Hungerskansleren og Katastrofen

Femte del

Fra Arbeidsledighetstrygd til Tvangsarbeid

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:


Fra Arbeidsledighetstrygd til Tvangsarbeid

Omformingen av Trygdeytelsene i Tyskland 1927-33

Dette underkapitlet bygger på Heidrun Homburgs artikkel "From Unemployment Insurance to Compulsory Labour: The Transformation of the Benefit System in Germany 1927-33".

Under depresjonen omkring 1930 ble arbeidsløsheten høgere i Tyskland enn i noe annet land. Heidrun Homburg skriver at i samtiden ble mange klar over at den alminnelige og utbredte økonomiske, sosiale og psykologiske elendigheten også skyldtes den måten staten, under ledelse av kanslerne Brüning (fra 30. mars 1930) og Papen (fra 1. juni 1932) og Schleicher (fra 3. desember 1932 til 30. januar 1933), styrte krisens utvikling på. Den ene etter den andre av dem brukte nødsforordninger til å redusere lønningene og øke skattene og å skjære ned trygder og annen understøttelse for å få budsjettene til å gå i balanse.

Denne elendigheten [som var den viktigste grunnen til nazistenes maktovertakelse] ble i betydelig grad skapt av statens politikk overfor de arbeidsløse. Dette kan vises ved å framstille situasjonen til de såkalte velferdsarbeidsløse. De ble fratatt sine rettigheter i løpet av depresjonen, og de endte opp med å bli avhengige av offentlig støtte - sosialhjelp. Det var to andre grupper arbeidsløse, de som mottok arbeidsledighetstrygd og de som mottok krisehjelp. Men den største gruppen ble de velferdsarbeidsløse som levde av sosialstøtte. Og de hadde det vanskeligst.

Omtrent alle grupper ble berørt av den økonomiske krisen som ble intensivert fra sommeren 1929 og fram til sommeren 1932. Deretter ble krisen mildnet, før den igjen ble verre og nådde en ny topp rundt årsskiftet 1932/33. Våren 1933 begynte krisen å bli lettere. De som ikke mistet arbeidet fikk ofte redusert arbeidstid og måtte betale høgere skatter, og mange fikk redusert lønningene sine. De arbeidsløse mottok reduserte og færre ytelser fra det offentlige. Og stadig nye nødsforordninger strammet inn på bestemmelsene om hvem som kunne motta arbeidsledighetstrygd og støtte, og reduserte stadig støtten samtidig som færre fikk støtte. Forholdene ble så elendige at for mange stod den fysiske eksistensen på spill.

Vinteren 1930-1 begynte Ligaen for fri velferd - Liga der freien Wohlfahrtspflege - sin Vinterhjelpsaksjon- Winterhilfsaktion. Den viste til at ti millioner mennesker var avhengig av offentlig hjelp for å overleve. De fleste av disse var arbeidsløse eller tilhørte familier der hovedforsørger var arbeidsledig. Neste vinter hadde antallet mennesker som var avhengig av offentlig hjelp for å overleve økt til bortimot tretten millioner mennesker.

Før første verdenskrig hadde det lenge vært vanlig med tilnærmet full sysselsetting i Tyskland. Før krisen begynte i siste del av 1929 hadde det vært enkelte år på 1920-tallet med svært høg arbeidsledighet, som statistikken viser. Men etter 1929 ble arbeidsledigheten verre enn den hadde vært noen gang før. Og de som ble arbeidsledige kom ikke i arbeid igjen. Etter den store reformen av støtten for arbeidsløse i Lov om arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd (AVAVG) av 16. juli 1927 var det to kilder til hjelp for arbeidsledige: Arbeidsløshetstrygd (Arbeitslosenversicherung) og kriseytelse (Krisenfürsorge). I tillegg kom velferdssystemet. Arbeidsledighetstrygd ble finansiert av bidrag fra de som var i arbeid og av arbeidsgiverne, med like store bidrag, og også med bidrag fra staten. Kriseytelsene ble finansiert av staten (80%) og kommunene (20%). Det tredje støttesystemet, den såkalte velferdsstøtten, ble i sin helhet finansiert lokalt. De som mottok støtte fra de ulike kildene for støtte hadde ulike kvalifikasjoner for å motta støtte. De ulike kildene ga forskjellige støttenivå, og tidsrommet der det kunne bli betalt støtte varierte for de ulike kildene.

Alle som var i arbeid hadde plikt til å betale inn til arbeidsledighetstrygdefondet, og til gjengjeld hadde de krav på å motta arbeidsledighetstrygd dersom de ble arbeidsledige.

Brünings første nødsforordning kom 26. juli 1930. Der ble støttenivåene trukket opp slik: Arbeidsløshetstrygdepremien måtte betales av alle kroppsarbeidere som var i lønnet arbeid og alle funksjonærer som tjente opp til 8.000 mark. For funksjonærer som tjente mer var det frivillig om de ville forsikre seg. Men noen grupper ble ikke forsikret. Det gjaldt jordbruksarbeidere og skogsarbeidere og de som bare utførte tilfeldig arbeid mindre enn 24 timer i veka, og de som tjente mindre enn åtte mark i veka. I 1927 betalte arbeiderne og arbeidsgiverne 3% hver av den ansattes lønn inn til arbeidsløshetstrygdefondet. I desember 1929 ble innbetalingen økt til 3,5 prosent, og i juli 1930 ble den økt til 4,5 prosent og i oktober 1930 ble innbetalingen forhøyet videre til 6,5 prosent.

De som hadde betalt inn til arbeidsledighetstrygdefondet hadde krav på arbeidsledighetstrygd så lenge de var i stand til å arbeide så sant de var ufrivillig arbeidsløse og hadde arbeidet lenge nok til å opparbeide seg rett til trygd. Dette krevde at vedkommende hadde arbeidet minst 52 veker i de to foregående årene. Arbeidsledighetstrygd kunne ordinært utbetales i 26 veker (39 veker i spesielle tilfeller for arbeidere som var over 40 år gamle). Ytelsen ble utbetalt etter en venteperiode på tre, sju eller fjorten dager avhengig av den arbeidslediges alder og familieforhold. Det var avgjørende for trygdas størrelse hvor mye den arbeidsledige hadde tjent de siste seks vekene før vedkommende ble arbeidsledig. Trygdeutbetalingen bestod av en grunnstønad som var avhengig av tidligere inntekt og tillegg for ektefelle og barn.

Kriseytelse ble innført i 1927 ved AVAVG for perioder der det var lite arbeid å få. Det var Arbeidsdepartementet som satte denne ytelsen i verk, og den kunne avgrenses til å gjelde for bestemte yrker og områder. Det var ikke et trygdesystem der stønadsmottakerne hadde rettigheter, og heller ikke en sosialstøtte, men noe midt i mellom. De som var forsikret gjennom arbeidsløshetstrygdefondet og oppfylte krav som det stilte til å motta arbeidsløshetstrygd, men hadde gått ut den perioden der de kunne motta trygd, kunne få kriseytelse. De som ikke hadde arbeidet lenge nok de siste to årene til å få arbeidsledighetstrygd, men som hadde arbeidet og betalt arbeidsledighetstrygdepremie minst 13 veker de siste to årene, kunne også motta kriseytelse. Kriseytelsen var behovsprøvet. Det ble tatt hensyn til formue og den økonomiske situasjonen til de andre familiemedlemmene. I likhet med for arbeidsledighetstrygd stod størrelsen på ytelsen i et forhold til tidligere inntekt. Kriseytelse kunne utbetales i 39 veker, men kunne utvides med enda noen veker i spesielle tilfeller dersom mottakeren var over førti år gammel.

Velferdsstøtte var en sosial understøttelse. Den statlige forordningen om sosial støtte fra 13. februar 1924 påla de lokale myndighetene å støtte de trengende. Dekretet definerte de trengende som enhver som ikke kunne sørge for livets nødvendigheter selv samt de som var avhengige av ham, og som ikke kunne skaffe livets nødvendigheter fra noen annen kilde. Graden av nød ble fastsatt av de lokale myndighetene, og tok hensyn til arbeidsinntekt og formuesforhold til den trengende og vedkommendes familiemedlemmer. Understøttelsen skulle motvirke forarming og den skulle ikke sikte mot å bli varig. Den skulle sette den trengende i en situasjon der den trengende kunne ta vare på seg selv. Den skulle bare yte det aller mest nødvendige så lenge det var nødvendig. Denne støtten skulle betales tilbake, og var altså et lån.

Den mest ensartede av de tre gruppene av støttemottakere var de som mottok arbeidsløshetstrygd. De som mottok kriseytelse var en mer ulikt sammensatt gruppe. I den var både de som hadde gått tida ut på arbeidsløshetstrygd og de som hadde fått arbeid etter å ha vært på arbeidsløshetstrygd, men som hadde mistet arbeidet uten at de hadde arbeidet lenge nok til å opparbeide seg rett til å motta arbeidsløshetstrygd på nytt. Noen hadde hatt arbeid som ikke ga rett til arbeidsløshetstrygd. De som hadde det verst var de som hadde mottatt kriseytelse sammenhengende i 11/4 år, eller 13/4 for de over 40 år. Og de som var inne i en sirkel der de vekslet mellom korte perioder i lønnet arbeid, og så levde av kriseytelse og sosialhjelp, stod det ikke stort bedre til med. Den mest uensartede gruppen var de som mottok sosialstøtte. De ble gjerne kalt for "arbeidssky", "late", "trygdesvindlere", "unnalurere", "snikere", "asosiale". I denne situasjonen kunne de velferdsarbeidsløse utsettes for undertrykkende tiltak.

I juni 1929 var det i byene med over 50.000 innbyggere totalt 103.000 velferdsarbeidsledige. I september samme år var det 133.200, og antallet hadde økt til mer enn 200.000 i desember. I byene med mer enn 25.000 innbyggere hadde antallet personer i denne kategorien økt til 222.500 i slutten av desember 1929, men vokst til 404.000 i juli og videre økt til 445.000 i august 1930. De fleste velferdsarbeidsløse var arbeidsføre og arbeidsvillige. Dette framgår også av alderen til de som mottok denne formen for støtte.

Det var svært vanskelig for arbeidere over førti år å finne nytt arbeid, og omtrent umulig for arbeidere over 45 å skaffe seg nytt arbeid. Men det var personer i alle aldersgrupper blant de velferdsarbeidsledige. I januar 1929 var 22,9% av de som søkte om velferdsarbeidsledighetsstøtte over 45 år gamle, og 33,3% av de som søkte om kriseytelse. Etter hvert som krisen varte ved gikk gjennomsnittsalderen til de som søkte om støtte ned.

De velferdsarbeidsløse var først og fremst personer som hadde brukte opp de rettighetene de hadde til å motta arbeidsledighetstrygd og kriseytelse. De var også personer som ikke hadde hatt mulighet til å opparbeide seg rett til å motta disse ytelsene, enten på grunn av de ikke hadde arbeidet lenge nok i yrker som ga rett til trygdeytelser eller fordi de hadde utført arbeid som ikke ga rett til arbeidsledighetstrygd.

Ufaglærte arbeidere var spesielt utsatt for å miste arbeidet i nedgangstider. I dårlige tider ble de erstattet av faglærte arbeidere. De var derfor dømt til å ende opp blant de velferdsarbeidsløse i en økonomisk krisetid.

I slutten av august 1930 fikk de lokale myndighetene for første gang plikt til å sette opp statistikk over de arbeidsløse. Der ble de velferdsarbeidsløse definert som de som mottok lokal understøttelse på grunn av at de manglet arbeid. Dette var lønnsarbeidere som ikke hadde arbeid, men som hadde meldt seg som arbeidssøkende hos arbeidskontorene. Fra august 1930 til juli 1932 økte antallet velferdsarbeidsløse fra 453.000 til 2.290.000. Og økninga fortsatte: september 1932 2.046.000, oktober 1932 2.204.000, og i desember 1932 var det 2.407.000 velferdsarbeidsløse. I 1932 var det gjennomsnittlig 5.603.000 arbeidsledige. Av disse mottok 1.086.000 (19,4%) arbeidsledighetstrygd, 1.449.000 (25,9%) mottok kriseytelse, 2.047.000 (36,5%) var velferdsarbeidsløse, og 1.019.000 (18,2%) mottok ingen støtte. I mars 1932 ble velferdsarbeidsløshetsstøtte den viktigste formen for støtte til arbeidsløse. Det var de lokale myndighetene som stod ansvarlige for denne formen for støtte. Selv om denne gruppen ble stadig trangere definert fortsatte den å vokse. Etter forordningen om velferdsytelser fra 14. juni 1932, som trådte i kraft 31. august, ble de velferdsarbeidsledige definert som [tidligere] ansatte som er villige til å arbeide og er ufrivillig arbeidsledige, som ikke er over 60 år og er under direkte kontroll av arbeidskontoret i søken etter arbeid og som mottar offentlig støtte til livets opphold som står i forhold til standardene for sosialstøtte.

De aller fleste velferdsarbeidsledige var personer som var villige til å arbeide, men som ufrivillig var arbeidsløse. På denne måten ble skillet mellom systemet for understøttelse av arbeidsledige og det sosiale hjelpeapparatet systematisk undergravd, selv om intensjon bak innførelsen av kriseytelsene i 1927 hadde vært å holde de to systemene atskilt. Innføringen av kriseytelsen hadde vært en erkjennelse av at arbeidsledighetstrygden ikke lenger var tilstrekkelig i en økonomisk depresjonstid med høg arbeidsledighet, og at de arbeidsledige kan arbeide og derfor må være i kontakt med arbeidskontorene, mens de sosiale velferdsordningene ikke har noen kontakt med dette systemet og med arbeidsmarkedet.

Andre grunner for å innføre kriseytelsene var at det sosiale hjelpeapparatet var mildt sagt lite generøst, og de midlene det hadde til rådighet var temmelig begrensede.

Systemet med kriseytelser ble utsatt for angrep. Fra juni 1930 økte angrepene siden omorganiseringa av kriseytelsene førte til at mange av de som hadde mottatt dem ble overført til de kommunale sosiale hjelpeapparatene som velferdsarbeidsledige, og det medførte tunge økonomiske byrder for kommunene. Arbeidsministeren bestemte seg i juni 1929 for å begrense adgangen til kriseytelser og å redusere varigheten av dem. Fra 7. juli 1929 fikk bare faglærte arbeidere fra bestemte bransjer og funksjonærer kriseytelser.

Dekretet fastsatte en tilfeldig og utålelig tredeling av de arbeidsledige. Mange planer og forslag som skulle gjøre slutt på svakhetene i systemet kom, og de skjøv ansvaret for de arbeidsledige i stadig større grad over på det kommunale sosiale hjelpeapparatet, og skapte slik problemet med de velferdsarbeidsledige. Fram til høsten 1930 siktet de mot å opprette et klart og systematisk skille mellom kriseytelsene og den offentlige sosiale støtten. Staten skulle ha ansvar for de arbeidsledige som var arbeidsføre og arbeidsvillige, og de skulle motta enten arbeidsledighetstrygd eller kriseytelse. De lokale sosialkontorene skulle ta seg av de som ikke var i stand til å stå i arbeid. Men denne omorganiseringa ble ikke utført. Det kom ingen gjennomgripende reform, men bare små endringer i systemet. Den første reguleringen ble innført av Brüning i oktober 1930. Fra begynnelsen av november ble begrensningen av kriseytelsen til å gjelde bare for bestemte yrkesgrupper i områder med mer enn 10.000 innbyggere fjernet. Men nye alvorlige begrensninger ble innført. Unge arbeidere under 21 år og jordbruksarbeidere og hushjelper og tjenere ble ekskludert fra å motta kriseytelse. Og bare de som tidligere hadde mottatt arbeidsledighetstrygd, men gått ut tida, fikk nyte godt av kriseytelsene. Det lengste tidsrommet man kunne motta kriseytelse i ble redusert fra 39 til 32 veker ( fra 52 til 45 veker for de som var over 40 år). Disse begrensningene varte ved i resten av Weimarrepublikken. De nye reguleringene fra oktober 1930 betydde at det lengste tidsrommet det var mulig å motta ytelser fra arbeidsløshetsstøttesystemet (arbeidsledighetstrygd + kriseytelse) var 58 veker (71 veker for de over 40 år). Millioner arbeidsledige ble overført til kommunenes ansvarsområde. Man mente at dette ville redusere utbetalingene til de arbeidsledige og lette statens økonomiske situasjon.

Fra høsten 1930 ble diskusjonen om omorganisering av kriseytelsessystemet fokusert om kostnader og besparelser, mens tidligere diskusjoner om utvidelse av systemet opphørte. Kriseytelsene ble angrepet siden de ble sagt å være mer kostbare enn de sosiale ytelsene som de lokale myndighetene betalte ut. Presset fra den økonomiske krisen og de finansielle konsekvensene av regjeringas forordninger fra juli til oktober og også fordommer mot de arbeidsløse åpnet vei for en løsning som gikk ut over de arbeidsløse. Velferdsorganisasjoner, hvorav den mest innflytelsesrike var Den tyske forening for offentlig og privat velferd - Deutscher Verein für öffentliche und private Fürsorge - og kommunale politikere angrep tanken om kriseytelser som et alminnelig system for massevelferd og deres posisjon som en mellomting mellom trygd og sosialhjelp. De krevde at kriseytelsene ble innordnet under den lokale sosialhjelpen og dens metoder og prinsipp, for å spare penger. Dette ville innebære at kriseytelsene skulle bli behovsprøvd, og ikke lenger utregnet på samme måte som arbeidsledighetstrygden.

Videre kom Den tyske forening for offentlig og privat velferd, sammen med andre foreninger, med nye planer og forslag. Disse stilte spørsmål ved arbeidsløshetstrygdelovgivningen fra 1927. Noen av forslagene innebar avskaffelse av loven om arbeidsløshetstrygd. Det var mange ulike forslag. Fra høsten 1930 kom det forordning etter forordning som angikk kvalifikasjonen for å motta kriseytelse, og som førte til at kriseytelsene på mange måter ikke skilte seg fra falt den sosiale understøttelsen.

Samtidig ble det gjort store forandringer i arbeidsløshetstrygda. Det grunnleggende prinsippet fra 1927, at det skulle være et gjensidig forhold mellom bidrag til trygdefondet og rett til bidrag fra fondet ved arbeidsledighet, ble erstattet av prinsipp om sosial støtte for ulike grupper. Papens forordning fra juni 1932 utvidet dette prinsippet til å gjelde for alle trygdede personer. I den perioden der personer hadde rett til arbeidsledighetstrygd fikk de bare faktisk rett til utbetaling i de første seks vekene. Om det skulle bli foretatt videre utbetaling ut over de første seks vekene ble avgjort av de lokale myndighetene. Og størrelsen på utbetalingene kom til å variere etter lokale forhold. Allerede nødsforordningen fra 5. juni 1931 hadde redusert utbetalingene med 10-11%. Papens regjering reduserte arbeidsledighetstrygden videre med 23% og kriseytelsene med 10%. Samtidig ble sosialhjelpen redusert med 15%, etter å ha blitt redusert med 12% i nødsforordningen fra juni 1932.

Brüning og Papen brukte sin diktatoriske makt mot arbeidsledighetstrygdesystemet, selv om fasaden til systemet bestod. Det tredelte systemet av ytelser bestod: de to gruppene av arbeidsledige, der den ene mottok arbeidsledighetstrygd og den andre kriseytelse, og den tredje gruppen var de velferdsarbeidsledige om var overlatt til den lokale sosialhjelpen. I en rekke forordninger kom bestemmelser som stadig reduserte kriseytelsene, og reduserte dem så mye at for enslige og for arbeidsledige som hadde forsørgelsesbyrde ble kriseytelsene litt lavere enn de ytelsene personer som var avhengig av sosialhjelp mottok.

At de to systemene for ytelser ble brakt på linje var ikke til hjelp for de velferdsarbeidsledige. De var den eneste gruppen av arbeidsledige som var tvunget til å betale tilbake den offentlige støtten som de mottok.

De velferdsarbeidsledige var skilt ut fra andre arbeidsledige også på andre måter. Arbeidsledighetstrygda bidro også ved sykdom og opprettholdt pensjonsrettigheter i den perioden arbeidsledige hadde rett til arbeidsledighetstrygd. Slike ordninger fantes ikke for velferdsarbeidsledige. De velferdsarbeidsledige var dessuten avhengig av den lokale praksis som fantes. De hadde ingen rett til bestemte utbetalinger, men var avhengig av de lokale myndighetenes smak og behag.

De velferdsarbeidsledige kunne også få understøttelse mot å måtte arbeide for understøttelsen. Fra 1924 var de velferdsarbeidsledige den eneste gruppen som kunne være nødt til å arbeide for å motta understøttelse. Hvordan systemet fungerte var avhengig av lokale forhold. Dersom den velferdsarbeidsledige nektet å utføre arbeid som han ble pålagt kunne den velferdsarbeidsledige bli nektet understøttelse i en periode. Og dersom han fortsatt nektet å utføre arbeid kunne understøttelsen bli svært sterkt begrenset. Og de velferdsarbeidsledige som nektet å arbeide kunne bli plassert i institusjon.

Systemet med "velferd gjennom arbeid" var en form for tvangsarbeid. Den velferdsarbeidsløse ble truet med å bli karakterisert som "arbeidssky", og dette isolerte den velferdsarbeidsløse enda mer fra arbeidsmarkedet. Dette systemet var blitt vedtatt i 1923-24 mot stemmene fra SPD, og fagbevegelsen hadde også vært motstander av systemet. Systemet ble oppfattet på ulike måter av de som støttet det. Noen mente at det var en hjelp til å integrere de velferdsarbeidsløse i samfunnet, og andre mente at det var en plikt for de arbeidsløse å ikke ligge samfunnet til last.

De som støttet omleggingen av velferd fra å være en økonomisk ytelse til å bli et arbeidssystem hadde ulike grunner til dette. Motivene kunne være kritikk av Weimarrepublikkens velferdsstat eller forsvar av statens rett til å sette befolkninga i arbeid for å klare seg selv. Argumentene kunne være at den menneskelige kapitalen måtte vedlikeholdes gjennom økonomiske kriser, eller at de arbeidsledige måtte kontrolleres slik at arbeidsledigheten ikke ble for skadelig for samfunnet og for de arbeidsledige. De lokale myndighetene så gjerne at den velferdsarbeidsledige kom i en slik arbeidssituasjon at han opparbeidet rettigheter overfor arbeidsløshetstrygden. Da måtte han komme inn i normalt arbeid. Den velferdsarbeidsløse måtte få "samfunnsnyttig" arbeid som tilsvarte normalt arbeid. Når det ikke lenger ble betalt av sosial støtte måtte arbeidet fortsette under normale forhold.

Det var mange problem forbundet med å finne arbeid til de velferdsarbeidsløse. Det førte ofte til protester siden de velferdsarbeidsløse kunne bli satt til å utføre arbeid som normalt ville ha blitt utført av personer i normalt lønnet arbeid. Dette protesterte både fagbevegelsen og bedrifter mot. Fagbevegelsen protesterte mot at det normale arbeidet ble fortrengt og erstattet av nødsarbeid. Og de velferdsarbeidsledige kunne protestere mot det arbeidet de ble satt til å utføre og kreve at det ble klassifisert og betalt som ordinært arbeid, siden det ofte var det de faktisk utførte. Disse protestene hadde liten virkning. Fagbevegelsens protester ble undergravd av den økende arbeidsledigheten og av at loven om ansettelseskontrakt ble gjennomhullet av forordningene til Brüning og Papen. Staten protesterte også mot det arbeidet de velferdsarbeidsledige utførte, og hevdet at kommunene først og fremst var opptatt av å føre de arbeidsløse tilbake til arbeidsløshetstrygdesystemet. Og staten kom med bestemmelser som skulle hindre at dette var enkelt å gjøre.

Arbeid som høvde for de velferdsarbeidsledige var arbeid som ble definert som nyttig for allmennheten - "dersom arbeidet er til nytte for enhver og ikke individuelle personer eller private økonomiske foretak; eller dersom det er utført til alminnelig nytte for offentligheten eller dersom det sparer offentlige penger", som det ble definert av arbeidsretten. Eksempler som er gitt på slikt arbeid er rengjøring av parker, lekeplasser og kirkegårder, ombygging og renovasjon av offentlige plasser, statistiske undersøkelser, eller katalogisering og sammensetning av bibliografier i skoler og kontor.

Men denne lokale jobbskaping var ikke tilstrekkelig sett på bakgrunn av den enorme arbeidsledigheten og det svært store antallet velferdsarbeidsledige. Bare en svært liten del av de velferdsarbeidsledige fikk slikt arbeid. I Berlin var det for eksempel i desember 1929 omkring 44.450 arbeidsløse som mottok sosialhjelp, men bare 7.617 var i arbeid i "arbeid for velferd". I desember 1930 var det 116.150 arbeidsledige som mottok sosialhjelp i Berlin, men bare 6.500 deltok i "arbeid for velferd". I desember 1931 var det 220.940 personer i Berlin som mottok sosialhjelp, men bare 8.536 i "arbeid for velferd" tiltak. I desember 1932 var det 339.150 personer som levde av sosialhjelp i Berlin, men bare 8.897 som deltok i "arbeid for velferd" tiltak. I desember 1932 var det bare tre prosent av de 2.407.000 velferdsarbeidsledige i Tyskland som deltok i "arbeid for velferd" tiltak.

På landsbygda ble de velferdsarbeidsledige satt i tvangsarbeid i større grad enn i byene. På landsbygda var det vanlig at velferdsytelsene stod i forhold til hvor mye arbeid mottakeren utførte. Landsbygda hadde mindre åpen arbeidsledighet enn byene. Et problem med utendørs arbeid om vinteren var at de arbeidsledige ofte manglet vinterklær. Dersom de velferdsarbeidsledige protesterte mot det arbeidet de ble satt til eller mot forholdene som de måtte arbeide under hente det at de mistet understøttelsen, og de vant ikke fram med protester. De velferdsarbeidsledige måtte finne seg i det de ble utsatt for. De hadde ikke den beskyttelsen og de rettighetene som arbeidere hadde.

Det var opprinnelig et skille mellom "arbeid for velferd" og tvangsarbeid, men dette skillet ble utvisket. Den økonomiske krisen ble verre og stadig flere mennesker måtte be om sosialhjelp, og det ble stadig vanskeligere å gi de arbeidsløse som hadde mistet sine rettigheter til arbeidsløshetstrygd arbeid som kunne gi dem disse rettighetene tilbake. De lokale myndighetene begynte å sette de arbeidsløse til tvangsarbeid, spesielt etter midten av 1931. Fra sommeren 1930 hadde alle hindringer som stod i veien for tilfeldig behandling av tvangsarbeid blitt fjernet. Tvangsarbeidssystem var finansielt fordelaktige på to måter. Først ved at det var opp til det sosiale hjelpeapparatet å avgjøre om det ville betale for arbeidet ut over sosialhjelpsatsene. For det andre var de velferdsarbeidsledige fortsatt tvunget til å betale tilbake den støtten de mottok selv om den ble betalt til dem for at de utførte tvangsarbeid. Selv om de kunne håpe at dette ikke ville skje.

Det ble ikke satt opp statistikk over hvor mange mennesker som utførte tvangsarbeid. Dette tvangsarbeidet var ikke underlagt de lovene som ellers regulerte arbeidsforholdene, og flere typer arbeid ble også unndratt lovregulering. Dette gjelder for den "frivillige arbeidstjenesten" som Brüning innførte sommeren 1931. Nazistene brukte også dette opplegget og denne strukturen for sine jobbskapingstiltak.

Millioner av velferdsarbeidsløse hadde med vitende og vilje blitt marginalisert siden oktober 1930 av Brüning av Schleicher i deres regulering av kriseytelsene. Mange grundige analyser ble utført som fortalte regjeringene om de ødeleggende konsekvensene av deres politikk overfor de arbeidsledige. Den tilfeldige utelukkelsen av tusenvis av arbeidsløse fra kriseytelsene og overføringen av disse personene til sosialhjelp betydde at de risikerte å være arbeidsledige i all framtid. Hva dette betydde ble uttalt av Ludwig Eiter allerede i 1930. Han var en ekspert i de tyske kommunenes sammenslutning:

Den arbeidsledige personen selv føler at han ikke blir behandlet som en like i arbeidsmarkedet. Arbeidsgiveren regner ikke de velferdsarbeidsledige som kvalifiserte arbeidere, siden de er blitt isolert fra arbeidsprosessen gjennom så lang tid. Liknende holdninger er det i arbeidsformidlinga ..... er det blitt påpekt av et stort antall lokale velferdsorganisasjoner ..... Dette kan gå overens med trygdeprinsippet, men kan ikke bli forsonet med ansvaret som arbeidsformidlinga har til å sette folk i arbeid.

Det kom svært mange appeller til regjeringa som pekte på og kritiserte "atomiseringa av arbeidsmarkedet, klassifiseringa av de arbeidsledige i gode, middels og dårlige og den korresponderende "mentaliteten" som blir produsert med hver skadelig regulering" etter hvert som antallet velferdsarbeidsledige økte. Men dette brydde regjeringa seg ikke om, og regjeringene til Papen og Schleicher holdt seg til begrensningene av kriseytelsene og tredelinga av de arbeidsledige. Deres politikk aksepterte at de arbeidsledige ble holdt på sosialhjelp som velferdsarbeidsledige og de følgende prosessene: politisk radikalisering, eller oftere at de arbeidsledige sank ned i apati og resignasjon, med tilfeldige utbrudd av raseri og hat.

Regjeringene i 1930-33 opprettholdt atomiseringa av arbeidsmarkedet, og siktet mot sosial disiplinering av de arbeidsledige ved hjelp av den fragmentering og ødeleggelse av klassesolidariteten som var fundamentert i erfaringen til det frie lønnsarbeidet. Formålene og målene til denne politikken framgikk av argumentene om opprettholdelse av skillet mellom kriseytelser og offentlig velferd for de velferdsarbeidsledige som ble framført av arbeidsgiverne:

Presset skapt av tidsbegrensning på arbeidsledighetsytelser kan ikke bli opphevet. Det er nødvendig for å opprettholde anstrengelsene til de arbeidsledige for å finne arbeid og å øke deres forberedelse til å akseptere arbeid som blir tilbudt, og å overføre industriarbeidere til jordbruksarbeid. Videre var det regnet for sikkert at etter diskvalifisering fra ytelser vil de arbeidsledige selv i økende grad føle seg ansvarlige for å sørge for seg selv og sine familier. Dette styrker videre deres vilje til å arbeide.
(Dette er et sitat fra "Wohlfahrtserwerblose und Gemeide - Denkschrift des Deutschen Industrie und Handelstags - Berlin, juni 1930)

Dette forsøket på å isolere de arbeidsløse og få dem til å føle seg moralsk ansvarlig for sin skjebne, og dra deres oppmerksomhet bort fra den strukturelle krisen til det økonomiske systemet og mot seg selv som individ ble videre styrket av arbeidsløshetspolitikken til regjeringene. Dette ble gjort ved å legge byrdene over på de lokale myndighetene til de ikke lenger var i stand til å bære dem, som en lokalpolitiker i Nürnberg pekte på:

Den uunngåelige konsekvensen var en reduksjon av offentlig velferdsutbetalinger så vel som en reduksjon av tildelingen av livets nødvendigheter og supplerende tillatelser. Fjernelsen av den finansielle byrden fra staten førte til at byrden falt totalt på den arbeidsledige og hans familie.

Fordi offentlig velferd ikke ga en person tilstrekkelig støtte ble han overlatt til bare håpet om at han ville være i stand til å beskytte seg selv og sin familie fra fysisk ruin med almisser fra private religiøse og frie velferdsforeninger eller fra andre individ. Samfunnet, staten, partiene og organisasjonene hadde alle sviktet på en måte som knapt kunne bli gjort klarere.


Den elendigheten som ble skapt av Brünings politikk ble ofte beskrevet og analysert. Nødsforordningene splittet de arbeidsledige, og det var knapt noen solidaritet mellom de som var i arbeid og de arbeidsledige. Hans Stauding beskrev dette i februar 1931:

Hat og sjalusi skiller de som er i arbeid og de som ikke er i arbeid. De arbeidsløse misunner de som er i arbeid arbeidet deres ..... Det har aldri før vært slik spenning i arbeidsstyrken som i de siste to årene. I møter støter arbeidere og arbeidsløse sammen ... For disse gruppene er ikke lenger den kapitalistiske arbeidsgiveren den sosiale fienden, men heller den bedre situerte arbeideren og den gifte kvinnelige arbeideren.

Heidrun Homburg avslutter essayet med å skrive at det lyktes å splitte arbeiderne og de arbeidsløse, men denne suksessen var dyrekjøpt, også for de som hadde innført den med nasjonalistiske og markedsøkonomiske slagord i Weimarrepublikkens siste år.

Lenker:
Heinrich Brüning og Katastrofen
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: