Den Copernikanske Revolusjon.

Tredje del

Copernicus sin nyskapning.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er Thomas Kuhns bok: "The Copernican Revolution".


Innholdsoversikt.

  1. Copernicus sin nyskapning.


Copernicus sin nyskapning.

Den Copernikanske revolusjonen innledes med at De Revolutionibus Orbium Caelestium publiseres i 1543. Fram til nå har vi gjennomgått bakgrunnen til denne revolusjonen. Her skal vi nå se på det bidraget Copernicus selv ga til denne revolusjonen.

De Revolutionibus er ei vanskelig bok. Bare den første delen er skrevet i vanlig språk, resten er så matematisk at bare teknisk dyktige astronomer kan forstå det. De Revolutionibus førte til en revolusjon i oppfatninga av den fysiske verden. Likevel er mange av de nye forestillingene i det hele tatt ikke nevnt i boka. Vesentlige element som vi forbinder med den Copernikanske revolusjonen, som avskaffelse av episirklene, oppløsning av sfærene og mulighet for enkle beregninger av planetposisjonene, finnes ikke i verket. Jordas bevegelse likner mer den som var kjent fra middelalderen enn den vi finner i dag. Copernicus hadde ikke forutsett bokas radikale konsekvenser.

Betydningen til De Revolutionibus ligger ikke i det den selv sier, men det den har fått andre til å si. Det er ingen revolusjonær tekst, men en revolusjons-skapende tekst. Den forandret retninga til den vitenskapelige utviklinga. Den var både kulminasjonen til en gammel tradisjon, og innledning til en ny. Som helhet står De Revolutionibus nesten fullstendig innenfor den antikke astronomiske og kosmologiske tradisjonen. Men den innebærer noen få nyheter som kom til å forandre retninga til den vitenskapelige tankegangen på måter som Copernicus ikke hadde forutsett, og som førte til fullstendig brudd med den klassiske tradisjonen. De Revolutionibus var både antikk og moderne.

Copernicus' forord - motiv.

De Revolutionibus var modellert etter Ptolemys Almagest. Og den henvendte seg til den lille gruppen astronomer som kunne lese "Almagest". I Copernicus sitt verk er den revolusjonerende begripelsen av jordas bevegelse bare et biprodukt av en dyktig og hengiven astronoms forsøk på å reformere de teknikkene som brukes for å beregne planetenes posisjoner. Det er ikke noe forhold mellom Copernicus sin nyskapning og motivet for den. Dette kan oppdages tidlig i verket i det innledende brevet som er forord til verket:

"TIL DEN HELLIGSTE HERRE, PAVE PAUL III
Forord til Nicholas Copernicus til
Boka om Revolusjonene

Jeg vil anta, mest hellige Fader, at visse personer, så snart som de hører at jeg i denne boka om Universets Sfærers Revolusjon tilskriver bevegelse til jorda, vil skrike ut at når jeg har slike meninger skulle jeg fjernes fra offentligheten. For jeg er ikke så fornøyd med mitt verk at jeg ikke legger vekt på hva andre synes om det. Og selv om jeg vet at spekulasjonene til en filosof ligger fjernt fra dommen til de mange - for hans mål er å søke sannhet i alle ting så langt som Gud har tillatt menneskelig forstand å gjøre det - og enda holder jeg at meninger som er feilaktige bør unngås.

Jeg tenker derfor med meg selv at å tilskrive bevegelse til jorda må synes absurd for de som vet at mange århundrer har vært enige om det motsatte standpunkt, nemlig at jorda er plassert ubevegelig som det sentrale punktet midt i Universet. Jeg nølte lenge om jeg skulle la disse kommentarene som er skrevet for å bevise jordas bevegelse bli kjent, eller om det var bedre å følge pythagoreernes eksempel, og andre, som bare vil dele sine filosofiske mysterier med nære venner, og så ikke skrive, men fortelle, som brevet fra Lysis til Hipparchus bevitner. [Dette brevet, som Copernicus på et tidspunkt tenkte å ta med i De Revolutionibus, beskriver den pythagoreiske og nyplatonske innvending mot å åpenbare hemmeligheter til de som ikke er innviet i den mystiske kulten. Referanse til dette eksemplifiserer her Copernicus' deltakelse i renessansens gjenoppvekkelse av nyplatonismen, som ble diskutert i forrige kapittel.] Etter min bedømmelse gjorde de ikke dette, som noen vil ha det til, på grunn av sjalusi, men siden de var redde for at deres med møye oppnådde innsikter skulle bli foraktet av slike som verken brydde seg om å studere eller ta vare på ting. . . . . . tanken på den hånen som jeg måtte frykte på grunn av nyheten og det manglende samsvaret i min teori, måtte vel få meg til å oppgi mitt prosjekt.

Denne motstanden og mine protester har blitt overvunnet av mine venner. . . . . . [en av dem] har ofte påskyndet meg og framholdt viktigheten av å offentliggjøre dette arbeidet som jeg har holdt i mitt lager ikke bare i ni år, men nå i den fjerde ni års perioden. . . . . De påskyndet meg for at jeg ikke skulle, på grunn av min frykt, lenger nekte å bidra med fruktene av mitt arbeid til det felles beste for de som er interessert i matematikk. De insisterte på at, selv om min teori om jordas bevegelse i første omgang må virke merkelig, ville det likevel synes beundringsverdig og akseptabelt når offentliggjøringen av mine opplysende kommentarer ville fjerne paradoksets tåke. Deres overtalelser fikk meg til å tillate mine venner å offentliggjøre dette verket, som de så lenge har krevd.

. . . . . . . Hvordan jeg kom til å våge å begripe en slik bevegelse av jorda, i motsetning til matematikernes overleverte oppfatning og også i motsetning til sansenes inntrykk, er vel hva deres Hellighet vil like å vite. Så jeg vil like at deres Hellighet skal vite at jeg ble ført til å tenke på en metode for å beregne sfærenes bevegelser ved ingenting annet enn kjennskapet til at matematikerne er inkonsistente i disse undersøkelsene.

For det første er matematikerne så usikre på sola og månens bevegelse at de ikke kan forklare eller observere den konstante lengden av året. For det andre, når de skal fastsette posisjonen til disse og de fem andre plantene bruker de hverken de samme prinsippene og hypotesene eller de samme bevisene til de tilsynelatende bevegelsene og omdreiningene. Så noen bruker bare homosentriske sirkler, mens andre bruker episirkler og eksentrisiteter. Men selv med disse midler når de ikke fullstendig sitt mål. . . . . . vi finner at de har enten utelatt en nødvendig detalj eller tatt med noe fremmed og helt irrelevant."

En ærlig bedømmelse av samtidens astronomi, sier Copernicus, viser at en astronomi med jorda som universets sentrum er håpløs. Det må være en grunnleggende feil i de fundamentale prinsippene til den tradisjonelle planetære astronomien. For første gang hadde en teknisk kompetent astronom forkastet den vitenskapelige tradisjonen siden vitenskapens oppbygging ikke holdt mål.

På Copernicus sin tid var det mange forskjellige astronomiske system som bygde på Ptolemy. Siden "Almagest" ikke var grunnlag for nøyaktige beregninger hadde astronomer gjort mindre endringer, lagt til sirkler og bevegelser, for å få resultater som stemte bedre overens med observasjonene. Den astronomiske tradisjonen hadde blitt utflytende. Og ingen av de mange systemene ga grunnlag for helt nøyaktige beregninger, som stemte overens med observasjonene.

På Copernicus' tid hadde man tilgang til data som strakte seg over mer enn tusen år. Dette gjorde at det kunne foretas undersøkelser som viste store avvik fra beregningene. Alle dataene representerte et problem, siden mange observasjoner var i utgangspunktet unøyaktige, og gjennom de mange avskrifter som var foretatt hadde feil kopiering av dataene forverret situasjonen. Først med Tycho Brahes observasjoner fikk astronomien nøyaktige og korrekte data å arbeide med.

Copernicus skrev videre i det brevet som jeg ovenfor har sitert en del av:

"Jeg funderte lenge på den matematiske tradisjonens usikkerhet når det gjelder å fastsette sfærenes bevegelser. Til sist begynte jeg å bli forbitret over at filosofene på ingen måte kunne bli enige om noen bestemt teori om Universets mekanisme, skapt av en overlegent god og ordentlig Skaper, selv om de med den ytterste nøyaktighet utforsket selv de minste punkt med hensyn til sirklene. . . . . . Jeg fant ut hos Cicero at Hicetas hadde innsett at jorda beveger seg.

. . . . . . jeg benyttet meg av dette og begynte å tenke på jordas bevegelse, og selv om den oppfatninga syntes absurd, viste jeg at andre før meg hadde tillatt seg den frihet å forestille seg de sirklene som best syntes å kunne forklare stjernene. Jeg syntes at jeg også kunne ta meg lov til å prøve om en antagelse om at jorda beveger seg kunne gi en bedre forklaring på himmelsfærenes bevegelse.

Ved slik å anta bevegelser, som jeg i mitt arbeid tilskriver jorda, og gjennom lange og hyppige observasjoner, har jeg til slutt oppdaget at dersom bevegelsene til resten av planetene blir satt i forhold til omdreiningen til jorda og blir regnet i proporsjon til hver planets sirkler, så følger ikke bare deres framtredelse, men også ordenen og størrelsen til alle stjernene og sfærene, hele himmelen selv blir så bundet sammen at ingenting derav kan bli flyttet bort fra sin plass, uten at det skapes forvirring i alle andre deler av universet . . . . . [Copernicus peker på den mest slående enkelt forskjell mellom hans system og systemet til Ptolemy. I det Copernikanske systemet er det ikke lenger mulig å utvide planetbanene og sfærene etter eget forgodtbefinnende. Det er mulig å bestemme en eksakt orden og den relative dimensjonen til alle planetbanene uten å ty til hypotesen om sfærer som fyller rommet.]

Jeg tviler ikke på at begavede og lærde matematikere vil være enige med meg om de er villige til å oppfatte, ikke overfladisk, men grundig, i henhold til vitenskapens krav, den tankegangen som jeg har utviklet til støtte for mine bedømmelser. Men om både lærde og ulærde vil se at jeg ikke viker tilbake for noen manns kritikk, er det til deres Hellighet heller enn noen annen at jeg har dedikert disse studiene mine, siden i dette fjerne hjørnet av verden hvor jeg bor er du betraktet som den mest eminent takket være din stillings verdighet og din kjærlighet til lærdom og vitenskap. Du kan med din innflytelse og dømmekraft holde baktalerne borte fra å bite, selv om det sies at det ikke er noe hjelpemiddel mot sykofantens tann. Det kan bli slik at bablere og ukyndige vil sette seg opp for å dømme mitt arbeid, og bruke enkelte sitater fra Skriftene for å fordømme mitt verk. "

Copernicus' verk var teknisk og profesjonelt. Det var som en reform av den matematiske astronomien at Copernicus satte jorda i bevegelse. Og om noen av hans samtidige ville følge ham måtte de lære å forstå hans detaljerte matematiske beregninger av planetenes posisjoner. Den Copernikanske revolusjonen begynte som en revolusjon av matematiske teknikker. Det var denne matematiske revolusjonen som var Copernicus sitt bidrag til den revolusjonen som fikk hans navn.

Copernicus var ikke den første som satte jorda i bevegelse, men det matematiske systemet hans som bygde på jordas bevegelse var enestående og uten forgjengere.

Copernicus' fysikk og kosmologi.

Copernicus lærte om jorda bevegelse ved å undersøke de himmelske bevegelsene. For å vise sine samtidige at han ikke ville rive ned universet ved å sette jorda i bevegelse, åpnet han De Revolutionibus med en del, en første bok, som ikke var teknisk for å fortelle om verket til personer som var interesserte, men ikke kyndige i matematikk. Denne første boka er ikke overbevisende. Det var lite nytt i den. Copernicus satt enda fast i det aristoteliske verdensbildet, og fikk ikke fram sitt eget på en klar måte.

"BOK EN
1. At universet er sfærisk.

For det første må vi observere at universet er sfærisk. Dette er enten fordi denne figuren er den mest perfekte, . . .

2. At jorda også er sfærisk.
Jorda er også sfærisk, siden den på alle sider faller mot sentret. . . . . Etter hvert som vi passerer fra et punkt mot nord, blir den daglige rotasjonens Nordpol stadig høyere, mens den andre polen synker og flere stjerner nær Nordpolen opphører å gå under horisonten, og enkelte stjerner i sør aldri kommer over horisonten. . . . Videre forandring i høyden til polen er alltid proporsjonal med avstanden som er tilbakelagt på jorda, og det kan bare være tilfelle på en sfærisk figur. Derfor må jorda være begrenset og sfærisk.

3. Hvordan jorda, med vannet på den, utgjør en sfære.
Vannet spredt rundt jorda utgjør sjøene og fyller de lavere delene. Volumet av vannet må være mindre enn volumet av jorda, ellers ville de svelge opp landet. [Copernicus vil i her vise at jorda domineres av landmassene, og at begge sammen danner en sfære. Dessuten er en sfære i fast form mer plausibelt satt i bevegelse enn en sfære i flytende form, siden den sistnevnte lett ville gå i oppløsning om den ble satt i bevegelse.]

4. Bevegelsen til de himmelske kroppene er ensartet, sirkulær, og evig, eller sammensatt av sirkulære bevegelser.
Vi merker oss nå at bevegelsen til de himmelske kroppene er sirkulær. Rotasjon er naturlig for en sfære, og ved den handlingen er dens form uttrykt. Her behandler vi det enkleste slag kropper, hvor verken begynnelse eller slutt kan skjelnes . . . .

Fordi det er en mangfoldighet av sfærer foregår mange bevegelser. Mest i øyenfallende er den daglige rotasjonen. . . . som markerer dag og natt. Ved denne bevegelsen er hele universet, med unntak for jorda, tenkt å gli fra øst til vest. . . . . "

Copernicus kom til å gi den kraftigste og mest fullstendige versjon som vi har sett av det tradisjonelle argumentet for at de himmelske bevegelsene er sirkulære. Alle Copernicus' argumenter er så langt aristoteliske og skolastiske.

Så langt har den radikale Copernicus vist seg som en konservativ. Men han kan ikke utsette introduksjonen av jorda bevegelse lenger. Copernicus foreslår at siden også jorda er sfærisk, som himmelkroppene, må den ta del i de sirkulære bevegelsene, som er naturlige for sfærer.

5. Om sirkulær bevegelse tilhører jorda; og om dens posisjon.
Siden det er blitt vist at jorda er sfærisk, skal vi nå vurdere om dens bevegelse høver til dens form og dens posisjon i universet. Uten disse kan vi ikke konstruere en riktig teori om de himmelske fenomen. Nå er autoritetene enige om at jorda holder sin faste plass i sentrum av universet, og de ser på det motsatte som utenkelig, nei, absurd. Men om vi undersøker det nøyere vil det bli sett at dette spørsmålet enda ikke er avgjort, og trenger mer omtanke.

Hva som synes å være en forandring av posisjon kan komme fra enten objektet eller observatøren, eller av ulike bevegelser av de to (for mellom like og parallelle bevegelser er ingen bevegelse mulig å oppfatte.) Nå er det fra jorda at himmelens bevegelser er sett. Om da noen bevegelse av jorda blir antatt vil den bli reprodusert i ytre kropper som vil synes å bevege seg i motsatt retning.

Vurder først den daglige bevegelsen. Ved den synes hele universet, med unntak for jorda og det som er på den, å bevege seg raskt. Sett at jorda roterer fra vest til øst, og du vil finne, om de funderer over det, at min konklusjon er riktig. Det er himmelsfæren som inneholder alle ting, og hvorfor skulle ikke bevegelse bli tillagt heller til det som er inneholdt enn til beholderen, til det som er lokalisert enn til lokatoren? Det siste oppfatninga var med sikkerhet oppfatninga til Heraklit og pytagoreeren Ecfantus fra Syrakus. Alle mente de at jorda roterte midt i universet, og at stjernene stod opp når jorda kom deres vei og at stjernene gikk ned når jorda roterte videre.

Om denne [muligheten for jorda bevegelse] er innrømmet, så oppstår et problem som ikke er mindre om hva som er jordas posisjon. . . . . . . . For gitt at jorda ikke er i universets nøyaktige sentrum, men på en avstand fra det, som kan være liten sammenliknet med avstanden fra stjernene, men likevel er betydelig sammenliknet med avstanden til sfæren til sola og de andre planetene. Regn så ut variasjonene i planetenes bevegelser, anta at disse bevegelsene er ensartede og er om et annet sentrum enn jordas. En må kanskje legge til en rimelig grunn for irregulativiteten av disse varierende bevegelsene. Og siden planetene er sett på varierende avstand fra jorda er jordas sentrum med sikkerhet ikke sentrum for planetenes sirkler. Det er verken sikkert at planetene beveger seg bort fra jorda eller mot jorda, eller jorda bort fra og mot planetene. Det er derfor rettferdiggjort at jorda har en annen bevegelse i tillegg til den daglige rotasjonen. At jorda, i tillegg til å rotere, vandrer med ulike bevegelser og er i sannhet en planet, er en oppfatning tillagt pytagoreeren Filolaus, ingen dårlig matematiker, og en som Platon er sagt å ha søkt etter i Italia."

Copernicus peker her på den mest umiddelbare fordelen for astronomene med en bevegelig jord. Dersom jorda beveger seg i en sirkelbane rundt sentret så vel som spinner om sin akse, kan planetenes bevegelser forklares uten episykler. Sett fra en jord som beveger seg vil en planet som beveger seg regulært synes å bevege seg irregulært. Men Copernicus gikk ikke i denne delen av verket sitt nærmere inn på dette, og han viste ikke her mer konkret hvilke fordeler som fulgt av å anta at jorda beveger seg. I del sju av første bok prøver Copernicus å vise at jordas bevegelse er fysisk fornuftig.

7. Hvorfor de antikke folk trodde at jorda er i ro, som et sentrum, midt i universet.
. . . . . Det sterkeste argumentet var hentet fra doktrinen om det tunge og det lette. For, sa de, jorda er det tyngste elementet, og alle ting som har vekt beveger seg mot den, mot dens sentrum. . . . . . . .

Et annet argument er basert på den antatte bevegelsens natur. Aristoteles sier at bevegelsen til en enkel kropp er enkel. En enkel bevegelse kan være rett, eller sirkulær. Og en rett bevegelse kan være opp eller ned. Så hver enkle bevegelse er mot sentrum eller bort fra sentrum eller sirkulært rundt sentrum. . . . . . De himmelske kroppene har sirkulære bevegelser. Så langt Aristoteles.

Om så, sier Ptolemy, jorda beveger seg i det minste med en daglig rotasjon . . . . . . Bevegelsen må være ekstremt rask, siden den på 24 timer foretar en komplett omdreining om seg selv. Nå motsetter ting som roterer svært raskt seg kohesjon (sammenhengskreftene), og vil gå i oppløsning, om de ikke er holdt fast sammen. Ptolemy sier derfor at jorda ville ha gått i oppløsning for lenge siden, og (som er det mest absurde) ville ha ødelagt himmelen selv, og alle levende kreaturer og andre tunge kropper som fritt kan bevege seg ville ikke ha blitt værende på jordoverflata, men ville ha blitt ristet av. Fallende objekt ville ikke falle ned der de skulle siden jorda beveget seg så sterkt under dem. . . . . .

8. Utilstrekkeligheten i disse argumentene, og tilbakedrivelsen av dem.
På grunn av disse og andre grunner sies det at jorda hviler i universets sentrum. Om en nå skulle si at jorda beveger seg, det er å si at bevegelsen er naturlig og ikke voldsom, . . . . Ting utsatt for en eller annen kraft eller impetus, gradvis eller plutselig, må disintegrere, og kan ikke eksistere lenge. Men naturlige prosesser tilpasser seg sitt formål og arbeider jevnt. [Det er at om jorda beveger seg i det hele tatt, så gjør den det fordi det er jordas natur å bevege seg, og en naturlig bevegelse er ikke forstyrrende.]

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..

Vi må tillate muligheten for en dobbel bevegelse til objekt som faller og stiger i universet, nemlig resultanten av en rettlinjet bevegelse og sirkulær bevegelse. [Dette er en analyse tidligere framført av Oresme.] Tunge fallende objekt, som er spesielt jordiske, må utvilsomt beholde naturen til den helheten som de tilhører . . . . .

9. Om mer enn en bevegelse kan bli tillagt jorda, og universets sentrum.
Siden det ikke er noen grunn til at ikke jorda skulle kunne bevege seg, må vi vurdere om den har flere bevegelser enn en, slik at den kan regnes som en planet.

At jorda ikke er sentrum for alle bevegelser er bevist av de tilsynelatende irregulære bevegelsene til planetene og variasjonene i deres avstand til jorda. Disse ville være uforståelige dersom planetene beveget seg i sirkler om jorda med jorda som sentrum. Siden det derfor er flere sentrum enn et [det er, et senter for alle banebevegelser, et senter for jorda selv, og kanskje også andre] må vi diskutere om universets sentrum er eller ikke er jordas gravitasjons sentrum.

. . . . . . . . . . Om derfor jorda også har andre bevegelser må de nødvendigvis likne på de mange utvendige [planetære] bevegelsene som har en årlig periode. For om vi overfører solas bevegelse til jorda, og holder sola i ro, så vil morgen og kveld, oppgang og nedgang til stjerner ikke bli berørt av dette, mens de stasjonære punktenes, retrogresjonene og progresjonene til planetene, ikke skyldes deres egen bevegelse, men jordas . . . . Til slutt skal vi sette sola selv i universets sentrum.

Copernicus ville sette sin teori om jordas bevegelse inn i et skjema som tillot ham å bevare den aristoteliske verdensoppfattelsen. I følge Copernicus sin fysikk samler all materie seg naturlig i sfærer, og sfærene roterer i følge sin natur. Solas bevegelse er overført til jorda. Sola er ikke blitt ei stjerne, men er blitt universets sentrum. Copernicus sitt univers er ikke endelig, og konsentriske sfærer beveger fortsatt planetene, selv om de ikke drives av den ytre sfæren.

Copernikansk astronomi - de to sfærene.

Copernicus ga jorda tre samtidige sirkulære bevegelser: en daglig rotasjon rundt sin egen akse, en årlig rotasjon i sin bane og en årlig konisk bevegelse av aksen. Den daglige rotasjonen mot øst ga skiftningene mellom dag og natt, og forårsaker de tilsynelatende daglige sirklene som stjernene, sola og månen trekker over himmelen. Dersom jorda er plassert i sentrum av stjernesfæren og roterer østover med en daglig rotasjon om en akse gjennom sin egen nord og sørpol, vil alle objekt som er stasjonære eller nesten stasjonære med hensyn til stjernesfæren bli sett å reise vestover i sirkulære buer over horisonten.

Dersom vi tillater muligheten for at jorda beveger seg, må vi også tillate at jorda fjerner seg fra universets sentrum. For at dette skulle være mulig å forene med de observasjonene som forelå, måtte Copernicus øke størrelsen på universet svært mye. Volumet måtte være minst 400.000 ganger større enn tidligere anslag.

I følge Copernicus tvinger observasjoner oss til å holde jorda innenfor en liten sfære med samme sentrum som stjernesfæren. I denne sfæren kan jorda bevege seg fritt. Jorda kan bevege seg i bane rundt dette sentret eller rundt sola. (Det kapitlet hos Thomas Kuhn som jeg her har bygd på inneholder en hel del tekniske diskusjoner, som er utelatt.)

Copernikansk astronomi - sola.

Thomas Kuhn begynner dette kapitlet med å illustrere ved hjelp av figurer jordas Copernikanske bane rundt sola. I praksis gir det samme resultat som det Ptolemeiske systemet. "Siden sola synes å oppta samme posisjon blant stjernene i det Copernikanske som i det Ptolemeiske systemet, må den gå opp og gå ned med de samme stjernene i begge system." I jordas Copernikanske bane er det noen små avvik fra jordas Ptolemeiske bane, så små at de først kunne undersøkes i 1838. De kalles for den parallaktiske bevegelsen. Det er en liten bevegelse som jordas akse foretar.

Copernikansk astronomi - planetene.

Så langt er det Copernikanske systemet like effektivt som det Ptolemeiske systemet. Når planetene føyes til blir forskjellene større. I det Ptolemeiske systemet blir den retrograde bevegelsen til hver planet forklart ved episykler som planetens bane gjennomløper. Hos Copernicus er dette ikke nødvendig. Den retrograde, eller vestlige, bevegelsen til en planet er bare tilsynelatende, produsert av jordas bevegelse. Denne bevegelsen ble tillagt planetene fordi den jordiske observatøren trodde at han var stasjonær.

Thomas Kuhn forklarer dette og flere andre forhold ved hjelp av illustrasjoner. Tross alt ga ikke Copernicus sitt system mye mer korrekte beregninger enn det gamle systemet.
Thomas Kuhn skriver:

"Sju sirkel systemet som ble presentert i første bok av De Revolutionibus, og i mange andre moderne, elementære oversikter over det Copernikanske systemet, er et vidunderlig økonomisk system, men det fungerer ikke. Det vil ikke forutsi posisjonen til planetene med en nøyaktighet som kan sammenliknes med den som Ptolemys system gir."

Ptolemys system er svært komplisert, siden planetenes baner går i alle slag merkelig sirkler, med tillagte episirkler og andre merkelige bevegelser for å gi forutsigelser som kan stemme omtrentlig med observasjonene. Copernicus ble også nødt til å legge planetbanene i sløyfer for å få systemet sitt til å kunne gi brukbare forutsigelser. Begge brukte mer enn tretti sirkler, og selv da ble Copernicus sitt system ikke mer korrekt enn Ptolemys system. Copernicus løste altså ikke problemet med planetene.

Copernicus sitt system var ikke et virkelig sol sentrert system. For å prøve å bøte på alle uregelmessighetene lot Copernicus jordas bane ha et sentrum som beveget seg i en bane som var plassert mellom jorda og sola (i boka er dette illustrert i figur 34a). Copernicus sitt system er hverken enklere eller mer nøyaktig enn Ptolemys system. De trekkene ved den antikke tradisjonen som hadde fått Copernicus til å forsøke å skape et radikalt nytt system ble ikke fjernet fra Copernicus sitt nye system.

Harmonien i det Copernikanske systemet.

Selv om Copernicus sitt system ikke var vellykket målt etter praktisk anvendelighet og nøyaktighet, var det likevel en stor suksess historisk sett. De Revolutionibus overbeviste noen få personer om at i et solsentrert system lå løsninga til problemet med plantene, og disse personene greide å skaffe til veie den enkle og nøyaktige løsninga som Copernicus hadde søkt etter. Hvorfor ble disse menneskene Copernikanere? Den virkelige appellen til et solsentrert system var estetisk, og ikke praktisk. For astronomer var valget mellom Copernicus og Ptolemy et spørsmål om smak og behag. Og det viste seg å være viktig. Det ble funnet en skjønnhet i det solsentrerte systemet som ikke ble funnet i Ptolemys system. Dessuten gir det Copernikanske systemet en mer naturlig redegjørelse for banene til de indre planetene Merkur og Venus.

Thomas Kuhn gir ei teknisk oversikt over hvordan Copernicus sitt system er vakrere enn Ptolemys system. I den introduserende første boka i De Revolutionibus hadde Copernicus selv vist den estetiske harmonien i sitt system. Det ser vi på nå:

"10. Ordenen til de himmelske kroppene.
Ingen tviler på at sfæren til fiksstjernene er den fjerneste av alle synlige ting. Når det gjelder planetenes orden søkte de gamle filosofene å fastsette den ut fra deres omløps størrelse. De som brukte lengst tid på omløpet ble plassert lengst bort. Nærmest kom da månen, og fjernest lå Saturn.

Det var ulike meninger om Merkur og Venus, som, til forskjell fra de andre planetene, i det hele tatt ikke forlater sola. Noen plasserte dem hinsides sola, som Platon, andre nærmere enn sola, som Ptolemy og de moderne. . . . . Dersom vi er enige med Platon om at planetene er mørke kropper som bare reflekterer lys fra sola, som med den voksende og avtakende månen. . . . .

Derfor tror jeg at vi må vurdere alvorlig den geniale oppfatninga til Martianus Capella . . . og andre antikke latinere, at Venus og Merkur ikke går rundt jorda som de andre planeten, men har egne baner med sola som sentrum. . . . .

Vi kan nå utvide denne hypotesen og bringe Saturn, Jupiter og Mars også i forbindelse med dette sentret, og gjøre sfærene store nok til å inneholde sfærene til Venus, Merkur og jorda. . . . . De ytre planetene er alltid nærmere jorda omkring den tida da de stiger opp om kvelden, det er når de står motsatt av sola, og jorda mellom dem og sola. De er fjernere fra jorda når de går ned om kvelden . . . . når sola er mellom dem og jorda. Dette indikerer at deres sentrum heller ligger mot sola enn mot jorda, og at det er det samme sentret som omløpene til Venus og Merkur er relaterte til.

. . . . . . .

Vi må derfor anta at jordas sentrum, som bærer månens bane, passerer i en krets blant de andre planetene i et årlig omløp rundt sola; at nær sola er universets sentrum; og siden sola er i ro, kan enhver tilsynelatende bevegelse av sola bli bedre forklart ved jordas bevegelse. . . .

Jeg tror at det er lettere å tro dette enn å forvirre saken med å anta en stor mengde sfærer, som de som holder jorda i sentrum må gjøre. Vi følger heller naturen, som ikke produserer noe forgjeves eller overflødig og ofte foretrekker å la mange virkninger utgå fra en årsak. . . . .

Gitt den ovenfor presenterte oppfatninga - og det er ingen som er fornuftigere - at de periodiske tidene er proporsjonale med størrelsen til sfærene, så er ordenen til alle sfærene, når vi begynner med den fjerneste, som følger. Fjernest av alle sfærene er fiksstjernenes sfære. Den inneholder alle ting, og er selv ubevegelig. Til den må bevegelsen til alle andre kropper refereres. . . . . Nest er planeten Saturn, med omløpstid på 30 år. Deretter følger Jupiter, som har 12 års omløpstid. Så Mars, som går rundt på to år. Fjerde plass med årligt omløp av sfæren er jorda, sammen med månens sfære som en episykel. Venus, med omløpstid på ni måneder er femte, og sjette er Merkur, som går rundt på 80 dager.

I midten av alt dette sitter sola på trona si. . . . . .

Vi finner under denne ordenen en beundringsverdig symmetri i universet.

Copernicus legger stor vekt på den beundringsverdige symmetrien. Dersom sola er sentrum i universet, kan ikke en av de indre planetene komme til syne langt fra sola. Dersom sola er sentrum, må hver av de ytre planetene stå motsatt av sola når de er nærmest jorda, og så videre. Det er ved argument om symmetri og harmoni at Copernicus prøver å overbevise sine samtidige om gyldigheten av sin teori.

Harmoni synes å være et merkelig grunnlag å argumentere ut fra til fordel for jordas bevegelse. Copernicus sine argumenter er ikke pragmatiske, men estetiske. De kunne bare appellere til den begrensede undergruppen av astronomer som hadde en nyplatonsk sans for matematiske mønstres skjønnhet, og så dem som et tegn på sannhet. Heldigvis var det noen få, men svært dyktige, nyplatonske astronomer!

Gradvis revolusjon.

Copernicus brøt med den etablerte tradisjonen ved å sette jorda i bevegelse, men det var også det eneste bruddet. Ellers var astronomien til Copernicus i stor grad tradisjonell. Copernicus var en renessanseastronom som laget et verk der både den gamle og den nye tradisjonen var til stede.

For de som fulgte etter Copernicus i det sekstende og syttende århundret lå Copernicus' største betydning i at han gjorde jorda til en planet, og i de harmoniene som han skapte ut fra det begrepet. Etterfølgerne til Copernicus startet der Copernicus hadde stoppet. De begynte med jorda som beveget seg, og med de problemene som den nye solsentrerte astronomien skapte.

Grunnleggende forandringer i de fundamentale begrepene til vitenskapen skjer gradvis. Arbeidet til en enkelt vitenskapsmann kan spille en avgjørende rolle, men om det gjør det, oppnår det sin utmerkelse ved enten som i Copernicus' tilfelle at det skaper revolusjon gjennom en mindre endring som presenterer vitenskapen for nye problem, eller fordi, som med Newton, det skaper revolusjon ved å integrere begrep hentet fra mange kilder. Det er begrenset hva et enkelt individ kan utrette. Begrensningene til De Revolutionibus kan bli sett som vesentlige og typiske karakteristikker til et revolusjonsskapende verk.

Svakhetene til De Revolutionibus kan sees som å reflektere personligheten til forfatteren. Copernicus var en hengiven spesialist. Han tilhørte den gjenoppvekkede hellenistiske tradisjonen, som la stor vekt på de matematiske problemene heller enn på kosmologien. Copernicus var så opptatt av å løse matematiske problem, og å skape geometrisk harmoni, at han var villig til å begå kjetteri, som å sette jorda i bevegelse, for å greie dette. Det var de matematiske studiene til Copernicus som var utgangspunktet for hans etterfølgere. Der hadde han vist at det astronomiske arbeidet kunne gjøres mer harmonisk med en jord som var i bevegelse.

Lenker:
Neste kapittel
Copernicus
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: