Britannia under romerne:

Erobring og konsolidering

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Presentasjon av teksten
  2. Britannia før romerne
  3. Cæsars ekspedisjoner til Britannia
  4. Fra Cæsar til Claudius
  5. Den romerske invasjonen - Claudius
  6. Britannia under Hadrian - muren
  7. Muren til Antoninus Pius
  8. Marcus Aurelius og Commodus
  9. Opprør og kriger i det tredje århundret
  10. Sikkerheten i det tredje århundret
  11. Britannia under Pax Romana
  12. Rask oversikt over keiserne og begivenhetene.


Presentasjon av teksten

Temaet for denne teksten er den romerske erobringen av Britannia og konsolideringen av erobringen.

Denne teksten begynner med en svært kort oversikt over Britannia før romerne kom dit. Deretter refereres den beretningen som Cæsar ga i boka om Gallerkrigene om de to invasjonene han foretok av Britannia. Ingen av dem førte til romersk okkupasjon av Britannia. Den romerske okkupasjonen begynte med Claudius' invasjon i året 43. Kampene beskrives ganske detaljert. Kampene i det sentrale lavlandet i sør og øst var kortvarige sammenliknet med krigen mot de britene som bodde i høylandet og i åsene både i Penninene i Nord-England og i Skottland og i Wales. Romerne greide aldri definitivt å nedkjempe motstanden mot okkupasjonen blant britene i høylandet, selv om de vant en rask seier i lavlandet. I nord bygde romerne de kjente murene tvers over øya, fra kyst til kyst, Hadrian's Wall og lenger nord Antoninius' Wall, uten at disse store byggverkene sikret romernes grenser i nord eller skaffet dem et sikkert grep om erobringen av det nordlige høylandet i England. Her foregikk det så harde kamper at romerne flere ganger måtte gi opp å holde murene.

Det fruktbare engelske lavlandet i sør og øst var da romerne kom allerede tett bosatt og dyrket. Anslagene over den engelske befolkningas størrelse under romerne har variert mye, men i dag er det vanlig å anslå at det på det meste kan ha levd mellom tre og fem millioner mennesker i romersk Britannia. I det fruktbare engelske lavlandet var det mange småkonger som dominerte landsbygda, og det er tydelige spor etter en dominerende overklasse. Det finnes en del store befestede områder i lavlandet, mens gårdene og landsbyene i lavlandet er uten festningsverk.

I høyereliggende strøk i det vestlige og nordlige England og i Wales og Skottland var det andre forhold. Der finnes ingen rester etter store befestede områder og festningsverk av den størrelsen som kan finnes i lavlandet i England, men svært mange mindre "hill forts" - bygdeborger, og også gårder som er beskyttet av festningsverk - og også områder der bosetninga ikke er beskyttet av festningsverk, for eksempel i Penninene. Her var samfunnene mer desentraliserte, og over store områder var det ingen dominerende overklasse. Her bodde småbønder spredt mellom åsene. De var ofte gjetere som gikk med saueflokkene sine over store områder, og var organisert i klaner eller løse stammenettverk. I det engelske lavlandet var det en overklasse som romerne kunne innlede et samarbeid med om å dominere og administrere Britannia, men en tilsvarende overklasse fantes ikke i høylandet. Romerne kunne bare holde på det ved direkte militær okkupasjon.

Etter at den romerske erobringen av Britannia og de krigene som fulgte den er blitt utførlig presentert i teksten blir beretningen om den romerske konsolideringen av erobringen av lavlandet fortalt. Her opprettet romerne raskt et samarbeidsforhold med aristokratiet, og aristokratiet lærte seg latin og tok opp romerske skikker og bygde byer og boliger i romersk stil. Det lokale aristokratiet fikk et visst lokalt selvstyre, i motsetning til områdene i det nordlige England som ble værende under militær okkupasjon.

Romerne opprettet en type administrasjonsenheter i de selvstyrte delene av England som ble kalt for civitates. De ble styrt av en forsamling av lokale aristokrater som ble kalt for decurioner. Decurionene var ansvarlige for den lokale forvaltningen, og for å holde veiene i stand og for vedlikehold av offentlig eiendom og for å kreve inn skatter, også den delen av skattene som skulle overleveres til romerne.

Det blir videre fortalt om byene og om næringslivet i England under romerne og om Britannias stilling i Romerriket. Decurionenes stilling kom til å bli vanskelig etter hvert som presset mot Romerrikets grenser ble hardere fra det tredje århundret av siden økende utgifter til krigføring førte til stadig større krav om skatter fra Romerrikets side, og decurionene stod personlig ansvarlig for å skaffe til veie de midlene som romerne krevde. Videre fortelles det om hvordan Romerriket utviklet seg i den utstrekning det hadde betydning for Britannia.

Dette er det første av to kapitler om Britannia under Romerriket. Dette behandler altså først og fremst erobringen og konsolideringen, så langt den fant sted. Neste kapittel vil behandle Romerrikets forfall og sammenbrudd, først og fremst slik det ble opplevd i Britannia, og hvilken rolle Britannia spilte i dette og hvordan det påvirket Britannia.


Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Britannia før romerne

Her er lenker til noen kart over Britannia som vil være til hjelp:

  1. Topografisk kart over Britannia
  2. Historisk kart over Britannia under Romerriket
  3. Kart med administrative grenser fra nyere tid

England før romerne var ikke et kongerike, men bestod politisk av mange ulike områder, og forholdene var ikke fredelige. Det er vanlig å se på det engelske landskapet (Se kart) når man forteller om den romerske okkupasjonen av Britannia. I de lavereliggende delene av Britannia var befolkninga allerede vant til å betale skatt til sine herrer før romerne kom, og her festet romerne raskt grep om befolkninga, men i de høyereliggende områdene fikk romerne større problem, og i disse områdene ble romerne nødt til å ha store militære styrker stående så lenge de okkuperte Britannia. Disse høyereliggende områdene var Wales og området like øst for Wales godt og vel til elva Severn, og landet i nord. I nord måtte romerne ha store styrker stående i hele det britiske høylandet, og i Skottland greide romerne bare å holde de sørligste delene okkupert i kortere tid. I England består dette nordlige høylandet først og fremst av Penninene og Cumbria. Av kartet ser man at Penninene strekker seg sørover til elva Trent. Og i Cornwall er det også høydedrag. På disse høydedragene mener man at folk var friere enn i de lavereliggende områdene, og levde et omflakkende liv som gjetere. På lavlandet var befolkninga fastboende jordbrukere, og der fantes det en overklasse av krigere.

Det hadde lenge før romerne erobret Britannia vært betydelig kontakt mellom Britannia og det europeiske fastlandet, og det hadde også vært kontakt mellom Britannia og Romerriket. Denne kontakten bestod først og fremst av handel og bytte. Den romerske geografen Strabo nevnte korn, kveg, skinn, gull, sølv, rasehunder og slaver som viktige eksportvarer fra Britannia.

I det sørlige og vestlige England er forskansninger eller festninger på åsene eller bakkene et karakteristisk trekk ved bosetninga, selv om disse festningene ikke alltid lå på bakketopper. De er kjent som hill-fort, det kan kanskje oversettes til "bygdeborger". I noen av disse festningene bodde mennesker fast, mens andre var tilfluktssted for mennesker i området. Disse festningene kan ha blitt kontrollert av høvdinger.

I det østlige og sentrale England og i områder i det østlige Skottland var det ubefestede landsbyer og enkeltvise gårder. I noen områder, som ved øvre Themsen, er det et begrenset antall forholdsvis små, men øyensynlig befestede, steder på høyereliggende steder, samtidig som det var større antall beskjedne gårder på elveslettene i området. Også her kan de befestede stedene ha blitt kontrollert av høvdinger. I det nordlige og nordvestlige England var det omtrent ikke festningsverk, verken små eller store. Dette gjelder stort sett for området til Brigantes.

Den dominerende formen for bebyggelse var helt ulik dette i nord og i vest. Her levde befolkninga spredt om i landskapet på en måte som ikke tyder på at den ble kontrollert av høvdinger, siden det ikke er mulig å finne mange steder som kan ha vært sentra for kontroll. Befolkninga ser ut til å ha vært mindre bofast, og til å ha flakket over store områder med dyrene sine. Det er foreslått at den sosiale organisasjonen her var i form av løst sammenknyttede stammer, i motsetning til mer hierarkiske høvdingdømmer med klart avgrensede territorier på lavlandet i det sørlige og østlige Britannia.

Julius Cæsar hevdet at i det sørlige England bodde det folk som var bærere av La Téne III kulturen og nylig hadde innvandret fra "Belgia". Peter Salway er noe skeptisk til dette, mens Sheppard Frere godtar det.

Overgang til et mer intenst jordbruk foregikk allerede før romerne okkuperte England. I Themsendalen foregikk omlegging fra husdyrhold basert på beitedrift på enger som ikke var oppdelt eller inngjerdet og til en kombinasjon av mer intens dyrking av jord, åkerbruk, og beitedrift på avgrensede enger og beitemarker i det siste århundret før Kristus. Og dette foregikk også i andre områder før erobringen. Det foregikk en stor omlegging av jordbruket seint i den før-romerske jernalderen, skriver Salway, i hvertfall i de tett befolkede elvedalene.

I det samme tidsrommet foregikk også annen teknisk utvikling. For eksempel ble langt mer av keramikken dreid på hjul enn tidligere. Det er tegn på at pottemakerkunsten ble et profesjonelt handverk. Man ser en begynnende spesialisering og urbanisering allerede før romerne kom. Det er også en tydelig deling av befolkninga i et krigeraristokrati og de brede, arbeidende lag av befolkninga. Det var trolig nær forbindelse mellom aristokratiet i det sørlige England og i Gaul (Frankrike), og nærmere forbindelse mellom disse to gruppene aristokrater enn mellom det sørengelske aristokratiet og befolkninga i det nordlige og vestlige Britannia, skriver Salway.

Salway skriver at det var mange felles trekk i kulturen til de forskjellige britiske stammene, og at de liknet på den kulturen som strakte seg helt fra Donau til Nordsjøen. Hele dette store området hadde en kultur som på mange måter var ganske ensartet. Den er blitt kalt for "keltisk". I denne kulturen var det på toppen av samfunnet et krigersk aristokrati og under dette en stor og undertrykket menneskemasse.

Cæsars ekspedisjoner til Britannia

Ved midten av det første århundret før Kristus var Romas gamle republikanske styringssystem i forfall. Enkelte rike senatorer hadde fått svært stor politisk makt med store private formuer som grunnlag. Teoretisk ble Rom fortsatt styrt av magistrater som var valgt av folkets forsamling og som rådførte seg med senatet. Senatet bestod av rike menn som hadde hatt høye offentlige verv. De fleste som ble senatorer kom fra familier som allerede hadde fostret senatorer. Senatorklassen var et aristokrati som kom til å dominere staten i mange generasjoner. Rike og mektige familier innen senatorklassen fikk tilhengere og klienter som var avhengige av godviljen til disse rike og mektige. Noen rike familier dominerte hele regioner.

Magistratenes makt hadde vært begrenset av andre magistrater siden avgjørelser krevde enstemmighet blant magistratene, og de ble utnevnt som kollegium, altså to eller flere sammen. Militære kommandoer ble gitt til de som hadde hatt de høyeste embetene, og de ble også provinsguvernører. Disse stillingene ga innehaverne store muligheter til å berike seg, og dette fostret korrupsjon.

Det ble de enkelte hærførerne som måtte sørge for at soldatene ble forsørget når en krig var over siden senatet nektet staten å bruke penger på dette, og dermed ble soldatene avhengige av hærførerne og fikk hærførerne, og ikke staten, som sin øverste myndighet, og ble deres klienter. Dette skjedde siden store mengder arbeidsløse og eiendomsløse gikk inn i hæren under Marius.

Midt i det siste århundret før Kristus var det offentlige liv i Rom blitt gjennomført korrupt. Tre personer hadde tilegnet seg svært mye makt. Disse tre var Cæsar, Pompeius og Crassus. Da Cæsar fikk den militære kommandoen i Gallia satte han i gang med å erobre landet. Og med dyktighet og hell lyktes Cæsar i dette, og han ble derfor avholdt av soldatene som han kommanderte. Den militære kommandoen i Gallia ga Cæsar en maktposisjon som han ikke uten videre ville gi fra seg, og derfor var det av betydning for ham å holde krigene gående. Cæsar hevdet at de galliske stammene som han førte krig mot fikk hjelp fra Britannia, og dette kunne han bruke som begrunnelse for å føre krigen over til Britannia.

Om den romerske hæren

Før jeg refererer det Cæsar har skrevet om de felttogene som han gjennomførte mot britene kan det sies litt om den romerske hæren. [Dette henter jeg fra et appendix til Cæsars beretning.] Den hæren som Cæsar kommanderte bestod av et ukjent antall hjelpetropper, som lett infanteri og bueskyttere, og fra seks til elleve legioner, og en kavaleristyrke som stort sett hvert år ble rekruttert i Gallia. Når et års kampanjer var over om høsten ble kavaleristene sendt heim, og når neste års kampanjer skulle begynne ble kavaleristyrken rekruttert på nytt. Cæsar hadde også germansk kavaleri.

Legionene skulle være romerske statsborgere, men Cæsar tillot unntak for å skaffe troppestyrker til veie når det trengtes. De fleste soldatene som fylte opp legionene til Cæsar kom fra Nord-Italia. Legionærene var frivillige som var soldater for betaling.

En legion skulle være på seks tusen mann, men var ofte mindre enn denne styrken. En legion var delt inn i ti kohorter, hver på seks hundre mann. (Peter Salway skriver om situasjonen hundre år senere at kohortene bestod av 480 mann, med unntak for den første kohorten, som bestod av 800 mann.) Hver kohort var delt inn i tre manipler på to hundre mann hver. Maniplene var delt inn i to centurier, hver på hundre mann (Peter Salway skriver at centuriene var på 80 mann.). Legionen hadde på denne tida ingen permanent kommandant. De generalene som tjente under Cæsar (legati) var menn med rang som senatorer som var utpekt av Senatet etter Cæsars anbefaling. De fikk sine plikter fastsatt av Cæsar, og det kunne være å lede legionene i ulike forehavende, blant annet i kamp. Hver legion hadde seks militære tribuner. De var foreslått, og kunne også være utnevnt, av øverstkommanderende. De manøvrerte legionene under ledelse av en general, og handlet noen ganger på eget initiativ. På slagmarka var ofte centurionene viktigere, for de hadde den løpende kommandoen. De fikk mange lovord fra Cæsar. De hadde vært menige soldater og var blitt forfremmet på grunn av mot, dyktighet, snarrådighet og evne til lederskap. Av de seksti centurionene i en legion hadde de seks som hørte til den første kohort stillinger med spesielt ansvar og ble innkalt sammen med generalene og militærtribunene til krigsrådet. Den viktigste stillingen hadde den ledende centurionen i legionen, altså centurionen til den første centurie i den første kohort.

Legionærene hadde på seg en jakke av ull, en frakk av lær med metallbeslag om halsen, lange gamasjer og en kappe eller poncho for å beskytte mot kulde og regn. Rustningen bestod av hjelm, et langt rektangulært skjold av tre dekket med lær, beinskinne og trolig en brynje av lær. Siden motstanderne vanligvis ikke hadde annen beskyttelse enn et skjold ga den rustninga av lær som de romerske soldatene bar en stor fordel til dem, som også all den øvelsen som de hadde ga dem. Våpnene deres var sverd med egg på begge sidene og tunge kastespyd. Sistnevnte kunne være godt og vel to meter langt.

Soldatene måtte bære med seg diverse utstyr, som mat og utstyr for å tilberede mat og redskaper som spade, øks og sag for å utføre diverse byggearbeider, som å bygge forskansninger. Dessuten førte hæren med seg tungt utstyr, som artilleri og beleiringsutstyr og annet militært utstyr. Dette krevde mange hester og vogner. I beleiringutstyret inngikk ulike kastemaskiner. Det ble også brukt forskansninger på hjul som ble kjørt fram til voller og festningsmurer for at angriperne uhindret skulle kunne bygge seg adgang til det befestede området.

Peter Salway skriver om utrustninga til soldatene at den ble endret gjennom det første århundret. Bronsehjelmen ble erstattet av en hjelm som var mer forseggjort, og rustninga av lær ble erstattet av ei fleksibel rustning av metallband. Skjoldet var utstyrt med en utbuling av metall som kunne bli brukt til å slå en motstander med. Legionærene sloss i tette rekker, som de var godt trent til å gjøre. Legionærene var dessuten ofte spesialister av forskjellig slag - militære handverkere.

Når de romerske soldatene slo leir gravde de alltid ei grøft rundt leiren, og hver soldat hadde med seg to påler som ble brukt til å bygge en palisade på innsida av grøfta med. Teltene ble satt opp etter en fast plan.

Cæsars beretning om invasjonene av Britannia

Her brukes Cæsars egen beretning fra boka om krigene i Gallia - De bello gallioco - for å fortelle om invasjonene hans av Britannia. Cæsars beretning om invasjonen i Britannia står i bok IV og V.

Den første invasjonen av Britannia foregikk i år 55 før Kristus.

Cæsar begynner sin beretning om den første invasjonen av Britannia med å skrive at det nærmet seg slutten på sommeren, og vinteren ville komme tidlig siden kystene til Gallia vendte mot nord. Men Cæsar forberedte en ekspedisjon mot Britannia, skriver han, siden i nesten alle de galliske kampanjene hadde gallerne fått forsterkninger fra britene. Selv om det ikke skulle være tid nok resten av året til å gjennomføre en kampanje ville et besøk til Britannia være en stor fordel, for å se landet og gjøre seg kjent med landets beskaffenhet og med havnene. Dette visste gallerne nesten ingenting om. Selv om Cæsar hadde spurt de som drev handel med Britannia om landet visste de nesten ingenting om landet, bare litt om den kysten som de selv hadde besøkt. De visste ingenting om størrelsen på landet, om hvor sterke de ulike stammene var, etc.

For å få informasjon om landet sendte Cæsar et krigsskip avgårde på rekognosering før han våget å legge ut på ekspedisjon til landet. I mens sendte Cæsar hæren til et område der det var kort avstand over til Britannia. Og han ga ordre om at skip skulle samles der for å kunne frakte hæren over til Britannia. Da disse forberedelsene ble kjent blant britene sendte flere britiske stammer utsendinger over til Cæsar og tilbød seg å underkaste seg Cæsar. Cæsar ga dem generøse løfter til gjengjeld. Han sendte utsendingene tilbake sammen med Commius, som han hadde gjort til konge av de galliske Atrebatene. Cæsar satte Commius høyt, og mente at han var lojal og hadde god dømmekraft. Commius var respektert i Britannia, og Cæsar instruerte Commius om besøke så mange britiske stammer som mulig og be dem om å gi seg inn under romersk beskyttelse, og om å fortelle at Cæsar snart ville komme.

Etter hvert ble det samlet en flåte som var stor nok til å føre to legioner over til Britannia. Og så benyttet Cæsar seg av gunstig vær til å sette seil ved midnatt. Kavaleriet fikk ordre om å begikk seg til en annen havn for å reise derfra. Cæsar kom over til Britannia neste morgen, og britene ventet da på ham på bakketoppene. Det stedet der Cæsar først kom til land var sånn at stranda lå under en høyde som britene kunne stå på og kaste spyd ned på Cæsars styrker mens de gikk på land, og Cæsar mente at dette var et uhøvelig landingssted. Derfra la han skipene til ankers til på ettermiddagen mens han ventet på at resten av skipene som førte troppene over skulle komme. Cæsar holdt rådslagning med de andre militære lederne. Da det var gjort kom de til at forholdene lå til rette for å fortsette, og han seilte omkring ti kilometer videre og satte skipet sitt på land på ei flat strand som var fri for hindringer.

Da de innfødte forstod at Cæsar ville prøve å gå på land sendte de kavaleriet sitt og et antall stridsvogner fram, og resten av troppene fulgte etter like bak disse. Situasjonen var vanskelig for romerne. Skipene deres var så store at det var ganske dypt der de var kjørt opp på grunn, og soldatene var ikke vant til å gå i land under slike forhold, og de var tynget ned av vekten av våpen og rustninger. Britene stod like ved eller i vannkanten for å hindre at de romerske soldatene gjorde landstigning. Denne situasjonen skremte de romerske soldatene, og de våget ikke å gå på sånn som de ellers brukte å gjøre.

Da Cæsar så dette ga han ordre om at krigsskipene, som var lettere å manøvrere enn transportskipene, ble fjernet et lite stykke fra de andre skipene og så ble rodd raskt og sterkt inn på land på motstandernes høyre flanke, og derfra skulle bueskyttere, artilleri og slynger ble tatt i bruk mot britene av menn på skipenes dekk. Denne manøveren var vellykket. De innfødte trakk seg litt tilbake. Men fortsatt nølte romerne, først og fremst fordi vannet var dypt. Den mannen som bar ørnen til tiende legion bad til gudene, og skrek så med høy stemme: "Hopp ned kamerater, dersom dere ikke vil overgi ørnen vår til fienden; jeg vil i hvert fall gjøre min plikt overfor landet mitt og generalen min". Med disse ordene hoppet han ut av skipet og gikk fram mot fienden med ørnen i hendene. Ved dette oppfordret soldatene hverandre om å følge etter, og de hoppet ut i vannet alle som en, også mennene fra de andre skipene, og gikk mot fienden.

Begge sider kjempet hardt. Men romerne greide ikke å danne formasjonene sine og finne avdelingene sine, og det ble stor forvirring blant dem. Fienden kjente alle grunnene, og når de så romere i små grupper eller en etter en komme i land red de mot dem og angrep dem. Cæsar ga derfor ordre om at krigsskipenes båter og rekognoseringsfartøyene ble bemannet med tropper slik at han kunne sende hjelp til hvert punkt der han så menn i vanskeligheter. Så snart soldatene fikk føttene sine på land og var samlet angrep de fienden og tvang dem til å flykte, men de kunne ikke forfølge dem siden det romerske kavaleriet ikke hadde kommet fram. Og derfor lyktes ikke Cæsar så godt som han pleide.

Den beseirede fienden sendte en utsending til Cæsar for å be om fred, og ga løfte og å gi gisler og å utføre ordrene hans. Sammen med disse utsendingene kom Commius, som Cæsar hadde sendt i forveien. Da han hadde gått i land og overlevert Cæsars budskap til de innfødte hadde han blitt tatt til fange og bundet. Etter kampen ba de om unnskyldning og la skylda på menigmann. Cæsar bebreidet dem for å ha gått til krig uten at han hadde provosert dem, etter at de hadde sendt utsendinger til kontinentet for å be om fred, men Cæsar sa at han ville unnskylde deres uvitenhet, og krevde gisler. Noen gisler ble overlevert med en gang, og resten skulle hentes rundt omkring og leveres om få dager. Og mennene ble bedt om å vende tilbake til markene sine, og høvdingene begynte å komme fra alle steder for å be om Cæsars gunst for seg selv om sin stamme.

Dermed ble det sluttet fred. På den fjerde dagen etter at Cæsar kom til Britannia seilte de atten transportfartøyene som fraktet kavaleriet ut fra Gallia med en mild bris. Da de nærmet seg Britannia og kom til syne kom plutselig en voldsom storm og drev dem ut av kurs og fra hverandre. De ble tvunget til å vende tilbake til kontinentet.

Det var fullmåne akkurat den natta, og da brukte tidevannet å være spesielt høyt. Dette hadde ikke romerne kjennskap til. Resultatet var at de krigsskipene som var blitt brukt til overfarten og satt opp på stranda var blitt vasstrukne, og transportfartøyene, som hadde ligget for anker, ble slått ned av stormen. Et antall skip ble ødelagt, og resten mistet tauverket og ankrene og ble ubrukelige, og dette skapte forferdelse i hæren, for soldatene forstod at de var strandet i Britannia, og at de ikke kunne reparere båtene, men måtte overvintre i Britannia. Dette hadde de ikke tatt med forsyninger for å gjøre, for de hadde ventet å vende tilbake til Gallia og være der om vinteren.

Da de britiske høvdingene fikk kjennskap til denne ulykken begynte de å planlegge på nytt. De visste at Cæsar verken hadde kavaleri, skip eller korn, og de bestemte seg for å fortsette kampen. De ville hindre romerne i å skaffe seg korn og andre forsyninger, og forlenge krigen inn i vinteren. Dersom de greide å beseire romerne eller å hindre dem i å vende tilbake til kontinentet var de sikre på at romerne ikke ville komme tilbake med en ny hær. De britiske høvdingene begynte å kalle sammen mennene sine igjen.

Cæsar mistenkte at dette kunne skje etter at høvdingene sluttet å sende gisler, og han begynte å forberede hæren på kamp. Det ble hentet inn korn fra markene, og materialer fra de ødelagte skipene ble brukt til å reparere skip som var i bedre forfatning. Det ble gitt beskjed til kontinentet om at utstyr skulle sendes over. Med unntak for tolv skip ble alle skipene satt i stand igjen.

Mens dette arbeidet foregikk var en av legionen ute for å samle sammen korn. Mens den sjuende legionen var ute og samlet korn meldte vaktene om at en stor støvsky var å se i den retningen som legionen hadde gått i. Cæsar gjettet på at legionen var blitt angrepet, og ga ordre om at styrker skulle sendes for å undersøke om noe foregikk, og om så var tilfelle gripe inn. Da Cæsar nådde fram så han at legionen var hardt presset av fiender og hadde vanskelig for å holde ut. Mens soldatene hadde vært opptatt med å sanke korn hadde de blitt angrepet.

Britene brukte stridsvogner når de angrep. De kjørte over markene og kastet spyd, og de skremte de romerske soldatene og skapte uorden i rekkene deres. Noen av britene gikk også ut av vognene sine og kjempet til fots, mens de som kjørte vognene plasserte vognene et kort stykke bak kampplassen. Slik kombinerte de angrepskraften til kavaleriet med utholdenheten til infanteriet. Og de var så godt trent at de kunne kjempe fra vognene selv når hestene sprang i full gallopp på ujevnt underlag, og vende vognene og manøvrere dem raskt i alle situasjoner.

Soldatene i den sjuende legionen var blitt engstelige, og det var på rette tid at Cæsar kom til unnsetning. Da han kom med resten av styrkene stoppet fienden opp og den sjuende legionen kom til hektene. Cæsar vurderte det sånn at situasjonen var for usikker til at han kunne angripe, og han trakk soldatene tilbake.

Det kom flere dager med dårlig vær, og alle holdt seg i leiren. I mens arbeidet fienden for å samle sammen flere soldater. Og etter hvert hadde de samlet sammen en stor styrke som nærmet seg leiren til romerne.

Cæsar forstod at selv om fienden skulle tape et slag ville de unnslippe siden romerne ikke hadde kavaleri som kunne forfølge fienden. Men Cæsar hadde skaffet seg tretti kavalerister som Commius hadde tatt med seg, og han satte legionene opp i kampformasjon foran leiren. Kampen varte ikke lang tid før fienden ga opp og flyktet. Romerne forfulgte dem et kort stykke, og brente ned alle bygningene i området.

Samme dag kom det på nytt utsendinger til Cæsar og bad om fred. Cæsar krevde dobbelt så mange gisler som forrige gang, og ga ordre om at gislene skulle føres til kontinentet, siden vinteren nærmet seg og det gjaldt å komme seg bort før vinteren kom. Kort etter midnatt satte Cæsar seil og seilte sørover, og hele flåten kom trygt fram.

Cæsars andre invasjonen av Britannia - år 54 før Kristus

Da Cæsar forlot sitt vinterkvarter for som vanlig å reise til Italia ga han ordre om at det skulle bygges så mange skip som mulig i løpet av vinteren. Skipene skulle være lavere og bredere enn vanlig for å kunne gå lenger inn mot land med stor last, og de skulle både kunne seiles og bli rodd. Materialene for å ruste dem ut ble bestilt fra Spania.

Da Cæsar vendte tilbake fant han at det var bygd seks hundre skip etter hans spesifikasjoner og tjueåtte krigsskip. De var klare til sjøsetting i løpet av få dager. Cæsar gratulerte soldatene og offiserene. Cæsar ga ordre om at alle skipene skulle samles ved Portus Itius, som skulle være utgangspunkt for invasjonen av Britannia.

Da Cæsar kom til Portus Itius med fire legioner fant han at seksti skip på vei til Portus Itius hadde blitt rammet av storm og ikke var kommet fram, men resten var der og var klare til å seile over havet. Fire tusen kavalerister var samlet, og lederne for alle stammene i Gallia. Cæsar bestemte seg for å ta med seg de fleste av disse som gisler for at det ikke skulle komme til oppstand i Gallia mens Cæsar var borte. Dumnorix, som ikke ville være gissel, ble drept.

Cæsar satte så seil. Tilbake stod tre legioner og to tusen kavalerister med ordre om å holde havna og sørge for forsyninger av korn og ta seg av situasjonen i Gallia. Cæsar tok med seg fem legioner og to tusen kavalerister. De seilte ved solnedgang. Med midnatt ble det vindstille, og skipene ble drevet ut av kurs av sterke strømmer, og da dagen kom var de langt fra land. De måtte ro langt for å komme inn til land. Da de kom til land var det ingen som ventet på dem. Cæsar fikk senere vite at de var blitt sett, men siden han hadde med seg så mange skip at åtte hundre skip kunne sees samtidig hadde fiendene gjemt seg.

Hæren gikk i land og satte opp leir. Fanger fortalte hvor britene var, og Cæsar etterlot ti kohorter og tre hundre kavalerister for å passe på leiren og skipene, mens resten marsjerte mot britene kort tid etter midnatt. I løpet av natten marsjerte romerne så langt at de ble sett av fienden. Britene tok seg fram til ei elv med kavaleriet og stridsvognene, og prøvde å angripe fra en posisjon i høyden. De ble slått tilbake av det romerske kavaleriet, og gjemte seg i skogen, der de inntok en befestet posisjon. Spredte grupper gjorde utfall ut fra skogen. Men soldatene fra den sjuende legionen erobret posisjonen og drev britene ut av skogen. Men Cæsar la ned forbud mot at romerne forfulgte britene siden de ikke kjente terrenget, og siden han heller ville befeste leiren.

Neste morgen sendte Cæsar en styrke av infanteri og kavaleri i tre kolonner ut for å forfølge fiender. Da de hadde tatt seg fram så langt at de kunne se fiender fikk de beskjed om at storm i løpet av natta hadde skadet nesten alle skipene eller kastet dem opp på land. Ankrene og tauverket hadde ikke holdt.

Cæsar ga ordre om at styrkene skulle vende tilbake. Han gikk selv tilbake til stranda. Omkring førti skip var helt ødelagt, og resten så ut som om de kunne repareres. Cæsar ga ordre om at de skipene som kunne repareres ble reparert, og ga ordre om at flere skip ble bygd på kontinentet. Dessuten mente han at det var best at alle skipene ble satt opp på land ved leiren og at befestningen til leiren ble bygd ut slik at den også beskyttet skipene. Da Cæsar vendte tilbake til troppene som hadde forfulgt britene fant han at en stor britisk styrke var samlet av Cassivellaunus, som hadde blitt den øverste lederen av forsvaret mot romerne. Territoriet til Cassivellaunus var skilt fra området til de maritime stammene av elva Themsen, og lå omkring 75 miles fra sjøen. Tidligere hadde han stadig vært i krig med de andre stammene, men nå hadde alle stammene blitt enige om å utnevne ham til sin øverste krigsleder.

Det indre av Britannia er befolket av folk som hevder at de er urinnvånere. Kysten er befolket av belgiske innvandrere som kom for å plyndre og føre krig. Befolkninga er usedvanlig stor, og grunnen er tett overstrødd med gårder, som likner på gårdene i Gallia, og det er mye kveg. Til penger bruker de enten bronse eller gullmynter eller jernstykker av fast vekt. Det er tinn inne i landet, og mindre forekomster av jern ved kysten, men kobber blir importert. Det er tømmer av alle slag, med unntak for bøk og bartrær. De mener at det er ulovlig å spise hare, fugl og gjess, men de holder dem som husdyr. Klimaet er mer temperert enn i Gallia, og det er mindre hard kulde.

Øya er trekantet, og ei side vender mot Gallia. Et av hjørnene til denne sida er på kysten av Kent, og det er landingsstedet for nesten alle skip som kommer fra Gallia. Det peker mot øst, mens det nedre hjørnet peker mot sør. Lengda til denne sida er omkring 475 miles. Ei anna side vender mot vest mot Spania. I denne retning er Irland, som er antatt å være halvparten så stor som Britannia. Det er like langt fra Britannia til Irland som det er til Gallia. Midt mellom Britannia og Irland ligger Isle of Man. Det er også antatt at det er et antall flere øyer der det i følge noen beretninger skal være en måned sammenhengende mørke ved vintersolverv. Vi har ved hjelp av en vannklokka funnet at nettene er kortere enn på kontinentet. Denne sida til Britannia skal i følge de innfødte være 665 miles lang. Den tredje sida vender mot nord, og det ligger ingen land i den retningen, men det østlige hjørnet peker mot Germania. Lengden til den sida er 760 miles. (Ei engelsk mil er 1609 meter, men ei romersk mil var kortere, noe mer enn 1400 meter.)

De mest siviliserte innbyggerne er de som bor i Kent. De lever omtrent på samme måte som folk i Gallia. De fleste stammene i det indre dyrker ikke korn men lever av melk og kjøtt og er kledd i skinn. Alle britene farger kroppene sine en blå farge. Konene blir delt mellom grupper av ti eller tolv menn, spesielt mellom brødre og mellom fedre og sønner. Men barn blir regnet som avkom av den som kvinnen først bodde sammen med.

Det britiske kavaleriet og de britiske stridsvognene hadde et voldsomt møte med kavaleriet vårt på marsjen, men våre menn greide seg godt og jaget britene bort og drepte mange, men fikk også selv en del drepte da de forfulgte britene for ivrig. Fienden ventet ei stund, og angrep så mens mennene våre var opptatt med å befeste leiren. Fienden kom plutselig ut av skogen og slo ned på utposten. Cæsar sendte to kohorter til unnsetning, men de var engstelige på grunn av den ukjente taktikken, og fienden brøt seg ut mellom kohortene og kom seg uskadet bort. Den dagen ble den militære tribunen Quintus Laberius drept.

Den spesielle kampen foregikk foran leiren og ble sett av alle. Det ble sett at de romerske soldatene var for nedtynget av sine rustninger til å kjempe en slik kamp. De kunne ikke forfølge fienden når han trakk seg tilbake. Det romerske kavaleriet fant det også svært vanskelig å kjempe mot stridsvognene, for stridsvognene ville i alminnelighet vike tilbake og dra romerske kavalerister med seg, og når kavaleristene var dratt bort fra avdelingene ville stridsvognene stoppe og kavaleristene måtte kjempe med oddsene mot seg. Britene steg da ut av stridsvognene og kjempet som infanterister. Også i kamp mot britisk kavaleri var situasjonen vanskelig. De sloss aldri i sluttet orden, men i svært åpne formasjoner, og hadde reserver plassert forskjellige steder, og på den måten dekket de ulike gruppene hverandres tilbaketrekning og friske og uthvilte tropper erstattet de som trakk seg tilbake.

Neste dag tok fienden plass på en høyde et stykke fra leiren. De viste seg bare for oss i mindre grupper og angrep kavaleriet vårt mindre kraftig enn dagen før. Men midt på dagen hadde Cæsar sendt tre legioner og hele kavaleriet ut på en ransakingsekspedisjon, og da slo britene plutselig og hardt til mot dem fra alle sider. Legionene drev dem tilbake med et motangrep og forfulgte dem og drepte mange av dem. Dette fikk mange av britene til å trekke seg ut av kampen, og britene gikk aldri senere til kamp med sin fulle styrke.

Cæsar førte hæren til Themsen for å gå inn i Cassivellaunus' land. Bare på et punkt er det mulig å gå over elva, og selv der er det vanskelig. Der hadde fienden samlet store styrker på den andre siden. Elvebredden var også gjerdet inn med skarpe staker som var satt ned langs bredden, og det ble sagt at også på elvebunnen var det skarpe staker. Cæsar sendte først kavaleriet over, og ga så infanteriet ordre om å følge etter. Kavaleriet og infanteriet angrep samtidig, og så voldsomt at fienden ble drevet på flukt.

Cassivellaunus hadde nå gitt opp håpet om å utkjempe en avgjørende kamp. Han løste opp en stor del av hæren sin, og holdt bare fire tusen stridsvogner tilbake, og med dem fulgte han med den romerske frammarsjen. Han trakk seg tilbake og holdt seg foran de romerske styrkene og drev alt kveg og innbyggerne bort fra det området som romerne kom til å marsjere gjennom og inn i skogen. Dersom det romerske kavaleriet kom for langt bort når det var ute og plyndret og la landet øde angrep de britiske stridsvognene det med stor styrke. Cæsar måtte derfor holde kavaleriet i nærheten av infanteriet, og kunne bare ødelegge den delen av landet som infanteriet marsjerte gjennom.

I løpet av denne marsjen kom det utsendinger fra Trinovantes. En ung fyrste fra denne stammen, Mandubracius, hadde reist til kontinentet og stilt seg under Cæsars beskyttelse da far hans, som var konge av Trinovantes, ble drept av Cassivellaunus. Utsendingene lovte overgivelse og å lystre Cæsar. Cæsar krevde førti gisler og korn til troppene sine. Og Trinovantes sendte korn og gisler.

Da fulgte andre stammer etter, Cenimagni, Segontiaci, Ancalites, Bibroci og Cassi sendte utsendinger og overga seg. Cæsar fikk vite at han ikke var langt fra hovedkvarteret til Cassivellaunus. Det var befestet og beskyttet av sumpmarker og skoger. Der var det samlet mange mennesker og mye kveg. Cæsar marsjerte dit med legionene sine. Han fant ut at det var sterkt befestet. Likevel angrep han fra to kanter, og greide å erobre hovedkvarteret.

Mens dette foregikk sendte Cassivellaunus beskjed til Kent om at de fire kongene i området skulle angripe leiren og skipene. Dette angrepet lyktes ikke. Da Cassivellaunus hørte dette, og så at landet hans ble lagt øde av romerne, sendte han beskjed til Cæsar og ville forhandle om overgivelse. Cæsar hadde bestemt seg for å vende tilbake til kontinentet for vinteren, siden han var redd for at det ville komme til oppstand i Gallia. Dessuten var sommeren snart over, og han visste at han ikke ville kunne oppnå noen endelig seier i løpet av sommeren. Cæsar krevde at Cassivellaunus ga ham gisler og betalte en årlig tributt og nektet ham å angripe Trinovantes.

Så snart Cæsar hadde fått gislene førte han hæren tilbake til kysten. Der var skipene blitt reparert. Og så forlot Cæsar Britannia, og kom aldri mer tilbake.


Fra Cæsar til Claudius

Det skulle gå bortimot hundre år før romerne kom tilbake til Britannia. Man vet langt mer om hvordan situasjonen i Britannia var da romerne kom dit for tredje gang enn da Cæsar var der. Det fantes svært dyktige handverkere i Britannia i før-romersk tid, og mange gjenstander som de laget er funnet. Det ble preget mynt i Britannia før romerne kom. Landet bestod av mange kongedømmer i de sentrale områdene, og utenfor de sentrale områdene levde selvstendige stammer. Noen av disse produserte også mynt i edle metaller, men bare i de sentrale områdene ble det også produsert mynt av billig metall, det var mynt av mindre verdi som gjorde at dagligdags handel kunne utføres med mynt som betalingsmiddel.

Den sterkeste stammen synes å ha vært Catuvellauni, som hadde sitt utgangspunkt nord for London i Hertfordshire, men som hadde utvidet sitt område til også å dominere Cambridgeshire, Northamptonshire, Bedfordshire og andre områder. Det er funnet rike graver fra Catuvellauni, noe som viser at en rik elite hersket. Tidlig i det første århundret etter Kristus hadde Catuvellauni overtatt Trinovantes som lå ved kysten nord for London, i East-Anglia. Dermed var Catuvellauni et rike som kunne dominere det sørøstlige England.

Vest for det sentrale sørøstlige England til Catuvellauni lå Dobunni, som strakte seg fra Oxfordshire og videre vestover til det nordlige Somerset, Avon, Gloucestershire, deler av Hereford og Worcester og Warwickshire. (Se kart over dette området. - Du finner det vest for London, mot Wales.) Her var samfunnene organisert på en annen måte enn i det sørøstlige England. Dobunni var organisert rundt en serie massive hill-fort, befestede områder på åsene. Her finner du hvor de forskjellige britiske stammene levde - stammenes navn er inntegnet på dette kartet.

Lenger nord lå Corieltauvi, i Leicestershire, Nottinghamshire, Lincolnshire og kanskje også deler av det sørlige Yorkshire. Der ble det samtidig slått mynt av to eller tre høvdinger. Liknende var det lenger øst, i Iceni, som omfattet Norfolk og det nordvestlige Suffolk, som kan ha vært delt i en østlig og en vestlig del.

Langs sørkysten av Britannia var det stammer som hadde direkte kontakt med kontinentet. I Dorset var Durotriges, og i dette området ble det preget mynt i Portland og Hengistbury. Det var uvanlig tett med hill-fort der, og det ser ikke ut til at det fantes et dominerende sentrum i området.

Utenfor ringen av folk som var i direkte kontakt med det sørøstlige området, og som laget sin egen lokale mynt, var folk som det er vanskelig å kategorisere. I Cornwall og Devon var Dumnonii. De hadde i svært lang tid hatt direkte kontakt med kontinentet. I den østlige halvdelen av riket deres fantes hill-fort av alminnelig type, men i vest er befestningene av samme type som i Spania og i Bretagne.

Nord for Dubonni var en annen stamme, Cornovii, og de hadde også mange hill-fort. Området deres omfattet Shropshire, og strakte seg inn i Staffordshire, Cheshire, Clwyd og de østlige delene av Powys. [Du finner disse områdene på det kartet som det ble gitt lenke til ovenfor.] Lenger vest lå Wales, der det er enda vanskeligere å gå opp grensene mellom stammene. Lengst nord i Wales holdt Deceangli til. Ordovices holdt til i det sørlige Gwynedd, Demetae var i det sørvestlige Syfed, og Silures holdt til i Glamorgans og Gwent. Det var vanlig med hill-fort i Wales, og det er likhetstrekk mellom de sørlige stammenes skikk og det sørvestlige Englands skikk.

Hele det nordlige England med unntak for Humberside var okkupert av et folk som var kjent som Brigantes. Humberside var tatt opp av et folk som ble kalt for Parisi. De var delt i fire grupper. Hvordan Brigantes var organisert er usikkert.

I de første tjue årene etter Cæsars ekspedisjoner hadde ikke romerne foretatt seg noe som helst overfor Britannia. Men så i de ni årene etter 34 før Kristus ble det tre ganger forberedt ekspedisjoner som ikke ble satt i verk. Det var stadig kontakt, også på politisk plan, mellom Romerriket og britiske kongedømmer, og britene ble påvirket av romersk skikk og bruk. Det foregikk betydelig handel mellom Romerriket og England. Det ble importert luksuspregede varer til den britiske overklassen fra Romerriket. Og det gikk luksuspregede varer fra Britannia til Romerriket, som gull og sølv, slaver og jakthunder. Dessuten ble det solgt varer for et større marked fra Britannia til Romerriket, som korn. Dette kunne være forsyninger til hæren, sammen med den britiske eksporten av skinn og jern og kveg.


Den romerske invasjonen

Claudius

Året 43 satte Claudius i verk den romerske invasjonen av Britannia. Neil Faulkner skriver om Claudius og invasjonen i "The Decline & Fall of Roman Britain" at i januar året 41 ble forgjengeren til Claudius, keiser Gaius Caligula, angrepet og drept av en gruppe offiserer fra hæren. Bak drapet lå en omfattende sammensvergelse. Konsulene sammenkalte Senatet. Målet for Senatet var å erstatte keiserstyret med et styresett der Senatet var ledende og utnevnte magistrater som ble de øverste administrative lederne, og som skulle stå ansvarlige overfor Senatet. Senatet ville utpeke den nye keiseren, og senatorene ville at han skulle være en av dem. Men slik ble det ikke.

Mens Senatet satt i hastemøte fikk det beskjed om at en ny keiser allerede var utpekt. Pretorianergarden hadde funnet onkel til den drepte keiser Caligula bortgjemt i palasset. Denne onkelen var Claudius. Pretorianergarden tok ham med til sitt kvarter. Pretorianergarden var keisernes livvakt. De levde godt og behagelig med høy lønn. Deres gode liv var knyttet til keiserne, og Pretorianergarden var avhengig av det fantes en keiser. Den natta var Claudius den beste keiserkandidaten Pretorianergarden kunne stille opp.

På Capitolhøyden satt Senatet og prøvde å komme fram til sin framgangsmåte, og å komme til enighet om hvem av deres kandidater som skulle styre Romerriket. Da Pretorianergardens avgjørelse ble kjent ville ikke vaktene til Senatet stille opp for å forsvare Senatet i en eventuell væpnet konflikt med Pretorianergarden. Dermed ble Claudius ny romersk keiser året 41.

Claudius hadde vært en ukjent person fram til han ble keiser, og han hadde ingen erfaring i det offentlige livet. Han hadde levd bortgjemt de første femti årene av livet sitt selv om han ikke bare var onkel til keiser Caligula og oldebarn av den kjente Julius Cæsar, men også nevø av keiser Tiberius og en slektning av keiser Augustus. Claudius hadde i sin nærmeste familie noen av de største hærførerne Romerriket hadde hatt. Men Cladius var blitt gjemt bort på grunn av en lidelse, trolig cerebral parese. Og familien hans hadde ikke villet la ham delta i samfunnet på grunn av dette. Claudius stammet og var tykkfallen og var plaget av rykninger og skjelvinger.

Claudius kom til makta ved et kupp gjennomført av Pretorianergarden. Senatet hadde villet motsette seg at en ny keiser fra Cæsars og Augustus' familie kom til makta. Claudius nektet å møte i Senatet den første måneden etter at han var blitt keiser, for han visste at Senatet ikke satt pris på ham og frivillig ikke ville ha anerkjent ham. Det kom mange forsøk på opprør mot Claudius, men Claudius ble værende keiser i tretten år.

Keiseren var først og fremst en militær diktator, øverstkommanderende for de romerske legionene. Keiseren var nødt til å være akseptert av hæren, det var hans viktigste oppgave. Året 41 ga Claudius fra femten tusen til tjue tusen sestertier per mann til Pretorianergarden. Senere kjøpte han seg lojalitet fra resten av hæren med tilsammen 750 millioner sestertier, mer enn 90% av et helt års samlede skatteinntekter. Claudius trengte penger for å holde seg ved makta.

Og han trengte prestisje, noe som kunne gi legitimitet. Og det som ble verdsatt aller mest i Rom var militære erobringer - det var det som hadde bygd Romerriket. Det var gjennom militær erobring og plyndring at senatorklassens rikdom var bygd, og hæren og soldatene beriket seg på krigsbytte og plyndring i forbindelse med krigføring. Rom var aggressivt og førte kontinuerlig krig med naboer. Republikken hadde bare to ganger i sin 500 år lange historie offisielt hatt fred. Rom var et rovdyr. Ved å opptre som erobrer ville Claudius bli en romersk helt og vise sin rett til å herske.

Britannia var et ideelt bytte for Claudius. Det ble sett på som fjernt og fremmed og barbarisk - på den andre siden av havet - og samtidig rikt og til dels tett befolket. Dessuten var erobringen av Britannia noe som Roma hadde prøvd flere ganger, uten å gjennomføre den, det var noe som fortsatt ventet. I året 40 hadde Caligula begynt forberedelser for å erobre Britannia. Han samlet en stor hær både for å erobre Britannia og for å kue de germanske stammene, men hæren kom bare til kanalkystens strender i Gallia, der de plukket skjell.

I England hadde Catuvellauni erobret det sørengelske Atrebatiske riket. Kong Verica hadde rømt til Roma og bedt om støtte. Caratacus og Togodumnus var ledere av Catuvellauni, og de krevde at kong Verica ble utlevert. Det var rykter om at Britannia truet Rom. Catuvellauni dominerte det sørøstlige England, og var den sterkeste militære makt i England.

Claudius' erobringen av England

General Aulus Plautius førte en hær på 40.000 mann over til England, og kort tid etterpå utkjempet han et stort slag ved Medway der hæren til Catuvellauni ble nedkjempet. Så ventet hæren på Claudius for at han skulle kunne lede hæren mot fiendens hovedstad, som var blitt flyttet til Camulodunum (Colchester). Tilbakereisen til Claudius ble en seks måneder lang triumfferd gjennom provinsene og Italia. Erobringen ble feiret mange ganger i Roma, i 43 da nyheten om seier kom til Roma, i 44 da Claudius vendte tilbake, i 47 da Aulus Paulus var ferdig med sin periode som militær leder i Britannia, og i 51 da den beseirede Caratacus ble ført gjennom gatene i Roma. Invasjonen av Britannia var den største begivenheten under regimet til Claudius, og den legitimerte til en viss grad hans keiserverdighet.

Erobringen begynte i året 43. Fire legioner med hjelpetropper, omkring 40.000 mann, var blitt samlet i Boulogne. En legion hadde en nominell styrke på noe mer enn 5.000 mann. I den hæren som inntok England i 43 kan det ha vært like mange hjelpetropper som legionærer. Legionene var II Augusta, IX Hispana, XIV Gemina og XX Valeria. Det ser ut til at hæren gikk i land i Richborough i Kent. Men det kan ha bli satt tropper i land også andre steder. Havna i Richborough er beskyttet mot uvær, og på denne tida var ikke Richborough ei øy. Britene ventet ikke denne landgangen, og de romerske troppene møtte ingen motstandere til å begynne med. Men i to sammenstøt øst i Kent ble Caratacus og Togodumnus etter tur drevet på flukt, og de dro seg tilbake til Medway. Snart etter dette overga en del av Dobunni seg. Dobunni lå i Gloucestershire, og den romerske hæren passerte ikke her i første omgang.

Britene hadde ingen stående hær, i motsetning til romerne som hadde en profesjonell hær. Hos britene møtte de mennene som ble kalt inn for å slåss, om de hadde tid. Lange kampanjer med store styrker var det ikke mulig å gjennomføre siden de fleste var bønder. Britene hadde en kjerne av soldater som var adelsmenn og hadde tid til å trene i våpenbruk og til å drive krigføring. De kjempet fra lette stridsvogner og til fots. Vognene var ikke pansrede. Utstyret til de britiske soldatene var snaut. De hadde sverd, men knapt noen rustning.

De britiske soldatene manglet den treningen som de romerske soldatene hadde. De hadde verken den individuelle våpentreningen eller den treningen i å handle sammen på slagmarka som de romerske soldatene hadde. Britene manglet også en fast kommandostruktur. De romerske soldatene var drillet i å utføre manøvrer på slagmarka etter signal fra trompeter.

Fra Cæsars tid og fram til Claudius hadde Romerriket blitt langt grundigere organisert, og Claudius kunne bruke en mer profesjonell organisasjon enn den Cæsar hadde hatt adgang til. Derfor var det på mange måter lettere for Claudius å organisere et felttog mot England, og holde det i gang, enn det hadde vært for Cæsar. Både det sentrale statsapparatet og den regionale organisasjonen av Romerriket var mer utviklet.

Britene trakk seg tilbake over Themsen. Først hadde romerne vanskeligheter med å følge dem. Men til slutt svømte de keltiske hjelpestyrkene over, og noen avdelinger fant ei bru lenger oppe langs elva. Da Togodumnus ble drept kort tid senere førte dette til at motstanden mot romerne ble sterkere, og de romerske styrkene stoppet opp. Plautius sendte bud på keiseren som han hadde fått beskjed om å gjøre dersom motstanden ble spesielt sterk. Den viktigste kilden til informasjon om denne situasjonen er Cassius Dio, og han skrev at en stor mengde våpen var blitt gjort klare for å følge keiseren dersom motstanden skulle bli hard.

Ut på høsten kom Claudius selv for å ta kommando over styrkene. Han sendte hæren over Themsen. Peter Salway skriver at beretningene om den delen av felttoget som ble ledet av Claudius ikke er entydige i beskrivelsen av hvordan det foregikk. Suetonius skrev at lite foregikk, og at det ikke var noen kamper. Josephus skrev at Claudius ikke hadde del i æren for de seirene som ble vunnet. Dio gir en annen beretning. Han skrev at Cladius beseiret en britisk hær da han nærmet seg hovedkvarteret til britene, og at han erobret Colchester, og tvang flere stammer under seg. Dessuten ble Claudius hilset som imperator av soldatene flere ganger. Og dette skjedde vanligvis bare etter at en seier var vunnet.

I Roma ville man framstille krigen som utkjempet med små tap og med stor gevinst. På den triumfbuen som det romerske Senatet betalte for å sette opp i Roma stod det at den var satt opp: "av det romerske Senatet og folket fordi han [Claudius] hadde mottatt overgivelse fra elleve britiske konger, beseiret uten [romerske] tap, og for første gang hadde brakt barbariske folkeslag på den andre siden av havet under romersk herredømme."

Hele England var ikke erobret, og mange stammer og høvdinger prøvde å unngå å bli erobret ved om å bli allierte med romerne. Dio skrev at de stammene som overga seg ble avvæpnet. Okkupasjonen av Britannia ble organisert på samme måte som okkupasjonen (administrasjonen) av andre provinser. I tidlig keisertid gikk hovedskillet mellom lokaladministrasjonen og keiserrikets administrasjon, og den siste var delt inn i guvernørens administrasjon og finanssekretæren (procurator provinciae). Sistnevnte kom fra ridderklassen, som var den nest høyeste klasse i Rom etter senatorklassen. Personer fra ridderklassen ble etter hvert foretrukket til høye stillinger i keiserriket. Finanssekretæren var ikke underlagt guvernøren, men var direkte ansvarlig overfor keiseren.

Men ikke alle de delene av Britannia som romerne hadde okkupert ble så tidlig gjort om til romerske provinser. De områdene som ble gjort om til provinser fikk et visst indre selvstyre siden den lokale overklassen fikk ta seg av den lokale administrasjonen og innkreving av skatter. Men Claudius ville ikke gå for raskt fram. Peter Salway skriver at Claudius nok var klar over at i Germania hadde opprettelse av provinsinstitusjoner mellom Rhinen og Elben bidratt til den oppstanden som hadde utslettet legionene til Varus. Derfor var store deler av de erobrede områdene i Britannia under militært styre. Klientkonger fikk styre andre områder. Klientkongene fikk en viktig rolle i den første delen av Britannias okkupasjonshistorie. Nord for det området som Claudius hadde erobret lå Brigantine. Denne stammen ville være uavhengig. Iceni i Norfolk var i større grad ansvarlig overfor Roma. Iceni fikk til å begynne med lov til å beholde våpnene sine, men allierte folk ble av romerne regnet for å inngå i Romerriket. Vennskapet med Iceni var viktig for romerne, for Iceni kontrollerte innseilinga til the Wash.

Cogidumnus - eller Cogidubnus - ble klientkonge i sør. Opprinnelsen hans er ukjent. Området hans var trolig det som senere ble styrt fra Winchester og Chichester, og kanskje først Silchester. Cogidubnus var lojal overfor romerne og styrte området sitt i lang tid. Dette var trolig avgjørende under opprøret til Boudicca og mange andre britiske stammer.

Mens Claudius fortsatt var i Britannia førte den framtidige keiser Vespasian en kampanje lenger vest. Suetonius forteller at han kjempet mange slag og erobret Isle of Wight og la under seg to krigerske stammer. De kan ha vært Durotriges i Dorset og den delen av Dubonni som ikke hadde overgitt seg tidligere. Vespasian erobret mange hill-fort. Vespasian ble høyt verdsatt av Claudius og romerne på grunn av sine seire i Britannia. Neil Faulkner forteller om de kampene som ble utkjempet av styrkene til Vespasian at de var harde og blodige kamper. Flere av de borgene som Vespasian erobret er blitt gravd ut av arkeologer. Inne i borgene er det blitt funnet mange romerske bolter av jern av en type som ble skutt ut fra kastemaskiner. Det er blitt funnet skjelett der disse boltene sitter fast i skjelettene. Det romerske infanteriet angrep borgene mens borgene ble beskutt på langt hold av kastemaskiner. Men her mot Durotriges fikk romerne en vanskeligere krig å utkjempe enn i sørøst. Durotriges samlet seg ikke i en stor hær, men forsvarte landet sitt der de levde, slik at romerne måtte kjempe mange harde, mindre kamper. Det sies at Vespasian kjempet tretti slag og erobret mer enn tjue bygdeborger - hill-fort.

Neil Faulkner skrev videre at militær organisasjon avspeiler den sosiale orden. Dorset kjempet på en annen måte enn Essex. Landsbygda nord for Themsen var full av små ubefestede landsbyer og gårder, og dominert fra noen få store befestede, avsperrede områder. I området til Durotriges var det derimot et stort antall hill-fort, bygdeborger på åsene. Det største befestede, avsperrede området i Catuvellauni var på hele 31 kvadratkilometer, mens den største bygdeborgen i Dorotriges (Maiden Castle) var på 190 mål, bare 0,6% av størrelsen til den første. Det var forskjellen mellom et sentralisert kongedømme og en føderasjon av klanhøvdinger. Fordelingen av romerske festninger forteller det samme. I Essex var mye av garnisonen samlet i en 5.000 mann sterk festning ved Camulodunum; i Dorset var okkupasjonsstyrken fordelt ut over landsbygda, vanligvis i fort med en enkelt bataljon på 500 eller 1.000 mann, som det ved Hod Hill.

År 47 var det meste av lavlandet i sør og øst under romersk kontroll, enten under militær okkupasjon eller styrt av konger som allierte seg med romerne.

Peter Salway skriver at i tidligere tider trodde man at Fosse-Way hadde vært en grense, noen ganger formulert som Severn-Trent linja. Fosse Way er den viktige romerske veien som går diagonalt over England fra sørvest mot nordøst, fra havet i Devon til Lincoln og Leicester, og fra Lincoln går en annen vei videre til Humber. (Se kart der Fosse Way er inntegnet sammen med mange andre av de romerske hovedveiene.) Det ble lenge snakket om denne veien som om den hadde vært en grense. Men blant annet oppdagelsen av stadig flere fort i sør og i Midlands, inkludert romerske fort, har gjort det klart at situasjonen er mer komplisert, skriver Peter Salway.


Motstand og opprør

Året 47 fikk det romerske Britannia ny guvernør. Aulus Plautius gikk av. Samme år gikk stammer som ikke var under romersk okkupasjon til angrep mot det romerske området. Den nye guvernøren var Publius Ostorius Scapula, og han gikk med en gang til motangrep og drev angrepet tilbake.

Men deretter ser det ut til at han ville ta våpnene fra de vennligsinnede stammene i sør og øst som hadde fått lov til å beholde våpnene. Det førte til motstand. Iceni oppfattet seg tydeligvis ikke som underlagt romerne, men som allierte, og gjorde opprør mot dette. Og Iceni fikk støtte fra noen nabostammer. Opprøret ble slått ned etter hard kamp.

Seieren fikk de andre stammene til å holde seg i ro, og romerne kunne føre krig utenfor det området som de allerede hadde skaffet seg kontroll over. Først gikk de til krig mot Deceangli i det nordøstlige Wales. Romerne ødela landet og tok et stort krigsbytte. Men mens dette var i gang kom det til uroligheter i det store området til Brigantes. Urostifterne ble henrettet.

Neil Faulkner skriver om krigene i vest året 47 at det vestlige England ble erobret, og den romerske framrykkinga nådde elva Severn, og enda lenger vest lå Wales. I det sørøstlige Wales var landet til Silures. Der var det mange små bygdeborger og avsperrede og befestede områder, på samme måte som i Dorset. Men mens bøndene i Dorset var korndyrkere var de i Silures gjetere, for Silures var et land av bakker og åser og trange daler og høydedrag med myrland, der det var lite dyrket mark og mest beitemarker. Silures lå mellom det rike jordbrukslandet i øst og fjellene og ødemarkene i nord. Folk her var vant til å greie seg ved å bruke alle de mulighetene som terrenget ga, blant annet ved å ta seg fram i det uoversiktlige terrenget for stjele kveg der det var å finne, og å leve i stadige feider. Siluria var bandittland, og da romerne kom dit viklet de seg inn i det uoversiktlige terrenget. Tacitus skrev:

Kamp fulgte etter kamp. For det meste var det småkriger på myrer og i skoger. Noen var planlagt med tapperhet, og andre var tilfeldige trefninger. Motivene var plyndring eller hevn. Noen ganger var sammenstøtene ledet av høvdinger, andre ganger var de det ikke. Silurene var uvanlig sta.

Blant silurene fant den flyktende fyrsten fra Catuvellaunia, Caratacus, den britiske motstanden som satte ham i stand til å fortsette kampen. Sammen med ham var de som ikke hadde gitt opp kampen fra de erobrede stammene i øst. Den romerske hæren ble sittende fast og fikk ingen rask seier. Romerske avdelinger som ble sendt ut for å bygge nye fort ble angrepet og nesten ødelagt før de fikk hjelp. Romerske avdelinger som var ute for å rane forsyninger ble drevet på flukt, og da hjelpestyrker ble sendt ut utviklet det seg til hele slag. Først da de romerske legionene ble satt inn dro silurene seg tilbake. To regiment med hjelpestyrker som var ute og plyndret ble angrepet og nedkjempet. Guvernør Scapula truet med å utrydde silurene. Da Scapula døde feiret silurene det med å rive i stykker en hel legion og plyndre provinsen.

Geriljakrig blir vunnet ved utmattelse. Romernes politikk i Wales vaklet mellom på den ene siden ødeleggelse og plyndring og på den andre siden tilbaketrekning og forskansning. Romerne førte tre store kampanjer i Wales, under Scapula i 47-52, under Veranius og Paulinus i 57-61 og under Frontinus og Agricola i 74-78. Ordovicene i det nordlige Wales utslettet en kavalerigarnison under Agricola. Agricola la ut på en straffeekspedisjon inn i åsene for å ødelegge Ordovicenes hovedstyrke, og satte også over til Anglesey for å ødelegge landet der. Bare det sørligste grenselandet i Wales ble romanisert. I Wales fantes mineraler, men lite annet som romerne var ute etter. Utgiftene med å holde Wales okkupert var større enn de inntektene som skattlegging og plyndring og utskriving av mannskap til tvangsarbeid kunne gi. Romerne holdt Wales okkupert, men de hadde lite kontroll over området.

Slik møtte Romerriket en grense i Wales; det var avhengig av å kunne tvinge større verdier ut av befolkninga enn det brukte på å holde befolkninga underkuet. I områder som Wales møtte Romerriket sin grense. Det var kostbart å holde villmarker okkupert, og det ga liten inntekt. I tett befolkede områder derimot var befolkninga ofte allerede på forhånd underkuet og vant til å leve i ufrihet, og de produserte store rikdommer, noe som gjorde det lønnsomt og enkelt å holde disse store befolkningene okkupert.

De nordlige og vestlige delene av Britannia var områder som det kostet mer å holde okkupert enn det var mulig å tvinge ut av dem, områder som det var ulønnsomt å holde okkupert. De fruktbare og rike delene av England, i sør og øst, var det derimot lønnsomt å holde okkupert. Her var det meste av landet tett bosatt i romertida.

Med Caratacus gikk det slik at han ble en leder for motstanden mot den romerske okkupasjonen. Etter et tapt slag ved Severn flyktet han til Brigantes. Der var meningene delte om hvordan Brigantes skulle forholde seg overfor romerne. Dronning Cartimandua mente at Brigantes burde holde et fredelig forhold til romerne, og hun utleverte Caratacus til romerne. Caratacus ble ført til Roma og vist fram. Caratacus fikk holde en tale og legge fram sin sak, og det imponerte Claudius så sterkt at Caratacus fikk leve.

Aulus Didius Gallus ble utpekt som ny guvernør etter Publius Ostorius Scapula. Han var en erfaren hærfører som hadde ledet vellykkede felttog i det sørlige Russland. Da han kom til Britannia hadde silurene ganske frie hender, men han satte grenser for dem.

Men forsøkene på å reise Brigantes til motstand mot romerne var ikke slutt. Venutius, som var gift med dronning Cartimandua av Brigantes, ønsket at Brigantes skulle slutte seg til kampen mot romerne. Han kom i konflikt med Cartimandua og prøvde å overta makta i Brigantes etter at Cartimandua hadde tatt bror til Venutius til fange, men romerne grep inn og støttet Cartimandua. Men i 60-70 vendte Venutius tilbake og avsatte Cartimandua.

Året 54 døde Claudius og stesønnen Nero overtok som romersk keiser. Det kan ha vært på den tida da de begivenhetene som det her berettes om foregikk.

Quintus Veranius ble ny guvernør, og også han var en erfaren hærfører. Men også han døde ganske raskt etter at han ble guvernør.

C. Suetonius Paullinus ble ny guvernør etter Veranius. Han var også en mann med stor erfaring som hærfører. Året 60 forberedte han et stort angrep på Anglesey utenfor Wales, og romerne herjet og plyndret Anglesey.

Peter Salway skriver at det var av avgjørende betydning for romerne å opprette samarbeid med de lokale overklassene, for romerne hadde ikke selv et administrativt apparat som kunne ta seg av den lokale administrasjonen. Dersom romerne ikke greide å opprette et samarbeidsforhold til overklassen i en provins måtte de regne med vanskeligheter. Romerne opprettet ulike forhold til overklassen i forskjellige deler av England, og enkelte engelske byer begynte allerede å få romerske trekk. Romerne tilbød stillinger med makt og prestisje til medlemmer av den lokale overklassen som ville samarbeide med romerne ved å administrere det området som overklassen hørte til i. Men romerne måtte greie å overbevise den lokale overklassen om at dette var noe den tjente på. Rundt år 60 ser det ut til at store deler av overklassen i sør og øst hadde kommet til at de ville tjene på å samarbeide med okkupasjonsmakten. De romerske legionene ville da kunne konsentrere seg om å føre krig og gjennomføre okkupasjon i nord og vest.

Opprøret til Boudicca

Men så kom det store opprøret i sør og øst som kunne ha fordrevet den romerske okkupasjonsmakten. Det begynte i Iceni. Kong Prasutagus av Iceni døde, og romerne mente at de kunne overta landet hans.

Tacitus skrev i sine annaler at Prasutagus hadde gjort keiseren til medarving til Iceni. (Se bok 14 i Tacitus' Annaler: Tacitus om opprøret.) Keiseren hadde slett ikke blitt enearving eller hovedarving, men fått noe som skulle sikre godvilje fra romerne overfor etterkommerne til Prasutagus.

Men romerne gikk fram som om Iceni var et område som de nettopp hadde erobret, og som de derfor kunne plyndre. Overklassen i Iceni ble fratatt sine eiendommer og jaget bort. Romerne voldtok døtrene til Prasutagus og pisket kona hans, dronning Boudicca. Medlemmene av kongefamilien ble behandlet som slaver. Dette førte til at dronning Boudicca organiserte et opprør. Andre stammer sluttet seg til opprøret, deriblant Trinovantes.

Trinovantes hadde kommet til å hate og avsky de romerske legionærene som hadde slått seg ned i Colchester. Disse romerske legionærene jaget de innfødte bort fra husene og gårdene, og de innfødte ble behandlet som beseirede som kunne plyndres og gjøres til slaver.

I Colchester ble de romerske legionærene forvirret og satte ikke opp et effektivt forsvar av byen. De forsvarsverkene som hadde vært rundt byen var blitt fjernet. Opprørerne erobret raskt Colchester. Før opprørerne kunne fortsette mot London måtte de kjempe mot en romersk hærstyrke som kom for å angripe dem under ledelse av Petillius Cerialis. Det romerske infanteriet ble nedkjempet og kavaleriet rømte sammen med Petillius Cerialis til garnisonen sin, som var festninga ved Longthorpe nær Peterborough.

Guvernør Paullinus skyndte seg til London, mens prokuratoren flyktet til Gallia. Da han hørte om nederlaget til Petillius Cerialis bestemte han seg for å flykte fra London. Opprørerne inntok London og jevnet byen med jorda. Deretter fortsatte de til Verulamium (i dag ligger St Albans der Verulamium lå, like nord for London), som også ble inntatt og jevnet med jorda. Byene var sentrum for den romerske okkupasjonen, og ble bygd opp nettopp for å være det.

Guvernør Paullinus samlet de romerske legionene. Han ville ta opp kampen i et område og terreng som passet ham og den romerske måten å føre krig på. Paullinus satte hæren opp i sluttet orden i et trangt område der den var beskyttet i ryggen av tett skog. Styrkene til Boudicca var ganske uorganiserte. Bak dem var vogner fulle av kvinner og barn. Britene hadde fortsatt de lette stridsvognene sine. Britenes mangel på trening og disiplin og samordning ga romerne et avgjørende overtak. Britene ble narret til å angripe oppover en skråning, og der ble de utsatt for et regn av kastespyd, som ble fulgt av kavaleriangrep fra de romerske styrkene. Dette tvang britene tilbake til vognene de hadde med, og her ble de sittende fast for romerne drepte trekkdyrene, og britene hadde ikke mulighet til å opprette kampformasjoner klemt opp mot vognene, og de ble slaktet ned.

Boudicca greide å rømme, men hun døde kort tid etterpå. De romerske legionene tok hevn, og la de områdene der det hadde vært opprør øde, og også de områdene som hadde holdt seg nøytrale ble herjet og plyndret av romerne. Peter Salway skriver at mange arkeologiske spor etter herjinger må stamme fra romernes herjing ved denne anledningen. Blant de romerne som deltok i utførelsen av disse ødeleggelsene kan den eldste sønnen til Vespasian ha vært, den framtidige keiser Titus.

Det var fortsatt briter som ville fortsette kampen mot den romerske okkupasjonen. Og det kom en ny prokurator til England som var motstander av herjingene til Paullinus. Han het Julius Classicianus. Han oppfordret britene til å holde ut, og ga dem håp om at Paullinus kunne bli erstattet av en mindre brutal guvernør. Classicianus kan ha vært av keltisk avstamming, fra Gallia. Han forstod at herjingene til Paullinus ødela skattegrunnlaget.

Classicianus sendte rapporter til Roma om ødeleggelsene til Paullinus, og en granskingskommisjon ble sendt til England. Og etter en tid ble Paullinus avløst som guvernør. Den nye guvernøren het Petronius Turpilianus. Han førte en fredeligere politikk, og forholdene i sør og øst ble stabilisert.

De byene som var blitt ødelagt av opprørerne ble bygd opp igjen, selv om herjingene til Paullinus hadde gjort England fattigere. Byen og bygningene ble bygd i romersk stil. Romerne pekte på at det var i de lokale overklassenes egen interesse å samarbeide med romerne, for romerne sikret deres rikdom og et fredelig liv. Og de romerske administratorene som fulgte etter Paullinus lyktes i å utvikle et samarbeid med de lokale overklassene i det sørlige og østlige England.

Året 63 hadde Trebellius Maximus blitt guvernør. Han førte en fredelig og forsonlig politikk, og lyktes i å opprette et samarbeidsforhold til den britiske overklassen i sør og øst. Men Trebellius Maximus fikk et dårlig forhold til militære kommandanter i England. Peter Salway mener at dette kan skyldes at Maximus holdt de militære i sjakk overfor befolkninga. Roscius Coelius, som kommanderte den tjuende legion, klaget over at troppene i England var i en utarmet tilstand. Salway mener at dette kan skyldes at Maximus hadde konsentrert ressursene om å bygge opp landet og byene, og at hæren mente at dette gikk på bekostning av den. Trebellius Maximus måtte til slutt flykte fra England og til keiser Vetillius på grunn av hærens fiendtlighet, og de militære kommandantene overtok styret i England. Dette var i borgerkrigstida etter Nero. Ny guvernør i England ble Vettius Bolanus.

I Romerriket ble Flavius Vespasianus utrope til ny keiser, og det ble krig mellom ham og den sittende keiseren Vetillius. Romerske tropper fra England deltok i krigen på den tapende siden. Vespasian vant og ble ny keiser. Han erstattet Roscius Coelius med Gnaeus Julius Agricola, svigerfar til Tacitus. Vettius Bolanus fortsatte som guvernør, og styrte mildt. Tacitus skrev omfattende om Agricola, men disse skriftene er ikke betraktet som helt pålitelige siden Agricola var svigerfar til Tacitus.

Krig i nord

Det brøt ut ny uro i Brigantes omkring år 70. Venutius, som hadde vært gift med dronning Cartimandua, gjorde opprør mot henne og avsatte henne. Salway skriver at Bolanus sendte romerske hærstyrker til Brigantes for å gjeninnsette henne, men at dette ikke lyktes.

Salway skriver at den romerske politikken i Britannia ble revidert. Politikken med å støtte seg til klientkongedømmer ble omvurdert, og en ny guvernør, Petillius Cerialis, ble sendt til England for å erstatte Bolanus. Cerialis hadde nettopp slått ned en stor oppstand i Rhinland.

Cerialis gjorde mye for å få de romerske styrkene i bedre stand, sammen med kommandanten for den tjuende legion, Agricola. Cerialis hadde også med seg en legion fra kontinentet, II Adiutrix, da han kom til England for å være guvernør. Denne legionen ble stasjonert i Lincoln. Cerialis tok sin gamle legion, den niende, med seg inn i Brigantes territorium. Der ble den til slutt stasjonert i en helt ny festning i York. Men først ble den satt inn i kamp mot Brigante. De romerske legionene vant over Brigante.

Julius Frontinus ble ny guvernør etter Cerialis. Da hadde Cerialis vært guvernør i tre års tid, som var en vanlig periode for en guvernør. Frontinus var en dyktig soldat. Han mente at det var viktigere å gripe inn mot Wales enn å fortsette felttoget i nord. Han gikk til angrep på silurene. Frontinus opprettet en base for II Augusta ved Caerleon, i direkte kontakt med Bristolkanalen. Denne festningen lå sentralt til i forhold til silurenes land. Han satte også i gang bygging av en festning ved Chester. Frontinus gikk ikke inn for, i motsetning til Ostorius Scapula, å utrydde silurene. Det ser ut til at en hel del store sivile byggeprosjekt ble startet under Frontinus, selv om Agricola har fått æren for noen av disse.

Agricolas krig i Britannia

I 77 eller 78 kom Julius Agricola for å overta som guvernør etter Frontinus. Det er et stor problem for ettertidens kunnskap at Agricola var svigerfar til Tacitus, for det er tydelig at dette svært sterkt har farget det Tacitus skrev om Agricola, så sterkt at det som Tacitus har skrevet om Agricola og de begivenhetene som Agricola hadde noen del til dels er lite troverdig. Tacitus hadde svært mye materiale om Agricola og det som foregikk i Britannia mens Agricola var der, og er derfor en viktig historisk kilde. Agricola begynte som guvernør under Vespasian; han fortsatte som guvernør under Titus og ble avsatt under Domitian.

Agricola hadde kommandert den tjuende legion under Cerialis, og han hadde trolig deltatt i krigene i Wales. Han hadde også vært militær tribun i England mens Suetonius Paullinus var guvernør. Agricola angrep i Wales med en gang han var innsatt som guvernør og hadde kommet til Britannia. Ordovices ble nesten utryddet av Agricola, og deretter angrep Agricola Anglesey. Agricola terroriserte befolkninga i Wales. Og i England var det mye korrupsjon og mange overgrep mot befolkninga under Agricola.

Neste sommer gikk Agricola til angrep på nye områder, og han bygde flere festninger. Man mener at Agricola angrep nordover mot Brigante. Om vinteren arbeidet Agricola for å romanisere de beseirede britene. Han oppfordret britene til å bygge offentlige bygninger og plasser i romersk stil, og også private hus i romersk stil. De som gjorde dette fikk anerkjennelse fra Agricola. Det ble antakelig også gitt noe hjelp, i hvert fall med planlegging, og kanskje også økonomisk i noen tilfeller, selv om det ble ventet at hvert distrikt klarte seg selv og sine egne utbyggingsoppgaver. Staten tok seg av militære konstruksjonsoppgaver, som festningene og Hadrians mur, og noen spesielle oppgaver, som oppdyrking av the Fens.

Agricola sørget for at det ble satt i gang utdanning av barn i "romerske disipliner". Overklassen begynte å lære seg det latinske språket. Og romersk klesdrakt ble også tatt i bruk. Tacitus skrev at britene trodde at de ble siviliserte, mens de i virkeligheten ble satt i trelldom.

Utdanning i Roma av arvingene til asiatiske og afrikanske fyrster hadde lenge vært et våpen i utenrikspolitikken. Nå ble også den britiske adelen utdannet i latinsk kultur og språk. Språk, retorikk, arkitektur, klær, litteratur og omgangsformer, styreformer og administrasjon, ble importert fra Rom til den britiske overklassen. Med utbygging av romersk administrasjon i Britannia ble det etterspørsel etter personer som behersket romersk kultur, lov og organisasjonsmåte. Den britiske overklassen kom til å bli en del av det romerske samfunnet.

Her passer det å sitere det kjente avsnittet fra Tacitus' bok om Agricolas liv der Tacitus skriver om den utdannelsen som Agricola tok initiativ til for den britiske overklassen. Dette er paragraf 21 fra den nevnte boka til Tacitus:

Den påfølgende vinteren ble brukt til de aller nyttigste tiltak. For å reformere de innfødte, ved hjelp av sansen for nytelse, fra den grove og ustabile tilstanden som drev dem til krig, og forsone dem med ro og stillhet, ansporet ham dem ved personlig oppfordring og offentlig hjelp til å bygge templer, hus i byene og offentlige byggverk. Han skjenket anbefalinger til de som var raske til å følge hans ønsker, og irettesatte de som var langsomme; og fremmet slik en ånd av etterlikning og kappestrid som var sterk som en nødvendighet. Han var også opptatt av å skaffe sønnene til høvdingene en liberal utdannelse, og foretrakk den naturlige ånden til britene framfor prestasjonene til gallerne; og forsøkene hans medførte slik suksess at de som nylig bare hadde hatt ringeakt overfor å bruke det romerske språket nå ønsket å kunne bruke det flytende. Slik begynte romersk skikk og bruk å bli holdt i ære, og toga ble ofte brukt. Endelig ble de gradvis ført inn i en sans for den luksus som stimulere til laster; porticos, bad og store middagsselskap. Og dette kalte de i sin uerfarenhet for "sivilisasjon", høflighet, mens det i virkeligheten var en del av deres slavebinding.

Neste sommer angrep Agricola på nytt nordover. Man mener at han angrep og herjet både i det nordøstlige og det nordvestlige England. Hæren ble delt opp i to kolonner, og den ene tok seg nordover i øst over Tyne og Tweed, og den andre kolonnen tok seg fram langs vestkysten gjennom Carlisle og Crawford, før den svinget nordøstover for å møte den kolonnen som hadde tatt seg fram i øst. Det kan ha blitt bygd et fort ved Carlisle, og også andre steder.

Neste sommer ble brukt til å konsolidere erobringen fra året før, som skal ha strakt seg helt nord til Forth-Clyde. Man tror at Tacitus i sin beskrivelse av erobringen overdrev da han skrev at det ble bygd festninger og lagt garnisoner mellom Firth of Forth og Clyde. Men trolig ble festningsarbeider begynt ved Newstead, og det er mulig at det var patruljer ute så langt nord som til linja Forth-Clyde.

Den femte sesongen ville Agricola forberede erobringer i Irland, og kysten som vendte mot Irland ble okkupert. Det ble trolig gjort erobringer i det sørvestlige Skottland. Det ble trolig krysset over Solway Firth med skip og gjort landgang på nordsida av Solway Firth.

Agricola kom til å bli mer oppmerksom på Skottland. Enten sommeren 82 eller sommeren 83 gjorde han framstøt nordover, og må ha bygd noen fort langs veien. Den første skotske reaksjonen som er kjent er angrep på et fort nord for Forth. Agricola delte hæren i tre. Skottene svarte med å konsentrere styrkene sine til at angrep på den niende legionen, som nesten lyktes. Det som reddet legionen var at resten av hæren kom til unnsetning.

Neste år ville Agricola tvinge skottene til et avgjørende slag. Først ble flåten sendt ut for å plyndre og herje og spre skrekk og redsel. Denne gangen ble de romerske legionene fulgt av britiske allierte. De møtte skottene et sted som het Mons Graupius. Man vet ikke nøyaktig hvor dette stedet er, men det er et sted i det nordøstlige Skottland. Den skotske hærføreren het Calgacus. Slaget begynte med at motstanderne kastet spyd og skjøt mot hverandre. Deretter begynte nærkampen. I den hadde romerne den store fordelen at de hadde rustning og var mer trent i nærkamp med sverd enn motstanderne. Begge sidene hadde kavaleri, men det romerske kavaleriet greide å komme rundt skottene og angrep dem bakfra, og da oppstod det kaos blant skottene. De fikk store tap og tapte slaget, men de fleste av dem slapp unna. Neste dag fant ikke de romerske speiderne spor etter skottene. De hadde gått opp i høylandet, og kunne kjempe på nytt.

Romerne ville holde Skottland okkupert ved å bygge mange fort i Skottland. Tacitus skrev at Britannia ble fullstendig erobret, for så umiddelbart å bli sluppet fri. Det er en feilaktig beskrivelse. Man vet ikke sikkert hvem som ble guvernør etter Agricola. Men det kan virke som om den neste guvernøren ønsket å fortsette erobringen av Skottland, og at en del av festningene som ble bygd i Skottland ble bygd av ham. Men det ser ut til å ha gått få år fra de romerske festningene nord for det sentrale skotske lavlandet var bygd og til disse festningene ble ødelagt og troppene trukket bort.

Det har vært mange meninger om hvorfor de romerske styrkene ble trukket sør for linja Firth of Forth-Clyde. Salway skriver at en grunn kan være at det var blitt så stille og fredelig i Skottland at det virket unødvendig å ha romerske soldater der. Man kan ha ment at hærstyrker og en sentral kommando i den store festninga i Newstead og noen mindre festninger og patruljer ville være tilstrekkelig til å ha oversikt og kunne gripe inn der det ble funnet nødvendig for å kontrollere situasjonen.

Neil Faulkner forklarer situasjonen slik: Da Agricola marsjerte nordover forlot han omkring tjue fort, og i teorien 10.000 mann i Wales for å holde befolkninga nede. Da han i 80 gikk inn i Skottland kan det ha vært tretti fort i det nordlige England, og de kan ha vært bemannet av tilsammen 15.000 mann. I løpet av de neste fem årene kan det ha blitt bygd tretti fort i Skottland, der landet mellom det som skulle bli Hadrians mur og Antonines mur krevde 10.000 soldater for å holdes befestet og okkupert. Og den nordlige fronten krevde like mange soldater. Å holde den nordlige delen av Britannia okkupert krevde svært mange soldater, og de krevdes gjennom lang tid for verken skottene eller folket i Wales ville gi opp kampen mot okkupasjonsmakta.


********************************************

Men Romerriket hadde flere og farligere fiender enn skotter og walisere. Det var engasjert i kriger både på kontinentet og i Asia, og hentet soldater fra Britannia for å delta i disse krigene. Og av denne grunn kan troppene ha blitt trukket ut av Skottland, der det egentlig ikke var noe å vinne.

Domitian hadde vært keiser fra året 81 til 96. Han hadde til å begynne med vært en streng og rettferdig keiser, men etter hvert utviklet han seg til å bli stadig mer autoritær og undertrykkende, og han kom i strid med senatorklassen, og i året 96 ble han drept. Under Domitian ble den første av krigene mot Dacia utkjempet, fra 85 til 89, like etter felttogene i Skottland. Senatet utnevnte senatoren Nerva til ny keiser etter Domitian. Han ble den første av "de fem gode keisere". Dette var en periode som også er kalt for Romerrikets gyldne tidsalder, som varte fra året 96 til 180. Keisere i denne perioden var Nerva, fra 96 til 98, Trajan fra 98 til 117, Hadrian fra 117 til 138, Antoninus Pius fra 138 til 161, Marcus Aurelius fra 161 til 180 og Lucius Verus fra 161 til 169, som altså regjerte en periode sammen med Marcus Aurelius.

Nå går altså det romerske Britannia inn Romerrikets gyldne tidsalder. Den begynte ikke som ei fredelig tid, for Trajan var en kriger, og han førte utmattende kriger mot sterke motstandere, først i Dacia og deretter i Midt-Østen.

I England var dette en periode der det ble reist mange byggverk i byene. Denne byggevirksomheten hadde begynt allerede rundt år 70 og varte til kanskje 130. I 70-årene hadde London fått et forum, i likhet med Verulamium og Cirencester, av beskjeden størrelse. Omkring år 80 ble et guvernørpalass bygd i London, og kanskje i slutten av århundret et fort. Trolig i slutten av det første århundret ble det også bygd et amfiteater i London. Det ble også bygd andre bygninger i London, som offentlige bad nær palasset. Det nylig bygde forumet ble erstattet av et stort kompleks av en basilika og et forum, og denne basilikaen er den største som er oppdaget nord for Alpene.

Så tidlig som på 60-tallet ble den første villaen av stein bygd ved Fishbourne nær Chichester. Den var av uvanlig høy standard for denne perioden i England. Antakelig rundt år 80 ble et enormt palass bygd, og blant byggematerialene var det en del kostbare importerte materialer. Det var større enn de største villaene som kom til å bli bygd i England, og det har vært sammenliknet med de store palassene som ble bygd i Italia. Salway skriver at palasset i Fishbourne var av den standarden som høvde for medlemmer av den keiserlige familien.

På den engelske landsbygda har arkeologene funnet rester etter mange gårder som ikke ble forandret på grunn av at romerne kom. Men det begynte å bli bygd enkelte bygninger i romersk stil også på landsbygda.

I siste tredjedel av det første århundret og i begynnelsen av det andre århundret var erobringen av det sørlige og østlige England fullført og provinsen var blitt organisert på den måten som ville vare ved de neste to århundrene. Salway skriver at rett før århundreskiftet ble mange ting fastlagt som kom til å bli varige trekk ved den romerske okkupasjonen, som at det var kolonier av romerske legionærer, altså av pensjonerte legionærer, i Lincoln og i Gloucester, og plasseringen av legionenes hovedkvarter i York og i Chester og i Caerleon, og oppgivelse av permanent militær okkupasjon av Skottland nord for linja Forth-Clyde. På denne tida ble det bygd en stor triumfbue i Richborough, der Claudius hadde gått i land for første gang. Salway skriver at det er liten tvil at den ble satt opp etter ordre fra keiser Domitian for å markere at erobringen var fullført. Hæren var stasjonert i permanente garnisoner, og rundt århundreskiftet ble mange av dem bygd om, og nå av stein. Hæren i Britannia var ikke lenger en hær som lå ute i felten og var på krigsfot, men en garnisonshær. Det er delte meninger om hvorfor hæren ble trukket ut av Skottland. Det kan både skyldes at tropper ble hentet fra Britannia for å delta i kriger andre steder, og på grunn av skotsk fiendtlighet. Og naturligvis at det var ulønnsomt å erobre Skottland og holde Skottland okkupert. Under Trajan gikk grensen fra Solway i vest og til utløpet av Tyne i øst, altså omtrent der Hadrians mur kom til å gå. Her gikk det en vei som ble kalt for Stanegate. Og ved århundreskiftet, i årene 100-105, ble flere festninger lenger nord brent ned. Det kan være gjort av romerne selv, for de lot ikke militært utstyr eller installasjoner stå tilbake når de forlot et område.

De romerske keiserne fra Augustus til Honorius
Begivenheter: Keiserne og deres rivaler: Årstall:

Julio-Claudians:

Caligula gjorde et forsøk på å invadere Britannia i året 40, men kom bare til den galliske Kanalkysten.

Claudius satte derimot i verk den romerske invasjonen av Britannia året 43, og Catuvellauni ble beseiret og Colchester erobret.

I årene 44-47 rykket romerne nordvestover og sørvestover, Vespasian beseiret Durotriges.

I årene 47-51 gjorde romerne de første forsøkene på å erobre Wales, og de tok Caratacus til fange.

I årene 51-61 fortsatte kampene mot silurene og andre stammer i Wales.

Året 61 ledet Boudicca et stort opprør mot romerne.

Augustus (Octavian) 27 f. Kr. til 14 e. Kr.
Tiberius14-37
Gaius ("Caligula") 37-41
Claudius 41-54
Nero 54-68

"De fire keiseres år":

Borgerkrig i Romerriket.

Romersk invasjon i det nordlige England.

Galba 68-69
Otho 69
Vitellius 69
Vespasian 69-79

Flavians:

Nye offensiver i Britannia i nord i årene 71-74.

I årene 74-78 blir Wales erobret.

Agricola er guvernør i årene 78-84.

Det nordlige England og det sørlige og sentrale Skottland blir erobret i 79-84.

Under Domitian blir mange nye byer grunnlagt.

Tilbaketrekninger i Skottland i 80- og 90-årene.

Vespasian 69-79
Titus 79-81
Domitian 81-96

Tidlig i det andre århundret blir de romerske styrkene trukket tilbake til Stangatelinjen, der Hadrians mur senere kom til å bli bygget.

Trajan var en stor kriger som blant annet erobret Mesopotamia, som ble oppgitt kort tid etter at Trajan døde.

Hadrians mur bygges, fra kyst til kyst, i årene 122-139. Man tror at Hadrian også kan ha tatt initiativ til at Fenland ble systematisk drenert.

Nerva 96-98
Trajan 98-117
Hadrian117-138

Antoninene

Under Antoninus Pius invaderer romerne på nytt det nordligste Britannia, og det blir bygget en ny mur lenger nord, og Hadrians mur blir (midlertidig) forlatt. Antoninus' mur bygges og holdes i årene 139-155.

Mulig opprør i nord - første tilbaketrekning fra Antoninus' mur til Hadrians mur i årene 155-158.

Antonines' mur okkuperes på nytt av romerne i årene 158-163, og samtidig oppgir de befestningen av Hadrians mur.

Under Marcus Aurelius blir Hadrians mur på nytt okkupert i året 163, og Antoninus' mur blir på nytt forlatt av romerne.

Flere langvarige kriger på kontinentet mellom romerne og germanerne fra 167 til 180.

Krig i det nordlige Britannia i årene 181-184, og mytteri i den romerske hæren i Britannia i 185-187.

Antoninus Pius 138-161
Marcus Aurelius161-180
Lucius Verus161-169 (Samtidig med M. Aurelius)
Commodus 180-192

Opprør og borgerkrig. Clodius Albinus, romersk guvernør i Britannia, blir utropt som ny keiser i 193. I 197 blir han beseiret og drept etter å ha invadert kontinentet.

Pertinax 193
Didius Julianus 193

"Severianerne" og deres rivaler:

Mange britiske byer får forsvarsverk av jordvoller og vollgraver.

Krig i det nordlige Britannia i årene 197-205. Omfattende byggearbeider på grensen mot nord.

Severus og Caracalla invaderer Skottland i årene 208-210. Severus dør i 211 og Caracalla drar hæren ut av Skottland.

Britannia reorganiseres i to provinser.

Under Severus Alexander bygges det første Saxon Shore fortet.

Septimius Severus 193-211
Pescennius Niger 193-194
Clodius Albinus 193-197
Caracalla 211-217
Geta 211-212
Macrinus 217-218
Elagabalus 218-222
Severus Alexander 222-235

I det tredje århundret var Romerriket preget av inflasjon, militære opprør, den ene keiseren ble myrdet etter den andre, diktatur, og invasjoner. Spesielt perioden 235-253 var preget av dette, men også perioden 260-293 var preget av dette.

Maximinus ("Thrax") 235-238
Gordian I 238
Gordian II 238
Pupienus 238
Balbinus 238 (sammen med Pupienus)
Gordian III 238-244
Philip I ("Araberen") 244-249
Pacatian 248
Jotapian 249
Decius 249-251
Gallus 251-251
Aemilian 253
Valerian 253-259/60
Gallienus253-268
Macrianus 260-261
Quietus 260-261
Regalianus 260/1
Aemilianus ("Aegippius") 261-262
Aureolus 267-268
Laelianus 268

Det galliske imperiet:

De nordvestlige provinsene, inkludert Britannia, blir revet løs fra Romerriket i årene 259-273.

Mange britiske byer får bymurer av stein. Det blir bygget flere Saxon Shore fort.

Postumus 260-269
Marius 268
Victorinus 269-271
Tetricus 271-271

Opprørsforsøk i de nordvestlige provinsene av Romerriket ledet av Bonosus i 281-282.

Claudius II ("Gothicus") 268-269/70
Quintillus 269/270
Aurelian 269/270-275
Domitian II 270/275
Vaballathus 270-271
Tacitus 275-276
Florian 276
Probus 276-282
Saturninus 280
Carus 282-283
Julian I 283
Carinus 283-285
Numerian 283-28

Tetrarkiet:

Det Britiske imperiet, årene 286-296, blir opprettet av Carausius som gjør opprør og river Britannia og en del av Gallia løs fra Romerriket. Carausius blir drept i et palasskupp i 293, og Allectus overtar. Han blir nedkjempet av Constantius i 296.

Omfattende arbeider på grensebefesningene.

Britannia omorganiseres i et stift og fire provinser.

Diokletian innleder omfattende omorganisering av Romerriket, karakterisert som "militærmonarkiet" - Romerriket blir mer totalitært.

Diokletian 284-305
Maximian 286-305, 307-308 (cæsar 285-286)
Constantius I ("Chlorus") (Cæsar 293-305, augustus, se nedenfor)
Galerius 305-311 (cæsar 293-305)
Carausius 287-293 (I Britannia og Gallia)
Allectus 293-296 (I Britannia og Gallia)
Domitius Domitianus 297 (I Egypt)
Flavius Severus 306-307 (cæsar 305-307)
Maximin Daia 309-313
Maxentius 307/308-312
Alexander 308-309/310 (I Afrika)
Licinius 308-324
Valens 316

Slekten til Constantius og deres rivaler:

Konstantin den første (306-337): Krig i det nordlige Britannia. Constantius dør i York, og Konstantin blir utropt av soldatene til keiser. Konstantin fører en kampanje i Britannia i 312-314.

Magnentius gjør opprør med britisk støtte, 350-353. Utrenskinger og forfølgelse av de som støttet opprøret i 354.

I 360 ble det sendt tropper til Britannia for å kjempe mot pikter og irer.

Constantius I 305-306
Konstantin I ("den store") 306-337
Konstantin II 337-340
Konstans 337-350
Constantius II 337-361
Nepotian 350
Vetrano 350
Magnentius 350-353
Silvanus 355 (I Gallia)
Julian II ("den frafalne") 360-363 (cæsar 355-360)
Jovian 363-364

Slekten til Valentinian og deres rivaler:

I 364 kommer det angrep fra pikter, irer og saxere.

Stort, samtidig angrep mot Britannia i 367 utført av pikter, irer, attacotti og saxere. Store deler av Britannia invadert.

Theodosius blir sendt for å ta Britannia tilbake i årene 368-369.

Omfattende arbeider påbegynnes på festningsverkene i Britannia.

I slaget mot gotherne ved Adrianopel i 378 blir to tredjedeler av det østlige Romerrikets hær ødelagt.

Valentinian I 364-375
Valens 364-378
Procopius 365-366
Gratian 375-383
Valentinian II 375-392

Slekten til Theodosius og deres rivaler:

Magnus Maximus gjør opprør i 383. Han tar med seg tropper fra Britannia i en invasjon av kontinentet, og mange grensefestninger blir oppgitt. Magnus Maximus blir beseiret og drept i 388.

Theodosius I ("den store") 379-396
Magnus Maximus 383-388
Eugenius 392-394
Begivenheter: Keisere og deres rivaler i Vest-Romerriket: Årstall:

Romerriket deles permanent i 395.
Honorius blir keiser i vest og Arcadius (395-408) blir keiser i øst.

Stilicho blir den sterke mannen i vest i årene 395-408.

Krig i Britannia i 395-399.

Tropper trekkes ut av Britannia i 401 for å forsvare Italia.

Gotiske kriger, 401-403, 404-405.

Fronten ved Rhinen blir rent overende i 406.

Opprør i Britannia, der tre keiserkandidater opphøyes etter hverandre, først Marcus, så Gratian, og deretter Konstantin III (406-407). Konstantin drar tropper ut av Britannia for å kjempe på kontinentet i 407.

Saxiske angrep mot Britannia, britene forsvarer seg selv, og driver deretter den romerske administrasjonen bort i 408.

Britisk bønn om hjelp fra Honorius fører ikke fram i 410.

Saksiske leiesoldater gjør opprør mot Vortigern og andre britiske ledere i 440-455.

Vellykket forsvar av britisk kontrollert område mot saxere gjennomført av Ambrosius Aurelianus (475-500).

Honorius395-423
Marcus
(i Britannia)
406
Gratian
(i Britannia)
407
Konstantin III 407-411
Maximus
(i Spania)
409-411
Jovinus
(i Gallia)
411-413
Constantius III
(Flavius Constantius)
421
Valentinian III 425-455

Romerriket ble altså delt i en vestlig og en østlig del, og disse to delene ble aldri mer slått sammen. I den vestlige delen av Romerriket ble Honorius den første keiseren, fra 395 til 423. Samtidig med Honorius var det mange andre keisere i vest. I 406 var Marcus keiser i Britannia, og året etter var Gratian keiser i Britannia. I årene 407-411 var Konstantin III keiser. Man regner med at i denne tida sluttet Britannia å være en del av Romerriket. Den siste keiseren i vest var Romulus Augustulus i 475-476. Man regner med at fra omkring 410 hadde Britannia opphørt å være underlagt Romerriket.

Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: