Filip II's Utenrikspolitikk 1556-98.

Skrevet av Tor Førde.

Innholdsoversikt.
  1. Innledning.
  2. Freden i Cateau-Cambresis.
  3. Den katolske kongen.
  4. Spania og England - 1560.
  5. Situasjonen i Frankrike i 1560.
  6. Religionskrigene i Frankrike.
  7. Nederlandsk selvstendighet.
  8. Krig mot tyrkerne.
  9. Opprør i Nederlandene.
  1. Spansk statsbankerott.
  2. Nederland og Belgia oppstår.
  3. Union mellom Spania og Portugal.
  4. Offensiv i Nederland.
  5. Spansk innblanding i Frankrike.
  6. England og Nederland.
  7. Den spanske armadaen av 1588.
  8. Spania og borgerkrigen i Frankrike.
  9. Kong Filip II dør - bankerott.


Spania og England - 1560.

Filip håpet på et godt forhold til England, og høsten 1558 tilbød han seg å gifte seg med den påtroppende dronning Elizabeth så sant hun ville være katolikk. Enda hadde ikke katolisismen blitt fortrengt fullstendig i England. Det var først i mai 1559 at Elizabeth formelt oppsa sin lydighet til paven. Det var viktig for Filip å holde Elizabeth ved makta i England, siden alternativet var Maria Stuart, som i 1558 hadde giftet seg med den franske tronarvingen, Frans, og da han i 1559 overtok som konge i Frankrike ble Maria Stuart dronning av Frankrike. Frans døde i desember 1560. Men Maria Stuart forble sterkt bundet til Frankrike, også da hun reiste til Skottland for å være dronning. Franske soldater bemannet de viktigste skotske festningene. Selv om Filip var den katolske monarken, støttet han likevel i England den protestantisk Elizabeth mot den katolske Maria Stuart. Filip gikk mot pavens ønske om å støte Elizabeth ut av den katolske kirka, siden det ville redusere hennes legitimitet og svekke henne i striden mot Maria Stuart.

Situasjonen i Frankrike - 1560.

Ved fredsslutninga i Cateau-Cambresis i 1559 ble store mengder franske soldater arbeidsledige. Frankrike hadde vært i krig i sytti år, og mange av soldatene kunne ikke annet enn å krige. Hva skulle de gjøre nå? Frankrike var i en situasjon med stadig mer uttalte motsetninger siden protestantiske menigheter økte sterkt i antall. Og Frankrike gikk inn i en lang periode uten sterke konger som kunne sikre sentral autoritet. Da Henrik II døde ble hans femten år gamle sønn Frans II konge. Men han døde tidlig, og ble etterfulgt av sin tolv år gamle bror Karl IX i desember 1560. Fraksjonsstrider og feider mellom og innen adelsfamiliene fikk nå fritt løp. Formell leder for de franske kalvinistene, hugenottene, var Antoine av Bourbon som var konge av Navarra og gift med et søskenbarn av kong Frans I. Han var ingen stødig og handlekraftig leder, men forbindelsen til kongefamilien og støtten fra Bourbon dynastiet var viktig for hugenottene. Mer markert var det at Gaspard de Coligny ble en lederskikkelse hos hugenottene. Den rollen fyllte han til han ble drept i 1572. Han førte mange lavadelsmenn med seg som sluttet opp om adelsslekta Montmorency, som Coligny hørte til.
Motstanden mot de protestantiske bevegelsene ble ledet av Guise familien.
Mor til den unge kongen og enke etter Henrik II var Catherine av Medici. Hun begynte en lang serie manøvrer for å spille de forskjellige fraksjonene ut mot hverandre, for å sikre sønnene hennes som franske konger. Hun var aktiv til hun døde i 1589. Frankrike var eksplosivt.

Religionskrigene i Frankrike.

I mars 1562 kom noen tilhengere av Guise familien over noen hugenotter som holdt gudstjeneste i en låve, og drepte omkring tretti av dem. Dermed brøt borgerkrigen ut. Det er klart at dette svekket Spanias arvefiende sterkt. Det kom til en fredsslutning i 1563. Den ga hugenottene en begrenset religionsfrihet. Men nye strider brøt ut. Forløpet av religionskrigene kom til å være korte heftige strider fulgt av fredsavtaler som ga en usikker fred, og stadig økende kaos, og ny krig. Det la veien åpen for utenlands innblanding i fransk politikk. Dronning Elizabeth og tyske fyrster grep inn på hugenottenes side. Selv om Filip var den katolske monarken, var hugenottene fordelaktige for Filip siden de svekket de katolske lederne for landet. Filip var derfor nølende i sin politikk overfor Frankrike. I mai 1562 kostet kamper i Toulouse mellom katolikker og hugenotter 3.000 mennesker livet. I juni 1565 hadde Catherine av Medici et møte med hertugen av Alba, en av de fremste spanske hærførerne, og dette vekket stor oppmerksomhet i Frankrike.
Flere kortvarige fredsavtaler mellom hugenottene og katolikkene ble inngått. I 1570 kom en fredsavtale som ga hugenottene lov til å ha garnisoner i fire byer, La Rochelle, Montauban, Cognac og La Charite. Hugenottene var ikke lenger en liten minoritet, men en størrelse det var nødvendige å ta hensyn til.

Nederlandsk selvstendighet.

Jeg vil komme med et eget kapittel om det nederlandske opprøret. Der vil jeg gå mer grundig inn på det enn her. Likevel hører det til her også, siden forsøket på å slå det kom til å tappe Spania mer enn noen annen Spansk virksomhet.

De forskjellige nederlandske provinsene hadde betydelig indre selvstyre, som de forsvarte innbitt. De ønsket ikke et sentralisert styre, og motsatte seg alle forsøk på å styrke felles eller sentrale maktorgan. Fellesorganet for Nederlandene var General-stendene. De forskjellige provinsene hadde sine egne representative forsamlinger. Da Marie, søster til Karl V, gikk av som regent i Burgund omkring 1555, sa hun om Nederlandene at "her i Nederlandene må man stå på god for med alle, både adelige og vanlige folk, for dette landet yter ikke den lydighet som er høvelig hverken for et monarki eller et oligarki, ikke engang for en republikk."
I 1548 hadde Karl V skilt Nederlandene ut fra det tyske Imperiet og dermed gitt dem en begrenset legal enhet. De hadde hverken plikt eller rett til å møte i den tyske riksdagen (Diet) lenger, der de hadde vært representert i hundrevis av år. I 1558 måtte Filip gå med på at skattene som han skulle ha fra Nederlandene ble samlet inn og administrert av de forskjellig provinsene. Og ikke lenge etter måtte han gå med på å trekke de spanske troppene ut fra Nederlandene.

Mange protestantiske sekter hadde allerede vært aktive i Nederlandene, og til dels blitt grusomt forfulgt. På 1560-tallet begynte kalvinismen å bli kjent i Nederlandene. Den var bedre organisert enn de tidligere sektene. Men på denne tida hadde Filip II oppmerksomheten vendt mot Middelhavet.

Krig mot tyrkerne.

Tross statsbankerotten i 1557 ønsket Filip etter at freden med Frankrike var oppnådd i 1559 å intensivere krigen mot Tyrkerne. Derfor ble nye skatter innført, tollavgifter på grensen mot Portugal og i havna i Vizcaya, og saltgruvene ble underlagt den spanske krona. I mai 1560 hadde en spansk-italiensk ekspedisjon til øya Djerba blitt slått tilbake. Tyrkerne fulgte opp denne seieren med intensivert krigføring. Våren 1561 nærmet de seg Mallorca. Filip arbeidet med å intensivere bygginga av spanske krigsskip til bruk i Middelhavet. I 1564 erobret Spania festninga Penon de Velez i Nord-Afrika, og året etter seilte spanske krigsskip for å unnsette Malta som ble beleiret av tyrkerne. Da var sørkysten av Spania uten beskyttelse og ble herjet av sjørøvere. I 1571 og 1572 organiserte Spania en hellig liga for å bekjempe tyrkerne på Middelhavet. Den bestod av Venezia, Spania og Pavestaten. I september 1571 var ligaens flåte samlet ved Messina, og seilte ut for å kjempe mot tyrkene. I havet ved Hellas møtte den den tyrkiske flåten og vant en stor seier i slaget ved Lepanto, der den tyrkiske flåten 7. oktober 1571 ble fullstendig nedkjempet. Men tyrkerne begynte å bygge opp ei ny flåte. Selv om det vestlige Middelhavet var trygt for tyrkiske angrep var tyrkerne i stand til å erobre Kypros kort tid etterpå og Tunis i 1574. Men sjøkrigen i Atlanterhavet tok seg opp. De nederlandske "sjøtiggerne" hadde erobret havna i Brill. Og siden tyrkerne ble opptatt med krig mot perserne og indre uro ble Spania i stand til å vende oppmerksomheten mot nord.

Opprør i Nederlandene.

I mellomtida hadde ting skjedd i Nederlandene. En del av bakgrunnen var at Filip ønsket å reformere og styrke den katolske kirka i Nederlandene. Karl V hadde allerede i 1551-2 foreslått vidtrekkende reformer i kirka. Filip presset i 1561 på for å opprette 14 nye bispedømmer. Men dette truet så mange sterke interesser at forslaget ble møtt med sterk motstand. Denne uroa i den katolske kirka svekket den, og ga bedre grobunn for at kalvinismen kunne vokse. Et annet forhold var at Filips regent i Nederlandene, Margarete, som var halvsøster hans, ledet et styre som hadde blitt økonomisk forkrøplet. Statsgjelda hadde vært 500.000 floriner i 1550, men i 1565 var den på ti millioner floriner, og rentene som ble betalt på denne gjelda var større enn de samlede statsinntektene, så regjeringa gikk med et årlig underskudd på 500.000 floriner. Den kunne ikke betale lønn til soldater og andre ansatte. Regenten var tvunget til å trygle de nederlandske provinsene om hjelp, og hennes autoritet var undergravd. Mange nederlendere opplevde forsøkene på å undertrykke kalvinismen og på å reformere den katolske kirka i Nederlandene som undertrykkene. Men den første organiserte motstanden mot Filip sitt styre var et forsøk på å forandre det, og tok ikke form av opprør. Det ble ledet av blant andre Wilhelm av Orange, som hadde støttet den giktbrudne keiser Karl V da han gikk inn i den store salen i slottet i Brussel for å bekjentgjøre abdikasjonen sin. I 1566 fikk opposisjonen styret i Nederlandene til å myke opp de svært harde lovene mot kjetteri. I august 1566 brøt det ut voldsomme opptøyer i mange nederlandske byer. I Antwerpen, Ghent og andre byer brøt folk seg inn i kirker og knuste helgenbilder som de anså som uttrykk for overtro og avgudsdyrking. En viktig del av bakgrunnen til dette var dårlige tider, arbeidsledighet og høge matpriser. Kalvinske predikanter er sagt å kunne dra så mye som 20-25.000 tilhørere til utendørsprekener der de angrep helgenbilder som billeddyrkelse og overtro. Kong Filip reagert på dette med å sende en stor hær under hertugen av Alba til Nederlandene. Dette gjorde han til tross for råd fra regenten Margarete om ikke å sende denne hæren. Hertugen av Alba hadde ordre om å knuse kjetteriet og opprette ro og orden og å tvinge de nederlandske provinsene til lydighet. Alba kom fram til Brussel i 1567. Situasjonen var rolig da han kom fram. Likevel opprettet Alba et terror regime. Wilhelm av Orange hadde flyktet fra landet. Alba begynte med brutal undertrykkelse av kjetteriet, på spansk maner. Han økte også skattene og forsøkte å underkaste provinsene sentral kontroll. De frihetene og det indre selvstyret som de nederlandske provinsene var vant til både å ha og å forsvare, ble undertrykket. Alba seksdoblet skatteinntektene, men det var ikke nok til å betale det den store spanske hæren kostet. Derfor ble den krigen som han begynte et sluk for de spanske finansene.

Væpnet kamp mot det spanske styret.

I 1568 kom det første organiserte forsøket på motstand mot det spanske styret da Wilhelm av Orange med en hær gikk inn i Nederland, men han ble raskt slått tilbake. Wilhelm av Orange var den rikeste av de nederlandske adelsmennene. Han hadde et slott i Brussel. Navnet hadde han fra det uavhengige fyrstedømmet Orange ved Rhonen i Frankrike, der Wilhelm også styrte.

Sammenhengende væpnet kamp mot det spanske styret begynte i august 1572. Da ble den lille havna Brill i Holland erobret av "Sjø tiggerne" (Gueux de Mer). De opererte fra havner i sørøst England, og de var strenge kalvinister som drev med sjørøveri. Innen ti dager var mange byer i opprør mot det spanske regimet. Dronning Elizabeth hadde prøvd å bli kvitt "sjø tiggerne" i hvertfall siden 1571. I juli 1572 anerkjente de nederlandske provinsene Wilhelm av Orange som guvernør over Nederlandene. Selv om Alba handlet raskt og voldsomt for å slå ned opprøret var det vanskelig på grunn av alle elvene og sumplandet som gjorde det vanskelig å ta seg fram og lett å forsvare seg.

I 1573 fikk Alba avløsning etter eget ønske. Filip ønsket forhandlinger. Luis de Requesens som var etterfølgeren til Alba forsøkte en mer forsonlig politikk. Han hadde dårlig helse og hadde ikke ønsket å bli sendt til Nederland. Han hadde ikke fått noen klare instrukser, og hadde heller ikke midler til å foreta seg stort. Spania stod overfor en ny statsbankerott. Spania hadde bygd opp ei stor flåte i Middelhavet, og krigsføring i stor skala på to fronter var for dyrt. Krigen i Nederland var for spanjolene i stor grad en beleiringskrig, der de omringet nærmest uinntagelige festninger.

Spansk statsbankerott.

I 1574 gjorde de spanske troppene mytteri fordi de ikke fikk lønn. De nederlandske opprørerne hadde også svært store finansielle problem. I 1573 hadde Wilhelm Orange tilbydd dronning Elizabeth å få overta Holland og Zeeland dersom hun ville lede en anti-spansk allianse bestående av England, Nederland og de tyske protestantiske fyrstene. Men hun aksepterte ikke tilbudet. Elizabeth likte ikke opprørere bedre enn hun likte Spania. I september 1575 erklærte Spania at landet sluttet å betale gjelda si. Først i 1577 kom Spania til ei ordning med kreditorene fra Genova. Det lange tidsrommet uten utbetalinger underminerte den spanske posisjonen i Nederland. Høsten 1576 var det spanske styret i ferd med å kollapse. Av hæren på 60.000 mann var bare 8.000 under kommando. Og i november inntok soldatene Antwerpen og plyndret byen og drepte mer enn 7.000 mennesker. Men heller ikke nederlenderne var i stand til å opptre enhetlig. Det var for stor uenighet mellom forskjellige grupper, som mellom kalvinistene og de nederlandske katolikkene. De katolske magnatene i de sørlige provinsene kunne heller ikke bli enige med Wilhelm av Orange.

Nederland og Belgia oppstår.

I 1578 var de spanske styrkene i stand til nye offensiver. Og mange av de katolske magnatene i sør sluttet seg til spanjolene. I januar 1579 dannet de Unionen av Arras, som noen få måneder senere inngikk en avtale med Filip om å gjenopprette spansk styre i de sørlige provinsene. De sju nordlige provinsene under ledelse av Holland stiftet Unionen av Utrecht. Denne splittelsen utviklet seg, og Unionen av Arras kom til å bli Belgia, mens Unionen av Utrecht ble til Nederland.

Union mellom Spania og Portugal.

Omkring år 1580 var Filip i stand til å tenke på å utforme en offensiv utenrikspolitikk. De første mer enn tjue årene av hans regjeringstid hadde bare begivenhetene veltet inn på ham, og han hadde hele tida vært på defensiven. Men det som nå kom veltende inn på ham var langt større mengder sølv fra Potosi enn tidligere. Han fikk overskudd til å ta offensiven. Offensiv i Nederland, overfor England, inngrep i religionskrigene i Frankrike i 1590-årene og planer i Portugal.

Portugals utenriksøkonomi var basert på krydderhandelen mellom Det Indiske Hav og Europa. For å betale krydderet trengte Portugal sølv, og sølvet hadde Spania. Portugal var i slutten av 1570-årene i en vanskelig situasjon. Økonomien var vanskjøttet og kong Sebastians korstog til Marokko hadde skadet landet alvorlig. Sebastian hadde drømt om å reise ut på korstog, og ville reise over til Marokko for å erobre og kristne landet. Han arbeidet med planene og fikk adelen i landet med på dem. I 1578 reiste kong Sebastian med følge til Marokko, og der, i slaget ved Alcazar-el-Kebir, tapte de fullstendig. De adelsmennene som ikke ble drept ble tatt til fange, og for å få komme tilbake til Portugal igjen måtte de betale svære løsepenger, så mye at det tømte Portugal for landets sølvreserver. Kongen selv var død og dynastiet truet av utslettelse, og hæren var utslettet. Kardinal Henrik regjerte i Portugal. Han var gammel og hadde ingen arving. Kongefamilien kunne dø ut når som helst. Kong Filip II av Spania var i familie med den portugisiske kongefamilien, siden det gjennom generasjoner hadde vært giftemål mellom den castillianske kongefamilien og den portugisiske. Filip ville overbevise den regjerende kardinal Henrik i Portugal og den portugisiske overklassen om det riktige og rettferdige i at han selv overtok som konge av Portugal. Noen få måneder før sin død 31. januar 1580 gikk kardinal Henrik med på å sette Filip inn som tronarving til Portugal. De ble enige om betingelser for at Filip skulle bli konge. Men det var ikke nok med Henriks aksept for Filip som ny konge. Befolkninga i Portugal var anti-castilliansk, og i Portugals Cortes var det støtte for en annen kandidat, prioren av Crato. Resultatet var at selv om det var flertall for Filip i regjeringsrådet i Portugal våget det ikke offentlig å gå inn for Filip. Da det ble kjent at kardinal Henrik var død mente Filips førsteminister Granvelle at det måtte handles raskt. Han hadde allerede en hær klar for innmarsj i Portugal, og hertugen av Alba ble bedt om å lede den. Hæren marsjerte inn og erobret Lisboa. Dermed var den iberiske halvøya samlet under en konge. Befolkninga i Portugal satte ikke pris på dette. Men Portugal trengte sølv for å greie å holde sin virksomhet i gang. Og Spania fikk et nytt imperium: Brasil og de afrikanske og asiatiske koloniene og handelsstasjonene til Portugal. Portugal fikk svært gode betingelser i den unionen som ble inngått med Spania. Portugal fikk beholde sine lover og sitt styresett. Portugisere fikk fortsatt enerett til å handle med de portugisiske koloniene. Portugal fikk beholde sin egen mynt, og utlendinger skulle ikke settes inn i stillinger i Portugal. I tillegg skulle Spania forsvare det portugisiske koloniriket. Filip holdt seg i Lisboa i 1581 og 1582, til i mars 1583. Granvelle foreslo at hovedstaden i det spanske riket burde flyttes til Lisboa istedenfor å ligge isolert midt inn i Castilla. Lisboa ved Atlanterhavet ville være langt mer sentralt og gi raskere kommunikasjoner til Imperiet. Granvelle ønsket også at Portugal skulle bli langt dypere integrert i riket. Men det skjedde ikke, og Granvelle mistet kongens velvilje, også av andre grunner, som at Granvelle var blitt upopulær i Castilla.

Offensiv i Nederland.

Rett før 1580 overtok Alexander Farnese, hertug av Parma og nevø av kong Filip, ledelsen for det spanske styret i Nederlandene. Han skulle vise seg å være den dyktigste leder Spania noen gang hadde i Nederlandene. Etter forhandlinger med de sørlige provinsene ble han nødt til å dra de spanske troppene bort og overlate forsvaret av dem til lokale styrker. Ordninga ble godkjent av Filip i mai i 1579. Ved et overraskelsesangrep erobret han Maastricht. I mai 1581 gikk ni provinser, de sju som var med i Utrecht unionen og Flandern og Brabant, sammen om å si opp styret til Filip. For å greie striden mente de at det beste var at de skaffet seg utenlandsk støtte, og de mente at dette best ble oppnådd ved å skaffe seg en utenlandsk fyrste som leder. De prøvde erkehertug Matthias, bror til keiser Rudolf, men han dugde ikke og hadde ikke betydelige ressurser å tilføre. De søkte også støtte i den franske kongefamilien og hos tyske fyrster. De gikk med på å gjøre hertugen av Anjou, bror til Henrik III, til fyrste over Nederland dersom han var i stand til å tilkjempe seg denne posisjonen. Han ble lovet hjelp fra bror sin, kongen av Frankrike, men greide slett ikke oppgaven.

Spansk innblanding i Frankrike.

Filip ønsket en katolsk konge i Frankrike, og han ville ikke ha Henrik av Navarra som konge, siden han var en religiøst tvilsom person. For å oppnå innflytelse i Frankrike inngikk Filip en avtale med Guisefraksjonen som var ledende på katolsk side i de indre franske stridighetene. I 1584 undertegnet en representant for Filip Joinville traktaten med Henrik, hertug av Guise. De skulle sammen bekjempe kjetteri i Nederland og Frankrike, og Henrik av Navarra skulle være ekskludert fra arverekkefølgen til den franske tronen. Den hellige ligaen som her ble opprettet skulle subsidieres av Filip med 50.000 crowns hver måned, og med militær hjelp om nødvendig. Dette skulle bli et nytt pengesluk for Spania. Man mener at Filip oppnådde reell innflytelse på fransk politikk gjennom denne avtalen, og gjorde det umulig for de opprørske provinsene å oppnå hjelp fra Frankrike. I mens rykket Alexander Farnese fram. Han erobret Brügge og Ypres våren 1584, Ghent i september og Brussel i mars 1585. Groningen sa seg å lystre Filip igjen, og Wilhelm av Orange ble myrdet. Spania stod på høyden av sin makt, og det amerikanske sølvet veltet inn som aldri før.

England og det nederlandske opprøret.

Elizabeth likte ikke opprørere. Likevel ga hun noe støtte til det nederlandske opprøret. Hun hadde støttet den tyske fyrsten Johan Casimir sitt mislykkede forsøk på å trenge inn i Nederland på opprørernes side og gitt økonomisk hjelp til de opprørske provinsene, og mange engelske frivillige sloss sammen med nederlenderne. Engelske sjørøvere plyndret spanske transporter. Elizabeth prøvde å danne en allianse med tyrkerne mot Spania.
Filip så Elizabeth som en illegitim hersker. Både hadde Maria Stuart et bedre arvekrav, og videre hadde paven i 1570 erklært Elizabeth som avsatt. Elizabeth var ikke engang ektefødt. Katolikkene i England ble undertrykket, og det var ei sak for Filip, som så seg som katolisismen fremste beskytter.
I juli 1585 tilbød de nederlandske General-stenderne Elizabeth å bli nederlandsk dronning dersom hun var i stand til å kjempe seg til verdigheten. Elizabeth avslo tilbudet/utfordringa, men hun sa seg villig til å sende 6.000 soldater for å kjempe sammen med nederlenderne. Som sikkerhet for pengene hun brukte på Nederland skulle hun få tre nederlandske byer. Den engelske intervensjonen ble en fiasko. Jarlen av Leicester greide ikke å opprette et godt samarbeid med nederlenderne. Han ville stoppe handelen mellom Nederland og Spania, og kom dermed i strid med Holland, som hadde store inntekter fra denne handelen. Han støttet de ekstreme kalvinistene, og kom derfor på kant med de mer moderate kalvinistene. Han sløste bort alle pengene som Elizabeth hadde sendt, og var derfor stadig blakk. Han oppnådde lite mens han var i Nederland, men mens han var der kom Spania og England i praksis i krig med hverandre, selv om det ikke ble utvekslet krigserklæringer.

Den Spanske Armada av 1588.

Fra midten av 1580-årene var England formelt alliert med de opprørske provinsene, og drev også en svært aktiv sjøkrig mot Spania. Dersom Spania skulle reagere mot dette var det nødvendig å bygge opp en armada som kunne bekjempe England sjøveien. Dersom Spania skulle få fred fra engelske angrep, måtte Spania, som Idiaquez sa "sette fyr på deres hjem og sikre at det blir så farlig at de vil bli nødt til å slippe alt annet for å konsentrere seg om å slukke ilden."

I august 1583 kom marquien av Santa Cruz, Spanias beste admiral, heim fra en knusende seier over den franske flåten ved Azorene, og foreslo at han kunne lede en invasjon av England. Forslaget hans gjorde det klart at dette ville ikke bare bli risikabelt, men også enormt kostbart dersom man skulle ha noen sjanse til å lykkes. Han foreslo at det skulle bygges en flåte dobbelt så stor som den som ble brukt i 1588. I januar 1586 ga Filip Santa Cruz beskjed om å begynne å planlegge angrepet. Først vurderte man å lande enten i Skottland eller i Irland, siden det begge steder ble antatt at det var mulig å få lokal støtte. Men siden Spania hadde den beste arme i Europa stående i Nederland, kom man til at å anvende den i England var løsninga. Først måtte et fothold etableres i Sør-England, og så skulle denne hæren fraktes over til England. I april 1586 ble dette planen for angrepet. Og i september 1587 ga Filip den definitive instruksen for invasjonen av England, der både hæren i Nederland og en stor flåte skulle settes inn. Alexander Farnese var pessimistisk, siden Spania ikke hadde tilgang til ei god dypvannshavn ved kanalen, og siden kryssinga ville være svært farlig.

I England håpet Elizabeth fortsatt på ei fredelig løsning der Spania hadde formell overhøyhet over Nederlandene, og beskyttet området mot Frankrike, men tillot reelt indre selvstyre og forholdsvis fri religionsutøvelse i de provinsene der reformasjonen stod sterkest. i 1586-8 var det forhandlinger mellom Spania og England der England søkte å oppnå dette. Da forhandlingene begynte var nederlenderne ikke informert om dem, og kom til å frykte at England ville svikte dem.

Da Elizabeth i februar 1587 ga ordre om at Maria Stuart skulle henrettes ble Filip enda mer oppsatt på at England skulle invaderes.

I februar 1588 døde Santa Cruz, og hertugen av Medina Sidonia overtok som øverstkommanderende. Mange problemer måtte løses, og mye av utrustinga måtte kjøpes utenlands siden Spansk næringsliv ikke hadde kapasitet til å produsere hele utrustinga til armadaen. I august og september 1588 var armadaen ute og seilte. Hæren i Nederland kom aldri i sving. Lite effektiv kamp ble utkjempet i den Engelske kanal, og armadaen kom ut for storm. Armadaen måtte returnere nord for Skottland. 11.000 mann døde og bortimot halvparten av de 130 båtene ble ødelagt. Angrepet hadde vært i større skala enn noen militær operasjon foretatt noen gang tidligere, og flere ukjente og uberegnelige faktorer hadde vært involvert enn i noen annen militær operasjon tidligere. I Spania bet man tennene sammen. Cortes aksepterte ekstra beskatning for å føre krigen videre, og mange personer og byer tilbød ekstra hjelp. Tapet av armadaen var et vannskille.

Spania sendte flere armadaer, like store som den første, for å erobre England, men alle var uheldige og kom ut for ødeleggende uvær, og lyktes ikke.

Borgerkrigen i Frankrike og spansk innflytelse.

Utover 1580-tallet var autoriteten til kong Henrik III av Frankrike truet av opprørske bevegelser. Både den ultrakatolske hellige ligaen og ultrakatolske grupper i Paris opptrådte selvstendig, og i Paris opptrådte ei gruppe kalt "de seksten" som ei alternativ regjering. Kongen ble utsatt for alle slag beskyldninger.

I oktober 1587 vant Henrik av Navarra en seier for hugenottene, den første på svært lang tid. Kongen satte pris på dette enda han var katolikk, siden de katolske lederne var svært fiendtlig innstilt overfor kongen.

De ekstreme katolikkene forberedte et opprør. I april 1587 skulle det utføres, men det ble forhindret av Spania, siden Spania ønsket at det heller skulle foregå samtidig med den spanske invasjonen av England, for at Frankrike ikke skulle kunne gripe inn i Flandern mens hæren der var i England. Den spanske innflytelsen i Frankrike var sterk. Spanjolene ba om det i mai 1588 kom tiltak mot kongen som ville binde oppmerksomheten og styrkene hans. Den økende uroen førte til at kongen 12. mai innkalte soldater til Paris. Som svar ble det satt opp barrikader i Paris, og kongen måtte flykte fra byen. Nå var det umulig for Frankrike å gripe inn i Nederland dersom hæren der, som planlagt, reiste over til England. I de kommende månedene måtte kong Henrik III gå med på flere og flere av de ultrakatolske gruppenes krav. I august utnevnte han Guise, som var betalt av Spania, til øverstkommanderende for de franske hærstyrkene. Alle former for kjetteri var blitt forbudt. 23. desember ble hertugen av Guise drept i kongens nærvær og hans nærmeste forbundsfeller arrestert. Men dette gjorde ikke situasjonen bedre for kongen. Han så riktignok et øyeblikk ut til å ha oppnådd uavhengighet fra Guise fraksjonen, men Sorbonne erklærte at som morder var han ikke verdig til å være konge, og undersåttene skyldte ikke kongen lydighet lenger. I Paris ble kongens tilhengere fengslet. Rådet til den hellige liga, som stod Guise fraksjonen nær, begynte å utnevne folk til offentlige stillinger og krevde retten til å motta rikets skatteinntekter og å representere Frankrike utad.

Den franske tronfølgen og Spania.

Tidlig i 1589 var bare en sjettedel av Frankrike under kontroll av Henrik III. Henrik III gikk i allianse med Henrik av Navarra. De beleiret Paris sammen, men Henrik III ble myrdet. De to kandidatene som stod sterkest til å overta som konge var Henrik av Navarra og Karl, kardinal av Bourbon. Sistnevnte ble støttet av den hellige liga. Paris ble holdt under beleiring i lang tid, og det oppstod hungersnød i byen. Henrik av Navarra styrket stillinga si ved å gjøre innrømmelser overfor katolikkene og ved å vinne militære seire. Henrik av Navarra ble Henrik IV etter at han overtok som konge. Beleiringa av Paris ble opphevet ved at Alexander Farnese, hertug av Parma og spansk øverstkommanderende i Nederland, grep inn med den spanske hæren. Henrik IV mottok økonomisk støtte fra Nederland og England. I mens gikk de katolske styrkene som motarbeidet Henrik IV i oppløsning. Spania sendte store styrker inn i Frankrike, og Filips mest ønskede kandidat som fransk tronfølger var hans egen datter Isabella Clara Eugenia, som var datter av ei fransk prinsesse. Dette var ikke populært blant alle i Frankrike, selv om sterke grupper godtok kravet. I september 1591 fortalte ei gruppe som hadde fungert som byregjering i Paris, "de seksten", til kong Filip at "vi kan forsikre Deres Katolske Majestet at ønskene og håpene til alle katolikker er at Deres Katolske Majestet skal holde kronens septer og regjere over oss."

I juli 1593 erklærte Henrik av Navarra at han var katolikk. Et kjent ordtak som skal stamme fra Henrik av Navarra er "Paris er vel verdt en messe." Katolisismen stod så sterkt i Frankrike at det var nødvendig å bli katolikk for å bli akseptert som konge. I januar skulle stenderforsamlinga møtes, og Filip håpet at hans kandidat, datter hans, skulle oppnå støtte som ny monark. Men det viste seg at moderate katolikker nå var villig til å akseptere Henrik av Navarra som ny konge for å få slutt på borgerkrigene. Helt til det siste prøvde Filip å få datter si akseptert som ny fransk monark, men han ble fortalt at en utlending ikke ville bli akseptert som fransk konge. Filip gjorde et siste forsøk på å få datter si akseptert som Frankrikes hersker, der han foreslo at dersom hun ble akseptert skulle hun gifte seg med erkehertug Ernest, yngre bror til den barnløse keiser Rudolf II. Erkehertug Ernest var arving til den sentraleuropeiske habsburgarven, og datter til Filip kunne få Nederlandene som medgift. Dermed ville Frankrike ble sentrum for et stort imperium. Men i 1594 ble Henrik av Navarra kronet til fransk konge som Henrik IV i Chartres, og ikke i Reims, som tradisjonen tilsa, siden Reims enda var styrt av den katolske ligaen. Henrik IV var i stand til å få sine fiender til å gå over til hans side, ofte ved å kjøpe dem. Filip reagert på dette ved å sende en hær inn i Frankrike, men den slet seg ut på å beleire festninger.

Strid med paven.

Filip kom i strid med paven. Pave Sixtus V hadde i 1587 lovet å støtte invasjonen i England, men han gjorde ikke dette. Da Filip ville ha de pengene som paven hadde gitt løfte om, svarte paven at betingelsen hadde vært at invasjonen lyktes. Derfor ville han ikke betale. Forholdet mellom Filip og paven ble så spent at paven truet med å utvise Spanias representant i Pavestaten. Filip satte mye inn på å få valgt en mer medgjørlig pave da Sixtus V døde i 1590. Og han greide det i Gregor XIV, men denne døde allerede ved årsskiftet 1591/92. Den korte tida han levde støttet han Filips sak i Frankrike. Den neste paven, Clement VIII var igjen mer selvstendig.

Spania i krig mot Frankrike, England og Nederland.

Spania hadde kjempet mot Henrik IV av Frankrike i mange år, og da han vel var blitt fransk konge erklærte han i januar 1595 krig mot Spania. Våren 1596 ble Frankrike og England allierte da en avtale ble undertegnet i London, som også Nederland sluttet seg til. I Nederland var Mauritz av Nassau militær øverstkommanderende, og minst en tredel av hærem hans bestod av engelske soldater. Mauritz av Nassau var sønn av Wilhelm av Orange. Mauritz av Nassau er mest kjent for å ha skapt den infanteriorganisasjonen som kom til å ble vanlig i Europa helt til Preussen skapte et mer effektivt infanteri rundt 1860. Nederland var i stand til å gjenerobre mye av det landet som Alexander Farnese, hertugen av Parma, hadde erobret. Alexander Farnese døde i 1592.

På slutten av femtenhundretallet kom Nederland til å få en enorm vekst i handel, sjøfart og økonomi. Dette ga Nederland økt evne til å føre krig, og man begynte å se at Nederland kunne være i stand til å forsvare sin selvstendighet uten hjelp fra andre land.

Kong Filip II dør - bankerott.

I 1596 gikk Spania konkurs på nytt, altså statsbankerott omkring hvert tjuende år: i 1557, i 1575, i 1596. Og tjue år senere, i 1609, var Spania bankerott igjen.

I september 1598 døde Filip II. Sønnen hans, Filip III, overtok som konge i Spania.

Filips Imperiestrategi.

Geoffrey Parker skriver at Filip hadde tre imperiestrategier.

  1. Den første var gjennom ekteskap, å søke å bygge dynastier.
    Dette var en strategi som han hadde arvet, både far hans og tidligere forfedre hadde ført den samme strategien. Bella gerant alii. Tu, felix Austria, nube. - "Andre kriger. Du lykkelige Habsburger, gifter deg." - Vel, i Filips 40-årige regjeringstid var riket hans i fred i mindre enn seks måneder.
  2. Den andre var å skaffe seg territorier som lå opp til eller mellom territorier han fikk gjennom giftemål ved kjøp, forhandlinger eller naken aggresjon.
  3. Og den tredje strategien var å aldri gi slipp på territorier, uansett hvor betydningsløse de var.
Men territoriene lå for spredt, så spredt at de hadde for mange naboer, og dermed også for mange fiender.

Filip tilbrakte arbeidsdagene ved skrivebordet i Madrid. Faren, Karl V, hadde derimot alltid vært på reise og søkt å være tilstede der det foregikk, også på slagmarka. Filip deltok aldri på slagmarka. Filip søkte å planlegge alt svært nøye, og gikk svært grundig inn i alle papirene, og ville ikke ta avgjørelser før han mente at han visste alt om sakene. Men når han mente at han visste alt og endelig hadde bestemt seg, ville han ikke forandre på avgjørelsene. Han var ikke klar over at for svært mange sakers vedkommende kan man aldri få fullstendig informasjon, men må styre og justere underveis.

Og han mente at han hadde mandat fra Gud til å styre på jorden. Men Filips styre sluttet med forferdelse, ikke bare var Spania bankerott, men i 1599 ble landet herjet av pest og sult, og man mener at en tidel av befolkninga døde.


Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er:

  1. M. S. Andersons bok "The Origins of The Modern European State System 1494-1618" og
  2. J. H. Elliotts bok "Imperial Spain 1469-1716" og
  3. Geoffrey Parkers bok "The World is Not Enough: The Imperial Vision of Philip II of Spain."

Dette er skrevet av Tor Førde.
Det inngår i et arbeid om Europas historie. mai 2001.