriet kom skjøt de russiske infanteristene. Men når de russiske posisjonene ble oppdaget satte tyskerne inn tanks mot dem, og tanksene kunne skyte ned bygninger som posisjonene var i. Med dette var farlig for de tyske tankmannskapene for de russiske antitankriflene kunne fra de øvre etasjene i bygninger skyte gjennom det tynne pansret på toppen av tanksene eller også skyte gjennom det tynne pansret på baksidene av tanksene.

Chuikov lærte å sette opp små tungt bevæpnede stormgrupper til gatekampene. Bygningene var som større eller mindre fort som brøt opp større militære avdelinger. De sovjetiske soldatene lærte seg til å slippe de tyske tanksene nært inn på seg før de brukte sine antitankvåpen. På denne måten brøt de opp fiendens formasjoner.

Det oppstod uventede problem. På Chuikovs venstre flanke i den sørlige delen av byen kjempet to sovjetiske brigader som var avskåret fra den 62. arme. Her var Chuikovs flanke i fare, selv om hard motstand senket den tyske framrykkinga. Det var hard motstand fra soldatene i kornsiloen og fra atskillige støttepunkter som ble holdt av sovjetiske styrker. Oberst Batrakov, kommandør for 42. brigade, ble alvorlig såret sammen med sin stab i et tysk angrep den 23. september. Brigaden hans gikk sammen med 92. brigade. Men kommandanten for denne sammenslåtte brigaden reiste sammen med staben til ei øy ute i Volga og derfra sendte de falske rapporter om kampene til hovedkvarteret for 62. arme. Den 25. september oppdaget Chuikov dette. Den 92. brigaden som var uten ledelse gikk i oppløsning under angrep fra tyske styrker, og det som var igjen av den måtte dras ut sammen med det som var igjen av den 42. brigaden.

Det sentrale landingsstedet gikk tapt, og dette førte til nye vanskeligheter og farer. Herfra kunne tyskerne se trafikken over Volga. For å sette kommunikasjonsrutene i stand tok Chuikov i bruk landingsstedene ved Krasnyi Oktyabr fabrikken og i Spartanovka i nord, og tre landingssteder til som ble opprettet på østbredden for å ta seg av omdirigering av trafikken. Det var stor fare for at tyskerne kunne ta seg fram langs bredden av Volga fra det sentrale landingsstedet og dermed avskjære 62. arme fra forbindelse over Volga, og derfor fra forsyninger. Chuikov bestemte seg for å gå til motangrep med noen av de forsterkningene som han hadde mottatt.

Tidlig den 23. september ble oberst Batyks 284. rifledivisjon fraktet over Volga. Rodimtsevs 13. garde fikk en forsterkning på 2.000 mann. Chuikov foreslo å angripe den 23. september. Da det begynte å bli lyst traff tyske brannbomber oljetanker som stod på høydene ved elva og brennende olje rant mot Volga og lyste den opp. Tyske maskinpistolskyttere med tanks bak seg var knappe 150 meter fra elva og skjøt mot rifledivisjonen som ble fraktet over mens soldatene gikk ut av båtene. Et regiment kjempet seg fram og stoppet det tyske angrepet og fortsatte i retning av Metiz fabrikken og østskråningene til Mamayev Kurgan der den 95. divisjonen holdt til. Klokka 10 om morgenen begynte Chuikovs motangrep. Denne nyankomne rifledivisjonen stoppet det tyske støtet nordover fra landingsstedet. Den 95. og den 284. divisjon presset i fellesskap de tyske styrkene tilbake i sentrum mot jernbanelinja, selv om de ikke greide å gjenerobre jernbanestasjonen. Men fortsatt var tyskerne ved Volga, og de sovjetiske styrkene på nordsiden av Tsaritsa hadde ikke kontakt med de styrkene som var på sørsiden.

Innen 24 timer stilnet kampene i sentrum av Stalingrad. Men Chuikov stod nå overfor angrep både fra sør og fra vest. Sammenbruddet av den vestlige flanken i sør fikk Chuikov til å anta at styrkene som hadde angrepet den ville bli satt inn mot Mamayev Kurgan, og det ble meldt om at sterke tyske styrker ble konsentrert mellom Razgulyayava og Gorodische. Hovedangrepet ble organisert fra Razgulyayava og Gorodische, et annet mektig støt ble rettet mot fabrikkområdet sør for Rynok. Der var de massive betongblokkene til de tre store fabrikkene, Traktorfabrikken, Barrikady og Krasnyi Oktyabr. Det var også mange arbeiderboliger i dette området. De store betongbygningene i den nordlige delen av Stalingrad var solide som festninger. Og de ble til festninger.

Chuikov sørget for at det ble opprettet forsvarslinjer. For å hindre at det fantes framrykningslinjer for tyskerne mellom Traktorfabrikken og Barrikady fabrikken ble det opprettet en antitanklinje som gikk fra munningen av elva Machetka, langs dens sørlige bredd og videre helt til Volga. Det ble gitt ordre til divisjonene og brigadene om at de måtte opprette antitankvern med minefelter. Chuikov omorganiserte også fergetransporten over Volga. Uten den var de sovjetiske styrkene i Stalingrad fortapte. Det ble gitt beskjed om at ammunisjon som kom over Volga med en gang måtte føres bort fra elvebredden og i sikkerhet. Det ble gitt beskjed om at ammunisjon, drivstoff og mat måtte skjules. Tyske fly angrep de sovjetiske forsyningslinjene på østsiden av Volga, og ødela jernbanelinjene og sprengte jernbanestasjonene. Det siste stykket på østsiden av Volga fram til Volga ble forsyningene fraktet i lastebiler og ikke med tog for å gjøre de tapene som tyske fly skapte mindre.

Båttrafikken over Volga var under kontinuerlig angrep. Tyske fly angrep om dagen hver eneste båt. Det fantes båter med luftvernskyts for å beskytte elvetrafikken. Fergene over Volga var bemannet av sitt gamle mannskap og av elvefiskere som kjente elva. Å trafikkere Volga under stadig ild var et farlig arbeid som krevde modige menn. Chuikov opprettet flere landingssteder for elvetrafikken og oppnevnte personer som fikk ansvar for alle sider av nødvendig virksomhet ved landingsstedene og for vedlikehold av båtene.

Etter 25. september omgrupperte Chuikov styrkene sine. Han forsterket styrkene rundt Mamayev Kurgan og i Mechetka elvesektoren. Soldatene flyttet seg om natta gjennom dalsøkk og ruiner og kratre. Elleve tyske divisjoner var spredt ut foran den 62. arme, tre panserdivisjoner, to motoriserte og seks infanteridivisjoner. Også de tyske styrkene ble omgruppert for å angripe fabrikkområdet.

Situasjonen ved Mamayev Kurgan skapte bekymring i staben til 62. arme. Tyske tropper hadde okkupert de sørlige og vestlige skråningene så langt opp at dersom de tok seg hundre meter videre fram ville de kontrollere Mamayev Kurgan og se ned på fabrikkområdet. Den 27. september klokka 06.00 om morgenen angrep de sovjetiske styrkene for å redusere det tyske presset mot Mamayev Kurgan og for å sinke de tyske forberedelsene til angrep mot fabrikkområdet. Klokka 08.00 angrep tyske bombefly de sovjetiske angrepsstyrkene, og to og en halv time senere bombarderte tysk artilleri og fly de sovjetiske stillingene på toppen av Mamayev Kurgan. Tre tyske divisjoner angrep Krasnyi Oktyabr fabrikken og Mamayev Kurgan. 150 tyske tanks kom fra Razgulyayava og Gorodische, kjørte gjennom minefelt og ble fulgt av infanteri. Klokka 14.00 hadde tyske tropper nådd fram til den vestlige kanten av Krasnyi Oktabr og det sørvestlige hjørnet av Barrikady. Om kvelden holdt sovjetiske soldater bare de nordlige og østlige skråningene.

På venstre flanke sør for elva Tsaritsa ble situasjonen verre. Tyskerne brøt gjennom til Volga sør for Tsaritsa og okkuperte et åtte kilometer bredt område av elvebredden til Volga. Den 27. september henvendte Chuikov seg til den Sørøstlige frontens hovedkvarter med bønn om hjelp. Gardestyrkene hadde blitt sprengt bort på Mamayev Kurgan og opp til åtti tanks hadde kjørt fram til Krasnyi Oktyabr fabrikken, og den venstre flanken var bare blodige og nedbrutte regimenter. Tyske bombefly herjet over Stalingrad, og nye tyske angrep var i vente. Chuikov ba om luftstøtte, om så bare i noen få timer daglig, og forsterkninger. I løpet av natta mellom 27. og 28. september ble en del av Smekhotvorovs 193. divisjon sendt over til Chuikov. Den gikk i land på vestbredden av Volga mens granatene eksploderte rundt den og dro våpnene og ammunisjonen sin med seg gjennom granatregnet. Klokka 04.00 var disse forsterkningene fraktet over Volga. De tok seg fram til Krasnyi Oktyabr og inntok stillinger der. I løpet av natta tok de sovjetiske styrkene tilbake mye av det som var gått tapt i løpet av dagen. De gikk ut i mørket og krøp fram gjennom ruinene og kjempet nærkamper i mørket.

Da dagen kom fortsatte de tyske styrkene angrepene sine. Chuikov bad om å få støtte av artilleriild fra østsiden av Volga mot toppen av Mamayev Kurgan. Tyske stupbombere angrep hovedkvarteret til Chuikov og angrep også båtene som gikk over Volga. Den 28. september ødela tyske bombefly fem av de seks større dampskip som deltok i å opprettholde forbindelsen til landingsstedet ved Krasnyi Oktyabr. Sovjetiske styrker fra den 95. divisjonen forsøkte på nytt å ta tilbake toppen av Mamayev Kurgan. De fikk støtte av sovjetiske fly. De kjempet seg opp på høydene, men greide ikke å ta selve toppen. Verken tyske eller sovjetiske styrker greide å holde toppen, siden den ble hardt bombardert både av tysk og sovjetisk skyts. I fabrikkområdet fortsatte det tyske angrepet ut gjennom den 28. september, uten å greie å erobre Krasnyi Oktyabr.

Neste dag, den 29. september spredte kampene seg over Chuikovs ytterste høyre flanke til Orlovka buktningen. Dette var den utbuktningen av frontlinja som Stalingradfronten hadde prøvd å trenge fram til fra nord i mange framstøt. Dersom Chuikovs styrker og Stalingradfronten greide å opprette direkte forbindelse ville dette ha fanget de tyske styrkene som hadde trengt fram til Volga ved Latashanka og sette de tyske posisjonene i fare. Orlovka utbuktningen var åtte kilometer lang og tre kilometer dyp og frontlinja var omkring tjue kilometer lang. Den ble holdt av en sammensatt bataljon på 250 mann og av den 115. riflebrigaden. Paulus satte inn flere regimenter fra 16. panserdivisjon, 60. motoriserte divisjon, 389. og 100 infanteridivisjon for å angripe de sovjetiske styrkene som holdt Orlovka buktningen.

Tyskerne prøvde å gjennomføre en knipetangsmanøver og angrep fra vest og fra nordøst. Offensiven begynte med et kraftig bombardement. Om ettermiddagen nærmet tyske tanks og infanteri seg Orlovka fra nord og fra sør og trengte inn i Orlovka buktningen. I Stalingrad raste kampen om Mamayev Kurgan videre også den 29. september, mens Smekhotvorovs menn ble skjøvet tilbake på den venstre eggen av Krasnyi Oktyabr.

Den 30. september fordoblet de tyske styrkene sine anstrengelser for å ta Orlovka buktningen. Sovjetiske styrker holdt fortsatt den nordlige og sørlige delen av området, men i øst var den tyske knipetangen nesten i ferd med å lukkes, og slik åpnet tyske styrker vei til den gigantiske Traktorfabrikken og til Barrikady. Trusselen om at tyskerne skulle ta disse områdene var stor. Stavka ga i slutten av september beskjed om at flere reserver skulle gjøres klare til å kunne sendes til Stalingrad som forsterkninger til Chuikov. Chuikov ønsket flere styrker som kunne delta i forsvaret av fabrikkområdet. Natt mellom 30. september og 1. oktober ble 42. riflebrigade ført over til Stalingrad og plassert i det nordvestlige hjørnet av byen. Også andre styrker ble sendt til Stalingrad, blant andre Gurievs 39. gardedivisjon, og styrkene i fabrikkområdet ble forsterket.

Den 1. oktober angrep tyske styrker på nytt, og Guriev fikk ordre om å befeste verkstedene til Krasnyi Oktyabr. Chuikov måtte konsentrere seg om å forsvare fabrikkområdet, og kunne ikke sende forsterkninger til styrkene i Orlovka buktningen. Den første oktober ble knipetangsbevegelsen gjennomført og en bataljon ble omringet av tyske styrker i Orlovka buktningen. Øst for Orlovka fikk de to gjenværende bataljonene sammen med et antitank regiment ordre om å bryte beleiringen av den omringede bataljonen. Den omringede bataljonen fikk forsyninger sluppet ned fra fly, og holdt det området der den var innesperret i ei veke, fram til 7. oktober da 120 overlevende greide å bryte seg ut av innesperringen. Den første oktober fortsatte det tyske angrepet mot fabrikkområdet og angrepene ble intensivert i sentrum mot Rodimtsev og Batyuk for å trenge fram til Volga og splitte den 62. arme i to. Først prøvde tyskerne å følge elveleiene ned til Volga, men det gikk ikke, og elveleiene ble fulle av døde tyskere. Natt mellom 1. og 2. oktober tok omkring 300 tyskere seg fram gjennom hovedavløpet ned til Volga. De hadde bombekastere med seg, og snudde sørover og angrep det 34. garderegimentet og andre sovjetiske styrker bakfra. Samtidig ble det foretatt et angrep mot 13. gardedivisjons høyre flanke. Klokka 06 besluttet Rodimtsev seg for å gå til motangrep, og situasjonen ble gjenopprettet.

Angrep fra nord hadde ikke lyktes i å lette presset mot Stalingrad. Stavka besluttet å angripe fra sør med 64. arme og med 57. og 51. arme på flankene. Det sørlige angrepet ble begynt av 51. og 57. arme den 29. september. Natt til 2. oktober ble angrepet til den 64. arme innledet av fire divisjoner, men forsøket på å opprette direkte forbindelse med 62. arme lyktes ikke. I begynnelsen av oktober holdt Chuikovs 62. arme en tjue kilometer lang front i Stalingrad med en dybde som varierte fra 250 meter til 2.500 meter. I dette området var det bare mulig å bevege seg i mørket. Tyskerne hadde tatt så store deler av Stalingrad at de hadde oversikt over store deler av byen. Den kilometeren det var å krysse Volga var svært farlig siden den hele tiden var utsatt for tyske angrep. Tidlig i oktober raste harde kamper om fabrikkområdet med Barrikady, Krasnyi Oktyabr og Traktorfabrikken. Om ettermiddagen den 29. september bombet mer enn hundre tyske bombefly Traktorfabrikken.

Chuikovs hovedkvarter var blant de bombemålene som stod høgt på tyskernes liste over bombemål. Den andre oktober ble de oljetankene som stod på skråningene over Chuikovs hovedkvarter bombet og satt fyr på. Det rant brennende olje mot Volga, og hovedkvarteret ble omgitt av brennende olje. Brannen varte i flere dager og skjulte hovedkvarteret til Chuikov.

I mens ble angrepene mot Krasnyi Oktabr, Barrikady og Traktorfabrikken intensivert. Chuikov regnet med at fem tyske divisjoner, tre infanteridivisjoner og to panserdivisjoner, kjempet på en front som var 4-5 kilometer lang for å slå seg inn i Traktorfabrikken. Det ble sendt forsterkninger til Stalingrad for å stå mot angrepene. Den andre oktober fikk 37. gardedivisjon ordre om å ta seg over Volga natt mellom andre og tredje oktober og innta posisjoner i Traktorfabrikken ikke langt fra den nordvestlige kanten av Barrikady boligområdet. 84. tankbrigade fikk også ordre om å gjøre seg klar til å bli sendt til Stalingrad. Den hadde 49 tanks, derav 5 KV og 24 T-34, og resten lette T-70 tanks. Bare de 20 lette tanksene var det mulig å sende over Volga, KV og T-34 ble igjen på østsiden av Volga.

Det største tyske angrepet det følgende døgnet presset seg fram ved Barrikady og boligområdet til Traktorfabrikken mens 37. garde tok opp posisjoner for å stoppe dette angrepet. I nattemørket, mens de tyske bombeflyene var borte, arbeidet de sovjetiske soldatene for å befeste gatene i boligområdene ved fabrikkområdet. De gravde kommunikasjonsgrøfter og satte opp skytestillinger. Arbeidere fra området hadde fram til nå kjempet i egne avdelinger for å beskytte sitt eget område, men den 5. oktober ble de innrullert i de divisjonene som forsvarte Krasnyi Oktyabr, Barrikady og Traktorfabrikken. De arbeidet med å reparere våpen og med å forbedre stillingene og utstyret til gatekampene, med ammunisjonsbelter hengende om kroppen og bærende på granater og antitankrifler. Den femte oktober begynte med nye tyske bombeangrep mot Traktorfabrikken. Det ble rettet 700 flyangrep mot den og 2.000 mot hele fabrikkområdet. Tyske tropper greide å okkupere Silikat fabrikken. Yeremenko ga Chuikov ordre om å gå til motangrep den 5. oktober og drive tyskerne ut av fabrikkområdet, men dette var ikke mulig blant annet siden Chuikovs tropper manglet ammunisjon. Den første veka i oktober greide tyskerne å senke mange av de større båtene som opprettholdt kommunikasjonen over Volga til Stalingrad. Dette førte til at forsyningene til 62. arme ble redusert.

Chuikov var ikke i stand til å sette i gang et motangrep med 62. arme, men han bad om at artilleriet på Volgas østbredd måtte være aktivt mot de tyske styrkene som angrep Stalingrad. Den 62. arme hadde sitt artilleri stående på østbredden av Volga siden det verken fantes noe sikkert sted for det på vestbredden eller i Stalingrad, og siden ammunisjonsforsyningen til artilleriet ville ha krevd for mye av transportkapasiteten til båtene over Volga. Den femte oktober kom det et heftig sovjetisk artilleribombardement fra østsiden av Volga mot de tyske styrkene. Katusjkaraketter og mer enn 300 kanoner og tunge bombekastere deltok. Bombardementet var rettet mot de tyske styrkene som gjorde seg klare til å angripe for å presse seg fram til Volga mellom Traktorfabrikken og Barrikady.

Den sjette oktober var forholdsvis rolig. Tyskerne nøyde seg stort sett med å sette inn luftangrep. Yeremenko mente dette betydde at tyskerne var svekket og at Chuikov burde benytte anledningen til motangrep. Dette ønsket ikke Chuikov siden hans egne styrker var sterkt svekket. Chuikov prioriterte å bygge opp deres styrke. Chuikov lot seg til slutt overtale til å sette inn et motangrep den 7. oktober. Chuikov måtte også finne et nytt hovedkvarter siden det stadig haglet granater over hovedkvarteret og det hopet seg opp med lik rundt det nåværende hovedkvarteret. Chuikov valgte som sted for nytt hovedkvarter et sted som lå nærmere Traktorfabrikken.

Før Chuikov fikk tid til å sette i verk motangrepet den 7. oktober angrep tyskerne på nytt mot Traktorfabrikken. I løpet av dagen erobret de en del av området og trengte fram mot sportsanlegget. Zholudevs 37. gardedivisjon, som skulle ha deltatt i motangrepet, gjorde en stor innsats for å stå mot det tyske angrepet. Den 37. gardedivisjonen hadde tatt stilling ved Traktorfabrikken og hindret at tyske styrker brøt gjennom til Volga.

I slutten av september noterte general Halder at de tyske styrkene ved Stalingrad begynte å bli utmattet. Kompaniene ble redusert til en styrke på seksti mann, og det var store tap i harde kamper, panserstyrkene ble brent opp i gatekamper som de ikke var beregnet til å delta i. Kurt Zeitzler, som overtok som generalstabssjef etter Halder, foreslo som sin første gjerning at offensiven ved Stalingrad ble avblåst. Paulus, sjef for den tyske sjette arme som kjempet ved Stalingrad, syntes først å ha vært enig med Zeitzler, men forandret mening da han mente å forstå at tysk seier ved Stalingrad ville føre til forfremmelse eller utmerkelser for ham personlig. Og han bad om forsterkninger for å bryte seg gjennom fabrikkområdet i Stalingrad.

Den niende oktober begynte den sjette arme å forberede sitt endelige angrep, og det ble roligere i fire dager. Chuikovs 62. arme antok at den stod overfor ni tyske divisjoner med en angrepsstyrke på 90.000 mann, 2.000 kanoner og bombekastere og 300 tanks støtte av 1.000 fly fra Luftwaffe. Chuikov hadde 55.000 mann, 950 kanoner og 500 bombekastere, 80 tanks og støtte fra 188 fly. De sovjetiske troppene var utsatt for flyangrep hele tiden mens de var i kamp, og de 188 flyene de hadde støtte fra kunne ikke holde den store tyske luftflåten borte fra Stalingrad.

Det var knappe fire kilometer fra frontlinjen til Volga, og Chuikov hadde ikke råd til å gjøre feil. Det kom rekognoseringsrapporter om at et stort angrep var under forberedelse mot traktorfabrikken. Chuikov flyttet styrker for å styrke forsvaret av traktorfabrikken. Heller enn å sitte og vente til at tyskerne hadde fått forberedt angrepet sitt ferdig sendte Chuikov den 37. gardedivisjonen inn i et angrep mot de tyske styrkene for å dra dem inn i et angrep før de var ferdig forberedt. Dette lyktes Chuikov med. Den 37. gardedivisjonen kjempet tappert og dyktig og trengte et stykke inn i de tyske linjene, og tyskerne besvarte dette med å sende hele angrepsstyrken sin mot de sovjetiske styrkene.

Dette angrepet var det mest voldsomme som de tyske styrkene noen gang satte i gang i Stalingrad. Det begynte klokka 08.00 om morgenen den 14. oktober. Fem tyske divisjoner med 300 tanks og mektig flystøtte angrep som en veldig vegg av stål og ild for å kjøre over fabrikkområdet og bryte gjennom til Volga og nedkjempe den 62. arme en gang for alle.


**********************************

Mens de ville kampene foregikk i Stalingrad bygde Sovjet opp store styrker øst for Volga. Med Operationsbefehl Nr. 1 fra 14. oktober stoppet Hitler alle offensive operasjoner med unntak for angrepene i Stalingrad og i Kaukasus. Den tyske hærledelsen mente at Sovjet ikke hadde betydelige reserver, og ikke kunne reise betydelige nye styrker i løpet av vinteren.

Den store motoffensiven som Zhukov og Vasilevsky hadde foreslått skulle angripe flankene til de tyske styrkene både fra nord og fra sør, en enorm knipetangsmanøver, og gjennomført så langt fra Stalingrad at de tyske styrkene ved Stalingrad ikke ville bli satt inn for å stoppe de sovjetiske angrepene mot flankene, var under oppbygging. Men Stalingrad måtte fortsette å kjempe for å holde de tyske styrkene låst fast der. De angripende sovjetiske styrkene ville danne to ringer rundt Stalingrad. Den innerste ville ha som oppgave å holde de omringede tyske styrkene innesperret i Stalingrad og nedkjempe dem, mens den ytterste ringen skulle hindre at styrker utenfra trengte inn og opphevet beleiringen. Denne planen ble kalt for "Uran" - Uranus.

Zhukov og Vasilevsky reiste til området ved Stalingrad i midten av september for å undersøke mulighetene for å gjennomføre den foreslåtte store motoffensiven. Zhukov besøkte flanken nord for Stalingrad, og så spesielt på de mulighetene som de sovjetiske bruhodene ved Kletskaya og Serafimovich på vestbredden av Don ga. Ved Serafimovich var bruhodet omkring 10 kilometer dypt på den sørlige bredden. Ved Kletskaya bøyde Don mot sør etter "den lille Donbuen". I tillegg til disse bruhodene var Zhukov interessert i området mellom Volga og Don, som var utgangspunkt for de angrepene fra nord mot de tyske styrkene ved Stalingrad som prøvde å lette det tyske presset mot Stalingrad.

Vasilevsky undersøkte samtidig fronten sør for Stalingrad. Her holdt sovjetiske styrker på vestbredden av Volga Beketovka "bjella", et bruhode som var 11 kilometer langt og 3 kilometer dypt. Vasilevsky ba kommandantene av 57. og 51. arme om å utvide bruhodet og å sette opp sterke festningsverk for å holde bruhodet.

Det ble klart at området omkring bruhodet ved Beketovka sør for Stalingrad og skogene nord for Don kunne være utgangspunktene for de store offensivene som Zhukov og Vasilevsky hadde foreslått.

I slutten av september bestod de styrkene som Den Røde Arme hadde utplassert på "Stalingrad aksen", og som hadde som oppgave både å forsvare Stalingrad og også inngikk i de styrkene som ble bygd opp for å foreta den store motoffensiven mot Wehrmacht, av 78 rifledivisjoner, 6 kavaleridivisjoner, 5 tankkorps og 18 uavhengige tankbrigader, tilsammen 771.000 mann, 8.100 kanoner og bombekastere, 525 tanks og 448 fly. [Bare en liten del av dette var i Stalingrad.]

Selv om store deler av Stalingrad ble forandret til ruinhauger fortsatte Stalingrad i noen grad å fungere som en industriby. Kraftverket i den sørlige delen av byen, STALGRES, fortsatte å produsere strøm, selv om det var utsatt for artilleriild etter den 13. oktober. Etter at hovedbygningene hadde blitt alvorlig skadet kunne kraftverket bare drives om natta. De verkstedene som reparerte tanks trengte elektrisk kraft, og de fikk det. For å øke strømforsyningen gikk kraftstasjonen over til også å produsere strøm om dagen. Tyskerne oppdaget dette og det førte til hard tysk beskytning av kraftverket. Stalingrads skipsverk, som reparerte båtene som forsynte Stalingrad, fortsatte å reparere båter. Skipsverket reparerte også tanks, traktorer, bombekastere og infanterivåpen.

Og det bodde sivile i byen selv mens de hardeste kampene foregikk. Tyskerne sendte sivile bort fra de områdene de erobret, ut på marsjer som de sjelden overlevde. Mange av bedriftene i Stalingrad var lenge i arbeid. I august ble det produsert 400 tanks ved Traktorfabrikken selv om den da var under ild. Etter september gikk Traktorfabrikken over til bare å reparere tanks og traktorer. Men den 14. oktober ga Stavka ordre om at alle sivile i områdene som lå nærmere fronten enn 20 kilometer måtte evakueres. De første som ble flyttet var de sivilistene som var igjen i Stalingrad, men også sivile i de områdene der utgangsstillingene for den store motoffensiven ble opprettet ble evakuert. De styrkene som skulle delta i den store offensiven ble forsøkt skjult, blant annet ved at de bare ble tillatt å flytte seg skjult av nattemørket.

Stalin var bekymret over situasjonen i Stalingrad. Han var redd for at Chuikov ikke fikk tilstrekkelig med forsterkninger til å holde Stalingrad, og Yeremenko var gjerrig med å sende forsterkninger over Volga. Stalingrad måtte holdes blant annet for å binde store tyske styrker et sted der det var lett å omringe dem. Og den 14. oktober var Chuikovs 62. arme i Stalingrad i en svært vanskelig situasjon, for da ble den utsatt for det største angrepet tyskerne satte inn i Stalingrad.


***********************

Klokka åtte onsdagsmorgen den 14. oktober angrep tre infanteridivisjoner og regimentene fra to panserdivisjoner over en fire kilometer lang front mot Traktorfabrikken og Barrikady fabrikken. Det tyske infanteriet samlet seg foran tanksene mens artilleri og bombekastere bombarderte de sovjetiske forsvarsverkene og gatene og de bygningene der det var russiske stillinger i Stalingrad. Da slaget var vel i gang hørte man ikke lenger individuelle eksplosjoner, men bare et sammenhengende brøl fra alle eksplosjonene. Røyken og støvet hang tjukt og ga dårlig sikt i Stalingrad. I fabrikkdistriktet var sikten bare et halvt dusin meter. De tyske soldatene hadde en skjerm av artilleriild foran seg. Men de greide ikke å slå ut alle de sovjetiske forsvarsstillingene, som var klare til å møte de tyske soldatene med maskingevær og rifler. Tyskerne var ofte bevæpnet med maskinpistoler og handgranater. Restene av bygningene mellom Traktorfabrikken og Barrikady skiftet hender flere ganger. I Traktorfabrikken ble det kjempet om hver etasje i hver bygning. Midt på dagen greide tyske maskinpistolsoldater sammen med nesten 200 tanks å trenge seg gjennom linjene til den 37. divisjonen og fram til veggen på Traktorfabrikken og derfra angripe den 112. divisjonen bakfra. De tyske troppene tok seg framover meter for meter mens de tyske tanksene slo ut de sovjetiske støttepunktene ett etter ett. Seint om ettermiddagen var den sovjetiske 37. og 112. divisjonen omringet, men de kjempet fortsatt. I Chuikovs hovedkvarter var mange offiserer blitt drept av det harde bombardementet som hovedkvarteret hadde vært utsatt for.

Ved midnatt hadde tyske styrker omringet Traktorfabrikken på tre sider. Inne i Traktorfabrikken foregikk hundrevis av kamper mellom de sovjetiske soldatene og tyske soldater. Rundt Traktorfabrikken var bakken dekket av døde og døende. Sårede sovjetiske soldater krøp mot Volga i håp om å bli fraktet over til østbredden. Den natta ble 3.500 sårede soldater fraktet over til østbredden. De tyske tanksene kjørte inn i Traktorfabrikken og kjørte rundt i ruinene av maskinfabrikken. Andre tanks kjørte inn i boligområdene. De tyske styrkene utvidet stadig gjennombruddet sitt og kjempet seg fram til Volga. De nådde Volga på en to kilometer bred front, og splittet dermed Chuikovs 62. arme i to. Oberst Gorokhov, kommandør av 124. brigade, tok kontroll over den isolerte høyre flankens styrker og fortsatte å kjempe, selv om de var låst fast av tyske styrker på tre sider, og med Volga bak seg.

Zholudevs divisjon hadde blitt revet opp siden den hadde blitt utsatt for det tyske hovedangrepet, mens mange mindre grupper fra den fortsatte å kjempe hver for seg, noen i Traktorfabrikken og andre i gatene. Det som var igjen av den 95. og den 84. tankbrigaden fortsatte også å kjempe selv om de var sterkt opprevet og desimert. Rundt om i ruinene og i de ødelagte bygningene var det mange steder sovjetiske soldater som gjorde motstand mot de tyske styrkene. Tyske soldater var bare tre hundre meter fra Chuikovs kommandopost.

Den 15. oktober angrep tyske styrker Chuikovs isolerte høyre fløy fra to retninger, fra nord og fra vest. Gorokhovs menn forsvarte sine linjer og slo tilbake angrep. Zholudevs og Gorishnys divisjoner var nesten utslettet, men det som var igjen av Zholudevs garde kjempet innbitt i ruinene av Traktorfabrikken. Om kvelden den 15. oktober ringte Krutsjov til Chuikov og spurte om hva den 62. arme ville gjøre for å holde Traktorfabrikken. Chuikov svarte at han kunne sette inn alle de styrkene som han hadde for å holde Traktorfabrikken, men dette ville la flankene stå åpne og uten forsvar. Ble 62. arme fanget i Traktorfabrikken ville den kunne bli ødelagt. Krutsjov og Chuikov ble enige om at dette ikke var en god løsning, også flankene måtte forsvares. Det Chuikov mest av alt manglet var ammunisjon, og Krutsjov lovte at Chuikov skulle få sendt mer ammunisjon. En rifledivisjon var allerede på vei over til Stalingrad, og et regiment fra oberst Lyudnikovs 138. divisjon hadde kommet inn i Stalingrad og kjempet den 15. oktober nord for Barrikady fabrikken. Den 15. oktober kunne ingen båter krysse Volga på grunn av den voldsomme tyske ildgivningen.

Yeremenko hadde fått ordre fra Stalin om å reise inn i Stalingrad for å finne ut hva Chuikov trengte for å holde ut, og sende dette over til Chuikov. Tidlig om morgenen den 16. oktober, mens det fortsatt var mørkt, kom Yeremenko over til Stalingrad til landingsstedet ved Krasnyi Oktyabr. På landingsstedet var det hundrevis av sårede som ville fraktes over til østbredden, og mange ammunisjonsbærere som fraktet ammunisjonen som ble ført over Volga lenger inn på land, og granatene eksploderte stadig på landingsstedet, som var under tysk ild. Yeremenko kunne selv se at Stalingrad var en ruin full av kratre og lik. Da general Zholudev fortalte om hvordan hans 37. gardedivisjon hadde blitt revet opp og ødelagt til den bare var blodige og isolerte rester, som fortsatt kjempet i ruinene av Traktorfabrikken, begynte han å gråte og måtte stoppe sin beretning.

Yeremenko lovte Chuikov forsterkninger. Neste dag angrep de tyske styrkene på nytt. Tyske stupbombefly prøvde å sprenge en vei sørover fra Traktorfabrikken til Barrikady fabrikken, og tysk infanteri støttet av tanks begynte å snu sørover. Dette angrepet gikk ut over den 84. pansrede brigaden, som hadde gitt ordre om at brigadens T-34 skulle graves ned for å dekke gatene. På hundre meters hold åpnet T-34 ild på Tramvaynayagata og sprengte bort et dusin tyske tanks og stoppet infanteriet. Da de tyske styrkene var stoppet ble de utsatt for artilleriild. Det ble sendt forsterkninger til de tyske styrkene, og infanteri prøvde å storme de sovjetiske posisjonene, mens de ble utsatt for katusjkaraketter og ild fra flere sovjetiske stillinger i ruinene. I mens oppdaget Chuikov at det ble forberedt flere angrep mot Krasnyi Oktyabr. I Traktorfabrikken var nesten alle forsvarerne av den drept, og den ble regnet for tapt.

Natt mellom 16. og 17. oktober kom Lyudnikovs 138. divisjonen over Volga. Chuikov forsterket styrkene som forsvarte Barrikady. Den 138. divisjonen var knapt kommet i posisjon da tyskerne angrep sørover fra Traktorfabrikken og sørover langs bredden av Volga for å fange de sovjetiske troppene. I det området som ble angrepet sør for Traktorfabrikken var 84. tankbrigade plassert, og området ble angrepet av bombefly som satte fyr på alt og sprengte alt. Også tanksene brant.

Den 17. oktober fortsatte kampene langs hele den 62. armes opprevne front. Gorokhovs soldater i nord forsatte å kjempe selv om de var omringet. Tyske maskinpistolskyttere brøt seg inn i den sørlige delen av boligområdet Spartanovka. Det tyske angrepet mot Krasnyi Oktyabr ble foreløpig slått tilbake, men i området til Barrikady gikk tyske angrepsgrupper langs jernbanelinja etter at de hadde slått en åpning mellom 138. og 308. divisjon. Slaget om Traktorfabrikken var over, og slaget om Krasnyi Oktyabr var i ferd med å begynne. Tidlig om morgenen den 17. oktober flyttet Chuikov kommandoposten sin. Den ble flyttet til et sted ved bredden av Volga ikke langt fra Mamayev Kurgan. Der begynte hovedkvarteret til den 62. arme å fungere på nytt.

De tyske troppene kjempet seg sørover langs jernbanelinja og nådde det nordvestre hjørnet av Barrikady. Der kom de hardeste kampene etter hvert som det tyske angrepet fortsatte sørover. Mamayev Kurgan og forbindelsene til Volga i Traktorfabrikkens område så vel som de i området ved elva Tsaritsa var erobret av tyskerne. Chuikov ga Lyudnikov ordre om å holde Barrikady.

Om kvelden den 18. oktober var det harde kamper på den vestlige kanten av Barrikady der tysk infanteri slo seg gjennom den linja som ble markert av Tramvaynayagata og kjempet seg fram langs jernbanelinja. Fabrikkarbeiderne var organisert for å forsvare fabrikkområdene. På den høyre flanken kjempet Gorokhovs menn som var så og si omringet. Men situasjonen der ble gjenopprettet. Gorokhovs menn holdt de nordlige utkantene av Rynok og hadde slått tilbake angrep mot Spartanovka og tatt tilbake landingsstedet som lå nær munningen av elva Mechetka. De tyske maskinpistolsoldatene som hadde nådd til Spartanovka hadde blitt utslettet.

De tyske angrepene fortsatte og 19. og 20. oktober ble nye tyske styrker satt inn i angrepene. Mens de nye styrkene ble satt inn slo de sovjetiske styrkene tyske angrep mot Spartanovka, Barrikady og Krasnyi Oktyabr tilbake. Likevel ble det sovjetiske bruhodet på vestsiden av Volga stadig mindre. På landingsstedene ble det satt opp vegger av materialer hentet fra ruinene for å beskytte trafikken mot tysk ildgivning. Det bruhodet som Chuikov forsvarte var etter de harde angrepene fra 14. til 19. oktober ikke mer enn 1.000 meter dypt. Den 21. oktober angrep tyske styrker som var blitt forsterket på nytt mot Barrikady og Krasnyi Oktyabr. I de neste dagene fortsatte de tyske angrepene støttet av tanks og bombefly å trenge fram mot Krasnyi Oktyabr. Om kvelden den 23. oktober hadde tyske soldater trengt inn i den sentrale og sørvestlige delen av Barrikady som ble forsvart av 138. og 308. divisjon. Ved portene i nordvest holdt fabrikkmilitsen og avdelinger fra Den Røde Arme fortsatt de tyske styrkene borte.

I de bygningene der det ble kjempet var det døde mennesker i trappene og i kjellerne og ved inngangene, og hvert rom ble en festning som det ble kjempet om og som fikk skyteskår og der det ble laget åpninger i veggene for å observere det som foregikk utenfor. Dersom tyskerne tok deler av en bygning om dagen kom sovjeterne tilbake om natta for å prøve å gjenerobre bygninga. De hadde sekker om føttene for å være lydløse eller kom over takene der det var mulig. Et av de mest kjente tilfellene av at en bygning ble en festning er forsvaret av kornsiloen som sersjant Pavlovs rekognoseringsavdeling fra den 13. gardedivisjon stod for fra slutten av september. Den fire etasjers høge kornsiloen ble gjort om til en festning. Kornsiloen, som etter hvert ble kalt "Pavlovs hus", fikk seksti forsvarere med bombekastere, tunge maskingevær, antitankvåpen og skarpskyttere. Siloen dekket det kvartalet der den lå, og alle veien som førte til den ble minelagt. I femtiåtte dager holdt Pavlovs soldater kornsiloen og slo tilbake alle tyske angrep mot den, men til slutt ble den ødelagt.

"Pavlovs hus" stod mot den venstre flanken til 13. gardedivisjon som holdt den sentrale delen av Stalingrad langs en fem kilometer lang front som gikk fra jernbanelinja og til Volgas bredd ikke langt fra det sentrale landingsstedet. Dybden av divisjonens posisjoner varierte mellom 300 og 500 meter, men det 34. garderegiments front var den høyden som lå over elva. Det var også tyske poster på denne høyden. Derfor ble hele Rodimtsevs divisjons område observert av tyske styrker. Tyskerne hadde også tatt de sentrale bygningene i det sentrale området, inkludert det "L-formede huset" og ingeniørenes hus, som alle sammen ble befestede støttepunkter. Rodimtsevs styrker hadde to ganger prøvd å gjenerobre det "L-formede huset" uten å lykkes. Rodimtsev var oppsatt på å hindre at tyskerne kunne dominere Volga, men tyskerne slo Rodimstsevs styrker tilbake. Men sersjant Pavlov greide å overta sitt hus som lå på 9. januar plassen, og det tjente som en framskutt sovjetisk stilling. Den 24. oktober greide et kraftig motangrep fra 39. garderegiment, som tilhørte den 13. divisjon, å gjenerobre Voentorg bygningen på hjørnet av Solnechnayagata og Smolenskayagata. Mens det var mørkt flyttet garden opp to 45 mm kanoner som ble brukt for å slå ut de fire støttepunktene som dekket bygninga. 30. garde greide å overta Voentorg.

Chuikovs 62. arme var ikke bare avhengig av dyktige og utholdende infanterister som kjempet i gatene og fra hus til hus og fra rom til rom, men var også avhengig av artilleriet sitt som var plassert både på østsida og vestsida av Volga. Den 62. arme disponerte 8-10 regimenter divisjonsartilleri, fem antitank artilleriregimenter og Katusjkaregimenter, med våpen fra 82 mm bombekastere til 122 mm haubitsere. Infanteriet hadde kanoner opp til 45 mm, som ble disponert av regimentene. Fra midten av oktober ble mengden artilleri på østbredden av Volga økt betydelig.

Selv om artilleriet var viktig ble mindre grupper av infanteri sammen med individuelle kanoner og tanks stadig viktigere - "stormgruppene". Kjernen i en stormgruppe var en angrepsgruppe på 6-8 mann som var bevæpnet med maskinpistoler og granater, kampkniver og spader som hadde skarpe egger som gjorde dem egnet til våpen i nærkamp. Og så var det forsterkningsgruppen som gikk inn i bygninger så snart angrepsgruppen hadde markert at den hadde brutt inn. Forsterkningsgruppen hadde tyngre våpen, tunge maskingevær, bombekastere, antitankrifler, eksplosive ladninger osv. Deretter fulgte forsterkningsavdelingen som sikret flankene, og i det hele tatt sikret den posisjonen som var tatt fra flere kanter. Selve angrepet ble gjennomført under dekke enten av mørket eller av røyk mens 45 mm kanoner ble brukt for å slå ut fiendens støttepunkter.

Når det var lyst lå de sovjetiske styrkene så stille som mulig. Tyskerne hadde luftherredømme og angrep alle synlige bevegelser gjort av sovjetiske styrker. Om natta angrep de sovjetiske styrkene gjennom ruinene og kratrene og grøftene. De fikk også forsyninger sine fraktet fram om natta. De sovjetiske ingeniørsoldatene førte sine grøfter så langt fram mot de tyske stillingene at de kunne kaste granater mot dem eller grave seg under dem og plassere sprengstoff under de tyske stillingene. Og artilleriet skjøt mot fiendtlige stillinger, tysk artilleri skjøt mot sovjetiske stillinger og sovjetisk artilleri skjøt mot tyske troppekonsentrasjoner.

Chuikovs 62. arme hadde overlevd sin mest kritiske dag, som hadde vært den 14. oktober, men den var fortsatt i fare. Det området som den hadde å bevege seg i på vestsida av Volga var lite og grunt. Yeremenko fant at det var riktig å gi Chuikov forsterkninger ved å sende Sokolovs 45. divisjon over til Stalingrad, og natt til 26. oktober ble de første bataljonene sendt over Volga for å ta posisjoner mellom Barrikady og Krasnyi Oktyabr. På grunn av tysk ild mot trafikken på Volga tok det mange dager å sende hele divisjonen over Volga. I mens manglet Chuikov reserver og hovedkvarteret hans var nesten uten vaktposter. Ved å reparere tre ødelagte tanks og ta et dusin infanterister fra hovedkvarterene og 30 som kom fra sykestua satte Chuikov i gang et angrep den 27. oktober mot tyskere som var i ferd med å erobre en strekning av Volgas bredd, og dette angrepet til Chuikov lyktes.

I mens hadde Yeremenko og Rokossovskii sør og nord for Stalingrad forsøkt å avlede tyske styrker fra Stalingrad ved å gjennomføre angrep. Alle disse angrepene ble slått tilbake av de tyske styrkene.

Om kvelden den 29. oktober var det tyske angrepet, som hadde pågått i to veker, i ferd med å miste sin kraft. Neste dag gikk uten at det kom noen angrep mot de sovjetiske linjene i Stalingrad. Partene skjøt mot hverandre, men uten å angripe.

Den sovjetiske 62. arme hadde overlevd de voldsomme angrepene som hadde kommet fra den 14. oktober, selv om tyskerne enda en gang hadde slått seg gjennom til Volga og splittet Chuikovs arme i to. Men likevel fortsatte Chuikovs menn å kjempe. Paulus disponerte ikke over styrker som kunne gjenta det voldsomme angrepet.


I andre del av oktober fikk Operasjon Uranus sin endelige form. Den Røde Arme skulle angripe både fra nord mot sør og fra sør mot nord, og på operasjonens tredje dag skulle styrkene som angrep fra sør møte styrkene som angrep fra nord, og de tyske styrkene ved Stalingrad ville dermed være omringet. To sirkler skulle opprettes, den ene vendte innover mot de styrkene som var innesperret ved Stalingrad og den andre vendt utover mot eventuelle styrker som ville prøve å komme til unnsetning.

John Erickson skriver også svært detaljert om disse operasjonene. Men nå er jeg kommet så langt i beretninga at det knapt var noen fare på ferde for at nazismen skulle vinne krigen, og resten av dette kapitlet følger jeg boka til David Glantz og Jonathan House. (I neste kapittel om krigen på Østfronten vil jeg også referere enkelte slag slik de ble framstilt av John Erickson.)


Konklusjoner

Her vender jeg tilbake til referatet fra boka til David Glantz og Jonathan House:

Sovjetunionen og Den Røde Arme led katastrofale nederlag de første 18 månedene av krigen. Verken staten eller forsvaret var klare til å utkjempe en krig. Selv om forsvaret var stort på papiret var det dårlig trenet og dårlig ledet og dårlig organisert og dårlig utrustet, og den utrustning som fantes var dårlig vedlikeholdt. Offiserene i Den Røde Arme var ofte udugelige og uselvstendige og uten tiltak og dårlig opplærte, det var bare slike personer som overlevde under Stalin. Som følge av dette falt to tredjedeler av den opprinnelige styrken til Den Røde Arme (3.137.673 mann) i løpet av krigens første seks måneder i fangenskap eller ble drept. I tillegg ble 1.336.147 såret. Ved slutten av 1942 hadde tapene vokst til å omfatte over elleve millioner mann.

I juli og august 1941 hadde tyske panserkolonner med letthet trengt fram og inn i og gjennom de sovjetiske forsvarslinjene. Denne store framgangen skapte stor optimisme i den tyske ledelsen, og den mente i juli at i praksis var krigen allerede vunnet. De tyske styrkene ble sendt så langt inn i Sovjet at det ble svært vanskelig å forsyne dem og panservognene ble i tillegg utslitt.

Den overlegne tyske krigsmaskinen ble beseiret av mer enn avstander. Det tyske støtet ble stadig svekket av gjentatte motstøt som nok lenge var dårlig utført, men aldri opphørte. Sovjet mobiliserte stadig større deler av sin befolkning til krigen i bølge etter bølge. Evnen til å mobilisere reddet Sovjet fra å gå under i 1941 og på nytt i 1942. De stadig nye sovjetiske hærene var verken godt utstyrte eller trente, men de var der, og de kjempet tappert og innbitt og de svekket stadig de tyske hærstyrkene. De sovjetiske hærene og soldatene og offiserene som overlevde ble stadig dyktigere.

Den sovjetiske overlevelsen var mirakuløs. Den understreket den sovjetiske befolkningens og hærens evne til å overleve gjennom lidelse. I slutten av 1942 begynte Sovjet å få dyktige hærstyrker i den nye Røde Arme som langsomt ble bygd opp. I mens hadde industrien blitt mobilisert til krigsproduksjon.

Tyskernes Operasjon Barbarossa ble en katastrofe for dem. Det skyldtes ikke bare Hitler, men også det militære etablissementet som fulgte ham inn i krigen. Barbarossa var et sjansespill der tyskerne satset på at de ville oppnå en rask seier. De hadde ikke planer eller forberedelse for en langvarig krig. De glemte hvor stort Sovjet var.

Blitzkriegen førte ikke tyskerne fram til seier over Sovjet. Den mislyktes foran Moskva, og på nytt i Stalingrad, og ble begravd ved Kursk i 1943. Deretter var det Den Røde Arme som bestemte hvordan Wehrmacht måtte kjempe.

Lenker:
Til neste del
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: