Reformasjonen og fyrstene.

Tredje del

Protestantisk allianse

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilden for dette kapitlet er Thomas A. Bradys bok: "The Politics of the Reformation in Germany."

I denne boka følges Jacob Sturm (1489-1553) som var sin tids fremst tyske politiker. Han var fra den frie riksbyen Strasbourg, som ligger på Rhinens vestre bredd, i et rikt og variert landskap.

Innhold.

  1. Protestantisk allianse - den Schmalkaldiske allianse
  2. Den Schmalkaldiske Ligaen.
  3. Imperiet og den Schmalkaldiske ligaen.
  4. Riksbyene står mot fyrstene.
  5. Sammenbrudd.
  6. Den Schmalkaldiske Krig.

Google
 
Web www.europas-historie.net

Protestantisk Allianse.

I midten av oktober 1530 oppstod den protestantiske alliansen fra de døde. På veien heim fra Augsburg stoppet Sturm i Ulm, der han fortalte byens ledere at det var ikke nok med en formell allianse, man måtte også ha den rette kjærlighet for hverandre eller så ville man svikte hverandre i nødens stund.

Den Schmalkaldiske liga oppstår.

Da Jacob Sturm red inn i Schmalkalden 22. desember 1530 hadde han alle fullmakter til å representere Konstanz, Lindau og Memmingen, og begrensede fullmakter fra Bern og Zürich. Fra Strasbourg hadde han fått beskjed om å bringe avtalen med seg tilbake for diskusjon. Forhandlingene varte i ni dager. Da ble partene enige om å danne en kristen allianse for forsvar mot angrep. De allierte proklamerte solidaritet mot Imperiets organer, den Schwabiske liga og ellers alle andre.

Ulm og andre sørtyske byer sluttet seg til alliansen, men de sveitsiske byene holdt seg utenfor. De sørtyske byene hadde i utgangspunktet stått nærmere Zwingli og Sveits. Også historisk hadde Strasbourg hatt mer samkvem og samarbeid med Sveits enn med de sentrale og nordlige områdene av Tyskland. Det var knapt noen grunn for de sørtyske byene til å inngå i denne alliansen.

Det var nødsår. I 1529 var det sult, og Strasbourg ble fylt av 23.548 nødlidende personer. Det var flere enn det bodde fast i byen. Strasbourg forsørget disse i et år, fra juni 1530 til juni 1531. Skattene måtte økes. I 1532 reiste 388 infanterisoldater fra Strasbourg til Wien for å delta i krigen mot tyrkerne. Også kavalerister fulgte etter. Jakob Sturms eldste bror fulgte med for å ta seg av finansiering og administrasjon av Strasbourgs kontingent i krigen mot tyrkerne.

Den nye protestantiske ligaen ble en mektig faktor i Imperiets politikk. Fra freden i Nuremberg i 1532 beskyttet den medlemmene mot krav om å tilbakeføre kirkegods som ble konfiskert, til i 1535 da ligaen fikk sin konstitusjon.

Keiseren ville ha fred med protestantene siden han var i krig med tyrkerne og Frankrike, og siden han ville ha støtte for sin bror ved valget til romersk konge, som var keiserens kronprins. Det var også mange katolske fyrster som ville ha fred og som stilte opp som meklere. Keiseren foretrakk derfor å forhandle.

Den 8. juli 1531 satte keiseren ned ei gruppe for å vurdere hvordan Imperiet skulle stille seg til at protestantiske fyrster og byer slo under seg kirkegods. Den kommende Riksdagen skulle behandle dette spørsmålet. Den neste Riksdagen var Riksdagen i Regensburg i 1532. Mens den satt sammen kom det stadig nyheter om tyrkernes angrep på Ungarn. Keiseren ønsket å gripe inn i krigen mot tyrkerne. Han ble lei av å vente på at utvalget som behandlet spørsmålet om det beslaglagte kirkegodset skulle komme med sin uttalelse. Derfor ble den saken utsatt. Denne freden og toleransen ble gjentatt i 1534 og i 1539. Dermed var de protestantiske maktene de facto tolerert, mot at de holdt fred og støttet forsvaret av Ungarn. Dette var det første steget mot freden i Augsburg i 1555.

Gjenerobringa av Württemberg i 1534.

I 1534 gjeninnsatte Filip av Hessen sitt søskenbarn, hertug Ulrich, som fyrste i Württemberg. Han gjorde det med hjelp fra Bayern og Frankrike. Det var en lite blodig affære. Religionsformen i Württemberg ble forandret til å bli protestantisk. Denne forandringa viste på nytt at Strasbourg var mer Zwinglisk enn luthersk. Også fra Strasbourg reiste det predikanter for å bistå i arbeidet for å gjøre Württemberg protestantisk, og lutheranerne utsatte dem for alle slags beskyldninger. Filip av Hetsens kapellan kalte den fremste predikanten Strasbourg sendte til Württemberg for en "fanatiker".

Luther selv gikk løs på de sørtyske byene. I august 1531 raste han at "i Augsburg regjerer Satan selv gjennom sakramentets fiender .... og det samme er tilfelle i Ulm." Om Strasbourg sa Luther at der talte folk med to tunger og trodde at sakramentet bare var brød og vin. De passet bare i ei kirke som var bygd i en svinesti. Luther tok også de andre sørtyske byene for seg, med det samme utsøkte språk. De sørtyske byene lot seg tvinge av sine egne allierte til å bli mer og mer lutherske.

Den Schmalkaldiske liga.

Helt siden Rankes dager har historikerne sett den Schmalkaldiske liga som et statsliknende alternativ til det katolske monarkiet. Ligaen hadde et ganske effektivt styre og et diplomati som nådde store deler av Europa. Den beskyttet sine medlemmer til den nye konfesjonen var så godt rotfestet at den ikke lot seg utrydde. Men den var ikke i stand til å skape nye former. Den var en tradisjonell føderasjon av senmiddelaldersk type.

I Schmalkalden den 23. desember 1535 ble ligaens konstitusjon vedtatt. Medlemmene var delt inn i to distrikt, et nordre eller saksisk under ledelse av kurfyrsten av Saksen, og et søndre under fyrsten av Hessen. Ligaens forsamling hadde opprinnelig ni stemmer, to for Saksen, to for Hessen, en for de andre nordiske fyrstene og to hver for de søndre og nordre frie byene. I 1536 kom en ny stemme til hertug Ulrich av Württemberg, en stemme til hertugen av Pommern og en til for de nordre byene og også en til for de søndre byene, tilsammen 13 stemmer. Forsamlinga møttes 26 ganger under ligaens 15 årige varighet. Ligaen hadde ingen permanent administrasjon utenom noen jurister og sekretærer rundt 1540. Vanligvis var det kanselliene i Hessen og Saksen som tok seg av ligaens affærer. Den hadde heller ingen domstol, så uenighet mellom medlemmer måtte løses gjennom forhandlinger. Ligaen hadde et eget krigsråd.

Skatter.

Ligaen hadde to former for skatter, en for nødhjelp til truede medlemmer og en for krigsoperasjoner av varighet. Den grunnleggende enheten kaltes for en måned, og bestod av to tusen kavalerister og ti tusen infanterister i en måned, eller tilsvarende pengesum. De frie byene betalte over halvparten av skattene, men deres innflytelse stod slett ikke i forhold til dette. Denne urettferdige skattefordelinga arbeidet Sturm for å forandre, men han greide det ikke.

Kampanje mot Imperiets domstoler.

En av grunnene til at ligaen ble opprettet var at den skulle beskytte medlemmene mot Imperiets kammerdomstol i saker som gjaldt beslaglagt kirkegods. Dette begynte i 1531 i saker mot Ulm og Konstanz og varte til Karl V suspenderte domstolen i 1543. I 1548 ble den på nytt opprettet. Kampanjen var lang og bitter. Domstolen skulle ikke behandle religiøse saker, men det var ikke mulig å bli enige om en definisjon av hva som var religiøse saker.

Beslaglagt kirkegods.

Det beslaglagte kirkegodset kom til å tjene mange formål. Ofte overtok fyrstene det rett og slett som om det var fyrstens egen eiendom. Mange av beslagene var ulovlige. Byene brukte vanligvis det beslaglagte kirkegodset til å drive skoler og sykehus og til å lønne prester og drive kirker, altså til formål som tradisjonelt hørte inn under kirka. Fyrstene derimot slo det under seg som sin private eiendom. Dette førte til strid mellom byene og fyrstene.

Det var svært store forskjeller mellom kulturen til fyrstene og byene. Fyrstene var ikke vant til å diskutere og ta demokratiske avgjørelser. Derimot ble avgjørelser i byene tatt i fellesskap og med tanke på det felles beste. Dette var en ukjent kultur for fyrstene, og dette førte til gnisninger. Fyrstene var fortsatt i noen grad røverbaroner, som rådet fra en saksisk tjenestemann i 1546 viser: "Spør ikke om det, for det er bedre å handle enn å spørre. Prestene er våre fiender, så bare ta. Om du tar noe, da har du det og kan beholde det." Fyrstene var mer orienterte mot voldsbruk enn byene.

Jacob Sturm arbeidet for å forandre dette systemet, men uten å lykkes. Bykommunene var ofte langt mer fellesskapsorientert enn fyrstene, selv om det ikke gjaldt alle byene. Senere, med kameralismen, kom fyrstehoffene til å utvikle en mer fellesskapsorientert kultur, men det lå inne i framtida. Fyrstene hadde vanskelig for å anerkjenne byene som like suverene som dem selv.

Selv om Luthers to regiments lære formelt skilte mellom religionen og den verdslige makt la den i virkeligheten i større grad religionen under den verdslige hersker. Også på det lokale og konkrete nivået ble religionen underordnet makta.

Imperiet og den Schmalkaldiske liga.

I årene fra Riksdagen i Augsburg i 1530 til den Schmalkaldiske krigen i 1546 lå krigen hele tida nær som en mulighet.

Krisen i 1539.

I 1530-årene gikk hersker etter hersker over til protestantismen, og de fleste av disse sluttet seg til den Schmalkaldiske ligaen. Ved slutten av tiåret begynte den katolske motstanden å bli sterkere, og Imperiets kammerdomstol begynte å pålegge herskere å tilbakeføre underslått kirkegods. Først rammet ble den lille byen Minden. Den 9. oktober 1538 ble Minden dømt fredløs på grunn av de religiøse forandringer som var gjort i byen. Da nyheten nådde Strasbourg seks dager senere var ligaen allerede i ferd med å forberede krig. Den katolske siden forberedte seg også på krig. Men på begge sider var det krefter som arbeidet for fred. En av disse var Jacob Sturm. Mange møter ble holdt for å drøfte situasjonen, og i 1542 begynte tilstandene å bli normale. Karl V ville ikke ha krig i Tyskland. Han var mer opptatt med krigen mot tyrkerne, og både katolikkene og protestantene var splittet. Mange på begge sider ville ha fred, og søkte å mekle.

Freden i Frankfurt i 1539.

I februar i 1539 var ligaens forsamling samlet i Frankfurt for å drøfte situasjonen. Teologene fra Wittenberg sa at "en preventiv krig er en forsvarskrig", og Filip av Hessen sa at både Hessen og Saksen var ubefestede land der det var lett for en fiende å trenge inn og forsyne seg. For å unngå at en fiende gjorde det måtte man slå til først. Jacob Sturm talte til fordel for fred, og sa at en krig ville påføre Tyskland skader som det ville ta svært lang tid å lege. Dessuten ville motstanderne bli svært mange. Til slutt fikk Sturm flertallet med seg.

Freden i Frankfurt i 1539 fornyet Nurembergfredens henleggelse av alle saker om tilbakeføring av kirkegods. Til gjengjeld gikk de protestantiske fyrstene med på å betale skatt til krigen mot tyrkerne, og å delta i forhandlinger for å komme over den religiøse splittelsen. Disse forhandlingene begynte uoffisielt i Leipzig i 1539, og de var uventet framgangsrike. Man ble enige om framgangsmåten, men på vesentlige punkt, som nattverden, var det ikke mulig å bli enige. Likevel hadde det vært så stor framgang at freden fra Nuremberg ble oppdatert og forlenget.

Jacob Sturm ønsket videre forhandlinger, selv om han ikke trodde at det var mulig å bli enige. Han trodde at den framgangen som protestantismen hadde hatt ville fortsette dersom man vant tid, og at derfor, med fred, ville Tyskland bli protestantisk.

Sommeren 1539 hadde Filip av Hessen bestemt seg for å gifte seg med sin elskerinne Margarethe von der Sale. Men han var allerede gift, og han skilte seg ikke fra sin første kone. Det var dødsstraff for bigami. Dette skapte problem for ligaen.

Kollokviet i Regensburg i 1541.

Keiser Karl V kom til Regensburg i 1541. Han ville ha slutt på den religiøse splittelsen og ha frie hender til å slå til mot sjørøverne i Algeri. I mens fortsatte krigen mot tyrkerne i Ungarn. Karl V opphevet bestemmelsene om å gjøre Minden og Goslar fredløse, og stoppet alle saker om tilbakeføring av underslått kirkegods. For å delta på katolsk side i kollokviet utnevnte Karl V bare menn som støttet en forsonlig politikk. De protestantiske teologene som deltok var Melanchthon, Bucer og Johann Pistoris. Man kom ikke fram til noen enighet, og Karl V utstedte 29. juli i hemmelighet en bestemmelse om å tolerere protestantismen og reformasjonen til gjengjeld for protestantenes tilslutning til Riksdagens recess som bekreftet Nurembergfreden og Augsburgrecessen av 1530. Og så reiste Karl sørover for å ta opp kampanjen mot sjørøverne.

Fra 1542 var Imperiet i krig mot både Frankrike og tyrkerne. Det Karl V aller minst ville ha i Tyskland var enda en ny krig. Derfor begynte politikken å vende tilbake til tilstandene som man kjente dem før reformasjonen, forhandlinger mellom keiseren og de politiske enhetene som Imperiet bestod av om skatter ble igjen viktige saker, og Karl V prøvde i det hele tatt ikke å etablere et monarki av fransk type.

Riksbyene står mot fyrstene.

Ved Riksdagen i Regensburg i 1541 gikk de ledende frie riksbyene sammen, både de katolske, som Køln, Worms og Speyer, og de protestantiske, for å protestere mot at de to øvre kamrene i Riksdagen (kurfyrstenes kammer og fyrstekammeret) ikke anerkjente riksbyenes friheter og rettigheter. Kurfyrstene og fyrstene erklærte at "gamle tradisjoner tilsier at de må ikke bare være enige med oss, men de må akseptere og adlyde alt det majoriteten av oss bestemmer, på samme måte som i våre kammer mindretallet retter seg etter flertallet". For å kjempe mot denne posisjonen gikk riksbyene sammen og møttes åtte ganger mellom 1541 og 1545. Jacob Sturm ble valgt til riksbyenes leder.

Skattene.

Riksdagen møttes ofte i denne tida: I Regensburg i 1541, i Speyer i 1542, i Nuremberg i 1542 og i 1543, i Speyer i 1544 og i Worms i 1545. I disse fem årene var Riksdagen samlet omkring halvparten av tida. Og skattespørsmål ble sentrale. Man hadde to skattesystem, matrikkelsystemet basert på en hær av standard størrelse, tjue tusen infanterister og fem tusen kavalerister, der enheten var "romerske måneder", som var kostnadene for å holde denne hæren i felten i en måned. De forskjellige delene av Imperiet betalte bestemte andeler som skatt av hvor mange "romerske måneder" Riksdagen bevilget. Det var stor uenighet om dette skattesystemet. Det registret som anga hvor stor andel av den totale skattebyrden som skulle ligge på hver enkelt by og fyrste var man svært uenig om.

Et annet skattesystem var "den alminnelige penningen". Der betalte alle en eiendomsskatt som stod i et visst forhold til ens rikdom. Men under Karl V hadde skattene blitt bevilget etter matrikkelsystemet. Jacob Sturm og riksbyene gikk inn for direkte beskatning, mens de største fyrstene gikk inn for matrikkelsystemet. Dette splittet også protestantene og den Schmalkaldiske ligaen.

Skattesystemet var urettferdig. Fyrstenes skatteforslag av 1542 ville gi Strasbourg mer å betale enn det rike Saksen med alle sine gruver og sin industri og sin store befolkning. I 1521 måtte Strasbourg stille med nesten like mange soldater og ryttere til Imperiets hær som hver av kurfyrstene. Byenes beste forsvar var å nekte å betale så lenge de ikke ble konsultert. Ved Riksdagen i Speyer i 1542 gikk fyrstene sammen om å undertrykke byene, og katolikkene gjorde narr av byene som i den Schmalkaldiske ligaen stolte så mye på de protestantiske fyrstene, siden de sistnevnte i Riksdagen gjerne prøvde å tyne de protestantiske byene. Nå kunne det nytte for byene å gjøre motstand, siden Riksdagen i Speyer til slutt valgte å beregne skatten etter "den alminnelige penning" systemet, for første gang under Karl V. Matrikkelsystemet var ikke blitt oppdatert med den økende kornprisen og de fallende lønningene, som gjorde byene fattigere og de store jordeierne og fyrstene stadig rikere.

Skattesystemet og kampen for byenes rettigheter.

Jacob Sturm tok initiativ til at man gikk gjennom alle dokumenter som omhandlet byenes rettigheter og plikter helt tilbake fra 1427. Et arkiv for dette ble opprettet i Speyer. Sturm søkte å dokumenter byenes rettigheter ved å gjennomgå lover og praksis gjennom mer enn et hundreår. Mens dette arbeidet pågikk vedtok fyrstekamrene i Riksdagen å ekskludere byene fra skattebeslutningene. Byene henvendte seg da til keiseren. I 1544 kom han til Speyer der Riksdagen ble avviklet, og den bevilget generøst til Karl V's krig mot Frankrike. Der ga keiseren et positivt, men veikt svar på byenes henvendelse om en annen skattefordeling. Men uten at spørsmålet om skattesystemet ble løst. Man prøvde å bruke begge skattesystemene, matrikkelskatten for å finansiere krigen mot Frankrike og den alminnelige penningen for å finansiere krigen mot tyrkerne. Men i Worms i 1544 kom man endelig fram til ei løsning. Sturm representerte den Øvre Rhinske Sirkel i forsamlinga som var samlet fra 28. oktober 1544 til februar 1545. Den kom fram til en revisjon av skattesystemet som ga det systemet som varte ved helt til 1803. Byenes andel ble redusert med en fjerdedel og forholdet mellom byene ble oppdatert. Og i 1548 anerkjente fyrstene byenes rettigheter.

Storm fra nord.

Det var store forskjeller mellom det nordlige og det sørlige Tyskland. Reformasjonen kom et tiår senere til nord enn til sør. Imperiet hadde mindre innflytelse og betydning i nord enn i sør, og mindre evne til å beskytte katolisismen. Rundt 1540 ble Brandenburg protestantisk. I nordvest fantes mange rike geistlige fyrstedømmer som var en fristelse for de verdslige fyrstene.

Keiser Karl V's dynasti hadde helt siden 1473 gjort krav på Gelderland i Nederlandene. Da den siste hertugen av Egmond dynastiet av Gelderland døde valgte stenderforsamlinga i 1538 hertug Wilhelm som hans etterfølger. Hertug Wilhelm var katolsk, men nøytral. Han var også hertug av Cleve-Jülich. For å styrke sin stilling mot keiserens krav på Gelderland var hertugen villig til å bli protestant for å få slutte seg til den Schmalkaldiske ligaen.

Hertug Wilhelm og ligaen forberedte å angripe keiseren og hans land. Tolv tusen infanterister og en stor mengde kavaleri skulle oppsøke keiserens hær og knuse den og reise Nederlandene til opprør mot keiseren. Hertug Wilhelm planla krigen mot keiseren sammen med ligaen, og trodde at ligaen stod sammen med ham. Men da han angrep keiserens hær i 1543 stod han alene, og ble knust. Den Schmalkaldiske ligaen sviktet ham.

Braunschweig affæren.

I 1540 døde hertug Eric av Braunschweig-Calenberg, og dermed var søskenbarnet hertug Henrik av Braunschweig-Wolfenbüttel den eneste katolske fyrsten som var igjen på den nordtyske sletta. Han kom i strid med byene Goslar og Braunschweig, og i klammeri med lederen for den Schmalkaldiske ligaen. Ingen av disse stridighetene var i utgangspunktet av religiøs karakter. Hertugen kom også i munnhuggeri med andre ledere i ligaen, og strømmer av fornærmelser og skjellsord ble utvekslet mellom dem. Disse ble også trykt og utgitt som flygeblad. Den 13. juli 1542 erklærte den Schmalkaldiske liga krig mot hertugen. Hertugdømmet var lite og lett å erobre, og luthersk reformasjon ble gjennomført.

Da hertugdømmet var erobret greide erobrerne ikke å bli enige om hva de skulle foreta seg med det. Det ble holdt okkupert av fyrstene fra Hessen og Saksen. Siden okkupasjonen ikke kunne forsvares ut fra ligaens konstitusjon, hadde Sturm fire måneder før den fant sted blitt spurt om hvordan han stilte seg, og han hadde akseptert den. Hertugdømmet ble skattlagt, og etterhvert plyndret. Denne okkupasjonen måtte betales av hele ligaen.

Etterhvert kom Jacob Sturm til at hertug Henrik burde gjeninnsettes som hertug i det okkuperte hertugdømmet. Dette greide han ikke å få ligaen med på. Denne okkupasjonen kunne knapt forsvares, og den splittet ligaen fra de mange fredsvennlige fyrstene som ikke var medlemmer av ligaen. Uten deres støtte hadde ligaen lite å stille opp mot keiseren. Ligaens ledere utnyttet ligaen til personlige formål, til å vinne personlige krangler.

Sturm kom til å se at den beste løsninga var å overlate hertugdømmet til keiseren og la ham finne ut hva som var rett og rimelig. Dette ville ikke de okkuperende fyrstene. De ville gi hertug Henrik en mindre bit av hertugdømmet, og beholde det meste for seg selv.

I 1545 besluttet likevel ligaen å overlevere hertugdømmet til keiseren. De stilte som betingelse at hertug Henrik ikke slapp inn i hertugdømmet.

Sammenbrudd.

De tre største svakhetene ved den Schmalkaldiske ligaen var det skillet mellom byene og fyrstene som skyldtes at byene foretrakk fred framfor krig, mens fyrstene betraktet voldsutøvelse som en naturlig del av sin virksomhet. Videre var det en svakhet at ligaens medlemmer var spredt over hele Tyskland, med store avstander mellom medlemmene, fra Strasbourg til Pommern, og fra Konstantz til Hamburg. Og ligaen led under ideologisk forvirring med hensyn til spørsmålet om hvor skillet mellom religiøse spørsmål og verdslige spørsmål gikk, den hadde altså ingen klar forståelse, som alle medlemmene var enige om, av hva dens oppgave var. Grunnlaget for ligaen var ideologisk, men dette grunnlaget var uklart.

Sturms kamp for reformer.

Alle de ovenfornevnte svakhetene kom til overflaten da kong Ferdinands menn begynte å diskutere en ny liga under kongelig ledelse. En slik gjenoppvekkelse av den Schwabiske liga kunne være godt for byer og herskere som lå nært hverandre. Men Strasbourg lå i et område som hadde vært fredelig og uten truende naboer, og trengte en allianse som var rettet mot å beskytte byenes og territorienes rett til selv å bestemme konfesjon, og ikke mot truende naboer. Men den Schmalkaldiske alliansen trengte reform.

I Frankfurt i desember 1545 ble det enighet om å arbeide for å reformere ligaen. Sturm ville at ligaens konstitusjon skulle gjennomgåes punkt for punkt. Et spørsmål som det var uenighet om var skattlegginga. Ligaen brukte matrikkelsystemet. Sturm og byene gikk inn for direkte beskatning og bruk av systemet som kaltes den alminnelige penningen. Dette systemet ble vanlig i Imperiet på denne tida, men det var ikke mulig å få det gjennomført i ligaen.

I mai 1546 var det klart at den Schmalkaldiske liga i så stor grad var gått i oppløsning at dens arkitekter Jacob Sturm og Filip av Hessen vurderte å oppløse den formelt til fordel for en annen form for allianse. Filip av Hessen var redd for Jacob Sturms ønske om et mer sentralisert rådsstyre av alliansen, og Sturm var skuffet over de nordlige herskernes og byenes manglende vilje til å stille opp for ligaen og deres misbruk av den.

Den Schmalkaldiske krig.

I 1546 hadde Imperiet fred med tyrkerne og Frankrike. Keiseren nyttet tida til å styrke sin posisjon blant katolikkene, og den protestantiske Schmalkaldiske liga var delvis i oppløsning, og de protestantiske fyrstene stod hver for seg. Keiseren forhandlet med paven og hertugen av Bayern for å finansiere en tysk kampanje. Den 18. februar 1546 døde Martin Luther.

Som forberedelse til Riksdagen i Regensburg i 1546 forhandlet teologene for å se om det var mulig å nå fram til forståelse eller enighet. Det var ikke mulig. Da keiseren kom for å åpne Riksdagen, og hørte at forhandlingene ikke hadde ført fram og at protestantene ikke ville delta i konsilet i Trent, begynte han å forberede krig. Tiende juni ga han ordre om mobilisering.

Keiseren og hans allierte hadde 13. august samlet 36.000 infanterister og 6.000 kavalerister og 70 kanoner i Landshut i Bayern. Nær Ingolstadt hadde ligaen greid å samle en enda større hær med mer enn hundre kanoner. Men fra Nederlandene kom en keiserlig hær på 12.000 infanterister og 6.000 kavaleri. Den eneste måten ligaen kunne vinne på var ved å slå til mot keiseren mens ligaen enda hadde et materielt overtak i forhold til keiserens hær. Ligaen hadde ikke ressurser til å føre en langvarig krig. Det hadde derimot keiseren. Den 31. august og 1. september stod de to hærene overfor hverandre. Men ligaen utnyttet ikke sin sjanse til å angripe den materielt underlegne keiserhæren, men trakk seg unna. Keiserhæren fulgte ligaens hær, men heller ikke keiseren ville ta et slag. Og problemer med å betale soldatene og å skaffe dem mat og sykdommer begynte å bryte hærene ned.

De nordlige allierte i ligaen nektet å betale sin andel av kostnadene. Württemberg, Strasbourg, Ulm og Augsburg betalte 72% av kostnadene ved krigen. Sturm søkte å få hæren til å ta opp kampen, men hærledelsen foretrakk å holde hæren samlet i leir. I mens la keiserens hær under seg protestantiske områder. For å kunne forsette krigen måtte ligaen ha grepet til direkte beskatning, men det nektet ligaens forsamling.

Fredsforhandlinger.

I slutten av januar 1547 kom det fredsfølere fra keiseren til Strasbourg. Det ble foreslått at dersom Strasbourg forlot den Schmalkaldiske liga, begynte å adlyde kammerdomstolen og betalte ei bot så ville keiseren tilgi den, bekrefte byens privilegier og la den ha sin religion i fred. På disse betingelsene bestemte byens ledelse at de ville gå til forhandlinger med keiseren. Også fyrstene overga seg. Karl V henrettet ingen av sine motstandere.

Keiser Karl V ville ikke opprette et enevelde. I Augsburg første september 1547 samlet Riksdagen seg for å forhandle fram ei fredsløsning og behandle det religiøse spørsmålet. Riksdagen satt samlet i ti måneder, til 30. juni 1548.

Interimet.

Den komiteen som behandlet det religiøse spørsmålet gikk i baklås. Derfor forordnet keiseren ei midlertidig løsning som han kalte for "Interimet". Andre byer fikk ikke så gode forhold som Strasbourg. Antagelig ble Strasbourg spesielt godt behandlet siden byen lå så nær Frankrike, og derfor så keiseren det som spesielt viktig å knytte Strasbourg til seg med fredelige midler, siden det kunne være fare for at Frankrike ville blande seg inn i en ufredssituasjon på sin grense. I mange byer ble de fleste protestantiske predikantene drevet ut av byen, og byene fikk mindre demokratiske forfatninger.

Det var stor uenighet i Strasbourg om hvorvidt byen skulle inngå forhandlinger med keiseren og akseptere interimet. Man ble enige om å foreslå at keiseren overlot til biskopen å gjennomføre interimet. Dermed håpet man på ei lokalt utformet løsning. Dette siste gikk keiseren med på, og byen forhandlet med sin biskop om utforminga av interimet. Resultatet ble at katolsk gudstjeneste skulle tillates i tre eller fire av Strasbourgs kirker. Denne løsninga ble iverksatt 1. januar 1550.

Keiseren tvang de tyske protestantene til å sende representanter til kirkemøtet i Trent.

Frankrike angriper i 1552.

Mens kirkemøtet i Trent pågikk angrep Frankrike under kong Henrik II Imperiet. Han kom til Rhinen med en enorm hær, og tyske fyrster gjorde opprør mot keiseren og sluttet seg til den franske kongen. Keiseren måtte rømme til Østerrike. I Strasbourg besluttet man å ikke åpne portene for de franske styrkene, og de franske styrkene fikk ikke de forsyningene som de krevde fra Strasbourg. De forsøkte heller ikke å innta Strasbourg, som var godt befestet.

Keiseren kommer tilbake.

Etter at Karl V nesten hadde blitt tatt til fange i Innsbruck og hadde blitt tvunget til å gå med på en ydmykende fred i Passau som var forhandlet fram av Ferdinand, kom han tilbake. Strasbourg sendte en deputasjon til ham der de bad ham om å unngå byen. Karl hilste byen og takket for at de ikke hadde latt franskmennene komme inn. Hæren holdt leir utenfor byen, og Karl med følge besøkte byen og ble tatt mot på samme måte som biskop Wilhelm hadde blitt tatt i mot i Strasbourg i 1507. Keiser reiste videre for å forsøke å gjenerobre Metz.

Ved freden i Augsburg i 1555 fikk fyrstene bestemme sitt territoriums konfesjon. Dette ble bekreftet ved Westfalerfreden i 1648. I første omgang kostet det to mindre borgerkriger, i 1546-7 og i 1552, å få protestantismen integrert i Imperiets struktur.

Noen linker til materiale om Tyskland.


Lenker:
Fyrstene og reformasjonen
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: Thomas A. Brady: "The Politics of the Reformation in Germany."