Hegel: Anerkjennelsens Etikk.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Dette kapitlet er det nærmeste man kommer et nøkkelkapittel i det som jeg skriver om Hegel. Her behandler jeg på en forholdsvis lett tilgjengelig måte de sentrale forhold i Hegels tenkning om menneske, samfunn og politikk. Her var de sentrale begrepene for Hegel: Anerkjennelse, frihet og forsoning. For Hegel selv var Logikken den sentrale delen av filosofien hans, men her får den vente til senere.

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)


Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Anerkjennelse i Jena manuskriptene
  3. Anerkjennelse i "Åndens fenomenologi"
  4. Anerkjennelse i Encyclopedia - Åndens filosofi
  5. Anerkjennelse i Rettsfilosofien

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Innledning

Dette kapitlet bygger først og fremst på professor Robert. R. Williams' bok: "Hegels Ethics of Recognition". Dette kapitlet er også en presentasjon av Hegels rettsfilosofi og hans tenkning om politikk, mennesker og samfunn, og det blir en lettere tilgjengelig presentasjon av Hegels rettsfilosofi enn den jeg allerede har skrevet i kapitlet "Hegels politiske filosofi".

Grunnen til at jeg har valgt å følge denne boka, og ikke for eksempel den mer kjente boka om etikk til Allen Wood, er at Williams hele tiden i sin bok bruker begrepet om anerkjennelse, og det var det sentrale begrepet i Hegels tenkning om menneske, samfunn og politikk, som det vil framgå av dette kapitlet.

Robert R. Williams skriver at forståelsen av anerkjennelse som grunnlag for selvbevissthet først ble uttrykt av Fichte. Deretter brukte også Schelling anerkjennelsesbegrepet. Frihet og anerkjennelse er begrep som ikke kan skilles. Frihet krever anerkjennelse fra den andre for å kunne virkeliggjøre seg. I følge Fichte vekkes man opp til å bli et selvbevisst subjekt gjennom en oppfordring om å være dette og forventning om og anerkjennelse av at man er dette fra en annen. For både Hegel og Fichte er retten opprettet gjennom anerkjennelsen. Anerkjennelse desentrerer det moderne begrepet om subjektet som det er funnet hos Descartes og Kant, og omformer og utvider det til intersubjektivitet.

Frihetens bevissthet, og bevisstheten om frihet, oppstår gjennom gjensidig anerkjennelse. Og dette gjør begrepet om gjensidig anerkjennelse, og forståelsen av dette begrepet, til grunnleggende for etikken. For Hegel går man inn i etikken, blir personer av betydning i etisk sammenheng, når andre opphører å være betraktet som ugyldige eller som ting. Gjensidig anerkjennelse er for Hegel frihetens allmenne og universelle skikkelse, og gjennom den gjensidige anerkjennelsen oppnår friheten fotfeste i sosiale institusjoner som familien, det borgerlige samfunnet og staten. Anerkjennelse omformer det moderne begrepet om subjektet til en etisk intersubjektivitet.

Anerkjennelsen foregår på flere nivå. Kjærlighet og ekteskap er bestemte former for intersubjektivitet opprettet gjennom gjensidig anerkjennelse mellom individ. Det andre nivået er mellom individ og institusjoner, som familie og eiendom. Upersonlige former for anerkjennelse finnes i den abstrakte retten og i det borgerlige samfunnet, som ved kontraktsinngåelser. Det borgerlige samfunnet skaper forskjeller i rikdom og utsetter individene for farer som må møtes av etiske institusjoner, som Hegel kaller for korporasjoner. Korporasjonen spiller en rolle som i mange henseende kan sammenliknes med familien, i det den anerkjenner og beskytter individet som helhet. Anerkjennelsens tredje nivå er staten, som anerkjenner og opprettholder mange av individets retter og friheter.

Om kildeangivelser: Står det som kildeangivelse (PR §203) betyr dette at kilden er Hegels Rettsfilosofi paragraf 203. Denne er gjengitt i kapitlet om Hegels politiske filosofi.


Anerkjennelse i Jena manuskriptene.

Begrepet om retten, som ligger under Hegels rettsfilosofi, ligger i den bekreftende selvkunnskap som oppstår gjennom gjensidig anerkjennelse, og som oppretter den allmenne selvbevissthet i Encyclopediaens § 436: "Den allmenne gjenopptreden til selvbevisstheten, begrepet som vet at det selv i sin objektivitet er identisk med seg selv i sin subjektivitet og slik er allment, er den [etiske] substansen til hver vesentlig åndelighet, familien, fedrelandet, retten, så vel som dydene - kjærlighet, vennskap, tapperhet, ære og omdømme." Denne gjenkomsten til selvbevisstheten i en annens anerkjennelse betyr at anerkjennelse er den eksistensielt-fenomenologiske kilden og utviklingen til både begrepet om etikken og begrepet om retten.

Hegel hadde arbeidet med begrepet om anerkjennelse mens han var i Jena, som det framgår av manuskript som han skrev der, men ikke offentliggjorde. De viser hvordan Hegel oppfattet og omformet Fichtes begrep om anerkjennelse. De viser at for Hegel er anerkjennelse grunnleggende både for begrepet om retten og for det etiske liv ("Sittlichkeit"). Å bli anerkjent er grunnlaget for retten. Det av Jena manuskriptene som forteller mest om utviklingen av Hegels tenkning om retten er "Åndens filosofi" fra 1805-1806, fordi der knyter Hegel anerkjennelse sammen med begrepet om retten. Det bringer Hegel nærmere Fichte.

Anerkjennelse som opprinnelsen til Retten

I naturtilstanden finnes ikke begrepene om den etiske friheten og retten, og heller ikke disse forholdene. Forhold er der funksjoner av makt, styrke og undertrykkelse. Oppgaven er å oppheve rent naturlige forhold basert på begjær, tilbøyeligheter og styrke, og erstatte dem med forhold basert på rasjonell frihet. Begrepet om retten forutsetter at man gjennom gjensidig anerkjennelse har overskredet nivået til naturtilstanden.

Kant formulerte ideen om retten slik: "retten er totaliteten av de betingelser og forhold innen hvilke viljen til en person kan være forsonet med viljen til en annen person i henhold til en allmenn lov om frihet". Rett, autonomi og frihet betegner et brudd med naturtilstanden og naturlig etisk liv. Forsoningen mellom viljene finnes ikke i naturtilstanden. Kants analyse forutsetter at forsoningen har funnet sted. I følge Kant er like retter det forhold blant borgere der ingen kan pålegge noen annen en legal forpliktelse uten samtidig å akseptere en lov som krever at han selv kan bli underlagt den samme typen forpliktelse av noen. Dette klargjør at det må være et forhold av gjensidighet i retten, men Kant framstiller ikke hvordan dette oppstår. Han nøyer seg med å forutsette at denne gjensidigheten er oppstått.

Hegel foreslår at overgangen fra naturtilstanden, der retten ikke eksisterer, til siviliserte forhold, der retten betegner forsoningen av viljer med hverandre, foregår gjennom gjensidig anerkjennelse. Begrepet om retten er ikke bare en bestemmelse av den individuelle viljen, men av den allmenne viljen. Den allmenne viljen er ikke bare en rent formell begripelse, men oppstår fra og uttrykker den gjensidige anerkjennelsens doble forhold. I denne gjensidige anerkjennelsen opphører mennesket å være bare noe som finnes, og blir anerkjent som et formål. Anerkjennelse er retten til å ha retter.

Denne retten er ikke noe spesielt som bare er gyldig i et tilfelle, men noe allment. Den kan kreves av en person bare dersom den også kan kreves av andre. Retten medfører en plikt for andre mot en på den betingelse at man anerkjenner den samme plikten i forhold til de andre. Menneskene blir da nødvendigvis anerkjente og anerkjenner andre. Denne anerkjennelsen og anerkjennende virksomheten blir en del av ens natur. Dette opphever naturtilstanden. Og en tilstand av allmenn anerkjennelse oppstår, en individuell vilje og en allmenn vilje til å være anerkjent og en tilstand av å være anerkjent, og denne tilstanden kalte Hegel for Anerkanntsein. Anerkanntsein var en forløper for begrepet "Objektiv ånd", men erstattet aldri helt det førstnevnte begrepet. "Anerkanntsein" er en gjensidig anerkjennelse og bekreftelse av andre, og det er ut fra dette at begrepet om retten står. Retten er både subjektiv og objektiv, og begge sider må være til stede dersom retten skal være virkelig. Subjektivt er retten min opplevelse av at jeg er fri og har mulighet til å utøve min frihet, og objektivt at forutsetningene for dette finnes gjennom både fungerende lover som beskytter min frihet og anerkjennelsen av de institusjoner som tillater meg å være fri og gir meg arenaer der jeg kan utøve min frihet.

Å være anerkjent, rett og urett

Med en gang tilstanden av å være anerkjent er oppnådd som et varig sosialt forhold begynner også den etiske tilstanden å vokse fram. Retten eksisterer ikke naturlig av seg selv, men den er intersubjektivt opprettet. Før den er opprettet eksisterer ikke forbrytelser og urett, siden det ikke er noen rett å forbryte seg mot. Før anerkjennelsen finnes heller ikke fornærmelser.

I "Åndsfilosofien" fra 1805-1806 analyserer Hegel fornærmelsen. Den gjelder ære og bekreftende anerkjennelse. "Den ekskluderte parten ødelegger den andre partens eiendom ved å introdusere sin ekskluderte væren-for-seg i den. Han ødelegger noe i det, tilintetgjør det som begjær ..... men oppretter heller sitt eget selv i en annen ..... Aktiviteten angår ikke det negative aspektet, tingen, men heller den andres kunnskap om seg selv." Den andres nærvær er en forstyrrelse og et ubehag.

Den som er ekskludert er sint over dette. Hans eksklusjon fra den andres eiendom er også en eksklusjon fra den andres kunnskap, at han ikke teller for den andre. Partene står sinte overfor hverandre.

Hegel fortsetter med å analysere verbale fornærmelser. Der blir den andre stemplet som ond og opphevet, den andre ugyldiggjøres. Et fysiske overfall kan føre til en utslått tann, men en fornærmelse er gjerne rettet mot hele ens person, som et forsøk på å gjøre den ugyldig. Baktalelser og sladder henvendes ikke til personen som omtales, som om vedkommende ikke eksisterte, og er forsøk på å gjøre ham ikke-eksisterende.

Æren til en person som er utsatt for ran og mord er ikke berørt, men det er derimot æren til en person som er utsatt for baktalelser og fornærmelser. Altså er hans anerkjenthet under angrep, og sladder og baktalelser er slik rettet mot den andres frihet og muligheter til deltakelse i samfunnet. Dermed er han, som Hegel skriver, uten ære og uten rettigheter.

Det intersubjektive begrepet om viljen

Hegels syn på friheten og viljen innebærer at disse er intersubjektive og sosiale, og den innledende behandling av viljen i den modne Rettsfilosofien er framsatt ved hjelp av en abstraksjon, eller metodologisk individualisme.

Forskjellen mellom tanke og vilje er forskjellen mellom en teoretisk og en praktisk holdning. Hegel delte ikke mennesket opp i ulike åndsevner, selv om han brukte ord som betegnet ulike holdninger og egenskaper ved mennesker. Ånden i sin alminnelighet er tenkning, og det er dette som skiller menneskene fra dyrene. Viljen er en måte å tenke på der tenkningen oversetter seg selv i eksistens, tenkning som driften til å gi seg selv en bestemt eksistens. Slik er fornuft praktisk aktivitet.

Gjensidig anerkjennelse er den grunnleggende skikkelsen antatt av fornuftens praktiske aktivitet. At fornuften er praktisk betyr at den går ut over og overskrider hvilken som helst rent subjektive oppstilling eller sikkerhet, og vil bli virkelig i den objektive virkeligheten.

Hegel hevdet også at tenkning er en drift til å gi seg selv bestemt eksistens. Selvet gir seg selv en bestemt eksistens i en annens erkjennelse. Viljen, eller fornuften kan også gi seg selv eksistens i ting, ved å ta dem i besittelse, og gi seg selv eksistens i en annen ved gjensidig anerkjennelse.

Begrepet om retten, også eiendomsretten, er grunnlagt på anerkjennelsen. Den anerkjennelsen som gir rettigheter er den anerkjennelsen som uttrykker den allmenne viljen. Hegel forstår viljen som intersubjektiv og sosial.


Anerkjennelse i "Åndens fenomenologi".

"Åndens fenomenologi" ble skrevet som en innledning til Hegels filosofiske system. Hegel ønsket å vise hvordan ulike kulturer og tenkemåter undergravde seg selv, og han la derfor vekt på rastløshet, tvil og negativitet. Dette for å komme fram til den tenkemåten som ikke undergravde seg selv, og som var hans eget filosofiske system. Forholdet mellom mennesker er derfor også framstilt i negative termer. I den versjonen av åndens utviklingshistorie som han skrev i Encyklopedien, derimot, ble disse forholdene framstilt på en langt mer bekreftende måte. Nå er den gjensidige anerkjennelsen viktigere og mer utarbeidet, og Hegel legger større vekt på det bekreftende aspektet ved den, der mennesker bekrefter hverandre gjensidig.

Den intersubjektive dobling av selvbevisstheten

Hegel utviklet begrepet om subjektivitet til et begrep om intersubjektivitet. Hegel fikk fra Fichte et begrep om anerkjennelse, og i følge dette er friheten intersubjektivt formidlet. Av dette følger blant annet at autonomi er formidlet.

Hegel oppfatter ikke selvet som fast og stabilt, men som en rastløst, komplekst og negativ identitet, som i begjær etter andre drives hinsides seg selv og sin naturlige eksisens. Den andre er ikke bare et ytre vesen, men formidler selvets forhold til seg selv. Hegel kommer med uttrykket om å "være for seg selv", og å "være for en annen". Selvet trenger en annen for å komme til virkelighet og forstå seg selv.

I "Åndens fenomenologi" analyserte Hegel begrepet om anerkjennelse. Verket er ei framstilling av utviklingshistorien til bevisstheten og ånden. Første del av verket framstiller den individuelle bevissthetens utvikling, og ser bort fra det omgivende samfunnet. Bevisstheten er i utgangspunktet elementær og primitiv. I det første møtet mellom mennesker er begge parter primitive og står overfor hverandre uten noen formidlende instans. Begge parter mener at deres eget standpunkt er det eneste gyldige og mulige og det rette. (Man kan følge denne analysen slik Hegel selv foretok den i "Åndens fenomenologi" under "B Selvbevissthet - IV Sannhet til visshet om seg selv").

Anerkjennelsen går gjennom tre faser. Den første er umiddelbarhet, deretter motsetning mellom de særskilte partene, og til sist oppstår en konkret, formidlet, allmennhet. Den første fasen er den innledende konfrontasjonen. Partene står overfor hverandre, hver med sitt syn på verden, som begge mener er det gyldige utgangspunktet for å forstå verden og hverandre. De vil ikke sette seg inn i den andre syn og prøve å finne en overenskomst, og dermed er det konflikt. Hegel kritiserte identifikasjonen av det umiddelbare med det sanne. Dette gjelder også for selvinnsikten. Umiddelbar kunnskap om seg selv er falsk bevissthet. Den utelukker den andre, som er grunnleggende for situasjonen. Kunnskap om seg selv, selverkjennelse, får mennesker gjennom andre. Veien til ens indre går gjennom andre. Selvet er for seg selv bare ved å være for en annen, og selvet er for en annen bare ved å være for seg selv.

Hegel diskuterte begjær i forbindelse med anerkjennelse. Begjæret er et grunnleggende forhold som finnes før etiske og rasjonelle holdninger er utviklet. Begjæret må sublimeres for at anerkjennelse skal kunne forekomme. Begjær finnes allerede mens mennesket lever i en naturlig solipisme, en barnslig selvsentrerthet, der alt annet er uten egen selvstendig verdi, men bare eksisterer for en selv, og kan konsumeres av en selv. Men dette må utvikles videre. Anerkjennelsen av den andre er også en fordypelse av begjæret. Selvbevisstheten finner sin tilfredsstillelse bare i en annen selvbevissthet. Her er det riktig å si at begjæret er begjær etter en annen. Det som må understrekes er at den andre, eller konfrontasjonen med den andre, både river sund den naturlige solipismen til selvet, og trekker det ut av sin naturlige solipisme. Analysen av anerkjennelse er derfor også og samtidig en historie om å overvinne seg selv, der en forstørret etisk-sosial mentalitet, eller ånd, er oppnådd.

Hegel skriver at selvbevisstheten bare eksisterer som anerkjent av en annen. Den er i og for seg selv gjennom det faktum at den eksisterer i og for seg selv for en annen. Begrepet om dette er enhet i sin dobling. Uendeligheten som virkeliggjør seg selv i selvbevissthet er en mangesidig gjennomskjæring av og korrelasjon mellom mangfoldige meninger, skriver Hegel.

Bestemmelsene av selv og annen må skjelnes og holdes fra hverandre, selv om de hører sammen og utgjør en enhet. Williams skriver at Kojève og Sartre feilet ved bare å se forskjellen mellom selv og annen, og ikke også identiteten, mens Levinas gikk til den motsatte ytterlighet i kritikken av Hegel der han bare så identiteten mellom selv og annen hos Hegel, og ikke at Hegel også skjelnet mellom selv og annen.

Her er det ikke bare tale om subjektivitet, men også om intersubjektivitet. Anerkjennelse foregår mellom to selvbevisstheter. Friheten har en dobbel grunn - selvbevisstheten er fordoblet. To selvbevisstheter forholder seg ikke til hverandre som to gjenstander eller krefter forholder seg til hverandre og virker på hverandre. Ludwig Siep skrev at for hver av selvbevissthetene er den andre et moment i dens forhold til seg selv. Og begge avhenger av den andres selvforståelse og forhold til seg selv. Dersom den ene forandrer seg vil også den andre forandre seg. Men det er ikke snakk om bare en enkel vekselvirkning. Anerkjennelse er en handling av to selvbevisstheter der de forholder seg til seg selv gjennom forholdet til en annen, og forholder seg til den annen gjennom forholdet til seg selv. Slik er selvets forhold til seg selv gjort mulig av det korresponderende forholdet til den annen.

Vi går ikke fra et isolert "jeg er" til det sosiale. Den intersubjektive dialektikken mellom to betyr at hver av de to inneholder hele forholdet. Selv om det er en klar forskjell mellom de to er de to også en enhet, siden hver bare er gjennom den andre. Hver er lik med, og den samme som, den andre, men bare i motsetning til den andre, som Hegel skrev i Jena Realfilosofi. Denne delte grunnen til, eller sosiale formidling av, friheten framsetter en serie motsetninger og praktiske politiske problem som krever løsning.

Anerkjennelse har en iboende dobbel betydning på grunn av dens doble grunn, den foregår i to bevisstheter. Uansett hvilken særskilt bestemmelse selvbevisstheten har så har den også umiddelbart den motsatte bestemmelsen. Selvet har i sitt begjær en tilbakevisende, kompleks og rastløs, negativ identitet. Denne tilbakevisende, frastøtende negativiteten betyr at selvet ikke i utgangspunktet er til stede for seg selv. Det umiddelbare selvet vet ikke hva det selv er. Hva det er er implisitt og må bli eksplisitt for det. Det kan bli eksplisitt for seg selv, det er, oppdage hva det er bare gjennom formidling gjennom en annen. Selvbevisstheten krever en annen for å bekrefte og omforme sin egen selvforståelse. Selvets nærvær for seg selv er formidlet av en annen som på samme måte er en tilbakevisende negativ identitet. Men det trenger ikke å bety at forholdet nødvendigvis er vesentlig negativt. Bare den andre er i stand til å tilfredsstille behovet for anerkjennelse, som også er et behov for en annen. "Selvbevisstheten oppnår bare tilfredsstillelse i en annen selvbevissthet". Dette er en desentrering av forholdet.

Den doble betydning i begrepet om anerkjennelse

Som umiddelbart opererer hvert selv ut fra antakelsen om at det er absolutt. I følge Hegel betegner begjær en tilstand av naturlig egoisme der selvets tilfredsstillelse er det målet som alt annet er underordnet bare som middel. Naturlig egoisme er umiddelbar, trangsynt og abstrakt. Den ekskluderer den andre, forskjeller og relasjoner. Av denne grunn er konfrontasjonen med den andre opplevd som en brå selv-overskridelse som brått kaster personen inn i et forhold til en annen og forandrer personen selv. Hegel sier det slik:

"Selvbevisstheten er konfrontert av en annen selvbevissthet. Den har kommet ut av seg selv. Dette har en dobbel betydning: først har den tapt seg selv fordi den finner seg selv som et annet vesen. For det andre har den derved opphevet den andre, siden den ikke ser på den andre som vesentlig, men heller bare ser seg selv i den andre".

Dette møtet med den andre framkaller en krise i den egne selvforståelsen og den naive selvforståelsen. Selvet ser at det ikke er det eneste og naturlige sentrum i verden. Selvet finner seg selv som en annen i forhold til en annen, og taper i en forstand seg selv.

Dersom det søker å unngå møtet med den andre for å gjenvinne sitt gamle og eksklusive jeg, fortsetter det bare i den naive solipismen. Dette blir et egensinn - Eigensinn - som holder seg for seg selv, eller bare i sin krets, for å bevare sitt abstrakte og ensidige selv, og reduserer andre til å framstå som ugyldige. Dette kan foregå på mange måter, som tilbaketrekning, aggresjon eller handlingslammelse.

Det er avgjørende å merke seg at møtet med den andre, som gir selvet opplevelse av å være en annen, er forårsaket av den andre. Den andre er betingelsen for denne opplevelsen av selvets "annengjøring", og den andre kan derfor ikke bli slått sammen med selvet til den første. Selvets "annengjøring" er selvets indre deling fra seg selv, og det er en betingelse for forholdet til en annen. Møtet med den andre gjør det klart at det finnes mange synsvinkler og subjekt, og at en selv bare er en blant mange, og at ens forståelse og verdsettinger har en tilfeldig karakter.

Dette fører til det andre momentet i anerkjennelsesprosessen. Og den er motsetninga mellom selv og annen, som to tilfeldige, subjektive viljer og synspunkter. Saken her er å oppheve annen-væren. Først må den andre oppheves som selvstendig vesen for et en derved skal oppnå sikkerhet om seg selv som et uavhengig vesen. For det andre, når den andre oppheves oppheves også en selv, for den andre er en selv. Det er to gjensidig relaterte opphevelser som begge er tvetydige. Den andre må oppheves, og dette er tvetydig siden det innebærer muligheten for at bare den annens fremmedhet oppheves og at nærmere kontakt, eventuelt fellesskap, skapes. Og det innebærer at annenværen må overvinnes, og det er også tvetydig. Det kan føre til at en desentrerer seg selv ved ikke å insistere på sin rett. Og det kan føre til et bekreftende forhold til den andre.

Møtet med den andre utfordrer selvet i dets antatte absolutte uavhengighet, og er på samme tid et fall inn i partikularitet. Selvet er ikke absolutt, men noe partikulært og tilfeldig som står i forhold til noe annet som er partikulært. Tapet av en selv må overvinnes. Å være en annen, selv-fremmedgjøring, eller ikke å være det en er, er tilstander som det ikke er mulig å tolerere, og de må oppheves. Å være en annen, fallet inn i partikularitet, må oppheves. Dette betyr at betingelsen for selvets annengjøring, den motsatte andre, må bli opphevet. Opphevelsen av den andre gir to videre muligheter.

Den ene muligheten er å oppheve den andre ved å eliminere den andre. Men Hegel viser at denne muligheten er selvødeleggende. For den andre blir ikke bare fjernet, men dette fjerner muligheten for anerkjennelse fra den andre, som selvet trenger og avhenger av. Å fjerne den andre blir derfor også å fjerne seg selv. Det som gjøres mot den andre gjøres også mot en selv, og omvendt.

Den andre muligheten er å oppheve annetheten eller den fremmede karakteren til den andre ved å gå inn i et forhold til og formidling med den andre. Motsetningen mellom selv og den andre må bli overskredet og overvunnet på en måte som omformer forholdet mellom selv og annen. I dette tilfellet negerer selvet seg selv, altså sin trange og eksklusive identitet, og åpner seg derved opp for kontakt med den andre. Denne anerkjennelsen betyr at det oppgir krav på dominans. Dette er det tredje momentet eller fasen i anerkjennelsesprosessen. Hegel uttrykker dette slik i "Åndens fenomenologi" (142):

"Denne dobbelttydige virksomhet av å oppheve en dobbelttydig annenværen er like mye en dobbelttydig tilbakevending i seg selv. For det første gjenvinner den seg selv i det den oppheves, for ved å oppheve sin annenværen blir den på ny seg selv lik; men for det andre gir den også den annen selvbevissthet tilbake til den, for den var seg i den andre; den opphever sin væren i den andre og slipper altså på ny den andre fri".
Anerkjennelsesprosessen begynner med det tilsynelatende tapet av selvet foran den andre, eller det tilsynelatende tapet av den andre som skyldes at en bare er i stand til å se seg selv i den andre. Den andre fasen er forsøket på å oppheve selvets andregjøring, som kan ta to former, enten å fjerne eller dominere den andre, eller å finne en form for forlik eller imøtekommenhet i forhold til den andre. Begge de førstnevnte formene for vold undergraver seg selv, i følge Hegel. Derfor må anerkjennelsen ta den andre veien. Anerkjennelse må oppnås uten bruk av tvang, der den andre er fri og bekreftet. Dette oppretter et "vi".

Den andres tilbakevending til seg selv fra selvets andregjøring er ikke en gjenopprettelse av dets tidligere situasjon der det var eksklusivt og selvsentrert, eller en enkel tilfredsstillelse av begjær. Det er nå desentrert av forholdet til den andre, og legitimert av den andres anerkjennelse. Denne tibakevending til seg selv er intersubjektivt formidlet. Betingelsen under hvilken selvet kan vende tilbake til seg selv som bekreftet gjennom den andre er at tvang og forsøk på å mestre den andre er oppgitt. Det naturlige begjærets subjekt gjennomgår en etisk forandring.

Den gjensidige anerkjennelsen forløper på en annen måte enn begjæret. Man griper ikke den andre for ganske enkelt å konsumere den andre, men lar den andre være fri. Den andres frie, utvungne anerkjennelse er avgjørende. Selvet avhenger av og er bundet til et annet selv som ikke kan bli mestret eller kontrollert. Den resulterende forstørrede selvidentiteten kommer fra en felles gjensidig handling som ikke er under ensidig kontroll av en selv.

Forholdet til den andre kan ikke være ensidig, begge må være aktive og medvirkende. Som Hegel skriver i "Åndens fenomenologi":

"Selvbevissthetens bevegelse i forhold til en annen selvbevissthet er blitt framstilt som den enes gjøren. Men denne handling har den doble betydning av å være like mye den enes gjøren som den andres gjøren. For denne andre er likedan uavhengig, selvbestemmende, og det er ingenting i den som ikke er gjennom den selv. Den første selvbevisstheten har ikke et rent passivt objekt foran seg som i begjærets tilfelle. Den andre er heller et uavhengig vesen som eksisterer for seg selv. Og den første kan følgelig ikke bruke den andre som middel for sine formål og ønsker, uten at den andre gjør for seg selv det som den andre gjør. Denne anerkjennelsens bevegelse er derfor uten kvalifikasjon den doble bevegelsen til begge selvbevissthetene. Hver ser at den andre gjør det samme som den selv gjør. Hver gjør selv det som det kreves av den andre, og gjør hva den gjør bare så langt som den andre gjør det samme. En ensidig handling ville være nytteløs, siden det som er antatt å hende bare kan skje gjennom felles handling fra begge.

Gjøren er altså dobbelttydig ikke bare for så vidt som den er en gjøren mot seg såvel som mot den andre, men også for så vidt som den udelt er like mye den enes gjøren som den andres"

Her peker den transcendental-logiske analysen av begrepet om anerkjennelse ut over seg selv og til nødvendigheten av gjensidig felles handling.

Hver både lokker den andre og blir selv lokket av den andre. Hver bruker den andre til å oppnå selvbevissthet. De anerkjenner hverandre som gjensidig anerkjennende hverandre. Anerkjennelsen er både nødvendig, og kan samtidig ikke tvinges fram. Om den er tvunget fram er den falsk og ugyldig.

Hegel karakteriserer bekreftende selverkjennelse gjennom en annen som å være heime i en annen, eller "å være seg selv i en annen. " Oppnåelsen av en slik konkret åndens allmennhet betyr at å være med en annen ikke lenger er en begrensning eller restriksjon på frihet, men heller en utvidelse og konkret virkeliggjøring av friheten.

Herre og trell som en bestemt form for anerkjennelse.

Kapitlet om "Herre og trell" er et av de mest kjente kapitlene i "Åndens fenomenologi". Analysen av begrepet om anerkjennelse i de foregående underkapitlene er en analyse av dette begrepet som det er framstilt i "Åndens fenomenologi". Det er en analyse für uns, og som setter erfaringen til den naturlige bevisstheten i parentes. Det er ingen beskrivelse eller framstilling av den naturlige bevissthetens erfaringer. Men i dette underkapitlet skal vi se et eksempel på anerkjennelsens rene begrep, doblingen av selvbevisstheten i dens enhet, som den kommer til syne for selvbevisstheten. Vi blir ført fra en begrepsmessig analyse av begrepet om anerkjennelse til en fenomenologisk framstilling av kampen på liv og død og forholdet mellom herre og trell. Dette er en mislykket versjon av anerkjennelsesprosessen, der gjensidig anerkjennelse som likeverdige og frie skapninger ikke ble oppnådd.

Før herre-trell forholdet oppstår foregår kampen på liv og død. Her finnes ingen sosiale institusjoner som formidler eller mekler mellom partene eller opprettholder ro og orden. Derfor er situasjonen en abstraksjon brukt for analysens formål. Hegel bruker ikke denne naturtilstanden for å forklare samfunnets eller statens opprinnelse. Hegel ser menneskene som sosiale skapninger som alltid har levd i samfunn.

Individ som konfronterer hverandre utenfor samfunnet er likevel mer enn bare natur, siden det som det her står om er anerkjennelse som frie skapninger, noe rene naturvesener ikke krever av hverandre. Friheten går ut over den rent naturlige tilværelsen. Utenfor samfunnet er partene usikre på hverandre. Hver vil kreve at hans måte å se verden på og gjøre tingene på er den riktige, og vil ikke bli relativisert av den andre, og være som en tilfeldig ting for den andre. Hver vil anerkjennes som fri og absolutt av den andre.

De må vise at de ikke er tilfeldige ting, og vise at de ikke er knyttet til noen spesiell tilværelse. Dette er en dobbel gjøren, gjennom den andre og gjennom seg selv. Som den andres gjøren streber hver etter den andres død. Og gjennom seg selv setter man livet på spill. De to selvbevissthetene bekrefter seg selv og hverandre gjennom kampen på liv og død. Bare ved å sette livet på spill blir friheten bekreftet, at for selvbevissthetene er ikke væren det vesentlige, ikke den umiddelbare måten det opptrer på og er fordypet i livet, men at den bare er ren forsegværen. Selvbevisstheten må være villig til å ofre alt konkret for sin uendelige selvrespekt og andres tilsvarende. En kamp på liv og død finner sted mellom de to rivaliserende selvbevissthetene.

Men dersom den andre bare blir drept er ingenting oppnådd. Det som søkes er ikke den andres død, men den andres anerkjennelse av en selv som den som er absolutt og fri. Det kan hende at en av partene ser at livet kan være minst like viktig som anerkjennelsen som fri, og derfor gir opp kampen. Da må han anerkjenne den andres krav om å være den som definerer virkeligheten. Og han må underordne seg den andres bestemmelser, og bli den andres trell. Herre-trell forholdet setter begrensninger for volden, men institusjonaliserer også volden. Volden er bevart i den ulike anerkjennelsen.

Herren har vist at han har overvunnet dødsangsten. Han har overskredet sin naturlige eksistens ved å risikere livet i kampen på liv og død. Men trellen har ikke overvunnet dødsangsten, og har valgt livet i ufrihet framfor å risikere livet i kampen om anerkjennelse. Trellen lar seg gjøre til en ting eller et redskap og en vare av herren. Han arbeider for herren. Herren forholder seg til tingene i verden gjennom trellens arbeid.

"Herren er den for seg værende bevissthet som er formidlet med seg selv gjennom en annen (trellens) bevissthet. Denne andre, trellen, bearbeider tingene til herrens forlystelse og underhold. Selvbevisstheten til herren er vesentlig relatert til trellens selvbevissthet gjennom de straffetiltak, begrensninger og belønninger som holder den andre i trelldom. Trellen forholder seg til tingene og opphever dem, men bare ved å bearbeide dem. Nytelsen blir gjennom dette til for herren. Tingenes selvstendighet blir overlatt til trellen, som bearbeider dem."

Dette er en ustabil situasjon, slik Hegel ser det. Herren blir en konsument. Herren får det han ønsker gjennom slavens arbeid. Herren er anerkjent som herre av slaven, men en slave er så ynkelig at anerkjennelsen fra slaven er av liten betydning. Herren forakter slaven, og ser slavens anerkjennelse som ganske ugyldig. Men han er avhengig av denne ugyldige anerkjennelsen.

"Den paradoksale situasjonen er oppstått at for herren er den uvesentlige bevissthet den gjenstand som utgjør sannheten til vissheten om seg selv. Herrens herredømme avhenger av trellens selvbevissthet, og herren greier derfor ikke å oppnå den sjølstendige status som hans selvbevissthet krever. Den sjølstendige bevissthets sannhet er etter dette trellens bevissthet. Hver er derfor det omvendte av det han umiddelbart framstår som."

Den servile bevissthet

Den servile bevisstheten blir gjennom arbeidet det motsatte av det den var. I begynnelsen er herren ren væren for seg selv, og trellen er ren væren for andre. Det som bare er for andre har undertrykt sin egen væren.

Den servile bevisstheten frykter døden. Dødsangsten konstituerer trellens bevissthet:
"Trelldommen er selvbevissthet, og vi skal se hva den som dette er for seg selv. For trelldommen er det vesentlige først herren. Men i virkeligheten har trelldommen den rene negativitets og forsegværens sannhet i seg selv, for den har erfart dette vesen i seg. Denne bevissthet har nemlig ikke hatt angst for dette eller hint og heller ikke bare i dette eller hint øyeblikk, men den har hatt angst for hele sitt vesen; den har følt frykten for døden, den absolutte herre. I denne frykten har den blitt oppløst i sitt indre og alt fast har bevet for den. Dette er den rene forsegværen, den rene negativitet. Bevisstheten fullender denne oppløsning i det den tjener. I den tjenende virksomhet opphever den i alle enkelte momenter sin avhengighet av den naturlige tilværelse, og arbeider bort denne tilværelse. "

Dødsangsten har fått den servile bevisstheten til å oppgi kravet om anerkjennelse, og til å akseptere å bli behandlet som et redskap. Men den servile bevisstheten omformes. Den omformende makt er negativiteten. Den er følt i dødsangsten og i angsten for herren, og blir oppdaget av den servile bevisstheten selv gjennom arbeidet. Gjennom arbeidet blir trellen bevisst om hva han virkelig er. Han er den som omformer verden gjennom sitt arbeid.

"Følelsen av den absolutte makt overhodet er bare oppløsningen i seg, og begynnelsen på visdommen. Men bevisstheten i dette er ikke forsegværen for den selv. Men gjennom arbeidet kommer den til seg selv. Herren bruker opp tingen gjennom begjæret. Trellen derimot danner og skaper gjennom sin virksomhet. Trellen danner og setter sitt merke på tingene og den ytre verden, mens herren bare forbruker dette. Den arbeidende bevissthet kommer altså gjennom dette til anskuelse av den selvstendige væren som en anskuelse av seg selv.

Trellen blir gjennom arbeidet til noe værende. Gjennom arbeidet reiser også trellen seg over frykten som var den første reaksjonen på den absolutte annenværen legemliggjort i herren. Trellen oppnår så selvbevissthet som står i motsetning til annenværen, og som oppdager seg i annenværen. Gjennom arbeidet blir han klar over sin egen selvstendige skaperkraft. Hegel mener at disiplinen som frykten og arbeidet pålegger trellen er vesentlig for selvbevisstheten, og lærer trellen å styre seg selv. Å utstå den absolutte frykt er et ledd i dannelsesprosessen som setter mennesket i forhold til det universelle. "

Her kommer trellen til seg selv ikke gjennom intersubjektiv anerkjennelse, men gjennom arbeidet. I en periode i Jena er Ånden - Geist - formet av de tre konkrete kategoriene - språk, redskaper og familie. Dette korresponderte med de tre dialektiske relasjonen: symbolsk framstilling, arbeid og interaksjon. Senere forandret Hegel sin måte å framstille tingene på, og arbeidet mistet sin uavhengige rolle. Men her i "Åndens Fenomenologi" ser vi altså fortsatt spor etter arbeidets uavhengige rolle.

Det er mulig å overvurdere viktigheten av herre-trell forholdet, som Alexandre Kojève har gjort. For ham er det det sentrale temaet i "Åndens fenomenologi". Kojève fjerner i sin framstilling av Hegel muligheten for gjensidig bekreftende anerkjennelse, som var sentral for Hegel i hans filosofi, i det Kojève gjør herre-slave forholdet til den viktigste formen for anerkjennelse. I Encyclopedia Åndens filosofi utviklet Hegel begrepet om anerkjennelse videre.


Anerkjennelse i Encyclopedia - Åndens filosofi

"Åndens fenomenologi" fra 1807 er et skeptisk verk som viser hvordan ulike kulturer og tankeformer undergraver seg selv og er for svakt fundert til å være bestandige og kunne gi varig tilfredsstillelse. Hegel utforsker der de negative dimensjonene ved anerkjennelsen - fornektelse, tvang, bedrag - selv om det også var noen tilfeller av bekreftende gjensidig anerkjennelse. Åndsfilosofien i Encyclopedien går derimot konstruktivt fram. Her framhever Hegel de bekreftende forholdene som er basert på gjensidig anerkjennelse. Gjensidig anerkjennelse har fire hovedtema og elementer som kvalifiserer som eksplisitt anerkjennelse: autonomi, forening med den andre, selvovervinnelse og Freilassen, altså en bekreftelse av den andre i hans eneståendehet og forskjellighet.

Utredningen om begrepet om anerkjennelse er i Encyklopedien både forkortet og mer komplekst enn i "Åndens fenomenologi". Åndsfilosofien forutsetter både logikken og naturfilosofien. Ånden blir bevisst seg selv, og vender tilbake til seg selv ut av naturen. Herre/trell forholdet er forskjellig fra i "Åndens fenomenologi". Muligheten for gjensidig anerkjennelse som overskrider tvang og dominans er klart framstilt, og herre og trell oppnår begge gjensidig frigjørelse sammen. Redegjørelsen om anerkjennelse oppstår ut fra redegjørelsen om frihet, slik at gjensidig anerkjennelse er frigjøringens medium fra tvang og dominans, og slik resulterer den i en allmenn bevissthet, eller et "Vi", som er sentralt for objektiv Geist og etisk liv (Sittlichkeit). Kampen om anerkjennelse som førte til herre-trell forholdet har fått en underordnet plassering som et overgangsstadium i historia.

I Encyklopedien er Hegels diskusjon om anerkjennelse ikke en beretning i en eksistensiell fenomenologisk genesis til ånden, men inngår i en større åndens filosofi som systematisk er differensiert i subjektiv, objektiv og absolutt. Redegjørelsen om anerkjennelse sørger for overgangen fra individuell selvbevissthet til allmenn selvbevissthet, fra subjektiv til objektiv ånd.

Gjensidig anerkjennelse

Anerkjennelse kan ofte forekomme uten kamp. Derfor er slett ikke kampen om anerkjennelse et nødvendig stadium i et hvert forhold. Anerkjennelsens etiske dimensjon er utviklet, og også dens sosial-psykologiske sider. Virkeliggjøring av frihet gjennom gjensidig anerkjennelse er det lagt vekt på, og frihetens begrep er utviklet både i det negative (frihet som frihet fra tvang) og i det positive (frihet som frihet til, som å være seg selv i en annen). Anerkjennelsen binder disse to sidene sammen, anerkjennelsen fører til en etisk intersubjektivitet som er fundamental for Hegels teori om Sittlichkeit og teori om retten.

Hegel begynner igjen med konfrontasjon, eller ingen formidling. To parter står overfor hverandre, umiddelbart som en annen overfor en annen. De to er umiddelbare, abstrakte og eksklusive. Møtet tar form som en motsigelse. Anerkjennelsen er en prosess som søker å fjerne eller oppløse motsetningen til umiddelbarheten, den abstrakte identiteten og dens sneverhet. Så lenge de to partene som konfronterer hverandre forblir umiddelbare er anerkjennelse umulig å oppnå. Hegel skriver:

"I denne umiddelbarhetens bestemmelse er det en veldig motsigelse. På den ene siden, siden ego er allment, absolutt ubestemt og alminnelig og ikke avbrutt av noen grense, et trekk felles ved alle mennesker, konstituerer de to som står overfor hverandre en eneste identitet, et eneste lys så å si. På den andre siden, til tross for en slik identitet, er og forblir de to selv som står motsatt av hverandre i komplett ubevegelig stivhet. Som reflektert inn i seg selv forblir hver noe helt forskjellig fra og ugjennomtrengelig for den andre."

Kampen er beskrevet i logiske termer som en kamp for å overvinne ikke den andre eller annetheten, men heller umiddelbarheten til begge selvene. Hva betyr umiddelbarheten her? Umiddelbarhet betegner for Hegel ikke bare det førreflektive, men også naturlighet, altså rå, ukultivert egenartethet, naturlig egoisme og solipisme der selvet er rettet mot sine egne behov og egen tilfredsstillelse. Et menneske som fortsatt bare er natur og ikke har overskredet det rent naturlige livsnivået er ikke bevisst om sin egen frihet. Det er umiddelbart, og det er begjær.

Kontrasten til naturlighet og umiddelbarhet er formidling. Når noe er umiddelbart er det ikke åpent, men eksisterer av seg selv og er lukket mot påvirkning. Det er ugjennomtrengelig for og eksklusivt til annethet. Men når noe er fjernet fra umiddelbarhet, og blir formidlet, er det desentrert og relativt og åpent for påvirkning og modifikasjon.

Anerkjennelsen har et moment av umiddelbarhet, nemlig det rå møtet mellom selvene. Det innledende møtet viser en ekstrem spenning og kombinasjon av absolutt nærhet til den andre med komplett usikkerhet angående den andre. For å komme ut av dette er det nødvendig å overskride umiddelbarheten og komme inn i en formidlingsprosess.

Hegel karakteriserer anerkjennelsen som en prosess der både selv og annen opphever hver sin umiddelbarhet. Umiddelbare behov og naturlig nødvendighet bringer mennesker sammen bare på en utvendig måte. På den andre siden, "mennesker ønsker å gjenoppdage seg selv i hverandre. Men denne viljen [til anerkjennelse] kan ikke oppstå så lenge som de er begrenset til deres umiddelbarhet og naturlighet, for det er nøyaktig denne som kutter dem av fra hverandre og forhindrer dem fra å være fri med hensyn til hverandre ... Slik må det bli kjempet for friheten; nemlig bare å hevde at en er fri er ikke nok." Hver søker å gi seg en objektiv bestemt eksistens "ikke i et [rent] ytre objekt, men i et tilstedeværende objekt som også er en bevissthet." Den andres bevissthet er den grunnen, det materialet og det rommet som jeg må virkeliggjøre meg selv i. Behovet for å bryte ut av den rent umiddelbare eksistensen og oppnå en bestemt eksistens driver selvbevisstheten hinsides dens snevre interesser og subjektive sikkerhet i søken etter objektiv bekreftelse og legitimasjon i en annens anerkjennelse. Dette behovet er bedre karakterisert som behovet etter en annen. Selv om dette behovet kan få en tvangsform er det ikke vesentlig eller nødvendigvis et begjær etter dominans eller mestring. Det er heller et begjær etter den andre som støtter og finner oppfyllelse i bekreftende forhold til andre:

"Siden frihet består i min identitet med den andre, er jeg sant fri bare når den andre er fri og jeg anerkjenner at den andre er fri. Denne friheten til den ene i og gjennom den andre forener mennesker på en indre måte. Derimot bringer bare behov og nødvendighet mennesker sammen på en utvendig måte."

Frihet involverer en gjensidig forening med den andre der den andre kommer til å telle som noe. Når den andre teller for meg er terskelen til det etiske liv krysset; anerkjennelse er det mediet der etisk liv er konstituert.

Å krysse terskelen til det etiske livet

I Encyklopedien er herre-trell forholdet framstilt på en annen måte enn i fenomenologien. Det er framstilt som et overgangsstadium på veien fra livet som et naturlig vesen og fram mot et etisk liv. Den tvangen som slaveriet innebærer kan være naturlig der mennesker står overfor hverandre som naturlige gjenstander, men den må oppheves for at overgangen til høgere livsformer skal kunne finne sted. Frihet kan bare finnes i samfunn av gjensidig anerkjennelse, for bare i et sånt samfunn kan væren for andre forsones med væren for selv (autonomi).

I Encyklopedien framholder Hegel at både herre og trell er i ufrihet. Og skal de oppnå frihet må de gjøre det sammen. Da herren vant kampen som førte til slaveri for den beseirede part forble herren i umiddelbarhet. Herrens anerkjennelse er slik en rent individuell, egoistisk selvbekreftelse og selvforherligelse. Herrens frihet er en lovløs og rå villskap, og det er ingen sann frihet. Så lenge trellen er underlagt dette er ingen frihet mulig for trellen.

I herre-trell forholdet finnes bare den negative og eksklusive siden av friheten, mangelen på begrensning for herren, negativiteten i den selv-søkende partikulariteten. Hegel mener at friheten først blir virkeliggjort når den selv-søkende partikulariteten blir opphevet. Herren må innse at trellen er et annet menneske som bør ha rett til rettigheter.

Hegel skriver:

"I dette tredje stadiet hever de gjensidig relaterte selvbevisste subjektene seg til deres sanne allmennhets bevissthet ved å sette til side deres partikulære individualitet, og når den frihet som tilhører alle, og slik til intuisjon av deres spesifikke identitet med hverandre. Herren konfrontert av trellen var ikke virkelig fri, for han så ikke seg selv i slaven. Følgelig er det bare med frigjøringen av trellen at herren blir virkelig fri. I denne tilstand av alminnelig frihet er det slik at ved å være reflektert i meg selv er jeg umiddelbart reflektert i en annen person, og omvendt ved å forholde meg til den andre er forholder jeg meg umiddelbart til meg selv."
Frigjøring av trellen blir den felles frigjøring. Frigjøringen er også en forening med den andre. Og det oppstår et "vi".
Fire dimensjoner ved anerkjennelse

Hegel hevder at friheten blir virkeliggjort gjennom anerkjennelsen og framstår som frigjøring i det avsluttende momentet av den felles og gjensidige frigjørelsen. Ludwig Siep identifiserer fire hovedtrekk ved Hegels tidlige begrep om frihet: autonomi, forening, selvovervinnelse og frigivelse. Analysen forutsetter og innebærer at friheten er intersubjektivt formidlet gjennom anerkjennelse. For Hegel som for Kant innebærer autonomi et brudd med naturen og dens kausalitet; det er den selvskapende evnen til viljen som gjør den uavhengig av alt. Autonomi er viljens uavhengighet fra tvang og påvirkninger som ikke er i overensstemmelse med fornuften. Disse påvirkningene kan komme både fra naturen, lyster og begjær etc., og fra samfunnet, som diverse tvangsforanstaltninger. Autonomi er forstått negativt som frihet i forhold til ytre påvirkninger, og positivt som selvbestemmelse og spontanitet. Men for Hegel kan autonomi bare virkeliggjøres i samfunn, altså for Hegel er autonomi intersubjektivt og sosialt fra begynnelsen.

Det andre trekket ved friheten, forening, står i et spenningsforhold til det første. Her opphører den andre å være en hindring eller begrensning for friheten. Frihet er ikke isolasjon, men forening og forsoning. Kjærlighet er en forenende kraft.

Står forening i motsetning til autonomi? Kant og Jacobi mente det, men Hegel, Herder og Goethe mente det ikke var tilfelle, men at forening heller var en forutsetning for autonomi, og ikke trengte å medføre et forhold av dominans. Som Hegel skrev:
"Siden frihet består i min identitet med den andre er jeg bare sant fri når den andre er fri og anerkjent som det av meg. Denne friheten til den ene i den andre forener menneskene på en indre måte".

Det tredje trekket ved friheten er selvovervinnelse. Siep hevder at selvovervinnelse følger av foreningen, siden foreningen med den andre forstørrer og omformer det tidligere trange, individualistiske selvet. Siep skriver at opphevelsen av grenser mot en annen synes alltid å være en form for av-individualisering, en oppgivelse av forsøk på å avmerke og begrense ens eget. Hegel mener at umiddelbarheten ikke bare er en naturlig solipisme, men også et fangenskap, en begrensning av friheten som må overvinnes. Selvovervinnelsen er derfor et etisk begrep som uttrykker opphevelsen av umiddelbarhet og naturlig solipisme. Det som blir oppgitt ved selvovervinnelsen og gjensidig anerkjennelse er søken etter dominans og egoisme. Det som vinnes er etisk frihet og fellesskap med andre.

Selvovervinnelsen kan ikke kontrolleres av selvet alene. Også en annen må delta og gi mulighet til å overvinne den trange individualismen og utvikle et mer desentrert selv, som ikke søker dominans. Hegel skriver: "I denne tilstanden av alminnelig frihet er jeg umiddelbart reflektert i den andre når jeg er reflektert i meg selv, og omvendt forholder jeg meg umiddelbart til meg selv når jeg forholder meg til den andre."

Det fjerde trekket ved frihet er frigivelse - Freigabe. Negativt betyr dette å oppgi forsøk på å dominere og kontrollere den andre. Positivt betyr dette å tillate den andre å være, å være åpen for den andre, og bekrefte den andre som den andre søker å være.

Begrepet om frigivelse er nært knyttet til Hegels begrep om forening og kjærlighet. " ;i denne enkle anskuelsen av seg selv i den andre, er annenværen således ikke satt som sådan; den er forskjellen, slik denne i den rene tenkning umiddelbart ingen forskjell er; en anerkjennelse av kjærligheten, hvor begge i følge deres vesen ikke er motsatt hverandre." (PhG - 536) Poenget er at kjærlighetens fravær av motstand ikke betyr absorpsjon av den andre, men overvinnelse av fiendskap og konflikt.

"Dersom vi snakker om rettferdighet, etisk liv, og kjærlighet, vet vi at siden vi anerkjenner andre anerkjenner vi deres komplett personlige uavhengighet. Jeg lider ikke noe tap ved å anerkjenne andre, jeg regner meg heller som fri. Vi vet at siden andre har retter har jeg også retter, eller at mine retter er vesentlig de samme som andres, altså at jeg er en fri person og dette er vesentlig identisk med det faktum at andre er personer med retter. I velvilje og kjærlighet er min personlighet ikke ødelagt. Men tilfellet med herre-trell har vi enda ikke å gjøre med slike gjensidige forhold. I stedet er det den bestemmelsen at jeg er fri og samtidig en umiddelbar partikulær selvbevissthet, slik at min frihet enda ikke er atskilt fra den umiddelbare partikulariteten til min selvbevissthet. Følgelig kan jeg ikke gi opp noe av min partikularitet uten å renonsere på min frihet og uavhengighet. Imidlertid vet jeg at i sosial-legale forhold er det slik at dersom jeg respekterer en annens eiendom lider jeg ikke noe tap. Om jeg oppgir krav på andres eiendom innser jeg at respekten for rettferdighet i sin allminnelighet impliserer rettferdighet i mitt eget tilfelle. Men i tilfellet med herre-trell forblir selvbevisstheten på det rent umiddelbart individuelle nivået. Den har enda ikke abstrahert fra sin egen partikularitet; rent begjær dominerer, og så langt som selvbevisstheten er ganske enkelt sin egen interesse og sitt begjær, erfarer den andres eiendom som en begrensning for sin egen frihet."

Her forklarer Hegel at før anerkjennelsen er ikke friheten atskilt fra umiddelbar partikularitet, altså er selvet i sin umiddelbare partikularitet naturlig egoistisk og solipistisk. Dersom friheten ikke kan skilles fra den umiddelbare partikulariteten er det å gi opp noe av den det samme som å gi opp frihet og uavhengighet. Et slikt frihetsbegrep er trangt, sneversynt og inadekvat.

I anerkjennelsen er det trange og umiddelbare selvet overvunnet. Individet ser ikke lenger på seg selv som universets sentrum. Selvet blir desentrert.

Allmenn selvbevissthet som bekreftende selv-anerkjennelse i den andre

Ikke noe individ er identiske med det allmenne, men kan bare se seg selv som en instans av det. Den allmenne bevisstheten som Hegel skriver om er en forening av individ i gjensidig formidling, der gjensidighet er avgjørende. Hver bevarer sin frihet og uavhengighet. Hver inngår i et "Vi". "Den allmenne selvbevisstheten er den bekreftende kunnskap om seg selv i et annet selv".

Hegel karakteriserer bekreftende selvkunnskap i den andre eller selverkjennelse i den andre som den måten som selvet oppnår bestemt objektiv eksistens på. Gjennom gjensidig anerkjennelse oppnår selvbevisstheten eksistens.

Min bestemte tilværelse må bli anerkjent om den skal være for meg i det hele tatt. Virkeliggjøring av selvbevisstheten i en annens anerkjennelse betyr at den oppnår eksistens, synlighet og innflytelse i en annen. "Nærmere betraktet involverer anerkjennelsens plikt at som fri gir jeg meg selv en bestemt eksistens, ikke i ytre objekt, men i et tilstedeværende objekt som er en bevissthet. Denne bevisstheten til en annen er det jordsmonnet, den materien, det rommet som jeg virkeliggjør meg i."

Man kan ikke direkte gi seg selv eksistens i en annen, siden det gjerne ville innebære tvang. Det er en praktisk aktivitet å gi seg selv eksistens i en annen.

Hegel skriver at allmenn bevissthet, der både selvet og andre kommer til syne i en forening eller gjensidig anerkjennelse, er substansen til hver vesentlig åndelighet [wesentlichen Geistigkeit] inkludert familien, fedrelandet, rettferdighet, så vel som dydene - kjærlighet, vennskap, tapperhet, ære og berømmelse.



Lenker
Neste del av Hegels etikk
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: