Hungerskansleren og Katastrofen

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsfortegnelse

  1. Innledning
  2. Arbeidsledigheten - (Dietmar Petzina)
  3. Årsaker til Den Store Depresjonen - (Theo Balderston)
  4. Brünings Politiske Situasjon - (Hans Mommsen)
  5. Brünings Budsjettpolitikk - (C. Edmund Clingan)
  6. Fra Arbeidsledighetstrygd til Tvangsarbeid - (Heidrun Homburg)
  7. Statistikk og Diagram:
    1. Prosent arbeidsledige fagorganiserte før krigen
    2. Prosent arbeidsledige fagorganiserte 1921-1931
    3. Den tyske betalingsbalansen for varer og tjenester 1925-33
    4. Sammenhengen mellom Arbeidsledighet og nazismens vekst
  8. Kilder

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

I dette kapitlet ser jeg på noen sider ved situasjonen i Tyskland i det tidsrommet da det tyske demokratiet begynte å bryte sammen. Det var svært nær sammenheng mellom nazistenes oppslutning og arbeidsledighetens størrelse. Og det var nær sammenheng mellom den økonomiske og finansielle politikken som ble ført og arbeidsledighetens størrelse, som i Tyskland var eksepsjonell. Det var under Heinrich Brünings tid som kansler at nazistene fikk sin store framgang, og jeg vil i dette kapitlet gi et innblikk i Tysklands økonomiske situasjon, Brünings politikk og de arbeidsløses situasjon under depresjonen, som tilsammen var avgjørende for at Hitler kunne overta makta i Tyskland.

De tekstene som jeg har brukt viser at det er svært ulike oppfatninger om Brüning og hans politikk. Hans Mommsen skriver at Brüning balanserte mellom demokratiet og diktaturet. Noen hevder at Brüning først og fremst var en demokrat som i en fryktelig vanskelig situasjon var tvunget til å føre en politikk som mildt sagt var på kanten av det konstitusjonelle, siden det ikke fantes alternativ. Andre har hevdet at Brüning innledet diktaturet, og at han hadde alternativ, men at han ikke brydde seg om å prøve å utvikle disse.

Heinrich Brüning ble kalt for "Hungerskansleren" på grunn av all den nød og elendighet som politikken hans bidro til å skape. Men det er som nevnt delte meninger om Brüning. Som eksempler kan nevnes to nye bøker som behandler ulike sider ved Brünings politikk og ser den på helt ulike måter. I den boka som William L. Patch, Jr. utga om Brüning i 1998: "Heinrich Brüning and the Dissolution of the Weimar Republic", står det i en innledende presentasjon av boka at det lenge har vært debattert om Heinrich Brüning var den siste demokratiske tyske kansleren før Hitler, eller om Brüning var banebryteren for det nazistiske diktaturet. William Patch prøver å forsvare Brüning. Patch framholder at Brüning var presset opp i et hjørne av Hindenburg [men man kan også si at det var Brüning som selv gjorde seg avhengig av Hindenburg]. Patch mener at dersom Brüning hadde fått være kansler noen få måneder lenger ville det ha vist seg at den politikken han hadde ført var riktig, for kort etter at Brüning gikk av ble krigserstatningene fjernet på en konferanse i Lausanne, og deretter begynte Tysklands økonomiske situasjon å bedre seg. Den økonomiske politikken som Brüning hadde ført hadde hatt som hovedmål å føre til at krigserstatningene ble fjernet, for Brüning mente at de kvelte den tyske økonomien, og måtte fjernes for at Tyskland skulle kunne oppnå ei økonomisk utvikling som ga vekst og velstand og full sysselsetting. Patch aksepterer at krigserstatningene var en byrde som forkrøplet tysk økonomi, og Theo Balderston nevner dette blant de mulige årsakene til at den store depresjonen rammet Tyskland så mye hardere enn den rammet andre land. I ei anna ny bok av C. Edmund Clingan om tysk budsjettpolitikk fra 1912 til 1934 fordømmer Clingan Brünings økonomiske politikk, og hevder at Brüning kunne ha ført en politikk som ga nazistene mindre oppslutning.

Ankepunkt mot Brüning var vært:

  1. Brüning hadde en skjult agenda: han ville svekke eller avskaffe demokratiet og innføre et mer autoritært styresett. Dette har man kunnet hevde av to grunner, der den ene er at Brüning selv har skrevet i sin biografi at han foretrakk et monarkisk styresett, og ville fremme det, og for det andre:
  2. at han i sin tid som kansler undergravde det parlamentariske demokratiet ved å sette Riksdagen på sidelinja. Dermed førte Brüning en politikk som førte til demokratiets sammenbrudd i Tyskland. Han undergravde også demokratiske institusjoner ved å fjerne det økonomiske grunnlaget deres.
  3. Et tredje ankepunkt er at den økonomiske og finansielle politikken til Brüning forverret den økonomiske krisen svært sterkt i Tyskland og var den utløsende årsak til nazismens sterke vekst, som førte til Hitlers maktovertakelse.
Det første av disse tre punktene vil William Patch motbevise. Han vil vise at det Brüning skrev i sin selvbiografi om dette skyldes feilerindring og sterk skyldfølelse, et "martyrkompleks" nevnes, på grunn av det gikk så forferdelig galt i Tyskland, og at det var Brünings eget styre som innledet det store Sammenbruddet. William Patch behandler ikke den økonomiske politikken til Brüning, selv om den er helt sentral i kritikken av Brüning. Patch unngår å ta opp de sidene ved Brünings politikk som er blitt kritisert. Men han vil vise at Brüning støttet opp om Weimarrepublikken og demokratiet, og at grunnen til at han ikke kunne gjøre dette sterkere er at president Hindenburg, og de kretsene som hadde tilgang til Hindenburg og formet hans synspunkter, var så fiendtlig innstilt overfor demokratiet. Og siden Brüning styrte med grunnlag i de unntaksfullmaktene Hindenburg hadde etter Weimarkonstitusjonens paragraf 48, og ikke med Riksdagen som grunnlag, måtte Brüning rette seg etter Hindenburgs antidemokratiske stemninger. Brüning framstilles som en oppriktig og trofast demokrat, og det blir tegnet et retusjert av Brüning. Blant annet derfor holder jeg meg til Hans Mommsens framstilling av Brünings politikk, men også fordi Mommsen er anerkjent som en av de fremste tyske historikerne.

De som forsvarer Brünings politikk hevder, kort oppsummert, at Brüning ikke hadde mulighet til å føre en annen poltikk enn han faktisk gjorde. Dette angår to felt:

  1. Brüning måtte omgå Riksdagen og styre ved hjelp av president Hindenburgs unntaksfullmakter, og slik undergrave demokratiet, siden han ikke hadde mulighet til å mønstre en flertallskoalisjon i Riksdagen bak sin politikk. Her vil jeg minne om at denne politikken førte til at Brüning gjentatte ganger oppløste Riksdagen og skrev ut nyvalg som førte til nazistenes sterke stilling i tysk politikk. Men jeg tror at det er vist at Brüning ikke gjorde et ærlig forsøk på å føre en parlamentarisk politikk. Brüning valgte, som Hans Mommsen skriver, å balansere mellom demokrati og diktatur - men han var ikke tvunget til denne balansegangen.
  2. Det er, blant annet av Knut Borchardt, blitt hevdet at Brüning var tvunget til å føre den økonomiske politikken som han førte. Brüning hadde ikke handlingsrom for en annen politikk. Dette er det uenighet om, og jeg mener at det er feil, både ved at en annen og mer vellykket økonomisk politikk ble ført både før og etter Brüning, og jeg refererer Clingan forsøk på å vise at også Brüning hadde mulighet til å føre en annen økonomisk politikk i Clingans gjennomgang av Brünings budsjettpolitikk. Referatet bygger på ei ny bok, "Finance from Kaiser to Führer - Budget Politics in Germany, 1912-1934" som kom ut i 2001, skrevet av C. Edmund Clingan.
Til slutt i denne innledninga vil jeg nevne, siden Youngplanen nevnes flere ganger i dette kapitlet, at Youngplanen er omtalt i Oversiktskapitlet om tysk historie 1918-33. Youngplanen var resultat om forhandlinger som ble gjennomført i 1928 om krigserstatningene og Versaillesavtalen, og den førte til at de årlige tyske krigserstatningsbetalingene ble redusert og at de allierte styrkene i 1930 trakk seg ut av Rhinland og at Tyskland overtok kontrollen over den tyske Riksbanken og de tyske jernbanene. Youngplanen erstattet Dawesplanen.


Arbeidsløshet i Weimarrepublikken

Dette underkapitlet bygger jeg på Dietmar Petzina: "The Extent and Causes of Unemployment in the Weimar Republic" - hentet fra "Unemployment and the Great Depression in Weimar Germany" redigert av Peter D. Stachura. Brüning forverret med sin politikk arbeidsledigheten i Tyskland på en katastrofal måte, og dette var grunnen til at nazistene kunne overta makta i Tyskland.

Jürgen W. Falter har i sin artikkel "Unemployment and the Radicalisation of the German Electorate 1928-1933: An Aggregate Data Analysis with Special Emphasis on the Rise of National Socialism" - hentet fra boka "Unemployment and the Great Depression in Weimar Germany" redigert av Peter D. Stachura, en figur som illustrerer det svært nære forholdet mellom arbeidsledigheten og nazistenes stemmetall. Figuren er hentet fra Bruno S. Frey og Hannelore Wecks studie "Hat Arbeidslosigkeit den Aufstieg des Nationalsozialismus bewirkt?"

Sammenhengen mellom Arbeidsledighet og nazismens vekst
Sammenhengen mellom Arbeidsledighet og nazismens vekst

Selv om det i disse årene var sterk sammenheng mellom nazistenes tilslutning og arbeidsledigheten, var det ikke de arbeidsledige som ble nazister - tvert i mot var det de som ikke var arbeidsledige som ble nazister. Det var derfor ingen direkte årsaksammenheng mellom arbeidsledighetens størrelse og størrelsen på den oppslutning som nazistene fikk. Man kan heller si at disse to størrelsene hadde en felles årsak, som var den økonomiske situasjonen i Tyskland. I kapitlet "Hitlers velgere" har jeg referert en undersøkelse som viser at det var de økonomiske krisene som Weimarrepublikken gikk gjennom som utløste svært sterke protester mot Weimarrepublikken, og disse førte under depresjonen til at en stor del av befolkninga stemte på NSDAP (Nazipartiet).

Jeg har i artikkelen "Hitlers vei til makten" en detaljert gjengivelse av nazistenes stemmetall ved valgene. Der kan vi se at ved valget i 1928 fikk nazistene bare 2,6 prosent av stemmene, altså svært lite, mens de i 1933 fikk hele katastrofale 43,9 prosent av stemmene. Hva hadde skjedd i disse årene? Blant annet hadde Brüning regjert Tyskland. Dette skal vi se nærmere på. Men jeg begynner med en gjennomgang av utviklinga av arbeidsledigheten i Tyskland. Det var den katastrofalt store arbeidsledigheten, den største i verden, som førte Hitler til makten. En registrert arbeidsledighet på 43,9 prosent: det er et samfunn i oppløsning og sammenbrudd!

Størrelsen av arbeidsledigheten varierte sterkt under Weimarrepublikken, men den var ofte langt høgere enn den hadde vært under keiserriket. Statistikk over arbeidsløshet ble fram til 1928 satt opp enten på grunnlag over hvor stor del av de fagorganiserte som var uten arbeid eller på grunnlag av oppgaver fra de lokale arbeidskontorene. Fra 1928 ble det regelmessige foretatt systematiske landsomfattende undersøkelser av arbeidsledigheten. Før den tid regner man med at oppgavene over hvor stor del av de fagorganiserte som var uten arbeid gir det mest korrekte bildet av arbeidsledigheten.

Her gjengir jeg først tabell 2.1 og tabell 2.2 fra den artikkelen som jeg bygger på:

Prosent arbeidsledige fagorganiserte før krigen:
Måned: 1907 1908 1909 1910 1911 1912 1913
Januar 1,7 2,9 4,2 2,6 2,6 2,9 3,2
Februar 1,6 2,7 4,1 2,3 2,2 2,6 2,9
Mars 1,3 2,5 3,5 1,8 1,9 1,6 2,3
April 1,3 2,8 2,9 1,8 1,8 1,7 2,3
Mai 1,4 2,8 2,8 2,0 1,6 1,9 2,5
Juni 1,4 2,9 2,8 2,0 1,6 1,7 2,7
Juli 1,4 2,7 2,5 1,9 1,6 1,8 2,9
August 1,4 2,7 2,3 1,7 1,8 1,7 2,8
September 1,4 2,7 2,1 1,8 1,7 1,5 2,7
Oktober 1,6 2,9 2,0 1,6 1,5 1,7 2,8
November 1,7 3,2 2,0 1,6 1,7 1,8 3,1
Desember 2,7 4,4 2,6 2,1 2,4 2,8 4,8
Årsgjennomsnitt 1,6 2,9 2,9 2,0 1,9 2,0 2,9

Prosent arbeidsledige fagorganiserte 1921-1931:
Måned1921 1922 1923 1924 1925 1926 1927 1928 1929 1930 1931
Januar 4,53,34,226,58,122,616,511,219,422,034,2
Februar4,72,75,225,17,322,015,510,422,323,534,5
Mars 3,71,15,616,65,821,411,59,216,921,733,8
April 3,90,97,010,44,318,68,96,911,120,331,9
Mai3,70,76,28,63,618,17,06,39,119,530,0
Juni3,00,64,110,53,518,16,36,28,519,629,8
Juli2,60,63,512,53,717,75,56,38,620,531,1
August2,20,76,312,44,316,75,06,58,921,733,7
September1,40,89,910,54,515,24,66,69,622,535,1
Oktober1,21,419,18,45,814,24,57,310,923,636,8
November1,42,023,47,310,714,27,49,513,726,039,0
Desember1,62,828,28,119,416,712,916,720,131,742,4
Årsgjennomsnitt2,91,39,714,26,918,18,88,413,122,234,2

Vi ser at i årene rett før Første Verdenskrig var det tilnærmet full sysselsetting i Tyskland. Vi ser videre av statistikken at arbeidslivet kom ganske raskt i gang igjen etter krigen med bortimot full sysselsetting. Men så øker arbeidsledigheten sterkt høsten 1923. Det skyldtes at Frankrike okkuperte Ruhr og kuttet Ruhr av fra resten av Tyskland. Siden Tyskland var avhengig av kull fra Ruhr betydde dette at store deler av næringslivet i Tyskland stoppet opp. Okkupasjonen av Ruhr utløste hyperinflasjonen, men i 1924 ble forbindelsen mellom Ruhr og resten av Tyskland gjenopprettet og det tyske næringslivet kom i gang igjen. 1926 var et vanskelig år, men en aktiv motkonjunkturpolitikk greide å stabilisere situasjonen. I 1930 begynte den internasjonale depresjonen, og Brüning ble kansler, og det var feil mann i en så vanskelig situasjon, for han førte en politikk som forverret situasjonen så sterkt at man kan si at samfunnet var i oppløsning og sammenbrudd.

Den økonomiske utviklinga til Weimarrepublikken deles inn i tre hovedfaser. Først etter krigen fulgte en fase med gjenoppbygging, reorganisering og inflasjon i årene 1919-1923. Da var det stor økonomisk aktivitet og liten arbeidsledighet. Perioden avsluttes med den franske okkupasjonen av Ruhr og hyperinflasjonen. Den neste perioden innledes med at valutaen blir stabilisert i 1924, og varte til 1928/29. Deretter fulgte den store depresjonen som ødela samfunnet og demokratiet og Weimarrepublikken. Det var slik både år med økonomisk vekst og kriseår for Weimarrepublikken, selv om Weimarrepublikken mest er karakterisert ved krisene. De første årene var det sterk økonomisk vekst; i årene 1919-1922 var den årlige økonomiske veksten på sju prosent, men i 1923 var det sterk tilbakegang.


Etter hyperinflasjonen kom noen år fra 1924 til 1929 med en viss vekst der arbeidsledigheten lå på rundt ti prosent, og der tysk industri rasjonaliserte sterkt og økte arbeidspresset sterkt. I disse årene varierte arbeidsledigheten sterkt. Etter krisen som fulgte den franske okkupasjonen av Ruhr høsten 1923 og vinteren 1924 ble situasjonen bedre, og sommeren 1925 var det liten arbeidsledighet, men i 1926 var det igjen stor arbeidsledighet. Men i 1927 og i 1928 var situasjonen bedre, med mindre arbeidsløshet og økonomisk vekst. I 1929 begynte så den store økonomiske krisen - den store depresjonen som truet med å ødelegge samfunnet.

Tyskland var det landet i Europa som ble hardest rammet av depresjonen. Mellom 1930 og 1933 lå den gjennomsnittlige arbeidsledigheten på over tretti prosent.

Blant faktorer som forverret krisen var at den tyske økonomien var spesielt rigid siden viktige deler av den var organisert i monopol og karteller. Dessuten beskyttet de forskjellige landene sin økonomi mot konkurranse fra andre land ved å øke tollsatsene sterkt, og dette reduserte utenrikshandelen. Den store internasjonale gjelda som mange land led under, og som først og fremst stammet fra Første Verdenskrig, gjorde den internasjonale finansielle situasjonen ustabil.

Arbeidsledigheten rammet først og fremst industriarbeiderne og de områdene der industrien var konsentrert. I 1932 var den høgeste arbeidsledigheten i industriområdene ved Rhinen og i Ruhr og i Saksen og i Berlin og i tekstilområdene i Schlesien.

Det var mindre åpen arbeidsledighet i de områdene som var mest preget av jordbruk, selv om det var i disse områdene at nazistene hadde størst framgang.

Berlin var det største industrielle sentret etter Ruhr og Saksen. I Berlin økte arbeidsledigheten fra 133.000 i 1928 til 600.000 arbeidsledige i 1932. Men industriområdene i Saksen, Schlesien og Ruhr var enda verre rammet, mens det sørlige Tyskland greide seg bedre siden det var mindre industri i sør. Best greide byer som var dominert av administrasjon og handel seg, som Münster og Königsberg.

I Tyskland hadde offentlig ansatte embetsmenn og funksjonærer hatt svært sikre stillinger. De ble vanligvis ikke avsatt.

Under Weimarrepublikken hadde antallet funksjonærer i private bedrifter økt sterkt. Mens antallet arbeidere ikke økte ut over 15 millioner, som var antallet i 1907-1925, ble antallet privat ansatt funksjonærer tredoblet fra århundreskiftet og fram til 1925, da det var tre og en halv million privat ansatte funksjonærer. Dette skyldtes at produksjonen ble byråkratisert og at arbeidet i forbindelse med produksjonen utenfor selv produksjonsprosessen vokste. Dette gjaldt oppgaver som salg og distribusjon etc. Det vokste fram en ny samfunnsklasse som arbeidet med disse oppgavene.

Denne nye samfunnsklassen - en ny middelklasse - betraktet seg som svært forskjellig fra den gamle arbeiderklassen. Medlemmene av den nye klassen la vekt på å framstå som bedre og annerledes enn arbeiderne, og de tok avstand fra arbeidernes organisasjoner og ideer. Middelklassen ble et av de viktigste rekrutteringsområdene for nazistene, og kom til å slutte opp om Hitler og skaffet Hitler en massebasis. Faren for arbeidsledighet skremte middelklassen til å slutte opp om Hitler.


Arbeidsløsheten ble grundig studert fra mange ulike vinkler i Tyskland. Man skilte mellom syklisk og strukturell arbeidsledighet. Syklisk arbeidsledighet var midlertidig og skyldtes at man mente at den økonomiske aktiviteten økte og avtok syklisk, mens strukturell arbeidsledighet skyldtes varig nedgang i sysselsetting i enkelte bransjer, for eksempel på grunn av teknisk utvikling som førte til at arbeidskraftbehovet ble varig redusert i disse industrigrenene.

Dietmar Petzina vil analysere den økonomiske utviklinga i Tyskland for å prøve å forklare særegenhetene ved denne utviklinga. For å gjøre det bruker han rekonstruksjonsmodellen, som utforsker følgene av krigstidas og etterkrigstidas innflytelse på den økonomiske utviklinga. Etter denne modellen blir perioden 1919-1922/23 forstått som en fase med rekonstruksjon etter krigen, og 1924-29 som en fase av "ufullført" rekonstruksjon.

I den første fasen økte kapitalen, produksjonsutstyret, i Tyskland med nesten en tredjedel, og dette var enestående. Ved slutten av inflasjonen kan det ha vært ti prosent mer enn i 1913. Den sterke investeringssykelen var drevet fram av blant annet inflasjonen, regjeringas finanspolitikk og sterkt økende fortjeneste som skyldtes at inflasjonen reduserte lønnsutgiftene. Dessuten hadde industrien store pengemengder til rådighet etter krigen. De store investeringene førte til full sysselsetting.

Mellom 1924 og 1929 var situasjonen en helt annen. Rekonstruksjonsfasen var slutt. Investeringene var langt mindre enn tidligere. Dette er nøkkelen til å forstå krisen i arbeidsmarkedet i 1920-årene. Hva forårsaket de strukturelle problemene i arbeidsmarkedet på 1920-tallet?

  1. Slutten på inflasjonen falt sammen med at det gunstige klimaet for produksjon forsvant (billig kreditt, låge lønnsutgifter, lite skatt, statlig underskuddsbudsjettering). For 1925-29 brukte staten jamt over betydelig mindre enn i 1919-23.

  2. Tysk eksport utgjorde en betydelig mindre del av brutto nasjonalprodukt i mellomkrigstida enn før krigen. I 1913 hadde eksporten vært 22 prosent av brutto nasjonalprodukt, og i 1928 var eksporten 16%. Tysklands eksport som andel av den samlede eksporten i verden ble også sterkt redusert, fra 13,2% i 1913 til 9,1% i 1928. Den sporen til økonomisk vekst som tidligere hadde ligget i eksporten var borte, og den ble ikke erstattet av innenlandsk etterspørsel. Det skyldtes både proteksjonismen og den internasjonale politikken for finanser og gjeld.

  3. Dietmar Petzina nevner et punkt som har vært mye diskutert. Det har vært hevdet at lønnsnivået i Tyskland var så høgt at det hemmet investeringer. Men det lønnsnivået som hadde vært i Tyskland før krigen ble først, og så vidt, nådd på nytt i 1928. Og da var fortsatt industriarbeiderlønningene i Tyskland langt lavere enn i England. Bedriftsregnskap som har vært hemmelige begynner å bli offentliggjort, som C. Edmund Clingan viser til, og de viser svært god lønnsomhet for tysk næringsliv også rundt 1928. Petzina viser til at lønningene utgjorde en større del av nasjonalinntekten i 1925-1934 enn både tidligere og senere. Både under Hitler og under keiseren utgjorde lønningene en mindre del av de samlede inntektene. Petzina synes å mene at lønningene var for høge, selv om for eksempel Hans Mommsen avfeier dette ved å vise til at lønningene i Tyskland i mellomkrigstida stort sett var lågere enn før Første Verdenskrig, selv om det hadde skjedd en betydelig produktivitetsutvikling. Arbeidsgiverne krevde riktignok store lønnsreduksjoner, og Brüning ønsket å redusere både lønninger og varepriser sterkt. Vareprisene var rigide på grunn av at tysk industri var organisert i monopol og kartell. Theo Balderston nøyer seg med å skrive at det synes som om lønningene vokste raskere midt på 1920-tallet enn produktiviteten gjorde, men lønningene i Tyskland rundt 1920 var svært låge sammenliknet med alle andre industrialiserte land!

    (Hitler greide å drive lønningene og matvareforsyningene så langt ned at den tyske befolkninga ble alvorlig rammet av underernæring, selv om han skapte et godt investeringsklima og etter hvert full sysselsetting. Joerg Baten var universitetet i Tübingen har vist dette. Se: Autarchy, market disintegration, and health: the mortality and nutritional crisis in Nazi Germany, 1933-1937 .)

  4. Kunne statens økonomiske politikk ført til mindre arbeidsledighet? Det er klart at statens politikk var av betydning. Petzina viser til at lønningene i stor grad ble fastsatt av staten i det staten var meklingsinstans i lønnsforhandlingene, og disse forhandlingene førte ikke fram til enighet i årene 1924-32, og dermed fastsatte meklingsinstansen lønna. Reallønningene i Tyskland var langt lavere enn i England - 30% lavere.

    Den tyske regjeringa hadde under Weimarrepublikken begrenset innflytelse over Riksbanken. Den prioriterte å stabilisere valutaen ved å holde et høgt rentenivå. Hitler kunne se bort fra dette, og ensrettet også Riksbanken.

    Muligheten for å føre en økonomisk politikk som motvirket konjunkturene må vurderes ut fra det politiske landskapet og de herskende politiske holdningene, skriver Petzina, og ikke ut fra de økonomiske mulighetene. Clingan viser til at Tyskland førte en effektiv motkonjunkturpolitikk i 1926 med Peter Reinhold som finansminister. Dette kommer jeg tilbake til.

  5. De store fødselskullene før krigen førte til at antallet mennesker i arbeidsfør alder økte sterkt under Weimarrepublikken. I 1925 var det derfor fem millioner flere mennesker ute på arbeidsmarkedet enn i 1907. Det var ei økning fra 30,7 millioner til 35,1 millioner, etter Reuleckes beregninger. Og denne økning fortsatte slik at da depresjonen var på sitt verste var det enda 2,6 millioner flere mennesker i arbeidsfør alder.

  6. Fra midten av 1920-tallet foregikk en intensivering av produksjonsprosessen i nøkkelindustrier. Det foregikk tekniske og organisatoriske omlegginger som ble betegnet som "rasjonalisering". I ingen andre europeiske land var de tekniske og organisatoriske omleggingene så gjennomgripende som i Tyskland. Samtidig ble produksjonsprosessen mekanisert videre og bedriftene konsentrert i større enheter, og markedet ble stadig sterkere kontrollert. Fra 1925 til 1929 økte produktiviteten i tysk industri med 20-25 prosent, i kullgruvene med 35% og i jernverkene med 41%. Det er beregnet at en betydelig del av arbeidsledigheten i industrien under depresjonen var forårsaket av strukturelle omlegginger, som denne nettopp nevnte rasjonaliseringa. [Dette er ikke Theo Balderston enig i - han skriver helt klart at arbeidsledigheten overveiende var syklisk, og at den viktigste grunnen til at den ble så stor var sviktende innenlandsk etterspørsel.]

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Heinrich Brüning og Katastrofen
Forsida - Oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: