Den rasistiske staten 1933-45

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Den rasistiske staten
  3. Den Rasistiske Ordning i Øst

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Begge de bøkene som dette kapitlet bygger på ble første gang utgitt i 1991.

Boka "The Racial State" gir et innblikk i den rasistiske tenkning og de lover og forskrifter og en del av den praksis denne tenkning førte til i Tyskland. Denne rasismen hadde både antisemittisme og rasehygienisk tenkning som utgangspunkt. Den rasehygieniske tenkinga førte til at ikke bare jøder, men alle grupper som ble oppfattet som svake, ble planlagt utryddet. Antisemittismen ble innordnet i den rasehygieniske tenkinga, som pretenderte å være vitenskapelig. "Architects of Annihilation" beskriver hvordan den rasehygienske tenkinga og antisemittismen ble vevd inn i økonomisk og demografisk planlegging i forsøk på å bygge en rasjonell og moderne økonomi i Polen. Massemord og deportasjoner ble et verktøy i den økonomiske planlegginga. Aly og Heim viser at påstanden om at jødeutryddelsen var fra alle rasjonelle ståsteder sett totalt meningsløs og også skadelig for den tyske krigføring siden utryddelsen bandt store ressurser som ellers kunne vært satt inn i krigen er lite gjennomtenkt, siden denne påstanden ikke impliserer en vurdering av den økonomiske og demografiske tenkinga som også lå bak jødeutryddelsen, og som gjorde at de som planla den økonomiske politikken i Polen kunne se Holocaust som et både økonomisk og demografisk virkemiddel for å skape en rasjonell og moderne struktur i Polen.

I dette kapitlet vil jeg først gå gjennom "The Racial State" og vise den rasehygieniske tenkning og praksis i Tyskland, og deretter gå videre med "Architects of Annihilation" og vise hvordan den rasehygienske tenkinga ble vevd inn i økonomisk planlegging og massemord i Polen og Sovjet.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Den rasistiske staten

Forfatterne av "The Racial State" skriver i introduksjonen til boka at selv om den perioden i tysk historie som de gir en framstilling av er blitt studert intenst er konklusjonene ulike og kontroversielle. Noen av de spørsmålene det er uenighet om er følgende: Var det tredje riket et mer eller mindre uunngåelig resultat av Tysklands Sonderweg - Tysklands spesielle historiske utvikling? Eller var det brudd med utviklinga i tysk historie? Hvilken type regime var det nazistiske regimet? Hvem hadde makten i det tredje riket? Var det moderniserende eller reaksjonært?

Begrep som modernisering og modernitet er uklare og samtidig blant de mest avgjørende som historikere som studerer det tredje riket står overfor. De skal prøve å klargjøre eller finne en teoretisk fellesnevner for utviklinga fra tradisjonelle samfunn, tradisjonsstyrte samfunn, til "moderne" samfunn. Blant de prosessene som inkluderes i modernisering er sosial differensiering og mer kompleks inndeling av arbeidsstyrken og økt produksjon av varer og tjenester. Er dette spørsmål som det gir noen mening å stille til forskning om det tredje riket med dets uhyrligheter? Uhyrlighetens grunn er den rasistiske tenkning som var grunnleggende for nazismen.

Det er ingen enighet blant de som studerer det tredje riket om modeller og forklaringer. Men man vet stadig mer om det som foregikk. Forfatterne av "Den rasistiske staten" innleder altså boka med å framstille forskjellige teoretiske posisjoner og stille spørsmål ved dem. Noen av disse vil jeg komme til å ta nærmere opp senere siden jeg vil referere bøker der disse posisjonene er utviklet sammen med den empirien de bygger på.

Rasistisk ideologi i Tyskland

Forestillinger om den "hvite rases" overlegenhet i forhold til folkeslag utenfor Europa var alminnelige utbredt i Europa, og ikke spesielle for Tyskland. Mange av disse forestillingene var så aksepterte at de ikke var kontroversielle.

Charles Darwin var slett ingen rasist. Likevel ble hans verk fra 1859: "On the Origins of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of favoured Races in the Struggle for Life" tatt i bruk av rasister og andre personer som ville begrunne undertrykkelse av fattige og underpriviligerte. Charles Darwins bok inneholdt ikke rasistiske teorier, og omhandlet først og fremst planter og dyr. Darwin introduserte teorien om det naturlige utvalg som den mekanismen som drev utviklinga av levende skapninger. Denne teorien om det naturlige utvalg ble sentral for den rasistiske tenkinga. Darwin selv verken brukte denne teorien på samfunnet, eller hadde tenkt at det var mulig eller fornuftig å bruke den slik. Det var sosialdarwinistene som begynte å bruke teorien om det naturlige utvalg på samfunnet, ofte for å rettferdiggjøre fattigdom og undertrykkelse av de fattige. Men sosialdarwinistene trodde på vitenskap og framgang, og ville bruke teorien for å konstruere utviklingsmodeller og teknikker for utvikling.

I følge Darwin var det stadig kamp for tilværelsen i plante og dyreriket. Kampen ble vunnet av de artene som var best i stand til å tilpasse seg de skiftende forholdene, eller til å tilpasse forholdene til sine behov. Disse greide å formere seg, mens de som ikke til enhver tid greide å utnytte forholdene de levde under døde ut. Denne naturlige utvalgsprosessen førte til at nye arter oppstod ut fra tilpassingen av gamle arter. I The Descent of Man foreslo Darwin at avl kunne overta rollen til det naturlige utvalget siden sivilisasjonen reduserte betydningen til denne prosessen.

Anvendelse av teorien om det naturlige utvalg på samfunnet ga et strøk av vitenskapelighet til utopier som involverte avl av mennesker og som hadde vært fremmet helt fra antikken av. Francis Galton (1822-1911) førte tenkning om utvalg videre til en tenkning om å forbedre den biologiske helsen til menneskerasen. Vellykkede mennesker burde gifte seg tidlig å få så mange barn som mulig. Dette skulle gjennomføres ved utstedelse av sertifikat for arvelig helse. De som ikke var i stand til å oppnå disse sertifikatene burde reise bort til andre land. Galton kom i 1883 med begrepet "eugenikk", rasehygiene, et program for avl på menneskelige raser. Det omfattet ikke bare tiltak for at personer med ønskelig arvelige egenskaper skulle gifte seg med hverandre, men også utdanning, offentlig helsestell og velferd. Disse tankene ble kjent i alle vestlige land.

Herbert Spencer brukte i sin sosialdarwinisme disse tankene for å rettferdiggjøre laissez-faire kapitalismen. Denne svært individualistiske versjonen av sosialdarwinismen slo ikke så godt gjennom i Tyskland. Det gjorde derimot Ernst Haeckels (1834-1919) versjon av sosialdarwinismen. Haeckel var zoolog. I følge Haeckel var "de sentrale rasene" de rasene som var høgst utviklet og mest perfekte. Det var bare de som har utformet historien. Det er de som har utviklet kultur og har hevet menneskene ut av naturen. Blant de "sentrale folkeslagene" var den indogermanske "rasen" overlegen i forhold til den hamittiske. Den indogermanske rasen hadde oppnådd et hegemoni, men dersom dette skulle kunne bevares var det nødvendig med selektiv avl. Modellen var det antikke Sparta:

Alle de svake, sykelige eller fysisk tilbakestående barna ble drept. Bare de barna som var fullstendig sunne og sterke fikk lov til å leve, og bare de fikk senere lov til å forplante seg. Derved ble den spartanske rasen ikke bare opprettholdt i utvalgt styrke og dyd, men dens fysiske styrke ble også med hver generasjon økt.
I boka "Livets gåte" gikk Haeckel inn for å drepe de syke. Haeckel grunnla "Den monistiske ligaen" i 1906, og den propaganderte for Haeckels oppfatninger, og hans oppfatning om selektiv avl av mennesker begynte å trenge inn i vitenskapelige miljø. Wilhelm Schallmeyer (1857-1919) gjorde mye for å fremme Haeckels lære. I følge Schallmeyer hadde staten ansvar for å fremme den biologiske kapasiteten til befolkninga, blant annet gjennom tiltak for å øke fødselshyppigheten og bedre den rasemessige kvaliteten til befolkninga. Det måtte gjøres undersøkelser for å komme fram til personers sosio-biologiske kvalitet, og de som var av den ønskede kvaliteten måtte få barnetrygd, og mennene måtte få leve i polygami. De som ikke ble funnet å være av den ønskede sosio-biologiske kvalitet måtte ikke få forplante seg. Schallmeyer prøvde ikke å sette disse tankene i forhold til rasetenkning. Han mente at det ikke fantes rene raser, og at det var meningsløst å prøve å avle fram rene menneskeraser.

Alfred Ploetz (1860-1940) var opptatt av tanker om å avle fram rene raser blant mennesker. Han mente at "den germanske rasen" var den mest framstående blant alle. Men dens effektivitet ble truet av økende beskyttelse av de svake. Dette måtte stoppes. Mennesker måtte bli gitt tillatelse til å få barn etter vitenskapelige prinsipp om avl. Barn som ikke var vellykkede måtte avlives på en skånsom måte. Ploetz kalte denne typen tiltak for "hygiene" for å forbedre rasens kvalitet - "rasehygiene". Andre vitenskapsmenn fortsatte å bruke uttrykket "eugenikk". Man la større vekt på arvelighet og arvelige forhold, og mindre på virkningen av læring og miljø.

Personer fra alle politiske retninger sluttet seg til denne tenkinga om rasehygiene, selv om de kunne være ute i ulike ærend. I mange land kom det politiske tiltak med sikte på rasehygiene, og vitenskapsmenn arbeidet med "rasehygiene".

Nazistenes rasetenkinga vokste blant annet ut av denne tenkningen om rasehygiene. Men slett ikke alle som tenkte omkring rasehygiene var antisemitter eller konservative. Den som førte rasehygienisk tenkning sammen med sosialdarwinisme og antisemittisme var Houston Stewart Chamberlain (1855-1927). Han var en engelskmann som hadde bosatt seg i Tyskland. I følge ham var germanerne, spesielt tyskerne, overlegne alle andre folkeslag. Denne overlegenhet ble truet av jødene. De var en demonisk trussel mot den germanske rasen. Grunnen var at tyskerne ikke hadde noen religion som var identisk med deres rase. Kristendommen var vesentlig jødisk.

Heller enn å avfeie dette tøvet aksepterte både mange protestantiske og katolske teologer det, for de mente at jødene var opphavet til både liberalisme, sosialisme og kommunisme. Dette var altsammen onder som fulgte med sekularisering og modernisering som ble fremmet av jødene. Den rasistiske antisemittismen hevdet at jødene ikke kunne reddes ved å omvende seg fra jødedommen og til kristendommen, som hadde vært mulig før den rasistiske tankegangen ble vanlig. Gamle legender og fordommer, sammen med nye konspirasjonsmyter, ble brukt for å stemple jødene som uhelbredelig onde.

Hitlers rasisme
I Mein Kampf framførte Hitler tre påstander som er grunnleggende for rasistisk tenkning. Den ene er at bare de skapninger som sammen produserer sunt avkom utgjør en rase. Hitler hevdet at bare den "ariske" rasen skapte kultur, den var den høgste rasen. Kineserne og japanerne var kulturbærende, og andre raser, slaviske og svarte, var av mindre verdi, mens den jødiske var legemliggjørelsen av det onde. Den tredje påstanden var at både blant mennesker og dyr var det en trang til rasemessig renhet. Blanding av raser førte til "bastardisering", og redusert verdi.

Hitler hevdet at siden det fantes betydelige mengder rene nordisk-germaniske mennesker i det tyske folket skulle de bli tatt vare på og ført fram til kommandopostene i samfunnet. Her var det klart at Hitler bygde på rasehygienikerne. De mindreverdige rasene måtte underordnes under de høgerestående rasene.

De tiltakene som Hitler gikk inn for i Mein Kamp for å oppnå de rasemessige målene som han satte hentet han fra de rasehygieniske tenkerne. Det var først og fremst at det ble sikret at bare de som var sunne fikk sette barn til verden. Dessuten måtte man gå inn for å øke fødselshyppigheten blant de som var sunne. Tiltak for å oppnå dette var barnetrygd, husbygging i offentlig regi, fremme av like utdanningsmuligheter for alle av den rene germanske rase osv.

Men det ville bare være mulig å bygge opp den rene germanske rasen dersom det ble oppnådd seier i den nødvendige "kampen" mot jødene. Og dersom denne seieren ikke ble vunnet ville menneskeheten gå under, skrev Hitler i Mein Kampf. Den rasistiske antisemittismen var en del av Hitlers rasisme. Jødenes våpen var marxismen. Marxismen var ikke bare til stede i kommunismen, men også i sosialdemokratiet og til og med i demokratiet og i flertallsstyre. Jødene stod bak det tyske nederlaget i første verdenskrig og innføringen av Weimarrepublikken med dens demokrati. Jødene stod bak alt det som Hitler ikke satte pris på. Både bolsjevikene og finanskapitalen var jødisk, så ulike de enn var. Og begge disse ønsket å dominere verden og Tyskland.

Denne konspirasjonsteorien til Hitler var ikke ny. Også i "Protokollene til Zions vise" ble det påstått at det fantes en jødisk konspirasjon som søkte å oppnå jødisk verdensherredømme. Jødene var også ansvarlige for prostitusjonen i Tyskland, for med alle midler ville jødene gjøre tyskerne til bastarder, skrev Hitler. De spredte også syfilis på den måten.

Hitlers rasisme bestod derfor av følgende elementer:

  1. Det var ulike raser med ulik verdi.
  2. Den ariske rasen var den mest verdifulle rasen.
  3. Dersom den ariske rasen ble blandet med de mindre verdifulle rasene ville den ariske rasen komme til å gå under.
  4. Ikke bare den ariske rasens renhet, men også dens sunnhet måtte opprettholdes og forbedres.
  5. Den jødiske rasen måtte isoleres og gjerne utslettes.
Hitlers rasisme var ikke original.
Institusjonalisert barbari: Rasisme som statens politikk
De første antijødiske lovene kom i april i 1933. De skulle både gi de nazistiske aktivistene et utløp for sin voldsmentalitet samtidig som de skulle begrense den antisemittiske aktiviteten for at Hindenburg og andre viktige personer som fant den antisemittiske politikken avskyelig ikke skulle bli for sterkt frastøtt. De var altså forsøk på en form for kompromiss. Lovgivninga begynte med loven om restaurasjon av embetsverket av 7. april 1933, fulgt av tiltak mot jødiske leger, lærere og studenter den 22. og 25. april. Den første av disse lovene godkjente avskjedigelse av både politisk uønskede og "ikke-ariere". Den andre forsøkte både å fjerne jødene fra profesjonen og å nekte dem adgang til profesjonene, mens den oppmuntret "ariere" til å ikke bruke tjenester som ble tilbudt av jøder. Alle disse tiltakene ble raskt satt sammen, med en rekke unntak for ikke å støte Hindenburg, spesielt skulle ikke jødiske krigsveteraner rammes. Nazistene så ut til å ha blitt forbauset over hvor mange jødiske krigsveteraner det var. Like stor andel av de tyske jødene som av de "ariske" tyskerne hadde kjempet for Tyskland under verdenskrigen.

Den neste bølgen av antisemittisk lovgivning som kom i 1935 skulle gi en tydeligere definisjon av hvem som var jøde, for med større sikkerhet å kunne angripe jødene. Den militære tjenesteloven av mai 1935 gjorde "arisk" avstamming nødvendig for å kunne tjenestegjøre i de militære styrkene. Nürnberg lovene ble satt raskt sammen i løpet av partisamlinga i september for at Hitler skulle ha noe å meddele forsamlinga og fordi byråkratiet ønsket en klarere definisjon av hvem som var en jøde. Begrep som "rase", "rasehygiene" og "jøde" ble brukt med ulike meninger. Dessuten ønsket man å forby ekteskapsinngåelse og seksuelle forhold mellom jøder og ikkejøder.

Antisemittiske lovgivning ble fulgt av andre lover og forordninger som siktet mot rasehygieniske forbedringer. Disse var rettet mot å skade medlemmer av den tyske rasen som ble sett på som å være av liten rasemessig verdi. Disse tiltak gikk fra tvungen abort og sterilisering til drap. Det kom både skjulte tiltak og sosialpolitiske og velferdsmessige bestemmelser som ble offentliggjort. Derfor kan ikke antisemittismen, eller rasehygienen, studeres atskilt fra hverandre. (Og slik viser også Götz Aly at utviklingen av Holocaust ikke fullt ut kan ble forstått dersom den ikke blir sett i sammenheng med den økonomiske tenkning og den økonomiske politikken, som inkluderte rasehygienen, for de okkuperte områdene.)

Et av de tidligste og mest populære tiltakene, som hadde en rasehygienisk begrunnelse, var ekteskapslånene som ble introdusert i lovene for reduksjon av arbeidsløsheten fra 1. juni 1933. Disse ekteskapslånene kunne betales ned ved at paret fikk barn. Men en betingelse for å motta lån var at kvinnen gikk ut av lønnet arbeid. Lån kunne bli nektet gitt dersom en av ekteskapspartnerne led av en arvelig eller fysisk eller mental lidelse som gjorde ekteskapet uønsket for det nasjonale fellesskapet. En annen bestemmelse vedrørende disse lånene bestemte at de som søkte om ekteskapslån måtte gjennom en medisinsk undersøkelse. I oktober 1934 kom økt barnetrygd for store barnefamilier, men den var begrenset til bare å gjelde for familier som ble bedømt til å være rasemessige verdifulle. Sosialpolitikken ble innrettet mot å fremme og styrke personer og familier som var verdifulle rasemessige innslag.

Til å begynne med ble de som ble regnet for å tilhøre fremmede raser bare utsatt for økonomiske straffetiltak, som etterhvert ruinerte dem. Derimot ble syke og sosialt upriviligerte som også ble klassifisert som å være av dårlig rase, øyeblikkelig utsatt for fysisk og psykisk terror. Lovgrunnlaget for dette var loven for å stoppe arvelige sykdommer fra 14. juli 1933. Den ga tillatelse til tvangssterilisering av personer som led av en serie sykdommer som ble regnet for å være arvelige, og også av kroniske alkoholikere. Beslutningen om sterilisering ble tatt av nyopprettede helsedomstoler. Folk ble sterilisert uten å være syke dersom de var "fellesskapsfremmede" eller "asosiale", selv om dette ikke var tillatt i følge denne loven.

Men en lov om "asosiale" var allerede under forberedelse. Første steg mot denne loven var loven mot farlige vanekriminelle fra 24. november 1933. Den tillot forvaring og tvangssterilisering av bestemte typer kriminelle som ble definert etter rasebiologisk undersøkelse. Liknende bestemmelser kom inn i loven om avstraffelse av ungdomskriminelle, og de ble også brukt mot voksne kriminelle. Mange "kriminalbiologiske forskningssentra" ble opprettet i ulike byer. Men det kom ingen fullstendig lovgivning om "asosiale", siden regimet foretrakk å løse dette spørsmålet uten å ty til formell lovgivning.

Overgangen fra pseudolegal forfølgelse til helt ulovlig forfølgelse av både fremmede raser og personer av mindre rasemessig verdi forekom fra omkring 1935. Dette året kom to viktige lover om rasehygiene. Loven om endring av loven om forhindrelse av arvelige sykdommer av 26. juni 1935 tillot tvangsabort for kvinner som ble stemplet som arvelig syke. Loven om beskyttelse av den arvelige helsen til det tyske folket av 18. oktober 1935 var laget for å registrere og ekskludere fremmede raser og personer av mindre rasemessig verdi fra det nasjonale fellesskapet. Loven gjorde det pliktig å ha sertifikat om å være skikket til å inngå ekteskap for å få tillatelse til å inngå ekteskap. Sertifikatet ble utstedt av de offentlige helsemyndighetene.

Rasistisk forskning

Mange vitenskapsmenn og andre intellektuelle deltok i utformingen av den rasistiske politikken. Rasistiske antropologer, biologer, hygienikere, økonomer, geografer, statistikere, historikere og sosiologer skapte og utformet det begrepsmessige rammeverket og de vitenskapelige modellene og den vitenskapelige legitimiteten for gjennomføringen av nazistenes rasistiske politikk. For mange disipliner skapte det nazistiske regimet en boom. Utførelsen av den nazistiske politikken var i stor grad utformet av disse ekspertene. Disse ekspertenes organisering av nazistenes rasistiske politikk var ansvarlig for den effektiviteten som den ble utført med.

Ulike institusjoner for forskning på arvelighet og rasehygiene fikk mange oppdrag og betydelige beløp for å forske på rasehygiene og for å anvende denne forskningen. Blant annet skulle leger og medisinstudenter læres opp i rasehygiene og i å klassifisere personer etter deres rasemessige verdi.

I Berlin-Dahlem lå Rikets helsekontors forskningssenter for rasehygiene og arvelighet. Det var opprettet i 1936 og ledet av doktor Robert Ritter. Det var først og fremst opptatt av sigøynerne. I 1935 ble sigøynerne klassifisert som bærere av ikketysk blod. Sigøynerne, Sinti og Roma, hadde vært kristne i flere hundre år. Med alle mulige metoder undersøkte Ritter og hans medarbeidere de 30.000 sigøynerne i Tyskland for å klassifisere hver enkelt etter rasemessige renhet. Ut fra den informasjonen som derved ble skapt ble sigøynerne enten tvangssterilisert eller sendt til konsentrasjonsleir. Heinrich Himmler sørget for finansiell støtte til dr. Ritters arbeid og utnevnte ham til direktør for sikkerhetspolitiets kriminalbiologiske institutt. Etter at Ritter var ferdig med sigøynerne fortsatte han med å studere ungdomskriminalitet. Det fantes mange andre forskningsinstitusjoner for arvelighets- og rasestudier som arbeidet for den nazistiske staten.

To institutt som var dominert av historikere, nemlig Publikationsstelle i Dahlem og den nordøst-tyske forskningsforening, med tilsvarende regionale foreninger, var nært involvert i politikken som ble utformet overfor slaviske minoriteter i Tyskland, og for å etablere et vitenskapelig grunnlag for politikken i det okkuperte Polen og i Sovjet. De var begge involvert i opprettelsen av forskningsinstitusjoner i det okkuperte Øst-Europa, for eksempel Institut für Deutsche Ostarbeit i Krakow, Reinhard-Heydrich-Stiftung i Praha og Reichsuniversität i Posen. Økonomer og historikere som arbeidet ved disse sentrene skaffet til veie begrunnelser for utryddelsespolitikken, og mange deltok også i utformingen av gjennomføringen. Disse vitenskapsmennene trengte slett ikke å være nazister, men gjorde dette som ledd i å utvikle sin karriere og sin vitenskap. De var overbeviste om at det arbeidet som de utførte var til fordel for den vitenskapelige framgang og til fordel for samfunnets framgang og utvikling. Menneskene ble bare sett på som funksjoner, innsatsfaktorer, eller bærere av mer eller mindre perfekt genetisk materiale. Derfor kunne de se drap som en form for helbredelse av nasjonens arvemateriale, eller som rasjonalisering av økonomien ved at produksjonsoverskuddet ble økt gjennom drap av asosiale personer som ikke var produsenter. I motsetning til den forståelsen at nazismen på en eller annen måte korrumperte og forvrengte lærdommens tempel - som den naturligvis gjorde - kunne man hevde at en korrupt og iboende forvrengt vitenskap ga nazismen en spesielt "akademisk" og "vitenskapelig" karakter".

Institusjoner og rasistisk politikk

Nazistaten var på alle områder full av kompetansekonflikter, så også i utformingen og utførelsen av den rasistiske politikken. Selv om Hitler forbeholdt seg de grunnleggende beslutningene blandet han seg sjelden inn i utførelsen og i de prosessene som foregikk før beslutninger ble tatt. Ofte var ekspertene premissleverandørene. (De kunne også utvikle programforslag som ikke fulgte Hitlers hint, men ble utviklet med deres vitenskap som viktig utgangspunkt. For eksempel ønsket Hitler i utgangspunktet at alt i Generalguvernementet i Polen skulle ødelegges. Det skulle bare være et oppbevaringssted for billig arbeidskraft. Men de ekspertene som organiserte Generalguvernementet ville utvikle det slik at deres vitenskaper kom til anvendelse, og til slutt fikk de gjennomslag for dette.)

Komitéen av eksperter for befolknings og rasepolitikk hadde som oppgave å samordne planleggingsprosesser. Den var opprettet av innenriksminister Wilhelm Frick 28. juni 1933. Både ledende politikere som SS-sjefen Himmler, Riksbondeleder Darrè, akademiske eksperter og embetsmenn var medlemmer. Komitéen var delt inn i tre arbeidsgrupper. Den første var opptatt av statistiske studier av fattigdom og av politikken overfor familier med mange barn. Den andre var opptatt av rasehygiene og rasepolitikk, og var ansvarlig for helsepolitiske spørsmål som tvungen abort og sterilisering. Den tredje gruppa var opptatt av utdanning og velferd, spesielt for mødre og kvinner. Men bare gruppe nummer to var av betydning for utvikling av politikk og lovgivning. Ekspertkomitéen som helhet ble ikke det sentrale organet som den var opprettet for å være, og ble av stadig mindre betydning.

Det helsevesenet som nazistene overtok fra Weimarrepublikken var desentralisert og lite egnet for å gjennomføre nazistenes rasehygieniske politikk. Det var verken samordnet på riksnivå eller delstatsnivå eller på kommunalt nivå. Og det var konflikter i systemet. Forskjellige Rikshelseførere mislyktes i å oppnå kontroll over helsevesenet. En grunn til dette var at mektige politikere hadde interesser i deler av helsevesenet, og ville ikke gi fra seg sine helsepolitiske interesser. I 1939 ble Leonard Conti helsefører. Han hadde en karriere i SS. Han kombinerte stillingen som Rikshelsefører med en lederposisjon i innenriksdepartementet. Men Robert Leys arbeidsfront drev også med helsearbeid, og Hitlers livlege ville også ha en avgjørende posisjon i det tyske helsevesenet. Disse ville ikke la sitt helsearbeid bli underordnet Contis helsearbeid. Kontoret for slektskapsforskning i innenriksdepartementet utstedte raserenhetssertifikat. Det ble ledet av dr Achim Gerke. Han hadde slått diverse institusjoner som utførte tilsvarende arbeid (slektsforskning) sammen i en Riksforening som ble samordnet (Gleichschaltung) på nazistisk maner under hans ledelse. SS medlemmer og offiserer i hæren måtte ha sertifikat for raserenhet som Gerkes organisasjon utstedte, og derfor var denne organisasjonen viktig.

Da krigen brøt ut mistet Contis helsebyråkrati makt. Oppgaver som massemord av sinnslidende, der omkring 70.000 mennesker ble drept, ble utført av en ad hoc gruppe. Så mange leger ble utskrevet til hæren da krigen tok til at programmene for tvungen sterilisering ble avsluttet. Ekteskapssertifikatene ble erstattet av erklæringer om at det ikke var innvendinger mot ekteskapsinngåelse. Sistnevnte var mindre arbeidskrevende å utstede siden de ikke krevde store undersøkelser.

Ad hoc grupper ble ofte opprettet. De var en del av kaoset i det tyske byråkratiet som stadig brutaliserte og radikaliserte den rasistiske politikken. Det var ofte flere organisasjoner eller organ som hadde kompetanse for samme oppgave, og som sloss om denne. Det fantes parallelle hierarki. Dette kaoset og denne innbyrdes striden radikaliserte politikken, siden i kampen om å utføre oppgaver ville både hver part legitimere seg med at den stod nærmest opp til Hitlers ønsker, og Hitler snakket om utryddelse, og siden man skapte nye oppgaver for å utvide sin virksomhet og dermed økte sin makt og innflytelse.

Heinrich Himmler vokste mer og mer fram som den mektigste bølle og bøddel i den rasistiske virksomheten. Han fikk kontroll, eller i det minste innflytelse, over all rasistisk politikk og organisert terror. Utgangspunktet hans var SS, som i 1933 formelt hadde vært underlagt SA. I 1933 hadde SS 52.000 medlemmer. I slutten av 1933 kontrollerte han det politiske politiet i alle tyske delstater med unntak for Preussen. I 1934 ble Himmler også fører for Gestapo - det hemmelige statspolitiet, som hadde hatt politiet i Berlin som utgangspunkt. SD - sikkerhetstjenesten, ble opprettet i 1931 som en indre overvåkningstjeneste. SD forble en partiorganisasjon. SD ble ledet av Reinhard Heydrich, som også var Himmlers stedfortreder i Gestapo. Både SD og Gestapo bekjempet den politiske opposisjonen i Tyskland. Men de fikk ulike aktivitetsfelt. Gestapo bestod av profesjonelle politimenn, mens SD også hadde ansatt mange teknokrater og andre med høgere utdanning. SD drev etterretningsvirksomhet rettet mot ideologiske fiender og søkte å føle samfunnet på pulsen gjennom å prøve å fange opp folkemeninga om saker som var oppe i tida. Det ble utarbeidet rapporter som søkte å oppsummere stemninga i folket, og disse sirkulerte i toppsjiktet i staten og partiet. Rådata ble hentet inn fra spioner og informanter.

Etter "de lange knivers natt", oppgjøret med SA 30. juni 1934, ble SS en uavhengig organisasjon ledet av Himmler, som bare var underlagt Hitler. SS hadde i utgangspunktet mange medlemmer som tjente til levebrødet utenfor SS, og bare arbeidet for SS i fritida, i motsetning til de personene som tilhørte SD og det militariserte SS. I utgangspunktet hadde det militariserte SS vært Hitlers livvakt. Den ble fra 9. mars 1933 organisert som Leibstandarte Adolf Hitler. Etter hvert kom det til flere militariserte enheter. Fra 1940 ble de kalt for Waffen-SS. Fra 1934 ble også konsentrasjonsleirvakter ansatt av SS. Fra 1936 ble disse kalt for Dødshodeavdelingen. En stor del av medlemmene av SS kom fra overklassen og aristokratiet, og de ble en nazistisk, og umenneskelig, elite. Leder for dødshodeavdelingene var Theodor Eicke, som fra 1934 ble inspektør for konsentrasjonsleirene.

Konsentrasjonsleiren Dachau var organisert av Eicke, og ble modell for senere konsentrasjonsleire. Den inkluderte et system av graderte straffer, og dødsstraff, og tvangsarbeid. SS opprettet steinbrudd for å skaffe inntekt fra fangenes arbeid. De første fangene var politiske fanger, kommunister og sosialdemokrater. Men fra 1934 kom det stadig flere "asosiale" fanger, som uteliggere og tiggere.

Etter hvert som SS vokste og ble mektigere fikk SS avdelinger for økonomi og administrasjon, og det foregikk omorganisering etc. I 1944 hadde Waffen-SS 560.000 soldater.

Siden SS ønsket å være dominerende i utforming og utførelse av den rasistiske politikken, ga Göring den 31. juli 1941 oppgaven å forberede "en samlet plan for organisatoriske, tekniske og materielle tiltak som var nødvendige for å gjennomføre den endelige løsning av jødespørsmålet som vi ønsker det" til Heydrich. Representanter fra SS og ulike ministerier møttes til slutt i Wannsee ved Berlin 20. januar 1942, og ble enige om organiseringen av massakrene, som allerede lenge hadde vært i gang. I Wannsee konferansen fikk SS formell kontroll over gjennomføringen av Holocaust.

SS hadde mange underavdelinger. En av dem var Lebensborn. Lebensborn var opprettet i 1935, og ble i januar 1938 direkte underlagt Himmlers stabskontor. Lebensborn organiserte hjem for mødre rundt om i Tyskland. Der kunne både enslige og gifte mødre som hadde blitt testet for raserenhet føde. Barna ble også undersøkt for raserenhet, og de barna som ikke nådde opp ble drept. De barna som oppfylte kravene ble enten gitt til fosterforeldre eller ble værende i Lebensbornhjemmet dersom mora ikke kunne ta seg av dem. Disse hjemmene ble først og fremst brukt av enslige mødre for at naboer og andre ikke få kjennskap til graviditeten.

Lebensborn arbeidet også utenfor Tyskland. Den 28. juli 1942 ga Josef Terboven Lebensborn rett til å ta seg av barn tyske soldater fikk med norske mødre. I en hemmelig ordre av 8. august ga Himmler Lebensborn beskjed om å bidra til å øke det "nordiske blodet" i Tyskland ved å fortyske høvelige norske barn. Disse ble tatt fra mødrene i Norge og ført til Tyskland. Bortførelse av barn foregikk i stor skala i de okkuperte landene i Øst-Europa.

Også andre organisasjoner enn SS drev med rasepolitikk. En slik var den nasjonalsosialistiske folkets velferd - NSV. Den hadde seksten millioner medlemmer i 1942. Den var stiftet i 1931 i Berlin. NSV skulle hjelpe partimedlemmer gjennom den økonomiske depresjonen. Etter 1933 la denne organisasjonen andre velferdsorganisasjoner, som Det Røde Kors, under seg ved å samordne dem på nazistisk vis. NSV kom derfor til å omfatte organisasjoner overalt med svært mange virksomheter og formål.

NSV var ikke en velferdsorganisasjon med hovedoppgave å hjelpe person som var i nød. NSV drev med politisk indoktrinering, siden dens første oppgave var å styrke det "nasjonale rasefellesskapet". "Rasehygiene" var en viktig oppgave for NSV. Bare personer som var av ren og god rase fikk hjelp av NSV. NSV drev med kidnapping av barn i stor stil i Øst-Europa. NSV ville "gjenvinne og rense blodet". Barn som kunne tenkes å kunne bli fortysket ble ført bort, de kunne bli kidnappet fra skoler og barnehager, eller rett og slett tatt fra foreldrene med makt. De ble tatt opp i NSV barnehager, som det alene i "Warthegau" i Polen var 600 av. Etter rasemessig utvelgelse ble de sendt til NSV sine germaniseringssentra i Tyskland. Der fikk de nye navn. Det er anslått at så mye som 200.000 barn ble kidnappet i Øst-Europa på denne måten.

NSV var også involvert i drapene på barna til kvinner fra Polen og Sovjet som var sendt til Tyskland på tvangsarbeid. Til 1942 ble kvinner som ble gravide sendt heim. Men deretter måtte kvinnene føde i Tyskland, og barna ble tatt fra dem. Dersom barna ble vurdert å ha rasemessig verdi ble de sendt til Lebensborn. De som ble vurdert som rasemessig lite verdifulle ble sultet i hjel.

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Forsida
Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er: