Dannelsen av et

Forfølgelsessamfunn

Skrevet av Tor Førde.


Til Oversikten over alle tekstene


Kilde for denne teksten er:


Innholdsoversikt

  1. Forfølgelse
  2. Klassifisering
  3. Renhet og fare
  4. Makt og fornuft


Innledning

Moore forteller om hvordan Europa fra å være et svært tolerant samfunn i tidlig middelalder ved overgangen til høymiddelalderen ble forvandlet til et forfølgelsessamfunn der dissentere, kjettere, jøder, homoseksuelle og andre avvikere ble forfulgt. Det som følger er et referat av denne boka til R.I. Moore.

Moore skriver at boka hans retter seg mot de som har hevdet at middelalderens forfølgelser erstattet mobbens vold. Moore skriver at det er feil å gå ut fra at geistlighetens holdning var formet av det samfunnet som på den tida eksisterte, og som skulle ha sett på forfølgelse av kjettere som normalt.

I tidlig middelalder hadde det knapt forekommet religiøst motivert forfølgelse i Vest-Europa, den dukket opp i det ellevte århundret, og blir først regulær, etablert, i det neste århundret. I det ellevte og tolvte århundret foregikk det ei forandring som ble varig i de vestlige samfunn. Forfølgelse ble en vane. Forfølgelse kom til å bli utøvd gjennom etablerte statlige, rettslige og sosiale institusjoner mot grupper av personer som var definert ved generelle karakteristika som rase, religion eller levemåte, og medlemsskap i slike grupper kom til å bli sett på som tilstrekkelig årsak til angripe folk.

Ofrene for forfølgelse var ikke bare kjettere, men også spedalske og jøder og sodomitter og andre grupper som fra tid til annen kom til. Rundt år 1100 ble Europa et forfølgelsessamfunn. Hvorfor, hvordan?


1. Forfølgelse

De trofastes samfunn

Det fjerde laterankonsilet forkynte i november 1215 at alle skulle gå til skrifte hos presten sin minste en gang om året og bekjenne sine synder og utføre de botshandlingene som han påla dem, og de skulle i det minste hver påske gå til nattverd.

Jøder skulle kle seg sånn at de kunne skilles fra kristne, og de skulle ikke kunne ha offentlige verv.

Laterankonsilets dekret åpnet med en trosbekjennelse. Og det beskrev hvordan man skulle kvitte seg med kjettere. De skulle utstøtes og overgis til verdslige myndigheter for å bli straffet, og eiendommen deres skulle konfiskeres. Også de som ble mistenkt for kjetteri skulle utstøtes, og få et år på seg til å renvaske seg. Dersom de ikke greide å renvaske seg for mistanken skulle de straffes. Personer som hadde offentlige stillinger burde sverge på at de ville utrydde alle de kjetterne som kirka pekte ut for dem.

Også de som ga kjettere skjul eller unnlot å forfølge dem skulle også betraktes som kjettere.

I 1184 hadde det kommet en bulle fra pave Lucius III og keiser Fredrik Barbarossa med liknende innhold som det fjerde laterankonsilets dekreter. Dette var det første vedtaket om forfølgelse av kjettere som gjaldt for hele Europa. Men tidligere hadde det kommet en mengde vedtak, inkluderte den første verdslige lovgivning mot kjetteri, som var kapittel 21 i Assize of Clarendon fra 1166 der Henry II forbød å gi hjelp til de som hadde blitt fordømt for kjetteri i Oxford.

Tradisjonen med forfølgelse av kjetter gikk tilbake til 1022 da kjettere ble brent i Orleans. I 1199 erklærte Innocent III at kjetter skulle behandles som forrædere, og åpnet vei for korstoget mot albigenserne, og for stadig hardere straffer i verdslig lov mot kjettere. I 1226 la Ludvig VIII ned forbud mot at kjettere kunne ha offentlige stillinger, og omtrent samtidig kom Fredrik II med drakoniske tiltak mot kjettere i Imperiet.

Ved begynnelsen av det trettende århundret var det blitt klart at lovgivning som skulle handheves av biskopene ikke var effektiv. Dominikanerne fikk av paven i oppgave å sette opp en inkvisisjonsdomstol for å forfølge kjettere. Den brente også bøker.

Det fjerde laterankonsilet opprettet et apparat for forfølgelse og fastsatte straffer. Jødene hadde i de siste tiårene blitt utsatt for stadig økende brutalitet. De hadde blitt utvist fra Frankrike av Philip II i 1182 etter en serie konfiskasjoner og tvangslån. I 1198 fikk de komme tilbake, men ble underlagt en serie avtaler mellom kongen og fyrstene om utbytting av jødene. I England ble det jødiske samfunnet i York massakrert i 1190, og situasjonen der ble stadig verre. Jøder hadde ikke hatt rett til å eie jord eller til å overgi eiendom ved arv eller bruk eller hatt beskyttelse fra domstolene i mange deler av Vest-Europa. Det tredje laterankonsilet hadde bestemt at spedalske skulle forfølges på samme måte som kjettere og jøder ble forfulgt.


Kjettere

Arven fra Antikken

Verken Forfølgelsens teori eller praksis ble oppfunnet i det tolvte århundret. Da biskopene og paven i denne tida begynte å se etter våpen for forfølgelse kunne de finne både rettferdiggjørelse og begrunnelse i eldre litteratur. Paulus skrev for eksempel i Titusbrevet 3, 10-11 at kjetter er fordømte.

Da keiser Konstantin gjorde den katolske kristendommen til den privilegerte religionen gjorde han det også klart at avvikere fra den skulle settes til tvangsarbeid. Konstantins etterfølgere forbød møter i sekter som var avvikende og beslagla deres eiendommer. Theodosius forbød kjettere å ha offentlige embeter, og kjettere ble deretter mange ganger utrensket. Keiser Justinian forbød kjettere å være i offentlig tjeneste og å være lærere og å arbeide i rettsvesenet og å arve og å vitne mot katolikker. Riktig tro ble en forutsetning for statsborgerskap.

Kjetteriet forsvant fra Frankrike med det arianske kjetteriet i begynnelsen av det sjette århundret, og også fra det spanske og italienske samfunn. I tidlig middelalder er det enkelte episoder med uenighet om doktriner, men først i de siste årene av det tiende århundret kan vi lese at kjetteri blir spredt i Vest-Europa. Det er altså en periode på omkring 500 år der det ikke er rapportert om kjetteri.


Det ellevte århundret

Ralph Glaber er så den første som skriver om forekomst av kjetteri. Han skrev i andre fjerdedel av det ellevte århundret.

Felles for de første kjetterne er at de mente at kirka burde reformeres siden prestene ikke levde kristne liv, og forkastelse av verdslig makt og rikdom, og imitasjon av apostlene. I Milano kunne patarenes drive prestene bort fra kirka og fornekte erkebiskopen i en generasjon med krav om apostolisk renhet, med støtte fra paven. I Flandern kunne Ramihrdus av Cambrai forkynne at prestene hadde mistet sin åndelige autoritet gjennom verdslig korrupsjon, og han ble brent av biskopens tjenere, men hyllet som martyr av paven. Kjetteri forsvant ikke, men ble kirkas politikk.


Framveksten av folkelig kjetteri

Da den gregorianske revolusjonen mistet sin nidkjærhet og begynte å forlike seg med verden dukket kjetteri opp igjen med mer vigør og i to skikkelser, men ulikt tidligere former. På den ene sida var de som mente at reformene ble sviktet, og på den andre sida var de som forkastet målene til den gregorianske reformen, idealet om en hierarkisk organisert kirke som krevde retten til å intervenere i alle livets forhold.

Budskapet om sviket ble spredt av omvandrende predikanter, folk som levde i fattigdom og talte med voldsomhet. De fordømte prestenes grådighet og samlet mange tilhørere. Først var mottakelsen av dem ambivalent. Et eksempel er at biskop Hildebert av Le Mans ønsket Henry av Lausanne velkommen da han begynte å preke mens biskopen reiste til Roma. Da biskopen vendte tilbake hadde Henry gjort revolusjon i kirka i Le Mans og drevet en del av de geistlige bort og selv overtatt som leder av kirka. Henry var aktiv i tretti år til i det sørvestlige Frankrike. Han hadde stor innflytelse i Toulouse og på landsbygda rundt Toulouse i 1140-årene. Det krevde et helt felttog for å ta makta fra Henry og ta ham til fange, og mange mirakler fra Bernhard av Clairvaux, og Henry forsvant for godt i fangehullet til biskopen av Toulouse.

Også andre predikanter som angrep presteskapet og kirkas politikk var i virksomhet og samlet store skarer.

Grupper av legfolk samlet seg også for religiøst samvær uten at det var prester tilstede. Dette er en viktig del av bakgrunnen til kjetteriet, dette var en religiøsitet utenfor kirka.

Senest omkring 1150 hadde katarene en organisert kirkelig struktur i Rhinland med egne kirker, ritualer og biskoper. I 1160-årene spredte de seg raskt i Languedoc og så i Italia.

Katarene kom til å stå sterkt i Lombardia, Toskana, Langeudoc og Provence, og de ble tolerert og beskyttet av mektige lekmenn.

I 1181 ble waldenserne utstøtt fra kirka da Valdes fra Lyon og disiplene hans ble utstøtt siden de nektet å anerkjenne biskopens rett til å avgjøre om de skulle få preke.

Waldenserne spredte seg også raskt, og de var bitre motstandere av de romerskkatolske prestene.


Kirkas reaksjon

Kirka behandlet de få kjetterne den kom over i tidlig middelalder mildt, og nøyet seg med å formane dem og tilhengerne deres. Kirka skulle ikke utgyte blod - skade eller drepe mennesker, mente kirka på denne tida. I noen av de tidligste sakene var det de verdslige myndighetene som tok initiativ til å straffe kjetterne. Dersom verdslige myndigheter ikke kom med noe initiativ kunne biskopene ta initiativ og etterforske kjetteriet og støte kjetterne ut av kirka og tilbakevise forkynnelsen deres. Kirkemøtene i Montpellier i 1062 og i Toulouse i 1119 krevde at kjetterne skulle overleveres til de verdslige myndighetene for å bli straffet. Men det ser ut til at de fleste biskopene mente at det vil føre til blodsutgytelse, for etter episoden i 1028 ble ikke kjettere utlevert til verdslige myndigheter før i 1148. Det året ble en voldsom kjetter, som hadde ansvaret for å brenne kloster i Bretagne, Eon de l'Etoile, overlevert til et råd i Reims.

Dette sammen med henrettelsen av Arnold av Brescia noen få år senere var et vannskille for kirka. Tidligere hadde kjettere blitt behandlet forholdsvis mildt.

Forandringen gikk sammen med en bevegelse mot å behandle sakene mer sentralisert. Det var biskopene som hadde ansvar for å behandle kjetteri. Men biskopenes viktigste straff var å støte kjettere ut fra kirka, og dette motvirket slett ikke kjetteriet, men hjalp det heller fram. De utstøtte kjetterne reiste bare til andre områder og fortsatte å forkynne der. Omkring 1139/40 skrev Peter the Venerable, abbed i Cluny, til biskopene i fire bispedømmer og bad om en forandring og om at den verdslige makta ble bedt om hjelp mot kjettere.

Kirkemøtet i Reims i 1148 markerte slutten på den milde behandling av kjettere ved at det ga tilhengere av Eon over til verdslige myndigheter for at de kunne brennes på bålet. Pavemakta ble også mer opptatt av kjetteri.

Det ble biskopenes oppgave å jakte på kjettere, og det var nytt. Tidligere hadde biskopene bare reagert på kjettere som trengte seg inn på kirka. Mistenkte kjettere skulle arresteres av enhver som fikk mistanke om kjetteri. Kirka gikk over på offensiven.


Jøder

Arven fra Antikken

Romersk lov satte jøder i samme stilling som kristne kjettere. Justinians Codex ekskluderte jøder fra keiserlig tjeneste og fra arbeid i rettsvesenet og fra å sette opp testamente og fra å avlegge vitnemål i offentlig rett. Disse forbudene kom etter de blodige krigene i det første århundret som førte til at jødene ble fordrevet fra Palestina. Jødene slapp å erkjenne keiseren som guddommelig. Jødene levde etter sine egne lover under de arvelige patriarkene av Tiberias i Palestina. Patriarkenes slekt døde ut i 429. Patriarkene var vanligvis behandlet som personer av høg rang i Romerriket, og de krevde inn skatter fra jødene. Jødene var anerkjent som et eget folk som var forskjellig fra alle andre, med de fordelen og ulempene som det medførte.

Da kristendommen i det fjerde og femte århundret vokste seg stor og mektig ble jødene forbudt å gifte seg med kristne og å ha kristne slaver.

Ved hoffet til Karl den store og hos hans etterfølgere hadde jødene beskyttelse. Et brev fra biskop Agobard av Lyon der han krevde at jøder ikke skulle kunne eie jord og ha kristne tjenere ble forkastet. Keiseren aksepterte til og med at jøder solgte kristne slaver. Om dette tjente jødene i det lange løp er tvilsomt - det bidro til den kampanjen som erkebiskop Hincmar av Reims førte for å gjeninnføre forbud mot at jøder bygde synagoger og hadde offentlige verv.


Framveksten av antisemittisme

Etter år 1000 ble forholdene til jødene dårligere. I 1063 ble flere jødiske samfunn i det sørvestlige Frankrike angrepet av riddere som var på vei til Spania for å kjempe mot muslimene. I 1096 kom massakrer i byer ved Rhinen utført av riddere som var på vei til det første korstoget. Også i Frankrike forekom slike massakrer utført av korsfarere. Jøder som omvendte seg til kristendommen slapp unna med livet i behold.

I 1146 var det nye massakrer i byer ved Rhinen. Bernard av Clairvaux grep inn mot dette og fikk stoppet drapene før det eskalerte. Også i England var det massakrer av jøder. Da Richard I ble kronet til konge i 1189 ble jøder brent i London. I de neste månedene ble jøder angrepet mange andre steder i England, og i 1190 ble jødene i York massakrert.

Kortogene stimulerte til fiendtlighet mot jødene. Men korstogene skapte ikke denne fiendtligheten. Det ser ut til at jødene ble utsatt for stadig større plager og stadig mer sjikane ut gjennom det ellevte og tolvte århundret.

I det tolvte århundret spredte jødiske samfunn seg til mange ulike steder i Europa, spesielt i nord og vest der de ikke hadde vært tidligere. Jøder hadde ofte innflytelsesrike posisjoner, og mange av dem ble rike siden de deltok i handels- og banknettverk som strakte seg gjennom Europa og til Midtøsten. Den jødiske kulturen ekspanderte. Jødene i Vest-Europa nådde i antall og kulturell velstand et toppnivå i det sene tolvte og det tidlige trettende århundret. Men jødene var i økende grad sårbare for angrep og mishandling.

I 1179 kom et tillegg til dekretene til det tredje laterankonsilet der paven skrev at jøder ikke skulle bli fratatt sin jord, penger eller gods uten dom, og heller ikke bli angrepet med stokker eller steiner mens de feiret sine høytidsdager, og gravplassene deres skulle heller ikke skjendes. I krønikene var det på denne tida blitt vanlig å uttrykke antisemittisme. I biografien til kong Philip Augustus beskrives kongen som fiendtlig overfor jødene, og også krønikeskriverne i England uttrykte de samme fiendtlige holdningene overfor jødene.

Det virker sikkert at (1) dannelsen av den stereotypen (jøden som rik og grådig og grusom) sammen med (2) jødenes spesialisering som pengeutlånere og liknende aktiviteter, og (3) etableringen av deres merkverdige juridiske status som kongens eiendom, var noe som foregikk i praksis i det tolvte århundret. Disse tre faktorene sammen gjorde jødene svært utsatt for forfølgelse.


Jødene som fiender av Kristus

Identifiseringen av jødene som spesielle fiender av Kristus, og dermed av de kristne, har vært den sentrale og mest grusomme tråden i europeisk antisemittisme. Denne forestillingen ble utviklet til en forestilling om at jødene utgjorde en konspirasjon mot de kristne. Jødene ble forbundet med trolldom rettet mot kristne. Det ble sagt at de drepte kristne barn, for eksempel i Norwich i 1144, i Gloucester i 1168, i Bury St Edmund i 1181, i Winchester i 1192 og Norwich igjen i 1235. Funnet av kroppen til lille Hugh i en kilde i Lincoln og påstanden om at han var torturert i hjel av jøder førte til at jøder ble stilt for retten i London. Nitten jøder ble hengt på grunn av denne påstanden. Også på kontinentet dukket påstanden om at jøder drepte kristne barn opp, og mange jøder ble henrettet på grunn av slike påstander. Paven forkastet slike påstander i 1242 og i 1253.

Det ble også påstått at jøder vanhelliget nattverdsbrødet.


Jødene som kongelige livegne

Jødenes rettslige stilling er ofte beskrevet som kongens livegne, og det fulgte av dette at jødenes eiendom var kongens eiendom. Gjeld til jødene ble overtatt av kongen når jøden døde.

Dette livegenskapet ble oppfunnet i det ellevte og tolvte århundret. I Aragon og Castilla begynte det i privilegiebrevene til byene å bli skrevet mot slutten av det tolvte århundret at "jødene er kronens livegne og tilhører utelukkende det kongelige skattkammeret." Dersom denne tanken har en eneste opprinnelse er den fransk i det Ludvik den fromme reserverte saker som angikk jøder for seg selv. Dette må ha vært gjort som en begunstigelse overfor jødene og for å beskytte dem mot tradisjonelle forbud.

Men spesiell behandling var farlig. Det som begynte som et privilegium ble et middel til undertrykkelse. Domsmyndighet over jødene og beskyttelse av dem var en av de kongelige rettighetene som grevene tok fra kongen i det tiende århundret, og borgherrene fra grevene i det ellevte århundret. I Imperiet ble det samme forholdet mellom beskyttelse og besittelse synlig i det tolvte århundret. I Worms i 1090 fritok Henrik IV jødene fra å være underlagt biskopens og grevens domsmyndighet og reserverte den for seg selv. Etter at det ikke lyktes å straffe de som begikk massakrene i 1096 satte Henrik jødene under sin beskyttelse ved freden i Mainz i 1103. I 1179 beskrev Fredrik I jødene som å tilhøre imperiets skattkammer, og det ble gjentatt av Fredrik II i 1236. For dem var jødene en verdifull eiendom som andre ikke skulle forgripe seg på.

I Spania, England og Imperiet ble jødene gjort til monarkens livegne. I Frankrike medførte disintegreringen av sentral kongelig makt også tap av kongens makten over jødene. Grevene brukte jødene som regnskapsførere og skatteoppkrevere.


Fra utbytting til fordrivelse

Etter at Philip Augustus ble konge i 1179 ble situasjonen til de franske jødene langt verre, og dette skyldtes både kongelig grådighet og antipati. Innen tre måneder etter at Philip hadde blitt kronet ble jøder arrestert av kongens agenter. To år senere kunngjorde kongen at jødene ville bli fordrevet fra kongens demesne. De beholdt sitt rørlige gods, men resten skulle tilfalle kongen. I 1198 fikk jødene komme tilbake. Det ser ut til at jødene ble fordrevet før dogmet om at jødene var kongens livegne var etablert på kongens land, men det ble senere etablert siden det var etablert i Normandie og Anjou og i Spania, og siden pave Innocent III i en bulle i 1205 sa at jødene var dømt til evig livegenskap på grunn av korsfestelsen.

De fleste jødene som ble fordrevet i 1182 slo seg ned i landet til greven av Champagne. I 1394 ble jødene fordrevet for godt.

Under Henry II og Richard I ble jødene i England forholdsvis moderat beskattet. Opprettelsen av "the exchequer of the jews" i 1194 for å administrere den gjelda som tilfalt kongen etter at Aaron av Lincoln døde og deretter gjeld etter andre jøder førte i seg selv ikke til at jødenes stilling ble forverret. Men etter at Philip Augustus i 1204 la Normandie under seg ble situasjonen verre. Kongen krevde langt mer fra jødene, og folk ble mer fiendtlig innstilt overfor jødene siden de fikk skyld for den hardhendte innkreving av gjeld. Da jøden ble utvist fra Gascoigne i 1288-9 og fra England i 1291 var det en følge av Edward I trengte penger, og han slo under seg alt jødene eide med et slag. Denne utvisningen var ikke drevet fram av antisemittisme, men av økonomiske motiv. Utvisningen fra England var endelig.


Spedalske

"Spedalskhet"

Historien om spedalskhet er usikker på grunn av manglende kunnskap om hvilke sykdomstilstander som ble karakterisert som spedalskhet. Det er gjennom tidene blitt gitt mange ulike årsaker til spedalskhet. Det er vanskelig å diagnostisere sykdom korrekt siden den viser seg på mange ulike måter, og på måter som kan forveksles med andre sykdommer.

Den mest voldsomme formen for spedalskhet fører til følelsesløshet i lemmene siden nerveendene slutter å formidle inntrykk. Blodkar blir også ødelagt og bein går i oppløsning - derfor kan denne formen for spedalskhet identifiseres av arkeologer, men ikke mildere former. Og de mildere formene ser ut til å ha blitt vanligere etter hvert som det ble utviklet motstandskraft mot sykdommen.


Arven fra Antikken

I antikken var spedalskhet svært sjelden, arkeologene har ikke funnet spor etter spedalskhet, og det må ha vært andre sykdommer som ble kalt for spedalskhet da enn nå. De beindeformasjonene som spedalskhet kan føre til er funnet i Egypt i funn fra det andre århundret før Kristus, og i England i funn fra det tredje århundret etter Kristus. Det er de tidligste funnene. Men fra det sjette århundret etter Kristus er det flere funn i både England, Frankrike og Egypt.

Reaksjonene på spedalskhet var ambivalente, spedalske kunne bli drevet ut av byene samtidig som det ble bygget boliger til dem utenfor byene. I tidlig middelalder var de beskyttende tiltakene overveiende. Kirkemøtet i Orleans i 549 ga ordre om at spedalsk skulle få klær og mat av biskopene. Segregasjon av spedalske ble første gang påbudt i loven til Rothari, konge i Lombardia, i 635. Spedalske som ble drevet fra byene skulle ikke lenger kunne disponere over sin eiendom, men de skulle likevel leve av inntektene fra eiendommen sin.

Kildene sier ellers svært lite om spedalskhet fram til det ellevte århundret.


Spedalskhet trer fram i middelalderen

I 1014 var spedalske blant de som ble helbredet av relikviene som biskop Gerard overførte til kirka i Arras. Og i 1023 i Orleans, hvor det var spesielt mange spedalske, ble de gitt penger og kysset som demonstrasjon av hans ydmykhet av kong Robert I. I 1044 ble Aelfward tvunget til å slutte som biskop i London siden han var blitt spedalsk. Også andre autoritetspersoner måtte abdisere etter at de ble påstått å lide av spedalskhet.

Dette var begynnelsen på en dramatisk endring i måten spedalske ble behandlet på. Det ble opprettet hospital og hjem for spedalske over hele det vestlige Europa.

Disse tiltakene for spedalske begynte omkring slutten av det ellevte århundret og begynnelsen av det tolvte århundret, og nådde toppen omkring hundre år senere, og i siste del av det trettende århundret ble de avsluttet. Da var det flere ledige plasser for spedalske enn det var spedalske, og etter Svartedauen forsvant de spedalske raskt fra det meste av Europa.

Det er ei klar forklaring på økninga av stiftelser for spedalske i siste fjerdedel av det tolvte århundret: I 1179 gjentok det tredje laterankonsilet at spedalske skulle segregeres, og at de var forbudt å gå til kirke sammen med friske. Samfunn for spedalske skulle få egne kirker og gravplasser og prester.


Mot segregering

Opprettelsen av ly og hospital i denne skalaen var en stor humanitær anstrengelse.

Denne humanitære innsatsen fant sted i et miljø der det var økende fiendtlighet overfor de spedalske.

Det er blitt lagt merke til at den hardeste sanksjonen som disse stiftelsene for spedalske rådde overfor mot brudd på reglene for institusjonen var utstøtelse. Det tyder på at segregasjon ikke var formålet med stiftelsen. En av de viktigste kildene til gaver og midler til disse institusjonene var de spedalske selv. Dette betyr at livet i en institusjon for spedalske var bedre enn livet utenfor. Utenfor var spedalske utstøtte tiggere.


De levende døde

Den segregasjonen som ble beordret av det tredje laterankonsilet innebar et ritual som var modellert etter ritualene for døde. I Amiens skulle den spedalske stå i ei åpen grav mens presten leste ritualet, andre steder var det nok å kaste noen spader jord over den spedalske. Så ville presten lese opp at den spedalske var utstøtt og skulle bruke det spesielle kostymet som spedalske brukte.

Spedalske ble forbudt å gå i gatene til mange byer. I England kunne spedalske ikke motta arv.

Inkvisisjonen til Philip V (1316-22) torturerte spedalske for å få dem til å tilstå at de hadde konspirert for å forgifte kilder over hele Frankrike. Dette førte til at flere hundre spedalske ble brent og at inntekter til spedalskehospital ble konfiskert av kongen.

Det ble nå færre spedalske. Spedalskestiftelsene begynte å huse fattige.


Den felles Fienden

For kristne var de spedalske både beundringsverdig og misunnelsesverdig siden de spedalske hadde begynt å sone sine synder allerede i denne verden, og derfor lettere kunne slippe inn i himmelen. Orderic Vitalis forteller om en munk som bad om å bli spedalsk.

Spedalskhet kunne bli sett på som en straff for synd. Spedalskhet ble identifisert med fiendtlighet overfor kirka og kjetteri. Spedalske og seksuelle utskeielser hørte sammen.


2. Klassifisering

Tilfeldighet og kontinuitet

Forfølgelsen av jøder, kjetter og spedalske løper parallelt. I praksis begynte forfølgelsen i begynnelsen av det ellevte århundret. I midten av det tolvte århundret økte fiendtligheten markert, og at omfattende apparat ble opprettet for å gjennomføre forfølgelse mot slutten av det tolvte århundret - det ble kodifisert av det fjerde laterankonsilet i 1215, og for spedalske av det tredje laterankonsilet i 1179, og perfeksjonert ved midten av det trettende århundret eller kort tid etterpå. Formene for forfølgelse var like. Alle måtte kle seg slik at de lett kunne identifiseres. Segregering fra samfunnet foregikk ved fengsling av kjettere, ghettoisering av jødene, og spedalske ble isolert spesielle steder. Utstøtelsen medførte tap av borgerretter og rett til disposisjon over eiendom.

De mest brukte forklaringene på den økende forfølgelsen er hentet fra den antakelsen at tilstedeværelsen av hver gruppe ble mer tydelig i løpet av det tolvte århundret. Det er antatt at det ble flere kjettere og spedalske, og at jødene ble viktigere siden pengeøkonomien ble viktigere. Men parallellene mellom forfølgelsen av de ulike gruppene kan undergrave denne antakelsen. Det kan ikke være tilfeldige sammentreff. Forfølgelsen av gruppene begynte samtidig og utgjorde liknende trusler.

Den alternative forklaringa er at årsakene til forfølgelsen ikke er å finne hos ofrene for forfølgelsen, men hos forfølgerne. Det kjetterne, jødene og spedalske hadde felles var at de ble offer for en forfølgelsesmani som grep Europa. Og var disse gruppene så store og distinkte?

Dersom man tror at den økende forfølgelsen skyldtes virkelige forandringer tror man også at kjettere ikke ble forfulgt mellom det sjuende og det tiende århundret fordi det ikke var kjettere i Europa i denne tida. Og dersom vi ikke hører om forbud mot at jødene deltok i bestemte virksomheter og ekskludering av spedalske er det fordi kildene fra de århundrene er for få. Etter denne synsvinkelen skyldtes framveksten av forfølgelse at kildene er blitt bedre og rikere, og ikke at forfølgelsen var noe nytt.


Kjetteri: Erkjennelsens problem

Påstanden om at kjetteri ville ha blitt forfulgt før det ellevte århundret dersom det hadde eksistert er meningsløs. En kjetter var etter kanonisk definisjon en som hadde synspunkter som var "valgt av menneskelige oppfatninger i motsetning til hellige skrifter og offentlig framsatt og forsvart med iherdighet". Dette betydde at en person først ble kjetter dersom han nektet å følge biskopens irettesettelse, og ved å nekte å slutte å preke når biskopen forbød ham å preke. Av disse ble det siste langt viktigere utover i det tolvte århundret. Fra den konformes standpunkt utropte kjetteren seg selv som kjetter. Kjetteren forkastet kirkas autoritet. Kjetteri eksisterte bare så langt kirka valgte å erklære kjetteriets eksistens. Kjetteri kan bare oppstå når kirka hevder sin autoritet og hevder å forvalte både sannheten og religionens organisasjon. Kjetteren er den som motsetter seg dette. Men trosforestillinger som er ulik de kirka forkynner er ikke alene kjetteri. Mange ulike religiøse forestillinger har eksistert, og de blir først kjetterske når kirka går til krig mot dem. Det skjedde sjelden i tidlig middelalder. Etter at arianismen var borte er det ikke spor etter forkynnelse som kirka fant det nødvendig å forby. Ingen tror i dag at gamle kjetterske forestillinger eksisterte i befolkninga uten å bli lagt merke til gjennom disse århundrene for så å bryte fram i korstogenes tid.

Strukturen til den vestlige kirka i tidlig middelalder tillot langt større variasjon enn det som senere ville være i overensstemmelse med opprettholdelse av den katolske kirkas enhet. Kirka hadde enda ikke utviklet midler som tillot at den krevde uniformitet. Hver biskop styrte sitt bispedømme som etterfølger etter den som ble sagt å ha opprettet det. Roma ble regnet å være det ledende bispedømmet, men hadde ikke alminnelig anerkjent autoritet til å gripe inn i andre bispedømmers praksis. De pavelige reformene i det ellevte århundret var siktet inn mot å oppnå autoritet over lokale tradisjoner.

Kirkas sentralisering spilte en rolle for å gjøre dissenteri om til kjetteri. Spillerommet for kritikere av kirka hadde variert sterkt med holdningene til autoritetspersonene som ble utsatt for kritikk. Moore gir eksempler på dette.

En annen ting var at mens kjettere alltid ble beskyldt for å ville innføre nye forhold så var den viktigste kilden til ny praksis og nye oppfatninger kirka selv, eller reformatorene innenfor kirka. De som hevdet at barnedåpen ikke var nødvendig eller at ekteskapet ikke trengte å bli vigslet av prester eller at sjelene ikke måtte gjennom skjærsilden eller gikk mot skriftemålet, gjorde ikke opprør mot eldgammel praksis og tro. Dette var nye oppfinnelser som kirka kom med og som biskopene gradvis presset gjennom, og biskopene selv ble tvunget til reformer av pavedømmet i det ellevte århundret. Noen av anklagene om kjetteri i det tolvte århundret kom mot personer som bare nølende ville være med på reformene.

Til slutt førte selve prosessen med å identifisere og bekjempe kjetteri til større enhet. De som protesterte mot kirka hadde svært ulik bakgrunn og ulike motiv og overbevisning. Likhet mellom dem kom av at de protesterte mot de samme tingene, først mot korrupte prester og kirkas innvikling i verdslige maktforhold, og senere mot kirkas stadig større krav på makt over menneskenes liv og tilværelse og økonomi. Ikke før i 1140-årene da de første representantene for Bogomilkirka fra Balkan kom til Rhinland stod kirka overfor autentiske representanter for ei alternativ kirke, og i de neste tretti årene opprettet katarene egne kirker med prester og biskoper. Men helt fra begynnelsen, fra anklagene til mennene i Arras som stod foran Gerard av Cambrai i 1025, ble de som ble anklaget for kjetteri sett på som representanter for en større fiende. De spørsmålene som ble stilt til dem var beregnet på å føre til svar som ville bekrefte dette, og svar som ikke bekreftet dette ble ofte ikke trodd. På denne måten ble de spredte og dårlig formulerte kjetteriene i det ellevte og tidlige tolvte århundret omdannet til fragmenter i et større bilde - et bilde av et monster som kirka trodde den ble truet av. Og det var i stor grad bildet av dette mangehodete monstret som lå bak utarbeidelsen av lovgivning og inkvisisjon. Bevegelsen mot forfølgelse av kjetteri var derfor langt fra et enkelt svar på utfordringen fra kjetterne. Tvert i mot, selv om kjetterne var virkelige nok så var den betydningen som kjetterne fikk først og fremst en funksjon av kirkas egen utvikling.


Spedalskhet: Diagnosens problem

Vi vet fortsatt for lite til å kunne avgjøre om den økende frykten for spedalskhet i det tolvte århundret skyldtes at spedalskhet ble mer vanlig.

Likevel kan vi ut fra den begrensede kunnskapen som vi har konstruere en modell for spedalskhetens sykdomsutvikling i Europa i middelalderen. Bakterien kom til noen deler av den romerske verden, inkludert Egypt, Frankrike og England, mot slutten av antikken, men ble ikke vidt utbredt. Derfor hadde befolkninga i de raskt voksende byene i høymiddelalderen liten motstandskraft mot spedalskhet og var sårbare overfor store epidemier som grep Europa i det tolvte og trettende århundret. I Europa nådde sykdommen toppen ved midten av det trettende århundret, og befolkninga utviklet større motstandskraft etter Svartedauen, blant annet på grunn av at folk som har vært smittet av tuberkulose oppnår større motstandskraft mot spedalskhet, og tuberkulose ble mer hyppig etter Svartedauen. I det femtende århundret var spedalskhet blitt en sjelden sykdom, og i det syttende århundret var spedalskhet praktisk talt utdødd i store deler av Europa.

Dette stemmer overens med de litterære kildene. Men noen spørsmål blir ubesvarte. Det viktigste er at dette bildet ikke støttes av arkeologiske funn. Det er ikke spor av spedalskhet gjennom flere hundre år etter funnene som stammer fra det sjuende århundret. Og det er få funn fra den perioden da spedalskhet skulle være mest hyppig. Grunnen kan være at det ikke er gjort grundige nok undersøkelser. Likevel kan det være mulighet å ha en viss skepsis overfor de litterære kildene.

De fleste kildene som skriver om spedalskhet bruker ikke uttrykket i medisinsk forstand, men i moralske utlegginger eller i allegoriske sammenhenger, i bibelske utlegginger og i seremonier. Det er et faktum at smertefulle og stygge misdannelser var en konstant plage for menneskene som levde i middelalderen, og det skulle være sannsynlig at menneskene skilte mellom dem etter årsak.

Et sikkert tegn på spedalskhet er at nerveendene ikke bærer smerteimpulser fra lemmene, og dette ble også i middelalderen brukt for å diagnostisere spedalskhet. Og i utgravninger fra gravplassene til to spedalskehospital var de fleste skjelettene som ble gravd fram merket av den oppløsning av beinmasse som er et kjennetegn på spedalskhet, og dette viser at spedalskhet kunne diagnostiseres riktig i middelalderen.

Likevel vet vi svært lite om hvordan spedalske ble identifisert og diagnosen bekreftet.

Det er en akseptabel hypotese at eksplosjonen av engstelse i det tolvte århundret hadde sitt grunnlag i en virkelig epidemi som befolkninga i det vestlige Europa først var svært mottakelig for. Men det mangler arkeologisk informasjon som kan fastslå hvor utbredt spedalskhet var.

Andre sykdommer kan forveksles med spedalskhet selv om det ser ut til at det var mulig å skille spedalskhet fra andre sykdommer. Men selv mistanke om spedalskhet kan ha ført til personer ble utstøtt. Alle beretninger om spedalske framstiller spedalske som fryktinngytende. I spedalskekoloniene var livet nøyaktig regulert og kjønnene var skilt fra hverandre og drikk og spill og sjakk var forbudt og all uregelmessighet ble hardt straffet.

De store investeringene i spedalskekolonier må skyldes angsten for de spedalske.


Jødene: Assimilering og utstøtelse

Jødenes historie i tidlig middelalder er mindre ukjent. Det var jødiske samfunn i mange byer i romertida, og også jødiske samfunn utenfor byene. Jødene ble beskyttet av loven og av keiserne, men det var likevel antisemittisme og tvungen omvendelse i det femte og sjette århundret. Theodoric ostgoteren opprettholdt beskyttelsen av jødene og deres privilegier i Italia, og straffet hardt de som brente synagogene i Roma og Ravenna. Men han handhevet ikke de forbudene som hvilte på jødene, inkludert forbudet mot å bære våpen og å ha høye embeter. Mye av det samme synes å ha vært tilfelle under visigoterne og merovingene. Jødene levde stort sett i trygge kår.

Da Pepin III erobret Narbonnais i 768 bekreftet han både odelsretten til jødene for land som de eide og den autoriteten som de utøvde over kristne på grunn av dette. Etterfølgerne hans fulgte dette eksemplet. Karl den store lettet på forbudene mot at jøder avla vitnemål i retten; Ludvig den fromme nektet å handheve forbudet mot at jøder hadde makt over kristne og tillot at jøder omvendte sine tjenere, og forbød at slaver som var eid av jøder ble døpt uten at de jødiske eierne tillot dette.

Flere jøder hadde innflytelsesrike posisjoner ved hoffet under Ludvig og det var jødiske samfunn i Aachen. Jødiske handelsmenn fikk fritak for toll og andre hindringer for handelen sin - inkludert handelen med kristne slaver. Dette var et forbud som biskop Agobard forgjeves prøvde å få keiseren til å handheve. Han klaget også over at jødene fikk kristne til å arbeide om søndagene og til å spise kjøtt og drikke vin i påska. Keiseren forbød at markedet i Lyon foregikk på lørdager for å beskytte interessene til jødiske handelsmenn.

Det virker ikke som om Agobards kampanje skyldtes personlig fiendtlighet mot jøder. Kravet hans om at kanonens forbud skulle handheves ble også framført av franske biskoper ledet av Hincmar av Reims i konsiler mellom 843 og 846, som forbud mot at jøder hadde høye embeter og ekteskap mellom jøder og kristne. Keiseren brydde seg ikke om dette. Biskop Ratherius av Verona klaget i 965 over at jødene ikke ble behandlet med passende fiendtlighet.

Bekymringene til Agobard og Ratherius bekrefter at på deres tid var jødene fullt integrert i samfunnet. Og det kan være feil å tro at det noen gang hadde vært annerledes. Det er sannsynlig at den store mengden jøder i fransk Gallia stammet fra omvendte og ikke fra innvandrede jøder. Og dette er tilfelle for resten av Vest-Europa. Jødiske jordbrukere og landarbeidere var ikke uvanlige rundt år 1000. De har blitt identifisert blant leilendingene til Tegernsee i Bayern, de eide odelsjord i landsbyene til Maconnais og var ganske tallrike i Languedoc, Katalonia, Provence og i det sørlige Italia. I byene var det jødiske handverkere i alle yrker. I middelhavsområdet deltok de i samfunnslivet på alle måter, og de levde blant de kristne på landet og i byene. I Rhinland lærte jødiske barn hebraisk i synagogene, mens undervisninga i Spania synes å ha foregått både på hebraisk og lokale morsmål. De som fulgte rabbi Judah Hab-Hasid (1146-1217) insisterte på sosial og kommersiell segregering fra de kristne. Dette var et motstykke til voksende antisemittisme.

Ny handheving av de kanoniske forbudene og antisemittisme i det tolvte århundret førte jødene ut i en marginal posisjon. I 1096 forbød Henry IV dem å bære våpen. Det er mulig å se tegn til at voksende restriksjon overfor jødene og deres aktivitet antyder at forfølgelsen tenderte til å skape heller enn å være resultat av det som senere er blitt sett på som jødisk eksklusivitet.

Det er først etter det første korstoget at identifikasjonen av jøder med pengeutlåner kommer. I England var de største pengeutlånerne kristne så sent som i 1164, da Henry II synes å ha overført forretningene sine ganske brått til jøder.

Grunnen til at jødene konsentrerte seg om utlånsforretninger var at de ble utestengt fra annen virksomhet. Tidligere hadde jøder vært jordbruker. Men gårdbrukerne ble undertvunget og presset inn i livegenskap i midten og siste del av det ellevte århundret, og da mistet jødene jordeiendommene sine.

I det tolvte og trettende århundret vokste det opp segregerte boområder der det bare bodde jøder. Ghettoer med murer rundt og med port som var stengt om natta kom i senmiddelalderen.


Retorikk og realitet

Assimileringen av jøder, kjetter og spedalske i en retorikk som betegnet dem som en trussel mot sikkerheten og den kristne orden var ikke ganske enkelt fortsettelsen av en tidligere tradisjon. Noen klassiske tekster inngikk i grunnlaget for klassifiseringen og prosedyrene og straffen. Men det var noen som grep til dette som løsninger i en bestemt situasjon. Apparatet for straff og konfiskering var langt mer utarbeidet i det trettende århundret enn det hadde vært i antikken.

Utviklingen av forfølgelse i det ellevte og tolvte århundret kan det ikke gjøres rede for bare ved å vise til forandringer i antall eller kvalitet eller naturen til ofrene.

Jødene ble tvunget inn i noen få roller, og det ble skapt et skremmebilde av jødene. Det ble også skapt et skremmebilde av kjetterne der de ble framstilt som å tilhøre ei kirke som ville ødelegge kristendommen og opprette Satans herredømme på jord.

Men kjetterne var slett ikke en enhetlig gruppe, men hadde mange ulike oppfatninger og motiv. Svært få av dem framførte et alternativ til den etablerte kirka. Selv katarene var splittet i mange sekter som lå i strid med hverandre.


Mannlige homoseksuelle

John Boswell har skrevet om situasjonen til mannlige homoseksuelle. De ble ikke spesielt hardt forfulgt i antikken, selv om kirkefedrene advarte mot seksuelt samkvem mellom menn, på samme måte som de advarte mot alt seksuelt samkvem, uansett kjønn. Romerne betraktet menn som inntok den passive rollen som foraktelige. Kritikken av homoseksualitet var hardere blant hedninger enn blant kristne i senantikken. Den bibelske fordømmelsen av sodomi ble utlagt av Hincmar av Reims som advarte mot enhver seksuell aktivitet som ikke ville føre til barn. Burchard av Worms klassifiserte i 1025 homoseksualitet som en form for utroskap, og ikke blant de verste, og blant ugifte var det ikke straffbart.

Boswell skriver at det var i det tolvte århundret at homoseksualitet ble en forferdelig forbrytelse. Urban II ble foruroliget av at erkebiskop Ralph av Tours nominerte og fikk valgt sin elsker John til biskop i Orleans.

Peter Comestor, som døde i 1197, var den første som fortolket sodomi som å referere spesielt til homoseksualitet. Det tredje laterankonsilet i 1179 var det første store kirkemøtet som ga lover mot homoseksualitet, og vedtok at geistlige som var homoseksuelle skulle mistet embetet sitt og bli satt i kloster for å sone, mens legfolk skulle utstøtes fra kirka.

Men det fjerde laterankonsilet reduserte straffen for homoseksualitet. Gregor IX instruerte dominikanerne om å utrydde homoseksualitet fra Tyskland. Nesten et århundre tidligere hadde kongedømmet Jerusalem vedtatt en lov som sa at sodomitter skulle brennes, og den var rettet mot mannlige homoseksuelle. I vest kom ingen slik lovgivning før det i Spania, Frankrike og mange italienske byer fra omkring 1250 ble skrevet at homoseksuelle skulle straffes med døden, vanligvis etter tortur. Rundt år 1300 var det dødsstraff for mannlig homoseksualitet de fleste steder.


Kvinnelige prostituerte

Det ser ut til at klassifiseringen og behandlingen av prostituerte følgte det samme mønstret som for homoseksuelle.

Mange av reformatorene ville frelse prostituerte. Hva betydde det?

Henry II fastsatte reguleringer av bordellene i London i 1161, og Philip Augustus forbød prostituerte å drive sin handel på kirkegården. Ved universitetet i Paris diskuterte mestrene om det var riktig av kirka å tjene på prostitusjon ved å ta mot gaver fra prostituerte, og kom fram til at det var det ikke. Spørsmålet kom opp siden en gruppe prostituerte tilbød å betale et vindu til ære for jomfruen under ombyggingen av Notre Dame, på samme måte som andre yrkesgrupper gjorde - men det ble ikke akseptert. I første halvdel av det trettende århundret ble prostituerte utvist fra mange byer.

Etter dette ble prostituerte behandlet på en måte som likner på måten jøder ble behandlet på. Ved slutten av det trettende århundret ble prostitusjon hardt beskattet av fyrster og bymyndigheter ved at de krevde tillatelse for å drive prostitusjon, og tok seg grundig betalt for å gi tillatelse. Og i blant ble de prostituerte fordrevet.


Fienden definert

Personer ble klassifisert, og noen ble i denne prosessen demonisert. Hvorfor?


3. Renhet og Fare

Frykten for forurensing

Forfølgelsens retorikk gir et første signal om dens motiv. Den trusselen som ofret representerer er allestedsnærværende. Og så smittsom at den er uimotståelig. Den framstilles som seksuelt forførende. Både kjettere, spedalske og jøder ble sagt å være lystne forførere.

Frykten for seksuell smitte beskyttet sosiale grenser. Engstelse av dette slaget er ofte rettet mot kvinner i samfunn som gir dem høy verdi på en eller annen måte samtidig med lav status, og Europa var i middelalderen et slikt samfunn. Slik engstelse er også rettet mot grupper som er definert ved rase eller kaste og utfører nødvendige oppgaver men har lav status. Det er frykt for at de skal hevde sin virkelige makt og omkaste den sosiale strukturen.

Smittefrykt er den frykten den privilegerte kjenner overfor de som betaler for privilegiene.


De mektige og de fattige

Den skalaen som europeiske samfunn ble omformet i i det ellevte århundret kan knapt overdrives. På landsbygda ble godseiersystemet fullført og det samlet de som arbeidet på jorda i eneste underordnet klasse. Og godseierklassen konsoliderte seg i en klasse, et arvelig privilegert aristokrati. Byene vokste svært raskt og skapte et markedssystem og omskapte Europa til en pengeøkonomi. Over by og land bygde konger, paver og aristokrati opp regjeringsinstitusjoner med ny kraft med et nettverk av permanente tjenestemenn som erstattet en sjeldent besøkende konge eller biskop på vei fra et gods til et annet. Tilsammen var det den mest dyptgående og varige forandring i Europa mellom innføringen av jordbruket og den industrielle revolusjonen.

Den mest universelle angsten er den som er beskrevet av Baldri av Dols i beskrivelsen av følget til den alarmerende Robert av Arbrissel som uten hensyn til sosiale grenser inkludert menn fra alle sosiale forhold, kvinner, både fattige og adelige, enker og jomfruer, unge og gamle. Han avviste verken fattig eller rik, verken spedalske eller maktesløse.

Den mest elementære klassifikasjonen som oppstod i omklassifiseringa som konstituerte den sosiale revolusjonen i det ellevte århundret var klassifiseringa i enten maktesløse - "paupers" - eller mektig - "potentes". Sammenbruddet av den offentlige autoriteten som skjedde så dramatisk i det nordlige Frankrike i 1030-årene forenklet radikalt de mange formene for frihet og underkuing på den ene sida, og av adel og privilegier på den andre. Samtidig som adelen omorganiserte familiestrukturen for å forsvare godseiendommenes integritet skaffet de seg kontroll over landsbygda, og overtok her den makta som tidligere hadde vært kongens. Det var makt til å skattlegge og til å kommandere. Skillet mellom livegne og frie menn ble brutt ned, alle som ikke hadde makt til å forvare seg ble tvunget inn i livegenskap.

I det ellevte århundret medførte besittelse av land makt over de som dyrket jorda.

Det var til de maktesløse at alle de store predikantene i denne tida henvendte seg, uansett om de ble erklært å være katolikker som Bernard av Clairvaux eller erklært å være kjettere som Henry av Lausanne og Arnold av Brescia. Det var fra de maktesløse som flokket seg rundt dem og fulgte dem at predikantene hentet sin makt. Den gregorianske revolusjonen selv, som fikk kraft fra folkelige oppstander som ble oppmuntret av paven mot korrupte biskoper over hele Europa, gir det tydeligste bildet på dette. Taleren som dro store menneskemengder i årene rundt 1100 representerte ulisensiert og ukontrollert makt. Derfor måtte han enten anerkjenne kirkas makt, og dermed også den sosiale orden, eller bli utryddet.

Liknende engstelse er synlig overalt, og kunne bli brukt av en angriper til å rasjonalisere sine privilegier mot de som manglet dem, eller til å angripe dem han ville utfordre makten til. Jøder var spesielt sårbare. Rundt år 1100 ble penger stadig mer identifisert som den sosiale endringens maskin, og derfor smittens og forurensingens tjener. Den raske økonomiske veksten, fragmenteringen av samfunnet, alle de rotløse og arbeidsløse innvandrerne til byene og omstreiferne, og oppsamlingen av rikdom og utbyttingen, alt ble sett på som gjort av menn med penger, jøder og lånehaier.

Penger kom for første gang siden antikken i vanlig bruk og erstattet et system av bytte som hadde blitt styrt av et etisk system der forholdet mellom partene var viktig.

Ved begynnelsen av vår periode ble et marked for jordeiendom skapt.


Avvik og autoritet

I følge Durkheims teori om avvik ble noen ekskludert for å forsterke enheten til resten. Dette er spesielt nødvendig i tider med raske sosiale forandringer og økende oppsplitting.

Dette kan være vanskelig å benekte. Men hvilke slutninger kan vi dra? Det er slett ikke grunnlag for å hevde at kjetterne vakte hat og frykt i folkemassene fordi de tok avstand fra de verdiene som samfunnet var basert på. Det er heller ikke riktig å se på geistligheten som representanter for folket og de verdiene som det var bærere av.

I tidlige samfunn er forbrytelser handlinger som bestemte personer har begått mot andre bestemte personer, og som ofrene søker kompensasjon for direkte fra de som har begått forbrytelsene. Når staten begynner å vokse fram søker den å opprette domstoler og politi som overtar forbrytelsene og handheving av lov og rettferdighet. Den oppretter også forbrytelser som ikke har noe offer, forbrytelser mot moralen etc. Staten ville selv søke etter disse forbrytelsene for å straffe dem. Dette er akkurat den overgangen som fant sted med hensyn til holdningen til kjetteri i andre halvdel av det tolvte århundret. Myndighetene begynte å lete etter kjettere, og nøyde seg ikke med å reagere på kjettere som angrep geistligheten. Forandringen blir synlig etter kirkemøtet i Reims i 1157 som foreskrev fengsel, brennemerking og eksil for den onde sekt manikeerne som gjemte seg blant de fattige under skjul av religiøst arbeid for å undergrave troen til enkle mennesker, og blir spredt av onde vevere som reiser fra sted til sted, og ofte bytter navn og lever sammen med syndige kvinner.

Og så begynte myndighetene å drive mennesker som ble stemplet som kjettere inn i døden, eller brenne dem.

Den første verdslige lovgivningen mot kjetteri finner man i Henry II's Assize of Clarendon. Grunnen til at denne lovgivninga først kom i England var ikke at kjetteri florerte spesielt sterkt i England, men at kongen der var spesielt aktiv for å skape en aktiv stat.

Utviklingen av rettslige prosesser for forfølgelse av jøder, kjettere og andre ble gjennomført av konger, paver og biskoper.

Skapelsen av et overordnet trossamfunn og en felles etisk levemåte, i motsetning til slektssamfunnet, blir vanligvis er betraktet som den største prestasjonen til de religiøse og intellektuelle bevegelsene i det tolvte århundret, reform og fornyelse av kirke og stat drevet av frisk og universell forpliktelse til kristen tro og kristne verdier.


Forfølgelsen og "folket"

I hvilken utstrekning var forfølgelsen et resultat av folkelig motstand mot ofrene? Stort sett vet vi for lite til å svare utfyllende på dette spørsmålet.

Det er grunn til å tro at så snart troen på at spedalskhet var smittsom oppstod førte det til folkelig motstand mot de spedalske. De spedalske ble snart utsatt for forfølgelse og avsky og en grusom behandling som det i det hele tatt ikke var noen fornuftig grunn til å utsette dem for, blant annet siden spedalskhet ble en svært lite smittsom sykdom. Men om avskyen for de spedalske ble skapt av sykdommen eller av den fortolkningen av den som ble spredt av geistlige er et helt annet spørsmål, som vi ikke kan svare på.

Det er lettere å vurdere situasjonen til kjettere og jøder. De skriftene som ble produsert i klostrene framførte synspunktene til en begrenset del av befolkninga, og kan ikke sies å ha vært representative for hele befolkninga.

Derfor er det vanskelig å fastslå at menneskene i middelalderen fryktet alle avvik fra den katolske tro. Tvert i mot var grunnen til at kjetterske predikanter ble så hardt forfulgt frykten for at de ville få stor oppslutning og undergrave den sosiale orden. Og denne frykten var begrunnet. Overalt der kjettere stod fram fra det ellevte århundret og fordømte korrupsjon fikk de en varm mottakelse i folket så sant de levde på en måte som gjorde dem troverdige.

Det er nødvendig å gjøre dette klart siden det motsatte så ofte er framført, at det var krav fra folket som førte til at kjettere ble forfulgt. Det var få kjettere som ble brent på grunn av folkelige krav om dette. Det var tvert i mot myndighetspersoner som vanligvis krevde at kjettere skulle brennes.

For jødene er situasjonen mer komplisert. Det er indikasjoner på fiendtlighet mot dem fra folket, som at det ble lagt ned forbud mot fiendtlighet mot jødenes festivaler. Men med bakgrunn i bevisene på økende sosiale integrasjon av jødene i det kristne samfunnet før år 1000 ville det være feil å tro at det var dyptgående antipati mot jødene i denne perioden. I det ellevte og tolvte århundret ble jødene utmerket fra andre offer gjennom jødenes forhold til myndighetspersoner. Jødene ble tvunget ut av andre yrker og ble avhengig av fyrstene.

Da korsfarerne angrep jødene i byer ved Rhinen søkte jødene hjelp fra den lokale befolkninga. I Mainz støttet først lokalbefolkninga jødene mot korsfarerne, selv om noen deltok i drapene senere. I Worms ga jøder verdisakene sine til kristne naboer for at naboene skulle ta vare på verdisakene. I Køln søkte jødene tilflukt hos kristne naboer. Korsfarerne hadde økonomiske motiv for drapene.

Massakren i York i 1190 synes også å ha hatt økonomiske motiv, og ha vært en konspirasjon blant lokale notabliteter for å likvidere både gjeld og kreditorer.


Fienden oppdaget

Så snart volden brøt ut var det mange som ville delta i den. Den urbane befolkninga i det tolvte århundret hadde ikke motforestillinger mot å plyndre når muligheten bød seg.

R. I. Moore går gjennom en sak som er spesielt godt dokumentert. Thomas av Monmouths beretning "The Life and Miracles of William of Norwich" ble skrevet i flere stadier mellom 1149 og 1173. Formålet var å vise at William var en hellig mann som var blitt rituelt drept av jødene i Norwich, og at det hadde forekommet mange mirakler ved gravstedet hans.

Thomas var fra Wales, og kom til Norwich som munk noen få år etter at William døde. Han hørte påstanden om at en kristen gutt skulle ha blitt drept av jødene. Thomas tok kontakt med Williams mor og hennes bror som hadde kommet med den opprinnelige anklagen. De gjentok den for ham. Og Thomas konkluderte med at jødene hadde drept ham. Men hvordan og hvorfor fikk han ikke vite. Theobald var en nykommer til klosteret og en omvendt jøde, og han fortalte Thomas at hvert år møttes jødene i Spania i Narbonne og kastet lodd om i hvilket europeisk land en kristen skulle drepes som hevn for det onde som hadde skjedd med jødene etter at Kristus døde. Så ville lederne i det landet kaste lodd for å komme fram til en by der jødene skulle foreta ofringen, og i 1144 hadde loddet falt på Norwich.

Dette er det første tilfellet av myten om en jødisk konspirasjon.

Forholdet mellom historien til Thomas og det som skjedde i Norwich etter 1144 er klart. Det gikk noen år etter at William døde til det ble festet tillit til anklagene til Godwine og Elviva om at jødene hadde drept William. Vi har bare ordene til Thomas for at de satte fram disse anklagene. I følge Thomas hadde biskopen bedt jødene om å svare på beskyldningene, men sheriffen forbød dem å gjøre det. Seks år senere under ledelse av Thomas ble martyriet til William proklamert. Og kulten hans ble utviklet med hjelp fra en ny biskop. Men det var mange som ikke ville tro på denne historien om William og jødene.

Folkelige fordommer mot jødene kan ha spilt en rolle i utviklingen av denne historien, men bare en liten rolle. Da Edward I på slutten av det trettende århundret fordrev jødene fra England hadde han sine egne grunner for det, og blant dem var ikke folkets fordommer. Det samme gjelder da Philip IV av Frankrike noen få år senere fulgte hans eksempel.

R. I. Moore viser hvordan geistlige som forhørte kjettere vridde på det kjetterne fortalte og satte de brokkene og oppfatningene som kjetterne kom med inn i en større oppfatning om kjetteri som en stor og omfattende sammensvergelse. I denne var det forestillinger om at kjetterne møttes i hemmelighet om natta og holdt orgier og bakte asken av små barn inn i brød som de brukte som er sakrament.

I historier som dette skapes stereotyper av jøden eller kjetteren som rettferdiggjør at de blir forfulgt.

R. I. Moore skriver at det synes nødvendig å konkludere at kjettere og jøder ble først og fremst forfulgt fordi prelater og fyrster bestemte at de skulle forfølges. Fyrstene og prelatene var ikke agenter for samfunnet som helhet og handlet ikke på vegne av det når de forfulgte jøder og kjettere.


4. Makt og Fornuft

Dom ved prøvelse

Det hendte at personer som var anklaget for kjetteri ikke kunne dømmes siden det ikke eksisterte bevis. Moore nevner som eksempel Clement og Everard som ble ført fram for biskop Lisiard av Soissons. De holdt religiøse møter utenfor kirka, og naboene sa at de var kjettere. Men da biskopen forhørte dem om deres tro svarte de svært kristelig. For å bli sikker i sin sak ville biskopen underkaste dem en gudsdom. Biskopen holdt messe og de anklagede mottok sakramentet. De sverget at de aldri hadde trodd eller forkynt noe som stod i motsetning til troen. De ble så kastet i vannet, og Clement fløt som en stokk. Den andre bekjente sine feil, men gikk ikke tilbake på dem. De ble stengt inn sammen. Folk gikk til fengslet og grep fangene og tok dem ut av byen og brente dem.

Det var ingen vitner til at de mistenkte hadde gjort noe galt. De sverget at de ikke hadde gjort noe galt, og derpå ble de senket ned i vannet. Vanlige folk ble utsatt for vannprøven mens frie menn tok ildprøven. Prøven ble grundig forberedt og foregikk etter et utarbeidet ritual.

Dommen som vannprøven førte til var ikke klar og utvetydig. Den måtte tolkes. Og fortolkinga ble uttalte av de folkene som var samlet.

Kirkas menn ble motstandere av denne typen gudsdommer. Og det fjerde laterankonsilet avskaffet gudsdommene i 1215. Det ble begrunnet med at gudsdommene var irrasjonelle. En annen grunn var at tolkninga av prøven ble foretatt av den samlede menneskemengde, og ikke av myndighetene.

Institusjonen gudsdommer var kongelig, men den var avhengig av folket for å være effektiv.


Autoriteten og samfunnet

Det hendte at gudsdommen ble en annen enn det myndighetene ønsket. Den engelske Assize of Clarendon fra 1166 gir et eksempel på hvordan dette kunne motvirkes. Dens to første klausuler sørger for at "tolv eller flere lovlydige menn fra hvert hundred og fire fra hver vil bekrefter om det er noen i deres distrikt som var anklaget eller notoriskt mistenkt" for en eller annen forbrytelse siden begynnelsen av Henrys regjeringstid. Akkurat samme prosedyre som den pavelige kommisjonen i Toulouse brukte for å finne fram til kjettere. De som ble utpekt ville bli ført fram for den kongelige domstolen og måtte gjennomgå gudsdom dersom det ble funnet passende. Men den fjortende klausulen tilføyde at de som skulle prøves av loven skulle selv om de ble frikjent sendes i eksil dersom de hadde dårlig rykte og hadde snakket nedsettende om vitnemål fra mange lovlydige menn. Den offentlige mening ble tatt i bruk, men myndighetene reserverte seg slik retten til å se bort fra den når de ønsket. På denne måten ble tradisjonelle prosedyrer fastere lenket til myndighetenes vilje, og gudsdommen tok et langt steg mot det den til slutt ble, en form for rettslig tortur utformet for å føre fram til tilståelse og helt skilt fra samfunnets dom.

Avskaffelsen av gudsdommen var derfor et eksempel på angrep på samfunnet som kilde til rettferdighet og orden. Samtidig skaffet the Assiz of Clarendon til veie to av de instrumentene som erstattet gudsdommen. Undersøkelsen der menn måtte avlegge ed på at de vitnet riktig om naboer står fram i karolingertida. Den var forbundet med rykte som en test av rettslig ståsted. I det tolvte århundret ble rettslig teori videre utarbeidet og romerretten kom tilbake, og dette sammen med den inkvisitoriske prosedyren ble en mektig kombinasjon for utvidelse av rettslig makt over store områder av tilværelsen. Den inkvisitoriske prosedyren tillot at myndighetene på egen hand satte i gang etterforsking av forbrytelser som det var mistanke om var begått heller enn å vente på at det blir rapportert om forbrytelser. Dette er kritisk i utviklingen av forfølgelsen fra midten av det tolvte århundret og framover. Og det er et ledd i overgangen fra et rettssystem som er forbudet med segmenterte samfunn til et rettssystem som er forbundet med sentraliserte stater.

I germanske samfunn ble det lagt svært stor vekt på å ha et godt rykte, og i romerretten ble tanken om rettslig skjensel og vanære utarbeidet av rettslærde i det tolvte århundret. Saken var at enkelte former for oppførsel var så vanærende og enkelte levemåter så nedverdigende at det skadet individets rettslige status. Vanære ødela troverdigheten til en persons vitnemål og fratok ham rettens beskyttelse og utsatte ham for å bli torturert, noe som ellers ikke var konsistent med en fri manns verdighet. Både bestemte forbrytelser og kjetteri og seksuelle skandaler kunne føre til denne vanæren. Loven om vanære åpnet for bruk av tortur ved forhør.

Hele forfølgelsesprosessen kunne bli beskrevet som omforming av de prosedyrene og den inhabiliteten som var forbundet med rettslig vanære til et instrument med universell anvendelse som kunne brukes i enhver situasjon eller mot enhver gruppe personer.

Dersom den rollen som prinsippene om sentralisering og rasjonalisering spilte i utvikling av forfølgelsen er selvinnlysende så er grunnen til de ble tatt i bruk også det. Akkurat som gudsdom uttrykte fellesskapets autoritet i dets rettslige rolle, så representerte folkelig kjetteri mer enn noen annen enkel kraft hevdelsen av kollektive verdier og uavhengighet og motstand mot underordning av religionen, og videre motstand først mot seignørenes og senere mot byråkratiets makt. Det var på alle sider enighet om at det var av liten betydning om makten ble utøvd av kirka eller av verdslige myndigheter. Det viktigste religiøse budskapet til de kjetterske lederne var forkastelse av nye forordninger i dagliglivet og i tilbedelsen; og deres politiske budskap, som var langt alvorligere for myndighetene, var uavhengighet av de etablerte maktstrukturene. De hentet sin autoritet fra sine tilhørere. Anerkjennelse av deres ledelse betydde derfor enten kommunal autonomi eller opprør.

Kjetterne var forskjellig fra de andre forfulgte ved å kunne identifiseres med personlige ledere og med sin egen autoritetsstruktur. (Også jødene hadde dette, men de var ikke ute etter folkelig oppslutning.) Dette satte kjetterne fremst som utfordrer, og derfor som forfulgt.

Angrepene på kjetteriet var bare en side ved den konsentrasjonen av religiøse funksjoner i hendene på en stadig mer profesjonell geistlighet som foregikk i vår perioden. En annen var den gradvise overføring av kanoniseringsprosessen fra folkelig til kirkelig kontroll i løpet av det tolvte århundret.


Fornuftens triumf

Angrepene på spesielle lommer av fellesskapsmakt som disse formene for forfølgelse og allierte prosesser gikk ut på er generalisert i moralsk undertrykkelseskampanjer som nylig institusjonaliserte regimer ofte gjennomfører for å etablere legitimitet og erklære tilslutning til tradisjonelle verdier.

Det ellevte og tolvte århundret er rikt på eksempler på denne forfølgelsen. De kongene og pavene som oftest er nevnt her utviklet nye styringsformer og lover. Henry II ga tidlig i sin regjeringstid lover for å kontrollere prostitusjonen i London. Philip Augustus drev spedalske og prostituerte bort fra gatene og angrep jødene. Ludvig IX markerte etableringen av kongelig lovgivningsinitiativ i 1254 ved å forby blasfemi og åger og fordømme prostitusjon.

Den nye orden som denne moralske gløden proklamerte hevdet seg ikke bare gjennom et antall framvoksende nasjonalstater og det pavelige monarkiet, men også i bystyrer og i husholdningene til adelen og biskoper. Etableringen av dette krevde en annen forandring, at krigerne ble erstattet av skrivekyndige personer som agenter for regjeringene og fortrolige til fyrstene.

Forfremmelsen av de skrivekyndige ved hoffene i det ellevte og tolvte århundret førte til mange kommentarer i samtida. Adelen oppfattet dem som oppkomlinger og mente at de rev til seg makt som tilhørte adelen. Det var hard rivalisering mellom disse nye skrivekyndige og etablerte kretser.

Den nye klassen offentlige embetsmenn ble en klasse med egne verdier, og de hevdet å styre på vegne av fornuften. De støttet hverandre og kjente den nye regjeringsteknologien og dens dokumenter.

De prøvde å systematisere og sentralisere styresettet og kirka etc. Dette var ekspertenes triumf, og deres triumf over de som ikke var skrivekyndige. De skrivekyndige foraktet de som ikke var skrivekyndige, og konstruerte stereotypier bygd opp av fragmenter av virkeligheten og eldgamle tekster som var nøkler til embetene deres, og der de fant sin autoritet og forfølgelsesinstrumentene.

Den frykten som ble uttrykt i forurensningens språk, rettet mot alle fattige, og spesielt mot kjetterne, jødene, spedalske, prostituerte og omstreifere, var frykten som de skrivekyndige følte overfor de fattige som arbeidet.


Fra intrige til undertrykkelse

Framvoksten av det byråkratiske regimet trengte å fastsette hvem det skulle utøves makt over.

Folk trodde på magi og mørke krefter, og at magi ble brukt i maktkamper. Det kom derfor beskyldninger om bruk av magi, at trolldomskrefter ble brukt i intrigene og maktkampene som foregikk i det kirkelige og i det statlige hierarkiet. Det er med den økende kraft og forpliktelse til disse hierarkiene at forfølgelsen øker. Disse konfliktene der magi blir påstått brukt utspilte seg ved hoffene.

Anklager om kjetteri vokste fram i det ellevte århundret i samband med politisk rivalisering. Men i økende grad fra begynnelsen av det tolvte århundret ble anklager om kjetteri blant befolkninga brukt som middel for å undertrykke motstand til maktutøvelsen og for å legitimere det nye regimet i kirke og stat. Før århundret var over var regimet på plass. Etter 1180 kom de nye monarkiene til skjells år og alder og veksten i urbane friheter ble stoppet og bøndene ble underlagt strengere kontroll fra adel og godseiere. Etter 1180 var segregeringen av jødene etablert. Og det var etter 1180 at overgangen var fullført fra å bruke anklager om kjetteri og avvik som en sjelden og høvelig handling for å konsolidere makt til opprettelse av et regulært maskineri for å etterforske og forfølge kjetteri, som en av grunnsteinene som makt hvilte på.

De tidligste hekseprosessene, i det fjortende århundret, var i følge Richard Kieckhefer, politiske i karakter (European Witch Trials). Bare gradvis gjennom det femtende århundret begynte hekseprosessene å bli rettet mot vanlige folk etter hvert som myten om sataniske kulter ble utarbeidet av magistrater og inkvisitorer.


The enemy destroyed

I tidlig middelalder begynte forfølgelsene som et våpen i konkurransen om politisk innflytelse, og ble av seierherrene gjort om til et instrument for å konsolidere makta over samfunnet.

Historien om anklager for sodomi, som begynte å bli utvekslet i hoffsirkler i det ellevte århundret, men ikke ble et undertrykkelsesredskap før godt ut i det trettende århundret, følger det samme mønstret.

Edward Peters skrev i "The Magician, the Witch and the Law" at anklager om trolldom og viljen til å tro på anklagene kommer til syne som symptom på politisk maktkamp, og spesielt som våpen til folk som prøvde å oppnå makt ved hjelp av personlig dyktighet mot personer som hadde makt etter tradisjon. Slike anklager var det mange av under karolingene, og de dukket opp igjen ved begynnelsen av det ellevte århundret. Også i hofflitteraturen fra det tolvte århundret er de til stede, og de inngår i sensasjonelle intriger ved det engelske og franske hoffet og ved pavens hoff i det fjortende århundret og senere.

Peters viser hvordan tro på trolldom og magi ble gjenopplivet og tatt inn i den lærde kulturen og bidro vitalt til utvikling av rettslige prinsipp og prosedyrer, og til vekst av tro på diabolske inngrep i menneskelige affærer som banet vei for hekseforfølgelsene.


Til Oversikten over alle tekstene

Kilde for denne teksten er: