Wilhelm von Humboldt.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML


Innholdsfortegnelse.

  1. Innledning.
  2. Reaksjon på revolusjonen.
  3. Utvikling av Humboldts politiske teori.
  4. Humboldt og Preussen.
  5. Teorien om staten.
  6. Grensene for statens virksomhet.

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning.

Vi skal her følge Wilhelm von Humboldts (1767-1835) tenkning først og fremst på 1700-tallet. På den andre sida av århundreskiftet ble Humboldt en betydelig politiker, og han utviklet en språkfilosofi som er ganske kjent, men dette ligger akkurat nå utenfor den perioden som jeg behandler.

Jeg begynner med å referere Humboldt fra Beisers bok. Humboldt var liberaler. I 1793 var han ferdig med å kladde boka om grensene for statens virksomhet, som jeg også vil dekke i dette kapitlet. Denne nevnte boka av Humboldt var mer detaljert og begrepene var mer gjennomarbeidet og utpenslet enn det som var vanlig i filosofien på denne tida. Boka ble ikke gjort ferdig av Humboldt, og den ble heller ikke publisert mens Humboldt levde. Først i 1851 kom boka ut, altså 16 år etter Humboldts død. Da ble den en stor suksess. Og den er senere kommet ut i mange opplag. Den har hatt innflytelse også utenfor Tyskland, og ga mottoet til J. S. Mills bok "On Liberty". Mills siterer Humboldt flere steder i boka si. Mill skrev selv at den eneste forfatteren som før ham hadde presentert de tankene som Mills selv presenterte i "On Liberty", og som Mills mente at det var verdt å nevne, var Humboldt. Boka ble utgitt av Wilhelm Humboldts bror Alexander, og fikk på tysk tittelen "Ideen zu einem Versuch, die Grenzen der Wirksamkeit des Staats zu bestimmen". På engelsk har den fått den kortere tittelen: "The Limits of State Action."

Humboldts bok har altså påvirket utviklinga av senere liberal tenkning. Humboldt var prøyssisk adelsmenn, og ingen tilhenger av demokrati. Han mente at aristokratiet og monarkiet ga bedre beskyttelse for friheten enn demokratiet ville gjøre. Humboldt var heller ikke opptatt av frihandel eller laissez-faire. Han var mer opptatt av utvikling av individualitet enn av nasjonal velstand.

Likevel er det riktig å se på Humboldt som en forløper for liberalismen, for han foregrep senere liberale doktriner i det han gikk inn for en minimal stat og maksimal frihet: Retten for alle til å gjøre som de ønsket så lenge de ikke hindret andre i å gjøre det samme.

I likhet med Schiller, Forster og Jacobi baserte Humboldt etikken sin på idealet om perfeksjon heller enn på den rene fornuft og det kategoriske imperativ. Målet for menneskelivet er ikke å utføre den moralske plikten, og enda mindre å søke lykken, men det er den høyeste og mest balanserte utvikling av alle menneskelige evner. Med dette som bakgrunn kritiserte Humboldt moralfilosofien til Kant og Fichte fordi den var for rasjonalistisk. Deres etikk anså han som en etikk for å undertrykke heller enn å kultivere følsomheten. Humboldt aksepterte Kants kritikk av den teoretiske fornuft, men han mente at Kant gjorde feil i å tilskrive større evner til den praktiske fornuft. I følge Humboldt må etikk baseres på en empirisk antropologi heller enn på den rene fornufts metafysikk. Humboldts kritiske holdning gjorde Humboldt skeptisk overfor fornuftens muligheter i politikken. Statsmannen må være oppmerksom på at fornuften alene verken kan være et tilstrekkelig kriterium for moralske prinsipper eller gir tilstrekkelige grunner til handling.

I likhet med mange andre tyske liberalere var Humboldt oppdratt med Opplysningstidas prinsipp. Han vokste opp i Berlin under Friedrich II, og han hadde noen av den tyske opplysningstidas fremste tenkere som sine lærere. Dette ga ham livsvarig troskap til verdier som tankefrihet, religiøs toleranse og styre gjennom lov. Og tro på fornuften som veileder i menneskelige saker. Selv om Humboldt mente at fornuften ikke var en tilstrekkelig veiviser, mente han likevel at den var en nødvendig veiviser. Å fornekte fornuften ville åpne opp for overtro og intoleranse.

Humboldt kunne ikke akseptere opplysningstidas tørre intellektualisme og grove utilitarianisme. Disse ga ikke plass til idealisme og søken etter det sanne, det skjønne og det gode. I sin ungdom hadde Humboldt omgang med noen av de unge romantikerne som Friedrich Schlegel, Schleiermacher og Tieck. Og det er likheter mellom Humboldts idealer og idealene til de unge romantikerne: en fellesskapsetikk som hevder at individ bare kan virkeliggjøre seg selv ved fri og åpen samhandling med andre; vektlegging på Bildung, helhetlig utvikling av personligheten, insistering på verdien av individualitet og individets rett til å motsette seg press i retning av sosial konformitet; anerkjennelse av kunstens oppgave i å utvikle en helhetlig personlighet; og forakt for nyttetenkninga og materialismen til den moderne kulturen: en hengivelse til det skjønne og det sanne. En annen nær venn som bidro til å utvikle denne holdninga hos Humboldt var F H. Jacobi. De møtte hverandre i 1788, da Humboldt bodde på Jacobis gods ved Pempelfort.

Humboldt er ofte tatt som det fremste eksemplet på den apolitiske moralen til Weimar kulturen. To fakta siteres for å støtte opp om dette synet. Først at Humboldt skilte kulturen skarpt fra staten. Og for det andre at det hendte at Humboldt trakk seg tilbake fra samfunnslivet for å pleie sjela si. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at ingen av disse to forholdene gir støtte for støtte for synet på Humboldt som apolitisk. Humboldt holdt kulturen utenfor politikken, men ikke på grunn av politisk likegyldighet; det var tvertimot et politisk standpunkt. Humboldt var regjeringsmedlem i så mange år at det gjør det absurd å kalle ham for politisk likegyldig. I 1809 ble han minister for utdanning og kultur i Preussen, og i 1814 var han medlem av det prøyssiske forhandlingsutvalget ved fredsforhandlingene i Paris. Han hadde også andre regjeringsposter.

Reaksjon på revolusjonen.

Humboldts holdning til den franske revolusjonen var typisk for tyske reformister i 1790-årene. Han avskydde den reaksjonære politikken til Friedrich Wilhelm II like mye som metodene til jakobinerne. Humboldt støtte idealene til den franske revolusjonen, men ønsket at de ble gjennomført ved gradvise reformer. Humboldt la vekt på utdanning. Fundamentale reformprogrammer kan bare bli vellykket dersom folket er blitt forberedt på reformene, og det kan skje gjennom utdanning, mente Humboldt. Men Humboldts reformisme var konservativ. Han mente ikke at folk skulle ha lik stemmerett eller samme mulighet til å delta i styret. Regjering og styre var forbeholdt eliten, men han ønsket et opplyst styresett.

Humboldt hadde vært i Frankrike i revolusjonens tidlige dager. Kort etter Bastillens fall bestemte Humboldt seg for å reise til Paris. Fra fjerde til tjuesjette august 1789 var Humboldt i Paris. Og han opplevde begivenhetene. Han lyttet til debattene i nasjonalforsamlinga, og han besøkte også Rousseaus grav i Ermenonville.

Humboldt publiserte i Berlinische Monatsschrift i januar 1792 et essay, "Ideen über Staatsverfassungen, durch die neue französische Constitution veranlasst". Der hevdet han at det var ikke mulig å bygge en forfatning bare på fornuften, men man må også ta hensyn til erfaringer og tradisjoner, sosiale og økonomiske forhold, skikk og bruk. Fornuften kan ikke skape tradisjoner, men må bare akseptere de foreliggende forhold. Det er to måter å gå fram på i politikken, skrev Humboldt. Man kan begynne med en rasjonell plan og anvende den på erfaringen, eller man kan begynne med de erfaringsbaserte fakta og anvende fornuften på dem. Bare den siste metoden ville føre fram til fruktbare og varige resultat, mente Humboldt.

Et brev fra Humboldt til Gentz datert 9. januar 1792 gir oss innsikt i noen av Humboldts tanker om den franske revolusjonen. Humboldt spør om på hvilket grunnlag den franske befolkninga vil følge lovene. Det rette prinsippet for en republikk er, som Montesquieu skrev, sivil dyd -borgerskapsånd. Folket vil følge lovene dersom de elsker konstitusjonen. Men Humboldt tvilte på at de franske vil være i stand til å kultivere borgerskapsånd. Den kan bare finnes i de gamle republikkene, og da bare fordi folket fant grunn til å gå sammen om en felles sak. Men det er sjelden grunn til slik enhet i de moderne statene. I den finner vi et klart skille mellom menneske og statsborger. Og når dette skillet blir større faller republikkens grunnlag sammen. Borgerskapsånd kan ikke skapes ut av ingenting eller ved lovgivning, for kjærligheten til konstitusjonen må vokse langsomt ut av folkets karakter, og i Frankrike har folk gjennom århundrer bare vært vant til undertrykkelse. En annen måte som nasjonalforsamlinga kunne sikre stabilitet for den nye forfatninga på var ved å skape et system med en maktbalanse mellom styrende, lovgivende og dømmende organer. Men et slikt system er ikke bygd opp i Frankrike. Ingenting står mot den lovgivende forsamlinga. Kongen og hans ministre har mistet sin vetomyndighet. De lovgivende myndighetene og kongen kan bare løse konflikter mellom seg ved å appellere til folket, men det fører til lovløse tilstander. Humboldt kom til at Frankrike var i drift.

I det første og det siste kapitlet til Idéen, som trolig ble skrevet tidlig i 1792, skrev Humboldt at gradvise reformer rett og slett er en naturlov. Lovene om organisk vekst, der levende skapninger gradvis utarbeider en tilpassing til omgivelsene, skjer langsomt. Disse lovene gjelder både i samfunnet og i naturen. Humboldt antok at reformene ville komme ovenfra og ikke nedenfra. I denne opplyste tida trodde han at herskeren ville gjøre alt for å handle i følge fornuftens prinsipp og beskytte folkets frihet og rettigheter.

Likevel gikk Humboldt inn for at staten skulle opplyse befolkninga om dens rettigheter, og når folk krevde disse rettene skulle de få dem. Humboldt gikk inn for to retningslinjer. Den ene var at reformer bare skulle gjennomføres når myndighetene kjente seg trygge på at de ville bli vellykket, og den andre var at folkets karakter skulle forandres før reformer ble gjennomført. Men myndighetene skulle gjennom opplysning arbeide for å forandre folkets karakter og forberede folket på reformer.

Likevel og tross alt fortsatte Humboldt å tro at den franske revolusjonen innebar et framskritt. Nittende desember 1793 skrev han at han var overbevist om at noe stort vil oppstå av kaoset i Frankrike. I et arbeid han skrev i 1796 Das achtzehnte Jahrhundert, holdt han fortsatt fast på at det foregikk framskritt. Han insisterte på at frigjøring fra tradisjoner, overtro og despotisme i løpet av århundret hadde fremmet selvrealisering til menneskene. Fra 1797 til 1799 bodde Humboldt i Paris og fulgte den politiske utviklinga på nært hold. Han møtte også mange av de ledende politiske figurene, som Napoleon, Necker og Metternich.

Utviklinga av Humboldts politiske teori.

Allerede i 1786 tenkte Humboldt på grensene for statens virksomhet, som ble tema for hans kjente bok posthumt utgitt i 1852. I 1792 hadde han kommet fram til de tankene som han la fram i boka om grensene for statens virksomhet. Disse tankene hadde i løpet av de årene som Humboldt hadde arbeidet med dem blitt sterkt endret. Det Humboldt stod for i 1792 var det stikk motsatte av det han hadde stått for i 1786.

I ungdommen hadde Humboldt akseptert den utbredte paternalistiske holdninga som rådde i Berlin. I et elevarbeid som Humboldt utførte i 1786 skrev han at staten skulle ikke ignorere innbyggernes lykke, og det var en oppgave for staten å fremme innbyggernes lykke. Selv om lykken ikke kan fremmes gjennom statlige midler som virker direkte på innbyggerne, skulle indirekte virkende midler ikke ignoreres. Staten kan fremme utvikling av innbyggernes karakter ved å støtte kirker og skoler. Staten skulle ikke bare sikre innbyggernes sikkerhet med politi og militærvesen. Å utvikle innbyggernes karakter øker statens velferd. Det sikrer også innbyggernes frihet, siden karakteren er frihetens grunnlag. Omtrent slik tenkte Humboldt i 1786.

En av de personene som i sterkest grad førte Humboldt bort fra den paternalistiske holdninga var Georg Forster. De møttes i Göttingen i 1788, og de ble raskt gode venner. Gjennom Forster ble Humboldt kjent med de mest radikale idéene i Tyskland. Og han overtok mange av dem og innarbeidet dem i sine tanker.

I et essay som Humboldt skrev omkring årsskiftet 1788/89 gikk han inn for religionsfrihet og mot Wöllners edikt fra 1786. Humboldt skrev at siden all sann tro stammer fra den troendes hjerte, og siden indre overbevisning ikke kan kontrolleres av loven, skal staten ikke ha noen myndighet over den religiøse samvittighet. Humboldt begynte snart å generalisere argumentet, og framførte at dyd har sitt opphav i frihet, og ikke kan tvinges fram av loven. Likevel kom han til å hevde at statens formål var å fremme innbyggernes personlighetsmessige utvikling - Bildung. Staten er bare et middel til dette formålet, og den er aldri et mål i seg selv. Humboldt fortsatte å hevde at staten skulle arbeide aktivt for å fremme utviklinga av Bildung og lykke. Lovgiverne må skape en stat der ikke bare lovene er hevdet og lykken fremmet, men der innbyggerne kan oppnå sine naturlige mål, oppnåelse av moralsk perfeksjon. Selv om lovgiverne ikke skulle påta seg å være nasjonens læremestre, skulle de gjøre alt som stod i deres makt for å legge til rette for Bildung - personlighetsutvikling og karakterdannelse.

Høsten 1791 skrev Humboldt et brev til Getz der han la fram hovedpunktene i sin politiske filosofi. Statens formål er å fremme innbyggernes perfeksjon. Hovedelementene i menneskenaturen er fornuft og følsomhet - og Humboldt la vekt på viktigheten av å integrere følsomheten i den fulle menneskelige utvikling. I et langt brev datert 9. januar 1792 summerte Humboldt opp hovedtankene i den tidligere nevnte boka. Tidlig i 1792 hadde altså Humboldt i ganske stor detalj utviklet tankene i boka.

Likevel ville trolig ikke Humboldt ha skrevet ut tankene i så stor detalj som han gjorde dersom han ikke hadde blitt oppfordret til det av Karl Theodor von Dalberg. Humboldt møtte Dalberg i Erfurt i 1792. Dalberg var guvernør i Mainz. Han var både katolikk og en radikal opplysningsmann. Han var både tysk patriot og tjenestemann for Napoleon. Dalberg trodde på det paternalistiske styresettet, og ville prøve å virkeliggjøre sine tanker i Mainz. Han håpet å gjøre Mainz til et blomstrende fyrstedømme ved aktivt å fremme den fysiske, intellektuelle og moralske velferden til befolkninga. Alle de slumrende evnene til befolkninga skulle vekkes og utvikles under statens ledelse. Humboldts standpunkt var at så dype inngrep fra statens side som Dalberg forestilte seg gjerne førte til despoti. Dette sjokkerte Dalberg, og han ønsket å få Humboldts tanker presentert i detalj. Humboldt så at tankene hans kunne bli prøvd ut, eller i det minste konkret komme til å påvirke den politiske utviklinga i Mainz, og skrev ut alle tankene sine i mai 1792, og leste dem opp for Dalberg.

Etter at Humboldt hadde skrevet ut tankene sine prøvde han å finne en forlegger for boka. Kapitlet om religion var for kontroversielt til at han fikk publisere boka i Berlin. Wöllners sensorer stoppet det. Humboldt prøvde å få boka publisert utenfor Preussen, men det viste seg å være vanskelig. Samtidig var Humboldt usikker på mange av tankene i boka, og han fikk andre ting å gjøre. Tilsammen førte dette til at boka ikke ble offentliggjort i Humboldts levetid.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Til neste del
Til forsida


Kilder for dette kapitlet er: