Hitlers vei til makten.

Andre del

Fra grunnleggelsen av partiet til kuppforsøket, 1919-23.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsfortegnelse

  1. Fra grunnleggelsen av partiet til kuppforsøket, 1919-23


Fra grunnleggelsen av partiet til

Kuppforsøket, 1919-1923

Tysklands militære sammenbrudd i august 1918 ble fulgt av en revolusjon i november 1918, der keiseren ble tvunget til å abdisere. I 1919 fikk Tyskland en ny konstitusjon som ble vedtatt av ei nasjonalforsamling som hadde sitt møte i Weimar, og som opprettet et parlamentarisk demokrati. Dette var en seier for den opposisjonen som bestod av sosialdemokratene, katolikkene og venstreliberalerne.

Men den pangermanske og den völkische bevegelsen nektet å akseptere den parlamentariske republikken. De ville mobilisere massene mot den ved hjelp av antisemittisk propaganda. Fra desember 1918 begynte en flom av antisemittisk propaganda å strømme ut over Tyskland. Propagandaens budskap var at jødene hadde konspirert mot Tyskland og for å fremme revolusjonene som et steg på veien mot verdensherredømme. Denne propagandaen ble betalt av tungindustrien.

Arbeiderklassen var motstandsdyktig mot denne propagandaen, men middelklassen var i mindre grad motstandsdyktig. Middelklassen hadde i stor grad mistet sin politiske ledelse, siden det autoritære regimet som den hadde orientert seg etter var borte, og de rasistiske agitatorene kunne derfor gå inn i et vakuum og opptre som nye lederne for deler av middelklassen.

Hæren ble viet spesielt stor oppmerksomhet av den pangermanske agitasjonen. Den var opptatt av å unngå at verken sosialistiske eller demokratiske tanker fant grobunn innenfor dens rekker.

Grunnleggelsen av nazipartiet

Nazipartiet var bare en av mange liknende völkische grupper som stod fram i Tyskland i løpet av 1919. Det oppstod i Bayern, der begivenhetene var spesielt kaotiske og omskiftelige. Fra begynnelsen av november 1918 og i det følgende halve året var det fire ulike venstre regimer i München. Men i mai 1919 var de knust av militære styrker og frikorps. Først overtok de moderate sosialdemokratene styret. Men uroen førte til en reaksjon, og i mars 1920 kom et kupp som satte et konservativt styre under Gustav von Kahr inn i Bayern. Under dette regimet ble Bayern en trygg havn for høyreekstremister fra hele Tyskland.

Et av de rasistiske partiene var partiet til Anton Drexler, det tyske arbeiderpartiet. Hitler ble overtalt til å slutte seg til dette partiet, og han ble dets propagandasjef. Hitler mente at den viktigste oppgaven var å vinne massene for nasjonalismen og antisemittismen, for først da ville Tyskland kunne hevde seg, mente han.

Den 24. februar 1920 ble nazipartiets program presentert på et offentlig møte i Hoffbräuhaus i München, som var en stor ølkjeller. Det var skrevet av Hitler og Drexler, og et av 25 punktene var skrevet av Feder. Programmet var antisemittisk, ekstremt nasjonalistisk og hadde også en form for antikapitalisme. Programmet kom ikke til å bety så mye, for nazipartiet ble et førerparti der det føreren, Hitler, hevdet til en hver tid var partiets politikk.

Nazipartiets program, kort oppsummert:

  1. Et StorTyskland for alle tyskere.
  2. Versaillestraktaten må oppheves, og Tyskland må få samme rett som andre land.
  3. Land og kolonier for den økende tyske befolkninga.
  4. Bare tyskere av blodet, og ingen jøder, kan være tyske statsborgere.
  5. De som ikke er statsborgere kan bare bo i Tyskland som gjester, og må være underlagt egne lover.
  6. Bare statsborgere har stemmerett.
  7. Den primære oppgavene til myndighetene er å sørge for levebrødet til borgerne.
  8. Innvandring må bli forbudt.
  9. Like rettigheter for alle borgere.
  10. Alle har plikt til å arbeide.
  11. Avskaffelse av arbeidsfrie inntekter.
  12. Gjeldsslaveriet må oppheves. Alle krigsprofitter må konfiskeres.
  13. All forretningsvirksomhet som er organisert som korporasjoner må nasjonaliseres.
  14. I store industrielle foretak må overskuddet deles.
  15. Utvikling av en omfattende alderspensjon.
  16. Opprettholdelse av en sunn middelklasse. Alle stormagasin må deles opp, og de enkelte delene må leies ut til mindre handelsmenn for en billig leie.
  17. Landreform og lov om ekspropriasjon av land til felles formål uten kompensasjon, avskaffelse av grunnrente og spekulasjon i landeiendommer.
  18. Hensynsløs forfølgelse av de som foretar seg noe som er skadelig mot det felles beste. Vanlige kriminelle må dømmes til døden.
  19. Romersk lov må erstattes av tysk sedvanerett.
  20. Reform av utdanningssystemet slik at alle får mulighet til høgere utdanning. Det må være orientert mot det praktiske liv.
  21. Mødres og barns helse må beskyttes ved at barnearbeid blir forbudt og ved at kroppsøving blir påbudt.
  22. Avskaffelse av yrkeshæren og opprettelsen av en folkehær.
  23. Krig mot politisk løgnaktighet. En tysk presse må sikres. Alle som eier eller skriver i tyske aviser må være tyske statsborgere. Aviser som ikke fremmer nasjonens velferd må forbys.
  24. Frihet for alle religiøse trosbekjennelser.
  25. Ei sterk tysk sentralmakt må opprettes.
Dette programmet, og et hvert politisk program, ble av liten betydning. Hitler ville ikke la seg binde verken av løfter eller av noe program.

Hitler greide å skaffe partiet betydelig oppslutning i München. Han hadde en merkverdig intuisjon for å oppfatte og uttrykke folks frykt og håp. Og han framstilte seg selv som en representativ person, en frontsoldat uten arbeid, men fylt av hat og sinne mot de som var ansvarlige for Tysklands elendighet. Han fikk folk til å tro at han identifiserte seg med deres situasjon. Og han fikk dem til å tro på at han var bestemt på å forandre situasjonen.

I februar 1920 forandret partiet navn til "Nasjonalsosialistisk, tysk arbeiderparti" - NSDAP. Et tidlig medlemsliste som viser omkring 200 medlemmer viser at de var et tverrsnitt av Münchens befolkning. I slutten av 1920 hadde partiet 2.000 medlemmer, i august 1921 3.300 medlemmer, og det begynte få avleggere utenfor München. I slutten av 1920 kjøpte partiet, med støtte fra Reichswehr, en avis. Den hadde fra 1919 blitt utgitt under navnet Völkischer Beobachter. Den ble nå utgitt to ganger i veka som organ for NSDAP. I februar 1925 ble den en dagsavis.

Hitler tar over ledelsen av partiet.

I midten av 1921 var Hitler klart den ledende figuren i partiet. Det var Hitlers talegaver som fikk partiets medlemsmasse til å vokse. Kaptein Ernst Röhm var medlem av partiet. Han var kaptein i hæren. Og Hitler hadde nær forbindelse til ham.

Drexler var formann for partiet og Hitler var propagandasjef. Drexler ønsket at Hitler skulle ta mer ansvar i partiorganisasjonen, selv om han anerkjente den store betydningen som den virksomheten Hitler bedrev hadde for partiet. Hitler vurderte den propagandaaktiviteten som han bedrev som den viktigste aktiviteten til partiet. Han ønsket ikke å bli involvert i det rutinearbeidet som Drexler ville at han skulle delta i. Men snart begynte ledelsen i partiet å føre en politikk som Hitler satte seg sterkt mot. Dette gjorde Hitler klar over betydningen av den formelle fordelingen av makt i partiet. Det tvang Hitler til å overta som partiformann, og å gå inn for en ny partistruktur der partiformannen ikke var den fremste blant likemenn i en komite, men en leder, Fører, som var overordnet komiteen.

I august 1920 og i mars 1921 ble det diskutert å slå nazipartiet sammen med andre parti med liknende politikk. Dette var Hitler motstander av. En sammenslutning med andre parti ville true den posisjonen som Hitler hadde bygd opp, og vanne ut partiets energi.

Tidlig på sommeren i 1921 ble Drexler overbevist av en dr. Dickel om at NSDAP burde ble slått sammen med Dickels lille gruppe, Abendländischer Bund. Da Hitler fikk høre om dette ville han med en gang forandre det. Men Hitler greide ikke å få de involverte til å forandre mening, og 11. juli sa Hitler opp sin posisjon i partiet. Tre dager senere presenterte Hitler betingelser for å vende tilbake til partiet. Disse inkluderte at partiets hovedkvarter skulle forbli i München, (siden det var der Hitler hadde sine tilhengere).

Hitlers betingelser for å vende tilbake til partiet var:

  1. At et ekstraordinært medlemsmøte ble sammenkalt innen åtte dager for å velge ny ledelse til partiet. Hitler krevde å bli valgt til formann med diktatoriske fullmakter for en komite for å rense partiet for fremmedelementer.
  2. Partiets hovedkvarter skal være i München, og avdelinga i München skal i framtida stå for partiets ledelse fram til partiet som helhet er blitt stort nok til å finansiere sin egen ledelse.
  3. Partiets navn og program skal ikke endres de kommende seks år. Medlemmer som arbeider for endring skal ekskluderes.
  4. NSDAP skal aldri slutte seg sammen med andre parti. Personer fra andre parti som vil inn i NSDAP må melde seg inn i NSDAP enkeltvis.

Det fulgte en kamp der Drexler først forsøkte å ekskludere tilhengere av Hitler, men forandret oppfatning og sluttet seg til Hitler. Det medlemsmøtet som Hitler hadde krevd ble avholdt. Der ble Hitler også valgt til partiformann med diktatoriske fullmakter.

Utviklinga av partiet

I et memorandum fra 7. januar 1922 la Hitler vekt på den grunnleggende forskjellen mellom de tradisjonelle partiene og NSDAP. NSDAP var et nytt slag parti, et handlingens parti og et masseparti. De gamle borgelige partiene hadde ikke lyktes i dette.

I mai 1922 hadde partiet fått 45 avleggere utenfor München. Hitler hadde full kontroll over partiavdelinga i München, og i et møte mellom lederne for de ulike avdelingene i januar 1922 hadde Hitler krevd total lydighet overfor hovedkvarteret i München.

Sommeren 1921 ble de avdelingene som beskyttet møter mot å bli avbrutt, men gjerne avbrøt andre partiers møter, omdøpt fra å være å kjent som "Gymnastikk og sportsseksjonen", til å være kjent som "Storm Avdelinger" (Sturm Abteilung) - SA. SA tiltrakk seg tidligere medlemmer av frikorpsene, nå som frikorpsene var blitt forbudt. SA var en organisasjon som ga mulighet for voldsutøvelse, og var derfor tiltrekkende for voldsmenn og andre handlingsmennesker. SA var en paramilitær organisasjon der medlemmene hadde militær rang og marsjerte i militære formasjoner. SA hadde også som oppgave å spre propaganda.

I den formelle kunngjøringen om opprettelsen av SA i Völkischer Beobachter 3. august 1921 stod det blant annet om SA: "Men framfor alt er hensikten å utvikle i de unge tilhengernes hjerter et enormt begjær etter handling, å kjøre inn i dem og brenne inn i dem at historien ikke lager menn, men menn lager historie".

Hver enkelt som sluttet seg til SA måtte sverge: "Som medlem av stormtroppene til NSDAP forplikter jeg meg til alltid å være rede til å sette liv og lemmer på spill i kampen for målene til bevegelsen; å gi absolutt lydighet til mine militære overordnede og ledere; til å oppføre meg med ære i og utenfor tjenesten; å alltid være kameratslig mot andre kamerater!"

SA var store bander voldsmenn. Myndighetene i Bayern var tolerante overfor voldsutøvelsen til SA. Sa angrep jøder og andre politiske partiers møter og deres medlemmer. Etter drapet på utenriksminister Walther Rathenau, som var jøde, i juni 1922, ble NSDAP forbudt i de fleste tyske delstatene utenom Bayern.

NSDAP avviklet sin første partisamling i München i januar 1923. Myndighetene i Bayern ville forby at så mange tusen voldsmenn ble samlet i München, og erklærte unntakstilstand. Partisamlinga ble forbudt. Men med løfter fra Hitler og Röhm om at statskupp ikke ville bli forsøkt ble møtet likevel tillatt. Karl Alexander von Müller, en historieprofessor, var til stede under møtet, der 6.000 SA menn var samlet. Han skrev om det:

"Og rett gjennom den ropende mengden og de strømmende flaggene kom den ene som de ventet på med sitt følge, gående raskt til plattformen, hans høyre arm var stivt hevet. Han passerte ganske nært meg og jeg så. Dette var en annen person enn den jeg hadde møtt nå og da i private hjem; hans skrinne, bleke trekk forvridd som av innvendig raseri, kalde flammer skjøt fra hans framskytende øyne, som syntes å søke ut fiender som kulle erobres. Ga mengden ham denne mystiske makten? Spredte den seg ut fra ham til dem? "Fanatisk, hysterisk, romantisk med en brutal kjerne av viljekraft", noterte jeg ned. "Den nedadgående middelklassen kan bære denne mannen, men han er ikke en av dem; han kommer med sikkerhet fra totalt forskjellige mørkets dybder. Bruker han dem bare som et utgangspunkt ...?"

Hitler-kuppet 8-9. november 1923

Den franske og belgiske okkupasjonen av Ruhr i januar 1923 alarmerte hærens ledelse, og den ble opptatt av å kunne hindre at større deler av Tyskland ble okkupert. For å kunne mobilisere alle tilgjengelige tyske styrker tok den i hemmelighet høyreekstreme paramilitære styrker under sine vinger og dannet det såkalte "Svarte Reichswehr". Blant de ekstreme paramilitære styrkene var SA, som i økende grad ble militarisert gjennom 1923.

I august 1923 ble det klart at den passive motstanden mot okkupasjonen av Ruhr hadde slått feil. Cunos regjering gikk av og ble erstattet av Gustav Stresemanns regjering, der også sosialdemokratene deltok. Den 26. september kunngjorde den at den passive motstands politikk var slutt. Hitler trodde at det var det første steget mot opprettelse av et kommunistisk regime. Kommunistene stod allerede sterkt i Saksen og Thüringen, der de hadde paramilitære styrker. Hitler var blitt politisk leder for Kampfbund, som samordnet virksomheten til NSDAP og andre paramilitære grupper i Bayern. Under press fra Kampfbund erklærte regjeringa i Bayern unntakstilstand og utnevnte Kahr til statskommissær med diktatoriske fullmakter. Både dette regimet og Hitlers Kampfbund ønsket å kuppe den demokratiske regjeringa i Berlin, gjennom en marsj mot Berlin. For å nå fram til dette ville de først marsjere gjennom Thüringen og Saksen for å knuse de venstreorienterte regjeringene der.

Myndighetene i Berlin hadde reagert på unntakstilstanden i Bayern med å erklære unntakstilstand i hele Tyskland, og gi unntaksfullmakter til hærens kommandant general von Seeckt. Etter disse unntaksfullmaktene prøvde de sentrale myndighetene å få Bayern til å forby Völkischer Beobachter. Kahr nektet å lystre og fikk general von Lossow, som var kommandør for det bayerske militærdistriktet, til å støtte seg. Myndighetene i Berlin avsatte Lossow. Men etter å ha sverget lydighet mot de bayerske myndighetene ble han innsatt av dem.

Selv om Kahr og Hitlers Kampfbund var enige om å ødelegge Weimarrepublikken, var de uenige om hvordan dette skulle gjennomføres. I oktober 1923 felte de sentrale myndighetene de venstreorienterte regjeringene i Saksen og Thüringen, og dette fikk Kahrs regjering i Bayern til å nøle, siden den hadde mistet påskuddet til marsjen mot Berlin. Høyreekstremistene i det nordlige Tyskland var nølende, og det var også hærens ledelse, som gjerne så et statskupp fra høyre, men etter Kapps mislykkede kuppforsøk var den nølende. Kahr fant at han ville advare Hitlers Kampfbund mot uavhengig handling.

Men Hitler kunne ikke vente lenge. Han hadde opparbeidet forventninger hos sine tilhengere om at noe skulle skje. Og det som så ut til å skje var at de sentrale myndighetene i større grad fikk situasjonen under kontroll, dermed ville et kupp bli stadig vanskeligere å gjennomføre. Derfor ville Hitler ta initiativet til å skape en situasjon der Kahr og Lossow ville bli nødt til å følge ham. Muligheten lå i et offentlig møte i Bürgerbräukeller, en stor ølkjeller i München kvelden 8. november. Det var et politisk møte der Kahr skulle tale, og både general von Lossow og oberst von Seisser, som var sjef for politistyrkene i Bayern, og andre ledende figurer i Bayern skulle være til stede. Mer enn seks hundre SA menn var postert utenfor ølkjelleren da Hitler brøt inn og kunngjorde at den nasjonale revolusjonen hadde begynt.

Etter at møtet var kommet i gang og Kahr hadde snakket en halv time gikk Hitler inn sammen med bevæpnede SA menn. Hitler gikk opp på en stol ved podiet, og en av SA mennene skjøt i taket for å gi Hitler oppmerksomhet. Hitler sa at hallen var omringet og at revolusjonen var brutt ut. Hitler tok Kahr, Lossow og Seisser med seg til et annet rom. General Ludendorff, som var med i Hitlers plan hadde enda ikke kommet. I følge den offisielle politirapporten skjedde dette:

Etter at de tre herrene hadde kommet inn i rommet sa Hitler: "Ingen forlater rommet levende uten min tillatelse." Ved døra gikk et medlem fra livvakten hans fram og tilbake med en pistol i handa.

Så snudde Hitler seg mot hans eksellense von Kahr og sa: "Rikets regjering har blitt dannet, den bayerske regjering er blitt kastet. Bayern er springbrett for Rikets regjering. Det må være en Rikets guvernør i Bayern. Pöhner blir ministerpresident med diktatoriske fullmakter. Du blir riksguvernør. Riksregjering-Hitler; nasjonal hær-Ludendorff; Lossow-hærminister; Seisser-politiminister.

"Jeg vet at dette er et vanskelig steg for dere, mine herrer, men steget må bli tatt, det må bli gjort lettere for dere å gjøre spranget. Hver må ta den posten han er tildelt. Om han ikke gjør det har han ingen rett til å eksistere. Dere må kjempe sammen med meg, oppnå seier sammen med meg, eller dø sammen med meg. Dersom det slår feil har jeg fire kuler i pistolen, tre til mine kollegaer om de svikter meg og den siste til meg." Mens han sa dette pekte han med pistolen som han hele tiden bar på mot hodet. Mens han snakket til von Kahr la han merke til major Hunglinger og vinket ham ut av rommet. Kahr sa til Hitler: "Du kan arrestere meg, du kan få meg skutt, eller du kan skyte meg selv. Om jeg lever eller er død er uviktig." Deretter snudde Hitler seg mot oberst von Seisser som anklaget ham for ikke å holde løftet om ikke å gjøre kupp. Hitler svarte: "Ja, det er sant, men jeg gjør det i fedrelandets interesse. Tilgi meg." .............
(Dokument 17)

Hitler fikk ikke noe bekreftende svar på at de ville delta i kuppet. Men han var nå i situasjon der han måtte fortsette, eller bli gjort til latter. Hitler gikk tilbake inn i ølkjelleren, og fortalte at Kahr, Lossow og Seisser ville delta i kuppet.

Slett ikke alle i ølkjelleren støttet kuppet. Mange ga uttrykk for at de syntes forestillinga var latterlig og teatralsk. Hitler holdt en kort tale som forandret stemninga noe. Det ble tilslutning fra mengden for at Hitler kunne si til Kahr at dersom Kahr støttet kuppet så var hele forsamlinga også med på det. Kahr likte ikke situasjonen. Ludendorff kom og sluttet seg til Hitler i hans forsøk på å overtale Kahr. Lossow ga etter for Ludendorffs overtalelser. Seisser gikk også med på å delta i kuppforsøket. Til slutt sa Kahr at han var rede til å ta over Bayerns skjebne som representant for monarkiet. Dermed gikk de tilbake inn i ølkjelleren.

Kahr ga inntrykk av å være alvorlig og bedrøvet. Hitler derimot lyste av glede og opphisselse. Ludendorff var blek og alvorlig.

Ernst Röhm okkuperte hærens hovedkvarter. Men Reichswehr ville ikke støtte kuppet, og sendte forsterkninger til München. Kahr trakk tilbake den oppslutningen om kuppet som han var blitt tvunget til å gi. Likevel ble en marsj inn i München forberedt for noen tusen tilhengere av Hitler for å prøve å vinne oppslutning om kuppet i befolkninga. Ludendorff ledet prosesjonen. Prosesjonen møtte politi, og nazistene åpnet ild mot politiet. Etter at halvt minutts ildgivning flyktet nazistene og prosesjonen gikk i oppløsning.

Kuppforsøket hadde vært mislykket. Lederne ble arrestert og nazipartiet ble forbudt. Det hadde da fått 55.000 medlemmer.

Den 26. februar 1924 åpnet rettssaken mot Hitler, Ludendorff, Pöhner og lederne for kampforbundet. De ble tiltalt for høyforræderi. Kahr, Lossow og Seisser var de viktigste vitnene til aktoratet. Rettssaken foregikk i München. Rettssaken fikk stor oppmerksomhet, og Hitler greide å gjøre den til en propagandamessig seier. Hitler hevdet at han hadde handlet patriotisk, og at han hadde motet til å handle. Det gjorde Hitler til en helt hos mange antisemitter. Da Hitler kom ut av fengslet kunne han starte partiet på nytt og få mange tilhengere også utenfor Bayern.

Hitler sa blant annet:

Helt fra begynnelsen av har jeg siktet mot noe mer enn å bli minister. Jeg har besluttet å bli ødelegger av marxismen. Dette skal jeg greie, og så snart dette er gjort skal jeg finne tittelen "minister" latterlig. Da jeg første gang stod framfor Wagners grav fløt mitt hjerte over med stolthet over at her lå en mann som hadde forbudt inskripsjoner som "Her ligger statlig rådgiver, musikkdirektør, hans eksellense Richard von Wagner". Jeg var stolt over at denne mannen og så mange andre i tysk historie har vært fornøyd med å overlate sine navn til ettertiden og ikke deres titler. Det var ikke av beskjedenhet at jeg var villig til å bli en "trommeslager" for det er den høgste oppgave: resten er ingenting.

........... Vi ville skape de betingelsene i Tyskland som vil gjøre det mulig å fjerne fiendenes jerngrep fra oss. Vi ville skape orden i staten, kaste ut dronene, ta opp kampen mot det internasjonale aksjemarkedets slaveri, ..... og framfor alt, for den høgste æres plikt som vi, som tyskere, vet en gang vil bli introdusert - plikten til å bære våpen, militærtjeneste. Og nå spør jeg deg: Et det vi ønsket høyforræderi? ...........
(Dokument 22)

Dommerne, høyreorienterte og sympatisører med motivene til konspiratorene, slapp Ludendorff fri og ga Hitler lovens minimusstraff på fem års fengsel (selv om flere politimenn hadde blitt drept i den skuddvekslinga han hadde satt i gang) med den klare forståelse at Hitler ville bli sluppet ut på prøve lenge før fem år var gått.

Lenker:
Til neste del
Hitlers vei til makten
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: