Den tyske Inflasjonen 1914-1923.

Tredje del

Fordelingen av nasjonalinntekten

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt
  1. Fordeling av Nasjonalinntekt
  2. Inflasjonen og den Internasjonale Inntektsfordeling
  3. Stabilisering og Revaluering
  4. Revaluering og Gjeld
  5. Oppsummering og Konklusjon

Google
 
Web www.europas-historie.net

Fordelingen av nasjonalinntekten

Holtfrerich skriver at han vil studere to sider ved inntektsfordelingen:

  1. Den funksjonelle fordeling av inntekt. Dette er fordelingen mellom de ulike produksjonsfaktorene som "kompensering" for deres bidrag til produksjonen.
  2. Den personlige fordeling av inntekt. Denne forteller om større eller mindre likhet i fordelingen av inntekt mellom husholdningene.

Mange faktorer bidro til å forandre inntektsfordelinga i denne perioden. Fagbevegelsen ble langt sterkere og Tysklands internasjonale situasjon og handelsbetingelser ble sterkt forandret; skattesystemet ble endret og staten bidrog aktiv for å omfordele inntekt. Men den viktigste drivkraften for endret inntektsfordeling, skriver Holtfrerich, var den sterke inflasjonen.

Funksjonell fordeling av Inntekt

Ofte blir industrisamfunnet redusert til to klasser: kapitalister og arbeidere, de som lever av kapitalavkastning og de som lever av arbeidsinntekt. Denne inndelinga av økonomien blir for lite nyansert til at den endring i fordeling av inntekt som foregikk i Tyskland under inflasjonen kan beskrives innenfor denne enkle modellen, spesielt siden en stor del av den omfordeling som foregikk skjedde blant de som levde av kapitalavkastning, for blant dem var både de største taperne og de største vinnerne.

På den ene siden er det aktive kapitalister, "entreprenørkapitalister", som samtidig eier og leder bedrifter, og på den andre siden er det passive kapitalister, rentenister, som passivt henter inn avkastning fra aksjer og innskudd av ulike slag. Holtfrerich skriver at kanskje også eiendomsbesittere, som gårdeiere, som lever av å leie ut eiendom, bør regnes blant de passive kapitalistene, siden de lever av økonomiske krav som ikke raskt kan endres.

I løpet av siste del av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende århundret var det blitt stadig flere rentenister, og de kom til å utgjøre en tydelig klasse. Dermed kunne kapitalistene deles inn i to klasser, de aktive og de passive kapitalistene. Denne inndelinga ble også uttrykt i statistikken, der de passive ble delt inn i to grupper, de som hadde sin inntekt fra utlån og utleie, og de som hadde sin inntekt fra finansielle formue. Også de aktive kapitalistene ble delt inn i to grupper, industri- og forretningsledere og godseiere.

De aktive kapitalistenes del av nasjonalinntekten ble ikke forandret av inflasjonen i forhold til situasjonen før krigen. At andelen som gikk til godseierne ble redusert inngikk i en lang trend og gikk igjen i mange land, og det skyldtes ikke inflasjonen. Men den andelen som gikk til de passive kapitalistene ble sterkt redusert, fra 15% i 1913 til bare tre prosent i 1925 og 1926. Under inflasjonen var denne delen trolig enda mindre på grunn av husleiekontroll og svært rask verdiforringelse av alle økonomiske krav. Og i 1920-22 var trolig entreprenørkapitalistenes del av nasjonalinntekta enda høgere enn i 1925-26. De virkelige taperne under inflasjonen var rentenistene og de som hadde passive kapitalinntekter eller leieinntekter som en del av sitt inntektsgrunnlag.

Under gjengir jeg en del av tabell 56. I den delen som jeg gjengir er de tyske grensene for 1913 justert slik at området innenfor grensene er det samme som for Tyskland i mellomkrigstida.

Funksjonell fordeling av nasjonalinntekten i prosent
Inntektskilde 1913 1925 1926 1927 1928 1929 1930 1931
Jordbruk og skogbruk 12,5 9,5 9,3 8,4 7,7 7,6 7,4 8,2
Handel og industri 20,1 18,2 17,3 17,0 16,2 15,5 14,2 13,2
Lønninger og salær 45,3 56,3 55,5 54,9 56,5 56,6 56,4 57,9
Utleie og utlån 2,0 0,9 1,0 1,1 1,1 1,1 1,3 1,6
Pensjoner og overføringer 3,0 9,2 11,4 10,5 11,2 12,0 14,3 17,6
Total privat inntekt 95,4 96,1 97,0 94,9 96,4 97,0 98,2 103,7

I tillegg kommer en del andre poster, som noen skatter og avgifter og justering for at noen penger er tatt med under mer enn en post siden de er offentlige overføringer. Når disse postene er tatt med utgjør posten "Total privat inntekt" 100%.

Betalte ansatte utgjorde omtrent like stor del av den arbeidende befolkninga i 1925 som i 1907. Men arbeidsstyrken hadde økt som andel av totalbefolkninga, fra 45,5% i 1907 til 51,3% i 1925. At lønninger og salærer utgjorde en større del av nasjonalinntekten etter krigen enn før krigen skyldtes ikke at forholdsvis flere mottok lønninger og salærer, men både at hver ansatt person fikk en større del av nasjonalinntekten, og at en større del av produksjonen gikk til de som utførte arbeidet. På denne måten kan lønnsmottakerne regnes blant de som fikk fordel av den omfordelinga som inflasjonen bidro til. Entrprenørkapitalistene beholdt sin del av nasjonalinntekten, og de passive kapitalistene var de største taperne.

De midlene som gikk gjennom staten som økonomiske overføringer og pensjoner økte sterkt. Det henger sammen med oppbygginga av velferdsstaten, og henger sammen med utbygging av ordninger for krigspensjoner og arbeidsledighetstrygd.

I følge disse dataene om endringer i den funksjonelle fordeling av nasjonal inntekt, var det lønnsmottakerne som tjente mest på den omfordeling av inntekt som inflasjonen bidro til. De som tapte mest var rentiererne, som hadde hørt til den velstående besittende klassen i samfunnet. [Den viktige og kreative intelligentsiaen i Tyskland hadde i betydelig grad kommet fra og tilhørt rentierklassen, og det var formuene deres som hadde tillatt dem å utdanne seg til å bli frie intellektuelle. Slik sett var det et betydelig tap for Tyskland at denne klassen ble utradert. Intelligentsiaen betydde så mye for Tyskland at den burde Tyskland ha råd til å opprettholde på annen måte.]

Den personlige fordeling av inntekt og formue

Vi har allerede sett at det foregikk ei utjevning av inntekt under krigen, i det de største inntektene ble langt sterkere redusert enn de lavere inntektene. Holtfrerich presenterer statistikk som viser at det ble langt færre personer i de høgste inntektsgruppene etter krigen enn det var før krigen. Det var de øverste inntektsgruppene som ble mest berørt av den sterke omfordelinga av inntekt som kom etter krigen. De høge inntektene i disse gruppene kom fra avkastning av formue, og det var inflasjonens utraderinga av de rikeste rentenistene som merkes som utradering av de høgste inntektsgruppene i Tyskland. De midtre inntektsgruppene greide seg bedre gjennom inflasjonen siden de i tillegg til kapitalavkastning hadde arbeidsinntekt å leve av, eller i det minste utgjorde arbeidsinntekter en større del av det økonomiske grunnlaget deres. De midtre gruppene mottok en større del av de samlede inntektene i 1928 enn i 1913. Holtfrerich tolker det slik at det skyldes at disse midtre gruppene hadde vist større dyktighet enn de gruppene som i 1913 hadde hatt de største inntektene, og hadde mistet dem, men det kan vel også skyldes at mange av de som før krigen hadde tilhørt de høgste inntektsgruppene hadde glidd ned i de midtre inntektsgruppene. Holtfrerich skriver at materialet hans viser at de eneste inntektsgruppene som vokste under inflasjonen var de midtre, og dette mener han tyder ikke på at de ble spesielt hardt rammet av inflasjonen. De høgste inntektsgruppene ser ut til å ha å ha tapt de største verdiene. [Nå sier det seg selv at en rik familie kunne tape millioner av mark, mens en fattig familie ikke kunne tape så mye siden en fattig familie ikke eide så mye. Men i en fattig familie kunne folk få helsa ødelagt av nød og sult og fattigdom, og det kunne vanskelig skje i en rik familie.]

Inflasjonen førte til en mer lik inntektsfordeling i Tyskland. Det er flere undersøkelser som alle viser dette. Fra 1850 og fram til 1900 hadde inntektene blitt mer ujevnt fordelt. Selv om vanlige arbeidsfolk hadde blitt betydelig mer velstående i løpet av årene fra 1850 til 1900 hadde de som var rike hatt langt større vekst i sin inntekt og formue enn arbeiderne. Fra 1900 til 1913 skjedde ingen endringer med inntektsfordelinga. Dette forklares med at fagbevegelsen ble sterkere, og at det begynte å komme progressiv beskatning og at det foregikk utbygging av velferdsstaten.

Under krigen ble inntektsforskjellene større, til tross for at lønnsinntekter ble mer likt fordelt. Det må skyldes de svært store krigsprofittene som det var mulig for enkelte å skaffe seg. Men i løpet av inflasjonen etter krigen ble inntektsfordelinga radikalt mye likere. Men i årene 1925-28 økte ulikhetene igjen.

Fordelingen av finansiell formue var enda mer ulik enn hele fordelingen av rikdom. Når så inflasjonen utraderte finansielle formuer ble resultatet større likhet både i fordelingen av inntekt og av formue.

Holtfrerich viser i tabell 59 hvordan formuefordelinga i Tyskland ble forandret fra 31.desember 1913 til 31. desember 1923. Opplysningene er hentet fra den tyske offisielle skattestatistikken:

Fordeling av rikdom i 1913 og 1923
Formuekategori i gullmark 31. desember 1913 31. desember 1923
- Antall skattebetalere i prosent Netto rikdom i prosent Antall skattebetalere i prosent Netto rikdom i prosent
Fra 10.000 til 20.000 34,20 7,38 47,49 14,87
Fra 20.000 til 30.000 20,36 7,36 19,40 10,45
Fra 30.000 til 50.000 19,49 11,03 15,68 13,30
Fra 50.000 til 100.000 14,65 14,88 10,60 16,09
Fra 100.000 til 500.000 9,78 27,90 6,09 25,61
Fra 500.000 til 1.000.000 0,94 9,48 0,49 7,40
Fra 1.000.000 til 3.000.000 0,48 11,14 0,21 7,29
Fra 3.000.000 til 10.000.000 0,09 6,47 0,033 3,46
Over 10.000.000 0,01 4,36 0,003 1,53
Total formue over 10.000 100,00 100,00 100,00 100,00


Inflasjonen og den Internasjonale Inntektsfordeling

Foreløpige Observasjoner

Holtfrerich skriver at undersøkelser av inflasjonen vanligvis har vært mest opptatt av den omfordeling av rikdom inflasjonen medførte i Tyskland. Han gir som et eksempel et sitat av Emil Lederer som sier at inflasjonen betalte de investeringene som ble foretatt i den raske oppbygging av tysk industri etter krigen, og de personene som betalte var de som eide finansielle formuer (og som mistet anslagsvis femti milliarder mark som inflasjonen gjorde verdiløse) og de arbeiderne som på grunn av den raske prisstigninga hele tida hadde ei inntekt som var på etterskudd av prisutviklinga (og som på grunn av dette tapte verdier tilsvarende tjuefem milliarder gullmark). I tillegg førte inflasjonen til at industrien som betalte skattene sine på etterskudd kunne betale skatt med inflaterte penger, mens arbeiderne som ble trukket i skatt av hver lønnsutbetaling betalte skatt med verdifulle penger.

Men man var også i samtida opptatt av de internasjonale virkningene av inflasjonen. Det offisielle synspunktet i Tyskland på inflasjonens internasjonale årsakssammenhenger var at inflasjonen skyldtes en negativ betalingsbalanse. Denne oppstod på den ene siden på grunn av stor råvareimport til Tyskland og store betalinger av krigserstatninger, og på den andre siden på grunn av at Tyskland bare var i stand til å betale en liten del av dette siden tysk eksport ble hindret siden de allierte diskriminerte den ved ikke å gi Tyskland behandling som en førsteklasses handelspartner. Fram til de utenlandske markedene ble åpnet for tysk eksport og krigserstatningene ble redusert og det ble mulig for Tyskland å få langsiktige lån, og det dermed kunne bli oppnådd likevekt på betalingsbalansen, måtte nødvendigvis den tyske valutaen falle i verdi på det utenlandske valutamarkedet.

Holtfrerich skriver at han vil prøve å finne svar på spørsmål om hvordan inflasjonen påvirket fordelingen av rikdom mellom den tyske økonomien og resten av verden. Og i lys av svaret på dette spørsmålet vil han videre undersøke om den tyske politikken var rasjonell.

Metoder for å kalkulere og å undersøke

De som taper på sterk inflasjon er de som har penger, eller netto krav på penger, i den valutaen som taper verdi. Og de som vinner er de som netto skylder penger i den valutaen som taper verdi. Dette gjelder også dersom de som taper og vinner er hele nasjoner.

Tyskland skyldte penger. Mellom 1919 og 1922 samlet utlendinger opp store verdier i papirmark og store krav i papirmark på tysk økonomi. Dermed eksporterte de kapital til Tyskland. Slik finansierte Tyskland de store betalingsunderskuddene i disse årene. Tyskland fikk ikke ordinære lån utenlands, men utlendinger aksepterte papirmark som betaling. Og dette var like godt som rentefri lån.

Utlendinger kjøpte opp store mengder tyske mark siden de ventet at Tyskland ville gjøre som de andre betydelige industrilandene og skrive pengeverdien opp. Det foregikk altså store spekulasjoner i tyske mark, og dette var en stor og rentefri kreditt til Tyskland. Etter stabiliseringen i 1924 strømmet det også mye utenlandsk kapital inn i Tyskland, men i motsetning til da var kapitalstrømmen under inflasjonen utelukkende kortsiktig. Inflasjonen kom til å gjøre denne kapitalstrømmen til ei ensidig overføring av kapital til Tyskland.

Holtfrerich diskuterer ulike måter å samle informasjon om kapitalbevegelsene inn i tysk valuta på i denne tida. Og han nevner flere studier som er gjort av dette. Han nevner et McKennakomitéen gjorde grundige og omfattende undersøkelser av utenlandske kaptaloverføringer til Tyskland. Den kom til at Tyskland vant mellom 7,6 milliarder og 8,7 milliarder gullmark på at utlendinger kjøpte tyske valuta og verdipapir i tysk valuta. Mer enn en million utlendinger hadde hatt konto i tyske banker i løpet av de første fem årene etter krigen. De hadde tapt mellom sju og åtte milliarder gullmark.

De utlendingene som hadde bankkonto i tyske banker, og som tapte penger på dette, kom fra følgende land, oppregnet i rekkefølge etter hvor mye penger som var innestående fra de enkelte land:

  1. USA
  2. Spania
  3. Østerrike
  1. Italia
  2. Nederland
  3. Polen
  1. Sveits
  2. Hellas
  3. Storbritannia
Opplysningene denne tabellen er laget ut fra kommer fra Deutsche Bank, som tok mot omkring 30% av innskuddene i utenlandsk valuta i tyske banker, og var den største tyske banken i disse forretningene.

Den amerikanske finanseksperten Leonard P. Ayres, som var konsulent for kommisjonene til både Dawes og McKenna, har anslått de amerikanske tapene til $770 millioner, eller 3,2 milliarder gullmark. Dette var litt mindre enn halvparten av de utenlandske tapene på kontoene i tyske banker på grunn av markens verdiforringelse.

Utlendingers bankinnskudd i tyske banker utgjorde en betydelig del av de samlede innskuddene i tyske banker. Det er beregnet at i 1918 utgjorde de 20% av bankinnskuddene, i 1919 var dette økt til 35%, i 1920 var dette økt videre til 36%, som også var andelen i 1921. I 1922 hadde de utenlandske bankinnskuddene falt til 11% av verdien av alle bankinnskudd, og i 1923 videre til bare to prosent.

Senere kom de utenlandske bankinnskuddene i tyske banker til å øke igjen, og i 1929 stod utlendinger for 38% prosent av verdien av bankinnskuddene i tyske forretningsbanker. Deres betydning var enda større enn dette store tallet forteller, siden innskuddene representerte innskudd i utenlandsk valuta, som det kunne være vanskeligere for bankene å betale dersom en stor del av innskuddene på kort tid ble tatt ut enn innskudd som ble tatt ut i tysk valuta. Dessuten var disse utenlandske innskyterne, i motsetning til mange tyske innskytere, netto kreditorer overfor bankene.

I 1922 begynte utlendinger å ta ut sine innskudd i tyske banker. Dette åpnet opp for en likviditetskrise i det tyske banksystemet i første halvdel av 1922. Holtfrerich skriver at han mener at dette var den viktigste grunnen til krisen. Men Riksbanken reddet bankene. Tyskerne selv var underlagt valutakontroll og lovgivning som skulle forhindre kapitalflukt. Dette kunne nok i noen grad bli omgått, men det hadde sin virkning.

I 1922 var utlendinger mindre villig enn tidligere til å akseptere betaling i tyske mark, og fra midten av året sluttet utlendinger i stor grad å akseptere betaling i tyske mark. Holtfrerich forklarer denne endringen med følgende politiske utvikling som forandret forventningene til den framtidige verdien av tysk valuta:

  1. I januar 1922 fikk Frankrike ny regjering. Briand gikk av og Poincaré overtok, og dermed ble fransk politikk overfor Tyskland endret fra kompromissvilje til konfrontasjon omkring krigserstatningene.
  2. Genovakonferansen i april ble mislykket.
  3. Rapporten fra 10. juni 1922 fra den internasjonale bankierkomitéen, som var ledet av J. Morgan, og som konkluderte med at langsiktige lån til Tyskland burde utsettes til den nåværende ordningen for krigserstatningene var revidert. Dette indikerte at man ikke skulle vente at marken ville stige i verdi med det første.
  4. Mordet på Rathenau den 22. juni 1922 skapte tvil om Tysklands politiske stabilitet, og dermed også om den tyske valutaens framtid.

Ved å undersøke diverse rentebevegelse kommer Holtfrerich fram til at fram til begynnelsen av 1922 kjøpte utlendinger tysk valuta fordi de ventet at marken ville bli styrket. Men fra mars til juni rådde usikkerhet, og i slutten av juni forsvant tiltroen til marken. Dette førte til at utlendinger kjøpte tyske mark fram til mars 1922 og overførte penger til tyske banker. Dessuten var renteforholdene slik at det lønte seg å sette penger i tyske banker. Det ble da også gjort.

De utlendingene som tapte på å ha tyske mark var antakelig eksportører som hadde tatt mot betaling i tyske mark og folk som hadde spekulert i tyske mark.

Det finnes ulike anslag over hvor mye Tyskland tjente på at utlendinger kjøpte tyske mark. I tillegg til bankinnskuddene eide utlendinger svært store summer i tyske verdipapir som ga tap på grunn av inflasjonen. Holtfrerich tror at tidligere anslag over disse tapene er alt for små, og at de overføringene Tyskland mottok var langt større enn både Marshallhjelpen og annen hjelp som Tyskland mottok fra USA etter Andre Verdenskrig. Marshallhjelpen til Tyskland var på 1,5 milliarder dollar, og total hjelp som ble gitt fra USA til Tyskland i perioden 1946 til 1953 var på 3,6 milliarder dollar. Tar man prisendringene i betraktning er ikke dette mye mer enn det utlendinger tapte, og Tyskland vant, alene på de utenlandske bankinnskuddene, som ble verdiløse på grunn av inflasjonen etter Første Verdenskrig, i tyske banker.

Mellom 1919 og 1923 overførte Tyskland 2,6 milliarder gullmark i kontanter til de allierte som krigserstatninger. Dette var bare en tredjedel av det utlendinger tapte på at de bankinnskuddene de hadde i tyske banker ble verdiløse. De allierte kreditterte Tyskland med overføringer av krigserstatninger verdt åtte milliarder gullmark fram til begynnelsen av 1924, som er nesten nøyaktig det samme som den verdien som utlendingers bankkonter i Tyskland ble redusert med under inflasjonen.

På denne måten, gjennom utlendingers store bankinnskudd i Tyskland, fikk Tyskland et enormt internasjonalt lån på de best mulige betingelser.

En kost-nytte vurdering

Dersom den tyske valutaen hadde blitt stabilisert mens de tyske verdipapirene som utlendinger eide fortsatt hadde betydelig verdi måtte Tyskland ha betalt renter og avdrag på disse verdipapirene. Dette ville ha hatt betydning for betalingsbalansen med utlandet.

En tidlig stabilisering av valutaen ville for å bli vellykket trolig ha krevd at de kortsiktige lånene ble omgjort til langsiktige obligasjoner. Dette ble påpekt av M. J. Bonn under en diskusjon av krigserstatningene i mars 1922, da muligheten for å stabilisere den tyske valutaen var oppe i diskusjonen:

Den dagen da den tyske regjering ..... bekjentgjør sin intensjon om at ..... dollaren verken skal gå over 200 mark eller falle under 198 mark er hele forretningen ved sin slutt. For i det øyeblikket da alle vet at marken ikke kan stige mer, vil de mange milliarder (folk snakker om 70 milliarder, men ingen har telt dem) som er investert av utlendinger i markbalanser i håp om at prisen på dollar ville falle og at marken vil stige betydelig, bli kastet ut på markedet og forårsake slik en utryddelse (deroute) som ingen organisasjon på jorden kan begrense.

Ved ikke å foreta en tidlig stabilisering og tillate at verdiforringelsen av marken fortsatte var Tyskland i stand til å kvitte seg med den private gjelden i mark til utlendinger og dermed kvitte seg med betydelige forpliktelser. Samtidig hadde inflasjonen den virkning at den overbeviste de allierte om at de tyske betalingene av krigserstatninger måtte reduseres. Gustav Büscher pekte på dette ved å skrive:

Tyskeren så at hvert nytt stup av marken forsterket den verdensomspennende troen på at Tyskland ikke var i stand til å betale sine krigserstatninger som forlanget. Verdiforringelsen av marken, statens bankerott, var det eneste våpenet som de allierte ikke hadde tatt fra ham.

Betraktet som en form for beskatning var inflasjonen den eneste måten som den tyske regjeringa kunne bruke for å involvere utlendinger i å finansiere en god del av Tysklands utgifter og også Tysklands private investeringer. Sett fra denne synsvinkelen var inflasjonen en rasjonell politikk under de gitte forholdene.

Men det er ikke lett å avgjøre hvor langt inflasjonen var en valgt politikk, eller påtvunget. Robert W. Boyden, den amerikanske regjeringas observatør ved krigserstatningskommisjonen, vurderte i november 1921 inflasjonen som noe de tyske myndighetene så på som svært uheldig, og at det ikke lå noen tysk konspirasjon bak.

Den tyske regjeringa innså tidlig at inflasjonen ville komme som en følge av, eller reaksjon på, Versaillesavtalens betingelser. Den tyske regjeringa skrev den 29. mai 1919 i en kommentar til de alliertes fredsbetingelser at

"Plassering av tyske statslån, enten heime eller utenlands, i noen store mengder vil ikke være mulig i den nære framtid; det vil derfor bare være mulig å gi kompensasjon ved å utstede store mengder papirpenger. Den alvorlige inflasjonen som allerede har utviklet seg ville øke uten stopp om de foreslåtte fredsbetingelsene blir satt i verk....... Monetær ustabilitet vil imidlertid ikke bare berøre Tyskland alene, men alle eksporterende land; for Tyskland, med den kontinuerlige forringelsen av valutaen sin, ville bli et uroelement, som uopphørlig kaster sine produkt ut på markedet til ruinerende priser."

Markens framtid var både avhengig av krigserstatningenes størrelse og av den skattepolitikken som ble ført i Tyskland. Men valutastabilitet for enhver pris er en naiv strategi.

Prisen for en streng finanspolitikk i Tyskland etter krigen ville måtte bæres av landet selv, og en del av denne prisen ville ha vært massearbeidsløshet og avbrutt vekst og redusert konsumpsjon for de brede lag av folket. Fordelene ville ha kommet til de som hadde oppsparte midler, pensjonistene og rentenistene. Utenlandske kreditorer ville også ha tjent. Så lenge krigserstatningene ikke var fastsatt måtte de tyske myndighetene regne med at de allierte ville øke dem til bristepunktet for tysk økonomi, dersom den økonomiske situasjonen til Tyskland ble forbedret. Men inflasjonen ga et smutthull der Tyskland kunne velte byrder av seg og over på utenlandske kreditorer og oppnå full sysselsetting og investeringer, og reduserte krigserstatninger.


Stabilisering og Revaluering

Etter at Kapps kupp var slått tilbake og den revolusjonære uroen var over i Ruhr i april 1920 ble den tyske valutaen mer stabil. Denne stabile situasjonen varte til Londonultimatumet ble presentert i mai 1921. Det fastsatte de samlede krigserstatningene, og satte dem svært høgt, til 132 milliarder gullmark pluss den belgiske krigsgjelda, så høgt at mange mente at det var umulig for Tyskland å betale dem, og at de derfor ville ødelegge den tyske valutaen. I den stabile perioden fra april 1920 til sommeren 1921 hadde valutaens stabilitet vært basert på tillit, som hadde fått etterspørselen etter tyske mark til å være høg, selv om de tyske statsbudsjettene gikk med underskudd.

Selv om folk trodde at valutaen var i ferd med å bli stabilisert, ble denne forestillingen ikke fulgt opp av en grundig politikk for å stoppe den innenlandske prisstigningen og for å gjenopprette en mark som var konvertibel i gull. I denne perioden var de andre ledende industrilandene nede i en økonomisk depresjon, og dette reduserte utenlandsk etterspørsel etter tyske varer. Da Londonultimatumet ble gitt i mai 1921 var arbeidsløsheten i Storbritannia hele 23,4%. Den tyske regjeringa fikk det råd å trykke pengesedler raskere for å unngå arbeidsløshet. Og måneden etter at Londonultimatumet var levert begynte den tyske regjeringa å trykke pengesedler raskere enn i den stabile perioden. På Canneskonferansen i januar 1922 lovte de allierte Tyskland en pause, et moratorium, i betaling av krigserstatninger på den betingelsen at Tyskland sluttet å trykke pengesedler og stabiliserte valutakursen. Det ble også stilt krav til den tyske skattepolitikken og de tyske statsutgiftene for å balansere det tyske statsbudsjettet, og krav om at Riksbanken ble selvstendig.

Tyskerne aksepterte disse betingelsene. Og det viste seg mulig å betale en stor del av statens utgifter med skatteinntekter. De nye skattekildene som Erzbergers skattereform hadde gjort tilgjengelige fra 1919 til 1921 hadde allerede gitt staten større inntekter i løpet av budsjettåret 1921 i den grad at de var tilstrekkelige for å dekke ordinære utgifter utenom utgiftene som Versaillestraktaten la på Tyskland. Da 1922 begynte var det reell økning i inntektene og utgiftene var under kontroll. I første kvartal av budsjettåret 1922 (april-juni 1922) var Tyskland både i stand til finansiere hele det ordinære budsjettet og ekstraordinære utgifter med skatteinntektene og også å bruke skatteinntekter til å sette av penger til krigserstatningene.

Forretningslivet ble samtidig pålagt et obligatorisk lån, etter krav fra de allierte. Men forretningslivet greide å sikre seg at lånet kunne betales med papirmark i stedet for med utenlandsk valuta, som opprinnelig tenkt. Dermed kunne ikke lånet tjene til å stabilisere økonomien, som de allierte hadde ønsket. Staten fikk ikke inn utenlandsk valuta som kunne brukes til å betale krigserstatninger, og som hindret at det ble dumpet papirmark utenlands for å kjøpe utenlands valuta for å betale krigserstatninger.

Våren 1922 ble budsjettunderskuddet i Tyskland redusert, og det hadde en oppmuntrende virkning på valutakursen. I noen få veker falt verdien av mark langsommere, det var nesten en stabilisering. Men så gikk inflasjonen over i hyperinflasjon, siden etterspørselen etter mark sviktet. I perioden etter at marken hadde begynt å falle raskere i verdi etter mai 1921 hadde forretningslivet i økende grad regnet ut prisene sine og gjort forretninger i utenlandske valutaer. Dette økte den innenlandske etterspørselen etter utenlandsk valuta og reduserte etterspørselen etter mark. Så lenge utlendinger etterspurte mark kunne den innenlandske etterspørselen etter utenlandsk valuta tilfredsstilles uten å forårsake kollaps av markens verdi på de utenlandske markedene.

Men med en gang utlendingene mistet tilliten til markens framtid og sluttet å kjøpe mark tok hyperinflasjonen til. En betydelig del av tysk næringsliv hadde allerede gått over til mer stabile, utenlandske valutaer. Bare i detaljhandelen og som lønninger dominerte marken. Og selv på disse områdene økte etterspørselen etter utenlandsk valuta. Også rug og kull begynte å bli brukt som verdimål i ulike sammenhenger. Da hyperinflasjonen kom i gang var det ikke stort andre enn regjeringa og offentlige organ som regnet i mark. Derfor kan det sies at det hadde foregått en stabilisering i utenlands valuta, som fortrengte papirmarken, i store deler av økonomien lenge før den offisielle stabiliseringen fant sted.

Fra hyperinflasjonen begynte ved midten av 1922 var det et uttrykt ønske om at marken skulle bli stabilisert. Den 10. juni kom startskuddet for hyperinflasjonen da den bankierkommisjonen som var satt ned av krigserstatningskommisjonen nektet å anbefale at det ble gitt langsiktige lån til Tyskland før krigserstatningene var blitt justert etter Tysklands betalingsevne. Etter dette kom det en flom av allierte planer og forslag om å stabilisere marken. Vanligvis foreslo de å forbedre Tysklands muligheter til å låne utenlands ved å redusere eller suspendere betaling av krigserstatningene. Men USA gikk ikke med på noen av disse forslagene til forandringer.

Derfor ble interessen rettet mot program der gjelda på 132 milliarder gullmark stod ved lag, men der nedbetalingsbetingelsene ble lettet, spesielt ved hjelp av moratorium og stabiliseringslån.

I begynnelsen av november 1922 reiste krigserstatningskommisjonen til Berlin for å foreta undersøkelser. Samtidig var en gruppe internasjonale finanseksperter i Berlin for å drøfte situasjonen. De var enige med den britiske, amerikanske og tyske regjering om at stabilisering ikke var mulig uten at betalingene av krigserstatninger i det minste midlertidig ble innstilt. Men ut over dette var det ingen enighet.

Marken ble først stabilisert i 1923 uten internasjonale lån. Hva kostet stabiliseringen og fortsatt betaling av krigserstatninger?

Tyskland betraktet størrelsen på kravene om krigserstatninger og begrunnelsen for dem som moralsk og politisk uakseptable. Krigserstatningene var inflasjonsdrivende, og andre land ønsket at Tyskland fikk slutt på inflasjonen. Tyskland ønsket at krigserstatningene ble redusert og at det ble gitt lån til Tyskland som gjenytelse for at Tyskland skulle anstrenge seg for å stabilisere valutaen. Dersom krigserstatningene ble omgjort til lån gitt av private kreditorer ville det avpolitisere krigserstatningene og gjøre dem mindre politisk betente.

Frankrike hadde de største kravene på krigserstatninger, og USA hadde størst evne til å gi lån til Tyskland. Det var gjeldsforpliktelser mellom de allierte, og behandlingen av dem hadde mye å si for hvordan de ville stille seg overfor de tyske ønskene. For at Tysklands situasjon skulle bli vesentlig lettet måtte de allierte først bli enige seg om hvordan dette skulle skje. Frankrike krevde at den franske krigsgjelda til USA måtte bli redusert for at Frankrike skulle være villig til å gå med på at de tyske krigserstatningene ble redusert, men USA gikk ikke med på å redusere sine krav.

Stabilisering ble et utenrikspolitisk spørsmål. Tyskland ønsket reduserte krigserstatninger, og da måtte Frankrike yte mest, og Tyskland ønsket også utenlandske lån, og at da måtte USA være villig til å åpne opp for at Tyskland kunne ta opp lån i USA Tyskland ønsket gjenytelser fra de allierte for å innlede en politikk for å stabilisere valutaen.

Tidlig i 1923 prøvde den tyske staten å stabilisere valutaen, og fra februar til april var den stabil, men de store utgiftene og de reduserte inntektene som den franske okkupasjonen av Ruhr førte til gjorde at statsgjelda ble tredoblet fra slutten av januar til slutten av mars. Riksbanken solgte fremmed valuta for å stabilisere valutaen, og den kjøpte valuta, og mengden innenlandske betalingsmidler økte, og etterspørselen etter utenlandsk valuta økte også. Det ble etter hvert umulig å opprettholde den vekslingskursen som Riksbanken prøvde å opprettholde. I april tapte Riksbanken utenlandsk valuta for seksti millioner gullmark om dagen, og 18. april ble forsøket på å stabilisere marken oppgitt. En stor del av gullreservene hadde gått med til dette forsøket på å stabilisere valutaen, og det hadde ikke lyktes.

Da redningsaksjonen ble oppgitt galopperte inflasjonen videre. Den 18. april hadde en dollar kostet 21.000 mark, i begynnelsen av juli var prisen 160.000 mark, og ved slutten av juli var prisen 1,1 millioner mark. Befolkninga forstod at marken ikke ville bli reddet, og den ble forkastet, ikke en gang i detaljhandelen var marken ønsket. Selgere nektet å akseptere mark som betaling. Butikkene begynte å bli stengt, og det vokste køer foran butikkene, som under krigen. Plyndring og opptøyer ble vanlig, og 27. september 1923 erklærte staten beleiringstilstand.

I et forsøk på å tilby betalingsmidler som beholdt verdien sendte staten ut sedler som var bundet til dollar. De var i små verdier, noen en tidels dollar. Staten kom også med verdipapir som var bundet til dollar, der verdien i mark ble fastsatt etter den til en hver tid gjeldende vekslingskursen for mark mot dollar. Med disse som sikkerhet fikk delstatene, kommunene og store bedrifter lov til å gi ut sine egne penger med pålydende i gullmark. Også jernbanene og banker kom med sedler som var bundet i et fast forhold til gull eller dollar og med pålydende i gullmark. Før 15. november 1923 sirkulerte det på denne måten alt i alt betalingsmidler for omkring 1,1 milliard gullmark. Den dagen ble rentenmarken innført. I tillegg fantes det privat utgitte penger som var bundet til rug, kull eller annet, og utenlandske betalingsmidler. Papirbetalingsmidler bundet til dollar, gull etc. verdt mer enn fire milliarder gullmark var i sirkulasjon før stabiliseringen. Dette var langt mer enn verdien av de papirmark som samtidig var i omløp.

Det som gjorde stabiliseringen nødvendig var mer en krise for staten enn en krise for økonomien. Økonomien greide seg ved å gå over fra papirmark til andre betalingsmidler med mer fast verdi, som utenlandsk valuta. Men dette undergravde Tysklands suverenitet. Inflasjonen hadde gått så langt at papirmarken ble brukt i stadig mindre utstrekning. Og de stadig færre mennesker som var nødt til å bruke papirmark ble stadig hardere rammet av hyperinflasjonen. Blant disse var ansatte som ble betalt i papirmark. Bøndene gjorde opprør mot å måtte motta papirmark som betaling for kornleveranser som de ble pålagt å komme med.

Fra august 1923 var det febrilsk aktivitet for å kunne opprette en ny valuta. Det var ulike planer for dette, og Beusch har delt dem inn i tre grupper:

  1. Planer for å bruke skattepolitikken, et forbud mot kreditt, og regulering av beholdninger av utenlandsk valuta for å stabilisere valutaen. Slike planer ville gjøre bruken av en verdienhet med fast verdi vanlig, og ved å innføre et indeksbundet anslag av skatteplikt ville man søke å stoppe sammenbruddet av papirmarken. Disse planene ville ikke innføre en ny valuta. Dette var den linja regjeringa til å begynne tenkte etter da den i august 1923 innførte indeksbundet beskatning og ga lån som beholdt verdien og prøvde å skaffe seg utenlandsk valuta og bad bankene og Riksbanken om å tilby kundene muligheten til å ha kontoer i gullmark.

  2. Planer om å vende tilbake til valuta i gull. Her nevnes planer av Schact og Hilferding som eksempler, og også planer fra industrihold, siden det var nødvendig med et internasjonalt akseptert betalingsmiddel.

  3. Planer om stabilisering med grunnlag i en valuta som var sikret ved pantsetting av jord eller varer. Her nevnes planer av Helfferich og Minoux.

Planene i gruppe to og tre så for seg innføring av en helt ny valuta ved siden av den gamle. Det ble planen til Helfferich som ble satt i verk, etter endringer som ble foreslått av Luther og Hilferding som begge var regjeringsmedlemmer på denne tid. Planen til Helfferich ble presentert for regjeringa til Cuno i begynnelsen av august og etter noen forandringer ble den grunnlag for regjeringsdiskusjon i begynnelsen av september.

Jordbruk, industri og handel, inkludert bankvirksomhet og transport, de produktive "stender" i samfunnet, hadde beholdt sin kredittverdighet, mens statens organ hadde mistet sin kredittverdighet. Ut fra denne observasjonen skulle en ny pengeenhet opprettes, "rugmarken". Den grunnleggende kapitalen til banken skulle være en milliard rugmark i følge den opprinnelige planen, 1,25 i følge den versjonen som ble diskutert i september. Halvparten av denne grunnleggende kapitalen skulle skaffes til veie av jordbruket og halvparten av industrien, i form av første prioritets pantebrev på eiendommene på fem prosent av den verdien som ble satt på dem under krigen i forbindelse med innkreving av "forsvarsbidragene". Disse pantebrevene skulle holdes av valutabanken og fem prosent årlig rente skulle betales på dem. Valutabanken kunne gi ut sedler som tilsvarte verdien av disse pantebrevene, men pålydende i tonn rug, og kalt "rugsedler" - "Roggenrentenbriefe". For hver tonn-verdi "rugsedler" som ble gitt ut ville to hundre "rugmark" bli utstedt. Disse pengesedlene skulle ikke bare være fullt ut dekket av, men også kunne omgjøres til, "rugsedler". Og på en bestemt dato skulle de bli lovlige betalingsmidler. Valutabanken skulle lage 375 millioner "rugmark" basert på sine grunnleggende reserver og gjøre dem tilgjengelige for regjeringa for innløsning av dens flytende gjeld (utestående kortsiktige verdipapir). Ut over dette kunne staten få en maksimal kreditt på 2,1 milliarder "rugmark" fra den nye banken. Banken var primært beregnet på å betjene privat sektor. Den "rugmark" summen som Riksbanken skulle motta etter innløsning av statens verdipapir skulle først brukes som sikkerhet for dens utgivelse av egne sedler, og senere for å innløse riksbankverdipapirer med "rugverdipapirer" i et bestemt fast forhold. En slik valutabank med rett til å gi ut betalingsmidler var bare tenkt som et overgangsfenomen. Senere, når en valuta som var konvertibel i gull hadde blitt innført på nytt, ville dens sentralbankfunksjoner opphøre, og den ville ikke gi sedler lenger.

Kritikken av denne planen var først og fremst rettet mot at bandt den nye valutaen til prisen på rug. Rugprisene varierte i forhold til prisene på andre varer. Stabilisering av valutaen med rug som basis ville sikre rugprodusentene en stabil valuta, i likhet med gullprodusentene da valutaen var bundet til gull, men produsenter av alle andre varer ville oppleve stor ustabilitet.

For å imøtekomme denne innvendingen omarbeidet Hilferding og Luther planen til Helfferich, og fjernet den nye valutaens avhengighet av rug og satte den heller i et fast forhold til gull. Gullverdien til den nye marken ble satt lik gullverdien til førkrigstidas mark. Dessuten ble det satt et tak på 1,2 milliarder mark på den kreditten som den nye banken kunne gi til privat sektor, og den maksimale kreditten til staten ble satt like høgt. Valutabanken ble til "Rentenbank" og "rugmarken" til "rentenmark".

Og rentenmarken ble en suksess. Den 15. oktober kom Stresemanns andre regjering, nå med Luther som finansminister, med et dekret om opprettelsen av Rentenbanken, og denne banken begynte sitt virke den 15. november. Den nye valutaen var identisk med den gamle gullvalutaen som regnskapsenhet, og alt ble gjort for å sikre at den ble stabil. Det var psykologisk viktig at den nye valutaen ble forbundet, assosiert, med den gamle og stabile valutaen som Tyskland hadde hatt før krigen. Og dette ble oppnådd. En rugmark ville ikke ha oppnådd dette.

Riksbankens papirmark fortsatte å sirkulere sammen med den nye valutaen. Etter at dekretet om rentenbanken var offentliggjort økte staten sin flytende gjeld hos Riksbanken svært sterkt og dermed også sirkulasjonen av papirmark. Papirmarken ble fullstendig ødelagt. Rentenmarken var beregnet for bruk innenlands. Den 20. november bestemte regjeringa å fastsette papirmarkens verdi til 4,2 billioner papirmark for en dollar, siden forholdet mellom mark og dollar før krigen hadde vært 4,2 mark for en dollar, og det ble et enkelt forhold mellom papirmarken og rentenmarken - en billion til en. Dermed kunne de to valutaen begynne å bli sammenslått. Høsten 1924 ble en ny gullinnvekslingsstandardvaluta innført i Tyskland i følge anbefalinger fra Daweskommisjonen. Den nye valutaen ble kalt for riksmark.

Revaluering av Gjeld

Revalueringen av pengekrav som inflasjonen hadde redusert realverdien på innebar akseptering av en forpliktelse til å gi i det minste delvis erstatning til kreditorene for gevinster debitorene hadde fått. I Tyskland hadde det vært et prinsipp at "en mark utlikner en mark". Men dette prinsippet kom under inflasjonen i konflikt med partenes rett til å vente at gjeld ble betalt med verdier som var like store som de som var lånt.

Etter krigen opprettholdt høyesterett at i varetransaksjoner forble hver kontrakt gyldig bare under den forutsetning at omstendighetene ikke ble forandret. Uforutsigelige og fundamentale forandringer, som at valutaen tapte sin verdi, førte til at grunnlaget for forretningen ble borte og rettferdiggjorde tilpasning til en endret situasjon. Da hyperinflasjonen satte inn ble disse betraktningene enda mer relevante. Flere dommer fra domstolene sa at revaluering av gjeld var rettferdige, slik at ytelse og motytelse kom i et bedre forhold til hverandre.

Pantekontrakter ga de største mulighetene for tap under inflasjonen. De har lenger varighet enn de fleste andre lånekontrakter, og det er vanligvis bare debitor som har rett til å si opp kontrakten før den perioden den gjelder er gått ut. I andre halvdel av 1922 var det mange debitorer som hadde pantelån som benyttet seg av retten til å betale ut lånene før tida med papirmark. Problemet ble både tatt opp i regjeringa og i andre fora. Det ble fremmet et lovforslag i Riksdagen 1. mars 1923 som ville forby å betale ned gjeld på pantelån som var stiftet før 1. januar 1923 fram til 1. januar 1927, dersom ikke både kreditor og debitor var enige om dette. Men dette lovforslaget ble sittende fast i komitéene siden det ble hevdet at det var nødvendig å lage lover om revaluering som omfattet all gjeld, og ikke bare pantegjeld.

Høyesterett i Darmstadt besluttet den 18. mai 1923 at en pantelånskreditor skulle få revaluering av pantelånsgjelda. Og det fikk arbeidet med revaluering av gjeld i gang igjen i Riksdagen. Det var mye annet å gjøre for Riksdagen i denne tida, men saken var på dagsordenen.

Finansministeriet under Luther motsatte seg på denne tida enhver revaluering. Det skyldtes at staten var den største debitor av alle og en revaluering, og oppskriving av verdien av gammel gjeld, ville legge en enorm byrde av gammel gjeld (Altschulden) på staten. Selv uten denne enorme gjeldsbyrden var det usikkert om det ville være mulig å balansere statsbudsjettet, og denne gjeldsbyrden kunne gjøre det umulig å stabilisere valutaen. Men justisdepartementet overtalte regjeringa å vurdere revalueringsspørsmålet en gang til, særlig siden høyesterett hadde uttalt til kansleren at ringeakt for rettsvesenet i denne saken ville skade respekten for loven. Den 14. februar 1924 kom regjeringa med det såkalte tredje unntaksskattedekretet, og etter Fullmaktsloven av 8. desember 1923 trengte dette dekretet ikke å bli vedtatt av Riksdagen. Men det ble kontroversielt.

Det tredje unntaksskattedekretet utgjorde den første offentlige erkjennelsen av at revaluering var rettferdig. Men man var uenige om revalueringsraten, og om betingelsene for betaling av revaluering, rente etc. Dekretet fastsatte disse detaljene, men ikke alle var fornøyde. Kreditorene ønsket en høyere revalueringsrate, og det var svært sterk motstand mot den foreslåtte revalueringsraten [på 15%]. Den sterke motstanden mot revalueringsraten var en av grunnene til at Riksdagen ble oppløst i midten av mars, men valget i mai ga en Riksdag som var enda mer sympatisk til revaluering.

Det tredje unntaksskattedekretet foreslo en revaluering av prinsippene for privat førkrigsgjeld - pantegjeld, forretningers obligasjon etc. til femten prosent av deres gullmarkverdi. Revalueringen av offentlig gjeld, til staten, delstatene og kommunene, ville ikke bli behandlet før etter at krigserstatningene var behandlet. Privat gjeld som var stiftet etter krigsutbruddet, altså etter at gullstandarden var avskaffet, skulle revalueres slik at: kontrakter som var inngått før 1. januar 1918 skulle behandles på samme måte som gjeld fra før krigen og få 15% revaluering. Kontrakter som var inngått etter 1. januar 1918 skulle omgjøres til gullmark i følge den dollarkursen som gjaldt den dagen kontraktene ble inngått og denne summen skulle revalueres til femten prosent. Måten tilbakebetalingen skulle foregå på medførte at revalueringen var betydelig lavere enn femten prosent, blant annet siden det ikke skulle betales rente av den summen som skulle betales. Renter ville først eventuelt begynne å løpe 1. januar 1925, og da bare to prosent det første året, for så å stige med en prosent hvert år til 1928, og deretter var renta konstant fem prosent. Avdrag kunne bli betalt fra 1. januar 1928, eller hele summen kunne betales i et 1. januar 1932 eller senere.

Private krav mot finansielle institusjoner skulle revalueres i et forhold som korresponderte med forholdet som formuen til institusjonen ble revaluert etter. Men krav som var gått ut på dato før kunngjøringen av dekretet hadde ikke krav på å bli revaluert.

Den delen av dekretet som angikk skatt kunngjorde innføring av noen spesielle skatter som ikke ville bli gjentatt for å ta inn en del av gevinstene til debitorene. Den første av disse var den såkalte obligasjonsskatten. Den gjaldt både for private obligasjoner som fortsatt var gyldige og slike som var opphevet. Den la en to prosent skatt på debitor på forskjellen mellom hovedsummens fulle opprinnelige gullmarkverdi og den femten prosent revaluerte summen.

Den revaluering debitorene måtte finne seg i skulle foregå selv om gjelda hadde blitt betalt før dekretet hadde blitt utstedt, men den revaluerte summen skulle betales til staten dersom gjelda tidligere var betalt til kreditor i inflaterte papirmark. Kreditorene ble ikke likt behandlet. De som hadde fått betalt før dekretet kom fikk ingenting mer, differansen mellom det de hadde fått og den revaluerte summen ble tatt av staten. Dekretet var mer et middel for å skattlegge debitorenes gevinst enn en anerkjennelse av kreditorenes krav på revaluering, skriver Holtfrerich. Revalueringen foregikk ikke på en måte eller ga et resultat som tilfredsstilte kreditorene.

Også de andre to engangsskattene hadde til hensikt å hente en del av debitorenes gevinst inn til staten. Men ingen av dem ble satt i kraft. Den skatten som brakte inn mest penger av de som ble bekjentgjort i dekretet var kalt "Hauszinssteuer" eller "Mietzinssteuer". Det var en skatt på gevinster som huseiere hadde fått på pantelån som var blitt mer eller mindre nedbetalt under inflasjonen. Denne skatten gikk til delstatene. Samtidig ble taket for husleie regulert opp til 80% av det den hadde vært før krigen.

Det foregikk en hissig debatt om revalueringen. Og det var en viktig sak ved riksdagsvalgene i 1924. De som var motstandere av revaluering la vekt på at den kunne legge en tung byrde på staten og sette stabiliseringen av valutaen i fare og forverre budsjettbalansen. Den ville også legge en gjeldsbyrde på industrien og jordbruket. Tilhengerne av revaluering trakk fram at det var et rettferdighetskrav, og at kredittorklassen var blitt forarmet, og at Tysklands kreditorer ville kreve større krigserstatninger dersom staten skulle bli kvitt all innenlandsk gjeld.

Revalueringen ble fastsatt av to lover som ble vedtatt av Riksdagen 14. juli 1925, og satt i kraft to dager senere, da de ble signert av president Hindenburg. Den ene loven regulerte "Revaluering av pantelån og andre krav", og den andre loven regulerte "Innløsning av offentlige lån". Disse lovene erstattet de foranstaltningene om revaluering som dekretet hadde satt fram.

Den første av disse to lovene hevet revalueringsraten for pantelån fra 15% til 25%, men den lot revalueringen av forretningsobligasjoner være femten prosent. Debitorer som fant dette for hardt kunne appellere for å få raten satt ned. Verdipapirer kalt "Genuss-scheine" til maksimum ti prosent av gullverdien av den gamle gullverdien til forretningsobligasjonene skulle bli gitt til de gamle kreditorene, definert som de som hadde kjøpt andelene før 1. juli 1920 og siden hele tiden eid dem. Disse verdipapirene ga dem rett til å få en del av utbyttet fra selskapet de var kreditorer til sammen med de regulære eierne.

Det var også andre bestemmelser og reguleringer. Revalueringen ga i virkeligheten mindre til kreditorene enn det kunne virke som, siden kravene ikke ga rett til rente før 1924, og deretter var renten svært lav, mye lavere enn den alminnelige renten.

Bankinnskudd og pantobligasjoner og forsikringskrav skulle revalueres i forhold til revalueringen av formuen til den institusjonen man hadde krav overfor, og minimum for sparebankinnskudd var 12,5%. Dersom banken ikke hadde økonomi til å bære dette skulle eierne hjelpe til.

Eierne av offentlige obligasjoner fikk også en revaluering. Låneinnfrielsesloven trådte i kraft samme dag som Revalueringsloven, den 16. juli 1925. I følge Låneinnfrielsesloven fikk de som eide offentlige obligasjoner verdiene av disse revaluert. De finansielle følgene av dette var store, siden statsgjelda hadde vært enorm. Den bestod av Rikets gjeld fra før krigen på 4,8 milliarder mark og delstatenes gjeld på 17 milliarder mark og kommunenes gjeld på 10-12 milliarder mark, og 98 milliarder i krigsobligasjoner. Å betale renter på dette med 5% årlig ville alene bli fem milliarder mark årlig, omkring dobbelt så mye som statsbudsjettet før krigen, da Tyskland var et større og rikere land. Staten hadde kjøpt en del av disse obligasjonene, og tatt mot en del av dem som betaling av skatt. Dette betydde at Rikets gjeld var redusert til 72 milliarder mark og delstatenes gjeld var redusert til 1,5 milliard mark og kommunenes gjeld til 8-9 milliarder mark. Disse summene kan holdes opp mot at i budsjettåret 1924/25 var den ordinære inntekta til staten 7,8 milliarder mark, altså omkring en tidel av denne gjelda. Det ville altså være dyrt for staten å være generøs under revalueringa. Revalueringa skilte mellom kreditorene, og ga de som stod seg dårligst bedre revaluering enn de som stod seg godt - slik ble det tatt sosiale hensyn.

Revalueringen av Rikets - statens - gjeld foregikk slik:

  1. Alle Rikets faste lån i mark ble konsolidert i et eneste amortiseringslån, og redusert til en førtiendedel, altså til 2,5%. Obligasjonens pålydende på 70 milliarder mark ble redusert til et lån på 1,75 milliarder riksmark. Med unntak for til de som hadde gamle obligasjoner, som hadde kjøpt obligasjoner før 1. juli 1920, og hadde eid dem kontinuerlig, skulle det ikke betales renter av lånesummen før krigserstatningene var nedbetalt. Heller ikke skulle det betales avdrag, med unntak for til holderne av gamle obligasjoner.

  2. De som eide gamle obligasjoner deltok i et lotteri. Ved ei trekning hvert år ble 3,5% av de som eide gamle obligasjoner valgt ut til å få obligasjonene sine innfridd. Den summen de fikk var fem ganger så stor som revalueringssummen, altså 5X2,5%=12,5%. På denne måten ville alle eierne av gamle obligasjoner få pengene sine i løpet av tretti år. Gamle obligasjoner ville motta en rente på 4,5% fra januar 1926, men denne ville ikke bli betalt før hele lånet var tilbakebetalt. Seksti prosent av hele den faste gjelda til staten var eid av de som hadde gamle obligasjoner. Dette representerte en milliard riksmark av kapitalverdien av amortiseringslånet, men fem milliarder riksmark i virkelig betaling av låneinnfrielse, pluss akkumulerte renter gjennom tretti år.

  3. Eiere av gamle obligasjoner som satt i trange kår og som hadde en inntekt på mindre enn tusen riksmark årlig mottok en fortrinnsberettiget årlig betaling på åtti prosent av verdien av deres innløsningsgjeld, i tillegg til at de deltok i lotteriet. Altså om de opprinnelig hadde kjøpt krigsobligasjoner pålydende 1.000 mark, så var etter revaluering på 2,5% innløsningsgjelda 25 mark, og av dette mottok de 80%, altså 20 mark, årlig. Personer som var over seksti år gamle fikk økt denne summen med 50%. Dersom de valgte ikke å delta i lotteriet økte summen med 25% til.

  4. De som eide obligasjoner for de minste summene, opp til opprinnelig 500 mark, hadde bare krav på innløsning dersom eieren hadde liten inntekt. I slike tilfeller fikk eieren et kontant oppgjør på fra åtte til femten prosent.

Innløsning av den faste gjelda til staten og delstatene og kommunene ble regulert på liknende måte. Men mange var ikke tilfreds med dette. Holtfrerich sier at de som hadde lånt penger til staten etter 1920 fikk i virkeligheten ganske godt betalt tilbake, for de pengene som de hadde lånt til staten under inflasjonen hadde vært lite verdt. Holtfrerich gir noen regnestykker som viser forholdet. De som hadde lånt penger til staten før 1920, f.eks. hadde kjøpt krigsobligasjoner, fikk forholdsvis mindre igjen, men de fikk forholdsvis like mye igjen, og vel så det, som de som hadde kjøpt statsobligasjoner i Frankrike eller Belgia.

Oppsummering og Konklusjon

"Oppsummering og Konklusjon" er tittelen på det siste kapitlet i boka til Holtfrerich. Der summerer han opp de viktigste konklusjonene i boka:

  1. Inflasjonen i Tyskland begynte under den Første Verdenskrig, spesielt fra 1916. Men den økonomiske kontrollen over økonomien som var opprettet hindret at prisene og vekslingskursene fullt ut registrerte inflasjonen. Inflasjonen ble undertrykket (og viste seg som køer og varemangel og et pengeoverskudd). Åpen inflasjon viste seg i 1919-20 da kontrollen ble fjernet.

  2. I det lange løp var veksten av pengemengden i det minste en faktor som tillot at pengeverdien ble forringet, men kanskje ikke den dominerende faktoren. På kort sikt ble forandringer av markens verdi, innenlands og utenlands, heller bestemt av variasjoner i etterspørselen etter penger (eller i sirkulasjonens hastighet) og av endringer i produksjonsaktiviteten. Variasjoner i etterspørselen etter penger reflekterte endringer i tilliten til valutaen.

  3. Imidlertid vil en adekvat framstilling av verdiforringelsesprosessen bare bli oppnådd ved å gjennomføre en analyse som går ut over de umiddelbare bestemmelsene som nettopp er beskrevet for å avdekke de politiske kreftene som styrte deres atferd. Slik var den konstitusjonelle svakheten i det finansielle grunnlaget til Riket i forholdet til delstatene før 1918 den viktigste grunnen til at en så mye mindre del av krigsutgiftene ble finansiert ved beskatning i Tyskland enn i England. Den stadige underskuddsbudsjettering av Rikets utgifter i årene etter krigen var en følge av indre politisk ustabilitet som fulgte etter nederlaget i krigen og revolusjonen. Dette førte til at regjeringene var svake på et tidspunkt da sterke regjeringer var nødvendige for å greie å styre situasjonen på en måte som ikke skadet valutaen og samtidig tok seg av den finansielle arven etter keiserriket og krigserstatningene og også var i stand til å gjennomføre "kvantespranget" med de sosiale programmene som staten måtte finansiere. Men i 1919 ville stabilisering ha vært vanskelig å oppnå ikke bare av finansielle grunner, men man må også spørre om det ville ha vært ønskelig. Gitt den store økningen i pengemengden som låneopptakene under krigen hadde ført til, så ville en valutastabilisering i 1919 ha gitt rentierklassen fordeler ved å legge tunge byrder på næringslivet og arbeidsinntektene - altså på økonomien til de produktive klassene - med undertrykkende skattlegging. I 1919 trengte økonomien å bli raskt omstilt til sivil produksjon og de demobiliserte soldatene måtte bli integrert i økonomien på nytt i produktivt arbeid. I denne situasjonen var den rette politikken å stimulere økonomien og produksjonen.

    Ytre forhold bidrog også til destabiliseringen av Rikets budsjett og slik til etterkrigstidas monetære ekspansjon: Krigserstatningene. I tillegg til de summene som ble betalt og krevd i den umiddelbare framtid var det faktum at den endelige summen ikke ble endelig fastsatt en viktig drivkraft bak inflasjonen. Det gjorde det klart at forsøk på å innføre innenlandsk finansiell disiplin bare ville komme utlendinger til fordel og ikke Tyskland. De virkelige kravene på krigserstatninger økte Rikets finansielle underskudd og slik dets finansielle problem som krevde en løsning. Usikkerhet om hvor mye framtidige krav om krigserstatninger ville bli hevet ødela tilskyndelsen til å løse det finansielle problemet.

    Bak de kortsiktige umiddelbare faktorene som bestemte prisendringene - etterspørselen etter penger og produksjonsraten - var også politiske krefter i virksomhet. De politiske konfliktene og streikene i Tyskland i 1919 fikk produksjonen til å synke, og de utenrikspolitiske spenningene som i 1923 førte til okkupasjonen av Ruhr berørte produksjonen svært sterkt. Liten produksjon kan ha akselerert inflasjonen i begge årene.

    Etterspørselen etter penger var i stor grad avhengig av tilliten til den framtidige verdien av valutaen og dette medførte at etterspørselen var svært sensitiv for politiske hendelser. Blant disse var stabilisering av de indre politiske forhold i 1920/21 - med det resultat at til tross for stadige underskudd tenderte prisene mot å stabilisere seg. En annen slik hendelse var tilspissingen av spenningene omkring krigserstatningene i 1922; disse framskyndet sammenbruddet inn i hyperinflasjonen.

  4. Inflasjonen hadde lettet omlegginga til krigsproduksjon i 1914 og overgangen til sivil produksjon etter krigen i 1918/19. Den stimulerte vekst og full sysselsetting i etterkrigstidas Tyskland, og den isolerte Tyskland fra den verdensomfattende depresjonen i 1920/21.

  5. Ut over dette kan inflasjonen i Tyskland ha bidratt betydelig til at verdensøkonomien raskt kom seg etter depresjonen i 1920/21, spesielt når vi husker at den fikk tysk import fra USA til å fordobles i 1920-21 og også stimulerte tysk import fra andre land. Tysk økonomi var den eneste betydelige ekspansive økonomi i verden i denne tid. Slik kan den tyske inflasjonen ha ført verden ut av depresjonen allerede i 1922, til tross for depresjonens voldsomhet.

  6. Dersom vi sammenlikner reallønninger fra 1919 til 1922 med reallønninger fra 1913 finner vi at de falt langt mindre enn nasjonalinntekta falt, altså at arbeiderne forbedret sin relative posisjon, spesielt om vi tar med at arbeidstida ble redusert. Denne relative forbedring fikk imidlertid ikke de høgtlønnede erfare. Bedriftenes fortjenester var også gode under inflasjonen, og de som eide formuer i penger var de som først og fremst var inflasjonens offer, både med hensyn til inntekt og formue. Med hensyn til finansielle formue fant det sted en voldsom omfordeling fra 1919 til 1923, og den fjernet den konsentrasjon av rikdom som hadde foregått under industrialiseringa av Tyskland. Derfor ble fordelingen av rikdom og formue mye likere etter inflasjonen enn den hadde vært i 1913. Inflasjonen ødela de store inntektene og formuene, men ikke de mellomstore. Inntektsforskjellene ble også mindre. Slik oppnådde inflasjonen det som Erzbergers skattereform hadde siktet mot, men forhindret.

  7. En betydelig del av tapene til kreditorer som inflasjonen førte til falt på utlendinger som hadde krav i mark. De tapene som utlendingene fikk var i det minste i samme størrelsesorden som de tyske betalingene av krigserstatninger fra 1919 til 1923. "Inflasjonsskatt" var den eneste formen for skatt som også kunne involvere utlendinger i finansieringen av tyske offentlige utgifter og tyske investeringer. Tyskland var i stand til å ha overskudd, til å øke importen av råvarer, i den utstrekning utlendinger var villige til å akkumulere mark, dette lettet rask gjenoppbygging av økonomien. Hyperinflasjonen begynte da utlendingene mistet tilliten til den framtidige verdien av tysk valuta, på grunn av den diplomatiske krisen over krigserstatningene. Kapitalimporten opphørte og den "kaken" som kunne fordeles mellom tyskerne ble mindre. Dette er den virkelige bakgrunnen til det ubehaget som ble opplevd i Tyskland i den siste fasen av inflasjonen. Ubehaget ble forverret av at produksjonen og fordelingsnettverkene ble avbrutt av okkupasjonen av Ruhr, og situasjonen ble ikke virkelige gjenopprettet før kapitalen begynte å flyte inn i Tyskland igjen sommeren 1924.

  8. For en stor sektor i tysk økonomi hadde valutastabilisering allerede i praksis funnet sted lenge før de offisielle stabiliseringstiltakene ble satt i verk i november 1923. Store mengder fremmed valuta og innenlandske verdipapir som var bundet til faste verdier var i sirkulasjon: deres totale verdi var ikke langt fra verdien av den pengemengden som var i sirkulasjon før krigen. Inflasjonen ble dermed påtvunget en stadig mindre del av den tyske befolkninga som brukte papirmark - hovedsakelig lønnsmottakere som ble betalt med papirmark - og byrden på dem ble stadig mer ødeleggende, og staten tjente stadig mindre på inflasjonen. Det ble svært sterk misnøye blant de som var utsatt for hyperinflasjonen, og uro og revolusjonært potensiale ble bygd opp blant dem, og dette truet den offentlige orden og Rikets integritet. Valutastabilisering ble en nødvendighet for det politiske systemet dersom det skulle overleve, men i langt mindre grad en nødvendighet for at økonomien skulle overleve og fungere.

    På det utenrikspolitiske området åpnet stabiliseringen opp for revisjon av krigserstatningene under "Dawesplanen".

  9. Revalueringen justerte tapene til kreditorene i noen grad. De tyske rentierne fikk tilbake noe av det de hadde tapt, og det var ikke mye mindre enn det kreditorene tapte i Frankrike, Belgia og Italia.

  10. Utenrikspolitisk tjente inflasjonen Tysklands nasjonale interesser på kort sikt ved å skaffe til veie utenlandske ressurser som finansierte import og krigserstatninger i en begrenset periode. Dårligere valutakurs fremmet tysk eksport. Inflasjonen kan ha fått de allierte til å moderere sine krav på krigserstatninger.

    Innenlands førte inflasjonen til en massiv omfordeling av inntekt og rikdom - en storstilt utjevning av disse. Men etter 1924 var det tydelig tendens til utvikling mot større forskjeller.

Lenker:
Den tyske inflasjonen
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: