Industri og Vitenskap 1850-1914.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Forskjeller i ytelse mellom landene
  3. Studier av enkelte firma
  4. Coevolusjon av industrier og institusjoner

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Den boka som denne teksten bygger på ble utgitt i 2003 av Cambridge University Press i serien "Cambridge Studies in the Emergence of Global Enterprise". Boka behandler framveksten av den kjemiske industrien som framstiller fargestoff i Tyskland, England og USA fra 1850-tallet av og fram til 1914. Boka behandler også denne industriens forhold til universitetene og forskningsmiljøene og til staten og lovgivninga. Og boka kommer også med betraktninger om en modell for å arbeide med disse forholdene. Boka forteller hvordan og hvorfor Tyskland ble ledende i de nye industriene som var basert på vitenskap, som kjemisk og elektrisk industri, som vokste fram i siste halvdel av det nittende århundret.

Det første syntetiske fargestoffet ble imidlertid oppfunnet i 1856 av William Henry Perkin i London da han prøvde å utvikle syntetisk kinin. Perkin var bare nitten år gammel, men han forlot the Royal College of Chemistry og begynte å sette fargestoffet i kommersiell produksjon, og grunnla derved den syntetiske fargestoffindustrien. I de neste åtte årene dominerte Perkin, sammen med andre entreprenører fra Storbritannia og Frankrike, den syntetiske fargestoffindustrien.

De britiske og franske firmaene var ikke i stand til å beholde den ledende posisjonen i den nye industrien. Tyske firma som Bayer, BASF og Hoechst begynte å vinne økende markedsandeler. Omkring 1870 hadde Tyskland omkring 50% av verdensmarkedet for syntetiske fargestoff, og i år 1900 hadde tyske firma så mye som 85% av verdensmarkedet, og denne markedsandelen beholdt de fram til 1914. Fra 1860-tallet av prøvde også amerikanske firma å konkurrere på dette markedet, men greide ikke å konkurrere med de tyske og sveitsiske bedriftene.

Hvorfor mistet Storbritannia sin ledende posisjon i denne industrien? Både Storbritannia og USA hadde både bedre tilgang til råvarer og et langt større innenlandsk marked for syntetiske fargestoff enn Tyskland.

Johann Peter Murmann skriver at han med boka si vil prøve å gi et bidrag til forskningen om hvorfor nasjoner og firma blomstrer og lykkes. Sentralt for Murmann er begrepet om coevolusjon, altså en samtidig utvikling av firma og sosiale institusjoner av forskjellige slag der de støtter hverandres utvikling. Han skriver at han tror at en coevolusjonær teoretisk modell der firma står i samspill med sine sosiale omgivelser vil ta et betydelig skritt mot å forklare hvordan industrielt lederskap blir vunnet og tapt og hvordan små forskjeller i utgangspunktet over tid kan utvikles til store forskjeller.

Murmann skriver at ved å sette nasjonale institusjoner og teknologi i sentrum for det analytiske arbeidet vil han fortsette en tradisjon som blomstret ved begynnelsen av det tjuende århundret. Framstående samfunnsvitere som Thorstein Veblen så nasjonale institusjoner og deres virkning på teknologisk utvikling som en nøkkel til å forstå hvorfor Tyskland fikk høgere økonomisk vekstrate enn Storbritannia i disse årene. Denne synsvinkelen har også forskere i nyere tid lagt an. Men institusjonelle argument har fått liten oppmerksomhet i økonomiske analyser. Murmann skriver at målet er å føre disse problemstillingene på nytt i sentrum for oppmerksomheten ved analyse av institusjoner.

Boka vil også prøve å gi et bidrag til utviklingen av forståelsen av hvordan store konsern ble utviklet som økonomiske institusjoner. Alfred Chandler er pioneren i studiet av de store konsernene som begynte å bli utviklet i siste del av det nittende århundret, og han identifiserte deres nye organisasjonsform som en nøkkel til økonomisk vekst i det siste århundret. Neil Fligstein (1990) og William Roy (1997) har hevdet at Chandlers analyse er ufullstendig siden Chandler har neglisjert de politiske omgivelsene som de store konsernene ble utviklet innenfor, og Murmann skriver at dette vil han prøve å legge større vekt på ved å vise hvordan kollektiv handling fra konsernene bidro til å utvikle deres politiske og institusjonelle omgivelser. Murmann skriver at han vil vise hvordan utviklingen av de store konsernene krevde at det ble opprettet et institusjonelt regime som favoriserte dem framfor andre organisasjonsformer.

En av nøkkelsetningene i denne boka er at det ikke er mulig å forstå hvordan Tysklands dominans før Første verdenskrig i den industrien som framstilte syntetiske fargestoff oppstod uten å forstå hvordan ulike patentlover, finansiering av forskning og lobbyvirksomhet m.h.t. tollovgivning var og virket i de tre landene som Murmann behandler. Sammenlikning av skjebnen til konsern i de tre landene viser at de var avhengige av sine sosiale omgivelser for å oppnå de ressursene som var nødvendige for å lykkes i forhold til utenlandske konkurrenter. De tyske firmaene var i stand til å oppnå større ressurser fra sine sosiale omgivelser enn de utenlandske konkurrentene. En av de avgjørende ressursene var adgang til forskning i organisk kjemi og om syntetiske fargestoff. Siden denne kunnskapen i forskningens tidlige perioden var konsentrert hos universitetene måtte bedriftene utvikle nære forbindelser med dem og med forskningsmiljøene. Bedriftene konkurrerte om adgang til de ledende forskerne. De bedriftene som utviklet den tetteste forbindelsen til de ledende forskerne utkonkurrerte bedrifter som ikke utviklet så nære forbindelser. Studenter som hadde arbeidet sammen med de ledende forskerne gikk ofte over til å arbeide i industrien, og kunne etter hvert ha arbeidet i flere bedrifter, og kunne også vende tilbake til universitetene. Dette skapte et verdensomspennende nettverk av forskere som hadde sitt sentrum i Tyskland, og som overveiende bestod av tyske forskere.

Dette nettverket formidlet ikke bare kunnskap, men organiserte også handling. Dette nettverket strakte seg ikke bare inn i universitetene og bedriftene, men var også representert i statsapparatet, og via dette nettverket kunne det organiseres handling der både universitetene, bedriftene og statsapparatet var aktive. I Tyskland var dette nettverket så tett og sterkt at det kunne brukes i å forme statens beslutninger.

Murmann skriver at boka ikke er en ny historie om den syntetiske fargestoffindustriens utvikling, men heller et forsøk på å vise hvordan den tyske fargestoffindustrien oppnådde å bli verdensledende i et samspill med på den ene siden universitet og forskningsmiljø og på den andre siden statlige myndigheter og institusjoner, og å argumentere for en coevolusjonær teori. Grunnen til at jeg [Tor Førde] refererer deler av boka her at den gir et innblikk i utviklingen av vitenskapsbasert industri i Tyskland, der Tyskland ble verdensledende i perioden fram til 1914. Derfor vil jeg ikke prøve å gi et dekkende referat av de teoretiske diskusjonene til Murmann, men konsentrere meg om den framstillinga som han gir av utviklinga av fargestoffindustrien i Tyskland i perioden fram til 1914.

Murmann definerer den betydningen han vil gi til begrepet "institusjon" slik:

Jeg bruker begrepet for å betegne handlinger, regler, sosiale strukturer og praksiser som består over tid og er trekk ved sosiale aggregater som er større enn en enkelt organisasjon.
(Side 19.)

Fargestoffproduksjonens økonomi og vitenskap

Det hadde svært lenge vært et marked for naturlige fargestoff da Perkin fant opp det første syntetiske fargestoffet i 1857, og Perkin kunne vite hvilke priser som ble betalt for farger som tilsvarte de som han produserte. Perkin ble klar over at kvaliteten til det fargestoffet som han produserte var fullt på høyde med kvaliteten til de naturlige fargestoffene som han konkurrerte med. Prisen for fargestoffet ble ikke bare bestemt av det synlige fargeinntrykket, men også av hvor bestandig fargen var overfor lys og vask og av hvor lett eller vanskelig det var å farge de tøyene som skulle farges, og av skiftende moter. Perkin ble klar over at fargestoffet hans holdt mål, og derfor ble oppgaven å produsere det så billig at produksjonen kunne selges med fortjeneste. Det var avgjørende å skaffe de kjemikaliene som var råstoff for fargestoffet billig nok. De grunnleggende kjemikaliene var alminnelig tilgjengelige handelsvarer, men hva ville det koste å lage nitrobenzen og så anilin som Perkin gjorde om til purpurfarge? Det var ikke et marked for nitrobenzen og anilin, og Perkin måtte derfor lære å lage disse stoffene selv i kommersiell skala. Perkin var i stand til å utvikle produksjonsprosessen gjennom å gjøre en serie oppfinnelser, og det ble en stor kommersiell suksess, spesielt da fargen ble populær i franske motesirkler sent i 1858.

Den grunnleggende råvaren for de syntetiske fargestoffene var kulltjære. Grunnleggende ingredienser ble kjøpt inn utenfra. De ble så bearbeidet gjennom flere trinn eller prosesser.

Perkin hadde britisk patent på anilinpurpurfarge, og dermed monopol på å selge dette fargestoffet, men allerede året etterpå kom andre anilinfarger, som fuksin, fra flere andre fabrikanter. Det oppstod priskonkurranse mellom de ulike produsentene, og markedsprisene for syntetiske fargestoff falt konstant. Allerede i 1864 hadde prisen på fuksin falt til bare 10% av prisen i 1860. Alizarin falt fra 270 mark i 1870 til 40 mark i 1877 og videre til 9 mark i 1886. En grunn til det stadige prisfallet var at råvarene stadig ble billigere. Prisene falt konstant fra 1857 til 1914. Det skyldtes også at produksjonsmetodene hele tiden ble forbedret og at det var sterk konkurranse mellom produsentene.

De syntetiske fargestoffene kom til å utkonkurrere de naturlige fargestoffene. I 1914 hadde de syntetiske fargestoffene praktisk talt trengt de naturlige fargestoffene bort fra markedet. Produksjonen vokste svært sterkt, fra 1862 til 1913 økte produksjonens verdi med 3.800 prosent, og det produserte volumet vokste langt mer. Fra 1871 til 1913 økte volumet fra 3.500 tonn til 162.000 tonn.

Antallet ulike fargestoff som ble lagt ut for salg økte sterkt. Et forsiktig anslag gir at i 1914 var 900 ulike farger til salgs. De var laget av 270 ulike kjemiske stoff. Allerede da den første syntetiske fargestoffindustrien ble dannet begynte man en febrilsk søkning etter nye måter å framstille syntetiske farger på, spesielt de kommersielt viktigste fargene som var alizarin og indigo. Perkin i Storbritannia og Graebe og Liebermann i Tyskland oppfant syntetisk alizarin samtidig i 1869. I løpet av få år måtte bøndene slutte å dyrke den planten som man tradisjonelt hadde utvunnet rødfargen alizarin fra. Nye syntetiske fargestoff konkurrerte med eldre syntetiske fargestoff. Bedriftene arbeidet for å kunne selge flere ulike farger og for å produsere dem stadig billigere.

De nye fargestoffene som ble utviklet i 1890-årene ble utviklet på en helt annen måte enn i 1860-årene. Før Kekulé offentliggjorde benzenringteorien i 1865 visste kjemikerne lite om hvordan et spesielt molekyl ville skape en spesiell farge. Kjemikerne ville prøve ut et stort antall stoff på anilin uten å vite hva som foregikk når fargene stod fram. Siden det var nødvendig å være dyktig i laboratoriearbeid for å få fram farger kom de fleste viktige nyvinningene fra universitetsbaserte kjemikere, og så ble de kommersialisert av industrifirma.

Fra 1880-årene av ga mer presis forståelse av den kjemiske strukturen til de syntetiske fargestoffene kjemikerne et kraftig verktøy til systematisk leting etter nye syntetiske farger. Da tysk patentlov fra 1877 beskyttet nyvinninger ansatte noen få tyske firma som BASF, Hoechst og AGFA kjemikere som bare hadde som oppgave å syntetisere nye fargestoff. Da disse kjemikerne viste seg i stand til å komme fram til stadig nye farger ansatte bedriftene flere kjemikere og opprettet dermed en helt ny konsernfunksjon, formelt organisert forskning. Begynnelsen til forskning og utvikling (FOU - R&D) i konsern, som i dag er standard i høgteknologisk industri, kan føres tilbake til de tyske syntetiske fargestoffbedriftene på 1880-tallet. I 1890-årene ble den store majoriteten av de syntetiske fargestoffene oppdaget i forsknings- og utviklingslaboratoriene til Bayer, Hoechst og BASF.

Patentlovene gjorde systematisk anvendelse av vitenskap nødvendig for at et konsern skulle kunne ha en ledende posisjon i industrien. Og forskningsavdelingene ble stadig viktigere og stadig større, og fra midten av 1880-årene var det blitt nødvendig for konsern å ha forskningsavdelinger som var helt i fronten innen syntetisk organisk kjemi for å være ledende og viktige konsern.

Murmann skriver at for å sammenlikne utviklinga av denne industrien i Tyskland, England og USA vil han undersøke utviklinga og forholdene til to bedrifter i hvert av landene. For firmaene er spørsmålet: hvordan greide de å dra fordel av de tilgjengelige ressursene som de hadde i sin umiddelbare nærhet eller å kompensere for mangelen på ressurser og bli vellykkede? Og hvorfor var noen bedrifter mer vellykkede enn andre i samme land? Hvorfor lyktes det tyske firmaet Bayer bedre enn konkurrentene i England og USA?

Undersøkelsen begynner med å prøve å svare på hvorfor de tre nasjonale fargestoffindustriene i England, USA og Tyskland fulgte ulike utviklingsretninger. Hvorfor mistet England sin tidlige ledelse?

Deretter undersøkes de forholdene i de ulike landene som hadde betydning for bedriftene der, og hvordan disse påvirket utviklingen av bedriftenes ytelse.

Oppmerksomheten rettes blant annet mot at Tysklands overlegne utdannelses- og forskningssystem ga tyske bedrifter en stor fordel, spesielt etter at vitenskap ble en avgjørende faktor for industriens utvikling. Burmann undersøker også hvordan bedriftene var organisert, og hvordan landenes patentsystem virket.

Slett ikke alle tyske bedrifter som produserte syntetiske fargestoffer lyktes, de aller fleste måtte innstille, i likhet med i England og i USA. Men det ble gjort langt flere forsøk på å stifte bedrifter i denne industrien i Tyskland enn i andre land. Vinnerne i alle land hadde det felles at de hadde sterke forbindelser til ledende forskningsmiljø for organisk kjemi. Bayer hadde de sterkeste bandene til disse miljøene. Bayer investerte også mye i både organisasjonsutvikling og forskning, og skiftet selskapsform og gikk over fra å være et personlig firma til å bli aksjeselskap, og ble verdensleder. Og Bayer hadde de første tjue årene i den syntetiske fargestoffindustrien en entreprenør som tok store risikoer som leder.


Forskjeller i ytelse mellom landene

Spørsmål om industriell ledelse

Allerede i 1844 hadde Justus von Liebig, som var den mest framstående kjemikeren ved midten av århundret, forutsagt at en dag ville syntetiske fargestoff bli utvunnet fra kulltjære. Og i 1857 greide Perkin å gjøre dette. Perkins firma Perkin & Sons satte opp sin første fabrikk i Greenford Green i nærheten av London i 1857 og solgte purpurfarge til silkefargere over hele Europa. I de påfølgende åtte årene var England ledende i denne nye industrien. Men i 1870 hadde Tyskland omkring 50% av verdensmarkedet for syntetiske fargestoff. England falt tilbake til andreplass. År 1900 hadde Tyskland 85% av verdensmarkedet, og beholdt denne markedsandelen fram til 1914. Dersom man også regner med fabrikker som var eid av tyskere i andre land hadde tyske firma 90% av verdensmarkedet. Og i 1913 var den engelske andelen av verdensmarkedet redusert til 3,1% av verdensmarkedet. I 1913 kontrollerte fem firma, BASF, Hoechst, Bayer, AGFA og Cassella, mer enn 90% av tysk produksjon.

USA greide ikke å utvikle en betydelig fargestoffindustri før Første Verdenskrig. I 1913 produserte amerikanske firma bare 1,9% av verdens produksjon. Hvorfor greide de tyske bedriftene seg så mye bedre enn bedriftene i andre land?

Fargestoffindustrien er ikke bare et eksempel på at noen få bedrifter greide å dominere verdensmarkedet, men også på at et spesielt land greide å dominere verdensmarkedet i en spesiell industri.

Seks år etter at den første fargestoffindustrien hadde blitt etablert skrev August Hofmann, en av verdens ledende kjemikere, i sin rapport om fargestoffindustrien ved Londonutstillingen, at Storbritannia ville fortsette å være verdensledende innen denne industrien siden landet hadde den beste tilgangen til råvarer og det største markedet for fargestoff. Kull var den grunnleggende råvaren, og i 1859 produserte Storbritannia seks ganger så mye kull som Tyskland, og enda i 1913 produserte Storbritannia mer kull enn Tyskland. Også USA produserte mer kull enn Tyskland. Og Tyskland importerte kulltjære fra Storbritannia.

Det store markedet for fargestoff var tekstilindustrien, og Storbritannia hadde i 1852 verdens største tekstilindustri. Den britisk tekstilindustrien var hele tjueto ganger større enn den tyske, og fire ganger større enn den amerikanske. Enda i 1913 var britisk tekstilindustri fem ganger større enn den tyske og nesten dobbelt så stor som den amerikanske.

Dersom tilgang på råvarer og markeder hadde vært avgjørende skulle Storbritannia ha fortsatt å være ledende innenfor fargestoffindustrien.

Alfred Chandler viste i sitt verk fra 1990 at de firma som raskt opprettet store produksjonsanlegg og profesjonelle organisasjoner og store forsknings- og utviklingsavdelinger og markedsførings- og distribusjonsnettverk som sikret dem et jevnt og økende salg var de som lyktes. Det var flere bedrifter i Tyskland enn i Storbritannia som foretok disse investeringene. Murmann vil undersøke hvorfor dette var tilfelle. Og han mener at det var institusjonelle ordninger i disse landene som i stor grad var ansvarlig for den utviklingen som fant sted. Derfor vil han undersøke den institusjonelle utviklinga i disse landene fra 1856 til 1914.

Historieskrivinga er enig om at britiske og franske firma var de tidlige pionerene i fargestoffindustrien og kom med mange oppfinnelser også etter at Perkin i 1857 hadde etablerte sin bedrift. Og i den tidlige fasen kopierte tyske firma bare oppfinnelsene fra Storbritannia og Frankrike. Men akkurat hvordan overgangen til tysk ledelse i fargestoffindustrien foregikk er ikke helt klart.

Det ser ut til at britiske firma i fargestoffindustrien tidlig i 1870-årene hadde begynt å bli klar over at tyske bedrifter var i ferd med å få et forsprang. Men dette førte ikke til at britiske firma fant måter å ta igjen dette forspranget på.

I USA ble de første syntetiske fargene produsert i 1864. Det britiske firmaet Read Holliday begynte produksjon av rød anilinbasert farge (magenta) i Brooklyn NY. Men USA opprettet ikke en fargestoffindustri som kunne konkurrere med den tyske før 1914.

Økning i produksjonsvolum
Fra 1857 til 1913 økte produksjonen av fargestoff dramatisk. Fra 1862, som er det første året der data er tilgjengelige, til 1913 økte produksjonsverdien med 3.800 prosent, og siden prisene falt sterkt økte volumet langt sterkere. Fra 1871 til 1913 økte produksjonen fra 3.500 tonn til 160.000 tonn.

Fargestoffproduksjon og konsum i 1913, import og eksport
USA begynte som importør av syntetiske fargestoff, og var i hele den perioden vi behandler avhengig av import av fargestoff. I 1913 var USA det nest største markedet for farger og importerte 88% av de fargestoffene som ble brukt. De innenlandske firmaene som produserte de resterende 12% av fargestoffene importerte så godt som alle de stoffene som inngikk i produksjonen av fargene. Storbritannia begynte først å importere fargestoff i store mengder tidlig på 1870-tallet, og importen økte fram til 1914. I 1913 importerte Storbritannia 78% av de fargestoffene som landet brukte. Tyskland eksporterte på denne tiden 85% av sin produksjon.

Relativ andel av patent rundt 1877 og 1900
Tyskland hadde ikke et enhetlig patentsystem før 1877, og derfor er det bare mulig å foreta sammenlikninger mellom landene fra midten av 1870-tallet av.

Murmann presentere noen grafiske framstillinger over antall patent. Den første er for perioden omkring midten av 1870-tallet, og den andre for perioden omkring begynnelsen av det tjuende århundret. I den første perioden ble det tatt ut forholdsvis få patent på fargestoff i alle tre landene. I den andre perioden ble det tatt langt flere patent på syntetiske fargestoff i alle tre land. Tyske firma og individ tok de fleste patentene i alle viktige industriland i 1899 og 1904. I Tyskland hadde tyskere 87% av alle patent på fargestoff, og 9% var holdt av sveitsere. I Storbritannia hadde tyskere 75% av alle patent, og i USA hadde tyskere 79% av alle patent, og 14% var holdt av sveitsere. Det var sterk sammenheng mellom hvor stor andel av patentene et land hadde og hvor stor andel av salget det hadde.

Bedriftsdannelser
Tyskland hadde et globalt monopol på fargestoff før 1914. Alle de ledende firma kom fra Tyskland. Men slett ikke alle tyske firma lyktes, det var svært mange tyske bedrifter innefor fargestoffindustrien som ble nødt til å innstille produksjonen. I alle landene kom nye bedrifter inn i fargestoffindustrien, og bedrifter gikk overende og gikk ut av industrien. I 1914 hadde omkring 116 firma gått inn i fargestoffindustrien i Tyskland, og 47 i Storbritannia og 35 i USA. I Tyskland ble det ikke bare stiftet flere firma i fargestoffindustrien enn i andre land, men også flere firma gikk konkurs i Tyskland enn i andre land. Omkring 91 firma måtte innstille i den tyske fargestoffindustrien, og 36 i Storbritannia og 25 i USA. I Storbritannia var det største antallet firma i fargestoffindustrien 17, i Tyskland var det 43 i 1897 og i USA var det maksimalt omkring 15.

I alle landene ble produksjonen sterkt konsentrert i noen få firma. I Tyskland var det BASF, Bayer og Hoechst som hver hadde omkring 22% av den nasjonale produksjonen og nesten 20% av verdensproduksjonen. I Storbritannia hadde Levinstein og Read Holliday en dominerende posisjon blant de innenlandske firmaene hver med en andel på omkring 30% av innenlandsk produksjon. I USA hadde Schoellkopf 50% av innenlandsk fargestoffproduksjon.

Den sterke veksten i markedet for fargestoff åpnet opp for nye firma. Tilsynelatende var det et fast forhold mellom antallet vellykkede firma i landene og antallet mislykkede, Tyskland hadde mest av begge, og i alle tre landene gikk mellom 75% og 80% av nye bedrifter overende. De svært mange nye firma som ble stiftet i Tyskland førte til at mange ulike framgangsmåter ble prøvd ut der.

Det varierte fra år til år hvor mange nye firma som gikk inn i denne industrien. I Tyskland og Storbritannia var det flest i perioden 1876 til 1885, som falt sammen med at nye teknologiske muligheter ble oppdaget ved oppdagelsen av azofarger. I Tyskland kom det også mange nye firma før 1863 da anilinfargene ga mange nye muligheter. Generelt ga nye teknologiske gjennombrudd mulighet til dannelse av nye bedrifter.

Murmann skiller mellom tre perioder for å organisere undersøkelsen av hvordan nasjonale faktorer formet konkurransefortrinnene til lokale firma:

  1. 1857-1865: Tidlige syntetiske farger
  2. 1866-1885: Framveksten av vitenskapelig teori i fargestoffutviklingen
  3. 1886-1914: Tidsalderen for korporasjonenes forsknings- og utviklingslaboratorier

I disse tre periodene ble framgangsmåten for å oppnå suksess forandret. Etter hvert som industrien ble utviklet ble det vanskeligere å opprette nye vellykkede firma innenfor industrien siden tyske firma bygde stadig mer avanserte organisasjoner og salgs- og forskningsavdelinger. I andre halvdel av 1870-årene tok tyske firma ut flere patent i Storbritannia enn selv britiske firma gjorde. Forsknings- og utviklingsavdelingene og patentkontorene ble formidable våpen for bedriftene som sikret at produksjonen deres ikke ble foreldet.

Bakgrunnsinformasjon om de tre landene

Både BASF, Hoechst og AGFA hadde i sin tid begynt som små bedrifter med bare noen få ansatte. De var naturligvis merket av de sosiale omgivelsene som de hadde begynt innenfor, og de regelen og de mulighetene som disse ga.

Økonomisk utvikling i 1850 og 1914
I 1850 var Storbritannia det dominerende industrilandet i verden, og Tyskland var fortsatt dominert av landbruk med langt lavere inntektsnivå. USA lå mellom disse to landene. Dampmaskiner som produserte 1.290.000 hestekrefter var installert i britiske fabrikker sammenliknet med 1.690.000 hestekrefter i USA og bare 260.000 i Tyskland. I 1870 var bruttonasjonalprodukt per innbygger i Storbritannia det dobbelte av i Tyskland, $2.610 mot $1.300, og var 16% større enn i USA der BNP per capita var $2.247. I 1913 hadde USA det største bruttonasjonalprodukt per innbygger, $4.854, og Storbritannias brutto nasjonalprodukt per innbygger var 50% større enn Tyskland, $4.024 mot $2.606. Tysklands og USAs økonomier vokste mye raskere enn den britiske økonomien. En grunn til den raskere veksten i USA og Tyskland var at arbeidsproduktiviteten i industrien økte raskere i disse to landene.

Politisk system og statsmaskineri
Det året da den syntetiske industrien startet nådde Storbritannia toppen av sin internasjonale makt, og det var det rikeste og mest industrialiserte landet i verden. Det hadde et statsmaskineri som var i stand til å administrere vidt utstrakte kolonier og et stort imperium. Landet hadde utmerkede forsknings- og undervisningsinstitusjoner i botanikk og gruvedrift for å utnytte naturressursene i koloniene. Murmann skriver at man for å forstå Storbritannias manglende evne til å utnytte de nye teknologiene i den andre industrielle revolusjonen, som var drevet fram av eksplosjonsmotoren, bruken av elektrisitet og kjemi, må forstå at det britiske statsmaskineriet var bygd opp for å drive et stort imperium, ikke for å utvikle samfunnet og sette det i stand til å utnytte teknologi og vitenskap for å oppnå økonomisk vekst. Å være leder i den første industrielle revolusjonen satte slett ikke Storbritannia i stand til å lede den andre industrielle revolusjonen.

Tusmanns og Andersons (1986) begrep om kompetanseforsterkende og kompetanseødeleggende nyvinninger synes å være brukbare for å karakterisere ikke bare firma men også større sosiale aggregater som land. Å dra fordel av den andre industrielle revolusjonen krevde store investeringer i utdannelsesinstitusjoner og opprettelse av store administrative hierarki. Men Storbritannias statlige byråkrati hadde ingen kompetanse for å organisere alminnelig utdannelse eller å sette i verk en politikk for industriell utvikling. Storbritannia hadde lenge vært en modell for en liberal stat der det politiske autoriteten hørte til i et valgt parlament og der rettsstaten rådde.

Tyskland var mindre enhetlig og mindre demokratisk og fritt i 1857. Ved slutten av det attende århundret hadde det i Tyskland vært 314 politiske enheter som var direkte underlagt keisere og 1.475 keiserlige ridder, som var direkte underlagt keiseren. Det betydde at det var 1.789 suverene politiske myndigheter i Tyskland. Napoleonskrigene førte til at mange av disse ble slått sammen eller mistet sin selvstendighet, men Tyskland bestod fortsatt av 39 uavhengige stater fram til 1871, da Tyskland ble samlet. Selv om Riksdagen ble valgt i frie og demokratiske valg der alle menn over 25 år hadde lik stemmerett ble likevel kansleren utpekt av keiseren.

Et skritt mot økonomisk utvikling hadde blitt tatt i 1834 da den tyske Zollverein ble opprettet. Den reduserte tollen mellom mange av de tyske statene og hadde stor betydning for måten patentlovene ble praktisert på. Konkurransen om prestisje mellom de tyske staten hadde betydning for hvor mye de satset på å bygge opp utdanning og forskning og næringsliv.

Organisering av industri
Oppfinnelsene fra den første industrielle revolusjonen, som dampmaskinen, kunne Tyskland og USA i stor grad lånt fra Storbritannia. De første industrielle revolusjonen ble gjennomført i England av praktiske mennesker som skapte og kontrollerte personlig eide bedrifter. Tekstilindustrien er en modell for hvordan industrien var organisert under den første industrielle revolusjonen. Store antall bedrifter konkurrerte hardt og drev prisene ned og arbeidet med å tilpasse det eksisterende maskineriet og utstyret for å gjøre det mer effektivt. Men denne vellykkede modellen fra den første industrielle revolusjonen viste seg å være utilfredsstillende for den andre industrielle revolusjonen. Tyskland og USA hadde ikke denne modellen, og kunne derfor gå utenom den og ta en annen vei i sin industrialisering. I begge landene kom store konsern drevet av profesjonelle staber og ledere til å dominere den industrielle utvikling framfor små personlig eide firma.

Statens rolle i økonomiske affærer
Statens rolle i økonomien var svært ulik i de tre landene. Før den Første Verdenskrig hadde staten i Storbritannia vært dominerte av det nittende århundrets tro på at staten burde ha minst mulig å gjøre med økonomien og overlate økonomien til de enkelte entreprenørene. Staten skulle beskytte entreprenørene. I USA hadde staten gått aktivt inn for å bygge jernbaner og andre nøkkelindustrier. Men senere regnet myndighetene med at markedet skulle levere de tjenestene som det ble betalt for, og gi økonomisk vekst, og at statens oppgave var å beskytte spillereglene og sørge for at det ikke oppstod skadelige monopoldannelser.

De tyske statene var derimot svært aktive for å oppnå økonomisk vekst og utvikling. Den aktive staten var en gammel tradisjon. Staten kom til å arbeide for å industrialisere Tyskland. Allerede tidlig i det nittende århundret begynte staten å importere industrielt utstyr fra Storbritannia og bygge opp modellfabrikker i Tyskland, stålverk og andre bedrifter, og ga subsidier til bedrifter for å hjelpe dem i gang. Statene var engasjert i å bygge ut utdannelsesinstitusjoner. [Om dette har jeg for eksempel skrevet i kapitlet "Opplysningstidas Offentlighet".]

De tyske myndighetene var også spesielt opptatt av arbeidernes velvære, og innførte tidlig et fabrikktilsyn for å beskytte arbeiderne. Dette fabrikktilsynet fikk stor myndighet. Den tyske staten opprettet også den første trygdelovgivning for arbeidsløse og verdens første syketrygd og uførhetstrygd og alderstrygd.

Den politikken som myndighetene tradisjonelt førte overfor økonomien og industrien var svært ulik i disse tre landene. Disse forskjellene førte til at statlige organisasjoner og institusjoner stilte seg ulikt i ulike land overfor den andre industrielle revolusjons bedrifter og ga de nye store profesjonelt ledede konsernene med sine store administrasjoner og sin forskningsbaserte produksjon ulike utviklingsmuligheter. Britiske firma hadde et stort handikap i forhold til tyske firma på grunn av at myndighetene i Storbritannia ikke hadde noen industriell politikk.

Nasjonale forsknings- og utdanningssystem

Oversikt over argumentene
Før fargestoffindustrien ble dannet fantes det i Tyskland et lite men likevel svært godt forsknings- og undervisningsmiljø i organisk kjemi. Systemet ble etter som tiden gikk bedre og ga Tyskland og tyske firma svært godt kvalifiserte forskere av en standard som knapt fantes i Storbritannia eller USA før 1914. Siden kunnskap om syntetisk organisk kjemi var en kritisk ressurs som det var vanskelig å imitere ga det tyske bedrifter en stor fordel som de brukte til å bli dominerende på verdensmarkedet for fargestoffer. USA hadde i 1850 ingen institusjoner som ga avansert undervisning i naturvitenskapene eller ingeniørkunst, men etter 1862 fikk USA stor vekst av denne typen institusjoner. Men fram til 1914 ga amerikanske universitet nesten ikke avansert undervisning og opplæring i syntetisk organisk kjemi, som var grunnlaget for den syntetiske fargestoffindustrien. Den tyske fargestoffindustrien marsjerte fram til global dominans fordi den ble utviklet i en sosial sammenheng som ga den tilgang til et bedre universitetssystem i kjemi ved denne industriens oppstart, og som senere skaffet den større antall høgt kvalifiserte vitenskapsmenn og ingeniører som kunne gi bedriftene et avgjørende konkurransemessig fortrinn.

Sammenlikning av Storbritannia med Tyskland
På mange måter var det lettere for Tyskland enn for Storbritannia å få fram konkurransedyktige firma. Da syntetiske fargestoff ble oppdaget var det mange kjemikere i Tyskland som hadde de nødvendige kunnskapene for å danne firma for å produsere syntetiske fargestoff. Og det ble stiftet mange nye firma innen denne industrien i Tyskland, spesielt i industriens første periode, og det ga rom for mange ulike eksperimenter for å komme fram til de rette framgangsmåtene og formlene. I den andre og tredje perioden var fordelen først og fremst at fargestoffirmaene hadde mulighet til å ansette mange høyt kvalifiserte kjemikere som kunne bruke vitenskapelig teori for å utvikle nye fargestoff.

Verken den britiske eller den tyske industrien lærte sine vitenskapsmenn opp innenfor bedriften, men hentet dem fra universitet, tekniske høgskoler og polytekniske institutt. Vitenskapsmennene lærte så i bedriftenes forskningsavdelinger de spesielle ferdighetene som var nødvendige for å delta i arbeidet som foregikk der. Landets vitenskapelige miljø var avgjørende for å gi bedriftenes tilgang til vitenskapelig personale.

Etter den tidlige perioden fra 1857 til 1865 hadde den tyske fargestoffindustrien betydelig fordel framfor den britiske fordi den tyske hadde umiddelbar tilgang til de menneskelige ressursene som ble produsert av det overlegne utdannelsessystemet. Det tyske systemet ble fra 1830 av og framover i de neste hundre årene det mest avanserte i verden for høyere utdanning. Det tyske systemet for høyere utdanning kunne, i motsetning til det britiske, stole på et veldig sterkt skolesystem i grunnskole og videregående skole. Preussen hadde innført tvungen grunnskole i 1772, og Storbritannia fikk dette først 130 år senere. Siden talent er tilfeldig fordelt i befolkninga betydde dette at tyske universitet og tysk industri kunne hente talenter fra et langt større befolkningsunderlag enn britisk industri kunne.

Tyske universitet ble bygd ut for å kunne gi stadig flere studenter høgere utdanning for å få en bedre kvalifisert befolkning og bedre kvalifiserte ansatte i alle deler av arbeidslivet. Utdanningen i kjemi ble også bygd sterkt ut.

Det ble også lagt stor vekt på å utvikle og bygge ut grunnforskning i kjemi ved universitetene, og ikke bare den forskning og undervisning som var rettet inn mot praktisk anvendelse. De forskningsuniversitetene som var grunnlagt i Tyskland som resultat av den reformbevegelsen som hadde ført fram til at universitetet i Berlin hadde blitt grunnlagt i 1810 ble det institusjonelle grunnlaget for de vitenskapsmennene som kom med det største antallet viktige vitenskapelige bidrag til naturvitenskapene fra 1830 til 1930. Den nye og sterke vektlegging på original forskning som en grunnleggende del av en professors arbeid og en students utdanningserfaring var enormt verdifull for utviklinga av naturvitenskapene. Professorene fikk bruke en stor del av arbeidstida si til å drive fri seriøs forskning.

I denne sammenhengen fikk Liebig åpne sitt berømte laboratorium i Giessen og ble leder i det forholdsvis nye feltet som organisk kjemi var. Liebig la vekt på både grunnforskning og anvendt forskning. Han sa at grunnforskning hadde den største langsiktige verdi for samfunnet, og oppnådde å få støtte for sin forskning både fra universitetene og fra industrien og studentene som så på kjemien som et verktøy for å tjene penger og gjøre karriere. Studenter fra hele verden kom til Giessen på 1830- og 1840-tallet for å studere hos Liebig. Fra Storbritannia kom 83 studenter, som senere ble ledere for forskning og undervisning i organisk kjemi i Storbritannia.

Storbritannia hadde selv et betydelig antall forskere med internasjonalt ry i det nittende århundret. Men framstående forskere som Michael Faraday og John Dalton skapte ikke skole eller forskningsmiljø på den måten Justus von Liebig, Hermann Kolbe, Robert Wilhelm Bunsen og andre gjorde i Tyskland. Storbritannia frambrakte et stort antall "private" vitenskapsmenn av verdensklasse, men utviklet ikke institusjoner og forskningsmiljø og tradisjoner rundt dem som kunne få fram store antall kvalifiserte studenter som kunne arbeide i industrien, dette i motsetning til Tyskland. Tyskland utdannet flere dyktige kjemikere enn det var arbeid for, og en del dyktige tyske kjemikere reiste derfor til Storbritannia for å finne arbeid.

Men den sterke veksten til den kjemiske industrien i Tyskland skapte arbeidsmuligheter for stadig flere kjemikere, og det ble vanskeligere for britisk industri å finne dyktige tyske kjemikere som den kunne ansette. Opprettelsen av the Royal College of Chemistry i 1845 var et forsøk på å bringe Liebigs lære til Storbritannia. August Wilhelm Hofmann ble, etter sin lærer Liebigs anbefaling, den første professor i organisk kjemi ved the Royal College of Chemistry. Det var opprettet som en privat institusjon, men stifterne ble snart mindre interessert i det, og etter få år fikk det store økonomiske problem, og ble innlemmet i det statsstøttede Royal School of Mines. Dette illustrere hvor vanskelig det var for et forskningslaboratorium av Liebigs type å blomstre i Storbritannia. Likevel fortsatte the Royal College of Chemistry å være den viktigste utdanningsinstitusjonen for organiske kjemikere i Storbritannia helt til Hofmann i 1865 vendte tilbake til Tyskland.

Tradisjonelle britiske universitet, som Oxford og Cambridge, var sene med å opprette forsknings- og utdanningsprogram i naturvitenskapene. Mellom 1871 og 1880 ble the Cavendish Laboratory ved Cambridge og the Clarendon Laboratory ved Oxford opprettet, og ga noe nytt liv til naturvitenskapelig forskning ved disse universitetene. Dessuten ble sju nye høyere utdanningsinstitusjoner opprettet i denne perioden for å utdanne større deler av befolkninga og formidle naturvitenskapelig og teknisk forskning. Men det ble utdannet langt færre kvalifiserte naturvitere i Storbritannia enn i Tyskland.

I 1830-årene ble det opprettet mange polytekniske skoler i Tyskland, og de ble svært viktige for bedriftene i det de ga dem et nødvendig teknisk personale. De polytekniske skolene ble ryggraden i systemet for utdanning av ingeniører og faglærte handverkere. Fargestoffindustrien fikk behov for et økende antall ingeniører med vitenskapelig utdanning. De polytekniske skolene ble oppgradert til universitet fra 1870-tallet av for å møte dette behovet, siden de tradisjonelle universitetene var nølende overfor å utvide sine studietilbud. Og antallet studenter som studerte ingeniørfag på vitenskapelig nivå ved de tekniske universitetene økte svært sterkt, fra 2.759 til 10.591 i 1910. I 1902, etter lang kamp mot de tradisjonelle universitetene, fikk de tekniske universitetene tillatelse til å gi doktorgraden i ingeniørvitenskap til sine studenter. Disse tekniske universitetene utviklet både utmerkede utdanningstilbud i ingeniørfag og også i kjemi, og derfor kom de store fargestoffkonsernene etter hvert til å hente en større del av sine vitenskapsmenn fra de tekniske universitetene enn fra de tradisjonelle universitetene.

Både i Storbritannia og i Tyskland var det sosiale grupper som motsatte seg ekspansjonen av utdanningen i naturvitenskap og teknologi, og i Storbritannia var disse kreftene langt sterkere enn i Tyskland. Antallet studenter økte i Storbritannia med 20% fra 1900 til 1913, og i Tyskland med hele 60%. Antallet studenter ved britiske universitet økte fra 6.400 i 1893 til 9.000 i 1911. Av de 9.000 studentene i 1911 studerte 1.000 ingeniørfag og 1.700 naturvitenskap. I Tyskland studerte 11.000 studenter ved de tekniske universitetene, og i tillegg studerte mange naturvitenskap ved de tradisjonelle universitetene, slik at det ble utdannet langt flere personer i naturvitenskap og ingeniørfag i Tyskland enn i Storbritannia. Og en langt større del av forretningsmennene i Tyskland hadde akademisk utdanning enn i Storbritannia.

Selv om mange mennesker i Storbritannia ble klar over at Storbritannias utdanningssystem var i ferd med å bli akterutseilt, satset likevel myndighetene i Storbritannia lite på å forsterke og oppgradere utdanningssystemet.


Forbindelsen mellom teknisk utdanning og fargestoffindustrien.
Tysk industri oppnådde et konkurransemessig fortrinn fordi det hadde bedre tilgang til vitenskapelig personell og fordi den gikk sammen med tyske universitet i å utvikle nye produkt. Det var blitt utviklet svært mange kontakter mellom tyske universitet og industrien gjennom forbindelser mellom studenter og professorer. I 1865 reiste Hofmann tilbake til Tyskland for å lede et nytt universitetslaboratorium i Berlin, og dermed mistet britisk industri en av sine viktigste medarbeidere. Perkin hadde vært student hos Hofmann, og etter at Perkin hadde syntetisert anilin purpur hadde Hofmann brukt laboratoriet i London til å oppdage andre fargestoff. Hofmann hadde et vidt kontaktnett til både britisk og tysk industri, og var et forbindelsesledd mellom disse og tysk universitetsforskning. Han ble den viktigste konsulenten til AGFA.

Hofmann var ikke et unntak; det var mange professorer og forskere ved universitetene som hadde utstrakt kontakt med industrien. Før Bayer skaffet seg sitt eget forskningslaboratorium gjorde Bayer bruk av laboratoriene ved tyske universitet. Da Carl Duisberg ble ansatt av Bayer var det første oppdraget hans å arbeide et halvt år (1883-84) ved universitetet i Strasbourg for å forske på interessante problemstillinger.

Britiske firma hadde også kontakt med forskningsinstitusjoner. Levinstein hentet sine forskere fra universitetene på samme måte som de tyske bedriftene gjorde, og hadde kontakt med universitetenes forskningsmiljø i kjemi. Men siden de britiske forskningsmiljøene i kjemi var mye mindre enn de tyske ga dette færre impulser til britisk kjemisk industri. Denne begrensningen ble i noen grad overvunnet ved at britiske firma ansatt tyske forskere. Men de beste tyske forskerne foretrakk å arbeide i Tyskland, og dette var en ulempe for britisk kjemisk industri. Og de tyske forskerne som ble ansatt i Storbritannia greide ikke å opprettholde så nær forbindelse med de tyske forskningsmiljøene som de forskerne som ble ansatt av tysk industri var i stand til. Tyske bedrifter hadde langt tettere kontakt med den forskningen som foregikk med tyske akademiske institusjoner enn britiske bedrifter hadde mulighet til, og dette var en stor fordel for de tyske bedriftene.

Statens politikk.
En viktig grunn til at det tyske systemet for høgere teknisk og vitenskapelig utdanning var overlegent det britiske systemet var at de tyske statene bevilget mer penger til de tyske miljøene. Ved slutten av det nittende århundret bevilget den britiske staten £26.000 til alle universitetsformål, mens Preussen alene bevilget £476.000 til universitetene. I året 1911-1912 var summene £123.000 og £700.000.

Den store forskjellen skyldes ulike tradisjoner. I Tyskland hadde staten tradisjonelt vært mer aktiv for å utvikle næringsliv og samfunn enn i Storbritannia. I Storbritannia hadde den industrielle revolusjonen blitt gjennomført uten statlig deltakelse, mens industrialismen hadde blitt innført i Tyskland blant annet ved mange statlige initiativ. Og de tyske statene hadde tradisjon for å gi betydelig støtte til høgere utdanning, blant annet som et middel til å utvikle samfunnet og statsapparatet.

Britiske universitet ble først og fremst finansiert gjennom gaver og betaling fra studentene. Den britiske staten spillte ingen rolle i finansieringen av britiske universitet. Siden den industrielle revolusjonen i England hadde blitt gjennomført av praktiske menn uten akademisk utdannelse ble økonomisk og industriell utvikling ikke forbundet med utvikling av høgere undervisning og forskning. Dette stod i motsetning til situasjonen i Tyskland der forestillingen om "Wissenschaft" og framgang i naturvitenskapene i ledende kretser på 1860-tallet ble forbundet med den raske industrialiseringen man kunne se foregikk. Dette medvirket til at offentlige myndigheter i Tyskland satset langt mer på utdanningssystemet enn i Storbritannia. På 1870-tallet ble de polytekniske skolene oppgradert til tekniske universitet, og på 1890-tallet ble det bygd ut utdanning for forretningsadministrasjon. Også i England økte statens støtte til høgere undervisning, men langt mindre og mindre systematisk enn i Tyskland.

Tilfellet USA
Murmann skriver at mange har trodd at USA fikk svært sterk økonomisk vekst i siste del av det nittende århundret på grunn at USA hadde et overlegent utdanningssystem. Denne slutningen er man kommet til etter sammenlikninger med Storbritannia. Murmann skriver at dersom man sammenlikner med Tyskland er det klart at denne slutningen må revideres siden Tyskland hadde et høgere utdanningsnivå enn USA før Første Verdenskrig. Grunnen til at den amerikanske syntetiske fargestoffindustrien ikke lyktes kan i stor grad tilskrives at USA manglet utdannings- og forskningsinstitusjoner innen syntetisk organisk kjemi. Utdanningssystemet i USA gjorde store framskritt i slutten av det nittende århundret, men ikke innenfor syntetisk organisk kjemi.

I 1850 hadde USA ingen universitet som ga avansert utdanning i naturvitenskap eller ingeniørkunst. For å bøte på dette reiste omkring 10.000 amerikanere til Tyskland for å skaffe seg høgere utdanning i løpet av det nittende århundret. Blant dem var det mange som reiste til steder som Giessen for å skaffe seg den aller beste utdanning i organisk kjemi. Ved midten av århundret prøvde Yale og Harvard å opprette avansert vitenskapelig forskning og utdanning innenfor naturvitenskapene, men disse forsøkene fikk for liten støtte til at de lyktes.

Med the Land Grant Act i 1862 begynte USA å bygge et stort universitetssystem der nye universitet ble grunnlagt og eksisterende universitet ble oppgradert. The Land Grant Act Collegene i de enkelte statene ble typisk opprettet for å skaffe kvalifisert arbeidskraft til næringslivet i den enkelte staten. Ingeniørfagene var dominerende. I 1872 hadde antallet tekniske colleger økt fra seks til sytti, og i 1917 hadde antallet økt videre til 126. Og antallet ingeniørstudenter økte fra 100 i 1870 til 4.300 i 1914.

Utdanningssystemet skulle betjene de store næringene. Det var vanskelig å opprette undervisning i fag eller vitenskaper som ikke gjorde dette. Først da Johns Hopkins University i 1876 åpnet studium og forskning i kjemi av tysk type kom denne nye kjemiske forskningen i gang i USA. Under ledelse av Ira Remsen, som var utdannet i Tyskland, ble den første utdanning i kjemi som førte fram til doktorgrad opprettet i USA. Dette ble en modell for andre amerikanske universitet, og University of Chicago, Harvard, University of California, University of Michigan og University of Wisconsin skaffet seg liknende utdanningsretninger. Johns Hopkins dominerte utdanningen i kjemi på doktorgradsnivå i USA fram til århundreskiftet. Antallet doktorgradsstudenter i kjemi økte fra å ta en doktorgrad på 1870-tallet til 74 på 1890-tallet. År 1900 hadde de amerikanske universitetene utviklet seg sterkt, og naturvitenskapelig forskning hadde blitt institusjonalisert ved de ledende amerikanske universitetene. Men forskningen var rettet mot praktiske formål. De amerikanske universitetene ble på ingen måte så sterke i grunnforskning som de tyske før 1914, og de hadde langt færre ansatte som forsket på organisk kjemi.

USA brukte mer penger på universitetene enn Tyskland etter 1895, og langt mer enn Storbritannia. En studie utført av det preussiske utdanningsministeriet i 1910-11 som sammenliknet 21 tyske universitet med 12 ledende amerikanske universitet fant at det gjennomsnittlige budsjettet til de amerikanske universitetene var på 5,80 millioner mark årlig mens det var på 1,67 millioner mark i Tyskland. Fra midten av 1890-årene var amerikanske utgifter per universitet firedoblet, og det var dobbelt så sterk vekst som i Tyskland. USA brukte nesten dobbelt så mye per student som Tyskland i denne perioden, mens Tyskland økte utgiftene lite per student.

Utdanningssystemet for høgere utdanning i USA vokste eksplosjonsartet. Økningen av studenter som årlig tok bacheloreksamen i kjemi var på mer enn 400% fra 1890 til 1914, fra 631 til 2.573, og for studenter totalt (i alle fag) var økningen av bacheloruteksaminerte fra 7.228 til 31.540. Økningen av antallet studenter som tok doktorgrad i kjemi var like sterk, fra 28 til 107. Tyskland utdannet mer enn tre ganger så mange kjemikere med doktorgrad på denne tida, men økningen i antallet doktorgrader var raskere i USA.

Men knapt noen av disse amerikanske doktorgradsstudentene i kjemi hadde studert syntetisk organisk kjemi. Det ble utdannet kjemikere i analytisk kjemi som kunne undersøke jordsmonnet for amerikansk landbruk og som kunne analysere kvaliteten av jernmalm for stålmagnatene og sette opp oljeraffineri for Rockefeller. De tunge kjemiske industriene som produserte soda og kunstgjødsel hadde ingen problem med å bli konkurransedyktige siden disse industriene ikke trengte den mest avanserte forskningen. Men den syntetiske fargestoffindustrien kunne ikke finne sine forskere blant de kjemikerne som ble utdannet i USA. Den måtte hente forskere med utdanning fra Tyskland eller Sveits. Og den ble derfor hengende etter. Og i mens bygde tyske konsern opp store forskningsavdelinger og markedsføringsorganisasjoner og skaffet seg en posisjon som nye firma ikke kunne stå opp mot.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Industri og vitenskap
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: