England fra Wilhelm Erobreren til

Hundreårskrigen.

Engelsk middelalderhistorie.

England etter Wilhelm Erobreren.


Nå blir det gjort et langt grundigere arbeid om britisk historie enn det som ligger bak denne teksten. Se oversikten over tekster om Europas historie.

Wilhelm Erobreren erobret England sammen med adelsmenn fra Normandie og andre deler av Frankrike og fra Flandern i 1066.
Disse kom til å utgjøre en ny adel som hersket over England. Erobrerne beholdt sitt franske språk i mer enn to hundre år. Erobringene ble sikret ved en utstrakt bygging av festninger og borger, som ble bemannet av riddere. Kongen trengte fem tusen riddere for å bemanne disse borgene. Disse ridderene skaffet han ved å dele ut jorda som han konfiskerte fra den gamle adelen til den nye adelen, som til gjengjeld stilte opp som krigere for kongen, og sørget for at krigere var tilgjengelige for kongen.
Wilhelm garanterte land til 170 vasaller. Bare de jarlene som forsvarte landet i områder der det var fare for angrep fikk store sammenhengende områder, som langs grensen til Wales. Hver av de enhetene som ble gitt til vasallen ble kalt en "manor", og samlet ble enhetene kalt en "honour". Områdene ble enten brukt direkte av vasallen, og ble da kalt hans "demesne", eller de ble delt videre ut til til vasaller under kongens vasall, til gjengjeld for ytelser fra disse til kongens vasall. Resultatet var at kongens vasaller hadde to grupper krigere: den ene var de som hørte til på borgene til kongens vasaller, og den andre var de som tjente for jord, undervasallene.
På denne måten grunnfestet Vilhelm føydalismen i England. Svakheten med dette systemet var at det med en svak konge kunne brekke sammen ved at vasallene gjorde seg sjølstendige og opptrådte som private krigsherrer.


Kirka under normannerne.

Normannerne overtok også kontroll over kirka. I Normandie kontrollerte Wilhelm alle utnevnelser av biskoper og abbeder, og den samme myndighet tiltok han seg i England. Nye biskoper og abbeder kom fra den normanniske adelen, og i likhet med adelen måtte de tjene kongen ved å stille soldater til kongens rådighet. De tjente også kongen ved gjennom sin utdanning å hjelpe til med å administrere England. Den nye overklassen bestod derfor av kongens vasaller og biskopene og abbedene.
Kirka ble omorganisert også ved at sølibat ble innført og at den ble bedre utbygd i de tettest befolkede områdene. Det ble opprettet spesielle domstoler for å ta seg av kirkesaker.

En ny stil for kirkebygging ble introdusert. Den ble kalt normannisk.


Kvinnenes stilling.

Kvinnene hadde i det angel-saksiske England hatt en forholdsvis sterk stilling, som i alle germanske samfunn. Denne ble svekket i og med erobringa. I germanske samfunn hadde ofte kvinnene en stilling som i mangt og meget var lik med mennenes. Etter erobringa ble kvinnene i sterkere grad underordnet sine fedre før giftemålet og etter det sine ektemenn. Bare rike enker var sjøstendige.

Domesday Book.

Domesday Book gir ei oversikt over det skattegrunnlaget som Wilhelm rådde over i 1085. Han fikk nedskrevet ei oversikt over all eiendom i England. Den forteller om et samfunn som levde av jordbruk, med svært lite handel og industriell aktivitet. Befolkninga levde i landsbyer. De nedre delene av samfunnspyramiden bestod av, regnet fra toppen: sjøleiende bønder som likevel måtte tjene Lorden, både gjennom pliktarbeid på godset og ved å betale avgifter. Så kom leilendingene som utgjorde to femtedeler av befolkninga og betalte leie for jorda. Deretter husmennene som disponerte så lite jord at de var avhengig av å arbeide utenfor den eiendommen som de disponerte. Og på bunnen av samfunnet var slavene, som ikke hadde noen rettigheter.

I lange perioder i de kommende fire hundre år var England på mange måter en fransk koloni. Overklassens språk var fransk, og ofte levde Englands konge i Frankrike.

Normannerkongene.

Da Vilhelm Erobreren døde i 1087 overlot han Normandie til sin eldste sønn Robert, og den nesteldste sønnen Wilhelm fikk overta England. Denne fikk tilnavnet Rufus. Mange adelsmenn fikk dermed to herrer siden de hadde eiendommer både i England og i Normandie. Dette var ikke populært. Og snart kom et opprør mot Vilhelm Rufus ledet av biskopen i Bayeux, Odo. Han ville sette Robert inn som konge også av England. Opprøret ble slått ned.

Vilhelm Rufus var enda villere og råere enn far sin. Han var grådig og brutal, og elsket slåsskamper og krig. Han knuste alle som ikke underkastet seg, og stilte harde krav til kronvasallene sine. Han tillot ingen automatisk rett for arvingene til kronvasallen til å etterfølge sine fedre, men krevde store avgifter for at dette skulle kunne skje.
Vilhelm Rufus kom i strid med kirka siden han ikke utnevnte nye biskoper og abbeder når gamle døde, men heller selv overtok inntektene fra klostrene og bispedømmene.
Han ble drept ved en ulykke under jakt år 1100. Han hadde ingen arving. Den yngre broren Henrik, som deltok under jakta der Vilhelm Rufus ble drept, grep sjansen til å overta styret over England.

Også broren Henrik var en grusom og voldsom mann. Han fortsatte brorens politikk med å stille svært store krav overfor vasallen, først og fremst for å betale for de krigene som han førte på kontinentet.
Da den eldste broren Robert, som styrte Normandie, angrep England, betalte Henrik ham for å trekke seg tilbake. Og i 1106 angrep Henrik selv sin storebror Robert i Normandie og beseiret ham og satte ham i fengsel der han døde. Dermed hadde England og Normandie igjen fått en felles hersker.

Henrik kunne være en dyktig administrator. Under ham begynte utviklinga av den første kongelige, eller statlige, finansforvaltninga i England, "the exchequer", der en komite regelmessig møttes under kongens langvarige opphold utenfor England for å overse og kontrollere finansene.

Den eneste overlevende arving som Henrik hadde var ei datter, Mathilda. Henrik fikk alle kronvasallene til å sverge at de anerkjente henne som arving til trona. Neste skritt var for Henrik å skaffe seg et barnebarn. Han giftet Mathilda bort til en ti år yngre mann, Geoffrey Plantagenet, grev av Anjou. Mathilda var arrogant og upopulær hos adelen, og dette giftemålet var enda mindre populært siden Anjou var blant arvefiendene til Normandie.

Nå risikerte den engelsk-normanniske adelen å få en av sine arvefiender som konge.
Dette forklarer at da Henrik døde i 1135 var det ingen som motsatte seg at et av Vilhelm Erobrerens barnebarn, Stephen, overtok styret. Stephen var en vennlig og populær person. Men han var ikke så hardhendt som en konge måtte være. Han greide ikke å kontrollere adelen, som i stor grad sjølstendiggjorde seg, og bygde mange private borger og festninger og førte private kriger som ødela store deler av England.


Plantagenet blir konge i England.

Etter tjue års borgerkrig begynte adelen å lengte etter en sterk konge. Og da Geoffrey, grev av Anjou erobret Normandie i 1144 var dette ikke uvelkommet. Fem år senere overlot han hertugdømmet til sin sønn med Mathilda, Henrik. Den nye hertugen av Normandie var både slu og intelligent. Da faren døde overtok han Anjou, og så giftet han seg med arvingen til Aquitaine, Eleanor.
Nitten år gammel var Henrik hersker over et stort vest-fransk rike. Deretter begynte han å true Stephen i England, og Stephen erklærte da Henrik for å være arving til England. Året etter, i 1155, døde Stephen, og Henrik ble den første konge av Plantagenet slekta i England.

I løpet av de årene som hadde gått siden Vilhelm Erobrerens tid hadde en maktstruktur blitt bygd opp i England som i svært stor grad avhengte av kongens person. En uegnet konge medførte borgerkrig siden krigeradelen ikke var i stand til å styre seg selv.


Endringer i kirka.

Den angel-saksiske og normanniske kirka hadde tjent kongene og staten. Nå kom den tida da kirka brøt ned det tyske kongedømmet og løste Tyskland opp i småstater. Også England fikk føle kirkas oppløsende kraft. Istedet for at biskopene mottok sitt verv fra kongen, ville nå paven utnevne biskoper og abbeder. Biskopene skulle ikke lenger utnevnes etter sin evne til å være dyktige kongelige tjenestemenn, men etter sin evne til å fremme pavedømmet i England. I denne tida vokste klosterbevegelsen sterkt. Fra 1066 økte antallet religiøse hus fra 48 til nesten 300 i 1154, og de fleste hørte til nye reformerte ordener. De nye klostrene var lærdomssentre med internasjonale forbindelser.

Utviklinga av kongedømmets administrasjon.

Verken kongene eller adelsmennene lærte seg å skrive og lese. De hadde sekretærer som tok seg av dette. Etter hvert som regjeringsstellet ble mer komplisert og uoversiktlig krevde det folk med utdanning. Deler av det kongelige hushold begynte å bli skrivestuer. Det kongelige kapell tok seg ikke bare av gudstjenestene for de kongelige, men også, siden kapellet var bemannet av skrivekyndige personer, av kongens papirarbeid. Kongen oppevarte fortsatt deler av statskassen under senga, men det meste ble etterhvert lagret i skattekammeret. Regnskap ble satt opp to ganger i året i the Exchequer. Etterpå ble regnskapet ført på en stor rull pergament. Den eldste som er bevart er fra 1130, og de ble ført på denne måten til bortimot dronning Victoria sin tid, selv om nettopp finansforvaltninga i England etter hvert kom til å bli både avansert og sterkt byråkratisert forholdsvis tidlig.
I hvert "shire" var kongen representert av en sheriff som kontrollerte at skattene kom inn.

Befolkninga vokste sterkt og England ble et mer velstående land. Markeder ble holdt under kongelig beskyttelse og laug vokste fram i byene. I 1130 var det vever laug i London og i fire andre byer. Ull eksport var allerede ei viktig næring. Ull ble først og fremst eksportert til Flandern.


Kongene av slekta Plantagenet.

Den første Plantagenet: Henrik II.

Da Henrik II ble konge av England i 1154 var han den første av en rekke på 13 konger av slekta Plantagenet som kom til å styre England i mer enn 300 år. Henrik II er en av de store konger i engelsk historie. Han styrte det største vest-europeiske imperium siden Karl den Store. Han var den første engelske konge etter Vilhelm Erobreren som både kunne lese og skrive. Han var stadig på reisefot i det store riket han styrte, og som bestod av England, Normandie, Bretagne, Anjou og Aquitaine. Han ville gjenreise den makt kongedømmet engang hadde hatt, og la grunnlaget for et styringssystem som kom til å vare i flere hundre år. Henrik II kunne være borte fra England sammenhengende i flere år, og var derfor nødt til å ha et pålitelig og effektivt byråkrati som tok seg av de oppgavene som var sentrale for kongedømmet, som finansforvalting.

Borger som var bygd uten kongens tillatelse ble revet, og de som adelsmenn hadde erobret fra kongen ble tatt tilbake. Landområder som Stephen hadde gitt ble tatt tilbake, og rettigheter Stephen hadde gitt ble avskaffet. Den kongelige domsmyndighet ble utbygd, og kongens inntekter økte stadig.

Thomas Beckett.

Den store feilen Henrik II gjorde var å utnevne Thomas Beckett til erkebiskop av Canterbury. Thomas Becket hadde vært en nær medarbeider og venn til Henrik II. Det var strid mellom kirka og kongen.
Andre juni 1162 ble Thomas Beckett ordinert til prest, og dagen etter ble han utnevnt som erkebiskop av Canterbury. Thomas Becketts karakter ble fullstendig forandret. Fra å være en lystig og løssluppen kongens venn og medarbeider ble han en streng og besluttsom kirkens mann, og kongens motstander.

Henrik var stadig opptatt av administrasjonen av sitt store rike, og av å utbygge rettsvesenet. Han ville også forbedre de kirkelige domstolene og konsolidere kongedømmets makt over kirka.
I januar 1164 presenterte han hva som er kjent som "The Constitutions of Clarendon". En av bestemmelsene der betød at geistelige som ble funnet skyldige ved biskopens domstol skulle føres fram også for en verdslig domstol for at straffeutmålingen skulle foretas der. Grunnen var at den geistelige domstolen ikke hadde myndighet til å ilegge harde straffer, og derfor kunne geistelige myrde og bedra uten å bli nevneverdig straffet, og dette ville Henrik II ha en slutt på. Dette så Thomas Beckett som et inngr ep i de kirkelige rettigheter, og reagerte voldsomt mot det.
Den harde striden endte med at Henrik II fikk Thomas Becett drept i 1170. Paven kanoniserte Thomas Beckett. Kongen måtte gå botsgang til Canterbury for å bli pisket av munkene der i 1174; men likevel, kongen fikk sin vilje og greide å vingeklippe kirka.



Opprør mot Henrik II.

Henriks dronning Eleanor levde i Poitou i Aquitaine. Der vokste også deres barn opp. Henrik ville ikke la noen av dem delta i styret av riket. Sønnene gjorde opprør, og i 1173 sluttet dronninga seg til opprøret. Sønnene deltok i kriger på egen hand, noen ganger mot hverandre og også mot Henrik II.

Henrik II døde i en borg ved Chinon 6. juli 1189 mens han var i krig mot sin værste fiende, kong Filip August av Frankrike. Sønnene til Henrik II deltok også i krigen, men de kjempet sammen med den franske kongen mot Henrik II.

Imperiet bryter sammen.

Richard I, med tilnavnet Løvehjerte, overtok som konge etter Henrik II. Han var konge i ti år. I løpet av denne tida var han bare to ganger på besøk i England, den ene gangen i tre måneder og den andre gangen i to måneder. Richard var en eventyrer.
England betraktet han først og fremst som en pengekilde. Likevel var det styresettet som var etablert i England sterkt nok til å overleve ham. Richard reiste på korstog i 1190. På tilbaketuren ble han tatt til fange, og det ble krevd svære løsepenger for ham. Disse måtte England betale.

Da Richard reiste hadde han forvist sine to brødre fra England og satt William Longchamp, biskop av Ely, til å lede styret av England. Det var feil mann, Longchamp var en taktløs og upopulær person.
Richard tillot at broren John ("Johan uten land") reiste til England, og baronene sluttet seg til ham. Den andre broren, Geoffrey, brydde seg i 1191 ikke lenger om at han var forvist fra England, men reiste til England. Longchamp arresterte ham. Dette ga John et påskudd til å reise sak mot Longchamp. Longchamp forlot landet, og John ble utropt som regent. Dette ble et styre av kongens råd. Da nyheten om at Richard var tatt til fange kom til England prøvde John å la seg utrope til konge, men det slo feil.

Richard vendte tilbake til England i 1194. Da lot han Hubert Walter utnevne som sin stedfortreder, og Hubert Walter styrte England til han døde i 1205. Hubert Walter innførte i 1196 standarder for mål og vekt. Tidligere hadde de forskjellige områdene hatt forskjellige enheter. Walter reiste rundt i England og inspiserte at lover ble overholdt, og begynte for første gang å ta i bruk de lokale landeiende ridderne som regjeringas lokale representanter. Og han utviklet et arkivsystem for den sentrale administrasjonen.

I mellomtida var Richard opptatt med å føre krig mot kong Filip August av Frankrike. Richard hadde et vidstrakt slektsnettverk som omga Frankrike, f.eks. var søster hans dronning av Castilla og en nevø hellig romersk-tysk keiser, og paven var på hans side . Ved hjelp av dette og egne krigerferdigheter stod lykken ham bi i krigene mot Filip August. Men i 1199 døde han, 49 år gammel. Han hadde ingen arving.

Johan uten land som konge.

Broren John overtok nå som konge. Han var bortskjemt og lite dugelig, og kom i strid med bl.a. paven. England ble lagt under interdikt, det betyr at ingen kirkelige handlinger med unntak for dåp og skriftemål for døende ble utført.

I 1214 tok John opp krigen mot Filip August, med dårlig resultat. Det kom til opprør, og i 1215 måtte han innse at han hadde tapt, og han underskrev Magne Carta - Det store frihetsbrevet. Den mest kjente bestemmelsen der er at ingen skal fengsles eller straffes uten lov og dom. Andre klausuler garanterte privilegiene til noen nye kjøpsteder, som London, og kirkas indre sjølstyre. Det kom riktignok raskt til strid om gyldigheten av dette do kumentet.

I 1214 hadde kongen av England knapt noen besittelser igjen på kontinentet. Fram til nå hadde England vært som en fransk koloni, underlagt franske adelsmenn. Det var det slutt på, selv om engelske konger lenge kom til å ønske å vinne tilbake de tapte besittelsene på fastlandet.



Henrik III og Parlamentet.

Henrik III var ni år gammel da han ble konge, og kom til være konge i 56 år, fram til sin død i 1272. Dette var en tid da befolkninga i England vokste til å bli mellom fire og fem millioner rundt år 1300. Henrik søkte å vinne tilbake de områdene som John hadde mistet, men i 1259 måtte han formelt avsi sine krav på Normandie, Anjou og Bretagne til Ludvik IX av Frankrike.

De første tretti år av sin regjeringstid var Henrik i stand til å styre som han ønsket. Regjeringsstellet ble stadig mer omfattende og komplisert. Ved midten av trettenhundre-tallet var kanseliet og finansdepartementet ikke lenger en del av kongens husholdning, men egne avdelinger med arkivvesen og et begynnende byråkrati. Adelen var mistenk som overfor denne utviklinga som foregikk utenfor dens kontroll. Stormennene forsøkte å følge den og å øve innflytelse på den gjennom møter i det store råd - "The Great Council", som inkluderte både de verdslige og geistelige lederne i landet.
Kongen gjorde isteden bruk av sitt eget kongelige råd - "the Royal Council" - der medlemmene ble oppnevnt av kongen.

Fra 1257 til 1265 var det strid og krig mellom kongen og baronene om kontroll. Gjennom disse kriseårene møtte kongen stadig adelen gjennom "the Great Council". Også riddere som representerte de forskjellige deler av England var tilstede i det store rådet. Møtene ble kalt "parliaments", etter det franske ordet parler, som betyr å snakke, siden det som foregikk var samtaler mellom kongen og ledende personer.

Tolvhundretallet var ei tid da handelen utviklet seg sterkt. Eksporten av ull økte og ble internasjonal storindustri, og England var en ledende eksportør av ull. Også vevde stoffer ble eksportert fra England. Selv om en klasse av handelsmenn vokste fram ble befolkninga sett på som bestående av tre hovedklasser: de som ba, de som kriget og de som arbeidet med jorda. Fortsatt var jordeiendom grunnlaget for makt og rikdom, og det kom til å være tilfellet i mange hundre år framover.
Kirka vokste seg stadig rikere og sterkere.

Men sult og nød var stadig økende. De fleste som arbeidet med jorda var ufrie og bundet til godseiendommen der de arbeidet som livegne. Det lille jordstykket de fikk drive på egen hand måtte de betale dyrt for gjennom pliktarbeid og på andre måter.



Mot Wales og Skottland.

Da Edvard I etterfulgte sin far Henrik III i 1272 ville han utvide sitt rike til å omfatte hele øya. Da Henrik III døde i 1272 var Edvard på korstog, og det gikk to år før han kom tilbake til England. Hans første regjeringshandling da han kom tilbake til England var å sette i gang en rekke reformer som ble oppnådd i konsultasjon med Parlamentet, og utfomet i "statutter" (statutes), som ble en ny måte å lage lover på i England.

Wales var et fattig og tilbakeliggende område sammenliknet med England. Wales var delt inn i flere fyrstedømmer, som en sjelden gang ble forenet under en hersker. Det var stadige feider mellom de engelske adelsmennene og de walisiske fyrstene. Disse feidene gikk nå under Edvard I over til å bli en erobringskrig. Edvard lånte penger, som ble betalt tilbake med tollinntekter fra ulleksporten, fra italienske bankierer. Dermed hadde han råd til å holde en hær og til å bygge borger som kunne sikre herredømmet over områder som ble erobret. Borgene ble bygd av "the Kings's Works" - et departement som hadde som oppgave å bygge og å vedlikeholde kongelige residenser og borger. En ny herskerklasse ble etablert.

Edvards walisiske politikk var en suksess. Derimot ble hans skotske politikk feilslått. Skotland hadde, i motsetning til Wales, allerede utviklet seg til en politisk enhet. Skotland anerkjente England som overherre. I 1286 ble Edvard innkalt for å lede utvelgelsen av ny konge blant tretten kandidater. Edvard tok på seg denne oppgaven under den forutsetning at den utvalgte skulle anerkjenne Edvard som overherre sammen med de skotske baronene.

De to ledende tronpretendentene var John Balliol og Robert Bruce. Edvard valgte den første. Da det ble klart at Edvard ville underlegge seg Skotland kom det til opprør. Edvard ville erobre Skotland på samme måte som han så vellykket hadde erobret Wales. I første omgang seiret Edvard. Men deretter ble motbøren for hard. Det skyldes både at skottene sluttet opp om striden mot fremmedherredømme og at Edvard ikke greide å reise de pengene som trengtes for å føre en kostbar krig. Det siste skyldtes at Parlamentet ikke ville bevilge tilstrekkelig med midler til krigføringa. Skottene sluttet opp om Robert Bruce som konge i kampen mot Edvard, og deres fremste militære leder ble William Wallace. Wallace ble etter noen år tatt til fange av engelskmennene og torturert til døde. Med kampen fortsatte likevel, og i 1305 erklærte Edvard at det skotske kongedømmet var avskaffet, og skottene kronet til gjengjeld Robert Bruce til konge. I 1307 døde Edvard.

Edvard II og favorittene.

Edvard II etterfulgte sin far som konge i 1307. Han innførte et nytt element i engelsk styre, den kongelige favoritt. Edvard var homoseksuell, og da han ble kronet førte han med seg en mann ved navn Piers Gaveston. Den nye kongen var så forgapt i sin favoritt at han ikke så andre enn ham, og han ville ikke høre på andre enn ham. Han drysset gunstbevisninger over sin favoritt, og bare over ham.

Kongens gunst, kjent som patronage, kunne bestå av rettigheter til land, stillinger ved hoffet, opptak i adelsstanden etc. Disse gunstbevisningene var blant kongens viktigste maktmidler. Ved å fordele disse på en klok måte kunne kongen binde til seg mektige menn.
Edvard II overlot disse maktmidlene til sine favoritter. På denne tida var homoseksualitet blant de værste dødssyndene.

Piers Gaveston var en mann som kunne skaffe seg fiender. Alle de mektige jarlene fikk utnavn, Glochester ble kalt for "horesønn" og Warwick for "Ardens svarte hund". Jarlene ønsket Piers Gaveston bort. Men kongen kunne ikke leve uten Piers Gaveston. Kongen begynte å miste støtte selv hos adelsmenn som alltid hadde støttet kongedømmet. I 1311 ble kongen presentert for en lang liste med krav som inkluderte kravet om at Piers Gaveston måtte bort. Kongen nektet å akseptere kravet. Gaveston ble beleiret av baronen og måtte overgi seg. Jarlen av Warwick tok Gaveston til fange mens baronene var i ferd med å fører ham bort, og Gaveston ble henrettet av Warwick.

Baronene fant en ny leder i kongens søskenbarn, Thomas av Lancaster. Han var like rik som kongen, og hodt seg med like mange soldater. Men i likhet med kongen var han lat og initiativløs. Kongen ble dominert av baronene.

Dette var år med dårlige avlinger, og galopperende matvarepriser, sult og nød for store deler av befolkninga. Samtidig satte England i gang nye kriger mot Skotland, men krigslykka fulgte skottene.

Edvard fant seg nye favoritter, denne gang Hugh Despencer. Despencer prøvde å bygge et stort gods i det sørlige Wales. Dette motsatte de omkringboende adelsmennene seg. De rustet seg til kamp, men Despencer fikk hjelp av kongen og adelsmennene ble tatt til fange og drept. Et blodbad fulgte og Despencer fikk makt til å kreve penger fra enhver ved å ilegge bøter for oppdiktete forgåelser. År med opprør og krig fulgte, kongen ble tatt til fange og Despencer ble drept.

I løpet av denne urolige tida økte Parlamentet sin makt. Kongen ønsket å bruke det for å finne eller demonstrere støtte, og opposisjonen ønsket også å bruke det som talerstol.


Dette kapitlet er i hovedsak et referat fra en del av Roy Strongs bok: "The Story of Britain" -ISBN 0-7126-6546-3. Kapitlene om England etter 1500 vil bli bygd over et større antall bøker siden det vil omhandle en periode der England ikke lenger bare er en utkant, men nærmet seg å bli verdens sentrum.


Dette kapitlet er skrevet av Tor Førde.

Arbeidet inngår i et arbeid om Europa historie.