Hitlers velgere.

Tredje del

Oppløsning og Krise:

Valgene i 1928 og 1930

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Innhold

  1. Oppløsning og Krise: Valgene i 1928 og 1930


Oppløsning og Krise:

Valgene i 1928 og 1930

Den 15. januar 1925 ble Borgerblokkens regjering opprettet med støtte fra DNVP. Weimarrepublikken gikk inn i en forholdsvis stabil periode med økonomisk vekst. Årene fra 1924 til 1929 ville bli husket som "de gyldne tjueårene". Et viktig grunnlag for det økonomiske oppsvinget var at store mengder utenlandsk kapital strømmet inn i Tyskland. Den Riksdagen som var valgt i desember 1924 kunne utføre sitt arbeid så godt som hele den tida den var valgt for, og regjeringa var ganske stabil. Selv valgkampanjen etter at president Ebert døde i 1925, som førte til at Hindenburg ble valgt som ny tysk president, var ganske fredelig. På venstresida ble politikken dominert av de moderate sosialdemokratene, og på høyresida stod DNVP fram som det store partiet, men DNVP var i denne perioden så moderat at DNVP til og med gikk inn i regjeringskoalisjonen og var regjeringsparti i nesten tre år.

For nazistene var denne stabiliteten vanskelig. Hitler slapp ut av fengslet tidlig i 1925, og da brøt partiet hans ut av Rasistalliansen og kunngjorde at det ville overta den politiske makta i samfunnet på lovlig vis. Det betydde at det ville arbeide for å få flere medlemmer og større oppslutning ved valg. Partiet tok opp det som ble kjent som "den urbane strategien", som la vekt på antikapitalistiske tema som var ment å gi partiet tilslutning i arbeiderklassen. Denne strategien ble satt størst pris på av de nord-tyske nazistene, som hadde Gregor Strasser som sin talsmann. Han var partiets propagandasjef fra september 1926 til slutten av neste år. Men nazistenes politikk var ikke tydelig i denne tida heller. Nazistene i Sør-Tyskland gikk fortsatt inn for at det gamle rasistiske budskapet med dets antisemittisme skulle være nazistenes hovedbudskap, mens Gregor Strassers budskap i større grad var konsentrert om sosial og økonomisk protest og rettet inn mot å vinne oppslutning i arbeiderklassen i byene. De sørtyske nazistene ønsket derimot å konsentrere seg om å vinne oppslutning i middelklassen i de mindre byene og på landsbygda.

Hitlers egen posisjon i den ideologiske debatten var vag. Etter at han slapp ut av Landsbergfengslet ville han gjenopprette kontrollen over den nazistiske bevegelsen, men han var mest opptatt av organisasjonen og mindre av ideologien, og lot det være rom for ulike meninger så lenge hans egen autoritet ikke ble truet.

Mellom 1925 og 1928 var Hitlers første prioritet å skape en bredt basert og sentralstyrt partiorganisasjon som kunne være grunnlag for at NSDAP fikk betydelig oppslutning i valg. Hitler ville bygge en propagandasentral i München som kunne ha ansvar for en sentralt ledet propaganda. Det var også nødvendig med en grasrotorganisasjon som kunne rekruttere medlemmer og mobilisere velgere. Våren 1926 tok NSDAP de første skritt mot å opprette denne grasrotorganisasjonen. Et hemmelig dokument fra 20. mars viser at den skulle bygges opp med arbeiderpartienes organisasjon som modell. Der står det at "vi ser et nettverk av celler som sprer seg over hele riket". Dette nettverket "mottok informasjon fra et sentralt hovedkvarter, ikke bare hver måned, men hver veke". Og det kunne mobiliseres når det ble funnet nødvendig. Skulle nazipartiet kunne føre en effektiv propaganda som skapte oppmerksomhet om de saker og tema som partiledelsen fant å være sentrale, måtte partiet bygge opp en organisasjon av denne typen.

Planen om å bygge opp denne grasrotorganisasjonen ble satt i verk, først ved at hver lokalavdeling (Ortsgruppe) fikk beskjed om å opprette en propagandacelle i mars 1926. Cellen skulle være en komite for propaganda og politisk agitasjon. Medlemmene skulle være partimedlemmer, men ha så ulik bakgrunn som mulig, og en tredjedel av deltakerne i propagandacellene burde være kvinner. For å sentralisere arbeidet i propagandacellene insisterte partiet på at de stod i direkte kontakt med München. De skulle rapportere til propagandaavdelinga i "Völkischer Beobachter" som skulle være ansvarlig for å skaffe flygeblad, posters og annet propagandamateriell.

Det tok sin tid å bygge dette nettverket. NSDAP hadde verken mange nok medlemmer eller tilstrekkelige finanser til å opprette dette nettverket i en fei. Sommeren 1926 pekte Joseph Goebbels på en alternativ strategi. Han skrev i Gregor Strassers National-Sozialistische Briefe, og roste organisasjonsbygginga, men sa at organisasjonen var svak, og mange steder var den på nippet til å brekke. Men partiet var godt organisert i tre eller fire områder, og heller enn å spre energien over hele landet skulle NSDAP konsentrere sine ressurser om disse områdene. Goebbels gikk inn for at målet måtte være at neste vinter måtte ett eller to dusin storbyer bli faste og sterke rambukker og støttepunkt for den nazistiske bevegelsen. Disse byene måtte velges nøye ut, og de måtte bearbeides grundig etter nøye planlegging, og så utsettes for intens propaganda.

Forslaget til Goebbels ble ikke satt i verk i 1926. Hitler ville heller fortsette arbeidet for å bygge opp en landsomfattende grasrotorganisasjon og styrke den sentrale kontrollen over partiapparatet. Denne avgjørelsen ble formalisert på partiets første nasjonale kongress i Nürnberg neste år, da Hitler offisielt fastsatte kommandokjeden i partiet. De lokale partiavdelingene ble underordnet gauleiterne, som ble direkte utnevnt av Hitler. De lokale partiavdelingene måtte gi månedlige rapporter om sin propagandaaktivitet til sine regionale overordnede. Disse rapportene ble behandlet ved Gauleiternes kontor og sendt videre til Riksledelsen i München, der de kunne brukes videre i utarbeidelsen av den landsomfattende propagandastrategien. Propagandaavdelingen ble fra 1927 til 1930 ledet av Heinrich Himmler, og den arbeidet med å opprette det landsomfattende nettverket med grasrotekspertise og enhetlige propaganda prosedyrer som kunne brukes i nasjonale propagandakampanjer.

Våren 1928 fikk NSDAP sin første mulighet til å teste det landsomfattende propagandaapparatet da Riksdagen ble oppløst og nyvalg ble utlyst. I utgangspunktet ville NSDAP gjennomføre en sentralt dirigert valgkamp over hele landet. Både tema og innhold i nazistenes valgkamp skulle bestemmes og utformes på sentralt hold. For å sikre at dette skjedde ble de lokale partiavdelingene beordret til å bestille alt sitt propagandamateriell direkte fra München. Gauleiterne skulle overvåke all kampanjeaktivitet i sine regioner og koordinere lokalavdelingenes virksomhet. Gauleiterne sendte en stadig strøm av beskjeder til lokalavdelingene om hvor og når de skulle holde parader og arrangement og distribuere skriftlig materiell etc.

De lokale partiavdelingene ble ventet å finansiere sin virksomhet og det materiellet de delte ut selv. Partiorganisasjonen var fortsatt i en oppbyggingsfase under valgkampen før valget i mai 1928. De lokale partiavdelingene var derfor i en vanskelig situasjon i 1928.

I tillegg til finansielle problem hadde partiorganisasjonen også andre problem i 1928. Kommunikasjonslinjene mellom München og de lokale partiavdelingene var ikke alltid gode og pålitelige. Partiet greide ikke i 1928 å synkronisere utdeling av flygeblad om bestemte tema med taler om samme tema og arrangement og oppsetting av plakater. Partiorganisasjonen greide enda ikke å gjennomføre det ledelsen ønsket.

I det meste av "de gyldne tjueårene" hadde NSDAP hatt liten oppslutning, og bare vært et randfenomen. I ingen av de ti provinsvalgene mellom 1924 og 1928 hadde partiet fått så mye om fire prosent av stemmene. Før 1928 var bare 6 av de 450 representantene i Preussens Landdag fra NSDAP. NSDAP hadde ikke greid å slå gjennom i partipolitikken.

Ved valget i mai 1928 fikk NSDAP bare 2,6 prosent av stemmene, og partiet var fortsatt bare en liten kuriositet. Mange analytikere har sett på valget i 1928 som en triumf for Weimardemokratiet, siden de partiene som tradisjonelt støttet republikken hadde framgang. For første gang siden 1923 ble en sosialdemokrat kansler, i det Hermann Müller ble kansler for ei regjering som omfattet både SPD, Sentrumspartiet, DDP og DVP.

Valgresultatet 2. mai 1928 i prosent av stemmene.
NSDAP DNVP DVP Sentrumspartiet DDP SPD KPD Andre
2,6 14,2 8,7 15,2 4,8 29,8 10,6 13,7
(Tabell 3.1)

Men det var tegn på destabilisering av partisystemet. Undersøkelser av resultatene fra de regionale valgene midt på tjuetallet viser at en betydelig del av velgermassen, spesielt de som tradisjonelt stemte på de liberale partiene, var misfornøyde med de tradisjonelle borgerlige partiene. Ved valget i 1924 hadde mange av de misfornøyde gått over til DNVP. I perioden etter inflasjonen og stabiliseringen fikk særinteresseparti sterk vekst. I 1919 og 1920 hadde disse partiene fått bare tre prosent av stemmene, men i mai 1924 fikk de ti prosent av stemmene. Og de mistet ikke denne andelen av velgerne i den mer stabile perioden i "de gyldne tjueårene". I landdagsvalgene mellom 1924 og 1928 fikk disse marginale partiene betydelig oppslutning mens de liberale partiene fikk store vanskeligheter.

Den økende oppslutningen om særinteressepartiene ble derfor en hovedsak i valgkampen før riksdagsvalget i 1928. De liberale partiene forsøkte å forhindre at den liberale velgermassen smuldret videre opp. De hevdet at fragmenteringen svekket Middelstanden siden de mange småpartiene ikke hadde noen innflytelse.

Men advarselen mot fragmentering av den tradisjonelt liberale velgermassen virket ikke. Ved riksdagsvalget i 1928 fikk småpartiene flere stemmer enn de liberale partiene. Og DNVP var ikke i stand til å dra fordel av at de liberale partiene smuldret opp. Tvert i mot gikk DNVP tilbake. Alle de partiene som tradisjonelt representerte de liberale og de konservative velgerne var i tilbakegang.

DNVP hadde i 1925 gått inn i regjeringa, og ble dermed et av de partiene som misfornøyde velgere klandret for den vanskelige situasjonen som Weimarrepublikken befant seg i. Ved landdagsvalget i 1925 måtte DNVP forsvare regjeringas politikk. I likhet med DVP fordømte DNVP særinteressepartiene som bare stod for en sak, og sa at en samlet front mot sosialismen var nødvendig. Men dette var ikke en tilfredsstillende argumentasjon. Fra 1924 til 1928 gikk DNVP tilbake fra nesten 20 prosent oppslutning til bare 14 prosent.

Thomas Childers skriver at: Riksdagsvalget i 1928 avslørte at de borgerlige partienes velgeroppslutning var i ferd med å bryte sammen:

Heller enn en støtte for Weimarrepublikken reflekterte riksdagsvalget i 1928 et fundamentalt sammenbrudd i velgeridentifikasjonen med de tradisjonelle partiene i det borgerlige sentrum og på høyresida. Nazistene tjente naturligvis ikke i første omgang på denne fragmenteringen, men uten denne destabiliseringen av tradisjonell velgertilhørighet blant middelklassens velgere er nazistenes oppsiktsvekkende framgang etter 1928 knapt begripelig. (Side 127)

Da den Store Depresjonen var i ferd med å bli merket var NSDAP bare et av mange småparti som kjempet om velgere som var på vandring. Og det hadde ingen betydelig suksess - det vandret i skyggenes dal uten å bli lagt merke til av særlig mange. Det var et protestparti som ikke dro velgere i en tid der det var oppgang eller stabilitet. Det måtte legge om sin strategi for å for et gjennombrudd og komme med i hovedstrømmen av tysk politikk. Og partiledelsen begynte å revurdere partiets strategi og image etter valget i 1928.

Nazistene gjorde det konstant dårlig ved valg i byene, og dette selv etter år med intens agitasjon. Planen om at nazistene skulle vinne store velgergrupper i arbeiderklassen hadde helt tydelig slått feil. Men i 1928 hadde NSDAP gjort det forbausende godt i mange landsbygdkretser, spesielt på bygdene i Schleswig-Holstein, Nedre Saksen, Thüringen og Øvre Bayern. Mange partiledere gikk inn for at NSDAP burde satse mer på landsbygda og den urbane middelklassen. SPD og KPD stod så sterkt i arbeiderklassen at der greide ikke NSDAP å vinne oppslutning, så NSDAP måtte finne nye jaktmarker. Og de liberale og konservative partiene tapte oppslutning blant de borgerlige velgerne, disse var tydeligvis på utsikt etter nye alternativ. Nazistene bestemte seg for å prøve å satse på landsbygda.

NSDAP reduserte ikke sin propagandavirksomhet overfor arbeiderne, men intensiverte propagandaen overfor middelklassen både på landsbygda og i byene. Den revolusjonære strategien til Strasser ble tonet ned. Partiet satset også på å infiltrere eksisterende middelklasseorganisasjoner. Og partiet opprettet egne nazistiske organisasjoner for mange ulike grupper, for leger, jurister, studenter og andre grupper. Nazistene var blitt klar over at det var innen middelklassen den kunne bygge en sterk basis som kunne være grunnlag for å erobre Tyskland.

Siden NSDAP innså at det hadde begrensede ressurser, tok det i bruk en variasjon av den planen som Goebbels foreslo to år tidligere. I et memorandum fra 24. desember 1928 ble det kunngjort at det fra tid til annen ville bli foretatt propagandaoffensiver som var spesielt intense i ulike deler av Tyskland. De ville være nøye planlagte og koordinerte, og fra 70 og opp til 200 samlinger ville bli gjennomført i hvert Gau i en periode på sju til ti dager (et Gau kom til å tilsvare det området som utgjorde et valgdistrikt ved Riksdagsvalgene). Motoriserte SA-parader ville bli avviklet og kjente partifigurer ville delta og holde taler, og tusenvis av flygeblad bli distribuert. Disse kampanjene ville gi NSDAP en høy profil.

Disse reformene av propagandavirksomheten kom samtidig med at depresjonen begynte. I 1928 og i 1929 trengte NSDAP en sak som kunne skape offentlig oppmerksomhet om partiet. Da spørsmålet om krigserstatningene kom opp igjen i 1929 var dette nettopp en sak for NSDAP. Youngplanen var, i likhet med Dawesplanen, som Youngplanen skulle avløse/erstatte, en plan for betaling av de tyske krigserstatningene. Den skulle fastslå Tysklands gjeld og fastsette en nedbetalingsplan. Den 9. juni 1929 kom Youngkommisjonen med sitt endelige forslag. Nedbetalingene skulle etter dette foregå over 59 år med årlige avdrag som gradvis skulle stige til 2,4 milliarder mark. Selv om den endelige summen ble satt lavere enn det allierte kravet på 134 milliarder mark, skapte planen en storm av protester i Tyskland. Da Müllers regjering aksepterte planen som grunnlag for forhandlinger, begynte DNVP samtaler med NSDAP, Stahlhelm og andre høyreekstreme organisasjoner om å danne en nasjonal opposisjonsfront mot Youngplanen.

Denne nasjonalistiske opposisjonen ville ta initiativ til ei folkeavstemming om planen, og et lovforslag, "Frihetsloven", som fordømt rapporten som lå til grunn for planen ble satt opp for å sendes til Riksdagen og til offentligheten. Nazistene var mest synlige i kampanjen mot Youngplanen. Nazistenes presse skrev at planen var en Teufelspakt som ble tvunget inn på Tyskland. Den ville ødelegge all kreditt og dermed ødelegge mulighetene til å få arbeid for millioner av tyskere. Den ville ruinere Tysklands økonomi, dets jordbruk og middelklasse og småbedriftene.

Dawesplanen hadde ikke gitt de lettelsene som det i sin tid hadde vært håpet på, og Youngplanen ville ikke være bedre, spådde nazistene. Den ville være et "tredje Versailles", som kunne slavebinde tyskerne i generasjoner.

Selv om det ble drevet en langvarig propagandakampanje om dette spørsmålet ble det nederlag både i folkeavstemming og i Riksdagen. Folkeavstemming ble avviklet 22. desember 1929, og forslaget fikk mindre enn en tredjedel av det stemmetallet som var nødvendig.

Selv om kampanjen mot Youngplanen ikke stoppet planen, så ga den nazistene et strøk av respektabilitet i konservative sirkler og gjorde dem kjente og ga dem et nytt "image". Det ble lettere for middelklassen og de "bedre klasser" å delta i nazistenes arrangement. NSDAP stod fram som republikkens mest aggressive og synlige fiende på den politiske høyrefløyen på et tidspunkt da den økonomiske krisen kastet republikken ut i vanskeligheter som republikken til sist skulle bukke under for, og som regjeringspartiene var fullt opptatte av.

I siste del av 1929 begynte industriproduksjonen i Tyskland å synke. Fra juni 1928 til mai 1930 falt den med 31 prosent. Og arbeidsløsheten økte. I januar 1930 var det mer enn tre millioner arbeidsledige, og antallet fortsatte å vokse. Skatteinngangen sviktet og statens budsjett gikk med underskudd. Utgiftene til arbeidsløshetstrygd økte, og det var vanskelig for regjeringa å finne dekning for disse utgiftene. DVP og de største arbeidsgiverforeningene insisterte på at ytelsene skulle reduseres, men SPD satte seg mot dette, og krevde at staten bidro mer til å dekke utgiftene. Stresemann fikk DVP til å bøye seg. Men Stresemann døde dessverre i oktober 1929, og dermed fikk industriherrene overtaket i DVP, og de ønsket å knuse arbeidernes organisasjoner og fjerne mange av deres rettigheter, og dermed kunne ikke DVP og SPD lenger sitte i samme regjering. De konservative hadde lenge ønsket å fjerne SPD fra alle maktposisjoner, og nå var muligheten til stede. Da Youngplanen var vedtatt av Riksdagen gikk Müllers store koalisjonsregjering i oppløsning i mars 1930.

President Hindenburg ba Heinrich Brüning, parlamentarisk leder for Sentrumspartiet, om å sette sammen ei ny regjering "som skulle stå over partiene", og som ville kunne styre ved hjelp av de unntaksfullmaktene som konstitusjonens paragraf 48 ga presidenten. Selv om politikere fra ulike parti deltok i regjeringa, var disse partiene ikke bundet av det deres politikere i regjeringa foretok seg.

Brüning ønsket framfor alt annet å holde et balansert budsjett. Og så ville han avskaffe krigserstatningene, som han så som årsak til all elendighet i Tyskland. Mellom mars og juli kom Brünings regjering med en serie finansreformer, som alle ble avvist av Riksdagen. Sent i juni presenterte Brüning en budsjettplan, som ville øke statens bidrag til arbeidsløshetstrygdefondet, men også redusere ytelsene fondet betalte ut. Budsjettet ble ikke vedtatt, og Brüning tvang det da gjennom med et dekret som hentet sin autoritet fra presidentens unntaksfullmakter. Kort etterpå fikk et forslag om å tilbakekalle dekretet flertall i Riksdagen. Brüning kunne da ha gått av, men han valgte å oppløse Riksdagen, og å skrive ut nyvalg som skulle avholdes i september.

Brünings avgjørelse virker lite gjennomtenkt. De siste regionalvalgene viste at NSDAP vokste sterkt, og man måtte regne med at det kom mange nazister inn i Riksdagen dersom det ble gjennomført nyvalg i 1930. I oktober i 1929 hadde nazistene fått sju prosent av stemmene i Baden, og i november fikk de åtte prosent av stemmene i Lübeck. I desember fikk de elleve prosent i Thüringen, og mindre enn en måned før Brüning kunngjorde at det skulle holdes nyvalg fikk nazistene 15% av stemmene i Saksen.

De som tapte i de regionale valgene der nazistene gikk fram var ikke de små særinteressepartiene eller arbeiderpartiene, men de tradisjonelle borgerlige partiene, altså de liberale partiene og DNVP. Den utilfredsheten med de borgerlige partiene som hadde vist seg ved valgene fra 1924 hadde altså utviklet seg videre i 1929-30, og ble akselerert av deres tilsynelatende manglende evne til å behandle nasjonens økonomiske situasjon.

Den borgerlige politikkens krise var kanskje alvorligst i den konservative leiren. DNVP gikk sterkt tilbake mellom 1924 og 1928, og dette var ledelsen i DNVP uforberedt på. Mange mente at dette skyldtes at DNVP i tre år hadde sittet i regjering i et politisk system som DNVP tidligere hadde fordømt. Selv om DNVP var motstander av republikken, var partiet under press fra jordbrukets, industriens og embetsmennenes organisasjoner for å delta aktivt i regjeringa for å fremme de nevnte interessene. Partiet var skarpt delt mellom fraksjoner som av økonomiske grunner ønsket at det skulle delta i regjeringa og en radikal høyrefraksjon som ønsket det motsatte.

Etter det dårlige valgresultatet i mai 1928 toppet denne konflikten seg. I oktober ble den moderate Westarp erstattet som partiformann av Alfred Hugenberg, som var leder for den radikale høyrefløyen, og DNVP havnet i en langvarig indre krise.

Hugenberg angrep den mer moderate fløyen i partiet voldsomt, og dette forverret de indre forholdene i partiet. Motstanden mot Hugenberg nådde nye høyder under kampanjen mot Youngplanen. Alle deler av DNVP var motstandere av Youngplanen, men de moderate var bekymret over partiets støtte til "Frihetsloven". Fjerde paragraf i denne loven krevde at alle tyske tillitsmenn som var ansvarlige for Youngplanen skulle anklages for forræderi, og dette kunne ramme Hindenburg. Derfor utviklet det seg raskt motstand mot partiets støtte for "Frihetsloven" blant moderate medlemmer av DNVP, og også i godseierkretsene som stod partiet nært. Teksten ble omformulert slik at denne paragrafen ikke skulle kunne ramme Hindenburg, men den ble presentert for velgerne i sin opprinnelige versjon.

Under DNVPs kongress i Kassel i november 1929 ble Hugenbergs lederskap åpent utfordret av moderate og av konservative fagforeningsrepresentanter fra funksjonærenes konservative fagforening (Gedag). Hugenberg krevde enstemmig støtte for alle paragrafene i "Frihetsloven", og det førte til at partiet ble splittet.

Mange av kongressdeltakerne avstod fra å stemme over paragraf fire, og kritiserte den senere. I desember kom det første av tre utbrudd fra partiet. De første utbryterne var moderate som stod nært de privat ansattes konservative fagforeninger. Ikke lenge etter kom det nye utbrudd som skyldtes uvilje mot at Hugenberg nærmet seg nazistene og at han var så uforsonlig fiendtlig overfor Weimarrepublikken. I juli kom så enda en gruppe utbrytere som brøt ut i protest og motstand mot at Hugenberg prøvde å felle Brünings regjering. De dannet enda et konservativt parti - "Konservative Volkspartei" - KVP. Det var flere som forlot DNVP i juli, og sluttet seg til andre små særinteresseparti. Noen av dem hadde støttet Youngplanen, republikken eller den store koalisjonen. Alle var overbevist om at Hugenbergs uforsonlighet ville isolere DNVP og gjøre partiet maktesløst.

Avskallingene fra DNVP i 1929 og 1930 var i utgangspunktet begrenset til partiets gruppe i Riksdagen, og Hugenberg bevarte sin sterke støtte fra partiets regionale organisasjoner. Men DNVPs bånd til den konservative fagbevegelsen, til foreninger som DVH, hadde blitt kraftig svekket. Og også var innflytelsen i godseiersirklene svekket. Da valgkampen foran riksdagsvalget i 1930 begynte var de tyske konservative i forvirring.

Blant de liberale var også situasjonen forvirret. Mellom valgkampen i 1928 og valgkampen i 1930 var det i DDP betydelig intern uenighet. DDP hadde gjort det dårlig ved valget i 1928. Det oppstod økende splittelse mellom de som ville at partiet sluttet seg sammen med DVP og de som ønsket at det skulle gjenskapes innenfra. Partiets høyrefløy gikk inn for borgerlig samling, mens venstrefløyen hevdet at en slik konsentrasjon av "det besittende borgerskapet" ikke var konsistent med de sosiale og politiske prinsippene som det demokratiske partiet var grunnlagt på.

Etter hvert som depresjonen ble dypere og DDPs posisjon ble forverret begynte partiet å bevege seg til høyre. Partiet hadde lenge vært under press fra industrielle kretser for å oppgi sin reformistiske tendenser. Under partikongressen i Mannheim i oktober 1929 skjedde det et linjeskifte. Venstrefløyen i DDP ble voldsomt angrepet for radikalisme, og partiformannen oppfordret til større maktkonsentrasjon hos regjeringa og følgelig mindre makt hos Riksdagen, og økning av presidentens autoritet. DDP gikk også inn for et nytt økonomisk program som forkastet DDPs tidligere støtte for "økonomisk demokrati". Prinsippet om økonomisk demokrati hadde venstrefløyen i DDP lenge kjempet for, og det gikk ut på å gi arbeiderne medbestemmelse i bedriftene og at det ble foretatt utbyttedeling mellom arbeidere og eiere. DDPs nye økonomiske program framhevet heller partiets omsorg for middelklassen, og var opptatt av dens situasjon.

Spenningene i DDP vedvarte langt inn i neste år. I juli 1930 førte de indre spenningene til et utbrudd. Etter en serie valgnederlag i regionale valg kunngjorde partiets formann Erich Koch-Weser at partiet ville slutte seg til den høyreorienterte Tyske unge orden i dannelsen av et nytt politisk parti. Erich Koch-Weser håpet at det nye partiet - "Deutsche Staatspartei", DSP - kunne bli kjernen i den mye omdiskuterte borgerlige partisamlingen. Det uttalte formålet for stiftelsen av det nye partiet var å opprette en solid sentrumsblokk som kunne reversere oppsplintringstendensene i middelklassens velgermasse og bevare staten fra radikalerne både til høyre og venstre. DSP sa at "fragmenteringen av partiene er kommet så langt at statens sikkerhet var truet. Nazistene og kommunistene ville ha borgerkrig og revolusjon. De vil opprette et diktatur og plyndre det tyske folket for dets selvstyre. Særinteressepartiene kan verken beskytte middelklassen eller staten fra ekstremistene. Den som bare kjemper for sine egne interesser splintrer den frie middelklassen og er ansvarlig for dens mangel på makt".

Mens DDP tradisjonelt hadde vært opptatt av individuelle rettigheter og politisk demokrati syntes det nye DSP å være bestemt på å ta avstand fra det som ble kalt for "det politisk bankerotte partisystemet" til Weimarrepublikken. Lederne snakket sjelden om å forsvare republikken, men heller om å styrke staten. Partiet snakket til og med om å omforme den lite effektive republikken til "en sterk nasjonal Volksstaat." DSP lånte sitt nye vokabular fra de politiske høyrepartiene. Mange regionale ledere protesterte mot den nye linja, men de fleste fant seg i den. Anton Erkelenz, en av partiets ledere, og flere andre forlot partiet i protest og gikk over til SPD.

DVP hadde også indre problem i 1929 og første del av 1930. Det så dannelsen av DSP som et forsøk på å ta velgere fra DVP. Selv om Stresemann hadde vært i stand til å få partiet med på å gå inn i Müllers regjering, hadde det vært motstand mot dette fra den innflytelsesrike høyrefløyen, og denne motstanden varte ved. Representanter fra denne høyrefløyen utgjorde nesten halvparten av de representantene for DVP som var blitt valgt inn i Riksdagen i 1928. Dette hadde vært et alvorlig nederlag for venstrefløyen i partiet, spesielt siden representantene for småindustrien brukte å gå sammen med høyrefløyen.

Like før valget i 1928 møtte Stresemann alvorlig motstand innen partiet mot en serie tiltak som han så som nødvendige. I tillegg til motstand mot at DVP deltok i Müllers regjering var det motstand fra høyrefløyen mot at DVP stemte for Youngplanen og støttet at arbeidsløshetstrygdefondet fikk bidrag fra staten for å opprettholde de ytelsene som ble utbetalt. Selv om Stresemann som utenriksminister i Müllers regjering greide å få partiet med på de to første punktene, og sikret et midlertidig kompromiss om det tredje, var han skuffet over den økende motstanden mot den politikken han stod for som den stigende innflytelsen til industriinteressene i partiet førte til. Stresemann skrev at DVP var blitt bare et parti for de industrielle interessene, og at det manglet mot til å sette seg mot dem.

Høsten 1929 hadde Stresemann på nytt tatt kontakt med de demokratiske lederne for å prøve å opprette et samarbeid mellom partiene. Men i oktober døde han, og Ernst Scholz ble valgt til partiformann. Venstrefløyen i partiet ble gradvis isolert og mistet innflytelse.

DVP førte forhandlinger med DSP som ikke førte fram. DVP forhandlet også med noen av de nye utbryterpartiene på borgerlig side om samarbeid, og greide å komme fram til et valgsamarbeid med noen av dem. Likevel var de liberale og de konservative partiene splittet foran valget.

NSDAP hadde arbeidet for å skaffe seg en mer effektiv, enhetlig og sterk organisasjon, og høsten 1930 stod det sterkere enn noen gang tidligere. Partiet hadde greid å skaffe seg en profil og gjøre seg synlig over hele landet. I 1929-30 hadde grensene mellom de regionale partiorganisasjonene (Gau) blitt dratt slik at de falt sammen med grensene for valgdistriktene under riksdagsvalgene. Den sentrale propagandaavdelinga i München var også blitt styrket, og våren 1930 hadde Joseph Goebbels blitt fører for denne. Han hadde fra 1926 vært gauleiter i Berlin.

De tema som nazistenes propagandaorganisasjon skulle kjøre på ble bestemt av Hitler i et møte sent i juli der gauleiterne og andre framstående nazister var til stede. Utformingen av kampanjen og ledelsen av den ble overlatt til propagandaavdelinga under Goebbels.

Det sentrale temaet i kampanjen foran riksdagsvalget i 1930 skulle være "For eller mot Youngplanen". De lokale partiavdelingene fikk forbud mot selv å lage propagandamateriell, for å sikre at kampanjen ble kjørt på en enhetlig måte over hele landet. Overalt i Tyskland skulle de samme plakatene bli satt opp og de samme flygebladene bli delt ut. Nå skulle tekstene som skulle gå igjen i flygebladene sendes fra München til gauleiterne, som så hadde ansvar for å trykke opp flygebladene. Alt materiell skulle ikke lenger sendes fra München.

Det ble informert om alle de typene propagandamateriell som var tilgjengelig, og de lokale partiavdelingene ble oppfordret om å skrive personlige brev til hver husstand i distriktet. Det ble lagt stor vekt på at det måtte bli holdt taler, siden partiet ikke var i stand til å nå alle med trykt materiell. Det ble satt opp lister over de talerne i landet som nazistene hadde tilgang, og der det var nevnt hva disse talerne hadde som spesialområde, jordbruk etc.

Propagandakampanjen var nøyaktig og grundig planlagt, og den ble stadig koordinert. Goebbels var bestemt på at NSDAP skulle stå fram som et bestemt og handlekraftig parti som var helt annerledes enn de liberale og konservative partiene, som var mer eller mindre splittet og i strid med seg selv. NSDAP utfoldet stor energi og aktivitet under valgkampen; noe helt annet enn de oppsmuldrende borgerlige partiene.

Til tross for at nazistene i 1930 gjennomførte en kraftfull og til dels voldsom valgkamp var offentligheten ikke forberedt på den store framgangen de fikk. Det ble klart at NSDAP hadde vunnet en stor seier og stod fram som det nest største partiet i Tyskland; bare sosialdemokratiet var større. Nazisten hadde gått fram fra å få 800.000 stemmer i 1928 til 6.000.000 i 1930. Dette var mer enn atten prosent av stemmene.

Resultat fra riksdagsvalget 14. september 1930 i prosent.
NSDAP DNVP DVP Sentrumspartiet DDP SPD KPD Andre
18,3 7,0 4,9 14,8 3,5 24,5 13,1 14,4
(Tabell 3.2)

Nazistenes gjennombrudd hadde først og fremst kommet i de protestantiske områdene. Det katolske Tyskland hadde i større grad holdt seg til sine tradisjonelle parti. Av de ikke-konfesjonelle partiene var det bare kommunistene som hadde framgang. Både SPD, DDP (DSP), DVP og DNVP gikk tilbake, og tilbakegangen var sterkest for de liberale og konservative partiene. De liberale partiene fikk tilsammen mindre enn ti prosent av stemmene, og DNVP ble halvert. Men de små særinteressepartiene greide både å holde på sin andel av stemmene, og å øke den siden de var blitt flere.

En annen faktor som var tydelig var at det var betydelig bedre valgdeltakelse i 1930 enn i 1928. I 1928 hadde omkring 31 millioner mennesker stemt, og i 1930 var det nesten 35 millioner mennesker som stemte. Åttito prosent av alle stemmeberettigede hadde deltatt i valget, og dette var den høgste valgdeltakelsen siden i 1919 og en økning på nesten sju prosent siden 1928. I samtiden mente man at nazistene hadde greid å dra mennesker som tidligere hadde vært politisk apatiske.

Hvem var de nye velgerne? Det vet man ikke, men man vet en del om stemmehyppigheten i ulike grupper. Kvinner avla stemme sjeldnere enn menn, og personer under 30 år sjeldnere enn personer over 30 år. Det er gjort en studie over stemmehyppighet blant ulike yrkesgrupper i Mainz for 1925, og her fant man at handverksmestre hadde størst stemmehyppighet, altså større andel av handverksmestrene stemte ved valg enn personer fra alle andre yrkesgrupper. Minst stemmehyppighet hadde, noe forbausende, personer som arbeidet i de frie yrkene, som jurister og leger etc. Tilsvarende undersøkelser er ikke gjort andre steder for Weimarrepublikken. En begrenset studie over valgdeltakelsen i 1930 er gjort for Nürnberg. Den tyder ikke på at de økte valgdeltakelsen i 1930 skyldes at nye grupper ble mobilisert, men økt deltakelse innen de gruppene som allerede hadde stor stemmehyppighet ved valg.

Nye studier bekrefter dette, og tyder på at nazistenes vekst først og fremst skyldtes at de fikk velgere som gikk over fra de borgerlige partiene, spesielt DVP og DSP. Theodore Mecstroth har gjort en grundig og omfattende studie av hvor NSDAPs velgere i 1930 kom fra, og han har kommet fram til at 31% av nazivelgerne var skuffende liberalere, 21% var tidligere konservative velgere, og 23% hadde tidligere ikke stemt. Fra småpartiene fikk NSDAP bare to prosent av velgerne sin. Resten var tidligere nazivelgere, eller kom fra andre parti.

Andre studier har kommet til at NSDAP hentet flest velgere fra DNVP. Selv om det var mulig å fastslå hvor velgerne til NSDAP kom fra, ville man ikke vite hvilken sosial bakgrunn de hadde og hvilken situasjon de befant seg i. Det spørsmålet kan bare belyses gjennom å undersøke den sosiale sammensetningen til nazistenes velgermasse, og den undersøkelsen må begynne med den sammensatte og plagede Mittelstand.

Den gamle Middelklassen.

I 1924 hadde den gamle middelklassen vært kraftig skaket av inflasjonen og stabiliseringskrisen. Den gradvise gjenopprettelsen av økonomisk stabilitet i løpet av sommeren og høsten av 1924 synte å love mulighet til ny velstand for handverkerne og handelsmennene i den gamle middelklassen. Fire år senere var situasjonen til den gamle middelklassen blitt betydelig forbedret. Mange ulike opplysninger tyder på voksende velstand i den gamle middelklassen, og denne veksten foregikk på bred front; stadig mindre del av middelklassen levde i fattigslige kår i årene fra stabiliseringen og fram mot 1928. Selv om det er lagt vekt på at de tradisjonelle handelsmennene var truet av stormagasin og av kooperasjonen og butikkjeder, så foregikk likevel 80% av detaljhandelen i 1928 gjennom den gamle middelklassens tradisjonelle butikker.

Likevel var stormagasinenes andel av handelen økende, og de tradisjonelle kjøpmennenes andel av den samlede inntekt i Tyskland var fallende, fra 20% av nasjonalinntekta i 1913 til 16% i 1928. Selv om stormagasinene hadde en liten del av handelen vokste deres andel raskere enn de tradisjonelle kjøpmennenes handel mellom 1924 og 1928. I 1923 arbeidet nesten 80% av alle personer som var ansatt i detaljhandelen i butikker med mindre enn fem ansatte. Bare tre år senere hadde dette gått ned til 66 prosent. Under inflasjonen og stabiliseringen hadde det kommet til en mengde boder og utsalgssteder for diverse varer der det bare arbeidet en person, men omsetninga per sysselsatt i disse utsalgsstedene gikk ned etter stabiliseringskrisen. Og det var forholdsvis mange konkurser i "de gyldne tjueårene".

Det var svært urolige tider, og mange fikk oppleve fattigdom. Og da depresjonen begynte ble situasjonen til mange små forretningsmenn forverret, siden omsetninga ble redusert. Fra 1928 til 1930 falt realinntekta til handelen med 16%. Fra 1928 til 1929 ble antallet personer med skattbar inntekt fra detaljhandel redusert med 12%, og antallet skatteytere i de viktigste handverksbransjene sank med nesten tjue prosent, og konkurser forekom hyppigere.

For bøndene var situasjonen enda dårligere. "De gyldne tjueårene" hadde ikke vært ei god tid for bøndene, og den omfattende økonomiske tilbakegangen intensiverte tilbakegangen for jordbruket. Jordbruksvarene ble redusert i verdi mens prisene på innsatsvarene steg, og skattene var høge. Dette skapte krisestemning og depresjon blant bøndene. I 1924 hadde DNVP greid å mobilisere denne stemninga til sin fordel gjennom sin valgkampanje. Da Borgerblokken fikk regjeringsmakt i 1925 ville den gjøre noe for å forbedre situasjonen for bøndene. Den ville redusere skatten og forbedre tilgangen til kreditt og innføre beskyttelsestoll og subsidier til bøndene. Dette satte bøndenes organisasjoner pris på.

Men bøndene opplevde ingen forbedring av sin situasjon. Prisene på varene som de hadde å selge økte ikke sterkt nok til å holde takt med prisutviklinga for industrivarer. Bøndenes produksjonsutgifter fortsatte å stige. Og etter 1926 fikk bøndene hardere konkurranse fra utlandet, da Borgerblokken inngikk en serie handelsavtaler i 1927 og 1928 som førte til økt import av landbruksvarer. Selv om verken staten eller bankene kunne hjelpe bøndene med adekvat kreditt ble bøndene stadig mer forgjeldet ut gjennom tjueårene. Og renta holdt seg usedvanlig høg. Fra 1923 til 1929 økte jordbrukets gjeld med 35%. Mye av dette var kortsiktige lån med høg rente. Og bøndenes inntekt var i 1928 44% under landsgjennomsnitt.

Jordbruket ble hardt rammet av de dårlige tider på tjuetallet, men de ble ulikt rammet. De kornproduserende godseierne hadde fått en beskyttelse som mindre bønder som produserte meieriprodukt og kjøtt manglet. Tvertimot ble de sistnevnte rammet av den beskyttelsen som godseierne fikk, siden den førte til at kraftfor ble dyrere, mens de mindre bøndenes varer ble billigere siden de ble mer konkurranseutsatte på grunn av økt import av spesielt kjøtt men også av meieriprodukt, mens importen av korn faktisk ble redusert, dette sammenliknet med tida før krigen for alle tre varegruppene. Likevel ga heller Borgerblokken subsidier og direkte økonomisk støtte til godseierne enn til de mindre bøndene. Det kom svært mange tiltak fra den borgerlige regjeringa for å redde og støtte godseierne, mens småbøndene stort sett ikke fikk noen hjelp. I 1927 var regjeringa i ferd med å forberede et stort hjelpeprogram for forgjeldede godseiere i Øst-Preussen og Mecklenburg. Tilsvarende hjelp for mindre og mellomstore bønder ble først vurdert midt på trettitallet.

Depresjonen forverret jordbrukets allerede på forhånd vanskelige økonomiske situasjon. Prisene falt skarpt i 1929 og det følgende året, og det gikk en bølge av konkurser over bygdene. Den Store Koalisjonens regjering var i likhet med Borgerblokkens regjering langt mer lydhør overfor de kornproduserende godseierne enn overfor den store mengden bønder som produserte meierivarer og kjøtt. Regjeringa økte tollen på korn i 1929 med støtte fra DNVP og holdt med diverse tiltak de innenlandske kornprisene på et nivå som var langt høgere enn verdensmarkedet.

Bøndene som produserte kjøtt og meierivarer mottok hele tiden langt dårligere beskyttelse. Prisene på deres varer lå langt nærmere verdensmarkedsprisene, og de var utsatt for intens internasjonal konkurranse. Dette ble spesielt tilfelle etter at Tyskland hadde inngått handelsavtaler med Danmark, Sverige, Frankrike og Nederland. Bøndene var klare over virkningene av den differensierte landbruksstøtten. Importen av korn ble sterkt redusert mens importen av kjøtt og ost etc. økte sterkt. Samtidig måtte de tyske bøndene betale mer for kraftfor enn sine utenlandske konkurrenter på grunn av at de høge tollsatsene på korn også gjorde korn til dyrefor dyrt. Dette var en dobbelt og blodig urettferdig situasjon for de tyske bøndene på familiebrukene i Hessen, Schleswig-Holstein, i Bayern og andre områder i sør og vest der bøndene på denne måten ble blodig utnyttet og forfordelt av det godseiende junkeraristokratiet.

I 1928 begynte bøndenes sinne å gjøre seg gjeldende. De så svært tydelig at de ikke kunne vente noen hjelp, tvertimot! - fra de tradisjonelle politiske partiene, som alle brukte småbøndene og de mellomstore bøndene som salderingspost. I 1928 demonstrerte bøndene mot både Weimarsystemet og mot de tradisjonelle representantene for jordbruket, som bare var opptatt av å beskytte godseierne. Den 28. januar 1928 kom mer enn hundretusen bønder sammen på markedsplassene i Schleswig-Holstein for å protestere og demonstrere mot regjeringas likegyldighet overfor bøndenes nød. De krevde tollbeskyttelse og lavere skatter, billigere kreditt og reduserte velferdsutgifter. Disse kravene ble uttrykt regelmessig i hundrevis av møter og opptog og demonstrasjoner i de følgende vekene, og ble vanligvis fulgt av fordømmelse av Versaillesfreden, krigserstatningene og det parlamentariske systemet, "jødisk internasjonal finans" og "den marxistiske velferdsstaten",

Bøndenes agitasjon spredte seg fra Schleswig-Holstein og ut over Tyskland. Både DNVP og godseiernes organisasjoner prøvde å utnytte denne protestbølgen til sine formål. Men det ble klart at denne protestbølgen ikke ville la seg innpasse i den tradisjonelle konservative politikken. DNVP og landbruksorganisasjonene var identifisert med godseierinteressene og det herskende systemet. I mars ble et nytt bondeparti stiftet for å konkurrere med DNVP i de kommende valgene. Det fantes allerede mange mindre regionale bondeparti som støttet opp om bøndenes protester. Det var klart at stadig flere bønder forkastet DNVP.

I valgene i mai viste det seg at bøndene var i ferd med å forkaste DNVP. I øst greide DNVP å holde stillingen, men lenger vest mistet DNVP taket på bondevelgerne. I første omgang stemte de bøndene som forlot DNVP verken på de andre tradisjonelle borgerlige partiene eller på NSDAP, men først og fremst på de små regionale partiene som allerede bar fram protester som liknet på bøndenes protester.

Bøndenes protester avtok ikke, men etter hvert som den økonomiske situasjonen til bøndene ble stadig verre økte også protestaktiviteten. Om sommeren var et stort skatteopprør i emning på landsbygda, og det ble mange steder fulgt av fysiske angrep på skattefunksjonærer og ansatte i bankene. Offentlige bygninger ble sprengt og svarte flagg ble heist i landsby etter landsby. At Hugenberg ble valgt til formann i DNVP svekket partiet overfor bøndene siden Hugenberg var identifisert med storindustrien (Hugenberg hadde vært direktør i Kruppkonsernet og var en mediemogul), og i valgene i 1929 og 1930 fortsatte DNVP å miste taket på bøndene.

Dannelsen av en allianse av pressgrupper fra jordbruket kunne ikke hindre videre fragmentering av jordbrukets interesser. Den Grønne Fronten var ment å være en overordnet pressgruppe som skulle lede bøndene politisk og gi dem en samlet front mot industrien og konsumentene i byene. Men bøndenes gjennomskuet snart at denne fronten bare var et nytt skalkeskjul for godseiernes interesser, og den ble derfor ikke et effektivt redskap for å mobilisere bøndene for konservative interesser. Godseierne hadde direkte tilgang til president Hindenburg, og var derfor fortsatt i stand til å utøve effektivt politisk press. De arbeidet aktivt og effektivt for å ødelegge demokratiet i Tyskland.

Fragmenteringen av jordbruksinteressene mellom 1924 og 1929 og oppløsningen av tradisjonelle velgerlojaliteter var blant årsakene til den kommende suksessen til NSDAP på landsbygda. NSDAP hadde ikke ignorert bøndene som potensielle velgere, men hadde heller ikke viet dem stor oppmerksomhet tidligere. Mellom 1924 og 1928 hadde nazistiske publikasjoner tatt opp jordbruksspørsmål, og satt opp mål og krav som ville bli kjernen i den nazistiske landbrukspolitikken under depresjonen. Nazistene krevde et selvstyrende økonomisk system der importen av mat var sterkt begrenset og at nytt land ble åpnet for nyrydding og bosetting og at skattene og rentene ble redusert og utgiftene til sosial velferd ble kuttet, og at bøndene fikk en sikker og ærefull posisjon. Disse kravene og løftene ble satt sammen med angrep på den "jødiske finansen" og på krigserstatningene som la store økonomiske byrder på jordbruket, og på Weimarrepublikken og de andre politiske partiene.

Bøndene identifiserte lenge NSDAP med sosialisme siden NSDAP hadde prøvd, uten å lykkes, å vinne oppslutning i arbeiderklassen og derfor brukt slagord som virket venstreradikale. Dette hindret lenge at NSDAP kunne slå gjennom blant bøndene, som trodde at sosialistene ville ta fra dem eiendomsretten til gårdene. I det gamle programmet hadde NSDAP et punkt om ekspropriasjon av land til felles formål uten at det ble betalt erstatning. I 1928 erklærte Hitler at dette bare gjaldt jord som ble holdt ulovlig eller ble drevet på en måte som ikke gagnet samfunnet. Det markerte begynnelsen på anstrengelser for å vinne bøndene som kom til å bli drevet intenst, og som bar frukt i 1929-30.

Beslutningen om å intensivere propagandaarbeidet overfor bøndene ble fulgt opp av at ledelsen i NSDAP i 1929 sa seg interessert i å opprette ei partiavdeling for landbruksspørsmål. Men først sommeren neste år ble det gjort noe for å oppnå dette. Da kom partiet med en uttalelse om landbruk som var undertegnet av Hitler selv og som ble offentliggjort i Völkischer Beobachter. Denne erklæringa summerte opp de kjente synspunktene nazistene hadde om landbruket og toll og skatter og renter etc. Og den lovpriste bøndene som ryggraden i folket. Nazistene gjorde det klart at de ville satse mye på å drive propaganda rettet mot bøndene.

Kort etter at NSDAP hadde offentliggjort sitt jordbruksprogram ble R. Walther Darré utnevnt til partiledelsens rådgiver i jordbruksspørsmål. Darré skulle også opprette en landbruksavdeling i partiet. Darré var jordbruksutdannet og kjent for sin "blod og jord" mystikk. Siden det var store regionale forskjeller for jordbruket ville Darré at man måtte ta hensyn til dette og sørge for regionale tilpasninger av jordbrukspolitikken. Dette skulle gjøres ved at lokale representanter for bøndene ble utnevnt for å gi råd til de lokale og regionale nazistiske organisasjonene om lokale og regionale jordbruksforhold. Propagandaen skulle ta hensyn til disse rådene. I august begynte arbeidet med å gjennomføre forslagene til Darré.

Samtidig som NSDAP intensiverte sitt arbeid for å vinne oppslutning blant bøndene i 1929-30, arbeidet partiet for å få større oppslutning i den gamle middelklassen. Nazistenes appeller til handverkere og butikkeiere liknet mye både i form og innhold på de som ble rettet til de sjøleiende bøndene. Partiet angrep høge skatter og ågerrenter og offentlige myndigheters sløsing med midler. Og det rettet angrep mot fagbevegelsen og storindustrien og internasjonal jødisk kapital.

Konsumentkooperativene ble framstilt som en fare både for butikkeiere og handverkere, og var angivelig sosialistiske våpen for å undergrave økonomien til den gamle middelklassen. Stormagasinene ble framstilt som redskap som den jødiske storfinansen brukte for å dominere den økonomiske og politiske framtida til det tyske folket. Weimarrepublikken skulle være kontrollert av den internasjonale sosialismen og jødisk aksjemarkedskapital. Sammen hadde disse kreftene "ødelagt middelklassen og plyndret den for dens rolle i stat og økonomi". Store deler av middelklassen var allerede ruinert av disse kreftene, påstod nazistene.

I mange år hadde allerede den kommersielle middelklassen kjempet mot de mektige storkonsernene som var støttet av storbankene, hevdet nazistene, og som søkte massemarkeder for sine produkt, og også trengte inn i markedene til småbedriftene. De borgerlige partiene hadde ikke beskyttet middelklassen i denne situasjonen, men heller utlevert den til den "jødiske finanskapitalen." De eneste som ville stå opp for å beskytte middelklassen var nazistene.

NSDAP fortsatte å lykkes i de regionale valgene, og de liberale partiene var kompromittert av at de hadde deltatt i regjering i en periode der deler av den gamle middelklassen hadde gjennomlevd store vanskeligheter. De liberale partiene var på defensiven gjennom valgkampen. De prøve å framstille NSDAP som et radikalt venstreparti.

DVP var spesielt opptatt av å framstille seg selv overfor middelklassen som forkjemper for det kapitalistiske systemet og bestemt på å lenke NSDAP til marxismen. DVP sa om NSDAP at de som ville avskaffe renteinntekter og utbytte fra kapital ville isolere Tyskland fra de internasjonale kapitalmarkedene, som Tyskland var avhengig av, og slik kvele tysk økonomi. Derfor var NSDAP et sosialistisk parti, og ikke et parti for middelklassen.

Også det nye DSP (det gamle DDP) var bekymret over den sosialistiske faren som NSDAP ble sagt å utgjøre. DSP fordømte kartellene til storindustrien og andre monopoldannelser i næringslivet, og det "idiotiske likhetsmakeriet" til sosialistene. DSP ville gjøre det tydelig at det støttet middelklassen og småbedriftene, og var motstander av alt som truet den kommersielle middelklassen. DSP framhevet at Tysklands sosiale struktur måtte bli bevart med sine millioner småbedrifter.

DSP sa videre at dersom middelklassen skulle berge seg kunne den ikke fortsette å la seg smuldre opp politisk i mange små parti som hver for seg var maktesløse. Dette bare styrket interesser og parti som ikke tilhørte og representerte middelklassen. Man kunne ikke stole på at NSDAP ville beskytte middelklassen. Middelklassen måtte samle seg bak DSP.

NSDAP gjorde narr av de liberale partiene. Nazistene stemplet DVP som storindustriens parti som var likegyldig overfor småbedriftene. DVP var det urbane storborgerskapets parti, og et klasseparti som var en fiende av arbeiderklassen, og slik splittet det det tyske folket, sa Goebbels. DVP liknet på SPD i det DVP hadde sittet i regjering sammen med SPD og ført samme politikk som SPD, og vært med på å vedta Youngplanen og å akseptere krigserstatningene. DVP samarbeidet med SPD i å splitte det tyske folket etter klasseskiller, selv om de to partiene stod på ulik side av klasseskillet.

DSP ble også angrepet av nazistene. Det ble fordømt som et redskap for sosialdemokratene og jødisk storkapital.

Hvordan ble de nazistiske slagordene mottatt av handverkerne, butikkeierne og bøndene som tilhørte den gamle middelklassen? Den smule oppslutning som nazistene hadde fått i byenes gamle middelklasse og som hadde vist seg i valgene i 1924 forsvant ikke da økonomien ble bedre etter at den var stabilisert. Oppslutningen om nazistene hadde tvertimot blitt sterkere. I 1920 og tidligere hadde den gamle middelklassen i byene vært delt mellom liberale og konservative parti. Etter 1924 vendte ikke middelklassen tilbake til dette mønstret, men de konservative mistet grepet om denne middelklassen, og etter 1928 smuldret etter hvert også de liberale partienes oppslutning. Samtidig økte oppslutningen om NSDAP. Allerede ved valget i 1928, altså før depresjonen begynte, viste det seg en merkbar oppslutning om NSDAP i den gamle urbane middelklassen. Men i 1928 var NSDAP bare et av mange små parti som dro fordel av middelklassens misnøye med de tradisjonelle liberale og konservative partiene. Det var i 1930 da depresjonen slo hardt til i alle grupper at nazistene fikk utstrakt oppslutning i den gamle middelklassen. I 1930 ble nazistene for første gang sterkere i den gamle middelklassen enn de liberale partiene.

Også for middelklassen på bygdene var det i 1924 klart at den ikke lenger var delt mellom liberale og konservative parti, og i 1928 var denne utviklinga kommet lenger i det de små partiene som representerte særinteresser og protester hadde fått enda større oppslutning. Denne utviklinga der velgernes tilhørigheten til de liberale og konservative partiene ble borte ble akselerert etter 1928. Ved valget i 1930 var den liberale stemmeandelen i middelklassen på bygdene mindre enn det halve av i desember 1924, og klart lavere enn i byene. Men DNVP hadde fortsatt betydelig oppslutning på bygdene. DNVPs middelklassevelgere hadde alltid hørt til på bygdene og i småbyene.

Både i valget i 1928 og i 1930 fikk DNVP dobbelt så stor oppslutning på bygdene som i byene. Men i 1928 hadde DNVP fått 28% av stemmene på bygdene, og i 1930 bare 13%. I 1930 var DNVPs posisjon på bygdene i ferd med å smuldre bort. Selv om DNVP fortsatt stod sterkt i sine bastioner i øst var partiets stilling alvorlig truet av NSDAP, som i 1930 fikk sitt store gjennombrudd på landsbygda i Øst-Preussen, Pommern og i Mecklenburg. I områder som var dominert av småbønder og familiebruk var NSDAP klart blitt større enn DNVP. I 1930 kom nazistenes største framgang i områder der det var en stor andel mindre gårder. I Schleswig-Holstein, Nedre Saksen og Thüringen var NSDAP klart blitt partiet til bøndene, og spesielt småbøndenes protest.

For nazistene var derfor valget i 1930 det store gjennombruddet, både i byene og på landsbygda. Selv om den største framgangen kom på bygdene, var partiet solid plassert i den gamle middelklassen i byene. I 1930 hadde nazistene greid å slå bru over skillet mellom by og land i tysk politikk, og var på vei til å bli det partiet som middelklassen samlet seg om.

Rentnermittelstanden

Det dramatiske gjennombruddet til NSDAP blant de tradisjonelle velgerne til de liberale og konservative partiene foregikk ikke bare blant de misfornøyde handverkerne, butikkeierne og bøndene som tilhørte den gamle middelklassen. I 1930 satte NSDAP også som mål å få oppslutning i en annen viktig bastion til de konservative, nemlig rentenistene, pensjonistene og misfornøyde krigsveteraner, som hadde lidd mye på grunn av hyperinflasjonen. Under valgkampen i 1924 hadde DNVP krevd en høg revaluering av gammel gjeld, og hadde med dette lyktes å vinne stor oppslutning blant de kreditorene som ble rammet av regjeringas tredje unntaksskattedekret. Dette dekretet satte revalueringa til 15%. Men da DNVP gikk inn i regjeringa i 1925 kom partiet under press fra innflytelsesrike grupper blant godseierne og industriherrene som ville at DNVP skulle nedprioritere dette spørsmålet. Og da revalueringsspørsmålet kom opp i Riksdagen var DNVP revet mellom på den ene siden de mektige godseier og industriinteressene og på den andre siden de løftene partiet hadde gitt i valgkampen. Og DNVP modererte seg og gikk inn for 25% revaluering.

Da dette ble kjent ble lederne for revalueringsbevegelsen opprørte. DNVP kom under angrep både fra revalueringsbevegelsen og fra SPD, DDP, KPD og NSDAP fordi det hadde gitt løfter om revaluering under valgkampen som det ikke holdt da partiet kom i regjeringsposisjon.

DNVP forsvarte seg med å si at det hadde satt revalueringa så høgt som det var praktisk mulig å gjøre, og at uten innsatsen til DNVP ville revalueringa bare blitt på 15%. Videre at DNVP ikke kunne ta hensyn til bare en gruppe. Tysklands gjeld var på grunn av Dawesplanen så stor at den kunne ikke skrives opp til 100%.

De som hadde håpet på høgere revaluering godtok ikke disse forklaringene og unnskyldningene til DNVP. Lederne for revalueringsbevegelsen begynte å arbeide for å stifte et eget landsomfattende revalueringsparti da saken var oppe i Riksdagen. Det fantes allerede to revalueringsparti som var blitt stiftet i 1924. Og i 1926 kom det tredje revalueringspartiet. I likhet med de to første appellerte det til velgere i middelklassen.

I 1926 fikk DNVP et nytt tilbakeslag blant tilhengerne av høgere revaluering. I oktober gikk SPD og KPD inn for å gjennomføre folkeavstemming om nasjonalisering av eiendommene til de tyske fyrstefamiliene. DNVP gikk sterkt mot dette. Revalueringsbevegelsen bemerket at DNVP var villig til å ofre eiendommene til småinvestorer og pensjonister, men var svært ivrig etter å forsvare eiendommene til aristokratiet. Mange revalueringsorganisasjoner støttet uventet kravet om folkeavstemming. De ville tydeliggjøre hykleriet til DNVP og de andre borgerlige partiene.

Grev Westarp, leder for DNVP, fordømte at forslaget om å nasjonalisere eiendommene til fyrstene og revalueringsspørsmålet ble lenket sammen. Han hevdet at en stemme for arbeiderpartienes forslag ville føre til at de kom til å kreve at også kirkenes eiendom ble nasjonalisert, og deretter all privat eiendom. Men DNVP var i en vanskelig situasjon. Partiets forsvar av fyrstene virket som hykleri for de småsparerne som hadde mistet pengene sine under inflasjonen. Revalueringspartiene gjentok stadig at DNVP hadde sviktet og brutt sine løfter. Revalueringspartiene fikk aldri mer enn fem prosent oppslutning ved valg, men svekket likevel DNVP betydelig. Ved landdagsvalget i Saksen i 1926 fikk de nesten 100.000 stemmer, som var litt mer enn fire prosent, og i Hessen fikk de fem prosent i 1927, og DNVP mistet disse prosentene og litt mer.

Revalueringspartiene fortsatte å forfølge DNVP også ved riksdagsvalget i 1928. DNVP nektet da for at partiet hadde gitt ekstravagante løfter i 1924. DNVP hadde lovet å avskaffe det tredje unntaksskattedekretet og sette opp et legalt rammeverk for en rettferdig revaluering, og dette var blitt gjort, hevdet DNVP. Uten DNVP ville rentenistene, pensjonistene og småinvestorene ha tapt alt. Småpartiene splittet bare kreditorenes interesser. De burde heller samle seg rundt DNVP.

Revalueringsbevegelsen fordømte også de andre partiene, og et av partiene i revalueringsbevegelsen hevdet at de tradisjonelle borgerlige partiene bare var tjenerne til storindustrien og høgfinansen og derfor ikke ville hjelpe de som var blitt ruinert av inflasjonen og stabiliseringskrisen. De liberale og de konservative hadde "plyndret småinvestorene og pensjonistene for deres eiendom og hadde systematisk forbrutt seg mot deres rettigheter."

DDP la skylda for småinvestorenes og pensjonistenes tap på den sentrum-høyre koalisjonen som satt i regjering i 1925. DVP sa at tapet skyldtes de store byrdene og krigserstatningene som var blitt lagt på Tyskland i Versaillesfreden.

NSDAP sluttet seg til kritikken fra revalueringsorganisasjonene. Men selv om NSDAP kritiserte revalueringen som var foretatt som for lav satte ikke NSDAP fram et klart forslag om en annen revaluering. Forslagene fra NSDAP var mindre klare og konkrete enn forslagene til revalueringspartiene. Og NSDAP hadde i 1928 ingen innflytelse, og derfor var det ingen grunn til å stemme på NSDAP i 1928 for personer som ønsket ny revaluering. Det ser ut til at DNVP ved valget i 1928 tapte blant småinvestorene, men NSDAP vant ikke noe på dette. De fleste som forlot DNVP i 1928 på grunn av revalueringsspørsmålet gikk over til revalueringspartiene.

Etter 1928 gikk det tilbake med oppslutningen om revalueringspartiene. De greide ikke å gjennomføre det de ønsket å gjennomføre.

Samtidig stod NSDAP fram som det mest høyrøstede og profilerte ikke-marxistiske partiet som fordømte Weimarrepublikken. I 1930 intensiverte NSDAP propagandaen som var rettet mot pensjonister og veteraner, og utnyttet frykten for at Brünings sparepolitikk skulle føre til sterk reduksjon av pensjonene. En undersøkelse som ble foretatt i 1930 viste at så mye som 42 prosent av de mange offiserene som var blitt avskjediget fra hæren rett etter krigen fortsatt var arbeidsledige og levde av de små pensjonene som de hadde fått. Dette utnyttet NSDAP i angrep på Brünings regjering der nazistene hevdet at Brüning skar ned på disse, og andre, pensjoner for å balansere budsjettet - noe Brüning faktisk gjorde.

DNVP mistet stadig mer grepet på rentnermittelstanden. Og fallet i oppslutning om DNVP blant rentenistene var langt større etter 1928 enn før 1928. Tross all kritikk hadde DNVP vært det største partiet blant rentenistene fram til 1928, men fra 1928 til 1930 mistet DNVP halvparten av sin tilslutning blant rentenistene. Og nå overtok nazistene de velgerne blant rentenistene som forlot DNVP, i motsetning til fram til 1928 da disse velgerne gikk til revalueringspartiene. I 1930 stemte rentenistene for første gang oftere på nazistene enn på DNVP.

Den Nye Middelklassen

Den nye middelklassen kunne i likhet med rentenistene og småinvestorene virke som en gruppe som NSDAP kunne vinne mange velgere i. De gyldne tjueårene hadde ikke ført til velstand for Tysklands Angestelltenschaft, hvitsnipparbeiderne i privat virksomhet. Etter stabiliseringen hadde mange virksomheter vært opptatt av å rasjonalisere virksomheten, og dette hadde også gått ut over hvitsnipparbeiderne. Tusenvis av dem var blitt oppsagt. Fagforeningsledere anslo at i bare en viktig kommersiell sektor ble en fjerdedel av funksjonærene oppsagt bare i 1924-25. I banksektoren ble 150.000 personer oppsagt fra slutten av 1923 til våren 1925.

Arbeidsledigheten var høg blant funksjonærer gjennom "de gyldne tjueårene." Spesielt var dette et stort problem for de som begynte å trekke på årene, for de var gjerne de første som ble sparket, og det var vanskelig for dem å finne nytt arbeid. Selv om situasjonen var vanskelig for de bankansatte, var situasjonen enda verre for de som arbeidet med salg.

Svært mange kvinner fikk arbeid i hvitsnippyrkene disse årene. Folketellinga fra 1925 viser at antallet kvinner i hvitsnippyrker hadde økt med 224% i løpet av noen få år etter krigen. De fleste av disse kvinnene var under 25 år, og de utgjorde raskt en tredjedel av arbeidsstyrken i hvitsnippyrkene. De konservative fagforeningene var raske til å fordømme feminismen, og så innstrømmingen av kvinner i hvitsnippyrkene som et tegn på at de ble sosialt og økonomisk degradert. De konservative fagforeningene hevdet også at kvinnenes inntreden førte til at lønningene for hvitsnipparbeidere sank.

Depresjonen intensiverte den engstelsen og bekymringen som plaget mange hvitsnipparbeidere. Den enorme arbeidsløsheten rammet også funksjonærgruppene, og lønningene deres sank.

Kvinnene ble også rammet av depresjonen. Det var lettere for dem å få arbeid, men de ble til gjengjeld hardere utnyttet enn mennene. Kvinnens lønn var betydelig lavere enn mennenes lønn. De måtte arbeide overtid uten lønn, og det var lettere å presse lønningene deres ned. Kvinner fikk sparken og ble ansatt på nytt som lærlinger og assistenter til langt lavere lønn, men utførte det samme arbeidet som de tidligere utførte.

Offentlig ansatte ble også utsatt for det økonomiske presset i denne perioden. I 1924 og på nytt i 1927 ble lønningene til de offentlige ansatte økt, men fortsatt var realinntekta deres mindre enn før krigen.

Brünings sparepolitikk rammet også de offentlig ansatte. Tidlig på sommeren i 1930 foreslo Brüning en ekstraskatt på 2,5% på embetsmennenes lønn. Dette ble avvist av Riksdagen. Men det ble tatt med i Brünings første unntaksdekret fra 26. juli 1930. Det ble beskrevet som "Nødhjelp til Riket fra personer i Offentlig tjeneste".

Det var vanskelig for personer med høgere utdanning å finne høvelig arbeid. Dette hadde vært tilfelle for mange grupper, som lærere og leger, hele tida etter krigen. Men under depresjonen ble dette enda verre.

Men det ser ikke ut til at oppslutninga om nazistene var så stor innen den nye middelklassen som man tidligere ofte har trodd, skriver Thomas Childers. Ved valget i 1924 var den tydelige tendensen at den nye middelklassen stemte liberalt eller konservativt, men ikke på Rasistalliansen. Og det hadde ikke forandret seg i 1928. I 1930 hadde oppslutningen om NSDAP økt sterkt, men likevel ikke mye i den nye middelklassen sammenliknet med i mange andre grupper. For første gang var det blitt mer vanlig at hvitsnipparbeidere stemte på NSDAP enn på DNVP, men likevel stemte hvitsnipparbeiderne like ofte liberalt som på NSDAP. Fortsatt ble det i mange andre grupper stemt hyppigere på NSDAP enn i den nye middelklassen. Både den gamle middelklassen og rentenistene stemte langt oftere nazistisk enn det den nye middelklassen gjorde.

Det har vært vanlig å se embetsverket som antirepublikansk og konservativt og hvitsnipparbeiderne i privat sektor som mer tilbøyelige til å stemme nazistisk, skriver Thomas Childers. Men undersøkelsene til Thomas Childers viser at embetsmennene hadde større tendens til å stemme nazistisk enn de privat ansatte funksjonærene. De privat ansatte funksjonærene spredte sine stemmer ved valget i 1930 over hele spektret av politiske parti i langt større grad enn embetsmennene. Det ser ut til at de privat ansatte har beveget seg mot høyre i politikken fra 1925. I 1920 hadde den sosialistiske fagforbundet for hvitsnipparbeidere, AfA, 48% av de organiserte hvitsnipparbeiderne som medlemmer, og det konservative Gedag hadde 32% og det liberale GDA 21%. I 1931 hadde Gedag blitt større enn AfA og blitt den største fagforening for hvitsnipparbeidere. Betydelige deler av medlemmene stemte nazistisk.

Men likevel var de liberale og de sosialistiske fagforbundene sammen større enn det konservative. Og disse forsvarte republikken og demokratiet og stod for en moderat politisk linje.

Hvitsnipparbeiderne var en svært sammensatt grupper, eller heller mange svært ulike grupper. De bodde stort sett i store byer og kom fra svært mange ulike sosiale bakgrunner. Nazistene hadde alltid vanskelig for å vinne oppslutning i de storbyene der hvitsnipparbeiderne helst bodde.

En tredjedel av hvitsnipparbeiderne var kvinner. Og mens SPD og DSP (DDP) søkte støtte fra arbeidende kvinner hevdet NSDAP at kvinnene hørte til i kjøkkenet - med slagordet Kinder, Kirche und Küche. Både i 1928 og i 1930 stemte kvinner sjeldnere på NSDAP enn det menn gjorde.

Siden hvitsnipparbeidergruppene var så ulike var det vanskelig for alle politiske parti å utarbeide en retorikk som traff og kommuniserte med alle hvitsnipparbeidergruppene. NSDAP utviklet aldri en gjennomarbeidet tilnærmingsmåte til dem. NSDAP la stor vekt på å utvikle propaganda overfor handverkere, butikkeiere, bønder, pensjonister, embetsmenn og arbeidere, men hvitsnipparbeiderne i privat sektor ble behandlet som uspesifiserte arbeidstakere eller som en del av middelstanden. En stor del av propagandaen til NSDAP angrep arbeidsplassene til disse hvitsnipparbeiderne. De arbeidet for eksempel i de stormagasinene som ble angrepet for å ødelegge økonomien til handverkere og butikkeiere. Den vekt som NSDAP la på lidelsene til den gamle middelklassen og de forslag til støtte for denne middelklassen som NSDAP kom med var ikke egnet til å trekke den nye middelklassen til NSDAP. Den nye privat ansatte middelklassen arbeidet ofte i den delen av samfunnet som trengte den gamle middelklassen bort. Det ser ikke ut til at nazistene greide å slå gjennom i denne nye middelklassen selv under depresjonen, selv om NSDAP fikk en viss oppslutning der, skriver Thomas Childers.

Nazistene fikk langt sterkere oppslutning blant embetsmennene enn i privat sektors nye middelklasse. Embetsmennene hadde høgere status i Tyskland enn den nye middelklassen, og tradisjonelt hadde embetsmennene vært bedre utdannet og hadde hatt større jobbsikkerhet og mottatt et videre spekter av ytelser enn funksjonærene. Embetsstanden hadde brukt å være en konservativ kaste der konformitetspresset var stort, og større enn blant de privatansatte.

Men embetsstanden hadde vært utsatt for mange slag og sjokk. Inflasjonen og hyperinflasjonen ble fulgt av stabiliseringen og dens massive oppsigelser av blant andre mange embetsmenn i 1924. Under krigen og under Weimarrepublikken var embetsmennenes inntekter blitt sterkt redusert sammenliknet med tida før krigen, som tilfellet var også for de fleste andre grupper. Alt dette fikk embetsmennene til å ha mistillit til Weimarrepublikken. Og da depresjonen kom og Brünings sparepolitikk fikk utspille seg, så embetsmennene at det ble ventet at de skulle bære en større del av byrdene enn de fant rimelig. Dette kom nazistene stadig til å ta opp i sin propaganda.

Denne engstelsen utnyttet nazistene i sin propaganda i 1929-30. Denne propagandaen bearbeidet embetsstanden og de statsansatte langt tydeligere og mer inngående enn den smule propaganda nazistene utarbeidet til bruk overfor de privat ansatte i den nye middelklassen. Nazistenes kampanje mot Youngplanen tok opp embetsmennenes frykt for at utgiftene til krigserstatninger ville tvinge staten til å spare ved å si opp embetsmenn eller redusere deres inntekter.

De politiske myndighetene var oppmerksomme på at embetsmennene var svake for den nazistiske propagandaen, og la ned forbud mot at embetsmenn drev valgpropaganda til fordel for nazistene. Dette framstilte nazistene som trakassering av embetsmennene. Da myndighetene i Preussen erklærte at medlemskap i KPD og NSDAP ikke var forenlig med arbeidet i embetsverket ropte nazistene på politisk frihet for embetsverket. Selv om denne erklæringa knapt ble fulgt opp tok nazistene den stadig fram og hevdet at de ble forfulgt.

DNVP gjentok angrepene fra NSDAP på staten, mens de liberale partiene advarte mot at nazistene undergravde både staten og demokratiet, og i bunn og grunn også embetsstanden. I 1930 la DVP vekt på embetsstandens elitestatus, men også på at sparetiltak som embetsstanden var med på å bære var nødvendige. DVP framholdt at alle i denne vanskelige tiden måtte arbeide sammen, ikke minst embetsverket.

Likevel var radikalisering av embetsverket på vei i 1930. Da var det mer vanlig for embetsmenn å stemme på nazistene enn det var at hvitsnipparbeidere stemte nazistisk.

Arbeiderklassen

Under valgkampen i 1930 konsentrerte NSDAP sin innsats om middelklassen. Men NSDAP hadde ikke gitt opp å vinne tilslutning fra arbeiderklassen. Bare Sentrumspartiet satset like mye av de ikke-marxistiske partiene på å vinne tilslutning fra arbeiderklassen som NSDAP gjorde. I valgkampen i 1930 fortsatte NSDAP å presentere seg selv som et "folkets parti" som stod over klasseskiller og konfesjon.

I tillegg til appeller om nasjonal enighet og samhold kom nazistene med den vanlige fordømmelsen av krigserstatningene og Versaillesdiktatet.

Sosialdemokratiet ble fordømt som ansvarlig for avtalene om krigserstatninger, og derfor for å ha solgt tyske arbeidere. Tyske arbeidere levde i elendighet og slaveri som resultat av Weimarrepublikken. Finanskapitalen styrte Tyskland. Dersom tyske arbeidere ville bli fri måtte de bryte både kapitalens lenker og marxismens lenker, hevdet nazistene. Bare NSDAP kunne frigjøre Tyskland. I den kommende nazistaten ville arbeiderne bli garantert fulle rettigheter og sosial rettferdighet, arbeid og et anstendig liv, og brød, lovte nazistene. Et nytt "folkefellesskap" ville bli bygd.

Disse anklagene og løftene var ikke nye i 1930, men ble også framført i 1924 og i 1928. Men den store majoriteten av arbeidere ble ikke tiltrukket av dette. NSDAP fikk bare tilslutning fra uorganiserte arbeidere i handverksbedrifter og småindustri. Industriarbeiderne stemte fortsatt i overveldende grad på de to arbeiderpartiene, SPD og KPD, spesielt SPD.

Men situasjonen for arbeiderne var en annen i 1930 enn den hadde vært i 1924 og i 1928. I 1930 var arbeidsledigheten enorm i de store industrisektorene. I september 1930 var for eksempel nesten 45 prosent av de organiserte arbeiderne i metallindustrien enten arbeidsledige eller arbeidet deltid. Og situasjonen var enda verre for ufaglærte og uorganiserte arbeidere. De arbeiderne som var heldige nok til å ha arbeid opplevde at lønningene sank.

Denne elendige situasjonen fikk slett ikke arbeiderpartiene til å stå sammen for å kjempe for en bedre situasjon. Både SPD og KPD forkastet nazismen som et bedrag, men de kjempet også mange steder innbitt mot hverandre. Begge gikk inn for at arbeiderne måtte stå sammen mot nazistene, men de greide ikke å gjøre det.

Kommunistene tok opp en teori om "sosialfascisme" på kongressen sin i juni i 1929. Den gikk ut på at den hardhendte rasjonaliseringa i industrien hadde produsert både stor arbeidsløshet og et nytt arbeideraristokrati som hadde fått kontroll over fagforeningene og som søkte en framtredende posisjon også i staten. Det forsøkte å bevare det kapitalistiske systemet og handlet ikke ut fra arbeiderklassens interesser. Dette arbeideraristokratiet var mest tydelig til stede i SPD, og var en fortropp for fascismen. Nedkjempelse av SPD, som kommunistene hevdet var fascistenes støttespiller i arbeiderklassen, ble den viktigste oppgaven for kommunistene.

Selv om kommunistene angrep Brünings regjering for kuttene i lønninger og for dens harde skattlegging av arbeiderklassen, prioriterte KPD å angripe SPD for å samarbeide med den kapitalistiske fienden. Youngplanen var et høvelig middel til dette. Støtten som SPD ga til Youngplanen ble framstilt som forræderi mot arbeiderklassen.

Kommunistene angrep at SPD hadde gått inn for å oppfylle de kravene som seierherrene i krigen hadde framført, og påstod at SPD hadde kapitulert overfor kapitalistene i Frankrike og Polen, i ordelag som liknet mye på de som nazistene brukte. KPD framhevet at det alltid hadde vært motstander av diktatet fra Versailles som innebar plyndring av Tyskland. KPD førte en svært nasjonalistisk retorikk.

Kommunistene fordømte også Weimarrepublikken. Brünings regjering var en demonstrasjon av at det borgerlige demokratiet var fallitt. "Så lenge kapitalistisk privat eiendom eksisterte og banker, monopolmagnater og rike jordeiere kontrollerte fabrikkene ville hver regjering i den kapitalistiske staten, med eller uten ministre fra SPD, hjelpe bedriftenes ledelse mot arbeiderne og aldri arbeiderne mot ledelsen", hevdet kommunistene.

KPD krevde bedre forhold for arbeiderne, men sa at dette bare kunne bli oppnådd i et kommunistisk Tyskland. I 1930 sa kommunistene at valget var enkelt: enten fascistisk diktatur eller proletariatets diktatur.

Under valgkampen i 1930 var SPD et opposisjonsparti. SPD hadde ikke ansvaret for den enorme og stadig økende arbeidsledigheten. Og SPD hadde i nektet å akseptere at støtten til de arbeidsledige ble redusert. SPD kunne gå inn i valgkampen som et samlet parti med støtte fra fagbevegelsen, og som forsvarer av arbeiderklassen.

Men situasjon til store deler av arbeiderklassen var i 1930 preget av nød, sult og elendighet. SPD forsvarte det Müllers regjering hadde gjort. Den hadde hindret at arbeidsløshetstrygda ble svekket og den hadde holdt lønningene oppe. Det var det motsatte av hva Brünings regjering gjorde. Brünings regjering "over partiene" hadde gått inn for å redusere lønningene og redusere arbeiderklassens innflytelse ved å eliminere det formelle politiske demokratiet. Müllers regjering hadde falt fordi SPD hadde valgt å forsvare arbeiderklassen.

SPD forsvarte sin bestemmelse om å gjennomføre en fredelig utvikling mot sosialisme, og framholdt at det parlamentariske demokratiet var det grunnlaget der konkurrerende krefter kunne møtes uten at det skadet samfunnet. Men bare et stort samlet arbeiderparti kunne gjøre effektiv motstand mot fascistene og de reaksjonære. Et stemme til kommunistene gikk til reaksjonen. KPD betraktet arbeiderne bare som kanonføde for sitt verdensrevolusjonære eksperiment. Et sovjetisk Tyskland ville føre til kaos og elendighet. SPD på sin side ville ikke ha en deformert sosialisme som skapte et massefengsel. Målet til SPD var å opprette et sosialistisk samfunn med fred og likhet, sa SPD.

Men SPD mistet stemmer, og falt fra nesten 30 prosent oppslutning i 1928 til 24 prosent i 1930, mens kommunistene økte sin stemmeandel fra 10% til 13%. Det var kommunistene som dro fordel av den fallende oppslutningen om SPD i arbeiderklassen, og ikke NSDAP. KPD hadde allerede solid oppslutning blant gruvearbeiderne og i tungindustrien, og denne ble økt. Dessuten søkte mange av de som ble arbeidsløse til KPD. De arbeidsledige stemte tydelig i langt mindre grad nazistisk enn befolkninga som helhet. Der arbeidsledigheten økte økte også oppslutningen om kommunistpartiet.

NSDAP økte derimot sterkt sin oppslutning blant uorganiserte arbeidere i handverksbedrifter og småindustri ved valget i 1930. I denne gruppene fikk NSDAP større oppslutning enn KPD, og den nærmet seg den oppslutningen som SPD fortsatt hadde. Og NSDAP fikk denne økte oppslutningene i denne gruppen både i protestantiske og katolske områder. Ellers var det mer vanlig at NSDAP oppnådde oppslutning blant protestantiske grupper enn blant katolske grupper.

Religion

Både DNVP og Sentrumspartiet erklærte at nazipartiet var et hedensk parti, og en fiende av kristendommen. Likevel fikk NSDAP oppslutning både blant protestanter og katolikker, selv om oppslutninga var klart størst blant protestanter. DNVP hadde samarbeidet med NSDAP i kampanjen mot Youngplanen, og dette hadde gitt NSDAP troverdighet. Valgpropagandaen som angikk religion, utdanning og familie var rettet mot kvinner, og i 1930 ser det ut til at kvinner, som tidligere, i mindre grad stemte på NSDAP. De foretrakk DNVP framfor NSDAP, blant annet fordi DNVP framstilte seg som forsvarer av tradisjonelle familieverdier. Men flere kvinner stemte på NSDAP i 1930 enn tidligere, spesielt i protestantiske områder.

Nazistene hadde framgang i katolske områder, selv om den katolske kirka, alliert med Sentrumspartiet, prøvde å hindre nazistenes framgang. Sentrumspartiet fordømte nazistene som "dødelige fiender av kristenheten." Sentrumspartiet beholdt sine velgere i valgene i 1929 og 1930, mens de ikke-konfesjonelle tradisjonelle borgerlige partiene gikk sterkt tilbake.

Sentrumspartiet hadde i likhet med de andre borgerlige partiene blitt mer høyrevridd og skeptisk overfor demokratiet og Weimarrepublikken. Det hadde fått den konservative Ludwig Kaas som leder, og han var ingen trofast demokrat, men foreslo at regjeringa gjerne burde ha mindre basis i parlamentet. Sentrumspartiet nektet å delta i Hugenbergs konspirasjoner og forsøk på å ødelegge demokratiet, og ville (foreløpig) ikke gå sammen med NSDAP for å opprette et diktatur, men det hadde fått alvorlige reservasjoner overfor det parlamentariske demokratiet. Det forsvarte at Brüning undergravde demokratiet ved å styre på grunnlag av Hindenburgs unntaksfullmakter. En framstående representant for Sentrumspartiet i den nye Riksdagen sa at den viktigste oppgaven ikke var å beskytte demokratiet, men å redde økonomien. Katolske velgere ble advart mot å stemme på både sosialister og nazister siden begge var revolusjonære og fiender av kristendommen.

På denne tid da det skjøre grunnlaget til Weimardemokratiet stod i fare for å gå i oppløsning under presset fra økonomisk krise og politisk ekstremisme reflekterte Sentrumspartiets prioriteringer ubehaget til de partiene som tradisjonelt hadde støttet Weimarrepublikken. Valget i 1928 hadde vist at de liberale partienes oppslutning var i ferd med å bli borte etter som middelklassevelgerne gikk over til de mange småpartiene som representerte økonomiske særinteresser. Konfrontert med den svært aggressive kampanjen til nazistene gikk både DVP og DDP til høyre etter 1928. Storindustriens interesser ble dominerende i DVP. Det demokratiske partiet forandret navn til Statspartiet. I 1930 var beskyttelse av staten og det kapitalistiske systemet mot ekstremister blitt viktigere enn beskyttelse av demokratiet. Men denne omlegging var ikke nok til å holde på den liberale velgermassen.

DNVP gikk enda lenger til høyre etter valget i 1928, selv om det aldri hadde vært en venn av republikken. Hugenberg førte en radikalt antidemokratisk politikk og hadde nær kontakt med nazistene. Men dette økte bare den indre striden i partiet og svekket dets forhold til godseierinteressene og til den konservative fagbevegelsen. Samarbeidet mellom DNVP og NSDAP legitimerte NSDAP blant de velgerne som tradisjonelt hadde stemt på DNVP, og de gikk i store mengder over til NSDAP.

SPD var fast bestemt på å forsvare det parlamentariske demokratiet, men partiet ble svekket ved at de mange arbeidsløse heller stemte på KPD. Høsten 1930 ble de partiene som støttet demokratiet stadig mer svekket, og mange av dem ble stadig mindre villige til å støtte opp om demokratiet og følge dets spilleregler. Våren 1924 hadde en liknende utvikling vært i gang, men økonomisk stabilisering hadde da styrket oppslutningen om det demokratiske systemet.

Lenker:
Neste kapittel
Hitlers velgere
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: