Kriger i Tyskland 1650-1715.

Skrevet av Tor Førde.

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt.

  1. Den militærpolitiske situasjonen etter Trettiårskrigen.
  2. Den første Nordiske krig.
  3. Tyrkerne Angriper!
  4. Den spanske arven.
  5. Frankrike angriper Nederland.
  6. Frankrike angriper Tyskland.
  7. Tyrkerne angriper på nytt, og beseiers!
  8. Mot nye kriger med Frankrike.
  9. Niårskrigen.
  10. Den spanske arvefølgekrigen.
  11. Freden i Utrecht i 1713.
  12. Den Andre (eller Store) Nordiske Krig.



Den militærpolitisk situasjonen etter Trettiårskrigen.

I 1648 ble Westfalerfreden undertegnet, og man setter dermed dette året som avslutningsåret for Trettiårskrigen. Om denne, og krigføringas utvikling i tidlig moderne tid, har jeg skrevet et kapittel.

Selv om de fleste deltakerne i Trettiårskrigen hadde inngått fredstilstand med hverandre i og med Westfalerfreden, var det likevel noen av de krigførende partene som fortsatt var i krig, først og fremst Frankrike og Spania. Mellom dem ble det fred i 1659. Siden Spania var i krig var landet lite villig til å dra troppene sine bort fra viktige festninger i Tyskland. Først i 1652 dro Spania troppene sine ut fra festninga ved Frankenthal. De herjende styrkene til hertug Karl av Lorraine, som var alliert med Spania, men ikke var inkludert i fredsavtalen, fortsatte å herje langs Rhinen i lengere tid.

Heller ikke svenskene var villige til uten videre å trekke seg tilbake. Ikke før i mai 1653 var de villige til å trekke seg ut av Øst-Pommern, og da først etter trusler. Svenskene forsøkte å erobre den frie byen Bremen fram til slutten av 1654. Keiseren fortsatte å hjelpe de spanske troppene i Nederland og i Italia etter at fredsavtalen var inngått, selv om denne støtten i følge fredsavtalen skulle opphøre.

Forholdet mellom de tyske fyrstene var ikke det beste, og mange av dem hadde et dårlig forhold til keiseren. Det var forsøk på å danne allianser blant fyrstene rettet mot keiseren, og også for å oppnå større trygghet i den usikre tida etter krigens slutt. Men bare et av forsøkene på å bygge nye allianser førte fram. Det var den Rhinske allianse dannet av Munster, Køln, Trier og Neuburg i 1654, som året etter fikk tilslutning fra erkekansler kurfyrste Johann Filip av Mainz. Denne Rhinske alliansen hadde som formål å holde fiender ute av riket. Faren som truet nå kom av at i Frankrike var Fronden, borgerkrigstilstanden i 1648-53, over, og Frankrike var i stand til å handle for å stoppe videre hjelp fra keiseren til de spanske troppene i Nederlandene. Den Rhinske alliansen ble i 1662 utvidet ved at medlemmer fra Hildesheim unionen, som bestod av Brunswick, Hesse-Kassel og Sverige, og Trier og Brandenburg sluttet seg den Rhinske alliansen, som skiftet navn til Rhinforbundet, Rheinbund. Frankrike ble også invitert til å slutte seg til forbundet, som garantist for Westfalerfreden. Forbundet skulle forhindre at keiseren sendte forsyninger til de spanske troppene i Nederlandene gjennom medlemsstatene, og stille en hær på 10.000 mann. Men Rhinforbundet ble aldri stilt på noen prøve.

Den Første Nordiske Krig.

Den Første Nordiske Krig begynte i 1655 da den nyinnsatte kong Karl X av Sverige invaderte Polen for å vinne kontroll over den polske Østersjøkysten. Friedrich Wilhelm av Brandenburg så muligheten til å oppnå full suverenitet over hertugdømmet Preussen som han styrte som et polsk len. Først allierte han seg med Sverige. Men i 1567 gikk Danmark til krig mot Sverige samtidig som Østerrike sluttet seg til Polen. Da skiftet Brandenburg side og gikk sammen med Polen mot å få full suverenitet over Preussen og noen små polske områder som grenset til Pommern. I 1658 gikk Brandenburg også i allianse med Østerrike. Krigen stod på stedet hvil fordi svenskene slo danskene tilbake, og østerrikerne våget ikke å gå inn i de områdene som etter Wesfalerfredsavtalen var svenske. Da kom en flåtestyrke fra Nederland inn i Østersjøen for å forhindre fullstendig svensk sjøherredømme i Østersjøen. Samtidig ble Leopold valgt til ny keiser, og det ble ny fart i krigen. Sverige stod i fare for å tape krigen. Frankrike var redd for at den likevekt som var oppnådd mellom den katolske keiseren og det protestantiske Nord-Tyskland skulle gå tapt, og ville stoppe krigen. I mai 1659 kom det til enighet mellom Frankrike, Nederland og England om at de ville ha slutt på krigen. Sommeren 1659 gikk østerrikerne inn i svensk Pommern og beleiret Stettin. Men i løpet av 1659 ble det fred mellom Frankrike og Spania, og Frankrike fikk dermed mulighet til å gripe inn mot habsburgerne i Tyskland. I februar 1660 døde den krigerske Karl X av Sverige, og det ble lettere å få i stand en fredsavtale. I fredsavtalen i Olivia signert i mai 1660 fikk Sverige beholde alle de landområdene som Sverige hadde sikret seg etter Westfalerfreden. Men Sveriges rykte og anseelse som stormakt var redusert. Frankrike derimot, som i stor grad hadde diktert fredsavtalen, stod fram som den eneste stormakta. Brandenburg var også en vinner siden Brandenburg beholdt det fyrstedømmet hadde oppnådd fra Polen, noen landområder og full suverenitet over Preussen.


Lenker:
Til neste del
Til forsida


Kilde for dette kapitlet er John Gagliardo: "Germany under the Old Regime 1600-1790."