Aztekernes beretning.

Bok tolv av Florentinerkodeksen.

Første del - de første 24 kapitlene

Andre del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML


Om teksten

Tekstene i den boka som her blir referert er redigert og oversatt av James Lockhart. Den største av disse tekstene er bok tolv fra "The Florentine Codex". Lockhart skriver om denne teksten at Bernardino de Sahagún tok initiativet til at den ble nedtegnet. Han redigerte også tekstene. Sahagún samlet på forskjellige steder og ved ulike anledninger uttalelser fra indianere, spesielt fra eldre personer med høg status. Det som ble samlet ble skrevet ned i Nahuatl (som var aztekernes språk) av hjelpere som var opplært av Sahagún. Materialet som ble samlet inn ble gjennomarbeidet flere ganger. Arbeidet kan ha begynt omkring år 1547, og omkring år 1569 fikk det den form som vi kjenner. Først i 1577 var en spansk versjon komplett. Det første utkastet til Bok tolv av "The Florentine Codex" ble skrevet i 1555. Dette verket har sitt navn fra den byen det oppbevares i - Firenze - Florence.

Lockhart spør om de tekstene som Sahagún samlet inn kan bli sett på som autentiske fortellinger fra innfødte som hadde nahuatl som morsmål. Det er utvilsomt at Sahagún tok initiativet til innsamlingen av materialet og at han organiserte det. Likevel er det de innfødtes fortellinger.

Sahagún skrev noen ganger i forordene til tekstene at han har skrevet hele verket, andre ganger at han har satt sammen samlingen av tekster som er produsert av de innfødte. I noen sammenhenger kan det se ut til at han skriver at de innfødte hjelperne som skrev ned beretningene er de virkelige forfatterne.

Sahagún er blitt kalt en etnograf, og det er greit nok, men det han var interessert i var ikke fakta om folk, men tekster som ville illustrere vokabularet, begrepene og uttrykksmåtene til folkene. Sahagún var en humanistisk filolog, og disse ville bevare originale tekster i sin helhet. Siden tekstene ikke allerede var skrevet på nahuatl ville Sahagún sørge for at de ble skrevet ned.

En måte Sahagún gikk fram på for å lage tekstene på da han var i Tlatelolco var at han i 1561-1565 bad det innfødte bystyret om å få åtte eller ti framstående lokale personer som rådgivere. Nedskrivingen av tekstene ble foretatt av assistenter som han hadde lært opp. Den av dem som gjorde mest var en Martin Jacobita, som hørte til i Tlatelolco.

Lockhart skriver at det er god grunn til å tro at gruppen av innfødte deltakere i nedskrivingen av Bok Tolv først og fremst var fra Tlatelolco. Det er begivenhetene i Tlatelolco, og begivenhetene sett fra Tlatelolco, som først og fremst dekkes.

James Lockhart undersøker bruken av språket nahuatl i beretningene, og kommer fram til at det brukes som et autentisk uttrykksmiddel for de innfødte folkene både for det tidsrommet beretningene stammer fra og for den tida da beretningene ble skrevet ned. Tegn på aktiv innblanding fra Sahagún er minimale.

Det folket som er blitt kalt aztekere bodde først og fremst i Tenochtitlan og Tlatelolco, som lå på den samme øya i en innsjø der Mexico City nå ligger. Folket her ble ofte kalt for mexica. Navnet til den keiseren de hadde da Cortes kom ble av Lockhart skrevet som Moteucçoma, selv om han mer vanlig er kjent som Montezuma.

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg


Til leseren

Her skriver Sahagún at selv om mange på spansk har skrevet conquistadorenes beretning om erobringen av Ny Spania, så ville jeg (Bernardino de Sahagún) skrive om den i det mexicanske språket, ikke så mye for å hente noen sannheter fra de indianerne som deltok i erobringen som for å skrive ned det språket de brukte om krig og våpen. Det kan også tilføyes at de som ble erobret berettet om mange ting som foregikk blant dem under krigen, ting som erobrerne ikke kjente til. Av denne grunn virker det ikke som overflødig å ha skrevet ned denne beretningen som ble skrevet ned på et tidspunkt da mange av de som deltok i kampene var i live. Og de som fortalte beretningen var viktige personer med god dømmekraft som man med sikkerhet vet fortalte sannheten.

Første kapittel

Her fortelles det at før spanjolene kom ble det sett tegn og syner.

Her fortelles det om forskjellige tegn. Det var hendelser på himmelen, og ild og brann og gråt.

Andre kapittel

Om de første skipene som kom til Mexico - skipene til Juan de Grijalva.

Første gang det kom skip gikk fem av Moteucçomas (Montezumas) kapteiner, som ble kalt for calpisques, og som var i nærheten av kysten, for å se det som kom, for de hadde aldri sett skip før. De tok med seg noe som de kunne selge for å ha et ærend. De tok seg med fine klær av det slaget som bare Moteucçoma hadde lov til å bruke.

De brukte kanoer for å ta seg ut til skipet, og de ville rapportere om det de fikk se til Moteucçoma.

Da de kom ut til skipet kysset de baugen for å vise respekt. De trodde at det var guden Quetzalcoatl som hadde vendt tilbake.

Spanjolene spurte dem om hvem de var og hvor de kom fra. De svarte at de kom fra Mexico. Spanjolene spurte dem da om hvem som var hersker over Mexico, og de svarte at det var Moteucçoma.

Så ga de den av spanjolene som var leder de fine klærne som de hadde med seg. Det var Grijalva. Og fra spanjolene fikk de glassperler, som de syntes var fine.

Da de skiltes sa spanjolene at de reiste tilbake til Spania, men at de snart ville komme tilbake til Mexico.

Indianerne reiste med en gang tilbake til Mexico for å fortelle Moteucçoma om det de hadde opplevd og gi ham glassperlene.

Da de hadde fortalt Moteucçoma om det som hadde skjedd sa Moteucçoma at de skulle hvile seg, og at det de hadde fortalt skulle være en hemmelighet.

Tredje kapittel

Det fortelles om hva Moteucçoma ga ordre om da han hadde fått høre hva de som hadde besøkt skipet hadde sett.

Moteucçoma ga ordre om at det skulle settes vaktposter langs kysten som skulle se etter flere skip. Deretter samlet Moteucçoma de fremste mennene i riket og fortalte dem om det han hadde fått vite. Han viste dem også de glassperlene som han hadde fått, og sa at glassperlene ville bli godt voktet. Dersom noen av perlene ble borte ville de som voktet dem bli svært hardt straffet.

Ved slutten av det neste året ble spanjolene sett på nytt, og Moteucçoma fikk raskt beskjed om dette. Da Moteucçoma fikk høre dette sendte han straks folk for å ta mot spanjolene, for han trodde at det var guden Quetzalcoatl som vendte tilbake. Man trodde at denne guden ville vende tilbake fra øst for han hadde reist mot øst da han reiste bort. Moteucçoma sendte fem personer for å hilse på ham og gi ham gaver.

Fjerde kapittel

Her fortelles det hvilke ordrer Moteucçoma ga da han hørte at det var spanske skip ved kysten. Denne gangen ble den spanske ekspedisjonen ledet av Hernando Cortes.

Moteucçoma sa til dem: "Lytt, det er blitt sagt at vår herre Quetzalcoatl endelig er kommet; gå og ta mot ham, og lytt oppmerksomt til det han sier slik at dere kan fortelle meg det når dere vender tilbake."

De fikk med seg gaver som de skulle gi spanjolene. Gavene ble beskrevet detaljert i teksten. Blant dem var ei kunstferdig utformet maske og et skjold som var dekket med striper av gull og perler og edle steiner, og gjenstander der fjær var brukt som utsmykning. Mange av disse gavene var laget for å bli båret som pynt eller som deler av drakter ved storslagne anledninger.

Flere gjenstander av gull ble tatt med som gave, for eksempel en slags hjelm av gull som det hang papegøyefjær fra. Moteucçomas budbringere fikk beskjed om å ønske den ankomne guden velkommen til sitt hjem Mexico, og fortelle ham at hans tjener Moteucçoma hadde sendt dem.

Da sendebudene kom til Xicalanco som ligger ved kysten tok de folkene som bodde der sendebudene ombord i båtene sine og fraktet dem ut til spanjolenes skip. Spanjolene spurte hvem de var og hvor de kom fra. Sendebudene svarte at de kom fra Mexico. Spanjolene ville først ikke tro dem, men da spanjolene var overbeviste slapp de en stige ned til sendebudene sånn at sendebudene kunne klatre inn i de spanske skipene.

Femte kapittel

Her fortelles det hva som skjedde da budbringerne gikk ombord i skipet til Hernando Cortes.

De gikk ombord i skipet med de gavene de skulle overbringe. Da de hadde kommet ombord utførte de den tradisjonelle hilsenen ved å kysse dekket framfor Cortes. Deretter hilste de ham med å si "Må guden, som vi er kommet for å tilbe, vite at Moteucçoma, som selv styrer Mexico for ham, vite at Moteucçoma ønsker ham velkommen".

Så satte de de ornamentene som de hadde med seg på Cortes. De satte krone og kappe på ham og ga ham resten av den utsmykningen som de hadde med som gave. Da de hadde gjort dette spurte Cortes om dette var alt de hadde med seg, og budbringerne svarte bekreftende.

Da ga Cortes ordre om at de skulle bindes, og så fyrte han av kanonene etter at budbringerne var lagt i jern. Da budbringerne hørte kanonskuddene falt de om på dekket. Spanjolene reiste dem opp og ga dem vin å drikke.

Cortes sa til dem gjennom tolken at han hadde hørt at folket i Mexico var store krigere som var dyktige med våpen. Han ville undersøke om dette var riktig. Derfor skulle de få sverd og skjold for å kjempe mot spanjolene. Budbringerne svarte at dette ville ikke Moteucçoma tillate. De var sendt for å hilse spanjolene velkommen, og dersom de kjempet mot spanjolene ville Moteucçoma straffe dem hardt.

Men Cortes insisterte på at budbringerne skulle kjempe mot spanjolene, og det skulle skje neste morgen.

Sjette kapittel

Her fortelles det om hvordan budbringerne til Moteucçoma vendte tilbake til Mexico.

Cortes lot budbringerne reise. De ble firet ned i kanoene, og så padlet de så raskt de greide inn til land til Xicalanco. Der spiste de og hvilte ei lita stund, og så skyndte de seg videre. De padlet først til Tecpantlayacae. Derfra tok de av innover i landet, og gikk så snart de greide for å komme til Moteucçoma. De gikk både natt og dag, og kom til Mexico om natta.

Mens budbringerne var borte greide Moteucçoma verken å sove eller å spise. Han var nedtrykt og melankolsk og engstelig. Han var ikke i stand til å glede seg over noe, og sukket og klaget. Han sa "hvordan skal det gå med oss? Jeg pines som om hjertet mitt ble vasket i kaldt vann."

Da budbringerne kom til Mexico ga de beskjed til livvaktene til Moteucçoma at de måtte fortelle ham at budbringerne var tilbake. Moteucçoma sa at de skulle gå inn i hallen, der ville han ta mot beretningen til budbringerne. Moteucçoma sa videre at noen fanger skulle dekkes med kalk og gjøres klare til å bli ofret.

Budbringerne gikk til hallen, og det gjorde også Moteucçoma. Der ble fangene ofret, og blodet deres ble kastet på budbringerne. Dette ble gjort fordi budbringerne hadde vært på farlige steder og snakket med gudene.

Sjuende kapittel

Her berettes det om hva budbringerne fortalte til Moteucçoma.

Da Moteucçoma hadde hørt beretningen ble han redd. Moteucçoma undret seg over den maten som spanjolene spiste, og spesielt ble han redd da han hørte om kanonene som hadde blitt avfyrt, og om det tordenskrallet som sprengte trommehinnene og om ilden og røyken og kanonkula som kom ut av kanonen. Dersom det ble skutt mot et tre gikk treet i oppløsning. Hele krigsutrustninga til spanjolene var av jern. De kledde seg i klær av jern og hadde sverd av jern og hadde skjold og lanser av jern.

De hjortedyrene som bar spanjolene var høge som tak. De kledde seg helt i klær sånn at bare ansiktene dere var synlige, og de var hvite, som kalkstein, og de hadde blå øyne og mange hadde gulrødt hår og andre svart hår, og langt skjegg. Det var også noen svarte blant dem med krøllet hår. De fortalte også om de store og sinte hundene til spanjolene.

Moteucçoma ble redd da han hørte dette.

Åttende kapittel

Her fortelles det om at Moteucçoma sendte hekser og trollmenn for å kaste trolldom på spanjolene.

Moteucçoma sendte ut magikere, og han sendte også ut folk som skulle sørge for at spanjolene fikk den maten etc som de trengte. Han sendte også fanger som kunne ofres dersom spanjolene ville drikke blodet deres.

Disse utsendingene gikk til det stedet der spanjolene var, og de tilbød spanjolene tortillas som var dynket i blod, men spanjolene ble svært sinte og opprørte da de ble tilbudt dette. Moteucçoma gjorde dette fordi han trodde at spanjolene var guder.

Spanjolene spiste tortillas, kalkun og egg og mange slag frukt og grønnsaker.

Moteucçoma hadde sendt magikere for å se om de greide å gjøre spanjolene syke eller få dem til å dø eller til å vende om. Men magikerne lyktes ikke. Og de fortalte dette til Moteucçoma.

Da sendte Moteucçoma andre utsendinger til spanjolene med ordre om at de skulle skaffe til veie alt det som spanjolene ønsket seg. Og de sørget for at spanjolene fikk forsyninger overalt der de gikk fram.

Niende kapittel

Her fortelles det om de klagene som Moteucçoma kom med da han fikk høre at spanjolene var så sterke.

Moteucçoma ble redd for at en stor ondskap og fare nærmet seg. Han ble svært redd, og ikke bare han ble redd, men alle de som fikk vite hva som foregikk. Folk hang med hodene, det var tårefylte hilsner, oppmuntrende ord og stryking av hår. Folk satt bedrøvet i små grupper og snakket om det som var på vei.

Moteucçoma fikk vite at spanjolene hadde med seg en indiansk kvinne som snakket nahuatl. Hun ble kalt Marina.

Moteucçoma begynte å sende en stadig strøm med sendebud til spanjolene - det var stadig noen som kom eller gikk.

Spanjolene spurte stadig etter Moteucçoma. De ville vite hvordan han var, om han var gammel eller ung. De fikk vite at han var middelaldrende og slank, heller tynn enn fet.

Da Moteucçoma hørte at spanjolene stadig spurte om hvordan han var og at de gjerne ville treffe ham ble han grepet av sterkt angst. Han tenkte på å flykte eller gjemme seg, kanskje i ei hule eller i et inferno eller et jordisk paradis eller en annen hemmelig plass. Han fortalte dette til noen venner som han stolte på. Og disse fortalte ham at det var folk som kjente veien til inferno og også til det jordiske paradiset og til hemmelige huler. De bad Moteucçoma bestemme seg for hvor han ville gå, så ville vennene hans hjelpe ham med å gå dit. Moteucçoma var tilbøyelig til å ville gå til Cincalcos hule. Dette ble alminnelig kjent i landet, men Moteucçoma var ikke i stand til å gå dit, eller til å gå i skjul andre steder. Derfor ble han værende der han var for å vente på spanjolene.

Tiende kapittel

Her fortelles det om hvordan spanjolene gikk i land og reiste mot Mexico uten å møte motstand, og om hvordan Moteucçoma forlot det store palasset og vendte tilbake til sitt personlige palass.

Da spanjolene kom tok de en mann fra Cempoallan som het Tlacochcalcatl og brukte ham som tolk. Han viste dem veien mot Mexico. Han hadde tidligere blitt tatt til fange av mannskapet på det første skipet som hadde kommet til kysten.

Da de kom til Tecoac, som var i landet til Tlaxcalanerne, og der otomis levde, ville otomis nekte spanjolene gjennomreise. I striden som oppstod vant spanjolene, og mange otomis ble drept. Da Tlaxcalanerne hørte det ble de redde. De samlet seg for å diskutere hva de skulle gjøre.

Otomis var kjent som tapre krigere, og likevel hadde otomis tapt slaget mot spanjolene. Derfor ville ikke Tlaxcalanerne komme i krig mot spanjolene, men bestemte seg for å ha fred med dem. Og de oppsøkte spanjolene og ga dem gaver og ønsket dem velkomne.

Ellevte kapittel

Her berettes det om hvordan spanjolene nådde fram til Tlaxcala, som også ble kalt for Texcallan.

Tlaxcalanerne førte spanjolene til sine palass, og ga dem plass der. De viste spanjolene stor ære og ga dem alt de trengte. Spanjolene spurte etter veien til Mexico. Og de spurte hvordan Mexico var og hvor langt borte Mexico var. De fikk vite at Mexico ikke var langt borte - det var mulig å gå dit på tre dager. Det er et sted der det bor mange mennesker og innbyggerne er tapre og store krigere og erobrere.

Folket i Tlaxcala og folket i Cholula var ikke venner. Tlaxcalanerne ønsket å skade folket i Cholula. Derfor prøvde de å få spanjolene til å angripe folket i Cholula. Og spanjolene la i vei for å angripe Cholula. Folket i Tlaxcala gikk sammen med spanjolene. Da de kom til Cholula var det først liten reaksjon, folket i Cholula holdt seg innendørs. Spanjolene begynte å rope at lederne for folket måtte møte spanjolene på torget, og de møtte opp uten å ta med seg våpen. Da alle var samlet på den store plassen foran templet begynte massakren. Spanjolene angrep de ubevæpnede menneskene i Cholula. Spanjolene sperret først av alle utgangene fra plassen, og så angrep de med hester. Tlaxcalanerne drepte også svært mange mennesker.

Moteucçomas budbærere gikk til Moteucçoma for å fortelle om dette. Alle var svært sjokkerte over denne nedslaktingen av ubevæpnede mennesker. Den ble kjent i hele Mexico.

Etter massakren i Cholula satte spanjolene sammen med sine allierte fra Tlaxcala og andre steder kursen mot Mexico. Lansene og hellebardene blinket i sola. Noen av spanjolene var kledd i rustning av jern. Krigshundene gikk foran de spanske troppene.

Tolvte kapittel

Her fortelles det om at Moteucçoma sendte adelsmenn for å møte spanjolene, og de ga store gaver til Cortes da de møtte ham opp i fjellene mellom Iztactepetl og Popocatepetl. Cortes fikk smykker av gull og andre fine ting.

En av de som Moteucçoma sendte var den fremste ved hoffet. Han het Tzihuacpopca. De møtte spanjolene mellom de to fjellene, mellom det snødekte fjellet og vulkanen. Da spanjolene fikk gavene av gull ble de svært glade, for de syntes å sette svært stor pris på gullet.

Da spanjolene så Tzihuacpopoca spurte de tlaxcalanerne om dette var Moteucçoma. Etterpå spurte de Tzihuacpopoca om han var Moteucçoma, og han utga seg da for å være Moteucçoma. Spanjolene sa da til ham at han løy, og at han ikke kunne narre dem, og heller ikke kunne Moteucçoma gjemme seg for dem. Etter disse og andre fornærmelser ble møtet mislykket, og spanjolene fortsatte mot Mexico.

Trettende kapittel

Her berettes det om at Moteucçoma sendte flere magikere mot spanjolene for å forhekse dem.

En annen gruppe magikere, regnmakere, hekser og prester, var ute for å finne spanjolene, men de fant ikke spanjolene. De fant bare en mann som virket beruset og som gikk langs veien. Han kom fra samme retning som spanjolene kom fra. Da han kom nær dem begynte han å skjelle dem ut. Han spurte dem om hva de ville, og om hva Moteucçoma ville, og om Moteucçoma var redd. Han sa at Moteucçoma allerede hadde gjort sine feil, og at nå var det ingen vei tilbake. Moteucçoma hadde forkastet og ødelagt sitt folk - han hadde forårsaket mange urettferdige dødsfall og gjort mange illgjerninger.

Da de hadde hørt dette prøvde de å snakke med ham. De henvendte seg ydmykt og høflig til ham, men han var sint og ville ikke snakke med dem. Mannen sa at det ikke hadde noen hensikt at de kom, for Mexico ville aldri mer eksistere - det var fortapt. Snu og se mot Mexico! De snudde seg mot Mexico, og de så at alle de store templene og andre bygninger stod i brann. Det så ut som om det var en stor krig inne i byen. Da de så dette ble de motløse.

Etter dette forsvant den personen som hadde snakket til dem. De snakket om at han ikke kunne være noe menneske, men at han måtte være guden Tezcatlipoca. Budbringerne vendte tilbake til Moteucçoma for å fortelle om det de hadde opplevd. Moteucçoma ble lamslått, og sa ingenting på ei lang stund. Endelig sa Moteucçoma noe. Han jamret at de var fortapt - hva kunne gjøres? Skulle man klatre opp i fjellene? Ville Mexico overleve i eksil? Hva med de gamle og med ungene? Hva skal man gjøre. Hva skal man gjøre, hvor skal man gå?

Fjortende kapittel

Her fortelles det at Moteucçoma ga ordre om å stenge veiene til Mexico for spanjolene.

Da Moteucçoma forstod at spanjolene fortsatt var på strak kurs mot Mexico ga han ordre om at hovedveiene som gikk til Mexico skulle bli stengt for spanjolene. De skulle heller prøve å lede dem til Tetzcoco. Men spanjolene oppdaget at veiene ble stengt for dem, og åpnet veiene ved å rydde bort de trestokkene son ble lagt i enkelte veier.

Om natta sov spanjolene i Amaquemecan, og neste dag gikk de videre og kom til Cuitlahuac. Der begynte Cortes å samle alle lederne i chinampa territoriet. Han snakket med dem og fortalte hvorfor han hadde kommet og prøvde å få dem over på sin side mot Mexico. Og de gikk med på å samarbeide med Cortes.

Spanjolene fortsatte til Itztapalapan. Også der samlet Cortes ledere og prøvde å få dem på sin side, og de snakket sammen som venner.

Moteucçoma prøvde ikke å mobilisere til krig mot spanjolene mens dette foregikk. Han ga tvertimot ordre om at spanjolene skulle få alle nødvendige forsyninger på veiene fram til Mexico.

Da spanjolene var i Itztapalapan kom ingen for å treffe dem. Ingen gikk heller ut av husene som de bodde i. Alle var skremte på grunn av det spanjolene hadde gjort på veien til Itztapalapan. De ventet på døden, og de snakket med hverandre om det.

Femtende kapittel

Her berettes det om hvordan spanjolene kom fra Itztapalapan til Mexico.

Da spanjolene reiste fra Itztapalapan var de utrustet til krig og i militær orden. En fortropp av ryttere sikret at styrken ikke gikk inn i bakhold. Hundene patruljerte også foran hovedstyrken. Hernando Cortes holdt seg sammen med baktroppen, som også rykket fram bevæpnet og i militær orden. Etter dem kom bagasjen og kanonene på egne kjøretøy. Mange indianske krigere fra forbundsfellene kom sammen med spanjolene. I denne orden rykket de inn i Mexico:

Først kom fire ryttere, de så seg stadig om og prøvde å undersøke alt med blikket. Sammen med dem kom hundene som løp rundt og snuste på alt. Deretter kom han som bar fanen. Han gikk for seg selv. Etter ham kom menn med blinkende sverd klare til kamp. På skuldrene bar de skjold av tre eller lær.

Den neste kontingenten bestod av hester som bar menn med rustning av bomull og skjold av lær og sverd som var festet til hestene. Det var festet bjeller til hestene. Disse hestene svettet sterkt.

Den tredje avdelinga bestod av soldater med kryssbuer av jern. De bar buene i armene sine. De hadde rustninger av bomull som nådde helt ned til knærne. Disse bomullsrustningene var tjukke, og effektive mot de våpnene som indianerne hadde.

Den fjerde avdelinga bestod av menn på hest.

Den femte avdelinga bestod av menn med arkebuser. Da de gikk inn i det store palasset i Mexico fyrte de heile tida av våpnene sine. Det var eksplosjoner, ildsprut og torden. De spredte røyk rundt seg.

Aller sist kom Cortes, som man gikk ut fra var lederen og dirigenten i krig. Rundt ham og sammen med ham kom mange krigere.

Og så kom alle de indianerne som var alliert med Cortes. De var utrustet til krig. Mange av dem fraktet og bar også utrustninger for spanjolene.

Sekstende kapittel

Her fortelles det hvordan Moteucçoma i fred og ro gikk for å møte spanjolene ved Xoloco.

Da spanjolene kom til Xoloco stoppet de og Moteucçoma kledde seg opp for å møte dem sammen med andre høytstående personer. De tok med seg mange blomster og smykker av gull og gikk for å møte Cortes.

Moteucçoma møtte Cortes ved det stedet som ble kalt for Huitzillan, og der la Moteucçoma en halskjede av gull rundt nakken til Cortes, og han ga dem blomster.

Cortes spurte da om han var Moteucçoma. Og Moteucçoma svarte at det var ham. Og Moteucçoma ønsket Cortes velkommen. Moteucçoma sa "Å herre, du er svært velkommen. Du har kommet til ditt land, ditt hjem Mexico. Du er kommet for å sitte på din trone som jeg har innehatt i noen tid i ditt navn. Andre herskere hadde den før min tid. En het Itzcoatl, en annen var Moteucçoma den eldre, og en tredje var Axayacatl, og en fjerde var Ahuitzotl, og de er alle døde nå. Vi har alle styrt ditt rike. Min herre, jeg sover ikke og drømmer ikke - med mine øyne ser jeg ansiktet ditt og din person. Jeg har i noen tid ventet dette, og sett i den retningen som du er kommet fra. Dette er med sikkerhet det som forgagne herskere har forutsagt, at du ville komme for å se til ditt rike og herske over det. Og nå er du kommet. Vær velkommen og stig inn i ditt palass!"

Da Moteucçoma var ferdig med å tale oversatte Marina talen for Cortes. Da Cortes hadde forstått talen sa han til Marina: "Fortell Moteucçoma at han skal slappe av og ikke være redd, for vi setter stor pris på ham og vil ikke gjøre ham noe ondt. Vi er glade over å treffe ham, for det har vi lenge sett fram til. Og nå er vårt ønske oppfylt. Vi vil etter hvert komme til å snakke sammen".

Deretter tok spanjolene Moteucçoma i handa, og Cortes og Moteucçoma leide hverandre bort til det kongelige palasset.

Syttende kapittel

Her berettes det om hvordan spanjolene gikk sammen med Moteucçoma til det kongelige palasset, og om det som hendte der.

Så snart spanjolene var kommet inn i palasset grep de Moteucçoma og holdt siden alltid kontroll over ham. De slapp ham siden aldri ut av syne. De tok også kontroll over Itzquauhtzin, som styrte over Tlatelolco.

Da dette var gjort fyrte de av alle de våpnene som de hadde. Dette skremte de indianerne som var der. Det var som om alle var blitt beruset og forvirret, og alle tumlet planløst omkring i dødsangst.

Den natta sov de i palasset. Tidlig neste morgen ble det gitt ordre om at alt det spanjolene trengte skulle bringes til palasset. Moteucçoma ga selv ordre om det. Men da han kalte sammen adelsmennene ville de ikke lenger lystre ham, men var sinte på ham. De hedret ham ikke lenger, men han fikk likevel det han bad om til spanjolene.

Så snart spanjolene hadde fått forsyninger og hadde slått seg ned begynte de å spørre ham om skatter, og han fortalte dem om de kongelige skattene, og tok dem med til en hall som ble kalt for Teocalo der det var mange drakter og kostymer og smykker av gull og edle steiner.

Spanjolene begynte å plukke gullet ut fra smykkene og plaggene og skjoldene, og de ødela mange av gjenstandene for å få tak i gullet. De smeltet gullet i barrer og tok de edelsteinene som virket mest verdifulle. Indianerne fra Tlaxcala tok de mindre verdifulle steinene og fjærene. Spanjolene gikk gjennom hele palasset og tok alt de trodde var verdifullt.

Attende kapittel

Her fortelles det om hvordan spanjolene gikk inn i Moteucçomas personlige heim, og om det som skjedde der.

Deretter gikk de til det stedet der Moteucçoma hadde sine personlige ting. Det ble kalt for Totocalco. Spanjolene var svært lystige på turen dit siden de trodde at de ville finne mye gull der. Da de kom dit tok de alt ut av lageret, og der var det mange verdifulle gjenstander og smykker av gull og sølv og edle steiner, og spanjolene tok alt. De fjernet gullet og steinene fra de rike draktene og smykkene, og lot fjærene ligge tilbake.

Hernando Cortes sa til Marina, som var en indiansk kvinne som kunne spansk og språket i Mexico og som var blitt tatt til fange i Yucatan, at hun skulle gi ordre til adelsmennene om at de skulle komme med mat til spanjolene. Marina begynte høylydt å rope til de mexicanske adelsmennene at de skulle bringe mat.

Men indianerne var blitt redde og ville ikke komme i nærheten av spanjolene. De sendte mat, men de som brakte den skalv av redsel, og når de hadde satt maten fra seg forsvant de med en gang.

Nittende kapittel

Her fortelles det hvordan spanjolene beordret mexica (folket i Mexico City, altså i Tenochtitlan og Tlatelolco) til å feire Huitzilopochtli. Da dette skjedde var ikke Cortes til stede, for han var reist til kysten siden Pánfilo de Narváez hadde kommet.

Da Cortes reiste til kysten satte han Pedro de Alvarado til å være leder for spanjolene som var tilbake i Mexico. Han oppfordret Moteucçoma til å feire Huitzilopochtli. Moteucçoma ga ordre om at feiringa skulle finne sted siden spanjolene ønsket å se den. Og så begynte alle å forberede seg til feiringa.

Statuen av Huitzilopochtli ble laget av en deig som var laget av grønnsaker. Den ble malt. Spanjolene gikk fullt bevæpnet og så på at disse forberedelsene ble utført av kvinner. Det ble sagt at dersom menn hadde deltatt i disse forberedelsene så ville spanjolene ha drept dem.

Statuen ble laget slik at den så ut som et menneske. Den ble pyntet med fjær og smykker og klær. Den ble plassert på en plattform som var laget av stokker.

Da dagen kom da festen skulle avholdes samlet folk seg på tempelplassen for der skulle slangedansen bli danset. Der var de som hadde fastet i lang tid før de deltok i dansen. Da alle var samlet begynte sangen og dansen. Fremst i dansen gikk de som var hjelpere til Huitzilopochtli og som hadde fastet lenge. De var respektert av alle. Også lederne i samfunnet deltok i dansen.

Tjuende kapittel

Her fortelles det om hvordan spanjolene drepte de som deltok i feiringa.

Da feiringa var kommet i gang og det var dans og sang kom spanjolene fram og noen av dem blokkerte utgangene fra tempelplassen der feiringa foregikk. Andre gikk inn på tempelplassen og begynte å drepe de ubevæpnede menneskene som deltok i feiringa og dansen. De angrep med sverdene sine og kuttet først armene, og så hodet, av en trommeslager. Og så gikk de løs på de som danset med sverd og lanser. De kuttet opp magene til mange av danserne så innvollene veltet ut. De knuste hodene til noen. Det var ikke mulig å rømme for alle utgangene var sperret av spanjoler som drepte alle som kom i nærheten av utgangene.

Noen greide likevel å slippe unna ved å klatre over muren. Noen gikk inn i templene for å gjemme seg der. Andre la seg blant de som allerede var drept og lot som om de var døde. Dersom det ble oppdaget at noen som lå blant de døde ikke var død ble vedkommende drept. Krigernes blod rant som vann. Hele tempelplassen var overstrødd med kroppsdeler, hoder, tarmer og døde kropper og blod. Spanjolene lette overalt etter levende som de kunne drepe.

Da spanjolenes massemord ble kjent begynte folk å rope "Til våpen!" Og mange mennesker tok med seg våpen og samlet seg, og de begynte å kjempe mot spanjolene.

Tjueførste kapittel

Her berettes det om den følgende kampen mellom spanjolene og mexica.

Spanjolene forskanset seg i det kongelige palasset. De skjøt fra det med jernbolter og kanoner mot indianerne. Og de la Moteucçoma i jern. Mexica tok vare på alle de døde og identifiserte dem og førte dem til deres hjem. Fedrene og mødrene gråt over de døde. Så ble de døde ført til tempelplassen der de ble kremert. Noen ble kremert på andre tradisjonell gravplasser.

Itzquauhtzin, som styrte Tlatelolco og som var fange sammen med Moteucçoma, gikk ved solnedgang på taket og ropte ut: "Å Mexica, å Tlatelolco, deres hersker Moteucçoma ber dere om å legge ned våpnene for disse mennene er for sterke for dere. Hele folket vil bli hardt rammet dersom dere ikke legger ned våpnene, og Moteucçoma er allerede lagt i jern."

Da folket fra Tlatelolco og Tenochtitlan hørte dette begynte de å rase mot Moteucçoma. De forbannet ham og kalte ham for et feigt kryp. De begynte å skyte mot talerne, men spanjolene beskyttet Moteucçoma.

Mexica var sinte fordi spanjolene hadde massakrert mange ubevæpnede mennesker på en forrædersk måte, og de ville ikke akseptere det. Indianerne holdt vakt rundt palasset for å hindre spanjolene i å få forsyninger. Det ble innført fullstendig blokade av spanjolene. De som prøvde å bringe forsyninger inn til spanjolene ble drept.

Det oppstod strid blant tenochca, spesielt mellom Moteucçomas tjenere og de andre. Moteucçomas tjenere ble mistenkt for å smugle forsyninger inn til spanjolene, og derfor ble mange av dem drept. Alle Moteucçomas slektninger flyktet fordi de ble mistenkt for å være forrædere og å ville hjelpe spanjolene i likhet med Moteucçoma selv.

Spanjolene ble angrepet gjennom sju dager, og de var innesperret i tjuetre dager. Hver eneste av disse dagene ble det arbeidet for å utvide og utdype kanalene. På veiene ble det bygd murer - alt for å gjøre det vanskelige for uønskede å passere.

Tjueandre kapittel

Her fortelles det om hvordan det ble kjent at Cortes var på vei tilbake til Mexico.

Det ble kjent at Cortes var på vei, og at han hadde med seg mange spanjoler og mange mennesker fra Tlaxcala og andre steder. De var tilsammen svært mange. De kom for å føre krig, og de var utrustet for det - det gjaldt også for indianerne. De kom i stor fart.

I Mexico ble indianerne enige om at de ville holde seg skjult og ikke gå ut for å føre krig mot dem. Cortes og mennene hans gikk til palasset. Folket holdt seg innestengt og så på inntoget gjennom dørsprekkene og gjennom små hull i veggene.

Da Cortes og hans menn kom inn i palasset fyrte spanjolene av kanonene og de andre skytevåpnene. Så begynte innbyggerne å komme fram, og de begynte å kjempe mot spanjolene. De skjøt piler mot dem og kastet spyd mot dem. Spanjolenes skudd var svært farlige, men indianerne lærte etter hvert å søke dekning eller springe ut av skuddlinja når spanjolene siktet inn våpnene sine.

Da kampene hadde vart i fire dager klatret krigerne opp på det templet som lå nærmest det palasset som spanjolene holdt til i. De tok med seg stokker av eik som de ville kaste ned på palasset som spanjolene var i for å sprenge det åpent. Da spanjolene så dette gikk de til templet i militær orden, og først gikk skytterne deres. Etter skytterne kom soldater med sverd og med hellebarder. I denne orden klatret de opp på templet. Spanjolene greide å unngå de trestokkene som ble kastet ned mot dem. Da spanjolene kom opp begynte de å drepe de som var der opp. Etterpå gikk spanjolene tilbake til palasset der de hadde barrikadert seg.

Tjuetredje kapittel

Her fortelles det om hvordan Moteucçoma og en stor adelsmann fra Tlatelolco døde, og om hvordan spanjolene kastet de døde kroppene deres.

Fire dager etter at folk hadde blitt kastet ned fra templet fjernet spanjolene kroppene til Moteucçoma og Itzquauhtzin, som begge var døde, og la dem et sted ved vannkanten.

Da folk kjente dem igjen tok de kroppen til Moteucçoma til et sted som heter Copolco. Der la de den på en haug med ved og tente på bålet.

Moteucçoma ble gravlagt i Mexico, og den andre i Tlatelolco. Noen snakket ondt om Moteucçoma siden han hadde vært grusom og ond. Men folk i Tlatelolco sørget over sin døde leder siden han hadde vært godt likt.

Tjuefjerde kapittel

Her fortelles det om hvordan spanjolene og tlaxcalanerne flyktet fra Mexico om natta.

Ved midnatt kom spanjolene og forbundsfellene deres ut. Spanjolene gikk først og folkene fra Tlaxcala fulgte dem. Spanjolene hadde laget bruer som de bar med seg for å krysse kanalene. De rømte siden de var isolert i byen og ikke fikk forsyninger.

Det regnet denne natta. De krysset fire kanaler, men så ble de oppdaget ved den fjerde kanalen av ei kvinne som var ute for å hente vann. Hun ropte "Mexica, fiendene deres rømmer!" Og så ropte en annen person fra toppen av templet til Huitzilopochtli: "Krigere, mexica, fiendene deres er ute, til våpen!"

Det kom krigsrop fra mange steder, og de begynte å angriper spanjolene, både på land og fra sjøen. Krigere gikk i kanoene og padlet for å angripe spanjolene, og andre kriger angrep dem fra land. Spanjolene skjøt med jernbolter og kanoner mot indianerne, og mange falt på begge sider.

Da spanjolene kom til en kanal som het Tlaltecayocan kunne ikke alle krysse den fordi de var under angrep, og mange falt ut i kanalen. Det var så mange som falt ut i kanalen at kanalen ble fylt av mennesker og hester som hadde falt i kanalen. Og det ble mulig å gå over kanalen ved å gå på alle de som hadde falt i kanalen.

Da de kom til Petlacalco der det var enda en kanal gikk de forsiktig over på de bærbare bruene som de hadde med seg. Der dannet de på nytt formasjoner og pustet ut. Da de kom til Popotlan begynte det å gry av dag.

Mexica fulgte dem og kjempet mot dem helt til bortimot Tacuba, til et sted som het Tiliuhcan. Der ble mange av lederne for spanjolenes forbundsfeller drept. Blant dem var Moteucçomas sønn Chimalpopoca, som var høvding i Tacuba.

Spanjolene kom til et sted som het Otonteocalco, og der søkte de ly innenfor palisadene og kom til krefter. Folk fra Teocalhueyacan kom dit for å hjelpe dem.

Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: