Bøndene i Preussen 1760-1810.

Skrevet av Tor Førde.


Innhold:
  1. Bøndene og markedet.
  2. Bondeuro i Preussen.

Kilder for dette kapitlet er:

Jeg har i kapitlet "Den Prøyssiske Militærstaten" skrevet om bøndenes kår i Preussen. I dette kapitlet vil jeg gå mer detaljert inn på deres situasjon, og bringe inn flere momenter og synspunkter. (Jeg har blant annet i kapitlene om de frie kommunene, om Hohenlohe og om Øvre Østerrike skrevet om bøndenes situasjon andre steder og andre tider i Imperiet.)

Som nevnt i kapitlet om "Det Hellige Imperiet" er det historikere i dag som trekker fram materiale som gir grunnlag for å tvile på etablerte forestillinger om den prøyssiske Militærstaten. Dette kapitlet inneholder fakta som gir et mer nyansert bilde av bøndenes situasjon enn det som har vært vanlig i forestillingene om den prøyssiske Militærstaten. Faktamaterialet som ligger til grunn for dette kapitlet er hentet fra Brandenburg.


Bønder og markeder.

For bøndene i Preussen ble de føydale bandene fjernet gjennom politiske reformer som også ga kompensasjoner til godseierne. Blant disse kompensasjonene var overføring av store landområder fra bøndene til godseierne. De store og mellomstore bøndene greide å betale kompensasjonene til godseierne, men antallet fattige økte sterkt i Preussen fra jordreformene rundt år 1800 og fram til 1840.

Det har vært gjort mange studier av situasjonen som førte fram til jordreformene i Preussen. De aller fleste studiene har vært av lover, kontrakter og forordninger og av bøndenes juridiske status. Færre studier har vært gjort av hvordan gods og gårder ble drevet og av deres forhold til markedet og dette forholdets virkning på jordbrukssamfunnet. I de studiene som presenteres her blir det trukket fram momenter av betydning for de avgjørelsene som ledet fram til de reformene som avskaffet de føydale forholdene.

Den etablerte orden.

Godsdrift (Gutsherrschaft) var den dominerende landbruksformen i Tyskland øst for Elben, så vel som i store deler av Øst-Europa i den perioden vi her behandler. Vest for Elben var det mer vanlig at bøndene leide jorda fra godseierne, og drev den på selvstendig basis (Grundherrschaft). De store godsene øst for Elben ble drevet med tvangsarbeid. Bøndene måtte arbeide gratis for godseierne en stor del av året, og bøndene måtte også stille med trekkdyr til pløying og transport.

Bøndenes forhold til jorda de drev varierte. Det kan deles i to hovedgrupper. Det ene hovedgruppa bønder hadde eiendomsrett til gården de drev, og den andre hadde det ikke. Begge disse to hovedgruppene var underlagt den lokale jordherren. I tillegg til de to hovedgruppene var det et mindre antall bønder som var direkte underlagt kurfyrsten, og ikke noen lokal adelsmann. De hadde store gårder og ei fri stilling. Øst for Elben fant man i Brandenburg bønder med eiendomsrett til gårdene i Prignitz og Zauche. Også i Neumark og nedre Schlesien var det bønder med eiendomsrett til gårdene, og naturligvis vest for Elben.

I alle andre deler av deler av de østlige og sentrale delene av Brandenburg-Preussen var majoriteten av bøndene uten eiendomsrett til jorda som de drev. Bøndene som ikke hadde eiendomsrett til jorda kunne ha gode eller dårlige kontrakter. De som hadde livsvarige og arvelige leieretter til gårdene stod sterkere i forhold til jordherren enn de bøndene som hadde oppsigelige eller tidsbegrensede og midlertidige kontrakter. Bortsett fra et mindre antall frie bønder og en privilegert klasse landsbyordførere hadde bøndene ikke lov til å reise bort fra gården uten tillatelse, og barna deres pliktet å utføre tvangsarbeid for godseieren. Dette systemet ble til arvelig livegenskap i Øst-Preussen og Pommern og i de områdene av Brandenburg som grenset til Pommern. I de andre områdene ble ikke livegenskapen utviklet. I Mark Brandenburg begynte avhengighetsforholdet mellom bonde og jordherre når bonden inngikk leiekontrakten, og det opphørte når denne ble oppsagt. Bonden kunne flytte dersom han fant en annen jordherre, som ble godkjent av den jordherren bonden flyttet fra.

Bønder uten eiendomsrett kunne tvinges til å utføre mer pliktarbeid enn tradisjonelt. Nektet de kunne de jages fra godset og erstattes med mer føyelige bønder. Preussens Bauernschutz beskyttet bare gårdene, de kunne ikke innlemmes i godsene, men ikke bøndene som bodde på gårdene. Opprørske bønder med eiendomsrett kunne bare vises bort fra godset etter dom, og godseieren måtte da kjøpe, og betale, bondens gård. Disse rettssakene ble avgjort høyt oppe i rettsapparatet. Bønder uten eiendomsrett måtte ofte utføre fem eller seks dager pliktarbeid hver veke med trekkdyr (Spanndienst) for godseieren. For å greie dette måtte bøndene ha et ekstra sett med trekkdyr bare for pliktarbeidet. Så mye pliktarbeid var ikke vanlig i de områdene der bønder hadde eiendomsrett.

En tredjedel av Kurmark Brandenburg, Altmark ikke medregnet, bestod i 1797 av store gods. I Prignitz øst for Elben utgjorde godsene 27,7% av den dyrkede jorda, og i Uckermark, på grensen mot Pommern, inngikk 43,3% av den dyrkede jorda i storgodsene. I Teltow sør for Berlin inngikk 27% av jorda i godsene, og i Niederbarnim nord for Berlin var 25,5% av jorda godsjord. I prøyssisk Pommern inngikk 48% av jorda i godsene. Den resterende delen av jorda eides ikke av bøndene, men mye av den ble drevet som leilendingsbruk.

Bønder med eiendomsrett til jorda utførte pliktarbeid to eller tre dager i veka, mens det for bønder uten eiendomsrett til jord var dobbelt så mye. Siden mesteparten av bøndene var uten eiendomsrett til jorda var 5-6 dager pliktarbeid hver veke vanlig. Dette var for hver gård, og det betydde at gårdene måtte ha ekstra tjenestehjelp for å ha mannskap som utførte pliktarbeidet. På godsene som ble drevet ved pliktarbeid ble størst mulig del av utgiftene med godsdrifta overført til bøndene. Bøndene måtte derfor også holde trekkdyrene og redskapene som ble brukt, og godsets driftsbygninger var det ofte bøndene som måtte bekoste, bygge og vedlikeholde. Derfor ble godsene enormt lønnsomme, med minimale driftsutgifter, siden bøndene ikke bare utførte arbeidet på godsene gratis, men også måtte betale en stor del av godsenes driftsutgifter.

Bøndene og markedet.

Likevel greide bøndene å produsere mer på sin egen gård enn de selv spiste, og hadde derfor et overskudd å selge. Det var de nødt til for å kunne betale skatter. For det var bøndene som bar skattebyrdene i Brandenburg-Preussen. I landsbyene øst for Elben var mange bønder fullbønder (Haufenbauern), og de drev for egen regning gårder som var mellom 200 og 700 mål, altså store gårder. I tillegg hadde de tilgang til landsbyenes fellesbeiter. Det klassiske trefelts systemet, med vinteravling, våravling og brakklegging kunne ikke gjennomføres konsekvent i Brandenburg. Jorda var for dårlig og tilgangen på gjødsel for dårlig til at to tredjedeler av jorda kunne være tilsådd til enhver tid. Bare halvparten av jorda var tilsådd, og resten lå brakk. Den åkerjorda som lå brakk ble brukt som beitemark. Fullbøndene hadde vanligvis fra to til fem tjenere på fullgården, iberegnet de som utførte de føydale pliktene. Etter at føydale avgifter og skattene var betalt ser det ut til at det gjennomsnittlige matvareoverskuddet for gårdene var mellom to og fire tonn korn årlig.

Småbrukerne (Kossäten) hadde fra 50 til 100 mål jord hver. I normalår fikk de også fram et overskudd som kunne selges. Først inn på syttenhundretallet ble det større grupper på landsbygda i Preussen som ikke tilhørte ei av de ovenfor nevnte gruppene, i det det da ble fattige grupper av dagarbeidere og husmenn. Men ved slutten av århundre var disse to gruppene de største i de fleste landsbyene. Den omlegginga og intensiveringa av godsdrifta som foregikk skaffet arbeid til disse fattigere gruppene.

Husmennene ble først etablert på kongens godseiendommer. Husmennene hadde et hus og fra 10 til 30 mål jord. Den aller fattigste gruppa hadde hverken jord eller hus, men losjerte hos de hadde hus. De gruppene som hadde mindre jord enn småbrukerne måtte kjøpe maten sin. Om vinteren kunne husmennene og dagarbeiderne treske på godsene, og de fikk da korn som betaling for arbeidet.

Selv om fullbøndene produserte betydelige mengder korn var skattene og avgiftene som lå på dem så store at det knapt var noe overskudd igjen når alt var betalt. Wilhelm Abel skrev at bøndene balanserte alltid på en knivsegg. De var derfor opptatte av alle muligheter til å tjene penger utenfor gården. En mulighet lå i å utføre transporttjenester, som å kjøre tømmer.

Kornmarkedet utvides: nye muligheter.

Bortimot 1770 begynte kornprisene å stige. På denne tida begynte Preussen å eksportere korn til England. At England etter hvert ble en betydelig importør av korn påvirket hele det europeiske kornmarkedet. Samtidig økte bybefolkninga i Preussen sterkt. Befolkninga i Berlin økte fra 55.000 innbyggere i 1709 til 178.308 innbyggere i 1803. Berlins kornkonsum er beregnet å ha økt fra 36.300 tonn i 1777 til 53.400 tonn i 1802/3. Også andre byer i Brandenburg-Preussen vokste sterkt. Også på landsbygda hadde markeder for korn vokst fram.

Dette voksende markedet førte både til stigende kornpriser og til økt interesse for å øke produksjonen av korn, og til økt kornproduksjon. England ville først og fremst importere hvete, og betalte godt for hvete. Hvete krever rik og godt gjødslet jord, og dette førte til at interessen for å skjøtte jorda vokste. Dette krevde at godseierne skaffet seg mer kunnskap om stell av jorda enn de tidligere hadde hatt, og førte til økende interesse for agrarvitenskap og jordbruksteknologi. Nye avlingstyper, som kløver og andre forplanter ble dyrket, og også nye matplanter, som potet, ble dyrket på åkerland som tradisjonelt hadde ligget brakk. Potet hadde vært kjent i Tyskland i hundre år, men ble først på den tida som jeg her skriver om en viktig plante. Ved økt forproduksjon kunne husdyrholdet økes, og dermed økte også mengden gjødsel, og med bedre gjødsling av åkrene kunne de gi større avlinger.

Denne utviklinga førte til at mer arbeid måtte utføres på godsene. Men det var ikke mulig å tvinge mer pliktarbeid ut av bøndene. Bøndene uten eiendom utførte allerede 5-6 dager pliktarbeid i veka for hver gård. Og bøndene med eiendom fikk støtte fra myndighetene mot godseiernes trusler. Derfor måtte godseierne ansette flere arbeidere og installere husmenn på godsene for å øke den tilgjengelige arbeidsstokken. Det viste seg at betalte arbeidere arbeidet mer effektiv enn tvangsarbeidere. For bøndene som utførte pliktarbeid var oppgaven å slå i hjel tida på den minst ubehagelige måten de dagene de var på godset for å utføre pliktarbeid. Ved en arbeidslov fra 1769 (Gesindeordnung) hadde dagarbeidernes lønner blitt frosset. Dette skjedde omtrent samtidig med at kornprisene begynte å vokse. I 1797 ble denne loven bekreftet, selv om kornprisene og godsenes lønnsomhet hadde økt kraftig. Det var derfor lett for godseierne å gå over fra tvangsarbeid til lønnet arbeid.

Det var mindre enkelt for bøndene å tilpasse seg de nye markedsforholdene og å legge om produksjonen. I det tradisjonelle trefelts systemet hadde alle bøndene i landsbyen og også godset rett til å bruke den delen av åkerjorda som lå brakk som beitemark. Derfor hadde alle en interesse i dette systemet, og det var ikke mulig for en enkelt bonde å legge driftsmåten om på egen hand. Bøndene hadde bare mulighet til å prøve ut nye planter i sin egen hage og på det jordstykket (Wörde) de hadde rundt det huset som de bodde i. Og de gjorde dette. Bøndene prøvde å få de føydale autoritetene til å la åkerjord ble tatt ut av trefelts systemet for å bli tilplanta med forplanter. Bøndene forstod godt sammenhengen mellom økt tilgang på for, som førte til at større buskap kunne holdes, som ga mer gjødsel som kunne brukes på åkeren og som førte til større åkeravlinger.

For å oppnå forbedringer måtte alle bøndene i landsbyen være enige om de forandringene som skulle gjøres. Og denne enigheten var de ofte i stand til å komme fram til i områder som hadde god tilgang til markeder, som i området rundt Berlin. Landsbykommunen begynte ofte arbeidet på et område der det ikke var nødvendig med endringer i trefelts systemet, som i et område avsatt til utelukkende korndyrking, og økte mengden gjødsel som ble tilført dette øremerkede området, eller ved å dyrke de ytre markene som sjelden ble tilsådd mer intenst. Samtidig spesialiserte landsbykommunene produksjonen mer. Fra 1749/55 til 1805 økte de fire landsbyene på det kongelige godset Gramzow i Uckermark nordøst for Berlin den mengden korn de sådde med 130%, mens hveten ble økt med 183%. Også i mange andre landsbyer økte bøndene innsatsen sin betydelig og la om til bedre betalte kornsorter.

Noen av de best dokumenterte eksemplene på produksjonsomlegging er på det kongelige godset Löcknitz i nordre Uckermark. Jorda er god og det ble mest dyrket hvete. På de ti årene fra 1794 til 1804 økte de seks landsbyene Bergholz, Bagemühl, Fahrenwalde, Grimme, Wallmow og Zerrentin tilsåinga av hvete med 158%. I Wallmow produserte bøndene så mye hvete, og så lite rug, at de måtte begynne å kjøpe rug for å dekke sitt eget konsum av rug. Men rug var så mye billigere enn hvete at dette lønte seg.

Bøndene begynte også å produsere andre produkter enn korn for salg. I de to store områdene Prignitz, øst for Elben, og Lebus, øst for Berlin, økte bøndene produksjonen av frukt så mye at de hadde betydelige overskudd som kunne selges både frisk og tørket i Berlin og i Potsdam. Dette viser klart at bøndene utnyttet de mulighetene som endringer i tilgangen til markedene ga dem, og dette var bønder som enda levde under føydale forhold. De store og mellomstore bøndene var i stand til å tjene på den forbedrede markedsadgangen og de stigende prisene.

I avsidesliggende områder fant tilsvarende forandringer som de som er referert ovenfor ikke sted.

Skattene økte ikke i takt med kornprisene, og derfor ble skattene lettere å bære. Og i hvertfall i noen områder økte heller ikke jordleiene og de føydale avgiftene i takt med kornprisene. Bøndene hadde vært vant til å leve fra hand til munn, og nå var de i stand til å legge seg opp et overskudd. Hva gjorde bøndene med pengene? Mange sparte, men man vet at rundt Magdeburg begynte en konsumboom blant de bøndene som tjente på de stigende prisene. De kjøpte klær, kaffe, sukker og øl.

Bøndenes motstand mot det føydale systemet økte. Denne motstanden hadde alltid vært tilstede, og bønder hadde ofte rømt fra umulige godseiere, og streiker hadde ikke vært uvanlige. Arrestasjon og mishandling av bøndene hadde også vært vanlig. De økende prisene gjorde bøndene mer oppmerksomme på de hindringene som det føydale systemet la i veien for at de skulle kunne utnytte de nye mulighetene.

I 1774 hadde kong Fredrik II av Preussen foreslått ved en kabinettordre til Generaldirektoratet, som var et innenriksdepartement, at føydale forpliktelser ikke lenger skulle være fastsatt til et bestemt antall arbeidsdager med pliktarbeid, men kunne omgjøres til plikt til å bearbeide et jordstykke av fastsatt størrelse. Det kom ingenting ut av dette forslaget. I kabinettordren skrev kongen også at han ville gjøre noe med alle de klagene som stadig kom inn om harde arbeidsplikter. I 1796 skrev presidenten for provinsstyret for krig og kongelige domener i Pommern, Herr von Schütz:

Nå føler bonden den ulikheten som han må leve under, han kjenner det onde som avholder ham fra å dyrke jorda si mer effektivt; han forstår at han kan ikke gå i gang med det på grunn av de store summene som må til for å betale de føydale avgifter og siden han må bruke mye tid til pliktarbeidet. Dette er grunnen til at det er så mange klager fra kongens undersåtter.

På denne tida begynte bøndene i Preussen å få kjennskap til den franske revolusjon og avskaffelsen av det føydale systemet i Frankrike. Men lederne i Preussen ville på dette tidspunktet ikke avskaffe det gamle systemet. Etter at noen landsbyer i Altmark hadde holdt et møte for å diskutere muligheten for å avskaffe de føydale pliktene, kom den prøyssiske høyesteretten (Kammergericht) den 4. september 1794 med en skarp advarsel om at slike møter ikke måtte holdes noe sted i landet. Det eneste møtet i Altmark hadde spurt om var å få rett til å omgjøre føydale plikter til pengebeløp.

Det var først etter Fredrik Wilhelm III tiltrådte som konge i 1797 at de øverste kretsene i Preussen begynte å interessere seg for å reformere eller oppheve føydalismen. Man var blitt klar over at det føydale godssystemet hadde blitt mer og mer ineffektivt. Og man ble også klar over at spenningene mellom bøndene og de føydale myndighetene var i ferd med å nå et krisenivå. Den 14. mai 1798 skrev Friedrich von Schroetter, provinsminister for øst og vest Preussen, et brev til kabinettkansler Beyme, en av kongens mest innflytelsesrike rådgivere. Schroetter fortalte Beyme at det gikk rykter om aktivitetene til en spesiell finanskommisjon som kongen hadde satt ned i 1797 for å utarbeide forslag til reformer. Landsbygdbefolkninga forventet avskaffelse av det arvelige livegenskapen og de føydale ytelsene. Schroetter var bekymret over ei "mørk ramling" blant befolkninga. I Øst-Preussen var befolkninga på adelsgodsene fortsatt underlagt arvelig livegenskap, og der var det et klart krav at dette måtte avskaffes.

To måneder senere, 23. juli 1798, skrev Beyme til justisråd von Goldbeck der han la vekt på at noe måtte gjøres for å forbedre bøndenes situasjon. Eller så kunne det gå riktig galt...

Under godssystemet var ei forutsetning for å modernisere jordbruket at de føydale forholdene ble avskaffet. Ikke bare bøndene, men et økende antall filantroper og embetsmenn og intellektuelle og eksperimenterende godseiere og godsbestyrere kom til å se at dette burde gjøres. Agrarreformene etter 1799 viser ikke bare hvordan myndighetene så på situasjonen på landsbygda, men også grensene for deres myndighet. De hadde i virkeligheten bare makt til å forbedre situasjonen for bøndene på de kongelige godsene. For å forbedre situasjonen for bøndene på adelsgodsene var det nødvendig med adelens samtykke og samarbeid. På de kongelige godsene fikk bøndene mulighet til å kjøpe seg fri fra de føydale forpliktelsene. Videre fikk de bøndene i Kurmark, Neumark og Pommern som ikke hadde noen eiendomsrett til gårdene de drev rett til å kjøpe gårdene ved å betale Erbstandsgeld. I andre provinser var dette ikke tillatt.

Den 14. oktober 1807 begynte Baron von Steins reformer. Reformene fra 1797 var da enda ikke ferdig gjennomført. Godt og vel 30.000 bønder hadde da fått sine føydale forpliktelser omgjort til pengeytelser, og 6.000 bønder og 2.000 småbrukere hadde kjøpt gårdene sine. Dette medførte ikke fullstendig avskaffelse av de føydale forholdene. Pengeytelsene var ikke satt i forhold til markedsforholdene eller til bøndenes inntekt, men de var ei beregning og oppsummering av verdien av de tidligere ytelsene og ei påplussing av det man regnet det ville koste å erstatte disse ytelsene med leid hjelp. De bøndene som kjøpte gårdene sine fikk heller ikke ubegrenset disposisjonsrett over dem. De kunne ikke selge gården til hvem de måtte ønske, og de kunne ikke legge ned produksjonen. Barna deres kunne heller ikke arbeide utenfor landbruket uten tillatelse fra myndighetene.

I 1807, etter nederlaget ved Jena, kom mer radikal reformer. Reformene fra 1799 ser ut til å ha hatt som hensikt å stabilisere det føydale systemet, ikke å avskaffe det.


Bondeuro i Preussen.

I juli i 1787 ble en kongelig proklamasjon som skulle lese spesielt til de lavere klasser (niedere Volks-Classen) sendt ut i Preussen:

Vi er tvunget til å observere, med den største ulyst, at i det siste har rettssaker og krangler mellom jordherrer og deres undersåtter øket sterkt i mange av våre provinser. .... Men om noen godseier misbruker sine rettigheter og sin jurisdiksjon til å forulempe sine undersåtter med urettmessige krav om arbeidstjenester større enn det de rettelig skylder ham; eller om han på noen måte forgriper seg på deres eiendom eller rettigheter, eller om han gjør seg skyldig i overtredelser mot eller mishandling av sine undersåtter, så vil slike brudd på vår tillit til adelen ikke bare bli straffet av landets lover, men det vil også komme bestemte uttrykk for vår dypeste mishag og unåde fra våre egne hender.
Friedrich Wilhelm tok med dette den økende misnøyen som bøndene ga uttrykk for alvorlig. Mange historikere har sett på reformprosessen i Preussen rundt år 1800 først og fremst som en diskusjon som foregikk i byråkratiet i og overklassen. William H. Hagen nevner spesielt Otto Hintze, Hans Rosenberg og Meinecke i denne forbindelsen. I følge dette synet var det som skjedde at det foregikk et ideologisk og sosialt skifte innen den styrende klassen. Den misnøyen som var tilstede utover landsbygda var av liten betydning for de avgjørelsene som ble truffet. Knapps historiske verk fra 1887 har fått mange historikere til å understreke junkernes økte utbytting av sine undersåtter i siste del av 1700-tallet. Dette undergravde statens forsøk på å bedre befolkningas kår.

Det finnes flere forskjellige måter å forstå krisen og reformene omkring og etter 1800 på. William H. Hagen mener at det er mulig å se bondeemansipasjonen og overgangen fra godsdrift ved tvangsarbeid til godsdrift med lønnet arbeidskraft som et resultat av bøndenes motstand mot de føydale forholdene. Han gir et konkret eksempel på det som vi skal følge her:


Uro på Godset Stavenow.

Godset Stavenow lå ved Elben i Prignitz i Brandenburg nordvest for Berlin. Det var ei samling på fire gods, og hadde 13.200 mål åker. Engene og beitemarkene utgjorde 5.600 mål og det hadde 6.800 mål skog. Godset var altså bortimot 26 kvadratkilometer stort. Sju landsbyer lå under godset, og 60 store og 25 små bønder skyldte godset abeidstjenester. Fullbøndene (Vollbauern) skyldte godset i noen få tilfeller to, men for de flestes vedkommende tre dager arbeid i veka, med spann av trekkdyr. I tillegg måtte de betale avgift i form av rug. Småbrukerne som var underlagt godset arbeidet tre dager i veka på godset og betalte betydelige avgifter i form av korn. Det var ved det arbeidet som disse bøndene utførte at godset tradisjonelt ble dyrket, og avlinga ble også fraktet til markedet av bøndene. Bøndene hadde arvelige leiekontrakter på gårdene sine. De store bøndene hadde gårder på 300-350 mål dyrbar jord som ikke var inngjerdet og som ble drevet etter trefelts systemet. De hadde også beiterett i landsbyenes fellesjord og landsbyenes felles skogsområder. Småbøndene drev knapt halvparten så mye jord som fullbøndene gjorde.

Stavenow var større enn de fleste junkergodsene. Men med hensyn til undersåttenes forpliktelser var det typisk for Brandenburg. I 1717 kom godset i hendene på løytnant-oberst Andreas Joachim von Kleist, en karriereoffiser som viste aktiv interesse for drifta av godset. Han døde i 1738, og de neste tjue årene ledet enka etter ham godsets virksomhet, mens hun oppdro ti sønner og fem døtre. Ni av de ti sønnene ble offiserer. Enka døde i 1758, under sjuårskrigen. Sønnene ble enige om at de ikke ville dele opp godset, men la det gå til en av dem. Major Friedrich Joachim von Kleist overtok, og da han trakk seg tilbake fra hæren i 1763 slo han seg ned på godset. Han og brødrene hans var blitt enige om å fastsette verdien på godset til 127.483 førkrigs taler. Av dette skulle hver av brødrene ha ti prosent. Godset hadde ingen annen gjeld da majoren overtok det.

Majoren begynte å arbeide for å gjøre godset mer lønnsomt. Det var et arbeid som han fortsatte etter foreldrene. De hadde økt verdien av godset fra 54.000 taler i 1717 til de 127.483 taler som brødrene hadde blitt enige om i 1763. Og dette var ei reell verdistigning. Korndyrkinga var blitt betydelig forbedret, og en ny landsby med åtte fullbønder og åtte små bønder var blitt opprettet. Her ble det opprettet et nytt gods underlagt Stavenow. Kornavlingene hadde økt med 60% fra 1717 til 1763. Beitemarkene var også blitt forbedret, og kvegflokkene var økt med mer enn 50%. Siden prisene hadde steget var godsets inntekter blitt mer enn fordoblet.

Fra årene 1746-1759 er godsets regnskaper bevart for åtte av årene. De viser at gjennomsnittlig var de årlige inntektene på 5717 taler, og utgiftene til godsets drift var på 1764 taler. Iberegnet i disse 1764 taler var lønn til mer enn tretti ansatte ved godset og lønn til ekstra onnearbeidere og utgifter til såkorn etc og 28 trekkhester. Lønnsutgiftene var på 1236 taler, mens andre driftsutgifter var på 528 taler, hvorav 313 taler til trekkhestene.

Bøndene som var underlagt godset hadde i hele det attende århundret mulighet til å kjøpe seg fri fra arbeidsplikta. Fullstendig frikjøp var verdsatt til tjue taler årlig. De fleste valgte å kjøpe seg fri for en dag i veka, og arbeidet to dager og betalte 6,67 taler for den dagen som de hadde kjøpt seg fri fra arbeidsplikta. I 1763 innrømmet Kleist at et års arbeidsplikt bare var verdt 15 taler. Når man legger sammen verdien av arbeidsplikta og verdien av det kornet bøndene betalte i avgifter kom det i 1763 på 1556 taler. Altså bidrog bøndene med verdier som tilsvarte driftsutgiftene til godset.

Kornavlingenes gjennomsnittlige foldighet var utilfredsstillende. For rug og havre var det 1:3,5 og for bygg 1:4. For å øke inntektene fra godset begynte major von Kleist å hogge ned skogen, både for å selge tømmer og for å utvide åkrene. I 1766 krevde han av fullbøndene at de skulle bruke den regulære arbeidstjenesten sin til å frakte tømmeret til Elben som ligger 20-25 kilometer fra skogen. Dette nektet bøndene, siden de ikke hadde tradisjon for det, og fordi det ville utmatte hestene.

Dermed begynte en bitter og til dels voldsom konflikt mellom majoren og bøndene hans. Konflikten ble utvidet til å omfatte alle føydale plikter. Først prøvde von Kleist å få sin vilje ved å ta i bruk godsets domstol. Der vant han også i 1766. Men bøndene nektet å rette seg etter dommen, selv om noen av dem ble slått og satt i fengsel i kortere tid. Siden godsdomstolens dom ikke kunne effektueres, førte von Kleist saken til Brandenburgs høyesterett (Kammergericht) i Berlin. Bøndene hyret en advokat, og en serie rettssaker om dette spørsmålet fulgte, og de varte i tretti år, til i 1797. I disse tretti årene nektet bøndene, for det meste vellykket, men også ulovlig, å utføre de nye pliktene som godseieren ville pålegge dem.

Kleist prøvde å avskaffe bøndenes rett og mulighet til å kjøpe seg fri fra arbeidsplikten. Dette ville ha økt bøndenes byrder betydelig, siden verdien av den tradisjonelle summen de betalte for dette frikjøpet etter hvert ble sterkt redusert av prisstigning. De kjøpte seg altså etter hvert fri den ene av de tre vekedagene for en billig penge.

Videre ville von Kleist øke arbeidsmengden som ble utført hver pliktige arbeidsdag. Tradisjonelt møtte bøndene med en mann og hestespann fra hver gård, med unntak for under pløyinga og gjødslinga da to mann møtte fra hver gård sammen med hestespannet. Kleist ville at hver gård skulle stille med to mann og hestespann hver eneste pliktige arbeidsdag hele året gjennom. Grunnen til dette var at godset ble drevet mer intenst, og åkrene ble utvidet. Kleist prøvde også å forlenge bøndenes arbeidsdag. Alle disse økte arbeidskravene satte naturligvis bøndene seg mot.

Kleist søkte å øke den mengden transporttjenester som bøndene utførte for ham. Han forlangte at de skulle møte med større vogner enn de var vante til og at de skulle transportere mer korn enn før og over større avstander. Nye rettssaker oppstod, og partene ble stadig mer forbitret på hverandre. I 1771 hadde von Kleist vunnet tre rettssaker mot bøndene om deres plikt til å transportere tømmer. Likevel nektet bøndene å påta seg denne transporten, selv om lederne deres ble satt i fengsel i flere veker i 1769 og på nytt i 1771. Den høgste appellinstansen i denne konflikten var Ober-Appellations-Gericht. Der vant bøndene. Og det fikk dem til å nekte å innfri nye krav fra Kleist, som han stadig kom med. Og det førte til nye rettssaker. I 1775 sendte kammerretten en mekler til Stavenow. Det førte ikke fram. I 1777 foreslo kammerretten overfor Kleist at han fikk opprette et godspoliti som kunne handheve domskjennelser. Kleist ville at lensmannen (Landreiter) i Prignitz skulle handheve domskjennelser. Til dette kravet svarte dommeren i kammerretten:

Det nytter ikke å prøve å tvinge disse urolige folkene til å gjøre pliktene sine ved å fengsle dem på Stavenow. De sitter bare inne i fengsel ei stund, mens gårdene blir ruinert, og så fortsetter de med ulydigheten når de slipper ut. Og det er ingen slutt på dette.

I 1785 klaget Kleist enda over at bøndene nektet å transportere korn over lange avstander enda kammerretten hadde kommet fram til at dette kravet hadde Kleist rett til å få innfridd. I 1780 hadde Kleist krevd at bøndene skulle betale bygging av en ny låve til ham, men bøndene nektet og sa at de var for fattige til å gjøre dette. I årene 1781-85 foregikk det en ny serie rettssaker i det bøndene nektet å betale for frikjøp fra arbeidsplikten. Senere betalte de disse pengene. Kleinst satte tre av bøndene i fengsel fordi de nektet å betale for frikjøp fra arbeidstjenesten, men de brøt seg ut av fengslet og red til Berlin. Der leverte de inn de lenkene som de var blitt låst fast i til Kammerretten. Domstolen dømte at Kleist hadde fengslet bøndene uten rettskjennelse, men dømte likevel bøndene til ei kort fengselsstraff for å ha rømt fra fengslet.

At bøndene nektet å betale den gamle erstatningssummen for å slippe en av dagene med arbeidstjeneste tyder på at også de hadde bestemt seg for å gå offensivt til verk. Derfor var situasjonen fra 1780 at begge parter prøvde å forandre det gamle systemet.

Ikke bare bøndene på Stavenow kjempet for å motstå hardere krav. I Schlesien var det en flod av rettssaker mellom bøndene og godseierne, og også sporadiske oppstander. I 1783 bestemte Friedrich II at provinsbyråkratiet skulle sette opp registre (Urbaria) over alle føydale forpliktelser for hvert eneste gods. I 1784 ble denne bestemmelsen utvidet til også å gjelde for Brandenburg. Bøndene på Stavenow ba med en gang om å få satt opp et slikt register. Dette irriterte Kleist, men han satte seg ikke mot det. I 1790 var registret for Stavenow ferdig. Det hadde 191 paragrafer der alle forpliktelser mellom godseieren og bøndene var fastsatt. Men hverken Kleist eller bøndene aksepterte alle formuleringene. I 1797 bestemte Kammerretten at begge parter skulle signere et revidert register, som stod ved lag i noen år, men ikke svært lenge.

Registret fastsatte i detalj bøndenes arbeidsplikt. Det arbeidet som skulle utføres på hvert jordstykke ble fastsatt med tidsangivelser, og arbeidsdagens lengde ble fastsatt. Også transporttjenestene ble detaljert fastsatt.

Kleist hadde under forhandlingene om registret prøvd å få rett til å jage bønder fra godset. Dette hadde han ikke oppnådd. Han hadde også prøvd å få rett til å legge tyngre arbeidstjeneste på eventuelle nye bønder enn det som hvilte på de nåværende, men heller ikke det oppnådde han. Kleist ville også ha avskaffet at leiekontraktene var arvelige; heller ikke det oppnådde han. Men heller ikke bøndene nådde fram med alle sine krav. I 1803 døde major von Kleist.

Den økonomiske utviklinga av Stavenow.

Selv om major von Kleist ikke fikk viljen sin med bøndene, greide han likevel å drive godset slik at det økonomiske resultatet var svært godt. Da majoren døde i 1803 begynte brødrene hans å krangle med enka om eiendomsretten til godset. I 1808 ble salg av godset til baron Otto Karl Friedrich von Voss avtalt. Han betalte 280.855 taler. Dette representerte ei verdistigning, med konstant pengeverdi, på 120% fra 1763.

Majoren hadde skilt ut åkrene sine fra trefelts rotasjonssystemet, og økt foldigheten med 40%, og godset sådde 75% mer korn ved Kleists død i 1803 enn da han overtok godset i 1763. I løpet av disse førti årene hadde prisen på rug steget med 40%, bygg hadde steget meg 25% og havre med hele 180%. Godsets netto fortjeneste hadde blitt nesten seksdoblet, nettofortjenesten hadde økt fra 1266 taler årlig til 7133 taler. Kleist hadde utvidet bryggeriet og destilleriet sitt så mye at dersom kornprisene skulle falle kunne han lage øl og sprit av en tredjedel av bygget og rugen.

Også kveget kastet mer av seg. Selv om Kleist ikke økte godsets kveghold, økt avkastninga av kvegbruket med 60% på grunn av stigende priser. I tillegg til de 28 trekkhestene godset hadde i 1763 hadde Kleist anskaffet 26 trekkokser. Det var nødvendig siden bøndene nektet å ta på seg å betale for godsets utvidelser av dets kornareal gjennom mer tvangsarbeid. Fra 1763 hadde godset hatt ansatt åtte mann for å ta seg av og bruke godsets hestespann. Tre nye mann ble ansatt for å ta seg av oksene, og å kjøre oksespannene. Og to nye arbeidsformenn ble ansatte på grunn av godsets store øking av åkerarealet. I 1809 hadde Stavenow 54 personer på lønningslistene. I tillegg til 1350 taler i pengelønn mottok de også kost og losji, og godset hadde 30 melkekyr for å skaffe de ansatte meieriprodukter. Disse utvidelsene og investeringene var med på å gjøre godset bedre drevet og mer lønnsomt.

For å ha tilstrekkelig med arbeidskraft ansatte Kleis ikke bare flere personer i full stilling på godset, men sørget også for at han hadde tilgang til flere onnearbeidere og løsarbeidere. Dette fikk han til ved å la flere husmenn bosette seg på godset. De var pliktige til å møte opp når godset trengte ekstra arbeidskraft, og i 1808 hadde de plikt til å utføre 65 dager ulønnet arbeid for godset hvert år. I tillegg betalte de fem taler årlig for husmannsplassen.

I 1763 var bøndenes pliktarbeid ført opp som verdt 21% av godsets netto fortjeneste, og i 1808 var dette redusert til 14%. Det skyldes at bøndene hadde greid å motstå presset for å tvinge dem til å øke mengden ubetalt arbeid som de utførte. Dermed økte betydninga av lønnet arbeid for godset.

Ny uro, og frigjøring, på Stavenow.

I 1808 sluttet bøndene å møte opp på godset for å utføre pliktarbeid. De sa at de var utslitte og fattige. Kammerretten dømte mot bøndene, men bøndene nektet å bøye seg. I 1809 sa Voss seg villig til å omgjøre arbeidsplikten til en årlig sum, og prøve ordninga foreløpig et år. Bøndene var ikke fornøyd med dette, og i desember sluttet de seg til en streik mot betaling av føydale avgifter som foregikk i Prignitz. De lokale myndighetene greide med fredelige midler å begrense streiken. På Stavenow ble bøndene i 1810 i en av landsbyene truet med militære innkvarteringer, og de måtte oppta pliktarbeidet. Men neste år gikk betalte de heller for å unngå dette arbeidet. Men de landsbyene der det var flest fullbønder betalte ingenting fra 1808 til 1817/18, og de nektet også å utføre pliktarbeid. De betalte først som en del av oppgjøret da de føydale forpliktelsene ble opphevet.

For de fleste bøndene på Stavenow var det slutt på arbeidsplikta i 1808. Dette skjedde til tross for protester fra godseier Voss som ikke ville akseptere omgjøringsavgifta på 20 taler. I 1811 kom loven som ga alle bønder mulighet til å kjøpe gårdene de drev og bli fri fra føydale forpliktelser mot å betale erstatning til godseierne. I 1812 krevde bøndene på Stavenow forhandlinger for å overta gårdene sine.

I 1820 hadde nesten alle bøndene under Stavenow kjøpt seg ut. Noen av bøndene betalte fullt ut, mens de fleste overlot en tredjedel eller en fjerdedel av jorda de drev til godset for å bli frie. Alle fullbøndene hadde hver minst 240 mål jord eller at de var blitt frie, og de bedrestilte småbrukerne hadde hver minst 100 mål jord pluss beiteretter. For begge gruppene var dette så mye at de kunne leve på anstendig vis av gårdene sine.

Hvor representative var forholdene på Stavenow?
Hvor representativt for forholdene til bøndene i Brandenburg-Preussen var forholdene og begivenhetene på Stavenow?
I Prignitz var det allerede i 1754 så mange rettssaker mellom godseierne og bøndene om bruken av fellesjorda at godseiernes organisasjon (Ritterschaft) ba Friedrich II om å få skille ut fra fellesskapet den delen av fellesjorda som godseierne anså som sin egen. Dette ga kongen tillatelse til. I 1810 hadde alle godsene i Prignitz skilt sin jord ut fra fellesskapet. Noen adelsmenn utnyttet denne muligheten til å slå under seg deler av bøndenes jord. I 1765 og i 1770 prøvde adelsskapet å degradere eiendomsretten til bøndene som hadde eiendomsrett til gårdene sine, men uten å lykkes.

Også på mange andre gods i Prignitz, som utgjør en betydelig del av Brandenburg, var godseierne fullt opptatt av rettssaker mellom dem og bøndene utover 1700-tallet.

Etter Trettiårskrigen, og igjen på begynnelsen av 1700-tallet hadde bøndene i Prignitz organisert omfattende streiker rettet mot adelens forsøk på å undertvinge bøndene. Liknende hendinger som de som foregikk på Stavenow foregikk også på mange andre gods i Prignitz. Fra 1725 til 1801 ble befolkninga på landsbygda i Prignitz fordoblet, mens antallet bønder var konstant. Antallet jordbruksarbeidere ble seksdoblet i denne perioden. Og da bøndene i 1811 fikk muligheten til å kjøpe seg fri grep bøndene i hele Prignitz denne muligheten, og det viste seg at de hadde forbausende store pengesummer oppspart og som de brukte til dette formålet.

Også i alle andre deler av Brandenburg-Preussen hadde godseierne i stor grad rasjonalisert drifta av godsene sin på kapitalistisk og mer agrovitenskapelig maner rundt år 1800. Dette innebar at de føydale arbeidspliktene ble omgjort til pengeytelser. Den historiske litteraturen viser at den kapitalistiske omforminga av godsdrifta som hadde foregått på Stavenow før 1800 var den dominerende trenden i hele Brandenburg-Preussen, inkludert Øst-Preussen, Pommern og Schlesien. Spesielt i Brandenburg og Schlesien er det klart at denne omlegginga foregikk påskyndet av stadige streiker fra bøndenes side.


Lenker:

Til oversikten over alle tekstene

Til Kjøp og Salg


Noen linker til annet historisk materiale om Preussen og Tyskland.


Kilder for dette kapitlet er: