Industri og Vitenskap 1850-1914.

Andre del

Forskjeller i ytelse mellom landene

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt

  1. Forskjeller i ytelse mellom landene


Støttende organisasjoner og staten

Oversikt over argumenter
Firma er avhengige av sine omgivelser for å hente inn mange av ressursene som de trenger. Det er klart at det man kaller for kompetanseøkende eller kompetanseødeleggende nyvinninger kan foregå ikke bare i firmaet, men også i det industrielle distriktet der firmaet er lokalisert. Der kan det finnes bransjeorganisasjoner og offentlige myndigheter som kan blande seg inn i industrien.

Mens fargestoffindustrien vokste fram fra 1857 til 1914 vokste støttende institusjoner mye raskere både i størrelse og kvalitet i Tyskland enn i Storbritannia og USA. Dette ga den tyske industrien hjelp til å befeste sin posisjon og beskyttet dens ledelse etter 1870-tallet. Det ble vanskeligere for nye bedrifter i Storbritannia og USA siden fargestoffbedrifter i disse landene hadde mindre støtte fra støttende organisasjoner enn det var tilfelle i Tyskland.

Profesjonelle organisasjoner
En kunnskapsmengde som er i rask utvikling krever at dens brukere holder seg løpende oppdatert etter at de er ferdig utdannede. En viktig oppgave for de profesjonelle organisasjonene til kjemikerne var å være et forum der ny innsikt i kjemi kunne bli formidlet gjennom møter og tidsskrift. En organisasjon for kjemikere på nasjonalt nivå ble dannet først i Storbritannia da Chemical Society ble stiftet i London i 1841. Den begynte å gi ut et tidsskrift om kjemisk forskning i 1848. Etter denne britiske modellen ble en organisasjon for kjemikere stiftet i Tyskland i 1867 - "Deutsche chemische Gesellschaft", og i USA i 1876 - "American Chemical Society".

Antall medlemmer i de nasjonale kjemiske foreningene
ÅrStorbritannia TysklandUSA
18801.0342.265303
18901.6983.440238
19002.2923.4101.715
19103.0733.3595.081

Den sterke veksten av kjemikere i USA reflekterte den sterke veksten til bedrifter som anvendte inorganisk kjemi.

Etter hvert som den kjemiske industrien vokste ble en enkelt forening ute av stand til å betjene både kjemikerne ved universitetene og kjemikerne som arbeidet i industrien. For Tyskland førte dette til at "Verein analytischer Chemiker" ble stiftet i 1877. Denne foreningen skiftet navn to ganger, og kom i 1895 til å hete "Verein deutscher Chemiker", og først deretter begynte den å få betydelig innflytelse. Da vokste også medlemsmassen sterkt, og i 1908 hadde den 4.200 medlemmer og var en innflytelsesrik organisasjon.

"The Society for Chemical Industry" ble stiftet i 1881 av ledende britiske kjemiker, og var konsentrert om den kjemiske industrien. Den var nyttig for kjemikerne som arbeidet i denne, og tidsskriftet til foreningen dekket inngående tekniske nyvinninger og nye patent, og fikk medlemmer også i USA. Dette fikk de amerikanske medlemmene til å stifte en underavdeling for industrikjemikere i den amerikanske kjemikerforeningen i 1894.

Bransjeorganisasjoner
"The Society for Chemical Industry" var en blanding av foreningen for tyske kjemikere og en tredje tysk organisasjon med stor innflytelse, "Verein zur Wahrung der Interessen der deutschen chemischen Industrie". Mens den første av disse to tyske foreningene tok seg av interessene til de enkelte kjemikerne ble den andre foreningen, som var stiftet i 1877, opptatt av interessene til de kjemiske bedriftene.

I Storbritannia ble en tilsvarende bransjeforening for den kjemiske industrien først stiftet i 1916 - "Association of British Chemical Manufacturers". Det hadde riktignok før den tid blitt dannet mindre bransjeforeninger for enkelte grener av kjemisk industri. I USA ble det allerede i 1872 stiftet en bransjeforening for kjemisk industri - "Manufacturing Chemists' Association".

Det synes å være sammenheng mellom en sterk bransjeorganisasjon og en sterk industri. Og bransjeorganisasjonen synes å ha spillet en viktig rolle for å beskytte og å fremme industrien.

Akademiske- og bransjetidsskrifter og andre informasjonskilder
Fra 1870-tallet av ble den nyttigste informasjonen om kjemi publisert i Tyskland. Det gjelder både for anvendt forskning og for grunnforskning. "Berichte der deutschen chemischen Gesellschaft" ble det viktigste akademiske tidsskriftet om kjemi i verden. Det kom første gang ut i 1867. "Zeitschrift für angewandte Chemie", som først kom ut i 1887, ble verdens viktigste tidsskrift for anvendt kjemi. Det kom også ut andre tidsskrift i Tyskland for kjemikere og den kjemiske industrien.

Den beste informasjonen om kjemi og om den kjemiske industrien ble publisert i Tyskland, og derfor hadde tyske kjemiske firma letter tilgang til denne informasjonen enn bedrifter i andre land. Dette ga tyske bedrifter konkurransemessige fordeler. Det ble nødvendig for amerikanske og britiske bedrifter å ha folk som kunne lese tysk og som var i stand til å vurdere informasjonen. Amerikanske doktorgradsstudenter i kjemi måtte derfor bestå en eksamen i tysk helt fram til Andre Verdenskrig.

Britiske organisasjoner og naturlig indigo
En viktig grunn til at Storbritannia ikke var i stand til å skaffe til veie tilsvarende støttende organisasjoner var at Storbritannia hadde store investeringer i plantasjer som produserte indigo i India. I India produserte 2.800 firma indigo før den syntetiske versjonen av fargestoffet kom på markedet. De syntetiske fargestoffene ble derfor oppfattet som en fare mer enn som en mulighet i britiske kretser. Storbritannia brukte store mengder indigo siden indigo var et av de viktigste fargestoffene, og siden Storbritannia var en svært stor tekstilprodusent. Det var et stort antall bedrifter i Storbritannia som arbeidet med å raffinere og å selge naturlige fargestoff. Derfor var de syntetiske fargestoffene en fare for langt flere britiske firma enn for firma i USA og i Tyskland. Derfor var også Storbritannia svært tilbakeholdende m.h.t. å opprette støttende organisasjoner for den syntetiske fargestoffindustrien.

Staten
Staten påvirker industriens utvikling ikke bare gjennom sin politikk overfor utdanning, forskning og yrkesopplæring, men også gjennom skatter, avgifter og toll. I Storbritannia fikk industriell alkohol først skattefritak i 1902, og dette satte britiske syntetisk fargestoffindustri i en konkurransemessig uheldig situasjon sammenliknet med den tyske industrien. Fram til 1883 hadde den syntetiske fargestoffindustrien i USA vært beskyttet av en høg beskyttelsestoll, men i 1883 ble denne tollen sterkt redusert, og et år senere hadde halvparten av de amerikanske fargestoffbedriftene - fem stykker - måttet gi opp.

Oppsummering og vurdering
Det vil være feil å slutte at sterke støttende organisasjoner sikrer at bedrifter lyktes, skriver Murmann. For den tyske syntetiske fargestoffindustriens vedkommende er det klart at sterke støttende organisasjoner ble utviklet side om side med sterke bedrifter. I noen tilfeller oppstår støttende institusjoner først etter at industrien allerede har kommet i gang og har lyktes. Da de støttende institusjonen oppstod ble den tyske fargestoffindustrien etter hvert enda sterkere. I Storbritannia og i USA synes den motsatte prosessen å ha foregått. Svakere fargestoffindustrier stimulerte ikke framveksten av sterke støttende organisasjoner.

Bransjeorganisasjonene til fargestoffindustrien ble først effektive da industrien hadde oppnådd en viss suksess.

Det akademisk-industrielle nettverket

Tyskland hadde det beste forsknings- og utdanningssystemet i syntetisk organisk kjemi. De viktigste oppdagelsene fram til konsernene selv hadde opprettet store avdelinger for forskning og utvikling kom fra universitetenes laboratorier, og derfor var det viktig for at en bedrift skulle lykkes at den hadde mulighet til å opprette kontakt med disse forskningsmiljøene ved universitetene. Fra midten av 1880-tallet hadde de store bedriftene egne forsknings- og utviklingslaboratorier, men de var fortsatt avhengige av universitetene for å skaffe arbeidskraft til laboratoriene.

Murmann skriver at han nå vil argumentere for at siden det sosiale sentret til denne kunnskapen var i Tyskland hadde den tyske industrien en viktig konkurransemessig fordel framfor industrien i Storbritannia og USA. Firma i Storbritannia og USA prøvde å overvinne dette ved å ansette folk som hadde adgang til det tyske kunnskapsnettverket.

Grunner til en akademisk-industriell allianse
Det er klart at for den industrien som levde av å anvende kunnskap i syntetisk organisk kjemi var det nødvendig å ha kontakt med de miljø der denne kunnskapen ble utviklet og fantes, altså med universitetenes forskere. Heinrich Caro, forskningsdirektør ved BASF, fikk gjennom sin kontakt med Carl Graebe og Carl Liebermann og deres lærer Adolf Baeyer tilgang til laboratoriet til en av sin tids mest produktive vitenskapsmenn innenfor syntetisk organisk kjemi. På grunn av denne forbindelsen var BASF i stand til å være først ute på markedet med to av de viktigste nyvinningene m.h.t. fargestoff før 1914: syntetisk alizarin og senere syntetisk indigo.

Og hvorfor ville universitetsansatte forskere gå inn i et slikt nært forhold til industrien? Biografiene til ledende forskere som Justus von Liebig, August Hofmann, Adolf Baeyer, Otto Witt og Emil Fischer forteller om dette. De ble motivert av materiell vinning. Og også av andre fordeler som forbindelsen til industrien ga, som at den gjorde det lettere å opprettholde et stort forskningslaboratorium ikke bare ved økonomisk hjelp fra industrien, men også ved at den nære forbindelsen til industrien gjorde laboratoriet mer tiltrekkende for dyktige studenter siden et forskningslaboratorium med nær forbindelse til ledende bedrifter var en dør inn til ansettelse i ledende bedrifter for dyktige studenter. Slik ga nær forbindelse til industrien dyktige forskere bedre mulighet til å ble ledende forskere på sitt felt, ved at de kunne ha et utmerket laboratorium med dyktige studenter. Og god forbindelse til industrien motiverte staten til å bevilge penger til laboratoriet.

Anatomien til kunnskapsnettverket
Dersom man skulle tegne et kart over kontaktene mellom akademiske organiske kjemikere, fargestoffkjemikere i industrien og fargestoffentreprenører, ville noen slående mønstre stå fram. Flere ledende akademiske kjemikere stod i sentrum for nettverket: Hofmann (i London til 1865, så i Berlin til i 1892), Baeyer (Berlin, Strasbourg, München) og Witt (først i privat industri i Storbritannia, Frankrike og Tyskland, så professor i kjemisk teknologi ved Technische Hochschule i Berlin). Noen industrielle medlemmer av nettverket fikk også sentrale posisjoner, som Caro ved BASF og Martius ved AGFA og senere Duisberg ved Bayer.

Opprinnelsen til nettverket kan trekkes tilbake til Liebig, som lærte opp en generasjon av ledende kjemikere. De tidlige britiske entreprenørene, som Perkin, kom stort sett fra Hofmanns laboratorium i London.

Mange tyske kjemikere som kom til å bli ledende i Tyskland hadde tilbrakt en periode utenlands, spesielt i Storbritannia. Dette gjelder for Carl Alexander Martius (AGFA) og Heinrich Caro (BASF) og Eugen Lucius (Hoechst). En grunn til at tyske firma tidlig var villig til å gå utenlands var at de hadde ledere med god kunnskap til utlandet etter ganske lange opphold utenlands.

Sentret for det akademisk-industrielle nettverket kom til å ligge i Tyskland siden det var der de ledende forskningsmiljøene fantes, rundt Hofmann, Baeyer og senere Emil Fischer. Studenter fra USA og Storbritannia kom for å studere i disse miljøene.

Hvordan nettverkene ble dannet, vedlikeholdt og utvidet
Opprinnelse
Justus von Liebig var ikke bare en pioner i utvikling av arbeidsmåter for arbeid i laboratorier, men også i å utvikle nettverk til forretningsmenn og embetsverket. I det berømte tidsskriftet sitt "Chemische Briefe" gjentok han stadig at samfunnet ville tjene mye på å investere tungt i kjemisk forskning og undervisning, det ville frigjøre menneskene fra sult og sykdom. Mange av studentene hans ble entreprenører i kjemisk produksjon og opprettholdt kontakten med Liebig og ga ham den hjelp de kunne gi ham.

Forbindelsen mellom lærer og student var det viktigste leddet i nettverket. Det langvarige samarbeidet i laboratoriet bandt studentene og lærerne tett sammen. Det hendte at studenter giftet seg inn i lærerens familie; Hofmann giftet seg for eksempel med en niese av Liebig.

Selv om Liebig skapte modellen for de akademisk-industrielle nettverkene utviklet hans elev Hofmann den videre. Da den syntetiske fargestoffindustrien ble startet av Hofmanns elev Perkin ble Hofmann en akademisk entreprenør, og tok ut patent på syntetiske fargestoff og ble konsulent for firma studentene hans stiftet, og deltok også på andre måter i den industrielle og den akademiske verden.

Carl Alexander Martius, som var student av Liebig i München og av Hofmann i London, fortalte at Hofmann vendte tilbake til Tyskland fordi han ønsket å opprette et forskningslaboratorium i Liebigs tradisjon. I London var det for få studenter til at Hofmann kunne ha et laboratorium av den størrelsen som kunne drives i Tyskland. I 1862 tok myndigheter i Preussen kontakt med Hofmann for å overtale ham til å ta en stilling i Tyskland. Hofmann aksepterte dette da han fikk løfte om å få et stort og moderne laboratorium og en forskningsinstitusjon som kunne ta mot hundre studenter.

Vedlikehold
En måte å vedlikeholde nettverket på var for lærerne å holde kontakt med de dyktigste studentene også etter at de var utdannet. Da Adolf Baeyer, som fikk Nobelprisen i 1905, i 1875 ble bedt om å være professor i organisk kjemi i München og å lede et nytt og stort laboratorium tok han med seg to av sine beste studenter, Emil Fischer, som fikk Nobelprisen i 1902, og Otto Fischer. Kort tid etter at Hofmann kom tilbake til Tyskland stiftet han sammen med Martius og Wichelhaus den tyske kjemiske forening der akademiske kjemikere og industriens menn kunne møtes. I London hadde Hofmann vært president for Chemical Society.

De ulike foreningene for kjemikere og personer med interesse for kjemisk forskning og industri ble knyttet til hverandre blant annet ved at mange personer var medlemmer av alle disse foreningene. Hofmann beholdt også sitt medlemsskap i Chemical Society siden utlendinger kunne være medlemmer, og også de tyske foreningene kunne ha utenlandske medlemmer, og hadde det - det var en måte å opprettholde internasjonale nettverk på.

Medlemmene i nettverkene hadde privat brevkontakt med hverandre, i tillegg til at de kunne møtes ved ulike anledninger og kunne lese de samme tidsskriftene om kjemisk forskning. Heinrich Caro og Adolf Baeyer skrev hundrevis av private brev til hverandre. Og dette var typisk - alle de ledende forskerne innenfor organisk kjemi korresponderte med hverandre og med industrielle partnere for å dele informasjon.


Utvidelse
Det ble stadig utdannet nye dyktige kjemikere, noen av dem ved mer perifere universitet. De måtte inkluderes i nettverket for at det fortsatt skulle være sentralt. Eduard Ulrich (1839-1917) synes å ha vært en slik. Han ble utdannet ved det noe perifere universitetet i Marburg, men ble teknisk leder ved Hoechst i 1880-årene.

Nettverket ble også utvidet ved at noen medlemmer fikk arbeid i de støttende institusjonene som vokste fram sammen med fargestoffindustrien. Schulz arbeidet i AGFA i Berlin, som var stiftet av Martius, før han ble redaktør for Fargestofftabellen. Et annet medlem av AGFA-staben ble utnevnt til patentkommisjonær, og ga fargestoffindustrien sterk kontakt til patentkontoret.

Det akademisk-industrielle nettverket utviklet seg langt raskere i Tyskland enn i USA og Storbritannia. Da Hofmanns nye forskningsinstitutt åpnet i 1869 og Baeyer fikk et enda større institutt i München av regjeringa i Bayern førte disse to instituttene langt flere studenter inn i nettverket enn det var i Storbritannia og USA.

Funksjoner og konsekvenser av kunnskapsnettverket
Det akademisk-industrielle nettverket betydde svært mye for de konkurransemessige forhold i fargestoffindustrien i de tre landene. Nettverkene informerte om muligheter, og å ha tidlig informasjon om disse mulighetene var viktig, samtidig som det var viktig å kunne mobilisere den støtten som var nødvendig for å kunne utnytte mulighetene, og også dette ga nettverkene de sentrale aktørene mulighet til.

Kunnskapsnettverkene skilte mellom deltakerne, og ga de tyske deltakerne bedre muligheter enn de utenlandske siden de tyske var mer sentrale.

Kontroll over viktig informasjon var viktig og skilte mellom deltakerne. Så snart tyske firma hadde opprettet kontakt med de ledende fargestoffkjemikerne var det vanskelig, og ofte umulig, for innenlandske rivaler, og enda mer for utenlandske, å få tilgang til den kjemikeren det var tale om. Professorer ga privilegert adgang til nye oppdagelser og til de beste studentene til et (Hofmanns forhold til AGFA) eller to firma (Baeyers forhold til BASF og Hoechst). Dette betydde at så snart et firma hadde et forsprang m.h.t. adgang til kritisk ekspertise kunne det bruke dette som en langsiktig konkurransefordel.

Sosial organisering av produksjonen på fabrikkgulvet

For at forskningen skal føre til en sterkere konkurranseposisjon må den føre til at det blir produsert produkt av høgere kvalitet eller med mindre utgifter. Kostnader og kvalitet er ofte avgjort av hvordan arbeidet organiseres og utføres på fabrikkgulvet. Og det er ofte sammenheng mellom hvordan produksjonen organiseres og hvordan ting i sin alminnelighet gjøres i det samfunnet det er tale om.

Er det noe som tyder på at praksis på fabrikkgulvet ga tyske bedrifter en konkurransefordel overfor bedrifter i England eller USA? Det kan man ikke svare klart og entydig på. Men det finnes samtidige vurderinger og bedømmelser som man kan holde seg til.

Mange tyske bedrifter synes å ha hatt et konkurransemessig fortrinn overfor de britiske siden de tyske bedriftene satte akademisk trente kjemikere til å organisere og lede arbeidet på fabrikkgulvet, mens arbeidet på fabrikkgulvet i England foregikk på tradisjonell måte med formenn som styrte produksjonsprosessen på fabrikkgulvet.

I de tidlige stadiene til fargestoffindustrien synes det som om både tyske og britiske firma satte en formann til å organisere alle deler av arbeidet - et system med lange historiske røtter.

Rundt år 1870 tok ledelsen i tyske firma autoriteten fra formennene og ga den til produksjonskjemikere. Heinrich Caro hadde arbeidet i fargestoffindustrien i både Tyskland, tjueto år hos BASF i Ludwigshafen, og sju år i England. Han skrev først om fargestoffindustrien i 1892, og da la han stor vekt på forskjellene i sosial organisasjon av produksjonen mellom de to landene. Han skrev at siden vitenskapelig kunnskap var ført ned på fabrikkgulvet i Tyskland, og ikke i England, var den tyske fargestoffindustrien i stand til å produsere fargestoff med mindre utgifter og høgere kvalitet enn engelsk. Carl Duisberg skrev også at i Tyskland ble arbeidet i de store bedriftene utelukkende ledet av utdannede kjemikere.

Etter hvert økte antallet syntetiske fargestoff, og det ble mulig å produsere så godt som alle farger som ble etterspurt som syntetiske farger. En bedrift som kunne tilby alle fargene hadde en fordel i markedsføringen framfor bedrifter som ikke kunne dette. Det gjaldt å kunne produsere alle disse fargene med minst mulig utgifter. Her kom produksjonskjemikeren inn. Noen farger ble bare laget i små porsjoner, mens andre ble det produsert langt mer av. Å kunne beregne når hvilke farger burde produseres betydde mye for produksjonsutgiftene. Alfred Chandler har gjort dette til et viktig punkt i sin studie av de store konsernenes framvekst. Å samordne produksjonsavdelingene med markedsføringsavdelingene for å oppnå størst mulig effektivitet var lettere dersom akademisk utdannede kjemikere var ansvarlige for fabrikkgulvet. For å forklare hvorfor tyske fargestoffprodusenter lyktes bedre enn britiske la Caro vekt på hvor viktig det var å integrere de ulike funksjonene til firmaet tettest mulig for å øke effektiviteten og rasjonaliteten til det samlede produksjonssystemet i firmaet. I Storbritannia foregikk virksomheten på fabrikkgulvet i stor grad uten noen samordning med det som ellers foregikk i bedriften.

Gradvis utvikling av vinnende praksis
Kjemikerne tok gradvis og langsomt kontroll over arbeidet på fabrikkgulvet i Tyskland, og dette fikk stor betydning og gjorde de tyske bedriftene mer konkurransedyktige enn de britiske. Dette satte bedriftene i stand til å introdusere stadig nye forandringer og nye produkt, og var blant faktorene som gjorde de tyske fargestoffprodusentene til verdensledende. En grunn til at dette skjedde i Tyskland og ikke i England er at man i Tyskland la langt større vekt på vitenskap enn i England, der man vurderte det praktiske handlaget forholdsvis høgere. Når samfunnet har akseptert vitenskap og teknologi som måten å lede bedrifter på er det lettere å føre vitenskapen inn i alle deler av bedriftene.

Hva med USA?
Det finnes langt mindre informasjon om de amerikanske fargestoffprodusentene enn om de tyske og britiske. Men i Amerika var det mangel på arbeidskraft og både var lønningene høgere enn i Tyskland og i England samtidig som arbeidere hadde mindre utdanning og fagopplæring. Dette var også tilfellet i den kjemiske industrien. Amerikanske produsenter tilpasset seg denne situasjonen ved å standardisere produktene og produksjonsprosessen mest mulig og på en slik måte at det krevde minst mulig av handverksferdigheter fra arbeiderne. For å bøte på mangelen på handverkere og fagarbeidere ble ingeniører satt til å lede arbeidet på fabrikkgulvet. Framveksten av taylorismen har sammenheng med at fagarbeiderne og deres tradisjoner manglet i USA.

Amerikanske bedrifter hadde stor kompetanse innen tunge kjemikalier ved århundreskiftet, og var innen denne produksjonen fullt ut konkurransedyktige med europeiske bedrifter, selv om de ikke var det innen fargestoffproduksjon. Det er likevel grunn til at tro at amerikanske bedrifter hadde en mer effektiv organisering av arbeidet på fabrikkgulvet enn det som var tilfelle i England.

Intellektuelle eiendomsrettighetsregimer

Ulike land hadde ulik patentlovgivning i den perioden som vi her behandler. Patentlovgivning skulle beskytte at den som hadde hatt arbeid og utgifter, og tatt risiko, for å utvikle noe nytt også skulle få nyte godt av dette dersom det lyktes ved å få en monopolfortjeneste i et tidsrom, og ikke oppleve at noen kopierte dette nye og ødela fortjenestemulighetene til den som hadde tatt risikoen. Grunnen til patentsystemet var at dette skulle oppmuntre og belønne de som anstrengte seg for å skape noe nytt.

Patentlovene og deres anvendelse ble forandret i alle de tre landene som vi behandler i den perioden som behandles. Den tyske fargestoffindustrien dominerte patenteringer i alle landene fra 1880-årene og framover. Murmann skriver at han vil hevde at:

  1. Framveksten av tysk dominans i fargestoffindustrien ble støttet av naturen til patentlovene i Tyskland og rivaliserende land.
  2. Den langsiktige svakheten til den britiske fargestoffindustrien var relatert til patentlovene i Storbritannia og rivaliserende land.
  3. Eksistensen av amerikanske patentlover innførte en viktige barriere mot firma som lå i startgropa.
  4. Patentlovene, ikke isolert sett men sammen med andre faktorer, betydde mye for hvordan konkurranseposisjonene til de tre nasjonale fargestoffindustriene skulle utvikle seg før 1914.
Den tyske fargestoffindustrien hadde fordel av den svake patentbeskyttelsen i Tyskland før 1877 både siden den kunne kopiere fritt og siden den voldsomme konkurransen i Tyskland da tvang tyske firma til å bygge overlegne evner til å produsere og markedsføre fargestoff. Så snart Tyskland hadde skaffet seg en dominerende posisjon i den globale syntetiske fargestoffindustrien på grunn av at dets ledende bedrifter hadde utviklet de beste organisatoriske evner dro den tyske fargestoffindustrien fordel av innføring av de tyske patentlovene av 1877. De ledende firma kunne da sikre sin posisjon ved systematisk å utvikle forsknings- og utviklingslaboratorier som sørget for at de var de mest innovative firma i verden. Men skal ikke overvurdere patent som beskyttelse av nye produkt, noe som er lett å gjøre, selv om patent er viktige for noen industrigrener, som legemiddelindustrien. Den maksimale tiden et patent kunne løpe var femten år, og da måtte det betales hvert år. Av alle patentene som ble gitt i Tyskland fra 1877 til 1886 var det bare 2,6% som ble holdt i denne maksimale tiden. For fargestoff og dens slags var det 15,9 prosent.

Selv der patentene gir betydelig beskyttelse er det nødvendig å ha et sterkt produksjonsapparat og markedsføringsapparat for å dra nytte av det. Et patent alene sikrer altså ikke en bedrifts suksess, flere sterke sider er nødvendige.

Gjennomgang av patentlovenes utvikling i de tre landene
Perkin tok patent på det første syntetiske fargestoffet og tjente godt på sitt monopol så lenge det varte. I 1914 var det rutine at tyske firma tok patent i alle viktige markeder på alle nyvinninger som kom fra deres forsknings- og utviklingslaboratorier.

Murmann skriver at heller enn gå detaljert gjennom patentlovene i de tre landene vil han rette oppmerksomhet mot forskjellene mellom dem. Det er forskjellene som er viktige fordi de kan hjelpe til med å forklare hvorfor Tyskland praktisk talt fikk monopol på å produsere fargestoff i denne perioden.

Den viktigste forskjellen er at Tyskland ikke hadde en enhetlig patentlov før i 1877, i motsetning til Storbritannia og USA. Tjueni av de trettini tyske statene hadde en eller annen form for patentbeskyttelse. Men Preussen ga svært sjelden patent fordi det preussiske byråkratiet så på patent som skadelige for økonomiske utvikling. Enda viktigere var det at i regelverket til Zollverein var det en artikkel - en tilføyelse fra 1842 - som tillot en stat å gi patent som gjaldt innen dens eget territorium, men forbød medlemmene å hindre produsenter i andre medlemsstater i å selge produktet i alle medlemsstatene. Dette betydde at patentet ikke ga et monopol på den måten det ga i USA og Storbritannia på denne tiden.

Den fellestyske patentloven fra 1877 avvek fra den britiske på viktige punkt. Tyskland innførte at en grundig undersøkelse skulle gjennomføres av patentkontoret før det ble gitt patent. Patentkontoret skulle avgjøre om en patentsøknad beskrev et nytt produkt eller prosess og å hjelpe til med å avgrense kravets omfang. En slik rigorøs undersøkelse av hver patentsøknad og tredjeparts mulighet til å motsette seg den under undersøkelsesprosessen førte til at et patent var mer legalt sikkert så snart søknaden var innvilget. Det reduserte dramatisk muligheten for at et patent senere skulle bli erklært for å være ugyldig, og frambrakte derved et marked for patent der firma kunne kjøpe patent fra hverandre eller fra oppfinnere. USA hadde allerede i 1836 innført undersøkelse av patentsøknader, men undersøkelsen i Tyskland synes å ha vært mer omfattende og grundig. En annen viktig forskjell mellom Tyskland og USA var at domstoler i USA kunne dømme at patent var ugyldige, mens denne dommen i Tyskland bare kunne felles av patentkontoret. I begge land kunne domstoler treffe avgjørelser om omfanget av patent. Det britiske systemet manglet den grundige undersøkelsen av patentsøknaden, i det minste til 1905, og derfor lå det til domstolene å avgjøre om et patentkrav var gyldig eller ikke. Derfor ville alltid en uenighet om patent i Storbritannia føre til en kostbar rettssak.

Mens det var tillatt å ta patent på kjemiske produkt i Storbritannia og i USA tillot tysk lov bare at det ble tatt patent på kjemiske prosesser. I tillegg krevde tysk lov at patentene ble tatt satt i produksjon innenfor landets grenser. Dette kravet ble ikke stillet i USA. I Storbritannia hadde en slik bestemmelse kommet i 1883, men den ble først handhevet skikkelig fra 1908-1909. Tysk lov anerkjente den første som krevde et patent som den lovlige holder av patentet, mens loven i USA anerkjente den første oppfinneren som den som hadde krav på patentet. Mange mener at det amerikanske kravet om den første oppfinneren førte til flere lange rettssaker siden det var vanskeligere å fastslå hvem som var den første oppfinneren enn å fastslå hvem som første søkte om et patent. I Storbritannia ville vanligvis den første som søkte om patent få det.

Storbritannia og USA var blant stifterne av "The Union for the Protection of Industrial Property" som trådde i kraft i 1884, mens Tyskland først sluttet seg til denne i 1903. Medlemsstatene var enige om å garantere borgere av andre medlemsstater den samme legale status som egne borgere. Kanskje var det enda viktigere at medlemsstatene ville gi patentsøknader en tolv måneders periode der de ville bli prioritert i andre medlemsstater av konvensjonen.

Den tyske patentreformloven fra 1891 hadde tre bestemmelser som var viktige for fargestoffindustrien. Den ga økt beskyttelse for patent på fargestoff i det den innførte at den som ble anklaget for å overtre et patent måtte bevise at vedkommende brukte en annen prosess enn den som var patentert. Tidligere lå bevisbyrden hos anklageren. Videre tillot den at det i større grad ble mulig å søke om tillegg til den opprinnelige patentsøknaden, noe som utvidet levetida til patentet. Og den tillot muntlige argumenter overfor patentkontoret, der fargestoffbedriftene kunne komme og diskutere med patentkontoret om ting som opptok dem.

Selv om Tyskland prøvde å fjerne uklarheter, og kilder til uklarheter og uenigheter, i patentloven og dens anvendelse var det i alle tre landene stadig rettssaker om patent.

Konkurransemessige implikasjoner av patentlovenes utvikling i de tre landene
På grunn av de store forandringer og den sterke utvikling som fant sted fra 1857 til 1914 deler Murmann denne perioden inn i tre perioder når han skal analysere hva de nasjonale patentlovene betydde for konkurransen innenfor fargestoffindustrien.

Periode 1, 1857-1865: Tidlige syntetiske fargestoff
Den betydeligste hendingen m.h.t. patent skjedde helt ved begynnelsen til fargestoffindustrien. De tidlige patentene i Storbritannia la store begrensninger på nye firma i fargestoffindustrien. I motsetning til dette sto situasjonen i Tyskland der det knapt var beskyttelse av patent, og der dette gjorde det mulig for et stort antall firma å komme i gang innenfor denne industrien. Siden det i Tyskland var mange høgt kvalifiserte kjemikere som så etter arbeidsmuligheter og siden det var forholdsvis lett å komme inn i den nye fargestoffindustrien så startet også langt flere firma opp i Tyskland enn i Storbritannia. I Tyskland ble derfor langt flere måter å organisere bedrifter og produksjon på utprøvd enn i Storbritannia, i hard konkurranse. I mens tok de britiske firmaene inn monopolprofitter uten å møte hard konkurranse som tvang dem til å produsere og organisere seg mest mulig rasjonelt.

De britiske patentlovene var innrettet mot å beskytte mekaniske oppfinnelser, og tok ikke hensyn til den type spørsmål som dukket opp m.h.t. opphavsrettigheter i fargestoffindustrien. Derfor kom mange britiske firma i svært kostbare kamper i domstolene om patent i årene fra 1861 til 1865. Da denne kampen var over i Storbritannia hadde de tyske firmaene brukt tida til å lære å produsere fargestoff på en langt billigere måte enn det ble gjort på i Storbritannia. Dessuten hadde de harde og kostbare kampene i domstolene i Storbritannia skremt investorer bort fra fargestoffindustrien i Storbritannia.

Periode 2, 1866-1885: Framveksten av vitenskapelig teori i utviklingen av fargestoff
Den tyske industrien gikk inn i denne andre perioden med et større antall konkurransedyktige firma enn den engelske industrien. Tidlig på 1870-tallet hadde tysk industri et klart overtak m.h.t. produksjonsprosessen og også i andel av verdensmarkedet. Tyske firma gikk over fra å være imitatorer til å lede an i utviklingen av nye produkt og i utviklingen av vitenskapelig forståelse av det vitenskapelige grunnlaget for fargestoffindustrien. BASF og Perkin utviklet samtidig syntetisk alizarin farge, men BASF søkte om patent i Storbritannia en dag før Perkin. De to firmaene kom fram til en avtale som ga dem monopol i Storbritannia, men den manglende patentbeskyttelsen i Tyskland tillot at mange firma begynte å produsere dette fargestoffet i Tyskland, og det ble derfor hard konkurranse der om å produsere det mest mulig effektivt. BASF søkte om patent i USA, og hindret dermed amerikanske firma i å begynne å produsere alizarin.

I 1877 kom den fellestyske patentloven. Da var den tyske fargestoffindustrien sterk med sterke og godt organiserte bedrifter med sterke administrasjoner og markedsføringsavdelinger. Den nye patentloven skadet ikke utviklingen av industrien og hindret ikke konkurranse mellom de etablerte bedriftene. Denne patentloven beskyttet bare prosesser, og ikke fargestoffene, og derfor hadde bedriftene grunn til å lete etter nye måter å framstille kjente fargestoff på for å ta patent på dem. Virkelig forskningslaboratorier som søkte etter nye fargestoff ble først opprettet av fargestoffindustrien etter at denne patentloven kom. Murmann skriver at uten denne endringen av patentloven ville ikke tyske bedrifter blitt i stand til å dominere denne industrien slik det skjedde, selv om tysk industri ville ha vært svært sterk.

Periode 3, 1886-1914: Tidsalderen for konsernenes forsknings- og utviklingslaboratorier
Siden tyske firma allerede hadde opprettet sterke avdelinger for produksjon og markedsføring gjorde sterk patentbeskyttelse på heimemarkedet det mulig å betale for store forsknings- og utviklingslaboratorier. Dette førte til at de tyske bedriftene kunne utvikle stadig nye fargestoff som de kunne selge billigere enn bedrifter i andre land, og dette tvang fargestoffprodusentene i Storbritannia ut av de store markedene og inn i små nisjemarkeder. De store forsknings- og utviklingslaboratoriene fikk store fordeler framfor enslige oppfinnere, og patentstatistikken viser at det var konsernenes laboratorier som kom til å utvikle de fleste nye fargestoffene.

De store fortjenestene som de patenterte nye fargestoffene ga de ledende bedriftene satte dem i stand til å investere mye i forskning og utvikling og å bygge og å drive store laboratorier. I 1890 hadde de tre store kjemiske firmaene, BASF, Hoechst og Bayer, omkring 350 akademisk utdannede kjemikere ansatt i en arbeidsstyrke på 14.000. I 1912 hadde dette økt til 930 kjemikere i en arbeidsstyrke på 30.000. Kjemikernes andel av arbeidsstyrken hadde økt fra 2,5% til 3,1%. Selv om de fleste av disse kjemikerne arbeidet i produksjonen var det mange i forskning og utvikling. I 1897 arbeidet 15 av Bayers 97 kjemikere utelukkende med forskning, og i 1912 hadde dette økt til 57 av Bayers 262 kjemikere. Ved Hoechst var minst 71 kjemikere forskere i 1913 og 28 av dem arbeidet i hovedlaboratoriet. Hoechst hadde ansatt 149 kjemikere i de ulike laboratoriene, og noen av dem var også ansvarlige for produksjon og testing.

Tyske firma patenterte systematisk alt som kom ut av laboratoriene i alle land som ga patent. De store tyske firmaene var ofte i stand til å finne veier rundt andre firmas patent siden de var i stand til å finne andre prosesser for å framstille like produkt. Tyske firma tok patent overalt på alle tenkelige prosesser som kunne produsere fargestoff, og dette var en effektiv måte for å hindre at nye og konkurrerende firma ble stiftet, og et våpen i kampen om en ledende stilling i industrien.

De tyske bedriftene kom til å ha 75%-90% av verdensmarkedet for syntetiske fargestoff.

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Industri og vitenskap
Forsida med oversikt over alle tekstene


Kilde for dette kapitlet er: