Boka kommer.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er
Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: "The Coming of the Book."

Dette kapitlet forteller om utviklinga av boktrykkerkunsten, noen forutsetninger for den og dens utbredelse og noen av dens virkninger.

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)


Innholdsfortegnelse

  1. Manuskriptet før trykkekunstens tid
  2. Introduksjonen av papir i Europa
  3. De tekniske problemene og deres løsning
  4. Bokas geografi
  5. Bokas utseende
  6. Boka som vare
  7. Den lille verdenen til Boka
  8. Handel med bøker
  9. Boka som kilde til forandring
  10. Boka og reformasjonen

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Trykkekunsten kan sammenliknes med elektrisiteten på den måten at den på en eller annen måte inngår i eller er en forutsetning for alt vi foretar oss i den moderne verden. At dette gjelder for elektrisiteten vil enhver, skulle jeg tro, innse. Trykkekunsten er også en forutsetning for alt det vi foretar oss siden vår verden hviler på en teknologi og en kunnskapsmengde som ikke ville ha vært kunnet utviklet og tatt i bruk i den utstrekning det er gjort uten trykkekunsten. Men trykkekunsten er ingen selvstendig handlende agent som måtte føre til framskritt. Det er tvert i mot de som hevder at den forlenget og forsterket gammel overtro, siden de fleste verkene som ble trykt med trykkepressene var gamle verk, og verk om astrologi solgte langt bedre, og ble trykket i langt flere opplag, enn vitenskapelige verk.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Manuskriptet før trykkekunstens tid.

Før boktrykkerkunsten ble oppfunnet, eller utviklet, var det det handskrevne manuskriptet som formidlet tekstene. I de sju hundre årene fra Romerrikets fall og til det tolvte århundret ble manuskriptene først og fremst skrevet i klostrene og i andre kirkelige institusjoner. Fra slutten av det tolvte århundret begynte dette å forandre seg. Universitet ble grunnlagt og lærdom ble verdsatt høgere blant og ble nyttigere for legfolk, i et noe mer komplekst samfunn.

Etter klosterperioden i manuskriptets historie foregikk det bare mindre tekniske forandringer i produksjonen. Noe nytt som kom til, og som på sikt fikk stor betydning, var at papiret ble kjent i Europa. Papiret erstattet ikke pergamentet, men supplerte det og gjorde det mulig å produsere billigere og flere bøker. Så lenge bøker ble skrevet som manuskript var produksjonen av tekster så liten at produksjonen av pergament var tilstrekkelig til å tilfredsstille behovet uten at prisene på pergament steg. Det var først etter at trykkekunsten ble oppfunnet at papiret kom til å bli det foretrukne materialet.

Fra begynnelsen av det trettende århundret var ikke lengre klostrene de eneste produsentene av bøker og manuskripter. Sentrene for det intellektuelle livet kom til å være universitetene, og den aktive bokhandelen kom til å foregå rundt universitetene. Foreleserne trengte tekster til kursene sine, og kommentarer til de klassiske tekstene. Kommentarlitteraturen var like viktig som de gamle kildene. Universitetene trengte egne bibliotek. For å sikre tekstenes eksistens og for å mangfoldiggjøre dem var det nødvendig å kopiere dem. Behovet for dette var så stort at universitetene fikk egne verksteder der manuskript ble kopiert.

Studentene trengte også noen bøker. Det var mulig å kjøpe dem fra profesjonelle kopister eller skrivere som holdt til rundt universitetene. I hver universitetsby ble det dannet skriverlaug. Skriverne var ofte geistlige, mens bokselgerne var lekmenn. Både skriverne og bokselgerne kom til å inngå i universitetsmiljøene, og ble delaktige i de privilegiene som universitetene hadde. De fikk fritak for noen skatter, og fikk rett til å få rettssaker og anklager avgjort ved universitets domstol. Til gjengjeld var de underlagt universitetets kontroll, og kunne ikke arbeide for hvem som helst, men var tjenestemenn for universitetet. Bokselgerne var mer bokvoktere enn bokselgere. Bøkene var så dyre at de ble solgt mange ganger. Bokselgerne var først og fremst aktive på bruktmarkedet for bøker. Bokselgeren pliktet å offentliggjøre hvilke titler, og hvor mange eksemplarer av hver tittel, han hadde for salg. Og den fortjenesten han hadde lov til å beregne seg var fastsatt av universitetets myndigheter.

For å redusere faren for at feilaktige kopier skulle bli spredt, ble eksemplarer som var grundig undersøkt valgt ut som originaler, og skriverne fikk så låne disse originalene for å lage kopier. Man søkte slik å unngå at feil ble kopiert og ble flere og større gjennom at bare originalene skulle være grunnlag for nye kopier; kopiene skulle altså ikke være grunnlag for nye kopier. Den samme originalen ble reprodusert mange ganger. Universitets autoriserte kopister/skrivere disponerte originaler som de også leide ut til studenter etter fastsatte takster. Studentene kunne så selv kopiere disse manuskriptene, om de ønsket. Skriverne var forpliktet til å leie ut originalene til alle som ønsket å leie dem.

Men til tross for dette systemet var mange tekster sjeldne og kunne være svært vanskelige å få tak i. Og utenfor universitetene vokste det i slutten av det trettende århundret fram et nytt lesende publikum som ønsket både faglig litteratur og litteratur for rekreasjon og opplysning. Men hvorfor skulle noen skrive noe? Det fantes ingen regler om opphavsrett. En forfatter hadde ikke rett til å bli delaktige i det som kopier av hans verk kunne bringe inn. De som kunne betale det originale innsatser kostet var fyrster og andre rike mennesker. Det var tradisjoner for at de kunne være beskyttere av kunstnere, og for at kunstverk ble stilet til dem mot at de sørget for kunstnerens underhold. Den som verket ble dedisert til kunne mangfoldiggjøre verket, til egen og kunstnerens ære. Økonomisk lå kunstnerens rettigheter i det originale første eksemplaret av verket.

Fra slutten av det tolvte århundret begynte det å bli etablert profesjonelle verksteder der tekster ble skrevet av og solgt til enhver på samme måte som bøker selges i dag. Også aristokrater som eide egne avskrivningskontor brukte disse verkstedene.

Allerede tidlig hadde det i klostrene blitt utviklet ei arbeidsdeling mellom skriverne og de som illustrerte bøkene. Etter hvert som det ble opprettet større verksteder for produksjon av manuskripter ble arbeidsdelinga utviklet videre. Illustratørene laget maler for illustrasjonene som gjorde at illustrering av manuskript liknet på masseproduksjonsteknikk. Andre spesialiserte seg på de store kunstferdige bokstavene, og så videre. Mange handverkere deltok i dette arbeidet. Også pergamentet ble framstilt ved at flere ulike yrkesgrupper deltok i bearbeidinga, med å tynne skinnet, barbere det og bleke det.

Det ble produsert manuskript i mange ulike prisklasser. Noen var luksusverk i svært kostbar og kunstnerisk utførelse. Bokhandlere kunne bestille flere hundre eksemplarer av bestemte manuskripter (i enklere utførelse) i en og samme bestilling fra verkstedene. Dette var ofte religiøse tekster, som det ble omsatt svært mange av. Dette førte til et press på kopieringsverkstedene for å effektivisere framstillingsmetodene for tekster.

Kopistene og skriverne var med på å skape et marked for tekster, og slik forberedte de trykkekunsten. Trykkekunsten kom i ei tid da markedet for bøker vokste raskt.

Lenker:
Neste del av teksten
Forsida


Kilde for dette kapitlet er Lucien Febvre og Henri-Jean Martin: