Hitlers vei til makten.

Tredje del

Dannelsen av en landsomfattende partiorganisasjon 1924-28

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsfortegnelse
  1. Dannelsen av en landsomfattende partiorganisasjon 1924-28


Dannelsen av en landsomfattende partiorganisasjon 1924-28

Mens Hitler var i fengsel gikk det forbudte partiet hans i oppløsning. Hitler hadde utnevnt Alfred Rosenberg, redaktør av Völkischer Beobachter, til å være hans stedfortreder. Men Rosenberg hadde ikke tilstrekkelig autoritet, og ble utfordret av rivaler som Esser og Streicher. Utenfor Bayern dominerte andre rasistiske parti den rasistiske bevegelsen.

Hitler arbeidet i Landsberg fengslet, der han hadde svært gode forhold, med planer for det politiske arbeidet. Han ville ikke prøve å begå kupp på nytt, siden han kom fram til at uten støtte fra hæren var dette ikke mulig. Han ville heller satse på å oppnå størst mulig oppslutning ved valg og gjennom partiorganisasjonen. Men han var like fiendtlig overfor parlamentarismen som før, og siden han hadde prøvd å begå kupp kunne han ikke beskyldes for å være svak eller feig overfor parlamentet, som han angrep og ville ødelegge. Hitlerpartiet skilte seg ut fra liknende parti ved sin ekstremisme og handlingsorientering, og dette tiltrakk mange ved sin friskhet og djervhet.

Gjenopprettelsen av partiet, 27. februar 1925

Hitler slapp ut av fengslet i desember i 1924. Han måtte love å arbeide innenfor konstitusjonen for å få gjenopprette partiet, noe som skjedde i et møte i Bürgerbräukeller i München 27. februar 1925.

Hevdelse av overlegenheten til "der Führer"

Etter at partiet var gjenopprettet konsentrerte Hitler seg i 1925 om å skrive andre bind av "Mein Kampf". I løpet av sommeren 1925 ble partiavdelinga i München involvert i fraksjonsstrid og personstrid. Hitler hadde overlatt den daglige drift av partiet til Bouhler (sekretæren), Schwarz (kassereren) og Amann (propagandasjefen). I tillegg ledet Julius Streicher avdelinga i Nürnberg og Artur Dinter, gauleiter i nedre Bayern, hadde stor innflytelse. I 1924 hadde denne gruppen kjempet mot andre rasister i Bayern, og denne striden brøt ut på nytt. Både Esser, Streicher og Dinter var svært upopulære blant partimedlemmer rundt om i Tyskland, spesielt i nord og i vest. Noen av gauleiterne (regionale partiledere) satte seg mot autoriteten til det de så som en klikk i Bayern. Noen ledende medlemmer utenfor Bayern var uenig i deler av partiets politikk. Partiledere i Göttingen og i Hannover ville ikke at partiet skulle delta i valg. Og Gregor Strasser, gauleiter i nedre Bayern, ville ha en dreining av partiets politikk i mer sosialistisk retning. Han ble støtte av noen partiledere i industriområdene i Tyskland. De ønsket at NSDAP skulle konkurrere med venstrepartiene om stemmer i arbeiderklassen.

Gregor Strasser sa i en tale i 1927:

....... Vi lærte alle slags ting på skolen. Men ingen fortalte oss at halvparten av det tyske folket var fiendtlig til nasjonen fordi de hadde blitt nektet tilfredsstillelsen av de mest grunnleggende behov i livet av den andre halvparten. Ikke et ord ble fortalt om den tragiske timen for det tyske folket da den voksende tyske arbeiderbevegelsen ikke var annet enn et skrik fra millioner av tyske landsmenn etter akseptering i nasjonene på like vilkår. (applaus) Så disse millioner av mennesker ble overlatt til jøden Marx som skapte marxismen ut av de tyske arbeidernes bevegelse .......
(Dokument 26)

For å forandre programmet til NSDAP og for skape en motvekt mot partibyråkratiet i München opprettet Strasser en arbeidsgruppe av gauleitere i det nordlige og vestlige Tyskland. Men det var stor uenighet mellom disse, spesielt om partiet skulle satse på å delta i valg. Men de var enige om å samarbeide om saker som var felles, og som hovedkvarteret i München ikke kunne gjøre noe med. Statuttene for arbeidsgruppa viser at den hadde skaffet seg Hitlers velsignelse.

Josef Goebbels var et framstående medlem av arbeidsgruppa. Arbeidsgruppas kontoradresse var hos Goebbels, selv om Strasser var leder for gruppa. Arbeidsgruppa omfattet "gauene" Rhinland nord og Rhinland sør, Westfalen, Hannover, Hannover sør, Hessen-Nassau, Lüneberg-Stade, Schleswig-Holstein, Stor Hamburg, Stor Berlin og Pommern.

Arbeidsgruppemøtet i Hannover 22. november 1925 bad Strasser om å trekke opp forslag til nytt partiprogram. Men gruppa ble ikke enig om det forslaget som Strasser laget, og en underkomite ble dannet for å arbeide videre for å lage et programutkast.

Hitler satte ikke pris på alt arbeidet som ble lagt ned i diskusjon om partiprogrammet. Det skapte diskusjoner innad i partiet, og økt vekt på partiprogram ville kunne føre til restriksjoner på den politikken som Hitler ville føre. Hitler ville slett ikke være bundet av et partiprogram som kunne tolkes av medlemmene. Han ville stå over både dem og over programmet. Det som var saken for Hitler var om partiet skulle være et førerparti, der føreren var kilden til all autoritet, og ikke et parti som stod for bestemte prinsipp og saker. Hitler fryktet at arbeidsgruppa skulle utfordre partihovedkontoret i München. For å møte den muligheten innkalte Hitler til en konferanse i Bamberg der han gjorde det klart at arbeidsgruppas politikk var uakseptabel. Partikongressen i mai 1926 besluttet at programmet ikke kunne forandres, og i juli ble arbeidsgrupper innen partier forbudt.

Utvikling av Førermyten

Dette underkapitlet bygger på Ian Kershaws bok om Hitlermyten.

"Heroisk lederskap" var et viktig element i tankeverdenen til det nasjonalistiske og völkische høyre lenge før Hitler begynte sin politiske løpebane. Det var en av de sentrale forestillingene til den antidemokratiske bevegelsen under Weimarrepublikken. Forestillingene om Føreren fantes lenge før disse forestillingene ble festet til Hitler.

Heinrich Class, leder for den Pangermanske ligaen, skrev i 1912 i Wenn ich der Kaiser wär:

I de beste av vårt folk lever fortsatt behovet for å følge en sterk, dyktig fører; alle som fortsatt ikke er forført av læren om utysk demokrati lengter etter det, ikke fordi de er underdanige karakterer, men fordi de vet at storhet bare kan bli frambrakt gjennom konsentrasjon av individuelle krefter, som igjen bare kan oppnås ved underordning under en fører. Det ville være en lykke for vårt folk om denne føreren skulle oppstå i bæreren av kronen.

Allerede før første verdenskrig var det en økende lengsel etter den sterke og suverene føreren, og dette forberedte grunnen til dyrkelsen av Hitler som denne føreren. Begrepet om det heroiske lederskapet, lengselen etter den karismatiske lederen, utviklet seg i populistisk-nasjonalistiske kretser på den politiske høyresiden i Tyskland, og også i noen andre land, som i Italia. Felles for disse landene var at de var nye nasjonalstater som var lite integrerte og enhetlige, og der det ble opplevd en manglende enhet og et behov for enhet. Ian Kreshaw skriver:

De grunnleggende forutsetningene for den økende mottakeligheten for ideer om "heroisk" lederskap og for veksten av overdrevne forventninger til en kommende fører, lå framfor alt i kombinasjonen av de aggressive, ekspansjonistiske håpene plassert i en enorm Weltpolitik og den akutte oppfattelsen av svakheten og farene de borgerlige partiene og interessepolitikken var stilt overfor av den økende utfordring til den politiske og sosiale orden fra de demokratiske kreftene til sosialismen.
(Side 17)

Völkisch-nasjonalistiske lederskapsforventninger i Weimarrepublikken brøt med tradisjonene til et monark-undersått forhold, og erstattet det med et ny-føydalt, og delvis pseudodemokratisk forhold mellom fører og følge der lederen på en autoritær måte representerte folkets vilje uten å stå over folket som en konge eller diktator. Idealt lederskap ble sett på som utøvd av en mann av folket, som hadde kjempet og lidd og vært i skyttergravene. Hardt, hensynsløst, besluttsomt, grundig og radikalt ville han ødelegge det gamle privilegie- og klasse-samfunnet, og skape en ny begynnelse, forene folket i et etnisk rent og sosialt harmonisk nasjonalt fellesskap.

Den ekstreme politiske fragmenteringen under Weimarrepublikken og den dype politiske og ideologiske splittelse førte til at håpet om enhet viste seg som en drøm og et håp om en karismatisk og heroisk fører blant nasjonalistene og i den völkische høyresiden, og samtidig en forkastelse av demokratiet. Denne føreren måtte stige fram fra folket og sammenfatte i seg selv folkets historiske bestemmelse.

Før Hitlers kuppforsøk i 1923 mente Hitler om seg selv at han var trommeslageren for den heroiske lederen, at han forberedte Tyskland for denne føreren. Men i løpet av ikke stort mer enn et tiår kom han til å bli oppfattet av store deler av den tyske befolkninga som den heroiske føreren som skulle virkeliggjøre Tysklands skjebne.

En artikkel i Völkischer Beobachter i desember 1922 hevdet for første gang at Hitler var den etterlengtede der Führer som Tyskland ventet på. Innen nazipartiet begynte førerkulten å bli utviklet allerede før kuppet. Men utenfor den lille gruppen av nazistiske fanatikere i Bayern ble Hitler knapt lagt merke til, og i den grad han ble lagt merke til ble han betraktet som en vulgær demagog. Så sent som i mai 1923 sa Hitler at han bare forberedte veien for føreren slik at folket skulle være forberedt til han kom.

Men så, i den perioden Hitler satt i Landsbergfengslet og studerte og skrev og mediterte og holdt seminar sammen med medfangene og mottok besøkende, ble han overbevist om at han ikke bare var trommeslageren for føreren, men at han var skjebnebestemt til selv å bli Føreren. Førermyten om Hitler ble skapt av følgesvennene til Hitler og pålagt ham før Hitler selv justerte sine oppfatninger og sitt selvbilde etter den.

Den bevisste oppbygging av Førermyten i årene etter at NSDAP ble grunnlagt på nytt i 1925 hadde den klare funksjonen å kompensere for mangelen på ideologisk enhet og klarhet innen de ulike delene av den nazistiske bevegelsen. Et tegn på at Hitler ble det sammenbindende symbolet for nazistene var at i 1926 ble "Heil Hitler" hilsenen gjort obligatorisk.

Blant de fanatiske tilhengerne til Hitler kjente kulten, dyrkelsen av Hitler, ingen grenser. Den fikk for enkelte karakter av en religion. Den kunne uttrykkes slik som den ble uttrykt i der Stürmer etter at Hitler uventet hadde kommet til en partikonferanse i Nürnberg i 1932:

Strålende glede uttrykte takken til føreren. Han hadde gitt enorm styrke til hjertene til de mange hundre som var tilstede. De er stolte over å ha en slik mann som sin Fører. Ingen av deltakerne vil noen gang glemme denne konferansen. For hver av dem har den blitt en hellig erfaring, som betyr for ham den gledefylte kamp for Hitler, for Tyskland. (Side 39)

En slik kjærlighetsaffære med Hitler ble delt av flere og flere mennesker. Nazipartiets "ide" fløt sammen med Hitler, den ble Hitler, og Hitlers vilje. Dette hadde både fordeler og ulemper for partiet. Det var de som, naturlig nok, sa at de ikke helt kunne ta et parti som i realiteten ikke hadde noe program alvorlig. Men de gjorde også at partiet samtidig kunne hevde ulike politikker, tilpasset til ulike grupper, for - tross alt, hva som ble sagt betydde ingenting, det var Hitler som betydde noe.

I det minste tre generelle faktorer må tas i betraktning for å forklare hvordan Førerkulten i løpet av kort tid etter januar 1933 kunne utvides til å omfatte store deler av befolkninga.

  1. Av avgjørende betydning var den utbredte følelsen at det politiske systemet til Weimarrepublikken var bankerott. Det måtte erstattes med et eller annet. I 1932 syntes staten å være paralysert, og Hitler og hans bevegelse syntes å være dynamisk og handlekraftig. Mange var villige til å gi ham en sjanse, siden forgjengerne som kanslere ikke hadde greid å utrette noe.
  2. Hitler ble før 1933 grovt undervurdert. Dette ble avløst av begeistring hos svært mange over måten han mestret de politiske oppgavene på.
  3. Sist og viktigst var at Hitler legemliggjorde en allerede velkjent ideologisk enighet som de fleste med unntak for venstresiden delte. Den innebar svært sterk avstandtagen fra marxismen og venstresida i politikken, dyp fiendtlighet til det demokratiske systemet og en tro på at et sterkt og autoritært lederskap var nødvendig for at Tyskland skulle komme til krefter igjen, og en oppfatning av at det i freden i Paris i 1919 hadde blitt gjort urett mot Tyskland, og at Tyskland var truet av fiender.

Dannelsen av partikadrene

Det viktigste som skjedde i nazipartiets historie i årene 1925-29 var dannelsen av et ledelsesskikt, nazistiske aktivister spredt over hele Tyskland. Det fantes allerede mange aktivistiske rasister i Tyskland da nazipartiet ble gjenopprettet i 1925. Men den rasistiske bevegelsen var fragmentert og i strid med seg selv, uten noen opplagt ledelse. Mange rasister sluttet seg til det gjenopprettede nazipartiet på grunn av Hitlers rykte for aktivisme og den prestisjen han hadde skaffet seg da han hadde kunnet bruke rettssalen som propagandaforum. Den nazistiske organisasjonen var regional. Tyskland ble delt inn i distrikt som ble kalt for gaue, og hvert gaue fikk sin leder - gauleiter. I 1928 ble dette omorganisert slik at hvert gaue tilsvarte et valgdistrikt for Riksdagen, og det var 35 valgdistrikt. Hvert gaue var igjen delt inn i mindre distriktskretser, som igjen var delt inn i lokale avdelinger. Det meste av partiarbeidet ble administrert fra gaue-hovedkvarterene.

Det var de aktivistiske lederne som kom inn i partiet fram til 1929 som gjorde det mulig for partiet å utnytte den økonomiske og sosiale misnøyen som oppstod etter at den økonomiske krisen begynte. De var unge og tiltrukket av den karisma og handlingsorientering som Hitler og nazipartiet hadde. Hitler tilbød den typen politisk handling som de ville ha. Politikk var ikke diskusjon og forhandlinger og prosedyrer og studium, men handling, taler, marsjering og nevekamper og overfall i gatene og i ølhallene.

Dette skapte disiplinære problem. De lokale partilagene liknet ofte på gjenger som streifet rundt i gatene og var ute etter bråk og opplevelser. Det ble den tøffeste bølla som ble sjef. Og det var sterk konkurranse om ledelsesposisjonen. Lederen ble ofte utfordret, og måtte kunne forsvare sin posisjon og hevde seg og mestre konflikter og motstandere.

Lederne ble valgt ut ved en form for naturlig utvalg der de råeste og mest brutale maktpolitikerne havnet på toppen. Dette satte Hitler pris på. Han beundret hensynsløshet og brutalitet. Han blandet seg ikke gjerne inn i indre konflikter, men lot kamphanene kjempe seg ferdig, og tok til slutt parti for vinneren. Slik ble konflikter på alle nivå i partiet avgjort. Likevel var det noen ganger for stabilitetens skyld nødvendig at Hitler grep inn for å opprette orden.

Førerdyrkelsen viser seg tydelig, og det framgår at den gjerne var den viktigste grunnen til at NSDAP ble det store partiet blant alle de völkische partiene. I januar 1927 skrev Gregor Strasser dette:

.... Den enorme overlegenhet som NSDAP har som et kjempende instrument sammenliknet med alle andre formasjoner som instinktivt forfølger samme mål om tysk frihet og gjenfødsel av det tyske folk, skyldes det faktum at vi har den fremragende lederen, som har ikke bare den øverste makt, med også kjærligheten til de som følger ham - en mye sterkere sammenbindende kraft.

"Hertug og vasal!" I dette eldgamle tyske forholdet mellom fører og følge, fullt forståelig bare for den tyske ånd og mentalitet, ligger essensen til strukturen til NSDAP, drivkraften til denne aggressive kraften, seirens overbevisning!

Heil Hitler! Dette er vår første hilsen i det nye året som det var den siste i det gamle året: Heil Hitler! (Dokument 38)

Det meste av partiarbeidet ble utført av SA. De fleste aktive medlemmene av partiet var på denne tid (slutten av tjuetallet) medlemmer av SA. SA ble offisielt gjenopprettet høsten 1926 under en tidligere frikorpsleder, von Pfeffer. Hitler ville sikre at SA verken ble en paramilitær formasjon eller en gruppe konspiratorer, siden myndighetene i begge tilfeller kunne gripe inn mot SA. Hitler skrev om SA:

Brev fra Adolf Hitler til kaptein Pfeffer (SA ordre I)
For å summere opp de viktigste instruksjonene.

Treningen av SA må ikke bli utført på militært grunnlag, men i samsvar med partiets behov.

I den utstrekning medlemmene gjennomgår fysisk trening må det først og fremst legges vekt på sportslige aktiviteter, og ikke militær drill. Boksing og jiu-jitsu har alltid syntes for meg å være langt viktigere enn skytetrening. Fysisk trening må plante i individet overbevisningen om dets overlegenhet og gi det den selvtillit som bare ligger i tillit til egen styrke; videre vil det gi ham de atletiske ferdigheter som tjener som våpen til forsvar av bevegelsen.

............ For å forhindre helt fra begynnelsen at SA utvikler trekk av hemmelighold, så må medlemmene, i tillegg til at de kler seg i lett gjenkjennelige uniformer, definere den veien som hjelper bevegelsen fram, og som er kjent for offentligheten. SA må ikke ha hemmelige møter, men marsjere i åpen luft og derved kanalisere sin aktivitet inn i aktiviteter som klart ødelegger alle myter om en hemmelig organisasjon.

....... Det vi trenger er ikke et hundre eller to hundre vågale konspiratorer, men hundrer av tusener flere fanatiske kjempere for vår Weltanschauung. .... (Dokument 40)

Lenker:
Til neste del
Hitlers vei til makten
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: