Hitlers vei til makten.

Sjette del

Maktovertakelsen 1933-1934

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsfortegnelse
  1. Maktovertakelsen 1933-1934


Maktovertakelsen 1933-1934

Hitler var blitt kansler, men han hadde ikke absolutt makt. President Hindenburg kunne når som helst avsette Hitler. Men Hitler hadde et godt grep om voldsmakta i Tyskland, siden Göring kontrollerte politiet i Preussen, og Frick hadde et visst grep om politiet i resten av Tyskland, og nazisympatisøren general Blomberg var hærens øverste leder. Og det fantes ingen klar utfordrer til Hitler, siden ingen av de mange forsøkene på å danne ny regjering de siste årene hadde vært vellykkede.

Hitler hadde en fordel i forhold til både de andre regjeringsmedlemmene og presidenten i det svært mange mennesker støttet ham. Hitler brukte dette for å legitimere sin posisjon uavhengig av Hindenburgs fullmakter. Hitler satte både sitt eget og statens propagandaapparat i sving for å bygge opp oppslutning fram mot det nye Riksdagsvalget. Propagandaen bar nå fram tanken om at den nye regjeringa representerte en nasjonal oppreisning der nasjonen stod sammen bak den nye regjeringa, bestemt på å få slutt på den krisen som rådde. På denne måten kunne det skapes en myte om overveldende støtte for det nye regimet.

Så snart denne myten var etablert ble opposisjon mot det nye regimet oppfattet som forræderi. Nazistene angrep jødene og marxistene som utgrupper for å konsolidere regimet som det nasjonale fellesskapets bærere. Her kunne Hitler bygge på en femti år gammel tradisjon, siden Bismarck hadde delt Tyskland i venner og fiender av Riket, der fiendene var katolikker, sosialister og venstreorienterte liberalere, og siden også jøder. Weimarrepublikken hadde for høyrekreftene vært "riksfiendenes" triumf. Derfor virket det for dem som om Hitler gjenopprettet den gamle orden.

De som motsatte seg det nasjonale fellesskapet som Hitler syntes å gjenopprette ble utsatt for vold og terror fra SA og SS. I løpet av mars begynte nazistene på en vilkårlig måte å blande seg inn i den offentlige administrasjonen, forretningslivet og domstolene på lokalplanet.

Så snart Hitler var blitt kansler begynte han å fjerne de rettssikkehetsgarantiene som fantes i konstitusjonen ved hjelp av de unntaksfullmaktene som konstitusjonen ga presidenten. Hitler holdt seg fortsatt til lovens bokstav, om ikke til dens ånd, og regjeringas handlinger hadde derfor et skjær av lovlighet over seg.

Hitler handlet først mot venstresiden, og dette beroliget høyresiden. I myten om den nasjonale oppreisning så nasjonalistene og de konservative en forsikring om at det var den gamle orden som ble gjenopprettet, og at det bare var "riksfiendene" som ble satt på plass. Da det ble klart at nazistene ikke var konservative som ville gjenopprette den gamle verden, men at de krevde absolutt makt og ville fjerne all opposisjon, var det for sent. Ved å samarbeide med Hitler hadde de konservative undergravd og svekket sin egen posisjon fundamentalt. De eneste uavhengige maktsentra som stod igjen var presidenten og hæren. Men presidenten var blitt senil og ville ikke ta seg av den urolige og uoversiktlige situasjonen som ville oppstå dersom han fjernet Hitler. Hindenburg fikk heller ikke oversikt over og innsikt i det som foregikk. Hæren var underlagt en forsvarsminister som sympatiserte med og samarbeidet med Hitler, og SA hadde langt flere medlemmer enn hæren, der mange yngre offiserer var nazister.

Hitler innså at han ikke greide seg uten de gamle elitene, som ledelsen i byråkratiet og industriherrene og hærens ledelse dersom Tyskland skulle bli satt i stand til å ekspandere territorialt. Noen av Hitlers tilhengere ønsket å overta de posisjonene som den gamle eliten hadde. Dette ville ikke Hitler tillate. Han gikk i allianse med de gamle elitene, og ga dem en del av det de hadde ønsket, som fjernelse eller undertrykkelse av venstreorienterte, gjenopprustning og revisjon av deler av Versaillesavtalene.

"DEN NASJONALE OPPREISING" - valgkampanjen i februar-mars 1933

Da Hitler var blitt utnevnt til kansler var hans første mål å fjerne muligheten for opposisjon. Han ville fjerne muligheten for at Riksdagen kunne motsette seg den nazistiske politikken, eller føre en selvstendig politikk. Det kunne han gjøre ved at Riksdagen ga ham ekstraordinære fullmakter, som kunne ble vedtatt med to tredjedels flertall. Hitler forhandlet med Sentrumspartiet om dette, men forhandlingene førte ikke fram. En annen mulighet var å undertrykke kommunistene og konfiskere plassene deres, eller nytt valg. En betingelse for at Hitler aksepterte å bli kansler hadde vært at Riksdagen ble oppløst. Hitler ønsket nyvalg, siden han regnet med å øke oppslutningen. Dessuten regnet Hitler med at Hugenbergs nasjonalister ville bli redusert. Hugenberg gikk med på nyvalg da Hitler lovte at han ikke ville forandre sammensetninga av regjeringa. Og Hugenberg gikk lenger enn dette: I følge referat fra regjeringsmøtet den 31. januar 1933 kom initiativet til å oppheve det parlamentariske systemet og å avsette den sosialdemokratiske regjeringa i Preussen fra Hugenberg og von Papen. Nazistene ble slett ikke holdt tilbake av de konservative regjeringsmedlemmene, men tvert i mot oppfordret av dem om å avskaffe demokratiet. For eksempel: "Visekansleren og Rikskommissæren for Preussen (von Papen) fastslo at det ville være best å bestemme nå at det kommende valget av Riksdag ville bli det siste og at en tilbakevending til det parlamentariske systemet måtte unngås permanent." (Dokument 85) Valget ble fastsatt til å holdes den 5. mars 1933.

For å gi inntrykk av at det foregikk en nasjonal oppreisning som samlet folket bak en besluttsom regjering ble en "Appell til det tyske folk" av 31. januar 1933 offentliggjort. Her er et lite utdrag:

Oppgaven foran oss er den vanskeligste som tyske statsmenn noen gang har stått overfor i manns minne. Men vi har alle ubegrenset tillit, for vi tror på vår nasjon og dens evige verdier. Bønder, arbeidere og middelklassen må gå sammen for å bidra med de byggesteinene som skal bygge det nye riket.

Den nasjonale regjeringa vil derfor se det som sin første og viktigste oppgave å gjenopprette det tyske folkets enhet i sinn og vilje. Det vil bevare og forsvare det grunnlaget som vår nasjons styrke hviler på. Det vil ta kristendommen under sin faste beskyttelse som basis for vår moral, og familien som kjernen i nasjonene og staten. Stående over stender og klasser vil den bringe tilbake til folket bevisstheten om dets rasemessige og politiske enhet og de forpliktelse som følger av dette. Den ønsker å basere utdannelsen av tysk ungdom på respekt for vår store fortid og stolthet over våre gamle tradisjoner. Den vil derfor erklære nådeløs krig mot åndelig, politisk og kulturell nihilisme. Tyskland må ikke og vil ikke synke ned i kommunistisk anarki.

Det ble proklamert og bedt om enighet og samling om alle gode verdier, som regjeringa ved Hitler hevdet at den representerte og stod for.

Göring tok som prøyssisk innenriksminister og fjernet mange liberale politisjefer og politisjefer som tilhørte Sentrumspartiet og SPD, og andre ansatte i administrasjonen fra de samme partiene.

Den 17. februar sendte Göring ut følgende ordre til politiet i Preussen:

Jeg antar at det er unødvendig å peke spesielt på at politiet under alle omstendigheter må unngå å gi inntrykk av at de forfølger de patriotiske organisasjonene (SA og Stalhelm). Jeg venter at alle politienheter opprettholder de beste forbindelser til disse organisasjonene som utgjør de viktigste konstruktive krefter i staten. Politisk aktivitet og propaganda må støttes med alle midler. Politirestriksjoner og påbud må bare brukes i de mest påtrengende tilfeller.

Aktiviteten til undergravende organisasjoner må derimot bekjempes med de mest drastiske metoder.

"De undergravende organisasjonene" var de fleste organisasjonene som ikke var nazistiske, eller infiltrert av nazister. Den 22. februar autoriserte Göring bruk av SA og Stalhelm som hjelpepoliti. SA og Stalhelm ble gitt politimyndighet som organisasjoner. De ble satt opp med våpen, og kunne nå under dekke av loven terrorisere befolkninga.

SPD hadde i generasjoner arbeidet legalt, og var uforberedt på denne situasjonen, og den nye regjeringa syntes å ha oppnådd makta på lovlig måte. SPD hadde også tidligere vært utsatt for undertrykkelse, men situasjonen hadde alltid etter ei tid blitt lettere. Og det trodde man at den også ville bli nå. SPDs ledelse var ikke innstilt på å føre en voldelig opposisjon, og opposisjon mot de nazistiske voldsmennene måtte bli voldspreget. Og hvilket mål skulle motstanden ha? Nazistene synte å ha loven på sin side. Motstanden ville nødvendigvis måtte bli ulovlig.

Så, den 27. februar, ei veke før valget, ble det satt fyr på riksdagsbygninga. En ung nederlandsk kommunist, van der Lubbe, ble grepet. Kommunistene fikk skylda, selv om det ikke er noe som tyder på at de på noen måte medvirket til brannen, og nazistene satte i verk forfølgelse av kommunistene. Leder for etterforskninga var sjefen for det politiske politiet i Preussen, som kom til å bli kjent som Gestapo. Navnet hans var Rudolf Diels. Han kom til riksdagsbygninga mens den stod i brann. Det samme gjorde Hitler og Göring og andre ledende nazister. Etter krigen skrev Diels:

Hitler snudde seg mot forsamlinga. Nå så jeg at ansiktet hans var rødt av opphisselse. Han ropte ukontrollert, som jeg aldri hadde sett ham før, som om han var i ferd med å gå sund: "Det vil ikke bli noen nåde nå. Enhver som står i vår vei vil bli kuttet ned. Det tyske folket vil ikke tolerere mildhet. Hver kommunistisk tillitsmann vil bli skutt der han finnes. De kommunistiske representantene må bli hengt nå i natt. Alle som er i forbund med kommunistene må bli arrestert. Det vil ikke bli vist mildhet overfor sosialdemokratene heller." (Dokument 94)

Både Hitler og Göring ga ordre om at både sosialdemokratene og kommunistene måtte utryddes. Men i forvirringa ble bare ordren om at kommunistene skulle utryddes brakt videre, og kommunistenes riksdagsgruppa ble utryddet, med unntak for de som greide å rømme. Dette var en hasteaksjon.

Nazistene var redde for et opprør. De fikk 28. februar presidenten til å skrive ut dekretet om beskyttelse av folk og stat. Det ser ut til å ha hatt som formål å gjøre alle arrestasjonene lovlige, og være et defensivt tiltak rettet mot kommunistene. Rikets innenriksminister hadde begrenset makt over politistyrkene, som var underlagt de enkelte delstatene og deres innenriksminstre. Rikets innenriksminister ville bruke denne anledningen til å skaffe seg sterkere kontroll over delstatenes politistyrker, og skrev om dekretet slik at dette målet kunne bli nådd. Og dekretet ble utformet slik at det var regjeringa, og ikke presidenten, som avgjorde når rikets innenriksminister kunne overta kontrollen over delstatene. Dette ble av avgjørende betydning ved nazistenes maktovertakelse i mars. Dekretet kunne også brukes for å avskaffe borgernes rettssikkerhet og de sivile rettene. Og derved gi et slags lovlig grunnlag for nazistenes terrorregime, selv om det aldri ble frambrakt noe som liknet på bevis for at kommunistene var ansvarlige for riksdagsbrannen. Men nazistene spredte en mengde stoff som de selv hadde produsert om kommunistiske planer for terrorvirksomhet.

Dekretets ordlyd var slik:

I henhold til artikkel 48 (2) i den tyske konstitusjonen er det følgende dekretet utstedt som et forsvarstiltak mot kommunistiske voldshandlinger mot staten.

  1. Artiklene 114, 115, 117, 118, 123, 124 og 153 i konstitusjonen til det tyske Riket er suspendert inntil videre. Slik er restriksjoner på personlig frihet, på retten til fritt å uttrykke sin mening, inkludert pressefrihet, forsamlingsfrihet og foreningsfrihet, og overtredelser av privatlivets frihet ved post, telefon og telegraf kommunikasjon, og tillatelse til husundersøkelse, ordrer om restriksjoner på konfiskasjon så vel som restriksjoner for eiendomsrett, tillatt ut over de lovlige bestemmelser som annetsteds er anført.
  2. Dersom det i noen tysk stat ikke blir foretatt de tiltak som er nødvendige for å gjenopprette offentlig sikkerhet og orden kan Rikets regjering midlertidig overta makten til den øverste autoritet i slike stater for å gjenopprette sikkerheten.
  3. Stater og lokale autoriteter må holde seg innenfor de begrensningene av deres ansvarsområde i følge de ordrene som er utstedt av Rikets regjering etter de fullmakter som det er vist til i paragraf 2.... .
    (Dokument 95)

I Riksdagsvalget den 5. mars 1933 vant nazistene 288 plasser, og det var en stor framgang sammenliknet med de 196 plassene de hadde fått ved valget i november 1932. Nazistenes andel av stemmene økte fra 33,1% til 43,9%. Regjeringskoalisjonen mellom nazistene og nasjonalistene hadde en majoritet på 51,7%, men det var ikke nok til å vedta fullmaktslovene, noe som krevde to tredjedels flertall.

Opposisjonspartiene greide seg godt ved valget. Det katolske Sentrumspartiet økte sin representasjon med tre plasser, og gikk fram til 73 plasser. SPD tapte bare en plass, og beholdt så mange som 120 plasser.

Maktovertakelse i Staten og SA/partirevolusjonen nedenfra i mars 1933

Valgkampanjen hadde kunnet foregå på en mer uforstyrret måte i de delstatene der nazistene ikke hadde overtatt kontroll over delstatsmyndighetene enn i Preussen, der Göring kontrollerte politistyrkene og hadde fjernet alle som ikke var nazivennlige fra viktige stillinger. I de delstatene som ikke var nazikontrollerte holdt myndighetene seg stort sett nøytrale under valgkampanjen.

Nazistene grep makten i mange delstater i tida om valget. SA skapte bråk og uro ved å angripe folk og skape kvalm, og dette brukte de sentrale nazimyndighetene som påskudd til å gripe inn for å opprette ro og orden i delstatene. De sentrale myndigheten ved Rikets innenriksminister utnevnte så en ledende nazist som rikskommissær i delstaten. Alle demokratisk valgte organ i delstatene ble så etter hvert oppløst. Aktiviteten til SA utviklet seg til en orgie i vold. SA angrep alle de ikke satte pris på, nazistene drepte og torturerte mennesker i fleng. SA opprettet konsentrasjonsleire. Da benyttet denne muligheten til å skaffe seg inntekter ved utpressing av forretningsfolk, i det de ødela eiendom dersom de ikke ble betalt for å la være å ødelegge eiendommene. Med trusler om ødeleggelse skaffet SA seg også inntekt ved å bli ansatt som kommissærer eller sikkerhetssjefer i bedrifter. Rudolf Diels, den første sjefen til Gestapo, har skrevet om SAs virksomhet i denne tida:

I Nedre Schlesien førte SA Gruppenführer [Edmund Heines] et voldsregime fra Breslau. I nordre Rhinland viste SS Gruppenführer Weitzel, nylig utnevnt politipresident i Düsseldorf, voldelig radikalisme sammen med SA fører Lobek; i Essen og i byer i Ruhr regjerte Terbovens SA.

I Øst Preussen hadde ikke gauleiter Koch tillatt verken SA eller SS å ta makten. Her regjerte de politiske lederne. De stod i motsetning til de "reaksjonære" elementene. Landet var i en slags krigstilstand der aristokratiet, som den innbilte fienden, ble utsatt for en flom av arrestasjoner. Fra Stettin oppmuntret eksemplet til SS Standartenführer Engel det pommerske SA til å terrorisere landet. Fra byene Rostock, Stargard og Greifswald ble tilfeller av overfall rapportert der kommunister og sosialdemokrater hadde blitt utsatt for fingerte drukninger og hengninger. Torturen kostet en del offer livet. I Schlesien, Rhinland, Westfalen og Ruhr foregikk uautoriserte arrestasjoner, ulydighet overfor politiet, innbrudd i offentlige bygninger, forstyrrelse av arbeidet til offentlige autoriteter, ødeleggelse av boliger og nattlige raid. Dette begynte lenge før riksdagsbrannen.

Det var ikke lenger mulig å si hvilke private og offentlige sfærer som hadde blitt gjennomtrengt av SA, og knapt mulig å gjette formålene som det lot seg bli ansatt for å utføre. Det var knapt en forretningsvirksomhet som ikke hadde ansatt en "gammel kjemper" fra SA for beskyttelse mot farene fra samordning og trusler. De var tilstede overalt som selvutnevnte direktører, spesialkommissærer og SA delegater.....

......Det fantes ikke ordrer eller instruksjoner for opprettelse av konsentrasjonsleirene; de ble ikke etablert, en dag var de bare der. SA lederne satte opp disse leirene fordi de ikke hadde tillit til politiet, eller fordi fengslene var fulle. Det kom ingen informasjon om mange av disse ad hoc leirene til Berlin. Mange år etter at jeg hadde forlatt Berlin fikk jeg høre om leire som jeg ikke hadde kjennskap til i 1933. Vi hørte først om leiren i Kemma i Ruhr gjennom utenlandske aviser. Og det var den amerikanske journalisten Lochner som informerte statspolitiet som at SA gruppefører Heines hadde opprettet en konsentrasjonsleir ved Dürrgoy i Schlesien......

Den utstrakte voldsbruken gikk også ut over utlendinger som var i Tyskland, og det kom protester fra utlandet. Regjeringa ble bekymret over det høge voldsnivået. Hitler var dratt mellom lojalitet til voldsmennene, som han sympatiserte med og mente var i sin fulle rett, den sterkes rett, og behovet for ikke å støte de konservative og presidenten fra seg. Den 10. mars bad han om at det måtte bli slutt på volden, og skilte mellom legitim vold og illegitim vold. Hitler sa blant annet dette:

Kamerater, SA og SS menn! En revolusjon har funnet sted i Tyskland. Den er resultatet av hard kamp, den største hårdnakkethet, men også den strengeste disiplin. Hemningsløse karakterer, for det meste kommunistiske spioner, prøver å skade partiet ved individuelle handlinger som ikke har noe forhold til det store arbeidet til den nasjonale oppreisningen, men kunne diskreditere og forminske bragdene til vår bevegelse. De prøver spesielt å bringe partiet eller Tyskland i konflikt med fremmede land ved å angripe utlendinger og biler med utenlandske kjennetegn. SA og SS menn, dere må selv umiddelbart stoppe slike skapninger og irettesette dem. Videre må dere overlevere dem til politiet, uansett hvem de er.
(Dokument 100)

Her distanserte Hitler seg fra en del av den volden som ble utøvd av SA, og la skylda på kommunistene. Men Göring holdt samtidig en tale der han støttet og oppmuntret voldsmennene, og dette opphevet i stor grad virkninga av Hitlers tale. SA og SS fortsatte å handle på egen hand som uavhengige enheter og uten å bry seg om politiet eller administrasjonen.

Volden gikk først og fremst ut over den politiske venstresiden, og ble stort sett akseptert eller oversett av middelklassen. Den nazistiske ledelsen likte å snakke om en ærerik og ublodig nasjonal revolusjon.

Samordning (Gleichschaltung) av Riksdagen og av de politiske partiene, mars-juni 1933

Etter å ha overtatt makta i delstatene vendte Hitler seg på nytt mot hovedmålsetninga om å ødelegge Riksdagen og fjerne konkurrerende politiske parti. En fullmaktslov ville sette regjeringa i stand til innføre lover uavhengig av den lovgivende forsamlinga, inkludert forandringer av konstitusjonen. Dette var ikke helt nytt. Fullmaktslover var vedtatt under Weimarrepublikken den 13. oktober og 8. desember 1923 for å behandle den krisen som fulgte med inflasjonen og invasjonen i Ruhr. Og i årene 1930-33 hadde regjeringsdekreter utstedt av presidenten i stadig økende utstrekning erstattet lover og bestemmelser gitt av Riksdagen. I 1932 kom det for eksempel seksti unntaksdekreter mot bare fem lover fra Riksdagen, og en økende mengde av disse dekretene autoriserte regjeringa til å gi supplerende reguleringer med kraft som lover.

I utgangspunktet var fullmaktsloven skissert i likhet med Weimar lovene og ment å tillate utstedelse av regjeringsdekreter med kraft som lover uten behov for anerkjennelse fra Riksdagen eller presidenten. Mellom 15. og 20. mars ble utkastet forandret til å bemyndige regjeringa til å utstede ikke bare dekreter (Verordnungen), men også lover (Gesetze), og selv lover som avvek fra konstitusjonen og derfor hadde krevd to tredjedels flertall i Riksdagen.

Fullmaktsloven krevde en forandring av konstitusjonen, og kunne derfor bare bli vedtatt med to tredjedels flertall. Men Sosialdemokratene og Sentrumspartiet hadde fortsatt tilsammen mer enn en tredjedel av plassene i Riksdagen. Dersom disse to partiene hadde boikottet Riksdagsdebatten og avstemninga om fullmaktslovene ville dette kunne vært et effektivt veto. Men dette ble forhindret ved at alle partiene, mot sosialdemokratene, vedtok at stemmene til representanter som var fraværende under avstemninger kunne disponeres av riksdagspresidenten, som var Göring. Og kommunistpartiets representanter var i fengsel under avstemminga.

I referatet fra regjeringsmøtet 7. mars 1933 finner vi blant annet dette:

(1) Politisk situasjon
Rikskansleren åpnet møtet og fastslo at ........ han betraktet hendingene den 5. mars som en revolusjon. Endelig ville marxismen bli fjernet fra Tyskland.

Det som trengtes var en fullmaktslov vedtatt av en majoritet på to tredjedeler. Han, rikskansleren, var fast overbevist om at Riksdagen ville vedta en slik lov. Representantene for det tyske kommunistpartiet ville ikke delta siden de var i fengsel.

Visekansleren og rikskommissæren for Preussen, von Papen, uttrykte overfor rikskansleren og den nasjonalsosialistiske organisasjonen regjeringas takk for den beundringsverdige innsatsen under valget. ....

Med hensyn til den indre situasjonen hadde visekansleren fastslått at i går hadde Dr Kaas (parlamentarisk leder for Sentrumspartiet) kommet for å treffe ham. Han hadde sagt at han kom uten på forhånd å ha rådført seg med partiet og var forberedt til å la fortid være fortid. Han hadde videre tilbudt samarbeid fra Sentrumspartiets side.....

Riksminister Göring fastslo at kommunistenes representanter ikke ville delta i Riksdagens virksomhet siden de var i fengsel. Alvorlige anklager ville også komme mot de marxistiske representantene.....
(Dokument 103)

Autoritetene i den katolske kirka var fortsatt fiendtlig innstilt overfor nazistene, og de hadde stor innflytelse i Sentrumspartiet. I en tale i Riksdagen 23. mars lovte Hitler å respektere den katolske kirka, og la vekt på at den var av stor betydning for samfunnet. Dessuten var katolikkene utsatt for trusler fra nazistene. Sentrumspartiet støtte til slutt at Hitler skulle få ekstraordinære fullmakter. Sentrumspartiet var redd for at ellers ville katolikkene bli utsatt for direkte angrep fra nazistene.

Men faren for at Sosialdemokratene skulle bli utsatt for direkte angrep fra nazistene var enda større, og likevel stemte de, som de eneste, mot at Hitler skulle få ekstraordinære fullmakter til å sette konstitusjonen ut av virkning og til å innføre diktaturet.

En sosialdemokratisk representant fra Bayern skrev følgende om møtet der sosialdemokratene som de eneste stemte mot at Hitler skulle få innføre det nazistiske diktaturet:

Den vide plassen framfor Kroll Opera hus var fullpakket av mørke menneskemasser. Vi ble mottatt av ville kor: "Vi vil ha fullmaktsloven!" Ungdom med hakekors på brystet stirret uforskammet på oss og sperret veien for oss så vi måtte løpe spissrotgang mens de slengt skjellsord mot oss. Kroll Opera Hus var fullt av bevæpnede SA og SS menn. I garderoben fikk vi høre at Severing hadde blitt arrestert da han ville komme inn i bygninga. Forsamlingshallen var dekorert med hakekors og liknende ornament. Diplomatlosjene og setene for publikum var overfylte. Da vi sosialdemokrater hadde tatt våre plasser på den ytterste venstresiden, stilte SA og SS opp ved utgangen og langs veggene i en halvsirkel. Uttrykket deres tydet ikke godt.

Hitler leste opp regjeringas deklarasjon i en overraskende rolig tone. Bare noen få steder løftet han den til et fanatisk raseri: da han krevde offentlig henrettelse av van der Lubbe, og da han i slutten av talen kom med mørke trusler om hva som ville skje dersom Riksdagen ikke ga ham fullmaktene. Jeg hadde ikke sett ham på lang tid. Han liknet ikke på noen måte idealet av en germansk helt. I stedet for lyse krøller hang det kort mørkt hår ned i ansiktet hans. Stemmen gurglet mørkt ut av halsen hans. Jeg har aldri forstått hvordan denne talerne kunne få tusenvis av tilhørere til å bli entusiastiske.

Etter regjeringas deklarasjon var det en pause. Den tidligere rikskansleren Dr Wirth kom over og sa bittert at i gruppa hans hadde det eneste spørsmålet vært om de også skulle gi Hitler et tau som han kunne henge dem med. Majoriteten i Sentrumspartiet var villig til å lystre Monseigneur Kaas og la Hitler få sin fullmaktslov. Dersom de avslo fryktet de utbrudd av en nazistisk revolusjon og anarki. Bare noen få, blant dem Dr Brüning, var mot innrømmelser til Hitler.

Otto Wels leste vårt svar til regjeringas deklarasjon. Det var et mesterverk i form og innhold, et farvel til den svinnende epoken med sivile rettigheter og humanitet. I konklusjonen ga Otto Wels med halvkvalt stemme våre gode ønsker til de forfulgte og undertrykte i landet som, selv om de var uskyldige, allerede fylte konsentrasjonsleire og fengsler bare på grunn av sin politiske overbevisning.

Talen gjorde et skremmende inntrykk på oss alle. Bare noen få timer tidligere hadde vi hørt at medlemmer av SA hadde tatt bort den 45 år gamle velferdsarbeider Maria Janovska fra Köpnick til en nasjonalsosialistisk brakke, kledd henne helt naken og pisket henne med lærpisker. De kvinnelige medlemmene av gruppa vår gråt.
(Dokument 107)

Fullmaktsloven ble vedtatt med 444 stemmer mot Sosialdemokratenes 94 stemmer. Den ga ødeleggelsen av det parlamentariske demokratiet en tilsynelatende legalitet. Dette var viktig for prestisjen til regimet utenlands og blant den innenlandske middelklassen, og spesielt i den offentlige administrasjonen. Riksdagen ble bare et sandpåstrøingsorgan for nazistene og en arena for Hitlers taler. Presidentens signatur ble ikke lenger nødvendig ved utstedelse av lover og dekreter. Fra nå av foregikk lovgivning i økende grad ved føreredikt.

Etter dette ble etter hvert de andre politiske partiene borte, bare NSDAP gjenstod. Selv medlemmer av Hugenbergs nasjonalistparti begynte å bli arrestert. Da Hugenberg klaget over dette ble han gjort oppmerksom på at man nå ville foreta nyutnevnelser, (som ville fjerne de som var medlemmer av nasjonalistpartiet fra styre og stell) og som ville føre til at bemanningen av diverse offentlige organ ble i overensstemmelse med de faktiske maktforhold.

Goebbels skrev i dagboka si 22. april 1933 at "Førerens makt er nå fullstendig stigende i regjeringa. Det foregår ikke lenger avstemminger, Førerens personlighet avgjør. Alt dette har blitt oppnådd mye raskere enn vi hadde våget å håpe......

Den antinazistiske aktiviteten til sosialdemokratene som var i eksil ble brukt som påskudd for å forby SPD offisielt 22. juni. I slutten av juni innså de to liberale partiene og nasjonalistene det uunngåelige, og oppløste seg selv. De var allerede omtrent uten medlemmer. Den 5. juli oppløste også Sentrumspartiet seg selv.

Katolikkene var sammen med sosialdemokratene og kommunistene de gruppene som var mest motstandsdyktige overfor nazismen. Likevel kunne det også for dem være lett å bli revet med av den nasjonale reisningen, som denne uttalelsen fra tyske katolske læreres forening av 1. april 1933 viser:

Som i augustdagene i 1914 har en strømning av nasjonal og tysk følelse grepet folket vårt. Status quo har blitt omkastet og nye mål har blitt satt for en ny tysk nasjon i utvikling og en ny tysk stat. Desverre har det katolske lederskapet og de katolske elementene vært like lite involvert i denne forandring som de var i grunnleggelsen av Bismarcks rike. Takket være den advarende sammenkallelsen til Adolf Hitler og hans bevegelse har vi lyktes i å bryte gjennom den utyske ånden som hersket i revolusjonen fra 1918.

Nå har hele den tyske nasjonen i alle dens ulike deler, inkludert katolikkene, blitt sammenkalt for å samarbeide og for å bygge en ny orden. I dette kritiske øyeblikket må ikke katolisismen på nytt stå på sidelinja, og innta en vente og se holdning. Vi vil gi vårt for å hjelpe til med å bygge et nytt tysk rike og en ny nasjon, og sette vår lit til den nye føreren for den tyske og völkische bevegelsen.
(Dokument 111)

Det var også andre grunner til at Sentrumspartiet til slutt la seg flatt, som at det var stilt overfor en voldsmakt så sterk og voldsom at det ikke kunne foreta seg noe effektivt for å motvirke den, men det ville bare selv bli utsatt for overgrep og vold ved motstand.

Sentrumspartiet ble også undergravd gjennom forhandlingene mellom det katolske hierarkiet i Tyskland, Vatikanet og de tyske regjeringsmyndighetene. De katolske autoritetene var villige til å oppgi Sentrumspartiet mot et konkordat som garanterte deres religiøse aktiviteter.

Hitler fortalte regjeringa den 8. juli 1933 at han så tre store fordeler med konkordatet:

  1. At Vatikanet i det hele tatt hadde forhandlet, siden det, spesielt i Østerrike, så nazismen som ukristelig.
  2. At Vatikanet kunne bli overtalt til å skaffe seg et godt forhold til det rent nasjonalistiske Tyskland. Hitler hadde til for kort tid siden trodd at det ville være umulig å få biskopene til å opprette gode forbindelser med en slik stat.
  3. Med konkordatet trakk kirka seg bort fra aktivitet i foreninger og parti, og oppga til og med de kristne fagforeningene. Dette hadde også Hitler trodd ville være umulig.

Etter at alle partiene var oppløste ble etparti staten erklært den 14. juli 1933 gjennom en lov mot å etablere parti.

Den stabiliserte revolusjonen: Konflikt med SA

I mellomtiden var SA blitt misfornøyd med de kompromissene som regimet hadde inngått med de etablerte institusjonene. SA hadde mange fattige medlemmer fra lavere middelklasse og arbeidsløse. Mange var fiendtlig innstilte overfor det etablerte samfunnet. De var misfornøyde over at de ikke selv oppnådde noen materielle fordeler fra nazistenes maktovertakelse, selv om partiet insisterte på at de "gamle kjemperne" til SA måtte prioriteres ved ansettelser. Men lederen for SA, Ernst Röhm, var ikke fornøyd. Han mente at den nasjonale revolusjonen bare så vidt hadde begynt, og at SA måtte fortsette med å revolusjonere samfunnet og staten.

Hitler hadde lite sympati for den " revolusjonære" aktiviteten til SA, der SA blandet seg inn i alt som foregikk og skapte kaos rundt seg. Dette kunne ødelegge nazistens forhold til hæren og til administrasjonen og til borgerskapet, og umuliggjøre et økonomisk oppsving for Tyskland. I en tale til riksstattholderne den 6. juli 1933 gjorde Hitler formelt slutt på revolusjonen. Fra nå av måtte det skje en evolusjon, sa Hitler. Det måtte fortsatt komme forandringer, men de ville bli initiert ovenfra.

I løpet av høsten og vinteren 1933 ble SA mer og mer ustyrlig. SA grep i økende utstrekning inn i de statlige myndighetenes virksomhet på ulike nivå, og SA grep også inn i rettsvesenet og domstolene. SA tvang påtalemyndighetene til å legge bort anklager mot SA medlemmer, og SA tok på seg og selv å disiplinere sine medlemmer når de brøt loven. SA opprettet sin egen politistyrke, Feldjäger, som krevde å ha enejuristiksjon over SA medlemmer. De månedlige rapportene som Gestapo laget om stemninga i folket, og om den økonomiske og sosiale situasjonen, fortalte om misnøye i befolkninga på grunn av den udisiplinerte oppførselen til SA, og på grunn av at myndighetene ikke gjorde noe med dette.

SA skjulte heller ikke sin forakt for det politiske lederskapet på lokalt og distriktsnivå, og var slik i en konfliktsituasjon i forhold til alle autoriteter.

SA hadde militære ambisjoner, og de truet Hitlers planer. SA ville under Röhm bli statens væpnede styrker, og den regulære hæren skulle underordnes og innlemmes i SA. Hærens ledelse var helt avvisende overfor denne planen. Hæren hadde under forsvarsminister Blomberg inntatt en velvillig holdning til det nye regimet. Dette ble også gjort for å vinne Hitlers godvilje og støtte for å motsette seg ambisjonene til SA.

I begynnelsen av 1934 var hærens ledelse stadig mer bekymret over SAs militære ambisjoner. SA hadde slukt de andre paramilitære organisasjonene, og hadde mer enn 2.500.000 medlemmer, mens hæren bare hadde omkring 100.000 soldater. Men Hitler ville ikke legge seg ut med hæren, han trengte den for sine ambisiøse utenrikspolitiske planer, og SA ville ikke være i stand til føre noen verdenskrig.

I en konferanse den 28. februar 1934 der hæren, SA og SS deltok avslo Hitler et forslag fra Röhm om at SA skulle få opprette en militsia. Hitler fikk Blomberg og Röhm til å undertegne en avtale der SA skulle ha ansvar for forberedende militær trening under hærens ledelse. To dager senere gjorde Blomberg Hitler oppmerksom på militær aktivitet fra SAs side i områder som var demilitarisert i følge Versaillesavtalen. Dette kunne føre til diplomatiske forviklinger som ville gjøre gjenopprustningen vanskeligere. Spenningen mellom SA og hæren økte. Men SA hadde ingen planer om å foreta et kupp.

I juni ble det klart at Rikets president Hindenburg lå for døden. Hvem skulle overta etter ham, og hvordan skulle dette foregå. Dersom Hitler skulle kunne overta Hindenburgs myndighet, og unngå å få en annen konservativ person over seg, trengte han hærens støtte.

Papen ble talsmann for konservative kretser som var misfornøyde med utskeielsene til SA og snakket om en ny revolusjon. I en tale ved universitetet i Marburg den 17. juni uttrykte Papen denne misnøyen med sterk kritikk av SAs virksomhet.

Det var fare for at hæren ville gå sammen med de misfornøyde konservative elementene, enten ved å få Hindenburg til å nominere en etterfølger som hæren ville støtte, eller ved å utføre et kupp ved Hindenburgs død. Hitler kunne møte et slikt kupp ved hjelp av SA, men da ville han bli SAs fange, og SA ville da kunne løpe løpsk.

En annen organisasjon begynte å gjøre seg gjeldende, SS. I løpet av 1933-34 tok Himmler, føreren for SS, over ledelsen av det politiske politiet i hver eneste delstat. Formelt var SS fortsatt underlagt SA og en del av SA, men SS hadde egne ambisjoner. SS begynte å konspirere mot SA, og advarte hæren og Hitler mot SA. Dette fikk hærens mistillit til SA til å øke. Etter krigen beskrev feltmarskalk von Kleist dette slik:

Omkring 24. juni 1933 ble jeg som hærens kommandør i Schlesien advart av generalstaben om at et angrep av SA mot hæren var umiddelbart forestående, og at jeg måtte holde troppene i alarmtilstand.

I løpet av de spente dagene som fulgte mottok jeg en flom av rapporter og informasjon som ga et bilde av feberaktige forberedelser av SA. Denne informasjonen kom fra de mest ulike kilder (troppene, SA, gamle Stahlhelm folk, SS, sivilister og regjeringsautoriteter). Til tross for den svært reserverte holdning som ble inntatt av troppene utviklet en farlig tilstand seg i garnisonene mellom dem og det lokale SA. Bare en gnist trengtes for å tenne en eksplosjon.

I denne situasjonen antok jeg at blodbad bare kunne bli unngått ved en samtale mann til mann.

Kvelden den 28. juni bad jeg derfor SA Obergruppenführer Heines om å møte meg. Jeg fortalte ham rett fram at jeg visste om hans forberedelser, og jeg ga ham en advarsel.

Han svarte at han hadde god kjennskap til mine tiltak og hadde trodd at de var forberedelser til et angrep på SA. Han hadde satt SA i alarmtilstand for å kunne slå tilbake et angrep. Han ga meg sitt ord som offiser og SA fører på at han ikke hadde forberedt noe angrep mot hæren.

I løpet av natten 28-29 juni ringte han meg og sa at for han var situasjonen forandret. Han hadde nettopp hørt at ikke bare hæren i Schlesien, men fra 28. juni i hele Riket, var i alarm mot et SA kupp. Han ville fly til München tidlig den 29. for å treffe Röhm. Deretter fløy jeg den 29. til Berlin og rapporterte til oberstgeneral Freiherr von Fritsch og general Beck om min samtale med Heines. Jeg tilføyde: "Jeg har inntrykk av at hæren og SA blir egget opp mot hverandre av en tredje part." Med det mente jeg Himmler, og at informasjonen kom fra ham. Deretter innkalte oberstgeneral Freiherr von Fritsch general von Reichenau og spurte meg om å gjenta til ham det jeg nettopp hadde sagt. Reichenau svarte: "Det kan være sant, men det er for sent nå".
(Dokument 122)

General Reichenau, som var forsvarsminister Blomberg høyre hand, synes å ha vært involvert i de aksjonene som var i ferd med å utvikle seg.

Hitler hadde bestemt seg for å handle. den 29. juni innkalte han til et møte av SA ledere den neste dagen i Wiessee i Bayern. Hæren og SS var satt i alarmtilstand og Göring hadde fått ansvaret for å utføre aksjoner i Berlin. Da Hitler hørte at SA i München var i alarmtilstand fløy han til München tidlig den 30. Der ble han først kjørt til innenriksministeriet, der han arresterte politipresidenten i München, som var SA Obergruppenführer August Schneidhuber. Deretter ga Hitler en av sjåførene sine, Kempka, beskjed om å kjøre til Wiessee. Etter krigen fortalte Kempka om det som skjedde:

Akkurat før Wiessee brøt plutselig Hitler tausheten: "Kempka", sa han, "kjør forsiktig når du kommer til Hotell Hanselbauer. Du må kjøre opp uten å lage støy. Dersom du ser en SA vakt foran hotellet så vent ikke på at de gir meg rapport; kjør videre og stopp ved hotellinngangen". Da, etter et øyeblikks dødelig stillhet: "Röhm vil gjøre statskupp."

En iskald skjelving gikk nedover ryggen min. Jeg kunne ha trodd hva som helst, men ikke et statskupp av Röhm!

Jeg kjørte forsiktig opp til hotellinngangen som Hitler hadde beordret. Hitler hoppet ut av bilen, og etter ham Goebbels, Lutze og adjutantene. Rett bak oss stoppet en annen bil med en gruppe detektiver som var blitt satt opp i München.

Så snart jeg hadde snudd bilen slik at den var klar til øyeblikkelig å kjøre sprang jeg inn i hotellet med våpnet mitt klart. I hallen møtte jeg standartenführer Uhl, lederen for Röhms stabsvakt. Schreck, en annen av Hitlers sjåfører, sikter på ham og tvinger ham ned i vaskerommet som de neste timene tjener som det første fengslet for de arresterte SA lederne. I forbifarten roper Schreck til meg: "Raskt! Spring opp til sjefen! Han trenger deg!"

Jeg sprang raskt opp trappene til andre etasje der Hitler akkurat kom ut fra Röhms soverom. To detektiver kom ut av det motsatte rommet. En av dem rapporterte til Hitler: "Mein Führer ... Politipresidenten i Breslau nekter å kle på seg!"

Uten å bry seg om meg går Hitler inn i rommet der Obergruppenführer Heines fortsatt er. Jeg hører at han roper: "Heines, om du ikke er påkledd om fem minutter skal jeg få deg skutt på flekken!"

Jeg drar meg noen få steg tilbake og en politioffiser hvisket til meg at Heines hadde vært i seng sammen med en 18 år gammel SA Obertruppenführer. Til sist kommer Heines ut av rommet sammen med en 18 år gammel lyshåret gutt.

"Inn i vaskerommet med dem!" skrek Schreck.

I mens kommer Röhm ut av sitt rom i blå dress og med en sigar i munnvika. Hitler glaner på ham, men sier ingenting. To detektiver tar Röhm til hotellvestibylen der han kaster seg ned i en lenestol og bestiller kaffe.

Jeg står igjen i korridoren mens en detektiv forteller meg om arrestasjonen av Röhm:

Hitler gikk inn i soverommet til Röhm med ei piske i handa. Bak han var to detektiver med klare våpen. Han spyttet ut ordene: "Röhm, du er under arrest!" Röhm så søvnig opp fra puta: "Heil, mein Führer." "Du er under arrest", sa Hitler for andre gang, snudde seg på helen og forlot rommet."

I mens ble tingene ganske livlige lenger oppe i etasjene. SA ledere kommer ut av rommene sine og blir arrestert. Hitler skriker til hver eneste: "Har du hatt noe å gjøre med opplegget til Röhm?" Naturligvis benekter alle det, men det hjelper dem ikke det minste. Hitler kjenner vanligvis personene; noen ganger stiller han Goebbels eller Lutz et spørsmål. Og så kommer avgjørelsen: Arrestert!"

Men det er andre som får gå. Röhms doktor SA gruppenführer Ketterer kommer ut av et rom og har til vår overraskelse kona si med. Jeg hører at Lutze legger inn et godt ord for ham til Hitler. Da går Hitler bort til ham og hilser på ham og kona og ber dem forlate hotellet; det er ikke et hyggelig sted for dem å være denne dagen........
(Dokument 123)

Etter krigen fortalte fengselsdirektøren i Stadelheimfengslet i München:

......Heller ikke denne natten fikk noen lov til å forlate fengslet. Neste morgen (Søndag 1. juli 1934) spurte to SS menn i resepsjonen om å bli tatt til Röhm. Zink, som var i inngangspartiet, nektet dem dette siden han hadde fått strenge ordrer. Det var omkring klokka halv ti. Da de to prøvde å tvinge seg inn alarmerte Zink fengselsdirektøren og det grønne (stats) politiet, som øyeblikkelig okkuperte korridoren og forhindret inntrenging. Fengselsdirektøren forsikret at ingen av SS mennene hadde den riktige autorisasjon. Det tok derfor timer med telefonering å undersøke papirene deres; selv rikskansleriet ble oppringt. Da det til siste ble klart at de hadde ordre fra Hitler måtte de to morderne bli tatt til Röhm i den nye bygningen.

Der ga de en Browning til Röhm, som igjen ville snakke med Hitler. De ga ham ordre om å skyte seg selv. Om han ikke lystret ville de komme tilbake om ti minutter og drepe ham...... Da tida var ute gikk de to SS mennene inn i cella igjen, og fant Röhm stående med nakent bryst. Øyeblikkelig skjøt en av dem fra døra og traff Röhm i halsen, og Röhm falt om på gulvet. Siden han fortsatt var i livet ble han drept med et skudd på kloss hold i skallen. Kula gikk ikke bare gjennom skallen, men også gjennom taket til cella under.....
(Dokument 124)

Seks av de andre SA lederne som ble arrestert i Wiessee ble henrettet av en SS avdeling i Stadelheimfengslet. Resten av henrettelsene foregikk i barakkene til Hitlers livvakt i Berlin. I Berlin ble utrenskningene ledet av Göring. Her følger et utdrag av atmosfæren gitt av politisk tjenestemann som var tilstede:

.....Men, som jeg sa, ting begynte å bli svært støyende der inne. Politimajor Jakobi skynder seg ut av rommet i stort hastverk med hjelmen på og stroppen festet under haka. Görings hese stemme gjaller etter ham: "Skyt dem ned....Hent et helt kompani.......skyt dem ned....Skyt...Skyt med en gang.....Bare skyt dem ned.....Skyt!" Man kan ikke begynne å beskrive den blatante blodtørsten, det ville raseriet, den hevngjerrige ondskapen, og på samme tid terroren, den kujonaktige terroren vist i denne scenen. Alle skjønner at noen har kommet seg unna som ikke må få lov til å slippe unna, noen som kan gjøre hele dagens arbeid forgjeves om vedkommende slipper unna.
(Dokument 124)

Den mannen som man trodde var sluppet unna var Gregor Strasser, Hitlers gamle kollega og rival. Ryktet var ikke sant; Strasser hadde blitt myrdet. Nazistene brukte utrenskningen til å gjøre opp mange gamle saker. Den tidligere bayerske statskommissæren Gustav von Kahr som hadde motsatt seg Hitlers kupp i 1923 ble drept. Det ble også general von Schleicher, som hadde prøvd å splitte nazipartiet ved hjelp av Strasser i 1932. Papen ble satt i arrest, men Edgar Jung som hadde skrevet den talen som Papen hadde holdt i Marburg ble drept. Antagelig var det mer enn hundre som ble drept, og det kan ha vært flere hundre.

Hæren spilte en rolle i affæren. Den så ikke bare velvillig på, men skaffet til veie transport og våpen til SS avdelingene og var forberedt på å sette seg mot motstand fra SA. Da det hele var over takket Blomberg offentlig Hitler på vegne av hæren for innsatsen. Hindenburg sendte også et gratulasjonstelegram, selv om han ikke lenger i stand til å foreta selvstendige vurderinger. Hitler holdt en tale i Riksdagen 13. juli 1934 der han rettferdiggjorde aksjonen mot SA med ei oppdiktet historie om kuppforberedelser som Röhm og general Schleicher stod bak.

Innenriksminister Frick nyttet samtidig høvet til eliminere den innflytelsen som SA hadde i administrasjonen og fjernet de SA mennene som hadde plassert seg i administrasjonen.

Men en farligere makt vokste fram etter aksjonen mot SA, og det var SS. SS fikk en selvstendig stilling og ble direkte underlagt Hitler. SS ble et mer effektivt middel for sosial kontroll onn SA hadde vært. Terroren til SA hadde vært spontan og vilkårlig, men virksomheten til SS ble langt mer samordnet og systematisk. SS gjorde terroren til et byråkratisk våpen. SS infiltrerte byråkratiet og tok over deler av statsapparatet.

Den 2. august døde Hindenburg. Hitler kom øyeblikkelig med følgende lov:

Rikets regjering har utstedt den følgende loven som herved er kunngjort:

Artikkel 1. Kontoret til Rikets president vil bli slått sammen med kontoret til Rikskansleren. Den eksisterende autoriteten til Rikets president vil følgelig bli overført til Fører og rikskansler Adolf Hitler. Han vil selv velge sin stedfortreder.

Artikkel 2. Denne loven trer i kraft ved rikspresident Hindenburgs død.
(Dokument 132)

Hitler hadde nå absolutt kontroll over statsapparatet. Denne kontrollen ble nedfelt i den følgende eden som ble innført 20. august. Eden ble avlagt til Hitler som fører for det tyske riket og folk.

Artikkel 1. De offentlige ansatte og soldatene i de væpnede styrker må avlegge en lydighetsed når de trer inn i tjenesten.

Artikkel 2.
1. Lydighetseden til offentlige ansatte skal være:
"Jeg sverger: Jeg skal være lojal og lydig overfor Adolf Hitler, Føreren til det tyske riket og folket, respektere lovene, og oppfylle mine offisielle plikter samvittighetsfullt, så hjelpe meg Gud."
2. Lojalitetseden til soldatene i de væpnede styrker skal være:
"Jeg sverger ved Gud denne hellige ed: Jeg vil yte ubetinget lydighet til Adolf Hitler, Føreren til den tyske nasjon og folk, Øverste kommandør for de væpnede styrker, og være klar som en tapper soldat til å risikere mitt liv til enhver tid for denne ed".

Artikkel 3. Tjenestemenn som allerede er i tjeneste må sverge denne eden uten noen forsinkelse i henhold til artikkel 2, punkt 1.
(Dokument 133)

Lenker:
Hitlers vei til makten
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: