Columbus og Det Spanske Imperiet.

Femte del

Første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt

  1. Columbus' fjerde reise og Ovando


Columbus' fjerde reise og Ovando

Nicolas de Ovando var femtito år gammel da monarkene utnevnte ham til å etterfølge Bobadilla som Spanias øverstkommanderende i Indiene. Ovando tilhørte ordenen Alcantra. Den hadde i likhet med ordenene Santiago og Calatrava vært i fremste linje under gjenerobringen.

Ovando var kjent som ærlig og rettfram. Han kom fra en framstående familie og hadde vært tilknyttet hoffet og vært en av de ti ridderne som alltid var sammen med kronprisen mens han levde.

Ovando fikk tittelen guvernør den 3. september 1501. Han kunne utnevne underordnede embetsmenn, men han fikk ikke myndighet på det amerikanske fastlandet. Ovando skulle undersøke om det var utlendinger i det området som han skulle styre over, og fant han utlendinger skulle han sende dem tilbake dit de kom fra. Men han kunne ta med seg slaver fra Afrika og andre steder som hadde blitt oppfostret hos kristne undersåtter av de spanske monarkene.

Det ble nå krevd at alle ekspedisjoner som reiste til det spanske Amerika hadde kongelig tillatelse til å foreta reisen. Hugh Thomas skriver at dette var en tilstramming av den liberale politikken fra 1495.

Den 16. september 1500 kom nye instrukser, undertegnet av Gaspar de Gricio, som hadde erstattet Fernando Alvarez de Toledo som kongelig sekretær for imperiets saker. Disse ga Ovando en del fullmakter: Ingen kunne lete etter gull eller begynne med gruvedrift uten hans tillatelse, og først halvparten, senere en tredjedel og enda senere en femtedel, av metallet skulle tilhøre monarkene.

En annen ordre til Ovando lød slik:

Vi ønsker at indianerne blir omvendt til vår hellige katolske tro, og at deres sjeler blir frelst, for det er det største godet som vi kan håpe på og, på grunn av dette, må de bli detaljert informert om vår tro. Du skal legge stor vekt på å sikre at prestene informerer dem slik, med mye kjærlighet, og uten å bruke makt, slik at de kan bli omvendt så raskt som mulig.

Ovando skulle forsikre de gjenlevende høvdingene om at kronen beskyttet dem og de skulle betale tributt på samme måte som resten av undersåttene. Man skulle komme til enighet med høvdingene om tributten slik at de skulle vite at de ikke ble urettferdig behandlet.

Ovando skulle gjennomføre en offentlig gransking av Bobadilla og hans tjenestemenn og sende dem tilbake til Spania med den samme flåten som han selv kom med. Ovando hadde med seg hundre nye tjenestemenn som han selv hadde valgt ut.

Instruksjonene var undertegnet av kongen, dronninga og Gricio og av erkebiskopen av Granada, dronningas skriftefar Talavera, og av Licenciado Luis Zapata. Zapata var en viktig intrigemaker, skriver Hugh Thomas. Han beskyttet "mafiaen fra Aragon" som snart skulle etablere seg i Hispaniola.

Flere andre flåter fikk tillatelse til å reise over til Vestindia ved denne tid. Luis de Arriaga som hadde vært med på ekspedisjonen til Columbus i 1493 og hadde vært nestkommanderende til Margarit og kommandant på La Magdalena, der han hadde motstått et alvorlig angrep fra indianere, fikk ordre om å forsøke å kolonisere Hispaniola med sunne spanske familier. Denne ekspedisjonen reiste fra Sevilla i februar 1502, omtrent samtidig med Ovando.

Alono de Hojeda forlot også Cadiz tidlig i 1502 med fire skip. To av disse forliste ved Cuba i begynnelsen av mai. På et tredje seilte Juan de Vergara mot ordre til Jamaica. Hojeda forfulgte ham, men ble tatt til fange av fiender og ført bundet til Ovando som da var i Santo Domingo.

Columbus var i mens i Spania, og gikk inn for å erobre Jerusalem. Og han skrev stadig brev til monarkene. I januar 1502 fikk Columbus tillatelse til å reise på nytt til Indiene. Monarkene skrev den 14. mars til Columbus:

"Din fengsling var svært ubehagelig for oss, som vi gjorde det klart for deg og alle andre. Så snart vi fikk vite om det satte vi deg fri. Du kjenner den gunst som vi alltid har behandlet deg med, og nå er vi enda mer besluttet på å ære deg og behandle deg svært godt. Alt det vi har garantert deg skal bli holdt intakt..... og du og dine arvinger skal nyte det, som det er rett og riktig.... be og ikke utsett din avreise."

Hugh Thomas kommenterer brevet med å skrive at kongen og dronninga åpenbart innså at Columbus var en like utmerket oppdagelsesreisende som han var en inkompetent administrator.

Columbus hadde en omfattende korrespondanse mens han var i Spania. Han korresponderte også med paven og fortalte ham om oppdagelsene sine.

Den 13. februar 1502 reiste Ovando fra Sanlucar de Barrameda med tjuesju skip. Det var den største flåten som til da hadde reist til Den Nye Verden. Den hadde 2.500 personer med som ville slå seg ned i Den Nye Verden. Blant dem var kvinner og prester og handverkere.

Tolv hundre av de som fulgte Ovando ser ut til å ha kommet fra Extremadura. Noen var av lavadel - hidalgos. Og mange var fattige mennesker som ville søke et rikere liv.

Admiralen som hadde ansvar for alle skipene var Andres Velazquez. Nestkommanderende til Ovando var den erfarne kapteinen Antonio de Torres. Ellers var det en regnskapsfører og en gullsmelter og en skattmester og andre embetsmenn og tjenestemenn. Og det var sytten franciscanermunker med. De skulle grunnlegge et hus for sin orden. Nesten seksti hester var med, og indianere som var blitt sendt som slaver til Spania ble sendt tilbake med flåten.

Avseilingen ble feiret med musikk. Havna var blitt datterby av Sevilla, for mange fortrakk å gå ombord i Sanlucar framfor i Sevilla. Åtte dager etter utreise kom flåten i en fryktelig storm. Et skip med 120 passasjerer gikk tapt, mens deler av lasten ble kastet over bord fra mange av de andre båtene. Last som var kastet over bord rak i land langs kysten av Andalusia, og man trodde da at hele flåten hadde forlist. Skipene ble skilt fra hverandre.

Ferdinand og Isabella snakket ikke med noen i åtte dager etter at de fikk høre at trolig var hele flåten forlist. Selv om de hadde hatt mange politiske triumfer hadde de også hatt mange personlige tragedier. Deres datter Juana kom på besøk fra Flandern sammen med mannen fyrst Filip av Habsburg. De hadde reist fra Flandern i juli 1501 og fulgt landeveien gjennom Frankrike. Og de hadde fått barn, en arving, Karl.

Ovando samlet flåten på Kanariøyene. Da han kom til Hispaniola fant han at den spanske befolkninga bestod av omkring 300 personer. De fleste holdt til i Santo Domingo. Mange av dem hadde slått seg sammen med indianerkvinner og fått barn med dem. Det var noen små bygninger som tjente som kirker. I Higuey øst på øya leverte Catubano tributt i naturalier til spanjolene. I vest leverte Behechio tributt.

Det ble fortsatt funnet gull i dalen San Cristobal. Andre verdifulle produkt var bomull og brasiltre.

To av vennene til Columbus hadde blitt rike på gull. Disse var Francisco de Garay og Miguel Diaz de Aux. Ved bredden av elva Hayna hadde de funnet en gullklump på nesten 35 pund. De ble sagt å være de rikeste mennene i kolonien. Garay begynte å bygge det første private huset av stein i Santo Dominga.

Så snart han kom til Hispaniola utførte Ovando granskningen av embetsførselen til Bobadilla. Cortes hadde i 1480 i Toledo bestemt at etter at en magistrat var avsatt eller hadde fratrådt embetet sitt skulle han bli værende i residensen sin i en måned mens de som ønsket å klage på embetsførselen hans hadde anledning til å framføre sine klager, eller lovprisninger, av handlingene hans mens han var i sin stilling. Denne praksisen fra Castilla ble overført til Den Nye Verden.

Folk konkurrerte om å angripe Bobadilla. Men det ser ikke ut til at Bobadilla hadde beriket seg selv. I slutten av juni var skipene under Antonio Torres klare til å seile tilbake til Spania. Bobadilla og staben hans gjorde seg klare til å dra med skipene. Da kom det nyheter om at Columbus, den hatede "faraoen", var ved kysten med fire skip.

Columbus var kommet til Indiene på sin fjerde reise dit. Nå var han bare ute på oppdagelsesreise. Han ville undersøke kysten av fastlandet og lete etter en vei til Asia. Selv håpet han å komme til Krydderøyene. Den 21. mars hadde Columbus skrevet til Niccolo Oderigo, som var Genovas ambassadør i Spania, og fortalt ham at han hadde overlatt en kopi av sine nylig bekreftede Privilegier til Francesco de Riberol, og en annen kopi til Gaspar de Gorricio, og en tredje var i huset hans i Santo Domingo. Han sendte en fjerde til Oderigo selv. Riberol var en av de rikeste handelsmennene fra Genova. Han holdt monopolet på handelen med fargestoff fra Kanariøyene på vegne av Gutierre de Cardenas, og drev stor handel med seilduk, såpe, sukker og hvete.

Columbus reiser ut

Columbus reiste med fire karaveller. Han hadde også to av brødrene sine, Bartolomeo og Diego, med, og sin uekte sønn Fernando [som vel noen ganger kalles Hernando]. Først skulle han undersøke kysten av Paria, altså nordkysten av det søramerikanske kontinentet. Columbus hadde fortalt monarkene at han kunne komme til å møte Vasco da Gama, som hadde seilt rundt Afrika til India. Og de svarte at de hadde skrevet om dette til kongen av Portugal, og han hadde sendt et brev til dem som Columbus kunne ta med til Vasco da Gama om han skulle møte ham. Det ble gitt beskjed fra kongene om at Columbus og Vasco da Gama skulle behandle hverandre som venner.

Flaggskipet i flåten til Columbus var Santo eller Santa Maria, og kaptein på skipet var Diego Tristan som hadde vært sammen med Columbus på reisen i 1493. Ambrosios Sanchez var skipsfører.

Et annet av skipene var Santiago de Palos, og på det var Francisco de Porras kaptein, mens bror hans, Diego de Porras var notarius. De hadde vært med på ekspedisjonen til Paria med Cristobal Guerra og Peralonso Nino i 1499, og det var skattmesteren i Castilla, Alonso Morales som hadde bedt om at de ble sendt med Columbus, fordi, sies det, han var forelsket i tanta deres.

Det tredje skipet var Gallega som hadde Pedro de Terreros som kaptein. Skipsfører var der Juan Quintero, og han hadde vært med på alle de tre tidligere reisene som Columbus hadde gjennomført.

Det fjerde skipet var Vizcaina, og kaptein var Bartolomeo Fieschi fra en familie i Genova. Fieschi var den eneste mannen fra Genova som var kaptein under Columbus. Alt i alt var det et mannskap på 140 mann i flåten.

Blant losene var det menn som ville seile i Karibien i en generasjon framover. En av dem var Antonio de Alaminos som var pioneren i å bruke Golfstrømmen, og som nå begynte sin karriere til sjøs som lugargutt hos Columbus. Det var minst en svart slave med flåten.

Columbus hadde fått instruksjon om ikke å seile til Santo Domingo, selv om han hadde fått lov til å ta en kort stopp der på tilbakeveien om det skulle bli nødvendig. Han hadde planlagt å seile rett vest langs nordkysten av Sør-Amerika fra Paria, men den 15. juni snudde han rett nordover fordi han ønsket å bytte et stort, langsomt skip, Santiago de Palos, med et mindre og lettere i Santo Domingo. Columbus seilte til øya San Juan (Puerto Rico) den 24. juni, og nådde Santo Domingo den 29. Der sendte han kapteinen på Gallega, Pedro de Terreros, på land for å fortelle Ovando om hva han ville. Han ville også la Ovando få vite at det kom en storm, og derfor burde han ikke sende ut skip de nærmeste dagene.

Ovando leste brevet fra Columbus høyt i en hånende tone foran en gruppe kolonister, og nektet å hjelpe Columbus. Og han sendte ut en flåte på tretti skip under Torres til tross for advarselen fra Columbus. Denne flåten seilte den 30. juni. Columbus søkte ly for stormen nær kysten etter at han var nektet adgang til havna og byen Santo Domingo.

Stormen var voldsom. Byen Santo Domingo ble praktisk talt rasert. Men takket være dyktig sjømannskap ble alle fire skipene til Columbus berget. Den flåten som Ovando hadde sendt ut var mindre heldig. Hele tjuetre eller tjuefire skip gikk tapt. På dem var Bobadilla og Antonio Torres og Roldan og høvdingen Guarionex og 200.000 pesos i gull. Tre skip vendte tilbake til den ødelagte havna i Santo Domingo. Bare det minste skipet i flåten kom fram til Spania med 4.000 pesos av gullet til Columbus. På det skipet var Bastides og Sanchez de Carvajal.


Ovandos massakrer

Ovando fikk en lettere oppgave som guvernør siden Roldan og mange av vennen hans var borte, og Ovando sendte andre ubehagelige personer tilbake til Spania. Ovando begynte å bygge Santo Domingo opp igjen på vestbredden av Rio Ozama.

De fleste av de folkene som Ovando hadde hatt med seg satte straks avsted til gullfeltene inne på øya i Cibao. Men de døde nesten like raskt som de indianerne som de satte i arbeid. Og det var ikke så lett å finne gull som de hadde håpet. Indianerne døde eller flyktet ofte, og da måtte de arbeide selv, og det hadde de ikke regnet med. Etter kort tid begynte de å bli misfornøyde. Mange ble smittet av syfilis, og ved slutten av 1502 hadde tusen av nykommerne dødd og fem hundre var syke. De fleste av disse hadde oppgitt gullfeltene både fordi de ikke visste hvordan de skulle utføre arbeidet og fordi de ikke greide å lede indianerne i arbeidet.

Følgelig var det de tre hundre som hadde kommet med tidligere ekspedisjoner og som hadde lært å overleve på øya som behersket situasjonen. Disse hadde også tilgang til mat.

Arbeidet med å utvinne gull ble etter hvert organisert på en systematisk måte. Det ble utpekt offisielle steder for smelting av gull.

I 1504 ble det sendt gull for 15,3 millioner maravedis til Spania, og i 1506 ble det sendt gull for 17,5 millioner maravedis, og i 1507 gull for 16,8 millioner maravedis til Spania. Utvinningen av gull var ganske vellykket. Likevel ser det ut til at kolonien ble organisert som et gruvesamfunn der hele befolkninga var innesperret, selv om jordbruket begynte å bære frukter.

Både i øst og i vest overlevde fortsatt, så lenge det varte, innfødte samfunn. Spanjolene dominerte de sentrale områdene av øya og ei bred strekning fra den gamle hovedstaden Isabela til Santo Domingo.

Ovando ser ikke ut til å ville akseptere at det eksisterte selvstendige innfødte samfunn på øya. Helt fra begynnelsen av hadde Ovando dårlige forhold til de innfødte.

Sent i 1502 bestemte Ovando seg for å utforske området øst for Vega Real, gullfeltene i den nordlige sentrale delen av øya. Han trodde at han kunne få de innfødte til å arbeide for spanjolene. Han begynte også å bygge ei ny havn nord på øya ved Puerto Plata. Stedet lå i ei bukt og har de beste forholdene for ei havn på nordkysten.

Ovando sendte en ekspedisjon østover rundt øya. Den stoppet ved landsbyen Saona. En av spanjolenes hunder angrep en høvding og drepte ham. Indianerne reagerte sterkt på dette, og åtte spanjoler ble drept. Ovando sendte fire hundre mann under den nådeløse Juan de Esquivel for å slå ned indianerne. Esquivel kom fra en conversofamilie som så mange av den første generasjonen nybyggere.

Juan de Esquivel hadde instruksjon om å opprette fred. Men kong Cotubanama var forberedt på krig. Men de ble nedkjempet og Sona ble avfolket. Mange ble gjort til slaver, og Cotubanama aksepterte å betale tributt.

Vest på øya gikk Ovando enda mer voldsomt fram høsten 1503. Noen spanjoler levde for seg selv der og ønsket ikke å bli underlagt myndighetene i Santo Domingo. De var rester etter Roldans folk og hadde ulovlige encomiendas. Den innfødte lederen der var dronning Anacoana, søster av Behechio og enke etter Caonabo. Det var ofte sammenstøt mellom folkene hennes og spanjoler.

Ovando marsjerte mot Jaragua med sytti kavalerister og tre hundre fotsoldater. Han ville erobre landet der og undertvinge indianerne. Anacoana ga en fest til ære for Ovando og inviterte et stort antall lokale ledere og mange andre av sine undersåtter. Det var underholdning og musikk og hesteparade og dans og leker. Alt syntes å foregå på en vennlig måte, og slik foregikk det i tre dager.

Men så oppstod det rykter om at det var en konspirasjon blant indianerne, og spanjolene ble engstelige. Guvernøren foreslo en våpenoppvisning. Indianerne likte tanken. Og så begynte mennene til Ovando å skyte på indianerne da kommandanten deres la handa si på det gyldne korset til ordenen Alcantara som han bar rundt halsen. Huset der høvdingene var samlet ble omringet av spanjoler og satt fyr på. Anacoana ble tatt til fange og hengt. De indianerne som overlevde i Jaragua gjorde bitter motstand, men ble nedkjempet. Førti spanjoler ble drept under kampene, men erobringen ble gjennomført.

Ovando var ansvarlig for massakrene, og nå var han ubestridt sjef på øya. Den største entreprenøren ble Jeronimo Grimaldi fra Genova. De bygde begge store hus på øya, og noen av dem står fortsatt.

Bartolomé de Las Casas skrev om disse begivenheten, og her følger en oversettelse av det han skrev i "A short Account of the Destruction of the Indies":

Las Casas om Hispaniola og massakrene

Her vil jeg oversette det Las Casas skrev om Hispaniola i boka "A short Account of the Destruction of the Indies" siden de begivenhetene det der berettes om foregikk i Vestindia på den tida som behandles i denne teksten. Las Casas var der og så at det skjedde:

Hispaniola

Som vi har sagt var øya Hispaniola den første som ble vitne til ankomsten av europeerne og den første som ble utsatt for nedslaktningen av befolkninga og ødeleggelsen og avfolkinga av landet. Det begynte med at europeerne tok innfødte kvinner og barn både som tjenere og for å tilfredsstille sine lave lyster. Så, da de ikke var fornøyd med det den lokale befolkninga tilbød dem av egen fri vilje (og alle tilbød så mye som de kunne avse), begynte de selv å ta for seg av maten som de innfødte dyrket i sitt ansikts sved, som det i alle ærlighet var lite nok av. Siden det en europeer konsumerer i løpet av en eneste dag vanligvis rekker til å underholde tre innfødte husholdninger på ti personer hver i en hel måned, og siden nykommerne begynte å påføre den lokale befolkninga andre ergrelser, angrep og forbrytelser, begynte folket å innse at disse menneskene ikke kunne ha steget ned fra himmelen. Noen av dem begynte å skjule den maten som de hadde, andre bestemte seg for å sende kvinnene og barna til skjulesteder, og andre flyttet inn i åsene for å komme bort fra den brutale og hensynsløse grusomheten som ble påført dem. De kristne straffet dem, slo ørene deres og flådde dem for å finne de lokale lederne deres. Og hele denne skamfulle prosessen ble satt på spissen da en av de europeiske kommandantene voldtok kona til den øverste høvdingen på øya. Det var da at de lokale begynte å tenke på å drive europeerne ut av sitt land og å ta opp våpen mot dem. Våpnene deres var lite effektive både ved angrep og forsvar (og krig i Amerika er ikke mer dødelig enn vår turnering, eller mange europeiske barneleker) og, med hester og sverd og lanser, kunne spanjolene lett slå dem ned og drepe dem og begå alle mulige uhyrligheter mot dem.

De tvang seg inn i innfødte bosetninger og slaktet ned alle de fant der, inkludert små barn, gamle menn og gravide kvinner, og selv kvinner som nettopp hadde satt barn til verden. De hakket dem i stykker, skar magene deres åpne med sverd som om de var i en innhegning for sauer. De laget til og med veddemål om de greide å slå en mann i to med et slag av sverdet, eller kutte en persons hode fra kroppen, eller sprette magen hans opp med et eneste øksehugg. De grep diende barn etter føttene og rev dem fra mors bryst og slo dem mot steiner og berg. Andre lo og slo vitser mens dette foregikk, og kastet spedbarna over skuldrene og i ei elv mens de ropte: "Sprell nå lille tufs". De slaktet ned en hver de møtte, og kunne kjøre gjennom mor og barn med et eneste sverdstøt. De sparte ingen, og satte opp spesielt vide galger der de kunne henge ofrene opp med føttene like over bakken og så brenne dem levende tretten i gangen, til ære for Frelseren og de tolv apostlene, eller binde tørre strå til hodene deres og sette fyr på dem.

Tegning av spanske conquistadorer i aksjon mot indianere hentet fra boka til Las Casas

Noen valgt de å holde i live og kuttet av håndleddene deres og lot hendene dingle, og sa til dem: "Ta dette brevet" - og mente at deres triste tilstand ville være en advarsel til de som gjemte seg i åsene. Den måten de vanligvis behandlet innfødte ledere og adelsmenn på var at de bandt dem til en slags bakstehelle som bestod av stikker som hvilte på høygafler som var slått ned i grunnen, og så dreiet de dem over et lite bål, med det resultat at de hylte i angst og desperasjon etter hvert som de døde en langsom død.

Det hendte en gang da jeg selv så at fire eller fem lokale ledere på denne måten ble stekt (jeg tror de hadde satt opp to eller tre par andre griller ved siden av hverandre slik at de kunne behandle andre offer samtidig) at de stakkars skapningenes hyl kom mellom den spanske kommandanten og hans søvn. Han ga ordre om at fangene skulle kveles, men den mannen som var ansvarlig for å utføre henrettelsen, og var enda mer blodtørstig enn den vanlige bøddelen (Jeg kjenner identiteten hans og har til og med møtt noen slektninger av ham i Sevilla), var uvillig til å avkorte sin private underholdning ved å kvele dem, og gikk så personlig rundt og slo trespunser inn i munnene deres for å stoppe dem i å lage slikt spetakkel, og han gikk rundt og passet på ilden slik at det ville ta så lang tid for dem å dø som han selv bestemte. Jeg så alle disse tingene selv og mange andre gjorde det også. Og siden alle de som kunne det rømte til fjellene og inn i åsene for å unnslippe å bli tatt av disse nådeløse og umenneskelige slakterne trente disse dødelige fiendene av menneskeheten jakthunder i å spore dem opp - ville hunder som ville rive en innfødt i hjel så snart den så ham, rive ham i filler og fortære kjøttet hans som om han var en gris. Disse hundene skapte kaos og ødeleggelse blant de innfødte og var ansvarlig for mye blodbad. Og når, som det hendte en sjelden gang, de innfødte drepte en europeer, som, tatt i betraktning de enorme forbrytelsene som ble begått mot dem, de var berettiget i å gjøre, kom spanjolene til en uoffisiell enighet seg i mellom at for hver europeer som ble drept skulle hundre innfødte bli henrettet.


Kongedømmene i Hispaniola

På Hispaniola var det fem hovedkongedømmer, hvert svært omfattende og med sin egen konge. De fleste av det uendelige antallet lokal adel var tro mot en av disse fem mektige lederne, selv om det var noen få ute i skogene som ikke anerkjente noen autoritet over og hinsides sin egen. Et av disse kongedømmene ble kalt Maguá, med trykk på siste stavelse, som betyr Slettenes kongedømme. Denne sletta er en av verdens underverk. Den strekker seg ut over åtti leauges, rett fra den sørlige kysten på øya til dens nordlige strand. For det meste er den fem til åtte leagues bred og så mye som ti enkelte steder, og den er avgrenset av høye fjell på hver side. Over tretti tusen elver og bekker renner over den, et dusin av dem så store som Ebro, Dureo og Guadalquivir, og de som kommer ned fra fjellene i vest (og det er tjue eller tjuefem tusen av dem) er rike på gull. Mellom disse fjellene ligger provinsen Cibao, og dens gruver, berømte ut gjennom regionen for sin høye gullkvalitet. Kongen av Cibao ble kalt Guarionex og han hadde som vasaller flere ekstremt mektige lokale ledere; en av dem, for eksempel, hadde seksten tusen mann under våpen, og disse plasserte han til tjeneste for Guarionex. Jeg møtte noen av disse mennene selv. Kongen selv var pliktoppfyllende og rettskaffen, en mann med fredelig temperament og hengiven overfor kongen og dronninga av Spania. I en del år laget hver husholder i riket, etter ordre fra ham, en årlig gave av et hult gresskar helt fylt med gullstøv. De innfødte på Hispaniola vet lite om gruvedrift, og senere, da det var lite gull tilgjengelig, reduserte kongen dette offeret til et halvt gresskar fylt med gull. For å sette en stopp for spanjolenes stadige krav om gull foreslo Guarionex at han kunne tjene kongen av Castilla bedre ved å dyrke et stort område i kongedømmet sitt, spesielt etter som undersåttene hans hadde, som han selv sa, liten eller ingen kjennskap til gruvedrift. En slik plan var mulig å gjennomføre, og kongen ville ha vært glad for å se den bli utført. Det området som ville ha blitt tatt i bruk strakte seg fra Isabela, stedet med den første europeiske bosetningen på øya, og så langt som til Santo Domingo, femti eller flere lagues borte. Og det ville lett ha produsert en årlig inntekt på mer enn tre millioner castilians. Og dersom en slik plan hadde blitt satt i verk ville den ha ført til opprettelse av femti eller flere byer på øya, hver av dem så stor som Sevilla.

De onde europeiske kommandantene belønnet denne gode og store mannen med å vanære ham da en av dem [Francisco Roldan, en av kompanjongene til Columbus] tok og voldtok kona hans. Kongen kunne lett ha reagert på dette med å med å ta tida til hjelp for å samle en hær for å ta hevn, men han valgte heller å abdisere og gå i frivillig eksil, alene, til et område kalt Ciguayos der den mektige lederen var en av hans vasaller. Med en gang europeerne innså at han hadde reist, det var ikke mulig å holde dette hemmelig, satte de opp en hær og angrep den lokale lederen som beskyttet kongen. Blodbadet var forferdelig, og de sporet opp flyktningen og tok ham til fange, la ham i jern og førte ham til et skip som skulle til Castilla, men der gikk han til grunne sammen med mange spanjoler da skipet havarerte. En formue i gull sank i havet samme dag, i lasta var den store gullklumpen, så stor som et brød. På denne måten avsa Gud dom over de store forbrytelsene som var begått av spanjolene.

Et annet av disse opprinnelige kongedømmene opptok den nordlige enden av sletta der det i dag er ei kongelig havn. Det var kjent som Marién og det var en rik region, og større enn Portugal, og mer fruktbart og bedre egnet til menneskelig bosetning, og det gikk fjell på kryss og tvers gjennom landet der det var gull og kopper. Kongen i dette området var Guacanagari, med trykk på siste stavelse. Blant hans vasaller var det mange høytstående personer, flere som jeg personlig kjente. Dette var det først stedet der den gamle admiralen som oppdaget Den Nye Verden hadde gått i land. Ved den anledningen hadde han blitt mottatt av Guacanagari, og det var også mannskapet til admiralen blitt, med den største generøsitet og godhet som man kan forestille seg. Som Columbus selv fortalte meg var det der at han mistet skipet sitt, og han og mennene hans ble så godt behandlet og sett etter som om de hadde vært tilbake heime og var del av den samme nære familien. Guacanagari døde selv oppe i fjellene nedbrutt og elendig, etter at han hadde flyktet for å unnslippe massakrene og grusomheten som spanjolene påførte ham. Og alle de andre lokale lederne som skyldte troskap til Guacanagari gikk til grunne som direkte følge av despotiet og slaveriet som de ble utsatt for, og som jeg til rette tid skal beskrive i detalj.

Det tredje av disse kongedømmene var den suverene staten Maguana, et annet slående vakkert og fruktbart område og et som nøt den sunneste klima. Det er i dette området at man i dag produserer det beste sukkeret på hele øya. Kong Caonabo var den sterkeste av kongene på øya. Han ble tatt til fange ved et bedrag og tatt fra sitt eget hus. Han ble satt ombord på et av de spanske skipene som skulle til Castilla; men den Allmektige bestemte at denne urettferdige og falske handlingen ikke skulle skje ubemerket, og den natta sendte han en voldsom storm der alle de seks skipene som var i havna sank med tap av alle som var ombord. Caonabo var i lenker og gikk under med de andre. Han hadde tre eller fire brødre, og alle var like tapre og ridderlige som ham. Da de så hvordan bror deres var tatt til fange ved bedrageri og lærte om de massakrene og ødeleggelsene som europeerne utførte i andre deler av øya tok de til våpen, bestemt på, særlig etter at de fikk høre om sin brors død, å angripe europeerne og ta hevn. Men de kristne, mange av dem var til hest, angrep dem og slaktet dem ned så voldsomt at de ødela og avfolket halvparten av kongedømmet.

Det fjerde kongedømmet var kjent som Xaraguá, og var hjertet og kjernen til hele øya. Ikke i noen annen del av øya var språket så forfinet som her eller hoffets diskurs så kultivert. Intet annet sted var folket av slik kvalitet og avstamming, de ledende familiene så tallrike og liberale - og dette kongedømmet kunne skryte av mange adelige og store herrer - eller innbyggerne så vakre og behagelige å se på. Høvding blant dem var kongen, Behechio, og hans søster, Anacaona, begge ytte store tjenester til den spanske krona og ga all hjelp til europeiske nybyggere, ved anledninger reddet de også livet deres. Etter Behechios døde hersket Anacaona i hans sted. Over tre hundre lokale storheter var samlet for å ønske velkommen han som da ble guvernør på øya da han besøkte kongedømmet med seksti hester og tre hundre mann til fots. [I en fotnote står det at denne guvernøren trolig var Nicolas de Ovanda (1451-1511) som ble utnevnt til guvernør i 1501 og som kom til Hispaniola i april året etter. Las Casas kom til Antillene med den samme flåten som Ovanda.] Guvernøren narret de godtroende lederne for dette velkomstselskapet til å samle seg i ei bygning som var laget av strå, og så ga han ordre til sine menn om at de skulle sette fyr på den og brenne dem levende. Alle de andre ble massakrert, enten ble de spiddet av lanser eller drept av sverd. Som et tegn på respekt for hennes rang ble dronning Anacaona hengt. Da en eller to av spanjolene prøvde å redde noen av barna, enten på grunn av de synte synd på dem eller på grunn av at de ville ha dem for seg selv, og svingte barna opp bak seg på hestene, red en av kompanjongene deres bak dem og kjørte lansen gjennom barna. Enda en annen i guvernørens selskap galopperte omkring og hugg beina av barna mens de lå på bakken. Guvernøren forordnet til og med at de som kom seg til ei lita øy som lå åtte leagues borte for å unnslippe denne bestialske grusomheten skulle bli fordømt til slaveri fordi de hadde flyktet fra blodbadet.

Det femte kongedømmet var kjent som Higuey, og dets dronning, en dame som allerede var langt oppe i årene, gikk under navnet Higuanama. De hengte henne opp og jeg så med mine egne øye hvordan spanjolene brente talløse lokale innbyggere levende eller hakket dem i biter, eller fant opp nye måter å torturere dem til døde på, og de som ble tatt levende ble gjort til slaver. De oppfant virkelig så mange nye måter å myrde på at det ville være ganske umulig å sette dem alle ned på papir, og, uansett hvor hardt man prøvde å beskrive dem, så ville man antakelig bare liste opp en tusendel av det som faktisk skjedde. Alt jeg kan si er at jeg vet at det er et uomtvistelig faktum, og jeg sverger her foran den Allmektige Gud, at det lokale folket aldri ga spanjolene noen som helst grunn til å påføre dem de skadene og urettferdighetene som det ble gjort mot dem i disse kampanjene. Tvert i mot oppførte de seg så ærverdig som de innsatte i et velstyrt kloster, og av denne grunn ble de plyndret og massakrert, og til og med de som unnslapp døden ved denne anledningen fant seg fordømt til livstids fangenskap og slaveri. Jeg vil gå videre. Det er min faste tro at ikke en eneste innfødt på øya begikk noen stor forbrytelse, som det er definert i loven, mot spanjolene, mens de innfødte selv ble myrdet med den største grusomhet. Til tross for de enorme provokasjonene var svært få innfødte skyldige selv i de synder som ikke er straffbare etter menneskenes lov, som sinne og hat eller hevntørst mot de som har begått så enorme forbrytelser mot dem. Det er min erfaring med disse folkene, som er gjort gjennom mange år, at de ikke mer er tilbøyelig til hissige handlinger og heller ikke mer bærer på tanker om hevn og gjengjeldelse enn gutter på ti eller tolv år. Jeg vet helt sikkert at de hadde helt fra begynnelsen en hver rett til å føre krig mot europeerne, mens europeerne aldri hadde en rettferdig grunn til å føre krig mot de lokale folkene. Handlingene til europeerne, ut gjennom Den Nye Verden, var uten inntak onde og urettferdige: verre, faktisk enn den svarteste form for tyranni.

Etter at kampene var over og alle mennene var drept ble de overlevende innfødte, det var vanligvis unge gutter, kvinner og barn, delt mellom seierherrene. En fikk tretti innfødte, en annen førti, en tredje så mange som hundre eller til og med dobbelt så mange; alt var avhengig av hvordan man stod i bøkene til despoten som hadde tittelen guvernør. Det påskuddet som ble brukt for å dele ut de innfødte på denne måten var at deres nye herrer da ble i stand til å lære dem kristendommens sannheter; og slik skjedde det at en bande grusomme, grådige og onde menn, nesten alle av dem uvitende som griser, fikk ansvar for disse stakkars sjelene. Og de tok seg av denne plikten ved å sende de innfødte ned i gruvene der arbeidsforholdene var elendige for å grave etter gull, og de satte kvinnene til å arbeide på markene på godsene sine der de måtte grave i jorda for å få fram avlinger, som bare var en oppgave for de sterkeste menn. Både kvinnene og mennene fikk vilt gras og andre planter uten næring å spise. Mødrene til spedbarn ble uten melk og barna døde; og siden mennene og kvinnene alltid var skilt fra hverandre ble det ikke født flere barn. Mennene døde i gruvene av overarbeid og sult, og det samme skjedde med kvinnene som gikk til grunne ute på godsene. Øyboerne som tidligere hadde vært så tallrike begynte å dø ut som en hver nasjon ville ha gjort som hadde blitt underlagt så forferdelig behandling. For eksempel måtte de bære bører på tre og fire arrobas [en arroba var omkring 25 pund] over avstander på hundre eller til og med to hundre leagues, og de ble tvunget til å bære sine kristne herrer i hengekøyer, som er nett som er slynget fra skuldrene til bærerne. Kort sagt ble de behandlet som trekkdyr og fikk store sår på skuldrene og ryggene, som det også skjer hos dyr som blir gitt for store byrder å bære eller trekke. Og i tillegg kom piskingen og slagene og forbannelsene og talløse andre grusomheter som de rutinemessig ble utsatt for.

Det er å merke seg at alle disse øyterritoriene begynte å gå i hundene med en gang det kom nyheter om at våre nådefulle dronning Isabella hadde tatt avskjed med dette livet i 1504. Fram til da hadde bare et lite antall provinser blitt ødelagt gjennom urettferdige militære aksjoner, ikke hele området, og nyheter om selv denne delvise ødeleggelsen hadde blitt holdt borte fra dronninga, fordi hun - må hennes sjel hvile i fred - hadde personlig interesse i den fysiske og åndelige velferden til de innfødte folkene, som de av oss som levde gjennom disse årene og med våre egne øyne så eksempler på, kan attestere. Det er en annen alminnelig regel i alt dette, og det er at hvor enn spanjolene setter føttene, rett gjennom Den Nye Verden, så underkaster de de innfødte innbyggerne under de grusomhetene som vi her har snakket om, dreper disse stakkars uskyldige menneskene, tyranniserer dem og undertrykker dem på den mest forferdelige måte. Dess lenger tid de er her dess mer utspekulert blir pinslene, hver mer grusom enn den forrige som de påfører sine offer, etter som Gud til slutt oppgir dem og overlater dem til å rase rett inn i et liv av heltids kriminalitet og ondskap.


*************************************

I rettferdighetens navn bør man si at selv om spanske conquistadorene var djevelske siden de systematisk brukte terror der de gikk fram, så var de spanske myndighetene tross alt mer humane enn de fleste andre europeiske kolonimaktenes myndigheter.

Tilbake til Columbus' fjerde reise og det spanske imperiet

Hugh Thomas skriver at blant de som observerte massakren i Jaragua var Diego Mendez som hadde vært sammen med Columbus på den fjerde reisen og som hadde reist fra Jamaica til Hispaniola i kano for å be om hjelp. Men Ovando gjorde ingenting for å hjelpe Columbus.

Columbus hadde altså blitt nektet å gå i land på Hispaniola, men hadde berget skipene sine gjennom orkanen ved kysten av Hispaniola. Mens Columbus var i nærheten av Santo Domingo hadde han fått se nye sjøkart laget av Bastidas som var på vei heim. Fra Hispaniola seilte Columbus med kurs mot Jamaica. Men det blåste opp til storm, og den førte flåten til Columbus forbi Jamaica og mot Cuba, og derfra mot sørvest, og til slutt havnet Columbus i Mellom-Amerika. Det var en voldsom og stormfull reise der regn og lyn og torden regjerte himmelen og luftrommet dag etter dag. Seilene ble flerret og ankrene gikk tapt og forsyninger ble ødelagt og mannskapet var sykt.

Etter denne voldsomme reisen kom Columbus og vennene hans til ei øy på kysten av det som i dag er Honduras. Der reparerte de båtene og samlet forsyninger mens innfødte med tegn fortalte om at det gull å finne lenger sør. Columbus gikk ut fra at han var i det landet som Marco Polo hadde kalt Cochinchina. Han trodde at han bare var ti dager borte fra elva Ganges.

Folkene som Columbus hadde truffet drev et jordbruk der de brant ned vegetasjonen og sådde i aska, og det ga svært gode avlinger, men krevde store ledige areal siden jordbrukerne stadig måtte flytte for å finne nye områder å svi av når de gamle begynte å bli næringsfattige. De dyrket først og fremst ananas og søt og bitter maniok. De laget mel av maniok og brød av melet. De hadde fire fot lange buer som de brukte til jakt og kroker av bein når de fisket. De brukte også harpun når de fisket. De holdt skilpadder som husdyr. De kledde seg i lendeklede og poncho. Kvinnene brukte også et skjørt som nådde til knærne. Disse folkene laget keramikk og kurver og gjenstander av tre. Det virket som om de politiske lederne ble valgt av landsbyenes eldste. Sang og dans var en vanlig beskjeftigelse for dette fredelige folket.

Her vil jeg oversette fra det brevet som Columbus selv skrev til de spanske monarkene:


Brev fra Columbus til monarkene:

Brev skrevet av Kristoffer Columbus, visekonge og admiral av Indiene, til den mest kristne og mektige konge og dronning av Spania, våre suverener, for å gjøre dem kjent med begivenhetene på denne reisen og de byene, provinsene, elvene og andre syn, også situasjonen til de mange gullfeltene og andre store rikdomsobjekt

Høyeste og mektigste konge og dronning våre suverener: Jeg krysset fra Cadiz til Kanariøyene på fire dager, og så til Indiene på seksten. Der skrev jeg at min intensjon var å påskynde reisen mens jeg hadde gode skip, mannskap og forsyninger, og at kursen min var mot øya Jamaica, og jeg skrev dette ved øya Dominica. Fram til jeg kom dit hadde jeg så godt vær som jeg kunne ønske, men den natta da jeg kom var det en stor storm, og jeg har vært plaget av dårlig vær hele tida siden da.

Da jeg nådde Hispaniola sendte jeg brevene og ba om som en gunst å få et skip som jeg selv skulle betale for siden et av de jeg hadde ikke var sjødyktig og ikke kunne bære seil. Brevene ble overlevert og deres høyheter vil vite om de er kommet fram til dere. Jeg ble fra Spania kommandert til ikke å gå til land der.

Mannskapet mitt var nedtrykt av frykt for at jeg ville ta dem videre. De sa at dersom det oppstod noen fare ville det ikke være noen som kunne hjelpe oss på disse fjerne stedene og de ville heller utsettes for ulykken nå enn å seile videre. Videre kunne en hver som ønsket det si at comendador Ovando ville ta kontroll over et hvert land som jeg måtte vinne.

Stormen var fryktelig, og den natta ble flåten min brutt opp. Alle mistet håpet og var ganske sikre på at de andre hadde druknet. Hvilken dødelig mann, selv Job, ville ikke ha dødd av desperasjon? Selv for sikkerheten til meg selv, min sønn, bror og venners skyld var jeg forbudt i slikt vær å legge til land eller seile inn i havna som jeg hadde vunnet for Spania med mitt eget blod og svette.

Men for å vende tilbake til skipene som stormen hadde tatt fra meg for å la meg være alene igjen, så sendte Herren dem tilbake da det passet ham. Den sjøudyktige farkosten hadde lagt ut på sjøen for å være sikker. Nær øya Gallega mistet den båten og store deler av forsyningene. Skipet som jeg reiste med ble berget av Herren, selv om det ble herjet fælt med av stormen, og det var fullstendig uskadd. Min bror var i den sjøudyktige farkosten og han (eller Gud) var dens redning.

Jeg kjempet meg smertefullt gjennom stormen til jeg nådde Jamaica. Der roet den høye sjøen seg og der var det en sterk strøm som bar meg så langt som til Jardin de la Reina uten at vi så land. Derfra seilte jeg så snart som jeg kunne til fastlandet og på veien var vinden fryktelig og en fryktelig strøm var mot meg. Jeg kjempet med dem i seksti dager og til slutt hadde vi ikke kommet lenger enn sytti leagues. I all den tid var jeg ikke i havn og ikke kunne jeg ha gått i havn siden stormen var uten opphold. Regn, torden og lyn var så sammenhengende at det syntes som verdens ende. Til slutt nådde jeg Kapp Gracias a Dios [på kysten av Mellom-Amerika] og derfra ga Herren meg god vind og strøm. Dette var den 12. september. Denne fryktelige stormen hadde vart i åttiåtte dager, og hele denne tida hadde jeg verken sett sola eller stjernene på grunn av den høye sjøen. Skipet mitt var strippet, seilene sundrevet, ankrene, riggen og tauverket var tapt, og også båtene og forsyninger. Mannskapet var sykt og alle bekjente sine synder og vendte seg til Gud. Alle kom med løfter og lovte å legge ut på pilegrimsreise, og svært ofte gikk mennene så langt som til å skrifte for hverandre. Andre stormer har blitt sett, men ingen har noen gang vart så lenge eller vært så redselsinngytende. Mange som vi trodde var tapre ble redusert til skrekk ved mer enn en anledning. Min sønns plager, han var med meg [Hernando som skrev biografien], martret sjela mi, for han var bare tretten år gammel, og han var ikke bare utmattet, men ble lenge værende slik. Men Herren ga ham slikt mot at han oppmuntret de andre og han arbeidet så hardt på skipet som om han hadde vært sjømann i åtti år. Han trøstet meg for jeg hadde blitt syk og var mange ganger på dødens rand. Jeg rettet inn kursen fra et lite skjul som jeg hadde satt opp på dekket. Bror min var i det dårligste skipet, som var i størst fare, og dette plaget meg forferdelig, spesielt siden jeg hadde tatt ham med mot hans vilje. For meg selv så hadde jeg vunnet lite fortjeneste på tjue år med slitsom og farlig tjeneste, for i dag har jeg ikke et tak å søke skjul under i Castilla. Når jeg vil ha et måltid eller seng må jeg gå til et vertshus og ofte har jeg ikke penger å betale med. En annen sorg som rev hjertet mitt var sorgen over min sønn Diego som jeg hadde forlatt som foreldreløs i Spania, strippet for den ære og eiendom som skulle ha vært min. Men jeg tiltrodde sikkert at, som rettferdige og nådefulle fyrster, ville deres majesteter gjenopprette alt til ham.

Jeg nådde landet Cariay [på moskitokysten av Nicaragua] der jeg oppholdt meg for å reparere skipene og fylle lagrene og la mannskapet hvile, de hadde blitt svært svake. Jeg hadde selv, som jeg har sagt, flere ganger kommet døden nær. Her fikk jeg nyheter om gullfeltene i provinsen Ciamba som jeg søkte etter. To indianere førte meg til Carambaru hvor folket går nakne og bærer skinnende gullplater rundt halsen, men de ville ikke selge eller bytte dem bort.

De ga meg navn på mange steder på sjøkysten der de sa at det var gull og gullfelt. Det siste av disse var Veragua, omkring tjue leagues borte. Jeg satte avgårde for å inspisere dem, men da jeg var halvveis dit lærte jeg at det var andre gullfelt bare to dagsreiser unna, og besluttet å inspisere disse. Ekspedisjonen skulle ha reist avgårde om kvelden til St Simon og St Jude, men vinden og sjøen ble så høy den natta at vi måtte seile fra uværet og indianerne som skulle ha vist oss veien til gullfeltene ble værende ombord.

På alle disse plassene som jeg har besøkt har jeg funnet at den informasjonen som er blitt gitt meg har vært sann, og dette forsikret meg om at dette også ville være tilfelle om provinsen Ciguare [dette må være Mayaenes byer i Guatemala], som, ble det fortalt, ligger inne i landet ni dagsreiser vestover. De sier at der er det store mengder gull og at folket bærer pynt av koraller på hodet og solide ringer av samme materiale om handledd og ankler. De legger også materialet inn i stoler, kister og bord for å pynte dem. Jeg ble også fortalt at kvinnene bar ringer på hodet som henger ned til skuldrene. Alle folkene i denne delen av verden er enige om dette, og fra alt de sier ville jeg være glad om jeg hadde en tiendedel av disse rikdommene. I følge rapporter er de kjent med rød pepper.

I Ciguare er det skikk å handle på markeder og messer, og jeg ble vist folkets måte å handle på. Det ble også sagt at skipene deres bærer kanoner, piler og buer, sverd og skjold, og at de bærer klær og at det er hester i landet. Det ble sagt at disse folkene fører krig, bærer rike klær og har gode hus. [I en note til dette utsagnet står det at dette viser de misforståelsene som kunne oppstå på grunn av at kommunikasjonen bare foregikk ved hjelp av tegn. Mayaene hadde ikke hester og kanoner, men Columbus trodde at han var i Asia, og ville tro alt som bekreftet dette.] De sier også at Ciguare er omgitt av vann, og at det ligger ti dagers reise fra elva Ganges. Disse landene synes å ligge i samme forhold til Veruga som Tortosa til Fuentarabia eller Pisa til Venezia.

Da jeg forlot Carambaru og nådde disse stedene som jeg har nevnt fant jeg at skikken til folket var den samme, med unntak for at alle som hadde gullplater ville bytte dem bort for tre bjeller, selv om de veide så mye som ti eller femten dukater. På sin alminnelige måte er de lik folkene på Hispaniola, men har forskjellige måter å samle gull på, alle uten sammenlikning dårligere enn de kristnes metoder. Disse rapportene er imidlertid fra det som sies. Alt jeg vet for sikkert er at i året '94 seilte jeg til lengdegraden 135, som er 24 grader vestover eller ni timer av solas gang. Det kan ikke være noen feiltakelse i dette, fordi det var en formørkelse: sola var i vekten og månen i Aries. Alt dette som jeg lærte fra rapporter visste jeg i større detalj fra bøkene.

Ptolemy trodde at han hadde korrigert Marinus grundig, som er nå sett å være svært nær sannheten. Ptolemy plasserte Catigara tolv linjer fra sin meridian, som er satt to og en tredjedels grad fra Kapp St Vincent i Portugal. Marinus inkluderer jordas fulle utstrekning i femten linjer. I Etiopia drar denne samme Marinus mer enn 24 grader på den fjernere siden av himmelens ekvator, og nå som portugiserne har foretatt sine sjøreiser finner de at dette er korrekt. Ptolemy sier at det sørligste landet er det første stedet og at det ikke ligger mer enn femten og en tredjedels grad sør. Verden er liten og seks deler av den er land, og den sjuende delen av den er fullstendig dekket med vann. Erfaringen har allerede vist dette, og jeg har allerede skrevet i andre brev med illustrasjoner fra den hellige skrift angående stedet for det jordiske paradiset som er akseptert av den hellige kirka. Jeg sier at verden ikke er så stor som det vanligvis er trodd og at en grad ved ekvator er 56 og to tredjedels mile, som kan bli nøyaktig bevist. [I en note til dette står det at Columbus forsvarer Marinus fra Tyr mot Ptolemy siden verden i følge Marinus var så liten at Columbus kunne være i Asia.]

Men jeg vil forlate dette temaet siden det ikke er min intensjon å snakke om disse tingene, men å gi ei beretning om min lange og slitsomme reise, som imidlertid var både nobel og lønnsom.

Som jeg sa, på kvelden til St Simon og St Jude ble jeg ført dit vinden blåste meg, og jeg kunne ikke motstå det. Jeg fant skjul i ei havn for den voldsomme sjøen og stormen og besluttet å vende tilbake til gullfeltene, men forlot dem, og betraktet det som at de allerede var vunnet. Jeg satte ut for å fortsette reisen min i regn og nådde havna Bastimentos [Nombre de Dios], og ble drevet inn i den mot min vilje. Storm og sterk strøm holdt meg der i fjorten dager, og da jeg endelig forlot den var det i dårlig vær. Etter med vanskeligheter å ha tilbakelagt femten leagues ble jeg drevet tilbake av voldsomme vinder og strøm til den havna som jeg nettopp hadde forlatt. Jeg fant "El Retrete" der jeg seilte inn med stor fare, skipet var i dårlig tilstand og både mannskapet og jeg var utmattet. Jeg oppholdt meg der i femten dager, tvunget til å gjøre det av grusomt vær, og da jeg trodde at det var slutten fant jeg at det bare var begynnelsen. Så jeg besluttet ikke å reise til gullfeltene eller å gjøre noe annet før været ble gunstig for å sette ut til sjøs.

Da jeg hadde seilt fire leagues blåste stormen opp igjen, og jeg ble så utslitt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Der åpnet såret mitt seg igjen.

I ni dager var jeg fortapt og uten livets håp. Øyne har aldri sett sjøen så grov, så stygg og så kokende av skum. Vinden tillot oss ikke å seile fram eller få en sjanse til å seile, heller ikke lot den oss søke ly under land. Der ble jeg holdt i sjøen som var gjort om til blod, kokende som en kjele på en mektig ild. Himmelen har ikke sett mer truende ut. I en dag og ei natt flammet den som en smelteovn og lynene brente i slike glimt at hvert øyeblikk så jeg for å se om masta var blitt truffet. De kom med slikt forferdelig raseri at vi trodde at skipene ville bli helt ødelagte. Hele denne tida falt vannet uten stopp fra himmelen. Man kan ikke si at det regnet for det var som en gjenopptakelse av syndefloden. Mannskapet var nå så nedbrutt at det lengtet etter døden for at den skulle befri dem fra martyrdommen deres. Skipene hadde allerede to ganger mistet båtene, ankrene og riggen og var strippet bare for seilene.

Da det behaget Herren vendte jeg tilbake til Puerto Gordo der jeg foretok reparasjoner som best jeg kunne. Jeg satte da kursen mot Veragua, men selv om jeg var innstilt på å fortsette reisen min var fortsatt vinden og strømmen mot meg. Jeg ankom det samme stedet som tidligere, og her var jeg igjen forhindret av vinden og strømmen. Så jeg vendte enda en gang tilbake til havna så skamslått av det stormfulle havet at jeg våget ikke å vente på at Saturn og Mars skulle stå mot hverandre, som vanligvis gir storm og dårlig vær. Klokka ti om julemorgenen var jeg tilbake på stedet som jeg så arbeidsomt hadde reist ut fra. Ved begynnelsen av det nye året gjenopptok jeg mine anstrengelser. Men selv om jeg hadde fått godt vær til reisen min så var skipene blitt sjøudyktige, og mannskapet var sykt og døende.

Sjette januar nådde jeg Veragua, fullstendig nedbrutt. Her ga Herren meg ei elv og ei trygg havn, selv om den var mindre enn åtte for dyp. Jeg kom inn med vanskeligheter og neste dag blåste stormen opp igjen. Dersom den hadde funnet meg utenfor skulle jeg ikke ha vært i stand til å komme inn på grunn av sandbanken. Det regnet uten stopp til den fjortende februar, så jeg hadde aldri mulighet til å utforske landet eller reparere tilstanden min på noen måte. Den 24. februar, mens jeg lå i sikkerhet, ble plutselig elva høy og voldsom. Tauene og pullertene ble revet av og skipene ble nesten feid bort. Jeg hadde aldri sett dem i større fare, men vår Herre berget oss som alltid før. Jeg kjenner ingen som har vært utsatt for større prøvelser.

Den sjette februar, mens det enda regnet, sendte jeg sytti mann inn i landet og fem leagues borte fant de mange gullfelt. Indianerne som de hadde med seg førte dem til en veldig høy ås og fra den viste de dem hele det omliggende landet så langt øyet kunne se, og sa at det var gull overalt og at det var gullfelt tjue dagers reise mot vest. De ga byene og landsbyene navn og viste hvor det lå tykkest eller tynnest. Jeg lærte etterpå at høvdingen som hadde gitt oss disse indianerne hadde fortalt dem at de skulle peke mot fjerne gullfelt som tilhørte en rivaliserende høvding, selv om en mann innen hans eget territorium kunne samle et fullt lass gull på ti dager overalt der han ønsket det.

Jeg har disse indianerne som var tjenerne hans med meg, og de vil være vitner om dette. Båtene gikk til stedet der byen hans var og bror min vendte tilbake med sine menn og alle bar de gull som de hadde samlet på de fire timene som de var på stranda. Mengden må være stor siden ingen av dem før hadde sett et gullfelt og de fleste av dem hadde aldri sett urent gull før.

De fleste av dem var sjømenn og nesten alle var bare gutter. Siden jeg hadde mye bygningsmaterialer og forsyninger etablerte jeg ei bosetning. Jeg ga mange gaver til Quibian, som høvdingen i landet ble kalt. Men jeg viste at de vennlige forholdene ikke ville vare lenge siden de var svært usiviliserte og våre menn svært bydende og jeg hadde tatt land i området hans i besittelse. Da han så husene som vi hadde bygd og at handelen økte besluttet han å brenne dem ned og drepe oss, men planen hans lyktes ikke og han ble selv tatt til fange med sine koner og barn og tjenere, selv om fengselsoppholdet ikke varte lenge. Han hadde blitt tiltrodd til en pålitelig mann og en liten vaktstyrke, men lyktes i å unnslippe. Sønnene hans slapp også unna fra en skipsfører som hadde tatt vare på dem.

I januar hadde elvemunningen gått full av sand og mudder. I april var skipene markspiste og kunne ikke lenger holdes flytende. På denne tida dannet elva en kanal som jeg brukte for å få tre av dem ut tomme, og med stor vanskelighet. Båtene gikk da tilbake ut i elva på grunn av salt og vann, og indianerne som hadde samlet seg i store antall angrep mannskapene deres og drepte dem alle. Bror min og resten av selskapet var alle ombord i et skip som var tilbake i elva og jeg var helt alene utenfor denne farlige kysten i høy feber og en tilstand av utmattelse. Alt håp om å unnslippe var dødt.

Jeg klatret opp til det høyeste punktet på skipet og skrek med skjelvende stemme og med tårer i øynene til alle deres høyheters krigskapteiner i alle himmelretninger og bad om at de reddet meg, men det var ikke noe svar. Trøtt og gråtende falt jeg i søvn og hørte en svært medfølende stemme som sa: "Å tosk, sen til å tro og tjene din Gud, alles Gud! Hva mer gjorde han for Moses eller David sine tjenere enn han har gjort for deg? ....... Han ga deg Indiene, som er så rik en del av verden, og du har delt dem etter ditt behag, og Han har satt deg i stand til dette. Han ga deg nøklene til havets barrierer som var løst med slike mektige lenker. Du har blitt adlydt i mange land og vunnet et ærerikt ry i hele kristendommen. ..... Hans nåde er uendelig. Din høye alder vil ikke hindre deg i å oppnå alle dine store mål. Han har mange mektige arvedeler å gi ut..... Nå har han vist deg din belønning for angsten og farene som du har utholdt i tjeneste for andre.

Jeg hørte alt dette som i en besvimelse, men jeg kunne ikke finne noe svar til slike forsikrende ord: Jeg kunne bare gråte over mine overtredelser. Hvem det enn var så sluttet det med ordene: "Frykt ikke, ha tillit, alle disse prøvelsene er innskrevet på marmor og de er ikke hensiktsløse."

Jeg kom meg opp så snart jeg kunne, og ni dager senere ble været bedre, men ikke tilstrekkelig til å få skipene ut av elva. Jeg samlet mennene som var på land og så mange flere som jeg kunne, for de var ikke mange nok til både ei bosetning og for å bemanne skipene. Jeg ville ha blitt værende for å holde bosetninga dersom deres høyheter hadde visst om den: men frykten for at skipene aldri ville nå fram til den, og tanken på at dersom det ble sendt hjelp skulle den finne oss alle sammen, fikk meg til å oppgi den.

Jeg seilte i den hellige treenighets navn på natt til påskemandag i skip som var råtne, lekke og markspiste, og forlot et av dem ved Belen med et antall ting og et annet skip ved Belpuerto. Jeg hadde bare to igjen, som var i like dårlig tilstand som de andre og uten båter og forsyninger. I disse må jeg seile sju tusen miles eller dø på veien med min sønn og bror og alle disse mennene. La de vanlige kritikerne og feilfinnerne som sitter trygt heime spørre meg nå: "Hvorfor gjorde du ikke dette under de omstendighetene?" Jeg skulle like å ha dem der under reisen. Men jeg tror at en annen reise av en annen karakter er i vente for dem dersom det er mulig å stole på vår tro.

Jeg ankom den 13. mai i provinsen Mago [den ligger på Cuba] som grenser til Cathay, og derfra satte jeg ut til Hispaniola. Jeg seilte i to dager med godt vær, men etter at det snudde mot oss styrte jeg en kurs som ville unngå det store antallet øyer for å gå klar av grunnene. Den stormfulle sjøen tvang meg til å snu tilbake uten seil: Jeg ankret ved ei øy der jeg med et slag mistet tre ankre og ved midnatt syntes det som om verden kom til sin ende. Det andre skipet slet av ankertauet og rak ned på meg, så det var et under at vi ikke ble slått til pinneved. Det var mitt ene gjenværende anker som berget meg.

Da det ble godt vær seks dager senere hadde jeg mistet hele riggen min men fortsatte på kursen min. Skipet var så gjennomhullet at det var som ei vokskake og mannskapet utslitt og nedtrykt, men jeg seilte litt lenger enn jeg hadde kommet tidligere da stormen drev meg tilbake og seilte inn i ei tryggere havn på samme øy.

Åtte dager senere gjenopptok jeg reisen min og nådde Jamaica i slutten av juni med vinden mot meg heile tida og skipene i stadig verre tilstand. Med tre pumper, potter og kjeler og alle mann i arbeid kunne jeg likevel ikke holde det vannet som kom inn i skipet nede, og det var ingenting vi kunne gjøre for å bøte skaden gjort av skipsmarkene. Jeg styrte den kursen som ville bringe meg nærmest Hispaniola, som var tjueåtte leagues unna, men etterpå ønsket jeg at jeg ikke hadde gjort det. Det andre skipet, som var halvt vasket bort, var tvunget til å søke havn, men jeg kjempet for å holde meg på sjøen til tross for været. Skipet mitt sank nesten da Herren ved et mirakel førte oss til land. Hvem ville tro det jeg nettopp har skrevet? Likevel sverger jeg at jeg ikke har fortalt en hundredel av historien i dette brevet. De som seilte med admiralen kan bevitne dette.

Dersom det behager deres høyheter å hjelpe meg med et skip på omkring 64 tonn med 200 skjepper kjeks [en skjeppe er omkring 35 liter] og noen andre forsyninger, vil dette være nok til å bringe meg og mannskapet mitt til Spania. Som jeg har sagt er det ikke mer enn 28 leagues fra Jamaica til Hispaniola, men jeg skulle ikke ha reist dit selv om skipene hadde vært i stand til å gjøre det siden jeg har mottatt ordrer fra deres høyheter om ikke å gjøre det. Gud vet om disse ordrene har tjent et godt formål. Jeg sender dette brevet ved en indiansk budbringer og det vil være et stort mirakel dersom det når bestemmelsesstedet. [Brevet ble sendt med Diego Mendez.]

For å gjenta, jeg hadde 150 mann med meg på denne reisen, blant dem var det noen svært dyktige loser og fine sjømenn. Men ingen av dem kan gi en bestemt beretning om hvor jeg reiste eller hvor jeg kom, og grunnen er åpenbar. Jeg satte ut fra over Puerto del Brasil i Hispaniola og en storm forhindret meg fra å følge den kursen jeg ønsket. Jeg var tvunget til å gå dit vinden førte meg, og samtidig kjente jeg meg svært syk. Ingen har noen gang seilet i den retningen før. Etter noen få dager la den høye sjøen og vinden seg og stormen stilnet av selv om det var sterk strøm. Jeg gikk inn ved ei øy som heter "de las Pozas" og derfra gikk jeg til fastlandet. Ingen kan gi ei nøyaktig beretning om dette for det er ikke skrevet tilstrekkelig ned siden vi måtte følge strømmen med land ute av sikte i mange dager. Jeg fulgte fastlandets kyst og stolte på min dyktighet og kompasset. Ingen kunne foreta observasjoner på himmelen, og da jeg reiste derfra for å reise til Hispaniola trodde losene at vi ville treffe øya St Juan [trolig Puerto Rico] men vi kom til land ved Mango, 400 leagues lenger vest enn de sa. La dem fastsette om de kan posisjonen til Veragua. Jeg erklærer at den beste beretningen som de kan gi er at de reiste til et land der det er mye gull og dette vil de sverge på. Men de vet ikke hvilken rute de kunne bruke for å vende tilbake til det. For å vende tilbake måtte de gjøre en ny oppdagelsesreise. Det er en kalkulasjonsmetode basert på astronomi som er pålitelig og en tilstrekkelig ledetråd for enhver som forstår den. Dette likner et profetisk syn.

I Indiene seiler skip bare med vinden. Dette er ikke fordi de er dårlig bygd, men de sterke strømmene som flyter der og vinden i kombinasjon gjør at losene ikke stoler på tauet som holder hovedseilet stødig når det seiler mot vinden og seilet må vendes mer eller mindre på tvers av båten, for i løpet av en dag kan de tape like stor distanse som de vinner på sju, og på grunn av dette bringer jeg ikke ut karaveller eller portugisiske latinere.

På grunn av disse vindene og strømmene seiler skip bare med en regulær bris og noen ganger ligger de i havn og venter på den i seks eller åtte måneder, og dette er ikke merkverdig siden det hender at det samme skjer i Spania.

Det folket som pave Pius II skriver om når han beskrive regionen [her viser Columbus til Cosmographia som beskriver det Fjerne Østen] og dens karakteristika har blitt funnet, men ikke hestene med sal, brystplater og brissel av gull, som ikke er overraskende, for landet langs sjøen er bare passende for fiskere. Jeg holdt ikke til der fordi jeg var i tidsnød. I Cariay og i de tilstøtende distriktene er det store og svært skremmende magikere som ville ha gjort hva som helst for å hindre at jeg ble værende der en time. Da jeg kom dit sendte de to vidunderlig kledde jenter, den eldste kan ikke ha vært mer enn elleve og den yngste sju. Begge var så skamløse at de kunne ha vært horer, og hadde magisk pudder skjult på seg. Da de kom ga jeg ordre om at de skulle bli gitt noen av våre smykker og sendte dem tilbake til land øyeblikkelig.

Her så jeg på et fjell en skulpturert grav som var stor som et hus og på toppen av den lå en balsamert kropp. Jeg ble også fortalt om andre utmerkede kunstverk. Det er mange slag dyr både små og store og svært forskjellige fra våre. Jeg tok ombord to griser [peccaries] og den irske ulvehunden var alltid redd for dem. En kryssbuemann såret en skapning som liknet på ei ape, bare mye større og med menneskeansikt. Han hadde gjennomhullet ham med ei pil fra brystet til halen men måtte skjære av en for- og en bakpote fordi den var så vill. Da en av grisene så denne apeliknende skapningen flyktet den, og da jeg så dette ga jeg ordre om at begare, som de innfødte kalte denne skapningen, skulle bli kastet til grisen. Selv om den var døende med pila gjennom kroppen rullet den halen rundt grisens snute så snart den kom innenfor rekkevidde og grep den fast og med den gjenværende forpoten slo den den hardt i hodet som om den var hans fiende. Jakten på denne skapningen var så merkelig og strålende at den ikke kan beskrives.

De hadde mange slags dyr, og alle dør de av barra [en uidentifisert sykdom]. Jeg så et stort antall fugler med fjær som ull, pumaer, hjortedyr og fugler. I løpet av vår slitsomme reise gjennom disse havene fikk noen den hedenske tanken at vi var blitt forhekset og forsatt er de i den troen. Jeg fant andre stammer som spiste menneskekjøtt, som deres brutale oppsyn viste.

Det er sagt at det finnes store koppergruver som de bruker for å lage økser og andre ting, arbeidet eller støpt og loddet; også smeltedigler, gullsmedverktøy og smier. Folket her har klær, og i det distriktet så jeg store bomullsflak med svært fine broderi, og også klær som var fint malt med mønster i ulike farger. Det er sagt at inne i landet mot Cathay har de gullbroderte materialer. Men vi var ikke i stand til å få nøyaktig informasjon om disse landene og det som var der siden vi ikke hadde tolk.

Selv om landsbyene lå svært tett sammen hadde hver sitt eget språk og følgelig forstår ikke folk fra ulike landsbyer hverandre mer enn vi forstår arabere. Jeg tror at dette er sant for de usiviliserte folkene langs sjøkysten men ikke for de i det indre.

Da jeg oppdaget Indiene sa jeg at de var det rikeste området i hele verden med hensyn til gull, perler, edle steiner, krydder og handel og markeder, og på grunn av at alle disse tingene ikke ble vist fram med en gang ble jeg gjort til latter. På grunn av denne dårlige behandlingen rapporterer jeg nå ingenting med unntak for det som jeg fikk vite fra de innfødte i landet. En ting våger jeg å si, siden det er så mange vitner til det, og det er at i landet Veragua så jeg mer bevis på gull i de første to dagene enn på fire år i Hispaniola, at landet på disse kanter ikke kunne være vakrere eller bedre dyrket, at folket kunne ikke være mer beskjedent, og at det er ei fin havn der, og ei deilig elv som kunne bli forsvart mot verden. Alt dette gjør det trygt for de kristne, og sikrer deres eiendeler, og gir også stort håp om ære og ekspansjon til den kristne tro. Reisen dit vil bli like kort som til Hispaniola siden den kan foregå med vinden. Deres høyheter er like mye herrer i dette landet som dere er i Jerez eller Toledo. Deres skip kan komme like trygt hit som om de lå heime. De vil føre tilbake gull, mens om de vil ta produkter fra andre land må de ta dem med makt eller komme tomhendt, og innenlands må de stole på de ville.

Angående de andre tingene som jeg har avholdt meg fra å snakke om har jeg gitt grunner for min tilbakeholdenhet. Jeg har ikke skrevet en sjettedel av det som jeg har lært i det som jeg har sagt og skrevet, heller ikke sverger jeg på det, heller ikke hevder jeg å ha nådd utspringet. Genoveserne, venezierne og alle andre folk som har perler, edle steiner og andre verdisaker tar dem til verdens ende for å selge dem og gjøre dem til gull. Gull er det mest utmerkede. Gull utgjør skatter, og den som har det kan gjøre det han liker her i verden. Med det kan han lykkes i å føre sjeler inn i paradiset. Når folket i disse landene i distriktet Veragua dør blir gullet deres begravet med kroppene deres, eller slik er det sagt.

En eneste ekspedisjon brakte 666 talenter gull til Salamon i tillegg til det han mottok fra handelsmenn og sjømenn og betaling fra Arabia. Med dette gullet laget han 200 lanser og 300 skjold og belegget på trona som var av solid gull dekorert med edle steiner; også mange andre ting og store kar innlagt med juveler. Josefus skriver om dette i sin krønike om Antiquities, og det er også nevnt i Krønikenes Bok og i Kongeboka. Josefus tror at dette gullet kom fra Aurea. Dersom det er tilfelle er gullfeltene i Aurea etter min mening de samme som de i Veragua, som, som jeg har sagt, strekker seg tjue dagsreiser vestover, og alltid er i samme avstand fra Polen som fra Ekvator. Salamon kjøpte alt dette gullet, edle steiner og sølv, men deres majesteter kan sende ordrer om å få det og det vil bli samlet til deres behag. David overlot i sitt testamente 3.000 talenter av gull fra Indiene til Salamon for å hjelpe til med å bygge templet, og i følge Josefus kom det fra disse samme landene.

Jerusalem og Mount Sion skal bli gjenoppbygd av kristne hender, og hvems hender er det fortalt av David i salme 14? Abbed Joachin sa at denne byggmesteren skulle komme fra Spania. St Jerome viste den hellige kvinnen hvordan det skulle gjøres. For noen tid siden sendte keiseren av Cathay bud etter noen lærde for å instruere ham i den kristne tro.

Hvem vil tilby seg til denne oppgaven? Dersom vår herre vil bringe meg tilbake til Spania forplikter jeg meg i Guds navn til å føre denne mannen trygt hit. Disse mennene som har fulgt meg har gått gjennom utrolig slit og fare. Jeg bønnfaller deres høyheter, siden disse er fattige, å betale dem øyeblikkelig, og gi begunstigelser til hver og en av dem i henhold til deres utmerkelser, for jeg tror at de bringer de beste nyheter som noen gang har kommet til Spania.

Selv om jeg har informasjon om at gullet som tilhører Quibian av Veragua og høvdingene i de omkringliggende distriktene er svært rikelig, tror jeg ikke at det ville være godt, eller til deres høyheter fordel, om det ble tatt ved plyndring. Rettferdig handel vil forhindre skandale og dårlig rykte, og bringe dette gullet inn i skattkammeret til siste gullkorn.

Med en måned godt vær kunne jeg fullføre hele reisen min. Selv om jeg har for få og dårlige skip utsetter jeg ikke reisen lenger, men gjenopptar den. Med tillit til min skaper skal jeg være til tjeneste for deres høyheter på alle måter, så lenge helsa holder. Jeg håper at deres høyheter vil huske at jeg ønsket å ha skip bygd på en ny måte. Mangel på tid tillot ikke dette, og jeg forutså med sikkerhet hva resultatet ville bli. Jeg vurderer denne handelen og besittelsen av disse gullfeltene høyere enn noe annet vi har oppnådd i Indiene. Dette er ikke et barn som skal bli tiltrodd til en stemor, og jeg tenker ikke på Hispaniola eller Paria eller disse andre landene uten tårer i øynene. Jeg tenkte at våre bosetninger der ville bli et eksempel for andre. Men tvert i mot er de i en tilstand av utmattelse. Selv om de ikke er døde er deres sykdom uhelbredelig eller i det minste svært omfattende. La ham som førte dem til denne tilstanden komme fram med midler for å gjøre det godt dersom han kjenner dem. Alle er en uordenens herre. Det var alltid skikken å gi takk og belønning til de som utsatte seg selv for fare. Det ville ikke være rett at en som var motstander av denne forretningen skulle nyte fortjenesten fra den og gi den til barna sine. De som forlot Indiene for å unngå vanskeligheter og slit og snakket ondt både om dem og om meg har vendt tilbake med offisiell ansettelse, og det samme vil sikkert skje med hensyn til Veragua. Dette er et dårlig eksempel, skadelig både for handelen og rettferdigheten i verden. Frykt for alt dette, og andre alvorlige grunner som jeg klart så, fikk meg til å be deres høyheter, før jeg oppdaget disse øyene og fastlandet, om å la meg styre dem i deres kongelige navn. Det behaget dere, og privilegiet og avtale ble garantert under det kongelige segl og under ed. Dere ga meg tittelen visekonge, admiral og generalguvernør av alle disse landene, fastsatte grensene for mitt guvernørskap et hundre leagues vest for Azorene og Kapp Verdeøyene langs ei linje som gikk fra pol til pol. Det var for å omfatte alt som kunne bli oppdaget og dere garanterte meg vide fullmakter, som det er stadfestet i dokumentet i stor lengde.

Men det er en annen svært viktig sak, uforklarlig til denne dag, som skriker høyt om å bli rettet på. Jeg tilbrakte sju år ved det kongelige hoffet, der alle jeg snakket med om dette foretaket sa at det var latterlig. Nå ber til og med skreddere om tillatelse til å reise ut på oppdagelsesferd. Antakelig vil de bare ut å plyndre, men tillatelsen de får er til stor skade for min ære og til skade for foretaket selv. Det er rett å gi til Gud de tingene som er hans, og til Cæsar de tingene som er hans. Dette er en rettferdig følelse som er basert på rettferdighet. De landene som her lystrer deres høyheter er større og rikere enn hele resten av kristenheten. Jeg hadde ved Guds vilje plassert dem under deres kongelige og høye styre, og var i ferd med å sikre svært store avkastninger. Jeg var lykkelig og trygg. Da, mens jeg ventet på et skip som skulle føre meg til deres kongelige nærvær, en seierherre med store nyheter om gull, ble jeg og mine to brødre plutselig arrestert og satt ombord på et skip, naken, mishandlet og i lenker; og dette uten rettergang eller dom. Hvem vil tro at en stakkars utlending uten grunn kunne gjøre opprør på et slikt sted og uten støtte fra noen annen fyrste, alene blant deres vasaller og undersåtter og med alle sine barn ved deres kongelige hoff?

Jeg kom for å tjene tjueåtte år gammel, og i dag har jeg ikke et hår på hodet mitt som ikke er grått. Kroppen mine er syk og utslitt. Alt det som jeg og brødrene mine hadde har blitt tatt fra oss, selv frakkene våre, uten at vi er blitt hørt eller sett, og jeg har lidd stor vanære. Det er utrolig at dette kunne ha blitt gjort ved deres kongelige ordre. Gjenopprettelsen av min ære og av det som har blitt tatt fra meg og straffen av mannen som påførte meg denne skaden vil øke deres høyheters gode navn. Mannen som stjal perlene mine [Alonso de Ojeda] og forbrøt seg mot mine privilegier som admiral skulle bli straffet også. Det ville bli en høyverdig dåd og et berømt eksempel om dere gjør de dette, og det ville gi Spania et ærerikt minne om deres høyheter som takknemlige og rettferdige fyrster.

Den ærlige hengivelse som jeg alltid har hatt for deres høyheters tjeneste og den urett uten sammenlikning som jeg har lidd vil ikke holde meg i taushet, selv om jeg gladelig ville gjøre det. Jeg ber om deres høyheters unnskyldning. Jeg er ruinert, som jeg har sagt; til nå har jeg grått for andre. Må himmelen nå ha medynk med meg og jorda gråte for meg. Av verdslige eiendeler har jeg ikke noe å ofre for min ånds beste. Her i Indiene er jeg avskåret fra de foreskrevne formene for religion, alene i mine vanskeligheter, syk, i daglig forventning om død og omgitt av en million fiendtlige ville fulle av grusomhet, og så langt fra det hellige sakramentet til den velsignede kirka at min sjel vil bli glemt om den forlater kroppen. Gråt for meg den som har nåde, sannhet og rettferdighet.

Jeg seilte ikke ut for å vinne ære eller rikdom. Dette er sikkert for ved den tid var alt håp om dette dødt. Jeg kom til deres høyheter med oppriktig hengivelse og sann iver, og dette er ingen løgn. Jeg ber deres høyheter om å la det være dersom det behager Gud å ta meg fra dette stedet, å reise til Roma og andre pilegrimssteder. Må den hellige treenighet bevare deres liv og høye stilling og gi dere økt velstand.

Skrevet i Indiene på øya Jamaica, 7. juli 1503.


***********************************************


Tilbake til den fjerde reisen til Columbus

Columbus kom altså ut for voldsomme og langvarige stormer som førte skipene hans til Mellom-Amerika. Først kom han til det som i dag er kysten av Honduras. Derfra valgte han å følge kysten sørover, og ikke nordover mot mayaindianernes land. Grunnen til at han seilte sørover langs kysten av det som i dag er Nicaragua, Costa Rica og Panama var at de innfødte hadde snakket om et sund som Columbus trodde måtte føre til India.

Columbus så nye land der det aldri tidligere hadde vært europeere. Han kalte et område for Veragua, trolig fordi indianerne kalte det for noe liknende. Veragua lå ved kysten av Panama. Der ble det funnet gull. Etterkommerne til Columbus kalte seg for "hertuger av Veragua", og dette er de fortsatt i dag.

En annen storm førte skipene til Columbus til elva Culebra, og de fortsatte til Portobelo som i de kommende århundrene skulle være et viktig handelssted. Deretter kom de til ei annen bukt som de kalte for Nombre de Dios, og så vendte de tilbake til Portobelo og Veragua der de oppholdt seg i en dal som Columbus kalte for Belen. Her følger vi begivenhetene videre et stykke gjennom ei førstehandsberetning. Jeg oversetter beretninga til Diego Mendez, som var en av deltakerne på den fjerde ekspedisjonen til Columbus, om begivenhetene fra og med oppholdet i Belen:


Beretninga til Diego Mendez

Jeg tjente med den store admiral Christopher Columbus og fulgte ham på oppdagelser av øyer og av fastlandet. Og mange ganger utsatte jeg meg for stor fare for å dø for å redde livet til ham og kompanjongene, spesielt da vi ble innesperret i havna ved munningen av elvene Belen og Yebra. Vi ble tvunget til å være her av voldsom sjø og vinder som hopet opp sand i så store mengder at det blokkerte innseilinga til havna. Hans eksellense var i stor nød siden mange lokale indianere hadde samlet seg for å brenne skipene og drepe oss, selv om grunnen til sammenkomsten var, sa de, å angripe andre indianere i provinsen Cobrava og Aurira som de var i krig med. Mange av disse indianerne besøkte havna der skipene våre lå fortøyd, men ingen ombord i flåten la merke til det utenom meg. Jeg gikk til admiralen og sa: "Min herre, disse mennene som har gått omkring her i kamporden sier at de vil slå seg sammen med mennene fra Veragua for å angripe folket i Cobrava og Aurira, men jeg tror dem ikke. Tvert i mot er de samlet for å brenne skipene og drepe oss alle." Og dette var sannheten.

Admiralen spurte meg da om hvilke forholdsregler vi burde ta. Jeg foreslo for hans eksellense at vi skulle sette ut en båt og ro oppover kysten mot Veragua og se hvor de hadde slått leir. Og jeg hadde ikke rodd ei halv league før jeg så et tusen krigere med store forsyninger og lagre. Jeg hoppet alene på land, midt blant dem, og lot båten ligge og flyte, og snakket til dem som best jeg kunne, og tilbød meg å følge dem i krigen deres i den bevæpnede båten deres. De avslo tilbudet mitt om hjelp, og sa at de ikke trengte den. Så vendte jeg tilbake til båten og holdt vakt over dem gjennom hele natta. Etter som de så at de ikke kunne komme nær skipene for å brenne og ødelegge dem som de ville uten å bli sett av meg så forandret de planene sine og vendte den natta tilbake til Veragua, og jeg vendte tilbake til skipene for å fortelle det jeg hadde sett til hans eksellense. Han tok det ikke lett, men diskuterte med meg hvordan vi kunne bli sikre på intensjonene til disse folkene. Jeg tilbød meg å gå til dem sammen med en eneste kompanjong, noe jeg gjorde, med større forventning om å dø enn om å overleve. Jeg fulgte da stranda til Veraguaelva der jeg fant to kanoer som var bemannet av fremmede indianere som informerte meg om at disse folkene ville brenne skipene våre og drepe oss alle, men de hadde utsatt det siden en båt hadde overrasket dem. Men de ville vende tilbake om to dagers tid. Jeg bad dem om å ta meg oppover elva i en av deres kanoer og tilbød meg å betale for tjenesten. De avslo og ga meg det rådet at jeg under ingen omstendigheter måtte gå for om jeg gjorde det ville både jeg og kompanjongen min bli drept.

Til tross for disse advarslene fikk jeg dem til å ta meg til landsbyene som lå lengere oppe langs elva. Der fant jeg indianerne i kamporden. De ville ikke la meg gå til den største hytta til høvdingen. Men jeg lot som om jeg hadde kommet til ham som lege for å behandle et sår han hadde, og som gjengjeld for gaver som jeg ga dem lot de meg gå til huset hans. Det stod på en flat bakketopp med en stor plass rundt og var omgitt av hodene til 300 krigere som de hadde drept i kamp. Da jeg hadde krysset hele den åpne plassen og nådde høvdingens hus var det en stor bevegelse blant kvinnene og barna som hadde samlet seg rundt døra og de gikk skrikende inn i palasset, og fra det kom en av høvdingens sønner ut i stort raseri, og han snakket sint på språket sitt. Han la hender på meg og dyttet meg bort med et eneste dytt. For å roe ham sa jeg at jeg hadde kommet for å kurere såret til far hans og viste ham noen remedier jeg hadde med til dette formålet. Han svarte at ikke under noen omstendigheter fikk jeg gå inn til far hans. Da jeg så at jeg ikke på denne måten kunne gjøre ham mildere stemt tok jeg fram en kam, saks og et speil og spurte min kompanjong Escobar om å kamme og klippe håret mitt. Høvdingens sønn og andre som stod rundt var forbløffet. Jeg fikk da Escobar til å kamme den unge mannens hår og klippe det med saksa, og etter det ga jeg ham kammen og speilet og ved dette ble han fredelig. Jeg ba ham om å sende bud etter mat, som de med en gang kom med, og vi spiste og drakk i kjærlighet og kameratskap og ble værende venner.

Jeg tok avskjed med ham og vendte tilbake til skipene, der jeg fortalte dette til min herre admiralen, som var begeistret over å høre denne historien om mine eventyr. Han ga ordre om at det skulle være grundig vakthold på skipet og i noen stråhytter som vi hadde bygd på stranda, siden vi var sikre på at andre ville bli værende der og lære hemmelighetene om landet.

Neste morgen sendte admiralen bud etter meg for å diskutere hva som skulle gjøres i forhold til indianerne. Min mening var at vi skulle ta høvdingen og alle kapteinene hans siden straks vi hadde dem i vår makt ville de vanlige folkene være kuet. Hans eksellense var av samme mening, og jeg foreslo den fella som ble brukt for å oppnå dette. Admiralen ga sin bror adelantado og meg selv ordre om sammen med åtti mann å gjennomføre planen. Vi satte i gang, og med Guds lykke tok vi høvdingen til fange og de fleste av kapteinene hans; også konene, barna og barnebarn og de viktigste medlemmene av familien deres. Mens vi tok dem som fanger til skipene unnslapp høvdingen på grunn av uforsiktighet fra de som hadde tatt ham til fange, og dette gjorde oss stor skade.

Ved dette vendepunktet behaget det Gud at det skulle komme tungt regn. Elva flommet og havna ble åpnet for oss. Admiralen tok da skipene ut på sjøen for å seile til Castilla, og lot meg være tilbake på stranda for å være der som hans høyheters agent med sytti mann. Han overlot til meg det meste av forsyningene av kjeks, vin, olje og eddik.

Da admiralen hadde satt til sjøs var jeg tilbake ved bosetninga med bare tjue mann, for resten hadde gått ned til havna for å ta avskjed med ham. Plutselig ble jeg angrepet av omkring 400 bevæpnede innfødte med spyd, kastespyd og slynger. De lå skjult i skogen og plutselig ga de fra seg et stort rop, og så flere rop, og slik fikk jeg takket være Gud tid til å forberede kampen og organisere forsvaret. Vi ble værende på stranda blant hyttene som vi hadde bygget, og indianerne på det tredekte fjellet et pileskudd borte. De begynte å skyte pilene sine og kaste kastespydene sine som om de angrep en okse. Pilene og kastespydene falt tett som hagl, og noen krigere forlot skogen for å komme å angripe oss med klubber, men ingen av dem vendte tilbake for de mistet alle ei arm eller et bein eller ble rett og slett drept av sverdene våre. Resten ble så redde at de sprang bort etter å ha drept sju av de tjue mennene som vi hadde startet kampen med, og mistet selv ni eller ti av de som så tappert hadde angrepet oss. Kampen varte i mindre enn tre timer og ved et mirakel ga Herren oss seieren, for vi var få og de var mange.

Da kampen var over kom kaptein Diego Tristan fra skipene for å ta båter opp elva for å hente vann til reisen. Til tross for mine advarsler om ikke å gå oppover elva gjorde han det med to båter og tolv mann. Der overrasket de innfødte ham og drepte ham og alle mennene med unntak for en som slapp unna for å fortelle oss om det som hadde skjedd. De tok båtene og brøt dem sund, noe som ga oss vanskeligheter. Admiralen lå utenfor stranda med skipene sine uten båter. Og vi hadde heller ingen båter som vi kunne ro ut til ham i, og hele tida fortsatte indianerne å angripe oss. Uopphørlig blåste de i trompetene sine og slo på trommene og ropte vilt i den tro at de hadde erobret oss. For å forsvare oss mot disse krigerne hadde vi to gode messingkanoner og masse krutt og kuler som vi skremte dem med slik at de ikke våget å nærme seg. Denne situasjonen varte i fire dager, og i løpet av den tida laget vi mange vesker av seilduk fra det ene skipet som fortsatt lå i havna, og i disse hadde vi alle de gjenværende kjeksene. Så tok jeg to kanoer og festet dem sammen med påler over endene, og lastet dem med kjeks og vinfat og olje og eddik, og sikret dem med tau. De ble tauet ut på sjøen da den ble rolig, og i løpet av sju turer ble alt båret ombord. De mennene som hadde vært tilbake sammen med meg ble også tatt ombord noen få i gangen, og jeg ble værende med fem mann til sist og gikk ombord i den siste båten da natta falt på. Admiralen var svært glad over denne aksjonen og omfavnet meg mange ganger, og kysset meg på begge kinn i takknemlighet for den tjenesten som jeg hadde gjort for ham. Han ga meg kommando over Capitana og hele mannskapet dens for å ta ansvar for reisen, og jeg aksepterte dette for å forplikte ham som om det var en tjeneste med stort ansvar.

Den siste dagen i april 1503 forlot vi Veragua med tre skip for å reise tilbake til Castilla. Men alle skipene var markspiste, og vi kunne ikke holde dem flytende. Etter å ha tilbakelagt tretti leagues oppga vi et av skipene. De to skipene vi beholdt måtte hele tida pumpes, og selv om vi lenset skipene med alle bøtter og kjeler som vi hadde fløt det mer vann inn i skipene enn vi greide å få ut. Likevel seilte vi med stort slit i trettifem dager mot Castilla. Da hadde vi kommet til det punktet på Cuba der byen Trinidad nå er. Her var vi 300 leagues lenger fra Castilla enn da vi forlot Veragua, og som jeg har sagt var skipene råtne og ikke sjødyktige og forsyningene våre var nesten uttømte. Det behaget imidlertid vår Herre at vi skulle komme til øya Jamaica der vi strandet de to skipene våre og bygde to hytter med stråtak av tømmer fra skipene. Her etablerte vi oss selv om vi var i betydelig fare for de innfødte på øya, som ikke hadde blitt erobret eller underkuet og som ville kunne sette fyr på boligene våre om natta selv om vi holdt vakt.

Her ga jeg ut den siste rasjonen med vin og kjeks, og med et sverd i handa og tre mann med meg gikk jeg inn i det indre av øya siden ingen enda hadde våget å lete etter mat til admiralen og hans menn. Ved Guds nåde fant jeg innfødte som var så vennlige at de ikke gjorde meg noen skade. Tvert i mot ønsket de meg velkommen og ga meg villig frukt, og i landsbyen Aguacadiba ordnet jeg det slik med høvdingen og hans menn at de skulle lage maniokbrød, jakte og fiske og gi en bestemt mengde mat til admiralen hver dag, som de skulle bringe til skipene i bytte med blå glassperler, kammer og kniver, fiskekroker, bjeller og andre ting som vi hadde med for å kunne drive byttehandel. Etter å ha inngått denne avtalen sendte jeg en av de kristne som var sammen med meg til admiralen og bad ham om å utnevne noen som kunne betale for disse forsyningene og sikre at de ble sendt.

Derfra gikk jeg til en annen landsby tre leagues borte og gjorde en liknende avtale med høvdingen dens og sendte en annen kristen til admiralen og ba ham om å utnevne noen som kunne handle for ham på samme måte her. Derfra gikk jeg for å besøke en annen stor høvding, som het Huareo, på et sted som nå heter Melilla, som var tretten leagues fra skipene. Høvdingen tok vennlig mot meg og ga meg en god del mat og ga ordre til undersåttene om å bringe ham en mengde forsyninger i løpet av tre dager. Disse ble brakt og jeg betalte for dem på en slik måte at de var fornøyde. Jeg ordnet det sånn at forsyninger skulle bli brakt regelmessig og at noen skulle være der for å betale for dem. Etter å ha fått til denne ordninga sendte jeg en annen kristen til admiralen med den maten som jeg hadde fått. Jeg bad også høvdingen om å gi meg to indianere som kunne følge meg til den ytterste enden av øya og bære den hengekøya som jeg sov i og bære maten jeg trengte.

Slik reiste jeg til den østligste odden på øya der vi besøkte en høvding som het Ameyro, og jeg sverget broderlig vennskap med ham og ga ham navnet mitt og tok hans navn, noe som er sett på som et stort tegn på broderskap blant dem. Jeg kjøpte en svært god kano fra dem, og ga ham i bytte en svært fin hjelm av messing som jeg hadde i ei veske, og også ei kappe og en av mine to skjorter. Jeg gikk i kanoen med seks indianere som høvdingen hadde gitt meg for at de skulle hjelpe meg å ro kanoen, og satte til sjøs for å finne de andre stedene som jeg hadde besøkt. Da jeg kom til disse stedene der jeg hadde samlet mat fant jeg de kristne som admiralen hadde sendt dit, og tiltrodde dem forsyningene som jeg hadde brakt med meg. Jeg gikk for å treffe admiralen, som ga meg en fin velkomst. Han var så glad over å se meg at han omfavnet meg igjen og igjen og spurte meg om alt som hadde skjedd på reisen min og takket Gud for å ha ført meg trygt tilbake og frigjort meg fra alle disse ville folkene. På den dagen som jeg kom tilbake til skipene hadde de ikke brød igjen å spise. De var glade over å se meg siden de manglet alt så mye at de var i ferd med å sulte i hjel.

Fra den tida og videre framover kom indianerne hver dag med forsyninger til skipene fra de landsbyene der jeg hadde fått til ordninger om forsyninger. Det var nok til 230 personer som vi var sammen med admiralen.

Ti dager senere bad admiralen om å få snakke med meg, og fortalte meg om den store faren som han var i. "Diego Mendez, min gutt" sa han til meg, "ingen av folkene mine innser den store faren i vår situasjon utenom du og jeg selv. Vi er svært få, og disse ville indianerne er svært mange. Vi kan ikke være sikre på at stemninga deres ikke vil bli forandret. En dag kan det falle dem inn at de skal komme hit og brenne oss her i de to skipene som vi har gjort om til hus. For siden takene deres er av strå vil de lett være i stand til å sette fyr på dem på den sida som vender mot land og steke oss levende. Det er sant at du har fått til denne ordninga der de gir oss forsyninger hver dag, og for tida gjør de dette gjerne. Men i morgen kan det falle dem inn at de vil gjøre noe annet, og forsyningene vil slutte å komme. Dersom de velger å ikke bringe forsyninger til oss så er vi ikke i stand til å ta dem med makt. Jeg har tenkt på et hjelpemiddel som jeg ville like å ha din mening om. Anta at noen ville risikere å krysse over til Hispaniola med den kanoen som du har fått fatt i, og der ville han kjøpe et skip som vi kunne unnslippe i fra vår svært store fare. Hva mener du om dette?"

Jeg svarte ham: "Herre, jeg kan klart se faren vi er i, som kan være større enn det virker som. Å krysse fra denne øya til Hispaniola i en så liten farkost som denne kanoen ville etter min mening ikke bare være farlig, men umulig. Jeg kjenner ingen som ville våge å gjøre overfarten over disse førti leagues med sjø. For siden det i farvannene mellom disse øyene er voldsomme strømmer, og sjelden rolig, er farene bare for åpenbare."

Hans eksellense motsa meg ikke, men overtalte meg rolig om at jeg var mannen som kunne foreta reisen.

Jeg svarte: "Min herre, jeg har ofte satt mitt liv i fare for å berge deg og dine kompanjonger, og vår Herre har vidunderlig bevart meg. Likevel har mange personer klaget over at deres eksellense tiltror alle de mest ærerike ansvar til meg, selv om det er andre i selskapet som kunne gjennomføre dem like godt som jeg. Jeg skulle derfor like at du kalte alle sammen og tilbød dette oppdraget til dem alle. Vi skal da se om det er noen blant dem som vil ta det på seg, som jeg tviler på, og dersom de alle holder seg tilbake, skal jeg på nytt risikere livet mitt i din tjeneste som jeg allerede har gjort mange ganger."

På den følgende dagen kalte admiralen alle sine menn sammen og foreslo oppdraget for dem akkurat som han hadde foreslått det for meg. De lyttet, men alle var stille. Noen av dem sa at det var absurd selv å snakke om noe sånt fordi det var umulig for en liten kano å krysse et strede som var førti leagues bredt og som hadde så sterke strømmer og var så sjelden stille. For store skip hadde gått tapt på oppdagelsesreiser mellom disse to øyene, maktesløse til å motstå de voldsomme strømmene. Jeg stod da opp og sa: "Min herre, jeg har bare et liv, men jeg vil risikere det i deres eksellenses tjeneste og for det gode til alle de som er tilstede her. For jeg stoler på Herren Gud, og når han er vitne til motivene som jeg handler ut fra vil han bevare meg som han har gjort så mange ganger før."

Da admiralen hørte min beslutning stod han opp, omfavnet meg og kysset meg på begge kinn og sa: "Jeg visste svært godt at ingen her utenom du ville våge å legge ut på dette oppdraget. Jeg stoler på herren Gud at du vil stå opp fra det så vellykket som du har fra de andre oppdragene som du har gjennomført."

Neste dag dro jeg kanoen opp på stranda og festet en falsk kjøl til den og smurte og tettet den og spikret noen bord til bauen for å hindre vann fra å komme inn i den, som det kunne skje med det lave fribordet. Jeg tok også med mast og seil og tilstrekkelig med forsyninger til meg selv, en annen kristen og seks indianere, åtte mann i alt, for kanoen kunne ikke ta flere. Jeg sa adjø til admiralen og alle hans menn og reiste langs kysten av Jamaica trettifem leagues fra stedet der skipene var til den ytterste enden av øya. Jeg møtte vanskeligheter og farer på reisen, for jeg ble tatt til fange av indianske sjørøvere, men Gud befridde meg mirakuløst fra dem. Mens jeg ventet ved den ytterste odden på øya på at sjøen skulle bli rolig før jeg begynte overfarten samlet mange indianere seg for å drepe meg og ta kanoen med innholdet dens. Da de var samlet trakk de lodd om livet mitt for å se hvem som skulle utføre planen deres. Da jeg så dette snek jeg meg til kanoen som lå på stranda tre leagues borte, heiste seil og vendte tilbake til det stedet der jeg hadde forlatt admiralen femten dager tidligere.

Jeg fortalte dem alt som hadde hendt, og hvordan Gud mirakuløst hadde reddet meg fra hendene til de ville. Hans eksellense var svært glad over at jeg hadde kommet og spurte meg om jeg var forberedt til å sette ut igjen. Jeg svarte at det ville jeg dersom jeg kunne ta med noen menn som ble værende på den ytterste enden av øya til jeg hadde kommet ut på sjøen på den andre etappen av reisen min. Hans eksellense ga meg sytti mann, blant dem sin bror adelantado [Bartolomeo], som skulle reise sammen med meg og bli værende på den ytterste odden til tre dager etter at jeg hadde reist ut. Med slikt selskap vendte jeg tilbake til odden der jeg holdt til i fire dager. Da jeg så at sjøen ble rolig tok jeg svært trist avskjed med min eskorte og de med meg. Jeg overga meg til Gud og til vår dame av Antigua og rodde i fem dager og fire netter og tok aldri handa av årene og styrte kanoen mens alle mine kompanjonger rodde. Takket være vår herre Gud nådde jeg etter fem dager øya Hispaniola ved Kapp San Miguel, det sørvestligste punktet på øya. I løpet av de siste to dagene verken spiste eller drakk vi siden forsyningene våre var oppbrukt. Jeg styrte kanoen opp ei vakker elv der mange innfødte kom til oss og ga oss mye å spise, og vi ble der og hvilte i to dager. Jeg tok da med meg seks lokale indianere og forlot de som hadde fulgt meg fra Jamaica, og begynte å ro langs kysten av Hispaniola. Det var 130 leagues derfra til byen Santo Domingo som jeg reiste til siden guvernøren comendadore de Lares var der.

Etter å ha reist åtti leagues langs kysten, ikke uten mye slit og slep, for øya var ikke underkuet og pasifisert, kom jeg til provinsen Azoa som er tjuefire legues fra Santo Domingo. Haer ble jeg informert av comendador Gallego om at guvernøren hadde reist for å pasifisere provinsen Jaragua som var femti leagues borte. Da jeg hørte dette forlot jeg kanoen og begynte å gå til Jaragua der jeg fant guvernøren, og han holdt meg i sju måneder. I løpet av den tida hengte han åttifire herskende høvdinger, blant dem fru Nacaona, den største høvdingen på øya, som ble tjent og lystret av alle andre. [Ovando var guvernør, og han begikk nå de massakrene som Las Casas har skrevet om]. Da provinsen var pasifisert gikk jeg til fots til Santo Domingo og ventet der på skip fra Castilla. Ingen hadde kommet på mer enn et år, men takket være Gud kom tre mens jeg var der. Et av dem kjøpte jeg og lastet med proviant: brød, vin, kjøtt, griser, sauer og frukt. Jeg sendte det da til det stedet der admiralen var slik at han og alle hans menn kunne reise med det til Santo Domingo og derfra til Castilla. Jeg reiste selv i forveien med de andre to skipene for å berette til kongen og dronninga om det som hadde hendt.

Jeg tror at jeg skulle si noe om det som skjedde med admiralen og selskapet hans i det året da jeg var borte fra Jamaica. Noen få dager etter at jeg hadde reist gjorde indianerne opprør og nektet å levere forsyninger. Admiralen samlet høvdingene og fortalte dem at han var forbauset over at de sluttet å levere forsyninger siden de godt visste at han hadde kommet etter Guds kommando. Han sa at Gud var svært oppbrakt over dem og ville vise sitt sinne ved et tegn som ville vise seg på himmelen. Den natta var det måneformørkelse, og admiralen fortalte dem at det var på grunn av Guds vrede over at de ikke lenger kom med forsyninger av mat. De trodde ham og med stor frykt lovte de alltid å bringe mat til ham, som de faktisk også gjorde, til det skipet kom jeg hadde sendt med forsyninger kom fram.

Admiralen og alle kompanjongene hans ble svært glade over at skipet kom. Etterpå i Castilla sa admiralen til meg at han aldri før i livet hadde hatt en så gledefylt dag siden han ikke hadde trodd å få slippe levende fra Jamaica. Han gikk ombord i skipet og reiste til Santo Domingo, og derfra til Spania.


*************************************

Dette var beretninga til Diego Mendez. Han nevnte knapt at de var to spanjoler med på kanoturen fra Jamaica til Hispaniola. Den andre spanjolen var Bartolomeo Fieschi, som var fra Genova og hadde vært kaptein på en av de fire karavellene til Columbus. Det hadde også vært seks indianere med i kanoen. En av dem døde av tørst. Ekspedisjonen fant en holme mellom Jamaica og Hispaniola der de fant vann.

Da de kom i land på Hispaniola ville Fieschi med en gang vende tilbake for å fortelle Columbus at de hadde greidd det, men indianerne ville ikke padle tilbake.

Blant de folkene som var tilbake på Jamaica var det misfornøyde personer. Francisco Porras og bror hans ledet et opprør mot Columbus. Columbus hadde ikke ønsket å ha disse to brødrene med på ekspedisjonen, men var blitt tvunget til å ta dem med av den kongelige skattmesteren Morales. En dag spurte Francisco Porras Columbus om han ikke ville gjøre mer for å få dem tilbake til Spania. Columbus svarte at det ikke var mer å gjøre enn å vente på at de som hadde padlet avgårde for å hente et skip kom tilbake. Dersom Porras hadde en god ide skulle han ta den opp i neste rådsmøte mellom kapteinene, sa Columbus. Porras sa at det ikke var tid til å diskutere dette, og ropte ut og spurte om det var noen som ville følge ham tilbake til Castilla. Og en hel del menn ropte at de ville følge ham. Og de okkuperte de forliste skipene.

Columbus var plaget av gikt, og på denne tida herjet gikta så sterkt i kroppen hans at han knapt kunne holde seg oppreist. Likevel dro Columbus sverdet for å jage opprørerne bort, men de som var sammen med Columbus og på samme parti som han roet ham ned. Porras og de andre opprørerne tok de kanoene som Columbus hadde, og de begynte å padle mot Hispaniola. De tok med noen indianere som de kom over på veien og tvang dem til å padle.

Men denne ekspedisjonen kom ikke langt. Opprørerne ble redde. De drepte atten indianere og kastet dem overbord og vendte tilbake til Jamaica. Der måtte de til slutt gå over Jamaica, og på turen herjet og plyndret de landsbyer.

I mai 1504 kom Diego de Escobar med skip til Jamaica for å se til Columbus. Han hadde med seg en tønne vin og en del salt flesk.

Porrasbrødrene og noen av opprørerne levde for seg selv og fortsatte å konspirere mot Columbus. Bartolomeo gikk for å snakke med dem, men da angrep de ham. Kampen endte med at flere av opprørerne ble drept, og Francisco Porras ble tatt til fange.

Takket være Diego Mendez kom to skip fra Hispaniola i juni. Den 28. juni forlot alle spanjolene Jamaica og reiste til Hispaniola, og den 12. september reiste Columbus sammen med broren Bartolomeo til Spania. De hadde en vanskelig overfart der master ble brukket. Da de kom til Spania fikk de vite at dronninga lå for døden i Medina del Campo.

Det var på denne tida ulike oppfatninger om hvor Indiene lå, var de en del av Asia eller var det en ny verden? Columbus mente helt til sin død at han hadde oppdaget sjøveien vestover til Asia, og mange delte denne oppfatningen, mens andre mente at dette var noe helt nytt og tidligere ukjent. En bulle fra Roma fra 1504 nevner oppdagelsene som å ha foregått i deler av Asia.

Forbindelsen mellom Spania og Hispaniola ble utvidet og skipstrafikken over Atlanteren ble større og hyppigere. Da Columbus var på Jamaica i 1503-1504 ser det ut til at så mange som 20-30 skip årlig reiste mellom Spania og Hispaniola. Handelen vokste for hvert år. Staten krevde en fjerdedel av fortjenesten. Den viktigste varen som ble ført til Hispaniola var klær.

De siste leveårene til dronning Isabella

Monarkene var mer opptatt av andre ting enn av Indiene og det som foregikk der. Kongen fikk i 1502 Cortes i Saragossa til å akseptere datteren Juana som arving så sant kongen ikke fikk en sønn. Avlingene slo feil og det ble hungersnød. Det gikk rykter om at fremstående personer i hemmelighet var jøder. Det hendte at inkvisisjonen dømte og brente mennesker på bålet. I juli 1502 ble fem mennesker brent, tre av dem var kvinner.

I oktober 1502 ga dronning Isabella ordre om at det skulle undersøkes hvorfor så mye gull ble sendt ut av Spania på grunn av bankierenes aktivitet. Undersøkelsene begynte tidlig i 1503, og spesielt ble Francisco Palmaro og Pedro Sanchez i Valencias bank gransket. De ble dømt til døden men ikke henrettet. Saken var at Spania kjøpte flere varer fra utlandet enn landet eksporterte, og måtte betale med gull.

Kong Ferdinand var opptatt av utviklinga i Napoli, og han sendte flere tropper dit.

I 1502 skrev en av vennene til Columbus, Francisco Pinelo, en tekst om hvordan han mente at handelen på Indiene burde reguleres. Den planen som han la fram ble utgangspunktet for Casa de Contratacion de Indias. Det kom til å eksistere i Sevilla for å organisere handelen på Indiene. Den 20. januar 1503 ga de katolske monarkene ordre om at Casa de Contratacion skulle opprettes i Sevilla. Pinelo foreslo at en faktor, en skattmester og to regnskapsførere skulle lede virksomheten, men det ble bare en regnskapsfører.

Francisco Pinelo ble selv den første faktoren og Sancho de Matienzo ble den første skattmesteren. Plassen foran bygningen der Casa de Contratacion holdt til ble kalt for Plaza de Contratacion.

Casa begynte å fungere den 25. februar 1503. Hugh Thomas skriver at den drivende kraften bak opprettelsen var Fonseca. Sevilla var med dette bekreftet som sentrum for handelen med Indiene. Casa var både et marked, et magistratembete, et skipsregister og et register over kapteiner. All handel med Den Nye Verden skulle gå gjennom Casa. I begynnelsen kunne skip lastes andre steder enn i Sevilla for så å gå til Sevilla og få lasta registrert, men senere måtte alle skip begynne reisen i Sevilla. Casa kunne ilegge bøter og sende folk i fengsel.

Cadiz hadde bedre havn enn Sevilla. Sevilla lå et stykke opp langs elva Guadalquivir, og det var vanskelig å seile til byen. Men det var lett å beskytte Sevilla mot angrep fra sjøen. Og varer som hvete, olje, vin og mel fra Castilla var lettere tilgjengelig i Sevilla enn i Cadiz. I mer enn to hundre år kom Sevilla til å være utgangspunktet for handelen mellom Spania og Amerika.

I mars 1503 kom en forordning som fastslo at ingen flere slaver skulle sendes fra Spania til Hispaniola, heller ikke slaver fra Afrika. Grunnen var at noen av de som var blitt sendt hadde gjort opprør, og også gitt hjelp til indianere som gjorde opprør.

Ved slutten av samme måned kom monarkene med bestemmelser om utdannelse av indianere til et sivilisert kristent liv. Forordningens tittel var "Om uskyld og forvirring". Indianerne skulle ikke leve spredt omkring, men føres sammen i byer der de lettere kunne få undervisning i kristendom. I byene skulle hver indiansk familie ha et hus, og det skulle være kirke og hospital i byen. Og byene skulle stå under en spansk beskytter, en encomendero. Indianernes barn skulle lære kristendom og å lese og skrive. Kronen støtte også ekteskap mellom spanjoler og indianere.

Fonseca var opptatt av økonomiske saker og Cisneros av indianernes sjeler, og de kom med bestemmelser som ikke gikk overens. Fonseca kom med bestemmelser som skulle gjøre det lettere å utnytte indianerne økonomisk gjennom tvangsarbeid, mens Cisneros kom med bestemmelser som medførte utgifter. Cisneros var velvillig innstilt overfor indianerne.

Dronning Isabella sa den 30. oktober i Segovia til arvingene datteren Juana og hennes mann Philip om forholdet til indianerne at:

kongen, min herre, og jeg har med det mål å sikre at alle som lever på øyene og fastlandet i Oseanhavet kan bli kristne og omvendt til vår katolske tro, sendt et brev der det blir uttalt at ingen i vår administrasjon skulle våge å ta til fange noen, eller noe folk, av de indianske innbyggerne i disse territoriene, for å føre dem til disse mine riker eller noe annet sted.

Og for å overbevise de som er kristne om å leve som fornuftige mennesker har vi gitt ordre til noen av våre kapteiner om å gå til de nevnte regioner og ta med seg noen munker for å indoktrinere og forkynne vår hellige katolske tro.... til disse stedene der det er folk som er kjent som kannibaler, og som aldri ønsket å høre dem eller ønsket dem velkomne og forsvarte seg med våpen, og i den motstanden har drept en eller to kristne, og etterpå i sin brutalitet og hårdnakkethet har ført krig mot de indianerne som er i min tjeneste, og tatt dem for å ete dem....... og........ det må være rett for kannibalene å bli straffet for de forbrytelsene som de har begått mot mine undersåtter.

Hugh Thomas skriver at dette var en tveegget uttalelse. Innfødte folk kunne bli behandlet godt dersom de var underdanige og aksepterte kristendommen og spansk herredømme, men dersom de gjorde motstand kunne de kalles for kannibaler og gjøres til slaver.

En annen forordning som dronninga kom med i Medina del Campo den 20. desember 1503 angikk utdeling av indianere til spanjoler - repartimiento. Der ble høvdinger gjort ansvarlig for å rekruttere - skaffe - arbeidere til spanjolene. De som arbeidet i gruvene skulle ikke være der mer enn i seks til åtte måneder, og skulle så sendes tilbake til landsbyen som de kom fra. Å ha fått seg tildelt indianere som arbeidet for seg het å ha fått en encomienda.

Planen var nå at hver innfødt ville bli gitt til en spanjol slik at spanjolen kunne utnytte den innfødte, dersom staten da ikke skulle utnytte den innfødte i gruvene eller i jordbruk eller til offentlige arbeider. Dette skulle ikke være slaveri, de innfødte arbeiderne som var underlagt dette systemet var kjent som naborias. Men i praksis ble indianerne behandlet som om de var slaver, eller enda verre, skriver Hugh Thomas, siden de var verdiløse for spanjolene siden spanjolene ikke hadde betalt for dem. Men det er også klart at staten ønsket, og forsøkte, å beskytte indianerne, og at de systemene som ble utviklet inneholdt mange elementer, også av fritt lønnsarbeid.

Hugh Thomas skriver at i Spania i middelalderen hadde encomiendas implisert jurisdiksjon og herregårdsrettigheter, og de som innehadde en encomiendas hadde rett til å motta tjenester fra de folkene som var blitt overgitt til dem. På Hispaniola og senere ellers i Amerika inkluderte en encomiendas plikt til å instruere indianerne som arbeidet for spanjolene.

Indianerne ble drevet svært hardt, og dersom de flyktet fra tvangsarbeidet ble de behandlet som slaver.

I Spania var det hungersnød på denne tida, og statens politikk forverret situasjonen siden store deler av landet ble lagt ut som beitemark for sauer og reservert for sauer slik at korn ikke kunne dyrkes i store deler av landet.

I Italia lyktes den spanske hærføreren - El Gran Capitan - i mai 1503 gjorde han inntog i Napoli i triumf etter å ha beseiret franskmennene i slaget ved Cerignola. Napoli og Sicilia ble deler av det spanske imperiet. Den store kapteinen hadde omorganisert den spanske hæren på en vellykket måte.

Dronning Isabella gikk til sengs i sykdom i mai 1504. Etter 14. september undertegnet hun ikke flere dokumenter enn sitt testamente. Der skrev hun at arvingene, datteren Juana og hennes mann, måtte vie seg til erobring av Afrika og korstog mot islam.

I et tillegg til dronningas testamente, datert 23. november 1504, ble det skrevet at det viktigste målet hennes hadde vært å innføre den hellige katolske tro og sikre at den ble akseptert, og å sende munker og prester og andre lærde folk for å sikre at de innfødte ble undervist i religionen.

Isabellas siste handling var å godkjenne en ekspedisjon ledet av Juan de la Cosa og Pedro de Ledesma til den nordlige kysten av Sør-Amerika. Og den 30. september 1504 utnevnte hun Alonso de Hojeda som guvernør av bukta Uraba og dens omgivelser i Colombia og Panama. Hugh Thomas skriver at det var en av de mest desperate utnevnelser som ble gjort av noen spansk monark. Uraba egnet seg ikke for bosetning - området er for fuktig og hett. Men det ble likevel den første kolonien på fastlandet. Det skulle være en fast garnison på femti mann der.

Columbus kom ikke til å møte dronninga da han kom tilbake til Spania etter sin fjerde ekspedisjon. Dronninga døde den 26. november. På dødsleiet ga hun frihet til alle slavene hun hadde.

Isabella hadde vært en stor monark som hadde skapt fred i Spania ved å kue den krigerske adelen. Hun opprettet varige institusjoner. Men hun gjorde også feil, som å støtte utdrivelsen av de jødene som ikke ville omvende seg og inkvisisjonen.


******************************************

Etter dronning Isabellas død

Da Isabella døde var det ingen som kunne erstatte henne. Ektemannen Ferdinand av Aragon hadde ikke lenger krav på å bli adlydt i Castilla. Juana og Philip skulle overta etter Isabella, men de var ikke i landet.

Datteren Juana ble ansett som uegnet som regjerende dronning, og det var ikke klart hvem som skulle regjere på hennes vegne. Var det ektemannen Philip eller hennes far Ferdinand? Forholdene i Spania ble ganske kaotiske, og mange tok seg til rette som om landet var uten lov og regjering.

Den 11. januar 1505 ble testamentet til Isabella lest opp for Cortes som var samlet i Toro, og Cortes erklærte at testamentet var spansk lov. Ferdinand ble innsatt som administrator e gobernador, og Cortes og Ferdinand var enige om at dersom Juana skulle bli erklært syk skulle Ferdinand ble varig regent. Philip ble orientert om dette. Men mange stormenn reiste til Flandern der Philip og Juana var. Hugh Thomas skriver at dette bare kan forklares ved at stormennene var mistenksomme overfor Ferdinand, og Ferdinand var sammen med Cisneros de eneste mennene av kvalitet som var igjen.

Ferdinand giftet seg på nytt i 1506 med ei niese av den franske kongen. Dersom de fikk en sønn ville han bli kronarving til Aragon.

Philip og Juana kom til Corunna i Spania den 26. april 1506. Mange stormenn reiste for å ønske dem velkomne, og Ferdinands stilling i Castilla ble svekket. Ferdinand gikk med på at Philip ble regent i Castilla, og Philip ble kong Philip I av Castilla. Ferdinand trakk seg tilbake til Aragon. Etter å ha vært en måned i Barcelona reiste han til Italia.

Philip døde kort tid etter at han hadde blitt konge av Castilla, den 25. september.

Etter at Philip var død trakk Juana seg tilbake fra verden. Hun ble taus og apatisk. Hun kom til å gå under navnet Juana la Loca.

Et provisorisk regentskap ble satt opp i Castilla med kardinal Cisneros som leder. Det ble ikke alminnelig akseptert og anerkjent. De gamle støttespillerne til Philip bad derimot Maximilian av Habsburg, som var tysk-romersk keiser og far til Philip, om å bli regent i navnet til kronarvingen Karl som var sønn av Juana og Philip.

Det var usikkert hvem som hadde rett til å utøve den kongelige loven, og om den i det hele tatt var i kraft. Hertugen av Medina Sidonia beleiret Gibraltar som kronen hadde drevet ham bort fra i 1502. Dette var bare et eksempel på at adelsmenn grep til våpen for å forandre forholdene.

Denne utstrakte forvirringen gjorde det ønsket blant mange at Ferdinand kom tilbake fra Italia. Og regentskapet bad ham om snarest mulig å komme for å bli rikets guvernør. Ferdinand svarte at han kunne komme, og bad om at Cisneros fortsatte fram til han selv fant det riktig å komme til Spania. Og Cisneros gjorde en dyktig jobb som leder for regentskapet. Ferdinand kom til Napoli den 27. oktober og var der til sommeren 1507. Han ble værende i Italia til de som handlet på hans vegne i Spania hadde fått kontroll over situasjonen. I slutten av juli kom han tilbake til Spania, og den 21. august begynte han å regjere i navnet til Juana. Han ble alminnelig akseptert som regent.

Fonseca ble gjeninnsatt som en ledende person i styret av Indiene. Han hadde holdt seg borte fra Philip. Nå ble han medlem av Rikets råd, og ble det av dets medlemmer som var spesielt ansvarlig for Indiene. Så lenge Ferdinand levde fikk Fonseca sin vilje i saker som gjaldt Indiene.


Columbus døde 20. mai 1506

I 1508 var autoritetsforholdene i Castilla stabile. Og Columbus hadde i mellomtida avgått ved døden. De siste månedene hans var vanskelige. Han var utslitt og sterkt plaget av gikt. Han hadde kommet tilbake til Spania bare få måneder før Isabella døde. Han var så dårlig at han måtte fraktes i båre. Columbus la ut på reisen til hoffet i mai 1505, seks måneder etter at dronning Isabella døde. Broren Bartolomeo fulgte ham, og de hadde mye bagasje med seg. Men kongen og hoffet var på reisefot, så det var vanskelig å nå fram til dem. I august tok kongen mot Columbus på en høflig måte, men han var ikke innstilt på å gi sønnen til Columbus stillinga som guvernør over Indiene, som Columbus mente han hadde krav på.

Columbus døde den 20. mai 1506 i Valladolid. Han var 57 år gammel, men utslitt. Han var ikke åpenbart syk. De første årene var kroppen hans i Valladolid, men i 1509 ble den ført til klosteret Las Cuevas i Sevilla, og senere ble den ført til Santo Domingo, og i det nittende århundret til Cuba, og etter 1898 tilbake til Sevilla der den er i et gravsted i katedralen.


Ovando og Diego Colon

Den politiske forvirringen i Castilla etter Isabellas død ga Ovando frie hender på Hispaniola. Under Ovando økte den spanske befolkninga på Hispaniola fra 300 personer til flere tusen. En grunn til dette var at det i en forordning fra 2. februar 1504 var blitt statens erklærte politikk å befolke øyene med kristne, og det ble tillatt å importere skattefritt alle slags klær, kveg, såkorn og frø, mat og drikke. Bare slaver, våpen, hester, og gull og sølv kunne ikke fritt importeres. Ovando bad om at det ikke ble sendt flere nybyggere til Hispaniola siden det ikke var plass for flere, som han sa. I 1507 ble to procuradores sendt til Castilla for å forhindre at det kom flere nybyggere. En procuradore var en som møtte som representant for befolkninga hos Rikets råd. De to skulle også prøve å få tillatelse til at det kunne hentes indianere fra andre øyer som kunne brukes som slaver på Hispaniola.

Ovando hadde begynt å organisere Hispaniola som om øya var et stort gods. Kvegbestanden vokste raskt, og antallet hester og griser økte også sterkt. Ovando undersøkte det han mente kunne være rikdomskilder på øya, og var opptatt av å utnytte dem.

Indianere som var tatt til fange under de krigene som Ovando hadde ført mot dem ble brukt som slaver og ble eid av de som hadde tatt dem til fange. Etter at Jaragua i vest hadde blitt erobret hadde Ovando ført krig i øst nær Higüey. Her hadde spanjolene begått nye massakrer, de hadde omringet forsvarsløse indianere og drept dem.

Ovando ville grunnlegge nye byer. I sentrum av byene var det en åpen plass som det lå viktige bygninger langs, som kirke og rådhus. Ovando hadde skaffet seg rett til å utnevne viktige tjenestemenn og tillitsmenn i byen.

Santo Domingo vokste. I 1507 var ei festning av stein ferdig bygd. I 1508 kom enda en orkan og ødela mange skip som lå i havna i Santo Domingo og skadet byen. Man ville deretter heller bygge hus av stein enn av tre og strå.

Ovando mente at han lyktes så godt i administrasjonen av Hispaniola at han fortjente å trekke seg tilbake. Den 20. mai 1505 skrev han til bror sin at han trodde at kongen ville gi ham tillatelse til å vende tilbake til Spania. Ferdinand sendt den samme høsten tre karaveller til Hispaniola. De hadde med utstyr for gruvedrift og hundre afrikanske slaver.

Ovando hadde først mislikt tanken på afrikanske slaver siden han trodde at de ville være uvillige og opprørske, men det ble lagt merke til at de var arbeidsomme og fikk ting gjort. Indianerne var stadig opptatt av å unngå tvangsarbeidet. Tidligere hadde det bare blitt sendt noen få slaver av gangen, så dette var sterk vekst i importen av slaver fra Afrika.

Hispaniola ble delt mellom spanjolene, og arbeidet med å finne gull ble godt organisert. Og mengden gull som ble utvunnet økte og ble betydelig. I årene 1503 til 1510 ble det produsert nesten fem millioner gram gull på Hispaniola, skriver Hugh Thomas - det skulle bli nesten fem tonn.

Ovando begynte å bli kritisert. Han favoriserte sine egne slektninger og person som kom fra samme område i Spania som han selv og diskriminerte personer fra Sevilla. Dette førte til at de klaget på Ovando. Blant de som klaget på Ovando var personer som hadde kontakt med Fonseca. Kongen ble mer interessert i Indiene da det begynte å komme gull i betydelige mengder fra øyene. Derfor ville han ha kontroll over hvem som ble utnevnt til de viktigste stillingene, også i kirka.

Sommeren 1508 ville Cristobal Tapia prøve å få Ovando avsatt. Han reiste til Spania for å vise Fonseca det materialet han hadde mot Ovando. Ovando satte Tapia i fengsel da Tapia kom tilbake til Hispaniola. Fonseca ga ordre om at Tapia skulle settes fri.

Kongen kom til at Ovando burde erstattes som guvernør. Kongen bad Diego Colon om å bli etterfølger til sin far, Columbus, som admiral, og reise til og leve og regjere i Indiene. Den 29. oktober 1508 ble Diego Colon formelt utnevnt. Han fikk et brev som påla de offentlige tjenestemennene å avlegge ed til ham og motta ham som kongens magistrat og guvernør over øyene og fastlandet. Han overtok også farens tittel som admiral.

Det var flere grunner til at Diego ble utnevnt: Ovandos dager var over, både Ferdinand og Fonseca satte pris på Diego, og Diego hadde nettopp giftet seg med niesen til den mektige hertugen av Alba, og hertugen ville derfor ha Diego fram i verden.

Lenker:
Til Oversikten over alle tekstene
Til Første Del av denne teksten


Kilder for dette kapitlet er: