Bernsteins revisjon av marxismen.

Andre del

Første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Eduard Bernsteins bok "The Preconditions of Socialism".

Innholdsfortegnelse

  1. Innledning
  2. Sosialismens Forhåndsbetingelser
  3. Biografiske data om Eduard Bernstein

Google
 
Web www.europas-historie.net

Marxisme og den Hegelske dialektikken

(a) Fallgruvene i den Hegelske dialektiske metoden

I sin opprinnelige form ble den marxistiske historieoppfatning utarbeidet mellom 1844 og 1847 mens store deler av Europa sydet av revolusjonær gjæring. Marxismen kunne beskrives som det mest radikale produktet av denne perioden. I Tyskland nådde dem borgerlige liberalismen et høydepunkt i denne tida da borgerskapet kjempet mot det halv-føydale eneveldet.

Engels har lagt vekt på den rollen den dialektiske metoden spilte i utarbeidelsen av teorien. Den betrakter tingene i deres forbindelser, forandringer og omforminger, med det resultatet at tingene og motsetningene gjensidig gjennomtrenger hverandre. Mens Hegel ser dialektikken som begrepets egenutvikling, skriver Bernstein, blir begrepets dialektikk hos Marx og Engels den bevisste refleksjonen av den dialektiske bevegelsen til den virkelige verden. Slik kan de mene at de setter Hegels dialektikk rett vei, på føttene, mens Hegel satte den opp-ned, på hodet.

Bernstein skriver at det ikke er så lett å sette dialektikken "på føttene". Så snart vi forlater empiriens handfaste fakta og tenker hinsides dem kommer vi inn i en verden av utledede begrep, og dersom vi da følger dialektikkens lover, som Hegel satte dem opp, vil vi før vi vet det på nytt finne oss innsnørt i begrepets egenutvikling. Og i dette ligger den store faren til den hegelske motsetningenes logikk. Dens prinsipper kan under bestemte forhold tjene til å klargjøre forbindelsene og utviklingen til virkelige objekt. De kan også være nyttige for å formulere vitenskapelige problem og har gitt tilskyndelse til viktige oppdagelser. Men den hegelske logikken skaper også en fare for vilkårlige slutninger og konstruksjoner. Og denne faren øker med kompleksiteten til det materialet som undersøkes og behandles. Når vi arbeider med enkle saksforhold vil sunn fornuft og erfaring vanligvis sikre at analogier som "negasjonens negasjon" ikke fører vill. Men dette blir vanskeligere i komplekse saksforhold.

Bernstein skriver at den hegelske dialektikken er viktig, men svært vanskelig å anvende. Utviklingen i den virkelige verden foregår ikke så presist og symmetrisk som i spekulasjonene. At Marx har kunnet skrive at proletariatets revolusjon er nært forestående kan bare skyldes spekulasjoner som egentlig ikke har annet grunnlag enn den hegelske dialektikken, skriver Bernstein. Verken Marx eller Engels kom fri fra den spekulative tenkinga. De kunne overvurdere muligheten til politiske handlinger, og rent spekulativt foregripe modning av ei sosial og økonomisk utvikling som ikke var stort mer enn påbegynt. Det som det var nødvendig med generasjoners arbeid for å utføre ble, sett i lys av den dialektiske filosofien, i "Det kommunistiske manifestet" gjennomført ved en politisk omveltning som først skulle gi borgerskapet fritt rom til utvikling, og deretter følges av en snarlig proletariatets seier. Marx og Engels skrev flere ganger om en forestående proletariatets revolusjon, og dette er motsetningsfylt: de studerte flittig, detaljert og nøyaktig de økonomisk strukturene til samfunnet, og konkludere med en mirakuløs tro på proletariatets kreative og revolusjonære krefter, og sammenhengen og slutningen er spekulativ.

Det er uvitenskapelig å vurdere standpunktene til en politiker eller teoretiker ut fra den hastigheten han anslår at den sosiale utviklingen vil foregå med, skriver Bernstein. Identifikasjonen av begrepet "proletariat" med tanken på en direkte og umiddelbar løsning av motsetningene i samfunnet fører til en svært fattigslig forklaring på begrepet. Dersom det er troen på en snarlig revolusjon som berettiger en til å kalles "revolusjonær sosialist" betyr det at det er kuppmakere som fortjener å bære denne betegnelsen, mens arbeidere som deltar aktivt i arbeiderbevegelsen, men ikke tror på en snarlig revolusjon, kalles for småborgere.

Engels innrømmet mot slutten av sitt liv at han og Marx hadde bedømt feil den tida som den økonomiske og sosiale utviklinga ville ta. Dette må man innse, og dra de konsekvenser som følger av det for sosialdemokratisk politikk. Og man må bli klar over den opprinnelige indre forbindelsen som eksisterer mellom Marxismen og Blanquismen, og vurdere oppløsningen av denne forbindelsen.

(b) Marxisme og Blanquisme

Bernstein begynner dette underkapitlet med en kort historisk gjennomgang av begivenheter fra den Franske revolusjonen, og skriver at de mest radikale produktene av revolusjonen var bevegelsene til Babeuf og de like. Denne tradisjonen ble fortsatt av hemmelige revolusjonære foreninger som ble grunnlaget for Blanquist partiet. Programmet deres var proletariatets omstyrtelse av borgerskapet med voldsomme midler. I februarrevolusjonen i 1848 ble de revolusjonæres klubb kalt "Babouvister" og "Barbes partiet" like ofte som de ble kalt opp etter den mannen som ble deres åndelige leder, Auguste Blanqui.

I Tyskland kom Marx og Engels fram til en doktrine som var svært lik Blanquismen. Arvingene til borgerskapet kunne bare bli dets mest radikale motsetning, proletarene, som var et produkt av den borgerlige økonomien. De fulgte de kritiske sosialøkonomiske arbeidene til Owen, Fourier og Saint-Simon, og baserte seg på økonomisk-materialistiske argumenter, men valgte å argumentere på Hegels vis. Det moderne proletariatet ble idealisert, spesielt med hensyn til dets historiske muligheter og med hensyn til dets evner og egenskaper. På denne måten kom de til det samme politiske standpunktet som de Babouvistiske hemmelige foreningene. Bare den proletariske revolusjonen var mulig, argumenterte Marx for i Deutsch-französische Jahrbucher. Denne posisjonen førte til Blanquisme.

I Tyskland er Blanquisme sett på som teorien om hemmelige foreninger og politiske kupp, som doktrinen om å sette i gang en revolusjon ved at et lite besluttsomt parti handler etter godt forberedte planer. Blanquisme er først og fremst teorien om en metode, men den hviler på en politisk teori. Og dette er teorien om den enormt kreative kraften til en revolusjonær politisk kraft og dens manifestasjon, revolusjonær ekspropriasjon. Metoden skyldes delvis omstendighetene. Når det ikke er foreningsfrihet eller ytringsfrihet er hemmelige foreninger på sin plass, og når landet er sentralt styrt, som i Frankrike fram til 1848, er et kupp mindre irrasjonelt enn man først tenker. Men å fornekte kupp trenger ikke å bety at en dermed frigjør seg fra Blanquismen. Dette ser man av skriftene til Marx og Engels fra tida til det Kommunistiske forbundet. Selv om de fornekter kuppet er de gjennomtrengt av en Blanquistisk eller Babouvistisk ånd. Det er klart at i "Det kommunistiske manifest" er det bare skriftene til Babeuf som ikke blir kritisert. Det eneste som sies om dem er at i den store Revolusjonen uttrykte de proletariatets krav. Programmet for revolusjonær handling i Manifestet er gjennomført Blanquistisk. Og i flere skrifter presenteres det Blanquistiske partiet som proletariatets virkelige parti. Dette viser ikke til partiets sosiale sammensetning, men til dets revolusjonære karakter. Marx kaster all sin innsikt i det moderne samfunnet over bord når han setter opp sitt revolusjonære program rundt 1850. Proletarisk terrorisme, som dette ville måtte bli og som ville være ødeleggende og bare gi reaksjonen grunn til ytterligere undertrykkelse av alle demokratiske krefter, ble framstilt som en mirakuløs kraft som ville drive produksjonsforholdene til det utviklingsnivået som ble oppfattet som en forutsetning for den sosialistiske omforming av samfunnet.

I rettferdighetens navn må det sies at dette skrev Marx mens han var i eksil og mens følelsene var på sitt høgdepunkt etter reaksjonens seier. Og dette kunne føre til overdrivelser. Men den motsetningen mellom teori og virkelighet som man finner var ikke resultat av en forbigående stemning, men av en intellektuell defekt, en dualisme i teorien.

I den moderne sosialistiske bevegelsen kan vi skille mellom to hovedstrømninger som kommer til syne i ulike kledninger og ofte står i motsetning til hverandre. Den ene kommer fra forslag om reformer utarbeidet av sosialistiske tenkere og er siktet inn mot konstruksjon, den andre henter sin inspirasjon fra folkelige revolusjonære oppstander og er først og fremst siktet inn mot destruksjon. Etter tidens forhold og de muligheter som den gir er den første utopisk, hemmelig og fredelig evolusjonær, mens den siste er konspiratorisk, demagogisk og terroristisk. Når vi kommer nærmere vår tid framstår slagordene på den ene siden som frigjøring gjennom økonomisk organisasjon, og på den andre siden som frigjøring gjennom politisk ekspropriasjon. I første halvdel av vårt århundre ble permanente grupper opprettet som hevdet hvert av disse standpunktene. På den ene siden arbeiderforeninger og sosialistiske sekter, og på den andre siden revolusjonære foreninger av alle slag.

Marx prøvde i sine teorier å kombinere det vesentlig i begge strømningene. Fra de revolusjonære hentet han forståelsen om arbeidernes kamp som en politisk klassekamp, og fra sosialistene hentet han undersøkelsene av de sosiale og økonomiske forutsetningene for frigjørelse av arbeiderne. Dette var imidlertid ikke en løsning på konflikten, men et kompromiss, som det Engels foreslo i "The Condition of the Working Class", der han foreslo at de sosialistiske elementene underordnet seg de revolusjonære elementene. Og Marx holdt seg til dette kompromisset i sin videre tenkning, denne dualismen. Her er grunnen til at Marxismen framtrer i ulike skikkelser til ulike tider, dette er produkt av en indre motsigelse i teorien.

Marxismen har bare overskredet Blanquismen når det gjelder metoden. Men når det gjelder overvurderinga av den kreative kraften som ligger i revolusjonens makt til å foreta den sosialistiske omformingen av det moderne samfunnet har den aldri helt frigjort seg fra det Blanquistiske synet.

Marx og Engels gikk på nytt og på nytt ut fra at revolusjonen ville foregå på samme måte som revolusjoner i det syttende og det attende århundret. Altså et progressivt, radikalt borgerlig parti ville først ta ledelsen for de revolusjonære kreftene og drives fram av revolusjonære arbeidere. Da denne revolusjonen hadde gått sitt løp ville et enda mer radikalt borgerlig eller småborgerlig parti sannsynligvis komme fram og føre revolusjonen videre til veien var klar til den sosialistiske omforminga av samfunnet, og proletariatets revolusjonære parti ville overta.

Men denne forutsetning om revolusjonens forløp kan man stille spørsmålstegn ved. Alt tyder på at dette revolusjonære forløpet hører til fortida. Moderne revolusjoner setter de mest radikale elementene fremst allerede i utgangspunktet. Dette var tilfelle i Frankrike i 1848. Selv Blanqui innså dette. Og slik var det også med proklamasjonen av republikken i 1870 som ble tvunget gjennom av blanquistene. Da kommunen ble proklamert i mars 1871 overtok sosialistene og de revolusjonære.

I de avanserte landene er borgerskapene slett ikke revolusjonære, og arbeiderklassen er sterk og organisert nok til å delta aktivt fra begynnelsen av i en oppstand. I Tyskland er situasjonen slik at dagen etter en revolusjon ville alt annet enn en sosialdemokratiske regjering være utenkelig.

Engels har i forordet til Klassekampene lagt vekt på alminnelig stemmerett og parlamentarisk aktivitet som veien til frigjøring av arbeiderne og forkastet tanken om å overta den politiske makta ved revolusjonær oppstand.

Dette var en forkastelse av blanquismen som politisk handling. Utsiktene til at et opprør foretatt av en besluttsom minoritet skal kunne lykkes er dårlige i dag, og massenes deltakelse er en nødvendig forutsetning. Men denne vurderingen angår bare viljen og de ytre midlene. Det materielle grunnlaget for den sosialistiske revolusjonen er ikke undersøkt, og det gamle formularet "tilegnelse av produksjonsmidlene og byttemidlene" er uforandret. Bare hvordan politisk makt skal vinnes er undersøkt, men i spørsmålet om hvordan den skal brukes økonomisk står den gamle doktrinen utledet fra 1793 og 1796 fortsatt fast.

Her, og ikke i teorien om kuppet, er det svakeste punktet. Her ville kritikk av blanquismen bli en selvkritikk av Marxismen som ville rammet grunnleggende deler av den. Her er den hegelske dialektikken brukt på en måte som forvirrer saken.

Den økonomiske utvikling av det moderne samfunnet

(a) Bemerkninger om betydningen av Marx' teori om verdi

Merverdien er i følge Marx krumtappen i den kapitalistiske økonomien. Men hva er verdi?

I følge Marx er verdien til varer i moderne samfunn det sosialt nødvendige arbeidet for å produsere dem målt i tid. Dette verdimålet krever flere abstraksjoner og reduksjoner. Ren bytteverdi må abstraheres fra den spesielle bruksverdien til de individuelle varene. Når så begrepet om det abstrakte arbeidet blir dannet må de spesielle sidene ved særskilte slag arbeid bli sett bort fra. For å finne det sosialt nødvendige arbeidet må man så se bort fra ulikheter i dyktighet og utholdenhet og redskaper til de individuelle arbeiderne. Videre, når vi skal omgjøre verdien til markedsverdi eller pris, må vi sette til side den sosialt nødvendige arbeidstiden som kreves for de særskilte varene tatt hver for seg. Men selv den arbeidsverdien som slik er framkommet krever enda en abstraksjon. I et utviklet kapitalistisk land er varer ikke solgt til deres individuelle verdi men etter produksjonskostnad, det er den aktuelle kostprisen pluss en gjennomsnittlig profittrate, som er bestemt av forholdet mellom den totale sosiale produksjonen og de totale lønningene til den menneskelige arbeidskraft som er brukt i produksjonen, transport, salg etc. Grunnrente er trukket fra den totale verdien av den sosiale produksjonen og det er blitt tatt hensyn til distribusjon av kapital i industriell, kommersiell og bankkapital.

Verdien er altså abstrakt. Hva med merverdien under disse forholdene? I henhold til teorien til Marx består den av forskjellen mellom arbeidsverdien som er nedlagt i produktene og betalinga for den arbeidskrafta som arbeiderne har brukt for å produsere varene. Det er derfor klart at så snart arbeidsverdien bare blir en intellektuell formel eller vitenskapelig hypotese blir merverdien enda mer en ren formel, en formel som hviler på en vitenskapelig hypotese.

Bernstein forteller om hvordan arbeidet i tidligere tider konkret ble oppfattet å skape verdiene som lå i de tilvirkede gjenstandene, og om hvordan det under andre samfunnsforhold var klart for alle at for eksempel adelens rikdommer var skapt av leilendingers og livegnes arbeid utført for adelen, som et merarbeid. At arbeidet skapte verdiene var også et utgangspunkt for Adam Smith, og han utledet profitt og grunnrente fra arbeidets verdi, en tradisjon som ble ført videre av Ricardo og av Marx.

Men allerede hos Adam Smith begynte arbeidsverdien å bli oppfattet som en abstraksjon fra den gitte virkeligheten. Den er bare fullt og helt til stede i de tidlige og uutviklede samfunn som eksisterte før kapitalakkumlasjonen kom i gang. I den kapitalistiske verden er profitt og avkastning konstituerende elementer av verdien i tillegg til arbeidet hos Adam Smith. Selv om arbeidets verdi er rikdomskilden for Adam Smith er merarbeidet forsvunnet.

Marx legger større vekt på begrepet om arbeidets verdi enn Adam Smith. Mens marxister, inkludert Bernstein, mente at et fundamentalt viktig punkt var om spørsmålet om attributten "sosialt nødvendig arbeidstid" viste til måten som varene det var spørsmål om var produsert på, eller også til forholdet mellom kvantiteten av disse godene og effektiv etterspørsel, så lå allerede en løsning klar hos Marx. Verdiene av individuelle varer og vareslag ble sekundær sidene varene blir solgt til deres produksjonspris - altså produksjonskostnad + profittrate. Først har vi verdien av den totale produksjonen til samfunnet og overskuddet av denne verdien over totalsummen av lønninger til den arbeidende klassen, altså hele den totale sosiale merverdien. Det alle arbeiderne produserer på et gitt tidspunkt over den delen som de selv mottar utgjør den sosiale merverdien, merverdien av den sosiale produksjonen, som individuelle kapitalister deler i forhold til den kapitalen som de har investert. Men dette overskuddsproduktet er realisert bare i den grad det er etterspørsel etter det. Ved å se på produksjonen som helhet er verdien av hver enkelt vare bestemt ved den arbeidstida som er nødvendig for å produsere den under normale omstendigheter og i den mengde som markedet kan absorbere. I virkeligheten finnes det ikke noe mål for den totale etterspørselen på et gitt tidspunkt for bestemte varer, og derfor blir verdiene betraktet som ovenfor abstrakte enheter.

Slike abstraksjoner er uunngåelige i behandlingen av komplekse fenomen. Men abstraheringen må foregå innenfor klare rammer og for bestemte formål.

Selv om det ikke er noen pålitelig målestokk for totalt etterspørsel etter de ulike vareslag på noe bestemt tidspunkt, viser praktisk erfaring at i løpet av tid utlikner etterspørsel og tilbud hverandre. Ikke hele befolkninga deltar i produksjonen av varer, men inntektsstatistikken viser at de lagene som ikke deltar i vareproduksjonen nyter en større del av den enn deres antall skulle tilsi. Det utføres et merarbeid av de som er aktive i produksjonen av varer, og dette trenger ikke noe bevis, det framgår av erfaringen.

Arbeidstida som er brukt på den totale vareproduksjonen er denne vareproduksjonens sosiale verdi. Merproduktet, den sosiale merverdien, vokser overalt, men akkurat nå øker lønningene mer enn merproduktet i de mest avanserte landene.

Marx brukte merverdibegrepet når han behandlet vareproduksjonens sfære, og for Marx var det først og fremst industriarbeiderne som produserte merverdi. Alle andre element i den moderne økonomien er underordnet produksjonen og hjelper til for å øke merverdien. Handel og finansforetak er bare hjelpeinstanser til de vareproduserende foretakene. Handelens merverdi er et fratrekk fra industriens merverdi. Handelens lønnsarbeidere skaper merverdi for handelsmennene, men ikke sosial merverdi, i følge teorien til Marx slik Bernstein legger den ut. Men den distribusjonen av varer som handelen foretar er naturligvis nødvendig.

Bernstein skriver at det er en viss vilkårlighet i vurderingen av funksjoner der vi antar et kunstig konstruert og felles administrert samfunn. Dette er nøkkelen til alle uklarhetene i verditeorien. Merverdi kan bare oppfattes som en virkelighet dersom økonomien som helhet blir forutsatt. Men Marx fikk ikke gjort seg ferdig med å skrive om alle sidene ved samfunnet og økonomien som har betydning for merverditeorien, og disse uklarhetene ble ikke fjernet.

Arbeidets verditeori er misvisende fremfor alt i det at den synes å være en målestokk for kapitalistenes utbytting av arbeiderne. En feil som fremmes blant annet av karakteriseringen av merverdiraten som en utbyttingsrate. Verditeorien er ikke brukbar som en målestokk for rettferdigheten eller urettferdigheten i distribusjonen av arbeidets produkt. I dag finner vi de arbeiderne som tjener best, "arbeideraristokratiet", nettopp i virksomheter der det er en svært høg merverdirate og de mest utbyttede arbeiderne i virksomheter der det er en svært låg merverdirate.

Et vitenskapelig grunnlag for sosialisme eller kommunisme kan ikke bygges på det faktum at lønnsarbeiderne ikke mottar den fulle verdien av arbeidet som de utfører. Engels skrev engang at "Marx baserte aldri sitt kommunistiske krav på dette, men på det uunngåelige sammenbruddet til den kapitalistiske produksjonsmåten som daglig foregår foran våre øyne i stadig større grad."

Hvordan står tingene til i dette henseende?

(b) Inntektsfordelinga i det moderne samfunnet

I henhold til teorien til Marx er det merverdien som det dreier som om for kapitalistene. For å sikre seg den må han alltid streve for å redusere kostnadene for å kunne konkurrere og samtidig oppnå fortjeneste. Kostnadene kan kuttes ved å betale mindre i lønn og ved å øke arbeidsproduktivitet. Men alle forsøk på å øke fortjeneste gjennom å kutte kostnader er utilfredsstillende, og dersom fortjenesten blir for liten vil ikke de som disponerer kapital foreta nye investeringer. En annen grunn til at fortjeneste blir for liten er overproduksjon, det produseres mer varer enn det er mulig å selge. Begge grunnene fører til svikt i investeringene, som gjerne fører til at produksjonen synker. Bedrifter slutter å produsere, og kapitalen som er investert i dem går til grunne. Den reduserte produksjonen av varer fører etterhvert til at produksjonen er mindre enn etterspørselen, og prisene stiger, og det gjør også fortjenesten. Dermed øker investeringene, det blir en vekst i økonomien som varer til det på nytt oppstår overproduksjon og sviktende fortjeneste. Da går på nytt bedrifter ut av produksjonsprosessen og arbeidsløsheten stiger. For hver omgang med kriser øker sentraliseringen i økonomien siden mange bedrifter går konkurs, og ved neste investeringebølge er det de som allerede er i posisjon som kan utnytte mulighetene.

Dette er det bildet som Marx tegnet. Er det riktig, spør Bernstein? Han svarer både ja og nei. De kreftene som det er skrevet om eksisterer og de trekker i den beskrevne retning. Fallet i profittraten er et faktum, overproduksjon og kriser forekommer, og periodisk destruksjon av kapital er et faktum, konsentrasjon og sentralisering av industrikapitalen forekommer, og økning i merverdiraten er et faktum. Dersom det er noe feilaktig i dette bildet skyldes det ikke at noe av det er feil, men at det er ufullstendig og mangelfullt. Marx har neglisjert de faktorene som motvirker de tendensene som ovenfor er oppregnet. Bernstein gir som eksempel på feilaktige forutsigelser at Marx regner med at kapitalen stadig vil bli mer konsentrert, og det vil bli færre kapitalister, siden konkurransen og krisene stadig vil slå mange kapitalister konkurs.

Bernstein gir oppgaver fra England som viser at det finnes mer enn en million aksjeeiere der, og antallet aksjeeiere har økt sterkt og det har også den gjennomsnittlige rikdommen til aksjeeierne. I 1896 var det registrert 21.223 aksjeselskap i England.

Også antallet familier med middels velstand i England har vokst sterkt fra 1851 og fram til Bernsteins tid, anslagsvis ei femdobling. Også i andre land har den delen av befolkninga som er mer eller mindre velstående vokst svært sterkt i løpet av andre halvdel av det nittende århundret. I Preussen ble befolkninga fordoblet fra 1854 til 1894-5, fra 16,4 millioner personer til 33 millioner, mens den delen av befolkninga som var middels velstående ble sjudoblet. Dette kan bare forklares ved at mange tidligere fattige mennesker, eller mennesker som kommer fra familier som var fattige, har oppnådd en viss velstand. Bernstein gir mange statistiske opplysninger som alle viser at den delen av befolkninga som har oppnådd en viss velstand har vokst langt sterkere enn befolkninga som helhet, og at den fattige delen av befolkninga har blitt mindre.

Den utviklinga som foregår fører ikke til at det blir færre eiendomsbesittere. Antallet eiendomsbesittere øker, også som andel av befolkninga. Dersom sosialdemokratiet satser på at det vil vinne fram fordi befolkninga blir forarmet, har det ingen framtid. Men det motsatte er tilfelle. Framtidsutsiktene til sosialismen ligger ikke i økt forarming, men i voksende sosial rikdom. Sosialismen vil overleve den overtroen at dens framtid avhenger av konsentrasjonen av eiendom og absorpsjonen av merverdien av en minkende gruppe kapitalistiske dinosaurer. Om den sosiale merverdien er monopolisert av 10.000 personer eller deles mellom en halv million er likegyldig for de store masser som ikke nyter godt av den. Kampen for større rettferdig er like viktig.

Dersom samfunnet var konstituert på den måten som sosialistisk teori fram til nå har gått ut fra ville det bare være ei kort tid til det økonomiske sammenbruddet inntraff. Men det er slett ikke tilfelle. Det er langt fra at den sosiale differensiering blir enklere sammenliknet med tidligere tider. Tvert i mot, og selv om vi ikke kunne lese dette fra statistikker over befolkningas fordeling på yrke og etter inntekt, ville vi kunne utlede dette fra den økonomiske oppbygginga av samfunnet.

Det som først og fremst karakteriserer den moderne produksjonsmåten er den store økningen i arbeidsproduktivitet. Det fører til en like stor økning av produksjonen - masseproduksjon av goder til bruk. Hvor er det merproduktet som de industrielle lønnsarbeiderne produserer over og hinsides det som de selv konsumerer innenfor de grensene som lønningene deres setter? De kapitalistiske magnatene er ikke i stand til å konsumere dette merproduktet. Det eksporteres, men de utenlandske kundene betaler med varer. En voksende middelklasse kan fortære en del av det, og en del sløses bort på krig og militærvesen. Arbeiderklassen må absorbere de parasittiske elementene i økonomien.

Bernstein skriver det sies om hans påstand om at økningen i sosial rikdom ikke følges av et minkende antall kapitalistiske magnater, men av et økende antall kapitalister av alle størrelser, at denne påstanden skal være feil siden de største konsernene i det minste i noen land får en mer dominerende rolle, altså at viktige deler av økonomien blir dominert av et mindre antall produksjonsenheter. Men Bernstein skiver at selv om industristrukturen går mot en sentralisering øker likevel antallet kapitalister siden de dominerende konsernene har et økende antall eiere som lever av det utbyttet som aksjene deres gir. Men at kapitalismen vokser fører til at proletariatet vokser i antall og styrke.

(c) Yrkesstrukturen i produksjonen og distribusjonen av sosial rikdom

Bernstein går gjennom statistikk over næringsstrukturen i England. Han viser at det er svært mange industribedrifter av alle størrelser i England, og de store bedriftene er ikke i ferd med å sluke eller utkonkurrere de små.

Bernstein fortsetter med industristatistikk fra 1895 fra Tyskland, og finner et liknende bilde. Storindustrien hadde omtrent samme posisjon i forhold til mindre bedrifter i Tyskland som i England. I 1895 var 38% av industriarbeiderne i Preussen ansatt i storindustrien. Storindustrien hadde oppstått svært raskt. Det var 10,25 millioner ansatte i industrien i Tyskland i 1895, og noe mer enn tre millioner av disse arbeidet i storindustrien og i store bedrifter, 2,5 millioner i mellomstore bedrifter (6-50 ansatte) og 4,75 millioner i små bedrifter. Det var 1,25 millioner handverksmestre.

Bernstein undersøker også situasjonen i Frankrike, Østerrike og i USA. Han finner at små og mellomstore bedrifter er godt i stand til å overleve ved siden av de store bedriftene, selv om det i noen bransjer er en trend mot sentralisering. Det er ingen trend for bedriftenes utvikling som gjelder for alle bransjer. Små og mellomstore bedrifter kan være fullstendig mekaniserte (dette trodde man først og fremst ville gjelde for storindustrien), mens handverkspreget virksomhet med kunstnerisk tilsnitt, som man trodde var forbeholdt småbedriftene, kan bli fullstendig overtatt av storindustrien. Det er mulig å vise til industriutvikling som det ikke var mulig å forutsi på forhånd, og Bernstein gir eksempler på dette.

Han skriver videre at ulike omstendigheter tillater at små og mellomstore bedrifter overlever og blir fornyet, og han deler disse omstendighetene inn i tre grupper.

Først er det mange industrigreiner som høver like godt for små og mellomstore bedrifter som for store bedrifter. Det gjelder både for bedrifter som bearbeider tre, lær og metall. Der hender ofte at den første delen av arbeidet bli gjort av store bedrifter, mens produktene blir gjort endelig klare for markedet av mindre bedrifter.

Den andre gruppen er eksemplifisert av bakeriene som har en fordel i produksjonsbedriftens direkte kontakt med kundene. Også for andre typer bedrifter er direkte kontakt med kunden en fordel som gjør at små og mellomstore bedrifter hevder seg godt i konkurranse med store bedrifter. Bernstein nevner hjulmakere og andre mange andre handverksbedrifter som eksempel, og siterer statistikk som viser at de greier seg godt.

Og til sist gir storindustrien grunnlag for mindre bedrifter. Den økte velstanden hos store deler av befolkninga gjør at de kan kjøpe nye typer tjenester som leveres av mindre bedrifter, og også at mer spesialiserte og individualiserte produkt blir etterspurt eller kan finne et marked, og dette er ofte produkt som ikke blir masseprodusert.

Selv om det stadig foregår endringer i industrien og dens sammensetning og produksjonsmåter ser det ikke ut som om store bedrifter absorberer de små og mellomstore bedriftene, men som om bedrifter av alle størrelser vokser fram samtidig. Bare de aller minste bedriftene blir det færre av, ellers er det vekst for alle bedriftsstørrelser, som følgende statistikk viser:

Antall ansatte i tyske bedrifter i 1882 og i 1895:
Bedriftsstørrelse 1882 1895 prosentvis vekst
Småbedrifter (1-5 ansatte) 2.457.950 3.056.319 24,3
Små mellomstore bedrifter (6-10) 500.097 833.409 66,6
Store mellomstore bedrifter (11-50) 891.623 1.620.848 81,8

I denne perioden økte befolkninga med bare 13,5 prosent.

Storindustrien økte sin arbeidsstokk med 88,7%, men dette skjedde stort sett uten at mindre bedrifter ble slått sammen med eller overtatt av større bedrifter. Veksten førte vanligvis ikke til økt konkurranse mellom store og mindre bedrifter, rett og slett fordi de henvender seg til ulike markeder (f.eks. innen bygg- og anleggsbransjen.) Derfor ruinerer slett ikke den sterke veksten til storindustrien de mindre bedriftene.

På samme måten som i industrien er det i handelen. Selv om det finnes mange store varehus greier også mindre handelsselskap å holde ut. Antallet detaljhandlere er økende, i England vokste det fra 295.000 i 1875 til 366.000 i 1886. Og antallet personer som arbeider i handelen vokste enda mer.

Utviklinga i jordbruket går nå for tida mot alt det sosialistisk teori har forutsagt om utviklinga av størrelsen på bedriftene. Her øker i det hele tatt ikke den gjennomsnittlige størrelsen på virksomhetene, men de blir heller mindre. Oversikten over bedrifter fra 1895 for Tyskland viser den proporsjonalt største veksten sammenliknet med oversikten fra 1882 for mellomstore gårder (5-20 hektar), nemlig 8% i antall, og veksten i deres totalareal var litt større, 9%. Småbruk på to til fem hektar viste den nest største veksten, 3,5% i antall og 8% i totalareal:

Oversikt over tyske gårdsbruk i 1895:
Brukstype Antall Dyrket areal Totalt areal
Lite småbruk (mindre enn 2 hektar) 3.236.367 1.808.444 2.415.414
Småbruk (1-5 hektar) 1.016.318 3.285.984 4.142.071
Middels stort bruk (5-20 hektar) 998.804 9.721. 875 12.537.660
Store gårder (20-100 hektar) 281.767 9.869.837 13.157.201
De største gårdene (100+ hektar) 25.061 7.831.801 11.031.896

Antallet av de minste brukene økte med 5,8% og deres totalareal økte med 12%, men den delen av disse gårdenes areal som ble brukt til jordbruksdrift ble redusert med nesten en prosent. Veksten på nesten en prosent for de store brukene på 20-100 hektar skyldes økt skogsdrift. Det samme gjelder veksten på 0,33% for de aller største brukene.

I Nederland finner vi at de største brukene går tilbake mens de mellomstore brukene og småbrukene har sterk vekst. Den samme utviklinga finner sted i Belgia. Der økte antallet sjøleide bruk fra 201.226 i 1846 til 293.524 i 1880, og antallet leilendinger økte fra 371.320 til 616.872.

Bernstein går også gjennom jordbruksstatistikken for Frankrike, der han finner at situasjonen med hensyn til størrelsesfordeling er ganske lik situasjonen i Tyskland, selv om en betydelig større del av den franske befolkninga lever av jordbruket. Bernstein går også gjennom jordbruksstatistikkene for England, og finner også der en reduksjon for de store og største brukene og vekst for de små og mellomstore brukene. Mellom 27% og 28% av jordbrukslandet i England ble i 1895 eid av svært store bruk, større enn 120 hektar, men bare 2,46% av arealet tilhørte de aller største brukene, som var over 400 hektar store. De store bruksenhetene driver en større del av totalarealet i England enn i Tyskland. I England var det 61.014 bønder som eide den jorda som de dyrket og 439.405 gårder som ble drevet av leilendinger.

Både i Vest-Europa og i de østlige delene av USA øker antallet småbruk og mellomstore gårder, og de største brukene er i tilbakegang. Den viktigste grunnen til veksten i jordbruksproduksjonen er mer intens drift av jorda og bedre metoder for kvegdrift og omlegging til produkt som gir større utbytte per arealenhet.

I alle områder av økonomien er de mellomstore enhetene i stand til å holde stillingen. Det er ingen empirisk tendens til at de største enhetene driver de mindre enhetene ut av økonomien eller overtar dem. Tvert i mot ekspanderer de mellomstore enhetene. Dersom det moderne samfunnet skal bryte sammen på grunn av at mellomklassen blir proletarisert er det lenge til dette sammenbruddet kommer, siden det ikke er noen synlig tendens til at mellomklassen skal forsvinne. Men er mellomklassens stilling sterk nok til at den kan overleve en krise?

(d) Kriser og den moderne økonomiens evne til å tilpasse seg

Blant sosialister er den mest populære forklaring på økonomiske kriser at de skyldes underkonsumpsjon. Engels har tatt avstand fra denne forklaringa og sier at den sier ingenting om grunnen til kriser. Den skal på peke på at de brede lag av befolkninga mottar for liten del av den sosiale produksjonen og derfor ikke er i stand til å konsumere det som blir produsert i samfunnet. Men kriser kommer alltid etter en periode med lønnsøkning og økende konsumpsjon både relativt og absolutt blant arbeiderne. Marx har skrevet ting som både støtter og går mot hypotesen om at kriser skyldes underkonsumpsjon, og Bernstein siterer eksempler på dette.

I 1870 skrev Marx i andre bind av "Kapitalen" at den periodiske karakteren til kriser - med en omkring ti års produksjonssykel - er forbundet med den tida det tar for fast kapital å bli utskiftet. Det er på den ene siden en tendens til å utvide verdien og varigheten til produksjonsutstyret, men på den andre sida er det en tendens til å redusere produksjonsutstyrets varighet ved at den tekniske utviklinga gjør det stadig raskere foreldet, og det før det er utslitt. Resultatet er at utskifting av produksjonsutstyr er et av de materielle fundamentene til den periodiske krisesykelen, der det økonomiske livet går gjennom perioder av stagnasjon, moderat aktivitet, overoppheting og krise. Periodene som kapital er investert for varierer sterkt og faller ikke sammen i tid. Men en krise utgjør alltid et tidspunkt der store kapitalinvesteringer begynner.

Eksport av varer og av kapital er et middel for å unngå overproduksjon. Dette har økt sterkt i løpet av andre halvdel av det nittende århundret, og de store forbedringene i kommunikasjoner har gjort denne eksporten lettere og sikrere. Kartell og andre samarbeidsformer er midler for å redusere konkurransen i hjemmemarkedet. Det samme er beskyttelsestoll.

Bernstein stiller spørsmålet om den enorme geografiske utvidelsen av verdensmarkedet sammen med de sterkt forbedrede kommunikasjonene ikke har økt muligheten til å jevne ut forstyrrelser, og også om den enormt økte rikdommen til de europeiske statene sammen med elastisiteten til det moderne kredittsystemet og oppkomsten av industrielle kartell ikke også har minsket kraften som lokale eller individuelle forstyrrelser virker inn på økonomien som helhet med.

Bernstein skriver at han har stilt dette spørsmålet tidligere i en artikkel om sosialistisk teori om kapitalismens sammenbrudd, og møtt motstand. Rosa Luxemburg har hevdet at kreditt ikke motvirker kriser, men tilspisser dem. Kreditten tillater at produksjonen kan utvides raskt og at omsetningene av varer kan flyte raskt. Kreditt tillater også at kapitalister kan spekulere med andres penger. Og i nedgangstider intensiverer kreditten krisene.

Dette er ikke nytt, men er det korrekt? Kreditt har både en konstruktiv og en destruktiv side, den kan fremme ekspansjon, men er tung å slite med i nedgangstider. Luxemburg sier ingenting om de konstruktive sidene i sin kritikk. Hun skriver at kreditt forsterker motsetningen mellom produksjonsmåten og byttemåten ved å strekke produksjonen til det maksimale mens den lar handelen bli lammet av den minste grunn. Bernstein skriver at dette utsagnet ikke er annet enn en vittighet. Man kunne gjerne la "produksjonene" og "handelen" bytte plass i setninga, og setninga ville være like riktig.

Et kredittsystem som er godt utviklet og solid fundert er bedre i stand til å absorbere en krise enn et kredittsystem som fungerer ut fra kreditt gitt av grossister og andre handelsledd. Et godt utviklet kredittsystem vil medføre at unødvendige kriser ikke oppstår og utvikles. Det vil formidle kapital dit det er akutte likviditetsvansker men også positiv totalbalanse.

Forholdet mellom finanskriser og kriser i handel og forretningslivet ellers er ikke så fullstendig klar at vi i konkrete tilfeller der de sammentreffer kan si at det var den ene som forårsaket den andre. I de fleste tilfeller er det ikke overproduksjon, men spekulasjon som lammer pengemarkedet. Bernstein refererer studier foretatt av Marx og andre om dette.

Utenrikshandelen til de største industrilandene foregår først og fremst mellom dem selv, og ikke mellom dem og koloniene. Og denne utenrikshandelen vokser raskt og viser ikke krisesymptomer. Koloniene, spesielt nye kolonier, er ikke de viktigste avløpene for overproduksjon.

Kreditt fører i dag til færre problem som fører til krise i økonomien enn i tidligere tider. Og der det tenderer mot overoppheting i økonomien prøves dette løst ved samarbeidstiltak mellom kapitalister, som kartelldannelser og liknende, som søker å regulere produksjonen. Rosa Luxemburg skriver at disse samarbeidstiltakene ikke kan bli vanlig utbredte siden de vil motvirke hverandre. Bernstein sier at dette er det samme argumentet som har blitt brukt mot fagbevegelsen. Det går ut fra at det er en begrenset og fast fortjeneste som skal fordeles. Og at dersom en industrigren øker sin fortjeneste er det på bekostning av andre. Men fortjenesten kan økes på andre måter, ved bedre organisasjon etc. Og dette kan bli oppnådd av et kartell.

Et annet argument som Luxemburg brukte mot kartellenes effektivitet er at de gjør det samme som krisene, legger kapital brakk ved at kartell kan begrense overproduksjon gjennom å legge ned virksomheter. Men kartell gjør dette på en kontrollert måte der de minst effektive virksomhetene går ut av produksjon, mens en krise kan gjøre det motsatte, tvinge de nyeste og mest effektive, og derfor mest gjeldsbelastede, bedriftene til ruin. Den kapitalen som legges brakk kan gå over i annen virksomhet som ikke er truet av overproduksjon.

Kartellene skaper anarki på det internasjonale markedet siden de produserer med så høg fortjeneste for hjemmemarkedet at de kan produsere for eksport med svært lave profittmarginer. Og dette skaper problem for de som eventuelt ikke har tilgang til et beskyttet hjemmemarked. Sukkerproduksjon nevnes som et eksempel. Mange land gir eksportsubsidier til landets sukkerproduksjon. England gir ikke dette, men greier likevel å holde sukkerraffineriene sine i gang, og den engelske konfektindustrien tjener på dette billige sukkeret, og den har langt flere ansatte, og sterkere vekst, enn sukkerraffineriene.

Bernstein skriver at kartell som blir for sterke og mottar for sterk støtte blir kriseproduserende faktorer. Kartell kan uten tvil bli monopol som søker å tiltvinge seg monopolprofitt. Men de kan også være effektive middel for å tilpasse produksjonen til markedet. Kartelldannelser har klart sine positive sider og virkninger. Bernstein skriver at han på ingen måte vil påstå at kartellene er kapitalismens endepunkt eller underslå at de har skadelige virkninger. Beskyttelsestoll er et statlig inngrep i økonomien, mens kartelldannelsen er et resultat av den industrielle økonomien, skriver Bernstein.

Kriser i en industrigren trenger ikke å føre til eller falle sammen med kriser i andre industrigrener. Det har man mange eksempler på, skriver Bernstein.

Produksjonskapasiteten til det moderne samfunnet er mye større enn den effektive etterspørselen; millioner av mennesker lever i nød i elendige "boliger" med utilstrekkelige klær og mangelfullt kosthold, selv om økonomien uproblematisk ville kunne produsere de materielle nødvendighetene til alle. Og i denne situasjonen gjør overproduksjon seg gjeldende stadig vekk, det produseres for eksempel et overskudd av garn, enkelte produkt produseres i et overskudd, ikke i forhold til det det er bruk for, men først og fremst i forhold til det som kan selges. På grunn av dette mister mange arbeidere arbeidet og havner i nød og elendighet og ydmykende avhengighet. Det mest vanlige midlet som brukes for å motvirke dette er kartellene, som også brukes mot arbeiderne og mot offentligheten for å skape monopol. Kapitalismens kriseforsvar skaper lenker for arbeiderne og motarbeider deres rettferdige krav. (Konsernene som deltok i kartellene samarbeidet også for å bekjempe fagbevegelsen.)

Spørsmålet om krisene kan ikke besvares med bare noen gamle slagord. Vi kan peke på noen faktorer som skaper kriser, men vi kjenner ikke den nøyaktige sammenhengen mellom dem. Nedgangstider er uunngåelige, men spesielt den sterke økning av den globale matproduksjonen og nedgangen i matvarepriser har gjort krisene lettere å bære.


Oppgavene og mulighetene til Sosialdemokratiet

(a) De politiske og økonomiske forutsetningene for sosialismen

Det er ulike meninger om hvordan sosialisme skal defineres, skriver Bernstein. Han mener at utgangspunktet må være samarbeid. Den legale siden er like viktig som den økonomiske siden, samfunnsformer defineres ut fra deres lovverk og rettslige prinsipp og institusjoner. Man snakker både om steinalderen og om bronsealderen, men man snakker om føydale samfunnsordner, kapitalistiske samfunnsordener, borgerlige samfunnsordener etc. Og sosialismen blir en kooperativ samfunnsorden, basert på samarbeid.

Hva er forutsetningene for å virkeliggjøre dette samfunnet? Den historiske materialismen finner dem først og fremst i den moderne utvikling av produksjonen. Spredning av kapitalistisk stordrift i industri og jordbruk gir en varig og voksende materiell basis for drivet mot en omforming av samfunnet i sosialistisk retning. Produksjonen blir sosialt organisert i og av de kapitalistiske storforetakene. Når denne utviklinga er kommet langt nok er det proletariatets oppgave organisert som et klasseparti å overta den politiske makten.

Den første forutsetningen for sosialismen er et utviklet kapitalistisk samfunn. Og den andre er utøvelsen av den politiske makten av arbeidernes klasseparti, Sosialdemokratiet. I overgangsperioden utøves makten i følge Marx som proletariatets diktatur.

Selv om storindustrien er ganske dominerende så sysselsetter den ikke mer enn halvparten av arbeiderne selv om vi inkluderer i dette også de bedriftene som er avhengige av storindustrien. Dette gjelder for Tyskland, og i England er situasjonen ganske lik. I andre land, med unntak for Belgia, sysselsetter storindustrien en mindre del av industriarbeiderne. I jordbruket er det de små og mellomstore brukene som det er flest av, og de er i en posisjon der de øker sin andel av både arealet og som andel av det totale antallet bruk. I handelsnæringen er situasjonen som i jordbruket.

Det finnes mer enn en million forretningsforetak i Tyskland. Hvor mange av disse som er selvstendige, eller i praksis bare underavdelinger av større bedrifter, og hvor mange som er kapitalistiske, er det ikke mulig å anslå. Men sikkert er det at den økonomiske strukturen er svært variert og differensiert, og at alt tyder på at den også i framtida vil være det. Så langt som en sentralisert økonomisk struktur er en forutsetning for sosialisering av produksjon og distribusjon er dette bare delvis til stede. Dersom staten skulle ønske å sosialisere alle større virksomheter ville det likevel være hundretusenvis av virksomheter med millioner arbeidere som ikke ble sosialisert. Dette ville være en enorm oppgave for staten, for det er snakk om hundretusenvis av større bedrifter med mange millioner ansatte. Å administrere dette på en fornuftig måte ville både kreve stort talent og mange mennesker!

Den første forutsetningen for sosialismen er altså bare delvis til stede. Den andre forutsetningen er at proletariatet griper makten. Det kan skje både med parlamentariske midler der det er lik og alminnelig stemmerett eller ved bruk av makt i en revolusjon.

Det er kjent at lenge så både Marx og Engels det som uunngåelig at maktovertakelsen måtte skje gjennom en revolusjon. Og selv i dag er det marxister som tror at den voldelige revolusjonen er nødvendig.

Da Marx og Engels formulerte sin teori om proletariatets diktatur tenkte de på terroren under den Franske revolusjonen. Terroren har blitt sett på som de eiendomsløses styre. Men de utkjempet bare andres kamper, og "regjerte" bare så lenge terroren varte. I følge Marx og Engels står det moderne proletariatet i en sterkere stilling. Hva er det moderne proletariatet?

Dersom proletariatet utgjøres av alle de eiendomsløse, de som ikke har inntekt fra eiendom eller privilegier, utgjør det majoriteten av befolkninga i de avanserte landene. Men dette "proletariatet" er svært sammensatt. Og det er sammensatt av elementer med ulike interesser. Og dersom det skulle styre landet ville disse ulike interessene komme klart til syne gjennom konflikter.

I de avanserte landene er proletariatet svært uensartet, og dette er også tilfellet innenfor industrien. Arbeiderklassen er sammensatt og uensartet med hensyn til utdanning, inntekt og religiøs tilknytning etc. I Tyskland, i motsetning til i England, står de best betalte arbeiderne sentralt i arbeiderbevegelsen.

Ulike arbeidsforhold og inntektsforhold fører til ulike krav og forventninger til livet. Det kan likevel være solidaritet mellom ulike grupper arbeidere, men det trenger ikke å være det.

Overalt er industriarbeiderne en minoritet av befolkninga. I Tyskland er det sju millioner industriarbeidere ut av totalt nitten millioner lønnsmottakere. Og i tillegg kommer personer som er betalt på andre måter, som embetsmennene og landbruksarbeiderne etc

I alle disse yrkeskategoriene er differensieringen enda mer uttalt. Det framgår tydelig fra historien til bevegelsen for å organisere dem i fagforeninger. Det er feilaktig å slutte seg til virkelig likhet ut fra formell likhet i situasjon. Kontorfunksjonærer står formelt i samme situasjon overfor sin sjef som industriarbeideren står i overfor sin overordnede. Men likevel kjenner kontorfunksjonæren seg mye nærmere sin sjef enn det industriarbeideren gjør til sin sjef. På landsbygda arbeider og lever mange gårdsarbeidere så nær gårdbrukerne at det ikke gir rom for noen klassekamp. Den minoriteten av de som arbeider i jordbruket som er jordbruksarbeidere på storgodsene har forhold som gjør at de står fjernt fra industriarbeiderne og deres målsetninger.

Antakelsen om at industriarbeiderne ønsker sosialisert produksjon er bare en antakelse, og ikke et etablert faktum. Fortsatt er mer enn halvparten av industriarbeiderne likegyldige eller fiendtlige overfor sosialdemokratiet, selv om det sosialdemokratiske partiets oppslutning stadig vokser.

De sosialistiske stemmene ved valg uttrykker først og fremst et vagt krav mer enn en klar intensjon. Bare en liten del av arbeiderne tar aktivt del i arbeidet i det sosialdemokratiske partiet. Fagbevegelsen i Tyskland har stor framgang. Likevel hadde den i slutten av 1897 bare 420.000 medlemmer i yrker der det arbeidet 6.165.735 arbeidere.

Staten har verken mulighet eller evne til å overta den totale produksjonen og distribusjonen. Staten kan heller ikke overta hovedtyngden av de mellomstore og store bedriftene. Lokale myndigheter kan heller ikke være til stor hjelp.

La oss se på en middels stor by, som for eksempel Augsburg, Barmen, Dortmund eller Mannheim. Ingen kan tro at de lokale myndighetene der kunne overta driften av alle forretningsvirksomheter i disse byene og drive dem vellykket. Byene måtte enten la bedriftene drives av eierne, eller la de ansatte gå sammen om driften eller leie den ut på en annen måte.

I alle disse tilfellene dreier det seg om de økonomiske mulighetene til kooperativene.

(b) Effektiviteten til økonomiske kooperativ

Sosialister har skrevet ganske lite om kooperativ. Og det meste er generelt og heller negativt.

Marxistisk praksis er først og fremst politisk og rettet mot å gripe makten i samfunnet. Fagbevegelsens arbeid tillegges først og fremst betydning som en form for klassekamp. Marx mente at fagforeningene i liten skala var nytteløse og at de hadde liten erfaringsverdi. Bare gjennom samfunnet som helhet kunne man få noe virkelig i gang. Senere la Marx noe større vekt på kooperativene. Og enda senere økte skepsisen til Marx overfor kooperativene, og fra midten av 1870-tallet finner man denne skepsisen overalt i sosialistisk litteratur.

Dette kan delvis være en del av reaksjonen i arbeiderbevegelsen etter Pariserkommunen, og som la all vekt på politisk arbeid. Men det er også et resultat av mange uheldige erfaringer med kooperativ. De store forventningene som den engelske kooperative bevegelsen skapte førte til mange skuffelser. For alle sosialister i 1860-årene var virkelige kooperativ produksjonskooperativ, og konsumentkooperativene ble sett på som mindre viktige. Engels uttrykte ei oppfatning som ble vanlig: at dersom konsumentkooperativ ble vanlige ville det føre til lønnsnedgang. Marx skrev et resolusjonsforslag om kooperativ til Genevekongressen:

Vi anbefaler arbeidere å sette i gang kooperativ produksjon framfor kooperative butikker. Sistnevnte berører bare overflaten til det nåværende økonomiske systemet, mens førstnevnte slår mot dets fundament ..... For å forhindre at kooperative foreninger degenerer til ordinære borgerlige forretninger med begrenset ansvar må alle arbeiderne som arbeider i dem, uansett om de er andelseiere eller ikke, motta det samme utbyttet. Som et rent midlertidig tiltak kan det være høvelig at andelseierne mottar en beskjeden kapitalavkastning.
Men det var akkurat produksjonskooperativene som ble startet i 1860-årene som overalt ble mislykket. De gikk enten konkurs eller gikk over til å bli vanlige forretninger som måtte betale lønn til ansatte som alle vanlige forretninger gjorde. Og på den andre siden syntes konsumentkooperativene ikke å være annet enn vanlig detaljhandlere. Derfor snudde sosialister seg i stor grad bort fra kooperativene. Denne reaksjonen var sterkest i Tyskland. Den overdrevet sterke vekten som ble lagt på statssosialisme i Tyskland, som i midten av 1870-årene ble støttet av en stor del av de tyske sosialdemokratene, skyldtes for en stor del den uheldige erfaringen med kooperativene.

Marx har ikke foretatt noen gjennomtrengende kritikk av kooperativene. En grunn til dette er at på hans tid var det liten erfaring med forskjellige typer kooperativer. Og Marx var ikke upartisk nok i dette spørsmålet til å trenge dypt inn i materien. Marx ville bare ha kooperativ som stod i motsetning til kapitalistisk forretningsdrift. Marx hevdet at selv om kooperativet der "de forenede arbeiderne var sin egen kapitalist" nødvendigvis reproduserte alle feilene til det nærværende systemet, så avskaffet det ikke desto mindre antagonismen mellom kapital og arbeid, og beviste slik at den kapitalistiske entreprenøren var overflødig. Men erfaringen har siden vist at industrielle produsentkooperativ som var konstituert på nettopp denne måten ikke var i stand til å gi et slikt bevis. Proudhon hadde rett da han hevdet at foreningen "ikke er en økonomisk kraft."

Sosialdemokratiske kritikere har tilskrevet det økonomiske feilslaget til de rene produsentkooperativene til deres mangel på kapital, kreditt, markeder, og har forklart tilbakegangen til de kooperativene som ikke har opphørt med å vise til korrumperende innflytelse fra individualismen og kapitalismen i den omgivende verden. Men det er mer ved saken. Det er et faktum at mange av kooperativene som har gått overende hadde tilstrekkelig arbeidskapital og hadde like god markedstilgang som andre bedrifter. Og de kooperativene som greide seg utviklet seg i stor grad til å fungere som vanlige kapitalistiske foretak. Sånn har produsentkooperativenes historie vist det kapitalistiske samfunnets styrke, skrev Bernstein.

Men konsumentkooperativene, som sosialistene i 1860-årene ikke hadde noe til overs for, viste seg å være økonomisk effektive og utviklingsdyktige. Og de verkstedene som ble dannet for å produsere for konsumentkooperativene viste seg også å være levedyktige.

Den dypereliggende årsak til at de rene produsentkooperativ har blitt mislykket er blitt framstilt av Mrs Webb (under navnet Potter) i hennes arbeid om den britiske kooperative bevegelsen. Der arbeiderne er de eneste eierne, og skal styre virksomheten med full likhet, oppstår et motsetningsforhold. Arrangementet impliserer likhet på verkstedgulvet, det impliserer fullt demokrati. Men så snart et slikt kooperativ har nådd en viss størrelse, som kan være ganske beskjeden, er det slutt på likheten fordi det blir nødvendig med funksjonsdifferensiering og dermed underordning. Dersom likheten blir oppgitt er hjørnesteinen fjernet, og kooperativet blir omformet til en vanlig bedrift. Dersom likheten blir bevart blir ekspansjon umulig. Denne kooperative driften er ikke måten kapitalismen blir utkonkurrert på, men den er en tilbakevending til en før-kapitalistisk produksjonsmåte. De vellykkede produsentkooperativene finner man i handverksfagene, og for det meste i Frankrike. Historien om franske produsentkooperativ forteller om hvordan store oppofrelser er gjort for å bevare likheten.

Dr Franz Oppenheimer har utvidet og utdypet undersøkelsen til Mrs Potter-Webb. Han gir først en klar og svært god klassifikasjon og analyse av forskjellige typer kooperativer. Oppenheimer innfører et skille mellom kooperativer for å kjøpe og kooperativer for å selge. På grunnlag av denne distinksjonen kan Oppenheimer gi en vitenskapelig forklaring av hvorfor de rene produsentkooperativene mislykkes finansielt og psykologisk. Det er en forklaring der personlige feil, kapitalmangel etc ikke er avgjørende årsaker til miserene. Bare når kooperativet er et kooperativ for kjøpere går dets generelle mål og de enkelte interessene sammen på en slik måte at ekspansjon er ønskelig. Men om kooperativet er en sammenslutning av selgere for å produsere og selge industriprodukter som de selv produserer (situasjonen er en annen for jordbrukskooperativ) er det en indre konflikt. Etter hvert som kooperativet vokser så vokser også vanskelighetene. Risikoene blir større og konkurransen blir hardere og det blir vanskeligere å få kreditt og kampen for fortjeneste blir hardere. Sammenslutningen tvinges til å bli eksklusiv. Dens interesse for profitt er ikke bare i konflikt med konsumentenes interesse men også med andre selgeres. På den andre siden tjener en sammenslutning av kjøpere på vekst, og alle kjøperne har den samme interessen for profitt. Kjøperne prøver å redusere profitten for å gjøre varene billigere.

Denne forskjellen i den økonomiske naturen til de to typene kooperativer gir opphav til de forskjellene i administrasjon som Mrs Potter-Webb har framstilt så tydelig: den demokratiske karakteren til de rene kjøper kooperativene og tendensen mot å utvikle oligarki i selgernes kooperativer. Oppenheimer regner de konsumentkooperativene som bare betaler utbytte til en begrenset del av eierne med til selger kooperativene. Bare de konsumentkooperativene som betaler utbytte til alle kjøperne i forhold til kjøpenes størrelse regnes som genuine konsumentkooperativ.

Å kjøpe eller anskaffe goder er en grunnleggende alminnelig interesse. Den gjelder for alle. Alle er konsumenter, alle trenger noen goder. Men alle er ikke produsenter, det er ikke alle som har noe å selge. Derfor er det en motsetning til stede mellom selgerne og deres sammenslutning på den ene siden og det allmenne på den andre siden. Selgerne vil ha en spesiell interesse som ikke alle har.

Med dette er det blitt demonstrert at moderne fabrikker i seg selv genererer en større disposisjon til samarbeid - kooperasjon. Se på historien til den kooperative bevegelsen og du vil se at den selvstyrende kooperative fabrikken alltid framtrer som et uløselig problem i det at der alt annet går godt disintegrer den på grunn av mangel på disiplin. Det er som med republikanismen og den moderne staten; jo større staten er, jo større er problemet med den republikansk administrasjon. På samme måte blir republikansk administrasjon av verkstedene et stadig vanskeligere problem etter hvert som virksomhetene blir større og mer kompliserte. For eksepsjonelle formål kan det være høvelig for folk selv å utnevne deres umiddelbare ledere og ha retten til å fjerne dem. Men gitt de oppgavene som ledelsen i en fabrikk står overfor der daglige og timelige prosaiske avgjørelser som kan forårsake friksjon stadig må gjøres, er det ganske enkelt umulig at ledelsen skulle være ansatt av de som blir ledet og at ledelsens stilling skulle være avhengig av deres favør og humør. En slik tilstand har vist seg å være uholdbar i det lange løp. Den teknologiske utvikling har produsert organ for kollektiv produksjon; den har ikke i like stor grad brakt sjelene nærmere kollektiv ledelse. Vanskelighetene med å bringe en bedrift inn under kollektiv ledelse øker med bedriftens størrelse.

Se konkret på saken. Ta hvilken som helst stor moderne industribedrift. Alle disse kan ledes godt for kooperativer som de ansatte kan tilhøre, men det høver ikke at de blir kollektivt styrt av de ansatte selv. Det ville ikke være noen ende på friksjonene mellom de forskjellige avdelingene og de svært ulikt konstituerte kategoriene ansatte. Det ville bli demonstrert at det bare er moderat solidaritet mellom arbeidere som er differensiert ved ulike utdannelsesnivå, livsstiler etc.

Bare overfladisk tankegang kan derfor anta at eliminering av kapitalistisk eiendom ville være det viktigste steget i å omforme kapitalistisk virksomhet til et levedyktig sosialistisk system. Det er ikke så enkelt. Disse virksomhetene er svært komplekse organismer, og eliminering av det sentrum som alle de andre organene styres fra vil føre til total ødeleggelse dersom ikke den går sammen med en total omforming.

Det samfunnet selv ikke kan administrere ville det være klokt å overlate til bedriften selv å handtere, spesielt i vanskelige tider. Levedyktige kooperativer kan ikke etableres ved snakk, men de må vokse fram. Men der marka er preparert for dem vokser de virkelig også.

Nå eier de britiske kooperativene mer enn hundre millioner thaler. Det er ingen stor del av den britiske nasjonalformuen, men det vokser stadig. Det foregikk nesten en dobling på de ti årene fra 1887 til 1897. Og formuen vokser raskere enn antall medlemmer. Medlemskapet vokste fra 851.211 til 1.468.955, og eiendommene deres vokste fra 11.500.000 pund til 20.400.000 pund. Og produksjonen til kooperativene har økt sterkere enn dette.

Dette er svært sterk vekst og svært store tall. Den har krevd mye målbevisst og hardt arbeid. Men det lar arbeiderklassen styre en betydelig rikdom som ellers ville gå til å styrke de besittende klasser.

I 1897 hadde de 1.483 kooperativene til arbeiderne i England en total kapital på 367 millioner mark og et totalt salg på 803 millioner mark. Fra dette fikk de en total profitt på 123 millioner mark. Det er en profittrate på 15,25% på solgte varer og 33,50% på kapitalen.

Den gjennomsnittlige profittraten for produsentkooperativ som ikke produserer mat er mye lavere. Her hadde 120 kooperativ en total kapital på 14,5 millioner mark og salg på 24 millioner og en gevinst på 770.000 mark. Det er en profitt på 3,25% av salget og 5% av kapitalen.

Dersom dette er typiske profittrater er påstanden om at arbeideren er utbyttet som produsent og ikke som konsument tvilsom. Påstanden kommer fra verditeorien som abstrahere fullstendig fra detaljhandelen. Den antar videre at det er frihandel i varen "arbeidskraft" slik at enhver reduksjon i kostnadene med å framstille denne, altså arbeiderens utgifter for å holde seg i live, vil føre til en reduksjon i dens pris, som er arbeiderens lønn. Nå for tida har frihandelen i arbeidskraft for en stor del blitt begrenset av fagforeningenes beskyttelse, den offentlige mening og arbeidervernlovgivning. Og påstanden antar at arbeiderne ikke har noe tak på de som entreprenørene må dele sitt merprodukt med, som grunneiere og huseiere, og dette stemmer ikke. Arbeiderne kan organisere seg også mot disse. Og det er også nødvendig eller så ville grunneierne stadig presse arbeidernes levestandard ned til et minimum.

Vi kan nå si at kooperative foreninger har vist seg å være en betydelig økonomisk kraft, og selv om andre land ligger etter England, har den kooperative bevegelsen funnet fotfeste i Tyskland, Frankrike, Belgia etc. På ikke mer enn femti år har den bevegelsen som ble startet med 28 pund av veverne i Rochdale utviklet seg til en bevegelse som nå kommanderer en kapital på 20 millioner pund, og det må være en tapper mann som vil forutsi hvor nær vi er den tid der denne veksten når sin grense og hvilke former denne bevegelsen vil ta i framtidas skjulte dyp.

Mange sosialister har liten sympati for kooperative foreninger fordi er "for borgerlige". I de kooperative foreningene er det ansatte som mottar lønn, det er formenn og bestyrerer og det utdeles avkastning. Slik sett er en statlig skole mer sosialistisk enn en kooperativ forening. Men de kooperative foreningene er de lettest tilgjengelige foreningene for arbeiderklassen, nettopp fordi de er så borgerlige. Man må begynne med en begynnelse som er tilgjengelig, og det er nå gjort.

Bernstein skriver at han husker at han i 1881 hørte sin venn Louis Bertrand fra Brüssel da han under Thurkonferansen fortalte om kooperativer. Det hadde man liten tiltro til! Men Louis Bertrand trodde på dem. Da Bernstein i 1883 var i Belgia og snakket med ledere for den kooperative bevegelsen der tenkte han "Stakkars folk! Dere kommer til å ruinere dere". Men de ruinerte seg ikke, men arbeidet rolig med klare målsetninger og bygde en kooperativ bevegelse som høvde for forholdene i landet. Og den har vist seg å være av den største verdi for den belgiske arbeiderbevegelsen og har blitt en solid kjerne som arbeiderbevegelsen kunne bli bygd opp rundt.

Kooperativ produksjon kommer til å bli en virkelighet, men trolig ikke i den form som man først tenkte seg. Det er fortsatt den vanskeligste måten å bygge en kooperasjon på. Spørsmålet er ikke om finansielle ressurser, for kooperativene og fagforeningene har nå store ressurser. Det er primært et spørsmål om organisasjon og ledelse, og her gjenstår fortsatt mye.

Men det eksisterer produsentkooperativ. Dersom vi undersøker nøye hvordan det går med de engelske produsentkooperativene finner vi at de som er finansiert av fagforeninger eller konsumentkooperativer greide seg best. Og det først og fremst fordi det står en større medlemsmasse som de ansatte selv kunne tilhøre bak. Det kommer nær den sosialistiske tenkemåten.

Alle produsentkooperativene betaler lønn som er forhandlet fram av fagforeningene og har arbeidsdag av normal lengde.

Bernstein nevner eksempler på hvordan ulike kooperativ arbeider, og skriver videre at kooperativ som kan hjelpe bønder og småbrukere er av spesiell viktighet både på grunn av deres vanskelige situasjon og på grunn av deres betydning for sosialdemokratiet. Bøndene og småbrukerne har kooperativ som kjøper såkorn og frø og maskineri og selger produkt som er produsert i fellesskap og gir adgang til billig kreditt. Disse kan ikke redde småbrukere som allerede er ruinert, men de kan hjelpe småbrukerne til å unngå ruin. Ved å arbeide kooperativt kan småbrukerne og småbøndene i stor grad kompensere for den ulempen det i mange tilfeller kan være å være liten. Kooperativene kan gjøre dyrt maskineri tilgjengelig for småbrukerne, og gi dem adgang til kreditt og sikrere markedsadgang. Småbøndenes produktivitet er høyere enn man ofte tror, og dersom de kan kompensere ulempene som den lille skalaen som de produserer i medfører vil mange av dem kunne ha levedyktige gårdsbruk.

I alle avanserte land vokser den kooperative bevegelsen raskt både i bredde og dybde. Sosialdemokratiet bør snarest mulig undersøke hvilken betydning kooperativene kan ha for landsbygda og bøndene, og ikke lenger holde på den oppfatning at småskalajordbruket er fordømt til ruin. Det gjelder å utvikle en politikk som kan redde småbøndene, og ikke nøye seg med å fortelle dem at den kapitalistiske økonomiens utvikling er dømt til å ruinere dem.

I Frankrike er det omkring 1.700 bondesyndikater fordelt på to hovedorganisasjoner med tilsammen mer enn 700.000 medlemmer. Disse begynte som foreninger for innkjøp av for og gjødsel. De har videre kollektivt kjøpt inn treskemaskiner og annet maskineri, og de utfører drenering og vanning av jord i fellesskap, og de har opprettet meieri, ostefabrikker, avlsstasjoner og møller og meget annet. Og i noen områder tar de seg av salget av bøndenes produkt. De har opprettet kooperativ for salg av landbruksprodukter i samarbeid med konsumentkooperasjonen, både bakeri, slakteri og melutsalg. De fleste syndikatene aksepterer arbeidere som medlemmer. Syndikatene har satt opp alle slag institusjoner for felles hjelp, som assuranseselskap, skoler og feriesteder.

Trass i alt samarbeidet driver bøndene likevel gårdene sine hver for seg. En grunn til dette er at jorda er delt i mange eiendommer. Dessuten er bøndene skilt fra hverandre i et stort rom der de utfører et individualistisk arbeid.

I England har konsumentkooperasjonen kjøpt egne gårder, og det har vært lite vellykket. 106 engelske produsentkooperativ hadde i 1896 en gjennomsnittlig fortjeneste på 8,4%, men de seks kooperative gårdene og meieriene hadde en fortjeneste på bare 2,8%. Hvorfor dette er situasjonen kan vi ikke svare på.

Kommunistiske kolonier kan blomstre gjennom lang tid i fysisk og psykisk isolasjon og under vanskelige forhold. Men dersom de begynner å bli velstående og kommer i nærmere kontakt med omverdenen forfaller de snart. Bare et sterkt religiøst band som binder medlemmene sammen og hindrer kontakten med omverdenen kan holde en slik koloni sammen etter at den er blitt velstående. At menneskene på en eller annen måte må stå på et primitivt nivå for å kjenne seg heime i slike kolonier viser at de ikke kan bli den normale typen kooperativt arbeid.

Dr F. Oppenheimer har utviklet en modell for jordbrukskooperativ som bygger på det man har om kunnskap om organisering av jordbruk og kooperativ virksomhet. Bernstein finner denne modellen interessant. Bernstein skriver videre at det ikke lar seg gjøre å foreta ekspropriasjon uten videre og uten noen plan for hva som skal gjøres med den eksproprierte eiendommen. Derfor er Oppenheimers arbeid verdifullt og bør studeres nærmere. Modellen hans er underbygget med et stort materiale og med grundige studier og analyser.

Bernstein nevner flere fordeler som kooperativene kan gi. De motvirker kommersiell utbytting og hjelper arbeiderne i vanskelige tider, for eksempel under arbeidskonflikter. De klassiske eksemplene er den støtten som konsumentkooperativene ga til de engelske gruvearbeiderne da de var utestengt fra gruvene. Også tekstilarbeidere og andre grupper har fått hjelp under arbeidskonflikter. I Leicester og Kettering setter de kooperative skofabrikkene lønnsnivået for hele regionen. Bernstein gir flere eksempler på at kooperative bedrifter setter standarder for arbeidernes forhold på viktige områder for sin region eller by, og at dette er svært fordelaktig.

Fram til nå har likevel produsentkooperativ bare vært levedyktige der de har blitt støttet av kooperative butikker eller har hatt en organisasjon som likner på disse. Dette peker i den retning som vi må arbeide for den mest vellykkede videre utvikling av arbeidernes kooperativer.

(c) Demokrati og sosialisme

Fagforeningenes kamp for høgere lønn er også en kamp for lavere fortjeneste til kapitalistene. Dersom lønnsnivået i en industrigren øker må enten arbeidsproduktiviteten økes eller prisene på denne industrigrenens produkter økes, eller så vil fortjenestenivået i denne industrien falle. Løsninga kan gjerne ble kombinasjoner av disse faktorene. Situasjonen og alternativene for ulike industrigrener varierer. Noen er lite berørt av verdensmarkedet, og kan øke prisene, mens andre har konkurranse fra andre lands industri og kan ikke ensidig øke prisene.

Lønnsøkninger som fører til prisøkninger er vanligvis skadelige for samfunnet som helhet, skriver Bernstein. Men på samme måte som det er verdt å motsette seg monopolpriser er det verdt å motsette seg lave priser på produktene som er oppnådd ved å redusere lønningene under et gjennomsnittlig minimum. Men en lønnsøkning som bare reduserer profittraten vil vanligvis være fordelaktig for samfunnet, så sant profittraten ikke kommer langt under den gjennomsnittlige profittraten i økonomien, for dette fører lett til at denne industrien nedlegges.

Dette skjer sjelden siden arbeiderne vanligvis vet hvor langt de kan presse sine krav. En økning i lønningene fører vanligvis til enten teknologiske forbedringer eller bedre organisasjon av industrien.

Fagforeningene er det demokratiske elementet i industrien. De tenderer til å gi arbeiderne innflytelse i industrien. Hvor stor makt fagforeningene bør ha er det svært ulike meninger om, også blant sosialister. En fagforening som kontrollerte en hel industrigren ville bli et monopol, og monopol er svært uheldige. Fagforeninger står i fare for å utvikle seg til lukkede og eksklusive grupper, og disse vil ikke tjene samfunnet som helhet.

Det var engelske skribenter som først forstod at fagforeningene er helt nødvendige demokratiske organ. Dette er naturlig siden det var i England at fagforeninger først slo gjennom. England har i løpet av den siste tredjedel av vårt århundret blitt omformet fra å være et oligarki til å bli et nesten demokratisk land.

Hva er demokrati? spør Bernstein. Det raske og enkle svaret er "regjering ved folket". Men dette er en svært overfladisk og formell definisjon. Demokrati er også fravær av en klasses herredømme. Dette gjør det klart at demokrati ikke tillater at en majoritet undertrykker enkeltindivid eller minoriteter, selv om dette i tidligere tider ble funnet å kunne være en del av demokratiet. I dag forstår vi også at demokrati inkluderer rettferdighet, like rettigheter for alle samfunnsmedlemmene, og grenser for majoritetens styre.

Demokratiet er både et mål og et middel. Det er et våpen i kampen for sosialisme, og det er den formen som sosialismen vil bli virkeliggjort i. I mange land er arbeiderklassen bare en minoritet, og kan derfor ikke innføre sosialisme. I England er arbeiderklassen langt den mest tallrike klassen, men ønsker ikke å innføre sosialisme, delvis fordi den ikke er rede til denne oppgaven. Likevel, overalt der arbeiderklassen har oppnådd stemmerett har den vist seg å være en sterke hevestang for sosial framgang. Ved den engelske valgreformen i 1867 fikk arbeidere i byene stemmerett, og siden har det vært gjort store framskritt mot sosialisme. Det er blitt bygd statlige skoler i alle deler av landet. Tidligere var det bare kirkelige skoler og privatskoler i tre fjerdedeler av landet. I 1865 gikk bare 4,38% av befolkninga på skole, men i 1896 var det 14,2% av befolkninga som gikk på skole. I 1872 brukte staten 15 millioner mark årlig på grunnskole, og i 1896 brukte den 127 millioner mark. Administrasjonen av skoler og fattighjelp er blitt demokratisert. Indirekte skatter er stadig blitt redusert og direkte skatter økt. Jordbrukslovgivning har redusert jordherrenes makt. Arbeiderne har fått større rettigheter både der de er offentlig ansatte og i industrien på grunn av fabrikklovgivningen. Liknende utvikling på kontinentet kan først og fremst føres tilbake til utvikling av demokrati og bredere stemmerett.

Demokrati er avskaffelse av klasseherredømmet. Absolutistiske og semi-absolutistiske regimer gir lite effektive styresett som er preget av dårlig planlegging og tilfeldig politikk, selv om de snakker høyttravende og overdriver sine evner. I et demokrati er kompromiss en del av politikken og partiene lærer å forstå grensene for sin makt. I et demokrati blir selv de mest venstreradikal parti moderate, og reformene kommer langsomt, men stadig. I et demokrati blir samfunnsmedlemmene partnere i samfunnet. Når arbeiderklassen vokser både i størrelse og utdanning og organisasjon vil den tvinge demokratiet til å fungere til dens fordel, og staten vil komme til å arbeide for arbeidernes beste.

Bernstein skriver at i Tyskland kom den alminnelige stemmeretten ved Riksdagsvalg til å tvinge Bismarck til å følge folket, og da han ikke ville dette måtte han gå av, og den har slått skrekk i junkerne. Dersom Bismarck i 1878 hadde begrenset stemmeretten ville han ha skadet sosialdemokratiet langt mer enn han gjorde ved å komme med politiforordninger som forbød det sosialdemokratiske partiet.

Men alminnelig stemmerett er bare den del av demokratiet. Sosialdemokratiet må støtte den alminnelige stemmeretten. Men det er ikke alltid at sosialdemokratiets talsmenn gjør det. Fraser fra tida da klasseherredømmet regjerte uinnskrenket lever fortsatt. En slik frase er "proletariatets diktatur". Det har knapt noen hensikt å gjenta denne frasen i en tid der arbeidernes representanter deltar i styret av landet gjennom parlamentet på en måte som på ingen måte kom forsones med diktatur. All praktisk aktivitet til sosialdemokratiet er rettet mot å skape forhold som kan sikre overgangen fra den moderne sosiale orden til en høgere sosial orden uten voldsomme omveltninger. Sosialdemokratene drar stadig inspirasjon fra bevisstheten om at de pionerer for en høgere sivilisasjon. Men klassediktatur hører til en lavere sivilisasjonsform og vil være et tilbakesteg, og om overgangen til sosialismen blir sett å gå gjennom et slikt tilbakesteg er det en tilbakevending til mer primitive styreformer.

Bernstein skriver at han uttrykkelig sa overgang fra kapitalistisk samfunn til sosialistisk samfunn, og ikke overgang fra sivilt samfunn. Det tyske språket bruker uttrykket "bürgerlich" om både sivilt og borgerlig samfunn. Det er en mangel ved språket som fører til mange misforståelser. Sivilt samfunn betegner et samfunn der man har like rettigheter og alle sivile rettigheter, forsamlingfrihet, ytringsfrihet og foreningsfrihet og styre ved lov, og der disse utøves. Det borgerlige samfunnet betegner den borgerlige rettsorden med vekt på eiendomsrettens ukrenkelighet, der menneskene lever av ganske fritt å utfolde denne eiendomsretten. Sosialismen vil avskaffe det borgerlige samfunnet, men ikke det sivile samfunnet. Men i Preussen er det første målet å avskaffe de restene av føydalismen som fortsatt finnes, og som står i veien for utvikling av et sivilt samfunn. Sosialdemokratiet vil ikke gjøre alle om til proletarer, men tvert i mot gi alle fulle borgerretter. Sosialdemokratene burde kvitte seg med en stor del av den gamle fraseologien som står i motsetning til den praktiske politikken som det sosialdemokratiske partiet fører.

Man bør også være forsiktige med å erklære krig mot liberalismen. Den er riktignok en forsvarer av kapitalismen, og som sådan en fiende av sosialdemokratiet, men sosialdemokratiet er likevel en arvtaker etter liberalismen. Sosialdemokratiet har alltid i praksis kjempet hardere for sivile rettigheter enn for økonomiske krav, og dersom økonomiske krav har kommet i konflikt med sivile rettigheter har sosialdemokratiet prioritert de sivile rettighetene. Målet for alle de sosialistiske tiltakene er å utvikle beskyttelse for den frie personlighet. Selv der enkelte tiltak synes å innebære tvang vil en nærmere undersøkelse vise at den tjener til å øke friheten i samfunnet. For eksempel er den ved lov fastsatte maksimale lengden på arbeidsdagen en begrensning av friheten, men det er en begrensning som hindrer arbeiderne å synke ned i en ufrihet der de ikke disponerer noe av sin våkne tid selv. Det er et forbud mot å selge seg selv til livegenskap, som støttes også av liberalerne. Det er derfor ingen tilfeldighet at det land der lov om maksimal arbeidstid først ble vedtatt var Sveits, som er det mest demokratiske land i Europa.

Bernstein gir en kort oversikt over utviklinga av liberalismens tanker, og viser at det arbeidet som fagbevegelsen gjør for å skaffe arbeiderne rettigheter kan bli sett på som et arbeid for å virkeliggjøre liberale tanker om menneskers rettigheter i arbeidslivet.

Historisk var liberalismens oppgave å bryte de lenkene som det restriktive middelaldersamfunnet hadde lagt på økonomisk virksomhet. Men den uttrykte også generelle prinsipp som bare kan virkeliggjøres fullt ut i et sosialistisk samfunn. Der vil menneskene være frigjorte fra økonomisk tvang i sitt arbeid og yrkesvalg. Bare gjennom organisasjon kan denne friheten bli virkelige for alle. På denne måten kan sosialismen kalles for "organisert liberalisme".

Det ligger mange vanskeligheter framfor utviklingen av demokratiet. Det må unngå å utvikle et parasittisk og sentralisert byråkrati. Derfor må demokratiet baseres på et differensiert system av selvstyre. Ingenting skader demokratiet mer enn påtvunget uniformitet og overdreven proteksjonisme. De gjør at man ikke kan skille mellom levedyktige institusjoner og parasittiske institusjoner.

En helt nødvendig betingelse for sosialisering av produksjonen er at det utvikles organisasjoner der de som arbeider i produksjonen deltar i utvikling og bestemmelse av hvilke forhold produksjonen skal foregå under. Uten demokratisk organisasjon også i økonomien vil tilegnelse eller ekspropriasjon av produksjonsmidlene føre til massiv ødeleggelse av produksjonsmidlene, meningsløs vold og tankeløse eksperimenter. Og det politiske styret på vegne av arbeiderklassen ville bli utøvet av en diktatorisk, revolusjonære sentralmakt støttet av det terroristiske diktaturet til revolusjonære klubber. Det var slik Blanquistene forestilte seg det, og det var slik det ble framstilt i "Det kommunistiske manifestet" og andre skrifter av Marx og Engels fra denne tida. Men sett i ly av senere erfaring kan vi si at det politiske programmet som ble satt fram i "Manifestet" er blitt foreldet, skrev i Marx og Engels i den nye utgivelsen fra 1872.

Bernstein gir flere sitater fra Marx og Proudhon om lokalt selvstyre, og fortsetter med å skrive at den alminnelige utviklinga går mot økte oppgaver for lokale myndigheter og en utvidelse av kommunenes frihet. Og lokalt styre vil bli av økende viktighet for sosial frigjøring. Men, skriver Bernstein, han tviler på at demokratiets oppgave er å avskaffe det moderne statssystemet og omforme det slik at den nåværende nasjonale representasjonen forsvinner, som Marx og Proudhon mente. Det moderne samfunnet har skapt så mange institusjoner som har ekspandert ut over lokalnivået og også ut over distriktsnivået og provinsnivået at det er ikke mulig uten videre å fjerne kontrollen med sentral administrasjon uten omorganisering. Videre, skriver Bernstein, regner han ikke absolutt suverenitet for lokalnivået som et ideal. Lokalnivået er en del av nasjonen og har både plikter og rettigheter i forhold til nasjonen som helhet. Man kan ikke gi et lokalsamfunn eksklusive rettigheter til land og vann mer enn et individ kan bli gitt slike rettigheter. Disse rettighetene ligger til nasjonen, og derfor må nasjonen ha representative organ som har som oppgave å ta seg av nasjonens interesser på befolkningas vegne.

Her retter vi oppmerksomheten mot den store betydningen av selvstyre som forutsetning for sosial frigjøring, og med å vise at grasrotdemokrati er en måte å virkeliggjøre sosialisme på. Og Bernstein ville også vise hvordan motstanderne Marx og Proudhon kom sammen i liberalismen.

Det er klart at det beste er at lokalnivået får større myndighet raskest mulig slik at det lærer å bruke selvstyret, for da vil det kunne tjene det felles beste på best mulig måte, og arbeiderklassen vil få tilgang til en skole i praktisk demokrati.

Selv om demokratiet kan synes å være enkelt er det komplisert å få det til å fungere. Vi kan studere hvor mye arbeid og eksperimentering det var i den engelske fagbevegelsen for at den skulle finne en form for styre og administrasjon som fungerte. De engelske fagforeningene har vært i stand til å utvikle seg i stor frihet i mer enn sytti år, og deres historie er svært instruktiv. Den viser at de sentrale institusjonene, de sentrale utøvende organ, kan oppstå fra den arbeidsdelingen som blir nødvendig ved fagforeningenes geografiske ekspansjon og veksten i antallet medlemmer.

Så lenge borgerskapet kjenner seg truet av sosialdemokratiet vil borgerskapet stå samlet mot sosialdemokratiet, og synes å være en eneste reaksjonær masse. Men dette trenger ikke å være tilfelle. Det er store motsetninger mellom ulike grupper innen borgerskapet, og ingen er personlig truet av sosialdemokratiet. Dersom borgerskapet blir klar over at sosialdemokratiet ikke trenger å være en fare vil det heller ikke opptre som en samlet reaksjonær masse. Det kan ikke bli tale om en ekspropriasjon av borgerskapet, men bare stykkevis sosialisering gjennom lovgivning og avtaler. Dersom foreldet militant språkbruk blir avskaffet av sosialdemokratiet, og det blir gjort klart at en samlet ekspropriering av borgerskapet ikke kommer på tale, vil det være mulig å samarbeide med deler av borgerskapet.

Det var nødvendig med makt for å avskaffe føydalismen. Men de demokratiske institusjonene som senere ble utviklet er langt mer fleksible og mulige å utvikle enn de føydale institusjonene. De demokratiske institusjonene som allerede eksisterer trenger derfor ikke å ødelegges. Det holder å utvikle dem videre på en fredelig måte, skrev Bernstein.

(d) De mest umiddelbare oppgavene til Sosialdemokratiet
Et partis oppgaver er bestemt av mange faktorer: den alminnelige økonomiske tilstanden, politiske, økonomiske og intellektuelle forhold, og den moralske utvikling innen dets operasjonssfære, av naturen til andre parti og av de ressursene som det rår over, og av mange ideologiske og subjektive faktorer, der de viktigste er hvordan partiet oppfatter sine viktigste mål og hvordan det oppfatter at det kan nå dem. Men hensyn til disse faktorene er det stor forskjell mellom ulike land.

Demokrati er en forutsetning for sosialisme i større grad enn det ofte er bevissthet om. Demokratiet er ikke bare et middel for sosialismen, men er dens substans og vesen. Uten demokratiske institusjoner og tradisjoner ville de sosialistiske doktrinene være umulige. Den moderne sosialistiske bevegelsen og dens doktriner er produkt av den store Franske revolusjonen og dens begrep om retten som ble anerkjent av arbeiderbevegelsen. En arbeiderklasse uten politiske rettigheter og utdannelse og nedsenket i overtro ville gå til oppstand fra tid til annen, men den ville ikke være i stand til å utvikle en sosialistiske bevegelse av det format som er utviklet. Det kreves et vidsyn og en godt utviklet bevissthet om rettigheter for å utdanne en opprørsk arbeider til en sosialist. Derfor har politiske rettigheter og utdannelse en framtredende plass i et hvert sosialistisk politisk program.

Bernstein tar opp noen få punkt i Erfurtprogrammet til SPD og diskuterer dem. Et av spørsmålene som han bruker plass på er spørsmålet om hvilken type militærvesen Tyskland bør ha. Bernstein mener at det viktigste spørsmålet ikke er om hvilken type hær, et heimevern eller en stående hær, Tyskland skal ha, men om hvem som skal ha den øverste kommandoen, keiseren som på Bernsteins tid eller en folkevalgt myndighet.

Bernstein diskuterer videre spørsmål angående tysk utenrikspolitikk og kolonipolitikken. Han kommer til at spørsmålet angående den tyske kolonipolitikken i China er om på hvilket grunnlag sosialdemokratene skal ta avstand fra den. Men han skriver at kolonialisering i seg selv ikke trenger å være feil dersom den bringer en høyere sivilisasjon til koloniene. Bernstein skriver at det er de som dyrker jorda som har rett til den. Men koloniene vil ikke ha noen nevneverdig økonomisk betydning for Tyskland verken fra eller til, selv om det kunne være greitt å kjøpe kolonivarer fra egne kolonier, så sant de innfødte ble skikkelig behandlet, skriver Bernstein.

Bernstein tar også opp spørsmålet om den sosialdemokratiske politikken overfor småbrukerne og bøndene. Han skriver at de hører til arbeiderklassen i det de lever av sitt arbeid, og de er så tallrike at i mange valgkretser avgjør de om mandatet skal gå til den sosialistiske eller til den borgerlige siden. Dersom SPD skal bli et parti med stor oppslutning også utenfor industriarbeidernes rekker må det utvikle en dagsaktuell politikk som kan gi småbøndene snarlige forbedringer. Denne politikken vil også støtte de mellomstore bøndene, og også hjelpe bonden som entreprenør.

Bernstein viser til Kautskys studie av landbruket og av bøndenes situasjon. Kautsky kom fram til at det ikke var noen grunn til å sosialisere bøndenes jord under sosialismen, og Bernstein slutter seg til dette. Men Kautsky var motstander av en politikk som ville støtte bøndene i egenskap av entreprenører, og hadde egentlige ingen forslag om tiltak som på kort sikt kunne gi betydelig forbedring for bøndene. Bernstein mener at tiltak som at staten overtar det økonomiske ansvaret for folkeskolen og for fattigvesenet og veien ville hjelpe bøndene i det det ville redusere skattebyrden deres. Dessuten må jordbruksarbeiderne få offentlig beskyttelse og demokratiet må bli skikkelig utbygd på lokalplanet.

Et problem for de tyske sosialdemokratene med å støtte småbøndene var at de var eiendomsbesittere, og sosialdemokratiet ville ikke støtte opp om de eksisterende eiendomsforholdene. Et annet problem var at mange sosialdemokrater ikke trodde at småbruket var økonomisk i stand til å overleve på lang sikt, og det ville da være bakstreversk å støtte småbøndene. Likevel burde de støttes siden de var i en vanskelig situasjon og siden de kunne regnes med til arbeiderklassen siden de levde av sitt arbeid. Sosialdemokratiet greide dessverre ikke å finne en god løsning på dette.

Bernstein skrev at han ikke ville gå detaljert gjennom Kautskys forslag til sosialdemokratisk politikk overfor bøndene, men i prinsippet var han enig i den. Men han mente at politikken overfor bøndene burde bestå av: (1) avskaffelse av alle føydale levninger og kamp for demokrati på landsbygda både på kommunenivå og provinsnivå. (2) Beskyttelse og støtte til jordbruksarbeiderne, inkludert småbøndene. Dette bestod blant annet av å gi arbeidstidsbestemmelser for jordbruksarbeiderne, sørge for skolegang og helsetjeneste og lettelser i skattebyrdene til småbrukerne. (3) Oppmuntre til samarbeid mellom bøndene og å regulere eiendomsforholdene slik at dette ble lettere.

Bernstein skriver at i mange land har bondesamvirket stor framgang. Bøndene samarbeider om mange ulike forhold, om innkjøp og salg av produkt, kreditt foretak og meieri etc. Men i Tyskland ser det ut til at bondesamvirket er dominert av personer og grupper som er fiendtlig innstilte til sosialdemokratiet, og Bernstein så ingen mulighet for at sosialdemokratiet og dets tanker kunne vinne innpass hos bøndene gjennom landbrukssamvirket.

Bernstein mente at SPD burde være velvillig innstilt overfor arbeidernes konsumentkooperativer, selv om slike institusjoner ikke kunne kalles for sosialistiske. Enkelte sosialdemokrater har vært fiendtlig innstilte overfor konsementkooperativene og ment at de var borgerlige og tok energi bort fra viktigere arbeidsoppgaver. Bernstein mente at dette var feil, og at i det lange løp var det det motsatte som skjedde, konsumentkooperativene rekrutterte til sosialdemokratiet.

Og til sist må sosialdemokratiets kommunepolitikk bli behandlet. Før arbeidernes representanter greide å komme inn i parlamentet hadde de fått stor oppslutning i den kommunale politikken i mange kommuner. I Tyskland derimot ble sosialdemokratiet representert i Riksdagen før det fikk ei sterk stilling i kommunepolitikken. Men etter hvert som sosialdemokratiet har oppnådd stadig større oppslutning har det også blitt viktig i mange kommuner, og sosialdemokratiet trenger derfor en kommunepolitikk. Nylig, 27. og 28. desember 1898, møttes sosialistiske kommunestyrerepresentanter fra Brandenburg og ble enige om et svært godt handlingsprogram for en sosialistisk kommunepolitikk. Men det holder seg innenfor grensene til det som det er mulig å utføre i kommunene som de er konstituert i dag, og har ingen diskusjon om hva kommunenes oppgaver og stilling bør være i et sosialistisk samfunn. Et generelt sosialistisk kommuneprogram burde ha noe å si om dette.

Om dette sier ikke Erfurtprogrammet annet en at "Selvbestemmelse og selvstyre til folket i Riket, staten, provinsene og kommunene; valg av tjenestemenn av folket", og det fortsetter med å kreve alminnelige, like og direkte valg med deltakelse fra alle voksne mennesker. Men det sier ingenting om forholdet mellom de ulike nivåene, altså hvilke plikter og rettigheter har kommunene i forhold til stat og provins etc. I hvilken utstrekning kan staten pålegge kommunene oppgaver, eventuelt hvilken makt skal kommunene ha over staten? Bernstein skriver at han mener at nasjonal lov må gå framfor kommunale lover og forskrifter. Likevel trenger ikke dette å bety at forholdet mellom stat og kommune skulle være som det er i dag.

I dag har kommunene svært liten rett til å foreta ekspropriasjon. Mange politisk-økonomiske tiltak kan derfor hindres av store jordeiere. En utvidelse av kommunenes rett til å foreta ekspropriasjon må følgelig være blant de første kravene til kommunesosialismen. Kommunene vil i slike spørsmål alltid være bundet av de lover som beskytter individenes rettigheter mot tilfeldige handlinger fra en majoritet, og det vil også gjelde ved ekspropriasjon. Kompensasjon må alltid betales, konfiskering av eiendom kan bare foregå under helt ekstraordinære forhold, som under krig.

Sosialdemokratiet må også kreve at kommunene kan føre en politikk som er uavhengig av staten. Det som kan forventes av kommunene med hensyn til skattlegging og utdanning er allerede i det vesentlig lagt ned i partiets alminnelige program, men det har mottatt verdifulle innspill fra Brandenburgprogrammet (skolekantiner, skolehelsetjeneste etc). Videre er krav om å utvikle kommunale virksomheter og offentlige tjenester og en arbeids(markeds)politikk for kommunene med rette tatt opp. Med hensyn til det første så skulle det kreves at alle virksomheter som tjener de alminnelige behovene til alle medlemmene i samfunnet og har en monopolistisk karakter skulle utføres under ledelse av kommunen selv, og at kommunene stadig skulle streve etter å utvide sitt tjenestetilbud. Med hensyn til arbeidspolitikken skulle det kreves at kommunene som arbeidsgivere, enten direkte eller under kontrakt, holder seg til de regler som fagbevegelsen har forhandlet fram.

Den moderne utvikling har gitt kommunene nye oppgaver, som å overvåke helsetilstanden i befolkninga og sykeforsikring. Det er også blitt opprettet arbeidsformidling og arbeidsdomstoler. Dette må styrkes og utbygges. Sosialdemokratiet er kritisk overfor kommunal arbeidsløshetstrygd, siden man mener at slike trygdeordninger er en oppgave for fagbevegelsen. Men dette kan bare gjelde for godt organiserte yrker, som bare omfatter en minoritet av befolkninga. De fleste arbeiderne er fortsatt uorganiserte, og det er spørsmål om kommunale arbeidsløshetstrygdeordninger kan bli organisert slik i samarbeid med fagforeningene at de ikke griper inn i fagbevegelsens virkefelt, men heller styrker den. Der det allerede er opprette kommunale arbeidsløshetstrygdeordninger må sosialdemokratiet presse på for å for å involvere fagbevegelsen.

Den kommunale sosialismen er et helt nødvendig verktøy for å utvikle den demokratiske retten til arbeid. Men den kan ikke virkeliggjøres der stemmeretten ved kommunevalg er klassebasert, og det er tilfelle i mer enn tre fjerdedeler av tyske kommuner. Så også her står sosialdemokratiet overfor den oppgaven å innføre en rettferdig stemmerettsordning.

I Tyskland er nå den mest effektive måten for sosialdemokratiet til å presse fram sine krav å reise dem i Riksdagen, i tillegg til propaganda ellers i samfunnet. Virkningen til den alminnelige stemmeretten ved Riksdagsvalg er så stor at den har betydning også i organ som arbeiderklassen er ekskludert fra gjennom krav til eiendom, for selv her må man ta hensyn til det som foregår i Riksdagen. Men den alminnelige stemmeretten ved Riksdagsvalg er ikke sikker, selv om regjeringa og regjeringspartiene ikke uten videre vil forandre stemmerettsordningene, siden dette vil møte sterk motstand fra tyske arbeidere. Den sosialistiske bevegelsen er for sterk og de tyske arbeidernes politiske selvbevissthet for godt utviklet til at de kan bli behandlet på en så nedlatende måte. Selv om en begrensning av stemmeretten ville skape en revolusjonær krise er det ingen tekniske problem forbundet med å gjøre dette. Det er bare politiske overveielser som avgjør dette spørsmålet. Og en situasjon der stemmeretten blir fratatt arbeiderne kan oppstå.

Av denne og andre grunner er det ikke klokt å gjøre sosialdemokratiets politikk fullstendig avhengig av riksdagsrepresentasjonen og de mulighetene som den gir. Vi har dessuten sett at framgangen ikke kommer så raskt som vi hadde ventet fra suksessene ved valgene i 1890 og 1893. I løpet av disse tre årene økte de sosialistiske stemmene med 87%, og fra 1890 til 1893 med 25%, men bare med 18% fra 1893 til 1898 - en betydelig økning, men ikke stor nok til at man kan vente ekstraordinære ting i framtida.

Men Sosialdemokratiet har også et stort aktivitetsfelt utenfor parlamentet. Den sosialistiske arbeiderbevegelsen ville fortsatt eksistere selv om den ble ekskludert fra parlamentet. Men dersom den tyske arbeiderbevegelsen ble ekskludert fra representative organ ville den miste mye av den indre sammenhengen som binder den sammen og bli mer kaotisk.

En slik utvikling er ikke i arbeiderklassens interesse. Heller ikke kan den være tiltrekkende for de motstanderne av arbeiderklassen som har innsett at den nåværende sosiale orden ikke er skapt for all evighet, men er underlagt forandringens lov, og at en katastrofal utvikling med all dens skrekk og ødeleggelse bare kan bli unngått dersom forandringene i produksjonsforholdene og bytteforholdene og i utviklingen av klassene blir tatt hensyn til i lovgivningen. Og det blir stadig flere som innser dette. Deres innflytelse ville være mye større dersom sosialdemokratiet kunne frigjøre seg fra den fraseologien som er overflødig og framtre som det som det faktisk er i dag: et demokratisk sosialistisk reformparti.

Det er ikke et spørsmål om å oppgi den såkalte retten til revolusjon - denne rent spekulative retten som ingen konstitusjon kan skrinlegge og ingen lovbok kan forby og som varer så lenge som naturlovene tvinger oss til å dø dersom vi oppgir retten til å puste. Denne uskrevne retten blir ikke mer berørt selv om vi går inn for reformer enn retten til selvforsvar er berørt av lover som regulerer konflikter.

Men er sosialdemokratiet noe mer enn et parti som strever for å oppnå en sosialistisk omforming av samfunnet ved hjelp av demokratiske og økonomiske reformer? Noen av uttalelsene som kom mot meg under Stuttgartkonferansen tyder på det, skriver Bernstein. I Stuttgart ble mitt brev til konferansen sett på som anklage mot partiet for å følge en blanquistisk kurs, mens det i realiteten bare var rettet mot noen få individ som hadde angrepet meg med blanquistiske argumenter og talemåter. Likevel førte omstendighetene til at noen få ellers så stødige og objektive individ tillot seg å bli forført til å gå mot meg, men det gjør meg ikke mindre sikker på den flyktige naturen til denne enigheten om å bannlyse mine oppfatninger.

Selv en definitiv fordømmelse av mine uttalelser fra Stuttgartkonferansen ville ikke ha ristet min overbevisning om at den store massen av tyske sosialdemokrater står fjernt fra å være tiltrukket av Blanquisme. Etter talen til Oeynhausen forstår jeg at jeg ikke kunne vente annet enn at konferansen ville innta det standpunktet som den gjorde.

Men hvilken politikk fører sosialdemokratiet videre etter Stuttgartkonferansen? Det er en reformistisk politikk der partiet samarbeider med borgerlige parti om reformer. Bebel har holdt taler der han sier at partiet på ingen måte fører en politikk som er forbundet med voldsbruk, og dette blir applaudert av alle partiavisene. I boka om agrarspørsmålet utvikler Kautsky prinsipp for en sosialdemokratisk agrarpolitikk som er en demokratisk reformpolitikk. I Riksdagen går partiet inn for å styrke meklingsinstansene i arbeidslivet, og de fremmer fred i arbeidslivet. I Stuttgart inngikk det lokale partiet kort etter konferansen en valgsamarbeidsavtale for lokalvalget med borgerlige demokratiske parti, og dette eksemplet ble fulgt av andre byer i Württemberg. I fagbevegelsen innfører den ene fagforeningen etter den andre forsikringsordninger mot arbeidsløshet. Slik er de ikke lenger rene fagforeninger, og de erklærer seg å støtte kommunal arbeidsformidling med arbeidstakere og arbeidsgivere likt representert. Og i noen av partiets sterkeste byer, som Hamburg og Elberfeld, har fagforeningsmedlemmer og sosialister opprettet konsumentkooperativ. Overalt er det handling for reform, handling for sosial framgang og for demokratiets seier. "De studerer detaljene i emnene og ser etter måter og midler for å bruke dem til å presse utviklinga av samfunnet i en sosialistisk retning". Dette skrev jeg, skriver Bernstein, for akkurat et år siden, og jeg ser ingen grunn til å slette et ord av dette.

Jeg vil gjenta at dess mer sosialdemokratiet framtrer som det som det virkelig er, dess mer vil det forbedre sin utsikt til å oppnå politiske reformer. Frykt er utvilsomt en viktig faktor i politikken, men vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan oppnå noe med å skape frykt. De engelske arbeiderne oppnådde ikke stemmerett da Chartistbevegelsen var på sitt mest voldsomme, men da den oppga de revolusjonære slagordene sine og gikk i allianse med radikale borgerlige for å oppnå reformer. Jeg bønnfaller enhver som innvender at dette er umulig i Tyskland om å se igjen på måten som den liberale pressen skrev om fagforeningskampen og arbeidslovgivningen for bare femten eller tjue år siden og på hvordan representantene til de liberale partiene i Riksdagen stemte da sakene det er spørsmål om ble avgjort. Han vil da, kanskje, være enig i at den politiske reaksjonen på ingen måte er det mest framstående fenomen i det borgerlige Tyskland.

Konklusjon: endelig mål og bevegelse

Kant mot fraser (cant).

Bernstein skriver at han flere ganger har nevnt den store betydningen som tradisjoner har for vurdering av fakta og tanker, selv i sosialdemokratiet. Og slik kommer det å være også i framtida, det går alltid ei stund før folk innser at forholdene er så forandret at tradisjonene er blitt avlegse. Fram til dette skjer er vanligvis tradisjonen den mektigste måten å forene de som ellers ikke er bundet sammen gjennom organisasjoner eller sterke felles interesser eller ytre press. Handlingsmennesker foretrekker intuitivt tradisjoner, uansett hvor omstyrtende deres målsetninger er. Mens tradisjoner vesentlig er bevarende er kritikk nesten alltid ødeleggende.

Partier er ikke alltid midt i begivenhetenes strøm der all oppmerksomhet er konsentrert mot bare en oppgave. For et parti som vil være på høyde med begivenhetene er kritikk helt nødvendig, og tradisjonen kan bli en undertrykkende byrde. Men folk vil helst ikke forandre tradisjoner og vante tankebaner, men vrir og vender heller på fakta for å tilpasse dem gamle måter å forstå tingene på. Dette er lurendreieri, og det verbale resultatet er som regel fraser og frasemakeri (cant).

Cant - ordet er engelsk og er sagt å ha blitt brukt første gang om puritanernes sang. Generelt betegner det uvirkelige talemåter, enten tankeløse gjentakelser eller brukt med bevissthet om uttrykkets usannhet for å oppnå et eller annet. Cant er og har også vært i alminnelig bruk overalt og til alle tider.

Min setning "at det som vanligvis er kalt sosialismens endelige mål er ingenting for meg, bevegelsen er alt", har ofte blitt sett på som en fornektelse av et hvert definitivt mål til den sosialistiske bevegelsen.

For åtte år siden skrev jeg, skriver Bernstein, at dersom den frie utviklingen fortsetter vil den engelske arbeiderklassen øke sine krav, men den ville ikke kreve noe som den ikke klart kunne oppnå. Og dette mener jeg fortsatt. Og dersom noen ønsker å bruke den framgangen sosialdemokratiet i England har hatt siden den gang, svarer jeg at denne framgangen har blitt fulgt av og gjort mulig av det engelske sosialdemokratiets utvikling fra en utopisk-revolusjonær sekt, som Engels selv gjentatte ganger karakteriserte det som, til et praktisk reformparti. I dag vil ingen engelsk sosialist drømme om en umiddelbar seier for sosialismen ved en stor katastrofe; eller om å erobre parlamentet med en voldelig okkupasjon av det. Derfor setter de mer og mer sin lit til arbeid i kommunene og andre organ for selvstyre. Den tidligere forakten for fagbevegelsen har blitt avskaffet, og nærmere samarbeid både med den og med kooperasjonen er innledet.

Og det endelige målet? Marx skrev i "Borgerkrigen i Frankrike" at arbeiderklassen ikke har noen ferdiglaget utopi å introdusere. Den vet at for å utarbeide sin egen frigjørelse, og sammen med den den høyere form som det nåværende samfunnet uimotståelig tendere mot, må de gjennom lange kamper. De har ingen ideal å virkeliggjøre andre enn å sette fri det nye samfunnets elementer som det gamle kollapsende borgerlige samfunnet bærer i seg. Bernstein skriver at da han skrev ned setninga om bevegelsen og det endelige målet hadde han denne passasjen av Marx i tankene. For hva annet står det enn at bevegelsen er alt, mens noe fast og detaljert mål til sammenlikning før begivenheten inntreffer er immaterielt. Endelige mål vil bli utopiske og før eller siden komme i veien for den virkelige teoretiske og praktiske framgangen til bevegelsen.

Plekhanov har anklaget meg for å forårsake at sosialismen mister sin revolusjonære brodd og gjøre den opptatt av lovgivning, ved at jeg oppgir setningen om at arbeiderens kår er håpløse. Men i dag er ikke arbeidernes kår håpløse fordi de har mulighet til forbedringer. Fordi jeg fastholder dette setter Plekhanov meg sammen med "motstanderne av den vitenskapelige sosialismen".

"Vitenskapelig sosialisme" - dersom ordet vitenskap noen gang var degradert til ren cant er dette der det skjedde. Setninga om håpløsheten til arbeiderne ble satt fram for mer enn femti år siden. Den går igjen i hele den radikale sosialistiske litteraturen fra 1830 og 1840-årene. Det er derfor forståelig at Marx har skrevet at den naturlige lønna for arbeideren er det minimum som er nødvendig for å overleve. I "Manifestet" skrev Marx at arbeideren blir et fattiglem. Og Marx har skrevet at det er utopi å vente den minste forbedring for arbeiderne i det borgerlige samfunnet. Dersom arbeidernes situasjon var håpløs ville disse setningene stemme. Og i følge Plekhanov er arbeidernes håpløse situasjon et aksiom i den vitenskapelige sosialismen. Og å benekte dette er å støtte borgerlige økonomer.

Bernstein skriver at i "Kapitalen" skrev Marx at den engelske fabrikklovgivningen fra 1847 gjenskapte tekstilarbeiderne i Lancashire både fysisk og moralsk. Og Marx bruker mye plass for å beskrive fabrikklovgivningen og dens følger og de forbedringene som den førte til. Fabrikklovgivningen som kom i 1866 forsterket den tidligere fabrikklovgivningen. Og arbeidernes situasjon var ikke lenger håpløs.

Bernstein skriver at Marx beskrev utviklingstrekk ved økonomien som bare er tendenser som kan motvirkes ved egnede midler. Det er en tendens til konsentrasjon og sentralisering i økonomien, men den virkelige utviklinga frambringer stadig nye krefter og arrangement som motvirker tendensene til sentralisering og konsentrasjon.

Bernstein skriver at det er en dualisme i verket til Marx som består i at Marx ønsker å foreta en vitenskapelig granskning av det moderne samfunnet og å grunnlegge en ny vitenskap samtidig som ham vil framstille en tese som han har kommet fram til på forhånd. Marx aksepterte målet til de utopiske sosialistene, men han innså at de ikke hadde noen måte å nå sitt mål på. Marx gjorde et grundig og samvittighetsfullt arbeid der han ikke stakk fakta under en stol. Men når Marx i sitt arbeid kommer nær de punktene der det er tale om det endelige målet blir han usikker og upålitelig. Det oppstår motsetninger, og det viser seg at Marx var en fange av doktriner. Bernstein skriver at verket til Marx kan sammenliknes med et mektig byggverk som Marx oppførte på et stillas som allerede stod der. Det byggverket som Marx førte opp bygde han skikkelig og etter alle kunstens regler, men der det kom i konflikt med det gamle stillaset føyde han seg etter stillaset og formet byggverket etter stillaset, selv om det gikk ut over byggverket. Bernstein skriver at han er overbevist om at der denne dualismen er til stede må stillaset fjernes for at byggverket skal kunne framstå i sin egen rett som det er.

Bernstein skriver at den måten enkelte marxister henger fast i foreldede deler av verket til Marx på gjør ham sikker på at deler av det bør bli ansett som foreldet. Som eksempel nevner Bernstein at da han i Stuttgart gjorde oppmerksom på at antallet eiendomsbesittere økte, i motsetning til det Marx hadde forutsagt, hadde Kautsky svart at dersom det var tilfelle ville det bli lenge til seieren kom. Dersom kapitalistene øker raskere i antall enn de ubemidlede fjerne vi oss bort fra målet vårt.

Denne utsagnet, som Plekhanov ville satt pris på, ville være ubegripelig for meg dersom jeg ikke viste at den hadde som forutsetning teorien til Marx som forutsa at kapitalen ville bli konsentrert på stadig færre hender, og at dette var et ledd i utvikling av den kapitalismens krise der kapitalismen ødela seg selv og sosialismen kunne overta. Frøken Luxemburg tok et liknende synspunkt der hun innvendte at etter min forklaring ville sosialismen opphøre å være en objektiv historisk nødvendighet og ville få en idealistisk basis. Selv om det var mange merkverdigheter i artikkelen hennes har hun rett i at jeg mener at sosialismens seier ikke er avhengig av noen iboende historisk eller økonomisk nødvendighet. Jeg mener at det verken er mulig eller nødvendig å gi sosialismens seier en rent materialistisk basis.

At antallet eiendomsbesittere øker er et faktum, men hva har dette å bety for sosialismens seier? Marx skrev at det motsatte skulle skje. Men det er bare spekulativ teori som berøres her. Det har ingen betydning for det politiske arbeidet og ønskene til arbeiderne. det angår ikke deres kamp for demokrati. Framtidsutsiktene til arbeiderbevegelsen avhenger av veksten i sosial rikdom og de sosiale produktivkreftene i samband med alminnelig sosial framgang, og spesielt den intellektuelle og moralske framgang til arbeiderklassen.

Dersom sosialismens seier var avhengig av at rikdommmen i samfunnet ble konsentrert på stadig færre hender måtte sosialdemokratiet sikre at dette skjedde. Men sosialister gjør det motsatte. Det gjelder for eksempel når vi stemmer i skattespørsmål. Men dette er sosialdemokratiets feil, men feilen ligger i doktrinene som sier at framgang kommer gjennom katastrofe.

Da Marx begynte å utvikle sin lære var arbeiderklassen enda ikke sterk og moden nok til å frigjøre seg, og heller var ikke økonomien utviklet så langt at det økonomiske grunnlaget for arbeiderklassens frigjøring var på plass. Likevel grep marxismen på nytt og på nytt til taktikk som forutsatte at disse betingelsene begynte å komme på plass. Politisk handling var rettet mot revolusjonen, parlamentarisk arbeid ble sett på som rent midlertidig. Og vi finner ingen refleksjoner om forholdet mellom dem, hva kan vi vente fra disse to ulike tilnærmingsmåtene til samfunnsomformingen.

Den revolusjonære måten går raskere fram når det er snakk om å fjerne hindringer som en privilegert minoritet har satt i veien for framgang. Styrken dens ligger på den negative siden.

Veien gjennom lovgivning arbeider senere, og innebærer vanligvis kompromiss. Den avskaffer ikke rettigheter og privilegier, men kjøper dem ut. Men den er sterkere enn revolusjonen der forutfattede meninger eller trangsynthet til store folkegrupper står i veien for sosial framgang, og den byr på større fordeler der det er spørsmål om å skape varige og levedyktige økonomiske ordninger. Med andre ord er den bedre for positivt sosio-politisk arbeid.

Når en nasjon har nådd et stadium der privilegiene til den besittende minoriteten ikke lenger er en alvorlig hindring for sosial framgang er appellen til voldelig revolusjon blitt meningsløs. Du kan omstyrte ei regjering og en privilegert minoritet, men ikke et folk.

Selv om arbeiderklassen har gjort stor framgang intellektuelt, politisk og som en kraft i samfunnet, mener jeg likevel at den ikke er moden for å overta den politiske makta, skrev Bernstein. Han skrev videre at arbeiderledere som han hadde diskutert dette med var enige med ham. De som var uenige var litterater som verken kjente noen arbeidere eller arbeiderbevegelsen.

En voldelig revolusjon kan bare langsomt forandre, heve, det nivået som majoriteten av ei befolkning lever på. Lik inntektsfordeling vil for de fleste ikke bety noen dramatisk inntektsøkning. Og å oppnå produksjonsøkning er ingen enkel prosess som blir oppnådd ved enkel improvisasjon.

Har vi nådd den utvikling av produktivkreftene som er nødvendig for å avskaffe klassesamfunnet? Det er i det siste gjort nøyaktige beregninger av produksjonspotensialet til et sosialistisk samfunn. I overskuelig framtid kan det ikke bli tale om å redusere arbeidstida til fire eller fem timer daglig uten at den alminnelige levestandarden blir alvorlig redusert. Også i framtida må man arbeide de fleste årene av livet for å produsere den samme mengden goder og tjenester som med åtte timers arbeidsdag.

Kort sagt kan man ikke i løpet av få år oppnå så store materielle forbedringer for arbeiderklassen at dens liv blir helt forandret. Det vil være nødvendig å arbeide for alle som er i stand til å arbeide, og dette er også arbeiderne selv innstilt på.

Arbeiderklassen lever under vanskelige forhold, i små og overfylte boliger, har dårlig utdanning og usikker og utilstrekkelig inntekt. Vi kan ikke vente at de under disse forhold utvikler forutsetningene for å leve i et sosialistisk samfunn. La oss glede oss over den selvoppofrelse, intelligens og energi som den moderne arbeiderbevegelsen viser og har blitt bygd opp med. Men vi må ikke ukritisk tilskrive massene de egenskapene som arbeiderbevegelsens elite har.

Bernstein avslutter med å gjenta at marxismen trenger en gjennomgang for å skille klinten fra hveten, for å fjerne frasene og de skadelige slagordene fra den delen av verket som kan gi innsikt. Marxismen kunne trenge en Kant som kritiserte marxismen og fjernet de uholdbare delene av marxismen.


Biografiske data for Eduard Bernstein

Lenker:
Edvard Bernstein
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: