Columbus og Det Spanske Imperiet.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Columbus før amerikareisene
  3. Columbus' første reise til Amerika
  4. Columbus' andre reise til Indiene
  5. Den tredje reisen til Columbus
  6. Columbus' fjerde reise og Ovando


Innledning

Columbus ble født i 1451 og døde utslitt i 1506. Da hadde han gjort fire reiser til Amerika, og det er først og fremst disse reisene han er kjent for, og som det blir fortalt grundig om her. Det fortelles også om det livet han levde når han ikke var på disse reisene, og om det Amerika som han fant og om hvordan situasjonen i det Amerika han fant utviklet seg mens Columbus levde, og om situasjonen i Spania.

Columbus var viljesterk, og han levde et begivenhetsrikt og slitsomt liv der det gikk både opp og ned for ham. Columbus kunne også være lumsk og han var en grusom og brutal slavejeger, og en svært dyktig sjømenn. Han ble behandlet som en konge, og han ble lagt i lenker og sendt fra Amerika som om han skulle være en forbryter etter sin tredje reise dit. Alt dette berettes det om i de delene av teksten som forteller om de fire reisene som Columbus foretok til Amerika. Det fortelles også om de folkene som levde på de øyene som Columbus kom til, og om deres grusomme skjebne, og om det Spanske Imperiets første utvikling. Men først kommer en innledende del om livet til Columbus før amerikareisene og om situasjonen i den verden som han levde i.

Dette er blitt en svært lang tekst. Grunnen er at jeg har oversatt mange tekster som ble skrevet av mennesker som levde samtidig med Columbus, og også brev som Columbus selv skrev der han fortalte om sine reiser og om sin situasjon.

Vi har ikke loggbøkene og dagbøkene til Columbus, men vi har beretninger som bygger på dem og som ble skrevet av mennesker som kjente Columbus og hadde adgang til loggbøkene hans, og jeg har oversatt deler av disse beretningene. Disse menneskene er Bartolome de Las Casas som skrev et sammendrag av loggbøkene der han til dels også kopierte loggbøkene, og Hernando Colon, som var sønn av Columbus og sammen med faren på hans fjerde reise til Amerika, og som skrev en biografi om Columbus der han gjorde utstrakt bruk av loggbøkene.

Av Las Casas har jeg også oversatt hans rystende beretning om de massakrene av indianere som guvernør Ovando var ansvarlig for i Hispaniola (Haiti), og jeg har oversatt beretningen til Diego Mendez fra den fjerde reisen til Columbus.

Denne lange teksten er delt inn i fem deler. Den første delen, som du leser akkurat nå, er den korteste delen. Den omhandler først og fremst livet til Columbus fram til han reiste til Amerika for første gang. De følgende fire delene er konsentrert om de fire reisene, hver del om en av reisene.


Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg

Columbus før amerikareisene

Columbus var fra Genova i Italia, og Genova var en av de største handels- og sjøfartsbyene i Italia og ved Middelhavet. Handelsmenn fra Genova var dypt inne i handel og sjøfart på den iberiske halvøya. I Sevilla hadde de fått et eget kvartal med eget kapell, kai og offentlig bad. I Malaga var familien Centurione fra Genova den viktigste handelsfamilien. Handelsmenn fra Genova bidro til å finansiere Spanias erobring av Gran Canaria i Kanariøyene, der Francesco Pinelli fra Genova bygde den første sukkermølla.

Brødrene Vivaldi fra Genova hadde i 1291 seilt ut på Atlanterhavet for å finne India ved å krysse Atlanterhavet. De vendte aldri tilbake. Lanzarotto Malocello fra Genova hadde funnet Kanariøyene omkring 1330, og navnet hans går igjen i navnet Lanzarote. En annen sjømann fra Genova, Antonio Usodimare, var den første europeeren som seilte opp Senegalelva og Gambiaelva. Antonio Noli fra Genova opprettet den første bosetninga på Cape Verde på vegne av kongen i Portugal. Den portugisiske flåten var opprettet av en mann fra Genova og var blitt kommandert av hans etterkommere. De hadde tittelen admiral gjennom flere generasjoner.

Entreprenører fra Genova hadde tatt initiativet til å dyrke sukkerrør i Algarve. Lomellini kontrollerte den portugisiske handelen med gull. Handelsmenn fra Genova var dominerende i handelen i Ceuta etter at Portugal erobret byen i 1415, og det meste av gullet som ble ført nordover fra Afrika til Middelhavet kom til Ceuta. Øyene i Atlanterhavet, Kanariøyene, Madeira, Azorene og Kapp Verde, var delt mellom Spania og Portugal, men handelsmenn fra Genova var på alle øyene.

Handelsmennene fra Genova var spesialister på slavehandel. De tok til fange folk nord for Svartehavet, og mange andre steder, og solgte dem som slaver, og de var til stede på alle slavemarkeder og solgte slaver av alle hudfarger, både hvite slaver og brune slaver og svarte slaver, både kristne slaver og muslimske slaver og slaver med ulike stammereligioner. Handelsmennene fra Genova solgte både menn, kvinner og barn som slaver, for handelsmennene fra Genova var, noe satt på spissen, ethvert menneske en potensiell slave som de kunne drive jakt på, og dette var en holdning som også Columbus hadde.

Disse handelsmennene fra Genova beholdt etablissementene som de hadde i Genova, og palassene deres står fortsatt der. Det spanske imperiet kom i vesentlig grad til å bli finansiert fra Genova, som jeg har skrevet om i teksten om "Sølvet i Sevilla".

Også handelsmenn fra andre italienske bystater var aktive på den iberiske halvøya. Bartolomeo Marchionno fra Firenze var for eksempel den viktigste slavehandleren i Lisboa. Blant partnerne hans i Sevilla var Juanotto Berardi og Amerigo Vespucci, som også var fra Firenze, og som også var slavehandlere, og som både solgte negrer og innfødte fra Kanariøyene.

Christoffer Columbus, eller Cristoforo Colombo som han het i Genova, eller Cristóbal Colón, som han het i Spania, var også fra Genova. Hugh Thomas skriver at Columbus ikke kjente seg heime blant de store handelsmennene fra Genova, men han var ikke helt heime i noe selskap. Derfor har opphavet hans noen ganger blitt sett på som usikkert. Det kan virke som om Columbus ikke ville vedkjenne seg sin opprinnelse. Far hans var Domenico Colombo fra Moconesi i dalen Fontanabuona som lå ikke langt fra Genova. Det kan se ut til at han var vever. Senere ble han vertshusholder i Savona. Columbus snakket ikke om foreldrene sine. Men han var ofte i selskap med to av brødrene sine, Diego og Bartolomeo. De ble med Columbus over til Amerika, og to av nevøene hans kom også over.

Columbus snakket et gebrokkent språk som var vanskelig å plassere. Las Casas kjente Columbus, og mente at han snakket som om morsmålet ikke var det språket som ble snakket i Castilla. Det var portugisiske ord i vokabularet til Columbus. Columbus skrev aldri brev på italiensk, men den italienske dialekten som Columbus kunne ble ikke brukt som litterært språk.

Hugh Thomas skriver at man vet en del om det tidligere livet til Columbus ut fra ting som han selv har skrevet og fra en biografi som en av sønnene skrev. Columbus reiste tidlig til sjøs og ble sjømann. Sønnen skrev at Columbus hadde studert ved universitetet i Pavia. Men det var trolig ikke et langvarig opphold, dersom det i det hele tatt fant sted.

I 1472 var Columbus 21 år gammel, og han reiste da til sjøs som sjømenn på et skip som tilhørte Paolo de Negro og Nicoloso de Spinola, som begge var fra framstående handelsfamilier i Genova. De ser ut til å ha seilt til det området i Tunis som var underlagt Aragon. Der hadde de kapret et skip fra Barcelona. Deretter seilte Columbus med skipet Roxana til Sicilia med slaver og sukker. Det ser ut til at Columbus kom til Lisboa før første gang i 1476. Da var det skipet han var med, skipet Bechalla som var eid av Ludovico Centurión, blitt ødelagt under et slag utkjempet mot skip fra Castilla. I 1477 seilte Columbus til Irland, og kanskje også til Island, antakelig som en vanlig sjømann.

Neste år foreslo Centurión at Columbus skulle arbeide for ham og selge sukker på Madeira, og det virker som om Columbus gjorde dette og slik lærte om plantasjeøkonomien som brukte slaver.

Før Columbus reiste til Madeira giftet han seg med Felipa Palastrelli, som var søster til guvernøren på den ene av Madeiraøyene. Far til Felipa hadde kommet fra Italia. Mor til Felipa, Isabel Muñiz, kom fra en familie som stammet fra en kaptein som hadde deltatt i erobringen av festningen ved São Jorge fra muslimene. Far til Isabel hadde en fin eiendom i Algarve og hadde deltatt i den portugisiske ekspedisjonen som hadde gjennomført en vellykket beleiring av Ceuta i 1420. Columbus hadde giftet seg inn i en familie med forbindelser.

Etter at Portugal hadde erobret Ceuta, som ligger på den nordlige kysten av Afrika og i dag tilhører Spania, begynte de portugisiske oppdagelsesferdene ut i Atlanterhavet. De ble inspirert av Henrik Sjøfareren, som var bror til Portugals konge. I 1425 ble de til da ubebodde Madeiraøyene okkupert, og omkring 1431 ble Azorene okkupert. Både på Madeira og Azorene fant man voks og honning og fargestoff.

Mest kjent er de ekspedisjonene som reiste ut fra Portugal og nedover kysten av Afrika, og som til slutt fant sjøveien til India. Først var deres formål å finne sjøveien til det gullet som ble utvunnet i Afrika. I 1434 seilte Gil Eannes rundt Kapp Bojador, som man tidligere hadde ment at det ikke var mulig å passere. Det hadde blitt sagt at alle som kom sør for Kapp Bojador ville bli svarte og skipene deres ville bli fortært av heten. Et annet formål med disse ekspedisjonene var å finne en måte å angripe muslimene på.

I de neste årene reiste mange ekspedisjoner ut og det meste av Vest-Afrika ble oppsøkt av portugisiske ekspedisjoner. I 1470 var jakten på svarte slaver blitt et viktig formål for disse ekspedisjonene. Lisboa ble et sentrum for slavehandelen. Mange italienere deltok i slavehandelen og opprettet stasjoner for kjøp og salg av slaver. Familien Marchionni fra Firenze, som var store i slavehandelen på Svartehavet, gikk også fra 1470 tungt inn i slavehandelen fra Lisboa. Det var portugiserne som begynte utforskningen av Atlanterhavet.

Columbus levde sammen med Felipa i Portugal i huset til Felipas mor. De reiste blant andre steder også til Funchal i Madeira. Der fikk Felipa sønnen Diego. Felipa døde i barselseng. Columbus vendte tilbake til Lisboa og arbeidet som bokselger og karttegner. Broren Bartolomeo kom fra Genova og slo seg sammen med Columbus.

Man hadde lenge visst at jorda var rund. Den greske astronomen Miletus hadde allerede 500 år før Kristus lært at jorda var ei kule, og Pytagoras hadde tatt opp denne forestillingen. Den katolske kirka hadde i år 750 akseptert denne hypotesen, og på Columbus' tid var det alminnelig enighet om at jorda var rund.

Columbus seilte med en portugisisk ekspedisjon sørover langs kysten av Afrika helt til El Mina på Gullkysten. De var innom Kapp Verdeøyene som da var en plantasjekoloni som var basert på slaver fra Afrika. Dette var enten i 1481 eller i 1485. På disse reisene måtte Columbus ha blitt godt kjent med de skipene som hadde satt portugiserne i stand til å legge ut på disse lange reisene inn i ukjente områder. Det var karavellene, som hadde latinrigget seilføring og stor manøvreringsevne og kunne holde stor fart.

Columbus leste også. Han satte seg inn i det Marco Polo hadde skrevet og fortalt. Columbus leste også Imago Mundi av Pierre d'Ailly. Der ble også jordas størrelse diskutert. Pierre d'Ailly mente at havet i vest kunne være smalt og at det kunne krysses på kort tid. Columbus noterte i sitt eksemplar av boka at "Det er ingen grunn til å tro at Oseanet dekker halve jorda". Columbus leste også andre bøker der det var skrevet at det kunne være mulig å krysse over til Asia ved å reise mot vest.

Columbus leste også Ptolemys Geografi, som var den mest berømte boka som beskrev jorda. Boka var blitt skrevet av en lærd fra Alexandria allerede 150 år før Kristus. Den viktigste tanken i boka var at geografi var nøyaktig bestemmelse av posisjoner ved hjelp av geografisk lengde og bredde som ble bestemt ved hjelp av astronomi.

Columbus fikk flere brev skrevet av en lærd mann fra Firenze som het Paolo del Pozzo Toscanelli. Han hadde i et brev fra 1474 til Fernão Martins, som var en av prestene til kong Afonso V av Portugal, insistert på at det var mulig å finne en vestlig rute til China. Columbus kopierte brevet.

Columbus aksepterte oppfatninga til Pierre d'Ailly om at Atlanterhavet ikke var så bredt som man trodde, og Toscanellis oppfatning om at Atlanterhavet kunne krysses.

Hugh Thomas skriver at det var Toscanellis påvirkning som var avgjørende for Columbus. Columbus nevnte stadig Toscanelli i brevene sine. Men Toscanelli tok helt feil med hensyn til avstanden fra Europa til China.

I 1484 foreslo Columbus for kong João av Portugal at han kunne seile mot vest for å komme til Japan og China. Portugisiske oppdagelsesreisende hadde allerede oppdaget fjerne og eksotiske steder langs kysten av Afrika, som Senegal, Gambia, Niger og Kongo. Tidlig i 1480-årene nådde Diogo Cão nesten fram til Kapp det Gode Håp. Derfor var ikke den portugisiske kongen spesielt interessert i tankene til Columbus. Men João ga planen til en komite for at den skulle vurdere forslaget til Columbus. Det var vanlig praksis at når konger fikk et forslag som det var usikkerhet om ble det sendte til vurdering av sakkyndige.

Komiteen kom til at det måtte være lenger til Japan og China enn det Columbus mente, og dette hadde komiteen helt rett i. Og at det var så langt til Japan og China at det ikke var mulig å utstyre en ekspedisjon med alle de forsyningene som den trengte for å seile så langt. Dessuten ville mannskapene på skip som skulle seile så langt og under så usikre forhold bli uregjerlige.

Etter at Columbus hadde fått avslag i Portugal bestemte han seg for å prøve å få oppslutning om forslaget sitt fra monarkene i Spania. Spania hadde lagt Kanariøyene under seg, og der spilte handelsmenn fra Genova en rolle. Kanariøyene ville være det beste utgangspunktet for en ekspedisjon som skulle krysse Atlanterhavet mot vest på grunn av de fremherskende vindene, og dette visste Columbus.

Kanariøyene hadde som tidligere nevnt på 1300-tallet vært oppsøkt av en ekspedisjon fra Castilla under ledelse av Lanzarotto Malocello som var fra Genova. I 1402 reiste en annen ekspedisjon fra Castilla til Kanariøyene under ledelse av de franske eventyrerne Jean de Béthencourt, herre av Grainville i Normandie, og Gadifer de la Salle av Poitou. Béthencourt opprettet sitt eget fyrstedømme på Lanzarote og to mindre øyer, Fuerteventura og Hierro. På Gran Canaria og Teneriffe var de innfødtes motstand sterkere. Béthencourt delte opp landet mellom de som fulgte ham, men det ble uenighet mellom dem. Henrik Sjøfareren ville legge Kanariøyene under seg, men greide det ikke. Til slutt ble det adelsfamilien fra Seville, Medina Sidona, og familien Peraza som ble dominerende. Slaveskip tok mange av de innfødte til fange og solgte dem som slaver i Spania.

Ved en avtale som ble inngått i 1479 aksepterte Portugal at Kanariøyene, og også en strekning av Sahara, skulle tilhøre Spania. Til gjengjeld aksepterte Spania at Portugal hadde lagt Azorene og Madeira under seg. Spania gikk med på at Portugal fikk monopol på å drive handel langs kysten av resten av Vest-Afrika. Etter kamper greide spanjoler å legge det meste av Gran Caniaria under seg i 1487, og Las Palmas ble erobret i 1490-årene. Da var det bare på Tenerife at de innfødte var frie.

I 1485 reiste Columbus til fransiskanerklostret La Rábida, som ligger i nærheten av utløpet av Rio Tinto. Blant munkene var Francisco de Bolaños som hadde drevet misjon på Kanariøyene og i Afrika. Han hadde også sikret en uttalelse fra paven som kritiserte slavehandelen. Han hadde erfaringer med og kunnskap om navigasjon. Columbus ble også kjent med Antonio de Marchena. Juan Perez snakket om astronomi med Columbus.

Hugh Thomas skriver at dette klostret var et maritimt universitet. En lekmann i klostret, Pedro de Velasco, hadde i sin ungdom seilt med Diogo de Teive, som var en av skipperne til Henrik Sjøfareren.

Columbus ble oppmuntret til å reise til hoffet i Castilla. Perez hadde vært skriftefar for dronning Isabella. De ga Columbus anbefalelsesbrev for at han skulle bli tatt godt mot ved hoffet. Hoffet var i Cordoba, og Columbus reiste dit.

Columbus kom til Cordoba sommeren 1485. Der møtte han Beatriz Enriques de Araña. Columbus levde sammen med henne, og de fikk en sønn. Navnet hans var Fernando. Columbus møtte også personer som stod monarkene nært, som Talavera som var skriftefar til dronning Isabella, og kardinal Mendoza. Men selv om Columbus møtte mektige menn sikret dette ham ikke adgang til monarkene, og han fulgte hoffet på dets reise gjennom Castilla høsten 1485.

Da de kom til Alcalá de Henares fikk Columbus treffe dronninga, takket være Mendoza. Mendoza hadde fortalt dronning Isabella at Columbus var skarpsindig og dyktig og hadde god kjennskap til kartografi. Mendoza foreslo derfor at Columbus skulle få støtte med noen skip for å reise vestover.

Mendoza var ved denne tid den mektigste mann i Spania etter monarkene. Og han var den første mektige mann som ville støtte Columbus. Den første samtalen mellom Columbus og monarkene fant sted den 20. januar 1486, men den førte ikke fram til det resultatet som Columbus ønsket.

Kongen hadde på forhånd skaffet seg et eksemplar av Ptolemys Geografi, og det virket ikke som om den støttet Columbus. Monarkene var interesserte i det Columbus hadde å si. Columbus bad om å bli admiral av Oseanhavet og visekonge og guvernør. Dette var store krav og titler som var sjeldne.

På denne tida var monarkene svært opptatt av den pågående krigen mot Granada. Samtidig var forholdet til Genova dårlig. Og de kravene som Columbus framførte var irriterende.

Monarkene gikk med på at det skulle nedsettes en komite for å vurdere saken. Talavera ble formann for komiteen. Han skulle samle personer som var kjent for å ha stor innsikt i de vitenskapene som kunne belyse saken. Mens komiteen arbeidet med saken ble det bestemt at Columbus skulle være ved hoffet og motta en pensjon mens han var der.

Komiteen hadde vinteren 1486-7 møter i Salamanca. Konklusjonen som den kom til liknet konklusjonene som komiteen i Lisboa hadde kommet fram til. Komiteen kom fram til at avstanden til China var større enn det Columbus mente. Avstanden var så stor at det ville bli svært vanskelig å tilbakelegge den. Komiteen kom fram til at kronen ikke ville vinne noe på å støtte Columbus, og at den ville tape i autoritet på å støtte et slikt halsløst prosjekt.

I august 1487 fikk Columbus vite dette. Men komiteen tilføyde at en dag, når krigen mot Granada var over, kunne det likevel hende at det kunne bli foretatt en annen vurdering.

Columbus bestemte seg for å reise til Portugal. I oktober 1488 var Columbus tilbake i Lisboa. Kong João hadde sendt en liten ekspedisjon vestover for å prøve å finne nye øyer. Men ekspedisjonen forsvant. Ekspedisjonen hadde reist ut fra Azorene som lå mindre gunstig til i forholdene til de fremherskende vindretningene.

Og i desember 1488 kom Bartolomeu Diaz tilbake etter å ha funnet sjøveien rundt Kapp det Gode Håp. Etter at sjøveien til India slik var funnet var kong João mindre interessert i enda en sjøvei til India.

Columbus tenkte nå på å prøve å få støtte for prosjektet sitt hos kongen av Frankrike eller kongen av England. Derfor sendte han broren Bartolomeo til London. Men skipet Bartolomeo var med ble tatt av pirater og Bartolomeo ble holdt som fange i to år. Dette gikk det langt tid før Columbus fikk vite. Columbus vendte tilbake til klosteret La Rábida.

Columbus foretok seg et eller annet for å hjelpe monarkene. Hva det var vet vi ikke, men det framgår av brev fra monarkene til kommunestyrene i Andalucia der monarkene ber om at kommunestyrene må se til at Columbus har det han trenger at Columbus utførte tjenester for monarkene. Dette førte til at Columbus hadde kontakt med monarkene og var på talefot med dem. Og Columbus møtte dronning Isabella på nytt.

Det virker som om Columbus hadde fått inntrykk av at det var mulig at han ville få hjelp til å reise vestover når krigen mot Granada var over. Isabella hadde lest historiene til John Mandeville, og hun hadde sans for ville drømmer og drømmere, selv om hun selv i sine handlinger var jordnær og faktaorientert. Hun ga Columbus mer penger og ba ham holde seg i nærheten av hoffet når muslimene i Baza overga seg.

Columbus hørte ingenting fra sin bror Bartolomeo, og tenkte på å reise til Frankrike. Men så møtte Columbus hertugen av Medinaceli. Hertugen var nesten femti år gammel. Han var anerkjent som en av de fremste arvingene til den spanske tronen. Han var nevø av kardinal Mendoza og søskenbarn til hertugen av Alba.

Hertugen fikk høre om Columbus og inviterte Columbus på besøk. Columbus imponerte og overbeviste hertugen. Hertugen ville hjelpe Columbus. Dette skrev han til dronninga. Dronninga svarte at hun satte pris på at hertugen ville hjelpe Columbus, og at det var en glede for henne å ha hertugen i landet, men en ekspedisjon av den typen som Columbus ønsket å legge på ut kunne bare virkeliggjøres dersom den ble støttet av monarker. Hun ville ikke at adelsmenn skaffet seg egne uavhengige fyrstedømmer i India eller andre steder. Hun ville invitere Columbus til å komme til hoffet.

Columbus kom først til hoffet sommeren 1491. Hoffet var da i Granada. Kort tid etter at Columbus kom fram brant leiren som hoffet holdt til i ned, og ingen hadde tid til å snakke med Columbus. Columbus bestemte seg derfor for å reise til Frankrike. Men før han reiste ville han besøke klostret La Rábida. Dit kom han i oktober. Munkene bad ham vente noen få veker mens de prøvde å komme i kontakt med Isabella for å overtale henne til å støtte Columbus. Juan Perez, som hadde vært skriftefar for Isabella, skrev til henne og fortalte at dersom hun ikke nå støttet Columbus så reiste han til Frankrike for å be om støtte. Isabella svarte øyeblikkelig at hun ville treffe Columbus snarest mulig, og sendte penger slik at han kunne kjøpe klær og et muldyr. Og Columbus reiste for å møte Isabella.

Men på nytt måtte Columbus få saken sin lagt fram for en komite. På denne tida var Granada i ferd med å overgi seg, og monarkene var bare opptatt av dette. Komiteen traff ingen beslutning, og Columbus måtte vente hele høsten 1491.


Columbus får reise vestover

I Granada diskuterte man i november 1491 muligheten av å overgi seg. Byen ble beleiret og fikk ikke mat, og mange av de dyktigste krigerne var døde. Vinteren nærmet seg og de kristne hadde trukket mange av sine krigere bort fra byen slik at de ikke kunne gå til stormangrep. Derfor kunne dette være et heldig øyeblikk å innlede forhandlinger på. Til våren ville de kristne hærene på nytt bli samlet og krigshandlingene ville begynne, og det ville derfor ikke være et gunstig tidspunkt å prøve å innlede forhandlinger på. Partene var mer jevnbyrdige nå enn de ville være til våren. Derfor burde det være mulig å oppnå bedre betingelser gjennom forhandlinger nå enn til våren. Det var bedre med en ærerik overgivelse enn et brutalt nederlag, for det syntes å være de to alternativene muslimene stod ovenfor.

Derfor ble man i Granada enige om å sende en utsending til de kristne for å snakke om fredsbetingelser. De kristne var villige til å begynne forhandlinger om fred da muslimene bad om dette.

Den 28. november 1491 var man blitt enige om fredsbetingelsene - Capitulaciones ble ratifisert av begge parter. De ble undertegnet av de to spanske monarkene. I løpet av førti dager skulle den muslimske kongen overgi festningen Alhambra og porten til Albaincín til Isabella og Ferdinand. Muslimene skulle kunne fortsette å være i husene sine og på gårdene sine for alle framtid. Og de skulle fortsette å ha sin religion og beholde sine moskeer. De skulle også kunne følge sine egne lover. De av dem som ville flytte til Nord-Afrika skulle kunne gjøre det, og selge sin eiendom i Spania før de gjorde det. Muslimene som ble værende skulle betale de samme skattene som før og ikke utsettes for nye bestemmelser om klær og drakt. Kristne skulle ikke kunne gå inn i moskeene uten tillatelse. Jøder skulle ikke settes til å kommandere muslimer. Ingen muslimer skulle tvinges til å bli kristne.

Den første januar 1492 red Gutierre de Cárdenas inn i Alhambra for å ta mot overgivelsen fra den siste muslimske byen i det vestlige Europa. Han fikk nøklene til byen. Dagen etter overtok han festningene i Granada, og det ble plassert klokker i moskeene.

Greven av Tendilla ble utnevnt som guvernør av Granada, og Talavera ble erkebiskop. Disse to skulle innlemme Granada i Spania sammen med Hernando de Zafra, som var en av kongens menn. Talavera var tolerant, og lærte seg arabisk og komponerte ei enkel katekisme og ansatte predikanter. Tusenvis av muslimer omvendte seg frivillig. Tendilla var like tolerant som Talavera og lot moskeene fortsette som før, selv om hovedmoskeen ble gjort om til kirke. Det meste av jorda i dalen hadde allerede blitt delt mellom erobrerne, og nå fulgte resten og mye av byen etter.

Mens dette pågikk møttes på nytt den komiteen som skulle vurdere planene til Columbus om å seile vestover til India eller Japan eller China. Komiteen kom på nytt fram til at avstanden til disse landene var mye større enn Columbus trodde, og at det ikke var mulig å utstyre et skip med så store forsyninger at seilasen var mulig å gjennomføre.

Monarkene ga Columbus det rådet at han forlot Granada så raskt han kunne, og Columbus reiste mot Cordoba bestemt på å fortsette til Frankrike. Han kan ha hørt fra sin bror Bartolomeo, som nå var en fri mann i England, at kapteiner i Bristol hadde sendt ut skip for å lete etter "øya Brasil" der man kunne finne brasiltre.

Men Luis Santangel intervenerte og overtalte dronning Isabella, i følge Ferdinando Colon, til å forandre oppfatning. Santangel fortalte Isabella at dersom hun støttet Columbus tok hun en liten sjanse for å kunne oppnå stor ære. Dersom en annen konge støttet Columbus, og reisen hans ble vellykket, ville Isabella bli kritisert. Santangel mente at Columbus var en vis og dyktig mann. Han bad Isabella om å søke etter storheten og hemmelighetene i universet. Det var flere andre som la inn ord til beste for Columbus.

Og slik ble dronning Isabella overtalt til å støtte Columbus. Isabella var usikker på hvordan hun skulle finansiere støtten til Columbus. Santangel og Pinelo skaffet til veie de nødvendige midlene for å støtte Columbus. Santangel var mannen som tok seg av inntektene til Hermandad. Pinelo bestyrte sammen med Santangel finansene til Hermandad. Pinelo tilhørte en familie av handelsmenn og bankierer fra Genova. Noen av smykkene til Isabella var allerede i banken til Santangel i Valencia som sikkerhet for penger som hun hadde lånt.

Tidlig i april 1492 ble det sendt beskjed fra hoffet til Columbus. Columbus var da på vei til Frankrike. Men den kongelige budbringeren tok Columbus igjen og lot Columbus få vite at han ville få støtte for å reise vestover for å finne sjøveien vestover til India.

Monarkene og Santangel møtte Columbus i Santa Fe, og der fikk han i oppdrag å utføre den oppdagelsesreisen som han så gjerne ville foreta.

Grunnleggelsen av Det Spanske Imperiet i Amerika

Hugh Thomas skriver at den 17. april 1492 grunnla kongen og dronninga av Aragon og Castilla det spanske imperiet i Amerika da de forpliktet seg til å støtte ekspedisjonen til Columbus på de spesielle betingelsene som Columbus stilte.

Dokumentet fra 17. april hadde fem punkter. Først ble Columbus kalt "Oseanhavets admiral", og admiral over enhver øy og ethvert fastland som han oppdaget. Tittelen skulle være arvelig. Columbus skulle også utnevnes til visekonge og generalguvernør over alle øyer og land som han kom til å oppdage. Og disse titlene skulle være arvelige.

Columbus skulle tiltales som "don". Det var på denne tida en tittel. Columbus skulle ha rett til å nominere tre kandidater til alle viktige stillinger i de landene som ble oppdaget. Blant disse tre skulle kongen velge en. Columbus skulle ha rett til en tiendedel av alt av gull og sølv og perler og krydder og alt annet som ble funnet i de nye landene. Columbus skulle ha rett til å bruke en åttendedel av alt skipsrom i skip som reiste til og fra de nye landene. Og han skulle informeres om alle rettssaker om handel som angikk de nye landene.

Ekspedisjonen som Columbus skulle foreta ville ikke koste mye - to millioner maravedis. Hugh Thomas sammenlikner dette med de seksti millioner maravedis som bryllupet mellom kongedatteren Catalina og prins Arthur som ble feiret i London kostet.

De midlene som Columbus trengte ble skaffet til veie ved at de to skattemestrene, Santangel i Aragon og Pinelo i Castilla, en converso (en converso var en jøde som hadde gått over til kristendommen) og en genoveser, skaffet til veie litt mer enn halvparten av pengene, 1.140.000 maravedis, fra fortjeneste på salg av avlat i Extremadura. Og så skyldte den lille havnebyen Palos ved utløpet av Rio Tinto monarkene å stille to skip til rådighet for monarkene i et år. Palos skulle betale denne gjelda ved å stille to skip til disposisjon for Columbus. Bystyret i Palos var motstander av dette, men en kaptein i byen, Martin Alonso Pinzón, mente at dette ville komme til å tjene dem alle, og de gikk de med på det.

Columbus skaffet selv til veie resten av summen ved å låne fra Juanotta Berardi fra Firenze, som handlet med mye forskjellig i Sevilla, deriblant med slaver. Berardi hadde siden 1489 representert Medici i Sevilla, og samarbeidet også med andre italienske handelsmenn og bankierer.

Avtalen med Columbus ble utformet også i et annet dokument fra 30. april, et privilegiebrev, som ble undertegnet av monarkene med flere. Columbus ble fra da av referert til som Admiral, visekonge og guvernør, ikke generalguvernør. I et annet dokument fra monarkene av 30. april til kommunene i Andalucia der de ble bedt om å skaffe Columbus kjøtt, vin, trevirke, fisk og krutt, ble Columbus omtalt bare som deres kaptein. Men det var en uformell note. Det første dokumentet var utformet som en kongelig garanti og var derfor ikke mulig å tilbakekalle. Columbus fikk også rett til å straffe de han fant skyldig i forbrytelser, og kunne også ilegge dødsstraff. Men misbrukte han denne myndigheten kunne han selv bli straffet.

Alt dette var ekstraordinært. Titlene var merkverdige og den makt og myndighet som Columbus fikk var ekstraordinær.

Columbus ventet å finne Japan og China, som han skulle bli visekonge over, selv om disse landene ikke var nevnt. Men Columbus fikk med seg brev til storkhanen og en tolk som kunne noen av språkene i Østen.

Et motiv for oppdagelsesreisen var økonomisk. Et annet motiv lå i konkurransen med Portugal som hadde funnet sjøveien til India. Oppdagelsesreisen kunne også være et uttrykk for selvtillit og søken etter ære.

Omtrent samtidig med at Columbus fikk sin tillatelse og støtte ble de dokumentene som krevde at jødene enten omvendte seg til kristendommen eller forlot landet utformet. Den 29. april ble dette dokumentet offentliggjort. Det var skrevet av inkvisitoren Torquemada. I det fikk jødene frist til slutten av juli med enten å la seg døpe eller å forlate landet. Dersom de reiste fikk de ikke ta med seg penger eller edle metall eller våpen eller hester. De som omvendte seg ville bli fullt ut akseptert som spanske borgere.

I 1480 hadde inkvisisjonen blitt opprettet. Etter den tid hadde omkring 13.000 personer blitt funnet skyldige i å være jøder i hemmelighet, og 2.000 av dem hadde mistet livet. Man mente at grunnen til at conversos - omvendte jøder - fortsatte med jødisk praksis var at denne praksisen foregikk blant jødene.

Monarkene håpet at jødene ville omvende seg og bli værende i Spania. Mange conversoso hadde oppnådd høye stillinger i samfunnet, også i monarkenes tjeneste. Og monarkene ville beskytte dem og la dem beholde sine høye stillinger. Talavera og Santangel var for eksempel begge conversos, i likhet med mange andre personer. Talavera hadde vært dronningas skriftefar og hadde blitt utnevnt som erkebiskop i Granada, noe som var et stort og vanskelig arbeid. Men siden han ikke lenger var i daglig kontakt med dronninga var innflytelsen hans blitt redusert. Talavera ble etterfulgt som dronningas skriftefar av Francisco Jiménez de Cisneros.

Cisneros var nesten seksti år gammel, og han var blitt utnevnt etter anbefaling fra kardinal Mendoza. Han var arbeidsom og from og streng og hederlig. Cisneros hadde studert ved universitetet i Salamanca. Han hadde bodd i Roma, og han hadde vært erkebiskop i Uceda og hadde vært i det kirkelige fengselet på grunn av en krangel om en utnevnelse. Senere hadde han arbeidet for kardinal Mendoza, og hadde der vist seg som en dyktig administrator. Han ble fransiskaner i 1484 og gikk i kloster.

Mendoza hadde gitt Cisneros ordre om å akseptere nominasjonen som dronningas skriftefar. Cisneros var en besluttsom reformator. Cisneros kan ha inspirert beslutningen om å drive jødene ut av Spania. Etter at Granada hadde blitt erobret hadde Cisneros insistert på at det ikke skulle være vantro der.

Denne bestemmelsen kom uventet på de spanske jødene selv om det hadde kommet stadig strengere bestemmelser om reguleringer av deres liv. Cortes i Toledo hadde insistert på at det ble opprettet ghettoer, og jødene hadde blitt drevet ut av Andalucia. Likevel hadde man ikke ventet en fullstendig fordrivelse. Hensikten med bestemmelsen var ikke å fordrive jødene, men å tvinge dem til å omvende seg til kristendommen. Men jødene var vanskeligere å tvinge enn monarkene hadde regnet med. Tusenvis av dem forlot Spania. Predikanter var svært aktive for å omvende jøder. Jødene reiste først og fremst til Portugal og til Marokko. Man vet ikke hvor mange jøder som reiste, og heller ikke hvor mange som hadde vært i Spania. Hugh Thomas skriver at en historiker har beregnet at det hadde vært 80.000 jøder i Spania i 1492, og at 40.000 av dem forlot landet. En annen skrev at det var 200.000 jøder, og at halvparten omvendte seg til kristendommen. En tredje forsker tror også at det var 200.000 jøder, men at bare 50.000 av dem lot seg omvende.

Lenker:
Til Oversikten over alle tekstene
Til Neste Del av denne teksten - om Den Første Reisen til Columbus


Kilder for dette kapitlet er: