Oversikt over Englands historie

Fra 1688 til 1760


En stormakts fødsel

Wilhelm III, eller William som han ble kalt på engelsk, av Orange, ble monark sammen med sin kone Mary i 1689 etter at James II i 1688 hadde flyktet fra England. Mary var datter av James II. Hun var født i 1662, og Wilhelm var født i 1650. De regjerte sammen så lenge Mary levde, deretter regjerte Wilhelm alene fram til sin død. Mary døde i 1694 og Wilhelm døde i 1702.

Wilhelm ble ingen populær monark. Han var tilbaketrukket og stiv og formell. Men han regnes som en stor statsmann og general. Under Wilhelm ble England et viktig land i europeisk politikk. England gikk inn i den store alliansen mot Frankrike, og Wilhelm hadde kommet over fra Nederland til England nettopp for å ta England med inn i denne store alliansen. Ludvik XIV av Frankrike ville dominere Europa med hjelp av militære midler, og han førte en svært aggressiv og ekspansjonistisk politikk. Det tok lang tid og mange harde kamper å tvinge Frankrike til å holde seg innenfor sine grenser.

Den statsformen som vokste fram i England fra 1688 var på mange måter ulik den statsformen som tidligere hadde hersket. Den Bill of Rights som ble vedtatt av Parlamentet satte nye grenser for monarkens makt. Kongen kunne ikke holde en stående hær i fredstid uten Parlamentets samtykke. Ingen katolikker hadde arverett til tronen. The Toleration Bill som ble vedtatt i mai 1689 ga bare en begrenset religionsfrihet til dissenterne, men fjernet ikke deres status som annenrangs borgere.

Monarkiet og regjeringa fortsatte likevel å være uatskillelige, og lite var forandret etter 1688. Ministerne fortsatte å bli utvalgt av monarken, og ministerne kunne bare sitte i regjeringa så lenge de var akseptert av monarken. Ministrene var også avhengige av en viss støtte fra Parlamentet, og monarken hadde stor innflytelse på mange av medlemmene av Parlamentet siden mange av parlamentsmedlemmene mottok store ytelser i form av stillinger og andre gunstbevisninger fra monarken. Monarken fortsatte også å kontrollere utenrikspolitikken.

Wilhelm og Mary fikk ikke barn, og da Wilhelm døde i 1702 overtok Anne som monark. Hun var født i 1665 som datter av James II. Hun giftet seg med prins Georg av Danmark. Hun døde i 1714, 49 år gammel, og hadde da regjert i 12 år. Hun likte å spille kort, og satte kongeverdigheten svært høyt, og ville forsvare den.

I tretti år var engelsk politikk dominert av krigen mot Frankrike, som var Europas mektigste militærmakt. Først kom Niårskrigen, som varte fra 1689 til 1697, og deretter den spanske arvefølgekrigen, som varte fra 1701 til 1713. Begge krigene ble utkjempet for å hindre at Frankrike fikk dominere Europa med militære midler. I 1688 hadde Ludvik XIV angrepet Tyskland, og tidlig neste år hadde Nederland erklært krig mot Frankrike. Og så ble den store alliansen - the Grand Alliance - som bestod av Østerrike, England, Savoy og mange tyske stater, dannet.

James II invaderte Irland, og dette fikk en irsk katolsk nasjonalistisk bevegelse til å oppstå, og irene jaget engelskmennene bort i mange områder. De rømte til Londonderry og Enniskillen. En engelsk hær reiste over til Irland i mai og kom Londonderry til hjelp. Men det gikk dårlig med en engelsk hær som ble sendt til Irland i august. Neste år invaderte Wilhelm Irland og nedkjempet irske hærstyrker i slaget ved Boyne. Men selv etter denne seieren tok det mer enn et år å erobre hele Irland. Engelskmennene tok en blodig hevn for at irene hadde gjort opprør. Alle katolikker ble hardt straffet, og de jordeiendommene de hadde ble tatt fra dem. Irene ble hardt undertrykt og nektet alle rettigheter. På grunn av dette er Wilhelm av Orange fortsatt den dag i deg en helt for protestantene i Nord-Irland, men for ham var dette ingen hovedsak.

Hovedsaken var krigen mot Frankrike. Den krigen foregikk i de spanske Nederlandene, altså i våre dagers Belgia. Krigen var langvarig og bestod av at byer og festninger ble beleiret i lang tid, uten at det førte til noen avgjørelse. Kampanjene til Wilhelm var ikke spesielt vellykkede, men i 1695 erobret han Namur. Da ønsket Ludvik XIV fred, og i 1697 ble avtalen i Ryswick undertegnet. I den oppga Ludvik XIV alt han hadde erobret siden 1678 med unntak for Strasbourg og deler av Alsace. Og Ludvik anerkjente Wilhelm som konge.

Det var fortsatt ikke avgjort hvem som skulle arve den spanske kongetittelen. Ludvik XIV ønsket at arvingen til den franske trona skulle overta som spansk konge slik at Spania og Frankrike kunne bli ett kongedømme. Og det satte de andre europeiske landene seg mot siden det krigerske Frankrike da ville bli helt umulig å leve sammen med. Wilhelm og Ludvik XIV inngikk to avtaler om hva som skulle skje. Da disse avtalene ble offentlig kjent i 1700 vakte det så stort raseri at man ble skeptisk til at det skulle være forbeholdt kongen å drive utenrikspolitikk. Man mislikte at krigen var så kostbar og å holde en stående hær. Motstanden mot at kongen hadde enerett til å fastsette utenrikspolitikken ble forsterket da Annes eneste sønn døde. I 1701 ble det fastsatt i the Act of Succession at etterkommere etter James I's datter Elizabeth, kurfyrstene av Hannover, skulle overta som konger av England. Det samme året døde den spanske kongen Charles II og overlot trona til Ludvik XIV's barnebarn Philip av Anjou, og da forkastet Ludvik XIV alle avtalene som han hadde inngått med Wilhelm og sluttet også å anerkjenne ham som konge. Ludvik XIV anerkjente heller, da James II døde, sønnen til James II, James III, som konge over England.

Wilhelm var blitt for gammel til å føre krig ute i felten, og John Churchill, som senere ble hertug av Marlborough, ble utnevnt til å lede de engelske hærstyrkene i krig mot Frankrike. Wilhelm døde i 1702. Da Wilhelm døde ble Anne dronning og ny monark. Hun var datter av James II og hennes mest fortrolige venninne var gift med John Churchill, og det var til god hjelp for karrieren til Churchill. Han viste seg å bli en svært dyktig hærfører. Han var også sjarmerende og høflig, selv om Wilhelm ikke hadde likt ham. Og han var vakker, men grådig og ambisiøs. Marlborough ville vinne slag, og manøvrerte troppene sine for å overraske de franske styrkene og tvinge dem til å kjempe. Marlboroughs tropper vant en serie slag. I slaget ved Blenheim i 1704 kjempet engelske styrker sammen med styrker fra Nederland, Tyskland og Østerrike, og de franske styrkene led et av sine største nederlag. Dronninga gjorde John Churchill til hertug av Marlborough og ga ham det kongelige godset Woodstock der Blenheim Castle ble bygd.

Franskmennene tapte mange slag; ved Ramillies i 1706, som førte til at de oppga de spanske nederlandene, og slaget ved Oudenarde i 1708 og ved Malplaquet i 1709. I Spania gikk ikke krigen like godt, men Frankrike ble utmattet. Presset mot Frankrike ble opprettholdt på alle fronter. Etter seirene begynte de allierte å krangle seg i mellom, og i England ble man trett av krigen. Marlborough ble avsatt og fredsforhandlinger innledet, og de førte fram til freden i Utrecht i april 1713.

Da dronning Anne døde i 1714 var England et ledende land i Europa. England kom ut gjennom det attende århundret til å være opptatt av at ikke noe land skulle dominere det europeiske kontinentet. England var blitt viktig i Europa, og i England ble man opptatt av at Europa var viktig for England. Dette var en sak som avisene var opptatt av. At the Licencing Act ikke ble fulgt opp etter 1695 hadde ført til at spørsmålet om Englands deltakelse i den europeiske krigen hadde blitt diskutert i avisene, og befolkninga hadde kommet til å mene at utfallet av krigen var så viktig for England at England burde delta.

Ved fredsavtalen fra Utrecht ble Ludvik XIV holdt i sjakk. Man ble blant annet enige om at Spania og Frankrike ikke skulle bli slått sammen under en konge. England fikk kolonier: Hudson Bay, Newfoundland, Nova Scotia, Minorca og Gibraltar. Og England vant svært viktige rettigheter i handelen med Spania og de spanske koloniene.

Krigene hadde vært langvarige og kostbare. Den engelske hæren hadde i årene 1706 til 1711 vært på 120.000 mann pluss offiserene. Marinen var også blitt bygd ut, og ved slutten av krigen var den engelske marinen - Royal Navy - den største i Europa.


Ustabilitet og forandring

Det engelske samfunnet var splittet og ustabilt. Whigene støttet det som ble kalt the Protestant Succession - kravet om at monarkene måtte være protestanter. De stod også for en viss religiøs toleranse, og fikk støtte fra dissenterne. De støttet Wilhelm III's kriger, siden de så det som nødvendig å hindre at Frankrike ble overmektig i Europa. Toryene mente at James II hadde vært en rettmessig konge, selv om de ikke kjente lojalitet til en katolikk. De mente at kongene var Guds representanter på jord og de forsvarte at Church of England skulle ha monopol på religionen. De var gammeldagse, og likte ikke at England ble sterkt engasjert i krig på det europeiske kontinentet.

De kostbare krigene betydde at parlamentet måtte bevilge store pengesummer til kongene, og det betydde harde skatter. Wilhelm måtte i 1694 akseptere en lov om at det skulle velges nytt Parlament hvert tredje år. Kongen beholdt imidlertid retten til å oppløse Parlamentet. I løpet av de neste 22 årene var det ti valg.

Da the Licencing Act ikke ble fulgt opp etter 1695 ble den politiske debatten sterkt utvidet. År 1700 kom det ut omkring tjue aviser som kunne informere om den politiske debatten og holde den i gang og føre den videre.

Ingen tenkte på at et enkelt parti skulle danne regjering. Aristokrater som var valgt ut av monarkene tok på seg å forhandle fram regjeringene, og regjeringene bestod ikke bare av representanter fra et parti. Ministrene kom og gikk, men noen ministre gikk igjen fra regjering til regjering og sørget for en viss stabilitet og kontinuitet. I denne perioden ble landet styrt av en serie av koalisjoner.

Regjeringsapparatet og det sentrale byråkratiet vokste svært sterkt i disse årene. I de tretti årene etter 1689 ble embetsverket tredoblet. Og det kom nye typer embetsmenn og det ble opprettet nye avdelinger i statens administrative apparat, som et postverk, en marineadministrasjon - the Navy Office - og departementet for skatter, avgifter og toll - the Customs and Excise. Dette økte statens makt. De som arbeidet i disse departementene var profesjonelle og god avlønnet. De begynte også å bruke nye vitenskapelige metoder og redskaper, som statistikk, i sitt arbeid.

Arbeid for staten ble en profesjon. Det gjorde statsapparatet mer stabilt og førte til at staten bidro til å stabilisere samfunnet. Og så kom den finansielle revolusjonen. Som tidligere nevnt hadde man lenge den oppfatningen at kongen skulle leve av egne midler, og drive staten med kongens midler, som var inntektene fra kongens eiendommer og rettigheter. Derfor hadde Parlamentet vært nølende til å bevilge penger til kongen. Under krigen mot Frankrike ble det endelig akseptert at staten trengte stabile og tilstrekkelige inntekter, og de kunne bare skaffes gjennom beskatning. I 1698 fjernet Parlamentet skillet mellom ordinære og ekstraordinære utgifter. Parlamentet vedtok heller for kongens livstid det som ble kalt for the Civil List. Det var dekning av utgiftene til kongens hushold og til regjeringa. Alle andre utgifter ble dekket av skatteinntekter som Parlamentet bevilget. For å betale utgiftene til krigen vedtok Parlamentet å skrive ut the Land Tax, som var en skatt på leieinntekter fra fast eiendom og på landbruksproduksjonen.

Samtidig ble den kongelig gjeld gjort om til nasjonal gjeld. Det betydde at Parlamentet hentet inn penger fra offentligheten og lånte pengene videre til kongens regjering. Pengene ble skaffet gjennom lotteri og gjennom salg av rentebærende papirer og lån fra handelsforetak. En annen måte å finansiere krigen på var gjennom Bank of England som ble opprettet i 1694. De som deltok i opprettelsen av den lovte å låne ut halvparten av bankens startkapital til kongen mot et kongelig privilegiebrev. Krigen ble vunnet med Englands kreditt.

Denne utviklingen kunne foregå siden City vokste fram i London slik det siden er blitt kjent, som nasjonens finansielle hjerte. Der vokste det fram nye pengeforretninger og måter å bruke penger på, både bankforretninger og assuranse og finansmekling. Forskjellen på sunn og usunn finans ble demonstrert i 1720 med det som ble kalt the South Sea Bubble. "The South Sea Company" lovte betydelig gevinst til de som investerte i selskapet, og svært mange investorer meldte seg. Det ble satt inn store pengesummer i selskapet, og så brøt det sammen da de utenlandske investorene mistet tilliten til selskapet og trakk ut pengene sine, og resultatet var at mange investorer ikke fikk noe igjen for de pengene som de hadde investert.

Virksomheten i City førte til at rentebærende papirer og eierandeler ble viktige former for eiendom. Tidligere hadde eiendom først og fremst vært konkret eiendommer som ga inntekter, som jord og bygninger. Eiendom kom nå til å inkludere stillinger og rentebærende papirer og livrenter som ga faste inntekter. Revolusjonen i 1688 opprettet eiendomsbesitternes guddommelige rett, og det ble flere av dem. Det ble derfor flere som hadde stemmerett. Rundt 1720 var det 340.000 personer som hadde stemmerett, det var 20%-25% av den voksne mannlige befolkninga. Men senere ble antallet stemmeberettigede redusert. Det var sjelden valg etter 1716, og resultatet var ofte gitt på forhånd. Man var så besatt av eiendom at det kom stadig flere lover for å beskytte eiendommen, og forbrytelser mot eiendomsretten ble ofte straffet med døden. Man kunne bli hengt for å stjele småtteri. Men selv om antallet forbrytelser som det var dødsstraff for ble begått stadig oftere ble det avsagt dødsdom sjeldnere ut gjennom århundret.

Det ble flere virkelig store godseiere, og dette ble reflektert i at antallet hertuger ble økt til tjuefem stykker. Disse virkelig store godseierne levde i praktfulle palass.

I første halvdel av det attende århundret kom det faktisk en nedgang i folketallet i England, og det førte til at antallet av de aller fattigste ble mindre. Samtidig fortsatte arbeidet med å forbedre produksjonsmetodene både i jordbruk og handverk og industri, og det bidro til økende velstand for brede lag av folket.

England var det største sammenhengende markedet i Europa. Andre store land, som Frankrike og Tyskland, var splittet opp av tollmurer som hindret fri handel. Men i England fantes det ikke indre tollmurer, og kommunikasjonene i England var gode både langs kysten og oppover elvene, og de ble stadig forbedret, og fraktomkostningene ble stadig redusert. Ikke bare innenriks handel ekspanderte, men også utenrikshandelen vokste sterkt. Dette var handel både med europeiske land og med land utenfor Europa. England var blitt dominerende i europisk handel.

Det foregikk ei spesialisering både internasjonalt og innenfor England. I England var det noen regioner som ble mer spesialiserte produsenter av mat mens andre ble mer spesialiserte produsenter av industrielle produkter. Landskapet i det sørlige England spesialiserte seg på produksjon av matvarer, mens den handverksindustrien som tidligere hadde vært utbredt der ble mer eller mindre borte, eller konsentrert i færre byer. I det nordlige England foregikk derimot en spesialisering på industriell produksjon, og i noen grad også i Midlands. I noen grad var en liknende begynnende spesialisering mellom land og verdensdeler så smått begynt, med England som et av verdens verksteder.

Slik ble grunnlaget for den industrielle revolusjonen lagt. Thomas Newcomens forløper for dampmaskinen var den viktigste oppfinnelsen. Den var blitt tatt i bruk tidlig i det attende århundret. Snart etter oppdaget en kveker jernverksmester, Abraham Darby, en metode å bruke kull på ved smelting av jernmalm som produserte jern som var holdbart og forholdsvis lett å bearbeide.

Roy Strong nevner noen byer som spesielt utviklet seg som spesialister på den nye voksende næringsvirksomheten. Disse er Bristol, Liverpool og Whitehaven som havnebyer; Plymouth, Scarborough og Sunderland for skipsbygging; Leeds og Halifax som nye senter for klesvareindustrien; og Wolverhampton, Walsall, Dudley og spesielt Birmingham og Sheffield for metallindustrien. I tillegg bør man nevne Manchester, og at det var i Lancashire at den nye tekstilindustrien, som var en foregangsindustri under den industrielle revolusjonen, først og fremst ble utviklet. Den industrielle revolusjonen var lenge en lokal affære. Disse industriene ble blant de viktigste drivkreftene i et nytt århundre.

Church of England mistet sin viktige stilling, og var omkring 1720 blitt politisk marginalisert. The Toleration Act innså at Church of England ikke omfattet hele befolkninga og tillot at dissentere bygde sine egne menighetshus. Omkring år 1700 hadde det blitt satt opp mer enn tre tusen menighetshus av dissentermenigheter. Anglikanerne kjente seg truet av de mange aktive dissentermenighetene, og av at sensuren ble lettet på, noe som førte til debatt om religiøse standpunkter og at standpunkter som de oppfattet som kjetterske ble offentlig framført. Revolusjonen hadde skaket Church of England som hadde trodd at staten og kirka hørte sammen og at kongen var Guds utvalgte. Kirka ble stilt overfor en konge som var så godt som kalvinist og valgt til konge, mens den mannen de anså som Guds utvalgte konge var katolikk og i eksil. Omkring 400 prester og sju biskoper ville ikke akseptere Wilhelm som konge og forlot kirka. Og selv de prestene som ble værende i kirka kunne knapt skjule sin lojalitet overfor Stuartene. Store deler av kirka gikk i allianse med toryene. Wilhelm hadde knapt tid til overs for kirka. Church of England holdt fast på den gamle tida, og ble stående utenfor den nye tida, og dens grep om lekfolket ble sterkt svekket.

I Skottland var det en annen situasjon, for der var presbyterianismen blitt akseptert som landets offisielle religionsform. Skottland hadde sine egne lover og sitt eget regjeringssystem, inkludert et aktivt parlament, selv om kongen av Skottland var den samme personen som var konge av England. Wilhelm III ønsket full union mellom Skottland og England, men lyktes ikke i å gjennomføre dette. Men tanken om full union kom opp igjen da det skotske parlamentet nektet å bekrefte den Act of Succession som fastsatte at fyrstehuset fra Hannover skulle overta som kongehus på de britiske øyene. Men det var et parti i Skottland som støttet fyrstefamilien fra Hannover, og dette førte til forhandlinger. En Act of Union ble vedtatt av begge parlamentene, og i oktober 1707 kom the Parliament of Great Britain sammen for første gang.

Skottland fortsatte likevel å ha sitt eget rettsvesen. Årsaken til at unionen mellom Skottland og England var blitt dannet var økonomisk. Den skotske økonomien var dårlig, og da grensen mellom Skottland og England ble fjernet ble Skottland del av det største frihandelsområdet i Vest-Europa.

Gjennom borgerkrig og stadig kamp mellom kongemakt og Parlament hadde det blitt utviklet et politisk system i England som fungerte slik at samfunnet kunne utvikles. Det var et samfunn med et Parlament, styrt ved lov og med en ikke ubetydelig frihet. Roy Strong skriver at dette var praktisk talt fraværende i resten av Europa. Det må man kunne kalle en myte, selv om det er riktig at den engelske kongen var sterkere kontrollert av representative organ enn monarkene i de andre store europeiske landene. Det fremste representative organet, altså Parlamentet, var delt i whiger og toryer, og de var uenige.

Da dronning Anne døde i 1714 stod sønnen til James II nærmeste i arverekkefølgen. Ludvik XIV anerkjente ham som James III, og ellers var han kjent som the Old Pretender. Men han nektet å konvertere til anglikanismen. Toryene ble splittet i spørsmålet om hvem som skulle bli ny britisk monark. Whigene og en Act of Succession fastsatte at fyrstefamilien i Hannover skulle overta som britiske monarker. Et år etter at fyrsten i Hannover hadde blitt konge gjorde the Old Pretender landgang i Skottland og marsjerte sørover så langt som til Preston der han led nederlag, og da var dynastiet fra Hannover fast etablert som monarker.

Georg I var kurfyrste av Hannover. Han var født i 1660 som sønn av Sophia som var datter av Elizabeth Stuart, som igjen var datter av James I. Far til George I var Ernest August, kurfyrste av Hannover. Georg I var altså oldebarn av en avdød engelsk og skotsk konge. George I var konge i England fra 1714 til han døde i 1727, 67 år gammel.

Den nye kongen, George I, gikk i allianse med whigene. I 1716 ble the Septennial Act vedtatt: Den fastsatte at det skulle gå fra tre til sju år mellom hvert parlamentsvalg, og ikke bare tre år. Sir Robert Walpole kom til å perfeksjonere et system av patronasje som sikret at Whigene holdt seg ved makten. Oligarkiets tid var inne, skrev Roy Strong.


Fra Magi til Vitenskap

Isaac Newton

Den vitenskapelige revolusjonen kom også til å få svært viktige og helt sentrale bidragsytere fra England. En av de viktigste var Isaac Newton. Newton var født det året da borgerkrigen begynte, i 1642, og døde det året George II besteg trona, i 1727. De to største verkene til Newton var Principia, fra 1687, og Optics, fra 1704. Begge forandret måten naturen og den fysiske verden ble oppfattet på. De fikk også praktisk betydning siden mennesker kunne lære fysikk som kunne anvendes praktisk fra dem.

Foreldrene til Newton var bønder og analfabeter. Isaac Newton ble en ensom mann uten venner, opptatt av sine studier. Han kom til å hate kritikk og utviklet en jernvilje til å gjennomføre det han ønsket å gjøre og til å få tingene på sin måte. Newton ble respektert av sine samtidige, men de hadde ingen varme følelser for ham. Roy Strong skrev at Newton knapt framsto som menneskelig, og likevel etterlot han et verk som var av den største betydning.

Betegnelsen "vitenskapsmann" eksisterte ikke på Isaac Newtons tid. Vitenskapene hadde sine røtter spesielt i gammel gresk tenkning, og i europeisk tenkning fra Middelalderen og nyere tid. Newton stod i et skjæringspunkt mellom magisk og vitenskapelig tenkning, og var opptatt av begge.

Roy Strong nevner tre tradisjoner som Newton hadde kjennskap til og som var viktige i tenkningen om naturen i hans tid: Den første var den organiske som stammet fra Aristoteles, og som hadde blitt av svært stor betydning i Middelalderen. I denne forestillingsverden var alt på jorda underlagt forgjengelighetens lov, men alt som var på stjernehimmelen var evig og uforanderlig. Hvert fenomen hadde sin naturlige væremåte og utvikling. Det var et bilde som lot seg forene med Bibelens oppfatninger, og som kirka derfor hadde kunnet akseptere, og som den forsvarte. Å utfordre Aristoteles kunne bli oppfattet som kjetteri. Med utgangspunkt i denne tradisjonen oppdaget William Harvey blodomløpet.

Den andre tradisjonen var en renessansetradisjon. I den var ikke jorda flat, men rund og beveget seg sammen med de andre planetene rundt Sola. Man mente at Gud avslørte sine mysterier gjennom tallene. Copernicus og Kepler hadde utviklet dette bildet av himmelrommet så langt at det hadde forklaringskraft. Det ble utviklet sammen med en matematikk som kunne brukes til å beskrive og beregne bevegelser i himmelrommet. Denne matematikken ble sett på som språket som Gud tenkte med. De som betraktet tingene på denne måten ble kjent som magi eller vise menn. Disse menneskene ble ofte betraktet med stor skepsis, og de risikerte å bli stemplet som kjettere og brent på bålet, som Giordano Bruno ble i Roma i 1600.

Denne magiske tradisjonen åpnet opp for oppdagelser og for nye spørsmålsstillinger og metoder i studiet av astronomi, og til framskritt innenfor studiet av astronomi. Denne tradisjonen stod i strid med den organiske tradisjonen.

Newton tilhørte denne sistnevnte tradisjonen. Men han var også innom den tredje tradisjonen, den mekanistiske, som kom til å bli den viktigste ved slutten av det syttende århundret. Denne tradisjonen hadde sine røtter i studium av Arkimedes. I denne tradisjonen var universet en stor maskin, og Gud var den store ingeniøren. Universet beveget seg regelmessig og lovbestemt og forutsigelig. Denne tradisjonen var svært opptatt av matematikk, i likhet med den magiske tradisjonen. Matematikken kunne beskrive hvordan denne maskinen virket. Virkemåten kunne også oppdages ved eksperimenter. Denne tradisjonen ble stadig viktigere ut gjennom det syttende århundret. Den overtok fra den magiske tradisjonen forestillingen om at jorda gikk rundt Sola.

Mange mennesker ble opptatt av å lære matematikk, og det var nødvendig for at disse nye tankene kunne bli spredt. Alle de store tenkerne i tida var fascinert av matematikken. Den var en ny tenkemåte som ga spennende muligheter. En viktig grunn til at de vitenskapelige tenkemåtene ble så viktige i England var at religiøs tenkning mistet troverdighet og status på grunn av borgerkrigene og de voldsomme religiøse stridighetene.

Newton ble født på juledagen i 1642 i Woolsthorpe, godt og vel ti kilometer sør for Grantham i Lincolnshire. Far til Isaac døde da Isaac var bare seks måneder gammel, og mor til Isaac døde da Isaac var bare tre år gammel. Men de etterlot seg penger som sørget for at han kunne få utdanning. Isaac var et ekstremt tidlig utviklet barn, selv om han var stille og holdt seg for seg selv. I 1661 reiste Isaac til Cambridge for å studere. Han levde tilbaketrukket og ensomt, og han oppdaget raskt at universitetet ikke hadde mye å lære ham, og at han selv måtte utvikle sine studier.

Isaac hadde mange intellektuelle interesser, og tenkte i mange ulike tankebaner. Han studerte bibelske profetier og søkte etter et universelt språk. Han ble dratt mot den mekanistiske verdensoppfatningen, og derfor lærte han seg matematikk. Deretter utviklet han infinitesimalregning, 24 år gammel.

Neste år ble han fellow ved Trinity College, og der ble han værende i 28 år. To år senere, i 1669, ble han professor i matematikk. I 1695 reiste han til London og ble myntmester. Tidlig i neste århundre ble han president i Royal Society. Han døde 2. mars 1727 og fikk en praktfull begravelse i Westminster Abbey.

Newton levde et liv uten store ytre opplevelser. Han hadde kontakt med få mennesker. Det var få som besøkte ham og det var få som forstod ham. Newton giftet seg aldri og hadde ikke nære venner. Han var nedgravd i sine studier og var slurvet kledd, og unngikk kontakt med andre mennesker.

I sin Optics viste han at lys består av stråler av primære farger og var styrt av mekaniske lover. I Principia viste han at alt i universet fulgte mekaniske lover. Der formulerte han gravitasjonsloven, at den gjensidige tiltrekningen mellom to gjenstander varierer omvendt proporsjonalt med kvadratet av avstanden mellom dem. Dette var en universell lov som både var gyldig for himmellegemer og gjenstandene på jorda. Den organiske tradisjonen ble tilintetgjort. Men Newton beholdt de to andre tradisjonene, den magiske og den mekaniske.

Isaac Newton kom til å bli sett på som mannen som tømte den magiske tradisjonen for dens kraft. Men Newton selv fortsatte å se på universet som innhyllet i et eksotisk mysterium. For Newton var universet gjennomtrengt av et guddommelige nærvær på liknende måte som det hadde vært for de som fulgte den magiske tradisjonen.

Sammenbruddet til den organiske tradisjonen utslettet autoriteten til Aristoteles. Det ble bevist at den klassiske tradisjonen tok feil og at den moderne tradisjonen hadde rett. Sannheten lå ikke lenger begravd i fortida, men var å finne i framtida. Et nytt kunnskapssystem måtte bygges opp.


Elitens herredømme

England fikk en ny konge i 1714. Det var Georg I, kurfyrste av Hannover, som var en stat i det nordlige Tyskland. Georg I var født i 1660 og døde i 1727. Han bandt seg til whigene. Hannoverne forsatte etter at de ble konger i England å betrakte verden på den måten det passet seg for kurfyrster i Hannover. Først da barnebarnet til George I ble engelsk konge i 1760 sluttet disse engelske kongen å vurdere verden og begivenhetene ut fra Hannovers standpunkt. Dette barnebarnet var den første engelske kongen fra familien Hannover som ble oppdratt i England.

George I blir beskrevet som ærlig, kjedelig og mistroisk. Han hadde verken personlig sjarm eller kongelig framtreden. Han levde bare for Hannover og for sin stygge tyske elskerinne, som ble gjort til engelsk hertuginne. Og som alle i familien så hatet han sin eldste sønn. Dette skapte et nytt mønster i politikken med rivaliserende hoff, rivalisering mellom kongens hoff og hoffet til prinsen av Wales. Sønnen George II som overtok som konge i 1727 utgjorde ikke noe framskritt, selv om han behersket engelsk. George II var stiv og formell og pedantisk, men han kunne overmannes av ukontrollerte utbrudd. Begge kongene var opptatte av sine kongelige særrettigheter og benyttet seg av dem. Georg II var dyktig til å bedømme andre mennesker.

Sir Robert Walpole var sin tids fremste engelske politiker. Han overtok som skattmester/finansminister i april 1721 da han var 44 år gammel, og beholdt stillingene i mer enn tjue år, til i 1742. Walpole var godseier fra Norfolk. Han gikk gjerne på jakt, og var på mange måter en grov person som passet bedre på landsbygda og på jakt enn i kongens salonger. Hans beste venn i barndommen var den ledende whigmagnaten i Norfolk, viscount Townshend. Walpole giftet seg med et barnebarn til borgermesteren i London. Politikk var i det meste av det attende århundret å arbeide med utstrakte nettverk gjennom familie og venner. Det var tidsalderen til den herskende eliten, skriver Roy Strong.

Walpole var flink til å behandle folk, til å smigre og dominere folk. Det kreve tålmodighet og mot og selvkontroll og humør og brutalitet. Han ga adelen og the gentry det de ville ha fra staten: fred og velstand.

Etter lange perioder med svært ustabile forhold fikk England stabilitet under Walpole og hannoverne. Roy Strong skriver at både George I og George II stod i politikken fram som ærens og rettferdighetens fremste og beste støtter, som landet politiske sentrum. De stod på toppen av de hierarkiene som eksisterte, og de utnevnte lederne for embetsverket, kirka, hæren og marinen. De hadde også rett til å utpeke og å avsette ministre. Men den som kongen utpekte som sin førsteminister måtte være i stand til å mønstre en majoritet i Underhuset til støtte for den politikken han førte. Og Underhuset var fullt av personer som mottok kongelige gunstbevisninger, så det var ikke noen vanskelig oppgave å få Underhuset til å støtte kongens regjering.

George I og Walpole hadde kommet til å stå så nært sammen at da George I døde i 1727 trodde man at Wapole ville bli avsatt. Men det skjedde ikke. Walpole sørget for at Underhuset bevilget svært store pengesummer til den nye kongens hushold, langt mer enn det tidligere konger hadde fått, og dermed beholdt den nye kongen Walpole som sin førsteminister.

George II og Walpole ble ikke samstemte med hensyn til utenrikspolitikken. Det ble krigen som felte Walpole i 1742. Walpole var ingen god krigsminister og mistet grepet om majoriteten i Parlamentet. George II valgte Lord Carteret som sin førsteminister, og gjorde ham etter kort tid til jarl av Granville. Men Pelhams felte ham på grunn av måten han behandlet krigen på. Henry Pelham var blitt skattmester. George II var til å begynne med ikke helt trygg på Pelhams. Pelhams kom til å insistere på at William Pitt skulle bli krigsminister. Kongen avskydde William Pitt. Til slutt slapp Pitt inn i regjeringa, men han fikk bare mindre stillinger. George II oppdaget at regjeringa arbeidet godt under Pelhams. Etter noen forsøk med ulike regjeringer hadde det blitt klart at regjeringa trengte støtte både fra kongen og fra Parlamentet.

Kongen møtte ministrene sine i det som ble kalt for the Royal Closet. Ministrene møttes også i the Cabinet Council, og der var ikke kongen til stede.

Både Robert Walpole og Sir Henry Pelham visste hvordan de skulle få systemet til å fungere. Og det var til hjelp for dem at parlamentsperiodene ble utvidet til å vare i sju år. Dette betydde at regjeringa hadde lang tid til å bearbeide Parlamentet og til å sikre sin stilling. Det ble gjort ved hjelp av begunstigelse av de parlamentsmedlemmene som støttet regjeringa.

Det var mange nok av parlamentsmedlemmene som inngikk i nettverk som skaffet til veie begunstigelser til de som støttet regjeringa til at regjeringene satt trygt. Av de omkring fire hundre representantene som kom fra valgkretsene var mer enn halvparten kontrollert av regjeringa eller av private beskyttere. I tillegg kunne opp til 30% av representantene være personer som hadde sin stilling fra staten. Derfor var gjerne et flertall av parlamentsrepresentantene allerede når de ble valgt inn i Parlamentet i betydelig grad kontrollert av staten. Det var først og fremst Walpole som begynte å utnytte dette forholdet. Han innså at makta lå i Underhuset, og ikke i Overhuset, og Walpole holdt seg til Underhuset, og skapte der ei ny stilling, som var forløperen for statsministerstillinga: kongens minister i Underhuset. Walpole var den første som hadde denne stillinga, og i 1740-årene ble han etterfulgt av Henry Pelham i denne stillinga.

I Underhuset satt politikerne med de ledende stillingene på den ene siden mens de som ikke var i posisjon satt på den motsatte sida vendt mot dem. Begge gruppene politikere var fra de viktigste politiske familiene, og det var mellom dem at debatten gikk. Den regjerende gruppen måtte skaffe seg nok stemmer til at den hadde majoritet. Omkring 1742 var den sikker på stemmene fra minst 180 representanter siden dette var menn som ble direkte betalt av regjeringa og som hadde stillinger ved hoffet eller i administrasjonen eller sinekyrer. Så var det å overtale mange av de resterende 300 til å stemme for regjeringas forslag. Blant disse var Old Corps Whigs som hadde holdt Walpole ved makta. De var motstandere av kostbare krigen, høge skatter og veksten til sentraladministrasjonen, og de var også mistenksomme overfor hoffets innflytelse.

Roy Strong skriver at for å styre landet var det nødvendig å være i stand til å manipulere noen få hundre personer som utgjorde eliten. Den virkelige makta lå i hendene til noen få personer. Disse var kongen og en handfull aristokratiske familier som enten var whiger eller konvertitter. Arbeidet til regjeringa i denne sammenbundne kretsen begrenset seg til å opprettholde lov og orden, føre utenrikspolitikk og å utøve minimalt med økonomisk kontroll. I countyene ble de store magnatene utnevnt til lord lieutenant av kongen, som hans representant i regionen. Lordkansleren utnevnte de lokale fredsdommerne som ikke bare tok seg av politiarbeidet, men også tok seg av saker som vedlikehold av veier, bruer, fengsel og andre lokale saker. Fredsdommerne kontrollerte utnevnelsen av lokale tjenestemenn med unntak for kirkevergene. I byene kunne situasjonen være en annen. Der ble bystyret vanligvis dannet av borgermester, oldermenn og rådsmedlemmer som ble valgt av valgkretsens free men.

Alt forløp glatt unntatt når det ble forsøkt å gjøre noe som til og med de representantene i Underhuset som vanligvis var for regjeringa motsatte seg. For Walpole hendte dette bare to ganger. En gang i 1733 da han forsøkte å øke skatten på varer, men han dro forslaget tilbake. Den andre gangen førte det til at han mistet makta. Det skjedde da han mislyktes som krigminister under den østerrikske arvefølgekrigen. Men da hadde han allerede begynt å miste grepet. Walpole ønsket fred, som han inngikk med Frankrike. Regjeringa skulle bygge på sunne offentlige finanser og kommersiell velstand, mente Walpole. Finansmennene i City trodde på ham. For å redusere nasjonalgjelda satte han opp et amortisasjonsfond - a Sinking Fund - for å betale den ned. Fram til 1730-årene var tilliten til regjeringsobligasjoner så sterk at de ble betraktet som helt sikre. Walpole trodde på lave indirekte skatter framfor beskatning av jord.

Henry Pelham prøvde å overgå dette i fredsårene etter 1748. Han var en mester i pengeaffærer, og omstrukturerte de offentlige finansene og gjenopprettet tilliten. Fred, stabilitet og forsoning var nøkkelordene for hans administrasjon. Han døde den 6. mars 1754.

Den engelske regjeringa hersket også over Irland og Skottland. Herredømmet over Skottland hvilte på en allianse med de skotske presbyterianerne, og herredømmet over Irland på en allianse med de irske anglikanerne. I begge disse landene hadde store deler av befolkninga ingen politiske rettigheter.

Det var mange misfornøyde på de britiske øyene. Mange av dem ønsket at the Old Pretender, sønnen til James II, som levde i eksil utenlands, skulle komme tilbake og bli konge. Og det ble stadig flere misfornøyde. Roy Strong skriver at dersom "James III" hadde kommet til England kunne den protestantiske historia tatt ei helt anna retning. Støtten til Stuartene var sterk i gamle rojalistiske deler av England, som i nord og i vest og i Wales, og støtten var betydelig i byer som London, Bristol og Manchester. Fra 1689 til 1759 var det ikke mindre enn femten jakobitterkomplott, og noen av dem ganske omfattende. I 1744 og 1745 kom de to betydeligste av disse; det første i 1744 da en fransk hær og flåte truet England, men de kom aldri så langt at det ble gjort invasjon, og det andre i 1745 da sønnen til "James III" gjorde landgang i Skottland den 25. juli og raskt samlet en hær som tok kontroll over Perth og Edinburgh. Tidlig i november marsjerte den sørover etter å ha fått løfte om at det ville bli opprør i England og komme støtte fra Frankrike. Dette kom ikke. Skottene måtte trekke seg tilbake, og ble drept ved Culloden. I 1748 sluttet Frankrike å støtte Stuartene. I Skottland ble det tatt en grusom hevn i høylandet.

Det sørlige England dominerte begge øyene. Da jakobittene endelig var nedkjempet og det i 1760 endelig kom en konge som var helt britisk ble det gjort forsøk på å føre de misfornøyde inn i samfunnet og å skape en ny identitet, skriver Roy Strong.


Det rikeste landet

Da Henry Pelham døde var det spesielt to personer som var kandidater til å bli ny førsteminister. Disse var William Pitt og Henry Fox. William Pitt var leder for Underhuset, og slik den mest opplagte kandidaten. Men kongen avskydde Pitt. Kongen likte derimot Fox, men Fox hadde blitt uvenn med den mannen som Georg II hadde bedt om å sette sammen ny regjering, jarlen av Hardwicke. Derfor ga jarlen kongen det dårlige rådet å utnevne den aristokratiske granden Thomas Pelham-Holles, som var Henry Pelhams eldre bror og hertug av Newcastle, til førsteminister. Det ble ved utnevnelsen ikke tatt tilstrekkelig i betraktning at det var nødvendig å ha en førsteminister som var i stand til å mønstre en majoritet i Underhuset bak seg.

Hertugen av Newcastle var en stor politisk fikser med mange gode egenskaper. Han hadde god forstand og var generøs og hadde inngående kjennskap til utenrikspolitikk. Men landet var på vei mot en stor krig med Frankrike, og Newcastle var ikke i stand til å lede landet i denne situasjonen siden han var plaget av depressive anfall og var svært følsom og nærtagende. Det viste seg snart at han ikke var rett mann som førsteminister, noe som førte Pitt og Fox sammen. De angrep Newcastle voldsomt, og etter hvert ble Newcastle nødt til å ta Fox inn i regjeringa og å gjøre ham til leder for Underhuset for å prøve å holde Pitt ute.

Den 15. mai 1756 erklærte England krig mot Frankrike. [Du kan lese om krigene i Europa i denne tida i tekstene "Kriger og allianser 1714-1765" og "Kriger og sammenbrudd 1756-1806". Disse tekstene forteller spesielt om hvordan krigene foregikk i det tyske området.]

Til å begynne med gikk krigen dårlig, og Frankrike tok Minorca. Så spredte krigen seg til kontinentet da Friedrich II av Preussen begynte "Sjuårskrigen" [Les om Sjuårskrigen i teksten "Kriger og sammenbrudd 1756-1806"] ved å invadere Saksen. Krigen fortsatte å gå dårlig, og til slutt ble kongen tvunget til å ta Pitt inn i regjeringa. Pitt ville bare gå med på å gå inn i regjeringa på den betingelsen at Fox og Newcastle ble satt ut av regjeringa. Men krigen gikk ikke bedre, så i april 1757 avsatte George II Pitt og bad Lord Hardwicke om å sette sammen ei ny regjering. Men Pitt var populær, og hans evne til å mønstre en majoritet i Underhuset og hente støtte også utenfor Parlamentet gjorde det nødvendig å ham med i regjeringa. Men Pitt trengte hertugen av Newcastle siden han hadde de gode forbindelsene til whigenes politiske system. Hardwicke greide å forsone de to.

William Pitt tok på seg å lede krigføringa mens Newcastle bearbeidet Parlamentet og fikk bevilget de pengene som trengtes for å føre krig i stor skala. Britene subsidierte hærstyrker på kontinentet med forsyninger og penger, men med få troppestyrker. Hovedstyrkene til den britiske hæren og marinen ble satt inn mot motstandernes kolonier og skipsfart. Den nye regjeringa hadde medlemmer med mange ulike oppfatninger. Krigen på kontinentet gikk bedre og de franske styrkene i Tyskland ble nøytralisert.

Men for England var de viktigste krigsskueplassene spredt utover verden. Det var en krig om hvem som skulle dominere handelen med de oversjøiske markedene. Storbritannia hadde allerede betydelige kolonier da krigen begynte, og da krigen tok slutt i 1763 hadde Storbritannia et av de største imperiene som verden hadde sett. Det bestod av de tretten koloniene i Amerika langs østkysten av det nordamerikanske kontinentet, og øyer i Vestindia: Bermuda, St. Kitts, Barbados, Antigua, Montserrat og Jamaica. Her var sukkerplantasjene der negerslaver hentet fra Afrika arbeidet. I India hadde det Østindiske kompaniet, som var opprettet i år 1600, baser i Bombay og Calcutta. Selv om tekstiler forsatt var de viktigste varene økte eksporten av metallprodukter sterkt, og koloniene var blitt svært viktige markeder for britisk eksport. Importen fra kolonien økte også. Mange av kolonivarene ble eksportert videre fra England til kontinentet.

Denne store og sterkt økende handelen førte til at den britiske handelsflåten vokste sterkt. Den vokste fra 280.000 tonn i 1695 til 609.000 tonn i 1760. De havnene som trafikken vestover gikk gjennom, Bristol, Glasgow, Liverpool og Whitehaven, vokste også. Og i omlandet til disse havnene vokste industrien, i Lancashire, Yorkshire, Severndalen og West Midlands.

Et viktig resultat av Sjuårskrigen var at Frankrike i stor grad ble stengt ute fra koloniene. I India vant styrkene til Robert Clive i slaget ved Plassey i 1757, og det førte til at det engelske Østindiakompaniet fikk kontroll over Bengal og Orissa. To år senere tok general Wolfe Quebec i Canada. Guadeloupe ble også erobret, og en fransk invasjon av England ble forhindret ved at den franske flåten ble bombardert i Le Havre. Admiral Boscawen ødela ei fransk flåte i august og admiral Hawke ei fransk flåte i november. I 1760 ble Montreal erobret, og England hadde tatt fransk Canada. Det første britiske imperiet var opprettet.

Roy Strong skriver om Pitt at han var svært energisk og hadde stor evne til å inspirere andre med sine visjoner. Men han var også en ubehagelig mann som gjerne styrte ved å skremme andre. Han var hensynsløs og arrogant og grenset mot å være manisk-depresiv. Han bygde opp støtte utenfor Parlamentet i større utstrekning enn noen tidligere minister hadde gjort, selv om det ikke hadde stor betydning, det var fortsatt kongen som innsatte og avsatte ministre. Men den offentlige opinionen kom til å få stadig større betydning.

I løpet av disse tiårene mens whigoligarikiet styrte begynte samfunnet å forandre seg raskere enn noen gang tidligere. Men samfunnet var fortsatt først og fremst et landsbygdsamfunn der de fleste bodde på landsbygda. I andre halvdel av sekstenhundretallet hadde prisene for korn vært dårlige, og selv om de ble bedre i første halvdel av syttenhundretallet var det først i andre halvdel av århundret, spesielt etter 1780, at de ble gode og ga gode tider for godseierne. [Om jordbruket i Europa, spesielt i Tyskland, kan du lese i teksten "Jordbrukskonjunkturene 1500-1800"]. Selv om jordbruket gikk gjennom en langvarig depresjon foregikk det utvikling av mer effektive jordbruksmetoder og bedre redskaper, bedre gjødsling og systematisk arbeid for å finne måter å tilføre jorda nitrogen på, f.eks. ved rotasjon av ulike vekster som tok ulike stoffer ut av jorda og tilførte ulike stoffer. Jethro Tull og 'Turnip' Townshend var helter. Stadig mer jord ble gjerdet inn, og dermed fikk enkeltperson mer fullstendig herredømme over jorda. Byenes befolkning vokste og dette førte til økt etterspørsel etter matvarer.

Det som kom til å bli de store industribyene i Lancashire og i Yorkshire og i Midlands begynte så smått å vokse fram, selv om den industrielle revolusjonen knapt var synlig på dette tidspunktet. Fra midten av det attende århundret var det jevn vekst. En lang serie oppfinnelser revolusjonerte produksjonsprosessen. Det var John Kays "flying shuttle" i 1733 som økte produksjonen til veverne og James Hargreaves Spinning Jenny i 1768, Richard Arkwrights water frame og Samuel Cromptons mule i 1779. I 1769 tok James Watt patent på en mer effektiv dampmaskin. Og når denne nye teknologien ble utviklet ble den også tatt i bruk i stadig større utstrekning, og utviklet videre.

Transportnettet ble stadig bygd ut siden det var behov for å frakte stadig større mengder gods. Veiene hadde brukt å være ansvaret til de kirkesognene som veiene passerte gjennom. Men allerede før 1730 hadde det vært noen bomveier som trafikkerende måtte betale avgift for å bruke. Ved midten av århundret ble det bygd flere slike avgiftsbelagte veier og de ble forbedret. I 1720 hadde det tatt mer enn tre dager å reise til York eller Exeter. I 1780 kunne disse byene bli nådd i løpet av 24 timer. Fire år senere opprettet Royal Mail et nasjonalt postvesen. Og i 1770-årene begynte kanalene å bli bygd, og de ga et nytt transportnettverk. England hadde i utgangspunktet på grunn av den lange kysten og de mange seilbare elvene gode kommunikasjoner.

Fra midten av århundret begynte befolkninga å vokse igjen, og det gjelder ikke bare i England, men i hele Europa. Og befolkninga kom til å vokse forholdsvis svært raskt, og denne befolkningsveksten fortsatte inn i og ut gjennom det neste århundret og videre inn i det tjuende århundret. Dette har mange årsaker, som større tilgang på mat og tidligere ekteskapsalder, og at det ikke lenger herjet så voldsomme og omfattende epidemier som Europa tidligere hadde blitt herjet av. De områdene som fikk den sterkeste befolkningsveksten var områdene som kom til å bli de nye industriområdene, som lavlandet i Skottland, Yorkshire, Lancashire, Midlands og det nordøstlige og sørlige Wales. Byene ble stadig større. London hadde en halv million innbyggere. Befolkninga i Bristol økte fra 20.000 (i 1640?) til 100.000 i 1760. Og praktisk talt nye byer som Liverpool og Manchester og Birmingham fikk betydelige befolkninger, mens et gammel sentrum som Norwich ikke vokste.

Besøkende fra kontinentet beundret ofte det de så i England. Det engelske samfunnet virket liberalt og opplyst, og det var aktivt og i stadig utvikling, selv om det var hierarkisk og avhengig av underdanighet. Det var fortsatt eiendom av jord som ga status, og de som tjente penger på annen virksomhet kjøpte jordeiendommer for pengene som de tjente.

På toppen av den sosiale pyramiden stod de 400 største jordeierne. Halvparten av disse tilhørte the gentry, for mange gentlemen var rikere enn peers of the realm. The peerage vokste lite under de to første kongene fra Hannover. Ingen fra handel eller industrien ble så høgt adlet at de ble peers. Denne tette gruppen på 400 personer dominerte den politiske scenen. De kontrollerte Overhuset og de valgkretsene der det bare var noen få velgere som de kunne overtale til å stemme slik de ønsket, og kunne derved sikre at de yngre sønnene deres kom inn i Underhuset.

Klassen av gentry var langt større. Den bestod av femten til tjue tusen personer. Under dem var hundre til hundre og femti tusen freeholders. De var ryggraden i administrasjonen av kirkesognene. De fikk del i den økende velstanden. Jordeierne ble i det hele tatt rikere, og det var slett ikke noe progressivt skattesystem som fordelte rikdom til de fattige. Tvert i mot var skattesystemet basert på beskatning av forbruk, og rammet slik vanlige mennesker hardest.

Det var ei viss overlapping mellom the gentry og det sosiale laget som var under the gentry. Dette laget bestod av the middling sort. Det inkluderte advokater, leger, apotekere og andre utdannede personer som utførte profesjonelt arbeid. Samfunnet ble stadig mer komplekst og trengte i stadig større utstrekning spesialister. Forretningsmenn inngikk også blant the middling sort. De var opptatt av teknologiske oppfinnelser, og over hele landet ble det dannet klubber og foreninger som var viet vitenskap og teknologi.

Under disse samfunnslagene var den halvparten av befolkninga som ikke hadde politiske rettigheter. De ble betraktet som analfabeter og pøbel av resten av samfunnet. De var jordbruksarbeidere, industriarbeidere, bygningsarbeidere og andre arbeidsfolk, tjenere, soldater og sjøfolk og fattige. Fram til midten av århundret ble deres situasjon forbedret, men etter 1750 økte ofte utgiftene deres sterkere enn inntektene deres.

Det fantes ikke et regulært politi i England på denne tida, og småkriminaliteten økte. Det var mange fattige, og det ble stadig mer som kunne stjeles. Det ble dødsstraff for flere forbrytelse og forbrytere ble sendt til koloniene. Fram til 1775 hadde 50.000 forbrytere blitt sendt til Amerika. Etter at de amerikanske koloniene gikk tapt ble forbrytere sendt til Australia.


Velstandssamfunnet vokser

Praktisk talt alle engelskmenn hadde fordel av å tilhøre det rikeste samfunnet i Europa. Den rikdommen som strømmet inn måtte brukes. En del av den ble brukt til å bygge praktfulle hus på landsbygda, omgitt av hager og parker. I byene ble det også bygd prektige offentlige bygninger. Og husene ble fylt av prektige gjenstander, møbler, tekstiler, illustrerte bøker, musikkinstrument, sølv og porselen.

Men det var et moralsk samfunn, eller i det minste et samfunn som ønsket å være moralsk og bli sett på som moralsk. Derfor skulle fritid ikke brukes til dagdriveri og lediggang. Fritid burde bli brukt til studier og aktiviteter som førte til at man ble et bedre menneske. Men også til sosial omgang og diskusjon, og det ble utviklet mange ulike typer sosiale møtesteder, klubber og kaffehus og konsertsaler og teatre etc. Familielivet ble også forandret. Kanskje spesielt i de nye samfunnslagene til the middling sort ble det lagt større vekt på samværet mellom familiemedlemmene enn tidligere. Der foregikk det ikke lenger produksjon i familien eller i husholdningen, i motsetning til i de lavere samfunnslagenes familier, og heller ikke representasjon, i motsetning til i de høyere samfunnslagene.

Medlemmene av Overhuset og Underhuset måtte være i London flere måneder hvert år. De skaffet seg hus og tok familiene sine med seg til London, og en ny livsstil ble utviklet som skapte en mengde nye møtesteder.

Utenfor London hendte det samme med utviklingen av spa, steder der folk drakk og badet av helsegrunner. Senere i århundret ble det også fasjonabelt i bade i sjøen, og badesteder som Brighton og Margate oppstod på den sørlige kysten av England.

Folk reiste mer enn de hadde gjort tidligere. Ved begynnelsen av året hadde en diligence reist hver veke fra London til hver av de store byene, som York og Bristol. Turen ville ha vært ukomfortabel og tatt lang tid og kunne også være farlig på grunn av landsveisrøvere og dårlige veier. År 1800 kunne hver by sør for Trent og øst for Severn bli nådd i løpet av en dag med diligencer som forlot London flere ganger i veka i regulær trafikk.

Teatret fikk ny status. Fram til det attende århundret hadde det ikke vært teater utenfor London. Skuespill hadde blitt framført på herregårdene eller spesielle plasser i byene. I 1705 åpnet det første teatret utenfor London dørene i Bath. Og snart hadde alle byer av betydning eget teater, og mange hadde flere teater.

Også andre offentlige bygninger enn teatrene oppstod. Det ble bygd forsamlingslokaler der det ble krevd medlemskap for å komme inn, og inne kunne man lese eller høre på musikk eller danse eller bare treffe andre. Händel ble den dominerende komponisten.

Det lesende publikum ble større, og det ble opprettet bibliotek. Bøker var svært kostbare, og bare rike mennesker og universitetene hadde kunnet ha mange bøker tidligere, men med de sirkulerende bibliotekene ble adgangen til bøker langt bedre. Det ble også skrevet bøker for barn. Alle byene fikk sin egen avis.

Dette var også tida da man måtte gjøre den Store Reisen - the Grand Tour. Alle medlemmer av den herskende eliten måtte foreta denne reisen som gikk gjennom mange land i Europa. Reisen gikk først til Frankrike, derfra fortsatte den til Italia og Roma.

Dette var ei tid der folk både i England og ellers i Europa var begeistret for antikken, for det gamle Hellas og Roma. Og når de reiste til Roma ville de se ruinene fra det gamle Roma. Den engelske overklassen prøvde å etterligne den klassiske byggestilen når de bygde herregårdene sin på den engelske landsbygda. Den engelske overklassen hadde fortsatt røttene sine ute på bygdene, og drev sport som hørte til ute på bygdene, som jakt.

Byen ble bedre utviklet. Bygningene ble bedre bygd og plassert på en mer ordnet måte enn tidligere, og velstående områder kunne få vannforsyning gjennom vannledninger. Livet til den velstående delen av befolkninga hadde blitt mer behagelig og opplevelsesrikt enn tidligere, selv om det fortsatt for store deler av befolkninga var kort, slitsomt og ofte temmelig brutalt.


Religiøse bevegelser

I mai 1738 hadde John Wesley en opplevelse som forandret livet hans. Under et religiøst møte i London, da det ble lest fra en tekst av Luther, opplevde Wesley at han var frelst. Den etablerte Church of England hadde liten plass for religiøse opplevelser.

Kirka hadde mistet den tillit og den dominerende stilling den en gang hadde hatt i samfunnet. Da det nye patronasjesystemet var på plass fylte Sir Robert Walpole viktige stillinger i kirka med folk som han selv nominerte, uten at de trengte å være gode prester. Tendensen ble at kirka forfalt og mistet tilslutning. Kirkas inntekter økte imidlertid sterkt siden kirka mottok tiende fra jordbruket, og verdien av jordbruksproduksjonen økte sterkt ut gjennom århundret. Derfor ble det til og med tiltrekkende for eliten å søke stilling i kirka siden kirka kunne tilby et behagelig liv i solid velstand. Presteskapet kom i stadig større grad fra the gentry, og til og med adelsmenn gikk inn i presteskapet. Det førte til stadig større sosial avstand mellom prestene og vanlige folk. Disse prestene henvendte seg først og fremst til overklassen, og hadde liten innsikt i situasjonen og behovene til vanlige folk. Religiøse opplevelser hadde knapt noen plass i den religionen de forkynte. De forkynte for mennesker som levde i trygg velstand og ikke trengte til mirakler, men som trodde så fast på fornuften og på den videre utvikling av tingenes tilstand at de knapt trengte noen religion.

I de klassene som prestene kom fra skulle man oppføre seg behersket og anstendig og fornuftig, og det var liten plass til tungetale og religiøse opplevelser i disse kretsene. Mindre og mindre del av den engelske befolkninga gikk i kirka, både fordi prestene ikke henvendte seg til folk flest, men også fordi det ikke ble bygd kirkebygg der befolkninga vokste sterkest.

Det var flere i den engelske kirka enn Wesley som fant den steril. Men Wesley kom til å bli den mest framstående personen blant dem som ønsket en religion med større følelsesdybde. Den retningen som kom til å bli kalt for metodisme begynte å bli utviklet mens Wesley var i Oxford der han tilhørte ei gruppe som dannet the Holy Club. George Whitefield var et annet medlem av denne gruppa. Wesley var svært konservativ både sosialt og politisk. Han forkynte at menneskene ble frelst ved tro og ikke ved gjerninger.

De som ble omvendt til denne troen opplevde omvendelsen som en åpenbaring med langt sterkere følelser enn de som den vanlige gudstjenesten i kirka førte til. Budskapet til Wesley ble ikke tatt godt i mot av kirka, så han begynte å preke utendørs. Wesleys budskap ble tatt mot av folk som var heller fattige. Wesley reiste rundt i hele landet og prekte og organiserte menigheter. Menighetene dannet etter hvert et landsomfattende nettverk, og de omvendte forpliktet seg til dydige liv med hardt arbeid. Menighetene bygde kapell og ansatte predikanter. Etter at Wesley døde i 1791 brøt metodistene ut av Church of England

Fra 1779 av måtte metodistene skaffe seg tillatelse, i likhet med dissenterne, for å bygge sine menighetshus. Metodistene ble frosset ut av den etablerte kirka. Metodistene ble sett på med mistro, blant annet siden de henvendte seg til arbeiderne i byene og organiserte dem. Kvinnene hadde også en rolle å spille i menighetene, selv om den var underordnet, og alt dette vakte mistillit og mistanke om at metodistene undergravde det etablerte hierarkiet i samfunnet.

Det oppstod tidlig strid blant metodistenes ledere. Wesley og Whitefield ble uenig om doktrinene.

I 1776 var det 30.000 metodister i England. Selv om det var få av dem var det likevel mange som hørte dem. Metodistene stod i motsetning til sin tids tro på fornuften og på at verdensordningen kunne forklares ved hjelp av fornuft og vitenskap. Denne troen på fornuft og mistilliten til andre forklaringstyper gjorde seg blant gjeldende ved at i 1736 ble loven om hekseri - the Witchcraft Act - opphevet. Det gjorde slutt på den forfølgelse. Opplyste mennesker trodde ikke lenger på muligheten for hekseri.


Utformingen av landskapet og levemåten

Roy Strong skriver at den engelske landsbygda som man kan se i dag ble skapt i Georgenes tidsalder. Denne skapelsesprosessen ble drevet fram av profittjag og jag etter behag. Profittjaget lå i utviklingen av nye måter å dyrke jorda på, og behaget i at landskapet ble modellert for å gi behag. Dette var første gang at rike og mektige menn valgte å uttrykke sin rikdom og makt ved å ommodellere landskapet i stor skala. En grunn til at dette var mulig var at det meste av jorda var konsentrert i store gods. Godseierne satt i Underhuset eller kjente mennesker som satt i Underhuset, og derfor var i stand til å få gjennom vedtak om inngjerding. Og Parlamentet gjorde tusenvis av slike vedtak mellom 1750 og 1820, og det forandret landskapet dramatisk.

Det var forandring som kom fra toppen, og som tvang et mønster på bygdesamfunnet som først gikk i oppløsning i det tjuende århundret. Sentrum og fokus i landskapet var det store huset. I middelalderen hadde det store huset vært det administrative sentrum på bygdene, stedet der makta var samlet. Men etter hvert som kongens hoff og Parlamentet strakte sin makt ut over landet fra det sekstende århundret av ble funksjonene til det store huset forandret. Det ble nå bygd for å imponere og for å kunne motta besøk. De store husene ble bygd for å kunne ta mot den kongelige familien og for å underholde i stor prakt. Tjenerne ble nå plassert i spesielle deler av huset.

Rundt det store huset ble det bygd et parklandskap som var et helt kunstig landskap som skulle isolere beboerne av det store huset fra verden utenfor. Dette krevde ofte at hele landsbyer ble revet og fjernet. I det minste ble de som bodde i nærheten av det store huset nødt til å tilpasse bygningene sine slik at de passet inn i parklandskapet, ved at de lot slyngplanter vokse opp etter veggene etc. Utenfor parklandskapet strakte jordbrukslandskapet seg, og der ble det gamle systemet med å holde åkerjorda delt inn i striper erstattet med nye rektangulære marker som var gjerdet inn med hekker, murer og gjerder. De som tapte på dette var de fattigste som mistet retten til å bruke det som hadde vært allmenning og utmark.

Dette var bakgrunnen til en revolusjonær hagestil som spredte seg ut over Europa og også ble tatt i bruk i Amerika.

De tidligste hagene ble delt inn i geometriske mønstre, kvadrat, sirkler og rektangler som reflekterte hvordan Gud hadde strukturert universet. Ut fra dette oppstod den formelle hagen som nådde sitt høydepunkt under Ludvik XIV i Versailles. Denne stilen ble fulgt opp i England i andre halvdel av det syttende århundret da det ble bygd store hager rundt herregårdenes hovedbygg.

Men det kom en ny stil som ikke bare var en ny mote, men en forkastelse av det gamle synet på naturen. Det nye landskapet var like kunstig siden det var en framstilling av landskap som var hentet fra klassisk poesi fra antikken, et arkadia med hyrder og sauer og glimt av templer og andre antikke byggverk. Enda mer var det utformet etter modeller malt av malere, framfor alle Claude Lorraine som malte landskapsmaleri som ble samlet av aristokratiet.

Gradvis forandret hagene seg, og skillet mellom dette hage- og parklandskapet og landskapet utenfor det ble mindre skarpt, og parklandskapet åpnet seg mot landsbygda utenfor parken. Ei tørr grøft skilte parken fra landsbygda - den holdt kveget borte fra parken, men tillot at man så ut fra parken eller inn i parken.

Da parklandskapet rundt Longleat House ble omformet i 1770-årene ble det plantet opp til 90.000 trær årlig. Arkitekt for denne parken var Lancelot Brown som var født i Northumberland i 1716. Når han bygde et parklandskap begynte han alltid med å grave ut en innsjø, eller hva som så ut som ei elv som snodde seg gjennom landskapet. Plener strakte seg ned mot vannet, og det ble plassert ansamlinger av trær rundt omkring. De ble plassert med omhu for å gi bestemte utsikter til hovedhuset, og fra hovedhuset. Veien til huset ble viet spesiell oppmerksomhet - det ble lagt vekt på at når man nærmet seg hovedhuset skulle man på avstand få arrangerte glimt av det etter hvert som man nærmet seg.

I tjue år triumferte Brown og fikk mange imitatorer, men fra 1770-årene av begynte han å bli angrepet. Smaken forandret seg, folk begynte å sette pris på landskapet slik det var. Men stilen til Brown spredte seg, først til Frankrike, og så til Italia og Tyskland og inn i Russland.


Denne teksten er skrevet ved å følge Roy Strongs bok "The Story of Britain - A People's History".

Til oversikten over alle tekstene.


Denne teksten er skrevet av Tor Førde, 5. mai 2006.

Den inngår i et større arbeid om Europa historie.