Hitlers vei til makten.

Femte del

Kampen for makt, 1930-33

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsfortegnelse
  1. Kampen for makt 1930-33


Kampen for makt, 1930-33

Den sterke framgangen ved valgene var ikke tilstrekkelig til at nazistene overtok makten i Tyskland, siden den ikke førte til absolutt flertall i Riksdagen. Det parlamentariske styret i Tyskland var brutt ned og makten lå hos presidenten ut fra fullmakten som artikkel 48 i Weimarkonstitusjonen ga ham. Innflytelsen til de konservative elitene, som hadde adgang til presidenten, økte. De konservative elitene ville gjerne erstatte republikken med et mer autoritært styresett. Men det var ulike meninger om hva dette skulle gå ut på. Men felles for alle var at Riksdagens myndighet skulle begrenses, og dermed skulle venstrepartienes innflytelse fjernes. I disse overlegningene fikk nazipartiet en viktig rolle.

Brüning hadde håpet å sikre majoritet for et styre basert på presidentens fullmakter med ei regjering basert på et sentrum-høyre samarbeid. Men det var ikke vellykket. Brünings regjering kom til å hvile på at sosialdemokratene og de andre partiene til venstre for nasjonalistene ikke ønsket å felle den. De konservative var ikke villige til å la sosialdemokratene få noen innflytelse. Presidentregimet ble et byråkratistyre der de konservative hadde stor innflytelse, men sosialdemokratene knapt hadde noe å si. Staten hadde hevet seg over partiene, og i et samarbeid med de konservative var et autoritært styresett i støpeskjeen. Hvordan skulle det finne sin form?

Det ble innsett at det autoritære styresettet trengte folkelig støtte. Og denne hadde Hitler. Derfor begynte høyrekreftene å vende seg til Hitler. De kom også fram til at Brüning var mislykket som regjeringssjef. Det var riktignok mange trekk ved nazismen som de konservative ikke satte pris på, som at den var voldelig, brutal og radikal, og at mange av lederne i NSDAP var tvilsomme personer. Men den var nasjonalistisk og svært fiendtlig innstilt overfor venstrepartiene, og Hitler hadde støtte fra svært mange personer og en stor gruppe i Riksdagen. Dersom det var mulig å "temme" Hitler, ved å gi ham en underordnet posisjon i regjeringa, ville det autoritære styresettet stå støtt. Hitler kunne fortsette som propagandist for det autoritære styret, som ville bli kontrollert av de etablerte konservative elitene. Dessuten var det en fare i å la Hitler operere som en mektig og vill opposisjon. Han kunne skape stor uorden, til og med borgerkrig.

Men Hitler ville slett ikke la seg styre eller bruke. Han ville ikke være et underordnet medlem av ei konservativ regjering. Først insisterte han på ei regjering dominert av nazister. Da det ikke gikk, og da partiet kom i krise i 1932, ble han villig til å slutte seg til regjeringa som rikskansler, dersom han fikk med seg to nazister i regjeringa. De konservative mente at siden de ville utgjøre majoriteten i regjeringa, og siden de hadde innpass hos presidenten, ville de bli i stand til å kontrollere regjeringas politikk. I utgangspunktet var begge parter fornøyde, og begge trodde at de ville være i stand til å skaffe seg kontroll over den politikken som skulle føres.

Legalitetens vei, og problemet SA

Hitler forsikret gjentatte ganger at NSDAP ville søke å oppnå makt på lovlig måte. Selv om han sa at han ville omforme staten og samfunnet skulle det skje ved lovlige midler. Derfor ble partiet ikke forbudt, tross alle utskeielsene og all voldsbruken til SA. Det var mange i SA som ikke satte pris på den lovlige veien til makten. Fram til 1930 hadde SA vært en radikal og aggressiv gruppe som hadde ønsket å forkaste alle etablerte autoriteter. Verdiene deres var fysisk mot, handling, kameratskap og lojalitet til Føreren. Men med den store valgoppslutningen fra 1930 kom NSDAP og SA inn i en ny verden, der de deltok i politikken på en ny måte. De havnet i et byråkrati og ble underlagt personer som hadde autoritet på grunn av sin evne til å utføre papirarbeid. Dette mislikte mange SA menn sterkt. De måtte utføre det slitsomme og farlige arbeidet, mens belønningene gikk til personer som bare snakket og bladde i papirer.

Hitler måtte være forsiktig for ikke å støte de mange voldsomme personene i SA fra seg, men samtidig måtte han holde dem i sjakk for ikke å gjøre seg umulig å samarbeide med for elitene i samfunnet. Rett før valget i september i 1930 hadde SA i Berlin gjort opprør mot Hitler, og det var bare så vidt at han på ny fikk kontroll over SA. Men denne kontrollen var ikke sterk, og i april ble lederen for SA i det østlige Tyskland, Walter Stennes, avsatt. Noen SA enheter aksepterte ikke dette, og utga et flygeblad der blant annet følgende stod:

Berlins nasjonalsosialister!
Partiledelsen til NSDAP i München beordret i går oppløsning av Berlin SA og avsatte den øverste SA føreren, Kaptein Stennes, som Hitler gjentatte ganger har forsikret at han stoler på.

Denne nyheten har skapt sinne, bitterhet og en dyp følelse av sjokk i Berlin SA og i SA avdelinger i hele riket.

Hva står på spill?
Er det bare en personstrid i ledelsen?
Nei, det er hele nasjonalsosialismen som står på spill!
I kaptein Stennes' person er hele SA blitt angrepet. München har glemt at villighet til offer og enkelhet engang skapte partiet og gjorde det sterkt. I dag bygger de det "Brune huset" i München for en pris av millioner mens de individuelle SA mennene ikke har penger til å reparere sine sundslitte sko for.

.......... SA marsjerer
Stennes tar over kommandoen.
(Dokument 64)

Dette var et forsøk på opprør mot partiledelsen i München. Hitler reagerte raskt og krevde en lojalitetserklæring fra hver SA leder. Hitler vant denne striden, og begynte å sentralisere SA og det ble opprettet egne skoler for SA. Röhm ble utnevnte til ny leder for SA i begynnelsen av 1931. Men konfliktene mellom SA og partiledelsen fortsatte, og gjorde seg oftest gjeldende i økonomiske spørsmål.

Forholdet mellom nazistene og nasjonalistene i 1931-32

Sommeren 1931 var det kontakt mellom Hitler og nasjonalistlederen Hugenberg med tanke på samarbeid. I juli annonserte de sin beslutning om å samarbeide for å fjerne det eksisterende systemet. Dette førte til at det ekstreme høyre holdt store demonstrasjoner i Bad Harzburg den 11. oktober, der Hitler deltok, men demonstrerte sin uavhengighet ved å forlate arrangementet rett etter at SA hadde avsluttet sin marsj.

Selv om Hitler markerte sin uavhengighet i forhold til andre ekstreme grupper, forsøkte han å vinne støtte fra industriherrene og andre mektige grupper for å få økonomiske bidrag. Det økonomiske grunnlaget til nazistene var medlemskontingent og penger innsamlet under møter. Hitler holdt taler for industriherrene der han søkte å fjerne det radikale stemplet til nazistene. Men nazistene lyktes ikke i å oppnå spesielt stor økonomisk støtte, medlemskontingent og inngangspenger fortsatte å være det økonomiske grunnlaget for partiet.

Den viktigste oppgaven var å overbevise president Hindenburg om at nazistene kunne delta, og lede, ei regjering. I oktober 1931 møtte Hitler Hindenburg, men møtet var ikke vellykket for Hitler. Hindenburg fortsatte å være skeptisk overfor Hitler. Hindenburg hadde blitt forulempet av nazister, og hadde motvilje mot deres voldsomme og intolerante opptreden. Han hadde heller ikke tillit til deres motiv.

Våren 1932 kom Hindenburgs sju år lange presidentperiode til sin slutt. Brüning og Sentrumspartiet og sosialdemokratene ville forlenge perioden med et år eller to. Riksdagen kunne med to tredjedels flertall vedta dette. For å oppnå denne majoriteten måtte nazistene støtte forslaget. Nazistene var delte i dette spørsmålet. De mente at Hitler ikke ville greie å få flere stemmer enn Hindenburg. Hitler forhandlet med flere parter for å orientere seg i situasjonen. Men da det ble klart at det gikk mot presidentvalg, besluttet Hitler etter mye nøling å stille opp. Det var ganske klart at han ville ikke greie å få flere stemmer enn Hindenburg, men å nekte å stille til valg ville bli oppfattet som feighet, og det var verre enn å tape i valg.

Nazistene kjørte en valgkampanje som var mer storstilt enn noen valgkampanje de tidligere hadde kjørt. I første valgomgang fikk Hitler 11.338.571 stemmer (30.32%) og Hindenburg fikk 18.661.736 stemmer (49,45%). De resterende stemmene ble delt mellom kommunistenes leder Thälmann (13,23%) og lederen for Stahlhelm Düsterberg (6,81%), som var nasjonalistenes kandidat. I andre valgomgang fikk Hindenburg 52,9%, Thälmann 10,1% og Hitler 36,6% av stemmene.

Fra Brüning til Papen

Hindenburg var valgt med støtte fra Sosialdemokratene og det katolske Sentrumspartiet, mens høyresiden ikke hadde støttet ham. Dette satte ikke Hindenburg pris på. Hindenburg satte ikke lenger pris på Brüning, og lyttet mer til de konservative som ville erstatte Brünings regjering med en høyreregjering som ikke var avhengig av å bli tolerert av Sentrum og Sosialdemokratene.

Regjeringa ønsket å forby SA. Mange delstatsregjeringer ønsket å forby SA siden SA stadig overfalt folk og stelte i stand bråk og uorden. Politiet i Preussen hadde funnet planer hos SA for statskupp. Rikets innenriksminister general Wilhelm Groener skulle avgjøre om SA skulle bli forbudt. Groeners viktigste rådgiver var general von Schleicher. Schleicher var en sentral intrigemaker i tysk politikk. Han hadde vært viktig for å få Brüning utnevnt, men satte ikke pris på at Brüning var blitt avhengig av Sosialdemokratene. Schleicher hadde opprettet kontakt med nazistene og med SA, som han ville integrere i en statlig organisasjon for forberedende militær trening. Schleicher mente at det var mulig å få nazistenes støtte til ei høyreorientert regjering som ikke var avhengig av Sosialdemokratene og Sentrum. Schleicher var derfor motstander av at SA skulle bli forbudt.

Schleicher sa i et møte med Groener 23. mars 1932 om sosialdemokratene i Preussen:

.... Grunnleggende er deres mål å vinne Din Eksellense for kampen mot høyre ved det prøyssiske valget slik at du vil bli merket som en trofast alliert av sosialistene. For å oppnå dette formålet ser de et hvert middel som tillatt, som mystiske hint om grensevakten til franske korrespondenter (om at Tyskland ikke holdt seg til Versailles restriksjonene) og nakne trusler fra SPDs hovedkvarter og fra det prøyssiske innenriksministeriet om at de ikke vil stemme for Hindenburg den 10. april dersom Deres Eksellense ikke tar opp kampen mot SA...... Etter hendingene de siste dagene er jeg glad for at det eksisterer en motvekt i form av nazistene selv om de er slemme gutter og må behandles med ekstrem forsiktighet. Dersom de ikke eksisterte ville det være nødvendig å finne dem opp. Den kursen som Deres Eksellense følger - ingens venn og ingens fiende - er den eneste rette under disse omstendighetene........
(Dokument 68)

Groener mente at et forbud mot SA ville kunne være en måte å temme nazistene på. Etter å ha møtt delstatsministrene 5. april var Groener blitt overbevist om at det var riktig å forby SA. Men Schleicher motsatte seg dette. Schleicher forslo at det heller ble krevd forandringer i SA. Bare dersom dette kravet ble avvist skulle man fortsette med å forby SA. Men Hindenburg gikk også inn for et direkte forbud. Schleicher innledet nye intriger for å få dette forandret. Den 13. april ble både SA og SS forbudt. Men intrigene for å redde disse organisasjonene fortsatte. Schleicher deltok også i intriger for å fjerne Brüning.

Schleichers intriger førte også til at Groener måtte gå av den 13. mai. Dette var et ledd i Schleichers intriger for å fjerne Brüning. Brüning hadde svært liten oppslutning i befolkning, blant annet siden han førte en deflatorisk økonomisk politikk som forverret den allerede store arbeidsløsheten. Dette førte ikke bare til at folk tok avstand fra Brüning, men også til at de tok avstand fra det parlamentariske systemet som tillot en mann som Brüning å føre en slik politikk. Brünings politikk hadde utenrikspolitiske mål. Han ville vise at Tysklands økonomi ikke var i stand til å betale krigserstatningen, for å dem fjernet, og dermed gi Tyskland større utenrikspolitisk handlefrihet, og mulighet til å skaffe seg en stormaktsposisjon.

Våren 1932 hadde Brüning mistet støtten fra president Hindenburg. I tillegg til at Brüning ble svekket av intrigene som ble ført mot ham vakte han junkernes raseri fordi regjeringa hans planla å kjøpe opp gods eid av junkere som hadde gått konkurs og dele jorda mellom bøndene som drev den. Hindenburg hadde fått tilbake sitt gamle familiegods, og slik fullt ut blitt en del av junkerklassen, og han sympatiserte nå sterkere med junkerne. Men for at Hindenburg skulle kunne fjerne Brüning måtte det finnes et alternativ. Schleicher foreslo von Papen som ny rikskansler. Han var en katolsk aristokrat fra Westfalen. Selv om han av religiøse grunner var medlem av Sentrumspartiet, hadde han mer til felles med nasjonalistene enn med de politiske katolikkene.

Schleicher forhandlet med nazistene for at de ikke skulle gå mot regjeringsskiftet. Schleicher lovte Hitler at Papen ville fjerne forbudet av SA og SS og skrive ut nyvalg dersom Hitler ikke motsatte seg regjeringsskiftet. Hitler inngikk ikke noen formell avtale med Schleicher om dette, men lot Schleicher få inntrykk av at han var positivt innstilt.

Det nye riksdagsvalget skulle foregå 31. juli. Det ble en oppgave for nazistene å føre valgkamp uten å angripe von Papens regjering siden Hitler ville nærme seg denne regjeringa og de konservative kretsene, som han måtte samarbeide med for å vinne makten.

Papen ville erstatte Weimarrepublikkens demokratiske system med et autoritært diktatur så snart som mulig. Den 20. juli 1932 tok han det første steget ved å bruke presidentens unntaksfullmakter til å avsette Preussens regjering, som var en koalisjon av Sosialdemokratene og Sentrumspartiet. Han utnevnte seg selv til rikskommissær for Preussen. I den prøyssiske administrasjonen ble alle ansatte som var trofaste mot demokratiet fjernet og erstattet med nasjonalister. Preussen utgjorde tre femtedeler av Tyskland, og dette knusende slaget mot demokratiet var av stor betydning for at nazistene kunne overta makta i 1933.

Papens regjering hadde liten støtte i Riksdagen, og bestod for en stor del av aristokrater. Papen hadde håpet at nazistene ville støtte regjeringa. Til å begynne med unngikk de å angripe regjeringa. Men etter at forbudet mot SA var fjernet og etter at valget til Riksdagen var avviklet 31. juli nektet partiet å bli et støtteparti for von Papen. Nazistene fikk stor framgang ved valget, og endte opp med 37% av stemmene, mot 18% ved foregående valg. Det var en framgang fra 107 plasser til 230 plasser i Riksdagen. NSDAP var nå det største partiet i Riksdagen.

Hvordan skulle Hitler omsette denne framgangen til politisk makt? I et møte med Schleicher 5. august krevde Hitler å bli kansler. Men Papen brydde seg ikke om dette, for Hitler kunne ikke stille med noen majoritet i Riksdagen bak seg. Papen regjerte med Hindenburgs fullmakter som grunnlag. Og von Papen hadde Hindenburgs tillit. Den 13. august møtte Hitler Hindenburg, og Hitler prøvde å overtale Hindenburg til å la Hitler få danne regjering. Her er en del av referatet fra møtet mellom Hitler og Hindenburg:

Rikets president åpnet diskusjonen ved å erklære overfor Hitler at han klar til å la NSDAP og dets leder Adolf Hitler delta i Rikets regjering, og ønsket deres samarbeid velkommen. Han spurte Hitler om han var klar til å delta i Papens nåværende regjering. Herr Hitler svarte da at han av grunner som han tidligere denne morgenen hadde forklart i alle sine detaljer for presidenten, ikke kunne delta i den nåværende regjering. Betraktet ut fra den nasjonalsosialistiske bevegelsens viktighet måtte han kreve fullt og fullstendigt førerskap av regjeringa og staten for seg selv og for partiet.

Rikets president sa bestemt at han måtte besvare dette kravet med et klart og uforsonlig Nei. Han kunne ikke rettferdiggjøre framfor Gud og sin samvittighet eller overfor fedrelandet å overføre hele makten og autoriteten til regjeringa til et enkelt parti, spesielt til et parti som var så fordomsfullt overfor andre mennesker som hadde andre oppfatninger enn det hadde selv. Det var også andre grunner til at han ikke ville overføre makt til det og som han ikke ønsket å gå detaljert inn på, som frykt for økt uro, virkningen på fremmede land etc.

Herr Hitler gjentok at han ikke ville akseptere andre løsninger.
Til dette svarte Rikets president: "Så du vil gå i opposisjon?"
Hitler: "Jeg har ikke noe annet alternativ."
(Dokument 74)

Krisemånedene, august-desember 1932

Det var et hardt slag for partiet at Hindenburg nektet å utnevne Hitler til kansler. Det gikk ut over partimoralen, spesielt til de mest aktive medlemmene i SA. Det virket som om legalitetens politikk ikke førte noe sted. Gregor Strasser foreslo en koalisjon med Sentrumspartiet. Hitler gikk med på forhandlinger, men først og fremst for å legge press på von Papen. Disse kontaktene førte til at Göring ble valgt til president for Riksdagen med støtte fra Sentrumspartiet. Papen var klar over misstemningen blant nazistene, og ville utnytte dette ved å skrive ut nytt valg. Den 12. september oppløste han derfor Riksdagen. Siden von Papen hadde vunnet de konservative bestemte Goebbels seg for å føre en radikal kampanje rettet mot den reaksjonære naturen til Papens regime. 12. september 1932 sendte Goebbels ut et brev der blant annet dette stod:

Til alle Gauleitere og Gau propagandadirektører.

Som vi allerede har slått fast i vår ekspress sirkulære datert 3. september må kampen mot Papens regjering og de reaksjonære sirklene bak ham nå begynne langs hele linja....... Vi har ingen grunn til å forsvare oss mot Herr von Papen og hans politikk. Tvert om, i samsvar med gammel nasjonalsosialistisk taktikk går vi nå til angrep...... Målet er å isolere Papen regimet fra folket og vise for verden at det bare er en liten føydal klikk uten annet mål enn å isolere den nasjonalsosialistiske bevegelsen og derved gjøre dens innflytelse virkningsløs. Den kampen som nå begynner må bli ført hensynsløst og er bare begrenset av de eksisterende lovene og ikke av taktiske overlegninger. NSDAP har ingen grunn til å spare Papens regime.....
(Dokument 76)

Hitler grep inn mot denne sterke kampanjen som ble forberedt av Goebbels. Hitler var redd for at denne skulle skyve de konservative bort fra NSDAP, og ba derfor om at angrepene ikke ble for voldsomme eller for generelle. Angrepene på Papens regjering måtte være spesifiserte og konkrete. Generelle angrep på føydale levninger og reaksjonær politikk ville treffe mange av de konservative som Hitler ønsket å samarbeide med, så dette ville Hitler ikke ha. Og Goebbels fulgte Hitlers ønsker.

Likevel førte NSDAP en mer radikal kampanje enn på lenge. Den førte til og med til at de samarbeidet med kommunistene om å støtte en transportarbeiderstreik i Berlin som var brutt ut som protest mot regjeringas lønnspolitikk.

Men det ble vanskelig å føre valgkampanjen siden den denne gangen ikke mottok økonomiske bidrag fra de rike og siden SA var utslitt og noe desillusjonert, og de mange valgkampanjene hadde tært på økonomien til partiet. Og valget førte til en tilbakegang fra 37% av de avgitte stemmene til 33%, og nazistenes representasjon i Riksdagen ble redusert fra 230 representanter til 196.

Myten om at Hitler og nazistene var uovervinnelige var i vanskeligheter. Men Papens posisjon var ikke blitt bedre. Og Hitler var fortsatt ikke villig til å gå inn i regjeringa i en underordnet posisjon.

Papen vurderte å gjennomføre et kupp, og erstatte Weimarkonstitusjonen med et autoritært presidentstyre. Men da måtte både nazistene og noen andre parti elimineres. President Hindenburg hadde kommet til å sette pris på Papen, og ville støtte ham. Men general Schleicher, som nå var forsvarsminister, trodde ikke at hæren ville være i stand til å greie et oppgjør med både SA om kommunistene samtidig, spesielt siden de yngre offiserene ofte var nazister. Schleicher var også klar over at i et moderne samfunn er det nødvendig med noe støtte fra befolkninga for å kunne styre. Dette var nødvendig dersom hæren skulle oppnå full styrke. Schleicher var påvirket av en gruppe høyre intellektuelle rundt tidsskriftet Der Tat, som ønsket en autoritær, organisk stenderstat, som skulle kombinere sosiale og nasjonalistiske prinsipp. Schleicher trodde at et slikt regime kunne få oppslutning dersom det førte en økonomisk og sosial politikk som var akseptabel for massene, og bedre for dem enn Papens politikk. Det måtte være en politikk som gikk svært besluttsomt ut for å få slutt på arbeidsløsheten. Han trodde en slik politikk kunne hente støtte både fra fagbevegelsen og fra mange nazister, som Gregor Strasser.

Hindenburg foretrakk Papen framfor Schleicher som kansler. Etter valget ba Hindenburg Papen om på nytt å danne regjering. Schleicher grep inn og sa at hæren ikke ville støtte det kuppet som Papen ønsket å gjennomføre. Hindenburg utnevnte da Schleicher til ny kansler for å se om hans løsning var bedre. Schleicher prøvde med en gang å sette planen sin ut i livet. I en radiotale 15. desember sa han at den nye regjeringa framfor alt ville gå inn for å skape arbeidsplasser.

Men Schleicher greide ikke å vinne støtte fra fagbevegelsen eller å splitte nazistene. Schleicher var godt kjent som intrigemaker, og man hadde ikke tillit til ham. Den 3. desember hadde Schleicher tilbudt Gregor Strasser å bli visekansler. Noen ledende nazister var velvillig innstilt til dette, men andre, som Göring og Goebbels, var motstandere. Hitler overtok forhandlingene på vegne av Strasser. Det endte med brudd mellom Hitler og Strasser. Strasser skrev et brev og sammenkalte de ledende gauleiterne i Riksdagsbygningen der han leste opp brevet for dem. Det begynte slik:

I noen tid har jeg vært oppmerksom på en utvikling som angår ikke så mye programmet eller det endelige målet som måten å oppnå dette på, og som jeg ikke kan være med på. I det minste siden august, siden hans første møte med Papen, Schleicher og Hindenburg, har ikke Føreren fulgt en klar og sammenhengende politisk linje i bestrebelsene for å oppnå makt. Han er bare klar om en ting - han ønsker å bli rikskansler. Han skulle imidlertid ha blitt klar over det faktum at han blitt konsistent nektet denne posten av alle og han så langt vi kan se ikke vil få denne posten. Som følge av denne situasjonen er bevegelsen satt under betydelig press som undergraver dens enhet og kan utsette den for splittelser og oppløsning. I lys av det ubehaget og presset som våre tilhengere er utsatt for, kan vi ikke la våre SA menn og partikamerater vente for alltid for de vil bli utålmodige og til slutt forlate bevegelsen i en tilstand av skuffelse. Det er ingen tvil om at våre fiender har ventet på dette øyeblikket, ikke bare nylig, men i lang tid. Partiet må derfor komme til en slutning på en eller annen måte.

Det er to veier som kan føre til en løsning på denne alvorlige krisen, og om sammenbrudd av bevegelsen skal bli unngått må en av dem følges: den legale veien og den illegale veien.
(Dokument 80)

Strasser skisserte opp at den illegale veien var å forsøke å begå statskupp, mens den legale veien ville føre til at Hitler og nazistene aksepterte de postene de kunne oppnå i regjeringa, altså Hitler som visekansler, og kanskje noen få andre nazister i regjeringa i tillegg. Men å bare vente og vente på at det umulige skulle skje, som Strasser så det, gikk ikke an, og det var det som Hitler gjorde. Dessuten sa Strasser at det var ingen i ledelsen av partiet som hadde oversikt over det som foregikk i partiorganisasjonen, hver drev med sitt, og det var ingen utveksling av informasjon, ingen samordning, og tonen blant de ledende nazistene var frekk og utfordrende, og selv ville han ikke finne seg i den dårlige behandling som han ble utsatt for, og ville derfor forlate organisasjonen.

Denne talen førte til stort oppstyr. Hitler innkalte til et møte for de som hadde hørt talen så snart han fikk kjennskap til den. Hitler sa at forsøk på statskupp ville føre til blodbad i SA, SA mennene ville bli meiet ned av maskingevær, og det ville ikke Hitler utsette dem for. Og han ville ikke som visekansler i ei regjering kunne få gjennomført noe av den politikken som han ønsket å gjennomføre. Han ville framstå som udugelig og kraftløs.

Hitler greide å samle disse gauleiterne rundt seg og sin politikk. Men tilliten til Hitler ble stadig mindre i partiet.

Utnevnelsen av Hitler som kansler, 30. januar 1933

Papen hadde ikke forsonet seg med at Schleicher overtok som kansler. Papen ville felle Schleicher. For å greie dette måtte han vise Hindenburg at han kunne mønstre ei regjering med den støtten fra store deler av befolkninga som Schleicher ikke ble i stand til å oppnå. Muligheten til å oppnå dette lå i å få en avtale med nazistene. Nazistene var nå i tilbakegang, og kunne derfor tenkes å være lettere å samarbeide med. I løpet av desember begynte derfor von Papen å forhandle med Hitler gjennom flere kontaktpersoner. Den 4. januar 1933 var det et møte mellom Hitler og Papen hos Kurt von Schroeder. Der ble blant annet følgende sagt, i følge Kurt von Schroeder:

........Papen fortsatte med å si at han mente at det var best å danne en regjering der de konservative og de nasjonalistiske elementene som hadde støttet ham var representert sammen med nazistene. Han foreslo at denne regjeringa skulle, om mulig, bli ledet av ham selv og Hitler i fellesskap. Da holdt Hitler en lang tale der han sa at dersom han ble valgt til kansler kunne Papens tilhengere delta som ministre om de var villige til å støtte politikken hans som planla mange forandringer i de eksisterende forholdene. Han regnet opp disse forandringene, inkludert fjernelse av alle sosialdemokrater, kommunister og jøder fra ledende posisjoner i Tyskland og gjenopprettelse av orden i det offentlige liv. Papen og Hitler kom fram til en enighet om prinsippene som fjernet mange uenigheter og la grunnlag for samarbeid.
(Dokument 82)

Det var ulike oppfatninger i næringslivet om de regjeringsalternativene som var aktuelle. Schleichers politikk møtte sympati fra deler av den eksport- og konsum-orienterte industrien, men sterk motstand fra tungindustrien, og industrien var skeptisk overfor dens imøtekommende holdning til fagbevegelsen. Næringslivet hadde større sympati overfor Hitler, men von Papen var næringslivets første valg.

Papen gikk inn for å få Hindenburg til å akseptere en regjering med Hitler som kansler og Papen selv som visekansler. Papen fikk de menneskene som hadde omgang med president Hindenburg til å gå inn for dette, blant andre presidentens sønn. Jordbruksinteressene som var organisert i Reichslandbund gikk sterkt mot Schleichers regjering. De hevdet at jordbruket ble ofret til fordel for eksportindustrien, og ville ha beskyttelsestoll og lettelser i nedbetaling av jordbrukets gjeld. Junkerne var også sterke motstandere av Schleichers plan om å la jordbruksarbeidere overta Junkergods som var konkurs. Videre plaget det Hindenburg sterkt at Sentrumspartiet og SPD hadde satt i gang gransking av bruken av offentlige støttemidler til jordbruket på bakgrunn av rykter om korrupsjon og misbruk av pengene. Det ble sagt at presidentens egen sønn kunne være innblandet i dette.

Otto Meissner, leder for president Hindenburgs kontor, sa blant annet følgende i en beretning om begivenhetene som førte fram til at Hitler ble utnevnt som kansler:

....Papen ble avsatt fordi han ville bekjempe nasjonalsosialistene og ikke fant den nødvendige støtten hos Reichswehr til å gjøre dette. ........Schleicher kom til makten fordi han trodde at han kunne danne en regjering som kunne få støtte fra NSDAP. Da det ble klart at Hitler ikke ville slutte seg til Schleichers regjering og at Schleicher ikke var i stand til å splitte nazistene, som han hadde håpet å gjøre ved hjelp av Gregor Strasser, var det ikke mulig å gjennomføre den politikken som Schleicher var utnevnt for å føre. Schleicher var klar over at Hitler var svært forbitret over Schleichers forsøk på å bryte opp NSDAP, og at Hitler derfor aldri ville samarbeide med Schleicher. Så nå bestemte Schleicher seg for at han ville bekjempe nazistene - det betydde at han ville gjennomføre en politikk som han hadde gått sterkt mot da Papen ville føre den noen få veker tidligere. Schleicher gikk derfor til Hindenburg og ba om unntaksfullmakter for å gå til aksjon mot nazistene. Videre mente han at det var nødvendig å oppløse Riksdagen, og kanskje også midlertidig å sette den ut av funksjon, og dette skulle gjøres gjennom presidentdekreter med grunnlag i konstitusjonens artikkel 48 - omforming av regjeringa til et militærdiktatur, og regjeringa basert på artikkel 48.

Schleicher kom første gang med disse forslagene til Hindenburg i midten av januar 1933, men Hindenburg uttrykte tvil om deres konstitusjonalitet. I mellomtida hadde Papen kommet tilbake til Berlin, og gjennom Hindenburgs sønn Otto arrangerte han flere møter med president Hindenburg.

Da Schleicher ikke fikk de fullmaktene som han bad om gikk han av som kansler. Papen arbeidet for å overtale Hindenburg til å utnevnte Hitler til kansler. Dette satte Hindenburg seg sterkt mot. Men Papen greide å overtale Hindenburg ved å si at regjeringa ville ha et flertall av ministre som ikke var nazister, og de ville greie å binde Hitler. Dessuten var det sannsynlig at nazistene ville gjøre opprør dersom de ikke fikk delta i makta. Mange av Hindenburgs gamle venner arbeidet også for å overtale Hindenburg til å utnevne Hitler til kansler. I slutten av januar forandret Hindenburg oppfatning.

Schleicher hadde ikke greidd det han hadde prøvd, og dessuten møtte han sterk motstand fra konservativt hold på grunn av sin imøtekommende holdning overfor fagbevegelsen. Hindenburg satte ikke pris på at Papen var blitt tvunget til å gå av som kansler, og ville ha ham tilbake. Papen ville ha Hitler med i regjeringa. Schleicher fikk ikke de unntaksfullmaktene og den oppløsning av Riksdagen som han ville ha, og 28. januar gikk han av som kansler.

Fortsatt mente Hindenburg at det var ei dårlig løsning å utnevne Hitler som kansler. Men han ble til slutt overbevist at det var mulig å gjøre dette på grunn av at det kunne gi ei regjering med et flertall i Riksdagen bak seg, og på grunn av at den regjeringa der Hitler skulle være kansler bare ville ha tre nazister, inkludert Hitler, som medlemmer. Dessuten ville dette ta byrden med å regjere fra Hindenburg. De nazistene som skulle være med i regjeringa var i tillegg til Hitler Frick som innenriksminister og Göring som minister uten portefølje - han skulle være innenriksminister i Preussen, direkte underlagt Papen som var rikskommissær for Preussen. General Blomberg ble forsvarsminister, og Hindenburg hadde tillit til Blomberg. Nasjonalistlederen Hugenberg ble minister for økonomi og jordbruk. Papen fikk veteranorganisasjonen Stahlhelm til å samarbeide med regjeringa. Stahlhelms leder Seldte ble arbeidsminister. Hindenburg trodde at Hitler ville bli bundet av regjeringa.

Hitler var fornøyd med denne løsninga. Selv var han kansler og regjeringas leder, Göring som innenriksminister i Preussen kontrollerte politistyrkene i tre femtedeler av Tyskland, og Blomberg var nazisympatisør, noe Hindenburg ikke visste.

Hitler første regjering bestod av:
Rikskansler: Adolf Hitler (NSDAP)
Visekansler og rikskommissær for Preussen: Franz von Papen (DNVP)
Utenriksminister:Constantin von Neurath
Innenriksminister:Dr. Wilhelm Frick (NSDAP)
Forsvarsminister: General Werner von Blomberg
Finansminister:Grev Schwerin von Krosig
Minister for økonomi, mat og jordbruk:Dr Alfred Hugenberg (DNVP)
Arbeidsminister:Franz Seldte
Minister for post og transport:Paul von Eltz-Rübenach
Minister uten portefølje, Luftfartskommissær og prøyssisk innenriksminister:Hermann Göring (NSDAP)
Sysselsettingminister:Dr Günther Gereke
JustisministerDr Franz Gürtner (DNVP)

Lenker:
Til neste del
Hitlers vei til makten
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: