Junkernes politikk.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er Robert M. Berdahls bok: "The Politics of the Preussian Nobility. The development of a conservative ideology 1770-1848". Denne boka er også kilde for kapitlet "Junkerne og Bøndene."

Blogg
Atom-XML

Innholdsfortegnelse:

  1. Økonomiske og sosiale endringer.
  2. Adelen og den absolutistiske staten.
  3. Den nye lovgivninga - Den Alminnelige Landsloven.
  4. Adelens politikk i reformenes tid.
  5. Frigjøringsediktet.
  6. Hardenbergs reformer: Organisert opposisjon fra adelen.
  7. Adelsopposisjonens suksess: Landbrukslover 1810-16.
  8. Reformenes virkning på adelen.


Innledning.

Jeg har vurdert to titler for dette kapitlet. Enten "Junkernes Politikk" eller "Bondefrigjøring i Preussen" siden dette er hovedtemaene i dette kapitlet. Jeg har valgt å bruke "Junkernes politikk" som tittel siden dette temaet har fått mest oppmerksomhet. Kapitlet framstiller den politiske utviklinga i Preussen i siste del av 1700-tallet og i de første 15 årene av det neste århundret så langt den politiske utviklinga angikk godseieradelen som godseiere. Den boka som dette kapitlet bygger på går helt fram til 1848. Dette kapitlet går ikke så langt siden jeg har satt meg fore bare å skrive fram til omkring år 1800 i denne omgangen.

Økonomiske og sosiale endringer.

I siste del av 1700-tallet steg prisene på jordbruksvarer sterkt, som jeg har skrevet om i kapitlet om jordbrukskonjunkturene. Fra midten av syttenhundretallet begynte befolkninga i Europa å vokse markert sterkere enn tidligere. Mellom 1750 og 1800 økte den europeiske befolkninga med 34 prosent, fra 139,6 millioner til 186,8 millioner innbyggere. Dette økte behovet for mat sterkt, spesielt korn. Englands bybefolkning økte sterkt, og England ble et stort marked for importert korn, som spesielt kom fra det sentrale og østlige Europa. England gikk over fra å være eksportør av korn fram til midten av det syttende århundret til å bli netto importør ved slutten av århundret. Baltisk korn skipet ut fra Danzig, Elbing og Königsberg utgjorde nesten en tredjedel av den internasjonale kornhandelen. I 1769 passerte mellom 200 og 300 skip med prøyssisk korn gjennom det danske sundet, og i 1798 hadde dette økt til 1.671 skip. Kornprisene økte sterkt, svært sterkt etter 1780. Godseierne velstand økte, sammen med godseiendommenes verdi.

Friedrich II støttet opp om store program for å dyrke ny jord. I Schlesien ble jordbruksarealet økt med 15% mellom 1721 og 1798. Også i andre prøyssiske provinser ble det dyrket mye ny jord, og den jorda som allerede var i drift ble drevet bedre.

Landschaften var en institusjon som ga landbrukskreditt og gjorde det mulig å modernisere godseiendommene. Friedrich etablerte den første i Schlesien i 1769, i Mark Brandenburg ble Landschaften opprettet i 1777, i Pommern i 1781 og i Øst-Preussen i 1788. Bare adelige godseieren fikk være medlemmer av Landschaften. Alle medlemmene stod samlet bak de verdipapirene som ble utstedt, og staten ga også garantier. Godseiere kunne i noen provinser pantsatte eiendommene sine opp til halvparten av deres verdi, og i andre opp til to tredjedeler. Landschaften hadde rett til å beslaglegge eiendommene dersom lån ikke ble tilbakebetalt.

Landschaften trakk kapital fra andre deler av samfunnet til jordbruket ved at borgerskapet i byene kjøpte de verdipapirene som ble utstedt av Landschaften. Likevel ble adelens monopol på godsdrift opprettholdt siden Landschaften med alle sine medlemmer stod bak disse papirene, og bare Landschaften kunne beslaglegge eiendommer på bakgrunn av misligholdt gjeld. Adelen betalte fire til seks prosent rente på de lånene som Landschaften ga.

Opprettelsen av landschaften hadde langtrekkende virkninger. Kornprisene steg stadig gjennom mange tiår, og med dem godseiendommenes verdi. Godseiere fant at de kunne pantsette eiendommer for stadig større summer, siden de stigende kornprisene gjorde det mulig å forsvare stadig større lån. Billig kreditt gjennom Landschaften gjorde det mulig å kjøpe opp godseiendommer. Opprinnelig hadde opptak av lån fra landschaften forutsatt at låntakerne skaffet seg tillatelse fra alle som var arveberettiget, dersom lånet ikke gikk til å forbedre eiendommen eller til å betale ut andre arvinger ved eiendomsoverdragelse etter arveoppgjør. Men ved slutten av århundret ble eiendommer kjøpt og solgt uten at arveberettigede ble tatt med på råd. Det ble vanlig å spekulere i økende kornpriser og godseiendommer.

Fram til midten av århundret hadde det slett ikke vært vanlig å selge godseiendommer ut av familien. Ved slutten av århundret var det blitt ganske vanlig. Det førte til at det paternalistiske forholdet mellom godseierne og bøndene ble vanskelig å opprettholde. Paternalistiske argumenter til fordel for stavnsbånd og underordningsforholdet ble umulige siden godseierne og bøndene ble helt fremmede for hverandre og siden godseiendommene ble redusert til spekulasjonsobjekter.
En Landrat i Schlesien skrev:

"Etter at de fleste adelsmennen har gitt opp de gamle prinsippene til sine forfedre om å være som en far for sine undersåtter, og heller har blitt ågerkarler og eiendomsmeklere, har forholdene for bondebefolkninga blitt stadig verre. En enkelt person kan eie nå eiendommer som tidligere ble eiet av ti adelige familier, og han handler nå godseiendommer like raskt som han skifter klær. Og med godseiendommene omsettes også de stakkars bøndene, som i løpet av et år har like mange herrer, som hver krever mer av dem enn den tidligere herren. På denne måten er det uunngåelig at de nære båndene mellom herren og hans bønder blir helt oppløste. Bøndene mister kildene til sitt livsopphold, siden de stadig skiftende godseierne bare tenker på hvordan de kan presse mest mulig ut av eiendommene som de har kjøpt til overdrevne priser; ... Når godset er blitt presset tomt som en sitron, kaster eieren det bort og kjøper et nytt. I løpet av noen år har denne stadig utvidete omsettinga av godseiendommer .... hatt den mest skadelige virkning ikke bare på den vanlige mann, men på hele monarkiet."

Etter at Friedrich II døde ble mange av restriksjonene mot salg av gods til personer som ikke var adelige mindre respektert, og ikke-adelige ble eiere av stadig flere gods. Rundt år 1800 var omkring to prosent av godsene i Preussen eid av ikke-adelige. De kongelige godseiendommene omfattet 11% av alt dyrkbart land, og de ble forpaktet av ikke-adelige personer. År 1800 var det omkring 2.000 ikke-adelige forpaktere av kongelige gods. Dette reiste spørsmål om adelens framtid. I 1802 ville en adelsmann fra Kurmark, Karl Ernst von Saldern, dele opp godset sitt og leie det til bøndene på arvelige kontrakter som selvstendige gårdsbruk. Dette nektet staten ham å gjøre siden det ville ramme adelens paternalistiske rolle. Adelen ville komme til å arbeide i yrker som var dominert av ikke-adelige, eller leve av renter og spekulasjoner, og miste sin spesielle stilling i samfunnet. Og dette ble sett på som en fare for den bestående samfunnsorden.

Ny jordbruksteknologi og nye driftsmåter ble kjent mot slutten av syttenhundretallet, og det ble stor interesse for å ta dem i bruk. Mange bøker og tidsskrifter om jordbruk ble publisert. Men det var ikke enkelt å omorganisere jordbruket. Ved midten av århundret var det fortsatt organisert som i middelalderen. Godsene bestod av delt og udelt land. Det udelte landet lå i fellesskap (Gemeinheit), og bestod av enger og skog, og var med enkelte restriksjoner tilgjengelig for bøndene på godset. Det delte landet falt i to kategorier. Først var det de stykkene som enkelte bønder drev som grønnsakhager. Den andre kategorien av utskiftet land omfattet det meste av landet som ble dyrket på godset. Det bestod av store åpne sletter (Flur) som var delt opp i smale strimler. Noen av strimlene ble drevet av bøndene og andre lå direkte under godseieren. Ingen enkelt brukers strimler var samlet, men de var spredt utover slettelandet for å gjøre farene ved tørke eller flom etc. minste mulig for hver enkelt.

Dette systemet gjorde det vanskelig å innføre nye jordbruksmetoder og å forandre systemet med trefelts drift. Siden alle slettene bestod av stimler som ble drevet av mange forskjellige brukere kunne ingen enkelt på egen hand legge om sin driftsmåte med en annen avlingsrotasjon enn den vanlige med en tredjedel av landet som åker, en tredjedel som eng og en tredjedel som brakkmark. Det var blitt klart at det ga større produksjon å dyrke flere forskjellige typer vekster og å plante til også den delen av jorda som ble lagt brakk. I slutten av århundret ble potetdyrking viktig. Men siden for eksempel brakkmark også var felles beite var det motstand mot å dyrke den til. Ei omlegging av systemet måtte skje gjennom et samarbeid der alle forandret sine metoder og sin rytme, eller ved at hver bruker fikk sin jord skilt ut og samlet. Dessuten hadde ulike brukere ulike rettigheter til jorda, og det kompliserte systemet og ei eventuell omlegging av det. Oppdeling av landet ville være ufordelaktig for de som stod svakest siden de ville miste beiterettigheter i den utmarka som lå i fellesskap.

De største forandringene og det mest moderne jordbruket fant man på kongens domener, de kongelige godsene. Der ble også tvangsarbeidet tidligst avskaffet og bøndene gitt de frieste forholdene.

De tidligste forandringene var ofte introduksjon av nye avlinger som gjorde det mindre vanlig å legge jorda brakk. Mange av de nye plantetypene var forplanter til husdyrene. Mer for til husdyrene ga mer gjødsel, som igjen ga større avlinger. Dyrking av for i åkeren førte til at husdyrene ble foret i fjøs og stall i stedet for å gå ute og beite. Dermed ble det mindre behov for beitemarker, og åkerarealet kunne økes. Men det gikk seint med utskiftning av jorda som lå i fellesskap. I 1775 hadde bare 18% av landsbyene i Kurmark skiftet ut den tilhørende jorda.

Bøndene var mistenksomme overfor godseierne, og forslag til endringer i systemet ble mistenkt for å være forsøk på å tvinge hardere arbeidsytelser og mer tvangsarbeid ut av bøndene. Derfor kom mange av de som ville legge jordbruket om til å se på stavnsbåndet og underdanighet som de største hindringene for omlegging og utvikling av jordbruket. Det ble også sagt at jord drevet av frie bønder var langt mer produktiv enn jord drevet av ufrie bønder. Mellom 1798 og 1805 ble bøndene på de kongelige godsene befridd fra tvangsarbeidet og fra stavnsbåndet og fikk eiendomsrett til jorda de drev. Men fortsatt holdt de fleste adelsmenn på ufriheten.

Lenker:
Neste kapittel
Forsida


Kilde for dette kapitlet er Robert M. Berdahls bok: "The Politics of the Preussian Nobility".