Fra Brandenburg til Preussen.

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er H. W. Kochs bok "A History of Prussia".

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt.
  1. Innledning.
  2. Preussen på 1500-tallet.
  3. Brandenburg på 1500-tallet.
  4. Den store kurfyrsten.
  5. Trettiårskrigen.
  6. Preussens suverenitet.
  7. Innføring av absolutismen.
    1. Konflikt med stenderforsamlinga i Preussen.
    2. Stenderforsamlinga i Brandenburg.
    3. Sentraladministrasjonens utvikling.
  8. Kurfyrste Friedrich III.
    1. Friedrich blir konge.
    2. Kong Friedrichs politikk.


Innledning.

Dette kapitlet omhandler tidsrommet 1500-1713. (Også andre av kapitlene om Preussen tar opp dette tidsrommet.)

Brandenburg var år 1500 et fyrstedømme i Det Romerske Imperium av den Tyske Nasjon. Preussen hadde ingenting med Brandenburg å gjøre. Preussen var fra freden i Thorun i 1466 underlagt kongen av Polen. Tidligere hadde Preussen vært underlagt den Teutonske ridderordenen. Offisielt ble fyrsten av Brandenburg også hertug av Preussen i 1611, da han fikk Preussen som et len fra kongen av Polen. I året 1657 ble Preussen uavhengig av Polen, og i 1701 kronet kurfyrsten av Brandenburg seg som konge i Preussen. Fra da av valgte han å kalle seg for konge i Preussen istedenfor kurfyrste av Brandenburg, og fyrstedømmet hans, der Brandenburg fortsatt var kjerneområdet, begynte å bli kalt for Preussen. Dette er å foregripe ei utvikling som jeg vil gå mer detaljert inn på seinere.

Preussen 1500-tallet.

På 1400-tallet kom den Teutoniske ridderordenen i oppløsning. Også grupper utenfor ridderordenen organiserte seg for å delta i maktkampene i Preussen. Resultatet av stridighetene var at kongen av Polen vant kontroll over Preussen, og ved freden i Thorun fikk stormesteren av Teutonerordenen Preussen som len av den polske kongen. I 1511 ble den første stormester av Teutonerordenen fra Brandenburg valgt. Det var markgreve Albrecht av Brandenburg-Ansbach. Som følge av reformasjonen ble Teutonerordenen under Albrecht en verdslig orden. I Preussen ble Danzig først påvirket av reformasjonen. Deretter ble reformasjonens tanker kjent i Kønigsberg, der biskop Georg von Polentz, som var medlem av Teutonerordenen, tok den reformerte læren i bruk jula 1525.

Teutonerordenens stormester, markgreve Albrecht av Brandenburg-Ansbach, støttet reformasjonen, og så sekularisering av ridderordenen som den beste mulighet for ordenen til å overleve. I en avtale med kongen av Polen overførte markgrev Albrecht stormesterverdigheten til kongen mot at Preussen ble et polsk hertugdømme der markgreven også var hertug av Preussen. Albrecht ble også lutheraner. Universitet i Kønigsberg ble en protestantisk institusjon. Siden evangeliet i følge Luther skulle forkynnes på morsmålet til folk ble et polsk og et litauiske seminar opprettet under det teologiske fakultetet, og religiøse tekster oversatt til de forskjellige språkene i Preussen.

Da Albrecht ble hertug av Preussen i 1525 svor stenderforsamlinga troskap til hertugen. Men bøndene stilte som betingelse for å sverge troskap at de nye privilegiene som adelen hadde skaffet seg etter at Teutonerordenen hadde begynt å miste sin makt skulle avskaffes. Disse nye privilegiene medførte nye byrder for bøndene. Bøndene samlet seg utenfor Kønigsberg. Der drepte Albrecht deres ledere og tvang dem til å sverge troskap.

At Albrecht deltok i å gjøre den tidligere tyske kolonien Preussen til et polsk hertugdømme ble i det tyske riket betraktet som et forræderi, og Albrecht ble derfor bannlyst i 1532 av Imperiets høgste domstol, etter at den katolske kirka også hadde bannlyst ham. Denne bannlysinga kom til å gjelde for alle prøyssere. Siden den lutherske kirka var akseptert og fungerte i Preussen på denne tida betydde denne bannlysinga lite. Selv om Polen var katolsk støttet Polen reformasjonene i Preussen.

Under Albrecht økte den jordeiende adelens makt i Preussen. Adelen bygde opp stadig større gods, og bøndene ble redusert til rettsløse livegne undersåtter av adelsmennene. Adelen drev selv sine gods, og bøndene ble forvandlet til halvslaver. Preussen ble et av Vest-Europas kornkammer. Adelen utøvde sin makt blant annet gjennom Landdagen, der Landtag, som var stenderforsamlinga i Preussen. Den bevilget penger, og uten godkjennelse fra Landdagen var det ikke mulig å skrive ut skatter. Landdagen bestod av tre grupper, den adelen som stammet fra Tyskland, den lokale landadelen og byene. På slutten av sin regjeringstid prøvde Albrecht å begrense adelens makt. Som en advarsel til Albrecht henrettet da stenderforsamlinga flere av rådgiverne til Albrecht. Da Albrecht døde i 1568 var sønnen Albrecht II hans etterfølger. Da det viste seg at han var sinnssyk ble i 1605 kurfyrste Joachim Friedrich av Brandenburg utnevnte til hertugregent i 1605. I 1611 ble sønnen hans, kurfyrste Johann Sigismund, offisielt hertug av Preussen.

Brandenburg på 1500-tallet.

Også i Brandenburg ble bøndene mer og mer undertrykt av adelen. Adelen i Altmark greide å gjøre det til en forbrytelse å tillate en bonde å bo eller slå seg ned et annet sted utenfor det godset der bonden hadde vokst opp. Det skyldtes at kornprisene var økende og at landet var så tynt befolket at store områder ikke lot seg dyrke på grunn av mangel på arbeidskraft. For å holde på arbeidskrafta gjorde adelen tidligere frie bønder til livegne undersåtter. Kurfyrsten støttet adelen i dette.

Men i Brandenburg lot ikke fyrsten adelen få så stor makt over sentralmakta som adelen greide å oppnå i Preussen, selv om også stenderforsamlinga i Brandenburg hevdet at den var maktas grunnlag. For at fyrsten skulle være i stand til å utøve makt trengte han et maktapparat, et byråkrati, og en hær. Rundt år 1500 var oppbygginga av et effektivt byråkrati og en hær begynt i Brandenburg. Tidligere hadde fyrstene i krigføring vært avhengige av at den adelen som hadde mottatt jord i len fra fyrsten stilte opp og kjempet sammen med fyrsten. Men allerede på 1400-tallet hadde fyrsten av Brandenburg vært i stand til å stille betydelige hærstyrker på egen hand.

Kurfyrst Joachim I overtok makta i Brandenburg i 1499. Han grunnla universitetet i Frankfurt an der Oder, og tillot nye tankeretninger å etablere seg der. Universitetet begynte undervisninga i 1506.

Kurfyrst Joachim motsatte seg reformasjonen, og som belønning fra den katolske kirka fikk han lov til å utnevne biskopene i Brandenburg. Men kona til kurfyrsten ble protestant, selv om kurfyrsten prøvde å hindre dette. Han prøvde også å hindre henne i å delta i protestantiske gudstjenester, og hun flyktet derfor til Saksen. Ved Riksdagen i Augsburg i 1530 var kurfyrste Joachim leder for katolikkene under striden mot de protestantiske fyrstene. Da han døde i 1535 ble styret av riket hans delt mellom de to sønnene Johann av Kystrin og Neumark og Joachim II. Sistnevnte ble også ny kurfyrste. Til i 1570 styrte disse hver sin del av Brandenburg. Joachim var en rolig person uten store ambisjoner. Han likte å leve i sus og dus, som det sømmet seg for en fyrste. Johann organiserte hærstyrker som han leide ut, og levde mer sparsommelig. Da Johann døde etterlot han seg en formue, mens Joachim etterlot seg gjeld.

Johann støttet reformasjonen, mens Joachim var mer reservert overfor den. Ingen av brødrene deltok i den Schmalkaldiske krigen, de protestantiske fyrstenes allianses krig mot keiser Karl V, i 1546-7.

I 1571 døde begge brødrene med mindre enn ti dagers mellomrom. Johann hadde ingen sønner. Derfor kom sønnen til Joachim, Johann Georg, til å bli ny kurfyrste og hovedarving til begge brødrene. Johann Georg var protestant. Innenrikspolitisk ville han konsolidere Brandenburg, og utenriks var han motstander av motreformasjonen, og fremmet arvekrav på Jülich-Kleve. Han døde i 1598.

Joachim Friedrich ble deretter ny kurfyrste. Han ønsket å opprette et bedre forhold til habsburgerne. Dessuten arvet han gjeld som han ville kvitte seg med. For å gjøre dette måtte han få Landdagen til å skrive ut skatter. Dette gjorde Landdagen bare under den forutsetning at adelen fikk nye privilegier som sikret adelen den økonomiske makta i Brandenburg. Landdagen ønsket en passiv utenrikspolitikk siden den ønsket fred og ingen krigsutgifter.

Kurfyrste Joachim Friedrich utviklet sentraladministrasjonen i Brandenburg. I desember 1604 ble det hemmelige rådet opprettet. Det bestod av ni rådgivere. Dets oppgave var å administrere indre og ytre saker under oppsyn av kurfyrsten. Kurfyrsten opprettet også en ny domstol og et Amtskammer som administrerte kurfyrstens jordeiendommer.

Sønnen til Joachim Friedrich, kurfyrst Johann Sigismund, var en mer aktiv protestant. Han ble i 1611 offisielt innsatt som hertug av Preussen, som han mottok som et len under kongen av Polen. Da Albrecht II døde i 1618 gikk arveretten til huset Hohenzollern. Johan Sigismund ekteskap med Albrechts eldste datter etablerte arvekravet på Jülich-Kleve. Brandenburg og Preussen var to områder som var omtrent like store. Det betyr at da kurfyrsten av Brandenburg også ble hertug av Preussen ble det området som kurfyrsten styrte over fordoblet. Kønigsberg i Preussen var rikere enn noen by i Brandenburg. Både i Preussen og i Brandenburg var det ofte adelen som spilte førstefiolin.

Johann Sigismund hadde dårlig helse. Og denne ble ikke bedre av hans overdådige spise- og drikkevaner. Forholdet hans til kona var så dårlig at de slåss som hund og katt. Den energien som han hadde begynt sitt styre med ble etterhvert borte.

I 1609 døde hertugen av Jülich. Kurfyrstinne Anne av Brandenburg var først i arverekkefølgen, og Brandenburg søkte å overta Jülich-Kleve. Dette motsatte keiseren seg. Neuburgfamilien presenterte også et arvekrav, og hertugdømmet ble delt mellom Brandenburg og Neuburg. Den lokale stenderforsamlinga aksepterte delinga på den betingelse at religiøs toleranse ble utøvd.

Johann Sigismund gikk over til kalvinismen i 1613. Siden kalvinismen stod svakt i Brandenburg var han nødt til å tolerere andre trosformer. Også mange senere kurfyrster kom til å være kalvinister, og Brandenburg-Preussen kom til å utvikle en tradisjon for religiøs toleranse.

I november 1619 overlot Johann Sigismund styret til sin sønn Georg Wilhelm. Heller ikke Georg Wilhelm hadde god helse. Han var heller ikke særlig begavet eller interessert i politikk. Derfor var det ikke vanskelig for hans fremste rådgiver Adam, greve av Schwartzenberg, å overta styringa av Brandenburg sin politikk. Mor til den nye kurfyrsten førte sin egen politikk. Hun ønsket at datter hennes skulle bli gift med den svenske kongen, Gustav Adolf. Johann Sigismund motsatte seg denne forbindelsen siden Sverige og Polen var i krig, og Johann Sigismunds lensherre var den polske kongen. Likevel ble Johann Sigismunds søster gift med den svenske kongen Dette ble i Polen oppfattet som en konspirasjon mot Polen, og det gikk ikke raskt for Johann Sigismund å bli formelt innsatt som hertug i Preussen. Han ønsket slett ikke å bli innblandet i noen krig. I 1621 ble Johann Sigismund hertug av Preussen på samme vilkår som sin forgjenger, og Brandenburg greide å holde seg ute av konflikten mellom Sverige og Polen. Johann Sigismund prøvde å holde Brandenburg utenfor den store krigen som etterhvert utviklet seg i Tyskland. Men da svenskene under Gustav Adolf gjorde landgang måtte Brandenburg slutte seg til dem. Og Brandenburg ble fryktelig herjet av krigen. Da Georg Wilhelm døde i 1640 var landet i ferd med å gå i oppløsning.

Den Store Kurfyrsten.

I 1620 ble Friedrich Wilhelm født. Han vokste opp mens krigen raste i landet, og fikk under oppveksten se sitt land bli mer og mer ødelagt. I 1640 overtok han som kurfyrste av Brandenburg. I 1634 hadde han blitt sendt til Leyden i Nederland for å studere. Han hadde studert matematikk, latin, historie, krigskunst, og lært å snakke fransk, nederlandsk og polsk, i tillegg til at han kunne tysk. Og han utviklet sympati for Nederland. Da Friedrich Wilhelm overtok som kurfyrste i 1640 var situasjonen til Brandenburg dårlig. De soldatene som var hyrt inn for å forsvare landet plyndret det heller, og da svenskene i 1639 okkuperte deler av Brandenburg sies det at befolkninga opplevde det som en befrielse. Store deler av landet til kurfyrsten var i hendene på andre fyrster.

Trettiårskrigen.

Mer enn halvparten av befolkninga i Brandenburg var borte, og krigen raste fortsatt. De viktigste områdene av Brandenburg var i fiendens hender. I Preussen hadde adelen nyttet hertugens svakhet til å tiltvinge seg enda mer makt og innflytelse. Likevel var Preussen viktigere enn Brandenburg siden Preussen var rikere, og siden hertugen der rådde over større rikdommer og inntekter enn han gjorde i Brandenburg. Disse rikdommene bestod både i svært store eiendommer som lå under hertugen og rett til å skattlegge befolkninga som hørte under disse eiendommene uten å gå veien om stenderforsamlinga. Dessuten hadde Kønigsberg stor eksport av viktige råvarer som kunne skattlegges.

Far til Friedrich Wilhelm hadde hatt Schwartzenberg som viktigste rådgiver. Friedrich Wilhelm brukte heller mor si, mens Schwartzenberg ble mer og mer redusert. Situasjonen ble analysert, og man kom fram til at Brandenburg ikke kunne føre krig mot Sverige, og kurfyrsten burde prøve å ha et vennlig forhold til habsburgerne og til stenderforsamlinga. Det Brandenburg først og fremst manglet var en sterk hær. Uten en hær kunne ikke Brandenburg føre en sjølstendig politikk, men var avhengig av andre makters gode vilje.

Friedrich Wilhelm søkte å utvikle et samarbeidsforhold til stenderforsamlinga, men stenderforsamlinga var først og fremst opptatt av å bevare og å øke adelens privilegier. Det eneste de ble enige om var å undersøke klagene om at hæren plyndret det landet den skulle beskytte. Dette var en hær som burde oppløses siden den ikke hadde kampevne. Samtidig trengte Friedrich Wilhelm hæren siden det var krig. For å komme ut av denne situasjonen forhandlet han med svenskene om en våpenhvile. 24. juli 1641 ble en toårig våpenhvileavtale inngått med Sverige.

Den 7. oktober 1641 ble Friedrich Wilhelm innsatt som hertug av Preussen. I november deltok han i Preussens Landdag i Kønigsberg. Der innvilget Landdagen ham retten til å innføre ei omsetningsavgift. Dette kom til å bli en av de viktigste skattene i Brandenburg-Preussen. Siden denne skattoppkrevinga skulle administreres av adelen kunne adelen unngå at den rammet dem selv hardt. De privilegiene som adelen på egen hand hadde begynte å utøve ble i 1653 anerkjent av Friedrich Wilhelm.

Befolkninga på landsbygda øst for Elben kan deles opp i fire grupper:

I Pommern kunne herren kjøpe og selge sine livegne om han ønsket, og gjøre med dem hva han ville. Befolkninga i byer som kom under herrene var i samme situasjon. Vest for Elben var forholdene bedre. I Øst-Preussen liknet forholdene mye på forholdene i Polen.

Også Friedrich Wilhelm var kalvinist. Siden majoriteten av befolkninga i Brandenburg-Preussen var lutheranere var det naturlig for Friedrich Wilhelm å være religiøst tolerant. Mesteparten av Friedrich Wilhelms regjeringsarbeid fant sted med innenfor det hemmelig rådet, som møttes to-tre ganger i veka.

Våren 1644 begynte Friedrich Wilhelm å bygge opp hæren. Først etter 1660 var det mulig å gjøre den om til en regulær stående hær. Det meste av oppbygginga av hæren kom til å foregå ved Rhinen, i Kleve. I 1646 hadde Brandenburg 3.000 soldater ved Rhinen. Også i Brandenburg ble garnisonene styrket. Grunnen til at Friedrich Wilhelm valgte å bygge opp hæren ved Rhinen var at han ikke ville vekke mistanke hos svenskene. Et stort problem var å skaffe penger for å betale soldatene. Mesteparten av pengene kom fra hertugdømmet Preussen. I Kleve var det motstand mot oppbygginga av hæren. Stenderforsamlinga der ville bare bevilge penger til hæren dersom den ble fjernet fra Kleve. Friedrich Wilhelm bestemte seg derfor for å skrive ut skatter uten tillatelse. Dette lot seg gjøre på landsbygda, men i byene ville ikke administrasjonen samarbeide siden skattlegginga var ulovlig. Også Nederland og Østerrike gikk mot denne ulovlige skattlegginga. i 1644 trakk svenskene seg ut fra fortene ved Frankfurt an der Oder siden det var behov for soldatene i en krig mot Danmark, og den nye hæren til Friedrich Wilhelm overtok fortene. Men hæren var fortsatt så liten at den kunne ikke foreta seg noe for å beskytte Brandenburg. Noe som ble tydelig da tropper som skulle hjelpe danskene fritt kunne passere gjennom Brandenburg noe senere.

Mellom Brandenburg og Sverige var det konflikt om herredømmet over Pommern. Heller ikke Nederland ville at Sverige skulle greie å opprette fullstendig herredømme over Østersjøen siden handelen på Østersjøen var svært viktig for Nederland. I fredsforhandlingene ved slutten av Trettiårskrigen var spørsmålet om herredømme over Pommern viktig. Pommern var så og si kyststrekninga til Brandenburg og et forbindelsesledd mellom Brandenburg og Preussen. Utløpet av Oder med Stettin var det området som Brandenburg aller helst ville ha. Østerrike støttet Sveriges krav på hele Pommern og byene Wismar, Bremen og Verden. Frankrike kom med et kompromissforslag som ville dele Pommern. Den østlige delen, Vorpommern og utløpet av Oder med Stettin skulle gå til Sverige mens Brandenburg skulle få den vestlige delen av Pommern, Hinterpommern. Siden dette var det beste Brandenburg var i stand til å få støtte for aksepterte Brandenburg det. Og en krig som hadde lagt øde en tredjedel av alle gårdsbrukene i Brandenburg-Preussen var slutt.

Da freden kom ville ikke Sverige trekke seg ut av de delene av Pommern som Brandenburg i følge fredsavtalen skulle ha. Keiseren, som ville ha kurfyrstens støtte ved valget av sønnen til ny keiser, truet med krig dersom svenskene ikke holdt seg til fredsavtalen. Og svenskene trakk seg da ut av de delene av Pommern som Brandenburg skulle ha.

Preussens suverenitet.

I 1655 brøt det ut krig mellom Sverige og Polen. Siden kurfyrsten var den polske kongens vasall var han pliktig til å hjelpe Polen, men han gjorde det ikke. Svenskene avanserte raskt, og ønsket også å ta Preussen. Kurfyrsten tilbød seg å mekle, men svenskene avslo tilbudet. Den polske kongen, Johan Casimir, måtte flykte fra Polen, og Brandenburgs fyrste måtte akseptere Sverige som overherre i Preussen. Den 17. januar 1656 mottok han Preussen som len fra Sverige av Karl X. Men ganske raskt kom Johan Casimir tilbake med støtte fra store folkegrupper og kirka og drev Karl X ut av Polen. Brandenburg holdt fast ved alliansen med Sverige og innledet krig mot Polen. Dermed fikk den nye hæren til Brandenburg prøvd seg for første gang, og den viste seg å holde mål. Polakkene kom på defensiven. Nå ville både Østerrike og Russland gripe inn på Polens side. Friedrich Wilhelm benyttet svenskenes svekkede posisjon til å kreve at Sverige anerkjente Friedrich Wilhelm som hertug og suveren hersker over Preussen. Dette gikk svenskene med på i slutten av 1656.

Keiser Ferdinand III døde i 1657, og det var viktig å vinne kurfyrsten over på habsburgernes side ved valget av ny keiser. Kurfyrstens viktigste krav var anerkjennelse av Preussen som en suveren stat. Under hardt press fra Østerrike gikk Polen med på dette kravet, og ved Wehlauavtalen 19. september 1657 ble Preussen igjen et suverent område.

Ny fiendtlighet fra svenskenes side fikk Brandenburg til å inngå en defensiv allianse med Østerrike og Polen. Den 18. juli 1658 ble Leopold, atten år gammel, valgt som ny keiser.

En måned senere gikk Karl X til ny krig. Denne gangen vendte han seg mot Danmark. Han seilte med en flåte til København, som ble satt under blokade. Men København ble innbitt forsvart. Friedrich Wilhelm besluttet å angripe Sverige. Med en hær på 30.000 mann jaget han svenskene fra Schleswig og Holstein og samtidig kom en nederlandsk flåte og brøt den svenske blokaden av København. Frankrike var den viktigste allierte til Sverige, men Frankrike var opptatt med sin krig mot Spania. Da krigen mot Spania var over i 1659 samlet Frankrike en hær på 40.000 mann som kunne brukes i Østersjøområdet. Da oppga Østerrike og Polen støtten til Brandenburg. Da Karl X døde ble det lettere å komme fram til ei fredsslutning. Ved fredsavtalen i Olivia (i nærheten av Danzig) i 1660 måtte Brandenburg overgi Vorpommern til Sverige. Det eneste Brandenburg hadde oppnådd var innrømmelse av Preussens selvstendighet.

Innføring av absolutismen.

Etter freden i Olivia sluttet Friedrich Wilhelm å motta råd. Allerede i 1653 hadde den brandenburgske Landdagen hatt sitt siste møte. Siden kurfyrstens land var spredd ut over et stort område, fra Rhinen til Øst-Preussen, kunne de vanskelig gjøre samlet motstand. Derfor kunne Friedrich Wilhelm tvinge sin vilje på dem ett etter ett. Sterkest motstand møtte Friedrich Wilhelm i den største av sine besittelser, Preussen. Landdagen hevdet at hertugens suverenitet over Preussen krevde Landdagens samtykke for å være gyldig.

Konflikt med stenderforsamlinga i Preussen.

Det brøt ut åpen konflikt mellom Friedrich Wilhelm og stenderforsamlinga, Landdagen, i Preussen i 1661. Gjennom et konstitusjonelt dokument kunngjorde Friedrich Wilhelm at han hadde jus supremi et absoluti domini, mens Landdagens privilegier skulle være uforandret, men Landdagen skulle bare kunne samles med hertugens samtykke. Stenderforsamlinga nektet å akseptere dette, og ville ikke anerkjenne Friedrich Wilhelms suverenitetskrav. Den drivende kraft i opposisjonen var Hieronymus Roth som var formann i domstolen i Kønigsberg. Roth var populær og beskyttet av byen. I 1662 bestemte Friedrich Wilhelm seg for å bruke alle midler for å få sin vilje gjennom. Han landet i Danzig med 2.000 soldater, og de gikk til Kønigsberg. Der greide en av Friedrich Wilhelms patruljer å fange Hieronymus Roth. Stenderforsamlinga ga opp sin motstand. Alle medlemmer av regjeringa og byråd skulle nå rapportere direkte til Friedrich Wilhelm. En bestemmelse om at bare ortodokse lutheranere kunne ansettes i offentlige stillinger ble avskaffet. Roth ble anklaget for forræderi. Men på grunn av den komplekse situasjonen ble det anbefalt at han skulle benådes om han ba om nåde. Det nektet Roth, og han satt derfor i fengsel til sin død 16 år senere.

I 1669 brøt en ny konflikt ut mellom Landdagen og hertugen. Stenderforsamlinga nektet å bevilge penger som fyrsten ønsket til militære formål. En av de mest tydelige motstanderne av disse bevilgningene var oberst Ludwig von Kalckstein. Han var dømt for underslag og hadde rømt til Polen, der han talte mot kurfyrsten. Kurfyrsten fikk ham kidnappet og ført til Preussen. Der ble han forhørt og torturert og halshogd i 1672. Kurfyrstens fremferd viste at han ikke ville tåle noen opposisjon. I 1673 og 1674 bevilget stenderforsamlinga de pengene som kurfyrsten ønsket, og han stasjonerte tropper i Kønigsberg.

Stenderforsamlinga i Brandenburg.

Striden med stenderforsamlinga i Brandenburg var ikke så hard. Motstanden gikk ikke lenger enn til klager. Stenderforsamlinga bevilget de pengene som kurfyrsten ønsket. En grunn til dette var at kurfyrsten ga den jordeiende adelen personlig jurisdiksjon over de livegne bøndene og jordarbeiderne og fritak fra å betale skatt. Ofrene for denne politikken var bøndene og de livegne. Kurfyrsten greide bare å innføre omsetningsavgift i byene, siden omsetningsavgift på landsbygda ville ha medført at adelen også måtte betale skatt, og dette motsatte adelen seg. Brandenburg fikk derfor et todelt skattesystem.

Situasjonen var vanskeligere for kurfyrsten ved Rhinen for der kunne opposisjonen i Kleve finne støtte i Nederland, og i Jülich-Berg fant den katolske opposisjonen støtte hos keiseren. Kurfyrsten greide ikke å kneble stenderforsamlingene ved Rhinen. De fortsatte å ha rett til å samles når de selv ønsket, og bare innfødte kunne ansettes som offentlige tjenestemenn. Kurfyrstens styre i de forskjellige områdene som lå utenfor Brandenburg og som tilhørte fyrstedømmet bestod av en stattholder med et råd. Det var intet enhetlig styresystem siden mange lokale tilpasninger var nødvendige.

Sentraladmistrasjonens utvikling.

Det hemmelige rådet ble utviklet til kjernen i et sentralt styresett. Det begynte sakte å få innflytelse også utenfor Brandenburg. Det begynte å organisere seg i departementer. Men for at de skulle få myndighet utenfor Brandenburg måtte de også anerkjennes som sentrale regjeringsorgan for alle kurfyrstens land, og det tok tid. Det mest effektive sentraliseringsinstrumentet var skattlegginga som ble tatt i bruk for å bygge opp og å opprettholde hæren. Denne skatten ble samlet inn og administrert av krigskommissærene. De var underlagt Krigskommisariatet, som ble ledet av den fremst av generalene, som også var medlem av det hemmelige rådet.

Friedrich Wilhelm søkte å bygge en profesjonell og disiplinert hær. All plyndring ville bli straffet med henging. En offiser som angrep en sivil ville bli degradert til menig for et år. Noen av bestemmelsene til Friedrich Wilhelm overlevde ikke hans regjeringstid, som at det ble forbudt for offiserer å slå soldatene.

Friedrich Wilhelm opprettet regimentene og utnevnte oberstene. Han opprettet, etter fransk modell, kadettkorps for trening av nye offiserer. En grunn til å opprette kadettkorpsene var å opprette langvarige bindinger mellom de enkelte offiserene og hæren for å oppnå korpsånd. En annen var å forbedre utdanninga av offiserene.

I første omgang kom mesteparten av hæren fra det åpne markedet, og ble rekruttert i de samme grupper som leiesoldatene kom fra. Når soldater ble rekruttert måtte de sverge troskap til kurfyrsten. Det var vanskelig å disiplinere soldatene, og tilfeller av ulydighet var utallige. Friedrich Wilhelm var inne på ideen å innføre generell verneplikt, men han stolte for lite på sine undersåtter til å våge å prøve dette. Han hadde også liten tillit til adelen, selv om den senere kom til å bli kjernen i hæren til Preussen. Kurfyrsten gjorde et poeng av å samrå seg med generalene. Disse samrådingsmøtene kom til å utvikle seg til den Prøyssisk generalstaben.

Hæren trengte mer penger enn kurfyrsten fikk inn i form av skatter. Derfor ble Friedrich Wilhelm avhengig av subsidier fra stormaktene for å opprettholde hæren.

Da Ludvik XIV i 1667 prøvde å erobre Nederland hadde kurfyrsten et annet problem. I Polen hadde Johan Casimir abdisert, og en fransk prins var foreslått som ny konge. Dette satte ikke kurfyrsten pris på. Ludvik XIV unnlot å støtte dette kandidaturet mot at Brandenburg lovet å holde seg nøytral i krigen mellom Frankrike og Nederland. En polsk adelsmann ble deretter polsk konge.

Mot en årlig støtte på 40.000 taler fra Frankrike lovte Friedrich Wilhelm at han aktivt ville støtte Frankrike i en konflikt etter at den spanske kongen var død. Det liknet mye på en hemmelig avtale rettet mot Nederland. Friedrich Wilhelm beundret Nederland, men han var også sterkt irritert over Nederland siden Nederland holdt deler av kurfyrstens Rhinske land okkupert på grunn av gjeld som kurfyrsten hadde til Nederland. Forholdet til Nederland ble debattert i kurfyrstens familie, og man kom fram til at Brandenburg skulle støtte Nederland. Den 6. mai 1672 ble en allianse inngått med Nederland. Nederland skulle betale halvparten av utgiftene for en hær på 20.000 mann. England og Frankrike gikk til krig mot Nederland, og Nederland forble isolert, til tross for alliansen med Brandenburg. Og Nederland betalte ikke subsidiene til Brandenburg. Brandenburg førte en lite sammenhengende politikk, og ble gjort til narr. Hæren til Brandenburg ble også slått i kamp.

Juledagen 1674 invaderte svenskene Brandenburg og herjet landet. Svenskene hadde alliert seg med Frankrike. Nå måtte Brandenburg få hæren sin, som hadde vinterkvarter i Franken etter å ha deltatt i krigen for å holde Frankrike ute av Tyskland, heim snarest mulig. Det ble gjort forbløffende fort ved å dele hæren opp i små enheter. Ved Rathenow ble svenskene overrasket og trakk seg ut av festninga. Siden svenskene ikke viste at de var overlegne i antall og ikke kjente motstandernes slagoppstilling tapte de slaget. Også neste slag tapte svenskene. Kurfyrsten forstod at dersom krigen utviklet seg videre som den hadde begynte ville han kunne erobre hele Pommern, i det minste munningen til Oder og Stettin som han så gjerne ønsket seg. Han allierte seg med Danmark, men nå dro krigen ut, og årene gikk. Fra juli til i desember 1677 ble Stettin beleiret. Til slutt ble det slått hull i bymurene og det var klart for storming av byen, men da kapitulerte byen. Den ble lovet å få beholde sine privilegier under Brandenburg.

Ved freden i St. Germain 29. juni 1679 måtte Brandenburg gi fra seg alt Brandenburg hadde vunnet fra svenskene. Frankrike krevde det, og Brandenburg var ikke sterkt nok til å prøve en kraftprøve med Frankrike, og ingen av de andre stormaktene ville støtte Brandenburg. Friedrich Wilhelm følte seg forrådt av keiseren, og glemte sin egen vinglete politikk. Politikken hans var også påvirket av et ønske om gevinst i Schlesien. I følge en avtale fra 1537 hadde han nå fått et arvekrav på deler av Schlesien, som var østerrikskt territorium. Dette tok Wien ikke hensyn til. Derfor sluttet Friedrich Wilhelm seg til Frankrike. Ludvik XIV ønsket Brandenburgs støtte mens Frankrike erobret stadig nye biter av Tyskland, og Brandenburg ønsket Frankrikes støtte for å vinne deler av Østersjøkysten fra Sverige. Frankrike vant på denne alliansen, mens Friedrich Wilhelm ble stemplet som forræder ellers i Tyskland. Brandenburg forsatte å forhandle med Frankrike for å vinne støtte mot Sverige, men han fikk ikke noe bindende løfte. I mellomtida begynte tyrkerne å beleire Wien. Friedrich Wilhelm tilbød seg å hjelpe keiseren mot betaling og territoriale avståelser. Dette avslo keiseren, og da tyrkerne ble drevet bort fra Wien deltok ikke Brandenburg, og hadde ikke noen del av æren for det.

Den store kurfyrsten Friedrich Wilhelm døde i 1688. Han utrettet ikke store ting. Brandenburg var fortsatt for svakt til å føre en selvstendig politikk, selv om Friedrich Wilhelm ønsket å føre en selvstendig politikk. Derfor ble Friedrich Wilhelms politikk ustø og vinglet. Men Friedrich Wilhelm begynte noe, han la et grunnlag for den videre utviking av militærstaten Preussen. Da Friedrich Wilhelm døde var Preussens hær på 30.000 mann. Skatteinngangen var for liten til å betale denne hæren. Og selv med subsidier og støtte fra stormaktene ble det i knappeste laget.

For å øke skattegrunnlaget ville Friedrich Wilhelm øke befolkninga. Det var en grunn til at så mange hugenotter var velkomne da hugenottene ble utvist fra Frankrike i 1685 ved opphevelsen av Ediktet fra Nantes. En annen grunn var at de var kalvinister i likhet med kurfyrsten. Hugenottene var dyktige folk med utdannelse. De hadde ferdigheter å tilføre Preussen.

Et stort problem for kurfyrsten var at landene hans var spredt over et stort område, fra lengst i øst til lengst i vest i Tyskland. De var derfor sårbare og vanskelige å forsvare.

Kurfyrste Friedrich III.

Friedrich III overtok som kurfyrste da faren døde i 1688. I 1692 innførte han primogeniture, at den førstefødte sønn arver riket i sin helhet. Friedrich III hadde ingen ambisjoner om å gjøre Brandenburg til ei stormakt. Han ønsket å leve i prakt. Statens styre overlot han til sine fremste ministre, som fram til 1697 var Eberhard von Danckelmann, og fra 1702 Kolbe von Wartenberg.

Den første periodens utenrikspolitikk var dominert av det forhold at Brandenburg var med i den store alliansen mot Frankrike. Danckelmann hadde gått sterkt inn for å få Brandenburg på Nederlands side i konflikten med Frankrike. Da William III av Orange reiste til England i 1688 for å overta som konge der under "The Glorious Revolution" dekket Brandenburg overfarten med store troppestyrker langs Rhinen, for å forhindre at Frankrike angrep Nederland og forstyrret den nederlandske inngripen i England. I den store alliansens krig mot Frankrike mottok Brandenburg subsidier fra Nederland, England, Østerrike og Spania. Brandenburg var ikke i stand til å føre krig på egen hand. Brandenburg var enda så svakt at i mange tilfeller ble avtalte subsidier ikke utbetalt, og Brandenburg ble oversett. Dette skjedde ved fredsslutninga i Ryswick i 1697. Danckelmann ble utpekt som syndebukk for dette og avsatt. Ingen ny person med tilsvarende kapasitet ble innsatt som ny leder for statens styre, og det forfalt.

Kurfyrsten blir konge.

Kurfyrstens store ambisjon var å bli konge. Han hadde ikke makt til å tvinge seg til denne verdigheten. Men det kunne være mulig å oppnå denne verdigheten som en belønning fra keiseren. Dersom han ble konge ønsket han ikke ha denne verdigheten som et len fra keiseren. Derfor baserte han arbeidet for å oppnå kongeverdighet på å bli konge over Preussen, som var et sjølstendig territorium der kurfyrsten var suveren. For å bli konge over Preussen var det nok med keiserens samtykke i at han tok tittelen i bruk. I 1690 kom de første forhandlingene med keiseren om å få kongetittelen godkjent. Men keiseren ønsket ikke å hjelpe til med å etablere et protestantisk kongedømme i Imperiet. Da Østerrike kom i krig med Frankrike og ville ha støtte fra Brandenburg, gikk keiseren i året 1700 med på å godkjenne at kurfyrsten brukte kongetittelen basert på Preussen. Den 18. januar 1701 satte Friedrich krona på hodet sitt i Kønigsberg. Han kalte seg konge i Preussen. Som kurfyrste hadde Friedrich vært den tredje, Friedrich III, men som konge i Preussen var han den første, Friedrich I.

Kong Friedrich I's politikk.

Friedrich I ønsket å føre en fredelig politikk. Og han ønsket en sterk hær og et liv i prakt. Da Wartenberg ble førsteminister ble statens økonomi stadig dårligere. Wartenberg og hans rådgivere søkte å oppfylle kongens ønske om å leve som en konge. Friedrich ble også en stor støtte for de skjønne kunster. Han inviterte mange dyktige mennesker til Brandenburg. Pufendorf fikk i oppdrag å skrive Friedrich Wilhelms historie. Pufendorf utviklet sammen med Christian Thomasius teorien om det opplyste eneveldet, der fyrstens oppgave var å styre til undersåttenes beste.

Philipp Jakob Spener ble invitert til hoffet, etter at han var blitt utvist fra Saksen på grunn av sitt utradisjonelle religiøse syn. Spener var en av de personene som utviklet pietismen.

Friedrich stiftet universitetet i Halle, som begynte å undervise i 1694 med 449 studenter. Hovedoppgaven til dette universitetet var å utdanne administratorer. Derfor ble i utgangspunkt det juridiske fakultetet det viktige fakultetet. Friedrich fikk Christian Thomasius til å komme til universitetet i Halle, og det ga universitetet et godt rykte. August Hermann Francke arbeidet også ved universitetet i Halle. Han er kjent for sitt organisatoriske arbeid innenfor utdanning og sosialt og religiøst arbeid. Franke var en av de fremste pietistene i Tyskland.

Friedrich stiftet også det prøyssisk kunstakademiet. Det instituttet som utviklet seg til å bli det Kongelige Prøyssisk Vitenskapsakademiet ble støttet av Friedrich. Leibniz hadde ideen til dette akademiet. Leibniz var en av de personene som ble invitert til Berlin. Friedrich la vekt på at det nye akademiet skulle bruke og fremme det tyske språket.

Friedrich fikk for saker som omhandlet beløp under 2.500 gylden myndigheten til å foreta den endelige rettsavgjørelsen lagt til Berlin. Ellers var Imperiets domstoler overordnet de enkelte fyrstedømmenes domstoler. Dermed måtte en appelldomstol opprettes i Berlin, og i 1703 ble dette gjort. Dermed hadde ikke Brandenburg-Preussen fått et enhetlig juridisk system.

De første årene etter at Danckelmann var avsatt ledet fyrsten selv statens politikk. Etterhvert ble Johan Casimir Kolbe von Wartenberg kongens favoritt. Wartenberg var en dyktig diplomat med gode forbindelser til hoffet i Wien. Wartenberg ble kongens nærmeste rådgiver og medarbeider. Wartenberg ble svært flink til å behandle kongen, og også til å skaffe seg selv store inntekter. Wartenberg kom til å formulere kongens politikk. Statens utgifter økte sterkt uten at inntektene økte tilsvarende. Finansadministrasjonen og årlige budsjetter ble oversett. For å øke inntektene ble det foreslått å dele opp de kongelige eiendommene og å leie dem ut. Leiene skulle kunne gjøres arvelige. Opprinnelige var det tenkt å leie ut møller, vertshus og mindre gods. Samtidig skulle livegenskapen avskaffes på de kongelige eiendommene. Dermed ville de som drev eiendommene bli personlig interessert i driftsresultatet, og det var ventet at dette ville gi bedre resultat, og også større inntekter til kongen. Bøndene ville også bli løftet ut av den avhengigheten de befant seg i til en mer selvstendig stilling. Dette ville forandre den sosiale strukturen i Brandenburg-Preussen betydelig. Det ble stor strid om dette forslaget, og motstanden var så sterk at det ikke ble satt i verk på en hensiktsmessig måte.

I 1709 var det spesielt i Øst-Preussen en uvanlig kald vinter. Samtidig ble området rammet av pest, og svært mange mennesker omkom. Store områder ble avfolket. Myndighetene var ikke i stand til å gjøre noe for å hjelpe befolkninga. Mange store underslag som var gjort av Wartenberg og hans folk ble avdekket, og i 1710 måtte Wartenberg pensjoneres.

Ved Wartenbergs avgang var kronprinsen, Friedrich Wilhelm, 21 år gammel. Han var født i 1688. Han begynte å overta styret allerede før faren var død. Den administrasjonen og det byråkratiet som hadde forfalt begynte han å gjenopprette ved å sette noen kontorer i bedre stand, og noen ble avskaffet.

Preussen deltok med 8.000 soldater i den spanske arvefølgekrigen. Soldatene ble brukt av de landene som betalte for dem, for økonomien var så dårlig at uten bidrag fra stormaktene ville Preussen knapt hatt råd til å holde en hær.

Da William III av Orange, konge av England, døde i 1702, var Friedrich nærmeste arving. Orange eide mange eiendommer som var spredt over Nederland, Tyskland og Burgund. William hadde etterlatt et testamente der en fjern slektning var satt opp som hovedarving. Arven var en grunn til at hæren til Preussen ble konsentrert i vest. En annen grunn var at de maktene som betalte for hæren ønsket å ha den i vest.

Under den spanske arvefølgekrigen deltok prøyssisk tropper på mange fronter, og de utmerket seg som disiplinerte og dyktige. Men de ble bare ansett som hjelpetropper.

Den 25. februar 1713 døde kong Friedrich I av Preussen. Han hadde gitt et løft til utdanning og kulturliv i Brandenburg-Preussen. Men han hadde slett ikke videreutviklet militærstaten Preussen. Sønnen og sønnesønnen hans skulle gjøre det.


Lenker:

Til oversikten over alle tekstene

Kjøp og Salg

Noen linker til historisk materiale om Preussen og Tyskland.

Kilde for dette kapitlet er H. W. Kochs bok "A History of Prussia".