Industri og Imperium.

1914-2000

Til oversikten over alle tekstene

Til første del av denne teksten.

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt

  1. Landet 1850-1960
  2. Mellomkrigstida
  3. Staten og økonomien
  4. Den lange boomen
  5. Samfunnet etter 1914
  6. Det andre Storbritannia
  7. Et hardere økonomisk klima
  8. Konklusjon


Presentasjon

Dette er andre del av et referat av boka "Industry and Empire" av Eric Hobsbawm. Første del av referatet, som omhandler perioden 1750-1914, finner du som en egen tekst.

Landet 1850-1960

Etter midten av det nittende århundret var ikke lenger landbruket rammeverket for hele økonomien, men var bare ei næringsgrein blant andre, selv om det var den største av alle. I 1851 var en fjerdedel av den yrkesaktive befolkninga sysselsatt i landbruket, og jordbruket var fortsatt den næringa som hadde størst sysselsetting i 1891, men i 1901 var den passert av transport og metallindustrien. Fra 1811 til 1851 falt jordbrukets andel av brutto nasjonalinntekt fra en tredjedel til en femtedel, og i 1891 bidro den bare med en trettendedel. I 1930 var jordbruket av enda mindre betydning, og ga bare arbeid til omkring fem prosent av befolkninga og bidro med mindre enn fire prosent av brutto nasjonalinntekt.

Likevel var jordbruket ikke bare en hvilken som helst industri eller næringsgrein. Jordbruket opptar svært stor plass og er derfor svært synlig, og historisk var det roten til hele samfunnet. Den politiske og sosiale strukturen til Storbritannia var kontrollert av jordherrene, og av en liten gruppe på kanskje fire tusen personer som sammen eide det meste av den dyrkede jorda, omkring fire sjuendedeler. Dette leide de ut til en kvart million gårdbrukere som så sysselsatte en mengde jordbruksarbeidere, i 1851 var det omkring en og en kvart million jordbruksarbeidere. En så konsentrert jordeiermakt fantes ikke i andre industrielle land. Og de rikeste personene i Storbritannia fortsatte å være store jordeiere langt inn i det nittende århundret. Disse mektige jordherreinteressene var naturligvis opptatte av å bevare både sin økonomiske, sosiale og politiske posisjon, og dette var den mest formidable interessen i landet. Fram til 1914 hadde grevskapene flere stemmer i Underhuset enn de urbane områdene. Fram til 1885 satt jordherrene med majoriteten av stemmene i Underhuset.

Det britiske jordbruket hadde blomstret med den industrielle revolusjonen, og den store etterspørselen etter mat som den skapte. Først i siste del av århundret ble det mulig å importere store mengder mat til en rimelig pris på grunn av at da ble de store transportkostnadene sterkt redusert av dampskipene og jernbanene. Dette beskyttet det innenlandske jordbruket i det meste av århundret, i tillegg til at det var beskyttet av korntollen, som ble fjernet i 1846. Prisene på matvarer var høye, og det var derfor gode grunner til å dyrke mest mulig mat. Fjerningen av korntollen førte ikke til at kornprisene sank, det skulle enda gå en generasjon før dette skjedde.

Ved midten av århundret tjente jordeierne store summer. Jordbruksarbeiderne begynte å forlate jordbruket på grunn av de elendige forholdene de ble budt og siden forholdene i byene tross alt syntes å kunne være bedre. Det fikk gårdbrukerne for første gang siden Svartedauden til å øke de lønningene de betalte til jordbruksarbeiderne. Og også til å satse mer på å mekanisere jordbruket. Gårdbrukerne kjøpte også gjødsel og for.

Etterhvert ble den amerikanske prærien, de russiske steppene og den argentinske pampasen store eksportører av matvarer. Og de kunne produsere mat til lavere priser enn de engelske bøndene kunne. Storbritannia ville ikke innføre beskyttelsestoll for sin matvareproduksjon. 1870- og 1880-årene var katastrofale for jordbruket. I Europa på grunn av en flom av billige matvarer, og i de nye matvareproduserende områdene også på grunn av de fallende prisene. Britisk jordbruk var svært sårbart siden det produserte mye hvete, og det kunne ikke konkurrere med amerikansk hvete.

De store jordeierne hadde allerede investert tungt i byeiendommer og finans og utenlands etc, og kunne leve av det. Deres rikdom var mer avhengig av den generelle utviklingen for britisk økonomi enn av jordbrukets avkastning, som også i bunn og grunn var avhengig av den alminnelige økonomiske utviklinga. Dessuten greide meieriproduktene seg godt, og det samme gjorde kvegdriften.

Det britiske jordbruket dyrket mindre korn og satset heller på meieriprodukter og produksjon av kjøtt og hageprodukter. I begynnelsen av det tjuende århundret virket det som om situasjonen for det britiske jordbruket stabilisert seg. Men mellomkrigstida ble vanskelig for jordbrukerne.

Det danske jordbruket greide seg bedre, skriver Hobsbawm. Det begynte å eksportere egg og bacon til Storbritannia mot slutten av det nittende århundret. Styrken til det danske jordbruket lå i behandlingen produktene fikk og markedsføringen av dem og av samarbeidet mellom bøndene om dette.

Styrken til britisk jordbruk i det attende og nittende århundret hadde vært konsentrasjonen av eierskap hos noen få svært rike jordherrer, som var i stand til å foreta betydelige investeringer og til å hjelpe de gårdbrukerne som leide jord dersom jordherrene mente at det var grunn til det. Men dette oppfordret ikke til samarbeid mellom gårdbrukerne. Og de engelske bøndene utviklet ikke den typen bondesamvirke som ble vanlig ellers i Europa. Dette samvirket var nødvendig for at bøndene skulle kunne markedsføre sine egne produkter på en effektiv måte. Selv i England var den enkelte bonden for liten til det.

Staten begynte å ta initiativ overfor jordbruket siden dets problem var for store til at det selv greide å løse sine problem. Men før det skjedde førte krisen i jordbruket til at det gamle aristokratiet og landadelen abdiserte. De solgte jorda si, og like etter Første Verdenskrig var det en periode med høge landbrukspriser og mange kjøpere av jordbrukseiendommer. Tidlig i 1870-årene var noe sånn som ti prosent av jorda i England dyrket av de som eide jorda, og i 1914 var det ikke svært mye mer. Men i 1927 ble 36% av jorda dyrket av de som også eide den. Hobsbawm skriver at dette var så godt som en revolusjon i eiendomsforholdene, men knapt noen la merke til den mens den foregikk, utenom akkurat de som var involvert i forretningstransaksjonene.

Offentligheten la ikke merke til dette siden jordbruket var blitt av mindre betydning for den store massen av befolkninga, som bodde i byene. Aristokratene måtte nå eie aksjeportefølje og være styreledere for å bli hørt. Og mange av dem var i denne posisjonen.

Jordeiendommen sluttet å være grunnlaget for den store rikdommen i løpet av den store depresjonen på 1880-tallet, med noen unntak. Jordeiendommen gikk over til å være et statussymbol. Jordeiendommen sluttet også å være nøkkelen til politisk makt på lokalplanet, delvis på grunn av demokratisering av stemmeretten på nasjonalt plan i 1884-85 og i grevskapene i 1889, og delvis fordi lokaladministrasjonen ble for komplisert til å bli overlatt til landadelen. Demokratisering reduserte ikke landsbygdas konservatisme. Labour arvet få støttepunkter på landsbygda utenfor den gamle radikale og puritanske bastionen East Anglia.

Det konservative partiet begynte å komme til krefter fra 1870-årene. Men da sluttet det å være vesentlig et landsbygdparti. Fabrikkeieren og imperialisten Joseph Chamberlain fra Midlands førte det konservative partiet tilbake til å stå for proteksjonisme tidlig på 1900-tallet. Det irske spørsmålet førte så og si alle aristokratiske jordeiere inn i det konservative partiet. Men de konservative ble også et parti for forretningsfolk.

Den akutte krisen i jordbruket i mellomkrigstida tvang myndighetene til å handle for å redde jordbruket. I 1930 gikk myndighetene inn for en mer proteksjonistisk politikk og for garanterte priser for jordbruksvarer, og myndighetene tok initiativ til å opprette markedsføringsorganisasjoner for jordbruksvarer. I siste del av 1930-årene kom så mye som sytti prosent av maten (målt i kalorier) fra import. Mange konservative satte ikke pris på denne aktive politikken fra statens side overfor jordbruket.

Under Andre Verdenskrig var det mulig å øke produksjonen av matvarer svært sterkt. Allerede i 1930-årene hadde staten begynt med planlegging av jordbruket, blant annet for å øke åkerarealet. I løpet av krigen økte åkerarealet med 50%. Mengden gjødsel som ble brukt ble to eller tredoblet under krigen, og mengden maskineri som ble brukt i jordbruket økte fra 1939 til 1946 fra å ha to millioner til å ha fem millioner hestekrefter. Antallet traktorer ble firedoblet. I løpet av få år gikk det britiske landbruket over fra å være et av de minst mekaniserte til å bli et av de mest mekaniserte blant de avanserte landene. Dette ble gjort ved en kombinasjon av finansielle tiltak og planlagte påbud. "War Agricultural Committees" kunne bestemme, og gjorde det, hva som skulle dyrkes og hvor dette skulle dyrkes, og tildelte arbeidskraft og maskiner, og erstattet lite effektive bønder med mer effektive bønder.

De øyeblikkelige resultatene var dramatiske. Det britiske folket fikk tilstrekkelig med mat selv om importen ble halvert. Den innenlandske matproduksjonen ble nesten doblet (målt i kalorier) fra 1938-9 til 1943-4, med en økning av jordbrukets arbeidsstyrke på bare ti prosent. De langvarige resultatene var knapt mindre imponerende. I 1960 var produksjonen per person av jordbruksvarer høyere i Storbritannia enn i alle andre vesteuropeiske land med unntak for Nederland. Britisk jordbruk hadde blitt en effektiv industri.


Mellomkrigstida

Hobsbawm skriver at den viktorianske økonomien til Storbritannia brøt sammen i mellomkrigstida. Og det på et tidspunkt da imperiet var større enn noen gang tidligere etter at også store deler av Midtøsten hadde blitt britisk koloni. Den tradisjonelle økonomien ble mindre.

Fra 1912 og 1938 ble mengden bomullstøy produsert i Storbritannia redusert fra 8.000 millioner til knapt 3.000 millioner kvadratyards, og mengden som ble eksportert falt fra 7.000 millioner til mindre enn 1.500 kvadratyards. Kullproduksjonen hadde også begynt å falle. Også skipsproduksjonen var blitt mindre fra 1913 til 1938, og handelsflåten var blitt mindre.

Arbeidsstyrken i bomullsindustrien ble mer enn halvert fra 1912 til 1938, fra 612.000 til 288.000. Noen steder var arbeidsledigheten katastrofalt høy, som i en del gruvedistrikter i Wales, i det sentrale Skottland, i nordøst, i deler av Lancashire, deler av Nord-Irland og i Cumberland.

Krigen og den økonomiske nedgangstida førte til frykt, frykt for død og for arbeidsløshet og fattigdom. I andre verdenskrig var faren for å dø mindre, og de fleste arbeiderne var ikke arbeidsledige, i hvert fall ikke lenge. Men de gjorde seg gjeldende i det politiske livet. Labour vokste sterkt. Labour hadde fått en halv million stemmer i 1910, og fikk 4,5 millioner stemmer i 1922. Labour ble det viktigste alternativet til det regjerende partiet. Den britiske arbeiderbevegelsen var slett ikke revolusjonær, men den kunne vise sin makt, som i generalstreiken i 1926.

Bare en del av den viktorianske økonomien så ut til å unngå sammenbruddet: City of London fortsatte å tjene penger på å formidle handel og kapital. Ved midten av 1920-årene var avkastningen av britiske utenlandske investeringer større enn noen gang tidligere, og også de andre tjenestene som City solgte ga stor fortjeneste. Men britisk handel og finans kunne ikke ta tilbake det som britisk industri tapte. For første gang siden industrialiseringa begynte sviktet veksten i alle industrialiserte land. Og den internasjonale flyten av kapital, varer og arbeidskraft tørket ut. Råvareprisene ble svært sterkt redusert, sterkere enn industrivareprisene. Det betydde at de råvareproduserende landenes kjøpekraft ble svært sterkt redusert. De var det viktigste markedet for britisk eksport. Og det var de som betalte utbyttet som eierne av de britiske utenlandske investeringene mottok. Landene prøvde å beskytte sin produksjon ved tollmurer, og disse reduserte den internasjonale handelen enda mer. Og det var internasjonal handel og finans som var inntektskilden til City. Fra 1929 til 1932 falt de utenlandske avkastningene fra £250 millioner til £150 millioner, og andre usynlige inntekter falt fra £233 millioner til £86 millioner.

Dette sammenbruddet var uforståelig for de fleste i samtida. Forretningsmennene mente på 1920-tallet at det gjaldt å kutte offentlige utgifter og lønninger, så ville tingene rette seg opp av seg selv.

Likevel blir bildet lysere når vi sammenlikner situasjonen med tilstanden fram til 1914. I årene fra 1900 til 1914 gikk så mange muligheter tapt, så mange muligheter ble ikke brukt både til å modernisere den britiske industrien og til å forbedre leveforholdene til de brede lag av befolkninga og de fattige. De rike hadde blitt rikere, men de fattige hadde ikke fått trygghet. I 1939 var Storbritannia i større grad i ferd med å bli et moderne samfunn. Vitenskapelig basert industri, masseproduksjon av et bredt spekter av varer, store bedrifter og statlig regulering av økonomien var blitt langt mer framtredende trekk ved økonomien. Likevel fortsatte den britiske økonomien å være gammeldags og lite dynamisk, men et grunnlag for modernisering var lagt, eller i det minste var hindringer for modernisering fjernet, skriver Hobsbawm.

Krisen i mellomkrigstida skapte ikke en krise som var sterk nok til å tvinge gjennom grunnleggende forandringer i økonomien eller en fundamental modernisering. De tradisjonelle britiske industriene var allerede under sterkt press og i tilbakegang ved begynnelsen av mellomkrigstida, slik at dette hadde blitt den normale situasjonen. Mens eksportindustriene var i tilbakegang så dro resten av økonomien fordel av at prisene på råvarer falt så mye sterkere enn prisene til industrivarene i mellomkrigstida. Den viktorianske økonomien hadde i liten grad produsert for et innenlandsk massemarked, og derfor lå denne muligheten åpen, det var mulig for økonomien å leve videre uten å møte utenlands konkurranse.

Staten intervenerte ikke på andre måter i økonomien enn ved å beskytte de gamle og foreldede industriene, selv om den under krigene hadde vist at den var i stand til å intervenere effektivt, og hadde vært i stand til å omdanne landbruket. Men etter begge krigene ble den statlige kontrollen bygd ned, selv om for eksempel jernbanene og kullgruvene i høy grad trengte å moderniseres.

I 1914 var den britiske økonomien kanskje den økonomien med minste konsentrasjon blant de store industrielle økonomiene, og i 1939 en av de med mest konsentrasjon. Fram til 1914 var den økonomiske konsentrasjonen mindre i Storbritannia enn i USA og i Tyskland, de britiske bedriftene var mindre enn de amerikanske og tyske, og det var få virkelig store bedrifter i Storbritannia. De britiske bedriftene var tradisjonelt små og mellomstore familiebedrifter som ble finansiert av sine eiere. Det var noen unntak i skipsbygging og mekaniske industri etc. En viss konsentrasjon av bedrifter begynte å bli utviklet etter 1880. Fram til da hadde aksjeselskap knapt eksistert utenfor bank og transport. Etter at aksjeselskapsformen ble noe vanligere innenfor industrien ble det flere større industribedrifter.

Mellom 1914 og 1939 forandret de store industribedriftene økonomien. Før 1914 var det allerede noen få monopolprodukter, som sytråd av bomull, Portland sement, vindusglass og noen andre. Men i 1935 ble minst 170 produkter produsert av bare en eller to eller tre bedrifter. I 1914 hadde det vært 130 jernbaneselskap, men i 1921 var det bare fire jernbaneselskap som ikke konkurrerte med hverandre. Og slik var utviklinga også innenfor andre bransjer.

Ved slutten av mellomkrigstida var det fortsatt svært mange bedrifter i Storbritannia, men det lille antallet store bedrifter hadde en betydelig del av den totale arbeidsstokken ansatt. Ved midten av 1930-årene var det litt mer enn 140.000 fabrikker og verksteder i Storbritannia, og av disse var det 519 fabrikker som hadde mer enn tusen ansatte. Av de godt og vel 140.000 "fabrikkene" var alle med unntak for 30.000 bare mindre verksteder med mindre enn 25 arbeidere. De nevnte 519 store fabrikkene hadde 21,5% av alle britiske arbeidere ansatt. Siden de store firmaene eide flere fabrikker var den økonomiske konsentrasjonen større enn disse tallene tyder på.

Hobsbawm skriver at den mest slående forandringen var ikke var utviklingen av gigantiske firma, men at denne utviklinga ble positivt mottatt av forretningslivet og myndighetene, enda den ville ha slått J.S. Mill med skrekk. Troen på konkurransekapitalisme var nesten like stor som troen på frihandel. Men i mellomkrigstida ble det gjort systematiske anstrengelser fra regjeringene for å redusere konkurransen ved å fostre kartell, sammenslåinger og monopol. I jern- og stålindustrien hadde det ikke vært uvanlig med prisavtaler mellom store firma allerede før 1914, men etter 1932 ble priser avtalt i et gigantisk kartell i partnerskap med myndighetene, gjennom Import Duties Advisory Committee. Troen på fri konkurranse døde smertefritt før troen på frihandel.

Den konsentrasjonen som fant sted var en defensiv og beskyttende reaksjon på krisen. Den tok sikte på å opprettholde fortjenesten ved å fjerne konkurranse. Industrier som jern og stål flyktet fra det internasjonale markedet og til det beskyttede innenlandske markedet. Etter 1931 beskyttet myndighetene systematisk det innenlandske markedet, og noen industrier overlevde bare på grunn av denne beskyttelsen, det gjelder for eksempel produksjonen av motorer. En annen grunn til at industrien i så stor grad konsentrerte seg om det innenlandske markedet var at industrien oppdaget at det innenlandske markedet bød på langt større muligheter enn tidligere antatt. Den britiske arbeiderklassen kunne være et langt større marked enn antatt. Og noen industrier som satset på det innenlandske markedet blomstret.

Det mest slående eksemplet på ekspansjon i mellomkrigstida var detaljhandelen. Antallet tobakksbutikker økte med nesten to tredjedeler fra 1911 til 1939, antallet butikker som solgte medisinsk utstyr ble mer enn tredoblet, og butikker som solgte møbler og elektrisk utstyr etc vokste enda raskere. Mindre butikker derimot tapte terreng, mens store forretninger og varehus økte sin omsetning. Det var stor og synlig forskjell mellom det blomstrende innenlandske markedet og eksportindustriene. Kontrasten viste seg i forskjellen mellom det voksende sørøstlige England og Midlands på den ene sida og den håpløse situasjonen i nord og vest. I et bred belte fra Birmingham til London vokste industrien. Storbritannia utviklet seg til to nasjoner industrielt.

Konsentrasjonen om det innenlandske markedet hos en del av industrien har en viss sammenheng med utviklingen av industrier som bygde på ny teknologi og masseproduksjon. Noen av disse hadde en betydelig eksport, men hadde det innenlandske markedet som sitt viktigste og avgjørende marked. Mange av dem var også avhengig av myndighetenes støtte og beskyttelse. Dette gjelder flyindustrien, og den elektriske industrien hadde stor fordel av det statlige monopolet på salg av elektrisitet i stort og konstruksjonen av det nasjonale strømnettet.

Arbeiderklassens levestandard ble forbedret, i det minste for den delen av arbeiderklassen som hadde fast arbeid. Det er anslått at reallønningene økte med fra fem prosent til førti prosent, og dessuten fikk arbeiderklassen tilgang til langt flere varer på grunn av den industrielle utviklinga som nettopp er skissert.

De nye konsumentvarene som det her er snakk om var ikke kostvare produkter som kjøleskap etc. Få hadde råd til dem. For hver 10.000 innbyggere i Storbritannia ble det i 1935 bare solgt åtte kjøleskap, mens det i USA ble solgt 150 kjøleskap per hver 10.000 innbyggere i 1939. Det ble også solgt forholdsvis få biler i Storbritannia. Det ble solgt flere støvsugere og elektriske strykejern og radioer, og disse tre produktene ble alminnelig utbredte.

Selv de nye britiske industriene var mindre teknologisk dynamiske enn tilsvarende utenlandske industrier. Når briter utviklet ny teknologi, som ofte hendte, var britisk industri ofte uten evne, eller vilje, til å ta denne nye teknologien i bruk, til å utvikle den kommersielt. Storbritannia greide seg godt i ren vitenskap, og hadde et lite antall fremragende personer innenfor flere ulike viktige forskningsgrener og tekniske områder. Men deres forskning førte ikke til praktiske resultat i Storbritannia. Et av de få alminnelig utbredte produktene som ble utviklet i Storbritannia var TV, som begynte å sende i 1936.

Grunnen til at britisk industri stort sett var i bakleksa var at den ikke satset på den systematiske og kostbare forskningen som var nødvendig å foreta for å være internasjonalt ledende.

Likevel var det stor produksjonsvekst i den britiske industrien i mellomkrigstida. Total industriproduksjon per person kan ha blitt fordoblet fra 1850 til 1913. Derfra og til 1924 var det ingen vekst, men fra 1924 til 1937 økte den totale industriproduksjonen med omkring en tredjedel, og det var betydelig raskere enn i viktoriatidas glansdager. Produksjonen av elektriske artikler ble nesten fordoblet fra 1924 til 1935, og produksjonen av biler ble mer enn fordoblet, og det ble også elektrisitetsproduksjonen.

Ved utbruddet av Andre Verdenskrig var Storbritannia derfor økonomisk et ganske annet land enn i 1914. Det var færre bønder og flere offentlig ansatte, færre gruvearbeidere men flere ansatt i veitransport, færre tjenere men flere ansatt i underholdningsindustrien, færre ansatte i tekstilindustrien men flere i metall og elektrisk industri. De tradisjonelle industriregionene, som Lancashire, Cheshire, det nordøstlige England, det sørlige Wales og det vestlige Yorkshire, produserte en mindre andel av den totale industriproduksjonen, mens Londonområdet og Midlands produserte en større del av industriproduksjonen.

Det var et land med to ulike industriområder, områder med industri som var i forfall og områder med industri som var i vekst.


Staten og økonomien

Før den industrielle revolusjonen var det vanlig at statene førte en eller annen form for aktiv økonomisk politikk, som for eksempel en merkantilistisk politikk. Og etter krisen i mellomkrigstida ble dette også vanlig. Hobsbawm skriver at det har vært to perioder da det ikke var alminnelig akseptert at staten skulle føre en aktiv økonomisk politikk. Siden 1979 har Storbritannia vært inne i en av disse periodene. Den første falt sammen med utviklingen av den britiske industrien, og passet da godt for Storbritannias situasjon. Historien om statens økonomiske politikk og teori siden den industrielle revolusjon er historien om veksten og fallet og gjenopplivelsen av laissez-faire.

Ingen stat kan drive total laissez-faire siden selve statens eksistens influerer økonomien sterkt. Den offentlige sektor er alltid en betydelig del av økonomien, og statens virksomhet og bestemmelser er alltid av betydning for alle. Selv da doktrinen om laissez-faire stod sterkest i Storbritannia rundt 1860 var statens utgifter atskillige prosent av bruttonasjonalprodukt. Det det gjelder er ikke om det skal foregå statlig intervensjon, men karakteren til denne intervensjonen, skriver Hobsbawm. I den klassiske liberale økonomien er formålet å skape og opprettholde de beste forhold for kapitalismen, som betraktes som grunnleggende selvregulerende og selvekspanderende og som tenderer mot å skape rikdom for samfunnet.

Da den industrielle revolusjonen begynte var oppgaven å skape disse forholdene, og etter at kornlovene var vedtatt i 1846 var oppgaven å opprettholde disse forholdene. I den siste fjerdedelen av århundret ble det klart at forholdene ikke kunne opprettholdes uten at staten grep inn i saker som den i følge teorien skulle holde seg borte fra. Etter 1931 gikk man bort fra denne teorien.

I begynnelsen av det nittende århundret var det fire typer av statlige bestemmelser om økonomisk politikk som etter den liberale teorien burde fjernes:

  1. Den første var restene av den gamle, tradisjonelle merkantilistiske politikken. Denne hadde hatt som formål å fremme samfunnets og statens rikdom gjennom statlige reguleringer, spesielt av utenrikshandelen.
  2. Den andre typen var restene av den tradisjonelle sosiale politikken som gikk ut fra at staten hadde plikt til å sørge for at alle innbyggere som var lovlydige fikk oppfylt sin rett til å leve i samfunnet og i den stand de var født inn i, og derfor måtte de hjelpes av samfunnet om de kom i nød.
  3. Det tredje typen var interessene til sosiale grupper som stod i veien for industriell framgang, spesielt de jordeiende gruppene.
  4. Og til sist var det de mange tradisjonene og institusjonen som hindret endringer.

Av disse var den første mest problematisk i teorien. Den tredje og fjerde i praksis. Endring av den andre typen bestemmelser hadde bare de fattige som involvert motpart. Fattigloven var den eneste sosiale loven som var skapt av Tudorene og som enda var ikke var foreldet. Ved slutten av det attende århundret gikk man ut fra at arbeid var en vare som skulle selges til gjeldende markedspris. Da arbeidere under napoleonskrigen forsøkte å opprettholde bestemmelser om fastsettelse av lønninger som ga et bestemt livsminimum ble disse bestemmelsene avskaffet av Parlamentet i 1813. Så seint som i 1912 gråt Asquith da han foreslo minimumslønninger for gruvearbeiderne, som en landsomfattende streik i kullgruvene hadde tvunget gjennom.

Fattigloven kunne av politiske grunner ikke avskaffes siden den var støttet av en dyp overbevisning om at fattige folk hadde rett til å leve, om ikke akkurat til lykke og rett til å søke et bedre liv, og av en sterk overbevisning i jordbrukssamfunnet om at samfunnets stabile orden krevde at fattige folks rett til liv ble sikret av samfunnet, at det var en del av den naturlige rettsorden. Bare i Skottland hadde calvinistisk logikk avskaffet de fattiges rett til livsopphold, skriver Hobsbawm, og overgitt avgjørelsen om dette til menighetenes eldstes forgodtbefinnende.

Det er ting som viser at det attende århundrets fattiglov ble mer generøs, og da fattigdommen ble katastrofal i midten av 1790-årene gikk landadelen mot det som fantes av økonomisk teori i the Speenhamland System. Det ville i sin mest ambisiøse form opprette en minimumslønn basert på prisen til brød, om nødvendig subsidiert med offentlige midler hentet fra fattigkassen. Dette systemet stoppet ikke fattiggjøringen av jordbruksarbeiderne, og var ikke i bruk i stor utstrekning eller i lang tid. Men det skremte teoretikerne siden det fjernet fattigloven fra det som hadde vært dens ideal. Dette hadde vært å gjøre fattigstellet så billig som mulig, og å få ubeskjeftiget arbeidskraft ut på arbeidsmarkedet, og dempe befolkningsveksten, for man trodde at den ville føre til økt fattigdom. I 1834 ble en ny og mer umenneskelig fattiglov vedtatt av Parlamentet. Den skapte mer forbitret ulykkelighet enn noen annen lov i moderne britisk historie. Den krevde at det ikke ble gitt hjelp til folk som ikke var sperret inne i arbeidshus for de fattige, og inne i arbeidshusene skulle familiene splittes og menn og kvinner leve hver for seg. Denne loven ble ikke satt fullstendig ut i livet.

Argumentet for å bli kvitt gamle institusjoner var mer overbevisende. Men makten til gamle privilegerte kretser var for stor til at dette kunne gjennomføres i stor utstrekning. Likevel ble en del oppnådd i tre omganger som ble gjennomført i 1780-årene, i 1820- og 1830-årene, og i årene fra 1867 til 1874. Economical reform, angrep på praksisen med å bruke det sentrale statsapparatet som et lager av finansielle belønninger for privat distribusjon av store menn, begynte i 1780-årene. Men det kom ikke så langt. Prinsippet om at statens ansatte skulle være avlønnet og ikke kreve avgifter for det de gjorde, og at det skulle skilles mellom offentlige og private midler, og for systematisk regnskapsførsel, ble til slutt akseptert. Strafferetten og finanssystemet ble kritisk gjennomgått i 1820-årene, og det reformerte Parlamentet etter 1832 angrep gammelt misbruk. Det lyktes i å få endringer der det ikke møtte sterk motstand. Etter 1860 ble noen gamle forslag tatt opp igjen og delvis realisert, og embetsverket ble i betydelig grad reformert, og det ble også gjennomført reformer i gamle skoler og i universitetene, og et system for offentlig grunnskole ble vedtatt.

Fjerning av disse hindringene for laissez-faire var avhengig av at det ble etablert tilstrekkelig press mot de sosiale gruppene som stod i veien for fjerning. Det var ikke alltid lett å vise at interessene til de britiske kapitalistene ville bli best tjent med total tilbaketrekning av all statlig støtte av vareproduksjon og handel. Spesielt siden triumfene til britisk økonomi tidligere hadde blitt oppnådd i stor utstrekning på grunn av at staten uten å nøle hadde vært rede til å støtte britiske forretningsmenn ved hensynsløs og aggressiv diskriminering og åpen krig mot alle mulige rivaler, skriver Hobsbawm.

Men denne triumfen gjorde fullstendig laissez-faire mulig, og til og med ønskelig. Ved slutten av napoleonskrigene var Storbritannias posisjon uangripelig. Som eneste industrimakt kunne britisk industri selge billigere enn alle andre. Og derfor var det en fordel med minst mulig diskriminering. Som havenes herre kontrollerte Storbritannia sjøveien mellom Europa og andre kontinenter. Dessuten innførte Storbritannia på dette tidspunktet, etter napoleonskrigene, den oversjøiske verdens produkter til Europa og organiserte og finansierte det meste av Europas handel med den oversjøiske verden. Og dette skjedde fordi bare Storbritannia var i posisjon til å gjøre dette, uten seriøs konkurranse.

De to pilarene til merkantilismen var derfor borte. De hadde vært ønskeligheten av å beskytte britisk handel med økonomiske midler, og behovet for å beskytte den med våpen. I 1849 ble sjøfartsloven opphevet. Den hadde fastsatt at handel med Storbritannia skulle fraktes med skip som tilhørte enten avsenderlandet eller mottakerlandet for handelen. Også andre lover av denne typen ble fjernet.

Ved midten av det nittende århundret var den britiske politikken så nær laissez-faire som det har vært mulig i en moderne stat. Staten var liten og forholdsvis billig. Fra 1830 til 1880 ble de årlige offentlige utgiftene per hode i Europa tredoblet, og vokste enda raskere i de landene utenfor Europa som hadde befolkning av europeisk avstamming. Men i Storbritannia var utgiftene ganske stabile. Staten holdt seg til og med fram til 1870 borte fra utdanning. Storbritannia var det eneste landet der staten ikke befattet seg med utbygging av jernbanene.

Det tradisjonelle inntektsgrunnlaget for staten hadde i det attende århundret vært skattlegging av forbruk: på importerte produkter ved tollavgifter, og på innenlandsproduserte varer ved en omsetningsavgift som kalles excise, og skatt på eiendom og en stempelavgift på ulike rettslige transaksjoner. I 1750, og i det meste av det attende århundret, kom to tredjedeler av inntektene fra omsetningsavgiftene - excise - som bidro med dobbelt så mye som tollavgiftene, og det meste av resten kom fra direkte skatter. Og så var det statslån. I de moderne skattesystemene har man i tillegg fått progressiv beskatning. I 1939 bidro toll og omsetningsavgift med bare en tredjedel av inntektene, og direkte skatt på inntekt og kapitalavkastning med omkring førti prosent, og arveavgift med åtte prosent. I tillegg kom inntekter fra statens forretningsdrift, som fra postverket, og fra skatt på bil etc. Inntektsskatt ble først innført som et midlertidig tiltak under napoleonskrigene. I 1842 ble inntektsskatt innført på nytt, selv om man også nå tenkte på inntektsskatten som et midlertidig tiltak. I 1874 foreslo Gladstone å avskaffe inntektsskatten. Etter år 1900 begynte inntektsskatten å øke, spesielt etter 1909.

Finanspolitikken ble styrt av tre hensyn: hvordan skulle man gripe minst mulig inn i forretningslivet? Hvordan skulle skattene utlignes for at rike personer skulle betale minst mulig samtidig som staten fikk inn tilstrekkelig med penger? Man foretrakk indirekte skatter som omsetningsavgifter og toll siden de fattige da måtte betale den største andelen av sine inntekter og de rike den minste. Thatcher vendte tilbake til dette prinsippet. Laissez-faire-finansteori mislikte indirekte skatter siden de grep inn i den frie flyten av varer og økte levekostnadene til de fattige. Fra 1825 til 1856 ble de indirekte skattene mindre. Og direkte skatter på inntekt og eiendom ble etter hvert økt.

Man ville holde de offentlige utgiftene nede og ha balanserte budsjett. Man ville også betale ned statsgjelda. Den hadde stadig vokst i det attende århundret, spesielt under de siste krigene mot Frankrike, og krig var den viktigste grunnene til at staten hadde tatt opp lån. Etter år 1815 ble statsgjelda gradvis redusert. Men etter 1914 vokste statsgjelda raskt.

Staten måtte kontrollere valutaen. Oppgaven var å holde pund sterling stabil. Siden det tidlige attende århundret hadde basisen for denne stabiliteten blitt gullstandarden, et fast forhold mellom en enhet av valutaen og en bestemt mengde gull. Før 1931 brøt dette sammen to ganger, i løpet av to store kriger, i periodene 1797-1821 og 1914-1925. Noe som liknet gullstandarden ble opprettet i 1945 og varte i omkring 25 år, basert på den amerikanske dollaren.

Gullstandarden førte til to problem. Det ene var kontroll med utstedelsen av mynter og pengesedler og å unngå at det ble utstedt for mange, og det andre var å kontrollere strømmen av gull ut og inn av landet uten å ty til kontroll av veksling av valutaer eller opphevelse av konvertibiliteten. Kontroll med utstedelse av sedler oppnådde man med å sentralisere utstedelsen av sedler til Bank of England. Den hadde allerede monopol på å utgi mynt. Dette ble oppnådd i 1844 med "the Bank Charter Act of 1844". På denne tida ble andre betalingsmidler enn sedler, som veksler og sjekker, brukt i stadig økende utstrekning.

Det andre problemet mente man at man løste ved å manipulere "Bank Rate", den raten som Bank of England var villig til bruke når den beregnet hva den ville betale når den diskonterte veksler, altså når den betalte ut penger for dem. Bank Rate skulle indikere hvilken assistanse Bank of England var villig til å gi til andre banker samtidig som den beskyttet sine gullreserver ved å dra gull til London med en tilstrekkelig høy rate. Siden City of London var landets finanssentrum, og også i økende grad verdens finanssentrum, kom den Bank Rate som Bank of England benyttet til å bestemme den alminnelige raten for kortsiktige lån i verden, og slik hjelpe til at kreditten gled lett, alt i forhold til situasjonen.

Bank of England skulle handle som sentralbank, og bare det. Og man gikk ut fra at alle økonomiske svingninger kunne reguleres på en slik måte. Etter "Bank Charter Act" oppga Bank of England sin ordinære bankvirksomhet og profittmotivene og lærte seg å være statsbank. Antakelsen om at alle økonomiske svingninger kunne reguleres bort av banken var feilaktig. Stabiliteten til pund sterling hvilte på det internasjonale hegemoniet til den britiske økonomien, og da dette hegemoniet forsvant betydde den Bank Rate som Bank of England beregnet lite for den internasjonale økonomien.

Grunnlaget for Laissez-faire ble gradvis borte i 1860- og 1870-årene. Da andre land industrialiserte ble det klart at England ikke alene ville være verdens verksted. Men de regjerende kretsene tilpasset ikke politikken til den endrede situasjonen. De førte videre den politikken som tjente handel og finans best, og det syntes fortsatt å være Laissez-faire. I 1880-årene oppstod mindre grupper som var motstandere av Laissez-fairepolitikken. Det var sosialister som ønsket større statlig innsats på mange områder, og grupper som ønsket en statlig politikk som ville føre til større effektivitet, og imperialister som ønsket å forbedre den internasjonale konkurransesituasjonen til britisk økonomi og industri. Og grupper som ønsket en politikk som ville gi Storbritannia en mer dominerende rolle i verden ved hjelp av en sterkere stat. Alle disse gruppene var minoriteter.

Langsomt beveget opinionen seg bort fra den ekstreme Laissez-faireposisjonen. I fem perioder beveget opinionen seg raskere enn vanlig: Under depresjonen i 1880- og 1890-årene, etter 1906, under og like etter Første Verdenskrig, under krisen i mellomkrigstida og i løpet av Andre Verdenskrig.

Den første perioden førte ikke til noen virkelig forandring av den økonomiske politikken. Den presenterte bare spørsmålet om den tradisjonelle ortodoksien skulle bli forkastet. Den førte heller ikke til noen betydelig forandring i sosialpolitikken. På den andre siden revolusjonerte imperialisme og krig, som av sine tilhengere ble betraktet som løsningen på både de økonomiske og sosiale problemene, britisk utenrikspolitikk. Bevilgningene til marinen økte fra et årlig gjennomsnitt på omkring £10 millioner i 1874-84 til godt over £20 millioner årlig i andre halvdel av 1890-årene og videre til godt over £40 millioner i de siste årene før krigen. Statslån forbundet med opprustning økte fra null før 1870 til rundt £50 millioner like før Første Verdenskrig. Det var dette, og ikke de ubetydelige utgiftene til sosiale formål, som gjorde den billige og passive staten umulig.

Framveksten av Labour virket ikke inn på politikken før Labour fikk førti representanter i Parlamentet i 1906. Men det førte til et ambisiøst rammeverk av lovgivning for en velferdsstat i 1912. Den var fortsatt billig, men den avvek sterkt fra Laissez-faire. Fattigloven, som ikke ble avskaffet før i 1929, skulle ikke alene fastsette det ansvaret samfunnet hadde overfor de fattige. Og det ble anerkjent at myndighetene kunne gripe inn i arbeidsmarkedet.

Første Verdenskrig ødela imidlertid den viktorianske verden. Og britiske arbeidere ble politisk radikalisert. Det ble fremmet sterke krav om at kullgruvene skulle nasjonaliseres. Fram til 1918 hadde staten overtatt driften av flere industrier og kontrollerte andre gjennom å rekvirere produksjonen deres og organiserte de utenlandske innkjøpene deres. Staten begrenset videre utenrikshandelen, fastsatte priser og kontrollerte distribusjonen av konsumentvarer. Det ble lagt avgifter på import av en rekke vareslag. Disse avgiftene ble beholdt etter krigen, og tjente som en beskyttelsestoll for innenlandsk industri.

Det meste av den statlige styringa av økonomien ble fjernet like etter krigen. Likevel fortsatte statsapparatet å være større enn før krigen. Staten kunne føre en politikk overfor industrien.

Krisen i mellomkrigstida førte til at staten ble mer aktiv overfor næringslivet. Det politiske presset fra Labour ble mindre etter det tidlige 1920-tallet. Ellers reagerte myndighetene etter Første Verdenskrig på de statlige utgiftene ved å forsøke å redusere dem mest mulig. Og myndighetene reagerte på krisen i mellomkrigstida ved å kutte utgifter. I 1931 ble lønningene til offentlig ansatte redusert. Dette førte til det første mytteriet i marinen siden 1797. Også arbeidsledighetsunderstøttelsen ble redusert, og det ble innført behovsprøving. Dette skapte stor misnøye og kraftige protester. Depresjonen førte ikke myndighetene mot velferdsstaten, men til desperat å prøve å unngå at den vokste fram.

Men de kriserammede industriene krevde offentlig handling. Og staten grep inn i næringslivet for å hjelpe det. Allerede før 1914 hadde staten skaffet seg makt over noen nøkkelbedrifter. Staten var blitt en av eierne av Suezkanalen før 1914 og av Anglo-Persian Oil Company, Cunard steam ship company og Marconi Telegraph Company, og postverket var eid av staten. Etter krigen ble kringkastingen (BBC) bygd opp som et offentlig monopol. De viktigste inngrepene i økonomien hadde til hensikt å redusere konkurransen mellom innenlandske bedrifter for å få dem til å samarbeide eller for å slå dem sammen. Og Storbritannia ble en av de mest sentraliserte økonomiene, og dette skjedde i stor grad som følge av statlige initiativ. Jernbanene ble i 1921 samlet i noen få selskap som ikke konkurrerte med hverandre. Elektrisitetsforsyningen ble delvis nasjonalisert i 1926, i 1932 ble jern- og stålindustrien samlet i en statsstøttet sammenslutning, og i 1936 kom et kullkartell. Staten begynte å regulere priser og produksjon, spesielt i landbruket, der omtrent en tredjedel av produksjonen tidlig i 1930-årene ble ført inn i statsstøttede program. Sammenbruddet til industrien i de hardest rammede områdene hadde ført til et prinsipp om muligheten for statsstøttet og statlig planlagt industriutvikling.

Den mest dramatiske følgen av krisen var at det ble slutt på frihandelen. Og da det var erkjent at frihandelspolitikken var død var også mange av innvendingene mot en aktiv økonomisk politikk fra statens side i forhold til økonomien døde.

Frihandelen ble feid bort sammen med gullstandarden i 1931. Men den hadde allerede vært under angrep fra 1880-årene da "Fair Traders" foreslo mottiltak mot andre lands toll på engelske varer. Etter 1902 gjorde Joseph Chamberlains tollreformkampanje det til en hovedsak i innenrikspolitikken og omvendte det konservative partiet til denne politikken. Det britiske imperiet burde bygge opp tollbarrierer mot utenlandsk import.

Det var tre grunner til at frihandelspolitikken ble fortsatt, skriver Hobsbawm. Først at depresjonen i 1873-96 tok slutt før den hadde skremt myndighetene og forretningslivet tilstrekkelig. Og for det andre at de sektorene av britisk økonomi som var avhengige av internasjonal handel ikke hadde noe å vinne på tollbeskyttelse. Tollbeskyttelse ville bare beskytte det innenlandske markedet, og redusert salg av utenlandske varer på det britiske markedet ville bare redusere utlandets evne til å handle med Storbritannia. Og det var ingen fordel. Ikke før de eksportorienterte industriene brøt sammen etter Første Verdenskrig og de nye industriene som først og fremst satset på det innenlandske markedet vokste fram og ble av avgjørende betydning var alt klart for å innføre beskyttelsestoll. Og, viktigst av alt, britisk finans triumferte selv om britisk industri var i vanskeligheter. Handel og finans, London og City, og ikke Manchester eller Birmingham, var politisk dominerende, og tilholdssted for de virkelig rike. City var verdens finansielle knutepunkt, og City kunne bare fungere når det var fri kapitalbevegelse over store deler av verden. Regjeringene stod nærmere City enn de stod industrien. Dersom valget stod mellom City og industrien ville regjeringene velge City. Det var først da krisen i 1931 rev sund verdenshandelens og finansens internasjonale nettverk at frihandelspolitikken ble oppgitt. Og det var ikke London som oppga frihandelen, men verden som oppga London.

Ved midten av 1930-årene var derfor laissez-fairepolitikken død. J. M. Keynes ble grunnlaget for en ny økonomisk lære takket være boka "General Theory" fra 1936. Boka sa ikke så mye nytt, skriver Hobsbawm, men den sa det den sa mens det var svært aktuelt. Og den fikk svært stor betydning. To former for økonomisk politikk stod derfor mot hverandre. På den ene sida var sosialismen. Den fremmet kravet om nasjonalisering av produksjonen og distribusjonen av produkter, og krevde økonomisk planlegging, men hadde ellers lite å si om praktisk politikk. På den andre sida stod det som kom fra liberalismen eller de som fortsatt var liberalere, som Keynes, og som ønsket å redde de grunnleggende trekkene ved det kapitalistiske systemet, men innså at det bare kunne gjøres av en sterk stat som grep inn i økonomien. Det var noen ganger vanskelig å se forskjellen mellom disse to retningene siden Labour i betydelig utstrekning overtok den økonomiske politikken til Keynes. Begge var enige om at staten måtte gripe inn i økonomien for å hindre massearbeidsledighet.

Den Andre Verdenskrigen tvang Storbritannia til å innføre den mest statsplanlagte og statsdrevne økonomien som noen gang hadde vært innført utenfor et sosialistisk land. Dette skyldtes både erfaringene fra Første Verdenskrig og fra mellomkrigstida, og fra den nye keynesianske økonomien som raskt gjennomtrengte statsapparatet sammen med akademikere som ble rekruttert. Og det skyldtes også press fra arbeiderklassen, som presset et element av sosial rettferdighet inn i den offentlige politikken, noe som hadde vært fraværende under Første Verdenskrig. Det foregrep også en stor utvidelse av velferdslovgivninga, for eksempel gjennom Beveridgerapporten fra 1942. Og myndighetene forpliktet seg til, som et hovedmål, å holde et høyt sysselsettingsnivå i samfunnet.

Labourregjeringene i årene 1946-51 revolusjonerte ikke samfunnet. De nasjonaliserte noen industrier som allerede lenge hadde vært under offentlig kontroll, som Bank of England, og andre som var så nedkjørte at de var på randen av konkurs eller allerede konkurs, som jernbanene og kullgruvene og jern og stål. Disse ble drevet på samme måte som alminnelige privateide selskap. Myndighetene prøvde ikke å planlegge økonomien.

Men velferdsplanleggingen til Labour var langt mer omfattende enn noe som tidligere hadde vært forsøkt, takket være den nasjonale helsetjenesten fra 1948. De faktiske utgiftene til den var ikke svært store. I 1964 var de langt lavere enn i alle medlemslandene i Fellesmarkedet som prosent av nasjonalinntekta. Men, skriver Hobsbawm, takket være Labours reformer fikk UK et mer variert og komplett sett sosialsikkerhetstjenester enn noe annet land i Europa.

I 1960-årene var det britiske samfunnet svært forandret fra situasjonen et hundre år tidligere. Staten brukte nesten tretti prosent av brutto nasjonalprodukt, og de offentlige myndighetene brukte førti prosent dersom man tar med lokale myndigheter. Offentlige bedrifter investerte 32% av samlede faste investeringer, og den offentlige sektor som helhet 42%. Men denne utviklinga var ikke spesiell for Storbritannia, men alminnelig for rike og utviklede land. Kraftforsyning, jernbaner og sentralbanker var i alminnelighet offentlig eide i utviklede land. Mange land hadde sterkere offentlige innslag i økonomien enn Storbritannia, uten at disse landene hevdet å være sosialistiske. Det ble over alt utviklet en blandet økonomi av stat og store bedrifter. Spørsmålet var ikke lenger om staten skulle delta i økonomien, men om hvordan den skulle kontrollere økonomien.

I 1970-årene forandret situasjonen seg. Den lange etterkrigstidsboomen kom til sin slutt. I løpet av 1970-årene ble alle avanserte kapitalistiske stater velferdsstater, der en stor del av de offentlige inntektene ble brukt til velferdsoppgaver, og folk som var opptatt av disse oppgavene utgjorde den største gruppen offentlig ansatte. I 1970-årene ble man kjent med uttrykket "stagflasjon" - den uventede kombinasjonen av økonomiske stagnasjon og inflasjon. Dessuten ble landet rammet av massearbeidsløshet.

I 1980- og 1990-årene ble laissez-fairepolitikken tatt opp igjen. Det ble gjort forsøk på å bygge ned offentlige velferdssystem, deregulering og privatisering ble populære slagord og tiltak i noen kretser. President Reagan i USA og Margaret Thatcher i UK var de fremste forkjemperne for denne politikken. I Storbritannia førte disse forsøkene på å redusere staten til større vekst i sentralmyndighetenes makt enn noen gang siden Tudorene. Det førte ikke til reduksjon av de offentlige utgiftene.

Direkte og progressiv skatt ble upopulært, og politiske parti lovte ikke å øke de direkte skattene, men heller å redusere dem. Siden de totale skattene ikke kunne reduseres, måtte de indirekte skattene økes, og de offentlige utgiftene som ble direkte kontrollert av Parlamentet ble redusert ved at komiteer som ikke var direkte underlagt parlamentarisk kontroll forvaltet stadig større del av de offentlige midlene. Tretti prosent av sentralmyndighetenes offentlige midlene ble overført til 5.000 styrer som var offentlig utnevnt for spesielle formål.


Den lange boomen

I 1960-årene var det lite viktig i den britiske økonomien som kunne spores tilbake til dronning Victorias dager, men mye som allerede eksisterte eller kunne bli forutsagt ved begynnelsen av Andre Verdenskrig. Noen elementer hadde oppstått under kong Edwards imperialisme i begynnelsen av det tjuende århundret, mer stammet fra kong George Vs dager (1910-35).

Av de tjue største industrielle enhetene i 1965 var det bare en som hadde vært kjent i Benjamin Disraels tid (1804-1881), The P & O Steam Navigation Company. Noen ville ha vært kjente på Edwards tid, som Shell og British-American Tobacco Company. Andre fikk sin form i mellomkrigstida, som Imperial Chemicals, Unilever, og den sammenslått West Midlandsgruppen Guest, Keen og Nettlefold. Alle tre var fortsatt på lista over de tretti største britiske selskapene i 1970, men ingen var med på lista i 1996. De store bankselskapene stammet fra sammenslutningene fra 1921, som skapte Barclays, Lloyds, Midland og National Provincial og Westminster. De to sistnevnte ble slått sammen på 1970-tallet til National Westminster. De store forsikringsselskapene oppnådde sin dominerende posisjon i det samme tidsrommet. Småsparerne hadde bare satt inn £32 millioner, altså 13% av netto oppsamlede midler, i slike institusjoner i 1901-13, men det økte til halvparten av totale investeringer i 1924-35, og utgjorde da £110 millioner. Den lange boomen førte til store forandringer i dette. Ved slutten av 1960-årene var oppsparte midler som var satt inn i boligselskap (Oversatt fra "Building Society") bare litt mindre enn de samlede bankinnskuddene. De raskt voksende pensjonsfondene ble viktige investorer, og i 1970 var de nesten like store som forsikringsselskapene og investeringsselskapene. Fra 1957 til 1970 vokste "institusjonelle investorer" sterkt og doblet nesten sine eierandeler. De eide da nesten en tredjedel av alle aksjene som var notert på børsen, og den delen som var eid av eller på vegne av britiske personer hadde falt til mindre enn halvparten. Og denne nedgangen i den andelen personer eide av aksjene på børsen fortsatte under Thatcher, som skulle gjøre britene til aksjeeiere. Men den andre karakteristiske utviklingen i det ultrafrie markedet, omformingen av de store viktorianske selskapene som arbeidet til felles beste, som boligselskapene, til aksjeselskap, og noen ganger til store banker, hadde enda ikke begynt. Heller ikke hadde denasjonaliseringen begynt, da store industrier ble solgt, noen ganger til gi-bort priser. Heller ikke avindustrialiseringen hadde begynt.

Forandringene siden den lange boomen har derfor trolig vært mer drastiske enn forandringene fra krigen til 1973. Om de forandret økonomien fundamentalt er ikke så klart. Sytten av de tretti største britiske selskapene i 1971 har forsvunnet fra denne lista for 1996. Dersom vi ser bort fra de to denasjonaliserte selskapene, British Telecom og British Gas, ville de fleste navnene vært kjente tjuefem år tidligere.

Fram til 1980-årene var fagbevegelsen den ufullstendig reformerte og rasjonaliserte giganten som hadde oppstått mellom den store arbeideruroen i 1911 og generalstreiken i 1926. Dens eldre giganter var Transport and General Workers' Union, som oppstod ved sammenslutninger i 1924 og 1929, og Amalgamated Engineering Union, som ble dannet i 1921, og den eldre Miners' Federation, som ble omdannet til National Union of Mineworkers i 1944, og National Union of Railwaymen fra 1913. Fagbevegelsen nådde en styrke på ni millioner medlemmer kort etter Andre Verdenskrig, ti millioner på 1960-tallet, og hadde på det meste tretten millioner medlemmer sent på 1970-tallet. Men Storbritannia var ikke blant de landene der fagbevegelsen hadde størst tilslutning. Fagbevegelsen hadde langt større oppslutning i Skandinavia, og også i Belgia og Østerrike. Fra 1980 ble fagbevegelsen svekket av kombinasjonen av økonomiske nedgangstider, avindustrialisering og en militant antifagbevegelse regjering, og fagbevegelsens karakter ble forandret. Tidlig på 1990-tallet var fagbevegelsens medlemstall falt til under ni millioner.

Hobsbawm skriver at bare i feltet for statlig handling er det blitt stor forandring. Britisk økonomi reagerte først og fremst på fire måter på sammenbruddet i dens tradisjonelle grunnlag i mellomkrigstida:

  1. De tradisjonelle, grunnleggende industriene ble redusert sammen med at eksportmarkedene ble redusert.
  2. Den kommersielle og finansielle sektoren greide å opprettholde tilstrekkelig styrke, spesielt i det formelle og de uformelle imperiet, og tilstrekkelig med internasjonale relasjoner til ikke å bryte sammen.
  3. De teknologisk nye masseproduserende industriene, som først og fremst var basert på det innenlandske markedet, ekspanderte og blomstret siden det innenlandske markedet var uutnyttet som marked for de nye industriene. Men siden den innenlandske ekspansjonen var lettvint ble det ikke bygd opp industrier som var i stand til å konkurrere effektivt på internasjonale markeder.
  4. Det foregikk en sterk konsentrasjon av økonomien i privat sektor samtidig som staten ble langt mer aktiv i økonomien, og de to prosessene var nært sammenknyttet.

Den britiske økonomien har fortsatt å utvikle seg langs disse to linjene. De tradisjonelle grunnleggende industriene har forsatt å bli mindre, og det har også deres eksportorientering. Produksjonen av kull har blitt stadig mindre:

Årstall: Kullproduksjon:
1913 287 millioner tonn
1939 231 millioner tonn
1945 183 millioner tonn
1954 224 millioner tonn
1960 195 millioner tonn
1964-5 193 millioner tonn
1970 140 millioner tonn
1980 107 millioner tonn
1994-5 31 millioner tonn

Tekstilindustrien har fortsatt å svinne hen. Skipsbyggingsindustrien opphørte å eksistere på 1980-tallet.

Siden 1930-tallet har de fleste observatørene forsonet seg med denne utviklinga. Det virkelige problemet var å planlegge denne avvikling av industrien slik at de menneskelige lidelsene den medførte ble mildnet eller lindret. Det spontane sammenbruddet av Storbritannias tradisjonelle økonomi i mellomkrigstida viste den menneskelige katastrofen det medførte: industrier og regioner som var maktesløse og hjelpeløse, og som langsomt forfalt siden det ikke var midler til å vedlikeholde dem. Menneskene ble demoraliserte og det ble stadig vanskeligere for dem å finne arbeid. Skipsbyggingsindustrien kunne legge ned skipsverft som ikke lønte seg, som Jarrow. Men da ble hele samfunn drept. Spesielle tiltak for å oppmuntre til investeringer og utvikling av ny industri i slike områder ble forsøkt på 1930-tallet. Krigen krevde at hele folket var i arbeid, og det var nok av arbeid overalt. Regional utvikling ble oppmuntret etter 1945, og enda mer ut over 1950-tallet.

Regional utvikling begynte på 1930-tallet. Men planlagt rasjonalisering av industrier i tilbakegang som en sosial prosess hadde knapt begynt før Andre Verdenskrig. Hobsbawm skriver at etter Andre Verdenskrig ble denne situasjonen behandlet på en ganske vellykket måte. I kullgruvene ble bemanninga redusert med en sjettedel fra 1949 til 1960 uten at mange arbeidere ble sagt opp, og antallet kullgruver ble redusert med en tredjedel. Produksjonen per skift ble økt med en tredjedel, og mekaniseringen ble sterkt økt. Sammenliknet med for eksempel kullgruvene i Appalachians var nedtrappingen av gruvedriften i Storbritannia gjennomført på en svært human måte. Nedbemanningen av jernbanene var mer slitsom og kostbar.

Det vokste også opp nye industrier. Produksjonsverdien til industrien økte to og en halv gang fra 1924 til 1957. Bransjer som vokste i takt med den generelle utviklinga var matvareindustrien, trykkeriene og tobakksindustrien. Mekanisk og elektrisk industri vokste raskere, med 343 prosent; og kjemisk industri firedoblet produksjonen; kjøretøy, først og fremst biler og fly, og annen produksjon, som inkluderte mange av de nye konsumentindustriene, nesten femdoblet produksjonen.

Motorindustrien ble beskyttet etter Første Verdenskrig av McKenna avgiftene, en toll som beskyttet den britiske bilindustrien mot utenlandsk konkurranse. På denne tida var amerikansk bilindustri langt mer produktiv enn alle andre lands bilindustri. I 1929 var den amerikanske eksporten av biler dobbelt så stor som den samlede britiske produksjonen. Men britisk bilindustri økte stadig sin produksjon, og produserte på slutten av 1950-tallet mer enn en million biler årlig, og ved midten av 1960-tallet omkring to millioner biler årlig. For elektronikkindustrien, som blant annet produserte radioer, medførte Andre Verdenskrig at produksjonen ble fordoblet. Veksten etter krigen ble ikke så sterk som for bilindustrien siden folk allerede hadde kjøpt radioer. Det nye store produktet i den første etterkrigstida, Tv-apparatene, hadde enda ikke i den første etterkrigstida begynt å vokse sterkt. Likevel ble sysselsettinga i denne industrien fordoblet fra 1950 til 1955, og i 1955 var det omkring 200.000 ansatte i britisk elektronikkindustri.

I 1938 bestod nesten tretti prosent av eksporten fortsatt av tekstiler og kull, selv om tjue prosent av eksporten nå bestod av maskineri, kjøretøy og elektriske produkter. Ved midten av 1950-årene hadde situasjonen forandret seg fundamentalt. Den gamle eksporten utgjorde mindre enn ti prosent av total eksport, mens maskineri, kjøretøy og elektriske artikler utgjorde trettiseks prosent av eksporten. Og nedgangstidene for britisk eksport kunne se ut til å være over. I 1900 hadde eksportverdien tilsvart 36% av verdien av innenlandsk konsum, i 1913 over 40%. I årene 1935-38 tilsvarte eksportens verdi 27% av verdien av totalt innenlandsk konsum. Og i 1950-årene gjennomsnittlig litt mer enn 30%. I mellomkrigstida hadde den britiske eksporten forlatt kolonimarkedene og produksjonen hadde blitt vendt mot det innenlandske markedet. Men i etterkrigstida hadde britisk industriproduksjon begynt å finne nye eksportmarkeder i den utviklede delen av verden.

Volumet av britisk eksport økte to og en halv gang etter 1938, mens importen bare økte en halv gang. I 1930-årene hadde mindre enn to tredjedeler av eksporten blitt betalt med eksport av varer, men i slutten av 1950-årene ble godt over 90% betalt av vareeksport.

Hobsbawm skriver at den britiske eksporten ikke løste problemet med betalingsbalansen, og målt etter verdensstandard var ikke eksporten imponerende. Motorindustrien brukes som eksempel for å forklare dette. Den begynte å eksportere hovedsakelig til imperiet i 1930-årene. Den fikk større muligheter etter Andre Verdenskrig. Og da hadde den i noen få år det vesteuropeiske nesten for seg selv siden den kontinentale bilindustrien lå nede etter krigen og siden eksporten fra amerikansk bilindustri var avbrutt, og delvis siden britiske myndigheter prøvde å holde det innenlandske konsumet nede. I årene 1949-51 eksporterte britisk bilindustri mer enn en million biler, mer enn dobbelt så mye som USA, og mer enn dobbelt så mye som Frankrike, Tyskland og Italia tilsammen. I disse årene gikk omtrent to tredjedeler av britisk bilproduksjon til eksport. Da politikken med å holde innenlands konsum nede ble slutt vendte bilindustrien seg til det innenlandske markedet, og eksporterte da en mindre andel av produksjonen. Andre europeiske lands bilindustri eksporterte da av alle krefter. Ved midten av 1950-årene solgte tysk bilindustri flere biler utenlands enn britisk bilindustri. I 1963 produserte Tyskland betydelig flere biler enn Storbritannia, og både Frankrike og Italia nesten like mange. I 1955 hadde Storbritannia fortsatt produsert betydelig flere biler enn Tyskland, og hadde produsert dobbelt så mange biler som Frankrike, og fire ganger så mange som Italia.

Under følger en tabell som viser størrelsen på produksjonen til britisk bilindustri sammenliknet med noen andre lands produksjon av biler. Produksjonen er angitt i tusener av biler:

Sammenlikningsgrunnlag 1929 1937 1950 1955 1963
USA: 4.587 3.916 6.666 7.920 9.100
Tyskland: 117 264 216 706 2.700
Frankrike: 211 177 257 560 1.700
Italia: 54 61 191 231 1.800
Storbritannia: 182 390 523 898 2.000
UK prosent av total: 3,5 8 7 8,5 11
UK prosent av Europa: 32 44 48 37,5 24

Mens Storbritannia bygde opp synlig eksport stod det dårligere til med den usynlige eksporten, som en gang hadde vært så viktig. Storbritannia var ikke lenger sentrum for verdens finans og handel. Men britiske utenlandsinvesteringer kastet fortsatt mye av seg. De hadde hatt harde tider etter 1914. Mye måtte selges for å betale krigen, og krisen i mellomkrigstida reduserte verdien av dem. Og nasjonalisering truet dem. Ikke bare bolsjevikene nasjonaliserte utenlandske investeringer, men også mange tidligere kolonier truet med dette. Likevel fortsatte Storbritannia å investere utenlands i stor skala etter 1945. Kanskje noe sånt som £4.000 millioner ble eksportert (investert utenlands) fra 1946 til 1959. Dette tilsvarte årlig noe sånt som mellom en tredjedel og en fjerdedel av netto investeringer foretatt innenlands i fast kapital. Men det kom også en stor strøm utenlandske investeringer til Storbritannia, først og fremst fra USA. I 1950 kunne det bli antatt at utlendinger hentet to tredjedeler så stor avkastning fra sine investeringer i Storbritannia som Storbritannia fikk fra sine utenlandske investeringer.

Den nye strømmen av utenlandsinvesteringer ut fra Storbritannia gikk i stadig større grad til utviklede områder, og helst til imperiet, altså til sterlingområdet. Men langt mindre kom nå fra individuelle personer som foretok investeringer, og langt mer kom fra store selskaper som utviklet datterselskap eller kjøpte seg inn i andre selskap. Oljeselskapene stod for en stor del av investeringene i den underutviklede delen av verden. Investeringene i tidligere kolonier var ikke imponerende store sammenliknet med andre lands investeringer i disse områdene. Og det var heller ikke britisk uhjelp. I absolutte tall var den mindre enn halvparten av Frankrikes uhjelp (1962) og mindre enn den tyske. Mange europeiske land ga mer hjelp.

Det var vanskelig å opprettholde kapitalstrømmen utover siden Storbritannia stadig hadde problem med betalingsbalansen med utlandet. En god del av utenlandsinvesteringer kom fra fortjeneste utenlands som ikke ble hentet til Storbritannia, og en stor del var lånefinansiert. Og det var kapital som utlendinger plasserte eller holdt i Storbritannia, for eksempel oljesjeiker. Det var også penger som ble dratt til City i forsøk på å gjenopprette Citys gamle stilling som et finansielt sentrum. Det var farlig å låne kortsiktig for å investere langsiktig. Det skapte både en stor gjeldsbyrde, og konstant risiko for at kapitalen på kort varsel kunne bli dratt ut av City og Storbritannia. Det var en stor byrde for landet.

Pundet ble satt under press gang etter gang. Myndighetene ville holde valutaen på en kunstig høy og stabil kurs, og kjøpte derfor pund med alt de hadde av gull og utenlandsk valuta når pundet kom under press. Siden britiske myndigheter eide langt mindre av gull og fremmed valuta enn det utlendinger eide av pund var det straks en farlig situasjon når pundet kom under press og myndighetene reagerte slik. Britiske myndigheter måtte derfor be om hjelp fra andre lands myndigheter i slike situasjoner.

Det var slike kriser i 1947, 1949, 1951, 1955-57, 1960-61, 1964-66 og 1967. Da måtte pundet devalueres for andre gang etter krigen. Denne politiske kursen hadde vært kostbar for britisk industri, og den gikk gjerne på tvers av industriens interesser.

Det underskuddet som gjorde Storbritannia så sårbart var vanligvis ganske lite, og mulig å kvitte seg med. Dersom militærbudsjettet hadde blitt redusert fra sju prosent av nasjonalinntekten til det nivået som Frankrike eller Tyskland holdt ville underskuddet kunne ha vært betalt.

Valutakriser ble løst ved at det innenlandske forbruket ble redusert, og når det igjen tok seg opp kom det nye valutakriser siden betalingsbalansen på nytt ble negativ. Økonomien så ikke ut til å greie seg på egen hand siden den tenderte mot stadig å skape denne typen kriser. Alternativet kunne være å kontrollere importen og kapitaleksporten for å hindre at betalingsbalansen ble negativ. Labours regjering fra 1945 valgte denne løsninga. Det var en sparsomhetspolitikk som ble upopulær. Regjeringene valgte etter 1951 å unngå å føre denne typen kontroll.

Likevel var det gode tider innenlands sammenliknet med det man var vant med fra mellomkrigstida og krigen. Det var praktisk talt ikke arbeidsledighet. I 1950-årene var den gjennomsnittlige arbeidsledigheten i Storbritannia bare 1,7%. Aksjeprisene ble tredoblet i løpet av tiåret og konsumet ble nesten fordoblet. Forretningslivet økte jamt over sin fortjeneste, med enkelte tilbakeslag, som ble fordoblet fra 1946 til 1955.

Folk hadde aldri hatt det så godt som i de første tjue årene av etterkrigstida. Det faste arbeidet og den jevne veksten skapte tiltro til framtidig betalingsevne, og folk kjøpte stadig mer på kreditt og avbetaling.

Det ble gjort lite for å modernisere økonomien. Myndighetene ga en viss økonomisk beskyttelse til alle, men ga få tilskyndelser til forandring og utvikling av økonomien. Statsapparatet vokste, og i 1950-årene arbeidet 24% av alle yrkesaktive i offentlig sektor, mot bare 3% i 1914.

Etter Andre Verdenskrig hadde de velferdstiltakene som eksisterte blitt sterkt utvidet, og nye hadde kommet til. Det var blitt opprettet en omfattende helsetjeneste, og nye tjenester som barnetrygd hadde kommet til. Så godt som hele befolkninga mottok før eller siden offentlige velferdstjenester.

Før 1914 hadde direkte bidrag til befolkninga bestått av alderstrygd og eventuell økonomisk støtte fra fattigvesenet, og begge deler var svært små. I 1938 hadde dette vokst til mellom fem og seks prosent av de totale personlige inntektene før skatt. Men dette økte ikke mye senere. I 1956 var dette anslagsvis sju prosent av de personlige inntektene. Dette skyldtes blant annet at siden langt mindre del av befolkninga var arbeidsledig var det langt færre som trengte ytelser som arbeidsledighetstrygd. Sammenliknet med andre land i Vest-Europa var slett ikke de ytelsene som trengende i Storbritannia fikk generøse.

Men statens inngrep hadde etter 1948 hatt svært stor betydning for tilbudet av boliger, for utdanning og for helsetjenesten. Det var innført husleiekontroll og bygd boliger etter lokale myndigheters initiativ. I mellomkrigstida hadde det blitt bygd 1,9 millioner boliger av lokale myndigheter eller med offentlige subsidier, sammenliknet med 2,7 millioner boliger bygd av private utbyggere uten offentlige subsidier. Etter Andre Verdenskrig ble de fleste boligene bygd av offentlige instanser.

Lønningene ble først og fremst fastsatt i forhandlinger mellom arbeidsgivere og fagforeninger. Lønnsforhandlingene foregikk ofte på nasjonal basis, men de reelle lønningene som ble utbetalt avvek ofte ganske mye fra de som ble avtalt siden lokale forhold var så ulike. Derfor foregikk de reelle lønnsforhandlingene i stadig større utstrekning lokalt på de enkelte arbeidsplassene.

Statens inngrep i økonomien tjente til å stabilisere den. Inngrepene skapte økt sikkerhet for alle grupper. Men staten førte ingen konsekvent politikk for å utvikle økonomien og industrien. Hvilken oppgave de nasjonaliserte industriene skulle ha i økonomien var uavklart. Skulle de drive som tradisjonelle bedrifter og prøve å oppnå størst mulig fortjeneste? Eller skulle de ha som formål å gi tjenester til resten av industrien? Hvilket forhold skulle de nasjonaliserte industriene ha til resten av industrien?

De nasjonaliserte industriene ble ikke betraktet som et middel for å oppnå økonomisk vekst. Britiske sosialister betraktet offentlig sektor som et middel til å gjennomføre omfordeling av inntekter for å oppnå sosial rettferdighet, og som produsent av offentlige tjenester.

Forretningsmenn betraktet de nasjonaliserte bedriftenes oppgave som ideelt å være en:

  1. som ikke grep inn i privat forretningsvirksomhet;
  2. ikke kostet skattebetalerne penger;
  3. leverte varer og tjenester under markedspriser;
  4. og kjøpte varer og tjenester til monopolpriser;
  5. og subsidierte eller betalte utgiftene til forskning og utvikling.

Disse målene var ikke forenlige. Staten kom til å eie en stor del av økonomien, men den så ikke at den kunne være den viktigste motoren i økonomien, men langsomt kom den likevel til å bli overbevist om at den burde foreta seg noe for å sikre en raskere økonomisk vekst. Den britiske økonomien gjorde det dårlig målt etter internasjonal standard. Og i siste del av den langvarige etterkrigstidsboomen gjorde britisk økonomi det dårligere enn i første del av boomen sammenliknet med andre lands prestasjoner. I perioden 1963-73 økte andre lands industriproduksjon betydelig mer enn den britiske produksjonen.


Samfunnet etter 1914

I løpet av det tjuende århundret ble levestandarden svært mye bedre. Og samfunnet forandret seg sterkt. Etter 1931 sluttet Storbritannia å være knutepunktet i den internasjonale økonomien. Og etter 1945 ble imperiet etter hvert avviklet. Disse forandringene berørte knapt befolkningas situasjon. Alle fikk det bedre.

Kvinnenes deltakelse i yrkeslivet ble større siden gifte kvinner oftere fikk betalt arbeid utenfor hjemmet. I mellomkrigstida hadde de utgjort litt mer enn en fjerdedel av arbeidsstyrken. Etter Andre Verdenskrig økte kvinnenes yrkesdeltakelse til de i 1995 utgjorde halve arbeidsstyrken.

Før Første Verdenskrig, i perioden 1911-13, hadde de rikeste fem prosent av befolkninga eid 87% av den personlige eide eiendommen, og de nitti prosent av befolkninga som eide minste hadde eid åtte prosent av den personlig eide eiendommen. I perioden 1936-38 hadde de rikeste fem prosentene av befolkninga eid 79% av all eiendom, og de nitti prosent av befolkninga som var på bunnen hadde eid 12%. I 1960 eide de fem rikeste prosentene 75% og de nitti prosentene som var på bunnen eide 17% av den personlig eide eiendommen. I 1936-38 eide 15.000 personer 22% av all eiendom. Det hadde foregått ei svak utjevning. Men utover i 1980-årene ble dette snudd, og den rikeste delen av befolkninga økte på nytt sin andel av den samlede eiendommen, og de fattige ble fattigere.

Etter Andre Verdenskrig ble det offisielt innført progressiv beskatning og arveavgift som skulle fordele eiendommen i samfunnet bedre. Men det ble også innført en mengde fradragsmuligheter for de rike slik at de slapp å betale skatt av det meste av inntekta og formuen sin. Det var først og fremst lønnsinntekter som ble hardt skattlagt. Fram til 1962 var det ingen skatt på kapitalinntekter i Storbritannia. Gaver til slekt ble ikke beskattet, og dette ga en mulighet til å unngå arveavgiften.

De svært rike fortsatte derfor å være svært rike. Den Første Verdenskrigen hadde gjort de svært rike enda rikere. I mellomkrigstida ble de svært rike plaget av krisen. Den Andre Verdenskrigen og de påfølgende årene med Labourregjering skremte dem. Men med konservativ regjering fra midten av 1950-årene vendte selvtilliten tilbake hos de svært rike, og de begynte å vise fram rikdommen sin på nytt. En ny gruppe dukket opp med det samme forbruksmønstret som de rike. Dette var lederne for de multinasjonale selskapene, som kunne leve høyt på selskapenes regning.

Middelklassen kunne ikke ha denne livsstilen. Omkring 1960 utgjorde gruppen hvitsnipparbeidere og profesjonelle kanskje en fjerdedel av arbeidsstyrken. Denne gruppen hadde vokst gjennom hele det tjuende århundret. De hadde erstattet den viktorianske middelklassen som hadde bestått av mindre entreprenører og mennesker som levde av "fees and profits".

Mange medlemmer av middelklassen tjente ikke mer enn "arbeideraristokratiet", selv om mange andre av middelklassen tjente betydelig mer. Men de hadde en annen livsstil, og var svært følsomme overfor forbedringer for dem som de hadde under seg som kunne redusere skillet mellom middelklassen og arbeiderklassen. I mellomkrigstida hadde de blitt dystre ved tanken på at sosial boligbygging kunne gi arbeiderne egne baderom og WC. Gjennom de siste femti årene hadde slike mennesker vært misfornøyde, og støtter for den politiske høyrefløyen og anti-labour aviser.

Alle deler av middelklassen økte sin levestandard, kanskje først og fremst fordi det ble flere godt betalte stillinger for middelklassen. Blant disse mellomlagene opphørte aldri klagene over deres besvær, og de klaget høyt allerede i 1914. De klaget over skattene, og så hadde de et ambisjonsnivå som førte til store utgifter. De ville ha gode hus i så kostbare strøk som mulig, og barna deres burde gå på privatskoler etc. De fikk aldri råd til alt de ønsket seg. Ikke før de lærte seg å bruke de offentlige sosiale tjenestene og det offentlige helsevesenet ble utgiftene deres redusert så mye at utgiftene ble rimelige.

Hobsbawm skriver at den virkelige grunnen var at det ble stadig vanskeligere å holde en synlig høyere levestandard enn arbeiderklassen. Først mistet middelklassen den økonomiske evnen til å ha tjenerskap. Før 1914 hadde middelklassen praktisk talt vært definert som den gruppen som hadde tjenerskap. Men i 1931 hadde bare fem prosent av husholdningene tjener boende hos seg, og i 1951 var det bare en prosent av husholdningene som hadde tjenerskap boende. I 1960 var verken bilen eller telefonen eller utenlandsferie sikre eksklusive statussymbol.

En måte å reagere på dette på var å unngå å delta i statuskonkurransen ved å prøve å holde på gamle måter å gjøre ting på, og unngå de nye produktene, selv om dette kunne være mer slitsomt enn å kjøpe de nye produktene. Det var også mulig å prøve å utforme sin egen individuelle stil, for eksempel ved å legge større vekt på kultur.

Den gamle etablerte middelklassen følte seg også truet av at sønner og døtre fra lavere middelklasse utdannet seg og oppnådde sosialt avansement. Etter Andre Verdenskrig hadde karakterer og eksamener blitt viktigere og slektskap mindre viktig for å avansere i yrkeslivet. De gamle elitene motsatte seg at nykommere prøvde å trenge inn.

Middelklassens ubehag skyldtes ikke at den ble fattigere, men at verden forandret seg.

Også de britiske arbeiderne fikk det mye bedre i etterkrigstida. Rundt 1960 hadde de fleste britiske arbeiderne det mye bedre enn noen gang før. De hadde bedre økonomi enn de hadde forestilt seg at de ville få. Inntektene deres økte betydelig, og i 1970-årene vokste de dramatisk. Men ting var i ferd med å forandre seg.

Den tradisjonelle arbeiderklassekulturen hadde i betydelig grad hvilt på arbeidernes isolasjon. Arbeiderne hadde vært utstøtt både fra økonomien og politikken. I mellomkrigstida var det like liten kontakten mellom den britiske arbeiderklassens liv og overklassen som mellom hvit og svart i USA, skriver Hobsbawm. Arbeiderklassen var som en fremmed nasjon i samfunnet. Arbeiderklassen hadde sine egne institusjoner og sine egne steder og aviser.

Dette forandret seg ikke mye i mellomkrigstida. Arbeiderklassen adopterte ikke skikk og bruk fra andre deler av samfunnet, men levde forsatt på sin egen måte på sine egne steder. Utdanningssystemet var rigid, og økonomien var rystet, og en ny klassebevissthet vokste fram blant arbeiderne og styrket deres atskilte identitet.

Noen få år etter Andre Verdenskrig ble det klart at forandringer var i gang. Det skyldtes ikke bare økt velstand blant arbeiderne. Et massekonsumsamfunn er dominert av sitt største marked. Og i Storbritannia var dette arbeiderklassen. Industrien produserte for arbeiderklassen, og standardproduktene var laget for den. Arbeiderklassen kom ut av isolasjonen ved at den satte standardene for de mest alminnelige produktene. I økende grad ble standardene også i populærmusikk satt av arbeiderklassen.

Forretningslivet tok derfor på seg å fylle den proletære verden ved å masseprodusere varer etter dens standarder, og alminneliggjøre dem. Labour var ikke lenger en outsider, men det permanente alternativet når partiet ikke hadde regjeringsmakt. Arbeiderbevegelsen ble integrert i systemet. Det var heller ikke mange streiker i Storbritannia, selv om det er en utbredt oppfatning at dette var tilfelle. I 1959 gikk en promille av arbeidsdagene tapt på grunn av streik. I 1950-54 var tapet av arbeidsdager tapt på grunn av streik per 1.000 arbeidere omkring 15% mindre i Vest-Tyskland, men fire ganger større i Belgia, fem ganger større i Canada og Frankrike, seks ganger større i Japan, Australia og Italia, og nesten ti ganger større i USA. Bare Skandinavia og Nederland var mye mer industrielt fredelige enn Storbritannia. Det ble heller ikke flere streiker, men færre.

Arbeiderklassen ble integrert i samfunnet. Dette kan ha medvirket til at oppslutningen om arbeiderklassens tradisjonelle institusjoner ble mindre og svakere. Arbeiderklassens aviser mistet opplag og måtte ofte innstille.

Og de tradisjonelle arbeideryrkene fikk langt færre ansatte. Det ble færre gruvearbeidere og færre fabrikkarbeidere, og i det hele tatt færre kroppsarbeidere. Det var betydelig forskjell mellom verkstedet og kontoret, og kontoret fikk stadig flere ansatte mens det ble færre på verkstedet. Likevel var det mange fra kontorene som i etterkrigstida ble medlemmer av fagbevegelsen.

Fra slutten av 1950-tallet ble etterspørselen etter faglærte arbeidere større, mens etterspørselen etter arbeidere uten utdannelse ble mindre siden det arbeidet som de tradisjonelt hadde utført ble mekanisert eller automatisert, maskiner utførte det ufaglærte arbeidet. Mens arbeidsstyrken i industrien generelt stagnerte økte den sterkt i noen industrier, som mekanisk industri, metallindustri og elektrisk industri. Mens 5,5% av de mannlige arbeiderne hadde arbeidet i disse industriene i 1911 så arbeidet 18,5% av arbeiderne i disse industriene i 1950, og i 1964 arbeidet nesten en femtedel av den samlede yrkesaktive befolkninga i Storbritannia i disse industriene. Disse industriene trengte både mer utdannede arbeidere og flere hvitsnipparbeidere enn de fleste andre industriene.

Dessverre var forholdene for den tradisjonelle arbeiderklassen ufordelaktige i disse intellektuelle regionene. Dette skyldtes delvis det antiegalitære preget som det britiske utdanningssystemet hadde, og delvis den onde sirkelen som automatisk ga barn fra familier med lite utdanning mindre sjanse til å benytte seg av utdanningssystemet. Barn som har foreldre med høy utdanning har langt større sjanse til å få høy utdanning selv enn barn av foreldre uten høyere utdanning. Og utdanning ble en forutsetning for å nå langt i samfunnet.

Derfor ble det utviklet to motsatte tendenser innenfor den gamle arbeiderklassen. På den ene siden nærmet noen, spesielt de fagutdannede, seg de teknisk utdannede delene av middelklassen. De levde som dem og hadde de samme ambisjonene etc. Og store deler av denne middelklassen nærmet seg arbeiderklassen, og var villige til å gå inn i fagforeninger etc. Alle arbeiderne utenom de fattigste og mest isolerte tok opp en livsstil som var basert på masseproduksjonen. De ble "borgerliggjort", men dette er ikke et dekkende uttrykk, for den kulturelle assimilasjonen gikk begge veier.

Det gamle arbeideraristokratiet fant situasjonen sin spesielt irriterende. Men det hadde fått bedre framtidsutsikter, spesielt for sine barn, og dette gjorde forholdene lettere å tolerere. Det gamle arbeideraristokratiet hadde trolig nådd toppen allerede i slutten av det nittende århundret da det var på toppen av arbeiderklassens verden med langt høyere lønninger enn vanlige arbeidere. Den privilegerte situasjonen var nå tapt. Det dynamiske og voksende komplekset av mekanisk og elektrisk industri hadde nye krav og skapte en ny situasjon. Fra begynnelsen av den nye teknologiske æra i 1890-årene var metallindustrien ei frontlinje i klassekamp, og når teknologien ble uvanlig raskt endret var denne industrien frontlinja. Den faglærte arbeideren var nødt til å tilpasse seg den teknologiske utviklinga dersom han skulle holde på sitt godt betalte arbeid. Arbeideraristokratiet var under press, og det ble radikalisert. Selv på 1950-tallet var den karakteristiske kommunisten metallarbeider - i det minste en fjerdedel av delegatene ved partikongressene var vanligvis ingeniører.

Da ufaglærte og ukvalifiserte dro nytte av forandringene, og fagforeningene deres beveget seg rakt til høyre når de ble offentlig anerkjent, og innså at anerkjennelsen ga dem en bedre forhandlingsposisjon enn de kunne ha hatt uten denne anerkjennelsen. I blomstrende industrier kunne de til og med tjene godt. Likevel var de undertrykt mer enn andre av den onde sirkelen til det moderne industrisamfunnet der de underpriviligerte fant mangelen på privilegier forsterket, og de som manglet utdanning fant at denne mangelen var en permanent barriere. I det de gamle industriene forfalt fant mange arbeidere, også mange som tidligere hadde hatt godt betalt arbeid, at de nå tilhørte hæren av de svake. Sosial mobilitet var blitt lettere, i det minste for de som hadde tatt noen eksamener, og de som ikke tok eksamener var dømt til alltid å være på bunnen. Det var en markert økning i bevisstheten om å være på bunnen av samfunnet. Denne bevisstheten ble uttrykt i popmusikken, skriver Hobsbawm.

Ei enkel deling av samfunnet i to klasser var akseptert i brede kretser som det grunnleggende mønstret i Storbritannia. Men velstanden og den teknologiske endringen produserte nye sosiale grupper og lag som ikke kunne identifiseres med noen av klassene. Da intellektuelle og de unge var nye fenomen. De intellektuell økte sterkt i antall. Mange av dem stod i noen grad utenfor, og de manglet tradisjonell status, og det gjorde dem mindre konservative enn andre i samme inntektskategori.

"Ungdom" som ei gjenkjennelig gruppe, og ikke bare som en periode i livet, oppstod også i 1950-årene, både kommersielt som et tenåringsmarked og i vaner og framtreden. Det var trolig den merkverdig raske og uventede forandringen i det alminnelige sosiale mønstret som utvidet skillet mellom generasjonene så uvanlig mye i denne perioden. Noen skribenter og forretningsmenn la til rette for disse forandringene. Offisiell britisk politikk og samfunnet ble overrasket av disse nye forholdene, og det meste av aktiviteten til de intellektuelle og de unge fant derfor sted utenfor eksisterende institusjoner og politikk.


Det andre Storbritannia

Med unntak for tynt befolkede områder som det skotske høylandet har det bare vært en økonomisk historie for Storbritannia siden den industrielle revolusjon, selv om det har vært regionale variasjoner. Likevel er Skottland og Wales tydelige og egenartede enheter, og kan ikke bare underordnes engelsk historie eller neglisjeres, skriver Hobsbawm.

Wales har vært offisielt assimilert til England siden 1536. Under de engelske institusjonene og den engelske overklassen av jordherrer levde waliserne som fattige jordbrukere i et fattig og til dels utilgjengelig land. Unionen med England fjernet den innfødte, walisiske overklassen fra Wales og skapte den karakteristiske folkeånden, der inntektsnivået var fra fattig til svært fattig. Dette ble mønstret for den økonomiske utviklinga, og forklarer radikalismen i walisisk politikk. Industrialisering og andre økonomiske forandringer var noe som ble gjort mot waliserne, og ikke noe som waliserne foretok seg, skriver Hobsbawm. Og det første steget som eventuelle forretningsmenn fra Wales gjorde var å la seg assimilere inn i det engelske forretningslivet.

I 1750 var Wales nærmere knyttet til resten av Storbritannia enn tidligere siden waliserne alet opp kveg som ble solgt til England. Og også fordi man hadde begynt med gruvedrift i Wales. Dette førte til en del forandring i Wales og blant waliserne. En ny selvbevissthet oppstod. Det tydeligste tegnet på dette var masseomvendelse til protestantiske nonkonforme sekter, og ny interesse for walisisk kultur. Den desentraliserte nonkonformiteten som ble religionen til majoriteten av waliserne etter 1800 hadde tre viktige konsekvenser. Utvikling av utdannelse, av walisisk litteratur og frambringelsen av en kader av innfødt sosial og politisk ledelse.

Den industrielle revolusjonen involverte Wales i tungindustrien, jern, kobber, og framfor alt kull. Wales fortsatte å være et samfunn av småbønder, stort sett leilendinger. Det oppstod ingen stor klasse jordbruksarbeidere, og småbøndene søkte ofte annet arbeid for å spe på inntektene sine. Det hendte at det kom til oppstand mot de store jordeierne, som ved "the Rebecca Riots" i 1843. Fjellene i Wales egnet seg ikke for korndyrking. Jordbruket var blandet med vekt på husdyrhold og produksjon av melk og melkeprodukter. Jordbruket ble lite rammet av nedgangstider og skiftende kornpriser. I 1840-årene begynte befolkninga i det sentrale Wales å synke, og på landsbygda i hele Wales fra 1880-årene.

I grevskapene Carmarten, Glamorgan og Monmouh ble det bygd opp industri. Fra 1801 til 1911 ble befolkninga i Wales mellom tre og firedoblet, fra knapt 600.000 til mer enn to millioner. Men nesten hele denne veksten kom i de industrielle grevskapene. En stor del av denne veksten skyldtes innflytting av engelske arbeidere. Det walisiske språket kom til å stå svakere, og kom hovedsakelig til å bli snakket på den avsidesliggende landsbygda. I andre halvdel av det nittende århundret ble kullproduksjonen økt sterkt, og Wales ble delt i to kulturelt sett.

Wales hadde ingen av de industriene som særpreget den første fasen av industrialiseringen. Det var tungindustriene som kom til å prege Wales, og den blomstret i andre halvdel av det nittende århundret. Først var det jernindustrien, og også bly og kopper. Senere og framfor alt kom kull. Jernindustrien dominerte første del av det nittende århundret, og da spesielt de store smelteverkene og støperiene i Dowlais og Cyfatha som eides av Crawhays og Guests. Framfor alt "steam coal" dominerte den store walisiske boomen i 1860-1914. Jernindustrien vokste, og stagnerte fra midten av århundret. Etter Første Verdenskrig kom kullindustrien i krise, og deretter lå South Wales forlatt i en generasjon. Etter Andre Verdenskrig ble økonomien mer mangfoldig og velstående.

Wales var så isolert at livet der var lite berørt av utviklinga i Storbritannia fram til siste del av det nittende århundret. Walisisk kultur utviklet seg på sin egen måte, formalisert i eisteddfodau, som er festivaler med sang og poesi etc. Selv den walisiske arbeiderbevegelsen hadde liten kontakt med resten av Storbritannia fram til gruvearbeidernes streik i 1898. Oppblomstringen av arbeiderbevegelsen fra 1889 førte Wales nærmere resten av Storbritannia. Fra da av og fram til 1914 nærmet Wales og resten av Storbritannia seg til hverandre. Den politiske karrieren til waliseren Lloyd George og at sosialistlederen Keir Hardie ble valgt fra en valgkrets i Wales viser den politiske betydningen til Wales.

Befolkninga i Wales stemte overveldende Labour i mellomkrigstida. Waliserne utvandret fra Wales, og befolkninga i store deler av Wales ble mindre.

Skottland ble forenet med England i 1707 som et eget etablert samfunn og en fungerende stat med en gammel historie. Skottland hadde sine egne uavhengige institusjoner, sin egen lov, lokaladministrasjon, utdanning og religion, som Skottland fortsatte å beholde. Skottland hadde alltid vært et delt samfunn, spesielt delt i det føydale lavlandet og høylandet som var delt inn i stammer og klaner. Høylandet utgjorde det meste av arealet selv om bare en liten del av befolkninga bodde der. Skottland hadde sin egen dynamiske økonomi.

Sammenliknet med England var Skottland økonomisk tilbakestående og fattig. I 1750 spiste velstående mennesker i Skottland enklere mat, bodde i dårligere boliger og eide færre gjenstander i huset enn engelskmenn av mer beskjeden stand. Og det var knapt rike mennesker i Skottland utenfor det lille jordeiende aristokratiet. Uår forekom ikke lenger i England, men det hendte fortsatt at Skottland ble rammet av uår. Skottland manglet kapital, og måtte bruke det som eksisterte på en mer effektiv måte enn England trengte. Og folk i Skottland var nødt til å være mer sparsommelige. Det skotske bankvesenet var overlegent det engelske. Skottland manglet arbeidskraft, noe som kom til å føre til stor innvandring fra Irland. Skottland var for lite og for fattig til å ha et betydelig innenlands marked. Derfor ble økonomien i Skottland avhengig av å kunne utnytte det engelske markedet og dets internasjonale forbindelser for å kunne utvikles. Industrien i Skottland ble utviklet som en lavkostindustri som produserte for eksport.

Høylandet og også i noen grad halvøya Galloway havnet i en tilstand av permanent sosial og økonomisk krise, og ble utsatt for hungersnød og avfolkning. I Skottland fantes både et samfunn som utnyttet moderne teknologi på en vellykket måte, og et samfunn som ikke fattet dette. Grunnlaget for Høylandets samfunn var klanene som levde i sine forfedres land under sine høvdinger. Det gamle skotske kongedømmet hadde uten å lykkes prøvd å assimilere dem inn i det føydale systemet, og det engelske samfunnet prøvde å legge Høylandet under aristokratiske jordeiere. Denne assimileringen ga høvdingene legale rettigheter, som i følge klanenes standarder var amoralske, rettigheter til å gjøre hva de ville med klanenes eiendommer. De kunne øke sine inntekter ved å ødelegge sine samfunn. Klanen betraktet høvdingen som stammens leder, men ikke som eier av klanens jord. Etter klanens målestokk ble høvdingene betraktet som mektigere dersom de kunne stille flere bevæpnede menn. Men etter det moderne samfunnets målestokk ble de betraktet som vellykkede dersom de kunne øke sine inntekter. Det siste kunne de gjøre ved å fordrive småbøndene og bruke jorda som beitemark for sauer, eller ved å selge jorda. Det høvdingene etter hvert gjorde var å fordrive bøndene og å bruke den jorda de hadde drevet som beitemarker, og de solgte også jord, og medlemmene av klanene ble fordrevet til liv i fattigdom og nød ved strendene i det nordligste Skottland, og andre steder.

Isolasjonen og fram til etter opprøret i 1745 selvstendigheten til Høylandet og øyene holdt prosessen under en viss kontroll. Den raske industrialiseringen av både England og Skottland skapte et voldsomt press mot Høylandet. Noen få høvdinger, særlig the Cambells, hertuger av Argyll, som lenge hadde vært i allianse med lavlandet, forsøkte å modernisere samtidig som de viste et visst hensyn til klanssamfunnet. Høvdingene økte sine utgifter for å kunne leve mer storslagne liv. Etter napoleonskrigene begynte skrekkens tid. Grådige og pengelense jordherrer begynte å fordrive klansmedlemmene fra jorda for å gjøre markene om til beitemarker. De som ble værende i området ble avhengige av poteter, og potetpesten i midten av 1840-årene skapte katastrofe. Dette førte til avfolkning. Høylandet ble en ørken, og har siden vært det. I 1960 var et område som er større enn Nederland befolket av ei befolkning på størrelse med Portsmouths.

Lavlandet deltok i den industrielle revolusjonen på en vellykket måte. I midten av det attende århundret begynte man å importere jordbruksredskaper og kunnskap for å forbedre det skotske landbruket. Og ved begynnelsen av det nittende århundret var det skotske landbruket forholdsvis avansert. Skotske økonomer var fra Adam Smiths tid (1723-1790) dominerende innenfor økonomien i den første fasen av industrialiseringa. Mange skotske oppfinnere, som James Watt som bidro sterkt til å utvikle dampmaskinen til en effektiv maskin, ga viktige bidrag til den industrielle utviklinga.

Skottland var calvinsk, og utviklet et skolevesen som ga grunnutdanning til store deler av befolkninga. Hobsbawm skriver at den karakteristiske ideologien til den industrielle kapitalismen var den deistiske eller agnostiske rasjonalismen som ble hentet fra de skotske attenhundretallstenkerne hvorav Adam Smith og David Hume er de mest kjente.

Hobsbawm skriver at Skottland fikk tre ting fra sin calvinske revolusjon som var av stor verdi i det industrielle samfunnet. Den første var det demokratiske utdanningssystemet som lot en langt større del av befolkninga dra nytte av utdanningssystemet enn tilfellet var i England. Det la vekt på systematisk tenkning. Det andre var fraværet av fattigloven. Fram til 1845 lå fattigpleien i hendene på lokalsamfunnet og den calviske menigheten. Da større byer vokste opp brøt dette systemet sammen. Den skotske arbeiderklassen var langt fattigere enn den engelske. For det tredje er det mulig at det calvinske idealet om perfeksjon gjennom arbeid bidro til den merkverdige tekniske kompetansen til skottene i lavlandet som gjorde Clydeside til det store sentrum for skipsbygging.

Skottland fikk adgang til utenlandske markeder gjennom unionen med England, og utnyttet dette til å utvikle industri og handel. Det gjorde den skotske økonomien dynamisk, men også ustabil.

Det skotske jordbruket spesialiserte seg ikke på korndyrking, og ble derfor ikke rammet av den jordbrukskrisen som importen av billig oversjøisk korn skapte mange steder. Tvertimot kunne skotsk jordbruk blomstre uten tilbakeslag og dra nytte av den stadige veksten i etterspørsel etter matvarer fra engelske byer.

Skotsk industri og handel fulgte en mer usikker kurs. Dens historie er om konsentrasjon om spesielle produkt og markeder, og om boom og sammenbrudd. Tobakkshandelen som ga velstand i Glasgow i det attende århundret var den første av disse boomene. Den brøt sammen med den amerikanske uavhengighetskrigen. Selv om den senere kom på beina igjen ble den aldri så viktig som i sin storhetstid. Deretter fulgte bomull. Denne handelen ble utviklet rundt Glasgow, det store sentret for eksport og reeksport og Skottlands kommersielle bindeledd til resten av verden. Et grunnlag for denne handelen var skotsk fagkunnskap i lintøy, produksjon av dette var en gammel skotsk spesialitet. Den var konsentrert om produksjon av fine og dyre kvaliteter, og greide ikke konkurransen som kom etter napoleonskrigene. Industrien stagnerte og forsvant etter hvert.

Fra 1830- og 1840-årene ble jern og kull nytt grunnlag for industriutvikling. I 1830 hadde Skottland bidratt med fem prosent av Storbritannias produksjon av jern, men i 1853 med en fjerdedel. Denne industrien vokste opp som en eksportindustri. Omkring to tredjedeler av produksjonen ble eksportert med skip. I årene 1848-1854 ble nitti prosent av det råjernet som ble eksportert fra Storbritannia eksportert fra Skottland. Da jernindustrien ikke lenger kunne ekspandere ble skipsbygging og stålproduksjon den nye ekspansive industrien. Fra 1870 og fram til nedgangstidene etter Første Verdenskrig var dette det viktigste grunnlaget for skotsk økonomi.

Lønningene i Skottland var mye lavere enn i England i det nittende århundret. Vekstindustriene hadde lenge en tradisjon med tvang og hard behandling av arbeiderne. Fram til 1799 var de skotske gruvearbeiderne livegne. Og arbeidskraft ble konsekvent rekruttert blant uorganiserte og hjelpeløse, spesielt blant irer og innflyttere fra Høylandet som ikke var vant til industri og urbane forhold. Skotske boliger var skandaløst dårlige, og verre enn engelske. I de elendige leieblokkene i Glasgow levde mer enn tjue prosent av den skotske befolkninga i 1914. De tradisjonelle institusjonene fra det førindustrielle Skottland, som utdanningssystemet, mistet sin effektivitet. De brøt sammen i 1840-årene, da også det skotske fattigvesenet brøt sammen. I årene fra 1830-tallet til 1880-tallet var det ikke stort annet enn arbeid og drikking som kunne fylle livet til skottene, skriver Hobsbawm. Også arbeiderorganisasjonen var svakere enn i England. De fattige hadde det verre i Skottland enn de hadde det i England.

Omkring slutten av århundret fikk Skottland en sterk arbeiderbevegelse. Keir Hardie ble leder for den britiske arbeiderbevegelsen. James Ramsay MacDonald ble den første statsministeren for Labour, og Clydeside ble under Første Verdenskrig synonymt for revolusjonær agitasjon. Sammenbruddet til skotsk industri i mellomkrigstida gjorde landet innadvendt. Krisen var en traumatisk opplevelse for landet.

Både Skottland og Wales hadde fram til 1960-tallet uttrykt nasjonale aspirasjoner gjennom arbeiderbevegelsen og britiske parti. De nasjonalistiske partiene som ønsket selvstendighet var marginale fenomen i mellomkrigstida. Men fra midten av 1960-tallet oppnådde disse nasjonalistiske partiene både i Skottland og i Wales større tilslutning. Begge landene fikk et system for indre selvstyre sent i 1990-årene med valgte nasjonalforsamlinger.

Irland ble forferdelig rammet av potetpesten i siste halvdel av 1840-årene. Irene flyktet i millionvis til England og Skottland og til Amerika. Irene var sultne og fattige og tok enhver type arbeid de kunne få, og aksepterte de laveste lønningene. De ble arbeidere i dokkene og de løftet kull og de ble anleggsarbeidere og bygningsarbeidere og arbeidere ved jernverkene og stålverkene og gruvearbeidere. Og de ble soldater og sjømenn. De arbeidet for de laveste lønningene, og de ble foraktet og avskydd, som katolikker og som irer og som folk som presset lønningene ned. En ire, Feargus O'Connor, ble det nærmeste noen kunne være til å være nasjonal leder for Chartistbevegelsen, og en annen ire, Jim Connell, skrev "The Red Flag", som ble den britiske arbeiderbevegelsens hymne, og den beste britiske arbeiderklasseromanen, The Ragged-Trousered Philanthropist, ble skrevet av en annen ire, Robert Tressell. [Her har Hobsbawm rotet, og oppgir i boka at forfatter av denne sangen og av boka er Bronterre O'Brian, som også var irsk.]

Irsk innvandring nådde toppen i tiårene etter den store hungersnøden, og ble deretter mindre. Etter at det ble slutt på masseutvandringen til Amerika er England blitt det landet som de fleste som utvandrer fra Irland reiser til. I 1971 var det i følge folketellinga 957.830 personer i Storbritannia som var født i Irland. Det tilsvarte en fjerdedel av befolkninga i Irland, eller en tredjedel av befolkninga i Eire. Irene flyttet i økende grad til London og de midtre og sørlige delene av England, og mindre til de tradisjonelle målene for irsk utvandring til Storbritannia, som Clydeside og Merseyside. På 1960-tallet arbeidet de fleste i byggenæringen. På denne tida utvandret også mange høgt utdannede irer, slik at tolv prosent av alle britiske leger var av irsk opphav.

Etter at Eire ble medlem av EU har den økonomiske veksten i Eire vært svært sterk, og den økonomiske avstanden mellom Eire og England har blitt sterkt redusert.


Et hardere økonomisk klima

Storbritannia dro mindre fordel av den lange etterkrigstidsboomen enn andre land og den varte kortere for Storbritannias del enn for andre vestlige land. Den britiske økonomien opplevde alvorlige vanskeligheter allerede midt i 1960-årene, altså lenge før den internasjonale krisen i 1973.

Disse vanskelighetene viste seg på flere måter, spesielt i sviktende konkurranseevne i oversjøisk handel, og ved langsom økonomisk vekst og stadige vanskeligheter med handelsbalansen. Den britiske eksporten av industrivarer som andel av verdens samlede industrivareeksport falt raskt i den første etterkrigstida, fra 25,4% i 1950 til 16,5% i 1960, og videre til 10,8% i 1970. Deretter var fallet langsommere, før det jevnet seg ut midt i 1980-årene, fra 9,1% i 1979 til 8,6% i 1990. Fra 1957 til 1967 var veksten i brutto nasjonalprodukt bare to tredjedeler av veksten i andre OECD-land, og halvparten av vekstraten i Frankrike og Vest-Tyskland.

På grunn av den dårlige betalingsbalansen måtte myndighetene øke den kortsiktige opplåningen kraftig i 1961 og 1964-68. Den britiske økonomien fortsatte å ha underskudd på betalingsbalansen, og midt på 1960-tallet var de så store at de ikke ble dekket av de usynlige inntektene. I 1965 var for eksempel underskuddet på betalingsbalansen med synlig handel £281 millioner mens overskuddet for den usynlige handelen var £153 millioner. I det foregående tiåret hadde prisen på de britiske eksportvarene økt med to prosent årlig, men konkurrentenes varer hadde økt med mindre enn en prosent årlig. De innenlandske prisene økte med 3,1% årlig i 1960-64 og 3,5% årlig i 1964-68 og 8,1% årlig i 1968-73, mens gjennomsnittlig inntekt per veke i disse periodene økte med 5,2%, 6,3% og 11,4% årlig.

Den britiske betalingsbalansen var avhengig av de usynlige inntektene. I 1965 utgjorde de usynlige betalingene 32% av totale betalinger, sammenliknet med 18% i 1938. Det største bidraget til netto overskudd for Storbritannias usynlige regnskap var fra britiske investeringer utenlands. Det andre store bidraget kom fra andre tjenester, som bankvirksomhet, royalties og utdannelse. I 1965 var inntektene fra britisk shipping omtrent forsvunnet. Fra midten av 1950-årene har Storbritannia vanligvis vært netto kjøper av shippingtjenester.

Statsbudsjettet gikk med underskudd. Underskuddet hadde gjennomsnittlig vært på £94 millioner i perioden 1952-55, men i 1965 var det £446. I 1967 kunngjorde Harold Wilson at Labourregjeringa ville redusere de militære utgiftene øst for Suez. Men disse nedskjæringene ble fulgt av økende utgifter andre steder, spesielt i Vest-Europa. Svakheten til pund sterling som en av de viktigste reservevalutaene ble markert ved devalueringen i 1967 fra å være 2,80 av en dollar til å bli 2,40 av en dollar. I juni 1972 lot Edward Heaths konservative regjering vekslingskursen til pundet flyte, og det falt umiddelbart med sju prosent, og falt enda mer ut over gjennom året. Storbritannia holdt fleksible vekslingskurser fram til 1990. Britisk dominans i den internasjonale økonomien hadde blitt svekket med Første Verdenskrig, og USAs dominans hadde blitt svekket tidlig på 1970-tallet. US dollar fulgte pundet. I august 1971 var den ikke lenger konvertibel i gull, og den ble devaluert i februar 1973. I 1973 hadde det internasjonale finansielle systemet som hadde blitt satt opp ved slutten av Andre Verdenskrig blitt undergravd, og normen ble fleksible vekslingskurser.

I 1970- og 1980-årene ble det internasjonale økonomiske systemet fra etterkrigstida utfordret på mange hold. Keynes hadde vært en av arkitektene for dette systemet som hadde blitt ratifisert ved Bretton Woods, og som skrumpet inn i 1971-73. Ideene hans hadde blitt den nye ortodoksien i en verden med full sysselsetting og velferdsstater. Slik tok den konservative statsminister Edward Heath det for gitt, på samme måte som enhver statsminister for Labour ville ha gjort, at å tillate høy arbeidsledighet ville være både sosialt og politisk ødeleggende, og at økende arbeidsledighet skulle unngås ved statlig intervenering i økonomien for å få opp etterspørselen.

De økonomiske problemene til Storbritannia og USA fra sent på 1960-tallet undergravde forskriftene til Keynes og ga en viss troverdighet til Milton Friedman og andre monetære økonomer. Spesielt stagflasjonen, der økonomiene led av både økende inflasjon og økende arbeidsledighet samtidig med økonomisk stagnasjon, var utenfor forutsigelsene til Keynes og andre økonomiske system.

Monetaristene hevdet at det var feil av staten å stimulere økonomien i tider med økende arbeidsledighet. De mente at i det lange løp førte økt tilførsel av penger til økt inflasjon uten fordeler for sysselsettinga.

De hevdet at det var et naturlig nivå for arbeidsledighet og at det var høyere enn den lave arbeidsledigheten England hadde hatt i etterkrigstida, og de mente at arbeidsledigheten var blitt holdt nede med "kunstige" midler tidligere i etterkrigstida, og at disse "kunstige" midlene var krefter som hindret at det frie markedet fikk regulere seg selv fritt, noe som ville gi den mest effektive utnyttelse av de økonomiske innsatsfaktorene. Blant disse "kunstige" midlene, eller kreftene, var fagbevegelsen og arbeidsledighetstrygd og offentlig styring, som burde fjernes eller svekkes, blant annet siden de påvirket lønnsdannelsen og fordeling og anvendelse av økonomiske ressurser og innsatsfaktorer på en måte som hindret at økonomien fungerte optimalt.

Til andre problem i økonomien var det grunnleggende svaret tiltro til det naturlige likevektsnivået til det frie markedet. Sammen med slike synspunkter kom argumentene til "supply-side economics", som hevdet at skattekutt ville gi tilskyndelse til å arbeide mer og slik fostre økonomisk vekst. Både de rike og middelklassen fikk her argumenter for at staten ikke skulle støtte de fattige, og argumenter til fordel for å redusere lønningene til de som allerede tjente minst, og argumenter for å angripe fagbevegelsen, og for å redusere skattene.

I 1970-årene var de internasjonale økonomiske forholdene som Storbritannia stod overfor svært forskjellige fra de som landet hadde stått overfor i 1950- og 1960-årene. Den økonomiske veksten var langsommere, og investeringsnivået var lavere. I 1973 og i 1979 økte oljeprisene sterkt.

Både konservative- og Labourregjeringer var usikre på hvordan de skulle handle i den uvante situasjonen i 1970-årene. Edward Heaths regjering forsøkte frimarkedspolitikk i 1970-72, men stilt overfor store økonomiske problem vendte regjeringa tilbake til mer keynesiansk inspirert politikk i 1972-74. Wilson og Callaghan regjeringene vedtok lover om industrielle forhold og om velferdstiltak som del av den sosiale kontrakten som ble inngått med fagbevegelsen. Men de hadde en forpliktelse fra februar 1976 om å redusere offentlige utgifter som andel av nasjonal produksjon. Dette ble sommeren 1976 fulgt av at regjeringa måtte komme med en monetaristisk "Declaration of Intent" til det internasjonale pengefondet (IMF) for å sikre et lån på $3,9 milliarder. Ved midten av 1970-årene hadde lederne for Labour mistet troen på Keynesiansk økonomi, men hadde ingenting å erstatte denne med.

Velferdsstaten kom under økende press. Mens den økonomiske veksten ble mindre kom de sosiale utgiftene til å bli sett på som en byrde for økonomien. Og det nye høyreorienterte synet ble at de sosiale utgiftene var en viktig grunn til den økonomiske nedgangen. Mens noen forkjempere for det frie markedet pekte på forbindelsen i OECD-landene mellom økende sosiale utgifter og svekkede vekstrater kunne andre peke på enda raskere vekst i sosiale utgifter i 1950-årene og det tidlige 1960-tallet som var en periode forbundet med sterkt økonomisk vekst. De britiske vekstratene for sosiale utgifter var lavere enn gjennomsnitt for OECD-landene, 5,9% mot 8,4% årlig for 1960-75, og 1,8% mot 4,8% for 1975-81.

Det internasjonale økonomiske tilbakeslaget i det tidlige 1970-tallet, som var spesielt hardt i en økonomi med så dårlige resultat som den britiske, reduserte evnen og viljen til å fortsette å øke de sosiale utgiftene. Men høy arbeidsledighet, en aldrende befolkning og mer kostbar medisinsk behandling la hardt press på ressursene. Velferdsutgiftene som andel av brutto nasjonalprodukt i UK nådde toppen i 1976-77 med 25,5% og falt så til 23,2 % i 1987-88, samtidig som offentlige utgifter som andel av brutto nasjonalprodukt hadde falt fra et toppunkt på like under 50% i 1975 til et lavpunkt på 39% i 1988, før de klatret til 42% i 1992. Men for mange trengende ble situasjonen vanskeligere i 1980-årene. De fattigste ble stadig fattigere i forhold til de mer velstående etter 1975, mens ulikhetene i inntekt hadde blitt mindre fra 1949 til 1975.

Fagforeningenes kollektive forhandlinger ble også utfordret fra midten av 1960-årene. Etter hvert som inflasjonen hadde økt i 1950-årene hadde regjeringene blitt bekymret over at lønnsøkningene skapte press på prisene i en periode med nesten full sysselsetting. Den konservative regjeringas dokument The Economic Implications of Full Employment, utgitt i mars 1956, ble fulgt av en serie av bestemmelser om lønnsstopp og pris og lønnspolitikk i de neste tjuetre årene. Fagforeningslovgivning ble delvis sett på som er alternativ til pris- og inntektspolitikk. I 1969 kom Harold Wilsons Laborregjering med forslaget - In Place of Strife - som ville ha fastsatt som lov noen av de reformene som var skissert av The Royal Commission on Trade Unions and Employers Associations (1965-68), som var ledet av Lord Donovan, og noen mer kontroversielle tilføyelser, inkludert obligatorisk avstemming om streik og forhandlingspauser. Heaths regjering kom i 1971 med Industrial Relations Act som forkastet mange tidligere forslag, blant annet Donovanrapporten, og forsøkte heller å opprette et omfattende rettslig rammeverk for forholdene i arbeidslivet. De følgende Labourregjeringene til Wilson og Callaghan avskaffet loven fra 1971 og vedtok lover som skaffet fagbevegelsen de forholdene som den hadde operert under i mye av tida siden Trade Disputes Act fra 1906, og noen av de fagforeningsvennlige forslagene fra Donovanrapporten. Uroen i arbeidslivet i 1978-79 som var forbundet med revolten til arbeiderne i offentlig sektor mot Labourregjeringas fastere pris- og lønnspolitikk ga Margaret Thatcher politisk mulighet til å prioritere lovgivning for fagbevegelsen, og etter valgseieren i 1979 å følge en hard politikk mot streiker i offentlig sektor og mot fagbevegelsen i sin alminnelighet. Fra 1980 og til 1992 kom Thatchers og Majors regjeringer med en serie lover som begrenset fagforeningenes aktivitet og fjernet sosiale sikkerhetsnett for lavt betalte arbeidere. Denne typen tiltak kom også i andre land.

Fra 1979 falt antallet medlemmer av fagbevegelse fra 13.289.000 til 8.278.000. Dette var en reduksjon på 37,7%. Det største frafallet kom i privat sektor. I 1995 var bare 21,3% av de ansatte i privat sektor organiserte, mens 61,4% av de ansatte i offentlig sektor var organiserte. Blant kvinner og blant hvitsnipparbeidere var reduksjonen av fagforeningsmedlemmer mindre. I 1995 økte antallet kvinnelige fagforeningsmedlemmer med en prosent, mens det ble 8,7% færre mannlige medlemmer av fagbevegelsen. I 1994 var 42,5% av de fagorganiserte kvinner, og andelen kvinnelige medlemmer av fagbevegelsen økte stadig.

Også i andre land ble det færre medlemmer av fagbevegelsen i 1980- og 1990-årene. Det var ikke spesielt mange streiker i Storbritannia. Streikeaktiviteten har brukt å øke og minke med forandringer i den internasjonale økonomien. På 1960-tallet var UK det sjuende verste industrialiserte landet for gjennomsnittlig tapte dager per tusen arbeidere ansatt i gruvedrift, produksjon, bygg og anlegg, transport og kommunikasjon, på grunn av streik. I 1970-årene var UK sjette verst; og i 1980-årene tredje verst. Thatcher greide slett ikke å gjøre Storbritannia til en "streikefri sone" i 1980-årene.

Tidlig i 1970-årene ble økonomiene mindre regulerte. I 1971 kom Bank of England med en rekke reformer av pengesystemet, oppsummert i et dokument kalt Competition and Credit Control. Disse gjorde slutt på fastsettelsen av depositum og lånerater for de viktigste clearing banks i London, og overlot dette til markedet. Bank of England gjorde det også klart at den ikke ville foreta seg noe for å støtte opp om et svakt obligasjonsmarked. Fjernelsen av restriksjoner på lån førte til et uhemmet marked, og utlånene fra bankene økte i 1973 med 33%. Dette tvang Bank of England til å intervenere for å unngå et finansielt sammenbrudd.

Nye markedsforhold førte til dramatiske forandringer i bankvirksomheten, boligselskapenes virksomhet og pengemarkedet i Storbritannia i siste fjerdedel av det tjuende århundret. Revolusjonen innenfor informasjonsteknologi omformet både bankvesenet og aksjehandelen. Komplekse finansielle beregninger så vel som enkle oppgaver kunne utføres svært raskt, og gjorde det lett for bankene og boligselskapene å utvide sine virkefelt. Bankvirksomhet og aksjehandel og informasjonsinnhenting kunne foregå svært raskt over store avstander, og dette førte til at aksjehandlere kunne konkurrere uten hensyn til landegrenser, og finansiell tjenesteyting ble internasjonalisert.

I Storbritannia kom bankene under press både fra internasjonal banknæring og fra boligselskapene, som var uten restriksjoner med hensyn til de rentene de betalte for mindre innskudd, og heller ikke forpliktet til å opprettholde balanser med Bank of England. Fra 1960-årene da forretninger i utenlandsk valuta vokste svært raskt opprettet mange flere banker avdelinger i London; antallet økte fra 77 i 1960 til 255 i 1976 og videre til 360 i 1981. Den raskeste veksten i utenlandsk valuta var innen Eurodollar og andre europeiske valutaer. Fra sent i 1950-årene var store mengder amerikanske dollar samlet opp i europeiske banker for å unngå amerikanske restriksjoner og for å oppnå høyere renteinntekter. Disse ble omsettelige mellom utenlandske utlånere og låntakere. Den britiske delen av disse forretningene er antatt å ha vært £2 milliarder i 1960, £38 milliarder i 1970, og £67 milliarder i 1976. I tillegg til dette kom store fortjenester fra OPEC-landene etter den sterke økningen i oljeprisene i 1973 og 1979, som førte milliarder av petrodollar til markedet.

Konkurranse- og kredittkontrolltiltakene fra 1971 overlot til bankene å fastsette rentene og å konkurrere med boligselskapene og utenlandske banker om nye innskudd. Bankene tilbød stadig flere tjenester. Boligselskapene fikk sterkere konkurranse fra bankene, og ble gitt videre fullmakter gjenom Building Societies Act i 1986. Den tillot lånegiving til andre formål enn boliger og at selskapene med medlemmenes tillatelse ble banker. For boligselskapene var siste del av 1980-årene ei tid med sammenslåinger, og 1990-årene ei tid der de begynte å drive bankvirksomhet.

Slutten på vekslingskontroll i 1979 ga firma vide muligheter til å søke finansiering og stimulerte til direkte oversjøiske investeringer. I kjølvannet av avskaffelsen av vekslingskontrollen investerte pensjonsfond og andre som disponerte svært store summer tungt oversjøisk da de benyttet muligheten til å diversifisere sine investeringer. Utenlandske portfolioinvesteringer økte fra £1 milliard i 1979 til £3,3 milliarder i 1983, og videre til £22,3 milliarder i 1986, og fluktuerte deretter.

Også pengemarkedet ble sterkt forandret. Den gamle gentleman's club style i Londons aksjemarked ble feid bort ved "Big Bang" den 27. oktober 1986. Da trådte mange store forandringer i kraft samtidig. Dette fulgte etter at børsen hadde gjennomgått hele sin virksomhet etter at the Office of Fair Trading hadde sendt børsens regelbok til the Restrictive Practices Court. Som resultat innså børsen at dersom den skulle konkurrere i det internasjonale markedet måtte den foreta en hel del forandringer og gjøre effektiv bruk av ny teknologi. Det ble opprettet et nytt organ, the International Stock Exchange of the United Kingdom and Ireland, som slo handelen i Eurobond sammen med den gamle børsen. I 1990 hadde dette nye organet en omsetning på £1.640 milliarder om året.

I slutten av det tjuende århundret vokste stadig den finansielle sektoren som andel av britisk brutto nasjonalprodukt, fra 3,9% i 1954 til 6,5% i 1964 til 11,1% i 1974, til 13,2% i 1984, og videre til 19,2% i 1994.

Den første januar 1973 gikk Storbritannia inn i EEC. Harold Macmillians regjering hadde søkt om medlemskap uten å lykkes i 1961. Dette markerte at Storbritannia ikke lenger var ei stormakt eller sentrum for et imperium, men først og fremst en europeisk stat.

På noen områder var de økonomiske forholdene mellom Storbritannia og Samveldet viktige, men på andre områder ble forbindelsene mindre viktige. Hong Kong fortsatte å være et viktig sentrum for bank og internasjonal finans, og bundet til Storbritannia fram til 1997.

Den britiske handelen med EEC økte allerede i 1960-årene, og medlemskapet forsterket denne utviklinga. I løpet av den fem år lange overgangsperioden for medlemskap (1973-78), mens handelshindringene ikke var fullt ut fjernet, økte britiske firma sine markedsandeler i Tyskland med 60%, i Italia med 40% og i Frankrike med 30%. Og EEC-landene økte sine markedsandeler i Storbritannia med nesten 70%. I de følgende fem årene økte britiske firmas markedsandeler i Tyskland og Italia med 17% og i Frankrike med 10%, mens importen fra EEC økte sin andel av det britiske markedet med 60%. I 1973 gikk 35% av Storbritannias synlige eksport til EEC, i 1979 gikk 45% av den britiske eksporten til EEC, og i 1991 gikk 52% av britisk eksport til EEC.

Mens industrien greide å øke sine markedsandeler i EEC var jordbrukspolitikken ("the Common Agricultural Policy") kostbar for Storbritannia. Før Storbritannia sluttet seg til EEC hadde Storbritannia dratt fordel av innkjøp fra rimelige produsenter i Samveldet og fra de lave prisene som EEC eksporterte mat for. Samtidig beskyttet Agricultural Acts fra 1949 og 1957 britisk jordbruk.

Storbritannia ble en betydelig produsent av olje fra slutten av 1970-årene. Produksjonen av olje i britisk sektor av Nordsjøen økte fra 12 millioner fat årlig i 1965 til 603 i 1980 og 955 i 1985. I 1985 utgjorde oljeproduksjonen på britisk sektor 4,6% av verdens oljeproduksjon. Som andel av brutto nasjonalprodukt bidro oljeproduksjonen med 1,8% i 1978, 3,7% i 1980, 6,2% i 1982, 7,2% i 1984 og 6,7% i 1985. Midt på 1980-tallet bidro skattene fra oljevirksomheten med ni prosent av den totale skatteinntekten.

Den britiske regjeringa var påvirket av multinasjonale firma som kunne flytte penger og arbeidsplasser fra land til land. I 1950 hadde amerikanske firma 7.500 oversjøiske datterselskap. Seksten år senere hadde dette økt til 23.000. I 1980 var mer enn en tredjedel av slike datterselskap bundet til amerikanske firma, og mer enn en femtedel til britiske firma. I 1970-årene var den internasjonale vekstraten for direkte utenlandsinvesteringer foretatt av disse firmaene omkring 15% årlig, og totalen ble tredoblet i løpet av dette tiåret.

I løpet av 1960- og 1970-årene oppnådde slike firma en større del av salget sitt i oversjøiske markeder. Denne andelen vokste i løpet av 1970-årene fra tretti prosent til førti prosent, men for USA flatet dette ut i 1980-årene, med større investeringer som gikk inn i det indre amerikanske markedet. I 1980 opererte tre fjerdedeler av de oversjøiske datterselskapene til britiske transnasjonale firma i utviklede land; trettifem prosent i Europa og fjorten prosent i Nord-Amerika. Fra 1980-tallet ble det foretatt betydelige direkte investeringer oversjøisk i finans, reklame og transport. For Storbritannia økte andelen direkte utenlandske investeringer i denne typen tjenester fra tjue prosent til trettifem prosent fra 1981 til 1984. Tidlig på 1980-tallet var transnasjonale selskap ansvarlig for mer enn åtti prosent av britisk eksport, og mer enn tretti prosent av den ble foretatt av utenlandske selskap.

Britiske oversjøiske investeringer vokste kraftig i løpet av 1980- og 1990-årene. I 1985 var totale britiske oversjøiske investeringer (portfolio og direkte) £593,6 milliarder, i 1990 £909 milliarder, og i 1994 £1.399,2 milliarder. I 1985-87 var den britiske andelen av totale utenlandske direkte investeringer fra OECD-landene massive 23,4 prosent, sammenliknet med 25,3% fra USA og 16,2% fra Japan. Dette investeringsnivået fortsatte å være høyt. Storbritannia fortsatte å være et tiltrekkende mål for utenlandske investeringer og for oversjøiske investorer. I 1950- og 1960-årene kom det mange investeringer fra USA. Etter at Storbritannia i 1973 gikk inn i EEC tilbød landet flere attraksjoner til investorer, som adgang til det store Europeiske Fellesmarkedet. Og det ble foretatt betydelige investeringer i Storbritannia fra Japan. I 1985-85 mottok Storbritannia 15% av alle investeringer som ble foretatt utenfra og inn i OECD-landene.

På 1990-tallet var britiske tilgodehavender utenlands svære, men de ble balansert av utlendingers tilgodehavender i Storbritannia.

Fra 1973 til 1989 ble Storbritannia avindustrialisert raskere enn noe annet OECD-land som det er mulig å sammenlikne med, med unntak for Belgia, og med Frankrike ikke langt etter. I 1973 var 42,6% av den britiske sysselsettingen i industrien, og i 1989 var dette redusert til 29,4%.

Nedleggelsen av mye industri under Margaret Thatchers tid som statsminister førte til økt import. Fra 1980-tallet var det inntektstap som skyldtes forverrede handelsbetingelser og svakere kursutvikling.

Thatcherregjeringas politikk aksentuerte de problemene som nedleggelsen av industri og alle oppsigelsene medførte. I siste del av 1970- og i 1980-årene var den internasjonale konkurransen hardere, og dette sammen med økende arbeidsledighet skapte et hardere forretningsklima der fagbevegelsen ble svekket. I Storbritannia ble dette forsterket av regjeringas politikk i 1980- og de tidlige 1990-årene. Fagforeningslovgivning ga fagbevegelsen mindre gjennomslagskraft i de kollektive forhandlingene. Statlig støtte ble fjernet. Den offentlige sektor ble privatisert, og dette førte ofte til oppsigelser uten at det ble foretatt nye investeringer.

Et spesielt bekymringsfullt trekk ved britisk industri i 1980- og de tidlige 1990-årene var at det ikke ble investert tilstrekkelig i forskning og utvikling eller i opplæring. På 1950-tallet hadde Storbritannia hatt de største utgiftene til forskning og utvikling i Vest-Europa. Det ble heller ikke investert nok i produksjonsanlegg og teknologi.

Storbritannia satset også mindre på yrkesopplæring enn konkurrentene. Det var mangel på faglærte arbeidere. I 1990 var situasjonen at mye av den opplæringa som før 1979 var blitt offentlig finansiert nå var privatisert og hadde forvitret. De fleste Industry Training Boards var blitt avskaffet i 1981-82, og med dem forsvant den viktigste støtten for the 700 Group Training Associations som sørget for støtte til mindre bedrifter, og i 1990 var det færre enn femti tilbake. Ferdighetssentrene ble privatisert i 1990, og i løpet av de kommende tre årene var de fleste av dem konkurs. De hadde tidligere på det meste gitt opplæring til så mange som 30.000 mennesker i løpet av et år. Men da statsstøtten ble redusert og det ble krevd at arbeidsgiverne skulle bidra mer til finansieringen av dem ble mange av dem avviklet.

I siste del av 1990-årene hadde arbeidsforholdene blitt dårligere for mange. Internasjonaliseringen av markedene fikk mange industriherrer til å søke billigere arbeidskraft. Leketøysproduksjonen ble for eksempel flyttet fra Midlands til Sør Korea, Taiwan, Filippinene, og så til China. I 1980-årene ble mange arbeidere ansatt på korttidskontrakter. I 1986 var en tredjedel av de ansatte del av denne "fleksible arbeidsstyrken".

Fra 1971 til 1989 økte antallet ansatte på deltid med femti prosent, og kvinner utgjorde 83% av de 5,2 million deltidsansatte.

Et annet trekk ved arbeidslivet på 1980- og 1990-tallet var at flere personer arbeidet svært lange dager. I 1994 arbeidet omkring tjue prosent av arbeidsstyrken seks eller sju dager i veka, og omkring førti prosent arbeidet fem dager i veka. I en mengde virksomheter arbeidet "kjernearbeidsstyrken" mer intenst etter som antallet arbeidere ble "downsized".

Opprettelsen av en "fleksibel arbeidsstyrke" sammen med høy arbeidsledighet i 1980- og 1990-årene førte til større inntektsforskjeller i Storbritannia. Ulikhetene vokste raskt fra 1979 til 1987. Etter skatt hadde de ti prosentene som tjente mest økt sin inntekt med 22% mens de ti prosent på bunnen bare økte sin inntekt med fem prosent. Det var også mer synlig fattigdom i 1980- og 1990-årene, og mange husløse mennesker som sov i gatene.

Sent i 1990-årene ble rammer for den britiske statens politikk lagt av EEC. De viktigste politiske partiene hadde forpliktet seg til å holde de offentlige utgiftene nede. Den finansielle politikken til EEC var innrettet mot å opprettholde prisstabilitet.


Konklusjon

Ved slutten av det tjuende århundret hadde Storbritannia omkring seksti millioner innbyggere. Omtrent like mange som Frankrike og Italia, og betydelig færre enn Tyskland. I de siste årene av 1980-årene skapte den britiske økonomien litt mer enn fire prosent av verdens totale produksjon, eller omkring en sjettedel og en sjuendedel av USAs produkt, eller en tredjedel av Japans, og to tredjedeler av Tysklands.

Mange europeiske land hadde større bruttonasjonalprodukt per hode enn Storbritannia - man kan nevne Østerrike, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Sverige og Sveits. Storbritannia gjorde det bare bedre enn Tyrkia, Hellas, Portugal, og, så vidt, Irland og Spania. Den gjennomsnittlige levealderen for britiske menn var kortere enn levealderen i Hellas, Island, Italia, Nederland, Norge, Sverige og Sveits. Britiske kvinner levde kortere enn kvinner i Belgia, Tyskland, Finland, Frankrike, Island, Italia, Nederland, Norge, Østerrike, Sverige, Sveits og Spania. Barnedødeligheten i Storbritannia var høyere enn i alle andre europeiske land med unntak for Belgia, Hellas, Italia, Portugal, Spania og Tyrkia.

Storbritannia hadde blitt dramatisk avindustrialisert. I de tjuefem årene etter 1970 hadde arbeidsstyrken som var ansatt i industrien blitt redusert med nesten halvparten. Storbritannia greide ikke lenger å utnytte sine gamle fortrinn. Storbritannia produserte mindre enn to prosent av verdens kullproduksjon, og landet som en gang hadde vært havenes herre var nå bare nummer tjuefire blant verdens shippingnasjoner. Blant de store havnene i verden var London nummer tjueni, langt bak Rotterdam, Antwerpen og Marseille, og også bak Hamburg og Le Havre. Men Heathrow var den femte største flyplassen i verden.

Storbritannia hadde latt industrien sin bli uttynnet. Tolv av de nitten europeiske statene som var medlemmer av OECD hadde en større del av arbeidsstyrken sin ansatt i industrien. Storbritannia var fortsatt en stor eksportør, og en ledende våpeneksportør. Men tretten stater hadde økt sin eksport raskere enn Storbritannia i de ti årene før 1993.

Likevel var ikke den britiske situasjonen fundamentalt forskjellig fra situasjonen til andre europeiske land. Alle var svært rike etter internasjonal standard. EU med sine mer enn 350 millioner innbyggere var den største oppsamling av menneskelig materiell velvære i verden. Selv de forholdsvis fattige delene av EU, som Storbritannia, hadde ei forholdsvis komfortabel framtid foran seg, så sant det ikke ble rammet av en katastrofe.

De fleste europeiske statene reagerte på de økonomiske vanskelighetene ved i de første årene å fortsette som før. Men fra i 1979 skilte konservative britiske regjeringer seg ut ved tidligere enn andre og med lidenskapelig overbevisning å føre en radikal økonomisk laissez-fairepolitikk som brøt med den konsensus som tidligere regjeringer hadde delt. Dette hadde liten langsiktig virkning for britisk økonomi. Den fortsatte å tape i forhold til andre land, selv om den fortsatt var i vekst. Den umiddelbare virkningen på det inntrykket landets økonomi ga var trolig mer dramatisk. For den teologiske gløden til frimarkedspolitikerne og ideologene i 1980- og 1990-årene, og den prioriteten de ga til kortsiktig fortjeneste, og det industrielle holocaust i de første regjeringsårene til Thatcher, skapte et skarpt brudd i britisk liv og institusjoner, antakelig et mye sterkere brudd enn i andre land.

Det engelske språkets sterke internasjonale stilling ga Storbritannia fordeler, og medvirket til at London var et av de få virkelig globale sentrum for handel og finans. Det britiske kulturlivet fortsatte å blomstre. Selv om britisk forskning hadde hatt en sterk stilling internasjonalt var den britiske befolkninga dårligere utdannet enn befolkninga i de fleste andre europeiske land.

Hobsbawm skriver at mange av forandringene i livene til britene etter 1970 bare forsatte trender som allerede lenge hadde vært under utvikling. Trolig bare tre viktige forandringer skyldtes først og fremst politikken i den konservative æraen: Den sterke økningen av briter som eide sine egne boliger. Fra 1981 til 1995 økte andelen briter som eide sine egne boliger fra litt mer enn halvparten til nesten tre fjerdedeler. Og betydelig vekst i andelen selvsysselsatte, fra mindre enn åtte prosent i 1970 til mer enn tretten prosent av arbeidsstyrken i 1995. Og for det tredje økende sosial og økonomisk ulikhet, som reverserte trenden fra den første generasjonen etter Andre Verdenskrig. De fem prosent av britene som var rikeste eide nå mer enn resten av befolkninga tilsammen. Likevel hadde de fleste britene det materielt bedre enn noen gang før.

Kvinner utgjorde en stadig større del av arbeidsstyrken, og dette er ei utvikling som har vært i gang helt siden Andre Verdenskrig. Både menn og kvinner levde lengre, i 1994 gjennomsnittlig syttifire og syttini år. Tjueåtte prosent av husholdningene bestod av bare en person, sammenliknet med atten prosent i 1971. I 1993 var 21% av unge menn og 13,4% av kvinnene under 25 år arbeidsledige.

Det konservative partiet fikk regjeringsmakt i 1979 med løfte om at det ville få slutt på Storbritannias tilbakegang. Det ville forandre landet til det bedre. Og det konservative partiet fikk styre landet i atten år. Det førte en politikk som forsøkte å forandre landet, og landet ble forandret, men uten at Storbritannias relative tilbakegang ble snudd til framgang. Ved valget i 1997 hadde majoriteten av velgerne kom fram til at den konservative politikken ikke oppfylte sine løfter, og at den var feilslått.


Kilde for dette kapitlet er: