Makt blant angelsakserne, 450-750.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML


Innholdsoversikt:

  1. Tidlige angelsaksiske bosetninger
  2. Tidlig angelsaksisk sosial struktur
  3. Terminologien for overkongedømme i tidlig angelsaksisk England
  4. Angelsaksernes makt i England


Tidlige angelsaksiske bosetninger

Her bygger jeg på Dominic Powleslands artikkel "Early Anglo-Saxon settlements, structures, form and layout" som er trykt i boka "The Anglo-Saxons from the migration period to the eight century - An ethnographic perspective", som er redigert av John Hines.

Siden vi ikke har skriftlige kilder fra folkevandringstida som forteller hvordan den angelsaksiske innvandringa til Britannia foregikk må vi støtte oss til arkeologien. Utgravninger ved Mucking, West Heslerton og noen andre steder har gitt verdifulle innsikter i de tidlige angelsaksiske bosetningene og deres økonomi.

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Romersk til saksisk: en kulturell overgang?

Den materielle kulturen, bosetningsstrukturen, begravelsesritualene og handelsmønsteret synes å ha vært forskjellig i tidlig angelsaksisk tid fra i den romerske perioden. Det er mindre klart hvilke forskjeller som eksisterer mellom situasjonen i år 350 og i 450. Nyere arkeologiske undersøkelser har brakt fram mye materiale som viser forfallet i byene i det fjerde århundret. Men det finnes mindre materiale fra landsbygda, siden det er blitt utført færre undersøkelser på landsbygda. Det er et stort materiale som forteller at det foregikk forandringer i bosetningsmønsteret i den etterromerske perioden, og at disse forandringene foregikk i store deler av lavlandet i Britannia. Materialet viser at det foregikk en omlokalisering av de fleste tidlige angelsaksiske bosetningene. De ble ikke flyttet over til de stedene der bosetningene hadde vært lokalisert i den romerske perioden, men til forlatte steder eller til nye steder. Og det foregikk overalt i det området der angelsakserne hadde slått seg ned.

Men denne omlokaliseringen ser ut til å ha begynt allerede før angelsakserne kom, i det den britiske befolkninga var i ferd med å flytte på seg i den sene romerske perioden. Men angelsakserne ser ikke ut til å ha kommet til et avfolket etterromersk landskap.

Powlesland skriver at dersom vi skulle argumentere for en i utgangspunktet germansk befolkning av klienter til senromerske herrer, så må vi finne det punktet der dette forholdet ble reversert og den måten det skjedde på. Dersom vi på den andre siden skulle argumentere for en masseinnvandring må vi finne de arkeologiske vitnesbyrdene - hvor er de? Dersom de er den vidt aksepterte angelsaksiske materielle kulturen må vi prøve å identifisere innvandringsnivået ved begynnelsen av den romerske perioden da en radikalt forskjellig materiell kultur ble innført og raskt akseptert. Ved slutten av det femte århundret hadde den materielle kulturen i en stor del av det tidligere romerske Britannia blitt fullstendig erstattet av en blanding som var tidlig angelsaksisk.

De mest slående forandringene som opptrer i arkeologien er i keramikken og for fjernhandelen, og for arkitektur og byggeskikk, selv om forløperne for de angelsaksiske byggene som stod på grunnen like gjerne kan ha vært innfødt britiske som kontinentale. For fjernhandelens vedkommende så brøt de gamle handelsnettverkene fra Romerriket sammen, og det ble opprettet nye handelsnettverk som i større grad var basert på handel over Nordsjøen.

Med sammenbruddet i den urbane økonomien, og med det sammenbrudd også av en betydelig del av handelsnettverket og av industrien, det mest kjente eksemplet er keramikkindustrien, kunne man se for seg en tilbakevending til en jernaldertype landsbygdøkonomi. Men framveksten av de tidlige angelsaksiske bosetningene trenger ikke å bli sett på som annet enn en naturlig utvikling innen en nylig opprettet handels- og økonomisk base fokusert på det nordlige Europa framfor på den romerske verden.


Tidlig angelsaksiske bosetninger: tydelige trekk

Det er ikke mange tidlige angelsaksiske bosetninger som er undersøkt, men det er likevel mulig å si noe om noen trekk ved disse bosetningene. Angelsakserne foretrakk å bygge bygninger av tømmer. Tre klasser trekk ved de angelsaksiske bosetningene kan lett identifiseres ved. Disse er:

a) Grubenhäuser

Grubenhauset er den tydeligste strukturen i bosetningene fra denne tida. De er funnet vidt om i Britannia i tidlige angelsaksiske bosetninger, og på kontinentet finnes spor etter mange liknende bygninger. Denne bygningstypen kom fra kontinentet. [Grubenhauset er også omtalt som bygninger med nedsenket gulv.]

Grubenhauset var det første strukturelle trekket ved de anglosaksiske bosetningene som ble identifisert i England. Graubenhauset merket seg ut ikke bare ved sin form, men også ved at de restene av dem som ble funnet var fylt opp med organisk avfall, som bein av dyr. Det har vært ulike meninger om hvordan disse bygningene ble brukt.

De ble bygd med forskjellig størrelse. Noen var svært små og andre har vært så store som 8x5 meter. Det kan se ut til at bygningene hadde tregulv over den fordypningen som var gravd under huset, og som har gitt navn til bygningstypen. Utgravingen av 115 slike bygg ved West Heslerton viste at bare en av bygningene viste tegn til at selve fordypningen var brukt som gulv. Det var gulv av tre over gropene under husene.

Powlesland skriver at et bruksområde for disse bygningene er at de kunne være lager for korn der luftlommen i fordypningen under gulvet var vesentlig. Det er også foreslått at de ble brukt som skjul der det foregikk veving siden det er funnet mange vevlodd i gropene under husene. Men Powlesland tror ikke på denne forklaringen. Det man først og fremst finner i hulrommet der disse bygningene stod er bein. Men inne i boligområdene finner man ikke avfallsrester, og det ser ut til at boligområdene ble holdt rene. Man finner ikke rester etter latriner i eller ved bosetningene, så befolkninga må ha gjort sitt fornødne ute i naturen.

Disse bygningene var vanlige og varierte mye i størrelse, og kan ha vært brukt til ulike formål. Noen kan ha vært lager mens andre ble brukt til verksteder. Men de ble ikke brukt som boliger.


b) Rektangulære stolpehullstrukturer

Dette var tømmerbygninger som ble brukt som boliger. De stod oppe på grunnen. De ble først identifisert i 1960-årene, og er senere identifiserte ved mange undersøkelser av angelsaksiske bosetninger.

De strukturelle formene som ble brukt i England er bemerkelsesverdige ved at samme grunnplan for bygningene ofte går igjen fra hus til hus, med få og små variasjoner. Det er ingenting som tyder på at disse bygningene, eller deler av dem, ble brukt som fjøs. Det var mindre bruk for fjøs og stall i England enn på kontinentet, og det kan ha satt merker på byggeskikken og gjort den forskjellige fra på kontinentet. Langhus av kontinental type ble ikke bygd i England, og det kan skyldes at det var mindre behov for fjøs og stall i England på grunn av mildere vintrer enn på kontinentet. Det finnes ikke spor av rester etter bygninger der folk og husdyr levde i samme bygning i England.

I de engelske bygningene ser det ut til at det sjelden var ildsted inne i bygningene. Men man finner at det var ildsted utenfor bygningene.

Bygningenes konstruksjonsmåter tyder på at befolkninga behersket sofistikerte snekkerferdigheter og var svært dyktige til å bygge solide trestrukturer. Byggeskikken som angelsakserne brukte i England kan ha blitt påvirket av britisk byggeskikk. Bygningene kunne variere noe i lengde, men de var sjelden bredere enn 4,5 meter. Man vet ikke om disse bygningene hadde en eller to etasjer. Alle de bygningene man har funnet rester av hadde tregulv som ikke hadde kontakt med grunnen under huset.

c) Koking eller ildgroper

Et markert trekk i det minste i anglenes områder er små utendørs ildgroper som ikke ser ut til tydelig å være knyttet til et spesielt hus. Disse ildgropene var vanlige både i England og på kontinentet. De var ikke store, gjerne ikke særlig mer enn en halv ganger en hel meter og en halv meter dype. I dem var det store mengde trekull og steiner som hadde sprukket på grunn av varmen. De synes å ha vært steder der det ble laget mat.


Gårder, landsbyer eller byer i det tidlige angelsaksiske England

Man har ikke mange nok undersøkelser til å kunne si noe om det foregikk planlegging av bosetningenes form, eller layout. Det er også vanskelig å si noe om bosetningenes utvikling og økonomi. Mange bosetninger var også bare i bruk i kort tid. Dessuten har menneskelig virksomhet i nyere tid ofte grepet inn i restene etter gamle bosetninger og ødelagt deler av disse restene slik at fullstendige undersøkelser ikke kan gjennomføres.

Mange ulike former for bosetningsutvikling er blitt foreslått, fra enkelte gårder som utgjør en liten gruppe bygninger og som flyttes rundt om i landskapet etter hvert som hver fase blir erstattet som ved West Stow, til det som kan synes som planlagt bosetning ved West Heslerton der bosetninga var delt inn i tydelige soner for ulike funksjoner.

Powlesland navner flere bosetninger som er mer eller mindre undersøkte, og skriver at det er en bemerkelsesverdig ensartethet i de strukturelle stilene som er brukt. Og gitt dette kan man spørre om det var en plan eller et mønster for utviklinga. Powlesland skriver at eksemplet fra West Heslerton er spesielt viktig siden det synes å være bare et blant mange tilfeller, ingenting tyder på at det hadde noen spesiell status, og likevel følger det et utbredt mønster. Skyldes mønsteret samarbeid eller en elites dominans?

Bosetninga dekte et område på omkring 200 mål og var i bruk fra sent i det fjerde århundret til sent i det åttende århundret eller tidlig i det niende århundret. Om det var sammenhengende bosetning her hele denne tida er uklart. Det virker som om størrelsen på bosetninga har variert sterkt, med få mennesker i sen romertid og på nytt få i middelsaksisk tid. Ved slutten av det sjette århundret nådde bosetninga sin største utstrekning. Bosetninga var delt inn i tydelig ulike soner. Det rant ei lita elv fra en kilde midt i bosetninga og gjennom de sentrale områdene i bosetninga. Det ser ut til at bosetninga kan deles inn i fem hoveddeler:

Boligsonen
Mer enn 75 stolpehullstrukturer har blitt undersøkt. De fleste lå i området øst for elva. Det var stort sett ikke tegn til fysiske eiendomsgrenser i form av gjerder eller grøfter. Dersom de hadde eksistert ville de i noen områder som hadde vært beskyttet vært å finne også i dag. I forbindelse med disse stolpehullbygningene var et lite antall grubenhäuser og noen groper.

Verkstedsområdet
Dette området omfattet mer enn 50 grubenhäuser, og ingen stolpehullbygninger. Grubenhausene var fra mindre enn to kvadratmeter og opp til 7,5x4,5 meter store. Det er også funnet flere smelteovner for metall og en tørkeovn for malt og store mengde avfall, spesielt dyrebein.

Området der det ble arbeidet med avlingene og med husdyr
Dette området ble definert av en tilnærmet rektangulær innhegning av romersk opprinnelse. Her var det få bygninger.

Multifunksjonsonen
I den sørlige delen av bosetningen var bildet mer blandet. Der var det både stolpehullbygninger og grubenhäuser og tydelige tegn etter industriell aktivitet. Det var flere inngjerdede områder fra senromersk tid.

Det innhegnede høystatusområdet
Øst for kilden høyest i landskapet var det en serie innhegninger. Her er det funnet flere glass og metallgjenstander enn andre steder og rester etter andre typer dyr enn ellers.

Konklusjon

Ingen av de undersøkte bosetningene kan kalles for urbane, men noen må ha vært sentrale områder med urbane trekk, sentrum for store jordbruksområder. Men befolkninga i de største av disse bosetningene var trolig ikke mer enn mellom et hundre og to hundre innbyggere.

Handel var viktig for disse bosetningene. Det framgår av alle de tingene som kom fra andre steder, og fra fjerne steder. Blant de varene som kan ha blitt produsert for salg i disse bosetningene er tekstiler.

Det er ikke funnet områder som tydelig framtrer som forsamlingsområder for befolkninga. Men befolkningene var ikke større enn at nesten ethvert område kunne tjene som forsamlingsområde.

Boligene var atskilt fra verkstedsområdet og lagrene. Det kan både skyldes planlegging og at folk foretrakk å bo et stykke borte fra dette området. Det fantes verken gater eller gjerder eller andre fysiske avgrensninger inne i bosetningene. Dette kunne gi grunn til å si at mens bosetningene var organiserte var de ikke planlagte.

Det er klart at tidlige angelsaksiske bosetninger som West Heslerton og Mucking var godt organiserte og velholdte og inngikk i et sofistikert nettverk av handel og bytte. De utviste en bemerkelsesverdige ensartethet som tydet på stor sosial likhet. De rikdomssymbolene som kan finnes på gravplassene var borte fra bosetningene.

Bosetningene er ikke ferdig undersøkte, skrev Powlesland.


Tidlig angelsaksisk sosial struktur

Her bygger jeg på artikkelen "Early Anglo-Saxon Social Structure" av Heinrich Härke som står boka "The Anglo-Saxons from the migration period to the eight century - An ethnographic perspective" som er redigert av John Hines.

Artikkelen er en oversikt over hovedtrekk ved den sosiale strukturen i England i det femte til det sjuende/åttende århundret. Det er lagt vekt på å bruke arkeologiske data som kilder, og det betyr at funn fra gravplasser er viktige kilder. Skriftlige kilder begynner å bli viktige fra det sjuende århundret.

Det er uenighet om arkeologiske funn fra gravplasser forteller noe av betydning om den sosial statusen til de som er gravlagt. Men det er gravplassene som har gitt de fleste arkeologiske funnene fra tidlig angelsaksisk tid.

Aldersgrupper

I enkle samfunn er aldersforskjeller blant de tydeligste forskjellene mellom samfunnsmedlemmene. I mer kompliserte og differensierte samfunn er det utviklet et langt større sett statuser og ulikheter, som fører til at aldersforskjellene og kjønnsforskjellene ikke blir så enerådende ved inndeling av samfunnet. I følge Ariès fantes knapt noen barndom i vår forstand i middelalderen, barn ble oppfattet som ufullkomne voksne. Men de angelsaksiske lovene ga ganske god beskyttelse til barn, og når barn nådde tiårs alderen ser det ut til at de oppnådde en mer voksen status. Da fikk de rett til å arve og de ble ansvarlige for eventuelle kriminell handlinger som de gjorde. Denne alderen ble senere økt til tolv år.

Biografisk informasjon om helgener og andre tyder på at man regnet med flere andre aldersoverganger, som 7-8 års alderen, 14-15 års alderen og midten av 20-års alderen. Den første alderen signaliserte slutten på barndommen og begynnelsen på tida for å delta i lettere arbeid og å motta opplæring, og for barn fra familier med høy status alderen for å reise til oppfostring hos andre adelsfamilier. Disse alderstrinnene ser ut til å ha vært oppfattet på liknende måte som "overgangsaldrene" i mange andre samfunn i det nordvestlige Europa. Når gutter ble 14-15 år gamle begynte de å delta i de voksnes samfunn som likeverdige juniorpartnere. Etter ti års tid var de voksne nok til å kunne overta eiendom. Det følget av krigere som fulgte en høvding eller konge - comitatus - ser ut til å ha bestått av unge menn i alderen fra 15 år til 25 år.

I et utvalg på 47 gravplasser med nesten tre tusen avdøde person som man har anslått alderen på var bare 2,3% barn under 18 måneder. En annen undersøkelse av 12 gravplasser kom fram til at bare seks prosent av de gravlagte var barn under tre år. Man ville vente at barnedødeligheten var så høy at en større del av de som døde var små barn enn det disse tallene gir inntrykk av. I så godt som alle gravplasser fra tidlig middelalder og førhistorisk tid i Vest Europa finner man at små barn tilsynelatende er underrepresentert. Enten var barnedødeligheten i Europa i tidlig middelalder lavere enn i dagens tredje verden og i Europa i det nittende århundret, eller så ble små barn bare sjelden begravd på de alminnelig brukte gravplassene. Begge deler kan ha vært tilfelle. Dersom små barn ble begravd utenfor gravplassene tyder dette på at de hadde liten status. De små barn som man har funnet begravd på gravplassene er oftere enn voksne gravlagt i fellesgraver, og dette tyder også på at små barn hadde liten status.

Den første overgangsalderen barna nådde ser ut til å ha vært omkring 2-3 års alderen. Fra denne alderen av er det vanligere at barn er gravlagt i egne graver, og ikke i fellesgraver, og de får også oftere med seg gravgods, som et spyd eller en pil. Når jenter ble mellom sju og fjorten år gamle kom de til en ny overgangsalder der antallet gjenstander som de fikk med seg i grava økte sterkt. De fikk med seg smykker og brosjer og annet utstyr som hørte til på pene klær. Det ser ut til at denne overgangsalderen ble nådd mellom ti og tolv års alderen. For gutter var tolv års alderen en overgangsalder. Etter at jenter fylte femten år skjedde en videre økning av gravgodset som tyder på at klesdrakten ble utviklet. For gutter var det fra femten års alderen av slutt på at de ble gravlagt liggende på sida i en bøyd posisjon.

Når folk ble voksne mellom 18 og 20 år gamle kom flere forandringer av begravelsesritualet. Orienteringen av kroppen ble mer standardisert med hodet pekende mot vest og det ble vanligere at de var gravlagt i kister. Gravgodset er ulikt i voksnes graver fra i gravene til barn og ungdom. Gjenstander som musikkinstrumenter, økser og seletøy for hester finnes bare i gravene til voksne, og det ser ut til at de først og finnes i gravene til eldre voksne (over 30 år gamle).

Det er gjort for få undersøkelser av skjelett for å undersøke helsetilstand og ernæring til de gravlagte til at man med sikkerhet kan uttale seg om dette. Men gravplassen ved North Elmham fra sen angelsaksisk tid er undersøkt for å avdekke de påkjenninger helsetilstanden til de begravde hadde vært utsatt for, og jenter ble utsatt for de fleste påkjenninger som stoppet veksten deres etter at de hadde fylt sju år, mens gutter ble utsatt for flere slike hendelser, og de fleste etter at de var blitt tolv år gamle.

Biografiske data deler altså livet inn i fire aldersgrupper mens data fra gravplassene deler det inn i fem aldersgrupper. De fire førstnevnte gruppene er først opp til 7-8 års alderen, videre opp til 14-15 års alderen, videre fra denne alderen og opp til midten av tjueårsalderen, og så de som var eldre enn dette. De fem aldersgruppene som personer synes å kunne deles inn i etter funn fra gravplassene er først aldersgruppen opp til 2-3 års alderen, deretter aldersgruppen videre fram til 10-12 år alderen, deretter aldersgruppen videre fram til 18-20 års alderen, og etter denne aldersgruppen kommer gruppen mellom denne alderen og trettiårsalderen, og så til slutt de om var eldre enn tretti år gamle. Lovene delte ikke livet inn i så mange aldersgrupper.

Våpen forsvant fra gravene i løpet av det sjuende århundret, og dette skjedde først for barnegravenes vedkommende.

Kjønnsforskjeller

Frank Stenton kom i sin pionerstudie av stedsnavn fram til at kvinner ble forbundet på like fot med menn i dagliglivet på landsbygda. Andre forskere har ofte sluttet seg til synspunktet om at det var større likestilling mellom menn og kvinner i tidlig angelsaksisk tid enn det har vært det meste av tida senere. Men det har også vært uenighet; Klinck har på grunnlag av studier av lovene hevdet at kvinnenes rettigheter økte ut gjennom den angelsaksiske perioden. Det synes å være faktagrunnlag som støtter opp om begge standpunktene. Men alle er enige om at ekteskapet var monogamisk.

Hos Bede og i den Angelsaksiske krøniken er det menn som er i de viktigste maktposisjon, selv om kvinner kan være abbedisser og bestyre viktige klostre. I lovene ble en kvinnes status nesten alltid fastsatt av farens status. Ekteskap førte ikke til forandring av sosial klasse.

Men det er også ting som tyder på mindre ulike forhold mellom kjønnene. Det er referert til noen kvinnelige herskere i den Angelsaksiske krøniken, som dronning Seaxburh som hersket i Wessex og dronning Æthelflæd som hersket i Mercia i 911-918. Bede forteller om flere kvinner som har hatt ansvar og som har tatt initiativ.

Mange kvinner ble gravlagt med nøkler, og i gamle lover er det nevnt at kvinnene skulle ha nøklene til lagerrom og kister. Knuts lover fra det senere tidsrommet 1020-1023 går ut fra at kvinnene hadde nøklene til sine lagerrom og kister. Tidligere lover går ut fra at konene hadde en viss selvstendighet i forhold til ektemannen.

Testamenter og chartere gir et bilde av mannlig økonomisk dominans, der kvinner i enkelte tilfeller hadde selvstendighet. Kvinner skrev, sammenliknet med menn, ikke sjelden egne testamenter. Det kan se ut til at kvinnene hadde en viss kontroll over gaver de fikk i forbindelse med inngåelse av ekteskap, som morgengaven. Dersom en kvinne døde uten å ha fått barn ville morgengaven gå til slekt på farens side, og ikke til ektemannen. Det angelsaksiske ekteskapssystemet kan tyde på at det ble tatt hensyn til kvinnenes produksjon.

Det har ofte blitt antydet at kristendommen forandret kvinnenes status siden kirkelige skrifter ofte framstilte kvinnene som urene og mindreverdige. Men dette er usikkert. Kristendommen kom samtidig med at det ble utviklet statlige strukturer, og disse kan ha påvirket kvinnenes stilling minst like mye. De reduserte slektskapssammenhengenes betydning, og dette har trolig påvirket forholdet mellom kjønnene og barns stilling.

I voksne menneskers graver fra tidlig angelsaksiske tid var det i de fleste tilfeller lagt ned gjenstander som var kjønnsspesifikke. Menn fikk redskaper og våpen med seg, og kvinner fikk med seg brosjer og utstyr til klesdrakten og redskaper for å arbeide med tekstiler.

Kvinners graver er rikere enn menns graver. Det var både flere gjenstander i kvinnegraver enn i menns graver og det var flere gjenstander med større verdi, som smykker av eller dekorert med edle metall. I barnegraver finner man ingen kjønnsforskjell med hensyn til verdien av gjenstander som ble lagt i gravene. Denne forskjellen starter mellom sju og fjorten års alderen. Det er bred enighet om at denne forskjellen i verdien av gravgods mellom menn og kvinner skyldes forskjellene mellom menns og kvinners klesdrakt, selv om dette er forklart på ulike måter.

Skjelettene kan fortelle en del om hvordan de avdødes leveforhold var. I den tidlige angelsaksiske perioden levde kvinner gjennomsnittlig kortere enn menn, 34,1 år for kvinner mot 34,7 år for menn, beregnet bare for voksne. Det virker som om levealderen økte i den midlere og senere angelsaksiske perioden, til 35,8 og 38,2 år ved North Elmham. Kjønnsforskjellen med hensyn til levealder vedvarte. Først i senmiddelalderen ble denne kjønnsforskjellen snudd. Man har forklart grunnen til at kvinner hadde et kortere liv med at mange kvinner døde i forbindelse med at de satte barn til verden.

Bygningene menneskene bodde i forteller ikke om kjønnsforskjeller. Det var ikke områder som var spesielt avsatt for barn, og heller ikke noe som forteller om kjønnsforskjeller i det som er funnet av spor etter bygninger. I de tømmerbygningene som de første angelsakserne bodde i var det ikke spesielle områder der det ene eller det andre kjønnets arbeidsoppgaver ble utført. Men omkring en fjerdedel av disse tømmerbygningene fra det femte til det sjuende århundret hadde et rom i enden av huset som var delt av fra resten av huset. Dette avdelte området utgjorde omkring en femtedel av husets indre flate, vanligvis var det mindre enn 2 X 5 meter, uten eget ildsted. Men man vet ikke hva dette avdelte rommet ble brukt til. Det er foreslått at det var soverom for ekteparet i huset, men det kan også ha vært lagerrom.

Det har vært mange spekulasjoner om hva de mange bygningene med nedsenkede gulv ble brukt til. De ser ut til å ha vært verksteder, for eksempel for veving eller metallarbeid, eller lagerbygg. Det er funnet store mengder utstyr for veving i forbindelse med disse bygningene.

Sosiale grupper, familier, husholdninger, fellesskap

Slektskapsforholdene var vesentlige i det tidlige angelsaksiske samfunnet. De fastsatte personlig sosial status, de ga tilgang til land og garanterte individuell sikkerhet ved å sikre allierte i eventuelle feider, eller slektningene som ga hjelp til å betale erstatninger for å unngå feider. En familie var trolig involvert i slektene på både mannens og kvinnens side, og regnet sin avstamming fra begge sidene. Det finnes ikke spor etter klaner som var basert i bestemte områder og regnet med felles avstamming fra en felles stamfar. I de angelsaksiske slektenes terminologi ble det lagt vekt på kjernefamilien. Til tross for dette kan de tidligste høvdingene ha hatt slektskapssystem som basis, men de kristne kongedømmene hindret at slektskapssystem utviklet seg til sterke jordeiende institusjoner.

De tidlige lovene gir inntrykk av at det i husholdningene til frie menn fantes tjenere eller personer som var avhengig av husholdet og var av lavere status enn hovedpersonene i husholdet. I Kent og Wessex var husholdets hovedperson ansvarlig for handlingene til alle, både frie og ufrie, som tilhørte eller var knyttet til husholdet.

Gravplasser kan fortelle om størrelsen på lokalsamfunn og deres struktur. Noen kremeringsgravplasser kan ha hatt flere tusen urner, noe som kan tyde på at de ble brukt av flere lokalsamfunn. (Kremering var en spesiell angelsaksisk skikk som ble fulgt før angelsakserne ble kristnet. Britene kremerte ikke sine avdøde.) Gravplasser der de avdøde ikke var kremert og blandete gravplasser der det både finnes graver for kremerte og ikke kremerte avdøde, synes å ha en størrelse som står i bedre forhold til den nære bosetningen. Härke skriver at Chris Arnold har beregnet data fra 13 gravplasser for å beregne størrelsen på de bosetningene som brukte gravplassene, og har kommet til at bosetningene har hatt fra femten til trettiseks innbyggere. Härker skriver at dette gir en nyttig pekepinn på størrelsen til de samfunnene som gravla sine døde sammen.

Gravplassene var oppbygd på en slik måte at det tyder på at det eksisterte tydelig undergrupper i de samfunnene som brukte gravplassene. Gravplassene var ordnet slik at gravene var samlet i klynger der de enkelte gravenes klyngetilhørighet kunne identifiseres ut fra likheter i gravgods og i begravelsesritualer og nærhet mellom graver til menn, kvinner og barn. På noen gravplasser er det mulig å identifisere et eller flere sentrum som andre graver er gruppert i forhold til, men på andre gravplasser er ikke dette mulig. Det er blitt foreslått at gravene kunne være gruppert etter familietilhørighet, og det er også foreslått at de kunne være gruppert etter husholdstilhørighet, der altså tjenere inngikk i klyngen. Begge måter å gruppere gravene på kan ha blitt brukt.

De to alminnelige typene bygninger som de tidlige angelsakserne bygde var de nevnte bygningene med senkete gulv og bygninger av tømmer som stod over og på grunnen. Folkene bodde i den sistnevnte typen bygninger. I det femte til åttende århundret var de fleste boligene mellom 6 og 12 meter lange og mellom 3,5 og 7 meter brede. Det kan gi et gjennomsnittlig gulvareal på 50 kvadratmeter. Gitt at det var en del barn i husholdet og at arealet var sammenhengende kan dette ha gitt plass til omkring et dusin personer. Større bygninger synes å ha kommet senere og ha vært et trekk ved høystatus steder.

Mange av bygningene var delt opp slik at de kan ha gitt et eget soverom for husholdets ledende personer. En typisk gård hadde en slik tømmerbygning og fra en til fire andre bygninger som ikke ble brukt som boliger. Alle som tilhørte samme husholdning levde under samme tak.

Bosetningene på landsbygda bestod vanligvis av flere gårder som var plassert på en mer eller mindre tilfeldig måte i forhold til hverandre. Bosetningene bestod av fra en enkelt gård til ti gårder eller mer. Härke nevner flere "landsbyer" som bestod av fra fire til ti gårder.

Det ser derfor ut til at i bosetningene bodde det fra omkring et dusin til mer enn femti personer, men sjelden var det så mange som hundre mennesker i en bosetning.

Ting tyder på at husholdet var den grunnleggende enheten både økonomisk og for bosetningen fra det femte til midten av det sjuende århundret. I husholdningene var det personer av ulik status, både frie og avhengige. Livet var så kort på denne tida at det var mer vanlig med to generasjoner enn med tre generasjoner i husholdet.


Sosiale klasser og legal status

Hovedtemaet i debatten om sosial status i det tidlige angelsaksiske samfunnet har angått statusen til freemen, hva bestod deres frihet i, under hvilke betingelser holdt de jorda og hva bestod de militære pliktene deres i? Det har ikke oppstått noen alminnelig enighet. Men det virker som om historikerne har gått bort fra antakelsen om grunnleggende frie bønder som Frank Stenton gikk inn for. Blant arkeologene er meningene mer delte.

Noen av de nyttigste tekstene som gir opplysninger om sosial lagdeling er bestemmelsene i de tidlige lovene om de erstatningene ("wergild") som skulle bli betalt ved drap. Man har kommet fram til modellen med et tredelt sosialt hierarki ut fra disse lovenes bestemmelser om de ulike nivå som erstatningene skulle ligge på ved drap av:

I tillegg nevnte lovene til Æthelberht av Kent læt som ofte har blitt oppfattet som en semifri person. Men dette er ikke sikkert.

Disse tre hovedklassene har igjen blitt delt inn i underklasser. Og det kunne foregå mobilitet mellom klassene; en slave kunne bli fri, og en fri mann kunne bli slave dersom han for eksempel ble tatt i å stjele eller i å arbeide på en søndag. Termene gesithcund og eorlcund viser at det fantes et fødselsaristokrati så tidlig som i det sjuende århundret. Fra det sjuende århundret av ble også statusen til frimennene forandret som følge av at det ble innført charter - privilegiedokument - for land. Det forandret betydningen av "frihet" fra å være retten til å bli beskyttet av loven til å ha rett til å kunne forlate en godseiendom.

Vi har bare lovene fra Kent og Wessex, og det er en begrensning. Härke skriver at vi skulle huske at disse erstatningsklassene - wergildklassene - ikke nødvendigvis alltid trengte å samsvare med sosiale statuser. Er det mulig for arkeologien i sine funn å identifisere disse klassene?

I angelsaksisk arkeologi har det i det som nå kan kalles for den "tradisjonalistiske" (eller "kulturhistoriske") skolen vært utbredt å sette likhetstegn mellom kvaliteten på gravgodset og legalt definerte sosiale klasser. Den underforståtte forutsetningen for dette har vært at det ikke var tilfeldig hvem som eide våpen. Besittelse av bestemte våpen gikk sammen med bestemte legale rettigheter og forpliktelser. S.C. Hawkes postulerte følgende sammenheng mellom bestemte typer våpen funnet i graver og sosiale klasser:

sverd: frimann av høyere status
seax (som var en kniv): frimann av midlere status
spyd: ordinær frimann og noen halvfrie
ingen våpen: de fleste halvfrie og alle slavene.

S.C. Hawkes mente at dette skjemaet ikke bare var gyldig for Kent, men for hele England.

Alcock har foreslått et mer systematisk skjema som liknet på dette skjemaet til S.C. Hawkes der han prøvde å identifisere de ulike kvalitetsnivåene for gravgods med tilsvarende sosiale klasser som er kjent fra skriftlige kilder. For menn var det skjemaet som Alcock foreslo slik for personer under det kongelige nivået:

grad våpentype sosial klasse
alfa sverd thegn
beta spyd ceorl
gamma kniv ufri

Alcock la stor vekt på regionale forskjeller. Han la merke til en markert forskjell mellom det sørlige England og Bernicia. I det sørlige England var forholdet mellom alfa og beta som 1:3,6. Det tydet på at det i sør var en stor mengde frie saksiske bønder. I Bernicia var alfabegravelse langt sjeldnere, og det tydet på at en liten angelsk elite hersket over et stort flertall av en innfødt befolkning, som videreførte det keltiske systemet fra den etterromerske perioden. Dette tyder på at det eksisterte store forskjeller i sosial struktur mellom de forskjellige delene av England. Alcocks tilnærmingsmåte antok at det var direkte samsvar mellom rituelle symbol (gravgodset) og sosiale klasser, og behandlet undersøkelsen som om denne sammenhengen var ensartet over England i den tidlige angelsaksiske perioden. Dette kan man ikke uten videre gå ut fra.

Undersøkelser av gravplasser har funnet større kompleksitet og rikdom uttrykt i graver nær og ved kysten enn inne i landet. Analyser av begravelser av menn fra 47 gravplasser fra det femte til det sjuende/åttende århundret, der det er gjort bruk av undersøkelser av både skjelett og gravgods, har vist at det ikke er sterk sammenheng mellom våpensymbolikk, begravelsesmåte og levestandard. Resultatet tyder også på at våpensymbolikken ble forandret over tid, fra å ha en i hovedsak etnisk til å få en i hovedsak sosial betydning. Dette gjør det nødvendig å skille klart mellom graver fra det femte/sjette århundret og graver fra det sjuende århundret. I gruppen menn som var gravlagt med våpen kan det settes opp en rangering av menn etter hvor hyppig bestemte våpentyper og tilhørende rikdom på gravgods forekom, der toppgruppen består av menn som ble gravlagt sammen med sverd, øks eller seax (kampkniv med en egg), og under denne gruppen en gruppe som var gravlagt med skjold og/eller spyd.

Härke skriver at til tross for alle komplikasjonene ved disse faktaene er det klart at de mannlige medlemmene av eliten var blant de mennene som var gravlagt med sverd, øks eller seax. De hadde gjennomsnittlig fått med seg større rikdommer i grava enn andre. De hadde fleste drikkebeger (som symboliserte gjestfrihet og fest), og gravene deres var mer forseggjorte enn vanlig. De hadde sterkere fysikk enn vanlig, noe som tyder på et godt og tilstrekkelig kosthold og regelmessig trening, og de var høyere enn gjennomsnittet i den tidlige angelsaksiske perioden, i motsetning til mennene som hadde andre typer våpen.

Det foregikk store endringer over tid for hvor stor andel av mennene som ble gravlagt med våpen:

våpentype andel av voksne menn gravlagt i:
5./6. århundre 7. århundre
sverd
øks
seax
6% 6%
skjold
spyd
42% 17%
ingen våpen52% 77%
Tilsammen: 100% 100%

(Kilde: Tabell 5-6)

Mens andelen menn som tilhørte eliten var konstant ble den andelen menn som tilhørte gruppen frie menn på middels nivå sterkt redusert som andel av befolkninga som helhet. Og andelen av mennene som ble begravd uten våpen økte sterkt. Religiøse og rituelle forandringer kan ha vært av betydning, men når man tar i betraktning andre indikasjoner på økende forskjeller i samfunnet i det sjuende århundret, er det trolig at det er en reell sosial forandring som viser seg. Denne forandringen kan se ut til å ha ført til at mange mennesker sank ned i ufrihet og avhengighet, og førte til at de laveste lag i samfunnet vokste mens de midlere lag i samfunnet mistet sine medlemmer.

Det man vet om bosetninga gir også hint om den sosiale lagdelingen som ble utviklet, og bekrefter inntrykket av sosial forandring i det sjuende århundret. De for det meste udifferensierte bosetningene i det femte og sjette århundret med sin mer tilfeldige oppstilling av husene synes å utgjøres av grupper av lik sosial status. Der det er gjerder og grøfter innen disse bosetningene skiller de gårder av sammenliknbar størrelse fra hverandre. Men innhegnede bosetninger av høy status er en annen sak. Forsøk på å identifisere gårder med høyere status ut fra antallet bygninger eller ut fra plassering innen bosetningen har ikke gitt svært overbevisende resultat.

Dette bildet ble forandret fra det sene sjette århundret og framover. Men mest markert i løpet av det sjuende århundret. Sammen med tegn på økende sosial lagdeling på gravplassene ser vi i denne fasen framveksten av et bosetningshierarki og tilsynekomsten av større bygninger på høystatusstedene. De ulike elementene i bosetningshierarkiet utvikler seg fra det sjuende århundret. Ved slutten av det sjuende århundret kan det skilles mellom minst tre nivå: landsbygdbosetninger som er beskjeftiget med produksjon av mat, handelssteder som er beskjeftiget med handverk og handel, og kongelige residenser som sentre for administrasjon. Og fra det sjuende århundret av bygges det kirkelige steder der det står kirker, klostre og bispepalass, og som blir et eget bosetningshierarki.

Nye analyser av angelsaksiske bygninger har vist at fra slutten av det sjette århundret ble det bygd bygninger med gulvareal på mer enn 80 kvadratmeter. De er så mye større enn gjennomsnittsbygningene at de kan kalles for elitebosteder. Samtidig kommer det tilbygg til tømmerbygningene.

Framveksten av den angelsaksiske eliten er eksemplifisert ved to utgravde høystatussteder. Den sosiale statusen til Cowdery's Down i Hampshire kunne man slutte seg til fra størrelsen på bygningene og den høge kvaliteten på det handverksmessige arbeidet og den overlegne byggeteknikken, og i det hele tatt de store investeringen. I løpet av den perioden stedet var bebodd i det sjette og sjuende århundret vokste bosetninga fra tre til seks, og videre til ti hovedbygninger, der den største bygninga vokste fra 108 til 194 kvadratmeter.

Ved Yeavering i Bernicia har et kongelig gods blitt identifisert ut fra det Bede skrev og ut fra stedsnavn. Stedet hadde i hver fase en hovedbygning av tømmer og noen få mindre bygninger og en tribune bygd av tømmer og en stor innhegning like ved hovedbygninga. De store tømmerbygningene som etter hvert ble bygd tidlig i det sjuende århundret og ved midten av århundret er de største bygningene som så langt er avdekket på noe saksisk sted. Deres indre lengde var 25 meter og gulvarealet var 260 og 290 kvadratmeter. Tribunen hadde plass til 150, senere 320, mennesker, og det viser størrelsen på de forsamlingene som kunne møtes her.

Det er interessant å legge merke til at sosiale forskjeller som er synlige i det sjuende århundrets bosetninger først og fremst er mellom bosetninger, og ikke innen bosetninger. Dette avspeiler byggingen av elitegravplasser, gravhauger, der eliten gravla sine medlemmer fjernt fra den gemene hops gravplasser. Befestede steder finnes omtrent ikke i det tidlige angelsaksiske England, med unntak for en tom innhegning som lå ved siden av det kongelige komplekset i Yeavering. Det ser ut til at sosial differensiering ble uttrykt tydeligere i gravferdsritualer enn i innendørs arkitektur og i utformingen av bosetningene. På denne måten var det angelsaksiske England forskjellig fra de keltiske områdene i Britannia der det er et tydeligere bosetningshierarki, men ingen sosial differensiering på gravplassene.


Etnisitet og sosial struktur

I mange etterromerske samfunn var sosial struktur og etnisk differensiering bundet sammen siden innvandrere hadde oppnådd å få kontroll over innfødte befolkninger. Det framgår av lovene i det angelsaksiske England at dette også var tilfelle der. Den gammelengelske termen wealh kunne både bety waliser og slave. Dette viser hvor flytende og tvetydig den etniske identiteten var. Derimot ser det ikke ut til at forskjellen mellom angler, saksere og juter hadde noen betydning.

Både Gildas og Bede forteller at innfødte ble slaktet ned av innvandrerne, mens de innfødte som overlevde ble undertvunget av innvandrerne. [Men arkeologien finner ingen spor etter dette, men mange spor etter de romerske nedslaktningene av briter som foregikk under den romerske erobringen av Britannia.] I kong Ines lov fra det sene sjuende århundrets Wessex listes det opp seks ulike nivå for wergild - erstatning til slekt ved drap - der fire av nivåene ligger lavere enn erstatningsnivået ved drap av en fri mann. Men kongens walisiske hestepasser var verdsatt på linje med en fri mann, og en waliser med fem hides - en hide tilsvarte en gård som kunne forsørge en familie på godt vis - var verdsatt til tre ganger så mye som en fri mann, eller halvparten av en adelsmann. Dersom en walisers ord stod mot en engelskmanns ord hadde engelskmannens ord størst vekt.

Loven peker på at noen walisere kunne være velstående, mens de fleste var av lav status. Ikke alle slaver var innfødte, også engelskmenn kunne bli slaver. Samtidig levde disse gruppene nært sammen og stod under den samme loven. Det lille antallet keltiske låneord i det engelske språket tyder på at briter og engelske forholdsvis sjelden giftet seg med hverandre, kanskje med unntak for i Northumbria der navnene tyder på et stort antall blandede ekteskap. Assimilasjonen av briter inn i det engelsktalende språksamfunnet må derfor i utgangspunktet ha vært resultat av kulturelle, og ikke biologiske, prosesser. At assimilasjonen bare gikk en vei kan skyldes at britene og deres språk hadde lav status.

I dag er det mange som mener at den angelsaksiske innvandringa var ganske fåtallig. Og at britene - den innfødte befolkninga - overlevde denne innvandringa. Men det har ikke vært lett å finne arkeologiske spor etter den innfødte befolkninga. Identifisering av innfødte bosetninger fra etterromersk tid har vært sjeldne og begrenset til de nordlige og vestlige grenseområdene av det angelsaksiske bosetningsområdet.

Ofte mangler en tydelig innfødt materiell kultur, og dette gjør det vanskelig å lete etter spor etter de innfødte. Innfødte etterromerske gravplasser er kjent fra steder som Cannington, Somerset: gravplasser uten gravgods, kroppen utstrakt på ryggen, hodet mot vest. Det er forskjellig fra angelsaksiske kremeringer, men også angelsakserne gikk over til å gravlegge sine døde uten kremering, og hvordan skiller man da mellom angelsaksiske graver og innfødte graver?

Analyse av 1600 begravelser fra tidlige angelsaksisk gravplasser tyder på at i det femte og det sjette århundret ble gravleggelse med våpen brukt som en markering av etnisitet av innvandrerne og deres etterkommere. Begravelse med våpen var en skikk som ikke ble brukt av britene før angelsakserne kom. [Romerne nektet britene å eie våpen.] De som var blitt gravlagt med våpen var gjennomsnittlig en til to tommer høyere enn de som var gravlagt uten våpen.

Den nevnte høydeforskjellen kan være et sosialt fenomen som skyldes at den eliten som bar våpen var mer velstående, og hadde et bedre kosthold, enn de som ikke bar våpen. Men i dette tilfellet er det lite trolig, skriver Härke. For det var ingen annen forskjell mellom de to gruppene for indikatorer som viser stress og underernæring. Dessuten var den andelen av menn som bar våpen slik at den ikke kan kalles en elite. Og høydeforskjellen forsvant i det sjuende århundret, men den sosiale ulikheten forsvant ikke. Og den høydeforskjellen som det her er snakk om er temmelig lik den høydeforskjellen som eksisterte mellom på den ene siden britisk jernalder og romersk-britisk mannlig høyde og på den andre siden etterromersk mannlig høyde i det nordlige Tyskland og England.

Dette betyr at i det femte og sjette århundret kan opp til halvparten av de mennene som ble gravlagt uten våpen i "angelsaksiske" graver ha vært innfødte briter. Våpensymbolikken antyder at den germanske befolkninga uttrykte sin dominans i ritualer, og den større mengden gravgods tyder på at den var rikere. Det har vært vanskeligere å skille mellom innfødte og angelsaksiske kvinners graver.

I tillegg til at mange briter levde i områder som var dominert av angelsaksere så levde også briter i egne områder i det sørlige og østlige England der de utgjorde det store flertallet. Stedsnavn peker på dette, og det finnes bevis for dette på gravplasser ved øvre Themsen og andre steder.

Den innfødte befolkninga ble i økende grad assimilert og integrert i det angelsaksiske samfunnet i løpet av det sjuende og åttende århundret. Dette kan ha vært forbundet med forandringer av den sosiale strukturen. I løpet av denne perioden ble begravelser med våpen mindre hyppige, og ble samlet om rike begravelser, og ble ikke lenger brukt som markering av etnisitet. Gravfunn fra elitens graver fra det sjuende og åttende århundret tyder på at den sosiale eliten omformet våpenbegravelsene til et rent statussymbol og prøvde å opprette en forbindelse til den innfødte før-angelsaksiske tiden, trolig for å legitimere sitt herredømme over en stadig mer blandet befolkning.

Härke skriver at det ikke kan være tvil om at etniske faktorer spilte en viktige rolle i tidlig anglosaksisk struktur.


Konklusjon

Av de skriftlige kildene framgår slektskapets ytterst viktige stilling. Slektene var med på å binde samfunnet sammen og var utgangspunktet og grunnlaget for personenes status. Dette framgår ikke i de arkeologiske kildene, selv om de arkeologiske kildene forteller mye om hvordan personenes status ble uttrykt.

De arkeologiske kildene viser også at det tydelig ble skilt mellom ulike aldersgrupper og mellom kjønnene. Dette er lite tydelig i de skriftlige kildene.

Både arkeologiens data fra gravplassene og skriftlige kilder, som lovene, forteller at etnisk tilhørighet var svært viktig i den tidlige angelsaksiske perioden. Britere synes å ha utgjort en større del av den befolkninga som er gravlagt på "angelsaksiske" gravplasser, og de fleste av dem synes å ha vært ufri eller på andre måter av lav status. Forskjeller mellom kongerikene synes å ha spilt en rolle i å skape regionale forskjeller i sosial struktur.

I det sjuende århundret forandres vektlegging ved begravelser fra å markere etnisk tilknytning til å markere sosial status. Det synes å være en avgjørende overgang fra et etnisk delt erobret samfunn til dannelsen av de tidlige statene, skriver Härke.

Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene


Kilde for dette kapitlet er: