Hamann, Sturm und Drang, og Kant.

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er Frederick C. Beisers bok "The Fate of Reason".

Innholdsfortegnelse.

  1. Innledning.
  2. Hamann og Kants erkjennelsesteori.
  3. Hamann fram mot "Sturm und Drang".


Innledning.

Johann Georg Hamann (1730-1788) har lenge vært en underkjent, eller ignorert, tenker. Men han var en både innflytelsesrik, original og skarpsindig filosof. Hamann var far til "Sturm und Drang", og han var en viktig inspirasjonskilde for romantikken. Blant enkeltpersoner som var sterkt påvirket av Hamann kan nevnes Herder, Goethe, Hegel og Søren Kierkegaard, og gjennom disse har Hamann hatt betydelig innflytelse på det tjuende århundrets kulturliv. Mange av Hamanns tanker oppleves fortsatt som moderne, mer enn to hundre år etter at Hamann skrev dem ned.

Siden en akse som binder mange av kapitlene om tysk filosofi sammen er Kants innflytelse og forskjellige tenkeres forhold til Kants filosofi, skriver jeg ikke kronologisk om Hamann, men begynner med å skrive om hans forhold til Kants erkjennelsesteori.

Det vil være en fordel å ha noe kjennskap til Kants erkjennelsesteori før man leser dette kapitlet, selv om det naturligvis ikke er en betingelse. Jeg har allerede gitt ei kort framstilling av erkjennelsesteorien til Kant.

Hamann og Kants erkjennelsesteori.

Da Kant (1724-1804) skrev sin første kritikk, "Kritikk av den rene fornuft", var Johann Georg Hamann den første utenom Kant selv som leste verket. Hamann er kjent som den viktigste tenkeren bak "Sturm und Drang". Hamann og Kant hadde lenge vært intellektuelle motstandere. Både Kant og Hamann underviste ved universitetet i Königsberg, og de bodde bare noen få kilometer fra hverandre. Det var Hamann som gjorde Kant oppmerksom på Hume og Rousseau, to tenkere som kom til å få stor betydning for Kant.
Hamann var svært nysgjerrig på Kant arbeid. Han var så nysgjerrig at han fant en forlegger, J. F. Hartknoch, for Kant til utgivelse av den første kritikken i 1781. Denne Hartknoch var en venn av Hamann, og han tillot Hamann å lese kritikken etter hvert som sidene ble satt i trykkeriet.

Første juli i 1781, bare seks veker etter at "Kritikk av den rene fornuft" hadde kommet ut hadde Hamann kladdet en kritikk av verket. Det var den første skrevne kritikk av Kants verk. Hamann publiserte ikke denne kritikken. I januar 1784 hadde Hamann skrevet ferdig en noe lengre kritikk av Kants verk: "Metakritik über den Purismum der reinen Vernuft". Hamann selv var ikke fornøyd med denne kritikken sin. Hamann skrev: "Mitt stakkars hode er som en knust mugge sammenliknet med Kants - leire mot jern."

Denne metakritikken ble ikke publisert før i år 1800. Men Hamann sendte en kopi til Herder, som sendte en kopi til Jacobi, og slik kom metakritikken til å sirkulere. Denne metakritikken har et sterkt krav på å være begynnelsen på den etterkantianske - postkantianske - filosofien. Den var det første filosofiske skriftet som stilte spørsmålet om hva fornuften er. Hvordan kan vi kritisere den? Hva er fornuftens betingelser og grenser? Dersom alt skal underlegges kritikken, så må også kritikken underlegges kritikk.

Hovedtemaet i metakritikken er fornuftens renhet eller rensing. Ved denne rensing av fornuften abstraherer Kant den fra dens nødvendige uttrykk i språket og i tradisjoner og erfaring, og gjør den til en ting. Kant hypostaterer fornuften (gjør den til en frittstående og grunnleggende enhet) ved å postulere et selvtilstrekkelig noumenalt rike som eksisterer utenom fenomenenes rike med språk, historie og erfaring. Kant hypostaserer fornuften tredobbelt, ved å abstrahere den fra erfaring, tradisjoner, skikk og bruk, og verst av alt, språket. Det eneste som gjenstår etter denne abstrahering er bare det formalt transcendentale "subjekt=X".

Denne rensingen av fornuften er en feiltakelse, mener Hamann, siden fornuften bare eksisterer i sine særskilte aktiviteter. Det er ingen spesiell fornuftsevne. Det er bare fornuftige måter å tenke og å handle på. For å identifisere fornuften må vi undersøke hvordan mennesker bruker den, hvordan de konkret snakker, skriver og handler i sin kultur og på sitt språk. Poenget til Hamann er ikke at det er umulig å skille fornuften fra andre evner, men at den ikke er en spesielle evne i det hele tatt. Fornuften er en funksjon, en spesiell måte å tenke og handle på i en spesifikk kulturell og språklig sammenheng.

Grunnlaget for Hamanns kritikk av Kant i metakritikken er Hamanns egen sinnets filosofi, som han hadde utarbeidet i "Philologische Einfälle und Zweifeln" fra 1772. Her la Hamann fram en aristotelisk sinnets filosofi som definerer sjelen som en aktivitet heller enn en enhet. Dette tidligere essayet var rettet mot Herder. Kritikken mot Kant gjentar Hamanns kritikk av Herder. Hamann anklager Kant for platonisme. Hamann skrev til Herder 10. mai 1781 "Jeg er spent på å høre din mening om Kants mesterstykke. . . . . Han fortjener tittelen Preussens Hume. . . . . Uten å vite det turer han fram på en mer skadelig måte enn Platon i den intellektuelle verden hinsides tid og rom." Hamann mente at Kant var platonist siden Kant hypostaserte et selvtilstrekkelig rike som eksisterte utenom fenomenenes rike. Hamann så seg selv som en Aristoteles siden han framholdt at fornuften bare eksisterte i tingene, konkretisert i fornuftens språklige og kulturelle framtreden. Derfor så Hamann konflikten mellom ham selv og Kant som en gjentakelse av den klassiske konflikten mellom Platon og Aristoteles.

For Hamann var forholdet til språket den mest problematiske siden ved Kants renselse av fornuften. Hamann så språket som fornuftens fremste redskap og kriterium. Å snakke om fornuften uten samtidig å ta opp fornuftens framtredelse gjennom språket var for Hamann å tingliggjøre en abstraksjon. Dersom vi vil ha en kritikk av fornuften må vi også ha en kritikk av språket, siden språket er kilden til all forvirring og feiltakelse for fornuften. Det er i språket at fornuftens misforståelse av seg selv finner sted.

Hamann mente at Kant overså språket siden Kant var offer for en gammel feiltakelse; troen på at fornuften finnes forut for språket, eller at begrepene eksisterer før ordene.

Var Kant skyldig i å ignorere språket? Ser man på "Den metafysiske deduksjonen av kategoriene" i den første kritikken synes Kant å legge stor vekt på språket, siden nøkkelen til deduksjonen er identifikasjonen av tenkeevnen med dømmekraften. Og de forskjellige forståelsesformene er dedusert fra de forskjellige måtene å dømme på, som er språkets syntaktiske former.

Dersom vi ser nærmere på "Metakritikken" ser vi at Hamann vurderer den metafysiske deduksjonen, og at han ikke er fornøyd med den. Grunnen til denne misnøyen er Kants noumen-fenomen dualisme. Denne dualismen fører til at Hamann mener at Kant ikke er i stand til rettferdiggjøre sin forsikring om at det er nær sammenheng mellom fornuften og språket. Dersom det er et skarpt skille mellom noumen og fenomen, mellom fornuften og det sanselige, så er fornuftens rike avskåret fra språket. Språkets sfære er vesentlig fenomenal, den består nødvendigvis av lyder og bokstaver. Hamann sier at språket er fornuftens synlige element.

Hamanns språkfilosofi var i det hele tatt et av de kraftigste våpen mot Kant og opplysningsfilosofene. Den tillot ham å stille spørsmål ved en av de grunnleggende forutsetningene for deres tillit til fornuften: At fornuften er permanent og universell, lik for alle intelligente skapninger til alle tider. Hamann hevdet at språket er selve instrumentet og kriteriet til fornuften, men det består av regler som er grunnet i tradisjon og skikk og bruk. Av dette følger at kriteriet for rasjonalitet er kulturelt betinget, og forskjellig fra kultur til kultur. Fornuften står nå i fare for å miste sin autoritet siden dens prinsipp ikke lenger er universelt og upartisk og bindende for alle intelligente skapninger. Fornuften uttrykker bare forskjellige kulturers verdier, språk og tradisjoner.

Et sentralt mål for "Metakritikken" er Kants dualisme i alle dens former, mellom forståelse og sansning, noumen og fenomen etc. Hamann fordømmer dualismen som tilfeldige og kunstige abstraksjoner, som tingliggjøring av rent intellektuelle distinksjoner. Alle menneskets funksjoner utgjør en udelelig enhet, insisterer Hamann på, et eneste hele som er mer enn summen av delene. Vi kan bare forstå hver del ved å undersøke dens intrikate forbindelse med resten. Men Kant har gjort vold på dette enkle prinsippet, mente Hamann. Han har delt opp det som ikke kan deles opp. Selv om Kant sier at det er en eneste kilde for alle de evnene han opererer med, har han ødelagt den med sin skarpe oppdeling av denne kilden.

Hamann mente at sinnets filosofi skulle utvikle seg i motsatt retning av Kants Kritikk. Heller enn å foreta skarpe distinksjoner mellom intellektuelle funksjoner burde vi søke etter deres forenende eller felles prinsipp. Det er bare når vi oppdager den felles kilden til alle de ulike evnene, insisterte Hamann på, at vi vil kunne forklare interaksjonen mellom dem. Dersom vi fortsetter med å dele opp evnene og gir dem selvstendig status blir både de og samspillet mellom dem uforståelig og mystisk. Og dette skjer i Kants Kritikk, hevdet Hamann. Selv om Kant sier at kunnskap kommer fra interaksjonen mellom forståelse og sansning, har han skilt disse evnene så skarpt fra hverandre at alt samspill mellom dem blir ubegripelig. Forståelsen er intelligibel, ikke bundet til tid og rom, men sansingen er av fenomenene og bundet til tid og rom. Hvordan er de da i stand til å koordinere sine operasjoner?

Denne dualismen har alvorlige konsekvenser for hele Kritikken, mente Hamann. Hovedproblemet for Kritikken - Hvordan er syntetiske a priori dommer mulige? - blir uløselig, siden vi ikke kan forklare hvordan forstandens a priori begrep (kategoriene) anvendes på sansningene, som er av en helt annen karakter. Dersom dette problemet skal løses er det nødvendig å ta opp et mer generelt spørsmål: Hvordan er tenkeevnen mulig? I forordet til første utgave av den første kritikken hadde Kant avvist dette spørsmålet som for spekulativt. Men det er bare når vi tør å besvare det at vi vil være i stand til å løse Kritikkens sentrale problemstilling.

Hamann mente at det mest fruktbare temaet å ta opp i en undersøkelse av tenkeevnen var språket. Språket er den felles rot bak Kants forskjellige forstandsevner. Det forener forstanden og sanseevnene. Ord bringer forstandens og sansens riker sammen siden de begge tilhører det forståelige; lyder oppfattes av øret som ord på sammen måte som bokstavsammensetninger umiddelbart også oppfattes som ord av øyet, og ordene oppfattes av forstanden som tegn. Dersom vi vil undersøke den tilsynelatende mystiske sammenhengen mellom det åndelige og det fysiske skulle vi undersøke sammenhengen mellom tanke og språk.

Et annet mål for Hamanns kritikk av Kant var Kants transcendentale metode. Denne metoden ble med rette betraktet som grunnlaget for Kants filosofi. Hamann skrev at hjørnesteinen i Kants kritiske idealisme er muligheten til å konstruere intuisjonens former ut fra det rene og tomme sinn.

Hamann antar at Kant gjør feil i å gå ut fra at det er mulig å konstruere fornuftens komplette system ganske enkelt ved å reflektere over seg selv. Selv om Kant ikke går ut fra at det er mulig å konstruere "kunnskapens stoff" (innholdet i en gitt intuisjon), tror han at det er mulig å konstruere dets "form" (antall, typer, og forstandskategorienes systematiske orden og fornuftsidéene). Men selv dette finner Hamann uakseptabelt. Hamann hevder at siden fornuften ikke kommer før språket, og siden språkene, forstandens bærere, er så ulike, er det ikke mulig å komme fram til, eller konstruere, forstandens former a priori.


Hvilken virkning hadde Hamanns kritikk av Kants erkjennelsesteori?
Hamanns kritikk uttrykte et sentralt mål for all postkantiansk filosofi: Søken etter indre enhet, opphevelse av Kants dualisme. Ved å hevde at problemet med syntetisk a priori kunnskap ikke var mulig å løse før enheten var funnet, gjorde Hamann det nødvendig å gå ut over de trange grensene som den kritiske filosofien satte opp. Og ulike postkantianske filosofer kom fram til ulike prinsipp for enhet. Denne søken begynte med Hamann, som satte språket opp som det enhetlige, forenende, prinsippet. Hamann var den første som så det problematiske ved Kants dualisme, og den første til å insistere på at vi må gripe menneskets evner som helhet dersom vi vil forklare mulighetene for kunnskap.

Etter Kant og Hamann var det ikke mulig å gå tilbake til den ensidigheten vi finner i Leibniz' rasjonalisme og Lockes empirisme. Hamann vil ikke intellektualisere sansene som Leibniz gjorde, eller sanseliggjøre intellektet, som Locke gjorde. Han vil heller gjøre begge deler på en gang. Hamann er enig med Kant i at sansene og forstanden spiller en lik og koordinerende rolle for kunnskapen, men han strever med å finne den felles kilden for begge disse to evnene. Det er nødvendig å finne enhet i forskjelligheten, en helhet der forstand og sanselighet er deler, og å forstå og beskrive hvordan denne enheten fungerer. Mens den før-kantianske filosofien søkte etter denne enheten ved å redusere eller underordne en av delene (sanseligheten og forstanden) under den andre, søker den etter-kantianske filosofien en enheten som ikke reduserer enten sanseligheten eller intellektet.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Neste del av denne teksten
Forsida med oversikt over alle tekstene


Kilde for dette kapitlet er: