Columbus og Det Spanske Imperiet.

Fjerde del

Første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt

  1. Den tredje reisen til Columbus


Den tredje reisen til Columbus

Columbus kom til Cadiz den 11. juni 1496. Han kledde seg som en franciscanermunk og reiste til Sevilla. Da Columbus kom til Sevilla var Fonseca i ferd med å gjøre en flåte klar til å reise over til Indiene. Den skulle blant annet frakte hundre sauer og noen geiter fra Gomera. Dette var en reise som Columbus ikke hadde blitt informert om.

Columbus fant at på overflaten var monarkenes støtte til ham ikke blitt mindre. De skrev et vennlig brev til ham, og han reiste for å møte dem i Burgos ved begynnelsen av oktober. Columbus ga dem en del gull og mange masker og papegøyer. Han presenterte bror til den døde høvdingen Caonoba for dem. Han bar et halsband av gull som veide 600 castellanos.

Columbus ønsket å reise snarest mulig tilbake til Indiene, og monarkene mente at han skulle reise med åtte skip, først og fremst for å oppdage mer land, spesielt fastlandet. De privilegiene som Columbus hadde fått i 1492 ble bekreftet og broren Bartolomeo fikk besittelsen av embetet som adelantado som Columbus hadde gitt ham bekreftet.

Men Fonseca var nølende til å autorisere en ny ekspedisjon for Columbus. Han mente at det for tida var best at Columbus holdt seg i Castilla eller ved hoffet. Columbus leste mye i denne tida.

I oktober 1497 døde tronarvingen Juan i Salamanca, og da var det klart at den kongelige familien i Spania ville dø ut. Det var ingen legitim arving til huset Trastamara, og det virket sikkert at tronen ville gå over til etterkommerne etter datteren Juana som var gift med Philip av Habsburg. Verken Isabella eller Ferdinand kom seg etter den tragedien det var for dem at sønnen deres døde så ung. Og neste år døde den eldste datteren deres, som var dronning av Portugal, og to år senere sønnen hennes igjen.

Etter kronprinsens død reiste monarkene til kardinal Jiménez de Cisneros i bispepalasset ved Guadalajara der de ble værende til april 1498. På denne tida ble Cisneros den viktigste ministeren til monarkene. Sønnene Diego og Ferdinando til Columbus hadde vært pasjer til kronprinsen, og de ble nå tilknyttet hoffet til dronninga.

Samme høst kom Peralonso Nino tilbake til Spania fra Hispaniola. Den viktigste lasten hans var indianere som Bartolomeo Colon ville prøve å selge i Spania. Nicolas Cabrero, som var slavehandler i Sevilla, fikk tre hundre indianere for å selge dem som slaver. Peralonso Nino hadde lite nytt å fortelle utenom at Bartolomeo hadde drept en del indianere.

Columbus arbeidet fortsatt for å organisere sin tredje reise til Indiene. Han fikk seks millioner maravedis til dette formålet fra monarkene, men det virket for lite for ham. Columbus hadde vanskelig for å finne frivillige som ville reise sammen med ham. Monarkene spurte på denne tida Antonio de Torres om han kunne overta oppgaven å organisere ekspedisjonene til Indiene fra Fonseca. Det var fordelaktig for Columbus.

Monarkene var opptatt av at Columbus skulle innrette seg etter deres bestemmelser. Kolonien skulle bygges opp i samarbeid mellom soldater og nybyggere, og monarkene ville kunne bestemme hvem de skulle være og hvor mange de skulle være. Forholdet til de innfødte skulle være basert på at de skulle bli omvendt til kristendommen og bli lydige undersåtter, og som sådanne skulle de være under kronens beskyttelse. Slik var de spanske monarkene langt mer humane enn monarkene i andre europeiske land kom til å være. Munker og prester skulle sendes over til Indiene.

Sommeren 1497 kom det flere forordninger om organiseringen av virksomheten i Indiene. Og Fonseca var tilbake i stillingen som den viktigste organisatoren i Spania for Indiene. I en ny forordning ga monarkene på nytt Columbus monopol på å utstyre ekspedisjoner til Den Nye Verden. Men Columbus var ikke lenger interessert i å ha dette monopolet og mente at alle som ønsket å reise burde få lov til det. Følgen var at i de neste årene fikk mange kapteiner lov til å reise over til Amerika.

Den 22. juli 1497 fikk Columbus lov til å dele ut land på Hispaniola under den forutsetning at de som mottok land forpliktet seg til å arbeide i fire år på den eiendommen som de mottok. De skulle dyrke hvete, bomull eller lin, eller bygge møller. Alle eiendommer der det kunne produseres metaller eller brasiltre ble forbeholdt staten. Land som ikke var inngjerdet ville bli sett på som allmenning.

Sommeren 1497 fikk Spania et fotfeste i Afrika, for Pedro de Estopiñan, som var en av mennene til hertugen av Medina Sidonia, beleiret og inntok den nordafrikanske havna Mellila.

Columbus var i Sevilla vinteren 1497-98. Mens han var i Spania var det stadig andre som reiste over havet til Vestindia. I januar 1498 reiste Pedro Fernandez Coronel til Hispaniola med to forsyningsskip. Den 29. april 1498 skrev Columbus til sønnen Diego og sa farvel, og den 12. mai skrev han til Gaspar Gorricio at han hadde lastet skipene sine, men at så mange mennesker ville reise over med ham at han trengte enda et skip, han hadde da fem skip. Den 28. mai skrev Columbus på nytt til Gaspar Gorricio og sa at han hadde kjøpt enda et skip i Palos, men han ville ikke reise akkurat nå siden det var franske sjørøvere i de aktuelle havområdene.

Den 30. mai 1498 reiste Columbus endelig fra Sanlúcar de Barrameda med fem karaveller [Det er også skrevet at han hadde seks skip med seg.]. De fem karavellene het Castilla, Rábida, Gorda, Garza og Santa Maria de Guía. Alle var bygd i Palos. De hadde mer enn to hundre mann med. Columbus hadde fått alle sine gamle rettigheter bekreftet, og han kunne dele ut land. De innfødtes rettigheter hadde ikke blitt nevnt.

Denne tredje overfarten til Columbus var hovedsakelig finansiert av bankierer fra Genova, først og fremst Centurione, men med noen hjelp fra Grimaldi. Columbus ville ikke ha vært i stand til å finansiere sin tredje reise uten finansiell støtte fra disse bankierene fra Genova, skriver Hugh Thomas.

Columbus og monarkene hadde fortsatt ulikt syn på formålet med koloniseringen. Columbus ønsket å opprette handelsstasjoner som hentet inn gull, bomull, fargestoff, krydder og slaver for salg i Europa og eventuelt andre steder. Men monarkene var også opptatt av å opprette varige bosetninger og å omvende indianerne. De instruksjonene som monarkene ga Columbus sa ingenting om nye oppdagelser, men en hel del om å omvende indianerne og å gjøre dem til gode undersåtter under Spania, men Columbus ville ut på nye oppdagelser.

Columbus delte mennene sine inn i to flåter på tre skip hver. Den ene ble ledet av vennen Alonso Sánchez de Carvajal. Et av skipene hadde Columbus' nevø Juan Antonio Colombo som skipper. Tre av skipene skulle gå direkte til Hispaniola. De tre andre skipene under Columbus skulle først gå til Kapp Verde og derfra krysse Atlanterhavet for å komme til Hispaniola fra sør. Columbus hadde Alonso de Hojeda med seg. I Portugal ble det sagt at det mellom Indiene og Europa var et nytt kontinent i sør, og dette ville Columbus undersøke.

Columbus besøkte alle de atlantiske øyene. Han var innom Azorene den 7. juni, og deretter reiste han til Madeira. Så reiste han til Kanariøyene, og til siste til Kapp Verde. Kanariøyene var erobret i sin helhet da Columbus reiste dit.

Columbus kom til Kapp Verde den 1. juli. Det var omkring 50 nybyggere der, for det meste kriminelle. Den portugisiske guvernørene var opptatt med slavehandel, og han hadde også to tusen jødiske jenter og gutter hos seg. De var blitt skilt fra foreldrene sine i Lisboa da kong Manuel innførte lover som førte til at jødene ble utvist året før. Foreldrene til disse barna hadde ikke hatt nok penger til å betale mulkt som kunne sikre at de fikk være i Portugal.

Den 5. juli 1498 fortsatte Columbus vestover. Den 31. juli kom skipene til ei ukjent øy som Columbus kalte for Trinidad. Columbus ankret opp ved øya for å hente vann. En kano med tjuefire mann kom til syne. Columbus prøvde å få kontakt med dem ved å vise dem diverse gjenstander mens Juan de Guadalajara spilte tamburin, men indianerne var ikke interessert.

Columbus seilte så sørover til fastlandet, og der så han utløpet av Orinoco, som var den største elva som europeere hadde sett i Den Nye Verden. Elvas svært store vannføring tydet på at dette måtte være et fastland.

Flåten til Columbus ankret opp ved det søramerikanske fastlandet, og Pedro Romero de Torreros tok det i besittelse på vegne av de katolske monarkene. Columbus mente de var i Paria. De folkene som spanjolene møtte der var vennlige. De bar perler rundt armene og gull rundt halsen. De hadde en sammenkomst i et svært stort hus. Der ble det servert øl som var laget av mais. Indianerne på Hispaniola og Cuba hadde ikke alkohol, men det hadde altså indianerne som Columbus nå møtte på fastlandet.

Spanjolene fikk mat å spise. Og de fikk vite at gullet og perlene kom fra øyer lenger mot vest, men at det var kannibaler der, og derfor burde de holde seg borte fra dem. Mens Columbus var her kom han fram til at jorda ikke var rund, men pæreformet med en utvekst som stakk ut i Atlanterhavet under Ekvator.

Columbus mente at Orinoco hadde fire utløp, og at Orinoco var en av de fire elvene som rant gjennom Edens hage, og at han hadde funnet det opprinnelige stedet der Paradiset hadde vært plassert.

De folkene som Columbus hadde møtt hadde et avansert jordbruk. Bitter maniok var den viktigste avlinga. De dyrket også mais, søt maniok, søtpoteter, chillipepper, ananas og mange andre planter. De gravde grøfter og kanaler, selv om åkrene ble lagt brakk etter å ha vært brukt i to år. De samlet også ville planter og drev jakt på blant annet hjortedyr og harer og kaniner og tapirer og ulike fugler. Det viktigste våpenet var en lang bue. Jegerne brukte også nett og ild. Det ser også ut til å ha være kalkuner i området. De laget både palmevin og øl av mais.

Landsbyene bestod vanligvis av omkring to hundre store runde hus som så ut som telt med tak av bark, palmeblad og strå. De lå vanligvis rundt en sentral plass. Høvdingene kunne ha mange bygninger og mange koner.

Disse folkene kunne lage tøy av bomull, og de bar plagg laget av bomullstøy. De hadde smykker av tennene til dyr som de hadde drept, og av koraller og perler. Kvinnene laget gjenstander av keramikk. De malte kroppene sine, og de brukte kanoer.

Disse folkene holdt vanligvis ikke slaver, men de røykte tobakk, drakk seg fulle og danset, og de spilte både på trommer og på fløyter og andre instrumenter.

Columbus seilte langs den nordlige kysten av det som i dag er Venezuela til den øya som han kalte for Margarita, og der fant han perler. Hugh Thomas skriver at funnet av perler var det viktigste resultatet av den tredje reisen til Columbus. Det forandret bedømmelsen av rikdommene i den verden som Columbus hadde oppdaget, og økte interessen for den. Den 1. august 1498 hadde Columbus oppdaget Sør-Amerika da han gikk i land på halvøya Paria.

Den 13. august 1498 skrev Columbus:
Jeg tror at dette landet er et stort fastland [tierra firme, grandísima] som ingen hadde kjennskap til fram til nå.

Men Columbus trodde stadig at han var i Østen. Noen få dager senere satte han kursen mot Hispaniola. Det var et stort stykke sjømannskunst for ingen europeer hadde tidligere seilt nordover tvers gjennom Karibien. Columbus var på denne tida plaget av en øyenlidelse som han hadde hatt lenge, og som var blitt verre.

Den 31. august 1498 kom Columbus til Santo Domingo. Der fant han at mens de to skipene som han hadde sendt med Hernández Coronel i januar hadde kommet til kolonien, og mens de kriminelle som hadde vært med var i arbeid i gullgruvene inne på øya, så hadde de andre skipene, som hadde vært med Sanchez de Carvajal, bare nådd Jaragua, og lasta deres var ødelagt. De hadde blitt innblandet i en krangel som hadde oppstått i forholdet til Bartolomeo Colon.

Hugh Thomas skriver at høydepunktet til styret til Bartolomeo over Hispaniola kom da han i 1497 gikk med på å dele ut jord, og tjeneste fra indianerne, til conquistadorene. For å utnytte gullfeltene på øya hadde Bartolomeo grunnlagt en ny by, Bonao. Med tillatelse fra monarkene og støtte fra Columbus begynte han å bygge byen Santo Domingo som en alternativ hovedstad og et administrativt sentrum på sørsida av Hispaniola. De fleste spanjolene som var i Isabela flyttet sørover til denne nye hovedstaden.

Denne forandringen førte til et opprør som ble ledet av Francisco Roldán, som var øverste magistrat i Isabela. Han ble tydeligvis sint over at byen hans skulle bli mindre viktig, og ville ikke lenger anerkjenne Bartolomeo som leder på Hispaniola.

Francisco Roldán hadde vært en favoritt for Columbus, men da han gjorde opprør ble han et utskudd. Hvorfor var han så sint? Hadde Bartolomeo irettesatt ham hardere enn han tålte for at han voldtok eller forførte kona til høvding Guarionex?

Francisco Roldán begynte sitt opprør mens Bartolomeo var vest på øya, og han hadde da latt Francisco Roldán være nestkommanderende stedfortreder etter Diego Colon. Roldán bestemte seg for å sende et skip til Spania etter forsterkninger. Dette satte Diego seg mot. Roldán anklaget Diego og Bartolomeo for å begrense handlefriheten hans og hans frihet til å bruke indianerne som det passet ham. Da Bartolomeo kom tilbake satte han Barahona i fengsel, han var en venn av Roldán, tilsynelatende uten noen god grunn.

Det var sytti eller hundre opprørere alt i alt. Francisco Roldán var uenig i måten landet ble brukt på og ville ha større frihet til å bruke indianerne som det passet ham. Han synes å ha motsatt seg ideen om å legge tributt på indianerne, og ment at istedenfor å bygge fort burde man prøve å samarbeide med indianerne.

Diego Colon sendte Francisco Roldán med førti mann for å slå ned indianerne ved Concepcion. Roldán tenkte at han kunne bruke dette stedet som sitt hovedkvarter og ta over øya. Men kommandanten på fortet, Miguel Ballester, var lojal mot Columbusbrødrene, og fortalte Bartolomeo hva som var på gang. Bartolomeo reiste til Concepcion der Francisco Roldán konfronterte ham og krevde at karavellen måtte få reise. Bartolomeo sa at han ikke hadde kjennskap til skip. Konflikten ble ikke bilagt.

Francisco Roldán reiste da til Isabela der han plyndret arsenalet og lagerhuset, og reiste så til vestsida av øya.

Bartolomeo kom til å la disse opprørerne få leve ganske uavhengig. Indianerne til Roldán betalte ikke tributt til Bartolomeo. Dette førte til at matforsyninga til kolonien ble brutt, og det førte til sult blant spanjolene.

Francisco Roldán delte ut både jord og indianere til de som fulgte ham. Men beslutningen om å gjøre dette hadde ingen støtte fra høyere myndigheter.

Bartolomeo var opptatt med å bygge sju fort tvers over øya fra nord til sør. Hvert av fortene skulle bemannes av ti soldater. Deretter for han til vestsida av øya og ble godt mottatt av høvding Behechio og Anacoana, som var enke etter Caonabo. Noen andre indianerledere ble tatt til fange, som Guarionex og Mayobenix. Den førstnevnte ble holdt som slave til han kunne sendes til Spania.

Bartolomeo lyktes i å gjøre Santo Domingo til ny administrativ hovedstad. Han begynte å bygge et skipsverft der, som skulle bli et vellykket foretak.

Da Columbus kom til Hispanola prøvde han å få kontroll over Francisco Roldán. Han inngikk et kompromiss. Den 12. september kom han med ei forordning der han ga løfte om mat og fri reise til Spania for alle som ønsket det. Columbus fikk rapport fra Concepcion om at Roldán var i nærheten. Columbus prøvde å overtale ham til å slutte fred. Roldán svarte at han ville bare forhandle med Hernandez de Carvajal, siden han kjente ham.

To måneder etter at Columbus kom til Hispaniola reiste en flåte på fem karaveller fra Santo Domingo til Spania. Så mange som tre hundre spanjoler benyttet seg av tilbudet om gratis heimreise. Columbus ga hver av dem tillatelse til å ta med seg en indianerslave. Også andre slaver ble sendt. Dette satte ikke dronninga pris på. Hun spurte: "Hvilken makt har admiralen fått av meg til å gi mine vasaller bort til noen som helst?" Og hun krevde at alle slavene ble satt fri. For det var enda ikke tatt noen beslutning i spørsmålet om det var lovlig å holde indianere som slaver.

Flåten hadde med et brev fra Columbus til monarkene. Der skrev Columbus at handel med brasiltre kunne bli lønnsomt, og at handel med indianerslaver også kunne være lønnsom forretning. Columbus skrev at hele Europa lengtet etter slaver av ett eller annet slag. Selv om mange av slavene fra Vestindia hadde dødd i Spania hadde liknende dødelighet blitt notert til å begynne med for slaver fra Afrika og Kanariøyene, skrev Columbus. Fire tusen slaver kunne trolig sendes fra Vestindia til Spania hvert år, mente Columbus. Columbus skrev videre at:

vårt folk her er sånt at det verken er en god mann eller en dårlig mann som ikke har to eller tre indianere som tjener ham, og hunder som jakter for ham, selv om det kanskje var best ikke å nevne det, kvinner som er så vakre at man må undre seg over det. Med den siste av disse saken er jeg ekstremt misfornøyd, men jeg kan ikke gjøre noe med det, heller ikke med skikken å spise kjøtt på lørdager og andre onde skikker som ikke er gode for kristne.

Columbus foreslo å sende munker for å reformere troen til de kristne og etterpå å omvende indianerne.

I mens greide Hernandez de Carvajal å forhandle fram ei løsning i striden med Francisco Roldán. Han greide nesten å få ham til å møte brødrene Columbus, men vennene til Francisco Roldán motsatte seg dette og greide å forhindre det, og uenigheten fortsatte. Francisco Roldán sa at Columbus måtte sette fri alle de indianerne som han hadde tatt til fange. Roldán skrev også til erkebiskop Cisneros den 10. oktober 1498 og anklaget Columbus for å ville overgi Hispaniola til forretningsmennene fra Genova.

Francisco Roldán møtte til slutt Columbus, og de ble enige. Columbus ga amnesti til alle de som hadde deltatt i striden. Roldán anerkjente Columbus som den fremste representanten for kongemakta på Hispaniola.

Man var også blitt enige om en ny form for utdeling av jord og indianere. En høvding og hans folk kunne bli bedt om å tjene under en bestemt conquistador. Dette ble kalt for en encomienda. Slike hadde eksistert i en annen form i det gamle Spania under gjenerobringen av land fra muslimene. Men i det gamle Spania hadde ikke folk blitt gitt bort. De fleste indianerne kom til å bli inkludert i dette systemet. Roldán og vennene hans overga seg mot å få både land og indianere som skulle arbeide for dem uten lønn.

Snart brøt det ut nye opprør mot Columbus blant spanjolene. De ble provosert fram av Alonso de Ojeda som tidlig i september 1499 kom med fire skip til Hispaniola. Han hadde vært på oppdagelsesferd langs kysten av Sør-Amerika, og ville ta brasiltre og slaver med til Spania. Han fortalte at dronninga snart ville dø, og når hun var død ville det ikke være noen som ville støtte Columbus, og han ville være ferdig. Derfor trengte man ikke bry seg mer om brødrene Columbus. Ojeda fortalte også at han hadde fått myndighet til å delta i styret av Hispaniola, og forsøkte å få oppslutning på dette grunnlaget, og han svekket autoriteten til Columbusbrødrene og skapte store vanskeligheter for dem.

Den 21. mars 1499 ble Francisco de Bobadilla utnevnt for å finne ut hvem som hadde gjort opprør i Hispaniola og å føre dem for retten. Columbus hadde bedt om å få sendt en lovkyndig mann til Hispaniola, og Bobadilla var mannen.

Her kan det passe å oversette noen kapitler fra den biografien som sønnen til Columbus, Hernando Colon, skrev om livet til far sin og der de siste stadiene av denne utviklinga blir beskrevet fra synspunktet til Columbusene. Hernando var i den tiden dette foregikk ved hoffet i Spania, først som pasje ved kronprinsens hoff, og etter at kronprinsen døde ved dronning Isabellas hoff. Senere deltok han i den fjerde ekspedisjonen til Columbus.


Hernando Colon om Columbus' fall

Fra den biografien Hernando Colon skrev om sin far Columbus:

Kapittel 84
Da Ojeda var på vei tilbake fra sin oppdagelsesreise skapte han nye forstyrrelser i Hispaniola
"På dagen etter jul 1499" skriver admiralen, "da alle hadde forlatt meg ble jeg angrepet av indianere og onde kristne og reduserte til slik nød at jeg for å unngå døden måtte oppgi alt og sette til sjøs i en liten karavell. Da berget Herren meg og sa: "Å menneske med liten tro, vær ikke redd. Jeg er her". Og så spredte han mine fiender og viste meg hvordan jeg skulle oppfylle mine forpliktelser, ulykkelige synder som jeg er som avhenger fullstendig av denne verdens håp."

Den 3. februar 1500 ville admiralen reise til Santo Domingo for å forberede tilbakereisen til Castilla for å fortelle om alle ting til de katolske suverenene.

For å fortsette med tråden i denne beretningen så la meg si at etter å ha avsluttet affæren med Roldan utnevnte admiralen en kaptein og sendte noen menn for å patruljere øya for å pasifisere den og drive inn tributt fra indianerne. Deres videre plikt var gi å tidlig advarsel om enhver begynnende uro eller forstyrrelse blant de kristne eller noe indianeropprør slik at det kunne bli undertrykt umiddelbart. Han tok denne forholdsregelen fordi han ville reise til Castilla og ta adelantado med seg siden de ville ha vanskelig for å glemme de nylige begivenhetene dersom han ble værende som guvernør.

Mens han forberedte avreisen kom Alonso de Ojeda til øya etter å ha foretatt en oppdagelsesreise med fire skip. Og siden slike menn seiler uten noe fast formål seilte han den 5. september 1499 inn i havna som de kristne kaller Brasils havn (indianerne kaller den Yaquimo), med intensjon om å få tak i det som det kunne være mulig å få tak i fra de innfødte og ta slaver og brasiltre. Mens dette foregikk henga han seg helhjertet til å utøve misgjerninger. For å vise seg som en lojal tjener for den allerede nevnte biskop Fonseca satte han i gang med å skape nye uroligheter ved å proklamere som et faktum at dronning Isabella var i ferd med å dø og at med en gang hun var død ville det ikke være noen tilbake som ville begunstige admiralen, og at han som en sann og troverdig tjener av biskopen kunne gjøre alt han ville mot admiralen på grunn av fiendskapet mellom de to menn. Han begynte da å skrive til noen svært pålitelige menn som hadde vært involvert i de sene forstyrrelsene og opphisset dem med disse historiene, og gikk inn i forhandlinger med dem.

Da Roldan ble kjent med Ojedas handlinger og forslag gikk Roldan mot ham med 26 mann, etter admiralens ordre, for å forhindre at han gjorde de misgjerningene som han konspirerte for å begå. Den 29. september, da han mindre enn halvannen league fra Ojeda, lærte Roldan at Ojeda var med femten mann ved landsbyen til en høvding som het Haniguayaba og laget brød og kjeks. Men siden Ojeda visste at Roldan forfulgte ham gjorde han en dyd av en nødvendighet. Han hadde ikke styrke til å motstå Roldan og gikk ut for å møte ham og fortalte ham at han hadde kommet dit for å få forsyninger, som han hadde lite av, og at han var på sine suvereners land og ikke hadde noen onde hensikter. Han ga Roldan ei beretning om reisen han hadde gjennomført og sa at han hadde seilt vestover 600 leagues langs kysten av Paria og hadde møtt et folk som hadde kjempet mot de kristne på like fot og såret tjue av dem, men han hadde ikke vært i stand til å dra fordel av landets rikdom, der han sa at han hadde funnet hjortedyr, kaniner, skinn og poter av tigrer og urent gull. Dette viste han Roldan ombord i karavellen og fortalte ham at han ønsket å reise raskt til Santo Domingo for å berette om alt dette til admiralen.

Admiral var på denne tida svært uroet av et brev som han hadde fått fra Pedro de Arana der det stod at Riquelme, som Roldan hadde nominert som alcalde i Bonao, hadde inntatt en dominerende ås med den unnskyldning at han ønsket å bygge et skjul for kveg, og fra det kunne han med noen få mann gjøre all den skade han ønsket. Arana sa at han hadde forhindret dette. Men Riquelme hadde kommet med en protest med vitner mot den volden som Arana hadde gjort mot ham og sendt den til admiralen, og ba om oppreisning, og dersom han ikke fikk det kunne det bryte ut strid mellom dem. Som med Ojeda var admiralen godt kjent med at han hadde noen skjulte mål. Men han bestemte seg for å legge mistenksomheten bort, mens han fortsatt ville være på vakt, og mente at det ville være tilstrekkelig å rette på de åpenbare feilene til Ojeda uten å fyre opp en situasjon som kunne møtes med at man lot som om man ignorerte den.

Ojeda holdt imidlertid fast på sine onde formål. I februar 1500, etter at Roldan hadde forlatt ham, seilte han med skipene sine til Jaragua der mange av de tidligere opprørerne levde. Siden grådighet og fortjeneste er det beste midlet for å framelske ondskap begynte Ojeda å proklamere blant disse folkene at de katolske suverenene hadde utnevnt ham til rådgiver for admiralen, sidestilt med Carvajal, for å forhindre ham fra å gjøre noe som de anså å være mot sine majesteters interesser, og at den første av mange ting som det hadde blitt gitt ordre om å gjøre var å betale umiddelbart i kontanter lønningene til alle på øya som var i kongelig tjeneste. Men siden admiralen ikke syntes å være disponert til å utbetale disse midlene tilbød han å gå sammen med dem til Santo Domingo og tvinge admiralen til å betale prompt. Etter dette kunne han bli kastet fra øya død eller levende dersom de ble enige. For de måtte ikke stole på den avtalen som admiralen hadde inngått med dem eller på hans løfter til dem, for han var ikke en mann som holdt sitt ord uten å være under tvang.

Fristet av dette tilbudet besluttet mange å følge ham, og med deres støtte falt han ei natt på den gruppa som stod mot ham. Det var døde og sårede på begge sider. Siden de mente at det var sikkert at Roldan hadde vendte tilbake til admiralens tjeneste, som det også var, og ikke ville slutte seg til den nye konspirasjonen, besluttet disse følgesvennene til Ojeda seg for å angripe ham overraskende og ta ham til fange. Men Roldan fikk advarsel om denne planen og marsjerte mot Ojeda med mange nok mann til å gjøre opp for vanskelighetene eller å straffe ham, etter det han måtte mene var passende. Ojeda trakk seg da tilbake til skipene sine i frykt, og fra sjøen forhandlet han med Roldan, som ble værende på land, om en plan for nærmere forhandlinger, for begge var redde for at den andre skulle få makt over seg.

Da Roldan så at Ojeda ikke ville stole på ham på landjorda tilbød han seg å snakke med ham ombord på skipet, og bad ham derfor om å sende skipsbåten. Ojeda sendte den med sterkt vakthold og da Roldan var i båten med seks eller sju av sine menn og vaktene til Ojeda kjente seg helt trygge angrep Roldans menn dem med nakne sverd, og drepte og skadet noen og grep båten som de tok til land. Ojeda hadde nå bare en båt som skulle betjene alle skipene hans, og han gikk nå rolig for å snakke med Roldan. Der unnskyldte Ojeda seg for den volden som han hadde utøvd og slapp noen fanger som han hadde tatt fri, og bad om til gjengjeld å få båten og mannskapet som Roldan hadde tatt. Han sa at om han ikke fikk det ville han og skipet hans forlise for de hadde ikke noen annen båt. Roldan leverte dem tilbake for at Ojeda ikke skulle ha grunn til å klage og si at han var fordømt på grunn av Roldan. Men før han gjorde dette fikk han Ojeda til å love at han og mennene hans ville forlate Hispaniola innen en bestemt tid, og Ojeda var tvunget til å holde seg på sjøen for Roldan satte sterkt vakthold på strendene.

Men det er vanskelig å utrydde ugras så grundig at det ikke kommer tilbake, så et urolig folk kan ikke la være å ta opp gamle feil igjen, som noen av opprørerne gjorde noen få dager etter at Ojeda hadde reist. En viss Don Hernando de Guevara, en misfornøyd som var i unåde hos admiralen, hadde gått sammen med Ojeda siden han hatet Roldan av grunner som han selv kunne klandres for. Roldan hadde nektet ham å gifte seg med en datter av Anacaona, dronning av Jaragua, og Guevara hadde begynt å samle konspiratørere med den intensjon å ta Roldan til fange og overta ødeleggelsesarbeidet. Han oppildnet spesielt Adrian de Mujica, en av de viktigste misfornøyde, som sammen med to andre kriminelle ved midten av juni 1500 hadde planlagt å ta Roldan til fange og drepe ham.

Men Roldan var på vakt siden han visste hva de diskuterte og arresterte Guevara, Mujica og resten av banden. Han informerte så admiralen om begivenhetenes gang og spurte om hans mening om hva han skulle gjøre. Admiralen svarte at siden de hensynsløst hadde prøvd å sette i gang et opprør ville det ble total ødeleggelse dersom de ikke ble straffet. Han måtte derfor utøve rettferdighet mot dem i henhold til forbrytelsene deres og lovens bestemmelser. Alcalden fulgte øyeblikkelig dette rådet. Han førte rettssak mot opprørerne og fordømte Adrian de Mujica til å bli hengt som initiativtaker og leder for konspirasjonen. Han dømte andre til forvisning med forskjellig varighet etter deres skyld og holdt Guevara i fengsel til 13. juni da han leverte ham og andre fanger over til Gonzalo Blanco for at de skulle føres til admiralen.

Denne dommen skapte ro i landet, indianerne vendte tilbake til lydighet og tjente på nytt de kristne, og det ble oppdaget så mange gullfelt at alle forlot kongens tjeneste og satte i gang på egen hand for flittig å utvinne gull, og en tredjedel av det ble gitt til krona. Dette arbeidet foregikk så vellykket at en mann på en eneste dag utvant fem mark av ganske store gullkorn og klumper, en av dem var verdt mer enn 196 dukater. Indianerne var svært fredsommelige og svært redde for admiralen. De var så ivrige etter å tilfredsstille ham at de for å forplikte ham frivillig ble kristne, og dersom en indianerhøvding måtte vise seg for ham foretrakk han å komme i klær.

Kapittel 85
På grunn av falsk informasjon og løgnhistorier og klagene til bestemte personer sendte de katolske suverenene en dommer til Indiene for å finne ut hva som foregikk
Mens urolighetene pågikk sendte mange av rebellene falsk informasjon i brev fra Hispaniola, og andre som hadde vendte tilbake til Castilla ga også løgnaktige rapporter mot admiralen og hans brødre til suverenene og deres råd, og påstod at de var ikke bare svært grusomme men inkompetente til å styre. For ikke bare var de utlendinger fra et annet land, og hadde ingen ekspertise i å kontrollere folk av kvalitet. Disse folkene bekreftet at dersom ikke deres kongelige majesteter intervenerte ville Indiene ble totalt ruinert, og dersom de ikke ble ødelagt av hans perverse administrasjon ville admiralen selv gjøre opprør og inngå avtalen med en utenlandsk fyrste som ville støtte ham ut fra den antakelsen at disse landene var hans siden han hadde oppdaget dem ved sin dyktighet og sitt arbeid. De sa at i fortsettelsen av dette prosjektet skjulte admiralen rikdommene i landet og hindret indianerne fra å arbeide for de kristne og fra å bli omvendt til vår tro. For han håpet at han ved å smigre dem kunne vinne dem over til sin side og få dem til å gjøre alt mulig som ikke tjente deres høyheter til beste.

Ved å gjenta disse og liknende baktalelser uroet de de katolske suverenene sterkt, injurierte admiralen og klaget over at spanjolene ikke hadde fått betalt lønningene sine i løpet av mange år, og dette førte til mye snakk om og skandaler blant dem som da var ved hoffet. Da jeg var i Granada på den tida da hans høyhet Don Miguel [barnebarn til monarkene] døde kjøpte femti eller flere skamløse fyrer fullt av druer og satt i den store hallen i Alhambra og skrek at deres majesteter og admiralen hadde redusert dem til å spise den slags diett ved lave lønninger. De sa mye annet som var fornærmende, og var så frekke at dersom hans katolske majestet kom ut ville de omringe ham og sperre veien og rope: "Betal! Gi oss vår betaling!" Og dersom bror min og jeg, som var pasjer hos dronninga, kom forbi ville de rope til himmelen og forfølge oss og rope: "Der går sønnene av herr fluenes admiral, mennene som oppdaget forfengelighetens og bedragets land der spanske hidalgos kan sulte og dø!" Og de kom med mange usømmeligheter slik at vi prøvde å unngå steder der de ferdes.

Som følge av deres klager og deres besværlige tilnærmelser til kongens favoritter bestemte hans majestet å sende en dommer til Hispaniola for å etterforske alle disse klagene, og ga ham ordre om at dersom han skulle finne admiralen skyldig i de sakene som det var klaget over så skulle han sende ham tilbake til Castilla og selv bli guvernør. Den dommeren som ble sendt av deres katolske majesteter var Francisco de Bobadilla, en stakkars ridder av ordenen Calatrava. Han ble utnevnt i Madrid den 21. mai 1499, med store fullmakter og med det kongelige seglet og signaturer som han skulle presentere til enhver han mente at det passet for i Hispaniola, og som kommanderte dem til å gi ham all hjelp og tjeneste.

Bobadilla kom til Santo Domingo med disse dokumentene i slutten av august 1500, mens admiralen var borte ved Concepcion og ordnet affærene til den provinsen der dens adelantado hadde blitt angrepet av rebeller, og der det var flere indianere enn på resten av øya som også var av bedre kvalitet og intelligens enn de i andre regionene. Så, da Bobadilla ankom, ble han ikke møtt av noen som krevde hans respekt. Det første han gjorde var derfor å innlosjere seg i admiralens palass og ta det i besittelse og gjøre bruk av alt som var der, som om det var hans ved lovlig rett som etterfølger. Han begunstiget og oppmuntret alle de tidligere rebellene som han møtte, og mange andre som hatet admiralen og hans brødre, og utnevnte seg selv til guvernør. Og for å vinne velviljen til folket utstedte han en forordning som fritok dem fra å betale tributt i tjue år. Han bad så admiralen om å komme til ham uten opphold og sa at dette var hans plikt som en tjener for de katolske suverenene. For å bekrefte denne ordren sendte han den 7. september broder Juan de Trasiera med et kongelig patent: "Til Don Cristobal de Colon, vår admiral av Oseanhavet. Vi har sendt comendador Francisco de Bobadilla, bærer av dette patentet, for å snakke med deg på våre vegne om visse ting som han vil fortelle deg. Vi ber deg om å gi ham tro og tillit. Fra Madrid, 26. mai 1499. Jeg Kongen, Jeg dronninga. Skrevet etter deres befaling av Miguel de Almazan".


********************************

Bobadilla la Columbus i lenker og sendte ham til Spania - mer om dette følger:


Bobadilla og Columbus' fall

Bobadilla var en erfaren offentlig tjenestemann med de beste forbindelser og med en ærerik karriere så langt. Han hadde deltatt i erobringen av Granada. Den instruksjonen som Bobadilla hadde fått lød slik:

Vit at Don Cristóbal Colón, vår admiral av Oseanhavet, har sendt oss en rapport om at mens han var fraværende fra den nevnte øya, ved vårt hoff, gjorde et antall personer som var der, blant dem en magistrat [Roldán], opprør mot den nevnte admiralen og mot de av våre dommerne som er der, og selv om de ble bedt om å avstå fra det gjorde de det ikke, men de fortsatte opprøret og reiste rundt på øya og plyndret den og begikk forbrytelser og var dårlige eksempler og verdige straff og klander..... Følgelig kommanderer vi deg til å reise til den nevnte øya og det nevnte fastlandet i Indiene og du vil finne ut hvem de folkene var som gikk til opprør mot admiralen og våre magistrater, og du skal gripe dem og konfiskere deres gods og når de er satt i fangenskap skal du føre sak mot dem.

Det synes å være klart at Columbus i denne instruksen var anerkjent og ble betraktet som den som hadde retten på sin side. Men senere dokumenter forandret ordrene til Bobadilla. Den 21. mai 1499 ble det gitt en ny instruksjon der Columbus ikke var nevnt, men der Bobadilla ble fortalt at han fra nå av ville lede styret i Den Nye Verden. Alle fort, våpen, hester og skip skulle bli overdratt til den nye guvernøren. Et brev av 26. mai 1499 til Columbus fra de katolske monarkene fortalte ham at Bobadilla hadde instruksjoner fra dem som han skulle lytte til.

Sånn var tida til Columbus på hell, og i ferd med å ta slutt. En grunn til at Columbus ble sparket kan være at han fortsatte å sende slaver til Spania selv om han hadde fått beskjed om at dette hadde han ikke lov til. En annen grunn kunne være alle klagene mot ham og at han ikke greide å holde ro og orden, og en tredje grunn kunne være at han var utlending, selv om senere spanske konger gjerne brukte utlendinger i høge stillinger.

Cisneros var den mest innflytelsesrike mannen i Spania, og han ville sikre seg at det ble satt i gang misjon rettet mot indianerne at de ble omvendt. Derfor reiste først Bobadilla da et antall misjonærer var funnet og plassert i skipene hans.

Rett før Bobadilla reiste bestemt monarkene den 20. juni 1500 at han skulle ta med seg noen av de indianerne som Columbus hadde sendte som slaver til Spania, og nå skulle de være frigjort. Bobadilla skulle ta dem med seg tilbake til Hispaniola. De fant tjue indianere. En av dem var under utdanning og ville ikke reise tilbake, men nitten reiste. Men det må ha vært langt flere indianerslaver i Spania som ikke ble funnet, og i 1501 var det fortsatt indianeslaver til salgs i Spania.

Flere andre reiser til Den Nye Verden

Mens Bobadilla ble holdt tilbake ble andre ekspedisjoner klargjort for å reise til Den Nye Verden. Den første av disse ble ledet av Peralonso Niño av Moguer. Han reiste til "Perlekysten" - nordkysten av Sør-Amerika - i begynnelsen av mai 1499. Den andre ekspedisjonen forlot Cadiz senere i måneden ledet av Alonso de Hojeda som var sammen med Juan de la Cosa og Amerigo Vespucci, som var fra Firenze og hadde bodd i Sevilla. Den tredje ekspedisjonen ble ledet av Vicente Yáñez de Pinzón og Juan Díaz de Solís, og den forlot Palos i november. En fjerde ekspedisjon reiste fra Sevilla den følgende måneden, og ble ledet av Diego de Lepe. Så fikk Rodrigo de Bastidas tillatelse til å seile til det nordlige Sør-Amerika. Og i juli 1500 fikk Alonso Vélez tillatelse til å reise til Brasil i den portugisiske sonen av Amerika. Alle kommandørene på disse ekspedisjonene hadde ordre om å holde seg bort fra de områdene som var oppdaget av Columbus.

En sjuende ekspedisjon som bør nevnes gikk ut fra Portugal og ble ledet av Pedro Alvares Cabral. På vei sørover langs Afrikakysten seilte den så langt mot vest at den kom til Brasil, og oppdaget at en del av Den Nye Verden lå innenfor den portugisiske sonen.

Det ser ikke ut til at det var vanskelig å finne mannskap til disse ekspedisjonene. Peralonso, som hadde reist til Perlekysten, kom tilbake lastet med perler. Han hadde byttet dem til seg mot bjeller og glassperler og rødfarget tøy. Dette var de varene som spanjolene førte, og de byttet også til seg maniok og frukt og mais og gull. Monarkene reagerte mot ekspedisjoner som hadde kidnappet indianeren for å selge dem som slaver, og sendte indianerne tilbake.

Hojeda var den mest kjente kapteinen som seilte på Den Nye Verden nest etter Columbus selv, men for Ameriga Vespucci var det den første reisen til Den Nye Verden. Han var omkring 45 år gammel og hadde bodd i Sevilla siden i 1494. Han seilte sammen med Hojeda og Juan de la Cosa med fire karaveller fra Cadiz den 18. mai 1499. De skulle lete etter perler, og de fant både gull og perler.

Vespucci sendte en rapport til sin arbeidsgiver i Firenze, Lorenzo de Pierfrancesco de Medici om reisen. Det virker som om han i et tidsrom hadde kommet bort fra hovedekspedisjonen, og ikke hadde seilt sammen med den vestover, men sørover fra området ved Trinidad og til elver i Guyana. Her fant han aromatiske trær som han satte stor pris på, og syntes at det var som å komme til paradiset. Han ble ofte godt mottatt av de innfødte og fikk mat og drikke og perler, men det hendte at de innfødte ville jage ham bort. Vespucci fortalte om hvor mange indianere de var i stand til å drepe når det kom til kamp. Vespucci trodde fortsatt i likhet med Columbus at de hadde kommet til en utkant i Asia.

Kort etterpå ser det ut til at ekspedisjonen ble samlet igjen. De fant flere av de smaragdene som Colombia er kjent for. De gikk i land på øya Curaçao, der det var uvanlig høye folk, og på Aruba, der mange innfødte levde i hus som stod ute i sjøen "som i Venezia". Etterpå snakket de om fastlandet der som "Lille Venezia" - Venezuela.

På tilbaketuren reiste de først til Hispaniola selv om de hadde fått beskjed om at de skulle holde seg borte fra det landet som Columbus hadde oppdaget. I 1499 kom de til Hispaniola, og Hojeda utga seg for å være Fonsecas mann i Vestindia. Roldan marsjerte mot Hojeda etter ordre fra Columbus, men Hojeda greide i første omgang å overtale Roldan til ikke å foreta seg noe, de var gamle kjenninger. De la Cosa og Vespucci hadde kidnappet 232 indianere som de ville selge som slaver i Cadiz. Vespucci avsluttet beretninga om reisen med å skrive at han svært gjerne ville foreta en liknende reise. Vespucci skrev at de hadde kommet til et nytt land som viste seg å være et kontinent. Hugh Thomas skriver at det at Vespucci beskrev det han hadde sett som et nytt land, og ikke en del av Asia, medfører at Vespucci kan bli sett på som en oppfinner.

Den tredje av disse nevnte sjøreisene som foregikk omtrent samtidig til Den Nye Verden ble foretatt av Juan Diaz de Solis sammen med Vicente Yanez Pinzon. Pinzon hadde deltatt på den første og den andre reisen til Columbus. De ti kapteinene bygde fire karaveller og seilte ut den 18. november 1499. De seilte først til Kanariøyene, så til Kapp Verde. De kom ut for sterke vinder som blåste dem sørover og de havnet i slutten av januar i Brasil, ved utløpet av Amazonas. Kapteinene tok området i besittelse på vegne av de spanske monarkene, selv om de visste at det var i den portugisiske innflytelsessfæren. De innfødte drepte åtte av mannskapet. Selv trodde de at de var "på den andre siden av Cathay, på kysten av India, ikke langt fra elva Ganges". De seilte nordover og kom til Hispaniola den 23. juni 1500. Da de kom tilbake til Spania hadde de tjue indianere med som de ville selge som slaver og en del trestammer.

Den fjerde reisen som ble ledet av Diego de Lepe foregikk med to skip som forlot Spania i desember 1499. De seilte mot sørvest og kom til land et sted der det ikke var mennesker. Det var i Brasil. Han seilte opp ei stor elv, og seilte så nordover langs kysten og tok noen indianere til fange. De tok han med tilbake til Spania som en gave til biskop Fonseca.

Rodrigo de Bastidas var tjuefem år gammel da han i 1500 seilte avgårde til Sør-Amerika med to skip. Det var nitten personer som var sammen om å finansiere ekspedisjonen, alle fra Sevilla med unntak for en som var fra Valladolid. Juan de la Cosa var med på ekspedisjonen, og Vasco Nunez de Balbao. Det er uklart hvor de gjorde landgang. De var noen veker på stedet der de gikk i land og fant gull og noen smaragder. De kan ha vært på kysten av Venezuela og Colombia, og de kan ha kommet til Nombre de Dios på Panamaeidet. De hadde seilt langs hele kysten av det nordlige Sør-Amerika.

Så seilte de mot Hispaniola, men skipene var blitt skadet av termitter, og forliste ved Jaragua. Derfra gikk de tvers over Hispaniola til Santo Domingo. De vendte tilbake til Spania i 1501.

Den siste i denne serien av tidlige uavhengige spanske sjøferder ble foretatt av Alonso Velez de Mendoza. Han forlot Spania den 20. juli 1500. Han hadde to skip med seg. Monarkene skulle ha en femtedel av fortjenesten, selv om de ikke hadde noen utgifter ved reisen. Han kom til land i Brasil nær Cabo Santo Agostinho.

Den portugisiske flåten til Pedro Alvarez Cabral som forlot Belem den 9. mars 1500 fikk stor betydning for grensene til det spanske imperiet. Det var en stor flåte på tretten skip, den største Portugal hadde sendt ut i Atlanterhavet. Den skulle til India etter at Vasco da Gama hadde vært der to år tidligere. Den hadde 1.500 mann med. Flåten holdt så langt vest da den seilte sørover at den kom til kysten av Sør-Amerika. Den 22. april var flåten ved kysten av Brasil. Nicolas de Coelho, som hadde seilt med Vasco da Gama, gikk i land foran et bratt fjell og tok landet i besittelse på vegne av kongen av Portugal. De sendte et skip tilbake til Portugal for å fortelle om oppdagelsen.

Tilbake til Columbus og Bobadilla

Hugh Thomas skriver at sammenliknet med disse reisene virker Bobadillas ekspedisjon til Hispaniola som en sedat operasjon. Men å ta kontrollen fra Columbus var en sensasjon. Bobadilla reiste fra Sevilla i juli 1500 med fire skip. Han hadde blant annet med seg frigjorte indianere. Han kom fram til Santo Domingo den 25. august 1500. Diego Colon kontrollerte bosetninga. Kroppen til Adrian de Mujica hang i en galge på høyre siden av elva Ozama og en annen spanjol hang på venstre side av elva. Sju spanjoler fra selskapet til Roldan hadde blitt hengt den siste veka, og to til, Pedro Riquelme og Hernando de Guevara, var i festninga og ventet på døden. Columbus selv og broren Bartolomeo var i det indre av øya og jaktet på opprørere.

I det siste året, fra Columbus kom tilbake til Hispaniola og til det ble fredeligere forhold til Roldan, hadde brødrene Columbus regjert kolonien under konstant kritikk, eller under opprørstilstand. Columbus og Roldán fikk aldri et brukbart forhold til hverandre. Det ser ut til at Roldán hadde den ideen som Columbus aksepterte om at land skulle deles ut blant nybyggerne. En nybygger ville få ansvar for å organisere indianernes forsvar mot karibene og å undervise dem i kristendom. Til gjengjeld skulle høvdingene sørge for at indianerne arbeidet for nybyggeren. De rettighetene til land og arbeid som ble gitt på denne måten ble kalt for repartimiento.

Columbus håpet fortsatt på å utvikle slavehandel, og hadde nylig sendt indianere til Spania for at de skulle selges som slaver.

Hugh Thomas skriver at Columbus senere kom til å hevde at årene 1498-1500 var avgjørende for utviklinga til Hispaniola. Han hadde fullført ei linje med fort tvers over øya som broren Bartolomeo hadde begynt å bygge. Inne på øya lå Cibao der det var funnet gull. Og Columbus hadde opprettet en anstalt for avl av hester, kveg og griser.

Columbus trodde at styresettet hans ville ha fungert dersom han ikke hadde blitt værende så lenge i Spania. Monarkene hadde ikke mye tid til overs for sakene til Columbus siden de var travelt opptatte med krigføring både mot muslimene og mot Frankrike i forbindelse med striden om Napoli og Milano.

Da Bobadilla gikk i land i Santo Domingo gikk han rett til huset der Diego Colon holdt til og presenterte seg og det kongelige brevet med utnevnelsen og oppdraget han hadde fått. Sekretæren til Columbus, Diego de Alvarado, og kommandanten på fortet, Rodriego Perez, ser ut til å ha vært klare til å sloss mot nykommerne, men de ble holdt tilbake. Diego Colon oppga stedet og sendte beskjed til brødrene sine. I en seremoni den 15. september presenterte Bobadilla på nytt sin myndighet og sine instrukser, denne gang for Columbus. Mange nybyggere var til stede. Columbus sa at han hadde et brev fra monarkene som sa det motsatte av brevet til Bobadilla. Bobadilla satte umiddelbart Columbus og brødrene i et improvisert fengsel og la dem i jern.

Bobadilla begynte så å etterforske handlingene til Columbus og brødrene hans og hørte på talløse klager. Det alvorligste overgrepet deres var at de hadde henrettet spanjoler uten autoriteten til Castillas Råd. Bobadilla sendte Columbus og brødrene hans til Spania med den samme båten som han hadde reist til Hispaniola på. Han bad skipets kaptein om å overlevere Columbus og brødrene hans til biskop Fonseca mens de fortsatt var i jern. I oktober seilte skipet.

Bobadilla tillot deretter en hver å lete etter og å utvinne gull mot at de betalte en ellevtedel av det de fant til krona. Gruvedriften ble utvidet, og i 1501 ble det funnet nesten 300 kilo gull. Deretter kom Bobadilla med ei forordning som fastslo at indianerne i Hispaniola var frie vasaller under dronninga. Det betydde i praksis at enhver spanjol kunne bruke enhver indianer dersom de kunne betale og overtale indianeren til å arbeide for seg. De opprørerne som hadde blitt dømt til døden av Columbus ble benådet.

Bobadilla var effektiv og hensynsløs, og fikk orden på tingene. Bobadilla styrte kolonien bedre enn Columbus og brødrene hans hadde gjort. Nybyggerne fikk større tillit til at de kunne ha ei framtid på Hispaniola, og de sluttet å forlate Hispaniola. Det ble slutt på at indianere ble kidnappet for å bli brukt som slaver. Men indianerne ble fortsatt drevet svært hardt. Bobadilla blandet seg ikke inn i Roldáns repartimientos. Han oppfordret hver nybygger til å finne seg en høvding til eget bruk, og basere makta på erobring og trusler om straff.

Columbus kom til Spania i lenker som han hadde båret under overfarten. Den 20. november 1500 kom han til Cadiz. Columbus skrev til monarkene at Bobadilla hadde sendt ham til Spania i lenker. Monarkene var forferdet over at Bobadilla hadde gått så langt. De skrev den 17. desember at Columbus måtte frigjøres fra lenkene med en gang, og så måtte han komme til dem i Granada. Men Columbus beholdt lenkene på til han møtte monarkene i Alhambra. Monarkene insisterte på at det ikke var etter deres ønske at Columbus var blitt behandlet slik.

De katolske monarkene førte krig mot muslimene i Granada siden de hadde gått fra det løftet som de hadde gitt til muslimene i 1491 om at de skulle få fortsette å følge sin religion, og nå krevde monarkene at muslimene skulle omvende seg eller forlate landet. Hugh Thomas skriver at de fleste muslimene omvendte seg til kristendommen, men noen flyktet opp i fjellene og førte krig.

Monarkene trengte penger til å føre krig både mot tyrkerne og i Italia, og de trengte en handlekraftig mann i Vestindia som kunne skjære gjennom og tvinge fram ro og orden og inntekter.

Fonseca var sendt til Flandern for å assistere prins Filip som var gift med monarkenes datter Juana. I Fonsecas sted var Diego Gomez de Cervantes satt inn, og Columbus hadde et bedre forhold til Cervantes enn til Fonseca.

Monarkene utnevnte Nicolas de Ovando til å erstatte Bobadilla, selv om Bobadilla selv mente at han gjorde en god jobb og fikk inn penger til monarkene.

Det ble sendt enda en eller to ekspedisjoner til Indiene før Bobadilla fikk vite at han skulle erstattes. I februar 1501 ble to forsyningsskip sendt til Santo Domingo av Francesco Roberol fra Genova og Juan Sanchez de Tesoreria. Også Francisco di Bardi av Firenze hadde andeler i ekspedisjonen. Det er sagt at fortjenesten på ekspedisjonen var mellom 300 og 400 prosent. Lasta var for det meste klær, men også hester, sauer og kveg ble sendt.

Også fra Lisboa ble det sendt skip til Den Nye Verden. Og det virker ganske sikkert at det også var uautoriserte ekspedisjoner til Den Nye Verden, noen av dem gikk fra Spania, andre fra andre land som England og Frankrike.

Lenker:
Oversikt over alle tekstene
Til Første del av denne teksten
Til Neste Del av denne teksten


Kilder for dette kapitlet er: