Herders filosofi.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt.

  1. Innledning.
  2. Herders politiske filosofi.
  3. Herder og opplysningstida.
  4. Tidlig politikk.
  5. Framveksten av en radikaler.
  6. Historisismens politikk.
  7. Den modne politiske teorien.
  8. Herder og den franske revolusjon.
  9. Herders språkfilosofi.
  10. Om sprogets opprinnelse.

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning.

Dette kapitlet består av to deler. Den første er en oppsummering av Herders politiske filosofi. Den bygger på Frederick Beisers bok. Herders historiefilosofi behandles også her. Herders filosofi har hatt stor betydning, siden Herder var en av de første som utviklet en politisk og filosofisk teori om nasjonalstaten.

Den andre delen av dette kapitlet tar opp noen viktige punkt fra Herders bok om språkets opprinnelse, der jeg prøver å vise at Herder hadde en godt utviklet intuisjon som lot ham skrive ei bok om språkets opprinnelse, for 230 år siden, som moderne forskning støtter opp under.


Herders politiske filosofi.

Johann Gottfried Herder (1744-1803) var en av de viktigste og mest innflytelsesrike politiske filosofene i Tyskland på 1790-tallet. Herder er ofte sett på som far til to av de viktigste doktrinene i moderne politisk tenkning, nasjonalismen og historismen. Selv om Herder ikke var den første som framførte disse doktrinene, gjorde han mye for å utvikle og utbre dem. Herder nektet å identifisere nasjonen med staten, og han avskydde alle former for kulturell eller nasjonal sjåvinisme. Han omfavnet heller ikke kulturrelativismen eller fornektet begrepet om en naturlig lov.

Herder hadde betydning for utviklingen av romantikkens politiske syn, selv om han ikke var en av romantikerne. Herder delte de unge romantikernes humanisme og sans for demokrati og samfunn, og deres forakt for privilegiene og korrupsjonen til det gamle regimet. Herder hadde også mange liberale ideal, som trykkefrihet og samvittighetsfrihet, men han var ikke liberaler siden han ikke delte liberalernes mening om at statens eneste oppgave var å sikre at innbyggerne ikke skadet hverandre. Herder insisterte på at staten skulle spille en positiv rolle i å fremme velferd og selvrealisering for alle innbyggerne. Likevel hadde han ingenting til overs for den paternalistiske øvrigheten. Herder var en av de mest radikale filosofene på 1790-tallet. Han ville frigjøre den jevne mann og så fram mot slutten på det sentraliserte, byråkratiske styret. Han ville at alle skulle ha rett til og mulighet til å utvikle alle sine karakteristiske, menneskelige egenskaper og evner.

Herder er undervurdert som politisk tenker. Han utviklet ingen teori om staten siden han benektet at det kunne finnes en ideel stat. Dersom menneskene utviklet fullstendig opplysning og autonomi ville de avskaffe staten, mente Herder. Hvilken type stat som er høvelig avhenger av økonomiske, geografiske og klimatiske forhold. Men Herder hadde en teori om hvordan menneskene skulle styre seg selv uten staten. Herders ambisjon var å bidra til opplysning og utdanning gjennom å skrive. Filosofi skulle ikke være ren spekulasjon, men veiviser for opplyst handling som kunne fjerne den undertrykkende kontrollen til den paternalistiske staten.

Herder både støttet opp om de radikale idealene om demokrati, alminnelig stemmerett og avskaffelse av sentral autoritet og la samtidig vekt på verdien av tradisjoner og gradvis sosial forandring.

Herder og opplysningstida.

I august 1762 registrerte den atten år gamle Herder seg som student hos Collegium Fridericianum i Königsberg. Han var student i to år. Der ble han kjent både med opplysningstidas ideer og med Sturm und Drang. Mens opplysningstida erklærte fornuftens herredømme, la Sturm und Drang vekten på følelsenes betydning. Denne konflikten var Herder klar over. Og han forsøkte å løse den.

Herder hadde som lærere noen av de fremste intellektuelle som har levd, Immanuel Kant og Hamann. Kant var opplysningstida fremste talsmann i Tyskland, og Hamann var Sturm und Drangs talsmann. De ble begge av stor betydning for Herders intellektuelle utvikling. Han betraktet Kant som sin beste lærer og kalte Hamann for sin veileder. Herder hadde daglig kontakt med begge to. Herder var hyppig gjest hos Hamann, og fulgte entusiastisk alle forelesningene til Kant. Kant ble så imponert over Herder at lot Herder følge forelesningene gratis.

På 1760-tallet foregikk en filosofisk debatt mellom Hamann og Kant. Hamann forsvarte tro og følelser overfor rasjonalismen og skeptisismen til Kant. Herders mening var at begge hadde viktige poeng å fare med. Men størst innflytelse på Herder fikk Kant. Han fikk Herder til å bli tilhenger av opplysningstidas ideer. To av de ideene som Herder mottok fra Kant går igjen hos Herder: Den ene er naturalismen, at alt som skjer er underlagt lovmessigheter. Den andre er fornuftens herredømme, alle forestillinger må utsettes for rasjonell undersøkelse.

Kants tidlige verk "Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels", fra 1755, gjorde varig inntrykk på Herder. Formålet med Kants avhandling var å utvikle en naturalistisk teori om universets utvikling. Dersom vi antar eksistensen av en opphavlig masse spredt ut gjennom rommet, er Newtons lover om tiltrekning og frastøting tilstrekkelig til å forklare den systematiske ordning av universet, med galakser, runde planeter, himmellegemenes baner etc. Det er ikke behov for å akseptere Newtons hypotese om at dette er ordnet av Guds hand. Newton gikk ut fra at siden rommet mellom stjernene er tomt kan universets orden ikke ha en materiell årsak. Kant sa at dette er feil. Det er en feilaktig slutning fra universets nåværende tilstand til fortida. Dersom vi går ut fra at universet en gang bestod av en opphavlig masse som strakte seg ut gjennom rommet kan vi forklare den nåværende tilstanden til universet med at Newtons naturlover har arbeidet med denne massen. Her er Kants budskap: Det som synes å være gitt og evig i naturen er i virkeligheten et produkt av forandring og historie. Kant føyde slik tidsdimensjonen til Newtons verdensbilde. Ved på denne måten å rette på Newton kom Kant fram til et dynamisk syn på naturen der det foregår en uopphørlig forandring. Materiens essens er ikke utstrekning, men kraft, en kraft til å forme seg selv, å utvikle seg fra kaos til orden.

Fra dette lærte Herder to ting: Det ene var at naturen har en historie, og at å forstå dens struktur er å forstå dens opprinnelse. Dette er grunnlaget for Herders genetiske metode. Det andre var naturalisme. Kant foreslo at menneskene også er oppstått gjennom en naturhistorie, og kan forklares gjennom den, og dette ble et utgangspunkt for Herder. Herder anvendte denne ideen på historien selv, og gjentok i all sin skriving at alt som synes å være gitt og evig - selv språk, kunst, lov, eller religion - er historiske produkt.

Hamann hadde publisert to av sine viktigste verk da han møtte Herder. De forsvarte integriteten til estetiske og religiøse opplevelser, og forklarte at de ikke kan reduseres til noe annet, eller forklares ut fra fornuftens normer. Sentralt er at det er mer i kunst og religion enn opplysningstidas rasjonalisme kan gripe. Verdien av kulturelt mangfold er satt i motsetning til opplysningstidas kosmopolitisme. Lidenskapens kraft er satt opp mot fornuftens svakhet. Folkediktningas vitalitet er satt opp mot klassisismens nakenhet. Det legges vekt på menneskelig helhet og ikke bare på fornuften; språkets betydning for tanken, og tradisjonens betydning for språket. Herder har lært mye fra Hamann som senere går igjen i Herders tenkning.

Herder var en selvstendig tenker både i forhold til Kant og i forhold til Hamann. Herder sekulariserte Hamanns tanker. Han forklarte dem i naturalistiske termer og i fornuftens lys. Dette gjorde Hamann misfornøyd med Herder. Herder fjernet de overnaturlige intensjonene til Hamann. Noen eksempler:

  1. Herder var enig med Hamann i at språket er av grunnleggende betydning for fornuften. På grunn av denne innsikten begynte han å undersøke språkets opprinnelse. Men han var ikke enige med Hamann i at språket på noen måte hadde et overnaturlig opphav.
  2. Herder aksepterte Hamanns tese om at livet ikke kan reduseres til mekaniske lover, og han bekreftet at sjelen er udelelig. Men istedenfor å slutte at livet er uforklarlig, guddommelig og mysteriøst, forsøkte Herder å finne andre forklaringer på dem, en ikke-mekanisk forklaring.
  3. Herder aksepterte Hamanns tese om Guds allstedsnærværelse i naturen og historien. Men Herder prøvde å begrunne denne ideen ved å undersøke biologi, antropologi og historie, ikke Bibelen som Hamann. Herder mente at Gud åpenbarte seg først og fremst gjennom naturlovene; slik naturaliserte Herder Hamanns oppfatning.
Herder var i konflikt mellom opplysningstidas tanker og Hamanns tanker. Herder holdt fast ved rasjonalismen og Kants tidlige naturalisme, og stod klart nærmere opplysningstidas tanker enn han stod Hamann.

Lenker:
Neste del av denne teksten
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: