Østfronten fram til våren 1943.

Femte del

Krigens Andre Periode:

November 1942 - desember 1943

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt
  1. Krigens Andre Periode: November 1942 - desember 1943


Krigens Andre Periode:

November 1942 - desember 1943


Operasjon Uranus: Ødeleggelsen av den Sjette Arme


Sovjetisk planlegging

Stalingrad var ikke bare et vendepunkt i krigføringa, men også et vendepunkt for Stavkas planleggingssystem. Den lange serien av feil som skyldtes at Stalin selv ville dirigere krigføringa og lyttet til sine spyttslikkere framfor å overlate den militære planlegging til de som var i stand til å utføre den på en vellykket måte, som Zhukov, overbeviste til slutt Stalin om at de som hadde vist at de var kompetente burde få spille en hovedrolle i planlegging av krigen. Men Stalin fortsatte å være den som traff de endelige avgjørelsene.

I juni hadde dårlig helse ført til at Shaposhnikov ble erstattet som generalstabssjef av Vasilevsky. Vasilevsky hadde innflytelse på Stalin og holdt seg med svært dyktige medarbeidere i generalstaben, og utnevnte Antonov som sin stedfortreder og sjef for det operasjonelle direktoratet i desember 1942. Stalin og Vasilevsky begynte å bruke representanter for Stavka for å samordne gjennomføring av store militære operasjoner. Blant disse representantene var Zhukov, og de var de viktige forbindelsesleddene mellom frontene og generalstaben. De sørget for at Stavkas direktiv ble utført.

Mens Stalingrad ble forsvart holdt Vasilevsky en gruppe stabsoffiserer ledet av N. I. Bokov i arbeid med en plan for en strategisk motoffensiv. som skulle være første fase i en vinterkampanje som skulle omfatte hele den sentrale og sørlige delen av fronten. Den 13. september briefet Bokov Stalin om konseptet om å skjære av den tyske spydspissen ved Stalingrad ved å angripe de romanske styrkene på flankene. I midten av oktober var Stalin rede til å rette oppmerksomheten mot denne planen, som ble grunnlag for to store operasjoner som ble planlagt av Stavka for å bli utført i november 1942. Den første av disse, Operasjon Uranus, skulle ødelegge aksestyrkene i Stalingradområdet. Den skulle følges av Operasjon Saturn, som skulle ødelegge alle aksestyrkene i det sørlige Sovjet. Samtidig skulle Kalininfronten og den Vestlige fronten, samordnet av Zhukov, utføre Operasjon Mars mot Armegruppe Sentrum for å drive de tyske styrkene ut av området ved Rzhev (Rsjev), der fronten buktet seg østover.

Planen for Uranus var en klassisk omringing. Hvem som først foreslo denne operasjonen er det fortsatt uenighet om. N. F. Vatutin spilte en viktig rolle i planleggingen av operasjonen. Vatutin var kommandant for Sørvestfronten.

Operasjon Uranus medførte at store mobile styrker ble satt inn for å trenge gjennom aksens forsvarslinjer nord for og sør for Stalingrad for å omringe de tyske styrkene som var i og omkring Stalingrad. Det første målet var å bryte gjennom linjene som ble holdt av styrker fra Romania på flankene til Sjette Arme. Stavka begynte tidlig i november å samle styrker ved disse flankene. Den 5. tankarme ble flyttet fra Brianskfronten til posisjoner nordvest for Stalingrad i bruhodet Serafimovich ved Don som ble holdt av den Sørvestlige fronten. Vatutin planla å bruke sin femte tankarme og 21. arme og den 65. fra Rokossovskys Donfront for å omringe den 3. romanske arme. Samtidig ville det første og 26. tankkorps fra den 5. tankarme og andre panserstyrker kjøre sørøstover for å omringe tyskerne ved Stalingrad, mens 5. tankarmes 8. kavalerikorps la seg utenfor disse styrkene for å kunne slå tilbake tyske styrker som ville komme til for å bryte gjennom beleiringen. På tyskernes sørlige flanke ville 51. og 57. arme angripe, anført av 13 tankkorps og 4. mekaniserte korps, for å trenge gjennom den romanske fjerde arme og knyte forbindelse med 5. tankarme ved Kalach ved Don. Det fjerde kavalerikorpset ville dekke Stalingradfrontens venstre flanke.

Den største svakheten med denne planen var at de ytre styrkene som skulle hindre tyske styrker å trenge gjennom for å heve beleiringen var svake. Dessuten var sovjetiske tanks og kjøretøy dårlig vedlikeholdte, og brøt raskt sammen.

Tyske oppfatninger og feiltakelser ved Stalingrad

Den tyske militære ledelsen var klar over at flankene til styrkene ved Stalingrad var svake. Men den trodde at dette ikke medførte noen fare siden tyskerne ikke trodde at Sovjet hadde tilstrekkelige styrker i sør til å foreta noen motoffensiv av betydning der.

En av grunnene til at den tyske militære ledelsen hadde denne oppfatningen var at Sovjet arbeidet for å skape den. Ut over sensommeren og høsten utførte sovjetiske styrker en serie angrep mot Armegruppene Sentrum og Nord og holdt strategiske reserver ved Moskva. Også andre ting ble gjort for å skape dette inntrykket. Dette førte til at de sovjetiske troppekonsentrasjonene som ble oppdaget nord for de romanske styrkene på flanken ble anslått bare å skulle utføre grunne angrep. Noen små reserver ble plassert bak de romanske styrkene. Sovjet fikk bygge opp betydelig overlegenhet i området. Sovjetiske kilder har hevdet at omtrent like mange sovjetiske soldater som aksesoldater stod overfor hverandre, og at Sovjet hadde en overlegenhet på 1,4:1 i artilleri og 1,3:1 i panserstyrker, men David Glantz anslår at det virkelige styrkeforholdet var at de sovjetiske styrkene var omtrent dobbelt så sterke som aksestyrkene ved Stalingrad i alle kategoriene.

Motoffensiven ved Stalingrad foregikk i tre faser. Først mellom 19. og 30. november trengte de sovjetiske styrkene gjennom de tyske flankene og omringet de tyske og romanske styrkene ved Stalingrad. Deretter, mellom 1. desember 1942 og 9. januar 1943, forsøkte de å utnytte dette, men ble hindret av tyske forsøk på å bryte inn til Stalingrad. Til slutt mellom 10. januar 1943 og 18. mars overvåket Stavka at de styrkene som var beleiret i Stalingrad ble utsatt for angrep fram til de overga seg 2. februar, mens det ble gjort forsøk på å utvide suksessen til hele det sørlige og sentrale området. Dette lyktes ikke og ble oppgitt den 2. februar.

Den første framgangen var større enn ventet av den militære ledelsen for Sovjet. Den sørvestlige fronten begynte offensiven den 19. november. De romanske forsvarerne hadde ikke noe effektivt panservern og ble lett knust. Hovedtyngden av tre romanske divisjoner ble tatt til fange (27.000 mann) av 21. arme og 5. tankarme. Den 22. november kom 26. tankkorps til Kalach ved Don. Der var det bruer som var viktige for både de sovjetiske og de tyske styrkene. For å erobre bruene før tyskerne kunne ødelegge dem organiserte Rodin, kommandant for 26. tankkorps, en liten styrke av fem T-34 tanks og to motoriserte infanterikompani under oberstløytnant Filipov. Filipov satte denne styrken opp i en tett kolonne og kjørte inn i Kalach om natta og lot alle kjøretøyene kjøre med fulle lys. De tyske vaktene trodde at det var tyske kjøretøy som kom og slapp dem inn i byen og fram til brua, som så var lett å erobre, og de holdt den til resten av tankkorpset nådde fram. Den 23. november fikk det 26. tankkorpset kontakt med det 4. mekaniske korpset ved Sovetskoe sørøst for Kalach, og det fullførte omringingen. Den 30. november hadde sovjetiske styrker opprettet en indre omringing rundt 22 tyske divisjoner med totalt 330.000 mann, inkludert Sjette Arme, romanske styrker og et korps fra Fjerde Panserarme. Dette var en langt større fangst enn det Sovjet hadde ventet å ta til fange.

Da den sovjetiske motoffensiven begynte hadde 1.143.500 sovjetiske soldater deltatt i den, inkludert de soldatene som kjempet inne i Stalingrad, og 894 tanks og 13.451 artillerikanoner og 1.115 fly.

De fleste tyske beretninger går ut fra at general Paulus, kommandant for den omringede Sjette Arme, kunne ha brutt ut av omringingen dersom han hadde handlet raskt. Dette nektet Hitler ham å gjøre, og det forutsetter at Paulus hadde tilgang til transport og en forsyningstjeneste som Paulus ikke hadde, skriver Glantz. De tyske styrkene ved Stalingrad manglet drivstoff, ammunisjon og transport for å bryte ut uten hjelp. Og Stavka hadde sterke reserver å sette inn for å hindre at tyskerne brøt ut.

I denne situasjonen ble Erich von Manstein utpekt som kommandør for den nye Armegruppe Don for å åpne vei til Stalingrad. Hitler nektet den Sjette Arme å dra seg tilbake, men Manstein skulle åpne en vei slik at forsyninger kunne føres inn til Stalingrad. Göring hadde videre sagt at Luftwaffe hver dag kunne fly inn 600 tonn forsyninger til styrkene i Stalingrad. Det var umulig, og Göring visste det. Luftwaffe satte inn alle de transportflyene de hadde for å forsyne Stalingrad, men bare en eneste dag var de i stand til å fly inn så mye som 300 tonn.

Den Røde Arme satte opp et luftforsvar rundt Stalingrad som skjøt ned en betydelig del av de transportflyene som prøvde å forsyne Stalingrad.

Mars

I nord planla Stavka enda en offensiv rettet mot Armegruppe Sentrum i området der fronten buktet seg nordøstover til Rzhev (Rsjev) nordvest for Moskva. Offensiven ble planlagt og overvåket av Zhukov. Purkaevs Kalininfront og Konevs Vestlige front skulle angripe inn i buktningen fra den vestlige og østlige flanken. Målet var å ødelegge den tyske niende arme, rette ut fronten ved å fjerne innbuktninga og true Smolensk.

Denne offensiven er senere blitt forklart som en avledende manøver for å støtte operasjonene i sør, men Glantz skriver at omfanget av offensiven tyder på at den opprinnelig var tenkt som mer enn dette, som et forsøk på å nedkjempe Armegruppe Sentrum. Zhukov planla Operasjon Mars, og nylig offentliggjorte ordrer tyder på at Operasjon Mars opprinnelig var planlagt som første fase i en enda større operasjon som skulle følge etter at den niende arme var blitt omringet i Rzhev (Rsjev)-Sychevkeområdet. Den andre fasen skulle involvere store styrker som angrep vestover mot Viazma (Vjasma) for å gå sammen med de styrkene som hadde erobret innbuktningen mot Rzhev (Rsjev). Men Operasjon Mars lyktes ikke, og den planlagte andre fasen ble derfor ikke forsøkt gjennomført.

Operasjonen begynte den 25. november, da det var klart at offensiven ved Stalingrad var i ferd med å bli vellykket. Purkaevs 22. og 41 armeer slo hardt til mot de tyske forsvarsverkene nord og sør for Belyi, og samme dag angrep Konevs 20. og 31. armeer nordøstfor Sychevka. Nesten samtidig angrep 39. arme vest av Rzhev (Rsjev) og 3. sjokkarme støttet av 215 tanks fra Korchagins 2. mekaniserte korps angrep tyske posisjoner øst for Velikie Luki. Tarasovs 41. arme braste gjennom de tyske linjene både nord og sør for Belyi. Nord for denne byen kjørte Katukovs 3. mekaniserte korps, utstyrt med 200 tanks, umiddelbart framover langs elva Luchesa for å slutte seg til 41. armes mobile enheter øst for Belyi. Sør for Belyi kjørte også troppestyrker fram, og det var stor framgang etter hvert som troppene, som hadde store panserstyrker, gikk mot Belyi for å omringe byen.

Konevs to armeer hadde imidlertid slett ikke like stor framgang som Purkaevs styrker. Den 20. og 31. arme ledet av Zhukov og støttet av 6. og 8. tankkorps og av Kriukovs 2. gardekavalerikorps angrep gjentatte ganger de tyske posisjonene øst for Rzhev (Rsjev). Alle angrepene ble slått tilbake etter hard kamp og store tap. Konevs eneste suksess kom da Kriukovs 20. kavaleridivisjon tok seg inn bak de tyske linjene. Men den ble øyeblikkelig avskåret og tilbrakte nesten en måned bak de tyske linjene fram til et raid av Katukovs mekaniserte korps reddet restene av den tidlig i januar.

Ved Rzhhev viste det seg at tyskerne hadde store reserver som de kunne sette inn. Tyskerne satte først inn 1. og 9. panserdivisjon, Grossdeutschland divisjonen og 14. pansergrenadierdivisjon, og senere 12., 19., og 20. panserdivisjon for å stoppe det sovjetiske gjennombruddet ved Belyi. Ved midten av desember hadde den sovjetiske offensiven stoppet opp. Det fulgte fortsatte svært harde kamper i dette området, og de førte til store tap, men ingenting annet. Operasjon Mars hadde slått feil, men Operasjon Uranus i sør ble snart vellykket.

Saturn og lille Saturn

Med en gang Operasjon Uranus hadde lyktes fortsatte Stavka planleggingen av den andre fasen av kampanjen i sør. Operasjon Saturn medførte at den Sørvestlige frontens venstre flanke og Malinovskys sterke 2. gardearme skulle trenge gjennom italienernes forsvarslinjer langs midtre Don og avansere dypt inn for å ta Rostov.

Samtidig ønsket tyskerne å opprette forbindelse til de tyske styrkene som var omringet ved Stalingrad. Manstein begynte å samle to styrker. Der elva Chir (Tjir) strømmer inn i Don ble XXXXVIII panserkorps forsterket med ulike troppestyrker mens det LVII panserkorps ble satt opp nær Kotenikovskij. Sovjet måtte ta 2. gardearme ut fra den planlagte Operasjon Saturn for at den skulle delta i angrepet på de beleirede tyske troppene ved Stalingrad, men uten av planene for Saturn ble forandret. Da Mansteins LVII panserkorps begynte å rykke fram mot Stalingrad ble 2. gardearme overført til den aksen og Operasjon Saturn ble modifisert til Lille Saturn, en grunnere omringing av den italienske 8. arme og den styrken som holdt sørbredden av elvene Don og Chir.

Sovjet gikk til aksjon 7. desember da 5. tankarmes 1. korps innledet aksjonen over Chir for å forstyrre planene til XXXXVIII og LVII panserkorps. Den 10. desember sluttet 5. tankarmes 5. mekaniserte korps seg til angrepet lenger vest. De lyktes i å svekke Mansteins framstøt mot Stalingrad sterkt, selv om Mansteins framstøt fra Kotelnikovskij mot Stalingrad begynte 12. desember, alvorlig svekket.

Mens LVII panserkorps presset den sovjetiske 51. arme nordover fra Kotelnikovskij innledet den Sørvestlige fronten, støttet av Voronezhfrontens 6. arme, operasjon Lille Saturn den 16. desember mot 8. italienske arme og romanske styrker langs Don og Chir. De italienske styrkene ble ødelagt. Da de sovjetiske styrkene hadde trengt langt inn bak de tyske linjene kjørte 24. og 25. tankkorps og 1. garde mekaniserte korps rett mot de flyplassene ved Tatsinskaia og Morozovsk som ble brukt for å forsyne de tyske styrkene som var beleiret i Stalingrad. Badanovs 24. tankkorps erobret etter harde kamper flyplassen ved Tatsinskaia på julaften og ødela 56 tyske transportfly og selve flyplassen.

Badanovs tankkorps holdt denne posisjonen i fire dager og unnslapp så med bare restene av sin opprinnelige styrke. Senere i operasjonen fikk Badanov kontroll over restene av alle tre korpsene. Men da var de redusert til mindre enn tjue tanks hver og var for svake til å utføre betydelige aksjoner. Men dette raidet reduserte tyskernes evne til å forsyne troppene ved Stalingrad. Og det tvang Manstein til å bruke XXXXVIII panserkorps defensivt framfor å bruke det til å gå mot Stalingrad. Dette fikk Stavka til å gi ordre om at flere tankarmeer med mange tankkorps som kunne trenge dypt inn bak tyskernes linjer skulle settes opp.

Den 12. desember hadde de gjenværende tyske styrkene som skulle trenge fram til Stalingrad begynt et forgjeves forsøk på å få forbindelse med 6. arme. Framgangen til det LVII panserkorpset ble hemmet av at Hitler nølte med å sette inn reserver i dette avgjørende angrepet. Likevel greide panserkorpset å kjempe seg fram 50 kilometer i løpet av 12 dager. Men 24. desember gikk Malinovskys 2. gardearme til voldsomt motangrep og drev tyskerne 100 kilometer tilbake. For en gangs skyld ble et sovjetisk mobilt korps brukt med stor dyktighet, spesielt i et flankeangrep av Rotmostrovs 7. tankkorps. Det tyske forsøket på å unnsette de tyske styrkene ved Stalingrad var mislykket.

Operasjon Ring og Donetsk bassenget

Mot de tyske styrkene ved Stalingrad ble det brukt et stadig artilleribombardement. Den innesperrede 6. arme manglet forsyninger, og var i ferd med å spise opp hestene sine. Den 24. januar ble den siste viktige flyplassen i det beleirede området, Pitomnik, erobret. To dager senere delte et sovjetisk angrep på en smal front det tyskokkuperte området ved Stalingrad i to, og den 2. februar var de tyske styrkene nedkjempet eller hadde overgitt seg.

På grunn av avstandene og været hadde få tyskere kunnet unnslippe fra det omringede området. Den 6. arme hadde mistet 147.000 døde og 91.000 krigsfanger og Sovjet hadde hatt nesten en halv million tapte under slaget.

Store sovjetiske styrker hadde blitt bundet opp i to måneder ved Stalingrad. Det førte til at Sovjet ikke hadde tilgang til så store styrker at Stalins optimistiske planer kunne gjennomføres. Og resultatet ble at de sovjetiske offensivene som fulgte etter at Stalingrad var avskåret ble utført under forhold som liknet på de som vinteroffensivene året før hadde blitt utført under i det Stalin prøvde å erobre svært store områder med utilstrekkelige styrker. Vest for Stalingrad fortsatt den Sørvestlige og Sørlige fronten, anført av første, tredje og andre gardearme og 51. arme å presse armegruppe Don mot Voroshilovgrad og Rostov for om mulig å nedkjempe den armegruppen og skjære av Armegruppe A som var i ferd med å dra seg tilbake fra Kaukasus.

Manstein var hemmet av at Hitler ikke ville la ham få tilgang til strategiske tyske reserver og av nødvendigheten av å beskytte de bakre linjene til Armegruppe A. Hitler ønsket å holde denne armegruppen i Kubanområdet sør for Don i håp om senere på nytt å kunne forsøke å erobre oljefeltene i Kaukasus. Armegruppe A hadde allerede gått i vinterkvarter da motoffensiven i november kom og var sen med å reagere på den faren som den sovjetiske offensiven rundt Stalingrad utgjorde. Manstein måtte derfor holde Rostov siden kommunikasjonene og forsyningene til Armegruppa A gikk gjennom denne byen. Men sovjetiske styrker presset på mot de tyske styrkene som prøvde å holde forsvarslinjer langs Chir, og 3. januar måtte disse styrkene begynne å dra seg tilbake til elva Donets. I mens kjørte det sovjetiske fjerde mekaniserte korpset ned Dondalen mot Rostov. Det ble stoppet ved at et nytt tysk vidundervåpen ble satt inn, en delvis trenet tysk bataljon med den nye Mark IV Tiger tanken. I en kort og hard kamp ved Zimovniki den 7. januar ble 18 T-34 og 20 Tiger tanks ødelagt.

Manstein hadde gjentatte ganger bedt om at 1. panserarme ble flyttet nordover. Den 27. januar 1943 besluttet Hitler å flytte hovedkvarteret til armeen og til armekorpset til 1. panserarme nord gjennom Rostov, men han sendte bare en panser, en infanteri og to sikkerhetsdivisjoner avgårde. De resterende divisjonene ble midlertidig værende hos 17. arme, som gikk i et defensivt bruhode. Etter hvert ble alle disse styrkene evakuert til Krim.

Utvidelse av gjennombruddet

Manstein greide vinteren 1943 å stoppe de framrykkende sovjetiske styrkene og stabilisere den sørlige delen av Østfronten på et tidspunkt da den stod i fare for å bryte sammen. Men tyskerne led svært store tap denne vinteren.

Mansteins seire i Donbas og i det tredje slaget ved Kharkov var svært viktige. Stalin ønsket vinteren 1943 å framtvinge et sammenbrudd for de tyske styrkene på Østfronten, som Stalin også prøvde den foregående vinteren.

I desember 1942 hadde den sovjetiske overkommandoen allerede formulert Plan Saturn om å knuse store deler av Armegruppe B og ta Rostov tilbake og isolere eller ødelegge Armegruppe B. Selv om denne planen ble forandret til Lille Saturn fortsatte Stavka å ta initiativ til operasjoner som det ikke hadde ressurser til å gjennomføre. En grunn til at Manstein kunne hente inn sine seire var at Sovjet undervurderte de tyske styrkene.

Stavka utvidet offensiven til å inkludere Armegruppe Sentrum og armegruppe Don og A. Denne serien offensiver begynte med angrep mot styrkene langs midtre Don og de styrkene som prøvde å holde Rostov for Armegruppe A. Fra 13. til 27. januar gjennomførte Voronezhfrontens 40., 6. og 3. tankarme Ostrogozhsk-Rossoh operasjonen og påførte ungarske styrker stor skade og åpnet vei for nye operasjoner. Den 24. januar sluttet Brianskfrontens 13. arme seg til Voronezhfrontens 38., 60. og 40. arme og angrep den andre tyske arme i området ved Voronezh langs øvre Don. I dyp snø omringet sovjetiske styrker i løpet av få dager to av tre korps i den andre tyske arme. I mellomtida foregikk operasjon Stjerne og Galopp der Voronezhfrontens 40., 69. og 3. tankarmeer og den Sørvestlige frontens 6., 1. garde og 3. gardearmeer brøt gjennom de tyske styrkene nordvest for Rostov. Manstein måtte flytte større og større deler av 1. og 4. panserarmeer for å beskytte sin stadig lengre nordlige flanke.

Ved midten av februar kom den største trusselen fra sovjetiske tankstyrker som førte an i den Sørvestlige frontens offensiv. Popovs mobile pansergruppe krysset Donets tidlig i februar og presset seg inn bak de tyske linjene. Sovjetiske styrker prøvde å kutte de viktigste jernbanelinjene og veiene til Rostov.

Hitler ønsket å sette i gang en motoffensiv. Han samlet SS panserdivisjonene Das Reich og Leibstandarte Adolf Hitler under et nytt SS korpshovedkvarter og ga dem ordre om å holde Rostov og samtidig gå til motangrep mot den Sørvestlige fronten. Dette nye hovedkvarteret hadde ikke erfaring til å gjennomføre denne oppgaven og trakk seg tilbake den 14. februar, samme dag som 1. panserarme trakk seg tilbake fra elva Donets til elva Mius.

Manstein var svært misfornøyd med de forholdene som Hitler påla ham å arbeide under. Hitler ga til slutt Manstein kommando over sju nye panserdivisjoner og motoriserte divisjoner som ikke var opp til full styrke. Luftwaffes fjerde luftflåte under von Richtofen var blitt omorganisert og forbedret sterkt sin ytelse slik at tyskerne, for siste gang i Russland, oppnådde overlegenhet i luftrommet.

Manstein forberedte en offensiv mot de sovjetiske styrkene som begynte å bli fri for forsyninger og å få utstyret sitt nedslitt. Stalin trodde fortsatt at han var i ferd med å oppnå en stor og avgjørende ny seier. Det syntes som om de tyske forsvarslinjene i det sørlige Russland gikk i oppløsning, og Stavka ville utvide operasjonsfeltet og seieren til å inkludere seier over Armegruppe Sentrum. Da Stalingrad falt 2. februar ble de styrkene som hadde omringet Stalingrad sendt lenger nord. Rokossovskys Donfronts hovedkvarter og to av hans riflearmeer sammen med den nye 2. tank og 70. riflearme fikk ordre om å flytte til Voronezh-Livny området og danne en ny Sentralfront. Dit ble også 16. luftarme og 2. gardekavalerikorps sendt.

Den sovjetiske vinteroffensiven så for seg tre påfølgende operasjoner mot Armegruppe Sentrum. Den 12. februar 1943 skulle først de kombinerte styrkene til den Vestlige og Brianskfronten angripe for å omringe og ødelegge de tyske styrkene ved Orel (Orjol). Så, mellom 17. og 25. februar, skulle de to frontene sammen med den nye Sentralfronten drive ut eller ødelegge alle tyske styrker i området ved Briansk og sikre bruhoder over elva Desna. I den siste fasen fra 25. februar og midten av mars ville Kalininfronten og den Vestlige fronten gå sammen om å ta Smolensk og sammen med frontene i sør ødelegge Armegruppe Sentrum i området ved Rzhev (Rsjev) og Viazma (Vjasma). Hele offensiven var tenkt å komme samtidig med at Voronezhfronten og den Sørvestlige fronten lyktes i sine offensiver, slik at den strategiske offensiven i midten av mars ville ha ført sovjetiske tropper fram til elva Dnepr.

Å utføre denne offensiven var en stor oppgave som ville ha krevd grundige forberedelser. Men Rokossovskys sjokkstyrke fikk bare seks dager til å forflytte seg på og fem dager til for å gjøre seg klare til en offensiv i et helt nytt område. Rokossovsky protesterte mot timeplanen for forflytning som Stavka hadde satt opp, men prøvde å følge den. Likevel var han ikke i stand til å angripe før 25. februar, og da ved at deler av 2. tankarme og 65. arme marsjerte rett fra jernbanestasjonen til utgangsstillingene for angrepet.

Rokossovsky begynte sin offensiv 25. februar med Rodins 2. tankarme og 65. arme som framskutte styrker. Tarasovs 70. arme og Christiakovs 21. arme skulle slutte seg til angrepet så snart de ankom, men før de hadde nådd å bli konsentrert fullt ut. Begge armene var på marsj på sølete og overfylte veier. Styrker fra Brianskfronten og den Vestlige fronten angrep flankene til 2. panserarme uten stor framgang.

Sentralfronten hadde derimot stor framgang. Batovs 65. arme gikk dypt inn bak de tyske linjene. Det samme gjorde Rodins 2. tankarme og andre styrker. Fram til 1. mars hadde Rokossovsky hatt stor framgang og omringet flankene til 2. panserarme i nord og 2. arme i sør. Samtidig hadde 70. armes divisjoner gått inn i kampen på Batovs høyreflanke og truet med å fortsette å rykke fram mot Orel (Orjol) og Briansk dypt bak de tyske linjene.

De tyske styrkenes motstand var hard etter hvert som de dro seg tilbake og nye tyske styrker ble hentet fra andre sektorer og satt inn i kampene. Nå trengte Rokossovsky styrkene til 21., 62. og 64 arme, men de var enda på vei og ikke kommet fram. Den 7. mars nådde Kriukovs kavaleri-riflegruppe utkanten til Novgorod-Severskij, som ble den dypeste inntrengningen i løpet av vinterkampanjen. Men uten tilførsel av nye styrker stoppet offensiven til Rokossovsky opp da den møtte økende motstand sørvest for Orel (Orjol).

Planen om å angripe Armegruppe Sentrum hvilte på antakelsen om at offensivene ville lykkes i sør. I siste del av februar slo dette feil. Fra da av ble det krevd mer enn det kunne forlanges av styrkene til den Sørvestlige fronten, som ikke lenger fikk nødvendige forsyninger, men gikk i en felle som Manstein hadde satt opp.

Det som følger er kjent for tyskerne som Donetzkampanjen og for russerne som Donbas eller Kharkov operasjonene. Det er klassikere i mobil krigføring. Det begynte 20. februar da fjerde panserarmes XXXX panserkorps (7. og 11. panserdivisjon og SS motoriserte divisjon Viking) omringet og ødela de gjenværende delene av Gruppe Popov i det som ble en løpende kamp fra Krasnoarmeiskaia til den nordlige Donets elva. Den 23. februar sluttet Mackensens første panserarme seg til panserkorpset i et støt mot nordøst. Dagen før hadde SS panserkorpset og XXXXVIII panserkorps slått til mot flankene til den Sørvestlige fronten og kuttet forsyningslinjene til 25. tankkorps og så godt som omringet det. Det gikk tomt for drivstoff og måtte gå fra tanksene. Tyskerne hadde for få styrker til å hindre at de omringede sovjetiske styrkene tok seg ut av omringingen.

Manstein fortsatte med å gå mot Kharkov. Fra 1. mars til 5. mars 1943 foregikk en voldsom kamp sør for byen der fjerde panserarme slo Rybalkos 3. tankarme. I Kharkov ble det kjempet hus og hus i tre dager før tyskerne erobret byen.

Donetskampanjen stoppet den sovjetiske offensiven i sør, og tidlig i mars måtte Stavka sende 62. og 64. arme fra Stalingrad til Rokossovsky for å gjenopprette fronten nord for Kharkov. Selv etter dette prøvde den sovjetiske overkommandoen å fortsette offensiven mot Armegruppe Sentrum. Den 7. mars fikk Rokossovsky ordre om redusere offensiven sin, men fortsette å angripe nordover mot Orel (Orjol). Samme dag satte den andre tyske arme sin fjerde panserdivisjon og andre styrker inn i et motangrep mot Rokossovskys venstre flanke. Denne var for svak til å stå mot angrepet. Dette angrepet sammen med Mansteins fortsatte frammarsj nord for Kharkov den 17. mars tvang Den Røde Arme til å stoppe sin vinterkampanje og gå over på defensiven. Etter Rokossovskys feilslåtte offensiv stod Kurskbuen igjen. Den var et stort sovjetisk framspring mot vest inn i frontlinjen som både tyske og sovjetiske militærplanleggere var svært oppmerksomme på i sin planlegging for sommeren 1943.

Lenker:
Til neste del
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: