det italienske flagget

Italia i perioden 1000-1500

et lite kart over Italia.

Den italienske renessansen.

Her kan du få et større og mer detaljert kart over Italia. (155 kb)

Blogg
Atom-XML


Vi begynner med Italia siden Italia var det mest avanserte land i Europa ved begynnelsen av den nyere tid (rundt år 1200-1500), og ser på situasjonen der som historia forteller at den var. Men først kort fra sammenbruddet av det Vest-Romerske riket:

Kort om Italia 500-1200

Det Vest-Romerske riket brøt sammen i løpet av firehundre-tallet, og i 476 avsatte Odovakar den siste romerske keiseren. Goterne, et germansk folk, styrte store deler av Italia, og var rikets soldater.

Ostrogoterne trengte under Theodoriks ledelse inn i Italia, og ble mektige. De kom i krig med det Øst-Romerske riket i Bysants, som la under seg hele Italia.

Langobardene, et annet germansk folk, trengte inn i Italia i 568, og bosatte seg i Nord-Italia, der Lombardia den dag i dag er oppkalt etter dem. Langobardene styrte over Nord-Italia. I sør styrte fortsatt keiseren i Bysants. Selv om Roma var en del av keiserens område styrte paven i Roma ganske som han selv ville. I 751 så det ut til at langobardkongen Aistulf kunne erobre hele Italia. Paven fikk frankernes leder Pipin til å gå mot Langobardene, og han tvang dem til å avstå store områder til Paven.
Dermed var det pavelige intrigespill som forhindret at Italia ble samlet til en stat i gang.

Senere, i 774, grep Karl den store inn i italiensk politikk på pavens oppfordring. Karl den store tvang langobardenes konge Desiderius til å gå i kloster og tok selv tittelen "langobardenes konge", og i år 800 ble Karl den store kronet til Romersk keiser.

Denne keiserverdigheten holdt seg, selv om det stod sterk strid om den. I 962 ble kong Otto I av Tyskland kronet til tysk-romersk keiser. På Otto I sin tid var paven avhengig av keiseren og en nyttig medhjelper, men hundre år senere, spesielt fra Gregor VII sin tid, oppstod det store stridigheter mellom pave og keiser siden paven ønsket å være ubestridt nummer en i Europa. (Les mer om dette i artikkelen om tysk historie.)

I sør ekspanderte araberne på denne tida. I det niende århundre ble hele Sicilia underlagt muslimsk herredømme, og ble base for muslimske raids langs den italienske kysten, og også for muslimske raids mot det indre av Italia.

I Sør-Italia begynte de første selvstendige bykommunene å oppstå på denne tida, som Amalfi og Napoli. Dette var havnebyer som utviklet en handelsøkonomi. I Nord-Italia kom handelsbyene senere til å blomstre, men de sør-italienske handelsbyene ble erobret av normannerne, Amalfi i år 1100, og både i 1135 og i 1137 ble Amalfi plyndret fra Pisa.
Det normanniske styret i Sør-Italia varte til i 1220, da Fredrik II av Hohenstaufen overtok som hersker.

Først normannerne og senere Hohenstauferne fremmet utviklinga av et føydalt samfunn i Sør-Italia. På toppen av dette samfunnet var de i stand til å utvikle en etter forholdene effektiv statsadministrasjon.

I Nord-Italia kom de frie bystatene til å utvikle svært sterke økonomier, spesielt i årene 1200-1500, da deres økonomiske styrke var fullt på høyde med de store europeiske territorialstatenes.

En videre oppramsing av noen leksikonfakta:

Da den tysk-romerske keiser Fredrik Barbarossa (1152-90) prøvde å tvinge gjennom de gamle keiserlige rettigheter i forhold til de italienske statene gikk de Nord-Italienske statene sammen i et forbund, det lombardiske forbund, som var rettet mot Fredrik Barbarossa, og det vant en stor seier over Fredrik Barbarossa i slaget ved Legano i 1176. Likevel så det ut til at Fredrik Barbarossa skulle greie å få sin slekt, Hohenstauferne, til å vinne herredømme over Italia da han fikk sin sønn Henrik 6. gift med arvingen til det normanniske riket i Sør-Italia. Som hersker både over Tyskland og Italia ville han være ubestridt herre i forholdet til Paven. Men Henrik døde allerede i 1197. Den uenighet som oppstod ved valget av ny keiser benyttet Pave Innocens 3. seg av til å ta tilbake de områder som Pavestaten hadde tapt til keiseren. På kort tid ble Paven den mektigste mann på den italienske halvøya. I striden som fulgte om hvem som skulle bli ny keiser ble flere kandidater lansert, og mange av kongehusene i Europa deltok i striden. Etter store stridigheter ble Pavens kandidat, Fredrik 2., valgt i 1215. Det var også en seier for Paven. Men også Fredrik 2. ville legge under seg hele Italia, og kom i strid med Paven. Strid mellom Paven og keiseren varte ved i svært lang tid, og også strid mellom de norditalienske byene, og mellom dem og Paven.

Både den katolske kirka og den tysk-romerske keiseren hevdet svært lenge ideeen om en enhetlig kristenhet med paven som øverste åndelige leder og den tysk-romerske keiser som den øverste verdslige leder, og ideen om den tysk-romerske keiser som kristenhetens fremst verdslige leder fantes og ble forsøkt hevdet helt fram til i det minste freden i Augsburg i 1555, hvor de protestantiske fyrstene i Tyskland ble tilkjent samme rett som de katolske, at fyrsten skulle fastsette sitt lands religion, eller helt fram til Westfalerfreden i 1648, som fastsette at de forskjellige land som Europa bestod av var likeberettiget, og at ingen autoritet var overordnet noen fyrste av et selvstendig land.

Innenfor kirka hadde det vært mange brytninger, og stor motsetning mellom Paven i Roma og Patriarken i Bysants. Disse motsetningene førte til det store skisma i 1054.


Thomas Aquinas var preget av ideen om en enhetlig latinsk kristenhet.

Thomas Aquinas.

Thomas Aquinas (1225-1274) filosofi har særlig to røtter. Den ene er Aristoteles filosofi, og den andre er katolsk kristendom. Hans mest kjente verk er Summa Theologica Etter kristendommen er menneskets formål å leve et liv som er slikt at mennesket etter sin død kan komme til Himmelen. Alle ting og alle skapninger har et formål. Men mens dyr finner fram til sitt formål gjennom sine instinkter, må mennesker finner fram ved hjelp av sin fornuft og ved hjelp av de sannheter som er åpenbart gjennom Bibelen og Kirka.

For både Aristoteles og Thomas er mennesket et samfunnsvesen. Bare i samfunn med andre mennesker kan et menneske oppnå sin fulle utvikling. Ikke bare gjennom arbeidsdelingen i samfunnet, men enda mer gjennom språket, ser man at mennesket er mer fullstendig et sosialt vesen enn noen annen skapning. På samme måte som mennesket er fullt ut et sosialt vesen og gjennom sin skapning en del av samfunnet, er regjering en del av samfunnet. Det menneskelige samfunn har en tendens til å gå i oppløsning på grunn av menneskets naturlige tendens til å være mest opptatt av sitt eget, dersom det ikke er noen som tar ansvar for det felles beste og koordinerer aktiviteten til de forskjellige individer med hensyn til det felles beste. Det er den styrendes oppgave.

Siden både samfunnet og styresmaktene har et naturlig grunnlag, som er nedlagt i menneskets natur, følger det at de begge har en Guddommelig autoritet og begrunnelse, siden menneskets natur er skapt av Gud. Av dette følger det at Staten er en institusjon i sin egen rett.
Statens oppgave er å opprettholde fred innenfor sine grenser, og å arbeide for å samordne individenes gjerning til arbeid for det felles beste, og å sørge for at alle har det nødvendige til sitt livsopphold.

Kirkas formål er høyere enn statens, siden kirkas formål er menneskenes evige frelse og Guds ære. Derfor er kirka overordnet staten med hensyn til de siste spørsmål, noe som ikke forandrer at staten er et perfekt samfunn som er autonomt innen sin egen krets av formål. Likevel skal staten i mange henseende først og fremst være en hjelper for kirka, siden også staten skal se til at menneskene får leve et liv som tjener til å fremme menneskenes evige frelse. Og det er kirka som forteller hvordan et slikt liv skal leves.

Thomas Aquinas oppfattet den kristne verden som en hierarkisk enhet, med Paven og keiseren på toppen. Over dem står naturligvis Gud. Keiseren er også underlagt loven. De høyere ting/makter i dette universelle og på mange måter enhetlige hierarkiet råder over de lavere. Men alt har sin verdi, uansett hvor lavt det er, for det har sin plass i hierarkiet med sine plikter og rettigheter. Alt har sitt formål, som det er underordnet.
Mennesket har sin spesielle plass blant de skapte ting, siden mennesket er den eneste skapte ting som har ånd og sjel. Adelens plass er å bestemme over de livegne jordarbeiderne, og å følge keiseren i krigen.

I følge Thomas er samfunnet en gjensidig utveksling av tjenester med det formål å skape det gode liv. Det felles beste krever altså at dette systemet har en hersker. Herskeren har sin makt fra Gud for å tjene samfunnet og det felles beste. Han kan ikke rettmessing utøve makt som ikke tjener fellesgodet. Herskeren har som plikt å opprettholde en slik orden i samfunnet at menneskene kan leve et lykkelig og virksomt liv.

Det moralske formålet som rettferdiggjør herskerens maktutøvelse tilsier at et tyrannisk styresett ikke er moralsk forsvarlig. Derfor forsvarte Thomas retten til opprør mot en tyrannisk hersker, så sant opprøret medførte mindre smerte enn den smerten som ble fjernet.

Samfunnets lov måtte ligge så nært den guddommelige lov som bare mulig. Loven inngikk i det store systemet av guddommelig styre hvorved alt både i Himmel og på jord blir styrt. En hersker som brøt lovene var derfor en opprører mot den guddommelige lov. Det er ingen kløft mellom den guddommelige lov og samfunnets lov, på samme måte som det heller ikke er noe stort sprang mellom vitenskapen og den guddommelige åpenbaring, ifølge Thomas. Thomas' system er bygd på fornuft og tro, og det er en enhetlig struktur. Den guddommelige åpenbaring føyer noe til fornuften og vitenskapen, men fjerner ingenting fra det som sansene og fornuften gir; det er ingen motsigelse mellom vitenskap og den guddommelige åpenbaring, i følge Thomas. Den naturlige lov og moral er felles for alle mennesker, for den er skapt gjennom fornuften, som er felles for alle mennesker, både hedninger og kristne. Det følger av Thomas' system at det settes grenser for den makt et menneske kan utøve over et annet. Det er ikke bare en rett, men kan også være en plikt, å avsette en hersker som overskrider disse grensene.

Thomas Aquinas er den katolske kirkas offisiell filosof. Han er en helgen.


Den historiske situasjonen på Thomas Aquinas' tid.

Paven og den tysk-romerske keiser ble oppfattet å sto på toppen av det hierarkiske systemet som Thomas anså å være den naturlige verdensorden. Det kristne Europa på Thomas tid, tolvhundre tallet, synes på mange måter å ha vært lite enhetlig. Italia var oppdelt i mange stater. Og det hadde vært store stridigheter mellom den tysk-romerske keiseren og Paven om hvem som skulle være ledende i den vest-europeiske verden. Spørsmålet gjaldt bl.a hvem som skulle ha myndighet til å innsette biskoper, investiturstriden. Dette var svært viktig siden kirka rådde over enorme eiendommer. I Norge eide f.eks kirka mer enn 40 prosent av all dyrket jord før reformasjonen. Og biskopene handterte en betydelig del av denne rikdommen.

Denne konflikten nådde sitt høydepunkt i striden mellom Henrik 4. og Pave Gregor 7. (1073-1085). Den endte med et kompromiss i 1122. Det var domkapitlene som skulle velge biskoper, altså de lokale kirkenes eget organ. (Se artikkelen om tysk historie for denne perioden.)

Men på Thomas Aquinas' tid bestod Europa tildels av en mengde små, mer eller mindre selvstyrte enheter, gods som i realiteten var temmelig selvstendige fyrstedømmer. Likevel, det var nettopp på Thomas Aquinas' tid at det som skulle komme til å bli sentrale europeiske stater begynte vokste fram. Immanuel Wallerstein skriver:

"Staten var en konstruksjon som ikke daterer seg fra det sekstende, men fra det trettende århundre i Vest-Europa. Yves Renouard har påvist hvordan grensene som til denne dag avgrenser Frankrike, England og Spania ble endelig fastlagt i en serie slag som ble utkjempet mellom 1212 og 1214. Det var på grunnlag av disse grenselinjer og ikke andre (som f.eks. en middelhavs-vesterlandsk stat som inkluderte Provence og Katalonia ; eller en atlantisk stat som inkluderte det vestlige Frankrike til angevinene, som del av England) at senere nasjonalfølelse ble skapt. Først grensene, senere følelsene - det gjaldt like mye for det tidlige moderne Europa som f.eks det tjuende århundres Afrika. Det var i denne perioden at ikke bare ble grensene fastlagt, men - hvilket var viktigere - det ble bestemt at det skulle være grenser."
(Wallerstein: det moderne Verdenssystem bind I side 47.)

Eller med et annet sitat:

Et stort enhetlig område, mer eller mindre sammenfallende med den latinske kristenhet og sammensatt av en mengde selvstyrte celler, storgodsene, måtte vike for en sidestilling av svære og helt ulike territorielle fyrstedømmer, den spede begynnelse på statene i det moderne Europa.

Dette var feudaltida, som altså nå var på vikende front.

Sør-Italia.

Sør-Italia ble erobret av normanniske fyrster på tusen-tallet. De organiserte Sør-Italia strengt føydalt, hierarkisk. Fram til denne tid var det sørlige Italia dominert av Bysants og av muslimer, som hersket på Sicilia, og av langobardiske fyrster, som hersket i deler av Sør-Italia.
Den første beretning om normannisk militær aktivitet stammer fra Salerno i 999. Byen ble angrepet av muslimer, og ingen prøvde å forsvare den. Sjokkert over dette gikk de 40 normanniske ridderne som var på gjennomreise i Salerno til motangrep mot muslimene og drev dem bort. Nesten hundre år senere, i 1091, hadde normannerne erobret Sør-Italia og Sicilia. I 1091 tok de muslimenes siste støttepunkt i Noto på Sicilia. Erobringen av Sicilia hadde begynt i 1061.

Kardinal Hildebrand, som skulle bli pave Gregor VII, ville i 1053 jage normannerne ut av Italia. De pavelige styrkene gikk i allianse med keiseren i Bysants, men i slaget ved Civitate i 1053 seiret normannerne. Dermed måtte paven anerkjenne de normanniske erobringene som den tysk-romerske keiseren hadde gjort det i 1047, og paven gikk i allianse med normannerne.

Napoli ble erobret av normannerne i 1139. Fram til da hadde Napoli vært underlagt keiseren i Bysants. Kongeriket Napoli ble fra 1268 styrt av ei grein av den franske familien Anjou. I 1442 gikk Napoli over til Aragon (Alfons I, konge av begge Sicilier.). I 1504 gikk Napoli over til Spania. Napoli ble en av de største byene i Europa. Det skyldtes først og fremst at alle inntekter fra det sørlige Italia endte opp i Napoli siden jordeierne holdt til i Napoli, og ikke noen spesiell driftighet i den napolitanske befolkninga. Spesielt ble den katolske kirka en stor jordeier. Den er anslått å ha eid minst 2/3 av all jordeiendom i Sør-Italia. Til tross for kirkas sterke stilling ble det utført arbeid av stor betydning i det intellektuelle miljø i Napoli, f.eks for utviklinga av et italiensk språk, der Firenze og Napoli var de to byene der det italienske skriftspråket ble utviklet.

Sicilia ble styrt fra Aragon, som kom til å bli en del av Spania, fra 1282. I 1435 ble begge disse sør-italienske rikene slått sammen med Aragon. Slik kom Sør-Italia etterhvert under Spania. I 1494 kom kong Karl VIII av Frankrike til Sør-Italia for å prøve å erobre området, etter oppfordring fra herskeren i Milano, siden en slektning av Karl VIII av Frankrike hadde vært konge i Sør-Italia, og kong Karl VIII mente at han derfor hadde arverett. Det lyktes ikke. Tvertimot fikk Spania et sterkere feste på det italienske fastlandet som følge av de stridighetene som fulgte. Av de italienske bystatene var det bare den sterkeste av dem, Venezia, som bevarte sin selvstendighet.

Ved freden i Cateau-Cambrésis i 1559 mellom Henrik II av Frankrike og Filip II av Spania ble Spanias dominans over Italia fastslått. Denne dominansen var direkte representert gjennom de tre kongedømmene Napoli, Sicilia og Sardinia (1503-1734), som ble styrt av visekonger, og ved Stato dei Presidi i Toscana (1559-1714) og hertugdømmet Milano (1535-1714). Bare pavestaten og Venezia beholdt full selvstendighet.

Paven hersket over sin Pavestat som en føydal fyrste, alltid ivrig opptatt med intriger. Det var ikke alltid dette var like effektivt, og det var perioder da paven ikke hadde kontroll over Pavestaten. Han måtte til og med i en periode leve i eksil i Frankrike. I en periode var det mer enn en Pave på samme tid, men det hadde også vært perioder da Paven var svært mektig. Siden den katolske kirka var representert i alle Europeiske land, hadde Paven mulighet til å delta i det politiske spillet overalt, og til å bygge allianser.

Nord-Italia bestod av mange rike og selvstendige byer, som Venezia, Firenze, Genova og Milano, som var de fire store. Deres rikdom var bygd på handel, industri og finansvirksomhet.

I perioden 1250-1500 var de italienske bystatene sterke nok til å nekte utenlandske makter dominans i Italia.


De fire store: Venezia, Milano, Firenze og Genova.

Vi skal med Giovanni Arrighi (The long twentieth century: Money, power and the orgins of our times - Verso London New York 1994) følge utviklinga i de viktigste Nord-Italienske bystatene.

Mange byer både i Europa og Asia deltok i det oppsvinget i handel som særlig de Nord-Italienske byene nøt godt tidlig i det andre årtusen. Venezia utviklet seg på rundt seksti holmer og små øyer innerst i Adriaterhavet. Det var ingen mulighet for å drive jordbruk på disse øyene. Handel, industri og sjøtransport var de næringene som kunne utvikles fra Venezia. Ferdnand Braudel skriver at Venzias historie før det trettende århundre er tapt i en ugjennomtrengelig tåke. Han skriver videre at det var korstogene som virkelig satte fart på utviklinga i Venezia. Fram til det fjerde korstog i 1204 hadde Venezia levd som en parasitt på Bysants. Etter plyndringa av Bysants kunne Venezia overta hele stasen. Også de andre handelsbyene i Italia tjente på Bysants undergang, men ingen så mye som Venezia, som ble Europas ledende handelsby fram til Antwerpens og Amsterdams storhetstid.

Mens handelsoppsvinget foregikk var forholdet mellom de Nord-Italienske bystatene et forhold preget av samarbeid. De utfylte hverandre, og var ikke konkurrenter. Både Firenze og Milano var store vareprodusenter og solgte sine varer over store deler av Vest-Europa, men Firenze spesialiserte seg i tekstiler og Milano spesialiserte seg i metallprodukter. Venezia og Genova spesialiserte seg i handel mellom Europa og Asia, men Venezia handlet gjennom det sørlige kretsløp som munnet ut ved Middelhavskysten, og Genova gjennom den nordlige handelsruten som munnet ut ved Svartehavskysten. Denne spesialiseringa mellom de fire bystatene var en styrke for dem alle, siden den førte til at deres samlede kunnskap om den omliggende verden ble større. I det minste var dette tilfelle så lenge det var mulig å investere overskuddet i utvidelse av deres pågående virksomhet med fortjeneste. Men da dette ikke lenger var tilfelle, da det ikke lenger var mulig å reinvestere overskuddene i utvidelse av pågående virksomhet uten å forårsake overproduksjon, oppstod det knallhard konkurranse mellom bystatene. Nøyaktig når denne situasjonen oppstod er ikke kjent, men det er kjent at verdien av varer som gikk over havna i Genova falt fra 4.000.000 Genovesiske pund i 1293 til det halve i 1334, og verdien holdt seg låg resten av århundret. Til sammenlikning kan nevnes at i 1293 hadde verdien av Genovas handel vært tre ganger så stor som de samlede inntekter til kongeriket Frankrike. Nå fulgte en lang serie kriger mellom Genova og Venezia om handelen over Middelhavet. Ved freden i Turin i 1381 greide Venezia å tvinge Genova bort fra de mest lønnsomme markedene i Middelhavet. Krigene mellom Venezia og Genova var bare en del av de mange krigene som rev Nord-Italia i filler. Disse krigene varte omkring et århundre, fram til freden i Lodi i 1454, som institusjonaliserte den nord-italienske maktbalansen. Venezia ikke bare trengte Genova ut av handelen over Middelhavet, men bygget også opp et rike på fastlandet. Milano erobret Lombardia og Firenze la Toscana under seg. Disse bystatene ble stormakter i Europa. Samtidig som krigene mellom bystatene foregikk foregikk det også indre kriger/feider i bystatene. Renessanse Italia var et av de klareste historiske tilfeller av "alles krig mot alle".

Disse lange krigene var svært kostbare å føre, og etterhvert overtok pengemennene styret i bystatene. Dette skyldtes at bystatene på grunn av stor gjeld ble helt avhengige av sine rikfolk. I Firenze tok Medici familien over styret ved finanskrisen etter krigen mot Luca (1429-1433). I 1407 hadde "Casa di Giorgio" overtatt styret av finansene i Genova. Casa di Giorgio var ei forsamling som representerte Genovas kreditorer. Selv i Milano ble det utviklet nære bånd mellom byens finansforvaltning og de rike familiene. Og Venezia hadde alltid vært en kjøpmannsstat.

Men pengefolkene investerte ikke bare i krigføring. Den italienske renessansen kom i gang, i stor grad fordi de rike familiene og Paven begynte å investere i kunst og prakt. De hadde store pengemengder, men manglet lønnsomme investeringsobjekter. Investringene i kunst og praktfull utsmykking av byene sees på som en del av arbeidet med å bygge statene, det bygde herskernes legitimitet.

Noen av de nord-italienske byene ble også viktige finanssentra. Det gjelder spesielt Firenze og Genova. Den første ekstensive finanshandelen nordfor Alpene var det handelsmenn fra Sienna som hadde stått for. De reiste til England og andre nordlige land som pavelige pengeinnkrevere. Denne pavelige handelen var av avgjørende viktighet for Firenzes og Siennas finansnæring og bankierer. Pavedømmet var enormt rikt. Den katolske kirka eide mellom 20% og 30% av all dyrket jord i Europa, og var overlegent mye rikere enn noen annen instans i Europa. Og den som forvaltet denne rikdommen kunne gjøre gode penger. De nord-italienske byene hadde den ekspertisen og de forbindelsene som var nødvendig for å kunne gå inn i rollen som pavelige finansforvaltere. Dette grunnlaget var bygd opp gjennom deres utstrakte handelsvirksomhet. Den raske utviklinga av Firenzes ullindustri i løpet av det tolvte århundre medførte at den lokale ullproduksjonen ble for liten. Derfor måtte store mengder ull importeres fra Nederland og Frankrike for å bearbeides i Firenze. Etterhvert kom også store mengder råull til fra Spania, England og Portugal. Etterhvert skjedde en spesialisering hvor simplere tøyer ble produsert i Flandern, Frankrike og England, mens de fineste tøyene ble produsert i Firenze.

De store bankierene var også medlemmer av ull-laugene slik at internasjonal bankvirksomhet ble utviklet samtidig med den internasjonal ull- og kles-handelen, for å finansiere denne. Som bankierer regnet de om penger og gjeld i fremmede land til ull, og aksepterte ull som sikkerhet for lån, og aksepterte også at de pavelige innkomster ble betalt i ull. De finansierte også produksjon og salg av klær. Bankierene hadde også utviklet et forholdsvis avansert bokføringssystem og et system for overføring av penger ved hjelp av veksler. Da ekspansjonen i handelen tok slutt satset finanshusene i Firenze på å sette pengene sine inn i internasjonal finansvirksomhet. På denne tida kom den engelsk- franske hundreårskrigen (1337-1453). Da den startet var allerede England blitt den viktigste kilden for ull til Firenze. Derfor var også England blitt rammet av nedgangen i ullhandelen. Da hundreårskrigen startet var et av de fremste målene for England å tvinge de kundene av engelsk ull som levde i Flandern til å betale bedre for engelsk ull. Det lyktes for England å tvinge fram bedre priser for Engelsk ull, og også å tvinge mange av tekstilprodusentene i Flandern til å flytte til England.

De større italienske bystatene bygde også opp et omfattende nett av diplomater som var representert ved de viktige fyrstehoffene og i de store byene i Europa. Dette var viktig, og ble en viktig tradisjon blant europeiske land, siden denne europeiske tradisjonen muliggjorde de allianser som kom til å skape en europeisk maktbalanse.

Det var de florentinske finanshusene Bardi og Peruzzi som i utgangspunktet hadde finansiert den engelske kongens krig i Frankrike. Da Edward III av England nektet å betale disse lånene, som var på 1.365.000 gull floriner, gikk etter hvert Bardi og Peruzzi konkurs. Kort tid etterpå kom Svartedauden og forstyrret forholdene enda mer, og dette destabiliserte autoritetene i Firenze så mye at fattige tekstilarbeidere lyktes med å gjøre opprør i 1378, og satte en tekstilarbeider, Michele di Lando, inn som leder for Firenze. Opprøret ble slått ned av en allianse mellom arbeidere fra de best betalte laugene og de rike familiene. Det ble etterhvert svært stor forskjell på levekårene til de best betalt arbeiderne og de dårligst betalte.

Selv om hundreårskrigen i Frankrike hadde rammet finanshusene Peruzzi og Bardi svært hardt, skapte den også store forretningsmuligheter. Våpenindustrien i Milano blomstret og skipsverftene i Venezia hadde fullt opp å gjøre. Hundreårskrigen i Frankrike medførte en konkurranse om kapital mellom de krigførende parter som ga gode forhold for finanshusene i Firenze.

Da opprørerne i Firenze tilslutt hadde gitt opp i 1382, overtok de rike familiene styret i Firenze, og dette oligarkiet varte til i 1434, da den aller rikeste familien, Medici, overtok styret alene. På dette tidspunkt, da Medici familien "kjøpte" Firenze, var Medici familien blitt den ledende organisasjon i Europas finansverden. I 1340-årene hadde Medici familien kunnet gå inn i det tomrommet som ble skapt da Bardi og Peruzzi gikk konkurs. Medici bygde sin virksomhet rundt lånegiving til og forretningsavtaler med Europas fyrster og konger, men først og fremst rundt forretningsforbindelsen med Paven. Fortjenesten som Mediciene fikk brukte de først og fremst til kunst og pomp og prakt og byggverk i Firenze.

Da hundreårskrigen kom til en slutt begynte nedgangen for Medicienes internasjonal finansvirksomhet. En viktig grunn til dette er at Mediciene etter hvert ble mindre og mindre forretningsfolk og mer og mer aristokrater. Dette foregikk også i de andre italienske bystatene: De ledende kretser, de store pengemagnatene som opprinnelig hadde tjent sin formue på handel og industri, satte pengene inn i politikk og krigføring, som er aristokratiske virkeområder, og kjøpte seg store gods og bygde slott og vendte mer og mer av sin oppmerksomhet mot kunst og pomp og prakt, og endte opp som aristokratiske rentenister og intrigemakere, lite interessert i forretningsdrift.

Det ene unntaket var Genova. Av forskjellige grunner hadde pengemagnatene der ikke mulighet til å utvikle seg til et aristokrati. Blant annet hadde Genova et gammelt og krigersk aristokrati fra før som behersket landsbygda rundt Genova, og som hadde stor innflytelse også i Genova, og som nektet pengemagnatene i Genova å komme inn på aristokratiets enemerker. Pengemagnatene måtte utvikle sin forretningsvirksomhet der det var mulig. Venezia hadde trengt Genova ut fra det østlige Middelhav, og Genova utviklet etterhvert stor forretningsvirksomhet i Spania og Portugal. Da Barcelonas største banker gikk overende i 1340, overtok Genovesiske bankierer som de viktigste i Spania. Etterhvert kom også Genova til å dominere Castillias ulhandel.

I 1519 var Genovesiske bankierer mektige nok til å spille en viktig rolle da Karl V , konge av Spania, ble valgt til tysk-romersk keiser. Fuggerne stilte opp med mye av de pengene som var nødvendige for å foreta de nødvendige bestikkelser av kurfyrstene som utgjorde valgmannskollegiet. Men det var vekslingskontorene til Genoveserne som var i stand til på kort varsel å ha de store pengesummene rede til utbetaling til alle de tyske fyrstene som måtte bestikkes til å stemme på Karl V. Fuggerne tapte etterhvert svært mye penger på alle konkursene til det mektige Habsburg monarkiet, som styrte over Spania og Nederlandene og Østerrike og var tysk-romerske keisere og styrte store deler av Amerika, og førte krig overalt der de kom til. Ved den store bankerotten i til Habsburgerne 1557, var Fuggerne ute av dansen, og Genovesiske finanshus overtok finansene til Imperiet, og beholdt dem til i 1627.

Etter år 1500 gikk det tilbake med Italia. En grunn til dette har vi allerde nevnt: den engang så driftige overklassen forvandlet seg til aristokratiske rentenister. En annen grunn var at de italienske bystatene ble for små til å delta i den ekspansjonen som kom i gang etter år 1500. For å delta i den var det blant annet nødvendig med store militære muskler, og de italienske bystatene kunne ikke måle seg mot store stater som Frankrike da Frankrike begynte å utvikle en sterk økonomi og den franske kongen ble i stand til å mobilisere denne økonomien til militære formål. En tredje grunn som ofte nevnes er at handelsveiene kom til å gå forbi Italia og over de store oseanene. De italienske bystatene ble for små til å delta i dette løpet.


Machiavelli.

Krigene fortsatte i Italia, men fra omkring år 1500 var ikke italienerne i stand til å holde Frankrike og Spania ute av Italia. Tvertimot, kan man si, siden det var de italienske fyrstene som selv inviterte Spania og Frankrike til å delta i de italienske krigene. Det er i denne nedgangstida at Niccolo Machiavelli (1469-1525) skriver sine bøker. Formålet med bøkene hans var å gi en fyrste råd om hvordan han skulle gå fram for å skaffe seg stor nok makt til opprettholde fred i denne situasjonen.

Machiavelli mente at det var riktig for fyrsten som skulle opprette fred og helst også samle Italia, å bruke ethvert middel i denne striden som kunne gi seier og som førte til at målet kunne nåes. Også midler som er umoralske kunne brukes, som løgn og bedrag. (Det har vel alltid i praksis vært slik.) Det kan være nødvendig for en fyrste å være grusom. Det kan i et lange løp være mer nådefullt å være grusom enn å prøve helt å unngå å være grusom, for ved å være grusom kan han skremme undersåttene til å holde seg borte fra voldsbruk og uorden, og på den måten få et mer humant samfunn. Videre er det umulig for en ny fyrste å unngå grusomheter fordi i et nylig inntatt rike vil det alltid være de som ikke aksepterer det nye styret, og som vil prøve å styrte det. For å holde disse i sjakk er det nødvendig å gå fram med grusomhet. Derfor er det tryggere å være fryktet enn å være elsket. En fyrste skal ikke søke å være elsket, men han må unngå å bli hatet. Det er mulig å bli fryktet uten å bli hatet. Å unngå å bli hatet er enkelt nok; det er bare å la folks eiendom være i fred og å unngå å forgripe seg på kvinnene.

En fyrste bør framtre som en person som har mange dyder. Han bør gjerne virke gavmild, men han bør ikke anstrenge seg for å være det, for det blir han fattig av, og da må han skattelegge befolkninga så hardt at han kan bli hatet og avskydd. En fyrst bør framtre som ordholden og handlekraftig og nådig og human og religiøs og oppriktig. Men å alltid være slik kan til tider være skadelig. For å opprettholde staten kan det være nødvendig å være troløs og svikefull og løgnaktig og nådeløs. Likevel skal han aldri si noe som gjør at det virker som om han ikke besitter alle dyder. I sine handlinger må fyrsten vise storhet, mot og fasthet.

En fyrste må frykte både fiender utenlands og opprørere innenlands. For å unngå utenlandske fiender må han ha en godt rustet hær og gode allierte. For å unngå innenlandske opprørere må han sørge for at folket er fornøyd med ham. Konpirasjoner er en liten fare så lenge folket er fornøyd med fyrsten og har respekt for ham. Men dersom folket kommer til å hate eller forakte fyrsten er konspirasjoner farlige.

Med andre ord står fyrsten over loven. En absolutt lovgiver er nødvendig for å grunnlegge og å reformere staten. Machiavelli hevdet at dette var nødvendig i hans samtids Italia, som var sundrevet av krig og feider. Machiavelli mente at en monarkisk lovgiver måtte kunne bruke virkningsfulle midler for å sikre staten sikkerhet.

Men i Discuorses skriver han at han mener at den frie republikk er den beste styreform. En stat, så snart den er velordnet, vil ikke bli lykkelig og blomstre og være stabil før den er en republikk. Men for å oppnå dette målet er en monarkisk lovgiver nødvendig. En annen grunn til dette er at det er nødvendig å knekke adelens makt. Adelen var korrupt, en fiende av lov og orden, den holdt private hærer som ble brukt i private kriger og feider som ruinerte landet. Machiavelli ønsket en fyrste som kunne frigjøre og forene Italia. Machiavelli anså Paven for å være ansvarlig for Italias oppdeling, for Paven sammensverget seg med utenlandske makter mot ethvert forsøk på å forene Italia. Og resultatet var at Italia forble et svakt og splittet land som var offer for enhver barbar som ville plyndre landet.


Machiavellis tenkning innebar på flere måter et framskritt sammenliknet med Thomas Aquinas.
Machiavelli betraktet samfunnet som menneskers verk, og ikke som Guds skapelse. Dermed kunne også menneskene forandre samfunnet og dets styresett.
Videre behandlet Machiavelli det konkrete og eksisterende samfunn, og bekymret seg ikke om det Imperiet som det ikke lenger var grunnlag for.

Men det var ingen italiensk fyrste som var sterk nok til å stå mot de utenlandske maktene og å samle landet. Tvertimot tilkalte italienske fyrster ofte utenlandske makter, spesielt Spania og Frankrike, for å delta i italienske konflikter.


Avslutning.

Mange grunner har vært gitt for den nedgangstida for Italia som startet rundt år 1500:

Handelsveiene ble lagt om på grunn av at nye handelsveier ble oppdaget over havene, og de gamle handelsveiene ble vanskeligere tilgjengelig etter at tyrkerne erobret kystene ved det østlige og sørlige Middelhav.

Italia var splittet og stadig utsatt for utenlands innblanding i interne konflikter, og ute av stand til å samle kreftene for større oppgaver.

Pengemagnatene sluttet å være forretningsfolk som investerte i å utvikle økonomien, men ble aristokrater som heller investerte i pomp og prakt og intriger og krigføring.

Arbeiderklassen i Nord-Italia var sterk nok til å opprettholde reallønna da lønningene i resten av Europa, med unntak for Flandern, etter 1500 falt dramatisk. Dette forhindret at pengemagnatene i Italia oppnådde den store fortjenesten som det var mulig å oppnå i de landene som etterhvert ble de sentrale landene i Europa, og at det derfor ble mindre interessant for pengemagnatene å investere i å utvikle økonomien. (Dette forklares med at nettopp Nord-Italia og Flandern hadde den mest tradisjonrike arbeiderklassen i Europa.)

Om alle disse nevnte forhold kan det sies at et sterkt statsapparat kunne motvirke dem i andre europeiske land, der en sterk stat ble utviklet.
Om handelsveiene kan det sies at avstanda sjøverts fra Italia til Indonesia er ikke mye lenger enn avstanda fra Nederland og til Indonesia. Men for å beskytte sjøruta var det nødvendig med en sterk marine som bare en sterk stat kunne bygge opp.
At staten på denne måten ikke var til stede for å skaffe til veie lønnsomme investeringsobjekter og å opprettholde ro og orden var trolig en vesentlig grunn til at pengemagnatene forlot forretningslivet.
Da lønningen steg sterkt utover fjortenhundretallet i England var staten svært aktiv for å forhindre fortatt økning.


Grunnen til at Italia ikke fikk noen sterk stat var at de italienske byene utviklet en sterk økonomi på et tidspunkt da en selvstendig politiske utviklinga knapt hadde kommet i gang etter Romerrikets sammenbrudd. De økonomiske enhetene ble så sterke at ingen innenlandsk politisk enhet kunne rå med dem, og dermed forfalt alt i kaos.

Vest-Europas lykke var at kongemakta/staten ble utviklet samtidig med at andre sterke organisasjonsformer ble utviklet. I Russland og China ble staten utviklet i og over samfunn der det ikke fantes andre organisasjoner som kunne møte statens makt, og dermed kunne staten knuse all selvstendig utvikling. I Italia skjedde det motsatte: ingen stat, men mange kooperasjoner sterke nok til å forhindre utviklinga av en stat. I Vest-Europa ble det utviklet statsapparat som hadde liten makt innad sammenliknet med i Russland og China, men likevel stor nok makt og myndighet til, med vekslende hell riktignok, å kunne representere og møte samfunnsmessige behov, men uten makt til å knuse de forskjellige kooperasjoner.


Det var altså stor avstand mellom virkeligheten i Italia og den ideelle situasjonen som Thomas ønsket og beskrev i sin politiske filosofi. Det var ingen demokratisk stat Thomas ønsket, selv om han ga plass for et kongens råd. I Thomas forestillingsverden var det knapt plass for demokratiet siden det gode som alle ville tilstrebe allerede var gitt ut fra den Guddommelige verdensorden. Det gjaldt å virkeliggjøre denne verdensordenen. Nasjonalstaten fantes heller ikke, naturligvis.

Pavekirka strevde i den europeiske sammenheng etter beste evne for å skape den enhetlige kristne verden, og dette førte til store tragedier i Europa.
I den italienske sammenheng strevde pavekirka etter å ha så mye makt og innflytelse som mulig, og dette var ødeleggende for Italia.

Italia ble samlet rundt 1860-1870.


Dette er skrevet av Tor Førde.
Dette er en del av et arbeid om Europas historie.


Valid HTML 4.0!