Den tyske Inflasjonen 1914-1923.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Årsaker til Inflasjonen
  3. Virkningene av Inflasjonen
  4. Oppsummering og Konklusjon
  5. Statistikk:
    1. Inflasjonen uttrykt i utviklinga til grossistprisindeksen og dollarkursen
    2. Sammensetning av Sentralmyndighetenes ordinære skatteinntekter i Tyskland og Storbritannia i 1913 og 1918
    3. Den tyske nasjonalinntekt fra 1919 til 1923
    4. Tysk nasjonalinntekt 1919-23 i løpende kjøpekraft
    5. Årlige krigserstatninger som andel av tysk nasjonalinntekt, og Betalingsbalansen 1925-32
    6. Tysk industriproduksjon 1913-31
    7. Tysk kornproduksjon i tonn
    8. Sysselsetting i krigsindustri og sivil industri 1913-18
    9. Arbeidsledighet 1914-23
    10. Utvikling av Industriproduksjonen i Tyskland, Frankrike og Storbritannia.
    11. Gjennomsnittlig vekelønn etter kollektive avtaler 1914-23
    12. Faglærte arbeideres lønn i forhold til ufaglærte
    13. Inntektsutvikling for Embetsmenn 1913-23
    14. Funksjonell fordeling av Nasjonalinntekt i prosent
    15. Fordeling av Rikdom i 1913 og 1923

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Den boka av Carl-Ludwig Holtfrerich om den tyske inflasjonen som jeg her vil fortelle om og referere deler av karakteriseres av Theo Balderston i bibliografien i boka "Economics and Politics in the Weimar Republic" (utgitt i første gang 2002) som "The major modern economic-historical study." Denne boka til Holtfrerich om den tyske inflasjonen er delt inn i tre hoveddeler. Den første er teoretisk anlagt og behandler ulike måter å måle inflasjon på og diskusjon av ulike forståelser av årsakene til inflasjon. Den andre hoveddelen behandler forklaringer av den tyske inflasjonen. Og den tredje og siste hoveddelen gir en mer empirisk gjennomgang av hvordan den tyske inflasjonen virket, først og fremst på og i Tyskland, men også utenfor Tyskland. Jeg vil hovedsakelig konsentrere meg om å gi et referat av de to siste delene.

Inflasjonen hadde tre hovedårsaker. Den ene er at Tyskland finansierte sin del av første verdenskrig ved å ta opp lån, og fra 1916 av ved å trykke pengesedler. På grunn av rasjonering og priskontroll under krigen kom denne pengerikeligheten da bare i begrenset grad til uttrykk som stigende priser/synkende pengeverdi, og mer som varemangel og køer. Først etter krigen førte denne pengerikeligheten til åpen og sterk inflasjon, og da oppstod to andre grunner til inflasjonen. Den ene var at staten i de første årene etter krigen hadde svært store underskudd på budsjettene sine, og den andre var krigsgjelden, som ble den utløsende årsak til hyperinflasjonen.

Inflasjonen gikk på flere måter ujevnt. I 1920 og første del av 1921 var markens verdi ganske stabil innenlands, men mindre stabil utenlands. Og under inflasjonen var det perioder der marken hadde større verdi i Tyskland enn utenfor Tyskland, og omvendt andre perioder der marken hadde større verdi utenfor Tyskland enn i Tyskland, og disse verdiforskjellene kunne være store.

Jeg gjengir nedenfor den delen av tabell 1 fra boka til Holtfrerich som viser bevegelsene i grossistprisindeksen og vekslingsforholdet mellom dollar og mark i Berlin i årene 1919-1923. Her er 1913=1. Grossistprisindeksen forkorter jeg her til "GPI", og vekslingsrateindeksen mellom dollar og mark forkorter jeg til "VRI".

Inflasjonen uttrykt i utviklinga til grossistprisindeksen og dollarkursen
År: 1919 1920 1921 1922 1923
- VRI GPI VRI GPI VRI GPI VRI GPI VRI GPI
Januar 1,952,6215,4312,5615,4614,3945,6936,65 4.2812.783
Februar2,172,7023,6016,8514,6013,7649,5141,036.6505.585
Mars 2,482,7419,9717,0914,8713,3867,7054,335.0484.888
April 3,00 2,8614,2015,6715,1313,2669,3263,555.8265.212
Mai 3,062,9711,0715,0814,8313,0869,1164,5811.3558.170
Juni 3,343,089,3213,8216,5113,6675,6270,3026.20219.385
Juli3,593,399,4013,6718,2614,28117,49100,5984.18674.787
August4,484,2211,3714,5020,0719,17270,26192,01.100.632944.041
September5,734,9313,8114,9824,9820,67349,18287,023,5 mill23,9 mill
Oktober6,395,6216,2314,6635,7624,60757,735666,0 mrd7,1 mrd
November9,126,7818,3915,0962,6434,161.7111.154522 mrd 726 mrd
Desember 11,148,0317,3814,4045,7234,871.8081.4751.000 mrd 1.262 mrd

Under krigen hadde Tyskland innført valutakontroll. Denne ble fjernet 11. september 1919. Tabellene peker på at det var betydelig forskjell på den tyske valutaens kjøpekraft i Tyskland og utenfor Tyskland. Det store kursfallet ga tysk industri et konkurransefortrinn overfor utlandet. Den tyske markens kursutvikling i forhold til dollar var ulik dens kursutvikling i forhold til de europeiske valutaene, men den tyske marken kom til å falle sterkt i forhold til alle andre valutaer etter Londonultimatumet i mai 1921. Det var da Tysklands enorme gjelda til de allierte ble fastsatt. Fram til da hadde bevegelsene i vekslingskursen til marken fulgt vekslingskursens svingninger for andre europeiske valutaer, og som dem vært formet av problemene med å mestre gjenoppbygginga etter krigen, som var felles for alle de tidligere krigførende landene, mens altså etter mai 1921 krigserstatningene og politikken i forhold til dem kom til å dominere den tysk valutaens bevegelser.

Det meste av den tyske handelen var med Europa, og marken hadde sunket mindre i verdi i forhold til de andre europeiske valutaene enn i forhold til dollaren.


Årsaker til Inflasjonen

Å føre krig er svært kostbart. Det er blitt anslått at de viktigste krigførende partene i Første Verdenskrig brukte omkring halvparten av produksjonspotensialet på krigen. Disse landenes finanspolitikk ble rettet inn mot å mobilisere landenes økonomi i størst mulig grad til krig. Investeringer og vedlikehold ble nedprioritert siden krigens behov og overlevelsen her og nå ble så presserende. Produksjonspotensialet ble etter hvert redusert siden produksjonsapparatet ikke ble vedlikeholdt og siden arbeiderne ble sendt ut i krigen og på grunn av at krigen skapte forstyrrelser for transport og råvareforsyninger. Det oppstod mangel på forsyninger, og produksjon og transport og fordeling av arbeidskraft og råvarer måtte planlegges og rasjoneres på en ny måte som sikret at de ble utnyttet mest mulig effektivt og slik at krigens behov ble prioritert over alt annet.

At økonomien ble underlagt krigens behov går også igjen i finanspolitikken. Holtfrerich skriver at man kan skille mellom fire forskjellige typer krigsfinanspolitikk:

  1. Akkumulasjon av en krigskiste allerede i fredstid.
  2. Økt beskatning.
  3. Langsiktige krigslån.
  4. Kortsiktige lån fra sentralbanken eller andre banker, som medfører at pengemengden øker og at det oppstår inflasjon.

Den første typen krigsfinansiering fant sted i den førindustrielle verden der fyrstene måtte betale leiehærer i mynter og der utgiftene til krig var små i forhold til den samlede produksjonen i samfunnet. Men der det ble utviklet effektive kredittmarkeder ble disse den viktigste finansieringskilden for krig. Preussen finansierte så seint som i det attende århundret sine kriger fra krigskista. Men med moderne krig der hele samfunnet gjennom lang tid ble mobilisert til total krig måtte andre finansieringsformer finnes.

De krigførende nasjonene kom i moderne kriger til å bruke ulike kombinasjoner av den andre, tredje og fjerde måten å finansiere krigene sine på. I Tyskland skaffet beskatning til veie bare mellom null og seks prosent av utgiftene til krigen, mens i England dekket beskatning mellom tjue og tretti prosent av Englands krigsutgifter, og for Englands vedkommende betydde det at England stiftet forholdsvis mindre gjeld på grunn av krigen enn Tyskland og var finansielt bedre rustet til å gå over til fredstilstanden og i stand til å stabilisere valutaen og gjenopprette dens verdi.

De ulike måtene å finansiere krig på har sine ulemper og fordeler i forhold til hverandre. Den viktigste ulempen ved å finansiere krig ved låneopptak er at det er vanskeligere å presse befolkninga til å betale en krig etter at den er utkjempet enn mens den blir utkjempet. Derfor blir krigsgjeld ofte ikke betalt fullt ut. Lånefinansiert krig er også sosialt uheldig siden den overfører penger fra de brede masser til de rike som har lånt ut det meste av de lånte midlene.

Dessuten kan stor statsgjeld være en fare for pengeverdiens stabilitet. Den kan i mange tilfeller virke som et overskudd av betalingsmidler, som truer med å skape inflasjon.

Å trykke opp penger er den siste og mest inflasjonsdrivende måten å finansiere krig på. I Tyskland ble denne metoden brukt og kamuflert som lån fra Riksbanken. Denne metoden har noen fordeler:

Den største ulempen ved denne metoden å finansiere krig på er at den legger de økonomiske byrdene ved krigen på befolkninga slik at de som rammes hardest er de som har fast lønn som ikke raskt blir justert, og de som har sine oppsparte midler i penger, og ikke i fast eiendom.

Krigsfinansiering: Praktiske forslag, tiltak og resultat

I 1914 var de tyske myndighetene dårlig forberedt både på de finansielle problemene som en moderne krig medførte og dens virkninger på økonomien. Likevel hadde disse problemene blitt gjennomtenkt. Tyskland hadde et skattesystem som gjorde det vanskelig å øke skattene så sterkt at de kunne finansiere en krig. Det skattesystemet som var blitt innført i 1871 ga sentralmyndighetene liten evne til å øke skattene. De sentrale myndighetene var avhengige av indirekte skatter, som toll og avgifter. Utgifter som gikk ut over det som ble dekket av de indirekte skattene måtte dekkes av de såkalte "matrikulære bidrag" fra delstatene. Og dette gjorde sentralmyndighetene avhengig av delstatene. Sentralmyndighetene ble også avhengig av Riksdagen ved dette, for Riksdagen skulle når den godkjente statsbudsjettet også bestemme de samlede matrikulære bidragene, som så ble fordelt mellom delstatene i forhold til deres befolkning. Bismarcks hensikt med å innføre dette systemet var ikke å svekke sentralmyndighetene, men å svekke den direkte beskatning.

I 1906 ble en arveskatt innført, selv om den var liten. Og i 1913 kom et "forsvarsbidrag" som var en skatt på kapital. Og en skatt på kapitalgevinst ble innført samme år.

De første forsøk på direkte beskatning hadde altså blitt tatt da krigen brøt ut. De konservative var motstandere av direkte beskatning, og sosialdemokratene og de progressive var tilhengere av direkte beskatning. Direkte skatt kan graderes i forhold til evne til å betale skatt, den kan bli progressiv, mens indirekte skatt er degressiv, der de fattige betaler forholdsvis mer skatt enn de rike. Dette betyr at dersom krigene skulle betales med beskatning og uten at skattesystemet ble forandret ville det ha vært vanlige lønnsmottakere som hadde måttet betale det krigen kostet, men da ville de ha blitt beskattet til døde.

Et skattesystem som er basert på indirekte skatter er uelastisk. Da krigen brøt ut falt tollinntektene i stor grad bort siden utenrikshandelen ble sterkt redusert. De ordinære inntektene til sentralmyndighetene falt med 25% fra 1914 til 1915, fra 2,47 til 1,83 mrd (milliarder) mark. De militære utgiftene ble overført til det ekstraordinære budsjettet, slik kunne det ordinære budsjettet balanseres. Men betaling av renter på lånene til krigføringen gikk over det ordinære budsjettet, og de ble etter hvert svært store. Betjening av gjeld økte fra å ha utgjort 26,5% av det ordinære statsbudsjettet i 1914 til å utgjøre 90% av det i 1918.

I England kunne en større del av krigsutgiftene dekkes av de løpende skatteinntektene. En viktig grunn til dette er at England hadde mulighet til å gjennomføre direkte beskatning, spesielt inntektsskatt.

De ordinære inntektene til sentralmyndighetene (Riket) i Tyskland var 2.471,1 millioner mark i 1914, 1.825,2 millioner mark i 1915, 2.122,2 millioner mark i 1916, 8.010,1 millioner mark i 1917, 7.395,2 millioner mark i 1918 og 10.963,2 millioner mark i 1919. Den sterke økningen fra 1916 til 1917 skyldes først og fremst at det ble skrevet ut en ekstraordinær krigsskatt.

I løpet av de fire årene som Første Verdenskrig varte var de tyske krigsutgiftene omkring 150 milliarder mark, nominelt omkring fire ganger den tyske nasjonalinntekta i 1913. Og etter å ha pådratt seg dette som gjeld og underskudd og pengerikelighet kom krigserstatningene i tillegg.

Man ventet at krigsutbruddet ville føre til mangel på kontanter, både fordi folk ville prøve å ha kontante penger tilgjengelige og fordi de sentrale myndighetene ville få et sterkt økt behov for kontanter. I 1908 og 1909 var kredittsystemet blitt styrket, og flere andre betalingsmidler enn statens mynt var blitt lovlig betalingsmiddel.

Da krigen begynte ble det tatt skritt for å hindre at Rikets og bankenes gullbeholdninger ikke ble spredt ut, og for å styrke posisjonen til Riksbanken og skaffe Riket lettere tilgang til penger og kreditt fra seddelpressene. Pengesedlene var fra slutten av juli 1914 ikke lenger konvertible i gull. Den fjerde august vedtok Riksdagen bestemmelser for forholdet mellom Riksbanken og kredittsystemet og regjeringa:

  1. Riksbanken hadde ikke lenger plikt til å innløse sine egne sedler og Reichskassenscheine i gull.
  2. Den skatten som ble utlignet på Riksbanken dersom sirkulasjonen av dens sedler overskred det tillatte maksimum ble avskaffet.
  3. Reichsschatzwechsel (treasury bills) og rentebærende sertifikat (Reichsschatzanweisungen) ble erklært som lovlige sekundære reserver mot de utstedte sedlene, på samme basis som gode kommersielle papirer.
  4. Det ble opprettet lånekontor som ble underordnet Riksbanken. Deres oppgave var å gi kreditt til privat sektor og til offentlige myndigheter, mot sikkerhet i omsettelige verdipapirer eller varer. Mot disse ga de "lånekontorsertifikater" - Darlehnskassenscheine - papir som ikke ga renter, men som alle offentlige myndigheter måtte akseptere som betalingsmiddel for gjeld til pålydende beløp. De fungerte da som penger. Og Riksbanken fikk tillatelse til å bruke dem, og Reichskassenscheine, som erstatning for edelmetall i den primære reserven av edelmetall som garanterte en tredjedel av den sirkulerende pengemengden, og som hadde gjort pengene innløselige i gull. Dette ga Riksbanken myndighet til å fastsette den sirkulerende pengemengdens størrelse.

Denne lovgivningen ga de sentrale myndighetene mulighet til trykke pengesedler for å dekke utgifter. I den første halvdelen av krigen greide myndighetene å låne en stor del av de pengene som trengtes for å finansiere krigen. Det ble tatt opp krigslån for å gi inntrykk av at de store mengdene betalingsmidler som ble satt i omløp, og den inflasjonsdrivende virkningen av disse krigens utgifter, ble absorbert. Men i virkeligheten var den kjøpekraften som ble plassert i krigslånene like likvid som den som ble satt i Reichsschatzwechsel. Lånekontorene hadde plikt til å akseptere dem som sikkerhet, og det betydde at opp til 75% av deres kontantverdi kunne til enhver tid bli realisert uten risiko for tap. Slik var mer enn halvparten av de lånekontorsertifikatene som kom i sirkulasjon i første halvdel av krigen utstedt mot sikkerhet i krigslånepapirer. Selv om bare en liten del av krigslånene fram til 1916 var blitt brukt på en slik måte, er det viktige punktet at det var mulig å bruke krigslånene til å få lånekontorsertifikat. Dermed var krigslånene potensielle penger. Lånekontorsertifikatene inngikk i de primære reservene som stod som sikkerhet for de sirkulerende sedlene. Det var opprinnelig satt en grense på 1,5 milliard mark som den verdi som den samlede mengden lånekontorsertifikat ikke måtte overstige, men Bundesrat kunne vedta å heve denne grensen. Og det ble gjort hver gang det ble funnet nødvendig.

Våren 1916 ble det antatt at det ordinære budsjettet ville gå med underskudd, selv om alle krigsutgiftene gikk over det ekstraordinære budsjettet. Grunnen var at renteutgiftene til krigslånene nå var blitt så store at de ikke kunne dekkes av de ordinære statsinntektene. Og man så at situasjonen bare ville bli verre. Derfor ble det vedtatt å innføre nye skatter og å øke eksisterende skatter. Men det ble ikke innført nye direkte skatter, som inntektskatt og formueskatt. Disse produktive skattene kunne bare delstatene og kommunene skrive ut.

Kapitalgevinstskatten fra 1913 ble utarbeidet til en skatt på krigsprofitter, som ble tatt i bruk i 1916. Etter denne fikk privatpersoner en skatt på femti prosent av den nominelle økning av deres formue som hadde foregått mellom 31.12.1913 og 31.12.1916. For bedrifter ble skatten utliknet ut fra den økning av fortjeneste de hadde hatt under krigen i forhold til den gjennomsnittlige fortjenesten de hadde hatt før krigen. I 1916 gikk også Riksdagen med på å innføre en omsetningsskatt. Fra først av omfattet den bare salg av varer, men i 1918 ble den utvidet til også å gjelde salg av tjenester. Den var i utgangspunktet bare en promille. Avgifter på tobakk, sigaretter og øl ble økt, og det ble også innført avgifter på te og kaffe, og i 1918 kom avgifter på leskedrikker. I 1917 ble det innført en skatt på kull, og det ble den avgiften som skaffet mest penger inn i statskassen.

Dette økte da de ordinære inntektene til Riket fra 2,1 milliarder mark til 8 milliarder i 1917 og 7,4 milliarder i 1918. Dette var ikke mer enn det som var nødvendig for å betale de økende renteutgiftene. De 150 milliardene som Tyskland brukte i løpet av fire år for å føre sin del av krigen ble betalt av krigslån (omkring 100 milliarder mark) og spesielt i siste halvdel av krigen ved å øke den flytende gjelden. De ordinære inntektene betalte bare renter på lånene.

I England ble derimot krigen finansiert i større grad ved skatter. I 1914 ble inntektskatten fordoblet og avgiften på øl ble tredoblet og avgiften på te ble økt med 60%. I de følgende årene ble skattene økt mer i England enn i Tyskland. Dessuten kunne England ta en del av de lånene landet trengte opp utenlands, i motsetning til Tyskland.

Sammensetning av sentralmyndighetenes ordinære skatteinntekter
i prosent i Tyskland og Storbritannia i 1913 og 1918
Land: Storbritannia Tyskland
Årstall: 1913 1918 1913 1918
Direkte skatter 47,5 77,2 3,5 43,4
Indirekte skatter 46,0 21,2 81,3 47,9
Stempelavgifter 6,5 1,6 15,2 8,7
Totalt: 100 100 100 100

Frankrike finansierte krigen på en måte som liknet på måten Tyskland brukte. De sentrale myndighetene var hovedsakelig avhengig av indirekte skatter, og på grunn av at de nordligste delene av landet ble okkupert av Tyskland ble skattegrunnlaget mindre. Skatteinntektene økte ikke under krigen. De var 4,1 milliarder franske franc i 1913 og 4,2 milliarder i 1918. Og krigsutgiftene ble i sin helhet dekket av låneopptak. Frankrike kunne i likhet med England låne penger utenlands, og lånte 21% av krigsutgiftene utenlands. Tyskland kunne ikke ta opp lån utenlands, men måtte yte lån til sine allierte, og disse pengene gikk i sin helhet tapt ved Versaillesavtalen.
Finanspolitiske og pengepolitiske muligheter i 1919

Den tyske regjeringa hadde finansiert krigen ved i større grad å utnytte seddelpressene enn Storbritannia, Frankrike og USA Den hadde krevd inn mindre skatt enn den britiske og amerikanske regjering, og vært mindre i stand til å ta opp lån utenlands enn Storbritannia og Frankrike. Tyskland fikk en skatt som skyldtes at seddelpressene hadde gått for å finansiere krigen, og dette var prisinflasjonen som Holtfrerich sier kan bli sett på som en krigsskatt, og som undertrykte private krav på innenlandske produkt og frigjorde produksjonskapasitet til krigsformål.

"Inflasjonsskatt" faller på alle som netto har utestående fordringer på innenlandsk valuta. Disse fordringene kan være pensjoner eller annen fast inntekt eller utlånte penger. De som selv har tilgang på kreditt kan låne penger som kan sette dem i stand til å unngå å tape penger på inflasjonen. De vil kunne foreta investeringer i fast eiendom eller utenlandsk valuta som gjør dem i stand til å vinne på inflasjonen. De som er rike og kan forvalte rikdom kan gjøre inflasjonen om til en rikdomskilde. Men mange velstående personer og institusjoner fikk rikdommene sine slettet av inflasjonen fordi rikdommen stod i fordringer på innenlandsk valuta, dersom de ikke var forutseende nok til å gjøre rikdommen om til utenlandsk valuta eller investere den i eiendom som ikke ble slettet av inflasjonen. Dette var noe som rammet store deler av den velstående middelklassen. Det en skatt som rammet ganske tilfeldig. De som betalte den var de som hadde minst innsikt i finansforvaltning.

Inflasjon har den fordel framfor konvensjonell beskatning som metode for å føre en økonomi over fra fredstilstand og over til krigstilstand og tilbake til fredstilstand at den ikke fører til mangel på likviditet i privat sektor med konkurser og arbeidsløshet som følge. Kostnadene forbundet med disse store omstillingene av produksjonsapparatet blir ikke forverret av mangel på likviditet. Inflasjonen sikrer at omstillingene foregår med full sysselsetting og produksjon. Etter at krigen er over blir det en oppgave å avgjøre om og når valutaen skal stabiliseres og kanskje også bringes tilbake til den verdien den hadde før inflasjonen begynte.

I USA ble det i desember 1919 bestemt at man ville forhindre at valutaen kollapset internt. Da bestemte styret for Federal Reserve at det ville sette en stopp for det inflatoriske presset etter krigen. Rentene ble satt opp, og dette reduserte den økonomiske aktiviteten, og dette kuliminerte i nedgangstida i 1920-21. Tilbakegangen var skarpere enn i 1929-32, men økonomien tok seg også skarpere og raskere opp igjen.

Det var aldri noen fare for at dollaren skulle kollapse eksternt eller at dens konvertibilitet i gull skulle opphøre. Krigen hadde styrket USA finansielt og økt landets gullreserver. Krigen hadde hatt motsatt virkning for Storbritannias finansielle posisjon og edelmetallreserver. Der dreiet diskusjonen seg om pundets stilling og om dets verdi fra før krigen skulle gjenopprettes. I 1918 opprettet den britiske regjering Cunliffekommisjonen som fikk i oppgave å undersøke dette spørsmålet og å komme med anbefalinger. Denne kommisjonen kom til at pundet burde føres tilbake til paritet med førkrigstida og at den måtte være konvertibelt i gull og at valutakontroll måtte oppheves. Pundets innenlandske kjøpekraft ville dermed bli gjenopprettet til førkrigstidsnivået. På grunn av kreditt fra USA og valutakontroll under krigen hadde det vært liten inflasjon i Storbritannia under krigen. Etter krigen var pundet kommet betydelig under paritet, og derfor krevde disse anbefalingene sterk deflasjon, oppskriving av pengeverdien, prisnedgang og samtidig reduserte lønninger. Siden de engelske gullreservene etter krigen var utilstrekkelige måtte England innrette sin valutapolitikk etter den som ble ført i det andre store landet med gullstandard, USA Der ble det ført en økonomisk politikk som reduserte den innenlandske økonomiske aktiviteten.

Myndighetene i Storbritannia mente at det var mulig og ønskelig å føre pundets kjøpekraft tilbake til det den hadde vært før krigen, og at dette ville styrke Londons stilling som internasjonalt finanssentrum. Slik gikk det ikke. Storbritannia vant ikke tilbake den internasjonale posisjonen landet hadde hatt før krigen. Gull som ble trukket til USA ble lagt dødt for å hindre at prisene steg og USA bygde tollbarrierer rundt sin økonomi, og hindret derved andre land i å betale sin gjeld til USA i det de ikke kunne skaffe seg dollar å betale med.

Dermed ble Storbritannia hindret i å forbedre sin handelsposisjon. Samtidig som USA nektet andre land å selge varer til USA krevde landet at andre land skulle betale sin gjeld. Det var en motsigelsesfylt politikk, for samtidig som USA krevde å få tilbake utestående midler nektet landet å ta mot de realverdiene som representerte disse utestående midlene. Storbritannia ble utsatt for denne schizofrene politikken, og det begrenset den økonomiske utviklinga i Storbritannia.

Beslutningen om å "vende tilbake til gull" utsatte ikke bare den britiske økonomien for et press mot deflasjon, men motvirket investeringer. De fallende prisen betalte folk for å holde på pengene sine. De som hadde penger eller verdier med fast pengeverdi, som innenlandske statsobligasjoner, eller hadde deltatt i krigslånene, vant på deflasjonen. Staten tapte på denne politikken siden staten hadde svært stor gjeld etter krigen. Staten måtte føre en sparepolitikk. Og alle former for investeringer ble kuttet ned. Økonomisk vekst kom vanskelig i gang siden det ikke ble foretatt investeringer, og omstruktureringen av økonomien til fredstid førte da nødvendigvis til svært høg arbeidsledigheten.

Tyskland hadde også valget om å prøve å stabilisere valutaen, føre den tilbake til paritet med førkrigstiden, eller å la inflasjonen fortsette. Tyskerne ble klar over at å føre valutaen til paritet med førkrigstida ville gjøre tilbakebetaling av krigsgjeld svært hard. Likevel var dette lenge et mål man var enige om i Tyskland. Noe annet ville svekke ryktet til den tyske valutaen og det tyske finansvesenet.

Men i 1919 forandret man mening i Tyskland. Debatten kom til å dreie seg om tre muligheter:

  1. Å vende tilbake til paritet med førkrigstida - reduksjon av prisene og samme vekslingskurs som før krigen. Dette ville innebære sterk deflasjon og at statsbudsjettet gikk med store overskudd for å betale gjeld.
  2. Stabilisering av det eksisterende prisnivået, altså å nøye seg med å stoppe inflasjonen.
  3. La inflasjonen fortsette. Da kunne staten drive fortsatt underskuddsbudsjettering. Inflasjonen ville redusere den virkelige verdien til all gjeld, og gjøre den lettere å betale tilbake.

Den tyske staten hadde ei langsiktig gjeld på omkring hundre milliarder mark - hvordan skulle den kunne betales? Inkludert den flytende gjelda var situasjonen i midten av 1919 at den samlede statsgjelda var på 175 milliarder mark. De årlige renteutgiftene var på ni milliarder mark. Alene rentene var fire ganger statsbudsjettet fra 1913, som hadde vært på 2,2 milliarder mark i 1913.

Holtfrerich vender tilbake til de tre mulighetene valutaen hadde og som nettopp er nevnt ovenfor:

  1. Det første forslaget var å opprette valutaens paritet med førkrigstida. Da skulle statsbudsjettet gå med overskudd, men den eksisterende situasjonen var at alle offentlige budsjett gikk med store underskudd som ble finansiert med kortsiktige lån. Rikets budsjett var på 55 milliarder mark i 1919 mot 76 milliarder i 1918, altså en betydelig nedgang, men alle lokale myndigheter bare økte sine underskudd. Og Rikets skatteinngang økte bare svakt, i 1919 var den 11,0 milliarder mot 7,4 milliarder i 1918. Selv om de militære utgiftene gikk svært sterkt ned kom det store utgifter for å få økonomien lagt om til fredstid og å få de demobiliserte mannskapene i arbeid.

    Man kan konkludere med at det ikke var realistisk å føre valutaen til paritet med førkrigstidas forhold etter at Tyskland hadde tapt krigen og fått krigserstatningenes knusende byrde i tillegg til den svært store interne krigsgjelda. Paritetspolitikk ville ha ført til en deflasjon og depresjon så sterk og voldsom at den ville ha lagt Tyskland øde eller ført til opprør og revolusjon. Dessuten var opprettelse av paritet med førkrigstida ikke lenger ønskelig for etter hvert var det meste av gjelda blitt stiftet mens valutaens verdi var langt mindre enn før krigen, og da ville det være feil å belønne kreditorene med en enorm ekstra premie som ville omfordele samfunnets rikdommer til fordel for de som allerede var rike og var store kreditorer. Årlige renter på ti milliarder mark på statens gjeld ville føre til at økonomien brøt sammen. Derfor var det umulig å opprette paritet for valutaen med førkrigstida.

    Videre ville denne deflasjonen bety at arbeidernes lønninger måtte reduseres sterkt, og det var ikke mulig så sterkt som arbeiderne og fagforeningene stod. Det som var nødvendig i Tyskland var å opprette et regime som tillot at produksjonskapasiteten ble fullt ut utnyttet og videre utbygd så snart som mulig, og at det ble full sysselsetting, og dette måtte være det overordnede målet for den økonomiske og finansielle politikken, og vurderinger om valutakursen måtte være underordnet og tilpasset dette målet. Derfor forsvant oppslutningen om ønsket om å føre valutaen til paritet med førkrigstida.

  2. De som var tilhengere av å stabilisere valutaen argumenterte mot å opprette paritet med førkrigstidas valuta, siden dette ville skape svært store forstyrrelser. Blant annet ville den enorme gjelda som var tatt opp i inflaterte mark måtte bli betalt tilbake med mark som hadde langt høgere verdi. Skattebetalerne ville måtte betale dette, og det ville være ei svært urettferdig omfordeling av rikdom, siden det ikke var de rike som hadde brukt å betale skatt, men det var de som ville motta denne enorme tilbakebetalinga.

  3. De som ønsket fortsatt inflasjon ble flere og flere etter at krigen var slutt og man fikk mer klarhet over hva de ulike alternativene innebar. Man så at en mulighet var statsbankerott. Det var bedre og lettere å betale tilbake gjeld ved å redusere (slette) den ved sterk inflasjon framfor at den helt stoppet opp gjennom statsbankerott. Enda viktigere var det "å utnytte alle de mulighetene som lå i å skape penger framfor å forkrøple produksjonskreftene og entreprenørånden ved konfiskerende skattepolitikk." Noen få år senere skrev Keynes:
    "Slik er inflasjon urettferdig og deflasjon er uklokt. Av de to er kanskje deflasjon ..... verst, siden det er verre i en forarmet verden å provosere fram arbeidsløshet enn å skuffe rentenisten."

    Keynes så her både inflasjon og deflasjon som ille, og foretrakk stabilisering, men i Tyskland kom man nå til å foretrekke inflasjon framfor stabilisering. Sterk inflasjon kunne nok på sine måter være ille, men under de herskende omstendighetene var den det minste ondet. Det ville være svært skadelig for økonomien og også urettferdig å betale tilbake krigslånene med skattepenger. Det ville forvandle landet til ei slagmark. Krigslånene burde heller betales gjennom inflasjon. Dette kom både konservative og sosialister til å stå sammen om, men ut fra ulike grunner. De konservative ble klar over at dersom valutaen skulle stabiliseres ville statens gjeld fortsatt være så stor at det måtte bygges opp et nytt skattesystem som foretok direkte beskatning og som måtte være svært strengt og i stand til å kontrollere alle økonomiske transaksjoner, og all rikdom ville måtte bli svært hardt beskattet. Dette ønsket ikke de konservative, de foretrakk heller å få redusert verdien av sine lån til staten. Og sosialistene ønsket full sysselsetting og full utnyttelse av produksjonsapparatet, og dette kunne inflasjonen gi med større sikkerhet enn en stabiliseringspolitikk.

Staten fortsatte å føre en politikk med lånefinansierte budsjettunderskudd, og dette ga opphav til fortsatt inflasjon. Denne inflasjonen gjorde det etter hvert lett å betjene krigslånene. Og de stadige underskuddsbudsjettene og den stadige inflasjonen førte til at den sterkeste inflasjonsdrivende kraften kom til å bli praksisen med underskuddsbudsjettering.

Den formidable Matthias Erzberger prøvde som finansminister å gjennomføre en beskatning som med stabil pengeverdi ville ha trukket inn i statskassen opp til en tredjedel av Tysklands nasjonalformue. Skatten ble gjort kjent i desember 1919. Den var sterkt progressiv, og ville ha beskattet formuer opp til 5.000 mark med 10% og formuer større enn sju millioner mark med 65%. Matthias Erzberger ble myrdet, og beskatningen hans ble gjennomført med så mange utsettelser og over så lang tid at inflasjonen reduserte verdien av de midlene som skulle beskattes så sterkt at denne skatten ble av mindre betydning. Dette siden den nominelle størrelsen av de verdiene som skulle beskattes ble fastsatt på en bestemt dato, og deretter kunne innbetalingen foregå over så mye som 28 år. Men forslaget til Erzberger viste hva som var nødvendig å gjøre for å betale gjelda dersom valutaen ble stabilisert.

Kan de som foretrakk inflasjonen framfor stabilisering/deflasjon med følgende konfiskatorisk beskatning bli holdt ansvarlige for den finanspolitikken som stimulerte inflasjonen?

Beskatning for å betale statsgjeld overfører penger fra skattebetalerne til kreditorene, og øker ikke størrelsen på eller aktivitetene til den offentlige sektor. Det gjorde derimot den virksomhet som ble finansiert med lån. Men beskatning for å betale statsgjeld øker den delen av nasjonens inntekt som blir underlagt statens overvåkning. Og staten får mulighet til å bruke beskatning som et politisk og økonomisk middel, for eksempel til å foreta en økonomisk utjevning.

Allerede under krigen begynte slike hensyn å bli tatt, og etter krigen og Novemberrevolusjonen var det klart at slike hensyn ble tatt. Mange, spesielt i forretningskretser som var mistenksomme overfor den nye staten, så dette som en fare. Inflasjon var derimot en form for beskatning som forretningskretser med finansiell frihet og innsikt kunne beskytte seg mot. Den medførte heller ikke økt statlig kontroll over økonomien. Tvert i mot ville sterk inflasjon i det lange løp svekke staten.

For de som fryktet økt statlig aktivitet og beskatning virket inflasjonen som et smutthull som gjorde det mulig å unngå statlig innblanding. Men de velstående personene som hadde formue som var fastlåst i tysk valuta og som ikke hadde finansiell innsikt kunne ikke beskytte seg mot inflasjonen. Bare de som førte sin formue over i andre verdier enn rene tyske penger beholdt sin formue gjennom inflasjonen. De andre ble hardere rammet av inflasjonen enn de ville ha blitt av selv den hardeste beskatning. Verken disse eller de som tjente på inflasjonen kan ha forårsaket den, siden den foregikk under ei sosialdemokratisk regjering som var tvunget til å ta på seg svært store utgifter i forbindelse med demobilisering og overføring av samfunnet til fredstilstand og fredsproduksjon. Disse utgiftene hadde mye av ansvaret for de store budsjettunderskuddene etter krigen. Disse store underskuddene drev inflasjonen videre, og reduserte muligheten til effektiv progressiv beskatning av formue og inntekt. Holtfrerich skriver at det er tvilsomt at regjeringene under inflasjonen hadde mulighet til å unngå å føre en inflasjonsdrivende politikk, spesielt når man tar hensyn til hvor liten tillit de velstående klassene hadde til disse regjeringene. Holtfrerich skriver at Haller har regnet ut at skattenivået måtte ha vært tre ganger høyere enn før krigen for at staten skulle kunne ha betalt gjeld og andre utgifter uten at det virket inflasjonsdrivende, og at et så høgt skattenivå ville ha krevd ei sterk regjering som hadde hele befolkninga bak seg. Den ville også ha krevd at statsapparatet var intakt og hadde den tekniske kompetanse og de instrumenter som var nødvendige for å samle inn de nye skattene i løpet av kort tid. Knapt noe land som nettopp hadde tapt en krig var i en slik situasjon, og derfor var underskuddsbudsjettering finansiert gjennom kortsiktige lån den eneste mulighet. Inflasjonen var nødvendig for at det tyske demokratiet skulle overleve.

Krigserstatningenes innflytelse

Tyskerne mente at fredsbetingelsene (og krigserstatningene) var den viktigste drivkraften bak inflasjonen. De skapte underskudd både på betalingsbalansen med utlandet og budsjettunderskudd, og førte slik til at valutaen tapte verdi. Også eksperter på alliert side delte denne oppfatningen, og advarte mot å kreve øyeblikkelige krigserstatninger som var større enn Tysklands evne til å betale samtidig med at den totale summen som skulle betales ble stående ubestemt. Amerikaneren Norman Davis skrev et memorandum til president Wilson i juni 1919 langs disse linjene. Mest kjent er kritikken til J. M. Keynes. Han skrev at en slik politikk ville fjerne alle tilskyndelser til å anstrenge seg for å skape det finansielle grunnlaget for å betale og å holde utlendinger borte fra å gi lån til Tyskland. Keynes skrev:

De som er ansvarlige for finanspolitikken til Tyskland har et problem av uforliknelig vanskelighet foran seg. Til størrelsen på krigserstatningene er fornuftig fastsatt er det knapt verdt bryet for noen å bry seg med et problem som er uløselig."

Tyskerne viste at de ville bli stilt overfor svært store krigserstatninger, men de visste ikke hvor store disse ville bli eller hvordan betalingsbetingelsene ville bli. Dette ble først kjent med Londonultimatumet sommeren 1921. På dette tidspunktet hadde den tyske valutaen vært ganske stabil i mer enn et år. Men da den enorme gjelda ble klargjort forsvant tilliten til den tyske valutaen, og inflasjonen begynte på nytt. Og med den franske okkupasjonen av Ruhr ble inflasjonen sterkt akselerert.

I Frankrike påstod Poincaré, som ble statsminister i januar 1922, at den tyske regjeringa var under press fra industriherrene for å holde finansene i uorden med det formålet å fremme inflasjon og demonstrere tilsynelatende manglende tysk evne til å betale. I den grad den tyske valutaens fall gjorde tysk eksport billigere og slik fremmet tysk eksport var de allierte regjeringene under press som kunne få dem til å moderere sine krav for ikke å drive tysk valuta lenger ned. Dette presset berørte først og fremst britisk økonomi i 1920-22. Storbritannia ville stabilisere valutaene for å øke handelen, og den tyske valutaen var den mest ustabile. For å oppnå stabilisering av tysk valuta var en pause i betalingene av krigserstatningene og en reduksjon av deres totale størrelse nødvendig.

Dette var man klar over i Tyskland. Inflasjonen gjorde tysk eksport billigere og ga den slik en fordel framfor de land som førte den motsatte politikken, som Storbritannia gjorde. Inflasjonen stimulerte eksporten og reduserte arbeidsledigheten. Derfor var det et ønske i Storbritannia og i USA om å redusere krigserstatningene for lettere å oppnå stabilisering av tysk valuta, siden dette siste ville gjøre tysk eksport mindre konkurransedyktig.

Opprinnelsen til krigserstatningene lå i at Tyskland aksepterte Wilsons program, de fjorten punktene, og Lansings forklarende note av 5. november 1918, at "kompensasjon vil bli foretatt av Tyskland for all skade gjort mot sivilbefolkninga i de allierte landene og deres eiendom av tysk aggresjon utført fra land, fra sjø eller fra luft." Etter krigen førte den store krigsgjelda som alle de krigførende landene hadde til at kravene om erstatning ble sterkt utvidet, og også kom til å gjelde både pensjoner til krigsoffer og en svært stor mengde utgifter som krigen hadde ført til i tillegg til direkte skader. Det var spesielt i Storbritannia at det ble presset på for å øke de tyske krigserstatningene. Det opprinnelige forslaget fra president Wilson ville ha ført at Frankrike og Belgia ville ha mottatt det aller meste av de tyske krigserstatningene siden det var i disse landene at de store skadene på sivil eiendom var. Dette ville Storbritannia ikke finne seg i, og derfor krevde Storbritannia at Tyskland ble gjort ansvarlig for nesten alle typer skader og utgifter som kunne tilbakeføres til krigen. Dermed ble den totale summen enormt stor, og det tok lang tid å fastsette den. De allierte landene kaptes om å skrive de største tallene de kunne forestille seg, og politikerne fortalte velgerne at tyskerne ville betale all gjeld og alle utgifter. Det var et krigsbytte som skulle deles.

Den britiske delegasjonen ved fredskonferansen krevde at alle kostnadene som kunne tilbakeføres til krigen ble kompensert. Amerikanerne satte seg mot dette fordi de hadde gitt løfte til Tyskland om at bare skader som tyskerne direkte hadde påført sivil eiendom og den sivile befolkninga skulle bli kompensert. Men likevel lot amerikanerne seg til slutt presse til i praksis å gå fra det løftet de hadde gitt Tyskland, og som var blant forutsetningene for at Tyskland hadde oppgitt krigen, og de skadene som skulle kompenseres ble langt større enn man i utgangspunktet var blitt enige om.

Pensjoner til skadde soldater og deres etterlatte ble regnet inn i krigserstatningene. Dermed hadde Storbritannia fått økt sin andel av krigserstatningene. Nå ville Frankrike gjøre noe for å øke sine krav. På møtet til de alliertes Øverste råd den 12. april 1919 krevde den franske finansministeren Klotz tjuefire milliarder gullmark som en første nedbetaling av krigserstatningene, der seksten milliarder skulle betales innen tre måneder og resten i løpet av året etter at fredsavtalen var undertegnet. Neste år skulle åtte milliarder gullmark betales, og i de følgende årene skulle beløpet økes med to prosent årlig. De kravene man ble enige om i Versailles var litt mindre enn dette, men det ble stipulert at Tyskland måtte betale tilsvarende tjue milliarder gullmark innen første mai 1921. Da skulle den endelige og totale summen for krigserstatningene være fastsatt. Londonultimatumet av mai 1921 fastsatte krigserstatningene som Tyskland skulle betale til 132 milliarder gullmark pluss Belgias krigsgjeld, som ble anslått å være 5-6 milliarder gullmark. Betalingsplanen ble delt inn i tre der Tyskland

  1. først skulle betale ned tolv milliarder gullmark og deretter
  2. en andre nedbetalingsrunde på trettiåtte milliarder gullmark til fem prosent renter og en prosent amortisering. Midlene skulle skaffes til veie ved at det årlig av statsbudsjettet ble betalt tilsvarende to milliarder gullmark pluss at en sum tilsvarende tjueseks prosent av tysk eksport ble brukt til nedbetaling av krigsgjeld.
  3. Når den tredje nedbetalingsrunden skulle tre i kraft ble ikke bestemt. Det ble heller ikke de nærmere betingelser og forhold rundt den - annet enn at den kunne komme etter at de første nedbetalingsrundene var avviklet.

Tyskerne mente at den mest undertrykkende delen av denne planen var den tredje nedbetalingsrunden - de såkalte C-obligasjonene - på 82 milliarder gullmark. Krigserstatningskommisjonen hadde myndighet til å kreve renter av denne summen dersom den fant at Tyskland kunne betale renter av den. Slik ble et finansielt "damoklessverd" hengt over den tyske økonomien, selv om det var advart mot et slikt tiltak allerede i juni 1919. Det ville medføre at Tyskland ikke ville ha mulighet til å bygge opp velstand, siden økt produksjon stadig ville bli møtt av at betalingene til de allierte ble økt, og dermed ville det ikke ha noen hensikt å forsøke å bygge velstand gjennom økonomiske forbedringer og økt produksjon:

"Det tyske folket ville kjenne seg fordømt til slaveri, for de som ville dra fordel av dets arbeid ville være verken det selv eller dets barn, men fremmede." (Kilde: Den tyske finanskommisjonen i den tyske delegasjonen ved forhandlingene i Versailles - juni 1919.)

C-obligasjonene tjente mange formål. De skulle forsikre befolkningene i de allierte landene om at tyskerne nok skulle betale enorme og ubegripelige summer. De tjente også som et finansielt pant som stod til disposisjon for krigserstatningskommisjonen, og som kunne brukes som pressmiddel overfor Tyskland i mange ulike situasjoner og for ulike formål. Og C-obligasjonene tjente som forhandlingskort for Frankrike i forhandlinger med Storbritannia og USA om Frankrikes krigsgjeld for å fjerne denne. Frankrike kunne gå med på å kansellere C-obligasjonene mot at Storbritannia og USA kansellerte fransk krigsgjeld til disse to landene. Den første august 1922 kom Balfour-noten der den britiske regjeringa erklærte at den bare ville kreve krigserstatninger betalt i den utstrekning USA krevde krigsgjeld betalt fra Storbritannia. Imidlertid hadde den amerikanske kongressen krevd at all krigsgjeld ble betalt fullt ut. Frankrike krevde også kansellering av gjeld mot at Frankrike frasa seg krigserstatninger, men USA stod steilt på sine krav.

Frankrike fikk ikke de garantiene for sin sikkerhet som landet ønsket fra de andre allierte, og landet var skuffet over utfallet av forhandlingene om krigsgjeld. Frankrike opprettholdt sine krav overfor Tyskland. Og da forholdet til England og USA ble dårligere forfulgte Frankrike sine krav inn i okkupasjonen av Ruhr i januar 1923.

I Tysklands finansielle situasjon mellom 1918 og 1923 var usikkerhet om framtidige krav på krigserstatninger den største usikkerhetsfaktoren og trolig den mest destabiliserende faktoren. Men dette kan ikke kvantifiseres.

Hva betydde krigserstatningene for inflasjonen? Hvor sterkt bidro krigserstatningene til budsjettunderskuddene i Tyskland? En del av betalingene ble gjort i kontanter, og en del ble gjort i form av varer. Fordelingen mellom kontanter og varer hadde betydning for valutakursen, men ikke for budsjettunderskuddet. Kontante betalinger krevde at staten brukte sine inntekter til å kjøpe utenlandsk valuta, mens betaling i varer krevde at staten kjøpte inn innenlands produserte varer. Store vareleveranser til utlandet som nedbetaling av krigsgjeld kunne bare betales ved underskuddsbudsjettering som ble finansiert ved at pengemengden ble økt.

Anslagene av verdien av de erstatningene som ble betalt i løpet av inflasjonen er svært ulike. Betalingene foregikk effektivt fram til midten av 1922 - da inflasjonen akselererte. Moratoriet og kanselleringen av betalinger som fulgte okkupasjonen av Ruhr betydde at i en periode ble bare ubetydelige summer overført. Krigserstatningskommisjonen krediterte Tyskland for å ha betalt verdier for omkring åtte milliarder gullmark fram til august 1924, 1,7 milliarder av dette i kontanter. Av betalinger som inngikk i programmet som ble satt opp av Versaillesavtalen erkjente kommisjonen bare overføringer gjort mellom første mai 1921 og 31. desember 1922, som ble satt til 2,75 milliarder gullmark. Dekning av okkupasjonskostnader fram til 30. april 1921 ble satt til 340 millioner gullmark av kommisjonen, og 437 millioner gullmark for den følgende perioden fram til 31. desember 1922. Versaillestraktatens paragraf 296 fastsatte at den tyske staten skulle betale de krav utlendinger hadde til tyske borgere, og krigserstatningskommisjonen kom til at fram til slutten av november 1922 var det betalt 615 millioner gullmark etter denne bestemmelsen.

Tyskerne selv mente at de verdiene som de hadde betalt fram til slutten av 1922 tilsvarte 51,7 milliarder gullmark - mens altså kommisjonen mente at de tilsvarte åtte milliarder gullmark. Den store forskjellen ligger i verdisettingen av leveringene som ble gjort før Londonultimatumet.

Senere er det blitt foretatt flere uavhengige anslag av disse verdiene. I Frankrike har Charles Gide kommet til at leveringene som ble gjort før mai 1922 var verdt 12-14 milliarder gullmark. I England kom Keynes til at verdien av leveringer fram til slutten av 1922 tilsvarte 26 milliarder gullmark, mens amerikanerne Moulton og McGuire har kommet til at verdiene var 25,8 milliarder gullmark til slutten av 1922. Holtfrerich mener at beregningene som gir omkring 26 milliarder gullmark er de riktige.

Alt det som ble levert og betalt ble betalt over det tyske statsbudsjettet. Var disse betalingene så store at de virket destabiliserende? Kunne de bli betalt av de ordinære inntektene til staten, eller var det nødvendig å bruke inflasjonsdrivende metoder? En standard som kan brukes for å svare på dette er gitt ved en sammenlikning av forholdet mellom de årlige krigserstatningene og nasjonalinntekten etter krigen med forholdet mellom skattebyrden og nasjonalinntekten før krigen.

Den tyske nasjonalinntekt mellom 1919 og 1923 kan bli anslått slik i 1913 priser:

Årstall Sum Årstall Sum
1919 34,9 milliarder mark 1922 40,3 milliarder mark
1920 35,9 milliarder mark 1923 34,9 milliarder mark
1921 38,8 milliarder mark - -

Holtfrerich bruker disse tallene for å regne ut anslag for den tyske nasjonalinntekta etter krigen uttrykt i den løpende kjøpekraft til dollar, eller gull, og får:

Årstall Sum Årstall Sum
1919 69,2 mrd løpende gullmark 1922 55,9 mrd løpende gullmark
1920 79,4 mrd løpende gullmark 1923 50,3 mrd løpende gullmark
1921 54,2 mrd løpende gullmark - -

Holtfrerich skriver at når han nå skal sammenlikne kravene på betaling av krigserstatninger mot disse siste anslagene for førkrigstidas nasjonalinntekt antar han at kravene om gjenoppbygging etter krigen førte til at krigserstatningene ikke kunne betales ved at formue ble solgt, men krigserstatningene måtte betales ved hjelp av de løpende inntektene. De franske kravene på åtte milliarder gullmark årlig som ble satt fram av finansminister Klotz i 1919 og delvis inkorporert i fredsavtalen stipulerte at Tyskland skulle betale tjue milliarder gullmark fram til 1. mai 1921 - og det ville ha krevd 11,6% av Tysklands nasjonalinntekt i 1919, 10,1 % i 1920, 14,8% i 1921 og 14,3% i 1922. Reduksjonen av den årlige summen til tre milliarder gullmark som ble foretatt i Londonultimatumet var fortsatt en enorm sum; det var 5,5% av nasjonalinntekta i 1921, 5,4% av nasjonalinntekta i 1922 og 6,0% av nasjonalinntekta i 1923.

Anslagene over hvor mye som ble betalt varierer. Mellom 1919 og 1922 betalte Tyskland minst åtte milliarder gullmark - som er det minste anslaget, det som ble foretatt av krigserstatningskommisjonen - og trolig langt mer, selv om det tyske anslaget på 51 milliarder er en overdrivelse. De uavhengige anslagene gjort av Keynes og av Moulton og McGuire på 26 milliarder er trolig nærmere sannheten. Det er årlig omkring ti prosent av nasjonalinntekten.

Holtfrerich gjengir beregninger og anslag av A. Jessen som stemmer overens med Keynes og Moulton og McGuires beregninger.

Holtfrerich sammenlikner betalingene under inflasjonen med betalingene etter 1924 da Dawesplanen hadde redusert de årlige betalingene.

Årlige krigserstatninger i riksmark som andel av tysk nasjonalinntekt, og betalingsbalanse med utlandet 1925-32:

Årstall Betalt krigserstatningNasjonalinntektKrigserstatning som del av nasjonalinntekt Kapitalbalanse med utlandet
(pluss er kapitalimport,
minus er kapitaleksport)
1925 1.06 mrd. 57,4 mrd. 1,8% +3,13 mrd.
1926 1,19 mrd. 60,1 mrd. 2,0% +0,60 mrd.
1927 1,58 mrd. 67,3 mrd. 2,3% +3,79 mrd.
1928 2,00 mrd. 72,4 mrd. 2,8% +4,12 mrd.
1929 2,34 mrd. 72,3 mrd. 3,2% +2,31 mrd.
1930 1,71 mrd. 66,2 mrd. 2,6% +0,49 mrd.
1931 0,99 mrd. 53,8 mrd. 1,8% -2,69 mrd.
1932 0,16 mrd. 42,6 mrd. 0,4% -0,51 mrd.

I denne perioden økte de årlige betalingene av krigserstatningene fra 1,8% av nasjonalinntekt i 1925 til 3,2% i 1929. Disse kapitaloverføringene kunne bare foregå så lenge store mengder kapital fløt inn i Tyskland. Da depresjonen begynte og kapitalen strømmet ut av Tyskland var det ikke lenger mulig å betale fullt ut, og en mindre del av nasjonalinntekten gikk med til å betale krigserstatninger. I 1931 innførte president Hoover et moratorium på betalingene. De mindre betalingene av krigserstatninger etter 1924 var lettere å betale. Under Dawesplanen kom de fleste riksmark som ble samlet inn til betaling av krigserstatninger fra en spesiell skatt på de tyske jernbanene og på tysk forretningsliv, som hadde fått sin gjeld sterkt redusert av inflasjonen. Disse øremerkede skattene ble samlet inn under alliert oppsyn, og bare det som manglet på at de utgjorde den fastsatte betaling gikk over statsbudsjettet.

Dersom vi aksepterer konklusjonen til de allierte ekspertene om at Tyskland ikke var i stand til å betale mer enn 1,8 til 3,2% av nasjonalinntekten i krigserstatninger i årene 1925-29, er det klart at landet ikke var i stand til å betale ti prosent årlig rett etter krigen.

En annen sammenlikning som gir perspektiv på størrelsen til krigserstatningene får vi dersom vi tar med at før krigen var offentlig sektor på omkring 11%-12% av den tyske økonomien. Alle offentlige nivå tilsammen: stat, delstater og kommuner, krevde inn tilsammen 11%-12% av Tysklands nasjonalinntekt. Og i de vanskelige første årene etter krigen skulle Tyskland betale så mye i krigserstatninger at det la beslag på forholdsvis like store ressurser som hele den offentlige sektor hadde lagt beslag på i det langt mer velstående Tyskland før krigen. Dette illustrerer at det var et umulig krav, spesielt når man tar med at Tyskland ikke var i stand til å få kreditt fra utlandet i disse første årene etter krigen. [Her bør jeg nevne at en moderne økonomi for hundre år siden kunne la langt mindre del av nasjonalinntekten gå til offentlig forbruk enn en moderne økonomi kan i dag siden for hundre år siden måtte en langt større andel av produksjonen gå til å opprettholde produksjonsapparatet og til å holde liv i arbeidere og bønder siden produktiviteten var så mye mindre enn i dag. En langt større del av produksjonen gikk til å dekke de helt nødvendige behov.] Krigsgjelden ble først betalt ved at akkumulert formue ble beslaglagt av de allierte, og deretter ved at pengesedler ble trykt. Folk reagerer på økende priser som om de er klimaendringer eller væromslag, som om de er et naturens lune, men sterkt økte skatter kan skape langt mer aggressivitet mot staten.

Versaillestraktaten fastsatte ikke hvor store de samlede tyske krigserstatningene skulle være. Dette skapte stor usikkerhet, og Tyskland var ute av stand til å selge obligasjoner utenlands.

Det bør også nevnes at krigserstatningene i praksis opprinnelig ble konstruert som en nærmest evigvarende byrde for Tyskland, eller en byrde som det ville ta mange generasjoner for Tyskland å kvitte seg med. W. Prion beskrev forholdet slik i 1919:

Dersom den tyske økonomien noen gang skulle få igjen pusten har den allierte kommisjonen rett til å reeksaminere Tysklands evne til å betale og heve den endelige krigserstatning ut over den summen som den for tiden til advarsel ikke endelig har satt fast. Det vil ikke være vanskelig for Kommisjonen å fortolke Wilsons kompensasjonsparagraf slik at den kan trekke ut fra Tyskland den aller siste uunnværlige mark. Krigserstatningene er den renneløkka som Kommisjonen holder den tyske økonomien i, og ved hjelp av dem kan den når som helst forhindre eller forsinke at Tyskland kommer til krefter og hindre at finansene og pengevesenet blir sunt.


Kredittpolitikken til Riksbanken

Det var to teorien om årsakene til inflasjonen. Den ene la vekt på betalingsbalansen og valutabalansen med utlandet, og de som stod for denne "betalingsbalanseteorien" hevdet at det var den passive betalingsbalansen og valutabalansen til Tyskland som var den viktigste årsaken til den tyske inflasjonen. Den andre teorien, "kvantitetsteorien", la vekt på den store og stadig økende mengden penger som fantes i Tyskland, og mente at dette var den viktigste årsaken til inflasjonen. De som stod for denne teorien mente at inflasjonen ble skapt av at pengemengden stadig ble økt for å finansiere statens budsjettunderskudd.

Holtfrerich bruker mange sider i boka på framstilling og diskusjon av disse teoriene. Han drøfter også hvilken av teoriene som Riksbanken holdt seg til. I offentlige uttalelser tenderte Riksbanken til å holde seg til betalingsbalanseteorien, mens den i konfidensielle rapporter til myndighetene mest holdt seg til kvantitetsteorien. Dette skyldtes at i offentlige uttalelser ville Riksbanken gjøre de allierte oppmerksom på at store krigserstatninger forverret den tyske betalings- og valutabalansen, og dette virket inflasjonsdrivende, mens myndighetene ble gjort oppmerksomme på at den stadige økning av pengemengden virket inflasjonsdrivende. Riksbanken så ingen enkeltstående årsak til inflasjonen. I 1921 ga Riksbanken opp sin motstand mot den inflasjonsdrivende politikken, og aksepterte den som nødvendig. 26. mai 1922 ble det vedtatt en lov som ga Riksbanken selvstendighet. Det var en betingelse for at de allierte ga et moratorium i betalingene av krigserstatninger. Men Riksbanken brukte ikke den myndigheten som den dermed fikk til å begrense myndighetenes inflasjonsdrivende politikk.

Andre forklarende faktorer

Her vil jeg begynne med å gjengi to interessante tabeller:

Den tyske industriproduksjonen 1913-31. Indeks 1928=100
1913 88 1923 46
1914 73 1924 69
1915 59 1925 81
1916 56 1926 78
1917 55 1927 98
1918 50 1928 100
1919 37 1929 101
1920 54 1930 89
1921 65 1931 72
1922 70 - -
Tysk kornproduksjon i millioner tonn:
1910 25,2 1921 16,7
1911 25,8 1922 12,8
1912 28,0 1923 18,0
1913 30,3 1924 16,2
1914 26,6 1925 19,5
1915 21,5 1926 17,8
1916 21,8 1927 19,2
1917 14,9 1928 22,7
1918 17,2 1929 22,1
1919 14,4 1930 20,0
1920 13,9 1931 20,1

Dette er tabellene 32 og 33 i Holtfrerichs bok.

Industriproduksjonen falt gjennom hele krigen som følge av mangel på råvarer, mangel på arbeidskraft og på grunn av at produksjonsutstyret ble nedslitt. Den allierte blokaden av Tyskland varte til sommeren 1919. Dette var en av grunnene til at industriproduksjonen var så liten i 1919. Andre grunner var at krigsproduksjonen ble avsluttet og det tok tid å legge om til andre produkter enn våpen og ammunisjon. Dessuten ble arbeidstida redusert, og arbeiderne tok det roligere enn vanlig.

I 1923 falt industriproduksjonen sterkt og brått. Det skyldes den franske okkupasjonen av Ruhr, som rammet og lammet hjertet til den tyske industrien.

Statistikken viser at kornproduksjonen falt under krigen, og at den etter krigen ikke ble like høg som før krigen. Jorda ble utpint under krigen, for den ble høstet uten at den fikk tilført gjødsel, og det tok mange år å rette dette opp. Den dårlige avlinga i 1922 har vært en av grunnene til hyperinflasjonen, for den gjorde det nødvendig å importere ekstra mye korn.

Faktorer med betydning for etterspørselen etter penger

I kapittel 6.2 gjennomgår Holtfrerich utviklinga av den samlede kjøpekraften til alle tyske betalingsmidler som var forankret i tysk valuta, som er summen av alle sedler, mynter, bankinnskudd etc, som var forankret i tysk valuta. På grunn av rasjonering med statlig fastsatte priser på varer sank ikke pengenes verdi, altså prisene steg ikke, i takt med den økende pengemengden og det synkende utbudet av varer under krigen. Kjøpekraften til den tyske befolkninga økte derfor i forhold til førkrigstida, selv om det var lite å få kjøpt, og i 1919 var den samlede betalingskraften mellom to og tre ganger så høg som i 1913. I 1919 var det fortsatt rasjonering av mange varer. Selv om det var sterk inflasjon i 1919 økte den samlede mengden betalingsmidler så sterkt at enda ved slutten av året var kjøpekraften større enn i 1913. En grunn til dette kan ha vært at tyske betalingsmidler ble akseptert og samlet opp utenlands. Dette ga Tyskland en stor gratis kreditt. Tyske sedler ble akseptert utenlands i påvente av at den tyske valutaen kanskje ville bli stabilisert på et høgere nivå. Dette skjedde ikke, og med Londonultimatumet sommeren 1921 og de svært høge krigserstatningene som det fastsatte begynte tilliten til tysk valuta å forsvinne, først i Tyskland, og noe senere utenlands, og da begynte folk å kvitte seg med tysk valuta, og inflasjonen ble akselerert. Men fra sommeren 1920 og til ut på sommeren 1921 hadde kjøpekraften til de samlede betalingsmidler som var basert på tysk valuta vært ganske stabilt omtrent like stor som i 1913, som vel ikke var så urealistisk. I begynnelsen av 1922 var den samlede kjøpekraften til alle betalingsmidler som var forankret i tysk valuta redusert til 60% av i 1913, og ved slutten av året var den bare 15%-20% av i 1913. En grunn til at den samlede kjøpekraften til de tyske betalingsmidlene ble så sterkt redusert er at de ble fortrengt av utenlandsk valuta. Bedrifter som drev med import eller eksport gikk over til å kalkulere i og bruke utenlandsk valuta siden den tyske valutaen var svært ustabil og i fritt fall under hyperinflasjonen.

Konklusjon: Rangering av årsakene til inflasjonen

Holtfrerich har regnet med tre elementer som hadde betydning for utviklingen av kjøpekraften til valutaen. Dette var pengemengden, tilbudet av varer og omsetningshastigheten. Hvordan bidro de til inflasjonen?

Veksten i pengemengden var utvilsomt en avgjørende årsak til inflasjonen. Den viktigste grunnen til at pengemengden økte så sterkt, og til at prisene steg så sterkt, var statens underskuddsbudsjettering. De politiske grunnene til dette må derfor ha det største ansvaret for inflasjonen, i det minste i det lange løp. Økende utgifter var den viktigste grunnen til de store underskuddene - og disse store utgiftene skyldtes fra 1914 til 1918 krigen, og deretter krigserstatningene, men også utgifter til velferd og utgifter for å holde befolkninga i arbeid.

Skatteinntektene var slett ikke store nok til å dekke disse utgiftene.

Lenker:
Neste kapittel
Den tyske inflasjonen
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: