Englands byer og økonomi 600-1000.

Andre del

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt:
  1. Sjøfarerne og deres skip
  2. Handelsvarene
  3. Overlevelsesstrategier
  4. Systemskifte: Det niende århundret
  5. Markedsprinsipp og markeder

Under lesingen kan det være nyttig å ha tilgang til denne oversikten over de gamle engelske kongene.


Sjøfarerne og deres skip

Richard Hodges siterte Frank Stenton som skrev at det var få spor etter direkte handel mellom England og Gallia i denne perioden, og at det var merkelig at Karl den store betraktet et forbud mot handelen som en virkningsfull straffeaksjon mot Offa.

Handelsmenn og handelskonkurranse

Friserne var de mest framstående handelsmennene i det nordvestlige Europa. Friserne ser ut til å ha tatt seg av den handelen som gikk ut fra Rhinen. Dette kan ha begynt så tidlig som i siste del av det femte århundret da de første av Theodorics mynter kom til det nordlige Europa, men det er mer trolig at friserne fikk denne dominerende stillingen sent i det sjette eller tidlig i det sjuende århundret. Grunnleggelsen av Ipswich kan impliserer mer regelmessig handel.

Frisernes rolle etter 650 er uklar, skriver Hodges. Det sies at på denne tida la de Dorestad under seg, og dette kan tyde på at Dorestad tidligere hadde vært underlagt merovingene. Friserne hadde kontroll over Dorestad i omkring tretti år. Frisernes kong Aldgisl tok mot St Wilfred da han overvintret i Dorestad i 678-9. Etter at Aldgisl døde og den mer krigerske Radbon overtok som konge erobret Pepin II Dorestad. Det er mulig at Pepin flyttet Dorestad. Pepin gjennomførte også en myntreform på denne tida som påvirket både den frisiske mynten og Kents mynt.

I 716 inntok Radbon Dorestad mens Karl Martel røvet til seg merovingenes kongeverdighet. Radbon døde i 719 og da erobret Karl Martel Dorestad. Fra da av begynte merovingene og deres etterfølgere å legge under seg Frisland.

Frisiske handelsmenn er nevnt i en mengde skriftlige kilder fra mange ulike steder fra denne tida. Hodges antyder at deres handel med Dorestad som utgangspunkt har vært slik:

  1. Beskjeden i det sjuende og åttende århundret til det østlige England, langs kysten av Nordsjøen og gjerne også til det østlige Jylland.
  2. En viktig, men kortvarig, fase i det sene åttende og tidlige niende århundret til det østlige England og langs kysten av Nordsjøen og til Jylland og Hedeby.

Det ser ut til at friserne sjelden seilte lenger enn til Jylland, selv om de varene som de solgte fant veien lenger enn til Jylland.

I Nordsjøen møtte friserne konkurranse. Selv om de frisiske handelsmennene synes å ha vært mest framstående var det også saksiske og franske handelsmenn, det framgår av brevene som ble sendt mellom Offa og Karl den store. Et dokument fra Ludvik den fromme viser at franske handelsmenn fikk visse privilegier og beskyttelse i det niende århundret. Handelsmenn kunne være knyttet til klostre og være agenter for dem, som handelsmenn også kunne være agenter for hoffene.

Engelske handelsmenn var også knyttet til bestemte klostre. Det var engelske handelsmenn tilstede ved messen ved St Denys allerede hundre år før den første referansen til frisiske handelsmenn, og de hadde etablert seg i Roma femti år før friserne. Karl den store anklaget saksiske handelsmenn for å utgi seg for å være pilegrimer for å slippe å betale toll.

Jødiske handelsmenn, som det ofte ble referert til i Gallia i det sjette århundret, var i det niende århundret involvert i slavehandel i Spania. De fremmet den ruten som begynte i Rhinland og passerte gjennom Verdun på veien til Cordoba, og som ble brukt for å transportere slaviske evnukker. Denne handelen ble voldsomt fordømt av kirka. Agobard, biskop av Lyon, irettesatte Ludvik den fromme i flygebladet De insolentia Judaeorum. I det niende århundre var det handelsmenn fra svært mange land i nordvest Europa.

Hodges skriver at dersom vi bruker utbredelsen av gjenstander som målestokk var friserne mindre framstående i det sjuende til niende århundrets fjernhandel enn det ofte har blitt antatt. Varer fra Rhinland, som ofte forbindes med de frisiske handelsmennene, er i England begrenset til det sørøstlige England, og det er også varer fra Frankrike i dette området. Denne sonen er den samme som det er funnet sceattas i fra det sene sjuende århundret.

I Hamwih er det funnet keramikk av svært mange ulike typer og fra mange ulike steder. Den lokalt produserte keramikken var enkel. Det store mangfoldet av importert keramikk kan tyde på at handelsmenn fra mange ulike steder kom til Hamwih. Slett ikke alle typene keramikk som det er funnet rester av i Hamwih trenger å være ført til Hamwih for å bli solgt, men en stor del av mangfoldet kan være ført dit fordi utenlandske handelsmenn brukte krukkene og karene og koppene selv. Men de elegante black-ware krukkene har blitt solgt fra Hamwih siden de kan finnes spredt vidt om i det sørlige og østlige England.

Import fra Rhinland utgjør bare tre prosent av den keramikken som er funnet i Hamwih, men mer enn femti prosent av den mindre mengden keramikk som er funnet i Ipswich. Mesteparten av importert keramikk fra middelsaksiske steder er av fransk opprinnelse. Det peker mot at det var agenter fra både hoff og klostre til stede i emporia i både det østlige og sørlige England.

Hodges mener at det er mulig å prøve å trekke grensene mellom handelsområdene på grunnlag av fordelingen av keramikk. Det kan ha oppstått soner der keramikk fra enkelte handelsmenn var dominerende på grunn av at handelsmenn foretrakk å være uten konkurranse og derfor ikke solgte sine varer der andre handelsmenn allerede var etablert. Slik fikk en gruppe handelsmenn tilnærmet monopol i et område, og en annen gruppe kunne få tilnærmet monopol i et annet område. Fordelingen av keramikk kan tyde på at noe slikt har skjedd.

Handelen over Kanalen synes å ha blomstret spesielt når frisernes aktivitet var mindre intens. Hodges skriver at denne handelen over Kanalen har utgått fra hoffene rundt og i Parisbassenget. Bare i slutten av det åttende århundret, under Karl den stores tid, og kanskje i det tidlige og sene sjuende århundret, synes det å ha vært virkelig konkurranse. Dersom det man har funnet i Hamwih og Ipswich forteller om størrelsen på denne handelen var handelen mot det sørlige England i det sene åttende århundret mye større enn handelen som gikk over Ipswich.

Sjøfart i tidlig middelalder

Hodges skriver at det mest komplekse maskineriet i den tidlige middelalderverdenen trolig var seilskipet. Det er funnet mer enn fire hundre nedgravde skip fra den tidlige middelalderen. Disse inkluderer funnene fra Sutton Hoo, fra Oseberg, fra Vendel, fra Tune, Gokstad, Valsgärde og Ladby.

Den romerske skipsflåten var enorm og godt organisert. Romernes havner og verft er godt kjente fra det nordvestlige Europa og middelhavsområdet. Båter førte 175.200 tonn korn fra Egypt til Konstantinopel så sent som i det sjette århundret. De skipene som seilte på Middelhavet i denne tida hadde langt større lastekapasitet enn de som samtidig seilte i det nordvestlige Europa.

Skipet som ble funnet ved Sutton Hoo er representativt for de skipene som ble brukt i det nordvestlige Europa i det sjuende århundret. Det var klinkbygd, bordene overlappet altså delvis hverandre. Skipet hadde en kjølplanke og ikke kjøl. Det betyr at det ikke kunne føre ei stor mast og seil. Det hadde styreåre og ikke ror. Det var trolig nødvendig med 40 roere for å få fart på det 27 meter lange fartøyet. Det hadde blitt utviklet fra en modell som liknet på Nydambåten som er funnet i Danmark.

Skipsfunn: Lengde Dekksbredde
Sutton Hoo: 27 meter 4,25 meter
Gokstad: 24 meter 6,25 meter
Oseberg: 21 meter 5,10 meter
Ladby: 20,6 meter 2,9 meter

Den viktigste utviklingen av båtene fra 600 til 900 var at det ble utviklet strukturer som var sterke og kunne drives fram med seil og årer. Kvalsundbåten fra omkring år 700 hadde gjennomgått det første stadiet i utviklingen av kjøl, og kunne ha hatt mast. Den var tjue meter lang og trengte tjue roere. Neste århundre var vikingeskipet utviklet, som det framstår i Osebergskipet og Gokstadskipet. Begge hadde kjøl.

Den båttypen som har fått mest oppmerksomhet er de såkalte langbåtene. De egnet seg ikke så godt til fraktfart. De var bygd for å kunne bevege seg med stor fart, og ikke for å føre stor last. Den båten vi kjenner som tydeligst er bygd for å frakte gods er Åsekarrbåten. Den er fra midten av det niende århundret. Den hadde en godt utviklet kjøl og var 16 meter lang.

Hodges skriver at de eksemplene som er nevnt så langt illustrerer en tradisjon for båtbygging som var rettet inn mot å utføre plyndringstokt over store avstander og også reiser langs kysten ved det niende århundret. Men det fantes også en annen tradisjon. Den er best illustrert ved Utrechtskipet. Dette er et fartøy i den såkalte keltiske tradisjonen som omfatter båter som var laget av skinn som var trukket over en ramme av tre, eller båter av samme design, men av tre. Utrechtskipet er av den siste sorten. Det ble funnet i 1930 i en kanal ved Utrecht. Det er trolig fra det åttende århundret og er 17,8 meter langt og har en dekksbredde på nesten fire meter. Det er klinkbygd og har kjølplate som skipet fra Hutton Soo. Et hull i en planke ganske langt foran tyder på at det kan ha hatt en mast for et lett seil. Ingenting tyder på at det har hatt en sentral mast. Hodges skriver at båten var krum som en banan. På grunn av formen og den mulige mastens plassering har man gått ut fra at det var en elvebåt, og en etterfølger etter den typen elvebåter som romerne brukte på Rhinen. Men det kan hevdes at Utrechtskipet hadde seilet på Nordsjøen. For det første er de båtene som det ble preget bilder av på mynter i Quentovic og Dorestad krumme båter av denne typen. De ble i alminnelighet rodd av minst tjue mann. De myntene som ble preget i Hedeby og som avbildet båter viste båter som ikke var krumme og som hadde tydelige kjøllinjer. Og dette var gode sjøbåter.

De endringen av skipsfartsteknologien som foregikk og framveksten av et kommersielt markedsføringssystem måtte ha mange virkninger. I London ble det bygd kaier i det niende eller tidlige tiende århundret slik at båtene kunne ligge ved kai og losse og laste, og ikke trengte å bli dratt opp på stranda. Plasseringen av Southampton må ha blitt bestemt av at det kom båter som stakk dypere og ikke kunne gå inn i den grunne Itchen, men måtte ligge ved kai lenger ute. At båtene stakk dypere kan forklare at Quentovic ble oppgitt og erstattet av Wissant tidlig i det tiende århundret, for det er svært grunt ved Quentovic og dypere ved Wissant. Omkring et århundre senere ble Hedeby, der båtene ble dratt opp på stranda, forlatt til fordel for Schleswig, der det var dypere. Kaupang ble oppgitt til fordel for Tønsberg. I siste del av det ellevte århundre var de europeiske havnene annerledes enn de hadde vært noen hundre år tidligere.

Richard Hodges skriver at de seks båtene som var senket for å sperre Roskildefjorden i Danmark omkring år 1000 gir oss langt større innsikt i båtbyggerkunsten ved denne tid. Vrak nummer tre er en liten farkost på 13,5 meters lengde og 3,2 meters bredde. Den hadde et halvdekk for og akter, og midtskips var den åpen. Det er funnet tre årehull på babord side og to på styrbord side. Farkosten kunne derfor bli rodd av fire mann, men trolig ville den for det meste seile. Den er vanligvis betraktet som en farkost som var typisk i østersjøhandelen. Men bortsett fra det lille mannskapet var den typisk for kystbåtene som to hundre år tidligere gikk langs kysten nord for Bergen. Den er et produkt av flere århundrer med eksperimentering med små kystfartøy som kunne frakte opp til ti tonn.

Vrak nummer en fra Roskilde var framtidas båt. Det var en tung båt som var 16,5 meter lang og hadde en dekksbredde på 4,5 meter. Det var trolig en knarr, en båttype som kunne seile til Island og Grønland. Den hadde også halvdekk foran og akterut. Den kunne laste 30 tonn, som fikk skipet til å synke 1,5 meter. Dette var først og fremst et seilskip, selv om den kunne manøvreres med årer. Båten ble trolig sjelden dratt opp på land, i motsetning til tidligere båter.

Det er ikke sikkert at det alltid var et tydelig skille mellom langskip og handelsfartøy. Noen ganger var det det, men en båt fra det tiende århundret som er funnet ved Hedeby var dimensjonert som et langskip, og ble brukt som et handelsskip.

Før det tiende århundret måtte en handelsmann ha et mannskap på tjue mann. Og disse tok så mye plass og trengte så store forsyninger at det var lite plass til last. Beregninger tyder på at de båtene det her er snakk om kunne ta maksimalt åtte tonn last før år tusen.

De mange ulike båttypene som er funnet og som eksisterte samtidig viser at tradisjonene døde langsomt og at små båter fortsatt ble brukt mens det ble bygd havner for større båter.


Til sjøs: Tid og bevegelse

Mennesker har gjennom flere tusen år beveget seg til sjøs langs kysten av Vest-Europa. Richard Hodges skriver at skipet kanskje til og med var selve symbolet på de nordeuropeiske samfunnene. Handelsmennene trengte å reparere skipene sine når de kom i havn, det er noe som framgår av alle klinknaglene som er funnet i de fleste emporia.

Hvor lang tid tok sjøreisene langs disse europeiske kystene? Bedes abbed Ceolfrid gikk om bord i et skip for å reise til Frankrike fra Humber den 4. juli 716, og han kom fram den 12. august etter at båten hadde anløpt havn tre ganger. Dette var en forholdsvis langsom reise. Ottar gir oss mange opplysninger om sin reise fra nord:

Fra Skiringssal sa han at han seilte i fem dager til den havna som heter Hedeby og som er mellom Wendene, sakserne og anglene og tilhører danskene. Mens han seilte dit fra Skiringssal hadde han Danmark (Skåne) på babord og det åpne havet på styrbord i tre dager; og så i to dager før han nådde Hedeby hadde han Jylland og Sør Jylland og mange øyer på styrbord.

Alfred fikk også skrevet ned en rapport fra Wulfstan, en engelskmann som hadde reist inn i Østersjøen, og som fortalte om hvor lang tid han brukte på diverse distanser.

Charles Green har prøvd å beregne hvor lang tid det ville ta å krysse Nordsjøen for de angelsaksiske innvandrerne i båter av samme type som de som er funnet ved Nydam og ved Sutton Hoo. Green har beregnet to ruter, begge fra Esbjerg til East Anglia. Det første skipet fulgte kysten til Texel i Nederland og krysset derfra over til Norfolk. Det andre fulgte kysten til Flushing, som er på øya Walcharen lengst sør i Nederland. Green ble fortalt at dersom de båtene det var tale om ble rodd ville de kunne gjøre tre knops fart i seks timer. Dette fikk ham til å anslå en reise på 12 dager for den første båten, som endte med en 24 timers kryssing over åpent hav forutsatt at båten ble rodd med stø kurs og fem knops fart, noe som ikke er mulig. Den andre båten ville bruke 14 dager inkludert en overfart til England på mer enn 16 timer. Dersom det ble brukt seil ville reisen gå raskere. Men det kan være vanskelige strømforhold i dette området, og det tar tid å lære å beregne og å mestre forholdene. Ved hjelp av seil er det mulig å reise fra Dorestad til Ipswich på to dager.

Hodges skriver at en modell av Osebergskipet krysset over Atlanteren til verdensutstillinga i Chicago i 1893. Skipet krysset Atlanterhavet uten uhell, og demonstrerte at skipstypen behersket Atlanterhavet og høy sjø. Skipet holdt uten problem en fart på 10-11 knop under seil. Osebergskipet ville ha krysset over til England på halve den tida det tok for Nydambåten.

Det er også bygd en modell av en tradisjonell keltisk båt av en type som ble brukt i det niende århundret. Og under seiling viste den seg som en god og pålitelig båt som under seil gjennom lang tid kunne holde en fart på 5-7 knop.


Handelsvarene

Richard Hodges skriver at de varene som inngikk i fjernhandelen i tidlig middelalder kan deles inn i to grupper, nemlig prestisjevarer og nyttevarer. Fjernhandel mellom arkaiske samfunn omfatter vanligvis i stor grad prestisjevarer. Hodges gir følgende oppstilling av prestisjevarer og nyttevarer som inngikk i den vesteuropeiske fjernhandelen i tidlig middelalder:

Prestisjevarer:
Arkeologiske Historiske
Mynter som edelmetall Verdifulle metall
Verdifulle metall Jakthunder
Dekorerte metallarbeider Huder
Våpen Våpen
Kjeler og boller Krydder
Tekstiler, altså silke Tekstiler
Keramisk bordservice Vin
Glassbeholdere, vindusglass, perler Fargestoff
Verdifulle steiner Honning

Nyttevarer:
Arkeologiske Historiske
Lava kvernstein "Svarte steiner"
Brynesteiner Matvarer
Klebersteinskar Salt
"Strykeglass" for lintøy Slaver

Men først vil Hodges undersøke betalingsmidlene som ble brukt.


Myntenes og edelmetallenes arkeologi

Richard Hodges skriver at mynt kan bli sett på som en tegn på et markedsføringssystem. Han skriver videre at en grunnsetning i boka er at et slikt forutsetter statlighet, og i den tidlige middelalders nordvestlige Europa ble det preget mynt før det oppstod slike organisasjonsformer, eller før samfunn ble organisert slik at man kan tale om statlighet. Myntsystemet ser faktisk ut til å være en funksjon av fjernhandelen etter hvert som den ble regelmessig og mer formelt organisert. I mange omstendigheter oppstod myntsystemet som en indeks for betaling etter drap for å unngå blodfeider. Det ble også utviklet ut fra handelen med edelmetaller. Tidlige penger er i motsetning til våre penger penger for spesielle formål. Hodges refererer en del teoretisk litteratur om utviklingen av tidlige pengesystem.

De tidligste typene mynt i angelsaksisk England er bracteates, som er skiver av gull som imiterer mynter. Hodges skriver at de tidligst kjente bracteates i som er funnet England trolig var laget i Danmark sent i det femte århundret, og også i det følgende århundret. De var delvis påvirket av bysantinske solidi, som nådde Østersjøen i betydelige antall på denne tida. Bracteates ble spredt vidt omkring. De ble trolig omsatt som verdigjenstander. Mange av dem ble samlet opp i Kent. Det kan tyde på betydelig handel mellom skandinavene og det jyllandske samfunnet som det blir sagt skal ha holdt til i Kent.

Disse typene ble i noen utstrekning fortrengt av en flom av bysantinske mynter senere i det sjette århundret. På denne tida ble gullmynter først utstedt mange steder i Frankrike og i det vestlige Tyskland, og noen av dem nådde Kent. De er ofte funnet på gravplasser i det sørøstlige England. På denne tida ble kongedømmet i Kent mer sentralisert. Hogdes tror at kongene i Kent vant økt innflytelse ved å gi rike gaver, som bestod av gull som ble importert og gjenstander av gull, til støttespillere. Det finnes mange flere gullmynter i graver i Kent og i East Anglia fra tidlig i det sjuende århundret. På denne tida preget merovingene svært mye mynt. I de neste to tiårene begynte man også i England å slå mynt. Og det ble langt færre importerte mynter å finne i gravene.

Rigold har delt gullmyntenes historie inn i faser på denne måten:

  1. En fase som dekker den andre halvdelen av det sjette århundret før omkring år 595, da Augustin gjorde landgang. Den inkluderer bysantinske mynter, mynter fra det østlige Gallia utstedt av Theodebert I; gallisk avledning av tunge tremisser; visigotisk, spansk eller sørvest fransk tremisse, alemannisk tremisse.
  2. En "Sutton Hoo" fase som omfattet slutten på det sjette århundret og den første fjerdedelen av det sjuende århundret. Den inkluderer merovingenes "civic issues" og lett mynt fra Provence.
  3. En "Crondall hoard" fase som omfattet den andre fjerdedelen av det sjuende århundret og trolig også 650-årene. Den inkluderer forringede merovingiske "civic issues" og de aller siste engelske gullmyntene.
  4. En "post-Crondall hoard" fase da en standard legering på 30% hadde blitt etablert, den varte til 660- eller 670-årene, da overgangen til sølvstandard ble gjennomført. Stort sett engelsk, men noen kontinentale typer finnes.

Myntene fra Rigolds fjerde fase var laget av legeringer der det var heller lite gull. Gull til myntproduksjon kan ha blitt knapt. Noen av disse myntene kom ut også mens overgangen til sølvmynter, "sceattas", foregikk. Den første sceatta hadde en lavere sølvgehalt enn det som kom til å bli standard. Myntene sirkulerte stort sett i det sørøstlige England.

Overgangen til sølv kom før arabernes erobring av det vestlige Middelhavet. Overgangen begynte i 680-årene i merovingenes territorier. Ved å gå over til sølvstandard fikk Pepin II mer orden og kontroll over myntverkene, og det ble mer mynt tilgjengelig.

Hodges skriver at overgangen til sølvstandard trolig markerte begynnelsen på utstrakt bruk av et germansk system av vekter og mål i motsetning til det romerske systemet som tidligere ble brukt.

Det virker som om det var økonomiske årsaker til at sølvstandarden ble valgt. Det reflekterer veksten i handelen i de germanske områdene, der vekt- og måleenhetene var mer høvelige enn de som hadde vært i bruk i den klassiske verden. Pepins andre store økonomiske aksjon synes å være grunnleggelsen av ei ny bosetning ved Dorestad kort tid etter annekteringen av området ved utløpet av Rhinen i 680-årene. Kort tid etterpå begynte friserne å prege sceattas, og sceattas ble også preget i Kent, noen som imitasjoner av frisiske mynter.

Det er ikke lett å fastslå nøyaktig når de første myntene ble preget i Kent. Rigold tror at det var under kong Wihtred at initiativet ble tatt, og at det skjedde i de første årene av regjeringstida hans, trolig i 690-årene. Sceattaene i Rigolds primære serie (med høgt sølvinnhold) kan ha blitt byttet mot rent sølv som fortsatt ble brukt som mål for verdi i andre engelske kongedømmer.

De sceattaseriene som også ble tatt i bruk i andre deler av England er blitt kjent som "secondary series". Initiativet til disse seriene ble tatt i 720-årene, og Wessex kan ble betraktet som system 4, Mercia som system 5 og Northumbria som system 6. Hvert kongedømme begynte å produsere mynter med høg sølvgehalt. Det ser ut til at alle etter hvert forringet myntene sine (ved å redusere sølvgehalten).

Mange mynter fra denne tida som er funnet ved Hamwih illustrerer forringelsen av myntene. Tidlige mynter (BMC type 39) hadde et høyt innhold av sølv, fra 82% og opp til 92%. Den senere typen BMC type 49 inneholder fra 61% til 66% sølv. Det ser ut til at forringelsen har gått raskere i Northumbria. Mens kong Eadberhts (737-758) mynter hadde like høyt innhold av sølv som myntene som samtidig ble preget i Hamwih, så var myntene som ble preget under kong Aelfwald av Northumbria (779-788) redusert til å inneholde bare 48,5% til 52,5% sølv. Det likner på den trinnvise forringelsen av gullmyntene i det foregående århundret. Da man begynte å tilsette tinn til legeringen som myntene ble laget av for å gjøre den lysere ble alle myntutgivelsene i det sørlige England brått avsluttet.

Hodges skriver at Metcalf mener at grunnen til at den andre serien sceattas ble avsluttet var at det ble mangel på sølv. Hodges skriver at dette er lite trolig av tre grunner. Den ene er at i Northumbria fortsatte man å prege sølvmynter uten avbrudd gjennom de neste to eller tre tiårene, og da var det sørlige England så og si uten mynt. For det andre synes det å være sammenheng mellom preging av mynt i det sørlige England og aktivitetsfasene i Hamwih. Det er grunn til å tro at internasjonal handel ble svært sterkt redusert fra omkring 750 til det siste tiåret i det åttende århundret. Og da kong Offa av Mercia begynte å prege nye mynter i siste fjerdedel av det åttende århundret var disse nye myntene tunge og med høgt innhold av sølv.

En mer tilfredsstillende løsning, skriver Hodges, får man dersom man tar utgangspunkt i at sceattas i de fleste delene av England etter omkring 725 hovedsakelig ble brukt som betalingsmiddel i fjernhandelen. Den enorme konsentrasjonen av sceattas i Hamwih viser deres internasjonale betydning. Dette ser ut til å ha tatt slutt da Pepin III i 755 reformerte det kontinentale myntsystemet. Pepins nye penger hadde et høyere innhold av sølv. Dette skjedde samtidig med at kong Aethelbald av Mercia døde. Det er mulig at kampene som fulgte etter kongens død førte til at fjernhandelen ble av forholdsvis mindre betydning.

Det er vanskelig å fastsette dato for preging av sceattas siden de sjelden bærer navn eller bilder av konger, skriver Hodges. Myntene var lite standardiserte og med mange ulike motiv, og vekta til myntene varierte også sterkt. Da pennyen ble innført begynte valutaen å likne på vår tids valutaer.

Pennyen ble innført under kong Offa. Blunt skrev at den nye mynten, pennyen, ble innført av to konger i Kent som regjerte sammen under Offas hegemoni. Disse to kongene, Headberht og Ecgberht, preget få mynter som var på linje med reformene til Pepin III fra 755. De hadde et svært høgt sølvinnhold, mer enn 90% i de få myntene som er analysert. Disse såkalte gruppe I Offas mynter er i alminnelighet antatt å være preget i 770-årene og distribusjonen var begrenset til Kent.

Gruppe 2 Offas pennier markerte en betydelig forandring siden de hadde kongens byste på den ene siden, og noen ganger var dette et arbeid av riktig god handverksmessig standard. Disse myntene var tyngre og av større diameter enn tidligere mynter. Gruppe 2 myntene ble distribuert vidt omkring i det sørlige og østlige England, selv om enda flere er funnet på kontinentet. Blunt tror at de kan ha kommet rundt 790 for da var Offa svært opptatt av den kontinentale handelen.

Det er også til slutt en tredje gruppe av Offas mynter. Den skiller seg fra de andre gruppene ved å være tyngre. De er klart over tjue gram, mens de andre to gruppene var gjennomsnittlig 19 gram.

De andre seriene av Offas pennyer markerte begynnelsen på et århundre der myntene hadde en standard vekt. Ikke før kong Alfred oppgraderte sine pennyer sent i det niende århundret, og også eksperimenterte med halvpennyer og tredjedels pennyer, kom det nye forandringer. Offas andre gruppe pennyer var trolig også tenkt å være en form for tidlige kontanter. Kontrollen av produksjonen av dem var tilsynelatende mer regulert enn tilfellet hadde vært med de tidligere sceattas.

Bare England, Frisland og Carolingia brukte mynt i en markert form før omkring år 800. Utenfor disse områdene hadde sentrale myndigheter liten kontroll over myntene som ble brukt i fjernhandelen. Hodges skriver at under disse forholdene må råmaterialer ha vært brukt som primitive penger, og at dette systemet trolig forhindret at sentrale personer kunne samle seg opp rikdommer.

I vikingtida hendte det at opphakket sølv og edle metaller ble brukt som betalingsmiddel i fjernhandelen. Dette var ikke noe nytt for vikingtida. Birgitta Hardh har undersøkt utviklinga av bruken av opphakket sølv. Hun har vist at det er en utvidelse av markedsomsetninga i Skåne. Hun har vist at de mangeartede bortgjemte skattene fra det tidlige tiende århundret omkring 970 ble erstattet av mer homogene bortgjemte skatter sammensatt av plyndrede mynter. Denne formen for bortgjemte skatter var gjengs til midten av det ellevte århundret, da mynter som var preget av det nye danske myntverket begynte å dominere i samlingene av mynter. Hardh viser at i løpet av 150 år fikk sølv, som i utgangspunktet hadde blitt brukt som råmateriale for å lage verdigjenstander, en egen verdi som en primitiv valuta. I det ellevte århundret hadde opphakket sølv blitt den dominerende valutaen, en form for tidlige kontanter.

Hodges skriver at det var en stor utfordring for de norske og danske kongene å etablere en form for sentral autoritet over et samfunn som var basert på en svært desentralisert primitiv valuta. Utviklingen av valuta er svært mye en funksjon av sammenknytning av system. Utviklingen av valutaer synes å ha vært en respons på et internasjonalt system. Likevel utvikles den som et krav fra en sterk ledelse som vil regulere handelen slik at den tjener denne ledelsens egne mål. Det er lettere å samle opp og spesielt å administrere rikdom i form av mynter enn i form av opphakket sølv.

Arkeologien til omsatte varer

De viktigste verdifulle metallene i tillegg til gull og sølv var tinn og bly - og man kan ikke se bort fra jern. Dekorerte metallarbeider ble distribuert i tidlig middelalder. [Man kan finne mange fine bilder av blant annet metallarbeider hos Canterbury Archeological Trust.] I kvinnegraver ble det ofte lagt brosjer og smykker som hørte til drakten til kvinnene. Denne typen metallarbeider ble produsert i mange land. Nøkler er blant de metallgjenstandene som det er funnet mange av i det nordvestlige Europa. I vikingtida var det mange svært dyktige smeder i Skandinavia, og det er funnet svært forseggjorte og kunstnerisk utformede nøkler i Birka og andre steder.

En type sverd som ble laget ved Rhinen ble berømt for sitt sterke og skarpe blad. De ble kalt for damaskenersverd. Gode sverd ser ut til å ha blitt solgt over store områder.

To hovedgrupper av kjeler og kar (av jern) har overlevd fra denne perioden i Nordvest Europa. En liten gruppe er funnet i Meusedalen og en større og mer variert gruppe er kjent fra Norge.

Den best bevarte samlingen tekstiler kommer fra gravene i Birka, der det er funnet fragmenter av silke. Både på vikinggravplasser og på tidlige angelsaksiske gravplasser er det funnet små biter av klesplagg der det var innvevd gulltråder. Produksjon av lærvarer, og spesielt sko, var også viktig. Det er flere ganger tidligere nevnt at keramikk ble vidt omsatt, og også glass var en vanlig handelsvare i fjernhandelen. Det ble produsert både glassruter til vinduer og drikkeglass og andre gjenstander av glass. Blant annet ble det laget gjenstander av glass som ble brukt for å stryke eller glatte ut lintøy med.

Verdifulle steiner og rav var også varer som ble omsatt i fjernhandelen. Rav fra Østersjøen ble bearbeidet i Ribe. Eksotiske gjenstander som koptiske kar og skjell fra det Indiske hav ble også omsatt gjennom det sjette århundrets handel over Alpene. Men etter denne fasen og fram til det ble utviklet handel mellom araberne og Østersjøen var det liten omsetning av eksotiske varer fra Middelhavet og Orienten.

Nyttegjenstander

Kokekar ble sjelden solgt over lange avstander før det tolvte og trettende århundret. Det hendte at råjern ble solgt som barrer. Kvernsteiner var vanlig solgte nyttegjenstander. Det samme var brynesteiner og kar av kleberstein.

Det var to store sentra for produksjon av kvernsteiner. Det ene lå i Eifelfjellene ved landsbyen Mayen. Det andre var i Norge og produserte glimmerstein som ble solgt rundt Østersjøen. Det var også andre steder at det ble laget kvernsteiner, både i Frankrike og i England. Det ser ikke ut til steinene fra Norge og Eifel konkurrerte med de lokale industriene som produserte små handkverner.

Lavakversteinene ble skipet ut i store kvantiteter, ofte uten å være helt ferdiggjort, til Dorestad og Hedeby. På begge disse stedene ble kvernsteinene gjort ferdige. Kvernstein ser ut til å ha vært en standardvare for de frisiske handelsmennene. Det er funnet kvernstein i store mengder i Dorestad og i Ipswich og i Hedeby, og andre steder. Men friserne solgte ikke kvernstein i østersjøområdet, det ble dominert av kvernstein fra Norge. Det er funnet heller få kvernsteiner i Hamwih, og det er et tegn på at frisernes handel ikke var så stor der. Men langs Themsen og i det sentrale og østlige England er det lavakvernsteiner overalt, på gårdene og i landsbyene og møllene og klosterene. Det gjenstår å se om dette er tilfelle i Wessex, skrev Hodges.

Brynesteiner for å kvesse jernredskaper ble solgt over lange avstander. Mica-schist brynene fra Norge kom til å dominere den senere middelalderens marked i det nordvestlige Europa. Og denne industrien var i full sving allerede i den tidlige vikingtida.

Kaupang var utskipningssted for brynesteiner og for kar av kleberstein, så vel som for kvernsteiner og jern. Kaupang ligger ikke langt fra klebersteinsbruddene i Hiåsen og Austre Vimme. Klerbersteinskar er en kulturgjenstand som fulgte vikingene overalt der de slo seg ned, i Dublin, på Shetland, York, Grønland eller til og med på Newfoundland. Handelen nådde trolig sin topp i det ellevte århundret.

Slaver var kanskje den viktigste av alle handelsvarene i den tidlige middelalderens Europa. Men den begynte å gå tilbake da kirka reagerte kraftig mot den i angelsaksiske land og i Carolingia. Slavehandelen var med på å motivere vikingenes angrep. Vikingene solgte slaver til araberne. Det var til dels redselen for å bli tatt til fange av vikingene for deretter å bli solgt som slave som skapte skrekken for vikingene og den sterke reaksjonen mot dem. Salg av 10.000 slaver i Cordoba i løpet av fem år viser hvor stor slavehandelen var blitt.

Salt var en nødvendig vare. Hansaens kontroll over saltforekomstene ved Lübeck var en viktig grunn til at Hansaen ble så viktig og så mektig. Fjernhandel med matvarer nevnes ikke i tidlig middelalder.

Det historiske perspektivet

Richard Hodges skriver at det er et interessant avvik mellom de varene som ble omsatt gjennom fjernhandelen og som er arkeologisk dokumenterte og de som er dokumentert historisk. For det meste høre vi om prestisjegjenstandene som gaver, mens vårt kjenneskap til nyttegjenstandene kommer fra dokumenter som behandler tollspørsmål.

Tekstiler var viktige varer i handelen mellom England og kontinentet. Arkeologien har funnet store mengder utstyr for produksjon av klær så og si i hver eneste landsby. Broderikunsten var godt utviklet både blant angelsakserne og i Norge. Og det var svært viktig for folk hvordan de tok seg ut, ikke minst gjaldt dette for kongene og deres menn. Vi vet ikke mye om de fargestoffene som ble brukt for å farge klær. Vi vet heller ikke mye om handelen med lærvarer. Men dette var viktige varer og viktige gjenstander.

Bly var et viktig metall som kunne brukes for å dekke tak med, men vi vet lite om handelen med bly. Honning var det eneste søtningsmidlet middelalderen hadde, og det var derfor en viktig luksusvare. Vin var en kostbar vare som sjelden ble drukket, og da bare av de "gamle og vise".


Overlevelsesstrategier

Med mer spesialisert produksjon rettet mot salg ble det nødvendig at handverkerne og andre av de som ble spesialiserte innenfor en annen virksomhet enn jordbruket kunne kjøpe den maten som de trengte. Bøndene ble også mer spesialiserte matprodusenter. Jordeiendommer ble viktigere. Denne spesialiseringen er en grunnleggende del av urbaniseringen og av utviklingen av staten.

Det kommer en kritisk fase når den eliten som har vært opptatt med å overføre prestisjegjenstander begynte å forvalte overskuddet sitt. I det nordvestlige Europa skjedde dette samtidig som emporiaen ble utviklet.

Vi vet lite om hvordan dette foregikk. De historiske beretningene forteller bare om de store jordeierne. Det er fortsatt svært mange undersøkelser som gjenstår.

Landsbygdbosetningas arkeologi

Selv om arkeologien til bosetningene på landsbygda i merovingenes riker og i Carolingia fortsatt er i en tidlig fase, synes to former for bosetning å ha eksistert. De skriftlige kildene peker på at den viktigste formen for organisering av jordbruket foregikk gjennom villasystemet. Dette var en form for godseiervelde der store gods ble eid av et aristokrati eller av kirka. Godsene kunne være spredt over store områder. Mange historikere har vist at villaene var komplekse strukturer med store befolkninger og en betydelig arbeidsstyrke.

Disse store eiendommene med sine palass finnes, men arkeologene har også funnet mye annet. Det er klart at de germanske stammene tok sin egen organisasjonsform med seg da de vandret inn i Romerriket, og i Gallia innførte de til dels sin egen bosetningsform og tradisjonelle økonomi. Langhus og hus med senket gulv er tydelige tegn. Hodges nevner noen steder der det er funnet bosetninger av germansk type fra tidlig middelalder, som et halvt dusin gårder fra det sjuende århundret ved Gladbach nær Køln. Andre steder er liknende bosetninger, og større bosetninger, fra denne tida funnet. De bosetningene av denne typen som finnes har egne verksteder, og man finner tegn på betydelig velstand og deltakelse i handelsnettverk. De som i tidlig middelalder bodde i langhus hadde mer eiendom og større hus enn de som levde senere i middelalderen. Sammen med langhusene finner man husene med nedsenkede gulv, som var verksteder. [Det finnes mange ulike forklaringer på hvorfor slike bygninger ble bygd. Hodges skriver at Randsborg har forklart fordelene til byggemåten med at den gir spesielt godt arbeidslys innendørs, for ved at gulvet senkes i forhold til døra vil lyset som slipper inn gjennom døra når døra er åpen, og disse husene hadde ikke vinduer som slapp inn lys, slippe mye lenger inn i huset.]

Hodges skriver at tre trekk som karakteriserte de germanske bosetningene må understrekes. Det første trekket er at bosetningene bestod av gårdsenheter med en bolig og bygg med nedsenket gulv, en brønn, og dette er innhegnet. For det andre så er dette den grunnleggende selvforsynte gårdsenheten som eksisterte de siste tiårene før Kristi fødsel, og den var karakteristisk for bosetningene nord for Romerriket så lenge Romerriket bestod, som utgravninger i Nederland og Tyskland viser. Det tredje trekket er størrelsen til disse bosetningene. De var sjelden større enn seks til åtte gårder, altså ikke spesielt store nabolag. Randsborgs data fra utgravninger av gravplasser forteller at bosetningene var nabolag der det bodde fra 40 og opp til hundre mennesker. Hodges skriver at dette kan utdypes ved at man sier at det var bosetninger i to størrelsesordener: en liten med to til fire gårder, og noe større landsbyer med opp til hundre innbyggere.

Fra England har man informasjon som forteller om at begge størrelsesgruppene fantes der, med mange av de andre trekkene fra de germanske bosetningene på kontinentet. Millfield i Northumbria er et eksempel på den mindre typen bosetning, og Maxey i Northamptonshire og selv Witton i Norfolk. West Stow i Suffolk er et eksempel på de større bosetningene.

Strukturen til disse bosetningene hadde også keltiske røtter. De innvandrede bøndene tilpasset seg det varmere klimaet i England. Og de bygde ikke hus som rommet buskapen, til forskjell fra i områdene som de kom fra, men i likhet med i det romerske Britannia. Langhusene med fjøs i en ende, som angelsakserne hadde brukt før de reiste til Britannia, ble ikke bygd i England.

I det vestlige Britannia, der det ikke var angelsaksere, fortsatte man å bygge og å bo på gårder der utvidede slekter holdt til. Mest kjent er "the rath", den befestede gården.

Overskudd og oppdeling av bosetninger

Richard Hodges skrev at de vestsaksiske lovene til kong Ine fra slutten av det sjuende århundret eller tidlig i det åttende århundret forteller litt om organiseringen av landbruket og om hvordan overskuddet ble tatt i bruk. Lovene bestemte at:


Han som har 20 hides skal ha 12 hides land under dyrking når han vil reise bort.

Han som har 10 hides skal vise 6 hides under dyrking.

Han som har 3 hides skal ha en og en halv hide under dyrking.

Den vestsaksiske kongen forlangte fra hvert ti hider 10 beholdere honning, 300 brød, 12 beholdere (ambers) med welsh øl, 30 beholdere (ambers) med klart øl, 2 voksne kyr eller 10 værer, 10 gjess, 20 høner, 10 oster, en full beholder (amber) med smør, 5 lakser, 20 pund for og 100 åler.

Vi ser at den vestsaksiske kongen var opptatt av produksjonen og av at jord både skulle brukes som åker og som beitemark. Studier har vist at de kravene som kongene satte fram på skatter var forholdsvis beskjedne.

Hodges viser til beregninger av den avlinga som det er antatt at 10 hides på denne tida kunne gi. 10 hides ville være et gods på 1.200 acres. I følge Ines lov skulle 720 acres av dette være åker, og trolig ville en tredjedel være hvete, en tredjedel bygg og kanskje ville en tredjedel ligge brakk og produsere høy. En tredjedel av produksjonen ville være såkorn. Hodges skriver at Barker og Webley har anslått at avlinga fra en acre åkerland kunne gi mat til 2,5 personer gjennom et år, og derfor kunne 10 hides teoretisk gi mat til bortimot 800 personer.

Hodges presenterer noen flere beregninger som tyder på at de angelsakserne som levde ut over den engelske landsbygda stod seg ganske godt. Og dette stemmer overens med det man vet, for det ser ut til at folk i Europa i tidlig middelalder stod seg ganske godt. Befolkningas størrelse var moderat og undertrykkelsen og beskatninga var mild sammenliknet med det som skulle komme. Og befolkninga i England stod seg kanskje bedre enn mange andre steder. Det ser ut til at bøndene i Carolingia var langt hardere undertrykt enn bøndene i England.

Likevel var de skattene som dette tyder på at kongen kunne kreve inn betydelige sammenliknet med de beskjedne utgiftene som kongene på denne tida hadde, for kongene hadde ikke mange følgesvenner, og det var derfor ikke mange mennesker som skulle leve av de skattene som kom inn. Den oversikten fra det sjuende århundret som ble satt opp i Mercia og som kalles for the Tribal Hidage regnet med at Wessex hadde 100.000 hides. Det holdes for å ha vært i meste laget siden Mercia bare var satt opp til å ha 30.000 hides. Hva som ble gjort med den maten som ble beregnet som skatt vet vi ikke, men det kan se ut som om kongene i Wessex hadde betydelige reserver å ta av.

Da byliknende samfunn begynte å vokse fram hadde dette virkninger på forholdene på landsbygda. Det ble vanligere at landeiendommer ble dokumentert i offisielle dokumenter. Dette er tydelig i Carolingia, og kirka tredoblet sine eiendommer i Carolingia fra år 750 til år 825. Det foregikk store endringer av bosetninga i England. I England ble noen bosetninger lagt øde mens større bosetninger ble opprettet i det niende og tiende århundret. Dette var for så vidt ingen ny utvikling siden befolkninga hadde flyttet på seg gjennom flere århundrer, og det hadde hendt at bosetninger hadde blitt mer eller mindre avfolket også i de foregående århundrene. Prosessen med å opprette "kjernelandsbyen" - "the nucleated village" - foregikk med ujevnt tempo, og særmerkte spesielt landbruket i de rike landbruksområdene. Det engelske godset - the manor - blir sagt å ha sin opprinnelse i denne perioden. Historikere har funnet dokumenter som tyder på dette, og arkeologer har funnet tidlige gods på steder som Goltho og Lincolnshire. Utgravninger ved godsene Goltho, Sulgrave og Portchester Castle tyder på at det ble innført en rask segregasjon i landsbyens morfologi da den lokale makten ble etablert.

Hva som skjedde med gårdsenheten er enda ikke klart, selv om landsbyene ble større. I mange deler av Europa ble mer land lagt under plogen. Det har naturligvis sammenheng med befolkningsveksten.

Økonomiske data fra emporia

Fortsatt har man få data som kan fortelle om hvordan de økonomiske forholdene på landsbygda var før markedene vokste fram, skrev Hodges. De rikeste funnene som gir opplysninger om økonomien er fra emporia.

I Hamwih og Ipswich ser det ut til at de dyrene som ble spist ble slaktet på stedene der de ble konsumert, siden det der er funnet beinrester fra alle deler av dyrenes skjelett. Men det kan se ut til at dyrene som ble spist i Hedeby og Ribe var slaktet før de kom fram til disse stedene siden det der bare er funnet bein fra de delene av dyrene som ble spist. I England ble det mønsteret som er funnet for Ipswich og Hamwih opprettholdt til det tolvte og trettende århundret. Det betyr at buskap ble drevet over avstander for å skaffe mat til de urbane bosetningene. Først i senmiddelalderen begynte man i England å slakte dyrene andre steder for deretter å frakte kjøttet til byene. Dette betydde at byene tidligere i større grad hadde måttet forsynes fra den nære landsbygda, skriver Hodges. [Vi vet fra kontinentet at dyr som skulle slaktes kunne bli drevet over store avstander. For eksempel ble kveg drevet fra Danmark til Nederland der de ble fetet opp og så slaktet.] Hodges diskuterte flere måter som dette kunne ha vært organisert på, men manglende data gjør det umulig å fastslå hvordan dette faktisk var organisert.

De urbane befolkningene spiste også fisk, men det ser ut til at fisk ble en svært viktig matvare i Ipswich senere enn i Dorestad og i Hedeby og Ribe. Først i det niende og tiende århundret var fisk i følge arkeologiske funn like viktig i dietten i Ipswich som i den senere middelalderens diett rundt Nordsjøen. Omkring denne tida ble drivgarn som fanget fisk dypt i sjøen tatt i bruk i England, og dette hadde da allerede lenge vært i bruk i Nederland. Men de fleste delene av det angelsaksiske England var så velstående før det niende århundret at folk hadde en god diett uten tilskudd av fisk.

Handel innen regionene

Spesialisering skulle bli reflektert i handelen, i det de som hadde spesialisert seg på å produsere et bestemt produkt måtte selge dette for å kjøpte andre produkter. De fleste av disse produktene ville ikke etterlate spor som vi kan finne i dag. Men noen varer skulle det være mulig å finne spor etter. Og disse sporene skulle gjøre det mulig å konstruere en modell for handelsmønsteret for varer som ikke var lett forgjengelige, skrev Richard Hodges. Dette er best dokumentert for varer som ble laget av spesialisthandverkere i de strengt organiserte urbane samfunnene. Da de bosetningene som var under kongens overoppsyn vokste økte også antallet handverkere som holdt til i disse bosetningene. De både bygde hus og forsynte befolkninga med redskaper og utstyr. De gjenstandene som disse handverkerne produserte ville trolig bli distribuert som betaling for det handverkerne trengte. Hodges tror at bosetningene var sentralt kontrollerte, og at kongene sørget for forsyninger til dem ut fra den skatten i naturalia som kongene kunne kreve inn, og som er nevnt for Wessex' vedkommende. Hodges skriver at handverkerne også kunne fått forsyninger gjennom direkte handel med de som trengte de gjenstandene som handverkerne laget, eller gjennom handel med mellommenn. [Christopher Scull har en liten annen modell for de tidlige bosetningene, som vi kan se lenger ute i denne teksten.]

Mange ulike typer gjenstander ble laget ferdige i emporia, både prestisjeprodukter som smykker og nyttegjenstander som kvernsteiner og lærvarer.

Fram til 1972 var det funnet tusenvis av større og mindre deler av støpeformer for diverse utstyr ved Helgö, som ligger i Mälaren i Sverige. En type gjenstander som er laget i disse støpeformene, en type hemper for å feste klær ("clasp button"), er spesielt blitt funnet i Uppland i det sentrale Sverige rundt Mälaren. Noen er også funnet i Norrland og i Finland og på Gotland. Til Norrland kan disse gjenstandene ha kommet som betaling for det jernet som handverkerne brukte. Bortsett fra den regionale handelen i Uppland kan det se ut som om disse gjenstandene ble spredt gjennom handel med bestemte steder, siden funnene utenfor Uppland er konsentrert om noen få steder.

"Ipswich ware" betegner en mye brukt keramikk som var produsert i Ipswich. Produksjonen synes å ha vært utført av spesialister og å ha vært av betydelig størrelse. Dette var en keramikk av god kvalitet. Produksjonen synes å ha begynt tidlig i det sjette århundret. Mange ulike gjenstander ble laget. Keramikkproduksjonen i Ipswich var en industri som utmerker seg både ved sin kvalitet og ved det mangfoldet av ulike produkter som ble produsert og ved den store distribusjonen som de oppnådde. Ingen annen keramikkproduksjon som foregikk på denne tida i England kan sammenliknes med den som foregikk i Ipswich.

Store mengder keramikk fra Ipswich er blitt funnet flere steder i London og i Sedgeford i Norfolk og i Wicken Bonhunt i Essex. Spesielt ble East Anglia forsynt med keramikk fra Ipswich. Det er funnet mindre keramikk fra Ipswich utenfor east Anglia.

Den produksjonen av keramikk som foregikk på denne tida andre steder i England synes å ha blitt distribuert langt mer lokalt, ikke lenger ut fra produksjonsstedet enn noen få timers gange. Hodges nevner eksempler på dette. Det tyder på at keramikk ble produsert i svært liten skala i England med unntak for i Ipswich.

Hodges skriver at trolig ble det meste som ble produsert i emporia produsert og distribuert i liten skala. Etter å ha omtalt distribusjonsmønstre for gjenstander som ble produsert i Hedeby og Ribe skriver Hodges at to generelle mønster står fram fra de foreløpige undersøkelsene. Det ene er et regionalt mønster for handel med prestisjevarer og verdifulle nyttegjenstander. Og det andre er et lokalt marked for handel med mer beskjedne nyttegjenstander - et resultat av at enkelte individ produserte uten konkurranse og ble foretrukket av et samfunn og dets nære omgivelser. Et nett av slektsbasert bytte kan forklare dette andre mønsteret, mens institusjonelle mekanismer redegjør for det regionale mønsteret. Det regionale mønsteret kan også angi det området som emporia hentet sine matvarer fra.

Hodges skriver at disse bevegelsene av gjenstander motsier klart at det var en lukket økonomi i 600-800 og tilsier at man kan foreslå at det i det minste foregikk en beskjeden handel med spesialiserte matvarer. Denne ville ha vært organisert enten av samfunnets verdslige eller geistlige ledere. Men det er ikke bevis for at det eksisterte en markedsøkonomi utenfor Carolingia. I Carolingia fantes det en villaøkonomi som tydeligvis var rettet mot periodiske markeder. Der fantes det også en keramikkindustri som drev masseproduksjon fra det sjuende århundret av.

Periodiske markeder har også forekommet utenfor Carolingia. Men vi vet ikke mye om dem. Hodges skriver at distribusjonen av keramikk, med unntak for Ipswich ware, tyder på at det ikke kan legges stor vekt på messer eller sammenkomster.

Som konklusjon, skriver Hodges, kan vi bare si spekulativt at det var handel innenfor regionene. Landsbyene ønsket å være selvforsynte med matvarer, men det ble produsert et overskudd, og det kunne gjøre seg gjeldende dersom de institusjonelle måtene å aktivere det på ble tatt i bruk. Med markedene kom et større press for å produsere mat til større befolkninger som ikke selv produserte sin egen mat. Dette ga jordeiendommene ny verdi. Med markedet kom en jordbruksrevolusjon og segregering av landsbygda, og etter dette ble den vanlige bonden fattigere, og kom først til å bli like velstående som før markedene vokste fram da den neste revolusjonen kom 900 år senere.


Systemskifte: Det niende århundret

I det niende århundret gikk Karl den stores rike i oppløsning og vikingene satte sine avtrykk i Europa. Og det skjedde store forandringer i den sosioøkonomiske oppbyggingen av både Carolingia, det angelsaksiske England og Skandinavia. Richard Hodges skriver at kraften i forandringene var så stor at ved år 900 syntes det vestlige Europa å ha satt kursen ut av "the Dark Ages" og inn i middelalderverdenen.

Richard Hodges skriver at de store forandringene som foregikk ikke kan tilskriver vikingenes aktivitet som eneste årsak. Deres rolle var innenfor en større sammenheng. For å forstå framveksten av det urbane samfunnet som har karakterisert det vestlige Europa siden omkring år 900 må vi finne en modell som kan testes og som gir en ramme for mange trekk og regioner i det vestlige Europa på denne tid. Hodges nevner ulike teoretiske tilnærmingsmåter. En av disse er systemtenkning, og han nevner som eksempel Colin Renfrews studie The Emergence of Civilisation som omhandler forandringer i Egeerhavet i det andre og tredje årtusen før Kristus. Renfrew deler kulturer inn i undersystem som gjensidig påvirker hverandre, og det er i denne påvirkningen at kulturell forandring oppstår. Renfrew har innført the multiplier effect for å beskrive disse gjensidige påvirkningene. Den er en spesiell type positiv feedback som omfatter alle felt av menneskelig aktivitet, og som skaper endring av systemene.

Menneskenes kultur tenderer mot å være statisk og i likevekt. Der det er mulig vil eksisterende aktivitetsmønstre reagere for å motvirke innovasjon. Multipliereffekten, der undersystemene går inn i et gjensidig felles avvik, gir dette avviket større utslag, og dette er nødvendig for å overkomme den innebygde konservative likevekten til kulturen.

Multipliereffekten i aksjon: De primære statene

Karl den store arvet et stort imperium, og selv førte han krig for å erobre store nye områder. Karl den store ble kronet til keiser i året 800. Han prøvde å skaffe seg tettere kontroll over det området som han hadde erobret, og han ga nye lover, og det ser ut til at han prøvde å stimulere en markedsøkonomi. Nye byer ble grunnlagt i Westfalen og industrien i Rhinland ble utvidet og myntvesenet ble reformert, alt dette peker mot det framvoksende markedssystemet, skriver Hodges.

I 806 bestemte Karl den store seg for å dele imperiet mellom de tre eldste sønnene. Det ville både respektere germanske arvetradisjoner og forebygge innbyrdes krig. Den nest eldste sønnen, Pippin, døde i 810 og den eldste sønnen døde året etter, og det tvang Karl til å testamentere riket til den tredje sønnen, Ludvik av Aquitaine. I 811 gjorde flere regionale ledere opprør.

Ludvik den fromme etterfulgte sin far i 814, og tre år senere ga han et løfte om at den eldste sønnen Lothar skulle bli hans etterfølger. Men etter at en tredje sønn ble født forandret Ludvik mening. Og i 828 fulgte han sin kones råd om at den yngste sønnen Karl skulle få delta i delingen av imperiet. Det førte til innbyrdes krig, og etter 830 hadde Ludvik mistet den sentrale autoriteten. Da han døde i 840 gikk riket inn i en fase med intens innbyrdes krig. Den ble avsluttet i 843 med traktaten i Verdun. Der ble imperiet delt mellom Ludviks tre sønner. Samtidig angrep vikinger kystene til imperiet.

Økonomisk var riket allerede delt. Det synes å ha vært et skapt skille mellom den utstrakte franske handelen over Kanalen og handelen som gikk ut fra Rhinland. Det viser kontinuiteten til de to merovingiske kongedømmene, som i stor grad ble gjenopprettet ved avtalen i Verdun av 843. Det viser også at Rhinland i økende grad ble spesialisert i jordbruk og industriell produksjon, i motsetning til den frankiske økonomien, som virker mer splittet og mindre utviklet. Carolingiene selv oppmuntret denne splittelsen siden de konsentrerte seg mest om Rhinland ved å bygge palass der med sin administrative stab, i Aachen og Ingelheim og Nijmegen.

Karl den store prøvde i noen grad å kompensere for denne sentraliseringen i Rhinland ved å spre noen av de ferdighetene som ble utviklet der utover i riket. Denne regionaliseringen foregikk samtidig med at Karl prøvde å skaffe seg større innflytelse i kirka ved å opptre som dens beskytter, noe han gjorde ved å gi den store eiendommer, noe som reduserte de framtidige kongens muligheter og makt. Karl den store skapte et rike som ikke hadde den administrasjonen som var nødvendig for å administrere det.

Delingen av imperiet i 843 overga Rhinland til Lothar og Ludvik, og Karl fikk Neustria. Sistnevnte prøvde å utvikle økonomien i sitt rike, og synes å ha vært den dyktigste av disse tre.

Dorestad synes å ha vært en viktig handelsby i det minste fram til 820, og gjerne fram til 860-årene. Man tror at da ble havna til Dorestad fylt opp med mudder. I 830/40 kom vikingenes store angrep på Dorestad, og det hadde stor virkning på økonomien til Dorestad. Da begynte også nedgangstidene for Hamwih, det saksiske Southampton. Det er funnet få mynter fra tida etter 810 i Hamwih, men viktigere, skriver Hodges, er undersøkelser av keramikk som forteller at bosetninga var så godt som forlatt i 842 da Nithard rapporterte at:

På denne tida plyndret vikingene Quentovic, og krysset derfra sjøen for å herje Hamwih og North Hamwih på samme måte.

Det ser ut som om den kommersielle aktiviteten allerede var på vei ned før de største angrepene fra vikingene kom i siste del av 830-årene og de følgende tiårene. Derfor var angrepene rettet mot emporia som allerede var i fred med å få sin betydning redusert. Klavs Randsborg har undersøkt og skrevet om dette på en strålende måte, skriver Hodges. Hans fortolkninger av de bortgjemte sølvskattene fra Skandinavia og Russland indikerer en topp for tilstrømmingen av arabisk sølv i perioden 790-820/30, som ble fulgt av en dramatisk nedgang. Bolin og Sawyer mener at nedgangen først begynte etter 850. Nedgangen skapte en ubalanse i de skandinaviske samfunnene, tror Hodges. Den ble søkt løst gjennom røvertokter.

Multipliereffekten i aksjon: Framveksten av en sekundær stat

I England hadde den sentraliserte autoriteten vokst i det åttende århundrets Mercia under Aethelbald og Offa. Offa hadde skapt et spesielt kongedømme som ga ham en personlig status i Europa. Den makten som han vant i sine siste år ble presentert på de myntene som han utstedte, og kan ha hatt et grunnlag i den kontrollen som han hadde over fjernhandelen inn i England. Kong Ceonwulf av Mercia fortsatte å utøve kontroll over denne handelen. Men rundt 850 overskygget den veksten i politisk makt som Wessex oppnådde ambisjonen til Mercia.

Det ser altså ut til at Hamwihs posisjon som et sentralt sted for fjernhandel ble redusert i det tidlige niende århundret. London ser derimot ut til å vokst i betydning siden det ble bygd havneanlegg i London i det niende eller tidlige tiende århundret.

Det framgår at organisasjonsmønsteret i Wessex ble forandret med dannelse av nye sentra som utførte administrative funksjoner. Vi kan anta at dette var sentralsteder i det første stadiet til den framvoksende staten, skrev Hodges. Det er få arkeologiske funn som støtter opp om dette, men den viktigste industrielle take-off kan dateres til slutten på århundret.

De to vestsaksiske kongene som dominerte angelsaksisk politikk i første halvdel av det niende århundret var i stand til å opprette nye autoritet over kongeriket sitt. Egbert og deretter Aethelwulf lyktes i å erobre hele det sørlige England i 830- og 840-årene, fra det østlige Cornwall til Kent, og til tider inkluderte riket deres også London, Winchester og Canterbury. Da Alfred kom med sine lover var begrepet om kongedømmet blitt styrket i forhold til geistligheten og de frie bøndene (ceorl).

Det synes som om kongene i Wessex kompenserte for den reduserte betydningen til Hamwih ved å skaffe seg makt over nye områder. Dette krevde at de utviklet det administrative apparatet, og dermed ble deres direkte kontakt med befolkninga redusert. Dette betydde, skriver Hodges, at kongehuset i Wessex skaffet seg makt og rikdom som kunne skilles fra de institusjonaliserte kravene som ble stilt til kongedømmet. Dette skaffet Alfred en mektig plattform.

Vikingenes angrep på England, som ble trappet opp i 840-årene, demonstrerte behovet for en sentralisert ledelse. Vikingene angrep inn i Wessex i 870-årene. Vikingene hadde lagt under seg halve England i 860-årene, og angrep den unge kong Alfreds rike.

Vikingene vant en serie seire mot kong Alfred i Wessex i 870-årene til Alfred i 877 måtte flykte ut i markene lengst vest i kongeriket. Fra denne basen forsøkte Alfred å slå vikingene tilbake, og det kulminerte med slaget ved Etheldun i 878. Da virket det som om vikingene ville ha fred, og tilbudet til dem om at de kunne beholde halve England - Danelagen - dersom de aksepterte kristendommen og lot seg døpe var noe vikingene aksepterte. Alfred hadde vunnet en seier ved Etheldun, og bygde opp sin maktbase og opprettet et nettverk av fort og befestede bosetninger slik at det ingen steder var mer enn 30 kilometer til nærmeste befestede sted. Og Alfred opprettet en ny stående hær og en flåte. Han var derfor i stand til å møte nye angrep fra vikingene fra en sterk posisjon som han selv kunne angripe fra. Og Alfred oppfordret til byvekst. Alfred la grunnlaget for at Wessex senere kunne erobre Danelagen. Hodges skriver at Alfred også la grunnlaget for at et markedssystem kunne vokse fram. Kongedømmet hadde for første gang brutt ut av sine tradisjonelle germanske forpliktelser og stått fram i en ny skikkelse, skrev Hodges.

Forandringer i det niende århundret

Richard Hodges skriver at de virkelige begivenhetene i det niende århundret er skjult av det dramaet som foregikk. Sosial og økonomisk forandring var gjennomført i det minste ved år 900, da vikingene på nytt begynte å handle med araberne. Kongene i Wessex bygde ikke bare opp en sterkere statsmakt, men det foregikk også en betydelig økonomisk og teknologisk utvikling og spesialisering. Og i det tiende århundret kunne det foregå en "urban revolusjon", for å bruke uttrykksmåten til Richard Hodges.


Markedsprinsipp og markeder

Richard Hodges skrev at trolig foregikk de største forandringene [i løpet av et århundre] i middelalderen i det niende århundret. Et resultat av dette var større interesse for å finne at av hvordan verden var, og dette ga seg blant annet utslag i at det ble skrevet beretninger og krøniker, og at man prøvde å fastslå de rettigheter man hadde eller ønsket å ha, som byrettigheter og rett til å avvikle markeder.

Hodges skriver at B.W. Hodder skrev at de to utgangspunktene for utvikling av markeder er

  1. Direkte deltakelse i fjernhandel, og
  2. arbeidsdeling, som i noen grad skyldes fjernhandelen og de sentrale myndighetene.

I Carolingia prøvde Karl den store å utvikle en markedsøkonomi ved å opprette markeder og reformere industrier og pengesystemet for at det skulle bli tatt i alminnelig bruk. De fjernhandelsnettverkene som han bygde på strakte seg rundt Nordsjøen, og i Carolinigia var Mainz, Strasbourg, Rheims og Tours sentrale markedssteder, sammen med periodiske markeder, i et hierarki av markeder. Etterfølgerne til Karl den store prøvde å føre dette arbeidet videre.

Hodges skrev at spesialisering av handverkere i emporia kanskje var utgangspunktet for framveksten av markeder der det foregikk konkurranse. Hodges skrev at vi bør legge vekt på at denne handverksaktiviteten bare ble integrert for å understøtte et markedssystem med konkurranse når dette systemet i England og Skandinavia ble sterkt oppmuntret av sentrale myndigheter. Maktens sentrale rolle i denne utviklingen er klar. Det er den som bevirker den romlige organiseringen av det nye systemet. Den sentrale myndigheten er også vesentlig for utvidelse av systemet og for dets tilpasning til andre system.

Det ser at til at Karl den store samlet keramikerne i midtre Rhinland i handverkerlandsbyer. Vi vet at nærhet mellom ulike spesialister og næringer fremmer produktiviteten, kontakt mellom handverkere som utøver ulike handverk kan øke hver enkelts produktivitet og føre til ytterligere spesialisering i det de kan produsere redskaper og deler, halvfabrikata, for hverandre.

Også på landsbygda foregikk spesialisering som en følge av økende etterspørsel fra voksende urbane befolkninger. Det gjelder for produksjon av ullvarer og lær, og som følge av økt salg av tømmer og trelast, og det gjelder ulike matvarer innen regionene og til byene.

Dette foregikk i omgivelser der det var ledig jord og uutnyttede ressurser, og mulig å dyrke opp mer jord.

Markeder med konkurranse: De nye mønstrene

Den urbaniseringen som foregikk i Alfreds England i det niende århundret foregikk raskt. Den ble sterkt stimulert av Alfred i 880- og 890-årene. Hierarkiet av urbane samfunn og dets utvikling kan i noen grad bli fastsatt ved hjelp av opplysninger om myntverkene som eksisterte i mange byer sammen med andre opplysninger om disse stedene. I kong Athelstans Grateley lover (925-40) er det en liste over vestsaksiske myntverk:

I Canterbury skal det være sju myntverk, fire av dem kongens, to erkebiskopens og et abbedens. I Rochester tre, to av dem kongens og et biskopens. I London skal det være åtte, i Winchester seks, i Lewes to, i Hastings et, i Chichester enda et, i Southampton to, i Wareham to, i Dorchester et, i Exeter to, i Shaftesbury to, i hver av de andre "burh" et.

Loven gjentok også bestemmelsene til Athelstans far, Edward den eldre, som tidlig i det tiende århundret hadde bestemt at "dersom noen kjøper utenfor en markedsby skal han bøtelegges med summen for ulydighet mot kongen". Athelstan modifiserte denne loven slik at det bare var plikt å gjennomføre større transaksjoner innen de urbane stedene. Den kongelige kontrollen var rettet inn mot å beskatte handelen som foregikk ved hjelp av penger.

B.A. Peterson har vist at den gjennomsnittlige vekten til myntene sank under kongene Edgar, Edward (martyren) og Ethelred the Unready. Peterson hevder at den sene angelsaksiske mynten var verdsatt høyere enn innholdet av sølvet skulle tilsi. Denne konklusjonen gjelder for hele perioden fra kong Edgars myntreform til normannernes erobring. Verdien til mynten var ikke bare avhengig av dens innhold av edelmetall, men av kongens ord. Kongens kontroll over pregingen av mynt var nødvendig og bydende.

Grateleylovenes fastsettelse av hvor mange myntverk det skulle være i ulike byer gir en pekepinn på hvor stor handel som var ventet i disse byene. Også Frank Stenton har gjort oppmerksom på dette. Lovene peker på at det var en rekke markeder som hadde vært de sentrale stedene i det foregående århundret, da de primært hadde vært administrative steder. Disse omfattet Winchester, London og Canterbury. I den andre delen av det tiende århundret, og senere, ble Londons forrang ubestridelig. Dette framgår ikke bare av det høye antallet myntverk, men også av det store bidraget fra London til betalingen av "Danegeld" i 1018, og fra byens sterke vekst som er avdekket gjennom arkeologiske undersøkelser. Til den øverste rekken sentrale steder må også Lincoln, York, Chester og Thetford regnes. De lå i Danelagen da Grateleylovene ble forberedt. Noen ganger tilhørte også Oxford, Exeter, Stamford og Norwich denne rekken.

I det tiende århundret omfattet den neste rekken Chichester, Southampton, Wareham, Lewes etc. Dette var byer med et eller to myntverk da Athelstan forberedte listen, og senere omfattet den byer som Worchester og Gloucester, som Hill har kalt for "shire towns". Dette var den første fasens "burhs", vanligvis plassert innenfor festningsverk fra romertida eller med nye festningsverk.

Den tredje rekken omfattet de mindre markedsstedene som vokste fram etter Athelstans tid. Dette var ubetydelige markedssteder, vanligvis med bare et myntverk.

Hodges siterte fra the Axbridge Chronicle, et dokument som stammer fra det fjortende eller femtende århundret, og som trolig må være en kopi av et tidligere manuskript fra London, og som forteller om den tredje rekken markedssteder:

I Athelstans, Edmunds, Edreds, Edgars og St Edwards tid ble det opprettet "burhs" på de kongelige godsene. Kongen og hans hoff skulle leve av de kongelige godsene mens de beveget seg rundt i landet.

Det skal være guvernører i hver Borough, som på den tida ble kalt for Wardemen, det er fogder, konstabler og andre tjenestemenn som i kongens navn skulle skaffe til veie matforsyninger, å ha oppsyn med hvete, vin og bygg, sauer og okser og annet kveg fra markene og fugler fra luften og fisk fra vannet, i den tida kongen med sitt følge beordret et opphold i den utpekte Borough. Men dersom det hendte at kongen ikke kom dit så skulle alle forsyningene selges på markedet i den tidligere nevnte Borough, og pengene som ble mottatt for dem skulle bli ført til kongens skattkammer.....

I slutten av det tiende århundret skilte London seg ut som et eget nivå over alle de andre.

Edgars fjerde lov fastsatte at trettiseks personer skulle bli valgt som vitner for hver borough, mens den følgende loven fastsatte at bare tolv personer skulle velges for små boroughs. I hver av de viktigste byene skulle det være tre myntslagere, og i hver av andre byer bare en - også her et forhold av en til tre.

Det er blitt fastslått at i markeder av første rang økte aktiviteten veldig sterkt. Både York, Thetford, Lincoln, Norwich og Oxford vokste svært sterkt, og London fikk kostbare havneanlegg. Det er funnet spor av rekker av verksteder i flere av disse byene, og det foregikk betydelig masseproduksjon. Keramikere etablerte seg i nesten alle markedsbyene av første rang tidlig i det tiende århundret, og snart etter også i den andre rekken av markedssteder.

For det sørlige England kan utviklingen av den industrielle prosessen følges i utviklingen av keramikken. Pottemakerhjulet synes å være et redskap som langsomt ble mestret, og i en periode ble keramikk laget samtidig ved bruk av hjulet og av hendene. De keramiske gjenstandene fra det sene niende og tidlige tiende århundret er for det meste karakterisert ved at de er halvveis handlaget og halvveis laget ved bruk av hjul, og de kan være ganske ubehjelpelige gjenstander. Men etter at tre-fire generasjoner hadde mestret bruken av hjulet var varene stort ett fullstendig produsert ved hjelp av hjul, og et stort mangfold ulike gjenstander ble produsert.

I Danelagen utviklet produksjonen av keramikk seg på en annen måte. Her tok den utgangspunkt i tradisjonen fra Ipswich, og utviklingen foregikk på en svært dyktig gjennomført måte og økte antallet former. Dette ble oppnådd i en massiv skala og med stor fart sent i det niende århundret.

Utgravninger i noen av byene i den andre og tredje rekken [altså av annen og tredje rang i bosetnings- og markedshierarkiet] har avdekket utviklingen der. Wareham hadde karakter av å være landsbygd til midten av eller inn i andre halvdel av det tiende århundret. I andre halvdel av århundret strakte imidlertid industrielle bygninger seg hele veien opp High Street, og det følgende århundret nådde byen den fulle utstrekningen som den hadde i middelalderen. Utgravninger i Chichester, Lewes, Wallingford, Gloucester og Northampton og mange andre byer har fastslått en tilsvarende utviklingen. En utvikling som førte byene fra å være bygdesentrum, som ofte lå ved et kloster eller et kongelig gods, til å bli urbane sentrum ved år 1000. Den samme utviklingen er tydelig for Southampton, som synes å ha vært bare en skygge av det tidligere emporium.

Arkeologien til den tredje rekken bosetninger [bosetninger av tredje rang i hierarkiet] er mer uklar. Burpham har vist seg å være fullstendig uten urbane trekk. Det var et sted som tidligere hadde vært befestet, og der det aldri slo seg ned en myntslager. South Cadbury er kanskje det meste interessante stedet på dette nivået. Stedet ble aldri særlig stort, men markedet ble opprettholdt her, i det minste i det tidlige ellevte århundret.

Danmark
Randsborg har i The Viking Age in Denmark: the formation of a state gjennomført en liknende undersøkelse av den urbane prosessen. Emporia synes å smelte sammen med de første markedene der det foregikk konkurranse. Hedeby var aktiv til det tidlige ellevte århundret, og ble deretter overskygget av Schleswig. Dette skjedde i den andre fasen av arabisk handel med østersjølandene da arabiske sølvmynter på nytt strømmet inn i dette området, men i motsetning til hundre år tidligere fortsatte ikke denne handelen inn i nordsjøområdet.

Utgravninger i Århus har vist at dette stedet, i likhet med Hedeby, var planlagt med gater dekket av planker, små tømmerhytter med senket gulv og en nesten sirkulær voll som omsluttet et område som var omkring 250 meter i diameter. Dette var et kongelig sentrum og deltok i fjernhandelen. Det er funnet klebersteinskar fra Norge her og slavisk keramikk. I Århus var det sammenheng mellom handelen i det åttende og niende århundret og framveksten av markeder i det sene tiende århundret. Da Adam av Bremen reiste i dette området i det ellevte århundret besøkte han Århus, men han regnet Århus som en civitas i likhet med andre byer som var grunnlagt i det sene tiende århundret og senere, og han reserverte karakteristikken portus for Hedeby og Ribe. Odense ble regnet blant de andre byene.

Dette var sentralstedene, den første rekken av markedsbyer, som utførte administrative, regionale og internasjonale funksjoner. De var i stor grad avhengige av fjernhandelen. Og da den opphørte etter 930 må dette ha truet stabiliteten til det danske samfunnet, skrev Hodges. Kongene Harald Blåtann og sønnen Svein Tveskjegg hevdet likevel sin autoritet.

Roskilde ble grunnlagt i 980-årene og var et kongesete i det neste århundret. Det er mulig at Lund også eksisterte på denne tida, selv om det ofte sies at det var kong Knut som grunnla Lund tidlig i det ellevte århundret. Sammen med de tidligere bosetningene utgjorde disse to byene den første rekken av markeder [markeder av første rang] som var opprettet ved år 1000. Disse stedene var sentra som ikke konkurrerte med hverandre. Tidlig i det ellevte århundret ble en andre rekke sentra [sentra av annen rang] opprettet. Dette var Ålborg og Viborg, og senere i århundret kom Ørbæk, Slagelse og Ringstead, og da Adam av Bremen besøkte Danmark hadde alle disse stedene myntverk.

Århus var i likhet med Hedeby en planlagt bosetning. Etter mindre enn et århundre vokste bebyggelsen i Århus ut over vollen som hadde omgitt stedet, også her i likhet med Hedeby. I Hedeby bodde det mer enn tusen mennesker, mens det i Lund kanskje ikke var mer enn to hundre. Lund utviklet seg langsomt og beholdt lenge trekk fra landsbygda med mange åpne plasser inne i bebyggelsen. Lund var preget av handverksproduksjon innrettet mot å forsyne regionen. Hodges sammenlikner Lund med Oslo, og skriver at begge utviklet seg langsomt rundt et sentrum for administrasjon og kommunikasjon tidlig i det ellevte århundret. Og som i tilfellene med Ribe, Århus, Roskilde, Schleswig, Lund og Sigtuna kan vi se at kirka, i likhet med kongen, hadde stor betydning for utbredelse av markedsprinsippet. Kirka ville mobilisere produksjonen på landsbygda til sine formål, og det kunne gjøres på en tryggere måte ved å isolere samfunnene enn ved å la dem delta i fjernhandelen.

Dette viser to måter som markedene kunne vokse fram på i de sekundære statene. Disse to måtene er ulike måten det skjedde på i den primære staten Carolingia. Mange av byene mellom Rhinen og Loire fikk sine kjøpstadsrettigheter i det niende århundret, men det er ikke klart hvor raskt disse byene vokste. Det er heller ikke klart at de senere privilegiebrevene til byer i det vestlige Frankrike og det nordlige Tyskland fra det tiende århundret avspeiler den prosessen som innen hundre år hadde ført til politisk eksplosive urbane samfunn som langt på vei hadde vokst ut over de beskjedne eksemplene som er diskutert i de sekundære statene.

Dorestad og Quentovic opphørte å være viktige steder. Tiel erstattet Dorestad og var i det ellevte århundret en blomstrende inngangsport til Rhinen. Veksten til den nederlandske kystens "burg" byer kom i det sene tiende århundret. Hodges skriver at man kan tvile på om den gjennomgående svake veksten som historikerne finner for byene i Carolingia viser det riktige bildet. Det vanlige synet er at framveksten av føydale herrer sammen med svak ledelse holdt den økonomiske veksten tilbake. Hodges mener at det er mulig at historikerne ikke har oppdaget den byveksten som foregikk, og heller har bitt seg merke i det store antallet av grunnleggelser av annenrangs sentra som kom i siste del av det tiende århundret, da de fikk legal status, framfor å identifisere opprinnelsen til hele systemet. Åpningen av sølvgruvene i Hartz i 970-årene sammen med en sterk politisk ledelse i Tyskland hadde stor betydning. Dette stimulerte en rekke markeder av annen orden som kan dateres til denne tida, så vel som grunnleggelse av byer ved Rhinen og i Flandern. I det ellevte århundret utvidet disse samfunnene sin innflytelse og begynte å gjøre sitt nærvær gjeldende i det internasjonale markedet.

Vi kan nå få øye på tidlig vekst i viktige sentra i det niende århundret. Det tiende århundrets vekst i byer som Bonn, Køln, Trier, Mainz, Frankfurt og Strasbourg var en grunn til koloniseringen av de høyereliggende strøkene i det sentrale Rhinland da landsbygdas produksjon prøvde å omjustere seg etter den nye økonomiske utviklinga og for å mestre den sosiale og demografiske utviklinga.

Anatomien til den tidlige middelalderens markeder

Mens Alfred av Wessex oppnådde at noen av de økonomiske planene hans ble vellykket gjennomført mens han levde så førte oppløsningen av Karl den stores imperium trolig til at dets økonomi i en periode stagnerte. Hodges skriver at begrepet makt synes å være avgjørende for å kontrollere en markedsøkonomi. Alfred oppgraderte vekten av pennyen og ga den større innhold av sølv, og derved fikk pennyen større troverdighet. Vi vet ikke sikkert hvor Alfred fikk sølvet fra, men trolig hadde han reserver å ta av, for vi kjenner ikke til at Wessex var involvert i en fjernhandel som kunne ha skaffet ham sølvet.

Mønsteret for grunnleggelse av byer og framvoksten av rekker, klasser, eller ordener, i et hierarki av markedsbyer, peker mot de engelske kongenes vellykkede økonomiske politikken i det tiende århundret. I det første halve århundret ble kanskje direkte salg begrenset, men senere kom markedet til å bli mer gjennomtrengende, og det finnes mynt i alle former for beboelse. Det var utvilsomt denne rikdommen som ble skapt gjennom et århundre med vekst som dro danskene til England sent i det tiende århundret. Danskene prøvde under Svein å skremme engelskmennene til å subsidiere den danske overgangen fra et sølvrikt samfunn til et markedsbasert samfunn, skrev Hodges.

Trusselen mot de sørlige engelske markedene ble møtt med at det ble bygd en mengde befestede tilfluktssteder. Markedet var på kong Ethelreds tid blitt en del av grunnlaget for samfunnet, og måtte forsvares med alle midler uansett pris. På nytt ble de sørlige engelske burhs befestet, som utgravninger ved Southampton, Wareham, Shaftesbury og Oxford har vist. Og det ble betalt svære summer til danskene for å unngå ødeleggelser - Danegeld. I 991 skal det ha blitt betalt £10.000, i 994 £16.000, i 1002 £24.000, i 1007 £36.000, i 1009 £3.000, i 1012 £48.000, i 1014 £21.000 og i 1018 £72.000 + £10.000 spesielt fra London.

I det ellevte århundret fortsatte byveksten. Hvordan ble fjernhandelen påvirket av framveksten av denne markedsøkonomien? Det er blitt hevdet av Sawyer at måten England skaffet seg sølv på for å betale Danegeld var ved å selge ullvarer mot sølv utenlands, for det var knapt så mye sølv i England at danskene kunne betales med det tilgjengelige sølvet. Og Hodges nevner eksempler på stor sparsommelighet på alle nivå i England i de årene som fulgte etter at danskene hadde fått betalt, og på at det var mindre tilgang på sølv enn vanlig.

Fjernhandelen foregikk nå med båter som hadde større lastekapasitet enn tidligere og som var bygd for å føre seil og ikke for å kunne bli rodd. Det var båter med mindre mannskap enn tidligere, og langt mindre mannskap i forhold til lasteevnen. Mannskapet kunne ikke som tidligere dra disse båtene opp på land. Det ble nødvendig med havneanlegg med kaier. London ser ut til å ha hatt dette i det tidlige tiende århundret. Men havneanlegg med kaier ble ikke vanlig så tidlig.

Southampton og Ipswich avtok i betydning. I det tiende århundret var Southampton bare en skygge av det stedet hadde vært tidligere. Det var nå et sted som konkurrerte med annenrangs markedsplasser i nabolaget, mens Hamwih tidligere hadde raget over alle andre steder. Men den kongelige villaen ved Hamwih ble trolig fortsatt vedlikeholdt, og den var trolig årsak til at Knut samlet den engelske adelen ved Hamwih i 1014. Det ser ut til at handelen over Hamwih var sterkt redusert, og det samme var tilfelle for Ipswich. I det ellevte århundret vokste det fram andre sentra i East Anglia som ble viktigere enn Ipswich, som Thetford og Norwich og Cambridge. Men det er klart at selv om Norwich vokste raskt i det ellevte århundret så var Norwich lite involvert i internasjonal handel. Det ble importert lite keramikk til England i sen angelsaksisk tid. Det er slående hvor mye mindre keramikk som ble importert til England i denne tida sammenliknet med både før og senere.

Likevel kan det ha foregått internasjonal handel mellom England og utlandet på et lavt nivå. Verdifulle nyttegjenstander som kvernsteiner ble fortsatt importert. Men det er svært mye som peker mot at England rundt år 1000 var lite involvert i internasjonal handel. London kan ha vært et unntak.

Sparsommeligheten, og avbruddet i nordsjøhandelen, tyder på at Englands rikdom var den kapitalen som allerede var inne i landet, i kirkesølvet og i sølvgruvene i Mendips og i Penninene og i Flintshire og i kongens skattkammer og i personlig eide smykker. Denne rikdommen ble aktivert ved å mobilisere landeiendommene og ved å erstatte import fra utlandet med innenlandsk produksjon. Da krisene var overstått fortsatte England å vokse.

Hodges skrev at vi må se videre og til overgangen fra det redistribuerende økonomiske systemet og til det klart markedsorienterte systemet. Tilskyndelsen til dannelsen av vikingstaten i Danmark synes å komme fra opphøret av den andre fasen av arabisk handel med østersjøområdet. Dette opphøret hadde sterke virkninger hele veien langs handelsrutene gjennom det vestlige Russland til Lilleasia, hvor "sølvmynter som tidligere ble slått i mer enn et dusin byer ble sjeldne etter 970 og hadde fullstendig forsvunnet i 1027/28". Harald Blåtann kan vel ha fått noe tysk sølv fra Otto den store, men i 980 hadde forholdet mellom Danmark og Tyskland litt så dårlig at det foregikk krigshandlinger på grensen, som førte til at Svein Tveskjegg overtok kongemakten i Danmark. Svein skaffet seg solid kontroll i Danmark, og dette gjorde det mulig for ham å foreta hærtokt til England. Svein prøvde tydeligvis å skaffe seg skatter for å fortsette urbaniseringen. Som følge av dette, skrev Hodges, er det funnet en bemerkelsesverdig konsentrasjon av tyske og angelsaksiske mynter i det østlige Danmark der Sveins makt stod svakest.

Det systemet som Svein opprettet hadde en merkverdig regional karakter, med et tydelig fravær av import. Under utgravningene ved Århus er det funnet få importerte krukker, og ingen fra Rhinland fra denne perioden, og det samme er tilfelle for Lund.

Siden man vet at den tyske handelsvirksomheten økte merkbart i denne tida er det slående at det ikke er funnet noen gjenstander som er importert fra Rhinland. Et århundre senere begynte Pingsdorfvarene å opptre, markedsført av Hansaen, og oversvømmet til slutt markedet. Men i mellomtida vokste de regionalt organiserte industriene, og den landbaserte rikdommen ble realisert av de skandinaviske kongene. Dette mønsteret fra Danmark ble gjentatt i Oslo, skrev Hodges, og er et trekk ved Sigtuna, det markedet på bredden av innsjøen Mälaren som overtok etter Birka i det ellevte århundret.

Det er mye som tyder på at det ikke var før i det sene tiende eller det ellevte århundret, da markedsøkonomien var fast etablert, at fjernhandelen på nytt trivdes. Denne gangen lå fjernhandelen i hendene på grupper som stod sammen i laug, men stimulusen kom på nytt fra Rhinland, og i mindre grad fra området mellom Rhinen og Loire. Den nye europeiske rikdommen ga settingen for storstilt kirkebygging og for korstogene.

I hver region tjente markedet på et mildere klima og på befolkningsveksten, og genererte produksjon som var til fordel for kongene, magnatene og til å begynne med til og med for bøndene. I den første markedsfasen var det vanlig at mynt forekom på mange typer markeder, selv i marginale landsbyer. I det tiende århundret ble det produsert mynt i Goltho i Lincolnshire og i det ellevte århundret i Lindholm Høje. Landet og markedet vokste sammen og forsterket hverandre gjensidig under gunstige forhold som var framkalt av den sentrale autoriteten. Systemet hadde råd til ekspansjon dersom den kunne ledes, skrev Hodges.

I det siste kapitlet presenterte Hodges en modell der han prøver å sammenfatte i en teori den utviklinga av fjernhandelen og av kongedømmene som han har framstilt i boka.

Lenker:
Til første del av teksten
Til neste del av teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: