Hungerskansleren og Katastrofen

Fjerde del

Brünings budsjettpolitikk

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Brünings budsjettpolitikk

Her vil jeg referere det kapitlet i C. Edmund Clingans bok "Finance From Kaiser to Führer - Budget Politics in Germany, 1912-1934" som handler om Brünings budsjettpolitikk, og som har tittelen: "Infinite Illusions: Fiscal Policy under Brüning." Den boka som jeg her bygger på er ganske ny, i det den kom ut i 2001.

I slutten av mars 1930 hadde Brüning overtatt som Tysklands kansler. Da var mer enn 20 prosent av de fagorganiserte arbeidsløse, men det hadde også vært tilfellet året før, og da hadde arbeidsløsheten gått sterkt ned i løpet av våren og sommeren. Det skjedde ikke etter at Brüning overtok som kansler, og Brüning bekymret seg heller ikke over arbeidsledigheten og gjorde ingenting for å redusere den, tvert i mot! Da Peter Reinhold var finansminister i 1926 førte han en motkonjunkturpolitikk som effektivt reduserte arbeidsledigheten, og som Clingan vurderer som vellykket. Men Brüning vurderte denne motkonjonkturpolitikken som et feilgrep siden den førte til at den tyske staten bygde opp gjeld, selv om staten greide å betjene denne gjelda.

I 1926 hadde regjeringa med Peter Reinhold som finansminister på forhånd kunngjort at den ville låne penger for å bekjempe nedgangstidene med blant annet reduserte skatter. Da regnskapene ble gjort opp trengte regjeringa mindre enn halvparten av den kreditten som den hadde fått tilgang til fordi økonomisk vekst hadde forbedret skatteinngangen. Men Brüning så denne politikken som feilslått. Han ville ha balanserte budsjett og nedbetaling av gjeld, noe som han ønsket oppnådd ved reduksjon av utgiftene og skatteøkning. Dette skadet millioner av mennesker svært alvorlig og var mislykket også som budsjettpolitikk, og førte til en permanent krisetilstand. Selv om Brüning ikke ville bruke kreditt måtte han likevel for å dekke ikke planlagte underskudd fra 1930 og 1931 bruke kreditt. Clingan skriver at dersom Brüning heller hadde tatt i bruk kreditt for å føre en motkonjunkturpolitikk kunne Weimardemokratiet vært reddet.

I 1927 hadde det tyske embetsverket fått svært store og kontroversielle lønnsøkninger. Dette forverret statsbudsjettet, og verst av alt førte det til at Brüning ble Sentrumspartiets leder i Riksdagen. Stegerwald, som kom fra den katolske fagbevegelsen, hadde ligget an til å bli partiformann i Sentrumspartiet, men han gikk mot den sterke lønnsøkninga til embetsmennene, og deres fraksjon i Sentrumspartiet hindret derfor at Stegerwald ble ny partileder. Den konservative prelaten Ludwig Kaas, som viste seg å være villig til å samarbeide med Hitler, ble ny partileder. Stegerwald ble først leder for riksdagsgruppa til Sentrumspartiet, men trakk seg etter få måneder fra denne posisjonen for å overta som transportminister i Müllers regjering. Og da overtok Brüning som leder for riksdagsgruppa. Dermed hadde Brüning oppnådd en sentral posisjon i rikspolitikken.

Clingan skriver om Brünings finanspolitikk at fra 1970-årene har en gruppe økonomiske analytikere hevdet at Brüning ikke kunne føre en annen politikk enn den han førte. Han var ikke i stand til å skaffe til veie innenlandsk kapital fra innenlandske investorer, og utlandet sluttet å låne penger til Tyskland, og at næringslivet måtte kutte lønningene til arbeiderne siden de ikke var produktive nok, og at Tyskland trengte en depresjon for å bli mer konkurransedyktig. Altså kort sagt at Brünings politikk var nødvendig og vellykket. Balderston mente at deflasjon var den eneste muligheten på grunn av de store underskuddene i budsjettene til kommunene og at det ikke var flertall for store skatteøkninger.

Men en nærmere granskning av regjeringas dokumenter fra våren og sommeren 1930 gir et ganske annet bilde, skriver Clingan. Det var bare to måter Brünings regjering kunne få støtte fra en majoritet i Riksdagen på: Den kunne enten søke støtte blant nasjonalistene eller hos sosialdemokratene. Men Brüning forsøkte ingen av delene. Han brukte heller tida på å søke støtte hos seks småparti som bare hadde noen få representanter (selv om hadde stadig kontakt med SPD). I forhandlingene med disse småpartiene mistet han helt oversikt over den virkelige situasjonen. DNVP (Det tysknasjonale folkepartiet) var så splittet at det var vanskelig å utvikle et samarbeid med det. Siden Brüning drev med forhandlinger som ikke kunne føre fram til støtte fra et flertall i Riksdagen fikk han vanskeligheter med Riksdagen. (Patch skriver at det var Hindenburg som tvang Brüning inn i denne situasjonen siden Hindenburg ønsket å holde SPD borte fra innflytelse i regjeringa, men det var Brüning som hadde ansvaret for å velge denne situasjonen. Han trengte ikke å følge den reaksjonære Hindenburg.)

I juli var Brünings regjering i vanskeligheter, budsjettunderskuddet vokste, og Brüning fikk ikke Riksdagen med på de tiltakene han foreslo for å bøte på dette. Brüning burde ha innrømmet at han ikke lyktes og gått av, men han prøvde heller å regjere ved å tvinge gjennom budsjettet med konstitusjonens paragraf 48. Da Riksdagen motsatte seg dette oppløste Brüning Riksdagen og utlyste nyvalg, uten i det hele tatt å vurdere konsekvensene. De var blant annet at nazistene fikk sin første store framgang i rikspolitikken. Brüning hadde heller satset på å styre ved hjelp av unntaksfullmaktene til Hindenburg enn på å etablere et demokratisk grunnlag for regjeringa si ved å utvikle et samarbeid med Riksdagen som kunne gi regjeringa støtte fra Riksdagen, for eksempel ved å samarbeide med SPD og det demokratiske partiet (DDP), som sammen med Sentrumspartiet hadde omtrent halvparten av representantene i Riksdagen (de manglet seks på rent flertall). Brüning innså heller ikke de endringene som foregikk i Tysklands kredittsituasjon. Amerikanske firma hadde sluttet å gi langsiktige lån og kreditter, og fornyet heller ikke kortsiktige kreditter, men Frankrike var villig til å gi kreditt, og var blitt en viktig medspiller i tysk økonomi. Likevel søkte Brüning som kansler alltid alle muligheter til å fornærme Frankrike. De franske kredittene forsvant da også til slutt.

Clingan går detaljert gjennom finansproblemene og de løsningsforslag som forelå og de krav ulike politiske parti satte fram, og de løsningene som ble valgt. Jeg vil ikke referere alle detaljene, men viser heller til boka og sier at de politiske partiene i Tyskland ofte var lite samarbeidsvillige, og handlet ofte som representanter for særinteresser, og stod steilt på disses krav, men det fantes likevel ofte manøvringsrom. Men ministrene i regjeringene var ofte like rigide som de politiske partiene.

Derfor hadde Müllers regjering måttet gå av - selv om de problem som den stod overfor var overkommelige. Og Brüning overtok. Og han var enda mer rigid enn sine forgjengere. I Brünings regjering fortsatte Paul Moldenhauer som finansminister, etter også å ha vært finansminister i Müllers avtroppende regjering. Brünings regjering arvet de forslagene til finansielle reformer som var lagt fram i Müllers regjering. De inkluderte avgiftsøkning på øl og mineralvann og olje. Den 14. april ble et kompromiss om arbeidsløshetstrygdas avgiftssats vedtatt, uten at hele budsjettet var ferdig og vedtatt. I ingen av de videre forslagene som ble lagt fram ble det foreslått å be om tillatelse til å ta opp nye lån fra Riksbanken, selv om dette ville ha satt regjeringa i ei mye friere stilling og gitt den langt større handlingsrom, og kanskje gitt den mulighet til å inngå et kompromiss med SPD, skriver Clingan, (og dermed unngå det fatale valget i 1930 som innledet nazistenes seiersmarsj.)

Brünings situasjon liknet på den Luther og Reinhold hadde vært i fire år tidligere. Tysk økonomi var i tilbakegang, og Riksbanken hadde ført en stram pengepolitikk. Forskjellen var at i 1926 hadde ikke staten vansker med likviditeten. Luther og Reinhold hadde ikke bare gjennomført skattelette for næringslivet, men også firedoblet statens kreditt hos Riksbanken. Dersom Brüning hadde foreslått å doble kreditten våren 1930 ville Riksdagen vedtatt dette. Da kunne budsjettet raskt ha blitt vedtatt og gitt en sikring for redusert skatteinngang og skapt trygghet blant investorene.

Youngplanen som nettopp var blitt vedtatt hadde gitt Tyskland mindre årlige betalinger av krigserstatninger og den hadde gjort slutt på okkupasjonen av Rhinland og gitt Riksbanken og jernbanene over i tysk kontroll. Youngplanen hadde også gitt Tyskland et nytt lån på 1,2 milliard riksmark. Og den burde ført til bedre forhold mellom Tyskland og Frankrike. Siden midten av 1928 hadde Frankrike gitt så mange lån til Tyskland at Tyskland var avhengig av disse lånene for fortsatt vekst og stabilitet.

I slutten av mai var enda ikke budsjettsituasjonen avklaret. Og den så verre ut. Regjeringa ville vurdere tiltak for å skape arbeidsplasser, som boligbygging og jernbaneutbygging. Dette ville gi et underskudd på en milliard riksmark. Moldenhauer foreslo å selge aksjer i jernbanene og å øke enkelte skatter og avgifter for å dekke underskuddet. Etter at Riksdagen ikke gikk med på avgiftsøkningene foreslo Moldenhauer å redusere lønningene for de statsansatte. Brüning støttet dette forslaget, som kunne ta tilbake den svært kontroversielle store lønnsøkningen fra 1927. Fortsatt var utgifter på førti millioner riksmark ikke dekket inn, og da Moldenhauer ikke fikk vedtatt dekningsforslag for disse utgiftene gikk han av som finansminister. Hermann Dietrich fra det demokratiske partiet overtok som finansminister. Han var fra Baden, og hadde vært ordfører i Konstanz under krigen, og han representerte småbrukerne i det vestlige Tyskland. De ønsket en annen landbrukspolitikk enn de dominerende junkerne.

Etter hvert som månedene gikk ble de inntektene som de foreslåtte skattene kunne gi mindre. Utsettelsene reduserte skattegrunnlaget, og budsjettforslaget måtte justeres, og uspesifiserte innsparinger ble tatt med i budsjettforslaget. Det totale forslaget ville øke skattene og redusere statens utgifter. Riksrådet aksepterte planen til Brüning den tredje juli. Men i Riksdagen ville verken SPD eller nasjonalistene støtte budsjettforslaget. Og heller ikke Sentrumspartiet satte pris på forslaget. I budsjettforslaget var det en hodeskatt som DVP krevde og kutt i arbeidsløshetstrygda som begge møtte sterkt motstand i deler av Sentrumspartiet, og i SPD. Riksdagen ville ikke vedta det budsjettet som Brüning la fram.

Riksdagen ble truet med at dersom den ikke vedtok budsjettet ville den bli oppløst og det ville bli skrevet ut nyvalg. Mange lokalvalg og delstatsvalg fortalte tydelig om sterk framgang for nazistene, men Brünings regjering prøvde ikke å vurdere om en nyvalgt Riksdag ville bli lettere å samarbeide med enn den sittende Riksdagen, og ingenting tydet på at samarbeidssituasjonen ville bli bedre, eller at det på noen måte ville bli lettere å få vedtatt eller forhandlet fram et budsjett. Men regjeringa ville ikke gå inn i reelle forhandlinger med SPD, og den hadde heller ikke fantasi til å foreslå gjennomgripende reformer som kunne vinne en majoritet i Riksdagen. Usikkerhet omkring budsjettet fikk investorer til å føre midler ut av Tyskland sommeren 1930.

Da krisen brøt ut midt i juli var riksbankpresident Luther i Basel. Mens Luther var finansminister hadde han selv gjerne tatt i bruk unntaksfullmakter og brukt nødsforordninger for å styre, men nå bad han Brüning om å unngå dette, siden det ville skade Tysklands omdømme og internasjonale kredittverdighet. Luther sa til Brüning at så lenge det var mulig å få et budsjett vedtatt av Riksdagen måtte det gjøres, og i en slik situasjon måtte ikke budsjettet tvinges gjennom ved hjelp av unntaksfullmakter mot Riksdagens vilje. Men Brüning ville ikke inngå kompromiss med SPD.

Derfor laget Brüning en forordning der han la inn hodeskatten og diverse skatteøkninger og kutt i arbeidsløshetstrygd og syketrygd og andre velferdsordninger og subsidier til godseierne etc. SPD ville stemme mot dette forslaget. Natt til 17. juli gjorde Hugenberg det klart at også DNVP ville stemme mot forordningen til Brüning, selv om enkelte medlemmer fra DNVP støttet Brünings forslag. Riksdagen avviste forslaget med 236 stemmer mot 221 stemmer. Brüning hadde truet med å skrive ut nyvalg dersom forslaget ikke ble vedtatt, og nå oppløste han Riksdagen og skrev ut nyvalg. Mens Riksdagen var oppløste kom Brüning på nytt med forordningen. Dietrich kalte det for "tiltak for å rette opp arbeidsløshetstrygden og gjøre det mulig å sette de arbeidsløse i arbeid".

Brünings program fra 1930 var en katastrofe som var helt unødvendig. Det har vært gjort forsøk på å forsvare Brüning. Clingan nevner at Knut Borchardt har hevdet at lønningene var for høge i forhold til produktiviteten og at deflasjonen var sunn politikk. Men bedriftsregnskap fra denne tiden som fram til de siste årene har vært unndratt offentligheten viser at næringslivet hadde langt større lønnsomhet enn det selv hevdet, og uten problem kunne betale de lønningene som ble betalt. Balderston har pekt på at Brünings handlingsmuligheter var sterkt begrenset siden Tyskland, i motsetning til andre land med et fungerende kapitalmarked, ikke hadde likviditetsreserver. Det stemmer, men en viktig grunn til dette var at det ikke var blitt gjort et grundig arbeid for å utvikle den tyske statens kreditt. Parker Gilbert hadde pekt på dette i sin rapport fra juni 1927.

Borchardt så ingen alternative handlingsmåter for Brüning. Utenlandsk kreditt ville bli fulgt av politiske krav. Innenlandsk kreditt ville støte mot Riksbankloven. Youngplanen hadde forbudt devaluering av marken og kontrollerte bankkreditten. Og det var frykt for inflasjon (husk hyperinflasjonen!). Men Clingan skriver at ingen av disse argumentene er holdbare. Franske investorer hadde satt store pengemengder inn i Tyskland uten å stille politiske krav. Alle de revideringer som Youngplanen medførte gikk i tysk favør. Staten kunne stifte gjeld uten å involvere Riksbanken innenfor gjeldende kredittrammer, selv om økte kredittrammer krevde lovvedtak. Dette hadde blitt gjort i 1926. Det var ikke behov for devaluering før etter august 1931. Frykten for inflasjon spilte ingen rolle i 1930, men var tydelig til stede i bankkrisen i 1931. Da Brüning ble kansler var det klart at krisen ikke ville være kortvarig, og i 1925-26 hadde Luther og Peter Reinhold innledet motkonjunkturpolitikken mindre enn seks måneder etter at nedgangstiden begynte.

Mangelen på tillit fra investorer og mangel på en strukturert gjeld førte ikke til at Brüning var uten alternativ. Det ville ha vært mulig for Brüning å utvikle et samarbeid med en majoritet i Riksdagen for å utvide statens kredittrammer. En fordobling av kredittrammene til 800 millioner mark ville ha vært en god start. Reinhold og Luther fikk i sin tid kredittrammene firedoblet. Virkningen av å låne penger framfor å dra inn kjøpekraft ved å redusere statens utgifter og øke skattene ville vært enorm. Brüning startet en ond spiral ved å øke skattene og redusere de offentlige utgiftene. Den enorme og økende arbeidsløsheten reduserte kjøpekraften i befolkninga sterkt, og dermed den økonomiske aktiviteten. De høge arbeidsløshetstrygdepremiene ga arbeiderne mindre kjøpekraft og gjorde arbeidskraft kostbar, og fremmet slik oppsigelser og økende arbeidsløshet. Dette førte også til at statens skatteinntekter ble mindre enn anslått, og dette førte til stadige budsjettkriser.

Clingan skriver at det ikke var til å unngå at den internasjonale depresjonen rammet Tyskland, men Brünings politikk gjorde krisen mye verre for Tyskland enn nødvendig. Ved å føre en annen politikk kunne Tyskland både ha blitt mindre hardt rammet og ved å velge å samarbeide med Riksdagen kunne han ha unngått å avvikle valg til Riksdagen mens krisen var som hardest, og dermed kunne Tyskland unngått at nazistene overtok styret av Tyskland.

Brüning og Hindenburg utlyste nyvalg til Riksdagen i september 1930. Det ble ikke vurdert hvilket resultat valget ville gi. Regjeringene hadde i 1920, 1924 og 1928 diskutert hvilket valgutfall som kunne ventes før det ble utlyst nyvalg, og det hadde vært mulig å forutsi hvordan valgvinden blåste. Dette ville også ha vært mulig i 1930. Hans Schäffer forutså i et brev til Max Warburg nazistenes sterke vekst. Og i 1944 skrev Brüning i et brev til Arnold Brecht at han hadde ventet nazistenes sterke framgang. Utlysning av nyvalg i 1930 var svært uansvarlig. Var Brüning bare dum eller var han ondsinnet?

Ved valget i 1930 ble nazipartiet det nest største partiet i Tyskland. Utlandet reagerte sterkt på dette, og begynte å trekke investeringer ut av Tyskland i stor stil, og Tyskland mistet kredittverdighet og var ikke lenger i stand til å få langsiktige kreditter og lån fra utlandet.

Brüning fortsatte å arbeide med sin sparepolitikk, og hadde ikke lært noe som helst fra valget. Den voksende arbeidsledigheten økte underskuddet i arbeidsløshetstrygdefondet. Skatteinngangen sviktet.

Regjeringa måtte også arbeide med 1931 budsjettet. Dietrich anslo at det ville ha et underskudd på 618 millioner riksmark, først og fremst på grunn av lavere skatteinngang. Regjeringa besluttet å kutte i budsjettet ved å redusere utbetalingene til arbeidsledige og lønningene til offentlig ansatte. Stegerwald ville utvikle nye måter å bekjempe arbeidsledigheten på, men Dietrich satte seg mot tiltak for å få flere i arbeid. Han mente at dette burde overlates til privat sektor. Stegerwald sa at den kommende vinteren ville bli svært vanskelig dersom regjeringa ikke gjorde noe for å få flere i arbeid. Regjeringa sparket seks prosent av de offentlig ansatte i administrative stillinger og kuttet lønna for de gjenværende offentlig ansatte med fem prosent. Den kuttet også overføringene til kommunene og økte noen av skattene og økte også arbeidsløshetstrygdepremien til 6,5 prosent. Delstatene og enda mer byene havnet i en situasjon med kroniske underskudd.

Hvilke planer eller hensikter hadde Brüning? Clingan skriver at Brüning skrev i memoarene sine at han fortalte Luther at han ville gjennomføre en annen runde med lønns- og prisdeflasjon og bruke Tysklands vanskelige situasjon til å få slutt på krigserstatningene for godt. Med en gang Youngplanen ikke lenger bandt Tyskland ville han devaluere den tyske valutaen med tjue prosent. Brüning noterte seg at Luther var ganske sjokkert, men han fortsatte med planen sin.

I følge Max Habermann planla Brüning å bygge et budsjettoverskudd og deflatere priser og lønninger for å skape et stort handelsoverskudd som ville kunne brukes for å presse de allierte til å gå med på å avvikle krigserstatningene. Dette var fri fantasi; kort før Brüning overtok som kansler hadde det amerikanske senatet vedtatt Hawley-Smoot avgiftsbestemmelsene, som satte i gang en alminnelig handelskrig og gjorde det umulig for Tyskland å oppnå et stort handelsoverskudd.

I slutten av 1930 dominerte franske kreditorer Tysklands kortsiktige gjeld. Dersom Brüning truet Frankrike kunne de påføre tysk økonomi alvorlig skade. Men Brüning syntes ikke å være klar over dette, og over at USA hadde sluttet å gi lån og kreditter til Tyskland. Han prøvde fortsatt å trekke amerikanske kreditter til Tyskland. Brüning mente at sparsomhetspolitikk og balanserte budsjett ville gi Tyskland ny kredittverdighet i USA og trekke amerikansk lånekapital til Tyskland. Dette var enda et tegn på at Brüning hadde mistet kontakten med virkeligheten og førte en hallusinatorisk politikk.

Delstatene protesterte mot den planlagte budsjettet for 1931 på grunn av de konsekvensene som det hadde for delstatene. Delstatene hadde kuttet hardt i sine budsjett, og stod overfor store underskudd.

Sosialdemokratene var i en vanskelig situasjon etter valget i september 1930. Partiet kunne stemme for å forkaste Brünings forordning. Da SPD krevde at hodeskatten ble fjernet truet Brüning med at Sentrumspartiet da kunne bli trukket av den regjerende koalisjonen i Preussen. SPD fryktet at nyvalg ville styrke de ekstremistiske partiene, og ville derfor avstå fra å stemme ved avstemming over forordningen. Den nye styrken til nazistene hadde redusert handlingsrommet til Brüning. De politiske mulighetene hans var konsentrert omkring spare- og nøysomhetspolitikken. Nazistene kom med forslag om lovgivning som ville konfiskere kapital som ble brukt av jøder og andre "suspekte" personer, og dette skremte Brünings regjering fra å bringe på bane lovgivning om banker og kreditt, siden dette fikk nazistene til å ta fram sine forslag og brakte regjeringa inn i en voldsom agitasjon som den ville unngå.

Riksdagen aksepterte budsjettet for 1931, men det var et budsjett som ikke holdt mål. Skatteanslagene som det bygde på var feilaktige, og utgiftene til arbeidsløshetstrygd og krisehjelp ble større enn beregnet. Også delstatenes budsjettanslag sviktet og også deres budsjett gikk med underskudd.

Den femte juni 1931 kom Brüning med en forordning for å dekke underskudd. Budsjettene ble kuttet. Det samme ble lønningene for offentlig ansatte, og noen avgifter ble økt. Bankene ble tvunget til å kjøpe statsobligasjoner. Det ble også bevilget penger til nødsarbeid. Brüning ønsket også å be om at krigserstatningene og Youngplanen ble reforhandlet. Dette kunne øke kapitalflukten, mente Luther. Men Dietrich mente at høg diskontorente kunne motvirke kapitalflukt.

Brüning trodde at det balanserte budsjettet som han la fram og forslagene om nye forhandlinger om Youngplanen kunne forbedre tysk kreditt. Men han tok feil, blant annet siden budsjettforslaget ikke inneholdt effektive forslag til tiltak for å motvirke depresjonen. Regjeringa kunngjorde at Tyskland var i en prekær økonomisk og finansiell situasjon, og det forbedret slett ikke kreditten, selv om kunngjøringen var ment å styrke forslaget om nye forhandlinger om Youngplanen med sikte på å avskaffe krigserstatningene. En økonomi som ble framstilt som å være på sammenbruddets rand var ikke et godt investeringsobjekt og lite kredittverdig. Og den politiske situasjonen i Tyskland tydet ikke på at det kunne ventes endringer som ville gjøre tysk økonomi mer tillitvekkende.

Den totale situasjonen førte til økt kapitalflukt fra Tyskland. Fra 26. mai til 15. juni 1931 tapte Riksbanken en milliard mark i valutareserver. Det ble også sterk pågang på bankene for å ta ut penger. Riksbanken satte diskontrenta opp til sju prosent. Siden Tyskland var i en deflasjonssituasjon betydde dette at den reelle renta var omkring femten prosent, skriver Clingan. Dette gjorde investeringer ganske håpløse, og skapte en svært vanskelig situasjon for personer og bedrifter med gjeld, spesielt for bøndene.

Fra 30. mai til 1. juli tapte Tyskland 1,5 milliard mark i gull og utenlandsk valutareserver. Luther mottok nødhjelp på 100 millioner dollar fra Bank of England, Federal Reserve og den franske sentralbanken og Bank of International Settlements. Bankers Trust kuttet kreditten til Deutsche Bank. Sammenbruddet til Nordwollekonsernet og tilbaketrekning av 800 millioner mark førte til at Darmstädter- und National Bank (Danat) brøt sammen den 13. juli. Den 15. juli ble den tyske diskontorenta økt til ti prosent og lombardrenta til femten prosent. Den betyr at den virkelige renta var 15-20 prosent. Men det var ikke nok til å stabilisere situasjonen, og diskontorenta ble økt til 15%, og hver kunde fikk bare ta ut hundre mark fra bankene per dag.

Rikets budsjettunderskudd vokste. Dette var situasjonen også for byene. I begynnelsen av august foreslo Dietrich nye skatteøkninger.

Løsning på krisen ble søkt utenlands. Bare Frankrike var i stand til å gi nye lån og kreditter siden USA og England var så hardt rammet av depresjon, mens Frankrike gjennom flere år hadde bygd opp gullreserver. Frankrike hadde vært den viktigste kilde for kortsiktige lån og kreditter til Tyskland siden 1928.

Tyskerne var redde for at Frankrike ville komme med politiske krav som måtte oppfylles som betingelse for lån. Men de kravene som ble fremmet var ubetydelige og burde være lette å oppfylle. Frankrike krevde at Tyskland skulle slutte å bygge nye slagskip og love å ikke be om revisjon av Youngavtalen og opprettholde status quo i forhold til Østerrike. Til gjengjeld kunne Tyskland få et lån på 500 millioner dollar som skulle nedbetales over ti år. Dette var rimelige krav som gikk ut på at Tyskland skulle holde seg til det landet allerede hadde forpliktet seg til. Dersom dette hadde blitt akseptert av Brüning kunne budsjettet ha blitt stabilisert og kredittkrisen vært over og ny økonomisk vekst kommet i gang. Men Brüning var ikke fornøyd. Dette er avgjørende for Borchardts teori om at Brüning var i en tvangssituasjon. Borchardt skrev at Hindenburg truet med å gå av dersom Brüning aksepterte det franske lånet, men Clingan sier at det ikke finnes noen samtidige kilder som viser dette. Hindenburg var i Neudeck under hele bankkrisen, og var ikke aktiv.

Delstatene fikk også stadig større likviditetsproblem etter at staten reduserte overføringene. Staten krevde at delstatene skulle skjære ned på utgiftene. Delstatene i sør så dette som bevisst politikk for å underordne delstaten i sterkere grad under sentralmyndighetene. Dette stemmer antagelig ikke. Høsten 1931 hadde sparebankene gjennom en forordning fått forbud mot å gi kreditt til lokale institusjoner. En annen forordning autoriserte delstatene til å tvinge kommunene til å ha balanserte budsjett. De første programmene som ble kuttet bort var de som ga arbeid til arbeidsledige. Brünings forordningener forbrøt seg klart mot delstatenes og kommunenes rettigheter.

Fra 13. juli til 3. september 1931, og igjen fra 3. oktober til 12. april 1932, var aksje- og obligasjonsmarkedet stengt på grunn av finanskrisen.

Mens staten kuttet ned på sosiale utgifter hadde den ingen problem med å hjelpe banker som ikke greide forpliktelsene sine. Staten støttet både Danat og Dresdener Bank med massive kjøp av aksjer. Den statsstøttede Golddiskontobanken hadde mer enn 50% av aksjene i disse bankene, og staten eide i tillegg 14% av aksjene direkte. Statens støtte også andre banker med store beløp, som Deutsche Bank. Men staten benyttet ikke den kontrollen den fikk over bankene til å tvinge bankene til å kjøpe statsobligasjoner. Det kom derimot nazistene til å gjøre for å få Tyskland ut av depresjonen.

Situasjonen ble enda vanskeligere etter at England devaluerte pundet den 20. september 1931. Det gjorde engelske varer mer konkurransedyktige i forhold til tysk eksport. Andre land forlot gullstandarden og reduserte sine krav til hvor store beholdninger av gull og fremmed valuta de skulle ha i forhold til mengden av egen valuta som var i omløp. Men de fleste regjeringa satte opp rentene for å beskytte valutaene. Tyskland devaluerte ikke valutaen, men reduserte skatten på formuesavkastning med 20% og prøvde å redusere lønningene enda mer. Regjeringa ville løsne på pengepolitikken, og selv Dietrich så at deflasjonspolitikk ville føre til katastrofe. Riksbanken måtte redusere rentene. Men Riksbankens president Luther mente at Riksbankens reserver var for svake og at det var fare for inflasjon. Luther sa at han ville ikke sette ned rentene før lønningene var gått ned med tjue prosent til.

Pengemengden i Tyskland var blitt redusert sterkt. I november 1929 hadde valutaen og pengeinnskuddene utgjort 24 milliarder riksmark, og i februar 1932 var dette redusert til 19 milliarder riksmark. Denne pengemengden skulle være 40 prosent dekket av gull og utenlandsk valuta. Først sent i 1931 tillot Luther at dekningsgraden ble mindre enn 40%, og i oktober 1932 falt den til 15%. Men dette var ikke ekspansjon av pengemengden, bare gjenopprettelse.

Dekretet fra oktober 1931 forlenget budsjettåret til juli 1932 på grunn av usikkerhet og planer for krigserstatningene. Brüning hadde oppdaget at det var en krise på gang. I desember var et underskudd på 600 millioner mark i budsjettet blitt oppdaget. Brüning presset forsatt på for at budsjettet måtte være i balanse, og sa at det ville imponere de allierte i forhandlinger med Tyskland. Det var stikk mot det Stresemann hadde sagt i 1926. Stresemann hadde sagt til Luther og Reinhold at dersom Tyskland syntes å ha tilstrekkelig med penger ville de allierte tro at Tyskland hadde god evne til å betale krigserstatninger. Derfor kunne det være bedre om Tyskland opererte med underskudd på budsjettene. Luther satte seg mot at Brüning brukte forordningen til å kutte diskotorenta. Brüning økte omsetningsskatten til 3,5%. Økonomiminister Hermann Warmbold protesterte siden denne skatten ville fjerne omkring en milliard mark fra økonomien, og foreslo heller å låne pengene. Men dette satte resten av regjeringa seg mot. Warmbold nektet å undertegne den forordningen som økte skatten og ville heller gå ut av regjeringa. Balderston så denne forordningen som den største feilen til Brüning. På dette tidspunktet hadde lønningene til de offentlig ansatte blitt redusert med en fjerdedel siden Brüning ble kansler.

I slutten av 1931 var det mange som forkastet Brünings politikk og foreslo alternativ. I økonomidepartementet var det mange som gikk inn for en mer ekspansiv finans- og pengepolitikk. Ernst Wagemann, sjef for Statistisk sentralbyrå, hadde laget mye av programmet fra 1926. I januar 1932 trakk han opp et program for økonomisk gjenoppbygging. Sentralt i det var å gi tre milliarder i lån fordelt på mindre summer, og å innføre en mer elastisk kredittpolitikk. Brüning, Luther og Dietrich var skeptiske overfor denne politikken. Men nazistene adopterte Wagemanns plan som sin økonomiske politikk.

Rudolf Hilferding stod for en konservativ økonomisk politikk, og fagbevegelsen hadde blitt lei av Hilferdings økonomiske linje. I slutten av 1931 foreslo Wladimir Woytinsky, Fritz Tarnow og Fritz Baade "WTB planen". Den foreslo at kreditter på ti milliarder mark skulle bevilges for å bygge boliger og veier. Det ville gi arbeid til en million arbeidere og spare 600 millioner mark i arbeidsløshetstrygd. Hilferding angrep planen, men i 1932 gikk fagbevegelsens sentralorganisasjon - ADGB (Allgemeiner Deutscher Gewerkschaftsbund) - inn for planen og forkastet Hilferdings konservative politikk. Men SPD nektet å støtte den nye og ekspansive politikken etter at Hilferding hadde fordømt den siden den ikke var marxistisk og siden den stilte spørsmålstegn var arbeidsverditeorien og ikke tilskrev depresjonen til det "kapitalistiske anarkiet".

I begynnelsen av 1932 anslo regjeringa at det var 5,6 millioner arbeidsledige tyskere og at 800.000 ikke hadde rett til noen form for støtte. Dietrich ville kutte enda mer i støtten til de arbeidsledige. Stegerwald sa at det var politisk umulig. Brüning ville binde sammen nedskjæringer i budsjettet og tiltak for å skape arbeidsplasser. Dietrich stod på at hovedsaken var et balansert budsjett.

I desember 1931 kom Brüning med en ny forordning som ikke løste budsjettkrisen. Den 17. mars fortalte Brüning regjeringa at den måtte være forberedt på det verste, og selv etter harde kutt anslo Schäffer at staten ville være fullstendig pengelens i august. Brüning arbeidet med en forordning som skulle autorisere lån på 1,1 milliarder mark for å dekke under budsjettunderskudd. Dersom Brüning hadde autorisert dette låneopptaket i begynnelsen av sin kanslerperiode, skriver Clingan, kunne han ha skapt større økonomisk aktivitet og større skatteinngang, og unngått de underskuddene han nå måtte dekke med lån. Og viktigst av alt: depresjonen ville ikke ha blitt så enormt mye hardere i Tyskland enn i andre land. Brüning ville ikke ha trengt å skrive ut nyvalg i 1930, og nazistene kunne ha vært holdt stangen. Brüning kunne ha samarbeidet med Riksdagen.

Ettersom de tyske finansene var ødelagt og illusjonene brutt ville Brüning fastslå sin autorisering til å ta opp lån i en forordning. Men gjeldsadministrasjonen satte seg mot dette siden det ikke var konstitusjonelt. Brüning måtte derfor gå til Riksdagen. Der fikk Brüning tillatelse til å låne 1,3 milliarder mark med 287 stemmer mot 260 stemmer. I de siste desperate seks vekene av tida som kansler begynte Brüning å få noe til. Regjeringa arbeidet for å få kredittsystemet til å fungere og gjorde ferdig et program for sysselsetting. Kort før Brüning måtte gå av som kansler forklarte han depresjonen med to forhold: at etter krigen måtte det komme en tid med fallende levestandard, og usikkerheten omkring krigserstatningene skapte politisk usikkerhet og usikkerhet i økonomien. Brüning mente at krigserstatningene måtte gjøres opp for at depresjonen skulle avsluttes.

Clingan avslutter dette kapitlet med å skrive at Balderston konkluderte med at det eneste virkelige alternativet til deflasjon var tap av den finansielle disiplinen. Han er enig med Borchardt og Harold James i at det var sterke begrensinger for budsjettpolitikken som Brüning kunne føre og at Tyskland måtte bygge tillit til valutaen. Men etterfølgerne til Brüning var slett ikke mer tillitvekkende enn Brüning, og likevel var de i stand til å føre en mer fleksibel budsjettpolitikk som medvirket til at den tyske økonomien begynte å vokse. Selv i 1935 var tilliten så liten at Hitler hadde vanskeligheter med å selge obligasjoner, men hans økonomer var blitt så dyktige i å manipulere gjeld at den greide å skape vekst. Løsningen på gåten om Brünings økonomiske politikk ble funnet av Dieter Hertz-Eichenrode. Brüning hadde dogmatiske forestillinger om økonomien, og Reinhold og Köhlers økonomiske politikk hadde forskrekket Brüning. Da Brüning selv fikk mulighet til å føre politikk ville han med en gang rette på det han så som feilene til Reinhold. Han så på motkonjunkturpolitikken i 1926-27, på sysselsettingstiltakene og skattenedsettelsene som feilgrep. Brüning var besatt av dette. Han innrømmet aldri at Reinhold førte en vellykket politikk mens han selv førte en mislykket politikk.

Brüning hadde begrensede muligheter, men de fleste begrensningene hadde han påført seg selv. Han kunne ha ført en politikk som reddet demokratiet og som unngikk Hitlers herredømme.

Lenker:
Neste kapittel
Heinrich Brüning og Katastrofen
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: