Hitlers velgere.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Sosiologien til tysk valgpolitikk, 1871-1924
  3. Inflasjon og Stabilisering: Valgene i 1924
  4. Oppløsning og Krise: Valgene i 1928 og 1930
  5. Polarisering og Sammenbrudd: Valgene i 1932
  6. Konklusjon
  7. Statistikk: Valgresultat fra Riksdagsvalgene:
    1. Valgresultatene under Bismarck
    2. Valgresultatene under keiser Wilhelm
    3. Valgresultat i Weimarrepublikkens første år
    4. Valgresultat fra 4. mai 1924
    5. Valgresultat fra 7. desember 1924
    6. Valgresultat fra 2. mai 1928
    7. Valgresultat fra 14. september 1930
    8. Valgresultat fra 31. juli 1932
    9. Valgresultat fra 6. november 1932

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

I kapitlet om den politikken Heinrich Brünings førte som kansler har jeg vist at det var sammenheng mellom katastrofalt stor arbeidsledighet og stor tilslutning til nazipartiet. Men denne sammenhengen skyldtes ikke at de arbeidsledige ble nazister. Arbeidsløshetens størrelse kan heller bli sett på som en "elendighetsindikator" der nazistenes tilslutning økte med økt elendighet. Det var ikke de arbeidsledige som ble nazister. De arbeidsledige ble derimot i langt større grad enn befolkninga ellers kommunister. I dette kapitlet vil jeg referere Thomas Childers' studie av valgatferd i Tyskland fra 1871 til 1932 som spesielt er opptatt av å undersøke hvem Hitlers velgere var, og hvordan og hvorfor og under hvilke omstendigheter de ble Hitlers velgere. Studien er publisert i boka "The Nazi Voter - The Social Foundation of Fascism in Germany, 1919-1933."

Nazistenes store valgframgang viste seg første gang på riksplan i Riksdagsvalget i september 1930, da nazistene gikk fram fra å ha fått 2,6 prosent av stemmene ved valget i 1928 til å få 18,3 prosent av stemmene, og ble det neststørste partiet i Riksdagen. I de følgende valgene de nærmeste årene vokste nazipartiet (NSDAP) til å bli enda større. Men allerede ved valget i 1924 hadde nazistene og andre særinteresse parti hatt en framgang som viste at tradisjonelle velgerlojaliteter var i ferd med å forsvinne. Det er klart at både hyperinflasjonen, som ruinerte store deler av middelklassen, og den harde stabiliseringen av valutaen som fulgte etter hyperinflasjonen skaket tiltroen til det politiske systemet og de tradisjonelle politiske partiene. Og depresjonen som var under utvikling i 1929 kom til å rive tilliten til de borgerlige partiene på protestantisk side enda mer ned og få deres tradisjonelle velgere til å stemme på NSDAP. Man har regnet med at det først og fremst var den protestantiske middelklassen som stemte på NSDAP, siden både det katolske Sentrumspartiet og partiene på sosialistisk side i stor grad greide å holde på sine velgere under depresjonen. Dette studerer Thomas Childers nærmere, og han begynner med å studere velgernes partitilhørighet allerede under keiserriket.

Studien til Childers bygger på studier av omkring 500 byer og landsbyer i alle deler av Tyskland. Hver by med mer enn 20.000 innbyggere er med i utvalget til Childers, og også 300 landsbygdkommuner.

Folketellinga fra 1925 klassifiserte den tyske befolkninga etter økonomisk sektor, yrkesstatus, religiøs tilhørighet, alder, kjønn, og disse karakteristika er blitt kodet for de fem hundre stedene som studien bygger på. Også andre typer data har vært tilgjengelig.

Det tyske statistiske sentralbyrået brukte seks hovedkategorier for å definere økonomisk aktivitet eller sektor i 1925: (1) Jordbruk og skogbruk, (2) industri og handverk, (3) handel og transport, (4) administrasjon og profesjonelle tjenester, (5) helsetjenester, (6) husholdningsarbeid. Innenfor hver av disse hovedkategoriene ble befolkninga delt inn etter yrkesstatus: (1) selvstendig, en gruppe som i stor grad korresponderte med den såkalte gamle middelklassen, (2) funksjonær, som deles inn i offentlig ansatte og privat ansatte, en gruppe som i stor grad korresponderte med den nye middelklassen, (3) arbeidere. Assisterende familiemedlemmer, pensjonister og personer som levde av formue ble også tatt med som egne grupper. Yrket skapte identitet i Tyskland, og var derfor svært viktig. Familiebakgrunnen ble regnet etter farens yrke. De politiske partiene henvendte sin kampanjelitteratur til de ulike yrkene.

Sosiologien til tysk valgpolitikk, 1871-1924.

Weimarrepublikken ble klandret for den tapte krigen og måtte bære krigserstatningenes og krigsgjeldens byrde, og dette skapte ekstreme kriser og svekket Weimarrepublikken og dens legitimitet. Under depresjonen fra 1929 til 1933 kom svakhetene fullt ut til overflaten.

Partiene og velgerne i Weimarrepublikken fortsatte likevel lenge å være innordnet etter gamle skillelinjer av sosial og konfesjonell natur, som partisystemet hadde blitt skapt innenfor allerede i andre halvdel av det nittende århundret.

Fra keiserriket ble grunnlagt og fram til den sosialdemokratiske bevegelsen gjenoppstod med stor kraft og oppslutning på 1890-tallet gikk den viktigste politiske skillelinjen mellom på den ene siden de tradisjonelle agrare interessene øst for Elben og på den andre siden den sterkt voksende industrielle og kommersielle økonomien i vest. Selv om de venstreliberale Progressive og de Nasjonalliberale representerte ulike kommersielle og industrielle interesser, kom velgerne deres fra de samme samfunnsgruppene, entreprenørborgerskapet i byene og offentlige tjenestemenn, og profesjonelle og de frie bøndene i det sørvestlige Tyskland. Både de konservative og de frikonservative hadde først og fremst sine velgere på landsbygda og i embetsverket og i offiserskorpset, og for de frikonservative også i tungindustrien. Mellom 1871 og 1890 fikk de liberale gjennomsnittlig 37% av stemmene, og de konservative 23% av stemmene.

Valgresultat under Bismarck i prosentvis stemmeandel
År Liberale Konservative Konfesjonelle Sosialister Andre
1871 46,4 23,0 18,6 3,2 9,2
1874 39,9 14,1 27,8 6,8 11,8
1877 39,2 17,7 24,8 9,1 10,0
1878 33,6 26,6 23,1 7,5 10,3
1881 38,7 23,7 23,2 6,1 10,3
1884 36,9 22,0 22,6 9,7 10,5
1887 36,4 25,0 22,1 7,1 10,6
(Tabell 1.1)

De konfesjonelle er først og fremst det katolske Sentrumspartiet.

På 1890-tallet foregikk en langvarig konflikt om toll mellom industri og landbruk. Denne striden ga støtet til at mange interessegrupper ble dannet for å påvirke de politiske partiene. De mest kjente av disse interessegruppene er "Bund der Landwirte" (BdL, 1893) og "Bund deutscher Industrieller" (BdL, 1895), som begge var godt organisert og finansiert. De var i stand til å utøve stort press på de politiske partiene på borgerlig side, som alle sammen var Honoratorienparteien, partier som ble representert av notabiliteter, og som knapt hadde masseorganisasjoner.

Blant interessegruppene var BdL den mest aktive for å organisere støtte i brede lag av befolkninga, spesielt i middelklassen. BdL var dannet av godseiere for å hevde de store kornprodusentenes interesser, og ville utvikle en massebasis for å påvirke de politiske partiene. Derfor presenterte BdL seg som representant for alle de tyske bøndene, og så bort fra konflikter mellom mindre bønder og godseierne, og mellom disse to gruppenes interesser. Retorikken til BdL angrep innflytelsen til marxister, venstreliberalere og jøder.

Bdl appellerte både til de tyske bøndene og til selvstendige næringsdrivende i middelstanden som kjente seg truet av de store kartellene og monopolene og fagbevegelsen på 1880- og 1890-tallet.

Det var mange organisasjoner som representerte handverk og små næringsdrivende, og disse organisasjonene var gjerne små og fragmenterte, men på 1890-tallet greide en del regionale politiske parti som appellerte til denne gamle middelklassen å oppnå betydelig suksess i valgene. De gikk gjerne inn for gjenopprettelse, eller styrkelse, av de gamle laugene og for forbud mot kooperasjonen og andre nye konkurrenter, og de agiterte sterkt mot jødene. Disse synspunktene ble raskt tatt opp av BdL og det tyske konservative partiet (Deutschkonservative Partei - DKP). Dette ble det første store politiske partiet som gjorde antisemittisme til en sak som det stod for i 1892. Men det greide ikke å føre en politikk som både fanget inn junkeraristokratiet, embetsmennene og de små næringsdrivende. Dette var typiske for de etablerte partiene på denne tiden; de prøvde å fange inn grupper med for ulike interesser, og mislyktes i å utforme en politikk som appellerte til alle de gruppene som de ville representere.

Middelstanden ble fragmentert i konkurrerende interessegrupper, og det var derfor vanskelig for de politiske partiene å samle middelstanden i et politiske parti, og dette ble vanskeligere etter hvert som den økonomiske og tekniske utvikling gikk raskere fra 1890-årene, og forandret yrkesstrukturen. Det oppstod en stor tertiærsektor i økonomien. Mellom 1881 og 1907 vokste antallet offentlige og private funksjonærer fra 500.000 til mer enn 2 millioner. Folketellinga i 1925 viste at det da var mer enn fem millioner offentlige og private funksjonærer, og dette var 17% av arbeidsstyrken, nesten like mange som de selvsysselsatte.

Innen den nye middelklassen var Berufsbeamtentum, embetsmennene, etablert som et opphøyd sosialt lag. Embetsmennene framsto for utenforstående som en temmelig homogen gruppe som delte den tradisjonelle prestisjen som statsansatte hadde i Tyskland med diverse privilegier som skilte dem ut fra andre grupper. Embetsmenn hadde en god pensjon og kunne i praksis ikke bli oppsagt. De hadde ferie med lønn og lønn under sykdom og andre goder.

Privat ansatte funksjonærer var en mer sammensatt og uensartet gruppe med mindre sikker posisjon. De hadde ikke de mange privilegiene som embetsmennene hadde. Funksjonærene stod mellom arbeiderne og bedriftsledelsen. De begynte å organisere seg i yrkesorganisasjoner i 1890-årene. De fleste funksjonærene mente at de var forskjellige fra arbeiderne, og at de burde distansere seg fra dem. Men noen mente at de stod i samme situasjon som arbeiderne og burde samarbeide med arbeidernes organisasjoner. Dette førte til en splittelse mellom funksjonærenes organisasjoner, og den viste seg under Weimarrepublikken ved at det ble dannet en sosialistisk arbeidstakerorganisasjon for funksjonærer - AfA-Bund. Det ble også dannet konservative og liberale yrkesorganisasjoner for funksjonærer. Den viktigste av de konservative organisasjonene, Deutschnationaler Handlungsgehilfenverband - DHV, tok en sterkt antisemittisk og antifeministisk holdning, og forbød kvinner og jøder medlemskap. Dette tok de liberale organisasjonene avstand fra.

I tillegg til fragmentering av middelklassens interesser førte den raske industrialiseringen etter 1871 til langtrekkende demografiske forandringer som forandret det sosiale landskapet som de politiske partiene eksisterte i. Mellom 1871 og 1910 økte den tyske befolkninga med 50 prosent, fra 41 millioner til nesten 65 millioner. Veksten ble samlet opp i byene, og først og fremst i industriområdene. Da mennene i 1871 fikk alminnelig stemmerett bodde 63% av befolkninga på landsbygda og 45% av arbeidsstyrken var beskjeftiget i landbruket. Ved folketellinga i 1907 var bybefolkninga større enn landsbygdbefolkninga. Rett før Første Verdenskrig bodde 60% av befolkninga i byene, og 40% av arbeidsstyrken arbeidet i industrien eller var handverkere, og 34 prosent arbeidet i jordbruket.

Denne befolkningsutviklinga kom politisk til uttrykk som sterk vekst i oppslutningen til Sosialdemokratiet. Det Sosialdemokratiske Partiet - SPD - var blitt grunnlagt i 1875 ved at Ferdinand Lasalles arbeiderparti og det partiet som var stiftet av August Bebel og Wilhelm Liebknecht gikk sammen i et parti. Det nye Arbeiderpartiet - SPD - stod nært sammen med den frie fagbevegelsen. Partiet ble forfulgt, og fra 1878 til 1890 var det forbudt. Da SPD ble tillatt i 1890 stod det fram som det største politiske partiet i Tyskland.

Da SPD ble tillatt intensiverte det arbeidet for å organisere arbeiderklassen. I 1891 ble det formelt et marxistisk parti. I 1890 ble en sentralorganisasjon for fagbevegelsen dannet. Den sosialdemokratiske fagbevegelsen hadde mer enn to millioner medlemmer i 1910, og var langt større enn den kristelige fagbevegelsen og fagforeninger med andre tilknytninger.

SPD bygde opp store organisasjoner som skaffet partiet stadig større oppslutning, og gikk fra valgseier til valgseier fram til Første Verdenskrig, nesten uten tilbakeslag. Oppslutninga til SPD ved valg økte fra 19,7 prosent i 1890 til 34,8 prosent i det siste valget før krigen, i 1912. SPD var først og fremst industriarbeiderklassens parti. SPD ble sett på som en fare for keiserriket.

For å møte utfordringen fra SPD og for å prøve å samle de liberale og de konservative partiene om en felles politikk fant industrien og jordbruket et kompromiss i striden om tollsatser der et stort program for å bygge en krigsflåte inngikk. Dette løste ikke alle konflikter mellom tungindustrien og godseierne, og det var ikke en tilfredsstillende løsning for å integrere middelklassene. Politisk mobilisering ved BdL, den Pangermanske liga og andre nasjonalistiske og antisosialistiske organisasjoner førte ikke nødvendigvis til framgang ved valg for de liberale og konservative partiene. Men de nasjonalistiske og antisosialistiske bevegelsene og strategiene legitimerte de liberale og konservative partiene som beskyttere av den tyske Bürgertum og nasjonalstaten mot marxister og internasjonalister.

Slik foregikk det en dyp omlegging av de sosiale skillelinjene blant tyske velgere fra 1890 til 1914. Etter 1890 ble konflikten mellom de liberale og de konservative partiene, som hadde dominert tyske politikk under Bismarck, omfattet av en strid der de liberale og de konservative også var i strid mot sosialistene. Mens de liberale og de konservative partiene sammen hadde hatt omkring 60 prosent av stemmene ved valgene fram til 1887, fikk de sammen bare 38 prosent av stemmene ved valget i 1912. Sammen fikk de fortsatt flere stemmer enn SPD, men stemmetallet til SPD vokste sterkt mens de liberale og de konservative partiene ikke fikk flere velgere. De liberale og de konservative partiene forholdt seg ulikt overfor sosialistene, og hadde ingen felles front mot SPD. De Progressive gikk til og med inn i et valgsamarbeid med SPD i mange valgdistrikt i 1912.

Den andre store skillelinjen blant de tyske velgerne og mellom de tyske partiene var det religiøse skillet. En betydelig del av den tyske befolkninga var katolsk, selv om flertallet var protestantisk. De katolske velgerne ble organisert og representert politisk av det katolske Sentrumspartiet. Sentrumspartiet favnet vidt sosialt, og samtidig som det støttet konfesjonelle skoler, i likhet med konservative parti, støttet det også friheten og rettighetene til minoriteter og gikk inn for et ekte parlamentarisk demokrati og progressive konstitusjonelle reformer, som tradisjonelt liberale og venstreorienterte parti stod for. Samtidig som Sentrumspartiet støttet småbedrifter og handverkere opprettholdt det nære forbindelser med den katolske fagbevegelsen, og hadde en lang tradisjon for å støtte progressiv lovgivning som var til beste for arbeiderne og bygde ut deres rettigheter.

Valgresultatene under keiser Wilhelm i prosentvis stemmeandel.
År Liberale Konservative Konfesjonelle Sosialister Andre
1890 34,3 19,1 18,6 19,7 8,3
1893 25,3 19,2 19,0 23,3 13,2
1898 23,6 15,4 18,9 27,2 14,9
1903 23,2 13,4 19,7 31,7 12,0
1907 25,4 13,6 19,4 29,0 12,6
1912 26,0 12,2 16,4 34,8 10,6
(Tabell 1.2)

Sentrumspartiet var framfor alt opptatt av å beskytte kirka og de katolske menighetene. Siden katolikkene var konsentrert i sør og i vest, og siden de var en minoritet på riksplanet, søkte Sentrumspartiet å garantere kirkas uavhengige stilling ved å fremme en føderal struktur framfor en sentralisert struktur for det nye Tyskland. Sentrumspartiet stod sterkt på delstatenes rettigheter, og var ofte i opposisjon til preussiske bestrebelser på å oppnå dominans, og Sentrumspartiet ble derfor et samlingspunkt for mange misfornøyde minoriteter, som polakkene, bayerne og andre minoriteter som hadde geografi som et utgangspunkt.

Bismarck likte ikke at katolikkene organiserte seg politisk, spesielt siden rivaliserende makter som var katolske, Frankrike og Østerrike, grenset mot Tyskland. Da Sentrumspartiet viste seg å få stor oppslutning ble ikke Bismarck vennligere innstilt overfor partiet. Bismarck ble redd for at den katolske befolkninga som ble organisert og samlet rundt kirka og partiet skulle bli en stat i staten som stod i opposisjon til den herskende orden, og han startet derfor en voldsom kampanje mot katolikkene i 1873 - Kulturkampen. Der ble katolikkene forfulgt og katolske prester ble satt i fengsel. Staten prøvde i de følgende fem årene å få kontroll over den katolske kirka ved å overta ansettelsesmyndigheten av katolske geistlige og styre utdanningen av katolske prester. De katolske biskopene i Tyskland aksepterte ikke dette, og hundrevis av geistlige ble arrestert. Katolikkene ble utnevnt til "riksfiender".

Bismarck greide å hindre at det oppstod en allianse mellom liberale parti og Sentrumspartiet, men til en høg pris. Både de Progressive og de nasjonalliberale var motstandere av kirkemennene og pave Pius IX. De stod derfor sammen med Bismarck i "kulturkampen". Mens Bismarck fikk stor støtte i det protestantiske Tyskland isolerte "kulturkampen" katolikkene fra det offisielle Tyskland, og samlet dem fast rundt Sentrumspartiet. Partiet fikk dobbelt så mange stemmer i 1874 som ved forrige valg, og ble Tysklands nest største parti.

Etter 1878 avsluttet Bismarck gradvis kampen mot katolikkene, og tidlig i 1880-årene ble forholdet mellom katolikkene og de sentrale myndighetene bedre. Da forholdene ble mer avslappet gikk Sentrumspartiets stemmeandel tilbake, men det fortsatte å være et stort parti. Sentrumspartiet forble det største ikkesosialistiske partiet i Tyskland. Og også under Weimarrepublikken var Sentrumspartiet et stort og sentralt politisk parti. Bismarck gikk enda hardere fram mot sosialistene, og forbød partiet deres og forfulgte dem og utnevnte dem også til "riksfiender", uten å oppnå noe gjennom dette.

Regionale og etniske skillelinjer hadde også betydning ved tyske valg, selv om de var mindre viktige enn de sosiale og konfesjonelle skillelinjene. Det fantes en dansk og en polsk minoritet i Tyskland, og det var velgere i Hannover og i Alsace-Lorraine og i Bayern som organiserte seg etter etniske eller geografiske skillelinjer. Selv om hvert enkelt av disse partiene var av liten betydning fikk de tilsammen omkring ti prosent av stemmene under Bismarcks styre, og de var ofte villige til å samarbeide med Sentrumspartiet siden de hadde en felles mistenksomhet overfor de sentrale myndighetene. Etter 1890 mistet disse småpartiene oppslutning, og andre småparti organisert etter særinteresser dukket opp, men de geografiske og etniske partiene fikk omkring seks prosent av stemmene i perioden fra 1890 og fram til Første Verdenskrig.

Politiske og sosiale konflikter under Krigen

Under den Første Verdenskrig var den alminnelige partipolitikken stort sett avbrutt, i hvert fall fram til 1917, selv om det var motstand mot krigen i SPD. Sommeren 1917 kom spørsmålet om krigsmålene opp i Riksdagen.

I mellomtida hadde keiseren og de sivile autoritetene mer og mer kommet til å overlate makta i Tyskland til den militære Overkommandoen. Overkommandoen samarbeidet med industrien og dens organisasjoner, og fagbevegelsen ble også trukket inn i dette samarbeidet. Tyskland ble i stor grad styrt gjennom dette samarbeidet. Industrien kunne i stor grad selv fastsette de prisene den krevde fra staten, og tjente svært godt på dette. Det var blitt innført rasjonering av alle varer, og krigsindustrien ble prioritert ved fordeling av råvarer. Krigen ble finansiert uten skatteskjerpelser, og fra 1916 ble den i praksis finansiert ved at staten trykte sedler og verdipapirer. Dette førte til inflasjon. Offentlig ansatte ble fikk ikke kompensert denne prisstigninga gjennom lønnsøkninger. De matvarene som ble fordelt gjennom rasjoneringssystemet var ikke tilstrekkelige til at folk kunne overleve, og befolkninga ble avhengig av svartebørsen.

Storindustrien hadde allerede før krigen vært godt organisert, og under krigen ble industriens organisasjoner utviklet videre. I 1919 dannet de store industrikonsernene "Reichsverband der deutschen Industrie" - RVdI. Industrien var dermed i 1919 bedre og sterkere organisert enn den hadde vært noen gang tidligere.

Mindre selvstendig næringsdrivende var derimot i en svekket posisjon. De hadde blitt langt hardere rammet av krigen enn storindustrien siden den store krigsindustrien hadde blitt prioritert ved fordeling av råvarer, kreditt og arbeidskraft. Krigsinnsatsen var avhengig av storindustrien, og mangelen på råvarer førte til at mindre bedrifter var i en svært vanskelig situasjon. Under Hindenburgplanen fikk hærens Overkommando myndighet til å stenge bedrifter som den fant var lite produktive for å overføre arbeiderne til bedrifter som var mer produktive. Dette gikk først og fremst ut over småbedriftene. Det er beregnet at i 1917 var en tredjedel av alle handverksbedrifter i Tyskland blitt lagt ned, først og fremst på grunn av mangel på råvarer eller på grunn av at Overkommandoen tvang dem til å avvikle.

Overkommandoen ville ikke tillate at arbeidskonflikter stoppet produksjonen, og lot derfor arbeiderne gjennom fagbevegelsen få langt større innflytelse i storindustrien enn fagbevegelsen hadde hatt tidligere. Arbeidernes innflytelse i Tyskland økte, mens både den gamle (mindre selvstendige næringsdrivende) og den nye middelklassens innflytelse ble redusert. Middelklassen kjente seg presset mellom storindustrien og arbeiderbevegelsen.

Også bøndene kjente seg presset av krigen. Tiårene etter depresjon i 1875 og 1898 hadde vært år med stigende velstand for tyske bønder. Bybefolkninga og den industrielle befolkninga hadde vokst sterkt, og dermed også etterspørselen etter matvarer, og prisene på kjøtt og meieriprodukt og korn hadde økt. Jordbruket var skjermet fra konkurransen på verdensmarkedet av beskyttelsestoll. Det var godseierne øst for Elben som tjente mest på denne beskyttelsestollen som først og fremst holdt kornprisene oppe, men også mindre bønder kunne ha nytte av den selv om de høge kornprisene gjorde foret til husdyrene kostbart.

I 1914 importerte Tyskland omkring 20 prosent av den maten landet trengte. Og med krigen ble denne importen blokkert, samtidig som jordbruket ble tappet for arbeidskraft og fikk mindre forsyninger. Det var klart at Tyskland ikke kunne produsere nok mat til befolkninga. Derfor ble det innført rasjonering. Det ble innført kontroll av gårdenes matproduksjon og av deres besetninger og innført øvre grenser for de prisene som kunne forlanges for matvarer. Det ble opprettet et nettverk av inspektører som skulle kontrolleres at bestemmelsene ble overholdt og forhindre tilførsler til svartebørsen.

Disse tiltakene var ikke populære på landsbygda. Der ble gårdene utsatt for inspeksjoner til alle døgnets tider, og spesielt de mindre gårdene kom til å mangle driftskreditt og forsyninger. Konflikten mellom by og land ble forsterket.

Det ble gjort mange forsøk på å omgå reguleringene, og det oppstod en livlig svartebørs. Matrasjonene ble så små at de som bare skulle overleve på de offisielle matrasjonene risikerte å dø av sult. Derfor prøvde mange bedrifter å kjøpe inn ekstra matforsyninger til sine ansatte for at de skulle være i stand til å arbeide. Likevel oppstod det hungersnød i Tyskland, og svært mange mennesker døde av sult og underernæring. [Tallene som finnes over hvor mange som døde av sult og underernæring er svært ulike. Jeg har sett tall fra 300.000 og opp til noen få millioner mennesker.] Denne nøden samt svartebørsaktiviteten og den strenge kontrollen med matproduksjonen forverret forholdet mellom bøndene og bybefolkninga. De mindre bøndene mente at de ble utnyttet.

Funksjonærer og offentlig ansatte fikk ikke lønningene sine regulert i takt med den sterke prisstigninga, og spesielt de best betale embetsmennene fikk reallønna si sterkt redusert. Også reallønningene til industriarbeiderne ble redusert, men ikke så mye som for de kontoransatte. Siden de som var dårligst betalt allerede i utgangspunktet ikke hadde tjent så mye mer enn det som var et overlevelsesminimum, kunne deres lønninger ikke reduseres veldig mye, og det skjedde ei utjevning av lønnsnivået i Tyskland i løpet av krigen. Dette presset på de kontoransatte fikk deres foreninger i privat sektor til å likne mer på fagforeninger som villige til å gå til streik og hadde krav om kollektive forhandlinger.

Grunner til at industriarbeidernes situasjon ble styrket sammenliknet med de kontoransattes var at industriarbeidernes innsats var helt nødvendig for at produksjonen skulle holdes i gang, og dette var helt nødvendig for at krigen skulle kunne føres videre. De kontoransattes arbeid var mindre presserende viktig. Dessuten kom det mange kvinner inn i arbeidsstyrken, og da spesielt i kontoryrkene, og de var villig til å arbeide for lavere lønn enn menn. Likevel fortsatte de kontoransatte å tjene bedre enn industriarbeiderne.

I 1917 var det flere fagforeninger for kontoransatte i privat sektor. Den sosialistisk orienterte Arbeitsgemeinschaft freier Angesteltenverbände (AfA) ble en stor organisasjon. I 1919 ble det liberale Gewerkschaftsbund der Angestellten (GdA) stiftet. Og de konservative ble samlet i Gewerkschaftsbund deutscher Angestelltenverbände (Gedag).

Reallønningene til offentlig ansatte ble sterkt redusert, helt ned til fattigdom for mange, men i motsetning til de kontoransatte i privat sektor dannet offentlig funksjonærer og embetsmenn ikke fagforeninger. Men de dannet andre organisasjoner som skulle framføre deres saker. I 1916 dannet de "Interessengemeinschaft deutscher Reichs- und Staatsbeamtenverbände". Denne organisasjonen ble den tyske offentlige tjenestemannsforening i 1918. Men den ble ikke politisert og arbeidet ikke tydelig som en fagforening. De statsansatte fortsatte å være en elitistisk kaste som var svært lojal overfor staten.

I november 1918 inngikk industrilederne og fagbevegelsen en avtale der industrien aksepterte kollektive forhandlinger, åtte timers arbeidsdag og å neglisjere de "gule" fagforeningene. Senere kom industrilederne til å bekjempe denne overenskomsten. Overenskomsten er ofte kalt for Stinnes-Legien avtalen, etter industrilederen Hugo Stinnes og fagforeningslederen Carl Legien, som begge undertegnet avtalen. Dette gikk industrien med på da revolusjonen truet i Tyskland, og da det var klart at enten aksepterte industrien disse kravene eller så kunne arbeiderne ta disse rettighetene, og mer til, uten industriledernes samtykke. Hærens Overkommando hadde allerede under krigen tvunget industrilederne til å forhandle med arbeiderne og med fagbevegelsen. Om utviklinga innen SPD under krigen har jeg skrevet i andre artikler.


Endret valgatferd i den tidlige Weimarrepublikken.

Som jeg har skrevet om i flere andre kapitler, blant annet i det jeg nettopp viste til i lenken ovenfor, ble SPD splittet under Verdenskrigen. SPD ble splittet i en majoritetsfraksjon, MSPD, og en minoritetsfraksjon, USPD. MSPD dannet regjering i november 1918 med Friedrich Ebert som leder og republikken ble dannet da keiseren ble tvunget til å abdisere. Denne regjering aksepterte våpenhvilebetingelsene, og samarbeidet ei tid med USPD. MSPD gikk sterkt inn for å skape et parlamentarisk demokrati i Tyskland, og dette ble hetende Weimarrepublikken. USPD prioriterte at restene av det gamle regimet skulle bli fratatt mest mulig makt snarest mulig ved at arbeiderråd og soldatråd ble gitt reell makt, mens MSPD prioriterte å holde samfunnet og produksjonen i gang og å opprette en fungerende fredstilstand der industrien var ført over til sivil produksjon, og å opprette det parlamentariske demokratiet.

SPD begrenset sammen med ledelsen i fagbevegelsen rådenes makt, og overlevde i regjering skarpe konfrontasjoner med venstresida, som jeg har skrevet om i kapitlet om den tyske revolusjonen. Venstresida ble brutalt undertrykket av regjeringa til MSPD.

Både MSPD og USPD stilte til valg i 1919. Også et kommunistparti (KPD) var blitt dannet, men det var til å begynne med svært lite, siden det meste av den politiske venstresida var samlet i USPD. USPD gikk inn for at storindustrien skulle sosialiseres.

Riksdagsvalget i 1919 ga de sosialistiske partiene svært stor oppslutning. MSPD fikk nesten 38 prosent av stemmene og USPD fikk 7 prosent av stemmene. MSPD dannet den første parlamentariske regjering i Tyskland sammen med Sentrumspartiet og Deutsche Demokratische Partei (DDP). Denne koalisjonen ble kalt for Weimarkoalisjonen. DDP var det tidligere Progressive liberale partiet. Denne nye Riksdagen laget Weimarkonstitusjonen.

Etterkrigstida begynte med nød og matmangel og mangel på klær og kull og andre nødvendigheter, men befolkninga kom forbausende fort i arbeid. Dette hadde høgste prioritet både hos regjeringa og hos arbeidsgiverne. Soldatene ble tatt inn i arbeid i bedriftene de hadde arbeidet i før de reiste ut i krigen, selv om det skulle være lite arbeid å utføre.

Arbeiderne ville føre en mer radikal linje enn ledelsen i fagbevegelsen og ledelsen i SPD. Det var store streiker i Ruhr og i Berlin og i Saksen og andre steder. Kapps kuppforsøk i mars 1920 ble slått ned av streikende arbeidere, og dermed ble den sosialdemokratisk dominerte regjeringa og Weimarrepublikken reddet. Etterpå sendte denne regjeringa soldater mot de arbeiderne som hadde reddet regjeringa, og soldatene gikk svært brutalt fram og drepte hundrevis av arbeidere. Dette var en viktig grunn til den store tilbakegangen for MSPD, tilbake fra 37,9% til 21,6%, og stor framgang for USPD, fra 7% til 18%, ved riksdagsvalget i juni 1920. Kommunistpartiet fikk to prosent av stemmene.

Arbeiderklassen var blitt sterkt splittet. Men likevel fikk dens parti omkring førti prosent av stemmene ved valg. Mer kom de ikke til å få. Valget i 1919 hadde vært høgdepunktet for oppslutning om arbeiderklassens parti, med 45%.

De liberale partiene
De liberale partiene stod fortsatt mot hverandre. De liberale partiene hadde forandret navn: de Progressive til det Tyske Demokratiske Partiet - DDP, og de Nasjonalliberale til Det Tyske Folkepartiet - DVP. De konkurrerte først og fremst om middelklassen i byene. Under krigen hadde de nasjonalliberale gått inn for store anneksjoner som et krigsmål, mens de Progressive hadde sammen med SPD, USPD og Sentrumspartiet jamt over vært mer tilbakeholdende. Rett etter krigen gikk DVP inn for å opprette et konstitusjonelt monarki i Tyskland, mens DDP støttet den nye republikken. DVP kom til å bli et stadig mer autoritært talerør for storindustrien, spesielt etter at Stresemann døde.

Valgresultatene i Weimarrepublikkens første år målt i prosent.
År Liberale Konservative Konfesjonelle Sosialister Andre
1919 23,0 10,3 19,7 45,5 1,5
1920 22,2 14,9 18,0 41,6 3,3
(Tabell 1.3)

De to liberale partiene kom til å utvikle seg temmelig forskjellig, men de appellerte begge først og fremst til middelklassen. DVP uttrykte dette klart i sitt program, som i november 1918 sa at DVP gikk inn for å bevare og styrke Middelstanden, en sterk og velstående middelklasse i industri, handel og handverk. Også de frie bøndene, embetsmenn, offiserer og lærere ble nevnt. Også det demokratiske partiet appellerte til middelklassens verdier, som vedlikehold av den private eiendom etc. DDP uttrykte også et klart ønske om sosial forsoning, der de både tok avstand fra sosialisering, men samtidig ville samarbeide med arbeiderklassens politiske representanter, mens DVP var mindre forsonlig innstilt og uvillige til å akseptere republikken. Ved valget i 1919 fikk DVP bare fire prosent av stemmene.

DDP fikk derimot 19 prosent av stemmene ved valget i 1919. Men disse velgerne var lite trofaste. Da det ble holdt nytt valg atten måneder senere i 1920 hadde situasjonen endret seg. Weimarrepublikkens økonomiske problem hadde blitt synlige, og den sosiale situasjonen var mindre spent. Inflasjonen som hadde begynt under krigen fortsatte, og krigserstatningene hang som et Damoklessverd over Tyskland. Regjeringa hadde akseptert det hatede Diktatet fra Versailles i juni 1919, og dette gikk alle opposisjonspartiene mot. Ved valget i 1920 gikk DDP tilbake fra å få 18,6% i 1919 til å få bare 8,3% av stemmene. Men DVP gikk samtidig sterkt fram. DVP ble ledet av Gustav Stresemann, og fikk nesten 14 prosent av stemmene. Det var et alternativ for misfornøyde liberale velgere. Men de liberale partienes stemmeandel var ganske konstant omkring 22 prosent både i valget i 1919 og i 1920.

De konservative
De konservative gikk sammen i et parti etter Krigen. I november 1918 gikk DKP og noen små konservative parti sammen i det Tysknasjonale Folkepartiet - Deutschnationale Volkspartei - DNVP. Det var monarkistisk og antirepublikansk. De konservative hadde før krigen vært i stadig tilbakegang, fra 25% i 1887 til 12% i 1912. Forsøk på å få større tilslutning ved å bruke antisemittiske slagord hadde ikke lyktes.

De konservative ville utvide sitt stemmegrunnlag og ikke bare være avhengig av junkerne, offiserskorpset og noen industriherrer. DNVP fortsatte å appellere til junkerne, embetsverket og jordbruksinteressene, men gikk også inn for å vinne protestvelgere i middelklassen. Foran valget i 1919 gikk DNVP inn for at middelstanden måtte få statsstøtte for å komme seg etter Krigen, i tillegg til at DNVP hevdet tradisjonelle konservative standpunkt.

Men i 1919 kastet denne strategien ikke mye av seg. Den konservative tilbakegangen fortsatte, og de fikk bare ti prosent av stemmene. De konservative fikk ikke velgere utenfor sin tradisjonelle velgerkrets. Men de politiske og økonomiske skuffelsene de følgende månedene skaffet DNVP økt oppslutning. DNVP greide å stå fram som republikkens fremste politiske motstander på høyresida. DNVP gikk for et korporativistisk økonomisk parlament basert på yrke, for å styrke handverkere og andre mindre næringsdrivende. Samtidig angrep DNVP Diktatet fra Versailles. DNVP angrep Weimarkoalisjonens regjering og de tre partiene den bestod av for å ha "forrådt" det tyske folket - det marxistiske sosialdemokratiet, det katolske Sentrumspartiet og det jødiske venstreliberale partiet, som Weimarkoalisjonens tre parti ble kalt av DNVP. Og DNVP framførte "dolkestøtlegenden" - myten om at Tyskland hadde blitt felt av indre fiender.

DNVP prøvde også å vinne velgere fra rasistiske og antisemittiske grupper. Rasisme og antisemittisme fikk en viktig plass i retorikken til DNVP. DNVP advarte mot "jødenes allestedsnærværende tilstedeværelse i regjering og offentlig liv".

Ved valget i 1920 økte DNVP sin oppslutning til nesten femten prosent. DNVP greide å presentere seg som et borgerlig parti, selv om det fortsatt ble identifisert med junkereliten og offiserskorpset.

Det katolske Sentrumspartiet stod fram som like stort og sterkt som det hadde vært før Verdenskrigen. Partiets liberale fløy under ledelse av den formidable Mathias Ertzberger hadde i løpet av krigen overtatt ledelsen av partiet. Partiet endret midlertidig navn til Kristne folks parti, men politikken var den samme moderate forsoningspolitikken som det tradisjonelt hadde ført. Sentrumspartiet hadde samarbeidet med SPD under krigen, og gått inn for demokratisk valgreform i Preussen og en fred uten anneksjoner, og det fortsatte samarbeidet med SPD i Weimarkoalisjonen etter krigen.

Sentrumspartiets oppslutning fortsatte å være sterk og stabil. I 1920 forlot katolikkene i Bayern Sentrumspartiet og dannet sitt eget parti. Likevel fikk Sentrumspartiet 13% av stemmene. Kvinnene fikk stemmerett under Weimarrepublikken, og dette styrket Sentrumspartiet. Sentrumspartiet kom til å delta i alle regjeringene under Weimarrepublikken.

I keiserriket hadde valgdistriktene vært delt inn i enmannskretser, altså hver valgkrets valgte en representant til Riksdagen. Men Weimarrepublikken fikk en helt proporsjonal valgordning. Og dermed kunne politiske parti som var svært små, og fikk mindre enn en prosent av stemmene, bli representert i Riksdagen. Ved valget i 1919 deltok så mange som 29 politiske parti. Dette gjorde at parti som representerte særinteresser og bestemte områder kunne ble representert i Riksdagen. De fleste av disse var middelklasseparti som var sterkt nasjonalistiske.

I den sterkt ideologiske stemning i 1919 og 1920 fikk disse småpartiene ingen stor oppslutning, 2-3 prosent. Men det var i denne ubetydelige gruppen at NSDAP oppstod.

NSDAP i Weimarrepublikkens partisystem, 1919-1923

Om Nazipartiet - NSDAP - har jeg skrevet i andre kapitler, spesielt i kapitlet "Hitlers vei til Makten". Partiet var i utgangspunktet bare en av mange grupper av liknende type. Det som gjorde det forskjellig fra andre parti av denne typen var Adolf Hitlers talegaver og energi.

NSDAP nektet å akseptere de grunnleggende skillelinjene i tysk politikk og mellom tyske velgere. Det var et svært nasjonalistisk parti, og antimarxistisk og antisemittisk, og ville også prøve å vinne velgere i arbeiderklassen. Derfor kalte det seg for et "sosialistisk" parti. Men det var ikke marxistisk, og gikk heller inn for en form for utbyttedeling og opprettelse av arbeidskooperativer.

Partiet sa at det også ville kjempe mot alle de som ikke skapte verdier, men levde av arbeidsfrie profitter. Partiet påstod at disse først og fremst var jøder, som levde et godt liv og høstet der de ikke hadde sådd, og styrte verden med sine penger.

Den 24. februar 1920 ble nazipartiets program presentert på et offentlig møte i Hoffbräuhaus i München, som var en stor ølkjeller. Det var skrevet av Hitler og Drexler, og et av 25 punktene var skrevet av Feder. Programmet var antisemittisk, ekstremt nasjonalistisk og hadde også en form for antikapitalisme. Programmet kom ikke til å bety så mye, for nazipartiet ble et førerparti der det føreren, Hitler, hevdet til en hver tid var partiets politikk.

Nazipartiets program, kort oppsummert:

  1. Et StorTyskland for alle tyskere.
  2. Versaillestraktaten må oppheves, og Tyskland må få samme rett som andre land.
  3. Land og kolonier for den økende tyske befolkninga.
  4. Bare tyskere av blodet, og ingen jøder, kan være tyske statsborgere.
  5. De som ikke er statsborgere kan bare bo i Tyskland som gjester, og må være underlagt egne lover.
  6. Bare statsborgere har stemmerett.
  7. Den primære oppgavene til myndighetene er å sørge for levebrødet til borgerne.
  8. Innvandring må bli forbudt.
  9. Like rettigheter for alle borgere.
  10. Alle har plikt til å arbeide.
  11. Avskaffelse av arbeidsfrie inntekter.
  12. Gjeldsslaveriet må oppheves. Alle krigsprofitter må konfiskeres.
  13. All forretningsvirksomhet som er organisert som korporasjoner må nasjonaliseres.
  14. I store industrielle foretak må overskuddet deles.
  15. Utvikling av en omfattende alderspensjon.
  16. Opprettholdelse av en sunn middelklasse. Alle stormagasin må deles opp, og de enkelte delene må leies ut til mindre handelsmenn for en billig leie.
  17. Landreform og lov om ekspropriasjon av land til felles formål uten kompensasjon, avskaffelse av grunnrente og spekulasjon i landeiendommer.
  18. Hensynsløs forfølgelse av de som foretar seg noe som er skadelig mot det felles beste. Vanlige kriminelle må dømmes til døden.
  19. Romersk lov må erstattes av tysk sedvanerett.
  20. Reform av utdanningssystemet slik at alle får mulighet til høgere utdanning. Det må være orientert mot det praktiske liv.
  21. Mødres og barns helse må beskyttes ved at barnearbeid blir forbudt og ved at kroppsøving blir påbudt.
  22. Avskaffelse av yrkeshæren og opprettelsen av en folkehær.
  23. Krig mot politisk løgnaktighet. En tysk presse må sikres. Alle som eier eller skriver i tyske aviser må være tyske statsborgere. Aviser som ikke fremmer nasjonens velferd må forbys.
  24. Frihet for alle religiøse trosbekjennelser.
  25. Ei sterk tysk sentralmakt må opprettes.

Partiet satset ikke bare på å vinne velgere i arbeiderklassen, men også blant middelklassen, og det var i den gamle middelklassen det kom til å få sin største oppslutning.

Samtidig med at partiet prøvde å utvide sin sosiale basis intensiverte det den nasjonalistiske og antisemittiske propagandaen.

Hitler var bestemt på å utvikle partiet til et masseparti. I løpet av 1920 trakk Hitlers talegaver stadig nye interesserte til partiet og dets arrangementer. Hitler knyttet også kontakt med ledere for grupper utenfor München med liknende program som hans egen gruppe. München var Hitlers eget hovedkvarter. Partiet fikk sin egen avis - Völkischer Beobachter (VB) - og den ble talerør for Hitler.

I 1921 holdt partiet sin første kongress, og partiet hadde da mer enn tre tusen medlemmer. VB hadde da et opplag på 11.000 eksemplarer. Tilhengerne fantes først og fremst i München og det sørlige Bayern. Hitler var raskt blitt partiets største ressurs og den som trakk nye medlemmer til partiet. Dette benyttet han i 1921 til å skaffe seg diktatoriske fullmakter innen partiet. Den gamle ledelsen i partiet satte ikke pris på å bli satt til side av Hitler, og for å redusere hans innflytelse ville den slå partiet sammen med et annet parti og flytte partihovedkvarteret til Berlin. Da dette kom på tale trakk Hitler seg ut av partiet. Dermed var partiets appell i ferd med å forsvinne, og partiledelsen gikk med på de kravene som Hitler satte fram, og som ga ham diktatorisk makt i partiet. Hitler sørget deretter for at utvalgte tilhengere av ham fikk ledende stillinger i partiet, og han konsoliderte sin maktposisjon.

I 1923 var situasjonen den at etter valget i 1920 hadde partiene i Weimarkoalisjonen ikke vært i stand til å danne en majoritetsregjering, og seks kortvarige mindretallsregjeringer fulgte hverandre i rask rekkefølge. Høyreekstreme terrorister utførte hundrevis av politiske mord og prøvde seg på statskupp, og venstresida prøvde gjentatte ganger å gjennomføre revolusjon. Weimarrepublikken syntes å være svak, og Hitler ville gjennomføre revolusjon. Weimarrepublikken var bestemt på å unngå massearbeidsløshet, og fortsatte derfor, også på grunn av den store krigsgjelda, den inflatoriske politikken, og greide også å unngå stor arbeidsledighet. Pengeverdien sank stadig og sterkt, men industriproduksjonen tok seg opp mellom 1919 og 1923. Men inflasjonen rammet personer som levde på pensjon og oppsparte midler hardt, og også personer med fast lønn ble hardt rammet. De som greide seg best var de som eide industrieiendommer og også godseierne. Tyskland hadde også vanskelige forhandlinger å føre med de allierte, og i 1923 okkuperte Frankrike og Belgia Ruhr, og dette utløste hyperinflasjonen i Tyskland, blant annet fordi okkupasjonen medførte svært store utgifter for Tyskland siden Tyskland gjennom lang tid overførte svært store pengemengder til streikende arbeidere i Ruhr og fordi Tyskland mistet en stor del av de kullforsyningene som landet var avhengig av.

Det var i denne krisen at Hitler arbeidet for å legge grunnlaget for et statskupp. Han samarbeidet med andre rasistiske og nasjonalistiske og høyreekstreme grupper for først å omstyrte regjeringa i Bayern og deretter omstyrte de sentrale myndighetene i Berlin. Hitler var drivkraften bak kuppforsøket, og han arbeidet med forberedelsene i flere måneder. Men kuppforsøket ble en fiasko.

Hitler ble dømt til en kortvarig fengselsstraff, selv om han hadde ansvar for at politimenn ble drept under kuppforsøket. Og han sonet under gode og åpne forhold. Siden rettsvesenet i Tyskland var fylt opp med reaksjonære monarkister, fikk Hitler under rettssaken lov til å opptre som om han var en helt og gjøre rettssaken til en propagandaforestilling for seg selv.

NSDAP overlevde mens Hitler var i fengsel. Makten ville ikke bli nådd gjennom et statskupp. Hitler måtte prøve å komme til makten ved å delta i valgene i Weimarrepublikken.

Lenker:
Neste kapittel
Hitlers velgere
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: