Bedes engelske Historie.

Andre del

Til første del av denne teksten

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt:

  1. Bedes antipatier og sympatier:
  2. Northumbrias eldste historie


Bedes antipatier og sympatier:

Bede og kong Oswiu

Bede var den første store angelsaksiske historikeren, og Bede var fra Northumbria. Derfor er det dobbelt naturlig å bruke Bede som en viktig kilde for Northumbrias historie i den perioden som Bede skrev om. Bede skrev ferdig sitt store verk om engelsk historie i 731.

Først kan vi legge merke til at Bede hadde sine sterke sympatier og antipatier, og at de farget verket hans. Det blir gitt eksempler på dette i flere av tekstene i boka "Northumbria's Golden Age". Her skal vi se på noen av eksemplene.

I kapitlet "Dynasti and Cult: The Utility of Christian Mission to Northumbrian Kings between 642 and 654" skriver Nicholas Higham om den litt merkelige måten Bede omtalte noen av kongene i Northumbria på.

En irsk misjon (fra Iona) ble etablert i Bernicia etter invitasjon fra kong Oswald av Bernicia i midten av 630-årene. Deretter ble denne misjonen støttet av kongene fram til Oswalds bror Oswiu avsluttet støtten i 664. Personer som tilhørte misjonen eller var tilhengere av den hadde i mellomtida viktige stillinger, og legitimerte kongens politikk både i Northumbria og utenlands.

De ulike kongene hadde til dels ulike motiv for å støtte misjonen. Higham skriver at dette framgår tydeligst ved grunnleggelsen av klostre. I 663 var det konkurranse mellom klostret Holy Island, eller Lindisfarne, som Oswald hadde grunnlagt, og klostret Lastingham som var grunnlagt av sønnen Æthelwald, og klostret Whitby, som var grunnlagt av blant andre broren Oswiu, og klostret ved Gilling og klostret ved Ripon. Hvert av disse klostrene var opprettet ved at kongene hadde gitt dem kongelige eiendommer. Disse klostrene ble monument over de kongene som hadde grunnlagt dem. Men også andre grunner var til stede. Gilling ble grunnlagt for å løse det spesielle problemet som et mord som var begått innen kongeslekten utgjorde. Whitby var så generøst grunnlagt og dyktig ledet at det ble den viktigste utdanningsinstitusjonen i Northumbria i siste del av det sjuende århundret, til og med viktigere enn Holy Island. Det mest kjente kirkemøtet i Northumbria ble også avviklet på Whitby, under kongens ledelse.

Higham skriver at Oswald, som døde i 642, har fått betydelig oppmerksomhet fra det akademiske samfunnets side i de siste årene, mens den religiøse politikken til broren Oswiu har blitt tildelt langt mindre oppmerksomhet selv om Oswiu var konge helt fra 642 til 670. Higham skriver videre at det er grunn til å tro at dette i betydelig grad skyldes den ødeleggende virkningen som Bedes framstilling av Oswiu har hatt for Oswius omdømme. Selv om Bede vurderte Oswius regjeringstid som høydepunktet for Northumbrias maktstilling, uttrykte han langt mindre aktelse for Oswiu enn for Oswald. Og dette selv om Oswiu triumferte over det hedenske Mercia i 655 og greide å forene kirkene i Canterbury og Northumbria under kirkemøtet i Whitby i 664.

Det kongeriket som Oswiu styrte over var da Oswiu overtok utsatt for stadige angrep fra Mercia, og det var sterkt redusert sammenliknet med det kongeriket som Oswald hadde regjert over. Oswald ble drept av mercianerne, og Oswiu ønsket ikke å utsette seg for dem. Derfor gikk det tretten år fra han ble kongen til han dro ut i felten mot dem. Da han endelig ble tvunget til å gjøre det så det ut til at sjansene hans for å lykkes var dårlige. Det ser for eksempel ut til at nevøen Æthelwald gikk ut fra at Oswiu ville tape mot Mercia. Regjeringstida til Oswiu hadde lenge vært merket av nederlaget til Oswald. Men det ser ut til at Oswiu var en dyktig politiker. Han utviklet en kult rundt sin døde bror som støttet opp under hans eget regime.

Men Oswius forhold til Lindisfarne var ikke enkelt. Bede refererte til partnerskapet mellom Oswiu og Oswine, som styrte Deira fra 643 til 651, og som var beskytter av Holy Island.

Historien til Oswine er fortalt av Bede i "The Ecclesiastical History of The English People" i bok III kapittel 14. Dette følger etter et kapittel der Oswald og biskop Aidan blir karakterisert som helgener. Det begynner med å bemerke Oswius overtakelse av kongeverdigheten da Oswiu var omkring tretti år gammel, og der Oswiu skulle regjere i tjueåtte vanskelige år, stadig plaget av angrep fra Mercia og fra sin egen sønn og nevø. Bede omtaler Oswine som svært from og religiøs, stor og vakker, med en behagelig tale og høflige manérer, og beskjeden og elsket av alle.

Higham skriver at dette er en svært god omtale, spesielt når man tar hensyn til at far til Oswine var den frafalne Osric. Den idealiserende karakteristikken som Bede gir av Oswine får leserne til å se Oswine, og ikke Oswiu, som den moralske etterfølgeren til den helgenaktige Oswald. Og dette må også ha vært Bedes intensjon, skriver Higham. Oswiu ble som kontrast betegnet som grusom, ondskapsfull, en bråkmaker, og den virkelige årsaken til at Oswine ble drept. Likevel var det Oswiu, og ikke Oswine, som var fra Bernicia, i likhet med Bede selv, og Oswiu, ikke Oswine, som drepte den forferdelige hedningen Penda av Mercia. Det var Oswiu som forente de engelske kirkesamfunnene i Whitby. Og det var Oswiu som ble betegnet som selve høydepunktet for engelsk kongeverdighet. Oswine utrettet til sammenlikning ingenting som er verdt å legge merke til.

Bedes behandling av disse to kongene avviker betydelig fra de normale fordommene hans, så mye at det krever forklaring, skriver Higham. Oswine hadde blitt erklært som helgen i 730, og det må ha påvirket Bede. Men det kan ikke være hele forklaringen. Forholdet kongene hadde til biskop Aidan synes å være det det dreier seg om, skriver Higham.

Aidan hadde trolig lagt tingene til rette for Oswius tronbestigelse i 642. Aidan var en ledende person i regimet til Bernicia. Men det ekteskapet som Oswiu inngikk med Eanflæd i 643 var kontroversielt sett fra kirkas synspunkt siden Oswiu og Eanflæd var i familie. Oswiu var barnebarn av kong Ælle av Deira gjennom sin mor, og Eanflæd var også barnebarn av kong Ælle, slik at Oswiu og Eanflæd var søskenbarn, og kirka tillot ikke at så nære slektninger giftet seg med hverandre. Det ser ikke ut til at noen av familiene, eller partene i ekteskapet, hadde noe mot at ekteskapet ble inngått. Ekteskapet hadde betydelige fordeler for alle involverte, siden det førte to ledende engelske kongeslekter sammen. Eanflæd var også beslektet med kongefamilien i Kent.

Men det er tvilsom at Aidan satte pris på dette ekteskapet. Og Oswiu hadde allerede barn med to ulike kvinner av høy status, og dette kan ha fått Aidan til å betrakte Oswiu som bigamist.

Likevel overtok Oswine Deira. Oswine hadde en kosmopolitisk religiøs bakgrunn, skriver Higham. Han hadde kanskje blitt døpt, men faren hadde gjeninnført hedenske ritualer i 633. Da Osric ble drept hadde Oswine flyktet til de hedenske folkene i West Saxon (Wessex), som var fiender av Edwin, mens Edwins etterkommere reiste til sine kristne slektninger i Kent, og deretter til Frankrike. Oswine fikk mangfoldige religiøse erfaringer, som kan ha gitt ham en opportunistisk holdning til religiøse tilknytninger. Oswine stod, i likhet med Oswald, nærmere Wessex enn han stod Kent, i motsetning til Oswiu. Oswiu allierte seg med sin brors tidligere rivaler, den kongelige slektsgrenen fra Deira som stammet fra Edwin og hans ekteskap i Kent.

Oswine måtte konkurrere med Oswiu om støtte fra Aidan.

Oswine ble tilsynelatende støttet av Aidan. Bede framstilte Aidan som kongens nære fortrolige. På denne måten vant Oswine konkurransen om Aidans støtte. Og Aidan var av betydning. Han var en religiøs autoritet i hele det området som hadde anerkjent Oswald som konge.

Higham skriver at enkelt sagt så dro Aidan tilbake sin støtte til Oswiu, etter at Oswiu inngikk ekteskap, selv om Oswiu var bror av Oswald som hadde vært Aidans beskytter, og støttet heller Oswius søskenbarn Oswine. Derved ga Aidan legitimitet til Oswines ønske om å bli konge av både Deira og Bernicia. Dette er årsak til at Bede karakteriserte Oswine som den perfekte kristne kongen, og han ble deretter husket i kirka i nord som den helgenlike beskytteren av Aidan. De ville begge fordrive Oswiu.

Oswiu gikk i en allianse med dynastiet til Penda av Mercia ved at sønnen til Penda, Peada, giftet seg inn i familien til Oswiu. Dermed fikk herskeren i Northumbria innflytelse i Middle Anglia og makt til å ekspedere irske og engelske geistlige i dette området. Higham skriver at Peada ble døpt av Finan dypt inne i Bernicia etter initiativ fra en fyrste i Bernicia, og dette tyder på at Oswiu var seniorpartner i forholdet. De geistlige som ble sendt til Peadas hoff ble øyne og ører til Northumbrias konge i det østlige grenseområdet til Mercia.

Lenger sør holdt østsakserne til i East Saxon (Essex). Oswiu hadde et godt forhold til herskeren her, Sigeberth, som besøkte Northumbria hyppig. Etter oppfordring fra Oswiu lot også Sigeberth seg døpe av Finan, og det ble sendt geistlige fra Northumbria til Essex.

Det ble opprettet et nytt bispedømme under Oswius beskyttelse. Cedd fra Bernicia ble biskop for østsakserne. På denne tida var det krise i kirka i Canterbury siden erkebiskopen der, Honorius, var gammel og begynte å bli isolert. Da han døde i 653 ble erkebispesetet stående tomt i atten måneder, før Deusdedit fra Wessex ble utnevnt til ny erkebiskop.

Cedd ble derfor innsatt av Finan som biskop i Essex på et tidspunkt da kirka i Canterbury knapt hadde noen ledelse. Slik utvidet kirkesamfunnet i Bernicia sitt innflytelsesområde. Bede framstiller Cedd som svært aktiv i hele Essex, der Cedd grunnla mange nye kirker og innsatte mange prester.

Bede og kvinnene

Vi har sett ovenfor hvordan Bedes sympatier kunne farge det han skrev. I kapitlet "Whitby, Jarrow and the Commemoration of Death in Northumbria", som er trykt i boka "Northumbria's Golden Age", gir Catherine E. Karkow et annet eksempel på hvordan Bedes sympatier og antipatier kunne farge det han skrev.

Den første abbedissen i klostret i Whitby var Hild, som vi vet svært lite om. Vi vet også lite om selve klostret, skriver Catherine E. Karkow. Klostret var et sted der kongelige både ble utdannet og gravlagt. Bede beskriver Hild som både klok og helgenaktig, men oppgir ingenting som hun har sagt eller gjort. Ikke en gang hennes fulle navn er oppgitt, og det er ikke oppgitt hvor hun ble gravlagt.

Man vet ganske mye om hvordan minnet om avdøde ble tatt vare på i det angelsaksiske Whitby i det både mange skulpturer og dokumenter som forteller om dette er bevart, spesielt "The Life of Gregory", som ble skrevet ved Whitby mellom 704 og 714. Det er også bevart mange andre dokumenter fra klostrene i Wearmouth-Jarrow og Lindisfarne som forteller om hvordan minnet om døde ble tatt vare på.

Alle disse klostrene stod under kongelig beskyttelse. Lindisfarne var grunnlagt etter oppfordring fra Oswald i 635, Whitby var grunnlagt i 657, trolig med grunnlag i en gave til kirka fra Oswalds bror og etterfølger Oswiu. Oswius sønn Ecgfrith ga land til opprettelse av klostret Wearmouth i 673, og også til opprettelse av klostret Jarrow i 681/2. Bare for to av disse kongene ser det ut til at klostrene aktivt har gått inn for å holde minnet om dem levende. Hodet til Oswald ble begravet ved Lindisfarne og til slutt plassert i kista til St Cuthbert. Handa og armen til Oswald ble begravd ved Bamburgh. Resten av benene etter Oswald ble overført til Bardney i Mercia av hans niese Osthryth.

Bede forteller at Oswiu ble begravd i St Peters kirke ved Whitby sammen med sin kone, datter og mange andre aristokrater. Men det mest varige minnet om kongeslekten i Northumbria har blitt tekstene til Bede. Bede har også gitt oss de fleste opplysningene som vi har om de religiøse grunnleggerne.

Aidan døde i 651, og han ble minnet ikke bare gjennom gravstedet og gravsteinen, men også gjennom relikvier som ble ført til Irland, og ved mirakler, og ved det Bede skrev om ham. Aidans kult ble senere overgått av kulten til St Cuthbert, som døde i 687. St Cuthbert ble i likhet med Aidan begravet i St Peters kirke i Lindisfarne.

Sammenliknet med hvordan minnet om disse mennene ble holdt levende forsvinner minnet om Hild. Navnet Hild er et kjelenavn eller tilnavn til en kvinne som kan hete for eksempel Hildegyth eller Hildeburgh. Bede skrev at foreldrene til Hild var Hereric og Breguswith.

Bede forteller at Hild døde etter sju års sykdom, der hun var sterk og modig, og aldri sluttet å takke sin skaper og å instruere og formane sine undersåtter. Bede fortalte også om andre åndelige personligheter som døde etter lang tids sykdom, der han gjenga hva disse personene fortalte sin menighet. Men han fortalte ikke hva Hild sa, hun blir taus. Han forteller heller ikke hvor Hild ble begravet.

Bede unnlater flere ganger å nevne Hild når han omtaler omstendigheter der hun var til stede. Hild underviste Oswius datter Ælfflæd. Ælfflæd var nonne ved klostret i Hartlepool på et tidspunkt da Hild var abbedisse der, men han unngår ved omtale av flere situasjoner å nevne Hild i forbindelse med Ælfflæd. Bede nevner ikke Hild som en person som tar initiativ, selv om hennes posisjon som abbedisse tilsa at hun tok initiativ.

Karkow skriver at Bedes behandling av kvinner kan være problematisk. Bedes omtale av Whitby er overfladisk sammenliknet med den omtalen han gir av andre klostre. Det virker som om Bede senker Hild ned i taushet og anonymitet til fordel for de patriarkalske stemmene til Cædmon og Bede selv. Når Bede forteller om klostret Whitby og dets sentrale begivenheter fjerner han Hild fra disse, og dermed fra hennes egen historie. Likevel ser det ut til at Bede har beundret noen av egenskapene til Hild, som ydmykhet, lærdom, hengivelse, barmhjertighet og at hun gikk foran med et godt eksempel.

Hild døde i 680 og ble etterfulgt som abbedisse av Eanflæd, som trolig døde i 704, og hun ble igjen etterfulgt av Ælfflæd, som døde i 714. Om Ælfflæd har Bede mye godt å si. Han berømmer hennes kongelig status, jomfruelighet og visdom. Men i det portrettet han ga av henne i "Life of St Cuthbert" framstiller han henne gjennom beskrivelsen av hennes handlinger som stolt, tåpelig, overfølsom, verdslig og for opptatt av hendelser utenfor kirka.

Ælfflæd var datter av kong Oswiu, og hun fortsatte å stå nær den kongelige familien etter at hun gikk i kloster. Karkow skriver at Eddius Stephanus i hans "Life of Wilfrid" impliserte at etter at Ecgfriths døde fortsatte hun å være kongens fortrolige under Aldfriths regjeringstid. Hun og abbedisse Æthelburh var de primære vitnene til Aldfriths dødsord. Det var Ælfflæd som framførte dem offentlig i 706 ved rådsmøtet i Nidd, der hun sa at Aldfrith ventet at sønnen Osred skulle bli ny konge, og at han ønsket fred med Wilfrid. Karkow skriver at det var Ælfflæds ord som autoriserte både tronfølgen og at Wilfrid ble gjeninnsatt.

Karkow skriver at Bedes beskrivelse av Ælfflæd uten tvil er overdrevet til det verre. Bede mente at det ikke passet for en nonne å være så opptatt av politikk og det som var utenfor klostret. Likevel, skriver Karkow, kan det bildet som Bede ga av Ælfflæd ha vært nøyaktig i sin gjengivelse av en religiøs kvinne som fortsatte å ha en aktiv interesse for politikken både i kirka og nasjonen, så vel som i familiens liv.

"Life of Gregory" støtter det bildet som Bede har gitt av Ælfflæd. Det er den eneste store teksten som ble skrevet på Whitby. Teksten ble trolig skrevet mens Ælfflæd fortsatt var abbedisse, i perioden 704-714.

Hild og Ælfflæd var motstandere i spørsmålet om Wilfrid, og dette kan være grunn god nok til at Hild er blitt glemt. Hild skrev brev til paven der Wilfrid ble anklaget, mens Ælfflæd aktivt støttet Wilfrid. Dessuten kan det se ut til at Ælfflæd ville gjøre Whitby til et kultsenter og et monument over kongeslekten i Deira, eller over henne selv om hennes nærmeste.


Northumbrias eldste historie

Denne teksten er først og fremst et referat av Bedes engelske historie. Men siden Bede forteller om Northumbrias politiske historie fra omkring år 600 gir jeg til slutt ved hjelp av David Dumville et innblikk i det man vet om Northumbrias politiske historie før den tida som Bede fortalte om.

I angelsaksisk tid (450-1066) var det mange politiske enheter og kongeriker i England. Dersom man bare skulle nevne tre av dem som spesielt dominerende, hver til sin tid, ville man velge Northumbria, Mercia og Wessex. Dersom man skulle velge fem av dem som spesielt kraftfulle, hver til sin tid, ville man også nevne Kent og East Anglia. Bede levde i Northumbria.

Northumbria er landet som ligger langs østkysten av England og som strekker seg nordover fra elva Humber og til Skottland. Det bestod av de to rikene Deira, som lå lengst sør mot Humber, og Bernicia lenger nord mot Skottland. Disse to navnene er av britisk opprinnelse, og ikke angelsaksiske.

I romersk tid og tidligere ble dette området kalt for Brigantes. Dette hadde vært et stort og urolig område som romerne hadde hatt store problem med å få kontroll over, og der romerne hadde bygd mange fort og festninger og der mange romerske soldater hadde vært stasjonert. Langs den nordlige grensen til området hadde romerne bygd den store Hadrians mur fra kysten i øst til kysten i vest. I teksten om "Britannia år 400-600" er det nevnt at Ken Dark tolker arkeologiske funn slik at først ble trolig festningene langs muren forlatt da romerne omkring år 410 forlot Britannia, men noe senere ble de okkupert på nytt, og da trolig også av germanske soldater som var underordnet en mektig organiserende militær autoritet, for det kan se ut som om det ble opprettet, eller videreført, en stor og mektig militær organisasjon med sentrum i York. Dette skjedde i britisk tid etter at romerne var borte, men før angelsakserne fikk kontroll over området. Etter hvert må denne organisasjonen ha forfalt og området må ha blitt delt opp i minst to deler, Deira og Bernicia.

David Dumville skriver i "The origins of Northumbria: some aspects of the British background" i boka "The Origins of Anglo-Saxon Kingdoms" at å spørre om opprinnelsen til det angelsaksiske styret i Northumbria er å stille mange spørsmål, som hvor og når de første angelsaksiske bosetningene kom i nord. Og hvordan var forholdet mellom engelskmennene og britene i nord i det femte, sjette og det sjuende århundret? Hvordan og når ble kongedømmene i Deira og Bernicia grunnlagt? I de siste tiårene har mengden arkeologiske funn som kan gi hjelp til å utforme svar økt sterkt.

De tidligste angelsaksiske bosetningene nord for Humber kom mellom år 400 og 550. Man går ut fra at de tyske innvandrerne på denne tida var analfabeter. Men det var briter i nord som behersket latin, og som trolig også kunne uttrykke seg skriftlig på sitt morsmål.

David Dumville skriver videre at vi kan undersøke britiske tekster som henviser til denne tida for å prøve å finne ut noe om dette området. Skrev Gildas noe om dette området? Det er mulig at Gildas var informert om situasjonen i nord. Dumville skriver at trolig trodde Gildas at angelsaksiske leiesoldater hadde blitt ført inn i det nordøstlige britiske området for å drive bort piktene. Dumville tar det forbehold at Gildas av mange betraktes som en usikker kilde. Dumville tror at dersom Gildas hadde datert de begivenhetene som han skrev om ville introduksjonen av de germanske soldatene i nordøst ha blitt datert til tida omkring 480. Og Gildas kan tolkes slik at de britiske kongedømmene i nord ble opprettet i tredje fjerdedel av det femte århundret.

I det tidlige niende århundret da Historia Brittonum ble skrevet i Gwynedd hadde denne forestillingen fått en framstilling som nevnte et par angelsaksiske krigshøvdinger som kjempet for britene mot folkene lenger nord og forbandt angelsakserne med skikkelsen Hengist, som tidlig i det åttende århundret ble holdt for å ha vært leder for de første angelsaksiske bosetterne, og trolig også som stamfar til det kongelige dynastiet i Kent.

Dumville skriver at dersom vi mener at tradisjonen etter Gildas er troverdig vil vi vente å finne angelsaksiske soldater i nord, i Northumbria i andre halvdel av det femte århundret. Og dette gjør vi også, skriver Dumville, fra York til Catterick, etter den aksepterte arkeologiske kronologien. De fysiske bevisene skulle finnes i forbindelse med viktige (romersk-)britiske militære sentra, og de kan tenkes å stemme overens med hovedlinjene i Gildas' beretning. Opprør blant så strategisk plasserte angelsaksiske styrker må ha hatt alvorlige følger for den britiske statsdannelsen der styrkene var utplassert.

Den andre latinske teksten som forteller om en nordlig britisk opprinnelse er en kilde (eller kanskje kilder) i den walisiske gruppen krøniker som nå sammen er kjent som Annales Cambriae. Disse annalene refererer til kongeriket Strathclyde, og også til det som i dag er det nordlige England. Om dette er uttrykk for en eller flere overleveringer er ukjent. Krønikene nevner kriger mellom briter, og mellom briter og skotter. Men annalene gir lite informasjon som kan være utgangspunkt for videre arbeid. Dumville nevner også noen andre mulige kilder.

Dumville skriver at de vanskelighetene som disse kildene representerer, de ble skrevet lenge etter at de begivenhetene som de nevner foregikk, er at de ikke lar oss vite noe om hvilken form for politisk autoritet det var som etterfulgte romerne og kom før det engelske herredømmet. Det er også usikkerhet knyttet til den organisasjonsform romerne benyttet seg av i dette området. Romerne opprettet ikke civitates i dette området, og de administrative grensene er enda mer uklare enn lenger sør. Spesielt er de politiske forholdene mellom murene (Hadrians mur og Antonines mur) i det siste århundret med romersk styre uklare. Hvilket forhold hadde romerne til folkene som bodde mellom murene? Man tror at kongedømmene Strathclyde og Gododdin oppstod ved midten av det femte århundret etter nederlaget til piktene.

De politiske forholdene i den romerske militære sonen i det området som i dag er det nordlige England er uklare. Bevarte Brigantes sin stammeidentitet gjennom den romerske okkupasjonen? Deira og Brigantes omfattet det samme området. Kan Deira på noen måte ha vært en fortsettelse av det romerske Brigantes og tradisjoner fra Brigantes? Kan tradisjoner og praksis fra romertida ha fortsatt i Deira etter at romerne trakk seg ut og fram til angelsakserne overtok styret, eller fikk innflytelse, i Deira? Senest ved midten av det sjette århundret stod de nordengelske lederne mot britiske ledere med kongelige titler, og i følge Gildas var dette ingen ny situasjon.

Bede skrev at de germanske bosetterne nord for Humber var angler, noe som støttes av arkeologiske funn. Men ut over dette forteller Bede ingenting om den engelske overtakelsen av Deira og Bernicia, før 540 for Bernicias vedkommende og for siste del av det sjette århundret for Deiras vedkommende. Men det han forteller om tida før det sjuende århundret er i det hele tatt tynt og lite.

De angelsaksiske litterære kildene om opprinnelsen til den engelske bosetninga nord for Humber er ikke mer enn to sett opplysninger, et for hvert av kongedømmene. I et fragment i et fransk manuskript overlever et utdrag fra et manuskript av Bede der det står at i året 547 var Oessa-Eosa det første medlemmet av det kongelige dynastiet i Bernicia som kom til Britannia. Han var bestefar til Ida som grunnla dynastiet i Bernicia, og som skal ha regjert fra 547 til 559. I Historia Brittonum står det at Soemil var den som skilte Deira fra Bernicia. Han var en av forfedrene til den Ælle som var konge i Deira fra 568 til 598. Dumville skriver at dersom det betyr noe for det femte århundret så må uttalelsen om at han skilte Deira fra Bernicia bety at han tok fra Deira det britiske styret. Men det vet vi ingenting om.

Bedes datering av Idas regjeringstid til å ha begynt i 547 skriver seg fra kongelige slektstavler. Til den begynnelsen har det blitt tilføyd en historie om at Bernicia oppstod som et sjørøverreir ved Bamburgh, men dette finnes det ikke noe grunnlag for å tro. De kongelige slektstavlene for Deira og Bernicia forteller ingenting som hjelper oss til å forstå utviklingen av den angelsaksiske bosetningen i nord.

Samlet sett kan vi si at de angelsaksiske kildene fra det åttende og niende århundret forteller at de germanske innvandrerne var angler, og i det tidlige niende århundret hadde den oppfatningen oppstått at bosetninga i Deira kunne føres tilbake til midten av det femte århundret og i Bernicia til omkring år 500, og at det historiske dynastiet i Bernicia begynte å herske i året 547. Kongedømmet i Deira blir synlig fra 560-årene, men det er trolig eldre.

Det ser ut til at forholdet mellom briter og angelsaksere var preget av fiendtlighet i det femte, sjette og sjuende århundret.

Likevel var det allianser mellom briter og engelskmenn. Mercia samarbeidet med de britiske kongedømmene i vest. Og engelskmenn gikk i eksil hos britene.

Men det overordnede bildet er av et aggressivt og ekspansjonistisk Northumbria. Hvordan ble britenes utsikter forandret av at de kom under northumbrisk styre?

Et bevis for kongelig giftemål mellom briter og Bernicia har gjort det mulig å foreslå en annen modell. I Historia Brittonum er det hevdet at kong Oswiu av Northumbria, konge fra 642 til 670, hadde en britisk kone ved navn Rhiainfellt fra kongefamilien i Rheged. Dette ser ut til å bli bekreftet av Lindisfarnes Liber Vitae. Oswiu hadde vært i eksil i nord til 633/4, og ekteskapet kan stamme fra tida han var i eksil, eller fra den senere perioden mens broren Oswald var konge (634-42).

Det er ikke tilstrekkelig bare å ta de britiske stammegrupperingene som utgangspunkt for britiske politiske enheter. Det framgår av at det eksisterte et britisk kongedømme med navnet Elmet/Elfed i West Yorkshire fram til det tidlige sjuende århundret. Navnet er kjent også fra andre steder. Hadde det sitt opphav i en stammegruppering? Det kan ha vært flere britiske kongedømmer i nord som vi ikke har kjennskap til.

I likhet med de fleste engelske kongedømmene ble Deira og Bernicia grunnlagt på restene etter britiske politiske enheter som vi vet nesten ingenting om. David Dumville skriver at den veksten som holdt utviklinga av Northumbria og dets korte engelske hegemoni gående delvis ble oppnådd ved de fordelene som den konstante aggresjonen mot britene ga, spesielt i nord og nordvest. Men i det åttende århundret opphørte ekspansjonen. Framveksten av betydelige kongedømmer sør for Humber førte til at den ekspansjonen til Northumbria som hadde foregått i første halvdel av det sjuende århundret ikke kunne fortsette.

Lenker:
Til første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: