Oversikt over Englands historie

Fra 1760 til 1837


Nederlag, og seier - og industrialisering og modernisering

Denne teksten gir ei oversikt over viktige begivenheter som enten foregikk i Storbritannia, eller der Storbritannia deltok, i perioden fra 1760 til 1837. Grunnen til at 1837 sies å være avslutningstidspunktet for denne teksten er noe tilfeldig - det er at i dette året ble Victoria dronning i Storbritannia. Hun var dronning fra 1837 til 1901, og hennes regjeringstid kalles ofte for "Victoriatida", og neste tekst vil handle om "Victoriatida".

I perioden fra 1760 til 1837 hadde Storbritannia følgende monarker:


Ny konge - og krig mot de nordamerikanske koloniene

I 1760 døde George II, etter å ha regjert fra 1727. Et barnebarn av ham overtok som konge av England. Det var George III som var født i 1738. Han kom til å regjere i 59 år, fram til i 1820, da han døde 81 år gammel. Han var 24 år gammel da han ble konge.

Han hadde vokst opp i England og regnet seg først og fremst som engelsk, og ikke som kurfyrste av Hannover. Morsmålet hans var engelsk, og han likte ikke Hannover. George III karakteriseres som idealist, og derfor lite realistisk. Han overtok William Pitt som sin førsteminister, og han mislikte Pitt.

George III ble dominert av Lord Bute. George III ville ha en ny ledelse for statsapparatet, og på toppen av administrasjonen ville han ha Lord Bute. George hadde blitt oppdratt til å tro at whigene, som hadde dominert den politiske scenen i bestefarens og oldefarens tid, hadde gjort dem til nikkedukker.

Da George ble konge ønsket folk fred. William Pitt mente at Frankrike og Spania var i ferd med å inngå en offensiv allianse, og ville komme dette i forkjøpet ved å gå til krig mot Spania. Men Pitt fikk ikke støtte, og derfor gikk han av.

Neste år ble det likevel erklært krig mot Spania. Storbritannia erobret Martinique, Grenada, St. Lucia og St. Vincent. Bute fikk panikk og begynte å forhandle om fred med Frankrike. Den gamle hertugen av Newcastle gikk av i protest mot at den gamle alliansen med Preussen ble oppgitt. Newcastle hadde vært en nøkkelfigur i regjeringa siden han var den sentrale personen i det store nettverket av whigfamilier, og dette nettverket hadde vært avgjørende for at administrasjonen hadde et godt samarbeid med Underhuset. For første gang siden George I's tid var whigene satt utenfor avgjørelsene i statens ledelse.

Den 10. februar 1763 ble Parisavtalen undertegnet. Der fikk Storbritannia hele Canada, Louisiana øst for Mississippi, Cape Breton og øyene i St. Lawrence; samt Tobago, Dominica, St. Vincente, Grenadinene, Senegal og Florida.

Nå begynte en periode med stor ustabilitet. Den nye kongen hadde mindre forståelse for politikk enn forgjengerne hadde hatt. De hadde vært kloke nok til å holde seg med ministre som var i stand til å få støtte fra en majoritet i Underhuset. De tidligere ministrene hadde samarbeidet med hertugen av Newcastle som igjen kunne mobilisere en stor del av Underhuset på sin side. Dette systemet hadde brutt sammen allerede i 1754. I 1760 var Newcastle en gammel mann, og Pitt var ikke til å stole på. George III kom til å bruke et tiår på å finne en minister som han både kunne like og samarbeide med og som var i stand til å få støtte fra en majoritet i Underhuset. Da whigoligarkene dro seg tilbake oppstod et opposisjonsparti. Toryene hadde stått i bakgrunnen og vært i opposisjon til regjeringene. Lojaliteten deres hadde etter hvert blitt overført til prinsen av Wales, som var sønn av George II og far til George III. Men denne prinsen av Wales døde. Under Sjuårskrigen hadde toryene forandret sitt ståsted så mye at de til og med hadde støttet regjeringa som hadde sin støtte fra whigene. I 1760 utnevnte kongen flere toryer til medlemmer av regjeringa. Toryene fant at den nye kongen stod for akkurat det samme som de selv stod for, konservativ anglikanisme og dyp respekt for den etablerte orden.

Whigenes parti gikk i oppløsning da de mistet makta. Whigene kom til å danne skiftende allianser av ulike grupper politikere som var samlet rundt enkelte ledere, som hertugen av Bedford eller marquien av Rockingham. Det ble vanskelig for regjeringa å mønstre en stabil majoritet i Underhuset. Det ble klart at Bute ikke var i stand til å gjøre det. Han ble etterfulgt av George Grenville, som var en arrogant bølle. Etter ham kom marquien av Rockingham, som knapt prøvde. Deretter kom hertugen av Grafton, som ikke var særlig interessert i å lede regjeringa. Til slutt måtte kongen henvende seg til Pitt, som han hatet. Men heller ikke Pitt hadde grepet på det. Storbritannia hadde ingen fast og stabil ledelse.

Striden med de nordamerikanske koloniene

Da Parisavtalen ble undertegnet i 1763 hadde England 13 kolonier på det nordamerikanske fastlandet. Noen hadde blitt grunnlagt for mer enn hundre år siden, og andre hadde blitt grunnlagt forholdsvis nylig. Alle var opprettet ved kongelig charter - privilegiebrev. Fra Wilhelm III's regjeringstid hadde de i praksis blitt underlagt Parlamentet. Selv om det på mange måter var svært store forskjeller mellom koloniene var den herskende gruppen i alle koloniene innvandrere fra Storbritannia. Herskerne snakket engelsk og kledde seg som engelskmenn og leste engelske bøker og kjøpte varer fra England. De fleste i herskerklassen var protestanter. De var vanligvis ikke anglikanere, og tre fjerdedeler av dem var dissentere.

Koloniene hadde sine lokalt valgte forsamlinger og guvernør som var innsatt av kongen og underordnet hans regjering, men lønnet av kolonistene. Storbritannia hadde ikke hatt spesielt stor interesse for koloniene, blant annet siden regjeringa ofte stod overfor svært påtrengende saker i Storbritannia eller Europa. Etter at England i 1763 erobret Canada fra Frankrike ble det stor oppmerksomhet rundt den oppgaven det var å betale de store utgiftene og lånene som hadde gått med til den krigen mot Frankrike som var blitt utkjempet i Nord-Amerika.

De nordamerikanske koloniene hadde i stor grad fått styre seg selv, og de hadde utviklet tradisjoner for selvstyre. England hadde stiftet stor gjeld for å forsvare koloniene, og mente at koloniene burde bidra til å betale denne gjelda og til å betale de store militære utgiftene til England. Det ønsket ikke koloniene, og de svarte at de ikke var representert i det britiske Parlamentet, og det hadde derfor ingen rett til å pålegge dem skatter. Men Parlamentet mente at kolonistene ikke var forskjellige fra majoriteten av den britiske befolkninga, som heller ikke hadde stemmerett eller representasjon i Parlamentet, men likevel måtte betale skatter.

Etter at fredsavtalen med Frankrike var undertegnet ble 10.000 soldater stasjonert i Nord-Amerika, og i 1765 vedtok Parlamentet å legge den aller første skatten på koloniene. Den skatten som ble skrevet ut dekte bare fire prosent av utgiftene til troppestyrkene. Kolonienes forsamling klaget og det kom til opptøyer i Boston.

Kolonienes forsamling kom om høsten sammen i New York og vedtok at det britiske Parlamentet ikke hadde rett til å legge skatter på koloniene: No taxation without representation. Det var to og en halv million innbyggere i koloniene, og de hadde i stor grad styrt seg selv, og de ville ikke oppgi dette selvstyret.

Etter at Parlamentet hadde gjort vedtaket om skatten - the Stamp Act - fulgte the Declaratory Act - som fastsatte Parlamentets rett til å gi lover for koloniene. Dette ville koloniene motsette seg. Parlamentet kom fram til at de ville beskatte koloniene ved å legge toll på papir, maling, glass, bly og te.

Koloniene svarte med å boikotte britiske varer. Det ble dannet foreninger av personer som motsatte seg det britiske Parlamentet, som the Massachusetts Association. Det kom ordre fra England at disse foreningene måtte bli oppløst. To regiment ble sendt for å sørge for at dette ble gjennomført. I oktober la Boston ned forbud mot import fra Storbritannia. Liknende forbud ble også innført i de andre koloniene. I mai neste år ble det britiske kabinettet nødt til å oppheve tollen på alle varer med unntak for te.

På dette tidspunktet fant George III en mann som kunne være en førsteminister av samme kaliber som Walpole; dette var Frederick North, Lord North, og som satt i Underhuset. I løpet av kort tid hadde han fått så mange tilhengere at han kunne mønstre en majoritet i Underhuset.

For første gang oppstod det noe som liknet på et opposisjonsparti. Den samlet seg rundt marquien av Rockingham. Rockinghams tilhengere ble kjent som the Rockingham whigs. Rockingham fikk støtte fra mange av de gamle whigfamiliene som tidligere hadde vært vant til å tilhøre den majoriteten som kongens regjering støttet seg på. Edmund Burke var propagandisten deres, og han var dyktig som dette. Tidligere hadde de som stod i opposisjon sagt at de gjorde det for å redde monarken fra korrupte og onde rådgivere. Men the Rockingham whigs hevdet at det var rådgiverne som ble korrumpert av kongen og hoffets innflytelse. Kongen måtte tvinges til å forandre sin politikk. I kolonistenes sak fant the Rockingham whigs en sak som de kunne identifisere seg med, og ved å gjøre det splittet de nasjonen.

George III kunne gjerne tenke seg å endre the Stamp Act, og ble først senere strengere innstilt overfor kolonistene. Han ville forsvare Parlamentets rettigheter. Den 16. desember 1773 kastet the Massachusetts patriots tre hundre og førti kister med te som tilhørte det Østindiske kompaniet i havna i Boston. Dette ble kjent som "Teselskapet i Boston" - The Boston Tea Party. I England ble the Boston Port Act vedtatt. Der ble det bestemt at havna skulle stenges til det Østindiske kompaniet hadde fått erstatning for teen. Koloniens privilegiebrev ble opphevet og koloniens valgte forsamling ble oppløst og alle rettigheter til å foreta utnevnelser, men unntak for av dommere til den høyeste domstolen, ble lagt i hendene på guvernøren. Kolonien så at dens selvstyre ble tatt fra den.

Samtidig så Massachusetts at Parlamentet vedtok the Quebec Act som fastsatte at regjeringsformen for Canada var å bli styrt av en guvernør og et råd som ble utnevnt av myndighetene i England. En av bestemmelsene fastsatte at katolikker skulle bli tolerert. Kolonistene var dissentere og sterkt antikatolske, og de så dette som forberedelse på å innføre et katolsk enevelde i Amerika. Høsten 1774 møttes representanter for kolonistene i Philadelphia og krevde at alle lover som var vedtatt etter 1763 skulle oppheves. Det som ble kalt the Suffolk Resolves ble vedtatt. Det betydde at betaling av alle skatter ble holdt tilbake fram til Massachusetts fikk sitt privilegiebrev tilbake.

Den 18. april 1775 ble de første skuddene avfyrt ved Lexington og Concord. Det skulle ta et år før britene reagerte. Det ga opprørerne tid til å bygge hærstyrker. Det ble utkjempet et slag ved Bunker Hill som ga store britiske tap, men ingen avgjørelse. Kommandanten general Howe ble nødt til å trekke styrkene ut av Boston.

Den 24. august kom George III med ei erklæring om opprør, men Lord North kunne i likhet med Walpole ikke handtere en krig. Britene reagerte sakte, men sendte 23.000 tyske leiesoldater, og deretter fem irske regiment, og til slutt tropper fra Gibraltar og Minorca. Men det var for lite, og den 4. juli 1776 kom koloniene med sin uavhengighetserklæring.

Den viktigste britiske kampanjen i 1777 gikk dårlig. Den skulle foregå ved at general Howe angrep fra sør og general Burgoyne angrep fra nord. Howe bestemte seg for å hefte troppene sine med å ta Philadelphia, og greide derfor ikke å slutte seg til Burgoynes styrker som kom fra Canada. I oktober 1778 ble han beseiret ved Saratoga. Da hadde britenes situasjon blitt verre. I 1778 erklærte Frankrike krig mot England, og i 1779 erklærte også Spania krig, og i 1780 fulgte Nederland opp med å erklære krig. Den 17. oktober 1781 overga de britiske troppene under general Cornwallis seg ved Yorktown. Et år senere sa Lord North opp stillinga si. I 1783 ble det inngått fred med de selvstendige tidligere britiske koloniene i Nord-Amerika, som kom til å bli USA.

Denne krigen hadde etter hvert blitt en verdensomspennende krig. Frankrike sendte stor hjelp til de opprørske koloniene. År 1780 kjempet britene mot de opprørske koloniene; og britene kjempet også i India, Vestindia, Nord-Amerika og Nord-Afrika mot franskmennene; og i Balearene, Gibraltar, Vestindia, Sentral-Amerika og Florida mot Spania; og i Ceylon, Østindia og Vestindia og Nordsjøen mot Nederland.

Det var et stort militære nederlag for britene etter et århundre med mange militære seire.


Verdenskrig og oppfinnelsen av Britannia

Da Lord North gikk av gjentok de problemene seg som England hadde hatt i en del år etter 1760 med å finne ei regjering som var i stand til å mobilisere en stabil majoritet i Underhuset, og dermed var i stand til å sikre Storbritannia et stabilt styre. Den ene regjeringa etter den andre prøvde seg uten å lykkes.

Whigene var fordelt på spesielt to grupper: den som var samlet rundt Lord Rockingham og den som var samlet rundt Lord Shelburne. Hver gruppe hadde sin favoritt. Gruppa rundt Rockingham hadde sønnen til Henry Fox, Charles James, og gruppa rundt Shelburne hadde William Pitt den yngre. Fox og Pitt var bitre rivaler. Fox kom først til makta da han gikk i allianse med sin tidligere fiende Lord North. Rockingham hadde dødd i 1782. Men Fox var ikke minister lenge. Både George III og Pitt ville ha ham bort. Og da Fox la fram et forslag om å omorganisere det Østindiske kompaniet ble forslaget nedstemt i Overhuset etter George III's ønske, og George III skrev ut nyvalg. Pitt ble da bedt om å sette sammen en administrasjon. Våren 1784 ble det holdt valg, og tilhengerne til Fox ble stemt ut av Underhuset. Pitt ble førsteminister.

Denne Pitt var andre sønn av den tidligere politikeren Pitt. Med unntak for en kort periode kom Pitt til å være førsteminister helt fram til 1806, han ble altså den dominerende politikeren i tjue år. Pitt var en dyktig organisator og administrator og gjennomførte reformer i embetsverket og avskaffet sinekyrer og honorarer til fordel for skikkelig avlønnede stillinger. Selv om han ikke hadde svært mange personlige tilhengere greide han som regjeringssjef å mønstre en majoritet i Underhuset. George III kom til å stole på Pitt, og Pitt viste seg tilliten verdig.

Den 14. juli 1789 ble Bastillen stormet. Det gamle systemet ble feid bort i Frankrike. Dette ble til å begynne hilst velkommen av mange engelskmenn. Da den franske kongen ble henrettet ble engelskmennene mer skeptiske overfor begivenhetene i Frankrike. De kom til å splitte whigpartiet. Pitt tok whiger som støttet det gamle aristokratiske regjeringssystemet inn i regjeringa, og dannet en konservativ allianse. Fox og tilhengerne hans fortsatte å støtte revolusjonen og motsatte seg krig mot Frankrike.

Det engelske aristokratiet og de besittende klassene så med skrekk og forferdelse på den franske revolusjonen. Alt de stod for ble angrepet. Den 1. februar 1793 erklærte Frankrike krig mot England og Nederland - og det kom til å bli en langvarig krig. Franskmennene hevdet at de kom for å frigjøre befolkningene i de landene som de angrep fra adelens og monarkiets tyranni.

I Storbritannia fikk dette politikken til å gå i konservativ retning, og alle krav om reformer ble sett på som mistenkelige og potensielt undergravende og revolusjonære. I 1790-årene ble det stilt krav om at det ble innført alminnelig stemmerett i England, og også enda mer radikale krav ble satt fram. Handverkere og arbeidere i byene gikk inn i Corresponding Societies som stilte slike radikale krav. Det mest kjente verket som satte fram krav som disse foreningene sluttet opp om var Tom Paines bok Rights of Man fra 1791. Nedarvede privilegier og adelsskap ble forkastet, og Tom Paine gikk inn for like rettigheter og muligheter. De radikale kritikerne angrep også at noen levde i stor arvet velstand mens andre måtte leve i stor nedarvet fattigdom. De voldsomme angrepene på gamle privilegier som foregikk i Frankrike skremte de engelske myndighetene, og førte til undertrykkelse av folk som satte fram krav om større likhet i England. I 1794 ble Habeus Corpus suspendert, og det ble forbudt for store menneskemengder å samle seg. Det kom bestemmelser som gjorde det til forræderi å kritisere kongen eller regjeringa, og arbeidere fikk ikke lov til å organisere seg eller å gå inn i foreninger. Takket være det engelske jurysystemet ble få mennesker straffet på grunn av disse lovene, men i 1795 var de radikale bevegelsene gått under jorda.

Krigen kom til å vare lenge og den kom til å bli ført over svært store områder, både i Europa og i Afrika og i Asia og Amerika. England ble flere ganger truet av invasjon. Frankrike mobiliserte store deler av befolkninga som soldater, og reiste borgerhærer. England måtte derfor også etter hvert bygge svært store hærstyrker som ikke bare bestod av vervede soldater, men av store deler av befolkninga. I 1814 var den britiske hæren på en kvart million mann eller mer.

Britene gjennomførte mye av sin krigføring i Amerika. I Europa begynte krigen med at Frankrike erobret De østerrikske nederlandene [Belgia] og Nederland og opprettet en ny republikk. I 1794 slo den britiske marinen under Lord Howe den franske Brestflåten i slaget som ble kalt the Glorious First of June. To år senere stod Napoleon Bonaparte fram og erobret Italia. I 1796 gikk Spania med i krigen på Frankrikes side. Året etter var det en pause i fiendtlighetene, Campo Formiofreden.

Frankrike forberedte seg til å invadere England. Men i oktober ødela britene den franske flåten ved Camperdown. Napoleon invaderte Egypt. Da kommanderte Horatio Nelson en av de britiske flåtene. I august 1798 ødela han den franske Toulonflåten i slaget ved Nilen, og tvang Napoleon til å skynde seg tilbake til Frankrike, der han begikk statskupp og gjorde seg til førstekonsul. Russland og Østerrike gikk med i krigen, og med hjelp fra den britiske marinen drev de de franske styrkene ut av Italia. Men de franske styrkene slo de østerrikske i slaget ved Marengo i juni 1800. Seks måneder senere, og etter enda et nederlag, sluttet Østerrike fred med Napoleon og anerkjente det franske herredømmet over satellittstatene i Italia, Tyskland, Sveits og Nederland. De siste restene av det franske koloniriket i India ble erobret av Arthur Wellesley i 1801. I 1802 ble en fredsavtale undertegnet ved Amiens mellom de krigførende partene.

Den 17. mai 1803 begynte krigen på nytt. Å føre krig er svært kostbart, og skattene ble større. Pitt kom neste år tilbake som førsteminster etter å ha være borte fra makta ei kort tid. Han innså at Napoleon, som nå hadde gjort seg til keiser, måtte nedkjempes på land i Europa. Napoleon på sin side ville erobre England. Napoleon begynte å samle en stor invasjonshær ved Boulogne. Men denne invasjonen ble ikke forsøkt gjennomført i 1804, og det skyldtes at Russland, og så Østerrike, og til slutt Sverige, gikk inn i krigen på britisk side. Det førte til at den franske hæren gikk østover og beseiret den østerrikske hæren i slaget ved Ulm. Både den østerrikske og den russiske hæren ble beseiret i slaget ved Austerlitz. Den britiske flåten beseiret hovedstyrken til den franske flåten og den spanske flåten i slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805. I slaget ble Horatio Nelson dødelig såret. Etter nederlaget ved Trafalgar kunne ikke Frankrike gjøre invasjon i England.

Pitt døde den 23. januar 1806. Han var da 47 år gammel. Han hadde vært en stor leder, og det var ingen som stod klar til å overta etter ham. Det var mange som prøvde å lede regjeringer, Lord Grenville og Fox, og deretter hertugen av Portland, og så Spencer Perceval. Til slutt kom Lord Liverpool, som ble førsteminister fram til 1827.

I 1806 beseiret Napoleons styrker Preussen i slaget ved Jena. Året etter beseiret Napoleons styrker russerne, og Napoleon inngikk en avtale med tsaren om å dele opp Europa. Napoleon innførte blokade av Storbritannia. Britene fikk ikke handle med det europeiske kontinentet. Det førte til at britisk eksport ble sterkt redusert og det ble stor arbeidsledighet og uro og konkurser. Også importen til Storbritannia stoppet opp, og det ble mangel på korn. Men denne blokaden rammet også det europeiske kontinentet, og Napoleon måtte lette på den.

Napoleon utnevnte bror sin til konge av Spania. Men det franske veldet i Spania møtte sterk nasjonal motstand. Og den spanske motstanden kunne få forsyninger fra Storbritannia gjennom Portugal. I april 1809 vendte Arthur Wellesley tilbake til Portugal som øverstkommanderende for 25.000 mann og beseiret de franske styrkene ved Talavera. Han trakk seg tilbake bak Torres Vedrasfjellene og ventet på at de franske styrkene måtte trekke seg tilbake siden de ikke fikk forsyninger. Wellesley tok da alle festningene deres og beseiret dem på nytt ved Salamanca. Wellesley ble senere adlet som hertugen av Wellington.

Napoleon samlet den store hæren for å invadere Russland. Sommeren 1812 gikk han inn i Russland med en hær på 700.000 mann. Russerne trakk seg stadig unna, og ødela alt der de trakk seg bort slik at det ikke var mat eller andre forsyninger å finne for Napoleons hær. Da Napoleons hær gikk inn i Moskva brant byen. Og så kom den kalde vinteren, og Napoleons hær hadde ingen forsyninger, verken mat eller brensel eller tak over hodet, og den måtte bare vende tilbake. På tilbakeveien døde det meste av hæren av sult og frost.

Krigen fortsatte i Spania. Der beseiret Wellesley de franske styrkene ved Vittoria, og franskmennene mistet grepet om landet.

Da Napoleon kom tilbake til Frankrike skrev han ut en ny hær og reiste til Tyskland for å hevde sitt herredømme. I Tyskland vant han et slag ved Dresden, men tapte slaget ved Leipzig, og ble tvunget til å dra seg vest for Rhinen. Da stod en stor allianse av europeiske stater mot ham: Storbritannia, Russland, Preussen, Sverige og senere også Østerrike. De allierte hæren gikk mot Paris, og Paris overga seg den 31. mars 1814. Napoleon abdiserte og ble sendt til Elba. Seierherrene samlet seg i Wien for å diskutere Europas skjebne. I mai inngikk Storbritannia formelt fred med Frankrike.

Napoleon rømte fra Elba, og den 1. mars 1815 gikk han i land i Frankrike. Der samlet han en hær. Wellesley var da blitt hertug av Wellington. Han forlot fredskonferansen i Wien for å samle en hær for å møte Napoleon. Den britiske styrken bestod av 30.000 mann. Både Preussen og Østerrike og Russland hadde lovt å sende tropper. Den 18. juni 1815 ble det siste slaget mot Napoleon utkjempet ved Waterloo i dagens Belgia. Britiske tropper under Wellington og preussiske tropper under Blücher beseiret de franske troppene.

Fredskonferansen i Wien kunne fortsette. Storbritannia spilte en stor rolle under Wienerkongressen gjennom Lord Castlereagh. Han ønsket et Europa der det var en maktbalanse som førte til at ingen makt ble dominerende. Storbritannia gjorde noe landevinninger i kolonirikene: Malta, Guiana, Tobago og St. Lucia, Kapp det gode håp, Singapore og Malaya.

I andre land hadde krigene og erobringene og maktskiftene ført til store forandringer i herredømmeforholdene, men i Storbritannia var monarkiet like fast og stabilt som før krigen.

George III ble på sine eldre dager sterkt plaget av en mental lidelse. Fra 1810 var han ikke lenger i stand til å fungere som konge, og sønnen, prinsen av Wales, overtok som prinsregent. Sønnen ble senere kong George IV. George III ble kalt for "farmer George", og han ble etter hvert respektert og satt stor pris på. Prinsen av Wales var født i 1762, og var prinsregent fra 1811 til 1820. Da faren, George III, døde i 1820 ble prinsen av Wales til George IV, og han var konge fra 1820 til han døde i 1830, 67 år gammel.

Overklassen begynte å forandre sin oppdragelse på en måte som gjorde den mer enhetlig. Oppdragelsen hadde brukt å bli gjennomført av lærere og veiledere som levde på herregårdene sammen med overklassens barn. Dette ble erstattet av at den overklassens barn nå gikk på skoler som Eton, Winchester eller Harrow. Rundt 1800 gikk 70% av guttene fra de øvre klassene ved en av disse skolene. Der ble de kjent med sine like og de dannet livsvarige nettverk. Også overklassens klær ble forandret. Før den franske revolusjonen hadde klesdrakten fulgt fransk mote og vært laget av kostbare broderte stoffer smykket med juveler. Dette ble erstattet med enklere drakter som kunne være beige, grå eller svarte, eller militære uniformer. Og det ble lagt vekt på å leve mer disiplinerte og arbeidsomme liv enn før revolusjonen.

Adelen fortsatte å ha den politiske makta i Storbritannia, selv om den erkjente at den merkantile klassen var av stor betydning, spesielt for statens finanser. Og den merkantile klassen var fornøyd med tilstanden uten at dens medlemmer utøvde politisk makt så lenge landet ble styrt slik at det var mulig å drive forretninger på en vellykket måte.

Skottland hadde i 1707 blitt assimilert inn i Storbritannia, men for Irland var situasjonen en annen. Irland hadde sitt eget parlament, selv om det var underlagt de britiske myndighetene. For første gang kom det krav om forandring fra de anglo-irske protestantene som hadde begynt å bli sympatisk innstilte overfor republikanske tanker. Kravene inkluderte krav om parlamentarisk reform og sivile og politiske rettigheter til katolikkene - katolsk emansipasjon. Den religiøse splittelsen var sterk, og førte til geriljakrig i nord, der en oppstand blant protestantiske republikanere i 1798 ble slått ned med hard hand, og en oppstand blant katolske republikanere i sør ble også slått ned. I 1800 ble det irske parlamentet avviklet og irske representanter tatt inn i Parlamentet i London. Men på grunn av kongens motstand greide ikke Pitt å gjennomføre den katolske emansipasjonen.

I 1815 var England sentrum i et nytt imperium, det største verden hadde sett. Australia var da kommet inn i Imperiet. The 1784 India Act satte opp et styresett under det Østindiske kompaniet i India som varte til i 1858 da krona tok over den politiske makta som kompaniet hadde hatt i India. The 1791 Canada Act opprettet Øvre og Nedre Canada som hver fikk sin valgte forsamling; dette systemet varte til i 1840. I 1770 hadde kaptein Cook erklært at New South Wales på østkysten av Australia tilhørte det britiske imperiet. Rundt 1820 hersket Storbritannia over en fjerdedel av verdens befolkning. En mer samlet og selvbevisst kultur begynte å ta plass i den britiske overklassen. Overklassen på de britiske øyene hadde begynt å oppfatte landet sitt på en ny måte - det var ikke en utkant i Europa, men et sentrum i verden. I mens foregikk den industrielle revolusjonen i England.


William Wilberforce og forbudet mot slavehandel

William Wilberforce var født den 24. august 1759 og døde 23. juli 1833. Han er mest kjent for den kampen som han førte mot slavehandel. Han ledet den engelske kampen mot slavehandel som førte til at Storbritannia satte en slutt for slavehandelen over Atlanterhavet.

Storbritannia hadde i det attende århundret vært verdens største slavehandler, slik at det var Storbritannia selv som ble hardest rammet av forbudet mot slavehandel. Dette forbudet ble handhevet av den britiske marinen, som på denne tid var "havenes herre".

Wilberforce var født i Kingston-upon-Hull som var en liten havneby ved Nordsjøen. Familien hans var velstående og hadde tjent sin formue i handel på Østersjøen. Wilberforce var unormalt liten som barn og hadde ikke dårlig helse hele livet, men han var svært energisk, sjarmerende og generøs. Wilberforce ble utdannet på en måte som var vanlig for barn av hans klasse på hans tid, først ved den lokale grammar school, og deretter ved en boarding school. Faren døde da han var ni år gammel, og han ble sendt til ei tante som bodde ved Wimbledon. Det var der at han første gang møtte den formen for kristendom som kom til å sette sitt merke på ham. Mor hans fjernet ham fra dette miljøet der metodismen var til stede og plasserte ham i en boarding school i Yorkshire.

Femten år gammel reiste Wilberforce til Cambridge. Han var svært rik. Universitetene var på denne tida steder der unge medlemmer av overklassen ble kjent med andre unge medlemmer av overklassen, og der de kunne ha det hyggelig. En av de som Wilberforce ble kjent med var den unge Pitt, som ble en venn for livet av Wilberforce. Begge ville gå inn i politikken, og begge ble valgt inn i Parlamentet i 1780. Wilberforce og Pitt deltok i det samme miljøet og levde aktive sosiale liv i London. I 1784 ble Wilberforce på nytt valgt inn i Parlamentet.

Wilberforce reiste sammen med sin mor og søster til Middelhavet for å tilbringe vinteren ved den franske og italienske rivieraen. De hadde med seg en prest ved navn Isaac Milner. Han påvirket Wilberforce, og Wilberforce begynte å studere det nye testamentet på gresk. I oktober 1785 kom Wilberforce i en religiøs krise.

Han stod tidlig opp hver dag for å be, men han ville ikke forandre sitt liv slik at han dro seg bort fra det sosiale livet som han levde. En gammel prest som het John Newton ga Wilberforce det rådet at han skulle omvende seg men likevel fortsette å leve det sosiale livet som han levde og som han satte så stor pris på. Det var ellers vanlig at folk som omvendte seg trakk seg tilbake og bare hadde omgang med en liten krets av likesinnede.

Wilberforce fortsatte som medlem av Parlamentet, og hadde omgang med to andre evangeliske medlemmer av Parlamentet, Sir Charles Middleton og Sir Richard Hill. I huset til den første møtte Wilberforce James Ramsay som i 1784 hadde offentliggjort et angrep på slavehandelen og slaveriet på de vestindiske sukkerplantasjene. Slavehandelen var en stor og lønnsom handel. Slavene ble kjøpt på kysten av Afrika og fraktet med skip under svært dårlige forhold til Amerika og Vestindia. Der ble de solgt til plantasjeeiere og satt til å arbeide på plantasjene. Ramsay spurte om hvordan mennesker som ble behandlet på denne måten kunne lytte til Guds ord fra de som holdt dem slavebundet, og gikk inn for at både slavehandelen og slaveriet måtte opphøre. Boka førte til harde angrep fra de som gjorde seg rike på slavehandel og slaveri, men andre reagerte med sympati på budskapet. Ramsay skrev enda ei bok om emnet, og den førte til at både Wilberforce og Pitt ble motstandere av slaveri og slavehandel.

I 1786 bestemte Wilberforce seg for å gå offentlig ut mot slavehandelen, etter råd fra Pitt. Den 28. oktober 1787 skrev Wilberforce at Gud hadde gitt ham to store oppgaver: å få slutt på slavehandelen og å reformere oppførselen og moralen til overklassen. Wilberforce trakk seg tilbake fra klubbene sine og stiftet ei forening for sine likesinnede som ville føre en anstendig livsførsel. En av dem var skuespilleforfatterinnen Hannah More som skrev Thoughts on the Manners of the Great der hun skrev at de fattige bare kunne hjelpes ved at de rike ble reformert. I 1789 opprettet hun og Wilberforce en stiftelse for skoler som skulle lære de fattige på landsbygda å lese.

Den 22. mai 1787 ble det nedsatt en komite som skulle arbeide for å få slutt på slavehandelen. To år senere forslo Pitt at slavehandelen skulle undersøkes, og Wilberforce støttet forslaget i en tre og halv timer lang tale. Men motstanderne krevde mer fakta før de ville at noe skulle bli gjort. Og så brøt den franske revolusjonen ut, og et hvert forslag om forandring og frigjøring ble da sett på med mistenksomhet, og ved avstemningen i april 1791 tapte de som ville forby slavehandel med 88 stemmer mot 163. Et år senere foreslo Pitt en erklæring om at slavehandelen måtte bli forbudt. Det kom til å ta mer enn femten år før det ble gjennomført.

I 1793 flyttet Wilberforce til et sted som på det tidspunktet lå på landsbygda ved London. Wilberforce tok opp spørsmål som ikke hørte til i partipolitikken, som offentlige henrettelser, humanisering av fengslene, medisinsk hjelp til fattige og utdanning av fattige gjennom søndagsskolene og veldedige institusjoner. I 1796 ble the Bettering Society opprettet for å undersøke problem som fattigdom førte til. Det fikk hjelp fra far til den framtidige statsministeren, Sir Robert Peel, da han med Wilberforces hjelp fikk vedtatt en lov som begrenset arbeidstida for barn i fabrikkene. Humphry Davy demonstrerte gruvelampa si for the Bettering Society og Michael Faraday oppdagelsen av elektromagnetismen.

Wilberforce fikk betydning som en moralsk kraft. I 1797 utga han A Practical View of the Prevailing Religious System of Professed Christians, in the Higher and Middle Classes in the Country, Contrasted with Real Christianity. Boka ble en bestselger. Wilberforce beskrev hvordan han mente at kristne burde leve, og boka påvirket mange mennesker.

Wilberforce fortsatte å arbeide for å få slavehandelen forbudt, og i 1807 vedtok Parlamentet å forby slavehandel. Den 25. mars 1807 ble forbudet mot slavehandel nedfelt som lov. Wilberforce arbeidet for mange gode saker, som katolikkenes emansipasjon, parlamentarisk reform, humanisering av straffeloven, og han deltok i stiftelsen av dyrevernforeningen.

Wilberforce døde den 29. juli 1833, 74 år gammel, som en høyt respektert person.


Den store reformloven

Da krigen var slutt ble 300.000 soldater og sjøfolk demobilisert. De kom til England, og fikk store problem med å finne seg arbeid. Det ble stor arbeidsløshet, jordbruksavlinga slo feil og det ble depresjonstider. I de fem årene som fulgte etter 1815 stod Storbritannia på randen av revolusjon. Det var sosial uro og store protestaksjoner. I de områdene der den industrielle revolusjonen ble gjennomført ble det dannet arbeiderforeninger som ble kalt for Hampden Clubs. Kort før 1820 ble de erstattet av politiske foreninger som holdt store møter i friluft og sendte petisjoner som var undertegnet av tusenvis av mennesker til Parlamentet. Handverkerne og arbeiderne i byene krevde reformer av Parlamentet, alminnelig stemmerett for menn, lavere skatter og tiltak mot fattigdommen. Under et av de store møtene som ble holdt utenfor Manchester ble elleve personer drept da lokale styrker forsøkte å splitte møtet. De drepte ble framstilt som martyrene fra the Peterloo Massacre. Det var mange oppstander rundt om i landet. Det ble utgitt radikale aviser som William Cobbetts Political Register. I 1819 vedtok Parlamentet the Six Act for å undertrykke revolusjonære bevegelser ved å stramme til lovene om ærekrenkelser og oppvigleri, og la en stor stempelavgift på aviser. De mest aktive deltakerne i opposisjonsbevegelsen ble satt i fengsel.

I 1820 begynte de økonomiske konjunkturene å gå oppover, og det ble bedre tider. Men tankene om reform av Parlamentet ble ikke borte, og det var ikke merkelig for sammensetningen av Parlamentet avspeilte tilstanden i fordums tider. Underhuset hadde 658 medlemmer, men store nye industrielle sentra som Manchester, Birmingham, Leeds og Sheffield hadde ingen selvstendig representasjon. Derimot hadde forlatte landsbyer som Old Sarum to representanter i Parlamentet, selv om det bare var sju personer med stemmerett i valgkretsen, og disse lot seg bestikke. I 1830 ble atten av Cornwalls tjueåtte valgkretser kontrollert av enkeltpersoner og de andre ti valgkretsene kunne kjøpes. Det var også svært varierende hvem som hadde stemmerett og hva som krevdes for å ha stemmerett. Parlamentet forble en stor sammenbundet familie der aristokratiet utgjorde Overhuset og dets sønner, brødre og søskenbarn, sammen med noen fra the gentry, utgjorde Underhuset.

Likevel hadde systemet fungert godt. Det hadde blitt satt fram tanker om parlamentsreform på 1700-tallet, uten at det hadde ført til betydelige reformer, men det oppstod en reformbevegelse. Store deler av befolkninga opplevde at de var utestengt fra å kunne påvirke det som foregikk i Parlamentet og at de ikke hadde representanter eller noen som talte deres sak der.

I 1827 gikk Lord Liverpool av etter i mange år å ha vært førsteminister, og kort tid etterpå døde han. Liverpool ble etterfulgt av George Canning, som døde etter kort tid, og han ble etterfulgt av viscount Goderich, som trakk seg fra stillinga som førsteminister etter bare noen få måneder. George IV bad da hertugen av Wellington om å bli ny førsteminister. Wellington forårsaket at torypartiet ble splittet ved at han først i 1828 opphevet the Test and Corporation Act, som hadde ekskludert dissentere og katolikker fra embeter og offentlige verv, og neste år gjennomførte han katolikkenes emansipasjon. Den splittelsen av torypartiet som dette førte til medførte at toryene falt fra makten. Katolikker kunne da blant annet velges inn i Underhuset og katolske adelsmenn kunne sitte i Overhuset. Spørsmålet om parlamentsreform ble på nytt tatt opp.

I begynnelsen av 1830-årene var det krisetider. Det førte til sosial uro og oppstand; på landsbygda foregikk de såkalte Swing Riots, og utenlands var det revolusjoner. I april 1831 ble en National Union of the Working Classes dannet og politiske foreninger ble dannet i alle de viktige byene.

I 1830 døde George IV. Det var også valg dette året. Torypartiet var i oppløsning og Wellington greide ikke å holde sammen ei regjering. Den nye kongen, William IV, måtte be en whig om å danne regjering. Jarl Grey ville gå med på å danne regjering så sant det ble gjennomført parlamentsreform. Grey innså at flere grupper enn aristokratiet måtte bli representert i Parlamentet. Andre jordeiere enn de aristokratiske måtte få adgang til Parlamentet, og også de nye industriherrene og den kommersielle middelklassen måtte kunne bli representert.

Det ble nedsatt en komite for å lage et forslag til reformlov. Forslaget ble lagt fram for Parlamentet av Lord John Russel i mars 1831. Forslaget var så radikalt at det vakte stor oppsikt, men det ble likevel vedtatt, men med bare en stemmes majoritet. Motstandere av loven begynte da å arbeide for å endre loven mot regjeringens ønske. Grey fikk kongen til å oppløse Parlamentet, og det gikk mot et valg som i realiteten var en folkeavstemming om reformen. Valget førte til en stor seier for whigene. Reformforslaget ble vedtatt i Underhuset med et flertall på 136. Men Overhuset motsatte seg reformforslaget og forkastet det. Det førte til opptøyer. Reformforslaget ble lagt fram for Overhuset for andre gang i desember, og på nytt forkastet. Det førte til en svært spent stemning, og man mente at det var fare for opprør dersom reformforslaget ble forkastet enda en gang.

I denne spente atmosfæren gikk Grey av i mai 1832. William IV bad på nytt Wellington om å danne regjering. Men Wellington lyktes ikke, og kongen bad Grey på nytt om å danne regjering. Grey satte da som betingelse for å danne regjering at dersom Overhuset på nytt forkastet reformforslaget skulle kongen utnevne så mange adelsmenn som ville gå inn i Overhuset og stemme til fordel for reformforlaget at det ville bli vedtatt. Da Lordene ble stilt overfor dette oppga de motstanden mot reformforslaget og vedtok reformloven. Parlamentet hadde vedtatt at det selv skulle bli avskaffet til fordel for et annet Parlament, og at det politiske kartet over Storbritannia skulle trekkes opp på nytt. Roy Strong skriver at dette var en av de største begivenhetene i landets historie, og la grunnlaget for at Victoriatida kunne bli ei politisk rolig tid i England.

Lord Grey sa:

Prinsippet for min reform er å forhindre nødvendigheten av revolusjon .... reformere for å bevare og ikke for å omvelte.

Det var nødvendig å ta de industrielle og kommersielle klassene inn i Parlamentet siden de var så rike og mektige og viktige for landet. Det var også et spørsmål om rettferdighet - og om å sikre et stabilt og akseptert styresett. Underhuset ville bli mer representativt og ville kunne tale med større autoritet. Grey trodde også at de nye velgerne først og fremst ville være whiger og stemme på hans parti. Alle trodde at et reformert Parlament ville holde ei ekstravagant regjering i tømme. Men først og fremst var det en reform som siktet mot å opprettholde et stabilt styresett som ville sikre at de herskende forhold og klasser skulle fortsette å herske under forhold som var tidsmessige og stabile. Den aristokratiske eliten skaffet seg en bredere basis for sitt herredømme gjennom reformen, og stod slik tryggere og sikrere. Aristokratiet hadde selv redusert sin makt på kort sikt ved å vedta reformen, og det hadde trygget aristokratiets makt, i en noe redusert versjon, på lengre sikt.

Reformen vurderte aldri å innføre alminnelig stemmerett for menn. De som hadde stemmerett var menn som hadde interesse av å opprettholde det etablerte samfunnet; stemmeretten var et privilegium for eiendomsbesittere. I byene fikk alle som hadde hus som var verdt en leie på minst £10 per år stemmerett. På landsbygda hadde bønder som eide jord over en bestemt verdi stemmerett, og også folk som leide jord som de betalte betydelig leie for hadde stemmerett. I England og Wales førte dette til at 20% av den mannlige befolkninga hadde stemmerett. Irland og Skottland fikk sine egne lover. Loven for Irland økte antallet stemmeberettigede med bare 5%, men i Skottland økte antallet fra 4.500 til 65.000.

Noen små valgkretser mistet sine parlamentsrepresentanter, og andre kretser fikk sin representasjon redusert fra to representanter til en representant. Tjueto byer som ikke hadde vært representert i Parlamentet ble etter reformen representert. Countiene fikk økt sin representasjon med sekstifem plasser, men sytti plasser i Parlamentet fortsatte å være kontrollert av aristokratiske patroner. En av disse aristokratiske patronene, hertugen av Newcastle, sendte William Ewart Gladstone til Parlamentet bare 23 år gammel.

Det var den samme typen personer som tidligere som nå ble parlamentsrepresentanter. De jordeiende interessene var sikre, siden det krevdes at de som stilte til valg i enkeltkretsene [borough] eide £300, mens de som stilte til valg i countykretsene måtte eie minst det doble. Og de som ble valgt inn i Parlamentet fikk ikke betaling for arbeidet de gjorde der før i 1911. Det var altså i utgangspunktet bare personer som var så velstående at de kunne leve av sin formue som kunne velges inn i Parlamentet.

Underhusets status vokste etter reformen siden det nå representerte en større del av befolkninga, og siden det hadde tvunget Overhuset til å akseptere sin vilje. Arbeiderklassen hadde ikke vunnet noe på reformen, og den skilte svært tydelig mellom de som hadde eiendom og de som ikke hadde eiendom, siden de som hadde eiendom også hadde stemmerett, mens de som ikke eide noe var uten stemmerett.

Den store reformloven inngår i en serie lover som ble vedtatt før dronning Victorias regjeringstid begynte i 1837. Denne serien begynte med at the Test and Corporation Act ble opphevet og den katolske emansipasjonen gjennomført, og fortsatte etter at den store reformloven var vedtatt ved at i 1833 ble slaveriet opphevet i Det Britiske Imperiet, og den første fabrikkloven som regulerte barnearbeid og fastsatte at det skulle være fabrikkinspektører ble vedtatt. Den første statlige bevilgningen til et offentlig skoleverk ble også gitt samme år. Neste år kom the Poor Law Amendment Act som omorganiserte fattigvesenet. I 1835 kom the Municipal Corporations Act som oppløste de gamle oligarkiske kommunestyrene og erstattet dem med kommunestyrer som var valgt av skattebetalerne. Det innledet en serie reformer av lokalforvaltningen. Og i 1836 kom the Tithe Commutation Act som gjorde slutt på at presteskapet ble betalt i naturalia. Og det kom mange flere bestemmelser som reformerte Church of England.


Den industrielle revolusjonen

I den perioden som denne teksten omhandler begynte den teknologiske utviklinga å gå langt raskere enn den noen gang tidligere hadde gått - så raskt at det er blitt kalt en revolusjon, og det var en revolusjon som omformet menneskenes liv i langt større dybde og bredde og varighet enn noen politisk revolusjon har gjort. Man kan si at dette er en revolusjon som fortsatt foregår, selv om det er vanlig å snakke om flere industrielle revolusjoner, og å regne med at denne første industrielle revolusjonen begynte i England i det attende århundret og varte til et stykke ut i det nittende århundret, kanskje til 1850 - det er ofte ulike oppfatninger om trekking av nøyaktige grenser ved periodisering.

Den industrielle revolusjonen begynte i England på 1700-tallet, og var til å begynne med en lokal affære som bare berørte en svært liten del av næringslivet. Den industrielle revolusjonen var på 1700-tallet så lokal og berørte så få arbeidsplasser at det er vanskelig å vite om den i det hele tatt hadde noen betydning for den veksten i Englands bruttonasjonalprodukt som kan måles for denne tida. Men etter som tida gikk fikk den industrielle revolusjonen stadig større dybde og bredde, og når vi kommer til andre halvdel av det nittende århundret er det klart at den løfter levestandarden for praktisk talt hele den engelske befolkninga - men det er slett ikke klart at det foregikk noen velstandsvekst for hele befolkninga i første halvdel av det nittende århundret, selv om det er klart at det foregikk en industriell revolusjon på denne tida. Noen stikkord for den første industrielle revolusjonen kan være: tekstilindustri, jern og kull, og dampmaskinen og maskineri som ble drevet av dampmaskinen.

Den industrielle revolusjonen støtte stadig på flaskehalser, som stadig ble fjernet ved hjelp av nye oppfinnelser og gjennom teknologisk utvikling. I Europa hadde teknologien stadig blitt forbedret gjennom mange århundrer helt fra middelalderen av.

I første halvdel av det nittende århundret vokste den engelske befolkninga svært sterkt, med hele 73%; - folk var yngre når de giftet seg, tilgangen på mat var bedre enn tidligere, og flere barn vokste opp. Denne sterke befolkningsveksten foregikk til å begynne med først og fremst på landsbygda, og folk strømmet fra bygdene inn til de byene der det foregikk industriell og kommersiell vekst. År 1800 bodde 25% av befolkninga i byer, og i 1881 levde hele 80% av befolkninga i byer.

De byene som vokste sterkest var Manchester, Birmingham, Liverpool, Leeds, Sheffield og Bristol. Manchester hadde i 1801 75.000 innbyggere, og i 1831 hadde Manchester 182.000 innbyggere. De bygningene som ble ført opp for å skaffe tak over hodene til alle de menneskene som så raskt strømmet til byene var ofte skur av dårlig standard, og det ble ikke skaffet til veie vann og kloakk etc. til denne sterkt økende befolkninga. Det oppstod elendige og fattige ghettoer i deler av byene, mens andre strøk ble preget av velstand.

Det ble ingen alvorlig hungersnød i England selv om befolkninga vokste så sterkt. Det skyldtes både at det engelske jordbruket stadig, gjennom århundrer, hadde blitt mer effektivt, og at det engelske jordbruket under den industrielle revolusjonen spesialiserte seg på å produsere mat. Som eksempel kan nevnes at tidligere hadde det engelske jordbruket produsert store mengder ull og lin og tekstiler, men den engelske tekstilproduksjonen ble under den industrielle revolusjonen basert på importerte råvarer. Stadig større områder ble brukt til å produsere mat. Og dessuten hadde England tilgang til handel med alle matvareeksporterende land og kjøpekraft til å kjøpe mat fra dem.

Den sterkt økende etterspørselen ga økt velstand til jordeierne og de bøndene som drev et salgsjordbruk av noen størrelse. De store jordeierne som ble oppmerksomme på forekomster av kull etc. på eiendommene sine prøvde gjerne å utnytte dem.

England kunne produsere maskiner som ingen andre land kunne produsere, og mange varer som andre land også kunne produsere kunne produseres billigere og i større mengder i England enn i andre land. Rundt 1850 var 90% av engelsk eksport ferdigvarer, og en fjerdedel av all internasjonal handel passerte gjennom engelske havner, hovedsakelig på britiske skip. Bomull og tekstiler av bomull ledet an, og åpnet markeder i Latin-Amerika i 1820-årene og i India i 1840-årene.

Den industrielle revolusjonen stod overfor stadig nye oppgaver og problem for å kunne utvikles videre. Etterhvert som produksjonen vokste i et ledd oppstod det kapasitetsproblem som måtte løses for at veksten skulle kunne fortsette. Den veldig sterke økningen av produksjonen som var mulig krevde at transportkapasiteten ble økt svært sterkt. Dette ble løst ved hjelp av jernbanene og de dampdrevne stålskipene. Begge krevde enorme mengder jern og kull. Jernbaneutbygginga krevde så mye jern at i 1851 ble det produsert to og en halv million tonn årlig. Det ble behov for langt flere skip for å frakte den sterkt økende utenrikshandelen, og fra 1840 til 1870 økte tonnasjen til den britiske flåten med 180%. Derfor ble skipsbygging en hovedindustri. Kullgruvedrift ble en sentral virksomhet i økonomien, og i 1860-årene ble det produsert hundre millioner tonn kull årlig. England eksporterte også kull.

Likevel gikk mekaniseringen langsomt. Den sterke befolkningsveksten førte til at det ikke var mangel på arbeidskraft, og selv i tekstilindustrien brukte de moderne vevstolene svært lang tid på å erstatte de gamle handvevene. De fleste fabrikkene var små med omkring hundre arbeidere, og de fleste arbeiderne arbeidet i verksteder der det bare arbeidet et lite antall mennesker. Det engelske landskapet ble likevel sterkt forandret av jernbanene og kullgruvene og fabrikkene.

Tekstilindustrien skapte mange arbeidsplasser for kvinner og barn. Det var svært lange arbeidsdager, og kvinnene fikk bare mellom en tredjedel og en sjettedel så mye betalt som menn for samme arbeid. Arbeidet var farlig og svært slitsomt siden arbeidsdagene var svært lange.

Fabrikkarbeidet krevde en annen arbeidsdisiplin enn arbeidet i jordbruket hadde krevd. I jordbruket hadde arbeidet vært tilpasset en årlig rytme som ga rom for deltakelse i festivaler og for perioder med fritid, mens fabrikkenes maskiner skulle passes nærmest kontinuerlig. Den nye disiplinen krevde selvdisiplin, at arbeiderne passet arbeidstida og at de var flittige og oppmerksomme og lot seg underordne mens de var på arbeid.

Arbeiderne utgjorde en mangeartet gruppe. Det var store forskjeller mellom ulike yrker. Det var grupper av arbeidere som hadde gjennomgått lang læretid og var viktige spesialister og som hadde forholdsvis høy inntekt. Og det var store grupper arbeidere som hadde lav status og usikkert arbeid og som ble dårlig betalt. De gruppene som hadde høy status og god inntekt forsvarte posisjonen sin mot alle som prøvde å forandre den eller trenge inn på den.

Kommunikasjonene fortsatte å bli bygd ut under den industrielle revolusjonen. Thomas Thelford og John McAdam gjorde store framskritt i arbeidet for å lage jevne og faste veibaner, og det førte til at hester kunne dra tre ganger så tunge lass som tidligere med langt større fart. Og jernbaneutbygginga medførte en transportrevolusjon. I 1825 åpnet jernbanelinja Stockton - Darlington. Utgiftene med å transportere kull på strekninga falt med tre fjerdedeler, og de som hadde investert i jernbanen hadde god avkastning på pengene sine. Fram til 1850 ble det bygd 10.000 kilometer jernbanelinje, og i 1870 var dette fordoblet. Det ble bygd jernbanelinjer som bandt alle deler av landet sammen, med bruer og tunneler. Dette hadde naturligvis svært stor økonomisk betydning. Utenrikshandelen var avhengig av skipsfarten, og den ble også revolusjonert da dampskipene ble innført. I siste fjerdedel av det nittende århundret ble dampskipene dominerende i internasjonal fraktfart, og den britiske handelsflåten ble like stor som hele resten av verdens handelsflåte.

Utbyggingen av jernbanene førte ikke bare til at transport av gods gikk raskere og billigere, men også til at postverket kunne arbeide raskere og i større skala. Kommunikasjonsrevolusjonen fortsatte med utbygging av telegraflinjer. Telegraflinjene gikk ofte langs jernbanelinjene. Telegrafen medførte at nyheter kunne bli spredt nesten øyeblikkelig. Handelen økte stadig, og det kom flere butikker og større butikker og spesialiserte butikker. I 1870 var det blitt vanlig å markedsføre varer og forretninger gjennom avisene, og de store varemerkene ledet an, og brukte handelsreisende og agenter for å selge sine varer.

I 1850 hadde Friendly Societies mer enn en og en halv million medlemmer. Denne typen foreninger hadde eksistert i mange år, men ikke i så stor skala som nå. De tok ikke bare på seg å organisere gjensidig hjelp mellom medlemmene og å forsikre medlemmene, men tok også på seg å forhandle med arbeidsgivere om lønn og arbeidstid. Det var spesielt faglærte arbeidere som dannet slike foreninger. De var langt viktigere enn de første fagforeningene som også representerte de faglærte arbeiderne. Ved begynnelsen av århundret hadde de vært ulovlige. Likevel vokste de og framstilte seg som Friendly Societies. De faglærte arbeiderne stod sammen i disse foreningene mot de ufaglærte arbeiderne. Men faglærte arbeidere kunne være utsatt for konkurranse fra maskiner.

Arbeiderne ble rammet av økonomiske nedgangstider, som ofte rammet økonomien. I 1812 førte den blokaden som Napoleon organiserte mot Storbritannia til en økonomisk depresjon. De to første tiårene av århundret var preget av uro i arbeidslivet med hyppige streiker og maskinknusing. De som ødela det nye maskineriet ble kjent som ludditer. Etter 1820 ble forholdene roligere, og i 1825 ble det vedtatt en lov som ga fagforeningene legal status og rett til å samle inn midler for å bygge opp fond. Men de kunne fortsatt ble rammet av loven om konspirasjoner og sammensvergelser og tvang.

I oktober 1833 sluttet en gruppe landbruksarbeidere fra landsbyen Tolpuddle i Dorset seg til landbruksarbeidernes Friendly Society. Det hadde som formål å skaffe landbruksarbeiderne økt status. Men foreninga hadde opptakelsesritualer som førte til at loven om politisk undergraving ble brukt mot den. Seks menn ble stilt for retten og dømt til å bli transportert til koloniene, i en sak som ble kjent som saken til "the Tolpuddle Martyrs". Til slutt ble mennene benådet og fikk komme tilbake til England.

I 1820- og 1830-årene begynte fagforeningene å slutte seg sammen i regionale og nasjonale nettverk. Fagforeningene ga ut sine egne tidsskrifter. Arbeiderne definerte seg som en enhet ved at de hadde en felles motpart, som var arbeidsgiverne. Fagforeningene presenterte et alternativ til det kapitalistiske systemet som bestod av et kooperativt system der arbeiderne sammen eide og styrte sin egen virksomhet. Slike tanker ble utviklet av den rike fabrikkeieren Robert Owen. Med Owens støtte stiftet fagforeningene i 1834 the Grand National Consolidated Trades Union. Men det var strid mellom ulike grupper innenfor denne organisasjonen, og den brøt sammen i løpet av få måneder. Etterpå holdt arbeiderne seg til sine foreninger som var organisert etter yrker og regioner. Etter 1870 forandret situasjonen seg. Fagforeningene hadde nå blitt utviklet i så stor skala at de hadde egne ansatte tillitsmenn som var godt utdannet og i stand til å lede store organisasjoner. I 1871 prøvde Trade Union Act å gi fagforeningene en klar status i loven. Gradvis oppdaget fagforeningene til de faglærte arbeiderne som kontrollerte sentrale posisjoner i industrien de mulighetene de hadde til å utøve makt. Og de greide å øke sine inntekter og forbedre sine arbeidsforhold.

Men for landbruksarbeiderne fortsatte situasjonen å være dårlig. Det var mange av dem, og det var arbeidsledighet blant dem. Og lønningene deres falt. Mange av dem hadde bare lønnet arbeid i sesongene. Mange av dem utvandret derfor fra landsbygda. Inngjerding av allmenningene og av utmarka som adelen og godseierne foretok gjorde forholdene verre siden den tok fra fattigfolk på bygdene muligheten til å skaffe seg brensel og til å ha utmarksbeiter og en åkerlapp i allmenningen. Og ingenting erstattet dette tapet av rettigheter som småfolk på bygdene i alle tider hadde hatt. Ulovlig jakt ble den eneste erstatningen, og i 1803 ble det vedtatt at det skulle være dødsstraff for å drive med ulovlig jakt.

Nye landbruksmaskiner tok fra landbruksarbeiderne det arbeidet som de hadde. I en serie oppstander i 1830 og 1831 som ble kalt for "the Swing Riots" ble det blant annet ødelagt nye treskemaskiner. Oppstanden ble slått ned og fem hundre mennesker ble sendt til koloniene og seks hundre ble satt i fengsel og nitten ble henrettet.

I siste fjerdedel av århundret hadde de brede lag av folket fått det bedre. I mellomtida, under den første industrielle revolusjonen, hadde store grupper hatt det dårligere enn før den industrielle revolusjonen begynte.


--------------------------------------------------------

Det etter hvert komme tekster som går langt grundigere inn på de tema som er berørt her i denne oversikten.


Denne teksten er skrevet ved å følge Roy Strongs bok "The Story of Britain - A People's History".

Til oversikten over alle tekstene.


Denne teksten er skrevet av Tor Førde, 13. mai 2006.

Den inngår i et større arbeid om Europa historie.