Britannia under romerne:

Erobring og konsolidering

Tredje del

Til Første del av denne teksten

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt

  1. Britannia under Pax Romana
  2. Rask oversikt over keiserne og begivenhetene.


Britannia under Pax Romana

Administrasjonen av det romerske Britannia

Frere skriver at da Claudius forlot Britannia overlot han styret av Britannia til Aulus Plautius, og området ble en av imperiets provinser. Under republikken hadde alle provinsene vært underlagt senatet, men da keiserdømmet ble institusjonalisert holdt Augustus majoriteten av de provinsene der det var stasjonert betydelige troppestyrker under sin personlige kommando, selv om provinser der det ikke var stasjonert betydelige troppestyrker fortsatte å være underlagt senatet. På den måten var Augustus i stand til å være øverstkommanderende uten å foreta synlige konstitusjonelle forandringer. Administrasjonen ble overlatt til stedfortredere med tittelen Legati Augusti pro praetore. Etter hvert som det administrative hierarkiet ble utviklet ble senatorer som hadde tjent som praetorer sendt for å styre provinser der det ikke var militære styrker eller bare en legion, mens de provinsene der det var to legioner eller mer ble styrt av senatorer som hadde vært konsuler. Britannia ble en provins som ble styrt av konsuler, men de hadde samme tittel som de provinsguvernørene som styrte provinser der det ikke var stasjonert militære styrker. Alle var rangert som praetorer.

Guvernørene ble utvalgt etter grundig vurdering blant de som ble ansett for å være kvalifisert til å være guvernør. De som ble ansett å kunne være guvernør fikk lagt opp et planlagt karriereforløp som skulle gi dem den erfaring som var nødvendig ved at de tjente i ulike stillinger som ledet fram til guvernørposten. Deres evner ble testet i ulike stillinger, og forfremmelsene fulgte ut fra hvilke evner og egenskaper som ble demonstrert. De fleste guvernørene hadde mange års erfaring i høye stillinger før de ble guvernører.

I det andre århundret var det utviklet et forfremmelsessystem for de som var utsett til å bli guvernører i Britannia. Etter å ha vært praetor kommanderte de fleste en legion ved Donaufronten eller ved Rhinen, der det var stor mulighet for at det ville bli kamp. Deretter kommanderte de en provins nær grensen der det var mindre militære styrker. Etter å ha vært konsul ble de sendt som guvernører til en provins enten ved Rhinen eller Donau, og deretter kunne de bli guvernør i Britannia.

I Britannia var pliktene til en guvernør ofte først og fremst militære. Men guvernøren hadde mange plikter ut over de militære. I det først århundret måtte guvernørene ta seg av forholdet til klientkongene, innfødte konger som Romerriket hadde inngått avtaler med. Guvernørene hadde oppsyn med civitates, altså byer og samfunn med et visst indre selvstyre, og guvernøren hadde ansvar for militær rekruttering, for veibygging og for systemet med offentlige ilbud (posttjenesten). Guvernøren var også appellinstans i rettsvesenet. Når guvernøren ikke var ute med hæren var det hans plikt å reise på inspeksjon i provinsen.

Guvernøren hadde så mange og store oppgaver som instans i rettsvesenet at Vespasian opprettet et nytt embete, Legatus iuridicus, for å lette guvernørens arbeidsbyrde innen rettsvesenet. Iuridicus var ansvarlig overfor keiseren, men underlagt guvernøren. Han var guvernørens stedfortreder i rettslige saker.

Kommandantene for legionene var underlagt guvernøren, selv om disse kommandantene ble utnevnt av keiseren. Fra Caracallas tid ble stillingen som kommandant over legionen som var stasjonert i York, Legio VI Victrix, kombinert med stilling som guvernør av Nord-England, Britannia Inferior.

Hver guvernør hadde rett til å ta med seg en uoffisiell stab av venner som kunne hjelpe ham. Men det var også en regulær og permanent stab knyttet til guvernørembetet og dets hovedkvarter. Denne staben bestod både av et administrerende byråkrati, og av menn som var stasjonert ulike steder i Britannia og utførte oppgaver som guvernøren var ansvarlig for.

Like etter erobringen er det trolig at Colchester var planlagt å være hovedstad i Britannia, siden Colchester hadde vært hovedstad til Cunobelinus. Cunobelinus ser ut til å ha vært den første kongen i sammenslutningen av Catuvellauni og Trinovantes, som var den sterkeste staten i Britannia da den romerske erobringen tok til. Men allerede omkring år 60 er det tydelig at London overtok som den mest framstående byen, i det minste for finansadministrasjonen. Tidlig i det andre århundret ble et stort fort bygd i utkanten av byen, trolig som hovedkvarter for guvernørens garde. Guvernørens palass ble også bygd i London på denne tida. Det er mye som tyder på at under Trajan (keiser fra 98 til 117) ble administrasjonen sentralisert i London.

Det eneste feltet der guvernøren ikke hadde den øverste myndighet var m.h.t. finansene. Provinsens finanser var ansvaret til Procurator Augusti provinciae Britanniae. Dette embetet ble holdt av personer som tilhørte ridderordenen. Den stod like under senatorklassen. Under Augustus og Claudius kom medlemmer av ridderordenen til å danne kjernen i embetsverket da det ble bygd opp et byråkrati som ble bemannet av dem, men det inkluderte ikke militære stillinger. Blant pliktene til Procurator Augusti provinciae Britanniae var å motta skatteinntektene, forsyne hæren og betale lønn til hæren og til administrasjonen, og ha oversikt over og ansvar for keiserens finansielle interesser. Under Procurator Augusti provinciae Britanniae må det ha vært en administrasjon som også hadde ansvar for keiserens eiendommer, som jordegods og gruver, og Romerrikets inntekter, fra tollavgifter og beskatning av eiendom etc.

Provinsens prokurator var ikke underlagt guvernøren, men var bare ansvarlig overfor keiseren. Dette delte ansvaret for provinsen gjorde det vanskeligere å organisere opprør. Hovedkvarteret til prokuratorene for Britannia ble opprettet i London.

Den romerske flåten som opererte i britiske farvann var Classis Britannica. Den hadde sitt hovedkvarter i Boulogne, men hadde baser i Britannia, og mange av dens oppgaver ble utført i britiske farvann.

De viktigste inntektskildene var, ved siden av annona, som var en kornskatt for å forsyne hæren som kom sent i keiserdømmets historie, tributum soli, som var en skatt som lå på jordbruksproduksjonen, og tributum capitis, som var en koppskatt, som også inkluderte andre former for eiendom.

Det samlede antallet romerske embetsmenn var ikke spesielt stort. En grunn til dette var at de myndighetene som ble opprettet gjennom lokalt selvstyre fikk lokale administrative oppgaver på vegne av Romerriket. Først ble dette oppnådd ved at allierte kongedømmer fikk styre seg selv på vegne av romerne.

Gradvis ble et mer genuint system for lokalt selvstyre utviklet. Dette var basert på civitates peregrinae - selvstyrende samfunn av person uten romersk statsborgerskap. Romerne organiserte de britiske stammene som civitates. Civitates er et område med egen politisk-administrativ myndighet av en bestemt type, og termen brukes først og fremst for å betegne denne myndigheten, men kan også ha vært brukt om det området som myndigheten gjaldt innenfor, [Kanskje på liknende måte som termen "kommune" i Norge brukes både for å betegne et område med en egen politisk-administrativ myndighet av en bestemt type, og selve denne myndigheten]. I tillegg ble det tidlig etablert selvstyrte byer av romerske statsborgere. I de civitates som ble opprettet med stammeområdene som basis fortsatte gammel britisk, keltisk lov å være gjeldende. Men i de romerske bosetningene, colonia, gjaldt romerretten. I Colchester ble det året 49 grunnlagt en romersk koloni med bosetning av veteraner fra hæren. Mot slutten av det første århundret ble det grunnlagt romerske kolonier også i Lincoln og Glouchester. Veteranene var romerske statsborgere, og disse koloniene hadde både sivile og militære formål. Koloniene var selvstyrte byer som var omgitt av et territorium som ble styrt fra byene. Verulamium, som var grunnlagt omtrent samtidig med Colchester, var trolig en municipium. Dette var en status om ble gitt til allerede eksisterende byer, og involverte ikke bosetting av veteraner. Verulamium var selv en ny bosetning, men den lå svært nær et viktig innfødt sentrum. En municipium hadde selvstyre, i likhet med en koloni, og bestyrte et territorium.

Edward James har i boka "Britain in the First Millenium" et kart (Map 2) på side 35 der han har tegnet inn de ulike civitates, med sine civitas-hovedsteder, som fantes i England i det andre århundret. Edward James har oppgitt disse til å være:

Britiske civitates med hovedsteder i det andre århundret
Civitates Civitas-hovedstad
DumnoniiExeter
DurotrigesDorchester
BelgaeWinchester
RegniChichester
CantiaciCanterbury
TrinovantesChelmsford
AtrebatesSilchester
DubonniCirencester
CivitatesCivitas-hovedstad
CatuvellauniSt Albans
SiluresCaerwent
DemetaeCarmarthen
CornoviiWroxeter
IceniCaistor-by-Norwich
CorieltauviLeicester
ParisiAldborough
CarvetiiCarlisle

Grensene til Civitates var ikke faste gjennom hele det tidsrommet som det romerske Britannia eksisterte, siden noen Civitates ble delt. Edward James oppgir på samme kart at følgende steder var romerske kolonier: London, Colchester, Gloucester, Lincoln og York.

Under de selvstyrte romerske byene rangerte Civitates peregrinae mht. til prestisje og privilegier. Både status til innbyggerne i sistnevnte og disse samfunnenes organisasjon var forskjellige fra tilsvarende i de selvstyrte romerske byene. De selvstyrte romerske byene var selvstendige på en måte Civitates peregrinae ikke var, siden Civitates peregrinae var del av et større område, og derfor på noen måter underlagt den omkringliggende landsbygda, eller dens aristokrati. Byene ble sete for den lokale administrasjonen.

Hovedstedene til de ulike civitates kan bli gjenkjent, for navnet til civitas [altså hovedstaden, civitas er en by] ble tilføyd i genetiv til dets hovedstads navn: Cirencester, hovedstad i Dobunni, var Corinium Dobunnorum. Romerne prøvde å oppmuntre til byvekst. Rom var en by, og romerne så på byene som naturlige og nødvendige sentrum for samfunnet og for den sivilisasjonen som de kjente. Termen "civitas" kan brukes både om en by og om byen og et område som hører sammen med byen. Slik ser det ut til at det har vært tilfeller der ordene "civitates" og "civitas" har vært brukt med tilsynelatende ganske lik betydning.

Byene var ikke bare sentrum for det lokale styret og den lokale administrasjonen, men også steder der romersk kultur og utdannelse hadde sitt utgangspunkt for spredning i Britannia. Modeller for dette ble satt opp i Camulodunum og Verulamium der både bygninger og byenes liv og organisasjonsform kunne observeres. Det ble gitt lån og råd for å bygge og utforme byer etter romersk mønster.

Utgangspunktet for å organisere nye Civitates peregrinae var vanligvis eksisterende stammeområder, selv om det hendte at nye områder ble opprettet. Fra først av hadde store områder blitt satt under direkte militært styre og administrert av kommandantene på fortene, og opprettelse av selvstyrende civitates skjedde først når de militære styrkene ble sendt bort. Når en civitates peregrinae var opprettet ble den ansvarlig for hele området.

Rent fysisk ble det selvstyrende samfunnet ofte markert ved at det hadde et forum med basilika, der rådsmøtene foregikk og domstolen holdt til, selv om et forum med basilika ikke var påkrevd, og det fantes selvstyrende samfunn uten disse. Dato for opprettelse av forum gir en god indikasjon på når det ble gitt lokalt selvstyre, skriver Frere. Han skriver videre at man ikke kjenner til noe forum opprettet tidligere enn under de flaviske keiserne, som er keiserne fra og med Vespasian (69-79) til og med Hadrian (117-138). Det ser ut til at den viktigste delen av utviklinga av lokalt selvstyre i Britannia under romerene foregikk under de flaviske keiserne. Frere nevner at følgende steder fikk sitt forum under de flaviske keiserne: Chichester, Winchester, Silchester, Exeter, Cirencester og London. For mange steder vil det være vanskelig å tidfeste forumet.

London fikk forum med basilika under de flaviske keiserne, og det viser at London fikk selvstyre på denne tida. London var aldri hovedstad i en civitates, men kan ha vært enten municipium eller koloni. Antakelig var London først municipium, og ble senere forfremmet til koloni. Det var også en tendens til å gi selvstyre til mindre enheter slik at civitates ble delt opp.

Kolonier og municipia hadde konstitusjoner modellert etter konstitusjonen til det republikanske Rom. De ble styrt av et råd av decurioner kjent som Ordo, som vanligvis bestod av omkring hundre personer, og besittelse av eiendom av en viss størrelse var en betingelse for å kunne bli medlem av Ordo. De øverste utøvende lederne, tilsvarende de romerske konsulene, var et par Duoviri iuridicundo. Tittelen viser at de har hatt ansvar for den lokale rettshandhevelsen, men de har også ledet møter i Ordo, og hatt ansvar for offentlige tilstelninger. De hadde hjelp av to aediles, som hadde ansvar for vedlikehold av offentlige bygninger, gater og avløp. Det var også ofte et par quaestors, som var ansvarlige for lokale finanser. Hvert medlem av et par hadde veto over den andres avgjørelser. Valg til disse tillitsvervene ble foretatt av forsamlingen av alle som hadde lokalt borgerskap, i det minste til å begynne med, men i det andre århundret ble tingene mer og mer overlatt til Ordo selv. Magistrates som ikke fulgte instruksjoner fra Ordo eller som unnlot å konsultere Ordo i viktige saker fikk store bøter. Hvert femte år var det valg av det fremste paret blant framstående personer og de fikk tittelen quinquennales. De skulle sørge for at Ordo hadde mange nok medlemmer, ha oppsyn med offentlige kontrakter og registrere slike forandringer av eiendomsforhold som kunne ha betydning for skattlegging og skatteinngang. Seviri Augustales var viktige for å vedlikeholde kulten av keiseren, men de hadde ikke administrativt ansvar.

Konstitusjonen til civitates peregrinae var nesten identisk med denne konstitusjonen, med de unntakene at de ikke hadde quaestors og seviri Augustales, og magistratene deres fikk ikke romersk statsborgerskap dersom byene ikke hadde fått latinsk status. Likevel var stillingene så prestisjerike at i de to første århundrene kom det mange nok kandidater til dem selv om de medførte store utgifter. Da fleste samfunn krevde en avgift av de som ble valgt, og det ble ventet at de spanderte underholdning og offentlige fester, eller ga store gaver, som en akvedukt eller bygning, til offentligheten. I tillegg hadde de ansvar for å kreve inn skatter, og var personlig ansvarlig for utliknede skatter som de ikke greide å kreve inn.

Styret i de ulike civitates var i hendene på det provinsielle aristokratiet. Rikdom skapte medlemsskap i dette. De som styrte de ulike civitates hadde bare lokal myndighet, med unntak for at de deltok i valg av utsendinger til det årlige møtet i provinsrådet - concilium provinciae. Dette var det nærmeste man kommer et representativt parlament i Romerriket, men det hadde liten myndighet, og kunne stort sett bare uttrykke sin mening om likt og ulikt, uten at utøvende myndigheter trengte å ta hensyn til dette. Men det var det eneste organet som kunne snakke på vegne av provinsen, og det kunne utpeke representanter som reiste til Rom for å arbeide for bestemte standpunkt og reiste rettssak på vegne av provinsen. Men hovedoppgaven til rådet var å holde keiserdyrkelsen ved like.

Vi vet lite om provinsrådet i Britannia. Langt mer er kjent om rådet i Gallia, og en hovedoppgave for det var å holde keiserdyrkelsen ved like. Da provinsrådet ble opprettet i Britannia i det første århundret var det svært kostbart å ha tillitsverv i det, for de tillitsvalgte måtte betale det tilstelningene til rådet kostet. Likevel fortsatte rådet å fungere til i hvert fall inn i det tredje århundret.

Innenfor civitates var det underordnede enheter som var kjent som pagi og vici. En vicus var den minste selvadministrerende enheten i de romerske provinsene. Denne statusen ble gitt til enkelte store landsbyer eller små byer. Inskripsjoner fra kontinentet forteller at civitas-hovedstedene var enten vici eller grupper av vici (avhengig av størrelsen) innenfor den enkelte civitates.

Pagi var landsbygdområder som opprinnelig var bebodd av undergrupper av de keltiske stammene.

Diokletian (keiser fra 284 til 305) reformerte det administrative systemet i Romerriket. Reformvirksomheten på den militære siden ble fortsatt av keiser Konstantin. Formålet var å opprette mindre provinser for forbedre den administrative effektiviteten, og å skille sivil og militær maktutøvelse. Økningen av antallet embetsmenn gjorde det nødvendig å utarbeide kommandolinjene. Britannia hadde vært delt inn i to provinser, men ble etter Diokletians reformer delt inn i fire provinser. Disse utgjorde sammen det britiske stiftet (diocese), som ble kontrollert av vicarius Britanniarum. I 369 ble en femte britisk provins opprettet. Man vet ikke sikkert hvor denne lå, på samme måte som man ikke kjenner de nøyaktige grensene mellom de fire andre provinsene, men ingen av dem strakte seg nord for Hadrians mur.

En stor del av skatteinntektene til imperiet ble i dets sene tid krevd inn i naturalia, og ikke i penger. Denne formen for innkreving hadde utviklet seg under inflasjonen i det tredje århundret, og ble regularisert av Diokletian. Når Romerrikets samlede utgifter ble beregnet under dette systemet ble de fordelt ned til de enkelte skatteyterne, og ansvaret for å kreve inn den riktige samlede summen i hvert distrikt lå på decurionene personlig i hver by. Den uavhengige finansadministrasjonen til prokuratorene hadde forsvunnet med reformene sent i det tredje århundret.

Det var imidlertid et annet finansministerium kontrollert av en embetsmann som fikk tittelen comes sacrarum largitionum. Det var to avdelinger i dette ministeriet. En var res summa som var ansvarlig for å kreve inn skatt i gull og sølv og for å rekvirere klær og andre produkter i statens bedrifter, og som også kontrollerte gruvene og myntverkene. Den andre var res privata, og hadde oppsyn med keiserrikets eiendommer.

Keiserdømmet var avhengig av decurionene i byene for den praktiske utførelsen av de bestemmelsene som ble fattet på sentralt hold. Det var myndighetene i byene som utnevnte lederne for postvesenet, oppsynsmenn for statens kornlager og skatteinnkrevere, og rekrutteringsoffiserer for hæren og for offentlige arbeider, og utnevnelse av de som tok seg av vedlikehold av veiene etc. Disse stillingene var ulønnede verv, og de kunne medføre store utgifter og til og med være ruinerende. Dersom decurionen ikke greide å kreve inn så store skatter som han var pålagt å kreve inn kunne han selv personlig måtte legge ut, og var han ikke i stand til det var hele rådet ansvarlig for å punge ut.

Medlemskap i rådene hadde lenge vært pliktig for kvalifiserte personer, og i praksis ble det arvelig. Medlemmene i disse styrene mistet etter hvert muligheten til å komme med initiativ siden styrene stadig mer ble styrt ovenfra, og tidlig i det fjerde århundret foregikk det kontinuerlig "veiledning" av styrene fra høyere myndigheters side.

De tunge byrdene av personlige utgifter og tvunget arbeid og alle restriksjonene som lå på decurionene gjorde det upopulært å delta som decurion i keiserrikets sene tid. De som var i stand til å bli fritatt fra dette vervet skaffet seg fritak, og det hendte at personer ble utnevnt til decurion som en straff. Det var mulig å bli fritatt fra å være decurion ved å bli forfremmet til en høyere sosial status som fulgte med høye stillinger i keiserriket, og slik forfremmelse kunne bli oppnådd som en æresbevisning eller ved bestikkelser. De rikeste greide å skaffe seg fritak fra å være decurion.

Decurionene var pålagt å bo i byene, og hadde ikke lov til å bo i villa på landsbygda. Utover i det fjerde århundret ble det bygd et mindre antall svært store og luksuriøse villaer på den engelske landsbygda, og slike luksusboliger ble ikke lenger bygd i byene. De svært rike var blitt langt rikere enn tidligere, og de var blitt færre, og de forlot helst byene.

Økonomi

Peter Salway har et kapittel om handel og industri og økonomi i Britannia under romerne. Han begynner kapitlet med å skrive at dersom man studerer økonomien til samfunn som eksisterte i svunnene tider kan man ikke gå ut fra at økonomiske modeller og betraktninger som er gjengse i dag uten videre kan brukes på disse svunnene samfunnene. Det hendte for eksempel at keiserne innførte økonomiske reguleringer, men de var ikke begrunnet i, som det ofte er tilfelle i dag, betraktninger om økonomisk vekst. Utgangspunktet for de inngrep i økonomien som keiserne kom med var ønske om å øke statens inntekter og politiske vurderinger, og ingen økonomiske teori eller forsøk på å øke den alminnelige velstand i samfunnet.

Før romerne kom til Britannia var den britiske økonomien primitiv og begrenset, og i stor grad var handel enkel byttehandel. Det ble laget mynt i Britannia, men det er tvil om Britannia kan sies å ha hatt en pengeøkonomi, eller om myntene i større grad var statussymbol, samleobjekter og pyntegjenstander. Romerriket var langt mer økonomisk avansert, og det hadde en pengeøkonomi. Blant annet derfor førte den romerske erobringen av Britannia til store økonomiske forandringer. På grunn av at skatter ble krevd inn i form av penger ble pengeøkonomien tvunget inn på hele befolkninga, den måtte produsere for salg, og det ble opprettet mer omfattende markeder.

Etter erobringen vokste byene fram i Britannia, og de måtte kjøpe mat. Også den romerske hæren måtte kjøpe mat, selv om deler av matforsyninga dens kom fra salg av korn som bønder ble tvunget til å foreta. Hærens matforsyning var mangfoldig, og soldatene fikk både kjøtt, vin og grønnsaker og frukt, i tillegg til kornprodukter. De som produserte mat måtte øke produksjonen for å mette ei større befolkning som ikke selv produserte mat. Salway spør om hvordan det var mulig for jordbrukerne å øke matproduksjonen. Var det dreneringen og dyrkingen av Fenland som skaffet til veie det ekstra kornet som trengtes. Salway skriver at Fenland først og fremst var et område der det ble drevet kveghold og sauehold. Selv om Fenland var et stort område, var det ikke oppdyrkingen av Fenland som mettet den store befolkninga som selv ikke produserte mat.

I likhet med Frere nevner Salway at det foregikk forbedringer av jordbruksteknologien i Britannia i romertida. Salway skriver at nye undersøkelser av den berømte Piercebrigde bronsemodellen av en romersk plogmann peker på at det er mulig at den forhistoriske arden ble forbedret til en brukbar plog. Men Salway mener at allerede før erobringen var trolig den nødvendige jordbruksteknologien til stede for produksjon i stor skala.

Salway mener at den viktigste forandringen som erobringen medførte for jordbruket var at den la forholdene til rette for at jordbruksproduksjonen kunne økes ved at det ble etablert et stort matvaremarked og at det ble opprettet transportsystem som kunne frakte matvarer lang vei. Etter erobringen kunne matvarer lagres og behandles på andre måter enn tidligere, for eksempel opprettet hæren store kornlager. Før erobringen hadde det rett og slett ikke vært mulig å ta vare på en sterk økning av matvareproduksjon. Salway mener at det var de romerske eller romaniserte godseierne som gjennomførte produksjonsøkningen på grunn av nye muligheter og prioriteringer.

Salway skriver at den virkelige forandringen var en forandring av eierskapets karakter, innretning og filosofi for jordeiernes vedkommende. De tok inn over seg de nye mulighetene som pengeøkonomien og de nye transportmulighetene og salgsmulighetene ga jordbruket. Salway skriver at det britiske jordbruket i langt større utstrekning var en blanding av dyrehold og korndyrking, i alle deler av landet, enn man tidligere har trodd. Det fantes ikke spesialiserte korndyrkere, og knapt spesialiserte husdyrhold, og dette gjelder også for villaeierne/godseierne.

Pengehusholdet ble svært utbredt i Britannia under romerne. Arkeologiske utgravinger viser at selv i de enkleste hushold på landet var det mange gjenstander som var kjøpt. Det må ha vært en livlig handelsøkonomi. Britannia kunne gi et godt utbytte til romerne.

Salway skriver at det var en stor steinindustri i Britannia, og at det svært sjelden ble importert stein fra andre land. Men trelastindustrien var trolig den største av industriene som forsynte byggevirksomheten. Skogen skaffet også til veie det meste av brenslet, og ved var et viktigere brensel enn kull.

Handel og industri

Dette kapitlet om handel og økonomi refererer en del av synspunktene og uttalelsene til Frere om dette temaet. På noen områder avviker de fra synspunktene til Salway. Salway skriver for eksempel at det ikke har noen hensikt å prøve å vurdere handelsbalansen til Britannia, som Frere har gjort.

Det hadde lenge før romerne kom til Britannia foregått handel mellom Britannia og kontinentet. Tinn hadde i tidlige tider blitt eksportert fra Cornwall, men denne handelen hadde gått tilbake, og tok seg ikke opp etter at romerne kom. Strabo nevnte på Augustus' tid at korn, kveg, gull, sølv, skinn, rasehunder og slaver var eksportvarer fra Britannia. Til Britannia ble det importert vin i fine kar av keramikk.

Etter erobringen foregikk gruvedrift i romersk Britannia. Keiseren hadde monopol på gruvedrift, men gruvene ser ut til å ha blitt drevet av kontraktører det meste av tida. Det var lite gull å finne i romersk Britannia, men mer sølv. Frere nevner riktignok gullgruvedrift i Wales. Sølv ble funnet sammen med bly. Bly ble funnet forskjellige steder. Bly ble fraktet som blokker eller barrer på 77-86 kilo.

Det første området der det ble utvunnet bly var i Mendip Hills i Somerset. Bly ble eksportert herfra til kontinentet. Det ser ut til at denne industrien først ble organisert under militær kontroll, og industrien var organisert slik bare få år etter erobringen. Men den militære organisering av industrien skulle ikke være varig. År 60 er malmutvinningen under sivil ledelse, og en C. Nipius Ascanius nevnes som driftsleder. Navnet hans er stemplet på blybarrer som er funnet. Det ser ut til at han har hatt ansvar for flere utvinningsområder, for navnet hans er også stemplet på barrer fra Wales. Da Agricola fikk kontroll over Derbyshire og Yorkshire ble det straks satt i gang utvinning av bly og sølv også der.

Etter en innledende periode med militær utvinning, mens militært styre og administrasjon var gjeldende, overtok sivile kontraktører utvinningen av malm og metall. Retten til gruvedrift lå hos keiseren, og han leide den ut til kontraktører. De ble overvåket av myndighetene. Pliny den eldre skrev under Vespasian: "bly blir formet til rør og tynne plater. Det drives med noen vanskelighet ut i Spania og Gallia, men i Britannia er det tilstede i slike mengder nær overflaten at det ikke er noen grense for utvinningen". Under Hadrian ser det ut til at monopolet på gruvedrift ble innstrammet, for blybarrer ble stemplet med imperiets stempel. Det ser ut til at utvinning av bly fortsatte å være under militær kontroll i den delen av Britannia som fortsatte å være under militær kontroll, altså i nord.

Det ser ut til at i andre halvdel av det andre århundret fikk på nytt private kontraktører drive utvinning av bly i sør. Blymalm hadde mindre innslag av sølv i Britannia enn det som ofte var tilfelle på kontinentet. Likevel ser det ut til at utvinningen av bly fortsatte til langt ut i det fjerde århundret, for eksempel i området ved Mendip.

Man tror at private kontraktører ble tvunget til å gi halvparten av det sølvet de fant til staten siden den trengte sølv for å slå mynt.

Det ble gjort forsøk på å få utvinning av tinn i gang igjen. Det ble også utvunnet kobber, men man vet mindre om dette. Det ser ut til at det kom en forbedret smelteovn for kobber. Den kunne smelte opp til 25 kilo kobber. Kobber ble knapt brukt i ren form i Romerriket, men som legering, enten bronse eller messing. Man mener at i romertida fantes tilstrekkelig teknisk innsikt til det kunne avgjøres hvilken legering som var den rette for enten å støpe eller å smi et produkt.

Det fantes handverkere i byene som laget gjenstander av bronse. De kunne lage pyntegjenstander og statuer, og gryter og mugger og dørbeslag etc. Og det fantes omreisende handverkere som reiste omkring på landsbygda og laget gjenstander som folk der trengte. De ser ut til å ha kunnet lage brosjer og beslag og store kjeler, og disse omreisende handverkerne, som hadde vært i arbeid lenge før romerne kom, fortsatte også å arbeide etter at Romerriket hadde brutt sammen.

Trelastindustrien var tiltrekkende for utenlandske entreprenører. Det ble satt i gang mange store byggeprogram etter at romerne kom. Mange store fort skulle bygges, og byene skulle bygges opp. I det første århundret ble private bygg stort sett bygd av trevirke og leire. Steinbrudd kom også raskt i virksomhet. Marmor fra Dorset ble brukt både i Verulamium og i Chichester og i Colchester. Og det var mange andre steinbrudd. I Cotswold og i Northampton ble det tatt ut kalkstein. Mange av de nye steinbruddene ble etablert av innvandrere. Det ble satt i gang produksjon av takstein, og det ble produsert keramikk mange ulike steder.

Den romerske erobringen av Britannia ser ut til å ha ført til at det strømmet inn med utlendinger som ville utnytte naturrikdommene i Britannia, og de mulighetene som fantes der, blant annet siden britene selv i utgangspunktet ikke hadde de ferdighetene og kunnskapene som skulle til for å innføre den romerske sivilisasjonen med de teknologiske krav det stilte. Det kom også store romerske investeringer og lån inn i Britannia. Importen til Britannia økte umiddelbart sterkt. Mange av utlendingene som kom hadde allerede kontrakter med hæren, og begynte også å handle med sivilbefolkninga. Dette gjaldt blant annet importørene av rød, glasert keramikk. Det ble importert mange typer fin keramikk til Britannia. Men etter hvert begynte britene selv å lage stadig flere ulike typer keramikk.

I det første århundret ble det importert glass fra Syria og Alexandria til Britannia, og senere fra Køln og Normandie. Det ser ut til at den eneste glassindustrien som ble opprettet i stor skala i Britannia var den som produserte vindusglass. Store mengder vin og olivenolje ble importert til Britannia. Krukker av keramikk ble brukt til å oppbevare mange varer som ble importert.

Det ble importert små kverner til husbruk fra Rhinland. De finnes ofte i funn fra det første og andre århundret, og denne importen hadde begynt lenge før romerne kom, og den ble gjenopptatt i middelalderen. Men i det tredje århundret ble dette markedet overtatt av britiske kvernsteiner.

Britannia utviklet en negativ betalingsbalanse og handelsbalanse, både på grunn av underskudd i utenrikshandelen, og på grunn av store lån fra utlandet som skulle tilbakebetales, og på grunn av at mange av de utenlandske soldatene som hadde erobret Britannia vendte tilbake til utlandet som pensjonerte veteraner, og da skulle de ha sine pensjoner som Britannia bidro til. Senere kom handelsbalansen til å bedre seg, siden Britannia ble i stand til å produsere mange flere ulike vareslag, og et flertall de soldatene som tjente den romerske hæren i Britannia ble etter hvert rekruttert i Britannia, og ble værende der når de ble pensjonert.

Nenedalen var trolig det området i England der det først ble produsert så fin keramikk at den kunne sammenliknes med den fineste utenlandsk keramikk. Det skjedde kort før år 150, og rundt år 200 var dette blitt en storindustri, som produserte den såkalte Castor ware. Produksjonen fortsatte til tidlig i det femte århundret, og den ble solgt til omtrent hele Britannia. Også andre steder i Britannia ble det produsert fin keramikk, og simplere keramikk ble produsert overalt til det lokale markedet. Hæren var en stor kunde for keramikk, og de store bestillingene fra hæren ble grunnlag for at keramikk kunne produseres i stor skala enkelte steder.

Den britiske handelsbalansen bedret seg etter hvert som Britannia selv produserte mer av de varene som i de første generasjonene etter erobringen hadde blitt importert. Ullvarer ble en av de største eksportvarene, og korn fortsatte å være blant de største eksportproduktene. Det må ha vært en betydelig handel med Skottland, for det finnes mange funn i Skottland som stammer fra Romerriket. Handelen med Irland var mindre dømt etter antall funn.

England hadde allerede en gammel jernindustri da romerne kom. Likevel ble redskaper av jern mer utbredte i romertida enn tidligere. Det er tydelig at produksjonen av jern økte. De viktigste jernproduserende områdene i England hadde før romerne kom vært Wealdenområdet i Kent og det østlige Sussex, området Northampton-Lincolnshire, og Forest of Dean. Produksjonen økte sterkt i alle disse områdene, og mindre viktige jernforekomster ble utnyttet i Somerset, Warwickshire, west Norfolk, Yorkshire og Northumberland, og også i andre områder siden det finnes jernmalm svært mange steder i England. Noen av disse forekomstene ble hovedsakelig utnyttet av hæren. Men de fleste stedene var det innfødte som produserte jern. Utvinning av jern var ikke et keiserlig monopol.

Den viktigste teknologiske forbedringen i den britiske jernindustrien i romertida var innføring av en ny type smelteovn. Tidligere hadde jern blitt smeltet i en ovn som ikke var stort mer enn en bolle som det hadde blitt skapt trekk i ved hjelp av en blåsebelg. De nye smelteovnene var så høye, 1,5-2 meter høye, at de skapte sin egen trekk når de ble fyrt opp. Og de hadde plass for langt mer malm. Etter at malmen hadde smeltet i disse ovnene ble jernet varmet opp på nytt for å bli hamret for at slagg skulle fjernes. Jernklumpen som smeden da hadde var gjerne omkring sju kilo. De fleste tingene som ble laget av jern i romertidas Britannia var av smijern, men det fantes også mer avanserte metoder.

Kull ble mye brukt i det vestlige og nordlige England siden det der finnes mange steder nært overflata. Det ble mindre brukt i det sørlige England. Det ble ikke drevet gruvedrift etter kull siden det fantes nok kull i de øverste lagene av grunnen. Kull ble brukt i fortene ved Antonines mur og Hadrians mur.

Det ble utvunnet salt mange steder langs kysten. I før-romersk tid hadde salt blitt utvunnet ved at sjøvann ble kokt. Dette fortsatte, og ble utviklet videre. Det finnes rester etter saltkokerier i Fenland, og langs kysten av Lincolnshire, Essex, Kent og Sussex.

Det må ha blitt produsert store mengder lær, for ikke bare trengte den sivile befolkninga lær til fottøy og annet, men hæren var også en svært stor forbruker av lær, til fottøy og til uniformene og til telt etc.

Ullvarer ble først eksportvarer i det tredje og fjerde århundret. I 301 kom de to første artiklene av ull inn i Diokletians prisforskrifter. Rester av utstyr for framstilling av ull og ullvarer, karring, spinning, farging og veving, tyder på at produksjonen har foregått i stor skala.

Kommunikasjonene var svært gode i Britannia under romerne. Veiene ble holdt i god stand. Dessuten fantes det seilbare elver og kanaler, og den lange kysten gjorde i mange tilfeller sjøtransport til et godt alternativ. Den sjøtrafikken til kontinentet som hadde foregått før romerne kom fortsatte.

De britiske byene

Urbanisering var noe nytt som kom med den romerske erobringen. De tettbebyggelsene som hadde eksistert i Britannia før romerne kom hadde blitt kalt for "oppida", men de kan ikke kalles for byer. Noen byer, som Canterbury, Rochester eller Silchester utviklet seg der det allerede fantes en oppida, og noen byer ble bygget i nærheten av en oppida.

De byene som ble kalt for coloniae hadde den høyeste statusen blant byene. Noen av dem ble romerske byer fordi de var kolonier for veteraner fra den romerske hæren. Arkeologiske utgravninger har vist at de kunne begynne som en bebyggelse bestående av enkle hus bygd av tre og leire for de pensjonerte soldatene. Den første byplanen var militær, og fulgte planen til det fortet som hadde ligget der kolonien ble bygd. Først i midten av det andre århundret begynte mer sofistikerte boliger å bli bygd. Mange byer vokste opp ved romerske fort, både siden fortene i England ble plassert på sentrale steder der det kunne være naturlig at en by ble utviklet, og siden fortene med mange soldater som var avlønnet utgjorde betydelige markeder som dro aktivitet og handel til seg. Når de militære avdelingene ble flyttet fortsatte byen å leve.

Frere skriver at man kan skille mellom små og store byer, eller mer presist mellom byer som var intendert å være administrative sentrum og de som ikke var det. I coloniae, municipia og civitas-hovedsteder kan man se spor etter den romerske landmåleren. Gatene er lagt i et rektangulært rutenett. Administrative bygninger ble bygd det ble gjort forsøk på å utvikle byen som en klassisk romersk by, med søyleganger. Småbyene vokste derimot fram mer spontant og improvisert. De kunne vokse opp ved skyss- og poststasjoner eller som lokale markedsbyer.

Utviklinga til civitas-hovedstedene ble planlagt, og nye byggverk måtte passes inn i planer og mønstre. De romerske myndighetene ønsket at den herskende eliten skulle spille en viktig rolle i utviklingen av disse byene, også den lokale eliten. Men det britiske samfunnet var ikke orientert mot byer. Stammearistokratiet hadde sine eiendommer og sine boliger på landsbygda, der de tradisjonelt hadde grunnlaget for sin makt og rikdom. De romerske myndighetene måtte presse og overtale den lokale overklassen til å bygge seg boliger i byene. De som hadde politiske ambisjoner ville innordne seg. Dersom det lokale aristokratiet skulle fortsette å være et aristokrati med en ledende politisk stilling også under romerne måtte det innordne seg og tilpasse seg, og skaffe seg bolig i byen. De romerske myndighetene arbeidet for å spre latinsk språk og utdannelse og romersk skikk og bruk blant den innfødte overklassen i Britannia. Og de lyktes med dette. Men i det første århundret bygde den innfødte overklassen ikke imponerende boliger i byene. Man går ut fra at den overklassen som bygde boliger i byene fortsatte å ha boliger på landsbygda, selv om disse boligene etter hvert kom til å bli bygd som romerske villaer.

I Britannia var byenes forum i noen grad tydelig modellert etter militære forbilder, altså fortene. I England var det vanlig at plassen var nesten kvadratisk. På tre sider av den var det butikker og kontor etc. På den fjerde sida lå basilikaen. Inngangen var midt på den korteste sida vendt mot basilikaen. Bak basilikaen lå en rekke kontor. Denne planen hadde likhet med planen for et fort, og hadde fortet som modell. Denne modellen var ulik den som ble brukt i Gallia, der forumet var mer avlangt. Basilikaen var den bygninga der domstolen holdt til og bystyret hadde sine kontorer.

Frere skriver at også måten de offentlige badene ble bygd på viser militære forbilder. De ulike rommene med ulik varme var plassert i en lang rekke bak en palaestra eller treningsplass framfor å være gruppert mer kompakt som det hadde vært vanlig i for eksempel Pompeii. Ved midten av det andre århundret ble den åpne treningsplassen en del steder erstattet av en stor gymnastikksal slik at treningen kunne foregå under tak.

Offentlige bygninger som hadde stor prestisje, og som ga byen prestisje, ble tidlig bygget i monumental skala. De tidlige foraene og basilikaene har flere steder blitt omtalt. Som eksempler på offentlige praktbygg som ble bygd tidlig kan nevnes at før slutten av det første århundret hadde Verulamium fått en markedsbygning i stein. Den bestod av en plass som var 41,5 meter lang og 11 meter bred og var flankert av to rader på ni butikker, og et romersk-keltisk tempel i stein var bygd i nærheten. Byen hadde allerede et svært stort forum. I Silchester ble de offentlige badene trolig satt opp allerede i 50-årene, i likhet med amfiteatret. Ved Cantebury ble et amfiteater av romersk-keltisk type bygd kanskje omkring år 90, og før slutten av det første århundret var det bygd to offentlige bad i London.

Bygging og vedlikehold av offentlige bygninger fortsatte uforminsket i mer enn et århundre i de engelske byene. Det enorme andre forumet i London ble bygd under Hadrian, og de store offentlige badene i London ble utvidet. Det var stor byggevirksomhet i engelske byer under Hadrian.

Det meste av London brant ned kort tid etter 125. Man tror at London ikke kom seg fullt ut etter brannen før etter århundrets utgang. Siden den første bebyggelsen i mange byer var preget av bygninger av tre ble flere byer plaget av brann. Den nye bebyggelsen som ble oppført var oftere i stein og mer luksuriøs.

Ut gjennom det andre århundret ble bygningsmassen i byene langt mer luksuriøs og monumental. Det ble bygd mange nye offentlige bygg, og de eksisterende ble utvidet, og det ble opprettet nye og større markedsplasser i byene.

Men i løpet av det tredje århundret ble oppmerksomheten vendt mot å bygge bymurer, og andre offentlige byggverk ble i mindre og mindre utstrekning oppført, selv om det foretatt vedlikehold av eksisterende bygg.

Frere skriver at mange byer må ha hatt offentlig vannforsyning som førte rennende vann fram til mange hus. For en del byers vedkommende har man funnet rester av dette. Overskuddsvann ble brukt til å skylle avløpene med. Mest kjent er de romerske akveduktene, men det ble også brukt rør for å føre vannet fram. I Lincoln ble for eksempel vann hentet fra en kilde 2,8 kilometer fra byen og pumpet opp en bakke i en rørledning som var forseglet i betong for at den skulle tåle trykket. Et stort reservoar rett innenfor bymuren var distribusjonstank, og herfra gikk det rør til de bygningene som hadde innlagt rennende vann. Lincoln hadde også et avløpssystem der rennende vann fjernet kloakken. Under alle hovedgatene i den øvre delen av Lincoln gikk en kloakktunnel som var bygd i stein og var så stor at en gutt kunne ha gått oppreist i den. Avløpsrør fra alle husene førte inn i denne kloakktunnelen. Det ser ut til at det har vært ganske vanlig at bygningene i byene i romersk Britannia hadde innlagt rennende vann og noen ganger også avløp av denne typen. Men løsningene man har funnet var ulike fra by til by.

De private husene og butikkene ble i den tidligste fasen bygd av billige materialer, vanligvis leire og et rammeverk av tre. Husene i Verulamium fra det første og tidlige andre århundret var små rektangulære strukturer som var 15-20 meter lange og gjerne halvparten så brede. De stod ofte i rett vinkel på gatene og var delt inn i fem eller seks rom. Et eller flere av gulvene var gjerne av betong eller opus signinum, og de andre av leire. Mosaikk finner man i private boliger i Verulamium stort sett først etter år 150.

I Cirencester og i London har man funnet hus med malte vegger fra de flaviske keisernes tid (Den første av de flaviske keiserne var Vespasian som var keiser fra 69 til 79.). Og i disse byene begynte til og med mosaikk å bli tatt i bruk i private hus under de flaviske keiserne. I Cirencester begynte hus av stein å erstatte husene av tre og leire tidlig i det andre århundret, om ikke enda tidligere, siden kalkstein fantes rett i nærheten. De tidligste husene som ble bygd i Silchester var noe større enn de tidlige husene i Verulamium, omkring 24 X 12 meter store. De hadde noen ganger en korridor eller veranda rundt tre eller fire av sidene til huset. Liknende ble også brukt senere når luksuriøse hus ble bygd.

Deler av Verulamium ble brent ned under Boudiccas opprør. Dette var et alvorlig tilbakeslag for byen, og det gikk femten år før man for alvor begynte å bygge byen opp igjen. Men omkring år 75 begynte arbeidet med byens forum, og butikkblokker ble gjenreist. De ble på nytt bygd i tømmer og reist på bunnstokker av tre som var gravd ned i bakken. Tømmeret måtte fornyes hvert tjuefemte år. Men først omkring år 150 begynner man å finne forandringer av byggestilen. Da begynte den fjerde rekonstruksjonen, og bygningene ble bygget på langt mer individualistiske måter. Kort etter at bygningene var bygget ble hele gata ødelagt av en stor brann. Da byen skulle bygges opp igjen etter brannen kunne den planlegges på nytt, og i andre halvdel av det andre århundret ble det bygd svært store private hus av fine steinsorter og med tak av takstein. Disse bygningene hadde mosaikk og veggmalerier, og var i det hele tatt luksuriøse. Ved begynnelsen av det tredje århundret hadde de rike klassene i Verulamium gått over til bylivet og investerte store summer i luksuriøse boliger i byene. Disse nye husene liknet ikke mye på de villaene som samtidig ble bygd på landsbygda, og heller ikke på husene i det klassiske sør. Det var blitt utviklet en egen type romersk-britisk byhus. Husene var enten formet som en L eller bygd med en innebygd gårdsplass, og de hadde fra ti til tretti rom som var forbundet med en korridor. Om bare to av bygningene vet vi at de hadde to etasjer. Bare i Colchester finner man byhus som var pakket tett sammen på samme måte som i byene i det sørlige Europa.

Om få byer er det kjent at de hadde forsvarsverk i det første århundret. Og i de første to århundrene ser det ut til at tillatelse til å bygge forsvarsverk for byer hadde vært et privilegium som de romerske myndighetene kunne gi, men sjelden ga. Tre byer sør for Themsen hadde forsvarsverk i det første århundret. Ved Silchester synes den indre jordvollen å ha blitt erstattet av en ny befestning rundt byen under de flaviske keiserne, da også Winchester og Chichester fikk forsvarsverk. Alle disse tre byene kan ha ligget i kongedømmet til Cogidubnus, som var alliert med Romerriket. Lincoln og Glouchester, som var kolonier fra siste del av det første århundret, lå innenfor tidligere legionærfort, og har vært beskyttet av festningsverkene til disse.

London fikk tidlig et fort, men nye forsvarsverk ble ikke bygd før bymuren kom opp. Bymuren ble bygd tidlig, omkring år 200. Verulamium vokste etter hvert ut over de tidligste forsvarsverkene, og disse ble så jevnet med jorda.

De andre byene i romersk Britannia, under de som var rangert som privilegerte byer, vokste opp som åpne bosetninger. I Gallia fikk få byer bymurer, og de ble derfor lett herjet og plyndret da folkene i nord begynte å ta seg inn i Gallia. I Britannia fikk derimot byene bymurer. Og i Britannia ble bymurene bygd rundt hele byen, og ikke som i Gallia bare rundt deler av byen. Før det ble bygd murer rundt de britiske byene hadde det i slutten av det andre århundret blitt bygd jordvoller og vollgraver rundt dem, mens de stod på høyden av sin rikdom. Da murene ble bygd ble de bygd langs den eksisterende vollgraven slik at denne også kom foran muren, selv om det hendte at murene fikk en annen plassering.

Byene kunne ikke på egen hand bestemme seg for å bygge bymurer. De trengte tillatelse fra de høyeste myndigheter. I siste del av det andre århundret ble det bygd jordvoller og vollgraver rundt mange britiske byer. Frere skriver at det må ha stått en sentral politisk beslutning bak det forhold at så mange britiske byer omtrent samtidig bygde store festningsverk. At det ble bygd festningsverk av jord og ikke av mur kan skyldes at det var stor hast, siden det tar lang tid å bygge en bymur. I årene 180-184 hadde en skotsk invasjon erobret Hadrians mur og trolig skapt stor frykt i England. Dette kan være bakgrunnen til at plutselig bygges det festningsverk rundt alle de engelske byene som ikke allerede hadde festningsverk. Frere skriver at de fleste bymurene ble bygd i det tredje århundret.

I slutten av århundret ble ny militær arkitektur introdusert i Britannia med bygging av den viktigste serien av Saxon Shore fortene. Disse hadde murer som var 3,6 meter tykke og var 7,6 meter høye. De hadde utvendige tårn langs muren. Murene hadde ikke en indre jordvoll, i motsetning til bymurene, som tilhørte en tidligere form for arkitektur.

Frere skriver at det kan bli foreslått at et program for bygging av bymurer ble påbegynt i første halvdel av det tredje århundret for å bygge permanente forsvarsverk rundt byene. London ble prioritert i dette programmet. Tidlig i det tredje århundret kunne det bygges monumentale byporter som var så brede at to vogner kunne passere side om side. Senere i århundret førte økt frykt for sikkerheten til at byportene ble trangere, og til dels færre.

Dersom måten bymurene ble bygd på i siste del av det tredje århundret tyder på en følelse av økende fare, blir dette inntrykket forsterket av alle de pengeskattene som ble begravd mellom 270 og 282, og av byggingen av hovedserien av Saxon Shore fortene, som snart begynte.

Byggevirksomhet i privat regi fortsatte i de engelske byene i det tredje århundret, selv om det var en økonomisk krise sent i århundret. I Verulamium ble en serie store private hus bygd i første halvdel av århundret, og senere i århundret ble bymurene, med to monumentale bueganger, bygd. Omkring 275 ble det bygd en serie store hus av stein i en del av byen som hadde stått ubebygd siden bybrannen. Også i andre byer ser det ut til at byggevirksomhet og vedlikehold foregikk på en normal måte ut gjennom det tredje århundret. I de første tiårene av det fjerde århundret ble det ført opp mange nybygg i Verulamium. Et antall private hus ble reparert eller bygd ut på denne tida, og også noen offentlige bygg fikk omfattende vedlikehold, og nye private hus ble bygd. Men ut i det fjerde århundret begynte det å gå tilbake med prestisjen byene ga, eller hadde, og den politiske betydningen til byene. Private brukte mindre penger i byene, og byene ser ut til å få mindre penger å bruke på vedlikehold, drift og nybygg. Men det ser ut til at produksjon og handel fortsatte ufortrødent i byene. For Lincoln, for eksempel, nevnes det at tidligere prominente bygninger var blitt rigget ned i det fjerde århundret og de var blitt erstattet av mer beskjedne strukturer, som kunne være butikker og verksteder, men den kommersielle aktiviteten syntes å blomstre.

Selv om den økonomiske krisen i det tredje århundret etterlot få spor i de engelske byene er det likevel mulig å finne spor etter betydelige sosiale og økonomiske forandringer. Disse kan ha begynt så tidlig som ved midten av det andre århundret i London og Verulamium der storbrann skapte et markert brudd i utviklinga. I Verulamium ødela bybrannen mye av det kommersielle sentret som hadde bestått av en tett bebyggelse av bygninger som for en stor del var bygd av tre. Den nye bebyggelsen kom til å bestå av store bygg laget av stein, som også kom til å bli bygget andre steder i byen og der erstattet mer beskjedne hus. Mellom disse husene var det store åpne plasser som trolig var hager.

Neil Faulkner skriver at krisen i det tredje århundret er tydelig også i Britannia, selv om det ofte er blitt skrevet at England ikke ble berørt av denne krisen. I siste del av det andre århundret hadde byggingen av offentlige bygg blitt redusert, og bygging av private, luksuriøse boliger i byene hadde blitt økt. Men så, i det tredje århundret, var det omtrent slutt på at private bygg ble oppført i byene. I de omkring femti årene som krisen varte ble det bygd få private bygg. I årene 250-275 var byggevirksomheten for offentlige byggverks vedkommende bare en fjerdedel sammenliknet med omkring år 200, og byggevirksomheten for private bygg bare en tredjedel. Det var også en viss nedgang på landsbygda, der byggeaktiviteten for private villaer omkring 225 var mindre enn to tredjedeler av ved toppen 75 år tidligere. Faulkner konkluderer (side 116) med at dette står i skarp kontrast til den ofte gjentatt påstanden om at romersk Britannia ikke var påvirket av det tredje århundrets krise, at det var en øy av velstand og fred, mens kontinentet ble herjet av revolusjon og depresjon. Britannia var del av et verdenssystem som var i krise, skriver Faulkner. De ledende kretsene på den engelske landsbygda ble satt under sterkt press ovenfra, fra imperiets representanter, og nedenfra møtte de sterk motvilje mot å oppfylle de økte kravene som ble presentert. De ledende klassene på den engelske landsbygda var i forfall, og hadde verken vilje eller ressurser til å gjennomføre videre romanisering.

Det kan konkluderes med at det blomstrende kommersielle livet som var i disse byene i århundret etter erobringen begynte å gi plass til en bebyggelse preget av luksuriøse boliger etter hvert som landsbygdas aristokrati bygde seg boliger i byene. Men man må gå ut fra at den kommersielle aktiviteten fortsatte i byene, selv om en del produksjon kan ha blitt flyttet nærmere råvarekildene. Dette kan ha ført til synkende folketall i byene, skriver Frere.

I andre halvdel av det tredje århundret ble basilikaen i Silchester gjort om til et stort verksted som produserte gjenstander av metall, etter at gulvet var blitt fjernet. Også forumet i Leicester kan ha gått over til å bli brukt av et verksted. Dette er typisk, det politiske livet i byene kan ha mistet sin prestisje, og økonomiske midler ble i mindre grad brukt til å opprettholde dets symbol og lokalisering. Men den politiske og rettslige virksomheten som hadde foregått i basilikaen fortsatte, men trolig i mindre markerte omgivelser.

Ved midten av det fjerde århundret begynte forsvarsverkene til nesten alle engelske byer å bli restaurert og modernisert. Utstikkende tårn og bastioner ble bygd, ofte som stillinger for artilleri som ballistaer, katapulter og andre kastemaskiner. I det tredje århundret møtte de romerske hæren sterkere motstandere i Europa, og måtte legge større vekt på defensive formasjoner og stillinger og oppgaver. Festningene utviklet bruken av defensivt artilleri, og denne utviklingen og teknologien ble tatt i bruk også av byene. De utvendige tårnene som ble bygget ved bymurene gikk ut i vollgrava, og denne møtte graves på nytt. Den var ofte fra 18 til 30 meter bred. De nye tårnene ble bygd på ulike måter, men felles for dem er at de nesten alltid ble bygd slik at de ble som en del av bymurene. De nye tårnene ser ut til å ha begynt å bli bygd etter 270, og fortsatte å bli bygd ut over i det fjerde århundret. Frere mener at det kan ha blitt satt i verk et offisielt program for å bygge ut og restaurere byenes forsvarsverk i andre halvdel av det fjerde århundret, tatt i betraktning at dette ble gjort i svært stor utstrekning da. De motstanderne som romerne stod overfor i Europa var farlige fiender på slagmarkene, men de manglet beleiringsutstyr og hadde liten evne til å bryte inn i festninger og befestede byer.

Frere mener at teorien om at de britiske byene var i alvorlig forfall i andre halvdel av det fjerde århundrer er feil. Han mener at det framgår fra utgravninger i London, Canterbury, Silchester og Verulamium at byenes liv fortsatte og at bygninger ble gjenoppbygget helt til slutten av det fjerde århundret, og noen ganger enda lenger.

Det området som lå innenfor bymurene til London var på 1335 mål. Innenfor bymurene til Cirencester lå 970 mål, og innenfor bymurene til Verulamium lå 810 mål, det samme som for Wroxeter. Og de andre byene var betydelig mindre, Leicester og Chichester var for eksempel 405 mål. Men mange byer hadde forsteder som det ikke ble bygget mur rundt. Og disse engelske byene var ikke små sammenliknet med andre byer i Europa nord for Alpene. Paris dekket 550 mål da byen var som størst i romertida, og Køln 970 mål.

Man går ut fra at ordo - bystyret - var på omkring hundre personer. Men ingen by var i nærheten av å ha så mange som hundre praktboliger innenfor bymurene. Dette ser Frere som et mulig tegn på at kanskje de fleste aristokratene valgte å fortsette å leve på godsene sine på landsbygda.

Antakelig var en stor del av befolkninga i byene handverkere og deres familier. Men hvor mange som bodde i byene vet vi ikke. Men det finnes anslag over dette. I følge noen anslag kan befolkninga i London i det første århundret ha kommet opp i 30.000 innbyggere, og i både Colchester og Verulamium kan det på samme tid ha vært 15.000 mennesker. Disse byene var blant de aller største i England, men mer vanlig var det for byene å ha fra 5.000 innbyggere og nedover.

For å utdype dette litt jeg ta med noe av det Salway skriver om byene: Romerne så på livet i byene som sentralt i det siviliserte livet, og byene som sivilisasjonens sentra. De var også den romerske administrasjonens sentra. Byene hadde mer eller mindre selvstyre. De lokale myndighetene var delt inn i coloniae, municipia og ordinære civitates. Det var fire kjente eksempler på coloniae i romersk Britannia, Colchester, Lincoln og Glouchester, som alle var opprettet som bosetninger for veteraner fra den romerske hæren, og York som hadde vokst fram fra en beskjeden begynnelse. London, som den største og sentrale byen, bør ha fått en tittel. Londons høye status viser seg i at i det fjerde århundret var navnet til London Augusta. Verulamium er den eneste temmelig sikre eksemplet på en municipium, selv om det kan ha vært flere. Det er sannsynlig at andre store byer som hadde vokst fram av egen kraft til å bli viktige byer også ble municipia.

Den største forskjellen mellom disse og de andre civitates er at coloniae og municipia hadde fått et privilegiebrev og at alle eller de fleste ledende innbyggerne var romerske borgere. Denne siste forskjellen ble mindre etter hvert som det ble mer vanlig å være romersk borger, og den forsvant i det tredje århundret da alle frie menn ble romerske borgere. Kjernen i disse organisasjonene var ordo, den styrende forsamlingen som var sammensatt av decurioner, rådsmedlemmene, kjent som curiales. Medlemmene måtte være minste tretti år gamle og være formuende. Ordo skulle vanligvis ha hundre medlemmer. Det var bestemt ved lov at medlemmene av ordo skulle ha et hus av en fastsatt minste størrelse i det samfunnet som ble styrt av det ordo han var medlem av. Huset skulle formelt ligge innen en mile fra byen der ordo møttes, men det er sannsynlig at denne bestemmelsen ble utvannet. En civitates var et større område, et (tidligere?) stammeområde; men det sammenliknes også med en bystat. I lokaladministrasjonens storhetstid kan det ha vært 2.000 decurioner i romersk Britannia, skriver Salway - det var altså omkring 20 civitates i romersk Britannia.

Civitates ble ledet av to seniormagistrater og to juniormagistrater som var valgt av rådet [Ordo]. De hadde ansvar for mange ulike lokale tjenester, som vannforsyning, og de var ledere for lokale styrer og domstoler. Dette var verv som medførte store utgifter og stor økonomisk risiko, og det ble etter hvert lite tiltrekkende å være decurion eller magistrat. Decurionene var ansvarlig for å kreve inn skatter, og greide de ikke å kreve inn de summene som de ble pålagt å kreve stod de selv personlig ansvarlig for å betale summene. Keiserriket manglet penger, og søkte å sikre seg kontroll over de offentlige midlene som fantes på lokalt nivå. Keiser Konstantin konfiskerte de midlene som templene hadde, og dette svekket finansene til civitates siden disse midlene hadde blitt forvaltet av disse myndighetene. Men Konstantin nøye seg ikke med å forsyne seg av templenes midler, han tok også de skatteinntektene som civitates tidligere hadde brukt lokalt. Og dette ble fulgt opp av at keiser Konstantius II tok de landområdene og fondene som civitates gjennom århundrer hadde skaffet seg. Deretter måtte alle lokale offentlige utgifter betales direkte av midler decurionene selv skaffet til veie, mens de tidligere i noen grad hadde blitt betalt av offentlige fond. Dette førte naturlig nok til at standarden til offentlige tjenester og bygg ble sterkt redusert, og til at ingen ville være decurion.

Det fantes bosetninger i alle størrelsesordener, fra byer som London, som var den største bosetningen i England, og til de minste husklynger og enkeltstående hus. England var tett bosatt allerede da romerne kom, og befolkninga vokste gjennom de følgende generasjonene. Anslagene for hvor mange mennesker som levde i England i romertida har variert sterkt, men i dag er det ganske vanlig å anslå at det kan ha vært 4-5 millioner mennesker på det meste i romertida, og at dette var langt flere enn noen få århundrer senere.

Den romersk-britiske sivilisasjonens svakhet

Her følger jeg Neil Faulkners framstilling av Britannia under romerne. Han skriver at den romersk-britiske urbane sivilisasjonen nådde sitt høydepunkt i årene 150-225. Fra denne perioden finner man mange tegn på stor velstand. Man finner et landskap av byer, villaer og bosetninger av hus bygd i stein, bundet sammen av velholdte veier og vannveier. Villaene hadde mosaikk og veggmalerier og kunstferdige gjenstander. Byene og de rikes hus hadde innlagt rennende vann, og det kunne leves behageligere og mer luksuriøse liv enn noen gang tidligere.

Sentrum i det romerske Britannia var London. Der var guvernøren og hans administrasjon. Administrasjonen var delt inn i seks departement. Guvernøren var den øverste militære lederen i Britannia, og han hadde det øverste ansvaret for at tingene fungerte i den romerske provinsen. Prokuratorene, eller finansministeren, var også stasjonert i London. Han hadde sin egen stab. Han var ikke underlagt guvernøren, men stod direkte under keiseren. Både guvernøren og prokuratoren hadde representanter ute i provinsen.

Imperiet var knyttet sammen av et nettverk av veier. Langs disse veiene var det med regelmessige mellomrom stasjoner der hester kunne byttes og der det var mulig å overnatte. Dette systemet var opprettet av staten, og bare folk som reiste i offentlig oppdrag hadde rett til å benytte seg av dette systemet. Hovedoppgaven til dette systemet var å formidle informasjon. Det tillot også personer å reise raskt og behagelig, siden veiene ble vedlikeholdt og stasjonene holdt god standard.

Den største jordeieren var keiserne selv. Antakelig var store deler av Norfolk blitt konfiskert etter opprøret til Boudica, og det ser ut til at det ble opprettet et stort keiserlig gods da Fenland ble drenert og dyrket opp. Det er ingen private villaer i Fenland, og det er ikke spor etter velstående sjøleiende bønder elle godseiere. Men det finnes spor etter store byggverk, som de store dreneringskanalene.

Gruvedrift var en statlig virksomhet. Både gull og sølv, jern og bly ble utvunnet i Britannia.

Men den viktigste virksomheten som staten drev var hæren. Romerne hadde en stående hær på 40.000 mann i Britannia. Den hadde stort behov for forsyninger, og den var et stort marked. Den produserte noen av sine forsyninger selv, og den bygde de store murene i nord.

Den romerske staten skaffet til veie en stor del av det det kostet å holde denne store hæren ved å kreve inn skatter i form av mynt. Dette tvang bøndene til å gå inn i pengeøkonomien i større utstrekning enn tidligere, de måtte selge mer for å skaffe seg mynt til å betale skatt med. Dette skapte økt handel og større tilbud av matvarer og kunne bidra til økt byvekst. Ved de store militære forlegningene vokste det opp sivil bebyggelse, og et av grunnlagene for denne var handel med hæren og med soldatene. Hæren var et av markedene for alle de omreisende handelsmennene som skaffet seg et levebrød i Britannia og i Romerriket.

Også ved skysstasjonene kunne det vokse fram bosetninger, siden de kunne være møtesteder mellom den lille og den store verden, og innen den lille verden, steder der det kunne være mulig å selge handverksprodukter og andre varer.

Hæren skaffet seg også store forsyninger ved å pålegge jordbrukere å selge korn til priser som ble fastsatt av staten. Og staten fikk arbeid utført ved å pålegge befolkninga å arbeide uten betaling på veier og andre offentlige prosjekt. Vedlikehold av nettverket av veier var en lokal oppgave som ble overvåket av guvernøren.

De lokale overklassene sørget for at mye av det arbeidet som Romerriket var avhengig av ble utført. Uten samarbeidsvillige lokale overklasser ville Romerriket aldri ha blitt så stort og fungert så lenge som det gjorde. Det var de som krevde inn skattene og administrerte den praktiske utførelsen av det meste av det nødvendige arbeidet.

De lokale overklassenes gullalder

Det var i de nye byene at den romerske sivilisasjonen trådte inn i Britannia. De nye byene var Romas avleggere i Britannia, de ble bygd etter romersk mønster, med et åpent brolagt forum og en stor forsamlingssal bygd som basilika og offentlige bad og rennende vann og amfiteater og templer og latinsk utdannelse og romerske moter. Alt dette ble finansiert lokalt.

Etter omkring år 150 avtok den offentlige byggevirksomheten noe. De største byene hadde skaffet seg de viktigste byggverkene, og de lokale overklassene kunne leve i romersk stil. Men private boliger ble i første del av det andre århundret sjelden bygd med romersk stil og luksus, men var fortsatt ganske enkle byggverk i tre og leire. Det var først i andre halvdel av århundret at luksuriøse boliger i romersk stil ble alminnelig tatt i bruk av overklassen. De hadde gjerne mellom ti og tretti rom, og var bygd som tre fløyer rundt et gårdsrom. Mot gårdsrommet gikk i alle fløyene en korridor. Tidligere hadde husene bare hatt et eneste rom, og derfor ikke gitt mulighet til privatliv. Nå ga de nye muligheter både til å føre et offentlig og et privat liv, til å presentere. Vi vet ikke hvordan de ulike rommene i de nye villaene ble brukt, men dette var et samfunn der de mindre mektige var avhengig av de mektige, og søkte dem, et samfunn av patroner og klienter, og her kunne de ha omgang på en verdig måte.

På landsbygda ble det også bygd villaer, og stadig større og mer luksuriøse villaer. Seks hundre villaer fra landsbygda er kjent, men det må ha vært flere. I noen områder var det ingen villaer, og i andre områder var det mange villaer. Det var knapt noen villaer i Devon, Cornwall, Wales, west Midlands, eller i nordvest. Villaer ble bygd i utviklede civitates-samfunn der det var et sterkt lokalt selvstyre. Noen områder i sørøst ser ut til å ha manglet dette, som Fenland, deler av Norfolk, the Weald of Kent and Sussex og Salisbury Plain i Wiltshire, kanskje fordi disse områdene ble eid av keiseren. Villaen lå gjerne nær en viktig by eller en av hovedveiene, og den lå gjerne i en elvedal der jorda var tung og fruktbar. Bøndene bodde helst der det var lettere jord. De som eide villaene var gjerne de samme som eide luksuriøse boliger i byene.

Frere skrev at det britisk-romanske villaene helst lå der jordsmonnet var rikest. Den lettere jorda, som den kalkholdige jorda i opplandene og grusterrassene, var hovedsakelig jord som ble drevet av bønder og der det sjelden var villaer. I South Dawns i Sussex var det fullt av bondegårder, men villaene var enten på kystslettene i sør eller på den rike jorda på kanten til the Weald nord for åsene. Liknende ujevn fordeling av villaer finner man andre steder. I Norfolk er villaene samlet langs grensen til the Wash, og i Essex i nord og i vest.

Frere skriver at i romertida ble det tatt i bruk sterkere og mer effektive ploger som gjorde det mulig å pløye tyngre og mer fruktbar jord enn det tidligere arder og pløyeredskaper greide. Villaene lå i områder der de nye plogene kunne brukes. De var dyrere enn tidligere pløyeredskaper og krevde flere trekkdyr, og dermed større investeringer. Frere tror at det er mulig at det var det jordbruket som ble drevet av villaeierne som først tok i bruk de nye plogene. Andre nye jordbruksredskaper var jernspade, rive og ljå. Og det ble bygd ovner for tørking av korn. Nye vekster ble innført, som rug, havre, lin, kål, turnips, gulrot og andre grønnsaker, og også nye typer frukttrær.

De mest luksuriøse villaene var i Cotswold country og i Somerset, områder som passet best til kvegdrift og sauehold. I East Anglia og Midlands, som gir de beste forholdene for korndyrking, var villaene mindre og mer fattigslige.

Det fantes i Britannia før romerne kom svært dyktige handverkere som laget avanserte luksusgjenstander med imponerende utsmykninger. Men romerne førte med seg en nye stilarter og nye impulser, og nye kunsthandverk. Et av dem var mosaikklegging, og et annet var veggmaling. Det foregikk tydelig utvikling av disse to kunstartene gjennom romersk tid. Man finner spor etter veggmalerier i Verulamium allerede fra 50-tallet av, men de første maleriene var enkle. De tidligste mosaikkverkstedene som er kjent ble opprettet omkring 125. Også mosaikkhandverket gjennomgikk betydelig utvikling.

Neil Faulkner har i to diagram, diagram 18 og 19, vist at bygging av villaer foregikk mest intenst i årene 150-175 og i årene 275-300, målt etter hvor mye penger som ble brukt på å bygge villaer årlig. Den perioden der det samlede antall rom i bruk i britiske villaer var størst var 275-350. Faulkner skriver at dersom man sier at i de første tre generasjonene etter erobringen ble det bygd offentlige monumenter i romersk stil, kan man si at i de neste tre generasjonene ble det bygd hus i byene i romersk stil. Omkring år 225 var de britiske byene fylt opp av praktbygg, både offentlige og private, som var i jevnlig bruk og var godt vedlikeholdt. Det fantes også mange enklere bygg i byene, som butikker og verksteder og boliger til handverkere og småhandlere.

Det hadde foregått en byggeboom for villaer. Den hadde begynt på landsbygda i siste del av det første århundret, og begynt i byene ved midten av det andre århundret, og den hadde en topp som varte fra 150 til 225, og en ny, og enda høyere, topp omkring år 300. Denne byggeboomen for luksuriøse boliger skapte marked for luksuriøse produkter. Etter år 400 ble det knapt bygd villaer. Men mellom disse toppene var det krise og frykt, en frykt som viser seg i at det ble bygd murer rundt byene og gravd ned skatter. Disse murene, med vollgraver, var enorme byggverk, og måtte ha vært svært kostbare.

Framveksten av militærmonarkiet, 167-235

Neil Faulkner skriver at under Augustus hadde det virket som om Romerriket kunne vokse i det uendelige og erobre stadig nye folkeslag og plyndre deres land og slavebinde dem. Det store krigsbyttet som Roma skaffet seg gjennom erobringene betalte store deler av utgiftene til hæren og til staten, og ga i tillegg store rikdommer til Roms ledende menn. Men Romerriket møtte grenser for sin vekst. I barbarenes land var det stadig menn som ville kjempe mot Romerriket, og det fantes ødemarker der det ikke var skatter å hente og der det ikke var mulig å plante romernes sivilisasjon, men der det bare var motstandere som aldri ga opp. Erobringenes tid var over, og det var ikke mer krigsbytte å hente.

Men utgiftene som imperiet medførte ble ikke mindre. Mellom halvparten og to tredjedeler av statens inntekter gikk til hæren. Augustus hadde hatt 28 legioner i år 25 før Kristus, og Severus hadde 33 legioner i år 210 etter Kristus. Soldatene til Augustus hadde blitt betalt med krigsbytte. Augustus fortalte i Res Gestae at han brukte 1.430 millioner sestertier på land og pensjoner til soldatene. Privat beskyttelse av gamle soldater i den skalaen var bare mulig siden Augustus hadde arvet krigsbytte fra et dusin erobringer fra Gallia til Egypt. Rom erobret fra 133 før Kristus til 9 etter Kristus hele eller det meste av Spania, Gallia, Balkan, Lilleasia, Syria, Levanten, Egypt, Libya og Numidia. Fra år 6 til år 138 var de eneste varige erobringene til Rom derimot bare Britannia, området ved øvre Donau-Rhinen, Dacia og Nabataea. Og deretter tapte Romerriket mer enn det erobret. Og Romerrikets kriger ble defensive, for å beskytte grensene, og det ga ikke krigsbytte, men utgifter. Romerrikets legioner kunne ikke lenger betales ved å plyndre andre folk, Romerriket måtte selv betale hæren sin. Keiserne måtte prøve å skattlegge Romerrikets innbyggere stadig hardere.

Under keiser Antoninus Pius, fra 138 til 161, hadde Romerriket fred, og det er blitt framstilt som en gullalder. I 167 brøt barbarene gjennom grensene over Rhinen og Donau og invaderte Italia. Keiser Marcus Aurelius, som var keiser fra 161 til 180, kjempet resten av sin tid som keiser for å drive barbarene ut av Romerriket og stabilisere grensene. De nødstiltakene som han og hans etterfølgere grep til ble under de severiske keiserne, fra 193 til 235, en del av det politiske systemet i Romerriket. Septimus Severus var keiser fra 193 til 211, og han grunnla det severiske dynastiet. Han sa at til sin sønn og etterfølger Caracalla at keiserens eneste innenrikspolitiske oppgave var å gjøre soldatene lykkelige ved å betale dem godt, og alt annet hadde liten betydning. Og soldatenes lønn ble økt. Domitian hadde økt soldatenes lønn til 300 denarer ved slutten av det første århundret, og siden hadde dette vært uendret i hundre år, men Severus økte lønna til soldatene på nytt til kanskje 450 denarer, og kort tid etterpå økte Caracalla den til kanskje 675 denarer.

Hvordan skulle disse pengene skaffes? Romerriket måtte selv skaffe pengene fra den produksjonen som foregikk i Romerriket. Ulike måter ble forsøkt. Eiendommene til de som hadde tapt borgerkrigene ble beslaglagt, og alle fikk romerske statsborgerskap slik at alle måtte betale arveavgift og andre skatter, og skattesatsene ble økt. Pengene ble forringet ved at det mindre edelmetall i myntene. Og hæren krevde stadig mer av pliktige tjenester og ytelser, som ikke ble betalt, fra befolkninga i de områdene som den holdt til i. I dette systemet, der staten stadig kunne kreve uten å måtte redegjøre for sine krav, blomstret korrupsjonen. Bøndene ble så hardt beskattet at enkelte steder begynte de å flykte fra jordene. Hæren og staten plyndret store deler av samfunnet.

I frontlinjen i denne striden mellom imperiet og den befolkninga det hadde lagt under seg stod decurionene, de medlemmene av den lokale overklassen som hadde plikt til blant annet å kreve inn skattene. Fram til nå hadde det stort sett vært en ære å være decurion. Det var de som hadde rikdom nok til vinne takknemlighet ved å gi milde gaver til sine tilhengere, og til andre, som hadde størst makt og prestisje og innflytelse i samfunnet - det var de som kunne belønne andre som ble fulgt. Men decurionene var kollekt ansvarlige for at skattene ble krevd inn og for at den lokale infrastrukturen ble opprettholdt, og for lov og orden, og de var personlig ansvarlige slik at sviktende skatteinngang kunne kreves betalt av dem personlig. Og da statens krav økte begynte det å bli farlig kostbart å være decurion.

Den nye mobile hæren krevde innkvartering, og det skulle skrives ut tusenvis av mennesker for å bygge militære forsvarsverker og for å utføre transporttjeneste for hæren. Disse store og økte byrdene møtte motstand. Decurionene var mellom barken og veden. De lokale overklassene prøvde å dra seg ut av dette systemet, det var ikke lenger populært å være decurion. Staten gjorde det til en plikt å være decurion.

Nye styrende organ ble opprettet, som "De tis styre" - decem primi eller principales - som bestod av de ti rikeste decurionene, og som fikk ansvar for det lokale styret. En av dem ville bli "Samfunnets vokter" - curator civitatis. Han var direkte ansvarlig overfor sentralmyndighetene for den lokale administrasjonen og dens finanser. Slik ble en rik minoritet skilt ut fra resten av den lokale overklassen, og disse fikk spesielle forbindelser til sentrale myndigheter.

Man kan se at i byene ble det bygd stadig færre monumentale offentlige bygninger etter år 150, og noe senere opphørte vedlikeholdet av de som var bygd. Basilikaene ble ofte omgjort til verksteder. Påbegynte monumentale byggeprosjekt ble ikke fullført, som det enorme nye komplekset av et nytt forumet og en ny basilika i London. Entusiasmen for den romerske bykulturen blant de lokale overklassene ble mindre.

Dessuten ble andre offentlige byggverk opplevd som mer påtrengende nødvendige, som murer rundt byene, etter at Hadrians mur ble erobret fra nord i årene 180-184. Det er grunn til at tro at grunnen til at så mange byer samtidig begynte å bygge forsvarsverk som var så like skyldtes at det kom ordre ovenfra om å gjøre dette. Det ble gravd vollgraver rundt byene og innenfor dem ble det bygd en høy jordvoll med en palisade på toppen. Dette ble satt opp i all hast, og var et effektivt forsvar. Noe senere ble denne vollen erstattet av en mur.

Neil Faulkner skriver at det er tre hovedtrekk ved utviklinga av byene fra 150 til 235 som arkeologien legger særlig merke til. Dette er at det ble slutt på bygging av offentlige monumentale byggverk, derimot ble det bygd private praktbygg, og befestningene rundt byene ble bygd.

Det kommer et kapittel til om Romerriket, om dets forfall og sammenbrudd. Forfallet har jeg forsåvidt allerede berørt i denne teksten.


De romerske keiserne fra Augustus til Honorius
Begivenheter: Keiserne og deres rivaler: Årstall:

Julio-Claudians:

Caligula gjorde et forsøk på å invadere Britannia i året 40, men kom bare til den galliske Kanalkysten.

Claudius satte derimot i verk den romerske invasjonen av Britannia året 43, og Catuvellauni ble beseiret og Colchester erobret.

I årene 44-47 rykket romerne nordvestover og sørvestover, Vespasian beseiret Durotriges.

I årene 47-51 gjorde romerne de første forsøkene på å erobre Wales, og de tok Caratacus til fange.

I årene 51-61 fortsatte kampene mot silurene og andre stammer i Wales.

Året 61 ledet Boudicca et stort opprør mot romerne.

Augustus (Octavian) 27 f. Kr. til 14 e. Kr.
Tiberius14-37
Gaius ("Caligula") 37-41
Claudius 41-54
Nero 54-68

"De fire keiseres år":

Borgerkrig i Romerriket.

Romersk invasjon i det nordlige England.

Galba 68-69
Otho 69
Vitellius 69
Vespasian 69-79

Flavians:

Nye offensiver i Britannia i nord i årene 71-74.

I årene 74-78 blir Wales erobret.

Agricola er guvernør i årene 78-84.

Det nordlige England og det sørlige og sentrale Skottland blir erobret i 79-84.

Under Domitian blir mange nye byer grunnlagt.

Tilbaketrekninger i Skottland i 80- og 90-årene.

Vespasian 69-79
Titus 79-81
Domitian 81-96

Tidlig i det andre århundret blir de romerske styrkene trukket tilbake til Stangatelinjen, der Hadrians mur senere kom til å bli bygget.

Trajan var en stor kriger som blant annet erobret Mesopotamia, som ble oppgitt kort tid etter at Trajan døde.

Hadrians mur bygges, fra kyst til kyst, i årene 122-139. Man tror at Hadrian også kan ha tatt initiativ til at Fenland ble systematisk drenert.

Nerva 96-98
Trajan 98-117
Hadrian117-138

Antoninene

Under Antoninus Pius invaderer romerne på nytt det nordligste Britannia, og det blir bygget en ny mur lenger nord, og Hadrians mur blir (midlertidig) forlatt. Antoninus' mur bygges og holdes i årene 139-155.

Mulig opprør i nord - første tilbaketrekning fra Antoninus' mur til Hadrians mur i årene 155-158.

Antonines' mur okkuperes på nytt av romerne i årene 158-163, og samtidig oppgir de befestningen av Hadrians mur.

Under Marcus Aurelius blir Hadrians mur på nytt okkupert i året 163, og Antoninus' mur blir på nytt forlatt av romerne.

Flere langvarige kriger på kontinentet mellom romerne og germanerne fra 167 til 180.

Krig i det nordlige Britannia i årene 181-184, og mytteri i den romerske hæren i Britannia i 185-187.

Antoninus Pius 138-161
Marcus Aurelius161-180
Lucius Verus161-169 (Samtidig med M. Aurelius)
Commodus 180-192

Opprør og borgerkrig. Clodius Albinus, romersk guvernør i Britannia, blir utropt som ny keiser i 193. I 197 blir han beseiret og drept etter å ha invadert kontinentet.

Pertinax 193
Didius Julianus 193

"Severianerne" og deres rivaler:

Mange britiske byer får forsvarsverk av jordvoller og vollgraver.

Krig i det nordlige Britannia i årene 197-205. Omfattende byggearbeider på grensen mot nord.

Severus og Caracalla invaderer Skottland i årene 208-210. Severus dør i 211 og Caracalla drar hæren ut av Skottland.

Britannia reorganiseres i to provinser.

Under Severus Alexander bygges det første Saxon Shore fortet.

Septimius Severus 193-211
Pescennius Niger 193-194
Clodius Albinus 193-197
Caracalla 211-217
Geta 211-212
Macrinus 217-218
Elagabalus 218-222
Severus Alexander 222-235

I det tredje århundret var Romerriket preget av inflasjon, militære opprør, den ene keiseren ble myrdet etter den andre, diktatur, og invasjoner. Spesielt perioden 235-253 var preget av dette, men også perioden 260-293 var preget av dette.

Maximinus ("Thrax") 235-238
Gordian I 238
Gordian II 238
Pupienus 238
Balbinus 238 (sammen med Pupienus)
Gordian III 238-244
Philip I ("Araberen") 244-249
Pacatian 248
Jotapian 249
Decius 249-251
Gallus 251-251
Aemilian 253
Valerian 253-259/60
Gallienus253-268
Macrianus 260-261
Quietus 260-261
Regalianus 260/1
Aemilianus ("Aegippius") 261-262
Aureolus 267-268
Laelianus 268

Det galliske imperiet:

De nordvestlige provinsene, inkludert Britannia, blir revet løs fra Romerriket i årene 259-273.

Mange britiske byer får bymurer av stein. Det blir bygget flere Saxon Shore fort.

Postumus 260-269
Marius 268
Victorinus 269-271
Tetricus 271-271

Opprørsforsøk i de nordvestlige provinsene av Romerriket ledet av Bonosus i 281-282.

Claudius II ("Gothicus") 268-269/70
Quintillus 269/270
Aurelian 269/270-275
Domitian II 270/275
Vaballathus 270-271
Tacitus 275-276
Florian 276
Probus 276-282
Saturninus 280
Carus 282-283
Julian I 283
Carinus 283-285
Numerian 283-28

Tetrarkiet:

Det Britiske imperiet, årene 286-296, blir opprettet av Carausius som gjør opprør og river Britannia og en del av Gallia løs fra Romerriket. Carausius blir drept i et palasskupp i 293, og Allectus overtar. Han blir nedkjempet av Constantius i 296.

Omfattende arbeider på grensebefesningene.

Britannia omorganiseres i et stift og fire provinser.

Diokletian innleder omfattende omorganisering av Romerriket, karakterisert som "militærmonarkiet" - Romerriket blir mer totalitært.

Diokletian 284-305
Maximian 286-305, 307-308 (cæsar 285-286)
Constantius I ("Chlorus") (Cæsar 293-305, augustus, se nedenfor)
Galerius 305-311 (cæsar 293-305)
Carausius 287-293 (I Britannia og Gallia)
Allectus 293-296 (I Britannia og Gallia)
Domitius Domitianus 297 (I Egypt)
Flavius Severus 306-307 (cæsar 305-307)
Maximin Daia 309-313
Maxentius 307/308-312
Alexander 308-309/310 (I Afrika)
Licinius 308-324
Valens 316

Slekten til Constantius og deres rivaler:

Konstantin den første (306-337): Krig i det nordlige Britannia. Constantius dør i York, og Konstantin blir utropt av soldatene til keiser. Konstantin fører en kampanje i Britannia i 312-314.

Magnentius gjør opprør med britisk støtte, 350-353. Utrenskinger og forfølgelse av de som støttet opprøret i 354.

I 360 ble det sendt tropper til Britannia for å kjempe mot pikter og irer.

Constantius I 305-306
Konstantin I ("den store") 306-337
Konstantin II 337-340
Konstans 337-350
Constantius II 337-361
Nepotian 350
Vetrano 350
Magnentius 350-353
Silvanus 355 (I Gallia)
Julian II ("den frafalne") 360-363 (cæsar 355-360)
Jovian 363-364

Slekten til Valentinian og deres rivaler:

I 364 kommer det angrep fra pikter, irer og saxere.

Stort, samtidig angrep mot Britannia i 367 utført av pikter, irer, attacotti og saxere. Store deler av Britannia invadert.

Theodosius blir sendt for å ta Britannia tilbake i årene 368-369.

Omfattende arbeider påbegynnes på festningsverkene i Britannia.

I slaget mot gotherne ved Adrianopel i 378 blir to tredjedeler av det østlige Romerrikets hær ødelagt.

Valentinian I 364-375
Valens 364-378
Procopius 365-366
Gratian 375-383
Valentinian II 375-392

Slekten til Theodosius og deres rivaler:

Magnus Maximus gjør opprør i 383. Han tar med seg tropper fra Britannia i en invasjon av kontinentet, og mange grensefestninger blir oppgitt. Magnus Maximus blir beseiret og drept i 388.

Theodosius I ("den store") 379-396
Magnus Maximus 383-388
Eugenius 392-394
Begivenheter: Keisere og deres rivaler i Vest-Romerriket: Årstall:

Romerriket deles permanent i 395.
Honorius blir keiser i vest og Arcadius (395-408) blir keiser i øst.

Stilicho blir den sterke mannen i vest i årene 395-408.

Krig i Britannia i 395-399.

Tropper trekkes ut av Britannia i 401 for å forsvare Italia.

Gotiske kriger, 401-403, 404-405.

Fronten ved Rhinen blir rent overende i 406.

Opprør i Britannia, der tre keiserkandidater opphøyes etter hverandre, først Marcus, så Gratian, og deretter Konstantin III (406-407). Konstantin drar tropper ut av Britannia for å kjempe på kontinentet i 407.

Saxiske angrep mot Britannia, britene forsvarer seg selv, og driver deretter den romerske administrasjonen bort i 408.

Britisk bønn om hjelp fra Honorius fører ikke fram i 410.

Saksiske leiesoldater gjør opprør mot Vortigern og andre britiske ledere i 440-455.

Vellykket forsvar av britisk kontrollert område mot saxere gjennomført av Ambrosius Aurelianus (475-500).

Honorius395-423
Marcus
(i Britannia)
406
Gratian
(i Britannia)
407
Konstantin III 407-411
Maximus
(i Spania)
409-411
Jovinus
(i Gallia)
411-413
Constantius III
(Flavius Constantius)
421
Valentinian III 425-455

Romerriket ble altså delt i en vestlig og en østlig del, og disse to delene ble aldri mer slått sammen. I den vestlige delen av Romerriket ble Honorius den første keiseren, fra 395 til 423. Samtidig med Honorius var det mange andre keisere i vest. I 406 var Marcus keiser i Britannia, og året etter var Gratian keiser i Britannia. I årene 407-411 var Konstantin III keiser. Man regner med at i denne tida sluttet Britannia å være en del av Romerriket. Den siste keiseren i vest var Romulus Augustulus i 475-476. Man regner med at fra omkring 410 hadde Britannia opphørt å være underlagt Romerriket.

Lenker:
Til første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: