Fra Paria til Patriot.

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er John G. Gagliardos bok: "From Pariah to Patriot - The changing image of the German peasant 1770-1840."

Innholdsoversikt.

  1. Innledning
  2. Oversyn over den tyske landsbygda 1770-1840
  3. Begynnelsen på reformsynspunktene
  4. Opprinnelsen til det moralske bildet
  5. Pedagogisk reformisme
  6. Adam Smith i Tyskland
  7. Oppvåkning av nasjonal bevissthet
  8. Den revolusjonære perioden fram til 1806
  9. Prøyssisk kollaps og nasjonal gjenfødsel

Innledning.

Jeg har allerede skrevet mange kapitler om tysk jordbruk og om tyske bønder i denne perioden, som naturlig er siden flertallet av befolkninga var tilknyttet jordbruket. Denne kapitlet handler først og fremst på en indirekte måte om bøndene, siden det handler om hvordan bøndene ble betraktet av grupper og personer som ikke selv var bønder. Det handler om forestillinga om bøndene i en periode der store deler av jordbruksbefolkninga ble fattigere siden jordbruket begynte å bli overbefolket. Prisene på korn steg til begynnelsen av det nittende århundret, og så begynte de å falle. Første del av den perioden som denne boka handler om var altså en høgkonjunktur for bøndene, og den siste delen en lavkonjunktur. Det skjedde store forandringer i jordbruket, både med hensyn til hvordan jorda ble drevet og med hensyn til eiendomsforholdene. Befolkninga økte sterkt i denne perioden, og en stor gruppe menneske som stod under bøndene og var fattigere enn dem oppstod på landsbygda. Bøndene ble til dels velstående forretningsfolk, mens de tidligere hadde utgjort den fattige majoriteten på landsbygda. Slik sett korresponderer det endrede bildet av bøndene med en endret situasjon for bøndene. De som jeg her har kalt for bønder er de som ble kalt for helbønder og halvbønder. De eide rimelig store gårder og var heltidsbønder på gårder som de drev sammen med familiemedlemmer og til dels med hjelp av tjenestefolk. Majoriteten av landsbygdbefolkninga var blitt husmenn, tjenestefolk, dagarbeidere og handverkere.

Direkte over bøndene stod først og fremst jordeierne, som ofte var adelsmenn. Adelen hadde tradisjonelt betraktet bøndene som kreaturer. I den perioden vi her behandler var adelen blitt ute av stand til å gjøre sin definisjon og forståelse av virkeligheten til den herskende, det var personer som primært var tilknyttet statsapparatene som ga de autoritative definisjonen og den endelige forståelsen, selv om dette var under stadig og åpen diskusjon, for Tyskland hadde et åpent ordskifte, og hverken Preussen eller de andre statene var despotier. Gagliardo refererer og systematiserer den forandring i oppfatninga av bøndene som foregikk i denne perioden, og viser også til at nye grupper ble dominerende meningsprodusenter. De satte bøndene inn i en ny virkelighetsforståelse der bøndene var verdifulle deler av samfunnet, og ikke bare kveg, som de hadde vært for adelen. Men nå over til Gagliardos bok:

Oversyn over den tyske landsbygda 1770-1840

Jordbruket beskjeftiget flere personer og produserte større rikdommer enn noen annen del av økonomien. Dette hadde forsåvidt alltid vært tilfelle fram til nå. Men bondens situasjon ble forandret i denne perioden, og denne forandringa ble ikke skapt av bonden selv, men skyldtes forandringer og utviklingstrekk i det større samfunnet. Øst for Elben hadde flertallet av bøndene vært livegne. Jeg har i flere artikler behandler deres situasjon, som i kapitlet om "Junkerne og bøndene" og i kapitlet "Bøndene i Preussen 1760-1811". Jeg har også skrevet et kapittel om Junkerne, jordbruksreformene og bondefrigjøring i Preussen som heter "Junkernes politikk". Om et bondesamfunn vest for Elben kan man lese i f.eks. kapitlet om Hohenlohe. Jeg har også et generelt kapittel om jordbrukskonjunkturene. Jeg viser til disse kapitlene framfor å bruke mye tid og plass på å gjenta stoff som jeg allerede tidligere har framstilt.

Det er viktig å huske at Tyskland var et standssamfunn, og sosial mobilitet fant knapt sted i det hundreåret som hadde gått før den endringsperioden som her skal framstilles begynte. Også i denne perioden var sosial mobilitet uvanlig, men i denne perioden kom mange av de fremste intellektuelle i Tyskland, som fikk høge stillinger, fra beskjedne kår; det gjelder for eksempel Immanuel Kant, som var sønn av en salmaker, og Herder, som var sønn av en fattig folkeskolelærer, og Fichte som var sønn av en fattig vever.

Bøndene leide vanligvis jorda som de dyrket. Gagliardo deler bøndenes rettighetsforhold inn i seks typer:

  1. Selvstendige eiere - få personer i denne gruppa, som er mest kjent i nordvest.

  2. Erbpacht- og Erbzinsleute. Disse hadde arvelige kontrakter på jorda, og forvaltet den som sin eiendom. De kunne pantsette gårdene og belåne dem uten tillatelse fra jordherren, og disse bøndene bestemte suverent hvem som skulle arve gårdene, riktignok innenfor et statlig lovverk som ofte forhindret at gårdene ble delt mellom alle arvingene.

  3. erbliche Lassiten. Disse hadde også arvelige kontrakter, men jordherren bestemte hvem av barna som skulle overta gården. De kunne heller ikke belåne gårdene uten jordherrens samtykke.

  4. unerbliche Lassiten. Disse hadde vanligvis livsvarige, men ikke arvelige kontrakter.

  5. Zeitpächter - tidsbegrensede kontrakter.

  6. Bønder uten kontrakter eller sikre avtaler om leie av jorda de dyrket - få personer i denne gruppa.
Det som avgjorde en bondes velstand var ikke kontraktstypen, men hva som var igjen til bonden av gårdens produksjon etter at jordherren hadde fått det han krevde i leie, som både kunne være i form av arbeidstjenester, naturalia og penger. Arbeidstjenestene kunne både være fastsatte og avtalte, eller de kunne være ubegrensede. Friedrich II av Preussen krevde at det ble satt opp skriftlige avtaler mellom bøndene og jordherrene for at bøndene ikke skulle stå overfor ubegrensede krav fra jordherrene.

I Preussen ble det i 1718, 1719 og 1723 utstedt dekreter for å avskaffe livegenskapet. Det ble avskaffet på de kongelige eiendommene. Kong Friedrich Wilhelm I arbeidet for å regulere og å redusere bøndenes arbeidsplikter overfor jordherrene. I 1763 forbød Friedrich II bruk av pliktige arbeidstjenester på de kongelige eiendommene, som var store i Øst-Preussen og Litauen. Likevel førte de kongelige forsøkene på reguleringer ikke til de store forandringene siden kongene ikke var villige til å ta i bruk harde midler mot adelen for å forbedre bøndenes posisjon, eller for å lette på bøndenes byrder. Adelen var fritatt fra å betale skatt, mens bøndene betalte skattene og også utførte alt arbeidet. Den siste rekken av reformer, som begynte rundt år 1800, gjorde det mulig for bøndene å kjøpe seg fri fra plikttjenester. Men jordherrene skulle motta erstatning for alle friheter bøndene kunne få. Også i andre tyske stater ble plikttjenestene avskaffet i siste del av det attende århundret; det gjelder i Bayern og i Baden og i Hannover og i Schleswig-Holstein. Pliktjenestene ble ofte omgjort til penger. Den voksende befolkninga førte til at det ikke var mangel på arbeidskraft, og lønningene var synkende, så det dette var ofte noe jordherrene tjente på.

Under Stein og Hardenberg i årene 1807-21 ble betydelige reformer diskutert på øverste nivå og til dels satt ut i livet ikke bare i Preussen, som jeg har skrevet om i kapitlet "Junkernes politikk", men også i mange andre tyske stater. Disse reformene kom på et uheldig tidspunkt. Som vi kan se i kapitlet om jordbrukskonjunkturene: etter at det attende århundret hadde vært en lang periode med stadig stigende matvarepriser, gikk jordbruket tidlig i det nittende århundret inn i en lavkonjunktur, med stadig fallende priser på jordbruksprodukter, og dette var derfor en svært ugunstig tid å overta, eller for bøndene å kjøpe sine gårder. I 1821 falt bunnen ut av markedet for jordbrukseiendommer: både kornprisene og prisene på landbrukseiendommer raste nedover. Mange jordbrukere gikk konkurs. Denne krisen varte et helt tiår. Etter 1830 bedret jordbrukskonjunkturene seg, siden matvareprisen begynte å stige.

På bygdene fortsatte antallet fattige mennesker som levde et usikkert liv å øke. Men produksjonen i jordbruket økte, så det var mulig å skaffe mat til flere mennesker. En viktig grunn til den økende matproduksjonen var innføring av nye forplanter som gjorde det mulig å holde flere husdyr og å skaffe mer gjødsel til åkrene, med følgende større åkeravlinger. Jord som tradisjonelt hadde ligget brakk eller vært ustelte beiter ble plantet til med forplanter. Poteten revolusjonerte fattige folks kosthold.

Mange av reformene var ganske kostbare å gjennomføre eller delta i, og mange småbønder og husmenn hadde tap på grunn av reformene. Jord som hadde ligget i fellesskap, og som også husmennene hadde brukt som beiter, ble delt mellom de større bøndene og godseierne, og husmennene fikk ikke ta del i denne delinga. I den perioden som vi her skal se på vokste det eiendomsløse proletariat på bygdene svært sterkt.

Begynnelsen på reformsynspunktene.

I tysk litteratur hadde en sympati for bøndene vært til stede helt fra Middelalderen. Men dette var ikke noe hovedtema. Det fantes en religiøs litteratur som la vekt å at også bøndene var skapt av Gud, og at det øvrige samfunn hadde ansvar for at bøndene fikk forhold som tillot dem å leve i kristelige forhold, og at det ble utøvd kristen barmhjertighet mot bøndene. Men den utbredte holdning blant adelen og borgerne overfor bøndene var preget av nedlatende forakt. Skikk og bruk blant bøndene ble sett ned på. Bonden ble sett på som rå, skitten og dum. Det eneste som skilte ham fra å være en okse var at oksen hadde horn, ble det sagt. En bayersk jurist uttrykte den aksepterte oppfatning tidlig i det attende århundret på denne måten: "De rå bøndene er ikke ofte sitert i Landdagen, og med rette, for bonden står mellom det fornuftsløse beistet og mennesket."

Forskjellen mellom bøndene og adelen var gjennom flere hundre år etter reformasjonen økende. Selv om bøndene utgjorde majoriteten av befolkninga, var de nesten aldri viktige figurer i litteraturen. Johann Christoph Gottsched skrev i 1751 at det ikke passet seg å skrive dikt om bønder og landsbygdfolk for de var vanligvis fattige, undertrykte og trakasserte, og måtte betale så mye i skatt og avgifter at kropp og sjel knapt holdt sammen, og de hadde ingen egenskaper som egnet seg for litterær framstilling.

En grunn til den økende avstanden i løpet av det attende århundret var at den utdannede eliten begynte å vokse både kvantitativt og kvalitativt, den vokste så mye at den begynte å utgjøre et publikum med egne organer og egen identitet, og dens kunnskaper og refleksjon økte sammen med at kontaktflatene og kommunikasjonens intensitet innenfor denne gruppen ble større og mer mangeartede. Men utenfor denne gruppen foregikk lite av denne utviklingen.

Omkring 1770 hadde et ansvar for å forbedre bøndenes forhold begynt å komme til uttrykk innenfor den utdannede eliten, selv om det alminnelige var at overklassen helst overså bonden, eller behandlet ham med vemmelse. Likevel var det ikke å komme forbi at bøndene utgjorde det økonomiske grunnlaget for samfunnet, og at alle levde av bondens arbeid.

Den økte interessen for bøndene kom med en økt interesse for jordbruket, som vokste samtidig med at det var klart at en høgkonjunktur var på gang innenfor jordbruket, og at det var mulig å øke produksjonen i jordbruket sterkt ved å innføre produksjonsmåter som var utviklet i Nederlandene og i England. Allerede etter Trettiårskrigen hadde den sterke reduksjonen av befolkninga ført til interesse for å gjenoppbygge og øke bondebefolkninga. Det vokste fram en litteratur på grunnlag av denne interessen. I første omgang var det den såkalte Hausväterliteratur, som ga råd om alle sider ved godsdriften. Det var først og fremst en bred teknisk litteratur som la lite vekt på bøndene. I det attende århundret ble den erstattet av en mer spesialisert litteratur.

Inspirert av kameralisme vokste det fram en stor litteratur som la vekt på samfunnets velstand, og som forsøkte å ha et helhetsblikk på samfunnet. Kameralismen var blant annet en form for tysk merkantilisme. Den var styringsideologien i Tyskland etter Trettiårskrigen og i betydelig mer enn hundre år. Å oppnå "det felles beste" var et uttalt formål for staten ifølge kameralismen. Det kunne gjøre ved å utvikle økonomien. Dermed måtte kameralisten være opptatt av jordbruket, siden det utgjorde det meste av økonomien. Bonden ble av stor betydning for kameralistene. En av de mest kjente kameralistene, Veit Ludwig von Seckendorf (1626-1692), la stor vekt på å øke befolkninga. Han skrev også at bøndene og handverkerne, spesielt de som produserer de daglige nødvendighetene, utgjorde de beste klassene, altså ei ganske anna oppfatning enn den rådende. Seckendorf uttrykte seg til fordel for bondeeie av jorda og var motstander av å innføre hardere beskatning av bøndene. Likevel var kameralistene på ingen måte samfunnsstormere. De var byråkrater, og ville ikke forandre de eksisterende forholdene, eller avskaffe undertrykkelsen. Men de vurderte bøndene på en annen måte enn det adelen gjorde. De så at det var bøndene som gjorde arbeidet og betalte skattene, og økt velstand kunne ikke oppnås uten gjennom bonden.

I andre halvdel av det attende århundret økte kameralistenes oppmerksomhet på jordbruket. Dette skyldtes også fysiokratenes innflytelse etter 1760. Fysiokratene mente som kjent at verdiskapning først og fremst foregikk i jordbruket. Dette sammen med at man ble oppmerksom på den produksjonsøkning som tekniske endringer og driftsomlegginger gjorde mulig førte til at man ble opptatt av jordbruket i vide kretser. En av de fremste og mest innflytelsesrike kameralistiske tenkerne var Johann Heinrich Gottlob von Justi (1720-1771). Han var byråkrat, blant annet i Danmark, og underviste ved universitet mange ulike steder. Han hadde et stort forfatterskap i kameralisme. Et grunnleggende prinsipp for Justi var at

"velstanden til et land, og makten og lykken til staten, forholder seg hovedsakelig til den fullstendige dyrking av jorda og jordbrukets blomstrende forhold. Befolkninga og hele matvareforsyninga, manufakturen, og til og med kommersielle foretak hviler på jordbrukets velstand som en fast og ubevegelig basis."

Den modellen som Justi vanligvis viste til var England. Justi fant den personlige underordning og underdanighet som bøndene ofte levde under som svært klanderverdig. Han mente at det sterkeste motiv bøndene kunne ha var å arbeide for å forbedre sine egne forhold. Men situasjonen var slik at en stor del av bøndene ikke hadde mulighet til å arbeide for å forbedre sine forhold. Bare bønder som selv eide jorda si hadde mulighet for dette. Justi prøvde å vise at det underdanige arbeidet var lite verdt, og ville ha det avskaffet.

Justi skrev at bøndene var driftige, men mente at dette fulgte naturlig ut fra den situasjonen som bøndene var i. Økt undertrykking for å øke bøndenes arbeidsinnsats var ingen løsning. Justi skrev:

"Den klassen mennesker som er beskjeftiget i jordbruket, og som . . . makten og velstanden til staten, ja! man kan si velværet til alle andre stender og klasser i folket avhenger av, fortjener verken undertrykkelse eller forakt."

Denne uttalelsen var dekkende for mye av kameralistenes holdning til bøndenes forhold. Siden kameralistene var en skrivende klasse med et vidt kontaktnett, gjorde de mye for å endre overklassens og elitens (som de var en del av) syn på bøndene.

Det var tydelige forskjeller mellom kameralistene og fysiokratene. Fysiokratene mente at de industriene som ekstraherte råvarene fra naturen, altså først og fremst jordbruk, fiske og gruvedrift, var de eneste som ga et "rent produkt", og som virkelig økte rikdommen. Handel bare transporterte et produkt fra et sted til et annet, og skapte ingen rikdomsøkning. Det gjorde heller ikke handverk og manufaktur, som bare forandret råvarenes form. For å øke landets velstand måtte en derfor øke produksjonen av råvarer. Derfor var det også råvareproduksjonen som først og fremst burde skattlegges, for det var i råvareproduksjonen, som jordbruket, at det var virkelig rikdom å hente.

Kameralistene kunne ikke akseptere at de råvareproduserende næringene var de eneste som produserte virkelig rikdom, og de eneste som burde skattlegges. Kameralisten så det som en oppgave å fremme produktiviteten overalt. Derfor hadde kameralistene også oppmerksomheten rettet mot handverk og handel og i det hele tatt mot all virksomhet. Grunnen til at kameralistene la så stor vekt på jordbruket var at jordbruket var den største næringa, og ingen metafysisk forståelse av at den var den eneste produsenten av rikdom. Kameralistene tok utgangspunkt i den faktisk eksisterende orden. De støttet ikke opp om fysiokratenes dogmatiske forsvar av frihandel. Kameralistene ville være praktikere, mens fysiokratene så på seg selv som vitenskapsmenn først og fremst. De stod i motsetning til de rene merkantilistene, som la så stor vekt på utvikling av handel og handverk.

Både kameralistene og fysiokratene var klar over at de beste tiltakene for å øke produksjonen i jordbruket ikke alltid gikk godt overens med de sosiale og politiske forhold det arbeidet under. Både kameralistene og fysiokratene tok utgangspunkt i bonden som produsent, og med dette utgangspunktet kom de til at se at bondens situasjon måtte forandres dersom jordbrukets muligheter skulle kunne utnyttes. Med å ta bonden som produsent som utgangspunkt ble et nytt bilde av bonden skapt.

Den første kategorien reformer som ble foreslått ville fjerne en del av adelens trakassering av bøndene. Adelens jakt var en form for systematisk trakassering av bøndene. I løpet av jakta, som ofte foregikk i bondens åker, ble avlingene ødelagt uten at det ble betalt erstatning til bøndene. I et dikt fra 1786 med tittel "den ville jeger" av Gottfried August Bürger fra Göttingen skrev han om adelsmenn som trampet ned åkrene til bønder, skremte bort kveget deres og skadet bøndene under jakta. Og han skrev at etter dette livet måtte adelen ned i Helvete og sone for evig for denne ødeleggelsen. Der ble adelsmannen selv jaktet på i all evighet av djevelen. Dette adelige skadeverket ble tatt opp av flere. Store landområder kunne heller ikke dyrkes fordi de var satt av til å være adelige jaktreservat.

Tilfeldig og grusom behandling av bøndene og ufølsomhet overfor deres behov ble angrepet av både kameralister og fysiokrater. Mange tyske stater hadde lovgivning som skulle beskytte bøndene mot fysisk mishandling fra adelens side, men denne lovgivning ble ikke strengt handhevet. For å rette på dette ble bøndenes utgifter ved å anlegge rettssak mot adelen redusert. Rettssakenes varighet ble redusert, og det kom tiltak for å beskytte bøndene mot å bli utbyttet av sakførere og advokater. I de almanakkene som ble solgt til bøndene i store mengder ble det tatt inn kapitler om bøndenes rettigheter og om rettslige prosedyrer. Det var et problem for bøndene å forstå de juridiske tekstene som angikk dem, blant annet siden latinske fraser ofte ble brukt. Advokatene var alminneligvis hatet.

Bøndene hadde knapt adgang til kredittinstitusjoner, og dette gjorde det vanskelig for dem å kjøpe gårdene de drev, og de som likevel greide det fikk ofte problem med å beholde gårdene. Justus Möser skrev mye om dette problemet. (Justus Möser var den berømte historikeren og administratoren i Osnabrück.) Möser la stor vekt på at det var viktig for Tyskland at det fantes en uavhengig bondestand. I Mösers eget område, Westfalen, var det mange frie og uavhengige bønder. Deres frihet og velstand var derfor i noen grad avhengig av at det fantes fungerende kredittinstitusjoner. Möser søkte å skape et press på kreditorer for at de ikke skulle kreve ågerrenter. Han foreslo at det måtte være et forhold mellom en gårds betalingsevne og de avdragene på gjeld som skulle betales, med andre ord en øvre lovlig grense for hvor stor gjeld en bonde kunne stifte, som stod i forhold til gårdens produksjon.

Chrisoph Meiners, en historiker og professor i Göttingen, beskrev tre statlige fond som var opprettet av greven av Lippe-Detmold. Et av dem ga penger til bønder som hadde vært utsatt for store skader som de ikke selv hadde forårsaket. Det ga også penger til forbedring av jordbruksland til bønder som ikke hadde egne midler, og der dette var nødvendig for at gården skulle kunne bli en drivverdig enhet. Et annet fond lånte ut penger til fattige bønder til forbedringer til lave renter (max tre prosent). Et tredje fond hadde private penger som ble forrentet med fire prosent til innskyterne.

Etter hvert oppstod det en debatt om hva som var den rette størrelsen for en gård. Etter år 1800 ble dette et av de viktigste spørsmålene i debatten om jordbruket. Hensynet til å opprettholde ei befolkninga som kunne leve i det som ble holdt for å være jevn velstand var svært viktig. Det betyr at gårdbrukerne burde kunne produsere så mye at de hadde et overskudd ut over det mest nødvendige, men for at så mange som mulig skulle kunne leve under slike forhold burde ikke gårdene være større enn det som var nødvendig for å sikre oppsitterne et rimelig godt liv. En stor gård delt i fire mindre gårder kunne gi flere mennesker et godt liv, og produserte samlet sett også vanligvis større avlinger, og betalte mer skatt og bidro på alle måter mer til det større samfunnet. På større gårder ble ofte jord liggende brakk. Dette skjedde sjeldnere på mindre gårder, der jorda jamt over ble mer intenst drevet.

Det var i sin tid blitt gitt lover som forbød at gårder ble delt. Dette hadde ført til at det fantes en del gårder som var så store at deler av jorda ikke ble dyrket, eller ble dårlig dyrket. Det ble foreslått at disse lovene ble avskaffet, siden de forhindret at mange småbruk og husmannsplasser kunne skaffe seg nok jord til å bli mer drivverdige enheter. Den optimale gården ble vanligvis antatt å være den som en familie kunne dyrke uten leid hjelp, og som samtidig var stor nok til å gi familien full beskjeftigelse. En gruppe reformatorer ledet av Jakob Friedrich Autenrieth, som var professor i kameralisme ved det hertuglige akademiet i Württemberg, avviklet en offentlig debatt om dette spørsmålet der hertugen selv var til stede, for å vise at den rådende fordeling av jord

"hindrer befolkninga på mange måter . . . pålegger bøndene, disse så nyttige statens borgerne, mange brysomme lenker, og begrenser deres driftighet, og er ansvarlig for at den høyest mulige mangfoldighet av produkter fra markene, den beste delen av den nasjonale velstanden, ikke er oppnådd."

Disse reformatorene ønsket at bøndene skulle ha frihet til å dele, eller slå sammen, jordene sine som bøndene selv ønsket, og å dyrke de plantene de ønsket. Man begynte å komme fram til den oppfatning at folk vil søke å orden sine forhold på best mulig måte dersom de selv fikk mulighet til dette, og at de ville gå inn for dette med større innsats, kreativitet, glede, besluttsomhet og flid og utholdenhet enn når de ble administrert av andre. Dette var en ide som dukket opp i mange europeiske land på denne tida, og den innebar blant annet at offentlige reguleringer skulle reduseres, til fordel for de direkte involverte parters eget initiativ. Dette innebar også at alt tvunget arbeid burde avskaffes, selv om dette var et krav som ble vanlig blant en stor del av reformatorene først helt mot slutten av det attende århundret.

Mange av disse innsiktene og forslagene dukket opp enkeltvis og på en måte som gjorde at de ikke truet det føydale systemet som hersket på store deler av landsbygda. Men flere og flere ble etter hvert klar over at skrittvise reformer var vanskelige å gjennomføre dersom bøndene var underlagt herredømmeforhold som ikke ga dem rådighet over egen tid og produksjon, som mer eller mindre var tilfelle. Mer grunnleggende reformer var nødvendige, som kunne skape frihet og overskudd til initiativ. Uten dette ville reformer vanskeligere kunne lykkes. I tiårene før den franske revolusjonene kom flere og flere til å mene at herredømmeforholdene på landsbygda, og spesielt bøndenes rettigheter i forhold til jorda, måtte forandres for at tekniske reformer og driftsomlegginger skulle kunne gjennomføres i stor skala på en vellykket måte. Konkret betydde dette at bøndene ikke kunne ha usikrere forhold enn de som ble gitt gjennom arvelige leiekontrakter. Dessuten måtte bøndenes personlige underdanighet i forhold til jordherren avskaffes.

Man mente at bare når bøndene i det minste hadde arvelige kontrakter ville de foreta langsiktige investeringer i gården og i oppdyrking av jord. Skulle bøndene også ha rett til å forlate gårdene når de ønsket?

I slutten av 1780 årene var det en utbredt enighet om de viktigste sidene ved en agrarreform. Disse var at bonden måtte i det minste bli en kvasieier av jorda, og han måtte bli en fri person, ikke underlagt underdanighet eller andre personlige underordnings- eller avhengighetsforhold.

Nå oppstod det problemet at man anså ikke at bøndene hadde det initiativet eller den utholdenhet eller driftighet og opplysning som var nødvendig for å kunne være frie gårdbrukere. Man mente at bonden var dum, og like mye dyr som menneske. I det minste var han bare et barn som trengte kontinuerlig tilsyn og ledelse. Denne forestillinga var et stort hinder for frigjøring av bøndene. Skulle reformer gjennomføres måtte en ny forestilling om bøndene utvikles.

Opprinnelsen til det moralske bildet.

Skapelsen, eller oppdagelsen, av positive trekk ved bonden var en del av den intellektuelle og kulturelle utviklinga i Tyskland i det attende århundret. Alle tankeretninger med politiske implikasjoner kom stadig inn på bondespørsmålet. Det gjelder både absolutismen, korporativismen og religiøse bevegelser, som pietismen, og opplysningstidas tenkning. Bondespørsmålet kom først opp som et sentralt tema i det attende århundret fordi bonden var den sentrale produsenten som samfunnets, og statens, rikdom hvilte på, i forbindelse med bevisstheten om og arbeidet med de økonomiske behovene til den moderne dynastiske staten som ble utviklet. Det var kameralistene som først begynte å arbeide med bondespørsmålet. Kameralistene kunne være pietistiske moralister samtidig med at de var kameralister. Bondespørsmålet gjorde seg gjeldende innen mange tankeretninger, og tvang alle til å ta et standpunkt.

Jordbruket hadde ikke bare den største økonomiske betydning. Det innebar også en måte å leve på og å være menneske på. Jordbruket kom ofte til å bli sett på som sivilisasjonens grunnlag. Bøndene ble sett på som de beste og sterkeste soldatene. Man mente at jordbruket fostret maskulinitet, styrke og utholdenhet. Mest ofte ble bonden priset for å være from og gudfryktig, og i dette henseende til og med et moralsk forbilde. Bondens enkle og fromme liv ble priset i dikt, og også fordelaktig sammenliknet med dekadanse og forfall i de øvre lag av samfunnet, og med den godseiende adelens råskap.

Kilden til bondens fromhet ble ofte antatt å være bondens arbeid. En skribent skrev at bondens usikre arbeid skapte ydmykhet hos ham gjennom avhengighet av faktorer som han ikke hadde kontroll over, som spesielt vær og klima. Dette fikk bonden til å søke tilflukt i religionen og forestillingen om et hinsidig liv. Justus Möser skrev at bondens religiøsitet var dypere enn bymannens, som var mer overfladisk. Religionen var mer naturlig og sterkere på landsbygda enn i byene. I den fine verden var religionen i fare for å bli debattert ut av eksistens, men bonden ville alltid bringe den tilbake. Den konservative Möser mente at den debatten som foregikk om religionen virket oppløsende på moraliteten i samfunnet. Bondene hadde lite kjennskap til den debatten som foregikk om religion i Tyskland, men tilhengerne av den tradisjonelle kristendommen så ikke dette som årsak til den tradisjonelle fromheten til bøndene, men mente at bøndene hadde et mer naturlig liv som hos dem skapte personligheter som var fromme og rettfram, realistiske og ekte.

Dette ble utviklet dithen at bonden hadde en naturlig visdom. Denne visdommen var ikke uttrykt i et vitenskapelig system, men heller i et sikkert instinkt. Bonden måtte stole på sin egen erfaring og på tradisjonen, og dette ble forherliget av poeter. Dette var også et forsøk på å nedvurdere abstrakt tenkning. Bonden ble satt opp som motsetning til opplysningstidas tenkere. Bonden tenkte seg ikke fram til sin visdom, men følte seg heller fram til den, ved hjelp av erfaring og tradisjon. Bonden var en enkel og ren sjel som levde nedsunket i sin naturverden.

Mange historier om bonden som det vise naturbarnet ble laget. Friedrich Carl von Moser fortalte om den utsvevende fyrste som gikk seg bort mens han var på jakt. Til slutt kom han til en bondes enkle hytte, der han ble tatt vare på av en bonde som ikke viste hvem adelsmannen var. Bonden innledet en samtale om det degenererte livet som ble levd ved fyrstens hoff. Han fortalte om hvordan det virket korrumperende på landet, men han konkluderte med at fyrsten fortsatt var ung, og hadde mulighet til å forandre livet ved hoffet. Da fyrsten kom tilbake til hoffet fulgte han opp de rådene som han hadde fått av bonden.

Möser fortalte om en fyrste som ble så imponert over bondens enkle og fromme liv at han krevde at hele hoffet skulle leve som bønder.

I litteraturen ble ikke bare bondens visdom og fromhet priset, men også hans godhet og enkelhet. Dette var også en reaksjon på sløseriet ved mange fyrstehoff. Dette sløseriet vakte motvilje blant mange mennesker i et land der pietismen stod sterkt, og der kameralismens, som i mangt og meget var den statsbærende ideologien, motto var "det felles beste".

Gitt det bildet som denne moralistiske og idylliske litteraturen tegnet av bonden er det naturlig at bildet ble kontrastert med hvor dårlig bonden ble behandlet, og hvordan han ble foraktet. Mange av de mest rosende kommentarene om bondens personlighet kom også fra personer som ønsket økonomiske og politiske reformer som ville sette bøndene bedre i stand til å drive sin virksomhet selvstendig, spesielt fysiokratene. Mange moralister gikk også inn for agrarreformer, siden det var nødvendig å avskaffe undertrykkelsen for at bonden skulle kunne utvikle sin personlighet fritt, og ikke utvikle seg til slave.

En kombinasjon av personlig frihet og eiendomsbesittelse ble ofte sett på nødvendig for å kunne utvikle seg til et virkelig fritt menneske med fulle moralske kvaliteter. Bøndene ble foraktet fordi de levde i underdanighet. Derfor var det nødvendig å avskaffe underdanigheten.

De fleste som gikk inn for jordbruksreformer så ikke på dette som annet enn en forandring innenfor jordbruket, og ikke en forandring som ville forandre samfunnsstrukturen eller forholdet mellom samfunnsklassene.

Justus Möser var en autoritet i sin tid, og ble ofte sitert av sine samtidige. Og hans holdning til fordel for agrarreformer var ganske typiske. Möser var jurist og ledende administrator i Osnabrück, der han hadde kontakt med alle samfunnsklasser. Han utviklet en forståelse av samfunnet der alle klasser var av betydning. De hadde ulike oppgaver, men var alle nødvendige. Gjennom et organisk samarbeid skapte de forskjellige samfunnsklassene til sammen det større samfunnet. De beskyttet hverandre og gjorde det mulig for hverandre å fungere. Samfunnet var en skapning som hadde utviklet seg, og som bar sin historie i seg.

Möser så jordbrukerne som spesielt viktige. Jordeiendommen var det grunnleggende faktum i samfunnet. Möser skrev at "Tysklands historie har etter min oppfatning en helt ny retning å håpe på om vi følger den vanlige jordeier som nasjonens sanne grunnleggende bestanddel, gjennom alle deres forandringer; gjør dem til kroppen og ser på de store og små tjenerne til nasjonen som kroppens dårlige eller gode hendelser."

Möser la så stor vekt på jordeiendom at han hadde en tendens til å se på de som ikke var bønder, gjetere eller jegere som bare avfall. Byene og hoffene burde holdes atskilt fra landsbygda for at hver skulle få utvikle seg slik det var mest naturlig for dem. Det man hadde å frykte var at byene og hoffene skulle trenge ut på landsbygda og oppta rom som ikke tilhørte dem. Möser gikk ikke inn for et åpent samfunn der det var mulig å bevege seg mellom samfunnsklassene. Hver klasse hadde sine oppgaver, og for best å kunne utføre dem burde hver holde seg til sitt.

Selv om Möser sterkt støttet opp om den selveiende bonden og bondefrigjøring var han likevel en ortodoks tilhenger av standssamfunnet. Möser skrev bifallende om bøndenes gamle opprørsorganisasjonen "Bundschuh", som ville kjempe for bøndenes sak mot adelens undertrykkelse. Men han støttet også mye av den underordning under adelen som bøndene hadde måttet tåle, og forklarte den med at den hadde sitt opphav i frivillig inngåtte kontrakter. Möser ville oppvurdere bøndene innenfor standssamfunnets rammer. Han mente at bondestanden var minst like verdifull som enhver annen stand. Möser la ofte vekt på viktigheten av bøndenes arbeid og deres fortjenestefullhet. Likevel var han motstander av likestilling mellom medlemmene av de forskjellige stendene. I absolutisme lå det en tendens til likestilling siden staten foretrakk å se alle som like undersåtter, eller senere statsborgere. Den ortodokse Möser foreslo en ny Reichsrecht der lovgivninga skulle være for stendene og ikke for undersåttene, og der altså standsforskjellene skulle opprettholdes og underbygges.

Möser krevde at bondestanden skulle behandles med den respekt som nødvendigheten av dens arbeid gjorde den fortjent til. Dette var et krav som ikke betydde at Möser krevde at bøndene som individ skulle likestilles med adelen.

Også pietistene ville oppvurdere bøndene. Pietismen var en reaksjon mot den lutherske ortodoksien, der kristendommen var blitt til et sett formularer som skulle læres på rams. Pietistene la vekt på en mer personlig kristendom. (Om pietismen har jeg skrevet to kapitler - se dem.) Pietistene hadde spesiell omsorg for den vanlige mann. Dette skyldtes blant annet at pietistene la vekt på det alminnelige presteskap - at alle kristne hadde rett til å fungere som prester og til å forkynne. Pietistene var i stand til å oppnå nærmere kontakt med den jevne mann enn de ortodokse lutheranerne. En av de kjente pietisten er Friedrich Carl von Moser fra Württemberg. Han la vekt på at bøndene skulle behandles med respekt og med kristen nestekjærlighet. Men han gikk ikke inn for at de skulle likestilles med adelen og få de samme rettighetene som adelens medlemmer.

Pietismen, i likhet med alle andre kristne sekter, bekreftet menneskenes likhet overfor Gud. Et typisk pietistisk standpunkt ble uttrykt av Johann Christian Schubart, som ville at menneskerettene skulle utvides til også å gjelde for bøndene: "som, om ... .. den Hellige skrift ikke lyger, er etablert av Gud selv akkurat som fyrstene, og uten hvem resten ville sulte. Disse folkene, er imidlertid sett på som om de hadde ulike kropper, ulike sjeler, ulikt blod fra de som en fyrste (også dødelige mennesker som andre) har gitt rang og tittel." Men de pietistiske likhetskravene var ikke samfunnsomstyrtende. De var satt innenfor standssamfunnets rammer. Philip Jakob Spener hadde skrevet: "Gud har, i sin visdom, skilt klassene i visse ordener - noen til å være herskere, andre, undersåtter, noen herrer, andre tjenere, og så videre. Disse forskjellene er ikke bare i navnet, men de bærer med seg visse stillinger og ansvar." Pietistene synes å ha sett menneskenes stilling i verden som forbundet med et kall, og derfor var det naturlig for dem å mene at de som var kalt til å bli bønder måtte få de forhold som tillot dem å kunne utøve sitt kall på den beste måte. Dette kunne også være en grunn til å gå inn for at bøndene skulle få friere forhold. Og bøndene skulle behandles med en verdighet som stod i forhold til at de utøvde et guddommelig kall.

"Stands-patriotene" og pietistene fikk tilslutning fra en tredje gruppe som også ville bedre bøndenes situasjon og omdømme. Denne tredje gruppa var ansatte i fyrstenes administrasjoner, som så bøndene fra statens synspunkt. Denne gruppen aksepterte det gitte hierarki som organiserte samfunnet. Fyrsten hadde kommet til å bli stående som en suveren høyt hevet over de sosiale hierarkiene. Absolutismen teoretikere hevdet at fyrstens autoritet krevde at alle deler av samfunnet, alle stender og personer, var underlagt fyrsten. I Tyskland fantes det sterke korporasjoner som fyrstene måtte forholde seg til og som ikke kunne overstyres, men som fyrstene mange steder i det minste på lokalnivået måtte styre sammen med.

Fyrstene hevdet å representere fellesinteressene, og de som satte seg opp mot fyrstene ble kalt særinteresser og egoister som ikke ville arbeide for det felles beste. I fyrstenes administrasjon ble ikke de ulike parter bare vurdert etter deres stilling i det gamle standshierarkiet, men også etter de bidrag de ga og den viktighet de hadde for fyrsten, og for staten og samfunnet sett fra fyrstens synsvinkel. Mange fyrster bygde sin ideologi ut med oppfatninger som de hentet fra opplysningstidas tenkning som gikk ut på at fyrsten var fornuftens fremste utøver i en abstrakt stat der lovene i stadig større grad skulle være i overensstemmelse med fornuften og så og si fornuftens samfunnsmessige konkretiseringer, rettet inn mot å fremme opplysning og det felles beste. Det krevde større likestilling mellom undersåttene.

Et eksempel på denne tanken er et stykke som ble skrevet av Thomas Abbot, professor i Frankfurt an der Oder, i 1759: "Noen deler av stendene, nødvendige i monarkier, har kanskje vært grunn til at sammenknytningen av anstrengelser rettet mot det felles beste har blitt for mye oppløst. Hver av disse stendene begynte snart å tro at den kunne bidra sin del bare på en spesiell måte." Men dersom det er et felles beste, fortsatte han, må det være bare en politisk dyd. Sett fra dette standpunktet "forsvinner forskjellen mellom bonde, borger, soldat og adelsmann". Alle er bare statsborgere. Dette ble skrevet for å fremme nyrekruttering til den prøyssiske hæren etter et stort nederlag under Sjuårskrigen.

For den kjente politiske teoretikeren Christian Wolff var hvert samfunnsmedlem like forpliktet til å bidra til å fremme det felles beste som vedkommende maktet. Her oppstår en forståelse av like plikter og rettigheter, uten standsforskjeller. Standshierarkiet ble likevel akseptert. Og i de fleste stenderforsamlingene var ikke bøndene representert, selv om adelen hevdet å representere alle personer i det landskapet som adelen representerte, i og med at adelen var dette landskapet.

Johann Georg Schlosser anbefalte en sterkere representasjon av bøndene i lovgivning og avgjørelser om utskriving av skatter. For bare bonden var lenket til landet, og han alene utgjorde nasjonen, sa Schlosser. I 1784 foreslo kong Friedrich den andres minister grev Hertzberg i ei forelesning til Berlins akademi at stendene i framtida burde ha bonderepresentanter, og i 1787 gikk den østerrikske ministeren grev Zinzendorf inn for at også jordeiende bønder burde få delta i avgjørelser om en skattereform.

Den moralistiske tenkinga hadde oppvurdert bonden, og lot ham bli sett på som et naturlig menneske, rent og uforfalsket. Men hadde han de ferdigheter og den kunnskap og den oversikt som krevdes for å delta i styre og stell? Det var mange som mente at bøndene trengte mer utdannelse for å kunne ta på seg støtte oppgaver i samfunnet, og for å være frie og selvstendige.

Pedagogisk reformisme.

Ved siden av alle forslagene om tekniske forbedringer av jordbruket og forbedring av de materielle livsforholdene for bøndene, var det forslag om å utvikle utdannelse for bøndene som møtte størst interesse. En stor del av litteraturen om bøndenes forhold som ble skrevet før 1800 tok opp utdanningsspørsmål. Disse forslagene siktet mot å skape forandringer innenfor bondeklassen, og ikke i dens forhold til andre grupper.

Den viktigste grunnen til å sørge for utdannelse for bøndene var at reformatorene ønsket at bøndene skulle bli flinkere som bønder, det var altså snakk om yrkesrettet utdannelse. Man ble klar over at dets fantes driftsteknologi og driftsmåter som ga større produksjon enn de som var vanlige i Tyskland, men siden bøndene ikke kjente denne teknologien, og uten utdannelse ikke hadde mulighet til å tilegne seg den, ble produksjonen mindre enn optimalt, og dermed ble også skatteinngangen mindre enn den kunne være.

Men de pensum som ble foreslått var betydelig mer omfattende enn bare teknisk kunnskap om jordbruksdrift. Bøndene måtte også lære å lese og å skrive og å regne. Og så var religion viktig. I Preussen under Friedrich II foreslo lederen for departementet for kirkesaker og offentlig instruksjon, Karl Abraham Freiherr von Zedlitz et pensum for skolene på landsbygda som bestod av religion, skriving, øvelse i lesing og regning, mekanikk, naturvitenskap, kosthold og helsestell, samfunnslære og yrkestrening utenfor skolen. Og pensum i landsbygdskolene i Preussen kom til å bli ganske omfattende, og utforminga av det ble overlatt til fagfolk, den politiske øvrigheta holdt seg utenfor den praktiske utforminga av skolevesenet.

En form for moralsk utdannelse ble det også lagt vekt på av mange grunner. Den ble blant annet sett på som viktig som en måte å oppmuntre bøndene til å ønske å forbedre sin situasjon. En moralsk utdannelse kunne lære bøndene hva det betydde å forbedre sin situasjon, og hva et godt liv var. De såkalte filantropistene, som J. B. Basedow, F. E. Fellenberg og F. E. Rochow, ønsket å spre idéer om humanitet og om å utvikle alle sine evner for å bruke dem i arbeid for eget og samfunnets beste.

Det opplyste eneveldet ga grunnlag for utvikling av idéer om statsborgerlig utdannelse, som impliserte langt mer enn en yrkesrettet utdanning for bøndenes barn. von Zedlitz hadde ønsket at barna skulle lære om samfunnets konstitusjon, og det ble sett på viktig at innbyggerne lærte om landets lover for at samfunnet skulle fungere etter disse. Det fantes et ønske om at innbyggerne ikke bare skulle være mekanisk lydige, men forstå den politikken som ble søkt ført, og delta i utførelsen av den. Ingen politikk ville lykkes dersom innbyggerne ikke forstod hva som ble forsøkt oppnådd og derfor ikke kunne bidra.

Friedrich II av Preussen mente at det kunne bli for mye utdanning. Bøndene burde lære så mye at de ble bedre bønder og fungerte i samfunnet, men ikke så mye at de ble misfornøyde med å være bønder og reiste inn til byene for å søke arbeid der. Og dette var et av de mest vanlige argumentene blant de som var motstandere av at bøndene skulle få utdannelse, den kunne gjøre bøndene misfornøyde og få dem til å forlate bondeyrket.

Skolevesenet på bygdene ble utbygd og ble stadig bedre ut gjennom det attende århundret. Samtidig som bøndene fikk bedre tilgang på boklig lærdom, ble det satt opp sperrer mot at de skulle utdanne seg ut over det elementære nivået.

Friedrich Eberhard von Rochow (1734-1805) er antatt å ha hatt stor betydning for utforminga av bygdeskolene i Preussen. Han var sønn av en prøyssisk minister, og begynte en militær karriere. Han ble skadet under Sjuårskrigen, og dro seg tilbake til godset sitt i Reckan. Der utviklet han interesse for å utdanne bøndene på godset. Hans første store skrift i forbindelse med utdanningsarbeidet var Versuch eines Schulbuches für Kinder der Landleute oder zum Gebrauch in Dorfschulen. Rochow skrev: "Jeg lever blant bønder. Jeg synes synd på folkene. I tillegg til det harde livet som denne klassen må leve, er de undertrykt av fordommer. De er uvitende om de mest nødvendige ferdigheter og det tar fra dem fordeler og kompensasjon som den nådige Gud for alle klasser også har garantert deres." Rochows bok ble lagt merke til av von Zedlitz, og også av Friedrich II. von Zedlitz fikk av kongen i oppgave å organisere skolene i Preussen eller Rochows modell. Det ga mange forbedringer. Rochow ble mest kjent for den modellskolen som han satte opp på godset sitt. Atskillige reformatorer kom og fikk impulser, og flere skrev om modellskolen.

Det ble satt opp mange modellskoler, men de var likevel for få til å få annen betydning i det lenge løp enn som forbilder. Det som var viktig var å reformere Landschulen eller Dorfschulen. Mange av disse var av dårlig kvalitet. De manglet penger til både lokaler og til lønn til de som underviste. De som var opptatt av denne skolen mente at staten måtte gripe inn på en eller annen måte og ta et ansvar for at landsbygdskolene fikk brukbare arbeidsforhold.

Men i hele Tyskland fikk hver landsby minst en skole. Og slik hadde det allerede vært i noen tid. De elendige lønningene som ble betalt til lærerne gjorde det vanskelig å skaffe brukbare lærere. Lærerne var ofte betalt dårligere enn dagarbeiderne, og stod ofte på bunnen av rangstigen i landsbyene, og ingen hadde særlig respekt for dem. Det var derfor umulig for lærerne å holde disiplin i skolen, om de da ikke hadde et eller annet handverk som de utøvde samtidig med at de underviste. Hvem som helst som ville påta seg å være lærer kunne bli det. Stillingen ble noen ganger auksjonert bort, og den som var villig til å påta seg arbeidet til lavest lønn fikk det. Den løsninga på lærerproblemet som var mest iøynefallende var å opprette spesielle lærerskoler.

Bøndene innså ikke at det var av betydning å sende barna til skolen. De mente ofte at det var bedre at barna var heime for å arbeide. Og de hadde lite å bidra med for å betale barnas skolegang. Det ble drevet propaganda overfor foreldrene for å få dem til å innse at det var av betydning at barna fikk utdanning. Denne foregikk gjennom skrifter fra reformatorene.

Bøker og andre skrifter ble mer vanlige blant folk på bygdene. Dette ble sett på som verdifullt, og det klargjorde og eksemplifiserte også at det var av verdi å kunne lese og skrive. Kalendere og almanakker, som inneholdt svært mange praktiske opplysninger, var utbredt, og det ble trykt tidsskrifter med bøndene som målgruppe. Mange av disse behandlet praktiske oppgaver. Det ble ihvertfall trykt hundrevis, om ikke tusenvis, av skrifter og bøker beregnet på den gemene mann med det siktemål enten å reformere og å opplyse ham, eller å motivere ham til å reformere seg selv.

Joseph von Sonnenfels (1732-1817) betvilte muligheten for offentlig utdanning "så lenge som stendenes ulikhet og ulikheten i eiendom består". Det var bred enighet om at de ulike stender måtte få ulik utdannelse, tilpasset sine oppgaver. De lavere klasser måtte ikke ødelegges for sin underordnede posisjon gjennom å få en utdannelse som passet for de øvre lag av samfunnet.

En forutsetning for alt arbeidet for å utvikle utdannelse for bøndene forutsatte at dette var mulig, at bonden hadde evne til å lære, at han ikke var født dum, at han hadde i likhet med andre mennesker utviklingsmuligheter. Rochow uttrykte ganske klart at menneskenes sjel var lik uavhengig av stand, og alle hadde rett til å utvikle sine evner. Menneskene forstand var uavhengig av standstilhørighet. Ikke så mange år tidligere hadde det blitt betvilt at bonden i det hele tatt var menneske. En annen forutsetning var det opplyste eneveldets utvikling av forståelsen av bondens statsborgelige karakter. Bonden var ikke bare adelsmannens underdanige undersått, han var også delaktig i staten.

Det var ikke full enighet om hvordan bondens utdanningsmuligheter burde være blant de som ønsket at bondens situasjon skulle reformeres. Justus Möser skrev i et essay rettet mot at visse samfunnsklasser ble utelukket fra utdannelse at dette ville ramme de lavere klassene hardest, mens det var akkurat disse klassene som hadde mest utholdenhet og flittighet. Blant barn av god familie var det nesten bare hypokondere og sarte sveklinger. Likevel var Möser ikke velvillig innstilt overfor utdannelse, og han mente at det var lite å vinne for bøndene ved å få utdannelse. Möser betraktet utdannelse for å være en luksus, i likhet med vitenskapene. Bonden fulgte tradisjonene, og dette var godt nok, mente Möser. Bonden hadde ikke råd til å eksperimentere med nye ting, det var for adelen. Tradisjonen var et tryggere grunnlag å gå ut fra enn fornuften. Möser var ingen tilhenger av opplysningstida.

Möser mente at de ulike stendene som samfunnet bestod av måtte holdes klar atskilte, og utdannelse var for den spekulative standen, og ikke for den aktive standen, altså bondestanden først og fremst. De egenskapene som Möser så hos bøndene var stødighet, soliditet, religiøs tro og en medfødt evne til å handle riktig i praktiske situasjoner, og dette var egenskaper som ikke ble utviklet videre i skolene. Derfor var skolene unyttige for bøndene. Utdannelse, filosofi og luksus var av det samme slaget for Möser, og han forbandt dem med bylivet og med kunstighet, og med amoral og umoral.

Möser la mer vekt på intuisjon og lidenskap, som han tilla bøndene, og som han mente at de ble ledet av til å følge gamle tradisjoner. Samfunnet bestod ikke bare av den nålevende slekt, men var et resultat av uendelig mange slekters virke, og dette hadde satt sine spor som fortsatt var levende og gjorde seg gjeldende. Disse sporene ble gjennom tradisjonene fulgt og holdt åpne, og bøndene var den standen som hadde best kontakt med dem gjennom sine levende intuisjoner og lidenskaper, og det ville ikke føre til noe godt, bare til fremmedgjøring, å prøve å overstyre tradisjonene ved hjelp av fornuften.

Vi ser at et mer positivt syn på bøndene kunne vokse fram fra filosofiske syn som var helt motsatte. Möser var en ortodoks tradisjonalist, men hadde likevel et positivt syn på bonden. Möser var motstander av opplysningstida, men opplysningstenkerne mente at bøndene hadde samme fornuft som mennesker i andre stender, og samme rett til å utvikle sine evner. Möser fryktet for at opplysning og fornuft skulle ødelegge bøndenes tradisjonsbundethet. Derfor var han skeptisk overfor utdannelse av bøndene.

Både opplysningstenkerne og pietistene oppvurderte bonden som individ; opplysningstenkerne fordi han var en fornuftig skapning med samme rett til utvikling som enhver annen, og pietistene fordi han var skapt i Guds bilde, mens Möser oppvurderte bonden som medlem av bondestanden, som Möser betraktet som den viktigste og mest ekte og opprinnelige i samfunnet, samfunnets grunnvoll ikke bare økonomisk, men også den moralske grunnvollen. Kameralistene og tilhengerne av det opplyste eneveldet oppvurderte bonden av begge disse grunnen, av den første grunnen fordi han var undersått og statsborger, og av den andre grunnen fordi bøndene var det økonomiske grunnlaget både for eneveldet og for samfunnet. Mösers ortodoksi ville aldri anerkjenne like muligheter og rettigheter for alle personer i samfunnet, eksempelvis som at bøndene skulle ha samme rett til utdannelse som overklassen. Likevel var den oppvurdering av bøndene som gjorde seg gjeldende ut over i det attende århundret ei ny utvikling som kom etter hvert som den lokale adelen ble mindre dominerende.

Selv om man i 1780 årene hadde fått øynene opp for at bøndene var individ som kunne både ha nytte av utdanning og også kunne ha moralsk rett til personlig utvikling og myndighet, ble de likevel betraktet som undersåtter som måtte administreres for at samfunnet ikke skulle gå i oppløsning. Og den overordnede administrasjonen tillå staten.

I 1780 årene begyntes et syn på at til og med undersåtter som bøndene også kunne være statsborgere å utvikles. Det betyr at de på noen måter kunne delta i, eller hevde oppfatninger om, statens affærer, på like fot med andre, at de kunne være partnere i samfunnet som man samarbeidet med.

Etter at reformperioden tidlig i det nittende århundret var over, med dens alt i alt skuffende resultat, ble det publisert langt mindre litteratur som tok opp bøndenes utdannelse. Nå var resultatene av utdanningsbestrebelsene ikke de dårligst og mest skuffende, Preussen fikk tross alt i første halvdel av det nittende århundret den beste folkeskolen i verden.

Adam Smith i Tyskland

Adam Smiths kjente verk "Wealth of Nations" ble publisert i 1776, og ble raskt oversatt til mange europeiske språk, blant dem tysk. I dette verket utfordret Smith oppfatninga om at private monopol som opererte i følge statlig konsesjon og statlige reguleringer var fordelaktige for andre enn de som eide disse monopolene. I stedet satte han opp et ideal om svært mange små produsenter og selvstendige næringsdrivende. De statlige reguleringene av økonomien ble ikke fjernet fra økonomien, men de skulle ikke lenger foretas til fordel for privateide monopoldannelser, men for å hindre at slike monopoldannelser oppstod. Dersom personene stod fritt til å utfolde sin aktivitet slik de selv ønsket, ville det samlede resultatet være mest gagnlig ikke bare for de enkelte personene, men også for samfunnet som helhet.

Smiths verk ble oversatt til tysk i 1776-78. Den første innflytelsesrike gruppen av tilhengere av Adam Smith oppstod ved universitetet i Göttingen. Også politiske ledere, som Hardenberg og Stein i Preussen, kom til å kjenne Adam Smiths verk. Men med hensyn til utforming av jordbrukspolitikken betydde Smith lite direkte, siden alle de idéene som Adam Smith framførte om jordbruk allerede var godt kjente. Smith gikk inn for avskaffelse av livegenskap, fri kornhandel, bondeeie av jorda og annet som allerede var en del av fysiokratenes program. Og begrunnelsene som Smith ga for disse reformene var like de som fysiokratene ga, som at det ville føre til økt produksjon. Men Smith la ikke all vekt på jordbruket.

En kjent økonom fra denne tida, Ludwig Heinrich Jakob ved universitetet i Halle, klassifiserte hindringene for jordbruket på denne måten:

  1. Kunstige eiendomsforhold som stammet fra arvereglene, fellesjord, jakt, beite og kvegdrifts rettigheter på annen manns land, og hindringer for omsetning av jord;
  2. Restriksjoner på bruken av jorda.
  3. Restriksjoner på handelen med landbruksprodukter.
  4. De elendige personlige forholdene for mange bønder, inkludert slaveri, personlig underdanighet og alle slag avhengighet av adelige jordherrer.
  5. Et urettferdig skattesystem som skremte folk bort fra jordbruket, spesielt på grunn av de personlige tjenestene som måtte ytes til jordherrene.

Han listet også opp restriksjoner på eiendom som ikke var naturlige:

  1. Restriksjoner på eiendom som førte til at de ikke kunne omsettes fritt, og som derfor reduserte eiendommens verdi, og også førte til at de dyktigste jordbrukerne ikke fikk den jorda de trengte.
  2. Restriksjoner på oppdeling og sammenslåing av jordparter.
  3. Restriksjoner på bruken og dyrkinga av jorda.

Jakob var en motstander av all bruk av tvang, også tvang til å være bønder for personer som ikke ønsket å drive med jordbruk. Bøndene måtte ha full frihet både til å planlegge og å gjennomføre sin gårdsdrift som de ønsket og til å disponere over gården og dens produksjon.

Albrecht Thaer (1752-1828) var en av jordbrukspionerene. Han ble utdannet som medisiner i Göttingen, og returnerte til Celle for å praktisere. Der ble han interessert i jordbruk, og bestemte seg for å opprette et modellbruk som et eksempel på jordbruk drevet etter vitenskapelige prinsipp. Etter noen år hadde han greid å bygge opp en gård som gikk godt. Denne eiendommen tiltrakk seg stor interesse, og i 1804 ble han autorisert til å opprette en landbruksskole, og i 1810 ble han professor i kameralisme i Berlin. Han var den første som forsøkte å gi jordbruket en vitenskapelig basis. Han studerte også landbruksøkonomi, og gikk inn for at de føydale forholdene og restene etter dem måtte fjernes fra landbruket og bøndenes forhold. I økonomisk teori stod han Adam Smith nært.

Fysiokratene gikk inn for at reformene skulle gjennomføres raskt og i stor skala av et eget landbruksministerium. Men det var ulike oppfatninger om hvordan reformene skulle gjennomføres. Noen få mente at de burde overlates til jordherrenes forgodtbefinnende, selv om de fleste som ønsket reformer mente at staten måtte ta initiativet og gjennomføre reformene.

L H Jakob mente at staten skulle opprette frihet for bøndene og for eiendommen, og deretter trekke seg tilbake til oppgaven å overvåke at friheten ble respektert og opprettholdt. Også Thaer mente at bøndene først måtte frigjøres og et rettferdigere skattesystem innføres før fri omsetning av eiendom og landbruksprodukter ble innført. Det betydde at svært omfattende reformer var nødvendige.

Adam Smith bidro med få om noen originale idéer til tysk tenkning omkring jordbruket og bøndenes stilling. Likevel satte han dem inn i en sammenheng som gjorde dem til viktige elementer i all økonomisk tenkning. Dessuten bidro han til å oppvurdere bonden som den originale produsenten som på egen hånd måtte få organisere produksjonen i følge egne vurderinger. Og dette var et stort framskritt etter at adelen i århundrer hadde betraktet bonden som et dyr.

Oppvåkning av nasjonal bevissthet

Adam Smiths økonomisk-liberalistiske betraktning av bonden ga ham egentlig ikke større verdighet og myndighet enn det som Mösers ortodokse og standsbaserte betraktninger ga bonden. Begge sa at bonden var det økonomiske fundamentet, og at bonden måtte få utøve sitt arbeid som bonde som han selv fant best, og selv, som økonomisk primærprodusent, eie den jorda som han dyrket. Men ingen av disse to forestillingene om bonden likestilte bonden med adelsmannen.

Möser hadde oppdaget spesielle dyder hos bonden, bonden var bærer av landets tradisjoner som ingen annen. Han var from og flittig og viste instinktivt hva som rent praktisk var riktig. Bonderomantikken koplet bondens liv sammen med moralsk dyd, og var også en reaksjon mot opplysningstidas vekt på fornuften. Den våknende nasjonalismen ble koplet til denne bonderomantikken, og bonden kom til å bli sett på som "urtyskeren".

Den oppvåknende nasjonalismen var blant annet en reaksjon mot fransk innflytelse. Fransk kultur og litteratur satte standardene for godt og dårlig. Fransk litteratur ble lenge vurdert som langt mer høgtstående enn tysk litteratur, og mange av de tyske fyrstene prøvde å ape etter skikk og bruk og prakten ved hoffet i Versailles, uten å nå opp til å kopiere hoffet i Versailles. Nasjonalismen var et forsøk på å definere det tyske som like verdifullt og ekte som det utenlandske, og i søket etter det ekte tyske ble bøndene trukket fram som de ekte tyske personene og bærerne av de tyske dydene. Disse var i følge Christian Friedrich Daniel Sombart lojalitet, enkelhet, soliditet, renhet, ærlighet og oppriktighet. Samtidig klaget Sombart over bondens underdanighet.

Herder (1744-1803) likestilte alle nasjoners kultur med hensyn til verdi, og Klopstock innledet nasjonalromantikken i litteraturen. Herder skrev at litteraturen ikke kunne underkastes en universell målestokk. Hvert språk er uttrykk for det folket som bruker språket, og må ikke søke å imitere andre kulturer, men å utvikle sin egen egenart. Språket ble kriteriet på nasjonalitet. Tyskerne hadde ingen felles statsdannelse, men de hadde et felles språk. Alle som snakket et bestemt språk tilhørte samme nasjon. Og det mest ekte var folkets språk og folkediktning og folkesanger, og de var først og fremst å finne på landsbygda og blant bøndene. Derfor kom bøndene til å bli sett på som de sanne bærerne av folkekarakteren og folkekulturen. Bøndene var identiske med folket og nasjonen.

Herder publiserte en samling folkesanger fra flere land, Stimmen der Völker i 1778 og 1779. Men allerede før dette hadde folkesanger begynt å fylle journaler. Årene 1805-08 kom Des Knaben Wunderhorn i tre bind, redigert av Achim von Arnim og Clemens Brentano, som ble svært godt mottatt. Brødrene Grimm samlet folkeeventyr i disse årene. Det var ikke bonden, men først og fremst adelsmannen, som i forsøk på å være moderne, forfransket språket sitt og snakket kaudervelsk. Det var tvert imot bonden som forsvarte det nasjonale språket ved å bruke det uforfalsket.

Den revolusjonære perioden fram til 1806.

Den franske revolusjon førte til en viss frykt for at bøndene i Tyskland skulle følge de franske bøndenes eksempel og storme slottene og herregårdene rundt om i landet. Johan August Schlettwein skrev i 1791 at når folk lever i elendighet og blir mishandlet og utbyttet, og ser hvordan det overskuddet som deres harde slit produserer blir sløst bort av herrene, kan de bli så indignerte over tingenes tilstand at de med makt vil søke å ødelegge de forholdene som de betrakter som årsak til sin elendighet.

I 1790 kom det til flere oppstander i Saksen, og en av dem utviklet seg til et større opprør. I 1793 og 1794 var det flere opprør i Preussen, spesielt i Schlesien. Generaldirektoratet var sterkt preget av frykt for et større opprør. Men frykten for opprør fremmet reformer. Adelsmenn som tidligere hadde motsatt seg reformer forandret holdning. Freiherr von Münchhausen advarte i 1793 om at det i hans tid mer enn noen gang tidligere var grunn til å tro at mangelen på respekt for bøndene ikke bare var æreløs, men også stod i motsetning til egeninteressen og var farlig for statens konstitusjon. Christian August Wichmann publiserte i 1795 en lang studie om bøndenes tvangsarbeid, og han formante til avskaffelse av alle kilder til misnøye blant de brede lag av folket, siden den franske revolusjon overalt hadde vekket til live stor kjærlighet til friheten. Voldsomme revolusjoner utført av det jevne folk var alltid resultat av langvarig undertrykkelse og manglende vilje til reformer.

Mange forskjellige reformforslag ble satt fram, og mest vekt ble det lagt på å avskaffe tvangsarbeidet og arbeidstjenestene. Arbeidstjenestene ble sett på som den mest undertrykkende enkeltfaktor og det største irritasjonsmomentet for bøndene. Johann Gottlieb Fichte skrev mye om naturlov og fornuft, og om at bøndenes tvangsarbeid var uforenelig med begge disse. Tvangsarbeidet ble sett på som den forpliktelsen som var sterkest hatet og avskydd av bøndene, og også som den mest skadelige forpliktelse som hvilte på bøndene. I en stat der det var store motsetninger mellom de sosiale klassene var det stor sannsynlighet for at det ville oppstå sosiale vanskeligheter.

Freiherr von Münchhausen listet opp noen spesielt ondartede former for arbeidstjenester: 1) Transport av en tidligere avling mens den nye avlingen ikke kan høstes siden arbeidskraften er opptatt med den gamle avlingen; 2) bygging av elegante bygninger for herren mens bondens egen hytte faller sammen; 3) utførelse av unødvendig budtjeneste mens bondens døende foreldre ikke kan få omsorg, 4) nødvendigheten av å frakte et eller annet med et hestespann der det ville være tilstrekkelig med en hest; 5) nødvendigheten av å reise over store avstander for å betale noen få penny i avgifter, 6) vakthold gjennom hele natten ved herrens bolig etter en hard dags arbeid; 7) nødvendigheten av å kjøre et spann trekkdyr åtte mil for å frakte en mindre mengde av herrens korn fire mil; 8) nødvendighetene av å utføre tjenester mens ens eget hus brenner ned. Dessuten fortalte von Münchhausen om mange tilfeller av fysiske mishandling av bøndene.

Mange adelsmenn så på forholdene mellom bønder og herrer som grunnleggende riktige, og bare i behov av at misbruk ble fjernet. Adelens og jordherrenes privilegier og rettigheter ble av disse sett på som grunnleggende rettferdige og forsvarlige, med der det nok kunne forekomme overgrep fra herrenes side, overgrep som adelen selv burde rette på. De dårlige forholdene ble sett på som forårsaket av at bøndene misforsto sin egen situasjonen og naturen til de forpliktelsene som de var underlagt, og derfor var det som mest av alt trengtes at bøndene ble opplyst om rettferdigheten i de forpliktelsene som de var pålagt, og undervist i hvor fortreffelig den bestående samfunnsordningen var. De gruppene som stod for dette synet var tradisjonalister som glorifiserte det gamle standssamfunnet. De la vekt på det som ofte ble sett på som den fremste av alle religiøse dyder, nemlig lydighet mot den bestående orden. De la også vekt på å utvikle bøndenes takknemlighet og kjærlighet til jordherrene og adelen. Religiøs og moralsk trening ble derfor sett på som viktig. Den pietistiske forfatteren Johann Heinrich Jung-Stilling skrev at det var bare en mild, fredelig og velgjørende måte som all misbruk kunne ble avskaffet på, og det var gjennom å streve for moralsk perfeksjon, utvikling av ens egen personlighet og unngåelse av luksus; med et ord: alminnelig og praktisk kultivering av den sanne og rene kristne religion.

Forslagene om bondefrigjøring ble sjelden angrepet av disse konservative og tradisjonalistiske jordherrene og ideologene. De la heller vekt på hvor velsignet og fordelaktig forholdet mellom bønder og adel kunne være dersom alle gikk fram på en kristelig og menneskekjærlig måte. Og nå var adelen begynt å betrakte bøndene som mennesker, og selv disse konservative adelsmennene og deres meningsfeller uttrykte klart og tydelig at betraktet bøndene som mennesker. Slik skrev for eksempel den konservative Johann Stephan Pütter, professor i Göttingen og en markert konservativ i spørsmål om jordbruksreformer, at

"tjenere og tjenestejenter av naturen og i forhold til et høyere vesen er ikke kveg men mennesker like så vel som herren".

Adelen begynte rundt 1790 å forsvare sine privilegier ved å vise til sin omsorg for bøndene. Bare tjue år tidligere hadde situasjonen være den omvendte, da forsvarere av bøndene måtte vise til bøndenes nytte i samfunnet for å rettferdiggjøre krav om forbedringer i deres situasjon. Nå ble bøndenes nytte og viktighet tatt for gitt, og adelen kjente at den måtte forsvare sin posisjon og sine privilegier ved at adelsmenn framførte at de var nyttige og viste omsorg. De hevdet å være samfunnets skjold og verge.

Konservative grupper søkte etter allierte blant bøndene. En måte dette ble gjort på var gjennom å lovprise bonden som et tenksomt individ og en forsvarer av fedrelandet. Det hadde vært vanlig å se på bonden som en person uten interesser utenfor sitt eget grøtfat. Dette var fortsatt ganske vanlig, og forekom så seint som i 1812 da Friedrich August Ludwig von der Marwitz fra Preussen framholdt at så lenge bøndene var bønder kunne de ikke bli antatt å ha innsikt eller dømmekraft, og at de ikke var i stand til å se statens interesser. Og at de derfor ikke kunne være med på å avgjøre offentlige saker. For å motgå dette trykte et ledende konservativt tidsskrift fortellinga om noen bønder som hadde adoptert noen barn fra en nabolandsby som hadde vært utsatt for brann. Også andre fortellinger om hvordan bønder uselvisk oppofret seg ble trykt. Hensikten var å vise at bøndene viste ansvar for det større samfunnet så langt deres krefter rakk.

Dessuten hadde det i flere tilfeller hendt at franske angrep mot Tyskland etter 1795 ble møtt med hardnakket og spontan motstand fra bøndene. Erkehertug Karl av Østerrike skrev i 1796 til den franske generalen Jourdan at dersom han fulgte opp sine trusler om summarisk henrettelse av tysk bondergerilja og brenning av landsbyer ville dette bli fulgt opp av østerrikerne med henrettelser av franske soldater som var tatt til fange. Bøndene var den tyske nasjonalgarden, skrev erkehertugen, og hadde all rett til å forsvare seg og sin eiendom. Erkehertug Karl ble ikke støttet av alle tyske autoriteter i dette, i det mange var redde for bøndene, og uttrykte frykt for bevæpnede bønder.

Likevel, bøndene ble her innrømmet en aktiv rolle i samfunnet. Tidligere hadde bøndene blitt erkjent å forsørge samfunnet og være de fremste bærerne av et opprinnelig språk og en folkekultur, men det var mer passive og iboende egenskaper. De hadde lite å gjøre med bevisst og målrettet deltakelse i samfunnets affærer.

Med den revolusjonære epoken begynte en virkelig alvorlig kritikk av den tyske adelen, som ikke var begrenset til bare kritikk av misbruk og overgrep mot bøndene. Den nye kritikken gikk inn i underordningsforholdet mellom bønder og adel, og så at adelen overlatt til seg selv ikke ville reformerer, altså avskaffe, denne grunnleggende siden ved dette forholdet. Ingen reform innenfor underordningsforholdet ville være tilstrekkelig.

Adelen hevdet at den representerte bøndenes interesser i alle politiske sammenhenger. Derfor var adelen motstander av at bøndene skulle få egen representasjon i politiske spørsmål. Dette standpunktet ble utsatt for angrep, og det ble vist til at når adelen hadde vært sterk hadde den alltid utnyttet dette til å øke undertrykkelsen av bøndene. Når bøndene ikke var representert hadde dette også alltid ført til at den ikke ble tatt hensyn til. August Ludwig Schlözer pekte på at ingen reformer ville endre adelens dype forakt for bøndene. Tross alt hadde adelen aldri vist mer omsorg for bøndene enn den hadde for hestene og kyrne sine.

Adelens rett til å uttale seg på bøndenes vegne ble mer og mer trukket i tvil. Adelens posisjon og privilegier ble ikke uten videre akseptert. Hvordan kunne adelen rettferdiggjøre sine privilegier? Adelens rolle hadde opprinnelig vært å være kriger, men etter hvert var det bøndene som var blitt soldater og krigere. Adelen bidro på ingen måte positivt til samfunnet, siden adelen ofte bare var parasitter som heller ikke betalte skatter. De skattene som adelen bevilget i landdagene ble betalt av bøndene. Hvorfor skulle da adelen ha føydale rettigheter overfor bøndene? Disse argumentene ble ikke framført for å avskaffe adelsprivilegiene, men for å vise at adelens rettigheter i forhold til bøndene ikke kunne rettferdiggjøres, og at blant annet derfor burde bøndenes arbeidsplikt avskaffes.

Ikke før Napoleons kampanjer i Tyskland i 1806 og 1807 ble likevel adelens privilegier og nytte trukket alvorlig i tvil. Etter Preussens militære sammenbrudd kunne grunnleggende kritikk av adelen oppnå utstrakt støtte. Det ble skrevet at de personene som bar adelstitler ikke var de personene som var verdige til disse titlene.

Mange kom til å se at det var bøndene og ikke adelen som representerte landet og som forsvarte det og som bar byrdene.

Prøyssisk kollaps og nasjonal gjenfødsel.

Etter Preussens militære sammenbrudd ble samfunnet tatt opp til grundig vurdering. Fichte tordnet i 1808 til de utdannede klassene i sin Reden an die deutsche Nation at nå, for første gang, hadde de mulighet til å gjennomføre initiativ for å føre samfunnet framover.

Paul Ferdinand Friedrich Buchholz skrev at hoffet var adelens fange, og adelen var bare opptatt av sin egen velferd. Den prøyssiske embetsmannen Friedrich von Coelln støtte Buchholz i at adelen ikke bidro til samfunnet på noen måte, men overlot alle byrdene til bøndene.

Problemet som Preussen stod overfor var ikke bare politisk, men også moralsk, mente flere av de mest tenksomme reformatorene. Det fantes ikke noe fellesskap i Preussen. Man fant ikke seg selv, eller en identifikasjon av seg selv, igjen i samfunnet. Adelen var ikke i stand til å se ut over sine klasseinteresser, og middelklassen var bare opptatt av sine penger. Desillusjonert over de tradisjonelle lederne appellerte reformatorene til folket.

Hæren ble reorganisert for å gi den en mer folkelig karakter. Landwehr og Landsturm ble opprettet. Den franske massemobiliseringen - levée en masse - hadde vært opphav til idéen om folkelig massemobilisering og om å skape en folkehær.

August Neithard von Gneisenau, medlem av reorganisasjonskomiteen og en tidlig tilhenger av folkelig opprør mot den franske okkupasjonen, framførte i et essay i 1807 den oppfatning at Napoleons storhet stammet fra den brede nasjonale oppslutning fra og mobilisering av befolkninga gjennom revolusjonen. "Hvilke uendelige krefter sover ikke i skjødet til en nasjon, utviklete og ubrukte!" skrev han; "i brystet til tusener og tusener av menn lever det en stor ånd". Hvorfor gjorde Tyskland ikke bruk av denne ånden. Gneisenau ville ikke bare la de som ønsket det delta i en folkehær, men la alle som deltok ble fritatt for alltid for alle arbeidsplikter som de skyldte jordherrene.

Mange forfattere skrev om hvor moralsk ødeleggende underdanigheten var for befolkningas karakterdannelse og personlige utvikling, og hvordan det gjorde det umulig for bøndene å oppleve seg som medlemmer av det større samfunnet. Den gjorde det umulig for bøndene både å delta i og å bidra fritt og personlig til det større samfunnet. Underdanighetene gjorde at bonden nødvendigvis måtte oppleve seg som uønsket, og nødvendigvis måtte oppleve autoritetene som undertrykkende makter. Den eneste måten å oppgradere bondene på var å fjerne den påtvungne underdanigheten. Dette ville innebære både å fjerne arbeidspliktene og å fjerne jordherrenes juridiske myndighet. Adelsmannen skulle ikke lenger utøve noen myndighet som naturlig tillå staten.

Stein
Karl Freiherr vom Stein var en reformator som fikk ledende oppgaver i Preussen som førsteminister etter det militære sammenbruddet. Han så det som avgjørende viktig å forandre bøndenes stilling. Så lenge den majoriteten av befolkninga som levde på landsbygda var underlagt jordherrene, var de nektet muligheten til å delta i det større samfunnet siden de var låst inne i underdanighet under godseierne. Stein mente at det var nødvendig å skape en "offentlig ånd", som skulle være så karakterisert av kjærlighet til konge og fedreland, at bøndene gjerne ofret livet for dem. Det gjaldt å skape en så direkte som mulig forbindelse mellom bøndene og kongen. Adelen kunne ikke få stå som selvstendige mellomledd mellom staten og bonden.

(I kapitlet "Junkernes politikk" har jeg skrevet om akkurat denne delen av reformperioden i Preussen.)

Stein hadde blitt påvirket av Adam Smiths tenkning. Før Stein dannet sin regjering, kan man kanskje kalle det, i Preussen, som førte sin reformpolitikk i 1807-08, hadde han arbeidet i statsadministrasjonen i de vestlige delene av Preussen, altså i Vest-Tyskland, på 1780-tallet. Der hadde han et ansvar for gruvedrift. Han førte ingen merkantilistisk politikk, men førte oppsyn med gruvedriften og bygde ut veier og transportruter til gruvene, uten å tillate at bøndene måtte gjøre dette som underbetalt arbeid eller som pliktarbeid.

Stein var motstander av pliktarbeid og de underdanige forholdene på godsene øst for Elben. Etter en tur til Mecklenburg skrev Stein:

"Boligen til adelsmannen i Mecklenburg, som tar bøndenes land i steden for å bedre deres situasjon, synes for meg å likne hiet til et rovdyr, som legger øde alt rundt det og omgir seg med gravens stillhet."
Prisen på land, på dets produkter og sikkerhet for salg av produktene, sammen med mulighet for å utføre store offentlige arbeider må sikkert være større i land som har en stor og driftig befolkning enn i disse der befolkninga er degradert til ikke å være mer enn en integrert del av godsets kveg, skrev Stein.

For Stein var det sikkert at frihet og selveie for bøndene var nødvendig for å oppnå økt produktivitet og økt velstand. Stein mente at menneskene bare kunne utvikle seg og sine evner i frihet. Bare da hadde de mulighet for å ta opp utfordringer. Derfor var det nødvendig at menneskene fikk tilgang til en arena eller til virksomhet der de kunne utfolde seg i frihet.

Denne viktige idéen ble forsterket av tanker som ble utviklet innenfor pedagogikken i de siste to tiårene i det attende århundret. De mest avanserte pedagogiske idéene hadde tidligere ikke kommet lenger enn til at meningsfull instruksjon ikke bare måtte presentere studentene for prinsipp for rette handlinger, men også knytte disse til konkrete situasjoner. Dette var et viktig steg framover fra det gamle katekismepugget. Men fortsatt mente man at utdanning og opplæring handlet om å tilegne seg et kunnskapssystem. Men gradvis ble et nytt syn på utdanning utviklet, der man kom til å mene at utdanning bestod i å utvikle evnen til å tenke selvstendig og å forstå. Dermed ble presentasjonen av kunnskap mindre viktig enn presentasjonen av situasjoner som måtte bli forstått og der man skulle ta avgjørelser. Studentens egen utvikling ble målet, og ikke bare tilegnelse av kunnskap og avhengighet av generelle prinsipp.

Pestalozzi
Flere mennesker spredte disse nye idéene. Christian Salzmann er en, Philipp Emmanuel von Fellenberg er en annen, men mest kjent er Johann Heinrich Pestalozzi (1746-1827) fra Sveits. Pestalozzi er fortsatt kjent, og han ble også svært kjent i sin samtid, fra 1790 tallet av. Pestalozzi er kjent for å ha formulert idéene om utdannelse gjennom Selbstkraft og Selbsbetätigung på en systematisk måte i et større antall bøker og artikler, og for å ha popularisert disse idéene. Han opprettet også den mest kjente modellskolen i sentraleuropa. Det mest kjente bokverket til Pestalozzi var Lienhard und Gertrud, et tre binds verk som omhandlet foreldreparet Lienhard og Gertrud og deres barn. Barna vokste opp på en gård og i en landsby, og ble oppdratt og opplært av sine foreldre. Pestalozzi var overbevist om at undervisning som baserte seg på kjente situasjoner og objekt var av langt større verdi enn en som bare var basert på bøker og papir. Pestalozzi var interessert i undervisning av bondebarn, og han mente at siden deres naturlige miljø var landsbyen og markene og engene og åkrene og fjøsene og dyrene, måtte undervisninga ha forbindelse til dette miljøet for å være vellykket. Undervisninga skulle ikke avbryte den utviklinga som barna var inne i utenfor skolen, men ta utgangspunkt i denne og utvikle den videre.

Pestalozzi angrep pliktarbeidet og underdanigheten på godsene i flere skrifter. Han mente at frihet var en nødvendig forutsetning for utvikling. Pestalozzi sine idéer var godt kjente i Tyskland, og spesielt i Preussen. Derfor er det sannsynlig at også Stein kjente Pestalozzi. Det er sikkert at personer som Stein hadde omgang med kjente Pestalozzi, som en av Steins nærmeste venner, Ludwig Nicolovius. Det er sterke likheter mellom Steins tenkning og Pestalozzis tenkning. Begge så menneskenes daglige arbeid og daglige liv som utgangspunktet for utvikling av ferdigheter og for menneskenes personlige utvikling.

Disse tankene kombinert med idéen om at menneskene måtte ha kontroll med sitt arbeid og dets resultat gjennom å eie det for å utvikle den selvstendighet og selvtillit som er en nødvendig forutsetning for personlig utvikling og utvikling mot å bli en aktiv samfunnsborger, fikk Stein til å gå ut fra at det var nødvendig å frigjøre bøndene og gi dem mulighet til å eie de gårdsbrukene som de dyrket. Slik var Steins tanker ikke først og fremst økonomisk orientert, men moralsk orientert: bøndenes selveie var motivert ut fra et ønske om at de skulle utvikle seg til å bli samfunnsborgere med ansvar for det samfunnet som de levde i, og ikke ut fra et ønske om at de skulle bli vellykkede næringsdrivende.

Stein så staten som en stor nasjonal utdanningsinstitusjon. Ved gjennom bondefrigjøring å gi bøndene mulighet til å delta samfunnet fikk de også mulighet til å utvikle seg til å bli politisk aktive individ. Stein ønsket at en gang inn i framtida ville bøndene være representert i en landdag av bønder som var valgt av og blant bøndene.

Det måtte ikke bare bli gjort mulig for bøndene å utvikle seg til selvstendighet, men det må også bli nødvendig for dem. Det må altså ikke være noen form for formyndere eller veiledende øvrighet som skulle ta seg av dem eller hjelpe dem. Bøndene skulle ikke på noen måte være underlagt administrasjon.

Det prøyssiske militære nederlaget i 1806 hadde gjort det klart at den likegyldighet og fiendtlighet som majoriteten av befolkninga hadde grunn til å møte regimet med måtte forandres dersom Preussen skulle bli i stand til å vinne ny selvstendighet. Det var nødvendig å integrere bøndene i samfunnet på en ny måte, og for å gjøre dette måtte de oppvurderes og oppgraderes. Bøndene kom til å bli betraktet som altruistiske, lojale og offervillige i tillegg til at de på mange måter allerede ble sett på som på som fedrelandets ryggrad.

For Stein var ikke statsborgerskap bundet til klassetilhørighet. Alle hadde i utgangspunktet mulighet til å utvikle seg til å bli aktive deltakere i samfunnet, og ikke bare være passive undersåtter. Steins reformer var av stor betydning.

Arndt
Ernst Moritz Arndt (1769-1860) bidro til å utvikle forestillingen om bonden. Han var dikter og skribent, og sønn av frigjorte bønder i svensk Pommern. Han fikk ved hjelp av en ukjent velgjører gå på skole i Stralsund, og studerte senere teologi i Greifswald og Jena. Han ble etter fullførte studier prest i 1796, men trivdes ikke som prest. Han reiste derfor rundt i Europa et års tid.

År 1800 ble han professor i historie i Greifswald, og i 1805 begynte han å advare tyskerne mot fransk forakt for alt tyske, og mot at tyskerne selv undervurderte alt tysk til fordel for det utenlandske. Angrepene på det franske var så voldsomme at da Frankrike okkuperte Preussen flyktet Arndt til Sverige, der han fikk arbeid og bodde i to år. I 1808 vendte han tilbake til Tyskland og bosatte seg i Berlin. I 1810 vendte han tilbake til stillinga som professor i Greifswald, men i 1811 reiste han først til Praha, der han blant andre møtte Blücher, Scharnhorst og Gneisenau. Han reiste videre til St. Petersburg, der han ble medlem av en gruppe som samlet seg rundt Stein. Under frigjøringskrigen fulgte han troppene gjennom Tyskland, og skrev nasjonalistiske sanger og pamfletter. Han ble professor i historie ved det nye universitetet i Berlin, men var så sterkt kritisk mot den reaksjonære regjeringa at han fikk forbud mot å undervise, og myndighetene innledet ei gransking av ham. Først i 1840 fikk han på nytt lov til å undervise. I 1848 ble han valgt til representant i parlamentet i Frankfurt.

Arndt angrep motstanderne av bondefrigjøring. Underdanigheten og tvangsarbeidet som bøndene var underlagt begrenset deres frihet og mulighet til aktivitet på en urettferdig måte som la unødvendige begrensninger på både bøndenes, jordbrukets og landets utvikling.

Etter at Preussen var blitt okkupert ble Arndt en glødende patriot som så bøndene som fedrelandets fremste forsvarere. I 1803 hadde han nøyd seg med å betegne bøndenes underdanighet som urettferdig og ukristelig, men i 1810 skrev han også at den var Tysklands katastrofe. Bondefrigjøring var nødvendig for at Tyskland skulle bli fritt. Både Arndt og andre dro paralleller til den tid da Roma, og andre antikke stater, var bonderepublikker der bøndene var i stand til å forsvare sin frihet, og sluttet at bare i stater der befolkninga var frie bønder var befolkninga villig til og i stand til å stå opp og forsvare sin frihet.

Arndt la ned mye arbeid for at det skulle opprettes en konstitusjon der representative forsamlinger med bonderepresentasjon tok avgjørelser og ga lovene i Tyskland. Arndt gikk inn for representative forsamlinger der stendenes egne valgte medlemmer representerte stendene. Dette gjorde han for å sikre at bøndene var representert. Dersom parlamentet ble opprettet etter et system der hver mann hadde en stemme og hele befolkninga stemte samlet kunne dette gjerne føre til at bøndene i det hele tatt ikke ble representert, eller at de ble representert av personer som ikke kjente til bondeyrket.

Arndt så spesielt to måter som bondestanden kunne bli ødelagt på:

  1. Gjennom oppsamling av rikdom i enkelte familier, som kunne begrense uavhengigheten til de mindre bøndene og redusere deres antall.
  2. Gjennom undertrykkelse og slavebinding av mindre jordbrukere gjennom misbruk fra og lovløshet i overklassen, der jordherrene tvang de mindre jordbrukerne inn i slaverilikenede arbeidsforhold.

Arndt ønsket at det skulle eksistere en stor klasse frie selveiende bønder som hadde eiendommer av moderat størrelse. Disse skulle eie det meste av den dyrkbare jorda. Arndt ønsket at dette skulle sikres gjennom lovgivning.

Det var store likheter i måten Stein og Arndt så på bøndene på, men også forskjeller. Stein ville at bøndene skulle bli frie og selveiende for å utvikle de moralske kvalitetene som gjorde dem skikket til å bli aktive samfunnsborgere, mens Arndt mente at bøndene allerede hadde disse kvalitetene, men under de herskende forhold var de undertrykte og disse kvalitetene kunne ikke bli tatt i bruk og komme til uttrykk siden bøndene ikke hadde tilgang til noen offentlig arena der de kunne utfolde sine moralske kvaliteter.

Etter 1815 overtok reaksjonen i Tyskland. Mange bønder hadde fått frihet, men de hadde knapt fått forhold å leve og virke under som tillot dem å beholde friheten. Fortsatt ble de utplyndret av staten i det det var bøndene som betalte skattene, mens jordherrene ikke betalte skatter, og byene betalte ikke stort mer enn symbolske skatter. Bøndene fikk heller ikke tilgang til rimelig kreditt, men måtte låne til ågerrenter. Under slike forhold var det vanskelig for mange bønder å beholde gårdene.

Bondespørsmålet var sentralt i den offentlige debatten fram til midten av det nittende århundret, og bonden ble sett på som svært viktig for nasjonen, men det var svært langt mellom ord og handling.

De kravene som adelen stilte om kompensasjon for at bøndene ble frigitt fra tvangsarbeidet ble etter hvert mer og mer tvilsomme, etter som det ble klart at disse kravene om tvungne arbeidsytelser ikke hadde noe rettslig grunnlag, men var resultat av overgrep og tvang. I tvister om arbeidspliktens størrelse hadde bøndene vanligvis måttet bevise at deres plikt var begrenset, men ut i det nittende århundret ble det tvertimot jordherrene som måtte bevise at de hadde et legitimt krav på arbeidsytelser. Den tids historikere kunne bevise at pliktarbeidet vanligvis var uten rettslig grunnlag siden det var oppstått som resultat av overgrep og voldsbruk fra adelens side.

Det positive bildet av bonden bestod. Han ble betraktet som samfunnets grunnlag og dets ryggrad, en person som i lange tider, gjennom nesten tusen år, hadde vært mishandlet og utplyndret av adelen og fyrstene, men som fortsatt var det nødvendige grunnlaget for samfunnet.

Lenker:
Til oversikten over alle tekstene
Til Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er: