Det nazistiske Imperiet.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Strukturen i det tyske herredømmet
  3. Den tyske okkupasjonen av Polen
  4. Statistikk:

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Dette kapitlet gir på ingen måte noen fullstendig oversikt over det kortvarige nazistiske imperiet som eksisterte under den Andre Verdenskrigen. Men det gir innblikk i noen av de ulike tankene om det som fantes blant som hadde innflytelse i dette imperiet, og det gir også innblikk i den politikken som ble ført overfor ulike deler av dette imperiet. Og denne politikken var svært ulik overfor ulike deler av imperiet, og den forandret seg i løpet av okkupasjonen. Politikken ble bestemt av mange ulike vurderinger - strategiske, politiske, økonomiske og ideologiske. Dessuten inneholder dette kapitlet en noe grundigere innføring i politikken overfor Polen.

I dette kapitlet, som i andre kapitler som bygger på bøkene til J. Noakes og G. Pridham, viser de dokumentnumrene som blir oppgitt etter hvert sitat til de numrene som sitatene har fått i bøkene til J. Noakes og G. Pridham. I disse bøkene blir det oppgitt hvilke kilder J. Noakes og G. Pridham har for de siterte dokumentene, og man kan finne dem ved å anskaffe disse bøkene.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Strukturen i det tyske herredømmet

Noakes og Pridham skriver at man grovt kan plassere nazistenes behandling av de okkuperte landene i fire ulike kategorier:

  1. De inkorporerte territoriene som umiddelbart ble mer eller mindre integrert i selve Riket: De vestlige delene av Polen og kantonene Eupen, Malmédy og St. Vith i Belgia.

  2. Territoriene som var underlagt en sivil administrasjonsleder og som var intendert rask integrering i Riket: Alsace og Lorraine, Luxemburg, den delen av Jugoslavia som grenset mot Østerrike og distriktet Bialystok i det østlige Polen. Disse territoriene ble underlagt det nærmeste tyske Gau (tysk administrasjonsdistrikt under nazismen, ledet av en Gauleiter, som var lederen for det lokale nazipartiet.) Som eksempel ble Gauleiter Erich Koch, som var Gauleiter i Øst-Preussen, også Gauleiter i Bialystok. Og Robert Wagner, Gauleiter i Baden, ble Gauleiter i Alsace-Lorraine. Både territoriene i kategori 1 og 2 ble utsatt for omfattende forsøk på germanisering, men territoriene i kategori 2 ble ikke formelt innlemmet i Riket, selv om tysk språk ble forsøkt innført og tyske navn ble innført og post, telegraf og jernbaner ble integrert i de tyske tjenestene.

  3. De tilføyde territoriene var intendert kanskje å bli integrert i Riket, og de hadde derfor en uklart definert status der de verken var innlemmet i Riket eller var selvstendige. Dette gjelder for Generalguvernementet i Polen og Reichskommissariatet i Ukraina og Ostland (de Baltiske statene og Hviterussland), og Riksprotektoratet Bøhmen og Moravia. Riksprotektoratet skilte seg ut fra de andre ved å ha en nominelt selvstendig administrasjon med en leder som var berettiget til å bli behandlet som et statsoverhode. Riksprotektoratet skilte seg også ut ved å ha en administrasjon som var bemannet av tsjekkere, mens de andre områdene var administrert av tyskere. Men i praksis var riksprotektorene stråmenn, og protektoratet ble i virkeligheten styrt av hans nestleder, sjefen for protektoratets SS og politistyrker, Karl Hermann Frank. Den framtid som Hitler så for tsjekkerne var at halvparten av dem skulle bli spredt ut i den tyske befolkninga og gå opp i den. Den andre halvparten, og det gjelder særlig de med "mongolsk blod" og majoriteten av de intellektuelle, skulle bli deportert og fjernet med alle mulige metoder. Tyskere skulle flytte inn i protektoratet for å sikre at det ble tysk.

  4. De okkuperte territoriene utgjorde den gjenværende delen av det området som var okkupert av Tyskland. Disse områdene ble administrert på ulike måter ut fra strategiske og politiske vurderinger. Områder som var av spesiell strategisk betydning, som Belgia og det nordlige Frankrike og Hellas, var underlagt militær administrasjon. Men Hitler ville ikke gi mye makt til militære myndigheter siden han mente at de manglet ideologisk glød og politisk dyktighet. I tilfellene Holland og Norge, som ble betraktet som "germanske" og som inneholdt pro-nazistiske bevegelser, fikk politiske vurderinger forrangen og sivile rikskommisærer ble utnevnt: Josef Terboven, Gauleiteren i Essen, ble utnevnt til å styre Norge, og Arthur Seyss-Inquart fra Østerrike ble utnevnt til å styre Holland. Terboven styrte Norge gjennom Quisling som ble statsminister den 1. februar 1942. Seyss-Inquart styrte Holland gjennom den såkalte "hodeløse regjering". Den var sammensatt av de administrative lederne i statsadministrasjonen. Men disse administrative lederne forlot etter hvert disse stillingene og ble erstattet av hollandske nazister. Disse var sterkt nasjonalistisk orienterte, og motsatte seg tyske planer om å annektere Nederland. Det lokale nazipartiet hadde svært liten oppslutning i Nederland, men det ble det eneste tillatte partiet da de andre ble oppløst den 4. juli 1941, og Hitler erklærte i desember 1942 at dets fører Anton Mussert var det nederlandske folkets fører. Men Hitler nektet å utnevne Mussert til statsminister. Andre okkuperte territorier var:

Danmark
Danmark ble styrt på en egen måte. I motsetning til Norge og Nederland hadde ikke den danske kongen flyktet da landet ble okkupert. Den 9. april 1940 hadde den danske kongen og statsministeren sammen erklært at de under protest hadde avgjort at de ville ekspedere landets affærer, og at det var folkets plikt å avholde seg fra å gjøre motstand mot de tyske troppene. Hitler tillot derfor at både regjeringa og parlamentet i Danmark fortsatte å fungere og at den danske hæren bestod. I et avisintervju den 12. april 1940 sa den tyske militære kommandanten i Danmark, general Kaupisch, at Danmark skulle fortsette å være en suveren stat under tysk militær beskyttelse.

Etter hvert økte det tyske presset på Danmark, og tyskerne kom med økonomiske krav og krav om å få utlevert jødene. De danske myndighetene ble tvunget til å komme med innrømmelser, og dette vakte motstand i befolkninga. Motstanden førte til at Hitler i 1942 forandret okkupasjonsformen. Han utnevnte en ny militær leder for okkupasjonsstyrkene, general von Hanneken, som var en ivrig nazist, og en ny tysk leder: diplomaten von Renthe-Fink ble erstattet av den tidligere gestapisten Werner Best. Et memorandum fra det tyske Utenriksdepartementet uttrykte Hitlers syn:

Føreren framførte at det prinsippet som deklarasjonene av 9. april 1940, som forholdet mellom Danmark og Tyskland til nå hadde bygd på, gjennom utviklinga i de siste årene og oppførselen til danskene selv hadde blitt foreldet. Han hadde i noen tid betraktet disse forpliktelsene som brysomme og uhøvelige. Disse deklarasjonene hadde hatt sin rettferdiggjørelse på en tid da man ikke ventet at krigen ville bli av lang varighet og da den utviklinga som i mellomtida hadde foregått ikke hadde blitt forutsett. Nå måtte de bli eliminert. I framtida var det umulig at det i det nye Europa som ble opprettet under tysk ledelse skulle eksistere en statsform med en demokratisk regjering og under et kongehus som fram til nå ikke hadde vist annet enn uvilje. I framtida var det fullstendig umulig at han, Føreren, skulle gjenopprette Danmark i dets tidligere eksisterende form (i den betydning at tyske tropper skulle forlate Danmark). Tvert i mot trengte han Danmark, som han trengte Norge, for å holde England i sjakk, og av denne grunn var det vesentlig å holde på Danmark. Danmark måtte bli en tysk provins.

At tingene hadde kommet så langt som de var kommet hadde danskene seg selv og deres kongen og regjering å klandre. Kongen og kongehuset hadde aldri skjult sin uvennlige holdning og at de foretrakk Sverige og England. En dansk minister hadde fått tillatelse til å forlate landet og de frivillige i Frikorpset Dänemark hadde blitt gjort til latter og mishandlet. Den danske regjeringa og kongen hadde ikke grepet muligheten og hadde aldri tilbudt oss Nord-Schleswig. Kongehuset og den nåværende regjeringsformen var forstyrrende faktorer i utviklingen som helhet og derfor hadde han endelig kommet til den slutning at begge skulle settes til side.

For måten tingene hadde blitt på, uttrykte Føreren klart, kunne ingen skyld legges på verken plenipotentaten von Renthe-Fink eller general Lüdke. De hadde innenfor sine områder handlet korrekt i følge de instrukser som de hadde. Fra nå av ville det bli nye grunnleggende prinsipp.

Som plenipotentat ville en nazist med hard neve komme og den militære kommanderende offiseren så vel som de væpnede styrker betraktet seg selv ikke å være i et vennligsinnet, men i et fiendtlig land....... Medlemmene av de væpnede styrker måtte bryte alle forbindelser med dansker.

Med hensyn til regjeringa måtte målet være så snart som mulig å opprette et regime under ledelse av de danske nazistene. Om partilederen Frits Clausen var den rette personen eller om han hadde en stor eller liten del av det danske folket bak seg var fullstendig uten betydning. Føreren trengte en marionettregjering i Danmark som ville gjøre alt det han krevde av den. Selv de engelske hadde satt opp marionettregjeringer i Iran og Irak. Lederen for denne regjeringa måtte alltid være klar over at i tilfelle en mulig tilbaketrekning av tyske styrker fra Danmark ville han bli hengt i den nærmeste lysstolpen. Føreren ville i denne forbindelsen se til at den nye plenipotentaten fikk de nødvendige instruksjonene.

All motstand, selv den minste, måtte undertrykkes med makt. Skulle det hende at de danske politistyrkene ikke var tilstrekkelige eller ikke handlet i overensstemmelse med våre ønsker ville ytterligere politistyrker, gjerne også SS tropper, bli gjort tilgjengelige.
(Kilde: Dokument 619)

I tillegg til Best ble en hardhudet SS leder, Günther Pancke, sammen med SS tropper sendt til Danmark for å kontrollere politiet.

Danmark hadde blitt tillatt betydelig selvstendighet så lenge delvis på grunn av spesielle politiske omstendigheter som hadde oppstått i april 1940 og delvis fordi det var bekvemt for tyskerne å oppnå sine mål gjennom samarbeid med de etablerte styresmaktene, og delvis fordi Danmark hadde beskjeden strategisk betydning og delvis fordi danskene var et beslektet germansk folk.

Slovakia
Danmark liknet slik mer på marionettstatene Slovakia, Kroatia og Vichy Frankrike enn på naboene Norge og Nederland. Disse marionettstatene hadde varierende grad av selvstendighet til ulike tider. Slovakia hadde for eksempel fått ha betydelig selvstendighet det første året fordi tyskerne var ivrige etter å gjøre Slovakia til et eksempel på hvordan Tyskland ville beskytte de sørslaviske statene. Tyskland håpet å overtale andre stater i området om at det var fordelaktig å gå sammen med Tyskland på denne måten. Men tyskerne ble snart irritert over Slovakias holdning til jødene og til katolisismen. Etter de militære seirene i vest i 1940 fant den tyske representanten Hans Bernard at det var på tide å vise at det var Tyskland som bestemte i Slovakia. Statsminister Tisa ble innkalt til Berlin og måtte utnevne en regjering med ministre som tyskerne aksepterte. Hitler garanterte at Slovakia ville få være uavhengig så lenge landet var lojalt overfor den tyske saken i sin innenrikspolitikk. Fram til den slovakiske oppstanden i august-september 1944 var Slovakia lydig overfor Tyskland, og gikk for eksempel med i krigen mot Sovjet.

Kroatia
Det ble vanskeligere å kontrollere Kroatia. Kroatia var opprettet som en motvekt mot Serbia etter nederlaget til Jugoslavia. Kroatia ble styrt av Ante Pavelic som var fører for Ustasja. Ustasja var en fanatisk nasjonalistisk og romersk-katolsk bevegelse som lenge hadde stått i opposisjon til den serbisk dominerte jugoslaviske staten. Ustasjas regjering tok kontroll over den sivile administrasjonen og politiet, mens tyskerne holdt en okkupasjonshær i den østlige delen av landet. Hitler betraktet Kroatia som del av den italienske innflytelsessfæren, og det førte til at Italia presset mer på Kroatia enn tyskerne gjorde. Den tyske militære representanten hadde ikke myndighet til å blande seg inn i indre saker i Kroatia, mens den tyske politiske representanten ikke mestret situasjonen og allierte seg med ustasjaregimet mot italienerne og de tyske militære. Ustasjaregimet føyde seg etter tyske krav, men dets folkemordpolitikk mot etniske og religiøse minoriteter i Kroatia, spesielt serberne, skapte sterke partisanbevegelser som skapte store problem for tyskerne, som de ikke hadde ressurser eller autoritet i Kroatia til å ta seg av.

Frankrike
De tyske planene for Frankrike varierte mye i løpet av sommeren 1940. I utgangspunktet hadde tyskerne tenkt å annektere store deler av Frankrike, som det framgår av følgende briefing, datert den 12. juli 1940, fra propagandaministeriet:

....... Det var allerede klart fra direktivene til propagandaministeriet at i framtida skulle Frankrike bare spille rolle som en liten atlantisk stat. Man må se dette for seg ganske konkret: I tillegg til Italias territoriale krav på Frankrike vil også våre krav være svært store. Føreren har enda ikke sagt sitt endelige ord og man er avhengig av å gjette på størrelsen til de tyske kravene som vil inngå i fredsavtalen med Frankrike. Det synes imidlertid sikkert at i tillegg til Alsace-Lorraine vil vi kreve at hoveddelen av Burgund, med Langresplatået og Dijon som hovedstad, blir tilføyet til Rikets territorium...... Også kanalhavnene vil i det minste bli tyske marinebaser om ikke Rikets territorium.......

Så langt som det angår Frankrike vil maksimen bli: ødeleggelse av Westfalerfreden. Noen snakker til og med om å gjenoppvekke delingen i avtalen fra Verdun fra 843. Av denne grunn vil alt som tjener til å oppmuntre en økonomisk eller politisk gjenoppvekkelse av Frankrike bli ødelagt. Vi har ingen tro på forsøk på fornyelse i en autoritær retning i Frankrike. Vi betrakter alle disse forsøk som kamuflasje og at ideene fra 1789 snart vil vise seg igjen sammen med en gjenoppvekket sjåvinisme.....
(Kilde: Dokument 620)

Men siden Storbritannia ikke ville slutte fred kom Hitler til at det var bedre å gå mer lempelig fram for å kunne ha håp om å utvikle et samarbeid med Frankrike. Derfor fikk et sterkt beskåret Frankrike eksistere i sør under marsjall Pétain som statsleder og med Vichy som hovedstad.

Regjeringa i Vichy administrerte befolkninga både i det okkuperte Frankrike og i de delene av Frankrike som ikke var okkuperte, med unntak for Alsace-Lorraine, fylkene Nord og Pas de Calais og den såkalte lukkede sonen i nordøst mellom fylkene Jura og Somme. Men i den okkuperte sonen var franske offentlig ansatte overvåket av den tyske militærkommandanten og hans offiserer. Vichy styrte de fleste franske koloniene og kontrollerte de store franske sjøstridskreftene og den franske handelsflåten. Samarbeidet mellom tyskerne og regjeringa i Vichy gjorde det lettere for tyskerne å kontrollere Frankrike og utnytte dets økonomi, men det ga ikke tyskerne støtte som var av avgjørende strategisk betydning. Pétain var en høyreorientert fransk nasjonalist, og han prøvde å forsvare Frankrikes nasjonale interesser. Han nektet derfor å gå med i krigen mot Storbritannia, og han senket den franske flåten etter at Tyskland okkuperte den uokkuperte sonen den 8. september 1943 heller enn å la flåten falle i hendene på tyskerne, og Pétain nektet tyskerne å bruke havner i de delene av Frankrike som han kontrollerte og franske kolonier som baser for angrep på britiske posisjoner. Pétain respekterte den verdighet som fransk statsborgerskap ga slik at han motsatte seg å utlevere franske jøder til tyskerne.

Den ytre ringen i det nazistiske imperiet bestod av land som Tyskland hadde mer eller mindre innflytelse over. Finland, Ungarn, Romania og Bulgaria hadde alle vunnet territorier takket være Tyskland og måtte samarbeide med Tyskland, men hadde betydelig selvstendighet. Finland opprettholdt diplomatiske forbindelser med USA og Bulgaria nektet å delta i angrepet på Sovjet. Alle disse fire landene motsatte seg å deportere sine lands jøder til Auschwitz. Den 19. mars 1944 okkuperte Tyskland Ungarn og SS Sturmbandführer Adolf Eichmann kom med sin stab for å sende jødene til Auschwitz.

Italia var Tysklands juniorpartner. I utgangspunktet hadde Hitler betraktet Middelhavsområdet som Italias sfære. Men etter hvert som Italia viste seg å være kraftløst og avhengig av tysk hjelp mistet tyskerne respekten for Italia, og behandlet Italia og italienerne deretter.

Den "Nye Orden" og begrepet om Grossraumwirtschaft

Tyskland arbeidet med planer for hvordan imperiet kunne utnyttes både på kort og lang sikt. Den 24. mai 1940 ble det holdt et møte i Utenriksdepartementet der en tysk europeisk økonomisk sone - Grossraumwirtschaft - ble drøftet. Mange møter fulgte etter hvert der representanter for Økonomidepartementet, Riksbanken, Fireårsplanen og Wehrmacht drøftet hvordan en "Ny Orden" kunne opprettes i Europa for å tjene Tysklands økonomi. Det kom mange utkast til planer for dette.

Den 20. juni 1940 sa Hitler til Fritz Todt, som hadde viktige planleggingsoppgaver og var ammunisjonsminister:

Krigens forløp viser at vi har gått for langt i våre anstrengelser for å oppnå selvforsyning. Det er umulig å forsøke å produsere alt vi mangler ved syntetiske prosesser eller andre tiltak..... Vi må følge en annen vei og må erobre de tingene som vi trenger men mangler. Den engangsinnsatsen av mannskap som det vil kreve blir ikke så stor som den stadige innsatsen som de syntetiske fabrikkene trenger. Slik må vårt mål være å sikre gjennom erobring alle de territoriene som er av spesiell interesse for vår forsvarsøkonomi.
(Kilde: Dokument 623)

To dager senere, den 22. juni, ble økonomiminister Walther Funk av Göring tildelt ansvaret for å forberede og opprette de riktige planleggingsprosedyrene for å reorganisere Europa på en måte som skulle involvere:

  1. Integrasjon av de okkuperte territoriene og de som er inkorporert i Riket i den Større Tyske Økonomien.
  2. Den økonomiske konflikten med fiendestatene.
  3. Rekonstruksjon av den kontinentale økonomien ledet av Tyskland og dens forhold til verdensøkonomien.
    (Kilde: Dokument 624)

Seks veker senere, den sjette august 1940, ga Funk sitt forslag for en "Ny Orden" til Göring:

...... Spørsmålet om hvilken form den europeiske økonomien endelig vil få kan naturligvis ikke bli definitivt besvart på det nåværende tidspunkt.

Jeg arbeider ut fra den antakelse at integrasjonen av de okkuperte territoriene i økonomien til det større Tyskland og rekonstruksjonen av en kontinental europeisk økonomi under tysk ledelse ikke vil skje ved en enkelt politisk handling slik som inngåelse av en tollunion eller valutaunion, men at dette målet vil bli oppnådd gjennom en serie individuelle tiltak som vil begynne med en gang og i noen utstrekning allerede har begynt. Den avgjørende faktor må være å binde de europeiske økonomiene så nært som mulig til det større Tysklands økonomi. I denne prosessen må alle tiltak som er utformet for å øke tilfredsstillelsen av tyske behov og styrke tysk økonomisk innflytelse i de ulike landene det angår ha prioritet:

  1. Sikring av så stor del som mulig av europeisk produksjon for tyske behov.

  2. Utvidelse av europeisk produksjon med blikk på videre forbedringer av muligheten til å tilfredsstille tyske behov innen Europa, altså anvendelse av prinsippene til Fireårsplanen og den tyske produksjonskampen på den europeiske økonomien.

  3. Opprettelse av et europeisk betalingssystem (Central Clearing) med Riksmarken som grunnlag, som i første omgang vil gi de tekniske midlene til å betale for innstrømmingen av europeisk gods inn i det tyske markedet, og for det andre vil behandle gull og kreditt aspektene ved utveksling av varer innen Europa.

  4. Kontrollen av internasjonal handel innen Europa så vel som av europeisk handel med oversjøiske land gjennom mellomstatlige avtaler involverer utøvelse av tysk makt og innflytelse. Kontroll av den økonomiske og finansielle politikken til de europeiske statene med det målet å innrette de økonomisk-politiske metodene og formene til den økonomiske aktiviteten som praktiseres av dem så langt som mulig etter de tyske normene.

    Disse spørsmålene blir behandlet akkurat nå i de områdene som er okkupert av den tyske Wehrmacht; det må være vår neste oppgave gradvis å skape en liknende tilstand i andre land som er avhengige av oss.

  5. .............
(Kilde: Dokument 625)

Den 17. august 1940 svarte Göring til Funk:

Jeg er enig med deg i at i løpet av krigen må produksjonen av mat og gods som produseres i områder som er kontrollert av Tyskland og som er vitale for krigsanstrengelsene økes så mye som mulig til fordel for den tyske økonomien i henhold til målene i Fireårsplanen. Alle tiltak som er nødvendige for dette formålet og som lover å produsere resultat i løpet av krigen må bli utført så snart som mulig. Jeg deler også ditt syn på at det etter krigen er vitalt å utvide den tyske økonomiske innflytelsessfæren så mye som mulig i Europa og i resten av verden og skaffe det tyske folket det høgest mulige levestandard samtidig som forsvarsøkonomiens behov sikres. Tysklands økonomiske ledelse vil måtte oppnå dette målet etter krigen (med det enklest mulige administrative apparat) ved å fastsette de økonomisk-politiske hovedretningslinjene og overvåke deres iverksettelse. Etter at flaskehalsene i råvareforsyningen og tilgangen på utenlandsk valuta er fjernet vil fjernelse av den økonomiske kontrollen i alle sfærer, som var en nødsforanstaltning, bli prioritert.......
(Kilde: Dokument 626)

Göring fortsatte med å legge vekt på behovet for tiltak for å innlemme økonomiene til Nederland, Belgia, Norge og Danmark i den tyske økonomien.

Individuelle firma hadde begynt å sende inn sine synspunkt og forslag til regjeringa. Den 3. august 1941 skrev to direktører i IG Farben til Økonomidepartementet med forslag til en ny plan. De hadde som utgangspunkt at det tyske europeiske Grossraumwirtschaft vil være et av flere slike Grossraumwirtschaft. Produksjonen i det kontinentale Grossraumwirtschaft måtte bli organisert slik at den kunne konkurrere med produksjonen i andre kontinenters Grossraumwirtschaft. Dette krevde at tysk kjemisk industri på nytt måtte bli ledende i verden. Den hardeste konkurransen ble forutsett å foregå i Sør-Amerika mellom europeisk kjemisk industri og kjemisk industri basert i USA.

Innflytelsesrike forretningsmenn kom blant annet med forslag om hvordan Tyskland skulle overta den engelske økonomien når Tyskland hadde vunnet krigen. Karl E. Markau som var leder for det tyske handelskammeret i London ved krigsutbruddet foreslo for Utenriksdepartementet og OKW (Wehrmachts overkommando) den 27. september 1940 at å overta arven etter England og engelske handelskanaler ville gi den raskeste utvikling av tysk eksport og også overføre den ekspertisen som England hadde til Tyskland. Det ville gi direkte tilgang til de engelske råvarekildene og gi mulighet til å lære opp unge tyske forretningsmenn.

Han skrev videre at England etter å ha tapt krigen bare ville være en skygge av seg selv. England ville være forgjeldet og fattig. Siden England var avhengig av handel med kontinentet som ville være kontrollert av Tyskland, ville England måtte tilpasse seg de betingelsene som Tyskland satte.

Da invasjonen av England ble utsatt og krigen trakk i langdrag kom økonomidepartementet med noen retningslinjer og prøvde å stoppe en del av den plyndringen som deler av tysk industri drev i okkuperte områder. Den 3. oktober 1940 holdt Gustav Schlotter fra økonomidepartementet en tale om det europeiske Grossraumwirtschaft for et møte i Storrådet til Rikets industrigruppe. Der sa han man måtte akseptere at det fantes selvstendig industri i andre europeiske land. Tyskere kunne ikke uten videre reise rundt i Europa og overta det som fantes av eiendommer i okkuperte land selv om Tyskland kontrollerte store deler av Europa. Men Tyskland skulle spille en ledende rolle i alle sfærer, og man skulle finne dyktige måter til å få gjennom sin vilje på. Tyske militære myndigheter skulle ikke brukes til å overføre eiendommer i okkuperte land til tyske industriherrer. Tysk industri måtte samarbeide med industrien i de okkuperte landene, og begge skulle arbeide for fordel for det tyskledede europeiske Grossraumwirtschaft, for å utvikle denne økonomiske blokken. Tysk rikdom var avhengig av at det fantes rikdom og at det foregikk betydelig produksjon også utenfor Tyskland, i de okkuperte landene. Europeisk industri utenfor Tyskland skulle ikke ødelegges, men omorganiseres. Industrien i de okkuperte landene var ikke lenger utenlandsk industri. Europa ville bli et felles økonomisk rom. Industrien måtte i betydelig grad selv komme fram til hvordan den ville samarbeide i dette felles økonomiske rommet. Tyskere måtte satse på å skaffe seg eierandeler i utenlandsk industri, og dette ville tyske myndigheter hjelpe til med. Industrien i de okkuperte landene ville bli underlagt tyske markedsreguleringer. De tyske kartellene burde prøve å vokse ut over Tyskland. Gustav Schlotter la vekt på at organiseringen av det felles økonomiske rommet måtte i stor grad bli foretatt av industrien selv.

Sommeren 1940 var høydepunktet for planene om en "Ny Orden" og det tyskdominerte Grossraumwirtschaft. Fra høsten 1940 kjente det nazistiske regimet seg tvunget til å konsentrere seg om politikk som ville gi den mest umiddelbare fordel for den tyske krigsinnsatsen, altså å trekke størst mulig ressurser ut fra de okkuperte områdene. Hitler hadde selv liten interesse for ideene om en "Ny Orden" og et Grossraumwirtschaft. Hitler var opptatt av å erobre områder og utnytte dem økonomisk.

I en konferanse som ble holdt den 16. juli 1941 for å diskutere planer for okkupasjonen av Sovjet sa Hitler at det var vesentlig at man ikke presenterte fastlagte målsetninger. Det var ikke nødvendig. Det som var nødvendig var at man selv visste hva man ville. Slike erklæringer om målsetninger var overflødige siden man kunne gjøre det man ville der man fikk makten, og der man ikke hadde den kunne man ikke gjøre noe. Det man sa burde være taktisk begrunnet.

Man burde gå fram på samme måte som overfor Norge, Nederland og Danmark og Belgia. Der sa man ingenting om formålet med okkupasjonen. Man la vekt på viktigheten av å administrere området, og sa at man var tvunget til å okkupere området, og det var i innbyggernes interesse, og man ville sørge for at de fikk mat og alle nødvendigheter. Noe endelig mål eller karakteren av en varig ordning ble det aldri snakket om. Likevel kunne alle nødvendige skritt bli tatt, folk kunne skytes og forflyttes etc.

Men man vil ikke skaffes seg fiender unødig. Derfor bør man gå fram som om man har et midlertidig mandat. Likevel bør det være klart for oss selv at vi aldri vil dra oss tilbake.

Prinsipielt må vi nå skjære opp den gigantiske kaken i følge våre behov, først for å bli i stand til å dominere den, og for det andre for å bli i stand til å administrere den, og for det tredje for å bli i stand til å utnytte den.

Det må aldri mer bli mulig å skape en ny militærmakt vest for Ural. Vest for Ural er det bare tyskerne som får bære våpen, sa Hitler til slutt i denne konferansen.

Også andre nazistiske ledere delte dette synet. Goebbels uttrykte flere ganger i 1940 at man ikke skulle proklamere målsetninger, siden det unødig ville skape fiender. Dessuten viste man ikke hvilke mål man i framtida ville ha mulighet til å forfølge.


Økonomisk Utbytting

Nazistenes okkupasjonspolitikk var først og fremst konsentrert om økonomisk utbytting av det imperiet som var erobret. Denne politikken ble gjennomført mest hensynsløst i Polen og Sovjet. Her følger et utdrag av referatet fra et møte mellom lederne for statsadministrasjonen den 2. mai 1941 der planene for økonomisk utbytting av Sovjet ble diskutert:

  1. Krigen kan bare bli fortsatt dersom hele Wehrmacht får mat fra Sovjet gjennom krigens tredje år.
  2. Titalls millioner mennesker vil utvilsomt dø av sult dersom vi tar det vi trenger fra landet.
  3. Det viktigste er å få hand om oljefrø og oljekake, mens hvete er underordnet dette.
  4. Industrien skulle bli satt i gang på nytt i områder der det er mangel.
    (Kilde: Dokument 633)

Men økonomisk utbytting foregikk ikke bare i øst. Den mentaliteten som styrte den tyske okkupasjonspolitikken kommer også tydelig fram i referatet fra en konferanse den 6. august 1942 der Göring henvendte seg til rikskommisærene og de militære kommandantene i de okkuperte områdene:

Göring: ....... I alle de okkuperte områdene ser jeg folk som lever der og som har fullt av mat, mens vårt folk sulter. For Guds skyld, dere har ikke blitt sent dit for å arbeide for velværet til de folkene som er blitt overlatt til dere, men for å få tak i så mye som dere kan legge hendene på slik at det tyske folket kan leve. Jeg venter at dere bruker energien deres til dette. Denne stadige omsorgen for de fremmede må bli slutt en gang for alle.

Jeg har rapporter om hva dere planlegger å levere foran meg. Når jeg studerer deres land synes dette i det hele tatt som ingenting. Jeg kunne ikke bry meg mindre dersom dere fortalte at deres folk brøt sammen av sult. De kan gjerne gjøre det så lenge ingen tysker bryter sammen av sult.

Tunge angrep har blitt gjennomført mot de tyske byene i Ruhr. Befolkninga har lidd mye. Rett ved Ruhr ligger det rike Holland. Det kunne sende langt flere grønnsaker til dette hardt rammede området enn det har gjort. Jeg bryr meg ikke om hva de nederlandske herrene tenker om dette. Det ville ikke være dårlig dersom motstanden til den nederlandske befolkninga ble sterkt svekket, for de er ikke annet enn en nasjon av forrædere mot vår sak. Jeg klandrer dem virkelig ikke for det. I deres sted ville jeg gjerne gjøre det samme. Men det er ikke vårt arbeid å fø på en nasjon som innvendig forkaster oss...... Jeg er bare interessert i de folkene i de okkuperte områdene som produserer rustninger og mat. De må få tilstrekkelig så de kan utføre sitt arbeid.........

Nå, så til leveransene til Riket. Siste år leverte Frankrike 550.000 tonn brødkorn og nå krever vi 1,2 millioner tonn. Jeg vil ha forslag om hvordan det kan gjennomføres i løpet av fjorten dager. Ikke mer diskusjon. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer med de franske: 1,2 millioner tonn vil bli levert. 550.000 tonn forkorn, nå en million! 135.000 tonn kjøtt, nå 350.000 tonn: 23.000 av fett siste år, nå 60.000! Ost - siste år leverte de ikke noe, så dette året vil de levere 25.000. Siste år 125.000 av potet, dette året 300.000. Ingen vin siste år, dette året seks millioner hektoliter. 15.000 av grønnsaker siste år, dette året 150.000. 200.000 av frukt siste år, dette året 300.000. Dette er leveransene fra Frankrike.........

... Norge: de har fisk: 400.000
(Terboven "Vi leverte mer siste år")
500.000
(Terboven: Da må jeg spørre deg om å få marinen til å levere trålerne tilbake)
(Jeg vet det, vi må diskutere det med marinen. Du må gi noe kjøtt, hvor mye?
(Utrop: Ingenting)
Har du ikke forkorn heller?
(Nei!)
(Terboven: Wehrmacht blir hovedsakelig forsynt av meg).....
Mine herrer. Jeg vil tilføye noe. Jeg har en utrolig mengde å gjøre og et utrolig ansvar. Jeg har ikke tid til å lese brev og memos der dere forteller meg at dere ikke kan gjøre det som jeg spør dere om. Jeg har bare tid til å finne ut fra tid til annen gjennom en kort rapport fra Backe om kravene blir møtt. Dersom ikke så vil vi måtte møtes på nytt igjen under ganske andre omstendigheter.
(Kilde: Dokument 634)

Den økonomiske utbyttingen av imperiet foregikk på mange ulike måter. Først var de okkuperte områdene tvunget til å betale det som okkupasjonen kostet. Disse utgiftene ble fastsatt slik at det ble betalt mer enn de reelle utgiftene:

Betaling av okkupasjonskostnader i milliarder RM
Land 1940 (Andre halvdel 1941 1942 1943 1944 (Til september) Totalt
Frankrike 1,75 5,558,5511,108,3035,25
Nederland 0,801,902,202,201,658,75
Belgia0,351,301,501,600,955,70
Danmark0,20 0,200,250,550,802,00
Italia---2,008,0010,00
Andre 0,901,054,507,558,3022,30
Totalt4,0010,0017,0025,0028,0084,00
(Kilde: Dokument 635)

Og for det andre ble riksmarken satt til en kunstig høy kurs i forhold til andre valutaer:

Overvurdering av riksmark i forhold til dens kjøpekraft før krigen
Okkupert landValuta Kjøpekraft av RM Fastsatt forhold Overvurdering i %
Nederland hfl0,530,7542
Belgiabfr1,672,5050
Frankrikeffr12,3020,0063
Danmarkdkr1,452,0038
Norgenkr1,241,6734
(Kilde: Dokument 636)

For det tredje ble en stor del av den maten, de industrielle råstoffene og ferdigvarene som ble produsert av okkuperte områdene øremerket for Tyskland. De prosentvise leveransene varierte fra land til land. I følge offisielle tall var den delen av fransk produksjon som gikk til Tyskland:

Kull, 29%; Elektrisk kraft, 22%; Petroleum og motordrivstoff, 80%; Jernmalm, 74%; Stålprodukter, rå og halvferdige, 51%; Kopper, 75%; Bly, 43%; Sink, 38%; Tinn, 67%; Nikkel, 64%; Kvikksølv, 50%; Bauxitt, 40%; Aluminium, 75%; Magnesium, 100%; Vegetabilsk olje, 40%; Ull 59%; Sement, 55%;
(Kilde: Dokument 637)

De produktene som er nevnt ovenfor er bare en liten del av de vareslagene som ble sendt til Tyskland, men de er karakteristiske for hvor stor del av den franske produksjonen både av råvarer og ferdigvarer som ble sendt til Tyskland.

Frankrike ble videre i likhet med andre deler av det nazistiske imperiet straffet av den metoden som Tyskland hadde opprettet for å behandle den finansielle siden av handelen med de ulike delene av imperiet. Under den såkalte clearingavtalen var alle forpliktet til å tillate Tyskland å kjøpe store mengder varer og tjenester på kreditt siden de ikke kunne få kjøpe varer for like stor verdi fra Tyskland som de sendte til Tyskland. Etter denne avtalen skulle denne ubalansen gjøres opp etter krigen. I følge Alan Milward var betalingene til Tyskland 49% av de totale franske offentlige utgiftene i årene 1940-44, og i 1943 så mye som seksti prosent. Dette var 8,2% av Tysklands BNP i 1943.

Ved å ta kontroll over bankvesenet i de okkuperte områdene var tyskerne ikke bare i stand til å skaffe seg disse landenes gull og utenlandske valuta, men også til å gi kreditt og fjerne restriksjonene på pengemengdens størrelse. Dette satte bankene i stand til å betale for okkupasjonen ved å trykke pengesedler. Dette førte til inflasjon.

Tysk dominans over industrien i de okkuperte landene ble sikret ved mange ulike teknikker. Fordelingen av råvarer og drivstoff ble kontrollert gjennom et system med lisenser. Fabrikker som stod ledige kunne stenges eller bli overtatt av tyskerne. Dessuten kontrollerte tyskerne handelen mellom de okkuperte landene.

Tyskerne skaffet seg direkte kontroll over mange bedrifter ved hjelp av mange ulike teknikker. Den enkleste var konfiskering eller midlertidig beslagleggelse. Denne teknikken ble brukt i stor utstrekning i de inkorporerte områdene, i Generalguvernementet (i Polen), i Protektoratet (Tsjekkia) og i Sovjet. Direkte kontroll kunne også bli oppnådd ved "arianisering" eller ved å kjøpe seg inn. Dette var vanlig i de okkuperte områdene i det vestlige Europa og i satellitt statene og i de allierte statene i Sørøst-Europa. Og en kommisjonær kunne bli oppnevnt for å overvåke spesielt viktige bedrifter.

Den nazistiske imperialismen tjente svært mye på at den kunne ta i bruk ferdighetene og ambisjonene til forretningslivet i Tyskland. De gikk inn i de okkuperte områdene og skaffet seg kontroll og viktige posisjoner. Og de skaffet personell til å bestyre den nazistiske økonomien.

Men den nazistiske imperialismen hadde sine egne mål som ikke alltid var de samme som målene til de store tyske bedriftene. Regimet bygde opp sine egne kombinater, som Hermann Göring Werke AG, som var svært aktiv i å plyndre de okkuperte områdene og som konkurrerte med de etablerte tyske bedriftene. De store bedriftene måtte innrette seg etter nazistene for å holde sine posisjoner.

Tyskland greide ikke å opprette en "Ny Orden" etter de planene som planleggerne hadde sett for seg i 1940. De hadde sett for seg en internasjonal arbeidsdeling som først og fremst tjente Tyskland, men som likevel var basert på samarbeid heller enn på underkuelse. Den tyske økonomiske politikken i det okkuperte Europa ble basert på hensynsløs utbytting.

Tyskland var i stand til å hente ut svært store verdier fra de okkuperte landene. For viktige produkter hentet Tyskland tilskudd i okkuperte områder som var større enn 50% av Tysklands egen produksjon av disse varene. I 1943-44 kom omkring 40 prosent av den samlede produksjonen av råstål som Tyskland brukte fra de okkuperte områdene. Den 11. juli 1944 rapporterte Speer at "fram til nå har tjuefem til tretti prosent av den tyske krigsproduksjonen blitt levert fra de okkuperte områdene i vest og Italia, fra Italia alene tolv og en halv prosent". Verdiene av de varene og tjenestene som ble hentet fra Frankrike alene var lik en fjerdedel av det tyske brutto nasjonalprodukt i 1938. Dessuten hentet Tyskland inn svært mange arbeidere fra andre land som ble satt til tvangsarbeid i Tyskland.

Utenlandske arbeidere i den tyske krigsøkonomien
Økonomien som helhet 193919401941194219431944
Tyskere39.114.00035.239.00034.528.00033.026.00031.690.00030.435.000
Utenlandske sivile301.000803.0001.753.0002.645.0004.837.0005.295.000
Krigsfanger-348.0001.316.0001.489.0001.623.001.831.000
Totalt utlendinger301.000 1.151.0003.069.0004.134.0006.460.0007.126.000
Utlendinger som % av alle arbeidere0,83,28,511,617,719,9
(Kilde: Dokument 638)

De fleste utlendingene som ble sendt til Tyskland for å arbeide kom fra Sovjet, Polen og Frankrike, men mange kom også fra Bøhmen, Nederland og Belgia.

Utnyttelsen av andre land førte til at tyskerne kunne spise godt under det meste av krigen, og bedre enn i de okkuperte landene, og mye bedre enn under Første Verdenskrig. Frankrike skaffet til veie like mye mat til Tyskland som de østlige okkuperte områdene tilsammen. Og Danmark var det landet som netto eksportert mat for størst verdi til Tyskland.

Intern kritikk av den nazistiske okkupasjonspolitikken og forsøk på å forandre dens kurs

Den stadig mer hensynsløse utnyttingen av de okkuperte områdene, og spesielt tvangsrekrutteringen av arbeidere, førte til økende motstand. Dette førte til represalier fra tyskerne, inkludert skyting av store grupper sivile, spesielt i det østlige Europa og Sovjet, og brenning av tusenvis av landsbyer og massakrere på innbyggerne.

Noen av de som hadde ansvar i det nazistiske imperiet gjorde motstand mot denne grusomme politikken. Som eksempel skrev dr. Otto Bräutigam, som var leder for den politiske hovedavdelinga i departementet for de Østlige Territoriene (Sovjet), et memorandum som ble datert den 25. oktober 1942 og som fordømte den tyske okkupasjonspolitikken i Sovjet:

I øst fører Tyskland en tredobbel krig: en krig for å ødelegge bolsjevismen, en krig for å ødelegge det storrussiske imperiet, og til slutt en krig for å skaffe seg områder for ny bosetning og økonomisk utnyttelse........

...... Det ble snart klart at siden de områdene som krigen angikk var så store og siden fienden hadde uuttømmelige reserver av mannskaper og materiell, kunne ikke krigen bli avgjort på kort tid bare med våpen, men at, som i alle kriger i nyere tid, gikk moralen i oppløsning, og til slutt ville krigen bli omdannet til en borgerkrig, spesielt siden de tyske væpnede styrkene ikke hadde til hensikt å okkupere hele territoriet til Sovjet.......

Som vi alle vet har folkene i Sovjet vært gjennom svært vanskelige tider. Deres ønsker er derfor utrolig beskjedne, selv i den politiske sfæren. En form for administrasjon som ikke var innrettet mot plyndring og utbytting og som avskaffet bolsjevikenes metoder ville ha framelsket den største entusiasme og ville ha stilt til vår disposisjon en masse som bestod av millioner. Og entusiasmen i de okkuperte områdene i øst ville ha hatt sin virkning på motstandene til den Røde Arme. Det ville ha vært lett å overtale den Røde Armesoldaten til å si til seg selv: "Jeg kjemper for et system som er mye verre enn det jeg kan vente meg dersom vi taper. Under tyskerne vil tingene bli mye bedre enn de har vært fram til nå." Dersom denne synsmåten hadde blitt vanlig blant medlemmene av den Røde Arme ville krigen snart vært over.

Ved å verdsette dette ville den politiske hovedavdelingen i departementet for de Østlige Territoriene mene at det var dens første plikt å bruke sin energi til å hjelpe kampstyrkene med en propagandakampanje som var rettet mot å forkrøple motstandsevnen til den Røde Arme og på denne måten å forkorte krigen. Blant de tiltakene som ble foreslått for å oppnå dette målet var det to av spesiell viktighet som skilte seg vesentlig ut fra bolsjevikisk politikk: Landbruksforordningen og religiøs frihet.

I lys av den eksepsjonelle betydningen som det agrare spørsmålet har i Sovjet har den politiske hovedavdelinga krevd selv før kampanjen i øst begynte at kollektivbrukene skulle bli oppløst og individuelle gårdsbruk gjenopprettet. Dette forslaget ble avslått av Fireårsplanen med den bemerkning at organisasjonsmessige forandringer ikke skulle vurderes i løpet av krigen. Så ikke før i august siste år var det mulig å gjennomføre en økning av jordbrukslandet.....

..... Det er ikke lenger en hemmelighet for venn eller fiende at hundretusenvis av dem [krigsfanger] bokstavelig talt har dødd av sult og kulde i leirene våre. Det er hevdet at det ikke var tilstrekkelig med matforsyninger til dem. Men det er rart at matforsyninger bare mangler for krigsfanger fra Sovjet, mens klager over behandlinger av andre fanger - polakker, serbere, franskmenn og engelske - ikke har blitt uttalt. Det er klart at ingenting var mer kalkulert for å styrke motstanden til den Røde Arme enn viten om at i tysk fangenskap var dens soldater stilt overfor en langsom og smertefull død. Det er sant at den politiske hovedavdelinga ved uopphørlig arbeid har greid å forbedre forholdene for krigsfangene. Men denne forbedringen kan ikke tilskrives politisk skarpsindighet, men den plutselige forståelse av at arbeidsmarkedet vårt presserende trenger erstatninger. Vi erfarer nå det groteske synet av at etter den enorme sultedøden til krigsfangene må millioner av arbeidere raskt bli rekruttert fra de okkuperte østlige områdene for å fylle de gapene som har oppstått i Tyskland. Nå er spørsmålet om mat ikke lenger viktig. Med det vanlige ubegrensede misbruket av de slaviske folkene ble det brukt "rekrutteringsmåter" som bare kan sammenliknes med slavehandelens mørkeste periode. En veritabel menneskejakt ble satt i gang. Uten å ta hensyn til helse eller aldre ble folk sendt til Tyskland, der det snart viste seg at mer enn 100.000 måtte sendes tilbake på grunn av alvorlig sykdom eller andre lidelser. Det trenges ingen videre forklaring for å forstå at disse metodene, som naturligvis ikke brukes i denne form overfor folk fra fiendtlige nasjonaliteter som Nederland og Norge, men bare overfor Sovjet, har sin virkning på motstanden fra den Røde Arme. Vi har i virkeligheten gjort det svært lett for den sovjetiske propagandaen å øke hatet mot Tyskland og det nazistiske systemet. Den sovjetiske soldatene kjemper stadig mer tappert til tross for forsøk fra våre politikere på å finne andre ord for denne tapperheten. Mer og mer verdifullt tysk blod må flyte for å knekke motstanden til den Røde Arme..........

I lys av denne situasjonen kan vi si følgende:

1. Etter som befolkninga har blitt oppmerksom på vår sanne holdning overfor den, så har i samme grad motstanden til den Røde Arme og styrken til partisanbevegelsen økt. Heltedådene til vår strålende hær har derfor blitt nøytralisert, akkurat som i 1918, av en inadekvat politikk. Vår politikk har tvunget både bolsjevikene og russiske nasjonalister inn i en felles front mot oss. Russerne kjemper i dag med eksepsjonell tapperhet og selvoppofrelse for ingenting annet enn anerkjennelsen av deres menneskelige verdighet.

2. Vår politikk om å bruke Ukraina som en motvekt mot mektige Russland, mot Polen og Balkan og som en bru til Kaukasus har blitt en fullstendig fiasko. De førti millioner ukrainerne som hilste oss velkomne som frigjørere er i dag likegyldige overfor oss og begynner allerede å gå over til fiendens leir. Dersom vi ikke lykkes i å få hand om denne situasjonen i siste øyeblikk risikerer vi at det i Ukraina oppstår over natta en partisanbevegelse som ikke bare vil eliminere Ukraina som kilde for mat, men også vil binde opp forsterkningene til den tyske hæren, true dens eksistens og derved medføre føre for et tysk nederlag..........
(Kilde: Dokument 640)

Etter hvert som krigslykken snudde seg for Tyskland begynte slikt press for å endre politikken å vinne gjenklang på toppen av det nazistiske hierarkiet. Den 15. februar 1943 kom Goebbels med følgende direktiv til rikslederne, gauleiterne og deres propagandaledere om holdningen som skulle bli tatt overfor befolkningen i de okkuperte områdene i det østlige Europa:

I sin proklamasjon i anledning den 30. januar 1943 refererte Føreren direkte til den nasjonalsosialistiske kampen og dens betydning i tidligere tider, i nåtiden og i framtida ikke bare for Tyskland, men hinsides det i Europa som helhet.....

Fra dette oppstår det følgende klare kravet for behandlingen av de europeiske nasjonene som lever utenfor Tyskland, inkludert de østlige nasjonene, så vel som for behandling av Rikets planer for øst i taler, artikler og andre publikasjoner.

1. For å sikre seier må vi mobilisere ikke bare all tilgjengelig energi til det tyske folket, med også de nasjonene som bor i de områdene som har blitt okkupert og erobret av oss i løpet av krigen. Alle det europeiske kontinentets krefter, inkludert framfor alt de østlige nasjonene, må bli satt inn i kampen mot jødisk bolsjevisme.

2. Hele propagandavirksomheten til NSDAP og den nasjonalsosialistiske staten må derfor bli rettet inn mot å overbevise ikke bare det tyske folket, men også de andre europeiske nasjonene inkludert nasjonene i de østlige territoriene om at seieren til Adolf Hitler og til de tyske våpen er i deres egen interesse.

3. Det er ikke i overensstemmelse med dette målet å nedvurdere disse nasjonene, og spesielt medlemmene av de østlige nasjonene, enten direkte eller indirekte i offentlige taler eller artikler og å fornærme deres følelse av selvaktelse.

Man kan ikke kalle alle disse folkene i de østlige nasjonene, som håper å bli frigjort av oss, for beist, barbarer etc. og så vente at de skal være interessert i en tysk seier.........

4. Fremstillinger av den framtidige nye orden i Europa som kan gi medlemmer av utenlandske nasjoner inntrykk av at den tyske ledelsen vil holde dem i varig underordning er like upassende........

5. Det er like galt å snakke om nye tyske bosetninger eller store bosetninger og om ekspropriering av land eller å skrive artikler som teoritiserer over spørsmålet om folkene eller landet skulle bli germanisert. Det nasjonalsosialistiske prinsippet at bare landet kan bli germanisert blir allerede brukt av fienden for å erklære at Riket planlegger massive deportasjoner av disse folkene. Fiende og spesielt sovjetisk propaganda må ikke bli gitt anledning til dette siden dette ville føre til styrking av de østlige folkenes vilje til motstand. Framfor alt må det ikke bli diskusjon om deportasjoner av de lenge etablerte innbyggerne.
(Kilde: Dokument 641)

Alan Clark nevner sin bok om krigen i Sovjet ulike planer for å gå fram på ulike måter overfor de okkuperte områdene. Ribbentrop ville at de okkuperte områdene skulle bli satt i stand til å utvikle en viss selvstendighet slik at hans utenriksdepartement kunne ha forbindelse med dem, og dette krevde også at de utviklet et visst indre selvstyre under noenlunde humane forhold. Men med unntak for Baltikum ble det valgt å styre de okkuperte områdene i Sovjet med den hardeste terror. Dette samsvarte best med Hitlers politikk som tok sikte på å utrydde store deler av befolkninga i øst, og å gjøre resten til slaver.

Hitler var motstander av en mykere linje overfor de okkuperte områdene, og han støttet ikke forslag og planer om dette. Hitlers sympati lå heller hos SS, som styrket sin stilling siden det ble lagt mer vekt på de oppgavene som SS utførte.

Rollen til SS i det nazistiske imperiet

De to hovedoppgavene til SS var å opprettholde sikkerhet og å gjennomføre den nazistiske rasepolitikken (Holocaust). SS hadde en effektiv og hensynsløs ledelse i Himmler og Heydrich og en stor og mektig organisasjon. Rivalene til SS var mindre og isolerte fra hverandre. De hadde heller ingen ledelse som kunne føre krigen i byråkratiet på en effektiv og utholdende måte. Himmler hadde adgang til Hitler, og kunne regne med å få Hitler på sin side. De andre organisasjonene som i makt og innflytelse kunne sammenliknes med SS var Wehrmacht og partiorganisasjonen, men de førte ikke en så enhetlig politikk under en så tydelig og samlet ledelse som SS. Wehrmacht ville ikke føre politikk, og i partiorganisasjonen var det mange ulike ledere og interesser.

I de okkuperte områdene opererte SS først og fremst gjennom to institusjoner. Først gjennom lederne for områdene - lederne for det høyere SS og politilederne. Ved slutten av 1937 hadde en høyere SS-fører og en politifører blitt utnevnt til hvert militærdistrikt i Riket med ansvar for å samordne de ulike grenene av SS som fantes i området.

Den andre viktige SS institusjonen var sikkerhetspolitiet og SD, som hadde blitt reorganisert like etter krigsutbruddet. Den 27. september 1939 beordret Himmler at Sentralkontoret til Sikkerhetspolitiet (Gestapa og Rikets kriminalpolitikontor) skulle gå sammen med sentralkontoret til SD for å utgjøre et nytt Rikets sikkerhetshovedkontor (Reichssicherheitshauptamt - RSHA) under Reinhard Heydrich. RSHA var ikke et offisielt statsorgan, og tittelen ble bare brukt internt. Det var en paraplyorganisasjon som SD og sikkerhetspolitiet fortsatte å eksistere under. SD var ansvarlig for ideologiske undersøkelser og kampen mot ideologiske fiender.

Himmler summerte opp den rollen som han så for seg at SS skulle spille i de okkuperte områdene i en tale til SS lederne i Posen den 4. oktober 1943:

Et grunnleggende prinsipp må være det absolutte herredømmet til SS mannen: vi må være ærlige, anstendige, lojale og kameratslige overfor medlemmer av vårt eget blod og overfor ingen andre. Hva som hender med en russer eller en tsjekker interesserer ikke meg det minste. Det nasjonene kan tilby av godt blod av vårt slag vil vi ta, om nødvendig ved å kidnappe deres barn og oppfostre dem her hos oss. Om nasjoner lever i velstand eller elendighet interesserer meg bare så langt som vi trenger dem som slaver for vår Kultur, ellers er det ikke av interesse for meg. Om 10.000 russiske kvinner faller om av utmattelse mens de graver en antitankgrav interesserer meg bare så langt som antitankgraven for Tyskland blir ferdig. Vi skal aldri være rå og hjerteløse når det ikke er nødvendig, det er klart. Vi tyskere som er det eneste folket i verden som har en anstendig holdning overfor dyr vil også anta en anstendig holdning overfor disse menneskelige dyrene. Men det er en forbrytelse mot vårt eget blod å bry seg om dem og gi dem idealer, og slik forårsake at våre sønner og barnebarn skal ha vanskeligheter med dem. Når noen kommer til meg og sier "Jeg kan ikke bruke kvinner og barn for å grave antitankgraver; det er umenneskelig, det vil drepe dem", så må jeg si "Du er en morder av ditt eget blod fordi dersom antitankgraven ikke er gravet vil tyske soldater dø, og de er sønner av tyske mødre. De er vårt eget blod". Det er den innstillingen som jeg vil gi SS og som jeg tror at jeg har gitt dem som en av de mest hellige framtidslovene. Vår omsorg, vår plikt er vårt folk og vårt blod. Det er for dem vi må sørge og planlegge, arbeide og kjempe, ingenting annet. Vi kan være likegyldige overfor alt annet. Jeg ønsker at SS tar denne holdningen til problemet med alle utenlandske, ikke-germanske folk, spesielt russere. Alt annet er forfengelighet, falskt overfor vår egen nasjon, og en hindring for en tidlig seier i krigen.......

Dersom freden er en endelig fred skal vi være i stand til å greie vårt store arbeid for framtida. Vi skal kolonisere. Vi skal indoktrinere våre gutter med lovene til SS. Jeg mener at det er absolutt nødvendig for livet til vårt folk at vi ikke bare skal inngi det betydningen av avstamming, barnebarn og framtid, men få det til å føle at disse er del av vår tilværelse. Uten at det skal være noe snakk om det, uten at det er nødvendig med belønning og liknende materielle ting, må det være en selvfølgelig sak at vi får barn. Det må være en selvfølgelig sak at den rikeste avl skulle komme fra denne raseeliten til det tyske folket. Om tjue til tretti år må vi virkelig være i stand til å skaffe hele Europa dets herskerklasse....
(Kilde: Dokument 642)

Himmler fortalte videre at SS ville delta i kampen mot alle andre folkeslag og erobre kolonier og stadig ligge i krig på grensene for ikke å bli sløvet og veike. Det var først og fremst i Polen at SS lyktes i å etablerte sin makt.

Lenker:
Neste kapittel
Det nazistiske imperiet
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: