Frankrike under det Gamle Regimet.

Skrevet av Tor Førde.

Blogg
Atom-XML


Frankrike (Gallia) var en del av Romerriket fram til 400-tallet, da germanske stammer rykket inn. Den ledende germanske stammen ble Frankerne. I 486 utryddet de den siste resten av romersk herredømme.

Frankerne var en fellesbetegnelse for de germanske stammene som bodde i det nordvestlige Germania, utenfor Romerrikets grenser. Stammene var løst knyttet sammen, men opptrådde av og til samlet. Først i slutten av firehundre tallet begynte deres egentlige ekspansjon. Rundt 550 lå nesten hele det nåværende Frankrike og store deler av Tyskland under Frankerne.

Frankerne ble ledet av konger fra Merovingerslekta. Den første kongen var Chlodvig. Merovingerne prøvde å styre etter romersk mønster, og gjorde høvdingene til embetsmenn, og kongen ble ansett som den romerske keiserens etterfølger. Merovingerkongene la under seg store mengder romersk gods. En stor del av dette ble delt ut til høvdingene og soldatene. Denne utviklinga regnes ofte som det historiske utgangspunktet for utviklinga av det føydale Europa.

Etter hvert gikk det meste av handelen og bylivet i stå, og godset ble den økonomiske enheten, der det meste av det som trengtes ble produsert lokalt. Statens rolle ble redusert. Også fordi kirka overtok mye av det som tidligere hadde vært statens oppgaver. De lokale embetsmennene fikk stor makt etter hvert om den sentrale makta ble redusert, og ble lokale tyranner.

I århundrene etter folkevandringene smuldret Frankrike opp i flere tusen sjølstendige fyrstedømmer/maktområder.

Fra 600-tallet begynte ei stormannsslekt som het Karolingerne å få ei framtredende stilling. De var hushovmester hos kongen. Merovingerkongene gikk i hundene. Karolingerne kom til å utøve den virkelige makta. Pipin den lille avsatte med pavens godkjennelse den siste merovingerkongen i 751. Pipin den lille var sønn av Karl Martell. Da Karl Martell i 714 ble hushovmester ble han frankernes hersker.

Karolingerne var sterke nok til å stanse oppløsninga av Frankrike, for ei tid.

Karl den store var sønn av Pipin den lille. Da Karl den store døde i 814 fortsatte oppløsninga av Frankrike.

I Verdun i 843 ble Frankerriket delt, og de grensene som Frankrike fikk da er ganske like de som Frankrike har i dag.

Kapetingertiden (987-1328)

Året 987 ble Hugo Capet valgt til konge av Frankrike. Han var høvding for en av de mektigste slektene i Frankrike. Likevel hadde han bare makt i området omkring Paris.

Men Capetingenes slekt fikk stadig dyktige sønner som gjennom nesten 350 år stadig økte sin makt, litt etter litt.

Det var de som grunnla den franske staten, i stadig kamp mot adelen. Økende handel og sterkere byer ga kongen nye forbundsfeller og gjorde det mer fornuftig å motarbeide oppløsninga av landet. På tolvhundre tallet begynte Frankrike å utvikle en administrasjon som ikke var helt avhengig av adelen.

Den administrative utviklinga av Frankrike fram til femtenhundretallet.

Til sist på fjortenhundre tallet var store provinser som Burgund og Bretagne føydale enheter som var mer eller mindre uavhengige av kongen. Deres hertuger og grever hadde suveren lovgivningsmyndighet og juridisk myndighet over provinsene. Disse var definert som et sett rettigheter og plikter i forhold til herskeren. Monarken var ikke annet enn den fremste føydalfyrsten. Direkte myndighet hadde han bare over sitt personlige domene, som lå rundt Paris, og som var mindre enn mange andre franske føydalfyrsters domener. Men langsomt, i løpet av mange århundrer, kunne kongen skaffe seg kontroll over store områder, bl.a. siden kongen hadde avgjørende myndighet over skjebnen til en provins når den herskende familien døde ut. Languedoc ble overtatt i 1271, Dauphine i 1348, Normandie i 1358, Guyenne i 1451, Burgund i 1477, Angouleme i 1515, Auvergne og Bourbonne i 1527 og Bretagne i 1532.

Når en provins ble underlagt den franske kongen fikk den beholde sin egen lovgivning og sine egne institusjoner, hvorav ofte noen hadde lokal lovgivningsmyndighet. Når kongen underla seg en provins sverget han på å beskytte provinsens rettigheter og privilegier, og undertegnet et dokument som bekreftet eden. Til gjengjeld sverget provinsen lojalitet til kongen.

Frankrike var sånn et geografisk begrep først og fremst. Det var på ingen måte en nasjon, og knapt en statsdannelse. I hver provins hadde de representative institusjonene sin oppmerksomhet rettet mot lokale lover og rettigheter. På femtenhundre tallet var det mer enn tjue provinsforsamlinger eller stenderforsamlinger. De representerte vanligvis presteskapet, adelen og byborgerne.

Når en provins ble underlagt kongen kom den suverene makta til hertugene og grevene til en ende, den ble overtatt av kongen. Derfor hevdet kongene at de var den høgeste og eneste suverenitet og hadde den ultimate lovgivningsmyndighet. Samtidig var kongene bundet av den eden de sverget om å respektere og forsvare provinsenes rettigheter, lover og privilegier. Og provinsforsamlingene var aldri redde for å stå opp for å forsvare sine privilegier og å minne kongen på den eden som var sverget.

Hundreårskrigene (1337-1453)

Hundreårskrigene var både en fransk borgerkrig og en krig mellom England og Frankrike. Den engelske kongen var vasall under den franske kongen siden store deler av det sørvestlige Frankrike var underlagt den engelske kongen. I dette området ville den engelske kongen styre som en konge, og ikke som vasall under kongen i Paris.

Lenge så det ut til at den engelske kongen skulle vinne og til og med bli fransk konge. På første del av fjortenhundre tallet ga Jeanne d'Arc franskmennene nytt mot.

Jeanne d`Arc (1412-31) er fransk nasjonalhelt og helgen. Allerede tretten år gammel mente hun å høre røster fra himmelen. De fortalte henne at hun skulle hjelpe Frankrikes konge. Etter fire års forløp fikk hun av foreldrene lov til å følge kallelsen, og hun reiset til kong Karl VII. Hoffet var til å begynne med skeptisk, men til slutt fikk hun kommando over en liten troppestyrke. Hennes første bedrift var befrielse av Orleans i 1429. Deretter fulgte andre framganger, og til slutt den store seieren over engelskmennene ved Patay. Hun førte så Karl VII til Reims der han ble kronet.

Enkelte av hærførerne begynte å intrigere mot henne. Hun ble tatt til fange av engelskmennene og brent på bålet som heks. I 1920 ble hun kanonisert som helgen.

I sluttfasen av hundreårskrigen var en stående hær og faste skatter blitt innført i Frankrike. Dette greide kongen å holde på etter at krigen var slutt. Hundreårskrigen hadde styrket kongens posisjon i Frankrike. Dette nyttet kongen seg av til å skaffe seg kontroll over større deler av Frankrike i de første førti årene etter hundreårskrigens slutt.
Dermed hadde den franske kongen fått økonomisk og militært grunnlag for en mer aktiv utenrikspolitikk.

I 1494 begynte Frankrike de europeiske krigene.

I 1494 marsjert kong Karl VIII (1470-98) av Frankrike inn i Italia for å erobre Napoli, etter å ha blitt sterkt oppfordret til dette av hertugen av Milano. Det ble begynnelsen på seksti år med krig mot Spania og den tysk-romerske keiseren, som var av Habsburger slekten. Karl V var både konge av Spania og tysk-romersk keiser. Han regjert fra 1517 til 1556. Ludvik XII (1498-1515) fortsatte den krigerske politikken til Karl VIII. Frans I (1515-47) av Frankrike, etterfølgeren til Ludvik XII, slåss videre mot habsburgerne. Disse krigene kostet dyrt, og endte med statsbankerott, og ingen stor gevinst for noen part.

Den administrative utviklinga av Frankrike fra 1500-tallet av.

Frans den første var den første kongen som nødt fordelen av at monarkiet hadde overtatt alle de store føydale enhetene. Han lot seg representere av en guvernør, vanligvis den største adelige jordeier, i provinsen. De kongelige privilegier og den kongelige gunst som han hadde tilgang til ble delt ut i provinsen for å skape lokale klienter til kongen. Men guvernørene kunne også bruke disse maktmidlene til å undergrave kongens posisjon i provinsen. Alt avhengte av guvernørens takt og lojalitet og hans evne til å samle støtte hos de lokale maktgrupperinger. Disse utøvde sin innflytelse gjennom de lokale parlementer, og andre forsamlinger som representerte stendene, byene og landsbyene. Disse forsamlingene skyldte ikke kongen sin makt og innflytelse, men kongen søkte å nytte dem som administrative og konsultative organer og forsøkte å styre gjennom dem ved hjelp av forhandlinger og manipulasjoner. Det var han temmelig nødt til. For disse forsamlingene var ikke til å komme forbi. Dette samarbeidet mellom kongen og de lokale forsamlingen styrket også de lokale forsamlingene. De beholdt sin rett til å nedlegge veto mot kongelige lovforslag som angikk lokale forhold og krav om ekstra skatter, og til å vedta lover og å regulere lokale forhold. De kunne regulere lønninger og matvarepriser, lærlingers forhold og fattighjelpa, fengsler og hospital. I løpet av fjortenhundre tallet overtok de reguleringa av universitetene og annen høgere utdanning. Og viktigst av alt: De sensurerte bøker. I 1526 besluttet Frans I at ingen religiøs bok kunne utgis uten med parlementets godkjenning (i 1516 hadde Frans ved konkordatet med paven fått kontroll med den katolske kirka i Frankrike), og på syttenhundre tallet kjempet parlementene etter beste evne mot publisering av opplysningstidas tanker, ved å forby utgivelse av verker skrevet av Voltaire, Rousseau og Diderot.

Denne oppdelinga av Frankrike i provinser med stor sjølstendighet gjorde ei utvikling mot å få et parlament som kunne representere hele landet, som i England, vanskelig. Spesielt siden de forsøk som ble gjort med ei sentral stenderforsamling viste at de vedtak som ble fattet av denne ikke ble oppfattet som bindende i provinsene, men måtte reforhandles lokalt. En annen ting var at når den sentrale stendeforsamlinga var samlet viste den en tendens til å gå ut over sin myndighet, og til å engasjere seg i utenrikspolitikk og andre forhold som det i forhold til tradisjonen var kongens enerett å styre over. Derfor kom den sentrale stenderforsamlinga til å bli sammenkalt svært sjeldent.

Den viktigste direkte skatten var taillen. I nord ble den utkrevd etter personens status - taille personnelle -, og adelen betalte ikke denne skatten. I sør ble den betalt etter statusen til eindommen (taille reelle), og adelen betalte ikke skatt for adelige eiendommer, men de betalte skatter for eiendommer som ikke var klassifiserte som adelige. I Burgund ble taillen ikke betalt, og heller ikke i mange byer ble denne skatten betalt.
Også den indirekte skatten - aides - ble betalt etter forskjellige satser i forskjellige områder, og i noen provinser ble denne skatten ikke i det hele tatt betalt. Videre var det en skattemur som isolerte den sørlige tredelen av Frankrike, og utallige indre skatte og toll innkrevingsposter langs elver og veier.

Finansadministrasjonen var like eksentrisk som skattesystemet. Innsamlingen av indirekte skatter var privatisert. Den var satt bort til - farmet - til store private lånegivere eller til den som tilbød den høgste sum for privilegiet å kreve inn skatt. Disse skatteinnkreverne var private kontraktører som gjorde sitt beste for å flå menigmann siden de selv beholdt en stor del av de betalingsmidlene som de krevde inn. De beriket seg både på kongens og på menigmanns bekostning.

Salg av embeter ble vanlig under Frans I. Han opprettet embeter utelukkende for å kunne selge dem. Embetene ble hovedsaklig auksjonert bort. Da det var opprettet flere embeter enn det var mulig å finne arbeid til opprettet Henrik II et skift system der embetsinnhaverne kunne arbeide seks måneder i embetet, og deretter ha seks måneder fri, mens en annen innehaver av det samme embetet arbeidet i det. Dersom embetsinnhaverne betalte inn ekstra pengesummer kunne de overføre embetene til sine barn. Alle embeter ga fritak fra skattelegging.

Den eneste sentrale institusjonen til kongemakta var hoffet. Det var derfor det viktigste bindeleddet mellom det sentrale og det lokale nivået i styret av Frankrike. Det var det kongelige hushold og samtidig regjeringas sentrum. Det var også stedet der kongelig makt og storhet kom til syne, og stedet der kongelige privilegier og kongelig gunst helst kunne utdeles, og derfor også et sted for intriger og maktkamp og kamp om kongens gunst.

Reformasjonen i Frankrike og Henrik IV.

Reformasjonen fikk også innpass i Frankrike. En sterk protestantisk gruppering som kaltes hugnottene søkte å oppnå stor grad av indre selvstyre, og i siste del av femtenhundretallet var det borgerkrig i Frankrike.

Under Frans II (1559-60), Karl IX (1560-74) og Henrik III (1574-89) var det borgerkrig i Frankrike. Kongen kunne ikke hevde seg mot de høgadelige lederne for begge partier, og landet gikk i stor grad i oppløsning.

Henrik IV (1553-1610) var oppdratt som hugenott, etter Calvins lære. Han var arving til kongetrona. Han ble en av hugenottenes ledere.

Henrik IV var sønn av Anton av Bourbon og Johanna, dronning av Navarra. Da hun døde i 1572 ble Henrik konge av Navarra. Hans ekteskap med Margareta av Valois i 1572 skulle befeste forsoningen mellom hugnottene og katolikkene, men utløste isteden et massemord på hugenottene (Bartholomeusnatten). Henrik reddet livet ved å gå over til katolisismen, men flyktet i 1576 fra det franske hoff og ble leder for hugenottene. I 1584 ble Henrik nærmeste arving til kongeverdigheten. Men han ble lyst i bann av paven, og erklært for utestengt fra arverekkefølgen. Henrik IV grep til våpen for å kjempe for sin rett til kongedømmet. Etter noen tid anerkjente kong Henrik III Henrik IV som sin arving, men da Henrik III døde utropte katolikkene kardinalen av Bourbon som kong Karl X. Spania støttet Karl X. For å få slutt på striden gikk Henrik IV i 1593 over til katolisismen. Det er da han skal ha sagt at "Paris er verdt en messe".

I 1598 fikk han slutt på krigen mot Spania og ga hugenottene stor religiøs frihet gjennom det "nantiske edikt". Henrik gikk inn for å sette statsapparatet i orden og å reparere den ødelagte økonomien til staten og til landet. Han lyktes langt på vei. Det var Henrik som i 1604 innførte pauletten, en årlig skatt som embetsholdere betalte mot at embetet deres ble deres arvelige eiendom. Gjennom dette skapte han en arvelig embetadel - la nobelesse de robe . Henrik var en mester i praktisk polikk. Blant høgadelen - grandene - fantes Henrik IV farligste fiender, og Henrik greide å splitte dem fra deres tilhengere i provinsene ved stort sett fredelige midler. Henrik ble myrdet i 1610.

Richelieu.

Da Henrik IV ble drept var hans arving, Ludvik XIII (1610-43), enda et barn, og formynderstyre førte ofte til problemer siden det ikke hadde den autoritet som et styre av kongen hadde. Marie de Medici ble formynder for Ludvik XIII, men hun ble ikke alminnelig akseptert av høgadelen, og i 1614 gjorde prinsene av blodet opprør. For å hente støtte sammenkalte Marie "Estates-General" - stenderforsamlinga på nasjonalt nivå. Hva prinsene av blodet ønsket var å omskape Frankrike fra et monarki til en adelsrepublikk styrt av høgadelen - grandene, prinsene av blodet - i fellesskap. Mot dette ønsket greide Marie å oppnå sterk støtte fra stenderforsamlinga. Stenderforsamlinga aksepterte kongens guddommelige rett til å styre. Mest samstemmige var stenderforsamlingas angrep på skattefarmerne og finansmennene.

Richelieu ble etter hvert Ludvik XIII sin framste minister. Richelieu var utenriksminister i 1616-17. Hans utenrikspolitiske mål ble å forhindre at Habsburgerne, i tillegg til å kontroller Spania, Sør-Italia og de østerrikske arvelandene også fikk kontroll over Tyskland. Etter at fra 1624 ble handelsminister og leder for kongens råd fikk han anledning til å følge denne politikken under trettiårskrigen. Der hadde han felles mål med de protestantiske fyrstene. Det førte til at han ga store subsidier til både den dansk-norske kongen Kristian 4. og til svenskene for at de skulle støtte de protestantiske fyrstene i Tyskland. Senere tok Frankrike direkte del i krigen, og stod ved avslutninga i 1648 som en av seierherrene. Frankrike fikk Alsass som krigsbytte.

Richelieu gjennomførte store reformer i forvaltninga. Han ville gjenopprette monarkiets autoritet etter de utfordringer det hadde vært utsatt for, og han gjorde det med tildels brutale og utspekulerte midler. Han opprettet sitt personlige nettverk av klienter over store deler av Frankrike, og kunne styre gjennom personlige band av lojalitet og takknemmelighet. Han favoriserte sin egen familie. Richelieu regnes ofte som den som grunnla eneveldet i Frankrike. Richelieu hevdet kongedømmets monopol på å utøve lovlig vold og på å holde stridskrefter. I 1628 inntok Richelieu hugenottenes hovedkvarter i La Rochelle, og gjorde ende på deres militære styrker. Han ville øke de skattemidlene som ble tilgjengelige for kongen. Istedenfor å øke skattene søkte han heller å redusere den pengemengden som forsvant i skatteoppkrevingssystemet. Dette gjennomførte han ved å redusere den gamle føydale oppkrevingsapparatet og innføre en ny type embetsmenn, intendantene, som fikk oppsyn med det meste av skatteoppkrevinga i Frankrike. Dette reduserte adelens makt. Men intendantene hadde ingen stab av betydning, og var avhengige av å samarbeide med de lokale elitene.

Det Richelieu ikke gjorde var å nasjonalisere hæren. Hæren ble betraktet som kongens hær, men det var lokale adelsmenn og andre kontraktører som satte opp hæravdelingene og som soldatene sverget lydighet til. Disse kontraktørere var ikke kongens tjenestemenn, men selvstendige forretningsdrivende.
Ikke før i 1727 begynte kronen å forsyne hæren med våpen, og først i løpet 1760-årene begynte kongelige agenter å rekruttere soldater, og fratok kapteinene deres rekrutterende rolle. Først med dette begynte rekruttene også å sverge troskapsed til kongen. Uavhengige militser bestod fortsatt helt fram til revolusjonen.

Richelieus økonomiske politikk var merkantilistisk. Han forsøkte å innføre et enhetlig system for mål og vekt. Det var flere hundre opprør i Frankrike under Richelieus tid. Mest kjent er Croquants i sørvest og Nu-pieds i Normanndie.

Etter Richelieus død (1642) kom et siste forsøk fra adelens side på å overta styringa i sine områder. Det var Fronden (1648-53). Det lyktes ikke. Fronden var først og framst en reaksjon mot det despotiske styret til Richelieu og Mazarin. Blant lederne for opprøret var mange medlemmer av høgadelen. Dette var for den unge Ludvik XIV det beste bevis på at den største fare truet fra de som stod ham nærmest, fra hans eget hoff og fra hans egen familie.
Da prinsene av blodet holdt Paris på vegne av opprørerne under Fronden var Ludvik XIV nødt til å ligge til sengs og ble inspisert for at opprørerne skulle være sikre på at han ikke rømte. Det var en ydmykelse som han aldri glemte.

Ludvik XIV - Solkongen.

Ludvik 14, Solkongen, (1638-1715) ble konge bare fem år gammel. Han ble den eneveldige konge framfor noen. Han startet etter hvert mange kriger.
Han satte i gang bygginga av slottet i Versailles. Versailles-slottet er den franske barokkens hovedverk og verdens fremste lystslott.

Solkongen søkte å kontrollere adelen og å redusere dens makt, bl. v. å ta ikke-adelige inn i den høgste embetene. Dette var ikke nytt. Franske konger hadde gjennom århundrer gjort dette. Det nye var at Ludvik XIV behandlet høge embetsmenn fra lågadelen eller borgerskapet som om de tilhørte høgadelen. Likevel utnevnte Ludvik bare medlemmer av sverdadelen til diplomater, provinsguvernører og høge militære stillinger siden i stillinger der innehaveren ofte måtte representere kongen var bare personer som var født inn i høgadelen brukbare siden de aldri ville være sosialt underlegne.

En tvilling elite dominerte derfor staten. Statssekretærene og tildels ministrene var fra lågadelen eller borgerskapet, mens de som representerte kongen var fra høgadelen.

Ludvik XIV betraktes som den typiske eneveldige konge. Nyere forskning (Nicholas Henshall: The Myth of Absolutism. Longman Group UK 1992 ISBN 0582 05617 9 PPR) viser at mange av de forestillinger om eneveldet som har vært vanlige er feilaktige. De eneveldige kongene styrte stort sett etter gjeldende lover og krenket ikke folks rettigheter. Dette gjelder også for Ludvik XIV. De såkalt eneveldige kongene var ikke despoter.

Siden de farligst opprørene kom fra høgadelen var en av Ludviks viktigst oppgaver å kontrollere denne. Dette gjorde han ved å samle høgadelen i Versailles. Versailles rommet 5000 adelsmenn samt deres tjenerskap. Siden adelen tjente i to årlige sesjoner betyr det at Ludvik samlet 10.000 adelsmenn i Versailles. Agnet han brukte for å samle dem var at i Versailles ble den kongelige gunst utdelt, som rettigheter, monopoler, privilegier og høge stillinger. Naturligvis ønsket de forskjellige adelige fraksjoner å utnytte kongen like mye til sine formål som kongen ønsket å nyttiggjøre seg dem. Men Ludvik XIV var en mester i å spille de forskjellige adelsgrupperinger ut mot hverandre og selv å unngå å bli bundet til og bli brukt av spesielle adelsfraksjoner. Versailles kokte av intriger. De senere kongene var ikke like flinke til å unngå å bli fanget av intrigespillet.

Ludvik XIV hadde ti ganger så mange embetsmenn som Frans I, selv om befolkninga hadde økt svært lite i løpet av de mer enn hundre årene som låg mellom dem. Mye av denne økninga skjedde under Ludvik XIV. Likevel bestod sentraladministrasjonen til Ludvik ikke av mer enn omkring tusen personer: en konge og tre ministre tok avgjørelsene, tretti rådgivere og mindre enn hundre personer som svarte på spørsmål fra befolkninga, og noen hundre skrivere. Men det var så mange som 60.000 embetsmenn som hadde kjøpt sine embeter.
Intendantene kjøpte ikke sine stillinger, i motsetning til embetsmennene, men ble utnevnt. Etter den voldsomme motstanden mot intendantene under fronden, bar Ludvik XIV og Colbert forsiktige med å bruke intendantene, og deres rolle ble i stor grad å være observatører og fredsmeklere og å bringe utenforstående ekspertise inn.

Fortsatt ble Frankrike styrt gjennom personlige band av lojalitet og takknemmelighet. Dette står i motsetning til et byråkratisk styresett. Høge posisjoner ble oppnådd gjennom kjennskap og vennskap, andre kvalifikasjoner var av liten betydning. Slik sett kan det sies at Frankrike var gjennomført korrupt, i likhet med alle andre samfunn på denne tida. En embetsmanns arkiv ble betraktet som hans personlige eiendom, og det arbeidet som han utførte kunne likne lite på det arbeidet kongen forventet at han skulle utføre. Embetsmannen gjorde ofte det som det passet ham å gjøre, siden stillinga hans var hans egen eiendom som han hadde kjøpt og betalt for.

Solkongens førsteminister var Colbert.

Colbert (1619-83) var finansminister fra 1661 til 1683. Han ble etter hvert Frankrikes ledende statsmann på nesten alle områder. Hans mål var å gjøre Frankrike like rikt som Nederland. Colbert innførte en form for merkantilisme. Han lot råvarer innføre uten tollbelasting, men la stor toll på ferdigvarer, og fjernet indre tollmurer. Han bygde ut kommunikasjoner, både kanaler og veier, og fjernet mange indre tollbarrierer.

Han hentet teknisk kyndige fra andre land og grunnla kongelige fabrikker og ga privilegier og subsidier til private bedrifter. Han innførte forskrifter for kvalitet.

Videre arbeidet han for å effektivisere statsapparatet ved å bekjempe sløseri og korrupsjon, og ved å fordele skattetrykket jevnere. Men Ludvik 14. tillot ham ikke å angripe adelens og presteskapets privilegier og skattefritak. Colbert begrenset hugnottforfølgelsen, som kong Ludvik 14 søkte å intensivere, siden Colbert oppfattet hugnottene som driftige og dyktige personer som gjorde Frankrike til et rikere samfunn. Colbert opprettet også monopoler for fjernhandelen, i tråd med dem som Nederland og England hadde.

Mange av de forordningene som Colbert innførte ble ikke effektive siden embetsverket i stor grad selv bestemte hvilke bestemmelser det ville følge.

Da Ludvik 14 døde i 1715 var Frankrike utmattet av alle de krigene som han hadde ført . Siden 1667 hadde Frankrike nesten sammenhengende vært i krig. Først mot Nederland, som Frankrike ville erobre siden Nederland var Europas økonomiske sentrum og kontrollerte store deler av fransk økonomi. Ludvik sa at ved å gjøre nederlenderne til franske undersåtter ville den nederlandske økonomiske dominansen ikke være skadelig for Frankrike. Senere kom Frankrike til å bli påført den spanske arvefølgekrigen. Arvingen til Frankrikes krone var også arving til Spania, og dersom Frankrike og Spania ble slått sammen ville de sammen være sterke nok til å dominere Europa, siden Frankrike allerede var den fremste militærmakt i Europa. Dette motsatte de andre europeiske maktene seg med militære midler. Det ble ingen sammenslåing av Spania og Frankrike.

Etter Ludvik XIV mot revolusjonen.

De kongene som etterfulgte Ludvik 14. var svake og ute av stand til å forbedre situasjonen. De var ikke som Solkongen i stand til å balansere mellom de stridende adelsgrupperingene til kongedømmets beste. Indre konflikter, korrupsjon og økonomiske problemer undergravde staten.
Ludvik XV var intelligent og aktiv, men manglet selvtillit nok til å følge sin egen fornuft. Ludvik XVI lot seg overtale så ofte at fraksjonsledere forstod at dersom de var iherdige nok var de istand til å forandre kongens mening. Dette skapte motstand mot kongens politikk og undergravde kongens autoritet hos høgadelen. Under disse forholdene var reformer vanskelige å gjennomføre. Mange reformer ville dessuten komme til å ha konsekvenser for de privilegier som de priviligerte gruppene i samfunnet hadde, og disse kunne bare forandres med disse gruppenes samtykke siden disse privilegiene var garantert gjennom den privatrettslige lovgivninga, og kongen hadde ikke rett til å forandre denne uten ved samtykke fra de berørte parter. Og privilegier som skattefrihet ville adelen ikke uten videre gi fra seg.

Ludvik XVI ønsket reformer, men var uten evne til å styre i det kaos av intriger som hersket ved hoffet. Ludvik kunne ty til drastiske virkemidler. Mest kjent er begivenhetene natta til 20. Januar 1771 da hvert eneste medlem av Paris parlementet ble vekket ved at to musketerer banket på døra deres og ga dem valget om enten å overgi seg til politiet eller øyeblikkelig å forlate landet. Parlementsmedlemmene ble erstattet av kongens menn. Frankrike ble fortsatt styrt gjennom et system av intriger og personlige forbindelser, innenfor et rammeverk av privilegier og lover som beskyttet disse privilegiene. Ludvik XVI behersket ikke dette intrigespillet, og kunne derfor ty til ulovlige midler. Han fikk derfor rykte på seg for å være despotisk.

Hoffet var fortsatt maktas sentrum. Tradisjonelt hadde det vært åpent, og alle medlemmer av høgadelen hadde tradisjonelt hatt mulighet til enten selv eller ved stedfortreder å kunne komme i kontakt med kongen. Dette forandret seg med Ludvik XVI. De franske kongene hadde tradisjonelt hatt en svært stor omgangskrets og hadde hatt omgang med folk fra forskjellige grupperinger. Derfor kunne forskjelligartete standpunkter nå fram til dem. Nettopp dette hadde vært grunnlaget for Solkongens grep om Frankrike. Dette forandret seg drastisk med Ludvik XVI. Han hadde en svært begrenset omgangskrets. Det var først og fremst gjennom dronning Marie Antoinette at adgang til kongen kunne oppnås. Men hun holdt seg til en liten krets av beundrere. Dette førte til at store deler av adelen, som var avhengig av kongelig gunst, ble satt utenfor maktens første krets. Blant de som ble satt utenfor var noen av de mektigste familiene, som Noailles, Rohan og La Rochefoucauld og prinser av blodet som Orleans, Conde og Conti. De satte i gang kampanjer mot dronninga. Disse kampanjene vendte seg mot de brede masser av folket, og søkte å tegne et bilde av Marie Antoinette som et monster, og de lyktes i stor grad. Et velbegrunnet hat mot øvrigheten levde i folket, og en hatkampanje mot øvrighetspersoner hadde alle muligheter til å slå an. Hoffet hadde mistet mye av sin betydning. Versailles var blitt redusert til en provinsby, og den politiske utvikling kom til å foregå på arenaer der kongen hadde mindre innflytelse.

Kongen var avhengig av de kontraktørene som krevde inn skatter for ham. Skattefarmerne betalte ofte skatten på forskudd, og dette hadde kongen gjort seg avhengig av. Den finansielle krisen som oppstod utover i 1780-årene skyldtes i stor grad at de store skattefarmerne nektet å betale skatten på forskudd, og dette var ledd i den pågående kampanjen mot kongehuset. Denne finansielle krisen var den direkte grunn til at Stenderforsamlinga ble sammenkalt. Og som kjent ble det uenighet mellom de tre stendene om hvordan avstemming skulle foregå, og tredejestanden erklærte seg som folkets representanter. Og omtrent samtidig kom stormen på Bastillen. Og revolusjonen var i gang.

Opplysningstida.

På 1700-tallet begynte opplysningstida. Opplysningstidas tenkere var kritiske overfor mye av misbruket i staten, og ville at samfunnet skulle organiseres på en mer fornuftig og rettferdig måte. Opplysningstidas tenkere kom først og fremst fra Frankrike, England og Tyskland. Kant formulerte opplysningstidas program slik: "Opplysning er menneskets utgang fra dets selvforskyldte umyndighet."

En av de innflytelsesrike tenkerne på denne tida er Jean-Jaques Rousseau (1712-78).
Han er kjent for ideen om samfunnspakten. Den går ut på at samfunnet er ei sammenslutning der menneskene går sammen for å beskytte sin frihet og sine rettigheter. Derved overdrar hver enkelt sin vilje til "almenviljen", og ikke til en hersker eller konge. "Almenviljen" er en streben mot det felles beste. Denne "almenviljen" er det som har suvereniteten i samfunnet. På denne måten skal suvereniteten ligge hos folket, og ikke hos kongen. Den styrende skal være organ for og avhengig av "almenviljen".

Rousseau mente at menneskene var født gode, men at de ble forsimplet og fordervet av bylivet og sivilisasjonen.

Montesquieu (1689-1755) var en annen innflytelsesrik samfunnstenker.
Det viktigste resultat av hans tenkning var maktfordelingsprinsippet. Friheten krever at samfunnsmakta deles mellom den utøvende makt, den lovgivende makt og den dømmende makt. Dersom all makt samles hos en instans vil despoti utvikles. Makta må distribueres og desentraliseres på en slik måte at forskjellige instanser kan kontrollere hverandre. Disse tankene har hatt stor betydning, også i Norge, der de ligger til grunn for den organiseringa av staten som ble gitt i grunnloven av 1814.

Opplysningstidas tenkere forberedte den franske revolusjon.

Slagordet for den franske revolusjon ble det kjente: Frihet, likhet, brorskap.
Den franske revolusjon var i gang.

Og hør sang og musikk fra revolusjonen:
Den mest populære sangen ble Ca ira.
Og nasjonalsang ble La Marseillaise.


Dette arbeidet er skrevet av Tor Førde.

Vi har mer om Europa historie.